å lime sammen knuste vaser
Smussomslag_Å lime sammen en knust vase_482x205mm_TRYKK.indd 1
KR ISTINE BEG O T
Å lime sammen knuste vaser forteller historien om en vond barndom i et alkoholisert hjem, og et vanskelig forhold mellom trettifem år gamle Kaia og hennes far. Hun har ikke snakket med ham på fem år, da hun plutselig blir oppringt fra et sykehus i Frankrike. Faren har forsøkt å ta sitt eget liv. Motstridende følelser fyller henne idet hun reiser til Pézenas for å gi forholdet en siste sjanse. Er det mulig å reparere et forhold ødelagt av flere tiår med skuffelser og smerte, eller vil sprekkene alltid være synlige, som når man limer sammen knuste vaser?
å lime sammen knuste vaser
Kristine Begot (f.1987) kommer fra Stavanger, og bor i Viken etter å ha vært bosatt flere år i Frankrike. Hun debuterte i 2022 med romanen Gi meg en sjanse på Sirkel Forlag, og ga deretter ut romanen Bortkastet skjønnhet på Kolofon Forlag i 2023. Hun skriver også poesi, og debuterer som lyriker i 2023 med diktsamlingen Gjenfødt som en snøklokke på Tekst Forlag.
KR IST IN E BEGO T
06.10.2023 16:49
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 2
06.10.2023 16:26
Å LIME SAMMEN KNUSTE VASER Kristine Begot
2023
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 3
06.10.2023 16:26
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2023 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 70 g Holmen Book Cream Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland | jummel designstudio Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11,5 pkt ISBN: 978 82 8330 400 8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 4
06.10.2023 16:26
Hvite vegger «Ted», sa psykologen og rakte frem hånden. Hun hevet øyenbrynene spørrende og stotret frem sitt eget navn. Hun hadde plutselig vanskelig for å huske hva hun het og hvor hun kom fra. Det faste håndtrykket avslørte en selvsikkerhet som gjorde henne nervøs. Enda mer nervøs enn hun allerede hadde vært da hun gikk ut døra en time tidligere. Hun hadde i nøyaktig fjorten minutter sittet på motsatt side av veggen og ventet. Stirret på papiret hvor navnet hans sto oppført. Theodor Sharp. I fjorten minutter hadde hun stirret på etternavnet. Sharp. Skarp på engelsk. Hun hadde bevisst unngått alle muligheter for øyekontakt med resepsjonisten. Latt blikket vandre fra fingertuppene som holdt fast i det datostemplede papiret fra legen, videre til de eldgamle ukebladene som lå på bordet. Bilder av kjente mennesker. Blader fulle av kjendissladder fra fjoråret og årene før. Blader som på ingen måte interesserte henne. Hun brettet sammen papiret. Lot arket hvile i fanget. Fingrene var svette og minuttene altfor lange før det første møtet med Theodor Sharp. Hun undret om han kledde navnet, om han virkelig var skarp. Intelligent. Eller skarp i replikken. Eller farlig. En farlig mann med skarpe objekter liggende på kontoret. Fjorten minutter. Hun hadde hørt veggklokka tikke, minutt for minutt. Og nå sto hun endelig ansikt til ansikt med Theodor, som ikke ville at hun skulle kalle ham Theodor. De fjorten minuttene på venterommet var ingenting i forhold til de seks månedene det hadde tatt fra hun først snakket med fastlegen til
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 5
06.10.2023 16:26
hun endelig kunne hilse på personen som ville lytte til alt hun hadde på hjertet. Hun hadde vært på gråten, den gang. Det hadde vært vinter, og hun hadde vært desperat etter å få svar på livets gåter. Nå var hun ikke lenger i samme sinnstilstand. Oppmøtet hos psykolog Sharp føltes ikke lenger nødvendig. Ikke i et solfylt Oslo, en helt annen by med et helt annet klima. Hun følte seg ikke lenger like trist i mai som hun hadde vært i november. Ikke når blomsterkassene i bygatene var fulle av farger. Ikke når himmelen var blå og vinden varm. Ikke når vintertåke og høljeregn ikke lenger var annet enn et fjernt minne fra en tidligere årstid. Men hun kunne ikke snu. Ikke når Theodor Sharp, Ted som han kalte seg, hadde bedt henne om å sette seg i den brune skinnsofaen. «Hyggelig å møte deg, Kaia. Vil du ha et glass vann?» Først da han tilbød henne vann, la hun merke til at han snakket norsk med en tydelig amerikansk aksent. Hun nikket beskjedent. Før hun i det hele tatt hadde rukket å si noe, hadde Ted forsvunnet ut døra og kommet tilbake med et plastglass fylt med iskaldt vann. «Sånn», sa han. «Vi kan vel starte med at du forteller meg hvorfor du ønsker å snakke med en psykolog. Fortell meg litt om deg selv, hvorfor du er her og hvilke utfordringer du ønsker å ta tak i. Målet med denne timen er for meg å bli kjent med deg. Finne ut hvem du er og hvilken del av livet ditt du ønsker at vi skal fokusere på.» I tankene så hun glimt fra ulike deler av barndommen, ungdomstiden og de meningsløse tiårene som ung voksen. Hun så farens ansikt, slik han hadde sett ut da han døde og gjenoppsto som en annen versjon av seg selv. Hun var bare ti år gammel, den gang. Likevel husket hun godt det skarpe taklyset, den tunge luften og de kritthvite veggene. Bare et lite gardin hadde skilt ham fra mannen som lå i den andre senga. Hånden hennes hadde holdt godt fast i morens da de først gikk inn døra for å besøke ham. Hun husker da det endelig var farens tur til å holde henne i hånden, da han brøt sitt første av mange løfter. Hun hadde spurt ham om han kom til å bli frisk igjen, og han hadde svart at selvfølgelig ville han bli frisk, han med sine sterke, polske
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 6
06.10.2023 16:26
gener. Asfalten ville aldri knekke ham, uansett hvor mange bygninger han ville bestige og hvor mange stillaser han ville falle fra. Hun hadde ikke forstått at det var morfinen som pratet, og hadde lyttet til ham med lettelse der han fortalte om en nasjon som har overlevd invasjoner og borgerkrig og snakket om seg selv som om han var en udødelig supehelt. Disse beina, denne ryggen, dette huet, det tåler en smell, jenta mi. Denne kroppen, den tåler jævla mye. Akkurat slik hadde han ordlagt seg. Hun var ikke klar, riktig ennå, men snart ville hun fortelle psykologen sin, Ted Sharp, historien om hvordan den lille familien, som lenge hadde snudd på hver krone for å få endene til å møtes, skulle oppleve den bittersøte smaken av hell i uhell. Han skulle reise seg og gå igjen, men frisk ble han aldri. Aldri i stand til å arbeide som før, aldri i stand til å være den han tidligere hadde vært. Den økonomiske erstatningen etter den grusomme arbeidsulykken, var høy nok til å kunne sikre familien et komfortabelt liv. Men selv med sterke, polske gener ville han aldri kunne bli seg selv igjen.
7
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 7
06.10.2023 16:26
Det mørke soverommet Det franske retningsnummeret lyser mot Kaia på skjermen. Det skarpe skjermlyset blender henne, der hun myser mot telefonen i det mørke soverommet. Pluss trettitre. Hun gjenkjenner landskoden, men telefonnummeret som ringer kan hun ikke huske å ha sett før. Den eneste hun kjenner som bor i Frankrike er faren hennes. Kaias første tanke er at han må ha mistet telefonen og skiftet nummer. Mistet den i do. Eller i en taxi. Eller på gulvet på et skittent utested. Det ville ha vært typisk ham å snuble i et trappetrinn og ende opp med knust mobilskjerm. Hun stirrer på den vibrerende telefonen. På telefonikonene som lyser mot henne. Få opp farta, skriker telefonrørene. Bestem deg, skriker telefonnummeret. Rødt eller grønt. Tommelen nekter å bestemme seg. Den stivner. Hele kroppen stivner. Hun tenker tilbake på hvordan alt endte. Hvordan hun i et sårbart øyeblikk hadde følt at hun ikke hadde annet valg enn å slette nummeret hans fra kontaktlisten. Slette ham fra livet sitt. Hun stirrer på det franske nummeret til det slutter å ringe. Skjermen mørkner. Hun puster lettet ut, men lettelsen er kortvarig. På nytt lyser nummeret mot henne. Hun trekker pusten dypt og tvinger tommelen over det grønne telefonikonet. På utpust uttaler hun et spørrende hallo. «Bonjour, vous êtes madame Kaia Horn?» Stemmen tilhører en fremmed kvinne. Hun uttaler det norske navnet med et spørrende tonefall. Horn. Morens etternavn. Da foreldrene giftet seg nesten fire tiår 8
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 8
06.10.2023 16:26
tidligere, hadde faren valgt å bryte den patriarkalske navnetradisjonen til fordel for en helnorsk identitet. Han hadde aldri byttet tilbake til familienavnet, selv ikke etter ekteskapets død. Nølende, svarer hun både yes og oui. Hun forteller den fremmede kvinnen at hun ikke snakker fransk. Kvinnen beklager og sier at hun snakker dårlig engelsk, før hun på utmerket engelsk forteller at hun ringer fra sykehuset i Pézenas. Hun er sykepleier og ringer uten å ha fått tillatelse av sine overordnede. Hun sier at hun ringer på vegne av Kaias far. Han har vært utsatt for en ulykke. Før Kaia i det hele tatt rekker å spørre hva som har hendt, forteller kvinnen at han fysisk klarer seg fint. Han har bare fått skulderen ut av ledd, og vil måtte hvile armen i fatle de neste tre ukene. Fra og med neste uke vil han få behandling hos fysioterapeut, to timer i uka, tjue timer til sammen. Kaia sukker oppgitt. Hun spør den franske kvinnen hva dette har med henne å gjøre. Faren hennes klarer seg jo fint, som hun sier. Dessuten har han en samboer som kan hjelpe ham. Hun heter Claudie. Sykepleieren sier at hun ikke har hørt om noen Claudie. Pasienten har aldri nevnt noen samboer. Ingen kjæreste. Ingen venninne. Ingen kamerat. Ingen kamerat, undrer Kaia. Han har da vel fortsatt kontakt med kompisen fra den gamle jobben, Vidar. Hun kunne ikke se noen grunn til hvorfor de skulle bryte kontakten, selv ikke med landegrensene stående mellom dem. Sykepleieren har ikke hørt om noen Vidar. Hun forteller at han er helt alene. Den eneste nødkontakten han har oppgitt er henne. Sykepleieren forklarer at det nettopp er derfor hennes pluss trettitre ringer et pluss førtisju. Men hun ringer ikke fordi han har skadet skulderen. Hun ringer fordi han gjorde det da han forsøkte å ta sitt eget liv. Kaia stivner. I minnet ser hun bilder av faren slik hun husker ham best. De dukker opp som en rekke filmklipp i sakte film. Bildene får hjertet til å banke raskere. Hardere. Hun tar seg til brystet for ikke å la hjertet bryte seg gjennom hudlagene og kaste seg ut av kroppen. Sykepleieren forteller at faren har vært hos dem i et døgn. De lot ham overnatte for å sove ut rusen. For å la ham våkne med et klarere sinn etter gårsdagens mørke. Men mørket var der fortsatt da han åpnet øynene. 9
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 9
06.10.2023 16:26
Hun forteller at han hadde hatt mye på hjertet, denne fransktalende nordmannen. Både i beruset og i edru tilstand. De samme historiene ble fortalt i ulike versjoner. Først som en usammenhengende røre, deretter med klare detaljer. Ei jente ved navn Kaia hadde blitt nevnt hver eneste gang. Den norske pasientens eneste barn, og store stolthet. Kaia lytter til sykepleierens skildringer. Hun kjenner ikke igjen sin egen far i beskrivelsen. Kvinnen forteller at han hadde grått seg selv i søvn den natten. Grått og tryglet om å få se datteren sin igjen. Bedt om en siste mulighet til å holde rundt henne. Være pappaen hennes igjen. En ordentlig pappa, denne gang. En mann som tar ansvar. En mann som lærer av sine feil. Sykepleieren forteller hvor hjerteskjærende det er å se ham slik. Plaget av skyldfølelse og anger. Hun forteller at hun selv er mor. Hun forteller at hun selv har kranglet med sine barn og fryktet at hun aldri vil være god nok. Videre forteller hun at hun ikke vet hva Kaias far har gjort for å ødelegge båndet mellom far og datter. Hun har forståelse for at det ikke alltid finnes rom for tilgivelse eller rom for dialog. Hun snakker som om hun mistenker det verste, som om faren er et monster som nå angrer på sine groteske synder. Kaia avbryter henne før hun går for langt med sine antagelser. Båndet ble brutt etter den endelige eksplosjonen. Krangelen som fikk begeret til å flyte over. Et beger fylt med skuffelser fra mange år tilbake. Skuffelser som alle var en konsekvens av avhengigheten som han aldri klarte å bli kvitt. Ikke for sin egen del, og heller ikke for hennes. Sykepleieren spør om det er mulig for Kaia å ringe ham. Besøke ham. Skrive et brev til ham. Hun kan ikke la stoltheten stå i veien for medmenneskeligheten, kan hun vel? To telefonsamtaler senere står Kaia på Gardermoen med boardingkort i den ene hånden og håndbagasje i den andre. Hun trekker pusten dypt. Biter tennene sammen. Hun vender blikket mot sikkerhetskontrollen og spør seg selv om blodet har blitt erstattet med bly. Kroppen føles plutselig uutholdelig 10
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 10
06.10.2023 16:26
tung. På grensen til ubevegelig. Reiseklare mennesker passerer henne i full fart. Hun lener seg mot veggen for å ikke blokkere andres vei. Hun studerer deres trillekofferter og bager og ryggsekker. Forbi henne løper forretningsreisende med stresskoffert i hånden. Ferieklare foreldre med slitne barn som gråter. Kjærestepar som holder hender og kysser når de tror at ingen ser dem. Menneskene rundt henne haster forbi med nakkeputer, hodetelefoner, laptoper, bøker og blader. Hun undrer hvor mange av disse som gleder seg til å reise. Om det kiler i magen når de ferierende tenker på klimaet som venter dem i utlandet. Når de tenker på hotellsenga og frokostbuffeen, på turistattraksjonene og alle bildene som vil dokumentere oppholdet. Hun undrer om det finnes flere som henne på Gardermoen. Flere som reiser med stridsøks i bagasjen. Flere som gruer seg til å treffe sine fedre eller mødre etter å ha holdt dem på avstand i mange år. Hun undrer om de også lengter etter å løpe ned rulletrappene, ta flytoget tilbake til Oslo og rive boardingkortet i stykker. Det er umulig for henne å identifisere de likesinnede. Ingen bærer følelsene på utsiden. Alle vil de sannsynligvis gjøre nøyaktig som henne. Stille seg i kø ved sikkerhetskontrollen og late som om ingenting er unormalt. De forsvinner blant de reisende som gleder seg til å dra på eventyr. De forsvinner i en lykkelig folkemengde, og skjuler hvor mye de gruer seg til å nå sin endelige destinasjon. Hun ser for seg at det må finnes flere som henne på flyplassen. Reisende som får vondt i magen av å tenke tilbake på alt som aldri var. På familier som aldri fungerte. På samtaler de aldri hadde og ord de aldri turte å si. I et forsøk på å jage bort tanken på å snu, minner hun seg selv om at det finnes andre der ute som har det verre enn henne. Passasjerer med en enveisbillett. Reisende som frykter for eget liv og helse. Selv frykter hun bare det som allerede har vært. Minnene som ligger begravet i fortiden. Hun frykter å se fortiden i øynene og fortelle den hvor mye den har ødelagt for henne. 11
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 11
06.10.2023 16:26
Men hun har lovet ham sju dager. Sju dager før hun vil vende tilbake til Oslo og begrave fortiden nok en gang.
12
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 12
06.10.2023 16:26
Parkeringsplassen Snøfnuggene dalte fra himmelen. De la seg i det tykke håret og kysset den tynne ansiktshuden. Selskapsskoene hadde aldri lovet å holde tærne varme. Det gjorde de heller ikke denne gangen. Ved øverste trappetrinn sto hun og speidet ut mot parkeringsplassen. Hun nektet å rikke seg, selv om tiden var knapp og luften iskald. Hun ville ikke se hvordan de andre foreldrene hastet seg opp trappene og inn dørene. Hun ville ikke se hvor ivrige de var etter å filme og fotografere sine flinke barn. Skryte dem opp i skyene etter flere måneder med øving. Sju, seks, fem. Nå var det bare fem ledige parkeringsplasser igjen. Dessuten var det bare femten minutter til hun skulle stå på scenen. Han måtte være på plass innen den tid. Han måtte finne seg et ledig sete. Et hvilket som helst sete. Selv et sete gjemt bak en kjempe med stort hode og enda større hår. Selv setene lengst unna scenen var bedre enn ingenting. Hvor som helst i salen var bedre enn fraværet hans. Faren hadde lovet Kaia å være der. Mamma vil bli sint om du ikke kommer, hadde Kaia sagt da hun kom hjem fra skolen. Moren hadde blitt lei seg da hun fikk tildelt ukas vaktliste og så at hun måtte jobbe kveldsskift på hotellet akkurat den kvelden. Hun hadde tatt med seg en kopi av vaktlisten hjem. Lagt den på bordet foran mann og datter og pekt på datoen. Kaias dato. Selvfølgelig kommer jeg, hadde faren svart. Men fem parkeringsplasser ble snart til tre, og seks av de femten minuttene hadde forsvunnet i den snøfylte luften. Farens nærvær var ikke lenger en selvfølge, men en desperat ønskedrøm. Hun dyttet døra hardt for å åpne den. Hun dyttet 13
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 13
06.10.2023 16:26
den hardere enn nødvendig, og nektet å snu seg en siste gang for å se etter den mørkeblå bilen. Tærne var allerede frosne og håret var vått. Hun hatet skoene. Hun hatet panneluggen. Minuttene gikk og hun hatet alt sammen. Sammen med alle de andre sjetteklassingene stilte hun seg på scenen og smilte til alle andres foreldre. De som satt i salen og smilte stolt av barna sine. Hele klassen var kledd i julas farger, rødt og grønt. Alle skulle de synge i kor mens læreren spilte piano. Kaia sang så høyt hun kunne, for uansett hvor faren hennes befant seg, så ville Rudolf alltid være rød på nesen og snømannen Kalle være god som gull. «Foreldrene dine kom ikke», sa Kaias bestevenninne da de gikk av scenen etter forestillingen. Kaia ristet på hodet. «Mamma jobber.» Da venninnen spurte hvorfor faren hennes ikke kom, svarte hun bare at hun ikke visste. Han hadde kanskje sovnet på sofaen. Eller blitt syk og kastet opp. «Pappa kan godt kjøre deg hjem hvis du vil», sa venninnen. Kaia nikket. Ytterdøra var ulåst. Farens kropp lå i sofaen, slengt på ryggen med hodet bøyd bakover. Han snorket så høyt at det ikke var noen tvil om at han fortsatt var i live, selv om han hadde forgiftet både seg selv og hennes kveld med substansene som lå på bordet. Flasker av ulike størrelser. Brune og transparente flasker. Hun listet seg opp trappene. Først da hun sto foran baderomsspeilet med tannbørsten i hånden, begynte hun å gråte. Han kunne ikke høre henne, men hun håpet at moren ville føle tårene hennes. Føle den samme hjertesorgen, som en telepatisk overføring. Hun hadde hørt fra klassevenninnene at mødre hadde et instinkt, en syvende sans. Selv om moren var langt borte og opptatt med arbeid, ville instinktet plukke opp datterens gråt som et radiosignal. Hun ville skynde seg hjem for å holde rundt Kaia og love at ingen ville svikte henne på denne måten igjen. Men moren kom ikke før Kaia hadde sluttet å gråte. Hun kom ikke før datteren hadde lukket øynene og lagt seg under dyna sammen med 14
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 14
06.10.2023 16:26
teddybjørnen. Den gamle bjørnen som hadde ligget i senga og passet på henne siden hun var baby. Fra etasjen under hadde hun hørt moren skrike til faren. Du vekker Kaia, hadde faren svart. Og nå husker du plutselig at du har en datter, hadde moren skreket tilbake. Morens sinne og farens sorg beveget seg gjennom veggene som spøkelser. Kaia lukket øynene i et forsøk på å drømme seg tilbake til tiden før alt ble annerledes. Hun klamret seg hardere til teddybjørnen. «Jeg skulle ønske du var ekte», hvisket hun til bjørnen.
15
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 15
06.10.2023 16:26
OSL – CDG – TLS Jeg har landet i Toulouse. Toget mitt går kvart på elleve i morgen. Du kan vel ikke hente meg, du som har skadet skulderen. Hvordan er bussforbindelsen der borte? Kaia trykker på Send. Lar meldingen fly videre fra Toulouse til Pézenas, småbyen hvor faren har slått rot. Hun putter mobilen i jakkelomma og løper ned trappa med den lille kofferten på slep. Utenfor flyplassens vegger blir hun møtt med regnvær og varme. Luften er tung og fuktig som i et drivhus. Hun vrenger av seg jakken og løfter den over hodet. Holder den som et beskyttende skjold over hår og ansikt. Varme vindkast blåser regndråpene sidelengs. De sniker seg inn i alle åpninger og treffer de nakne armene som bærer jakken. Hun hører lyden av dråpene der de slår mot kofferten, og løper så fort hun kan. Hun løper mot trikken som står og venter på motsatt side av veien. Det eneste hun vil er å løpe inn døra, finne seg et sete og gjemme seg for regnet. Men foran trikken står billettautomaten som et hinder. Den roper etter henne. Aggressivt roper den at hun ikke skal få komme til et fremmed land og være en frekkas som sniker på trikken. Kaia sukker. Det siste hun trenger er å reise videre med en bot i bagasjen. Med jakken hvilende over hodet som et sjal, fører hun fingrene over menyen, bestiller en enkeltbillett og griper tak i det rosa kortet som spyttes ut av automaten. Trikken er full av mennesker med kofferter og store ryggsekker. Ikke et eneste sete er ledig. Tøyskoene gnager. Hælene svir. Hun ser seg rundt, dobbeltsjekker med et ørlite håp om å finne seg en sitteplass. Men alle setene er opptatt. Hun lener seg mot vinduet og løfter den 16
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 16
06.10.2023 16:26
ene foten mens hun forsiktig presser fingrene inn i skoen. Hun fører fingertuppene over hælen og rører ved en blemme som har blitt dannet i løpet av dagen. Enten på Gardermoen eller da hun mellomlandet i Paris Charles de Gaulle. Hadde hun vært barn og hatt moren ved sin side, ville moren ha fisket et Aloe Vera-plaster opp fra vesken. Klistret det forsiktig over blemmen og lovet at det snart ville slutte å svi. Hadde hun derimot vært en del av Kaias voksne liv, ville hun ha sagt at det virkelig er på tide at hun lærer seg å pakke fornuftig før hun reiser ut av landet. Plaster og smertestillende tabletter, solkrem og myggspray. Du er trettifem år gammel, ville hun ha minnet henne på med en oppgitt tone. Hun studerer trikkens linjekart. Ifølge pensjonatets nettside skal hun av på siste stopp. De våte skoene klistrer seg til føttene. De klistrer seg til hælene og den brennende blemmen. Hun holder blikket festet på kartet og lover seg selv at det første hun vil gjøre så snart hun får nøkkelen til rommet, er å løsne en av øredobbene og bruke den til å stikke hull på vannblemmen. La væsken renne ut. Tørke skoene med hårføner og gi beina tid til å hvile før hun allerede neste morgen skal løpe videre for å rekke toget. Hun drar mobilen opp fra lomma. Fortsatt ingen svar. Hun ser ham for seg. Hun ser ham ligge på sofaen med åpen munn. Han snorker. Med eller uten en død sigarett i hånden. Hun håper at den er død, og ikke en glødende brannfelle. Den gamle skinnsofaen var full av brennmerker, husker hun. Da han bestemte seg for å flytte, fikk han aldri solgt hverken sofaen eller lenestolen. De havnet i en container sammen med alt det andre som ingen ville ha. Kaia holder mobilen foran ansiktet og stirrer utålmodig på skjermen. Den indre stemmen forteller henne at hun kaster bort tiden. Hun vet innerst inne at hun ikke vil få svar før neste formiddag. Hun kjenner ham godt nok til å vite at sannsynligheten er stor for at han allerede har sovnet. Enten til lyden av musikk over høyttalerne eller til synet av et naturprogram på TV. 17
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 17
06.10.2023 16:26
Idet hun går av trikken, har regnskyene trukket seg tilbake. Pensjonatet skal ifølge mobilkartet ligge tre hundre meter fra trikkestasjonen ved Tinghuset. Hun holder øynene klistret på telefonen og lar den føre henne til adressen som faren hennes hadde plukket ut og forhåndsbetalt. Tanken på at reservasjonen står i hans navn, etterlater henne med en vond magefølelse. Den samme vonde følelsen som vekkes til live hver gang hun betaler borettslagets fellesutgifter og ser navnet hans på konvolutten. Eieren av leiligheten hennes. Følelsen av å aldri være fri fra ham ligger som en hard klump i magen. En klump som gjennom barndommen og tenårene har vokst seg større for hver gang han ga et løfte hun visste at han aldri ville klare å holde. En klump som gjorde kroppen sykere for hver gang han ga henne penger til å kjøpe godteri, gå på kino eller ta en milkshake på kafé. Hva som helst, for å kjøpe seg god samvittighet. Han hadde gjort det fra hun var ti til hun var tretti. Alltid den samme utveien. Han gjorde det i den tro at penger ville få henne til å glemme alt sammen. Det fungerte i starten, men hun gjennomskuet ham etter hvert. Likevel takket hun aldri nei. Jeg kan ikke reise til Frankrike, hadde hun sagt da hun først snakket med ham på telefonen. Jeg har ikke råd. Ordene ville under normale omstendigheter ha fungert som en fin unnskyldning, men de er ingen hvit løgn. Ikke denne gangen. Hun kan ikke snu ryggen til en mann som har forsøkt å ta livet av seg. Det finnes ikke rom for å lyve i en så delikat situasjon. Hun må vite hvorfor han ønsket å ende livet. Hun må vite om det er noe hun kan gjøre for å hjelpe ham opp igjen. Alt for min kjære Kaia, hadde han sagt i den andre enden av linja. Hans definisjon av alt er på ingen måte det samme som hennes, men der og da passet det seg ikke å si ham imot. Han ville betale for muligheten til å se datteren sin igjen. Betale for muligheten til å være pappa. Tanken fikk henne til å grøsse, men hun kunne ikke ta fra ham gleden når han tross alt lå så langt nede. 18
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 18
06.10.2023 16:26
Hun puster inn den fuktige vårluften. Hun klarer ikke å riste av seg stemmen til den franske sykepleieren. Hennes stemme som forteller om farens mislykkede selvmordsforsøk. Ordet får det til å gå kaldt nedover ryggen. Selvmordsforsøk. Hun klarer ikke engang å uttale det uten å fylle munnen med vemmelse. Hun svelger den vonde smaken og lar mobilkartet navigere henne gjennom de våte gatene. Bygatene er smale. Murarkitektur i rosa og oransje nyanser fyller bybildet. Hun føler seg liten og hjelpeløs blant de gamle husene og alle menneskene som ikke snakker samme språk som henne selv. Hun er liten i en by som ikke ligner noe hun har sett tidligere. Alt er rødt, rosa og oransje. Alt er mur og teglstein. Gamle bygninger farget i paletten til en solnedgang. Hun passerer butikkfasader og restauranter som alle bærer franske navn. Hun forstår ikke hva ordene betyr og aner ikke hvordan de uttales. Mobilen leder henne til en mørk tredør innrammet i rød murstein. Hun presser fingeren mot ringeklokka og hører en stemme tale til henne på callinganlegget. Hun forteller at hun har reservert rom under navnet Horn. En summelyd høres fra døra idet den låses opp. Hun dytter den så hardt hun kan, og vandrer inn i en hemmelig verden. Bygårdens indre gårdsrom ligger gjemt mellom rødoransje og lyserosa vegger. Den ene av veggene er dekket med grønne klatreplanter med store, flotte blader som bryter opp den varme fargepalletten. Ordene Maison d’hôtes står skrevet over første dør til høyre for gårdsplassens inngangsparti. Ved resepsjonen møter hun kvinnen fra callinganlegget. Hun strekker frem hånden og hilser på engelsk, sier at Monsieur Horn alltid sover på et av deres rom når han først er på besøk i Toulouse. Hun forteller at deres pensjonat er lite, men rommene er store. Åtti kvadratmeter, sier resepsjonisten stolt. Fra rommet vil hun ha utsikt mot den fredelige gårdsplassen. Åtti kvadratmeter. Kaia ser for seg sin egen leilighet. Den lille ettromsleiligheten på Grünerløkka. Leiligheten hvor hun har bodd siden faren solgte barndomshjemmet og flyttet utenlands for femten år siden. Leiligheten i bydelen som blir dyrere for hvert år, men aldri har mistet sin 19
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 19
06.10.2023 16:26
kunstneriske sjarm. Bydelen som ligger langt unna barndommens nabolag, men likevel føles mer som et hjem enn den gamle eneboligen hvor hun vokste opp. Det gamle, gule huset uten garasje. Et slitt hus som ikke passer inn blant de moderne funkisboligene som med årene har reist seg i gata. Resepsjonisten leder henne opp trappene. Monsieur Horn sover alltid på et av våre rom. Ordet alltid blir hengende igjen i luften. Alltid. Et ord som indikerer at han ofte vender tilbake til Toulouse. Hun våger ikke å spørre resepsjonisten om hun vet noe om ærendet hans. I stedet fyller hun hodet med spekulasjoner. Hun ser for seg en kvinne. Han har alltid vært glad i kvinner. Kanskje har han en kjæreste i byen. En kjæreste som allerede er gift med en annen, og derfor må nekte ham overnatting. En tragisk kjærlighetshistorie mellom faren og en kvinne som aldri vil forlate ektemannen sin. Hun klarer ikke å tenke ut en annen logisk forklaring. For han reiser ikke til Toulouse i jobbsammenheng. Det ville vært ulovlig for en mann i hans posisjon. En bygningsarbeider som ikke har kunnet jobbe siden den dagen da han falt fra stillaset og lurte døden. En mann som de siste tiårene har levd på den skyhøye erstatningen som skulle viske bort smerten og gjøre alt godt igjen. De verste tanker finner veien inn i Kaias hode. Teorier som ikke henger på greip. Hun ser for seg et scenario hvor han har brukt opp alle sparepengene og skaffet seg ulovlig arbeid. Blitt kriminell i desperasjonens navn. Og nå skammer han seg så mye at han ikke lenger ønsker å leve. «Voilà», sier resepsjonisten med et fornøyd smil og låser opp døra til rommet. Synet som møter henne er det av moderne minimalisme. Fiskebeinsparkett og hvitmalte vegger. Møblene er hvite og peisen er av sort marmor. Resepsjonisten forklarer hvordan klimaanlegget og TV-en fungerer. Kaia prøver så godt hun kan å høre etter, men bildet av faren gir ikke slipp. Hun klarer ikke å la være å spørre. Hun må vite om han har nevnt noe, hva som helst, om sine ærend i Toulouse. Resepsjonisten rister på hodet. Monsieur Horn liker å prate, men ikke om seg selv. Fransken hans er forresten utmerket, får Kaia vite. Han 20
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 20
06.10.2023 16:26
møter alltid sent til frokost, men diskusjonen flyter så lenge samtalen handler om alt annet enn ham. Kaia spør henne om faren noensinne før denne siste reservasjonen har nevnt at han har en datter. Resepsjonisten nikker, uten å utdype bekreftelsen noe videre. Munnen hennes former i stedet et nytt smil. Hun skifter tema og sier at regnværet som falt tidligere på kvelden ikke var forventet. Hun spør hvordan temperaturen er i Oslo på denne tiden av året. Gradvis beveger hun seg mot døra, som i et forsøk på å snike seg unna en samtale hun ikke har lyst til å ta. Med hånden på dørhåndtaket informerer hun om at frokosten vil bli servert mellom åtte og elleve til venstre for resepsjonen. Hun sier at hun på forhånd må vite hvilket tidspunkt som passer best. Alene blir Kaia sittende igjen i det store, hvite rommet. Hodet er fylt med spørsmål hun ikke hadde før innsjekk. Hun setter seg på sengekanten og stirrer ut i luften. For fem år siden kjente hun ham. Hun trodde i alle fall at hun kjente ham. Men hvem har han blitt siden de så hverandre sist? Han kan være en av de mange versjonene hun har tegnet. Han kan være en helt annen mann med en helt annen historie. Men han er ikke den samme som før. Resepsjonistens merkelige oppførsel bekrefter at noe er annerledes. Mobilens plutselige meldingsvarsel setter en støkk i henne. Et svar fra hans pluss trettitre har endelig funnet veien inn i innboksen. Ikke tenk på det. Jeg betaler drosje. Gleder meg til å se deg.
21
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 21
06.10.2023 16:26
Syden Servitøren plasserte et sjokoladekakestykke foran henne på bordet. «Gratulerer med dagen!» jublet foreldrene i kor. Et lite bursdagslys sto stødig i den mørkebrune ganachen. Et lys brennende til ære for Kaia. Moren la hånden kjærlig over datterens hånd. Hun smilte stolt. Kaia plukket det dekorative Maraschinokirsebæret av kanten på longdrinkglasset og puttet det syltede bæret i munnen. Den søte smaken lignet ikke den av kirsebærene hjemme i Norge. Kirsebærene som dekorerte glassene smakte godteri. Hun løftet glasset mot munnen og lot smaken av sitron, ingefær og grenadinesirup slukke tørsten. Kaias alkoholfrie Shirley Temple kledde morens jordbærmojito, slik den lyseblå kjolen kledde morens blå og hvite striper. «Blås ut lyset, lille venn», sa moren og dro et engangskamera opp fra vesken for å forevige den store begivenheten. «Blås ut lyset og ønsk deg noe.» Kaia studerte den lille papirparaplyen som hvilte på glasset. Hun hadde endelig blitt tretten år gammel. Stor nok til å kunne kalle seg selv for tenåring. Hun ville ønske seg noe stort, noe viktig. Ikke bare blåse ut lyset uten å benytte seg av magien sin først. Hun måtte bruke den med omhu. Med lukkede øyne ønsket hun at Andreas i klassen ville tenke på henne hele sommerferien og bli stormforelsket innen skolestart. Hun visste ingenting om forelskelser på dette tidspunktet, ikke annet enn hva hun hadde lært fra film og musikk. Hun åpnet øynene til synet av et slukket lys og smilte for seg selv. Kvelden var ung, men eurodance ble likevel spilt over restaurantens høyt22
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 22
06.10.2023 16:26
talere på diskotekvolum. Flere av de besøkende var allerede så fulle at de nesten ikke klarte å gå. Faren hennes var på god vei til å bli en av dem. Kaia lente seg mot morens øre for å spørre om de kunne forlate restauranten. Om de heller kunne gå et annet sted. Moren nikket. Hun foreslo en spasertur langs strandpromenaden. En siste mulighet til å dyppe tærne i sydenvarmt sjøvann før kveldsmørkets fall. Kaia trakk på skuldrene. Hun sa til moren at det var det samme for henne hva de gjorde, så lenge de kunne gjøre noe annet. Alt var bedre enn å være blant alle de voksne menneskene som ikke lenger kunne oppføre seg. De snøvlet, de sølte, de klarte ikke å gå uten å måtte støtte seg til hverandre. De hadde alle blitt forvandlet til babyer i forvokste kropper. Røde kropper snublet i egne og hverandres bein på restaurantgulvet. Hun hadde sett flere av de samme ansiktene på flyet og i frokostbuffeen. De hadde alle vært bleke i starten, før de gradvis ble enten brunere eller rødere for hver dag. Hun undret om de hadde sovnet ute i sola, slik som faren hennes stadig gjorde. Sovnet på ei solseng ved bassengkanten. Sovnet etter lange netter på diskotek eller pub eller karaokebar. Sovnet for å våkne til solbrent hud og bekymrede koner. Hun visste at faren ville våkne med øm hud som de neste dagene ville begynne å flasse. Han ville ligne en slange i ferd med å skifte ham. Moren ble alltid like sint hver gang han påsto at flasset og ømheten ikke var farlig. Ikke for slike som ham, staute karer med robust hud. De ville krangle om solbrenthet og alkoholkonsum og han ville droppe frokosten for å sove seg frisk. Moren hatet hans forhold til huden omtrent like sterkt som hun hatet forholdet hans til alkohol. Selv forlot hun aldri hotellrommet uten å ha smurt både seg selv og Kaia inn med solkrem først. En solkrem som bar duften av kokos og vanilje. En deilig duft som hver eneste dag vekket lysten til å spise iskremdessert. Ut over kveldstid ble solkremen erstattet med myggsprayens syrlige duft av sitron. En duft så konsentrert at den ikke vekket lysten til å gjøre annet enn å holde de blodsugende insektene på avstand. Himmelen var nyfarget i røde toner den kvelden. Sammen med moren gikk Kaia barbeint langs strandkanten. Barbeint i nedkjølt sand. Hun 23
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 23
06.10.2023 16:26
kunne ikke se annet enn silhuetter av de andre turgåerne. Små skygger i det røde landskapet. Hun lot blikket vandre fra den nymalte himmelen til det stille vannet, og videre til morens gåtefulle øyne. Morens lepper sa ingenting. Øynene fortalte de mange historiene som datteren fortsatt var for ung til å forstå. Historier om faren. Historier om sorg og skuffelser. Lenge hadde Kaia vært under den oppfatning at moren hatet de årlige sydenferiene. Hun hadde alltid sett trist ut. Som om hun ønsket seg bort til et annet sted i verden. Eller til andre mennesker som ikke lignet den lille familien. Kaia våget ikke å spørre hva som var galt. «Du sa ikke ifra til pappa at vi skulle hit», sa hun i stedet. Moren ristet på hodet. Det triste ansiktet formet et smil. «Faren din ville uansett ikke ha husket det. Han husker ikke så godt når han koser seg, vet du.» Kaia sukket. «Siden vi kom hit, har han nesten bare vært sammen med de mennene han traff på flyet. Og når han ikke er sammen med dem, ligger han og sover. Det er urettferdig.» «Du må ikke ta deg nær av det, Kaia. Han er glad i deg, det vet du. Men …» «Men hva da?» Moren løftet blikket mot de røde nyansene. For hvert minutt ble fargene svakere. Visket bort av nattemørket som snart ville legge seg over Gran Canaria. «Men hva da?» gjentok Kaia til ingen nytte.
24
Innmat_Knuste vaser_145x200mm_TRYKK.indd 24
06.10.2023 16:26
Vil du lese resten? «Å lime sammen knuste vaser» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
å lime sammen knuste vaser
Smussomslag_Å lime sammen en knust vase_482x205mm_TRYKK.indd 1
KR ISTINE BEG O T
Å lime sammen knuste vaser forteller historien om en vond barndom i et alkoholisert hjem, og et vanskelig forhold mellom trettifem år gamle Kaia og hennes far. Hun har ikke snakket med ham på fem år, da hun plutselig blir oppringt fra et sykehus i Frankrike. Faren har forsøkt å ta sitt eget liv. Motstridende følelser fyller henne idet hun reiser til Pézenas for å gi forholdet en siste sjanse. Er det mulig å reparere et forhold ødelagt av flere tiår med skuffelser og smerte, eller vil sprekkene alltid være synlige, som når man limer sammen knuste vaser?
å lime sammen knuste vaser
Kristine Begot (f.1987) kommer fra Stavanger, og bor i Viken etter å ha vært bosatt flere år i Frankrike. Hun debuterte i 2022 med romanen Gi meg en sjanse på Sirkel Forlag, og ga deretter ut romanen Bortkastet skjønnhet på Kolofon Forlag i 2023. Hun skriver også poesi, og debuterer som lyriker i 2023 med diktsamlingen Gjenfødt som en snøklokke på Tekst Forlag.
KR IST IN E BEGO T
06.10.2023 16:49