Ragna Dahl Skumringsmannen
2022 SKUMRINGSMANNEN Ragna Dahl
© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2022 ISBN: 978 82 93349 77 8 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: 70 gr Holmen Book Cream 1.6 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag omslagsdesign: © Shutterstock.com Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
5 Dette er en roman inspirert av faktiske hendelser fra 1981 til 1982. Historien er omskrevet og kamuflert for å beskytte levende og døde. Virkeligheten den gang og til dags dato var og er langt farligere enn det som presenteres i Skumringsmannen.
6
7 1981 Skumringstimen. Den blå timen, den som alltid begynner i øst og ender i vest. Det er tiden rett etter solen er gått ned. De sterkeste stjernene kommer til syne under tussmørket.
8
Kapittel 1 Tyholmen, Arendals gamle bydel, slutten av juli 1981.
De runde brillene for nærsynte pusses med et lommetørkle jeg fin ner i vesken, og plasseres rett på nesen mens jeg ser meg vaktsom rundt etter mulige trusler. Raskt setter jeg meg inn i pappas gamle sølvgrå Porsche Turbo som jeg arvet for to år siden. Jeg gir gass, svinger ut mot hovedveien mot legekontoret i Arendal. På den andre siden av veien vokser det kratt og avblomstret løvetann.
Da jeg åpner vinduet, kommer det en duft av vått gress inn i bilen. Jeg kaster et blikk i bakspeilet. En høy, slank, mørkhåret mann springer ut fra samme parkeringsplass mot en rød Honda, drar opp døren og nærmest kaster seg inn i førersetet og ruser opp motoren. Han nærmer seg raskt, plutselig legger han seg tett bak. En ubehagelig følelse strømmer gjennom kroppen. Fingrene begynner å tromme på rattet. Helvete, kan du ikke bare kjøre forbi? Farten senkes. Han senker farten. Jeg kaster et nytt blikk i bakspeilet. Han har solbriller
9
Det er en klar og vakker morgen, som en grell kontrast til hvordan jeg har det. De lysende tidlige ettermiddagsstrålene faller over hustakene og glitrer i det blåsvarte havet.
10 og er kledd i hvit skjorte. Ansiktet er halvveis tildekket, men det er ett eller annet som virker kjent. Jeg løfter blikket mot veien igjen og blåser bort noen hårstrå fra ansiktet. Hodepinen jeg hadde i går, kommer tilbake. Vinden sukker mot frontruta. Lyden virker som en døråpner mellom mareritt og erindringer. Hjertet hamrer i brystet, og tankene spinner rundt på leting etter et mønster eller en mening. Det kan da ikke være Alexander?
Overlevelsesinstinkt og panikkangst slåss om plassen. Motoren til den andre bilen akselererer, jeg sakker farten ytterligere. Han kjører opp ved siden av bilen, ser raskt i min retning, setter full gass igjen og kjører i en vanvittig fart bortover veien. Ansiktet er like uttrykksløst som en pantomimemaske. Pulsen øker i frykt. Jeg svinger skarpt inn på en rasteplass og slår av motoren, det knepper i håndbrekket, og så blir alt stille. Mannen og bilen blir borte som en liten rød flekk i det fjerne. Med dirrende fingre åpner jeg førerdøren, leppene skjelver. Verden kjennes ond og uten gleder. Det er som om jeg er dødssyk, som om jeg har en innbilt svulst i hodet. Hva er i veien med meg? En buss suser forbi. Bilen dirrer. Hjertet slår hardt, og jeg grøsser på ryggen. Jeg stiller bakspeilet i riktig retning og starter bilen med skjelvende fingre. Sakte kjører jeg ut igjen på hovedveien. Følelsen av å være i akutt fare henger igjen som en tynn, litt stram hengesnor rundt halsen. På vei til legesenteret har pulsen dempet seg sakte ned. Minnebildet fra i går på jobben kommer tilbake. Da skjedde noe av det jeg frykter aller mest. Det har skjedd to ganger tidligere, synkefølelsen, å synke dypere og dypere til alt blir mørkt. Denne gangen opplevde jeg det fysisk. Jeg hadde nattevakt og sto på medisinrommet og skulle gjøre ferdig medisinbrettet til tretti pasienter da jeg plutselig hørte en rar lyd ut i gangen. Stille gikk jeg ut og lyttet med blikket rettet innover i korridoren. Lyden hørtes en gang til, som om noen slapp en overmoden fersken i gulvet, tung og bløt.
– Hva heter du? spør hun. – Anna Wallin, sier jeg.
11
– Jeg skal gi beskjed at du har kommet, sier hun og smiler med
Det er håpløst. At jeg ikke er kommet lenger, at angsten kan innhente meg når som helst. Jeg vil ikke inn i det, nå var jeg inni det igjen. Jeg vil så gjerne være voksen og samlet som alle andre rundt meg. Etter femten minutter er jeg fremme. Det store og hvite trebygnin gen ligger omgitt av store bøketrær nede ved sjøen. Jeg kjører inn foran hoveddøren og parkerer. Den fuktige sjøluften slår imot ansiktet idet jeg åpner bildøren. Føttene kjennes trege ut, som om jeg må true dem til å bevege seg fremover og opp alle de tre etasjene, ett skritt av gangen. Nevene knytter seg sammen, og det hamrer i brystet. Det er som om kroppen er en del av en svart verden, som død materie, men fortsatt ser ut som meg selv. Jeg er her, men er det ikke. I venteværelset sitter en ung blond kvinne bak et skrivebord og skriver. Anspent går jeg bort og stiller meg avventende foran henne. Hun ser opp fra arket. – God dag. Hva kan jeg gjøre for deg? spør hun med lys stemme.
– Jeg har en time hos legen klokken halv ett, sier jeg full av angst og andpusten etter alle trappene.
Bom stille stirret jeg inn i mørket. Brått ante jeg en bevegelse i øyekroken. En skygge som gled forbi. Jeg snudde meg og så at døren til tøyrommet lukket seg langsomt. En sterk uro fikk kroppen til å dirre. Var det Alexander? Hadde han funnet meg her på jobb? Et gys fra nakken forplantet seg nedover ryggen, og en sterk kvalme og svimmelhet tok tak i hodet og brystet. Jeg prøvde å ta meg sammen, puste, puste, puste. Men alt rundt meg ble svart. Det neste jeg husket, var meg selv sittende i en krok i gangen mens en av nattevaktkollegene ristet og ropte navnet. De insisterte på at jeg ikke fikk lov til å komme tilbake på jobb før jeg fikk sjekket hodet hos en lege.
12 øynene. – Bare sett deg ned i sofaen der borte, så er det ikke så lenge til før du blir ropt opp, fortsetter hun og peker mot sofagruppen.
Jeg nikker og smiler forsiktig tilbake. Munnen er knusktørr, og jeg kjenner meg kvalm. Hjertet banker hardt under blusen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal roe det. Livredd for å få et nytt anfall. Livredd for det svimlende fallet. Nølende setter jeg meg ned i den svarte skaisofaen og presser et hardt grep rundt håndleddene og klemmer til, inntil ristingen gir seg. Varmen brenner i kinnene. Tenk på noe annet. Tenk på søte, lille Gabriella.
– Anna Wallin? spør han.
– Hva kan jeg hjelpe deg med? spør han og smiler.
På den andre siden av bordet sitter det en dame med grått hår og briller og blar ivrig i et ukeblad.
– Jeg begynte å kaldsvette, hyperventilere og fikk høy puls, så ble alt svart. Etter noen minutter kom jeg til meg selv igjen. Det var
– Ja, sier jeg så vidt hørbart.
Jeg reiser meg idet legen åpner kontordøren.
– Vær så god, kom inn, sier han vennlig og går til side slik at jeg kan gå inn først. Håret er mørkt med grå striper i tinningen. Han lukter tobakk og søtlig aftershave.
– Jeg fikk en fysisk reaksjon på jobb da jeg trodde et øyeblikk at jeg så min eksmann ute i korridoren.
– Hvordan utartet det seg? spør han og lener seg fremover i stolen.
– Slå deg ned, sier han og peker på en stol som står vendt mot et stort skrivebord. Selv setter han seg på den andre siden av skrivebor det. Bordplaten er dekket med papirer og kontorutstyr, sirlig plassert. Han legger armene i kors over brystet og ser avventende på meg.
13 utrolig pinlig, sier jeg, hjertet hamrer i brystet.
– Det er forståelig at en slik opplevelse kan virke skummel, sier han.–Jeg trodde jeg var ferdig med å være redd ham. Så skjer dette nå. Det er skremmende når jeg ikke får puste og alt blir svart rundt meg, sier jeg og vrir meg nervøst på stolen.
– Mestringsfølelsen har overskygget Alexander. Helt til nå i det siste hvor jeg plutselig har fått en fornemmelse av at noen iakttar meg, sier jeg og tenker med gru på mannen i bilen og den mørke korridoren på sykehuset.
– Jeg ser at du har hatt en tøff bakgrunn. En eksmann som har mishandlet deg. Det står her noe om at du etter sykehusinnleggelse i 1976 ble utredet for PTSD, posttraumatisk stresslidelse.
– Det spørs om ikke lidelsen har reaktivisert seg på nytt. Pan nen rynker seg som om han tenker. Han fortsetter, – Jeg tror det beste jeg kan gjøre for deg, er å henvise deg til en psykiater så fort som mulig, sier han og ser ned i papirene igjen.
– Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, sier jeg.
Brått kjennes et svart sug, en smerte mellom brystet og magen. En tomhet? Hvordan kunne tomhet gjøre så forferdelig vondt, tenker jeg.
Han rynker pannen og begynner å lese noe fra et tettskrevet ark.
– Ja, det stemmer. Men jeg klarte å skyve alt det vonde og farlige bort da jeg startet på sykepleierutdannelsen. Det var så mye bra som skjedde de første årene. Jobben, datteren min Gabriella og samboeren min Erik. Jeg var så sikker på at alt det fæle var over. Han nikker og smiler.
– Tror du virkelig det? Kanskje du tar feil? Hva hvis det er noe fysisk galt, en hjertefeil? spør jeg håpefullt. Bør jeg ikke ta et EKG?
– Men nå tror du altså at han har dukket opp igjen, sier han.
– Det er nok ikke så enkelt. Han smiler. – Hjertefeil har helt andre symptomer, fortsetter han.
– Tiden vår er over, sier han og reiser seg. Jeg reiser meg samti dig og stivt opp fra stolen. Han åpner døren for meg, snur seg raskt og rekker meg hånden.
– Hvis du vil, kan jeg lytte på hjertet og ta blodtrykket, sier han.
– Da får du innkalling denne uken, Anna. Dette kommer helt sikkert til å gå bra, sier han og smiler.
– Jo, du har sikkert rett, sier jeg og nikker. Svetten renner under brystene. Noen våte flekker vises på blusen. Så flaut, tenker jeg og forsøker å skjule det med å ta armene i kors.
14 Eller få noen beroligende medisiner hvis det er noe med hjertet? fortsetter jeg og stikker de urolige hendene på plass under lårene.
Jeg vrir meg på stolen, rommet føles tungt og varmt. En lengsel etter noe reelt tar tak i kroppen, noe virkelig, alt annet enn PTSD.
– Du behøver ikke å være redd, psykiateren jeg har i tankene, heter Anders Wiik. Han er meget dyktig, og et av hans spesialfelt er PTSD. Han har hjulpet mange pasienter med denne lidelsen. Det viktigste for deg nå er å få kontroll over angsten og bli frisk nok til å komme tilbake på jobb, ikke sant? fortsetter han.
– Ja takk, det vil jeg gjerne, sier jeg med en så vidt hørbar Hanstemme.løfter forsiktig opp den tynne blusen og plaserer det kjølige stetoskopet på brystet. Ber meg puste dypt inn to ganger, og så er han bak ryggen med stetoskopet og banker tre ganger lett med langfingeren. Jeg håper han finner en ulyd, tenker jeg og trekker pusten dypt –inn.Alt er normalt, sier han. Hjertet synker, og hendene blir klamme.
Mens jeg går bortover, ser jeg huset til Eriks venner, Maria Lind, psykiatrisk sykepleier og lærebokforfatter, og Tom Flemming, lærer i musikk og kunsthistorie, som etter møtet med Erik også ble mine venner. Det italienskinspirerte murhuset er dekket av eføy. Jeg får øye på Maria i det åpne stuevinduet. Vakkert pianospill høres tydelig. Det må være Tom, tenker jeg.
Hun var en skjønnhet med det lange kobberrøde håret og de mørke øynene. Den gangen tenkte jeg hvor viktig jeg synes møtet var, og hvor avgjørende det var for trivselen i den fremmede byen. Det var som jeg været at hun ville forandre livet mitt på en positiv måte, eller at hun var i stand til å dytte meg i riktig retning.
15
Jeg parkerer bilen og er på vei hjem til huset vårt på Tyholmen i Arendal. Det kjennes godt å gå langs bryggene ved sjøen når jeg kjenner meg engstelig. Verden føles ofte mindre farlig når blikket søker utover, langt utover der den salte luften er frisk og ny. Ofte tenker jeg på synkefølelsen. Hvor dypt hullet er, hvordan jeg selv dytter kroppen på dypet, hvor tung jeg blir, hvordan jeg synker.
Kan virkelig psykiateren få det uhyggelige til å forsvinne? Dette må jeg fortelle så skånsomt som mulig til Erik, så han ikke blir redd.
Jeg står utenfor inngangen og fisker opp en sigarett fra røykpakken. Hjertet slår ekstra slag, frykten sprer seg ut i fingertuppene og gjør kroppen vissen. PTSD. Hva vil Erik si? Kommer han til å bli skuffet, sint, sur eller oppgitt? Det siste jeg vil, er å være til besvær for ham, eller gjøre ham ulykkelig, eller gjøre ham vondt. Så vondt at han forlater meg.
– Hei Anna, sier Maria høyt og vinker til meg fra andre etasje. – Hei, Maria, sier jeg og kjenner en varme spre seg i brystet. Hun er en av de flinkeste psykiatriske sykepleiere jeg vet om, og hjemme ligger en av fagbøkene hennes og venter på å bli lest. Jeg husker første gang jeg traff henne tilfeldig på en høstutstilling i Kristiansand.
16 – I dag er jeg helt utslitt, sier hun. – Det var helt vilt på jobben, fortsetter–hun.Ja,det skjønner jeg. Tungvint at du i tillegg må pendle til Kristiansand.–Er du på vei hjem? spør hun. – Ja, jeg har vært en tur hos legen. Jeg skal fortelle deg alt senere. Det er nesten ingen jeg er mer trygg på enn Maria, tenker jeg.
– Pass på deg selv, så snakkes vi snart, sier hun og smiler. Hun lukker vinduet, og musikkens myke toner forsvinner. Jeg er fremme. Huset til Erik, et treetasjes vakkert tømmerhus fra 1800-tallet som han arvet fra sine rike besteforeldre, fremstår foran meg som noe varig og trygt. Det eneste jeg ikke liker i huset, er den mørke, dype kjelleren og ormegresset rundt hushjørnet. Av og til når ingen er hjemme, kan jeg høre svake dunkelyder som om noen flytter på ting. Blikket tar innover seg den røde villvinen som dekker fasadeveggen. Jeg har aldri sett en villvin med så sterk rødfarge på bladene og så seige røtter. Gabriella sier den minner henne om eventyret «Jack og bønnestengelen». Hun har en livlig fantasi, jenta mi, tenker jeg og smiler plutselig. De lave steinmurene deler den uklippede plenen i fire platåer. Erik eller jeg må slå den uklippede plenen og vanne det tørre gresset snart, tenker jeg og kjenner hvordan hjerterytmen blir roligere. Gabriellas huske svinger seg i vinden. Den gamle lekestuen ved det nederste platået er Gabriellas hemmelige sted. Snart må jeg ta inn de hvite lakenene som henger på tørkestativet. Det er rart at selv om det er nytt, høres det en syngende lyd når det settes i bevegelse. Det knirker svakt fra den svarte smijernsporten når jeg åpner den. Det blåser opp. Bladene på det halvstore eiketreet vrenger seg i den
– Er det deg, Anna? spør Erik høyt fra kjøkkenet i andre etasje.
– Ja, sier jeg og legger skjelvende fra meg skuldervesken på pinnestolen.–Mamma,
– Jeg kommer snart, sier jeg og kjenner en deilig duft av toma ter og middelhavskrydder over hele første etasje.
Tankene går til min seks år gamle datter og Erik. Hvordan de koser seg med å lage middag sammen. Det virker som han elsker henne. Tenk hvis han slutter å være glad i oss? Gråten velter opp i meg. Det kjennes som om jeg er innelåst i meg selv. En lyst til å drikke meg full, legge meg og sove meg bort fra alt sammen presser på inni hodet, men jeg kan ikke drikke meg bort fra Gabriella.
Erik arvet den av sin bestefar for et par år siden, og han elsker den. Både Erik og Gabriella er sikkert hjemme. Jeg svelger, og hjertet begynner å banke fort igjen. Følelsen kommer tilbake. Hva vil Erik si? Han som minst mulig vil snakke om tingen Alexander, som han kaller ham. Den lille roen jeg kjente for et øyeblikk siden, forsvin ner, og den skumle diagnosen kjennes som kniver i hjernen, som skarpt glass mot øyet, smerte, vondt. Med tunge skritt sleper jeg meg opp trappen. Jeg åpner ytterdøren og hører lyder fra andre etasje. Pulsen øker.
fort deg. Vi lager spanske kjøttboller til deg, sier Gabriella med ivrig stemme.
17 varme vinden. Det suser som om treet er en gigantisk vifte. Jeg snur meg mot sjøen før jeg går opp trappene til huset. En vakker tresjekte med utvendig ror, 59-modell av eik og furu, åtte bordganger, synlig bensintank i messing med gammeldags svinghjul, ligger og vagger frem og tilbake bare noen meter fra huset i solskinn som flimrer over treverket. Motoren er finjustert slik at den starter på første forsøk.
– Det høres skummelt ut, sier han, og så er han bak meg. Hånden
– Hei, dere to, sier jeg fra kjøkkendøren. Gabriella snur seg brått fra komfyren.–Hei,mamma, sier hun og springer mot meg, legger de tynne, solbrune armene rundt livet uten å rekke helt rundt. Jeg knuger henne inntil kroppen og vil ikke slippe taket.
– Jeg går ned på rommet for å bli ferdig med tegningen til deg og Erik, sier hun med høy glad stemme.
– PTSD. Posttraumatisk stresslidelse. Legen vil henvise meg til en psykiater. Jeg vender meg vekk igjen ute av stand til å holde blik ket.
– Jeg blir langtidssykemeldt, sier jeg og tar ut tre vannglass fra kjøkkenskapet uten å se i hans retning.
– Jøss, er det noe alvorlig som feiler deg? spør han.
– Vi roper når middagen er klar, sier Erik. – Hei, kjæresten min, fortsetter Erik. Han snur seg fra kasserollen og tørker hendene med et Hvakoppehåndkle.–Hei,sierjeg.skjernårjegsier
18
det? Jeg trekker pusten og går fort forbi ham.
Jeg nikker og vet ikke helt hvor jeg skal starte. Da jeg gløtter bort på ham, ser jeg blikket er festet på meg. Han rører fraværende i gry ta, og den stive holdningen får ham til å se engstelig ut. Jeg trekker pusten dypt for å svare. Hører selv at stemmen er liten og skjelvende idet jeg sier det unevnelige.
– Mamma da, du kveler meg, sier hun og ler mot magen.
Nå kommer det, tenker jeg og setter glassene jeg har hentet, på bordet. Nå kommer avvisningen, engstelsen og forakten. Jeg har blitt det jeg ikke skulle bli, jeg har blitt en byrde for ham.
Jeg slipper taket og ser mot Erik som rører i grytene. De herlige duftene blander seg med latteren til Gabriella. Hun springer ut av kjøkkenet.
Han reiser seg fra stolen og går mot gryta med den røde sausen. Han tar opp en skje fra kjøkkenskuffen. – Vil du smake? spør han og smiler mot meg. – Ja, gjerne, sier jeg og ser på ham.
– Ja, sier jeg, – det er litt skummelt.
– Du skjelver jo, kom så setter vi oss ved bordet, sier han og fører meg bort til en av kjøkkenstolene.
– Jeg kunne ønske det var en godartet svulst i kroppen som kunne opereres bort, sier jeg og begynner å gråte, – og hva i all verden skal psykiateren gjøre med denne diagnosen? spør jeg og tørker tårene fort bort med håndbaken.
Det er bare et halvt år siden jeg og Gabriella flyttet sammen med ham. Den tjuefire år gamle poeten og byggmesteren Erik. Jeg tenker
– Men middagen. Den røde sausen kan svi seg, sier jeg med tynn –stemme.Denkan stå og putre for seg selv i en halvtime uten problemer. Det er det som er så bra med slike sauser, sier han trøstefullt. Han stryker hånden ømt over kinnet.
19 er myk mot skulderen, og jeg presser kinnet mot den.
Jeg kjenner ingen avvisning fra hånden. En voldsom lettelse skyller gjennom meg.
– Dette kommer til å gå bra, han er sikkert spesialist på syk dommen, ellers hadde ikke legen henvist deg til ham. Erik setter seg ytterst på stolen. Han tar hendene som ligger i fanget. – Så klamme de er, er du redd fremdeles? fortsetter han og møter blikket.
– Nei, det går bedre nå når du er her, sier jeg.
– Jeg vil alltid være her, Anna. Forresten er jeg glad for at det ikke er svulster i kroppen, tenk hvis en av dem hadde vært ondartet, sier han. Øynene blir blanke.
– Har du blitt sykemeldt? spør hun forundret.
– Nei, sier jeg, og halsen snører seg sammen.
–bekymret.Deterbedre
20 på de skarpe, tøffe samfunnskritiske diktene, de sterke reisverkene som blir til vakre hus. Jeg ser på det lange, kraftige, lyse håret. De lyseblå øynene, som den norske sommerhimmelen. Smilerynkenes markering i øyekroken. Jeg blir fylt med en intens kjærlighet. Han vet litt om Alexander, at han var en slem mann. Men så lenge man ikke gir ham for mye plass, virker det ikke som det plager Erik nevneverdig ennå. Så raus han er, så snill han er. Jeg tenker på hvor ensom han har måttet føle seg som enebarn da begge foreldrene døde så altfor tidlig. Hva hadde jeg vært uten foreldre? Antageligvis død, tenker jeg. En kald iling kjennes langs ryggraden. Jeg smaker på den deilige sausen på skjeen som Erik holder frem for meg. * Neste dag ringer jeg til Maria som jeg lovte. Det er så pass sent på ettermiddagen at jeg er sikker på at hun er tilbake fra jobben i Kris tiansand. Hverken Gabriella eller Erik har kommet hjem ennå. Jeg kjenner jeg gruer meg. Tenk hvis jeg kunne bli like fri og sterk som henne, men er isteden ufri og svak. Ville jeg noen gang komme dit? Med nervøst hjerte går jeg ut i gangen, tar opp telefonrøret og slår nummeret. – Hei, det er Anna, sier jeg i et forsøk på å gjøre stem men lett og blid. – Hei, jeg har tenkt så på deg. Hvordan går det? Stemmen virk er nå etter jeg har snakket med Erik, og det virker som han tar sykemeldingen med fatning, sier jeg.
– Ja, jeg får ikke sove, og konsentrasjon er på bonn. Det er heller ikke lenge siden jeg syntes jeg så noen som lignet Alexander på jobb, sier jeg.–Oi, stakkars deg, er du sikker på at det var ham du så?
– Dette går helt sikkert bra, Anna. Uansett må det være fryktelig vondt å kjenne på. Jeg får inntrykk av at det uroer henne.
Fanget av min egen engstelse, kontrollert av engstelse, blir jeg tatt av uhygge. Hun høres nedstemt og bekymret ut. Jeg vil ikke at hun skal se på meg som en underlig, livsudugelig venn uten over levelsesevne som stadig banker på døren. Kan hun bli lei av meg, slik Erik kan bli lei til slutt?
fortrøstningsfullt.Trøstensynkerimeg
– Jeg får noen timer hos en psykiater, sier jeg. – Forhåpentligvis får han meg fort frisk igjen, jeg prøver meg på en liten latter.
mens jeg tenker på hvor sunn hun virker. Hvordan er det å være et sunt menneske? Jeg hører Gabriella i gangen. – Takk Maria, kan vi ikke snakke siden? spør jeg.
21 – Hva skjer nå da? spør hun.
og kjenner at jeg må ville og våge det jeg må, bli frisk igjen for alles skyld.
– Anna, er du der? sier Maria.
– Unnskyld, jeg falt ut et øyeblikk. – Jeg kunne bare ønske jeg hadde noe morsomt å fortelle og ikke bare triste ting, fortsetter jeg fortvilet.–Det er det som er vennskap, å tørre å vise hele seg, Anna, sier hun
–JegSelvfølgelig.leggerpårøret
22
Summingen fra livet i byen høres fra det åpne stuevinduet, og naboens hund bjeffer iltert på utsiden. Så full av omsorg Erik var mot meg i forgårs. Hvor trygg han får meg til å bli. Jeg bestemmer meg for å overraske ham som takk med å vanne plenen og klippe og luke blomsterbedet på det nederste platået før han og Gabriella kommer hjem. Men da må jeg hente hagesaksen i kjelleren først. Jeg må utfordre meg selv og de skrekkelige hendelsene slik at jeg ikke påfører Gabriella og Erik mer sorg og smerte. Selv om det er noe ekkelt med den gamle kjelleren, som om noe farlig har lyst til å krype inn iEtmeg.plutselig
Kapittel 2
minneflash fyller hjernen. En nagende frykt for en annen kjeller, i en annen tid. Jeg hører Alexander beveger seg raskt gjennom kjøkkenet og gangen ned i det fuktige mørke rommet der jeg står og gjemmer meg bak trappen. Han nærmer seg. Jeg kjenner jeg blør i tinnin gen etter slaget. Jeg ser han har et ståltau i hånden. Han slenger det langs gulvet, der jeg står skjelvende i mørket. Det rasler når det treffer gulvet. Han begynner å sveive. Jeg hører min egen spede stemme: Alexander, jeg vet at du elsker meg … jeg vet at du ikke vil gjøre dette. Hjertet hamrer i redsel. I et krympet synsfelt ser jeg minnet av Alexander forsvinne ut av hodet. Haken begynner å dirre. Jeg værer fremdeles luktene og fryk-
mot det smale vinduet opp ved taket. Det står en dryppende kran på en av veggene. Fragmenter av noe dødt her
23 ter for Gabriella og for meg selv. Dette er tull, det skjer ikke igjen, selv om minnebildet av ham dukker opp, er det panikken som dikter opp bildet av ham nede i kjelleren. Ut i entreen er det en dør med hengelås ned til de mørke, store, fuktige rommene. Kjellervinduet som er hugget inn i grunnmuren, har vært støvete og skittent lenge. Solen har sluttet å brenne. Det er en perfekt tid til å vanne, tenker jeg og låser opp hengelåsen med en liten nøkkel som alltid ligger i en blå metallboks på den øverste skaphyllen i yttergangen. Det er første gang jeg våger meg ned. Erik er den som alltid henter verktøy og hageredskaper derfra. Hjerteryt men forandrer seg idet jeg drar opp døren og ser den bratte trappen ned til kjellerrommene. Tenk om det virkelig er noe fremmed som venter på meg? Slutt nå med dette skremselstullet, sier jeg strengt til meg selv. Hånden fomler etter lysbryteren. Så flommer lyset fra pæra i taket. Jeg går ned de rue og slitte trinnene. Det risler i et rør på veggen, vann som sildrer. Merkelig, tenker jeg, siden huset er tomt. Spent står jeg og lytter. Var det noen oppe i første etasje? Pusten forandrer seg, og hjertet slår en annen takt. En rar dunst slår mot meg, tørr, søt og kalkaktig blandet med fukt og mur og noe annet. Noe råttent. Er det et dødt dyr, en katt eller en vannrotte? Et an net minnebilde flimrer foran øynene. Alexanders hender klemmer rundt halsen. Han har fanget meg nede i kjelleren, og stemmen gjør meg kvalm: Jeg skal drepe deg og alle de du elsker. Jeg skal begrave dem levende, ditt jævla ludder. Angsten slår ned i meg. Det stikker i hjertet, og en kulde tar tak i brystet. Vannet slutter å sildre. Lyset kaster en gul firkant inn i rommene. Det er ingen der i skyggen. Jeg trekker den skjelvende pusten dypt flere ganger i et forsøk på å roe kroppen, helt til det ravnsvarte minnebildet forsvinner. Hjertet slår langsommere.Blikketsøker
Lenger inn er det stablet ting fra gulv til tak. Verktøy, hageredskaper, gamle utemøbler og stoler. Hagesaksen henger i en krok i det første rommet lengst bort fra vinduet. Jeg hekter den av og putter den i baklommen på jeansen. Et møllspist teppe og gardiner som fortsatt var tredd på kirschstengene, ligger slengt i et hjørne. Jeg løfter på det gamle filleteppet og ser et halvråtent kadaver av noe som ligner en type gnager. Den søtlige dusten kryper inn i nesa og jeg blir øyeblikkelig kvalm. Erik må kaste den i søpla når han kommer hjem, tenker jeg med et brekningsgrøss. Det må være dyret som har lagd dunkelydene når bare jeg har vært hjemme, tenker jeg lettet.
Jeg ser mot den slitte røde døren som er den eneste utgangen til hagen. Den er låst fra innsiden. Erik har alltid nøkkelen i lomma i tilfelle han trenger noe jobbverktøy. Oppe ved den slitte dørlisten i det ene hjørnet oppdager jeg en koloni av edderkopper i et tynt nett. I noen sekunder står jeg og stirrer på dem, fremdeles kvalm etter dyreliket, før jeg griper en langkost som står i hjørnet, for å pirke nettet ned. Brått begynner lyset i det avskallede taket å blinke. I samme øyeblikk bråsnur jeg meg. Det er en bevegelse borte ved trappen. Er det Alexander som befinner seg der i skyggen, har han gått i skjul som en muldvarp i den mørke kjelleren? Hodet jobber på spreng. Det banker i tinningen. En følelse av at skyggen kom mer nærmere, tar meg igjen, er like bak meg. Et iskaldt gys driver oppover langs ryggraden og videre til hodebunnen. Med stive hender holder jeg langkosten foran meg som et våpen. Det som ser ut som en skikkelse, trekker seg inn i mørket bak trappen. Tankene kommer fra alle kanter, som elektrisitet gjennom hjernen. Gråten
24 nede kjennes umiddelbart. Luften er innestengt. På rader med hyller står det syltetøyglass, pent på linje med merkelapper og datostemplet, 1970. Syltetøyglassene må ha stått her nede før foreldrene hans døde. Jeg må si ifra til Erik, kanskje bærene fremdeles er spiselige.
– Herregud som du skremte meg, sier han og snur meg rundt, og øynene møtes.
– Det var vel flimringen fra lyset som fikk skyggene til å bevege seg, sier han og smiler, men bare med munnen. Øynene virker fjerne.
– Det var noe som beveget seg der borte, sier jeg og peker med dirrende fingre mot trappen.
– Jeg ville bare overraske deg med å gjøre litt hagearbeid før du kom hjem, sier jeg stotrende. – Jeg vet jo at du hater å luke, fortsetter jeg. Si ingenting til Erik om følelsen, og i hvert fall ikke nå. Han har mer enn nok med å håndtere diagnosen han fikk servert i går, tenker jeg
– Hjelp meg, sier jeg. Stemmen brister.
Skyggen under trappen er borte som om lyset har svelget den. Et dunk høres idet jeg slipper taket på kosten. Utmattet lener jeg pannen mot den kalde murveggen. Jeg hører de raske skrittene til Erik ned trappene, og så er han bak meg. Han legger armene mykt rundt kroppen, og jeg faller tungt mot ham. Raske hjerteslag fra brystet hans dunker mot ryggen.
– Hva skulle du nede i kjelleren å gjøre? sier han. Stemmen sprekker. Han høres redd ut.
– Jeg skulle bare hente hagesaksen, sier jeg så vidt hørbart.
– Nei, nå må du gi deg. Hvem skulle gjømme seg her, Alexander, kanskje? spør han med latter i stemmen.
– Nei, nei, jeg ble bare så redd. Skammen kjennes som en syk, ekkel følelse i kroppen.
– Hva i all verden gjør du nede i kjelleren? spør Erik. Han fikler med lysbryteren frem og tilbake til lyset slutter å blinke.
25 sitter som en kald stein i halsen.
Nå dør jeg.
– Anna, sier en stemme oppe ved kjellertrappen.
Han fisker opp den store, rustne nøkkelen fra den røde short sen, setter den i nøkkelhullet og vrir om. Det høres et høyt knepp.
– Vil du ha? spør han og rekker meg glasset
– Jeg også, sier jeg og kjenner på ordet fikse. Hva skal jeg gjøre, tenk hvis det er umulig, jeg er umulig, tenker jeg og drikker opp resten av rødvinen og kjenner meg straks litt roligere. Lysten til å
Jeg skjelver i møte med ordene.
– Vi får håpe at psykiateren kan fikse deg, Anna, sier han og drikker opp halve glasset i én slurk.
Erik skyver den tråe, knirkende døren opp. Ute blåser det en varm vind. Solen henger lav og rød på en gyllen himmel. Inni meg er alt mørkt og stille.
– Ja takk, sier jeg og tar imot. Jeg kjenner pulsen stiger. Hva skjer nå, hva vil han gjøre?
stemmen høres ut. – Så idiotisk det var av meg å bli så redd, sier jeg og prøver å høres avbalansert ut, – jeg burde ha ventet til du kom hjem, fortsetter jeg og ser på ansiktet. Den myke munnen strammes, som om han er irritert. Han henter ut to vinglass fra skapet.
– Er du sint? spør jeg. Hjertet hamrer i brystet.
– Nei, bare jævlig trøtt, sier han og heller rødvin i de to glas sene. Jeg drikker to munnfuller og svelger. Hodet kjennes varmt.
– Faen, sier han og faller tungt ned i stolsetet.
– Det var snilt tenkt, men kan du ikke bare la være å oppsøke problemer til du blir frisk igjen, sier han uten å se på meg.
26 og grøsser av min egen selvplaging.
Jeg kjenner jeg fortsatt skammer meg mens jeg snakker, og skam mer meg da jeg møter det flate uttrykket til Erik der han står ved kjøkkenbenken og åpner en flaske rødvin. Hvor barnslig jeg synes
Han tar med seg sitt eget glass og rødvinsflasken, trekker stolen litt for hardt ut fra kjøkkenbordet så den skraper i gulvet.
Jeg kjenner en skjelving i munnviken mens jeg tenker på hva jeg skal si til psykiateren, det smertefulle, skamfulle som jeg ikke kan leve med Tenkubehandlet.hvisErikgir
meg opp. Det er som om jeg aner det, slik et dyr aner jordskjelv.
27 fortsette å drikke meg rolig og deretter begrave meg under en myk og svalende dyne er overveldende.
– Jeg går og henter Gabriella hos nabojenta, fortsetter han og tar rødvinsflasken fra bordet og vrir korken på.
– Det går nok bra til slutt, sier han. Ansiktet virker stivt mens han klapper meg fraværende på kinnet. Han reiser seg fra stolen med glasset og setter det i oppvaskmaskinen.
– Takk for at du gidder, sier jeg og smiler.
Vil du lese resten? «Skumringsmannen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
RAGNA DAHL (f. 1955) er utdannet sykepleier med videreutdanning i administrasjon og ledelse. Hun har tidligere skrevet dikt, små noveller og sanger som har blitt fremført på ulike kulturarrangement Ier.1979
9
deltok hun i en antologi fra Agder Litteratur lag. Sørland, Samtid Poesi og Prosa fra Agder J.W. Cappelen Forlag A.S. Hun har også medvirket med tekster på en LP som ble utgitt i et samarbeid med andre musikere og forfattere. Ragna holder også foredrag om temaer som mobbing og vold i nære
Anna har endelig klart å redde seg selv og datteren Gabriella ut av et vold elig ekteskap. Hun har møtt en ny mann og forsøker å leve et normalt liv. Men en dag holder ikke lenger fasaden, fortiden og angsten innhenter henne og slår sprekker i livet hun har forsøkt å bygge. Anna søker hjelp, men desto mer hun går i terapi, desto mer usikker blir hun. Er det noen som forfølger henne? Eller er det traumene som trekker henne lenger og lenger ned i Skumringsmannenmørket?er
relasjoner.Foto:MonaHauglid 788293349778
en frittstående oppfølger til Kameleonjenta. Beg ge romanene er inspirert av faktiske hendelser.
