Page 1

L

LØSSALG KR 50,-

LITTERATURGARASJEN #3 - 2014 FOLK SOM GJØR EN FORSKJELL Møteplass med godlukt TEMA - KRIM Drepte for ikke å bli forlatt Lokker med djevelens giftering Mannen bak jernvognen NOVELLE Pirquet på Cafe

PAPIRDUKKENE En thriller fra Grenland

RUNAR BAKKEN - MERETE JUNKER - GYRID AXE ØVSTENG GINA WINJE - NILS NORDBERG - VIDAR SUNDSTØL - TRUDE LYNG JØRN STEEN - M. H. HALLUM - STEIN RIVERTON HENRIK IBSEN- SVEN ELVESTAD - TORBJØRN RØE ISAKSEN


INNHOLD 4 LEDER

18 - 19 SELVTILLIT OG ANGST

42 - 43 THORALV TAR HEVN

5-8 MØTEPLASS MED GODLUKT

20 - 23 OPPKLARTE MORDET PÅ SEG SELV

44 - 45 PIRQUET PÅ CAFE

9 SPØKEFUGL OG GLEDESPREDER

24 - 25 BYKRIM FRA JUNKER

46 - 47 KATTEN SOM FANGET EN MUS

10 MYE MER EN SØPPEL

26 - 27 LOKKER MED DJEVELENS GIFTERING

48 - 50 FOR MYE LETT UNDERHOLDNING

11 BØNNER, TØMMER OG HVITT GULL

28 NÅLØYETS VOKTER

51 - 53 OM Å SKRIVE OM STORT OG SMÅTT

12 STIAN JOHANSEN, LIKSOM

29 HØSTNOVELLER I SOMMERSOL

13 - 15 MANNEN BAK JERNVOGNEN

30 - 31 BØKER I BORGEHAVEN

56 - 59 ALDERDOM OG DET GRENSELØSE

16 - 17 DREPTE FOR IKKE Å BLI FORLATT

32 - 35 HJEMME I BØKENE

60 - 61 DEN KULTURELLE STÅLAMPA

36 - 41 PAPIRDUKKENE

62 FLO

26 - 27

48 - 50

10 2 Litteraturgarasjen #3

54 - 55 SKITNE TING

60 - 61

36 - 41


L

Leder

Her kommer jeg fra Hva får oss til å føle at vi hører til? Hva får oss til å føle oss hjemme? I den tredje papirutgaven av Litteraturgarasjen forsøker vi å vise fasetter av hva som skaper identitet og tilhørighet på et sted, i en by eller et fylke. Saker som spenner fra filminnspilling i Oklungen, via litteraturklubb på Borgehaven og anekdoter fra Bamble, til bøker om Telemarks historie, viser at det er mange innfallsvinkler til å skape vår egen identitet og tilhørighetsfølelse. Dosent ved Høyskolen i Telemark, Runar Bakken, kommer i november ut med boka, ‘Frykten for alderdommen.’ I sin artikkel i dette magasinet, ‘Alderdom og det grenseløse’, skriver han hvordan man på slutten av livet stykkevis blir fratatt deler av identitets- og tilhørighetsfølelsen. I et samfunn hvor selvrealisering og eksponering står sterkt, kan forfatter Pablo Nerudas ord fra romanen ‘Jeg tilstår å ha levet’ (1974) være noe å huske på: «Jeg er en del av det flertall som betyr alt, jeg er et blad på det store mennesketreet.» En som virkelig satte igjen spor av sitt eget liv, var journalist og forfatter Sven Elvestad alias Stein Riverton. På begynnelsen av nittenhundretallet var han Nordens mestselgende kriminalforfatter. Parallelt med den offentlige suksessen slet han med ensomhet, alkohol og angst. I forbindelse med festivalen «Døden på Høyers» har vi viet hovedtemaet i dette nummeret til krim og livets mørke sider i mange varianter. Kultursjef i Porsgrunn kommune, Gina Winje, har levd i og med litteraturen siden hun forlot byen som tenåring. I portrettet snakker hun om hvor viktig ‘hjemsted’ er for kulturen i en by. I sin kronikk ‘Å skrive stort og smått» skriver dramatiker Gyrid Axe Øvsteng om hvilken betydning små historier og tanker kan få. Uansett hvor vi er i livet ønsker vi et holdepunkt; en partner, en jobb, familie, bakgrunn eller et prosjekt man brenner for – noe som holder oss fast. Vi håper denne papirutgaven av Litteraturgarasjen gir innblikk i det som er med på å skape identitet, hjemsted, følelsen av at her kommer jeg fra. Redaktører Astrid Borchgrevink Lund Per Erik Andersen

Litteraturgarasjen #3 – 2014 Organisasjonsnummer 997 242 408 Reg.nummer nasjonalbiblioteket

ISSN 1894-907X (online) ISSN 1894-9800 (trykt utg.)

Ansvarlige utgivere Astrid Borchgrevink Lund Per Erik Andersen Grafisk design og layout Tante Kontant Per Erik Andersen Trykk Kragerø Aksidenstrykkeri Postadresse Elvegata 22 3919 Porsgrunn Telefon 415 57 448 Epost redaksjonen@litteraturgarasjen.no

Følg Litteraturgarasjen på facebook, twitter og instagram litteraturgarasjen.no medlem av:

4 Litteraturgarasjen #3


f Folk som gjør en forskjell

Møteplass med godlukt - Folk kommer innom får å treffe kjente, lese aviser og få en god kopp kaffe. Og jeg får et forhold til utrolig mange av kundene. Det er veldig ålreit. Jeg trenger ikke et mer sosialt liv enn det. >>


OVERGANG MED SMAK AV KAFFE: Det var ingen selvfølge at jeg skulle starte med kaffe. Det var en spennende overgang etter femten år i bank, sier innehaver Torhild Vedvik Hansen i Kaffe&The-Spesialen. Tekst: Astrid Borchgrevink Lund og Per Erik Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Skyene henger grå over Storgata i Porsgrunn. Det har begynt å regne og få er lystne på å stikke hodene ut. Likevel går det stadig folk i døra på Kaffe & The-Spesialen. Folk som søker etter noe å varme seg på. Ved kaffemaskinen står Torhild Vedvik Hansen. Det er 15 år siden hun overtok butikken etter forrige eier, Kojedal, og da hun gjorde den om til kaffebar fikk hun dreisen på både capuccino, melkeskum med hjerter, latte med karamellsmak og kunnskap om de dyrebare bønnene. Blant brunmalte vegger, tapetsert med tebokser og fotografier som ramme, finner vi Torhild med pannelugg og briller. Hun er nøye, hver eneste kopp kunden ber om skal være like god som den forrige. Den nye almenningen -Det jeg liker ekstra godt med dette stedet er at her møtes folk fra alle lag og kulturer. Her inne finnes ikke borgerkriger eller klasseskiller. En kaffebar har på mange måter blitt den nye almenningen, plassen der folk treffes uforpliktende, bare for å ta en kaffe. Kontroverser er det lite av, heller det motsatte. Folk tar med en gammel stol de synes kan passe i hjørnet her, og nå i høst har noen av stamgjestene strikkedugnad. Når de stikker innom, strikker de noen runder på et barneteppe til en av jentene som jobber her. Trivselen er viktig for et sted som dette, folk gjør litt som de vil. - Joda, dagene blir lange. Jeg har hatt tolv uker ferie de siste femten årene. Her får jeg så mye impulser og tilbakemeldinger at jeg trenger egentlig ikke noe mer sosialt liv enn butikken. 6 Litteraturgarasjen #3

Den var femti år da jeg overtok, og det var jeg også. Det begynner å bli en stund siden, men jeg holder noen år til, sier Torhild og ler. Første kaffebaren Da jeg overtok, var konseptet med kaffebarer noe helt nytt. Det var bare slik man hadde i Oslo. Det var sønnen min, Simen, som satte meg på idéen. Og vi har vært tro mot konseptet. Kaffe og te. Ikke noe krydder eller gaveutsalg, ikke mat bortsett fra croissanter og scones fra Rent mel i posen. Ikke noe vin. Det er viktig at kundene vet hva de får, og jeg tror de liker det. Julespesialen - Det eneste vi har lagt til i sortimentet er belgisk sjokolade til jul. I år har vi bestilt så mye at jeg vet nesten ikke hvordan vi skal få lagret alt sammen. Desember er en viktig måned. Alle skal ha litt ekstra god kaffe, og både kommunen og næringslivet er flinke til å bestille fra oss. Jeg liker julemåneden, da yrer det ekstra her. Øyekontakt Torhild mener at Kaffe og thespesialen er en butikk av den gammeldagse sorten. - Her er det øyekontakt og servering over disk, ikke noe samlebånd. - For noen år siden var det stillere, men nå kommer kundene hele dagen. Vi opplever at folk er flinke til å bruke byen selv om mye av handelen er lagt til kjøpesentrene.


KAFFESKJELVEN Dobbel espresso 2 cl tequila Club soda Sitron eller lime Sitronsirup Isbiter Ristes

f Folk som gjør en forskjell

STAMKUNDE: Isabella(1,5 år) har allerede rukket å bli stamkunde, forteller pappa Thomas Andersen. Hunden «Issi» følger trofast med.


ft

Folk som gjør en forskjell

KUNDETIPS: Stine Hegna Abrahamsen lager det meste kundene ber om. Tips til forskjellige typer kaffe eller te blir det også.

Ikke jålete lenger -Vi drikker kaffe på en annen måte nå enn før. En periode var det litt jålete, med kaffe med hint av blåbær og slikt, men slik er det ikke lenger. Kundene vet hva de vil ha. Mange av dem har kaffemaskiner hjemme som er like avanserte som den vi har her. De er opptatt av kvalitet, hvor kaffen kommer fra og hvordan den er sammensatt. Man bruker ikke ferdigmalt traktekaffe hvis man skal ha noe skikkelig godt. Reisen til India Jeg ble med leverandøren vår, Solberg & Hansen på en tur til India for å se hvordan kaffen ble produsert. På en kaffefarm utenfor Bangalore fikk jeg se innhøstingen av bønnene. Kaffefarmene tar vare på familiene som jobber der. Bygger barnehager og sykehjem. Mange blir født på, og lever på farmen hele livet. Kaffen som vi selger her er både økologisk og fairtrade. Selv foretrekker jeg kaffe som ikke er for syrlig, og jeg unner meg en god kopp cortado i pausene, sier Thorild før hun forsvinner bak disken for å servere nok en kunde.

8 Litteraturgarasjen #3

EN DOSE KAFFE Eksistensialisme, feminisme og den moderne roman ble delvis utformet på kafeene i Paris. Jean-Paul Sartre og Simone de Beavoir satt først og skrev i Le Dôme, før de på flyttet til Café Flore i 1940. Brasserie Lipp var Ernest Hemingways stamsted og skrivestue. Cafeene trakk også til seg forfattere som Baudelaire, Balzac og Rainer Maria Rilke og våre norske Knut Hamsun, Hans Jæger og Bjørnstjerne Bjørnson i tillegg til blant annet Jonas Lie bodde permanent i Paris, og Henrik Wergeland. Scott Fitzgerald og Gertrude Stein vanket også på kafeene der de både jobbet og smakte på godt drikke. Å nyte en god kopp kunne også Voltaire, Henry James, William Faulkner og John Steinbeck


Spøkefugl og gledesspreder

L

Lokale bøker

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

Bygdeoriginal Oscar Josefsen fant på mye rart. Nå kommer den lokalhistoriske boka om borgherren fra Bamble, ført i pennen av journalist og forfatter Ivar Nefstad. Som så mange i Bamble var Oscar Josefsen (1891-1973) halvt svensk. Hans far kom traskende landeveien fra Dalsland for å skaffe seg jobb i gruvene på ”Frankrike”, hvor selskapet Compagnie Franscaise des Mines de Bamble drev med utvinning av apatitt. Han ble hodestups forelsket i Berthe Helene fra Bamble og de fikk en stor barneflokk, hvor Oscar var eldstemann. Ut med tiggerspannet Livet var ikke bare roser og liljer for Oscar. Rett som det var måtte han ut med tiggerspannet. Faren hadde et temperament som var helt ustyrlig, og stadig vanket det juling. Ikke minst hvis han kom hjem med tomt spann. Noe hjertelig forhold mellom far og sønn ble det derfor ikke. Vitser og gravkranser Både Oscar og de andre i familien ettertraktede mobbeofre, noe som muligens kan forklare hvorfor alt ble som det ble. Oscar fikk seg strøjobber her og der, og begynte etter hvert som handelsmann.

LOKALHIATORIE: Forfatter og journalist Ivar Nefstad er klar med boka om Oscar Josefsen fra Bamble. Den inneholder morsomme anekdoter, men også historier om mobbing og vanskelig barndom.

Han gikk rundt og solgte nåler og tråd til husmødrene, han bandt sopelimer og han laget gravkranser. Videre var han en mye benyttet foredragsholder over hele Østlands-området, nærmest en stand up-komiker som likte best emner av det lettlivede slaget. Fullt av medaljer De fleste var snille mot Oscar, og da boligen Josefsborg ble innviet i 1933 med stor ståhei var det naboer og andre bygdefolk som hadde bygget huset på dugnad. Innvielsen fant sted med stor jubalong i Losjelokalet på Valle og et tog som samlet flere mennesker enn på selveste 17. mai. Kyss-meg-i-ræva-frakk” Denne underlige skruen som stadig fikk skylden både for det ene og det andre trasket rundt i Bamble med flosshatt og ”kyssmeg-i-ræva-frakk”, svarte tøysko og et hvitt skjortebryst som var fullt av medaljer. – Så utspekulert som Oscar kunne være måtte han nødvendigvis være intelligent, sa en av dem som sto ham nær. Det fortelles om barndom og oppvekst, arbeidsliv og fritid – og ikke minst om Josefsens forhold til ”tyskerane” under krigen, sier Ivar Nefstad.


L

Lokale bøker

STARTE TIDLIG: Gjenbruk og holdninger hører sammen mener forfatter og leder av Grenland gjenbrukssenter Nina Odegard (t.h.) og kunstnmer Guro Dale.

Mye mer enn søppel -Mange oppfatter gjenbruk som søppel. Som noe ræl. Men det finnes utallige måter å bruke forskjellige materialer på og i barnehagene er dette både viktig og populært, sier Nina Odegard, forfatter bak boka «Gjenbruk som kreativ kraft». I lokalene til Grenland Gjenbrukssenter ligger kasser med kasserte varer fra industrien. Vi finner papp og plast og hyller med materialer i friske farger. Materier som er til overs, men som kan være fristende nok for barnehagebarn å få brynt seg på. Og det er nettopp det Nina Odegard er opptatt av. Etter endt masteroppgave fikk hun en forespørsel om å gi ut en egen bok om gjenbruk. En bok som blant annet skal inspirere barnehagene til å se på avdanket materiale på en ny måte. Høyt opplag - Det handler om gjenbruk, miljøvennlige materialer og holdningsskapende arbeid. For det er viktig å starte tidlig. Det forteller all forskning i forhold til miljø og holdninger, understreker Odegard som gleder seg til boklansering i desember. Førsteopplaget på 2.000 eksemplarer og gis

10 Litteraturgarasjen #3

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Det handler om gjenbruk, miljøvennlige materialer og holdningsskapende arbeid

ut på Pedagogisk Forum. Odegard som har lang erfaring fra barnehager, har delt boka i tre deler. En teoridel, gjenbruk i praksis en egen del der hun tar for seg kropp, kjønn og forventninger i tillegg til bærekraftig utvikling og etikk.


L

Lokale bøker

Bønner, tømmer og hvitt gull

Telemark i brytningstid

BYGD OG BY, BØNDER OG FINTFOLK: Vest-Telemarkingen Talleiv Huvestad (Leif Arne Sanden) fast og bestemt på vei til Eidsvoll i 1814. I bakgrunnen, Serine Jeremiassen.(Kjersti Posti Høgli. Bildet er fra lanseringsfesten av Telemarks historie i regi av Grenland fritetater i Ælvespeilet kulturhus i oktober. Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

REDAKTØR: Forfatter og Raulending Johan Vaa er redaktør for årets utgave av 'Årbok for Telemark'.

Hvert fylke har sin historie, og hver bygd og by har sin patriotisme tuftet på geografi, historiske hendelser eller personer. Likevel, det er noe eget med Telemark. Bare navnet har en gjenklag av noe opprinnelig og norsk.

Kultur gjenspeiler både små og store hendelser. ‘Årbok for Telemark’ ble første gang utgitt i 1955. Hvert år kommer en ny utgave som tar for seg både aktuelle og historiske hendelser. I en kommentar til Litteraturgarasjen sier redarktør Johan Vaa litt om hva årets bok inneholder:

Felles løft På initiativ fra Høyskolen i Telemark og Telemark Fylkeskommune har 27 forskere og eksperter fra hele landet jobbet i fire år med trebindsverket «Telemarks historie», 1200 sider med fylkets historie fra de eldste tider og fram til i dag. Norge i miniatyr «Telemarks Historie» er historien om det mangslungne fylket, om bondeopprør, tømmer, jernversdrift, porselen, samhold og storindustri. Første bind tar for seg perioden før 1814, bind to er fra tida 1814 til 1905 og tredje bind tar for seg perioden fra 1905 og frem til i dag. Historiebøkene er en storsatsing både i sider, omfang og økonomi; tolv millioner har bokverket kostet fylkeskommunen.

Kva for spor finst etter samane som kom til bygdene rundt Hardangervidda for 100 år sidan? Kva skil og kva samlar hardingfeleopplæringa før og no? Kva kan vera konsekvensen av kommunesamanslåing? Kven var Ole Sondresen Bakka? Korleis opplever ein ungdom nynorsken? Kva for tankar har ein gardeigar om drift og busetnad når rammevilkåra blir trongare? Korleis er det å vera både husdyrhaldar og artist? Årboka blir gitt ut på Stiftinga Årbok for Telemark.

Bokverket er gitt ut på Fagbokforlaget, og er å finne i bokhandelen i begynnelsen av november. Litteraturgarasjen #3 11


p Poesi

MUSIKALSK POESI: Stian Johansen gir ut diktsamling om Wilcos vokalist

Stian Johansen, Liksom

Tekst og foto: Per Erik Andersen

Noen ganger er det lang vei hjem. Poeten Stian Johansen fra Skien debuterer i høst på Aschehoug med dikt- og prosasamlingen «Jeff Tweedy, liksom». Den handler om frontfiguren i bandet Wilco. Korttekster og dikt om Tweedy, om opp- og nedturer, og om å være langt og lenge hjemmefra. Førsteopplaget er allerede utsolgt. Det er langt fra byggefeltet Vold ute mot Bamblegrensa hvor Stian vokste opp, til Belleville, Illinois hvor Tweedy kommer fra. Johansen hørte Jeff Tweedys stemme første gang fra kameratens CD-spiller en gang i mai nittisju. Stian syntes det var langt å flytte fra folkehøyskole i Buskerud til leilighet i Oslo og hadde kjærlighetssorg over ei jente som blei igjen. Wilco krøp seg inn under huden den maidagen og den sommeren og Stian var fan. Fra 2006 og utover leste han det meste som fantes av litteratur om Tweedy, så på utallige youtubeklipp, og vevde seg en historie om og rundt Jeff. Johansen har jobbet med ord og bøker de siste tolv årene, i forlag, i bokhandel og som journalist i tidsskriftet Bok og Samfunn. - Det er likevel dikt det dreier seg om for meg, det har det alltid gjort, sier Stian til Litteraturgarasjen. - Jeg skriver raskt. En skisse på trikken ned til sentrum, kjappe notater om et inntrykk, en følelse. Senere bruker jeg lang tid på bearbeiding og finsliping. -Tweedy-boka er ikke et nøyaktig portrett eller en biografi. Alle fakta om utgivelser, bandmedlemmer og slikt har jeg lagt inn i fotnoter inniblant diktene. Det er mine tanker rundt og forståelse av Jeff Tweedy.

i fjor, og langt til Boston hvor han skal jobbe med sitt kommende prosjekt det neste året før han flytter hjem til Skien. - Det blir fint å komme hjem igjen og ha med seg både samboer og barn. Det er lenge siden jeg har bodd her. Og Stian Johansens neste bokprosjektet handler om Vold. Om livet på et byggefelt utenfor en småby, og om hvor lang veien hjem over Røra er etter puben har stengt. Fra samlingen «Jeff Tweedy, liksom» i am trying to break your heart når jeg sier hjertet mener jeg en katastrofe verre enn en klarinett når jeg sier hjertet mener jeg et hjem, en hekk, en port ut mot fortauet sparkesykler slengt fra seg i hagen en grill uten kotelett et plaskebasseng uten unger mat i kjøleskapet, bilbane på gutterommet penger på konto når jeg sier hjertet

Stian Johansen har tidligere gitt ut «Dikt om Odd» og Nedenom og Volvo» på Det stille forlaget som han har drevet sammen med Ola Jostein Jørgensen, men synes samarbeidet med Aschehoug har vært spennende.

sier jeg å ringe hjem, fly hjem være hjemme

Det er langt fra Vold til Tanzania også, der Johansen satt og skrev

mener jeg en katastrofe verre enn en skoleavslutning

12 Litteraturgarasjen #3

når jeg sier hjertet


t Tema - Krim

(Arkivfoto)

Mannen bak jernvognen Tekst: Per Erik Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Klokken halv seks neste kveld ble gitterdøren smekket igjen bak ham. Inne i det store dressurburet satte Elvestad seg på en krakk, mens Giacomo Cueno iført sitt røde fløyelskostyme, gikk bort og åpnet skilleveggen for løven. Elvestad så straks at den ikke var trygg på ham. Mustapha krøp sammen i et hjørne og hveste stygt. Bevæpnet med pisk og stålkjepp tvang Cueno det stadig mer nervæse dyret til å gjøre kunster. Elvestad prøvde å godsnakke med den, kalte den for Mustapha og sa den var en fin gutt. Men det gjorde bare vondt verre; løven likte ikke å høre stemmen hans. Til sist måtte Cueno oppgi dressurforsøkene. «Mustapha vet at de sitter her,» sa han, «og da vil den ikke et øyeblikk vende ryggen til Dem. Den venter visst, at De skal angripe. Den er redd. Hvis den nå fløy på Dem, så var det bare instinktivt selvforsvar. Vil de intervjue mer?» «Nei, takk.»[i] Eventyreren og den litterære kameleonen, Sven Elvestad, alias Stein Riverton var den som skapte kriminalsjangeren i Norge på begynnelsen av nittenhundretallet. Han sprengte grenser for litteratur, journalistikk og intervjuer på en måte ingen har gjort siden Han var den første i verden til å intervjue en løve, han var den første utenlandske journalist til å intervjue Adolf Hitler i 1923. Han var en koloss av en mann på nesten to meter, han hadde et enormt pengeforbruk og et like stort behov for an-

nerkjennelse. Han levde i mange år fast bopel, men bodde på hoteller hvor han skrev og drakk sine utallige pjoltere. Norges største krimforfatter ble funnet død på Høyers hotell i Skien for åtti år siden, den 18. desember 1934. Eventyrlig og mystisk Alt med Sven Elvestad er egenartet og eventyrlig. Selv navnet er mystisk og omdiktet. Gutten ble født i Fredrikshald (Halden) den 7. september 1884, og fikk navnet Kristoffer Elvestad Svendsen. 16 år gammel dro han til Kristiania og levde et dobbeltliv som «Chr. Elvestad, volontør hos handler Chr. Matthiessen» om dagen, og som Sven Elvestad, selverklært journalist og teaterkritiker på kveldene. Morens pikenavn, Elvestad, brukte han igjen senere som grunnlag for sitt mest kjente pseudonym, Stein Riverton. Jørn Lier Horst fra Larvik, en av våre mestselgende og anerkjente kriminalforfattere, bruker navnet Elvestad som utgangspunkt for flere av mysteriene i ungdomskrimserien Detektivbyrå nr. 2. Humoristisk bløffmaker Elvestad var både snobb og bohem med humor og snert. Som ung medarbeider i avisen «Fri presse» foreslo Elvestad følgende for å få flere abonnenter: -Vi serverer en aprilspøk! Erichsen var ikke helt med.-En aprilspøk, i avisen? -Hvorfor ikke, vi finner på noe fantastisk, noe som vil gjøre avisens navn kjent, mente Sven.[ii] Litteraturgarasjen #3 13


PRODUKTIV: Sven Elvestad skrev nesten nitti romaner og bøker i tillegg til utallige avisartikler, essayer og portretter.

april 1907 kunne Fri Presse meddele sine lesere at et romskip fra mars var landet på Notodden, rett ved siden av Hydros nye nitrogenfabrikk. Mystiske vesener tiltrakk telemarkingene, i store flokker kom de for å se skapningene! Sven Elvestad var med dette den første til å presentere en aprilspøk i en avis. Knut Gribb og Asbjørn Krag Vanligvis sies verdens første kriminalroman å være Edgar Allen Poes «Mordene i Rue Morgue» (1841), men nordmannen Maurizt Hansen var ute i bokform to år før, med fortellingen «Mordet paa Maskinfører Rolfsen». Likevel er det Sven Elvestad som gjorde kriminalhistorier til en litterær sjanger i Norge. På begynnelsen av nittenhundretallet skrev Elvestad en rekke historier om mesterdetektiven Knut Gribb under nok et pseudonym, Kristian F. Biller, på grunn av rettighetskonflikter ble detektivens navn senere endret til Asbjørn Krag, og Elvestad tok krimforfatternavnet Stein Riverton. Jernvognen Både Elvestad og Riverton solgte en masse bøker, over en million kopier av Elvestads historier er trykket opp, og med «Jernvognen» utgitt på Aschehougs forlag i 1909 fikk Stein Riverton sitt internasjonale gjennombrudd. Han satte en helt ny standard for norsk krim. Riverton ble sammenlignet med Sherlock Holmes-forfatteren Arthur Conan Doyle og Edgar Allan Poe. Kritikerne var overbegeistret: «…det er ikke en Detektivfortælling i ordets almidelige Forstand. Det er en psykologisk Kriminalroman.

14 Litteraturgarasjen #3

Egentlig for første Gang har Stein Riverton uddybet sit emne og givet det kunstnerisk Form, en Form, der undertiden har naaet det ypperlige.»[iii] Cigarrøkende uvæsen I ettertid er det Rivertons mytiske skikkelse som kriminalforfatter som har blitt stående, men Sven Elvestad revolusjonerte også journalistikken; hans person- og reiseskildringer er gnistrende, og hans portretter hvor han egentlig ikke er så interessert i hva intervjuobjektet selv sier er legendariske. I november 1908 gjorde Elvestad et intervju med vennen og lyrikeren Herman Wildenvey: «Han er en merkelig blanding af en Automobil, en Kunstner og et cigarrøkende uvæsen.» Det ble etterhvert en ære å bli karikert og til dels latterliggjort av Elvestads skarpe penn, det var ikke engang alltid journalisten stilte opp til intervjuet, men skrev det likevel. Etter et besøk i Porsgrunn, skrev Elvestad at kjeltringene i småbyen var de heldigste i landet som satt fengslet i andre etasje på rådhuset, med varme, god plass og teatersalen vegg i vegg. Intervjuet Hitler På tjuetallet var Sven Elvestad opptatt av Mussolinis Italia, og næret også interesse for hva som foregikk i Tyskland. Som første utenlandske reporter, intervjuet Elvestad Adolf Hitler i 1923. «…man blir straks oppmerksom på disse funkloende øine, maaske derfor, at de staar lidt ut av hodet; han har et træk ved munden som tyder på brutalitet.». Seksten år før krigens utbrudd stiller Elvestad blant annet disse spørsmålene, og Hitler svarer:


t Tema - Krim

Han er en merkelig blanding af en Automobil, en Kunstner og et cigarrøkende uvæsen. (Sven Elvestad om Herman Wildenvey)

-Tror De at kunne naa maalet ad ordinær vei, for eksempel gjennom valg? -Det vil tiden vise, den tid som staar til vor raadighet. Situationen kan selvfølgelig utvikle seg derhen, at en hurtig inngripen nødvendiggjøres. -Under hvilke omstændigheter vil en saadan situation indtræde? -Hver øieblikk som helst under tysklands videre bolsjevisering. -Mener De, at De nu er sterk nok til at være situationens herre for eksempel under et kommunistforsøk? -Vi skal slaass og saa faar vi se. -Hvilke er Deres utenrikspolitiske maal? -Folkenes selvbestemmelsesrett. -Hvis Deres bevægelse seirer, er De da beredt til personlig at overta den ansvarlige ledelse? -Für was halten Sie mich denn![iv] «Ansiktet var som paletten til Ludvig Karsten og nesa hang som nedfallsfrukt»[v] sa en bekjent da han så Sven Elvestad gå på toget til Skien i desember 1834. Elvestad var sliten, alkoholen hadde satt sitt preg, og angsten ble stadig mer tyngende. Han vil til Israel med skipet Bosphorus med avgang fra Menstad. Båten var forsinket og Elvestad og hans hjelper, Haakon Haugen tok inn på Høyers Hotell i Skien. De spiste middag og delte en flaske vin i uværet, Elvestad skrev et par brev som han gikk til resepsjonen for å poste. Da vennen ikke kom tilbake, fikk Haugen beskjed i resepsjonen om at Elvestad hadde fått låne nøklene til toalettet. Haugen så Elvestad sitte bakoverlent gjennom nøkkelhullet og ropte forfatterens navn. Elvestad svarte ikke.

SISTE REIS: Turen til Israel for å finne ro stoppet brått i Skien.

Kilder: [i] Bernt Rougtvedt – Riverton – Sven Elvestad og hans samtid, Cappelen 2007, side 57 [ii] Odd M. Syversen – …så gikk det sånn passelig skjevt- en beretning om Sven Elvestad, Metope 1986, side 60 [iii] Bernt Rougthvedt, side 106 [iv] Odd M. Syversen, side 160 [v] Bernt Rougthvedt, side 9

Litteraturgarasjen #3 15


t Tema - Krim

Drepte for ikke å bli forlatt Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Vi er alle redd for å bli forlatt. Men Jeffrey Dahmer drepte de 17 mennene for å få beholde dem, sier dramatiker M.H.Hallum som nå gir ut boka om den amerikanske seriemorderen. Det er Spriten Forlag i Skien som fredag gir ut boka til dramatiker H.Hallum, “The Dahmer Syndrome” og “A Thing of Beauty”. Malmfrid Hovsveen Hallum er mottaker av Skien kommunes kunstnerstipend og Dramatikerforbundets «Gledesglasset» og er nominert til Ibsenprisen 2014. Begge stykkene er oppført på Black Box i Oslo i august og nå også i bokform. Et hjerte i kjøleskapet - Jeg blir kvalm når jeg leser referatene fra rettsaken til Dahmer. Om hvordan han dopet og kvalte sine ofre, badet med de døde kroppene og nærmest ville krype inn i de livløse skallene deres, sier Hallum og nipper til Americanoen på cafe Stockmand i Skien. Utenfor lager høstsola lange skygger: -Men samtidig er det umulig å ikke bli fascinert av historien og hans beveggrunner. Da han ble tatt, fant man et hode i fryseren og et hjerte i kjøleskapet. Men for meg var ikke selve ugjerningen det mest interessante, derimot det å gå inn i Dahmers verden. Se det med hans blikk, uten å glemme ofrene og det de ble utsatt for. Når det stygge blir vakkert Hvorfor ønsket du å gå løs på dette stoffet? -Regissør Øystein Johansen og jeg hadde allerede samarbeidet på Teateret Innlandet med forestillingen !KYSS og han inviterte meg med i prosjektet om Dahmer. Vi er begge opptatt av temaer som ensomhet og isolasjon og Johansen ga meg full frihet til å skrive. Tekstene er ikke en biografisk fortelling om seriemor-

deren, men den har inspisert til å se på hvordan et menneske i et isolert univers lager sine egne lover, sin egen estetikk. Et univers der det stygge blir vakkert og ideen og godt og ondt blir reforhandlet, sier Hallum til Litteraturgarasjen. Et uutholdelig fengsel 35-åringen viser til Eric Fromms antakelse om at mennesket fødes uten å ha villet det – og dør mot sin vilje. Det gjør, ifølge Fromm, menneskets tilværelse til et uutholdelig fengsel. -Vi ville blitt gale hvis vi ikke kunne forene oss med andre mennesker. Hvis man mislykkes i dette prosjektet, og står isolert på utsiden, kan det få fatale konsekvenser. Mer ondskap Dahmer ble dømt til fengsel på livstid i 1992 og ble slått i hjel to år senere. Hallum avviser at tekstene er spekulative. -Nei, tvert om. Dahmers ønske om å slippe ut av ensomhetens fengsel er alt annet enn spekulativ. Den er heller ikke ekstraordinær, men høyst ordinært, sier Hallum som innrømmer at verket har endret henne. Det er Marius Mensink som spiller Dahmer i oppsetningen, mens Øystein Johansen står for regi og produksjon. De skal jobbe videre sammen når Hallum flytter tilbake til Oslo. Menneskets ondskap vil fortsatt være en rød tråd. Bokutgivelsen er formgitt av Rune Døli


SLÅTT I HJEL: - Damher ble dømt til fengsel på livstid, men ble senere slått i hjel der, forteller M. H. Hallum.

Litteraturgarasjen #3 17


t

Tema - Krim

Kvinner er mer opptatt av rettferdighet, mens menn har mer fokus hevn

Selvtillit og angst skapte stor krim - Sven Elvestad var like populær som det Jo Nesbø er nå og er den beste norske krimforfatter vi har hatt. En ordkunstner som lot notatblokka ligge, men som hadde en enormt god hukommelse, stilsans, og en stadig blåere nese, mener krimnestor Nils Nordberg. Vi kjenner Elvestad gjerne under hans aliaser Stein Riverton og Kristian F. Biller. Journalisten, som etter hvert hadde nærmere 90 krimromaner og en rekke andre bøker på samvittigheten, kom ut på 17 språk. I Norge solgte bøkene i titusener og i utlandet hundretusener – noe som var eksepsjonelt høyt for sin tid – og de fleste av romanene handlet om mesterdetektiven Asbjørn Krag, Norges svar på Sherlock Holmes. På godt og vondt Mange av krimromanene ble først trykt i dagspressen som føljetonger. Han skrev dem på kafeer og restauranter og midt i lystige lag, mens budet fra avisen ventet ved bordet. Det hendte han portretterte folk uten engang å ha snakket med dem og likevel ble dette oppfattet som en ære. Historiene om ham er mange, på godt og vondt. Grunnla Rivertonklubben Norges fremste ekspert på kriminallitteratur, Nils Nordberg, kjenner godt til Elvestads meritter. Som regissør og produsent i NRK Radioteatret satte han opp både «Jernvognen» og «Den røde enke» og fikk dramatisert flere andre av Rivertons bøker. Nordberg var også med og grunnla Rivertonklubben, norsk forening for kriminallitteratur, i 1972. Navnet på foreningen var en gest til vår største krimforfatter, sier Nils Nordberg til Litteraturgarasjen. Ufortjent glemt - Hvorfor ble du opptatt av Sven Elvestad/Riverton? 18 Litteraturgarasjen #3

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

- Jeg ble fanget inn av bøkene hans i ung alder. Han var en ordkunstner som skapte atmosfære og levende bilder fra tiden han levde i. «Jernvognen» er en nyromantisk klassiker, den minner om den tidlige Knut Hamsun, han med «blodets hvisken og benpibernes bøn». Det ligger så mange lag i tekstene hans. Han var en sammensatt person, en ensom sjel som slet med både fedme, homofili og alkohol. Eli Krogh forteller i sine erindringer at når hushjelpen hennes meldte at det var kommet en herre med enda blåere nese enn Olaf Bull, så visste hun at det var Sven Elvestad. Vennen Herman Wildenvey har skildret hvordan Elvestad satt og skrev – "katiplet" kalte han det – omgitt av feststemte mennesker som drakk, snakket og leste høyt. Det er ikke unaturlig å sammenligne Elvestad med en senere pressepersonlighet som Arne Hestenes. De var diktere så vel som reportere, og begge journalister som var opptatt av språket og alle dets muligheter, forteller Nordberg som mener Elvestad er ufortjent glemt. De fortaptes hus - I England holdes klassiske krimforfattere som Sir Conan Doyle og Agatha Christie stadig høyt, men i Norge er det få som kjenner til Stein Riverton. Da han var på høyden visste alle i Norden og Tyskland hvem han var, og haldenseren som kom fra enkle kår, ble en slags krimmens superstjerne på 1910 og 1920-tallet. Elvestad mistet faren tidlig, og i boka «De fortaptes hus» skildrer han miljøet han kjente fra barndommen, en gråbeingård i Halden med mange rare og hardt rammede eksistenser, forteller Nordberg som tidlig ble interessert i krimsjangeren. Beskjeden heltinne - Jeg har alltid vært veldig glad i å lese. Og bøkene ble desto viktigere for meg, som en alternativ virkelighet, da moren min ble syk og døde. Jeg likte å lese krimbøker, det appellerte til


nysgjerrigheten. Det begynte vel med Detektivmagasinet og Frøken Detektiv, som jeg foretrakk fremfor Hardy-guttene. Jeg har fortsatt sans for henne og har dramatisert et par av historiene for radio; selv vår tid har vel plass for en heltinne som både er skarpsindig, modig og beskjeden – så vel som pen, selvsagt. Som student vant jeg i NRKs «Kvitt eller dobbelt», i emnet Sherlock Holmes. Da trodde folk at jeg kunne masse om krim og jeg fikk stadig forespørsler om temaet. Jeg studerte språk og litteratur og tenkte at det var tydeligvis bruk for en spesialist i emnet, så jeg leste meg opp. Baker Street I over 30 år var Nils Nordberg regissør i Radioteateret og har satt opp over 130 hørespillproduksjoner, blant annet med krimhelter som Sherlock Holmes, Philip Marlowe, Varg Veum og Knut Gribb, han har skrevet en lang rekke artikler om krim og andre emner, og vært president i Rivertonklubben. Han er det eneste norske medlemmet av den amerikanske Sherlockforeningen The Baker Street Irregulars. Han har redigerte en rekke novelleantologier, blant annet en med bare norske forfattere og en med bare kvinnelige krimforfattere. Lite krim fra kvinnene - Det er over førti år siden Rivertonklubben ble stiftet. Har prisen blitt mer eller mindre viktig med årene? - Jeg tror den har vært med på å øke kvaliteten på bøkene. Og vinnerne opplever nok prisen som god markedsføring. - Men fortsatt er det kun et fåtall kvinner som har fått Rivertonprisen "Den gyldne revolver". Hvorfor har det blitt slik? - Først og fremst at det har vært og er for få kvinner som skriver krim. Det har i hvert fall ikke noe å gjøre med at det sitter menn og velger menn. Den aller første prisvinneren var en kvinne. Juryen har de siste årene bestått av to kvinner og en myk mann – undertegnede – og vi har virkelig hatt øye for kvinnelige forfattere. Men ingen kvinner har nådd opp til prisnivå på noen år nå, og enkelte år har bare én av ti bøker hatt kvinnelig forfatter. Jeg tror mye av årsaken til at det kommer lite krim fra kvinner er mangel på selvtillit, samtidig som forlagene ikke gjør nok. Kvinnene har mye å tilføre sjangeren. Jeg er ikke så opptatt av å finne kjønnsforskjeller i bøkene, men har lagt merke til at kvinnene er mer opptatt av rettferdighet, mens menn har mer fokus på hevn. Fryktet «Sort messe» - Har krim gått fra å være kiosklitteratur til å bli mer stuerent? - Ja, absolutt. Da vi startet Rivertonklubben fantes ikke krim på bibliotekene, mens nå er Brageprisen gitt til krimforfatter Karin Fossum. Det går i riktig retning. Men selvsagt kan alt bli bedre; jeg ser gjerne at krimforfatterne jobber mer med språk og uttrykk. - Er dagens krim i bøker og på TV for bestialsk? - Jeg kan iblant synes det. Det blir til tider unødvendig og spekulativt. Jeg foretrekker krim som retter seg mer mot hodet enn mot magen. Men dagens unge, med det enorme tilbudet fra alle slags nye medier som de har, er nok vant til andre og verre ting enn det vi var. Jeg lånte John Dickson Carrs «Sort messe» på biblioteket tre ganger før jeg turte lese den, betror Nils Nordberg.

ORDKUNSTNER: -Sven Elvestad var en ordkunstner som skapte atmosfære og levende bilder fra tiden han levde i, mener krimnestor Nils Nordberg som var med på å etablere Rivertonklubben. (Foto: Ole Kaland, NRK).

RIVERTONKLUBBEN Stiftet i 1972. Formål: å arbeide for å fremme av den gode kriminallitteratur i Norge og fungere som et faglig fellesskap for forfattere, redaktører, litteraturforskere og andre som har en yrkesmessig tilknytning til kriminallitteratur. Klubben er oppkalt etter forfatteren Sven Elvestad som signerte sine krimbøker som Kristian F. Biller og Stein Riverton. Klubben ble opprettet etter ide av Bjørn Carling, Sigurd B. Hennum, Tor Edvin Dahl, Gerd Nyquist og Nils Nordberg.

Litteraturgarasjen #3 19


MYE SPENNING PÅ GRÅTT PAPIR: Mannen som oppklarte mordet på seg selv, er en av en rekke krimartikler i magasinet «Verdensrevyen»/»Verden Rundt».


t

Tema - Krim

Han oppklarte mordet på seg selv! Magasinet «Verden Rundt» ble etablert i 1952 og skiftet navn til Verdensrevyen fire år senere. Magasinet inneholdt krim, humoresker, glamour og en dæsj sladder. Magasinet som ble gitt ut på avispapir, gikk inn på slutten av 1970-tallet. En rekke artikler ble skrevet av Roald Borchgrevink Lund fra Porsgrunn/Oslo, basert på sanne historier. Flere av kildene var anerkjente dommere som i bokform fortalte om sine viktigste saker. Les historien om han som oppklarte mordet på seg selv, fra 1954. I 1920-årene arbeidet Arthur Upfield på kamelfarmen Dromedarry Hill som lå langt inne Vest-Australias ødemarker. Han interesserte seg imidlertid mer for å skrive detektiv fortellinger enn å stelle dyrene, og i årenes løp hadde han publisert en hel del mordhistorier. En dag besluttet han seg til å beskrive det fullkomne mord, og etter å ha grublet over temaet en tid kom han på en utmerket ide. Hans fantasimorder skulle lure offeret til et brannherjet buskas, og etter ugjerningen skulle han brenne liket og sikte askes gjennom et dørslag. På den måten ville an bli kvitt alle bevisene som kunne røpe mordet. Det som flammen ikke kunne fortære – tenner, gullplomber, mordkulen osv. – skulle tilintetgjøres i et syrebad. For å dekke over alle spor etter seg skulle morderen til slutt trekke et kenguruåtsel over asken av den myrdede. Det ville ikke være vanskelig å finne et slikt dyrekadaver, for det omkom stadig kenguruer under de hyppige brannene. Vest-Australia var tørrlendt, og

Tekst: Roald Borchgrevink Lund Foto: Astrid Borchgrevink Lund

lange, øde strekninger var fullstendig uten vann. Av den grunn ble gjerne kameler brukt som transportmiddel. Sherlock Holmes evner Arthur Upfield hadde klekket ut alle tiders forbrytelse, men hvordan skulle han utfordre temaet. Hvordan skulle han få til det eneste beviset som til sist ville felle morderen. Han bestemte seg for å søte assistanse hos de andre medarbeiderne på kamelfarmen, og utlovet en belønning på fem pund til den som kunne løse dilemmaet for ham. Resultatet var imidlertid negativt. Folkene på Dromedarry Hill hadde ikke Sherlock Holmes` evner. En dag rodde Upfield over til Nandee Station og utlovet den samme belønningen til folkene der. Blant dem var en ung mann med navn Louis Carron som klarte oppgaven. «Når morderen sikter asken gjennom dørslaget vil det uvilkårlig danne seg et hull i det.», sa han. «Derved kan bevismaterialer som unngår hans oppmerksomhet slippe gjennom, og disse kan senere gi detektiven et verdifullt holdepunkt i etterforskningen.». Upfield syntes det var en flott løsning, og gikk øyeblikkelig i gang med å skrive boken. Den utkom senere under tittelen «The Sands of Windee», og forfatteren sendte Carron et eksemplar med en hjertelig takk for assistansen. Gullpenger i skinnbag Ikke lenge etter forsvant Carron fra Nandee Station. Han hadde Litteraturgarasjen #3 21


t Tema - Krim

Morderen skulle trekke et kenguruåtsel over asken av den myrdede

i lengre tid snakket om sitt forestående ekteskap med en pike i Perth, men kameratene fant det likevel merkelig at han hadde reist uten å si farvel. Upfield fikk rede på dette, og han dro til Perth og oppsøkte Carrons forlovende. «Det må ha hendt Louis noe», sa hun. «Han ville aldri ha reist bort uten å la meg få vite det.» Det ble snart konstatert at Carron hadde tatt med seg alle kontantene sine, deriblant en del gullpenger som han hadde oppbevart i en skinnbag. Denne hadde ingen lås, men var bare snørt sammen med noen snorer som gikk gjennom en liten metallring. Upfield spurte piken om hun hadde sett det eksemplaret av «The Sands of Windee», hvor han hadde skrevet en hilsen til Carron. «Ja, Louis har den,» svarte hun. «Jeg fikk låne den av han, men sist han besøkte meg fikk han den tilbake.» Dette var interessant. Boken var forsvunnet samtidig som eiermannen. Mistanke om mord Upfield oppsøkte detektiv Jock Manning i West Australian State Police, og foreslo ham å kikke litt nærmere på dette forsvinningsnummeret. Manning var ikke særlig henrykt over ideen, han mente at mannen kanskje hadde stukket av for å slippe å gifte seg. Upfield protesterte mot politimannens oppfatning. «Han kan ha blitt myrdet,» sa han. «Han hadde mange penger på seg da han forsvant,» Upfield fortalte Manning om boken «The Sands of Windee» og hvordan Carron hadde funnet løsningen på mordet. Det var ikke umulig at noen hadde lest boken og benyttet seg av den 22 Litteraturgarasjen #3

samme fremgangsmåten mente han. Manning suget på pipen sin og studerte kriminalforfatterens ansikt. «Dere forfattere er like alle sammen,» sa han. «Enten er dere fulle, eller også har dere hallusinasjoner. Ofte begge deler.» Mottok en sjekk Upfield dro tilbake til Dromedarry Hill og ga seg til å gruble over Carrons mystiske forsvinning. En dag fikk han en ide. Han rodde over til Nandee Station og snakket med bestyreren. Der fikk han vite at Carron hadde fått utbetalt lønnen sin dagen før han forsvant og hadde mottatt en sjekk på beløpet. Den hadde blitt hevet tre dager senere i en bank i Perth. Etter å ha blitt overbevist om at han stod ovenfor en sjekkforfalskning, oppsøkte Upfield på ny detektiv Manning. «Bli med til Nandee Station,» sa han til politimannen. «Jeg er sikker på at Carron har blitt myrdet.» Det var femti mann som arbeidet på kamelfarmen, og Upfield var sikker på at det var en av dem som var morderen. Nandee Station lå omringet av tett buskas, og sannsynligvis hadde morderen narret med seg Carron inn i det og myrdet ham der. Men i hvilke retning skulle letingen begynne? Upfield og Manning rådslo. Bygningene og innhegningene på farmen hadde ingen utsikt mot nord-vest. Kunne Carron og morderen ha tatt den retningen? Det hadde vært flere branner i buskaset der den siste tiden. Upfield, Manning og flere politifolk fra Perth begynte straks å undersøke terrenget. Døde kenguruer i krattskogen Det gikk over tre uker før man endelig fant noe som kunne settes i forbindelse i mordet. En dag kom Manning plutselig over restene av en brent bok. Den lå på et sted som hadde vært


SIKRE KILDER: Kildene til mange av krimhistoriene finner vi i Trial-bøkene

brannherjet. Ved første øyekast så den ut til å være fullstendig forkullet, men ved nærmere undersøkelse viste det seg at innmaten var i behold. Upfield undersøkte funnet, og oppdaget at det var hans egen bok «the Sands of Windee». I samme øyeblikk forstod han at boken var nøkkelen til forsvinningsmysteriet. En forsiktig undersøkelse av det brente eksemplaret klarla at fire sider var blitt revet ut, og de manglende sidene var de som omhandlet hvordan morderen hadde latt liket forsvinne. Upfield ble enig med seg selv om at den virkelige morderen hadde fulgt den sammen fremgangsmåten, og som boken hadde han nok også dratt et kengurukadaver over asken. Det neste ble nå å undersøke over alle de døde kenguruene i krattskogen. Besluttet å skygge ham Morderen i «The Sands of Windee» hadde røvet sitt offer, og sannsynligvis var også Carron blitt plyndret. Ugjerningsmannen måtte derfor være godt beslått med penger, og hvem av mennene på Nandee Station var det? Detektiv Manning fikk snart mistanke til en ung mann ved navn Rowles, eller Snowy Rowles som han ble kalt på grunn av det lyse håret sitt. Han var kjent som en stor damevenn, og etter Carrons forsvinning hadde han utfoldet seg en voldsom ødselhet under besøkene sine i Perth. Det store pengeforbruket stod ikke i noe som helst forhold til hans inntekter som kamelpasser, og verken Manning eller Upfield behøvde egentlig å være i tvil om hvor han hadde fått alle pengene fra. De besluttet å skygge ham og samtidig fortsatt de å lete etter nye bevismaterialer. En dag fant man en askehaug under en død kenguru i det gjennomsøkte området, og asken ble sendt til State Policy Laboratory i Perth. Under-

søkelsen brakte for dagen en liten metallring. Manning og Upfield viste den til Carrons forlovede, og hun gjenkjente straks ringen som hadde hørt til skinnbagen. Svimlende opplag Rowles ble omgående arrestert, men nektet hardnakket å ha noe kjennskap til Carrons forsvinning. Først da han fikk forelagt seg de spinkle bevisene, gikk han til bekjennelse. Under saken mot han var Upfield et av hovedvitnene. Han forklarte blant annet at Rowles hadde vært til stede den kvelden han hadde bedt guttene på kamelfarmen om hjelp til å løse mordmysteriet i boken. Det sier seg selv at «The Sands of Windee» kom ut i svimlende opplag. Siden Rowles «henrettelse» har man gjerne kalt saken «Mannen som oppklarte mordet på seg selv». Louis hadde gjort to ting da han hjalp Upfield med løsningen i kriminalromanen hans. Mens han levde hadde han ubevist inspirert morderen til å myrde seg – og etter døden hadde han hjulpet til med å oppklare mordet. R.B.L - 1954

Litteraturgarasjen #3 23


t Tema - Krim

Bykrim fra Junker Bestialske bøker kan jeg godt klare meg uten, røper krimforfatter Merete Junker fra Skien. Selv har hun ingenting i mot drap når hun selv har regien, vel og merke foran PC-en. Nå er hun klar med sin 4. krimroman, «Venuspassasjen».

UHYGGE: - Jeg liker å skape uhygge hos leseren, sier forfatter Merete Junker


Merete Junker Jenta med ballongen – kriminalroman (2008) Tvillingen – kriminalroman (2010) Pumasommer – kriminalroman (2012) (Gyldendal) Merete Junkers bøker er oversatt til dansk, nederlandsk og tysk. 8. oktober blir «Venuspassasjen» lansert på Ibsenhuset på Litteraturhuset i Skiens arrangement. Merete Junker vi delta på den nye krimfestivalen «Døden på Høyers» som vil foregå i Skien 6.-7. november i regi av LiS, Høyers Hotell og Litteraturgarasjen. En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. Venuspassasjer inntreffer i par adskilt av rundt åtte år, igjen adskilt av rundt 105 eller 121 år. I den moderne astronomiens historie har slike passasjer bare inntruffet åtte ganger: i 1631-1639, 1761-1769, 1874-1882, 2004-2012. De neste kommer i 2117-2125. Historisk har venuspassasjer vært viktige hjelpemidler for å estimere avstanden mellom jorda og solen. (Kilde: Wikipedia)

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Seks år er gått siden Merete Junker debuterte med «Jenta med ballongen». Da hadde hun i flere år jobbet som journalist i NRK Telemark og som medielærer, og fikk en pangstart med debutromanen som hun ble tildelt tildelt Maurits Hansen-prisen for, for beste norske krimdebut. Forsvant sporløst Junkers bøker som har foregått i Grenland og Telemark, har tidligere hatt NRK-journalist Mette Minde som hovedperson. Slik er det ikke denne gang. Handlingen foregår riktignok i Grenland og mye i Skiens smau og gater. Men i «Venuspassasjen» er det politiførstebetjent Morgan Vollan som skal nøste opp mysteriet omkring journalist Gunnar Eies død. Han blir funnet i Kilevannet. Obduksjonen viser at han ble brutalt drept for tre år siden, selv om vi må helt tilbake til 17.mai 1968 for dagen Gunnar Eie sporløst forsvant. Eie var ansatt i Telemark Arbeiderblad, og sist gang han var sammen med resten av redaksjonen var på lunsjen på Høyers Hotell i regi av redaktør Sigurd Alfsen. Sette sammen brikker Hva var bakgrunnen for denne romanen? - Noe har faktisk skjedd i virkeligheten og mye er fantasi. Så setter jeg det sammen på min måte og bruker områder i Skien som en ramme. Bakken-området og noen eldre hus der er blant annet med. Jeg liker å bruke noe som er kjent og kjært samtidig som jeg er opptatt av fiksjonen. - Hvordan var overgangen til å skrive fra NRK-miljøet til politi? - Jeg har ikke gått så mye inn i det polititekniske, men mer det psykologiske, så det gikk greit. Det er menneskene som interesserer meg. Så bygger jeg opp hovedkarakterene ved hjelp av prøving og

feiling. Det er gøy å sette sammen alle brikkene og bygge opp et plott. Bygge opp et plott - Hvordan gjør du det, følger du et slags system som mange forfattere gjør? - Mange jobber etter et skjema der de blant annet bygger inn falske spor og vet hele tiden hvordan boka skal ende, mens andre forfattere jobber mer intuitivt. Jeg jobber på sistnevnte måte. Jo Nesbø mener det er helt umulig. Han sier at leseren skal lure, forfatteren vite. Men jeg går altså frem annerledes, forklarer hun Litteraturgarasjen. Vi møtes i Porsgrunn når Junker venter på siste korrektur fra forlaget. Det kjennes godt å avslutte historien hun har brukt flere måneder på å skrive. Mord og mysterier Selv om Merete Junkers arbeidsdag på hytta på Svanstul eller hjemme i Skien, består av timer med grubling rundt mysterier, kan hun også bli lei av drapsgåter og mystikk. - Jeg liker å skape uhygge og usikkerhet hos leseren. Men jeg kan også bli kjempelei av krim. Av og til må jeg bare lese en skjønnlitterær bok. Det kan være en ren nytelse, sier Merete Junker som anbefaler Mark Haddons «Den merkelige hendelsen med hunden den natten». Den handler om femten år gamle Christopher som finner naboens hund drept. Hva er du selv redd for? - Jeg har jo heldigvis fått mange anmeldelser av bøkene mine, mange gode, og et par virkelig dårlige, så det er klart jeg er veldig spent på mottakelsen av «Venuspassasjen». Etter så lang tids jobbing mot målet håper jeg at leseren skal bli revet med og kjenne noen ilinger nedover ryggen. Jeg er kanskje ikke så redd for at boka blir helslaktet. Men mørkeredd er jeg. Det har jeg aldri lagt skjul på. Litteraturgarasjen #3 25


t Tema - Krim

Jeg er ikke opptatt av samfunnsansvar i bøkene mine. Det å glede folk er mer en nok

Lokker med djevelens giftering Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

-Telemark er et fantastisk utgangspunkt for mysteriekrim. Her finnes det fortsatt en levende interesse for myter, sagn og gammel folketro. Det har aldri vært så gøy å skrive en bok som denne, sier Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø. Syv bøker i løpet av ni år, og om få måneder kommer den neste, «Djevelens giftering». Sundstøl har forflyttet seg både fra Minnesotatrilogier og utgravinger i Alexandria til et fiktivt sagn om gamle-lensmannen på Dalen som både var ond og korrupt. Han ble invitert til djevelens bryllup der han etter hvert havnet i slagsmål med selveste brudgommen. I basketaket forsvant djevelens ring og den dag i dag gror det ingenting på den plassen. Mysterier og plott -Boka åpner med at en middelaldrende nordmann, Max Fjellanger, vender tilbake til hjemlandet fra USA. Han kommer over sagnet om djevelens giftering og møter etter hvert bibliotekar Siri Vesterli ved Høgskolen i Telemark. Alenemoren opptrer som en slags Miss Marple og sammen nøster de opp mysterier og plott, gamle og nye. Helgendyrking Det dreier seg om drap begått med flere års mellomrom, men alle med en tilknytning til den lille bygda Eidsborg i Tokke 26 Litteraturgarasjen #3

kommune. Sammen med Bø er dette det viktigste stedet i boka, som også gjør flere avstikkere til Skien. - Hvorfor velger du å bruke disse stedene? - Også i de forrige bøkene har jeg brukt steder jeg kjenner godt, både USA og Egypt. Denne gang ønsket jeg å skrive fra det magiske fylket vårt. En stor del av vår felles sagn- og eventyrskatt stammer fra Telemark. Tenk bare på noe så unikt som Draumkvedet. Den store spellemannstradisjonen hører også hjemme i dette bildet. Jeg kjenner stedene og landskapene godt, men jeg har naturligvis lest meg opp på Tokkes historie. Mye av handlingen er bygget rundt Eidsborg stavkirke, tidligere helgendyrking av bøndenes Sankt Nikolas eller «Nikuls» og denne helt spesielle gifteringen. Må vite alt -Hvor mye planlegger du på forhånd når du går i gang med en slik krim? -Det må alltid være en gåte i tillegg til selve plottet og leseren må møte mange mistenkelige personer. Jeg bruker mye tid på research. Persongalleriet bygger jeg opp og gir dem liv. Kjøtt og blod. Jeg må vite alt om dem, sier Sundstøl som mottok Rivertonprisen i 2008 for «Drømmenes land». -Har prisen åpnet noen dører? -Ja, til utlandet har den gjort det. Den gode mottakelsen i USA hadde nok ikke skjedd uten Rivertonprisen. Men jeg er nok ikke den mest leste krimforfatter.


MØRKT OG MYSTISKT: Rivertonprisvinner Vidar Sundstøl fra Bø er opptatt av det mørke og mystiske. Vi møtes på Høyers Hotell der Sven Elvestad alias Stein Riverton, døde.

- Og ditt forhold til Elvestad/Riverton – hvordan er det? -Jeg har lest både «Jernvognen» og Bernt Rougthvedts biografi om ham. Og når jeg kjører forbi Høyers hotell, tenker jeg alltid at her døde Elvestad. Ikke skyve -Du kan vise til stor produksjon på kort tid. Hvordan er arbeidsdagen? -Jeg har bra kustus. Jobber fra 08 til 16 og gjerne lenger også. Og i helgene. Har fryktelig lite fri, men får naturligvis tid til kona og sønnen min. Men jeg liker jobben min veldig godt. Den er selvvalgt. Jeg tror ikke på å skyve ting foran seg og vente til barna er store. Har derimot tro på kontinuitet. Sundstøl leser gjennom manus utallige ganger og kan våkne om natta fordi han husker noe som må rettes på. Ikke opptatt av samfunnsansvar Vidar Sundstøl henger ikke mye med forfattere. I stedet bruker han tida godt på å klekke ut nye gåter. -Har alltid likt det mørke, mystiske, ikke det ulne, tåkete. Jeg er ikke opptatt av samfunnsansvar i bøkene mine. Det å glede folk er mer enn nok.

Litteraturgarasjen #3 27


VIKTIG BAK-KVINNE: Trude Lyng er en av de strenge vokterne som avgjør hvilke verker som blir antatt til Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo. Her foran et av årets bidrag, Geir Ytterviks RIMFROST, olje og acryl på lerret.

Nåløyets vokter Stortingspresident Olemic Thommesen buet til den russiske nasjonalsangen, men klappet da en representant for Norgesgruppen fikk mikrofonen og skrøt av selskapet sitt skrøt før kulturminister Widvey åpnet årets Høstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo i september. Kunst og kommers er alltid kontroversielt. En av de viktige bak-kvinnene for årets høstutstilling, Trude Lyng fra Porsgrunn er mangeårig styremedlem i Norske Kunstforeninger. De siste tre årene også jurymedlem for utdelingen av Høstutstillingens debutantpris. Vanskelig å bli antatt - Utstillingen skaper alltid kontroversielle og uventede reaksjoner, sier Lyng. –Blest er alltid bra, men vi håper de utstilte kunstverkene skaper mer debatt enn selve åpningen. - Det har vært veldig spennende å jobbe så i kjernen, og kjenne norsk samtidskunst på pulsen over tid. Den er levende og pulserende. Vi har overkant av 170 kunstforeninger rundt omkring i landet. I år har vi mottatt mer enn 2.200 søknader til Høstutstillingen, 82 kunstnere har kommet gjennom nåløyet til årets utstilling og 46 av disse er debutanter. I år var den tekniske kvaliteten på verkene spesielt høy. Å sitte i juryen for utdelingen av årets debutantpris er både prestisjefylt, krevende og lærerikt. 28 Litteraturgarasjen #3

Tekst og foto: Per Erik Andersen

Etablert debutant - Kunstnernes uttrykk er sterke og mangfoldige. Årets prisvinner, Heidi Kennedy Skjerve er en godt etablert kunstner, men debutant i Høstutstilling-sammenheng. Hennes «Plan», en serie på åtte tusjtegninger skilte seg ut. -Disse tilsynelatende små verkene med sin stramme og rigide form, har en tilstedeværelse og stofflighet som gjør at man aner noe bakenforliggende, sier Lyng til Litteraturgarasjen. - Det er viktig at vi også får vist disse verkene utenfor Oslo, mener Lyng som mange kjenner fra Galleri Osebro i Porsgrunn. - I tillegg til pengepremien som følger prisen, legger vi til rette for en landsomfattende turné i gallerier og kunstforeninger for debutantens verker. En slik pris blir ofte en døråpner og gir nye muligheter. Politisk profil -Årets Høstutstilling har en tydelig politisk profil. Folk får komme og vurdere selv, men jeg synes utstillingen er utfordrende og spennende. Det er mange som kan nevnes. Hovedprisvinner Svein Møxvolds videoarbeid REKONSTRUKSJON gjør inntrykk, jeg har sansen for Geir Ytterviks maleri RIMFROST. Det er mange sterke verker i år. Personlig vil jeg gjerne fremheve Mari Meen Halsøy fra Skien. Hun fikk årets Weidemann-stipend for WOUNDS, tre tekstilverker formet som bombe- og kulehull fra husvegger i Beirut. Et sårt og gripende uttrykk.


SÅRE NOVELLER: Ingvild Rishøi har vunnet flere priser og blitt fremhevet for å vise det store i det små med sine historier om hverdagshendelser.

Høstnoveller i sommersol Jeg vil gi leseren en følelsesmessig opplevelse. Jeg har fortsatt ikke fått noen til å le. Elva har fått den skarpe fargen som alltid kommer når løvet i Rådhusparken gulner og vinden virvler ørsmå tornadoer over brosteinen i Storgata. Inne på biblioteket i Porsgrunn har forfatter Ingvild H. Rishøi tatt plass for å fortelle om bøkene sine. Hvordan skape følelser hos leseren og hvorfor hun ville bli forfatter. Vi, som har funnet veien til «Bokpraten» mens solen står på sitt høyeste på tampen av høsten er heldige. For Rishøi forteller mer enn villig om hvordan hun skriver, hvorfor hun sluttet som featurejournalist i Dagbladet og Dagens Næringsliv og om det å stjele. Klesvask eller skriving – Det første jeg skrev var et plagiat av Astrid Lindgrens «Madicken». Jeg drømte om å bli forfatter, men der jeg bodde ønsket alle å bli jurister. Så jeg laget min egen vri og sa at jeg ville bli journalist. Slik ble det også, inntil jeg ble syk og måtte slutte. Livet er kort og jeg ville gjøre noe som virkelig kjentes riktig. Men som alle vet, det er mye lettere å sette på en klesvask enn å sette seg ned for å skrive. Med god drahjelp fra min bestemte venninne og ikke minst Aschehougs forfatterskole, satte jeg likevel i gang med å skrive. Målet var å skrive «den store romanen», men jeg fant etter hvert ut at jeg elsket

Tekstog foto: Astrid Borchgrevink Lund

novelleformen. Det å kunne jobbe med hver enkelt setning er gøy. Og det skader heller ikke å vite at leseren ofte bruker mer tid på en god, finslipt novelle der hvert ord og dialog er nøye gjennomtenkt, enn en hel roman, innrømmer forfatteren som har gitt ut tre novellesamlinger og en barnebok. Sår tekst Den første samlingen «La stå» ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 2007, mens den andre, «Historien om fru Berg» ble nominert til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. Det er den siste samlingen «Vinternoveller» hun deler med oss publikum på bibliotek. Der møter vi blant annet Alexa og moren i novellen «Vi kan ikke hjelpe alle». Teksten er sår. -Jeg leser skjønnlitteratur for å blir rørt, for å få en følelsesmessig opplevelse. Men hvordan vise følelser, spør Risøy og svarer selv: Karakterer under press -Det må vises gjennom eksempler i teksten. Show, don’t tell. Konkrete handlinger i teksten eller hvordan noen kler seg. Det er dette som er underteksten i stoffet. Men det er ikke bare i litteraturen vi finner undertekst, den er overalt. Dette er virkemidler jeg stadig blir mer opptatt av. Også stjeler jeg litt da. Finner små ting i virkeligheten og gjør det om til mitt eget. Jeg liker å sette karakterene mine under press fra mange kanter slik at det blir spennende for leseren.

Litteraturgarasjen #3 29


B Boktreffen

Borgehavens nye bokklubb Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

MØTER OM BØKER: Borgehaven Bo- og rehabiliteringssenter og Litteraturgarasjen har startet bokklubben som er åpen for alle. Gamle kokebøker ble ivrig diskuttert på dette møtet med Reidar Bering, (f.v) Magny Jensen Hedvig Elvig-Pedersen, Inger Johanne Vik og Arnfinn Myre. 30 Litteraturgarasjen #3


HISTORIER OG MAT:Inger Johanne Vik fortalte fra Olaug Løkens kokebok fra 1925 og leste opp flere oppskrifter på vers for litteraturgruppa.

Fru Henriksens makroner og hellefisk på fat. Det er noe av det som ble diskutert på første møte i den nystartete litteraturgruppa på Borgehaven Bo- og rehabiliteringssenter i Porsgrunn. Senteret har i samarbeid med Litteraturgarasjen startet en litteraturgruppe der temaet blir valgt etter lystprinsippet. Hver siste torsdag i måneden møtes brukere av senteret for å prate om romaner, dikt og forfattere man har et ekstra godt øye til. På det første møtet var temaet gamle kokebøker. Og noen av dem var så gamle at oppskriftene er skrevet med gotisk skrift. Kokebok i krigsdager -Se her, det står ikke bare oppskrifter, men også fine råd for husholdningen. Det er slett ikke dumt, mener Inger Johanne Vik og blar i en riktig gammel årgang. -Slike råd bør man få med i dagens kokebøker også. Her finner vi blant annet tips om å spikke pinnen til ovnen. Men det er jo ikke alt som er like nødvendig i 2014, humrer hun. -Ja, og hvordan lage majones. Det er ikke like lett å få til alltid. Eggene må ha romtemperatur, mener Magny Jensen og blar om på gule boksider.

Vi blar i flere kokebøker. En av dem er fra 1888. og vi finner ingredienser til både sølvkake, kokusmakroner, knepkaker og karamellfromage. Nydelige Haldis -Her er det så mange fristelser, smiler Hedvig Elvig-Pedersen mens gruppa på biblioteket er enige om at det er lett å bli sulten etter en time med kokebøker. Likevel blir tema for neste møte noe helt annet enn bøker om mat og søtsaker, selv om det frister aldri så mye. - Jeg ønsker meg en time med dikt og velger meg Haldis Moren Vesaas som jeg kjente godt, forteller Arnfinn Myre. Vi andre er hjertens enige. En torsdagstime med Haldis-dikt blir fint.

På bordet foran oss ligger kokebøker av Henriette Schønberg Erken og Hanna Winsnes. Helga M. Christensens «Kokebok i krigsdager» og godt brukte hefter med oppskrifter på fløtevalfler og swissrull. Sølvkake og fromage -Under krigen dukket det opp mange potetoppskrifter. Faktisk måtte man søke om å få sette på poteter i hagen, forteller Reidar Bering. Inger Johanne Vik husker de hadde en egen parsell med poteter og kålrot på Kammerherreløkka.

GAMMELT OG GODT: Hanne Winsnes er en av forfatterne av disse gamle kokebøkene.

Litteraturgarasjen #3 31


32 Litteraturgarasjen #3

FARS BOKHYLLE: Kultursjef i Porsgrunn, Gina Winje har levd i og med litteraturen siden barndommen. N책 holder hun p책 med en sakprosa-mastergrad om hjemsted som betydning i kulturen.


p Portrettet

Hjemme i bøkene Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen

Hun var fast bestemt på å bli skuespiller, flyttet fra Porsgrunn etter videregående og har presentert norsk litteratur verden over. Etter snart fire år som kultursjef, sitter Gina Winje på Osebakken på kveldene og skriver på en mastergrad om hjemsted. - Jeg leste ‘Gå’ av Tomas Espedal. ‘Gå’ handler overhodet ikke om å gå, det handler om å finne veien hjem igjen. Det er ruskete høstvær på Osebakken, og hunden Luca følger med i vinduet når jeg går gjennom hagen og banker på. På det store bordet i rustikk tre på kjøkkenet ligger forskjellige bøker og notater i ryddige bunker. Manilahallen av Ruth Lillegraven, en diktsamling av Gunnar Eklelöf. Litterær bakgrunn - Jeg kommer fra et litterært hjem, sier Gina Winje og skjenker te. - Far oversatte bøker, Hesse, Kafka. Vi hadde omtrent aldri en middag uten at det ble diskutert bøker og litteratur, og jeg skjønte nok ikke at det var litt sært. Hadde jeg en gutt på besøk som svarte ‘Donald’ når far spurte hva han hadde lest i det siste, så var ikke det helt riktig svar. Ville ut - Jeg vokste jo opp i byen her, og jeg skulle bli skuespiller, det var ingen tvil om det. Det var aldri noe tema om jeg skulle dra ut. Foreldrene mine flyttet hit fordi moren min også ville jobbe, og den gang var Porsgrunn et av de få stedene hvor det var

jobb å få for et ungt par med flere barn. Etter et år på Romerike folkehøyskole fikk jeg jobb på Rogaland teater og samtidig flyttet foreldrene mine til et idyllisk småbruk i Vegårshei. Far drev med birøkt, oversatte enda mer, drev med grønnsaker, mor studerte stedsnavn på dette nye stedet de flyttet til, ved siden av lærergjerningen, mens jeg fortsatte å studere, psykologi og litteratur. Drømte om dramaturgi - Interessen for litteratur var der hele tiden. Jeg tok grunnfag, deretter kulturstudiet i Bø, før jeg fikk jobb av Jan Bull på Telemark Teater. Jeg hadde lyst til å bli dramaturg. Luca bjeffer på en lyd ute i gaten og Gina Winje plystrer bestemt. Det er bare isbilen og Luca legger seg igjen. - Der lærte jeg mye, Bull var dyktig, men jeg måtte ha mer, og flyttet til Oslo. Fortsatte med studier, jobbet som informasjonssjef i Aschehoug, informasjonssjef i Kulturbyen Bergen og tilbake til forlagsverdenen, før jeg etter hvert begynte som direktør i NORLA. - Hva er NORLA? - Norwegian Litterature Abroad. Det er en post på statsbusjettet nå, men var opprinnelig et mandat fra forfatterforeningen og forleggerforeningen for å presentere norsk litteratur i utlandet. Litteraturgarasjen #3 33


GINAS VILJE: Når jeg sitter og ser utover elven som slynger seg ut mot Frier, tenker jeg at vi har så mye vakkert og spennende i Porsgrunn. Ikke bare sentrum. Oklungen, Bergsbygda og andre steder har perler av både kultur og natur.

Indiske Sofie I tiden min i Aschehoug jobbet jeg i mange år med Jostein Gaarder. Hans bøker, med Sofies verden som spydspiss, har betydd enormt mye for norsk litteratur. Og han har gjort en kjempejobb som ambassadør også for en rekke andre forfattere, blant andre Per Petterson. En av mine oppgaver i NORLA var å starte en satsing for norske bøker i India. Vi var på besøk der i forbindelse med at Josteins bok, Appelsinpiken, var oversatt til hindi. I en bakhage traff vi en nydelig indisk, ung mor og bokhandler. -Du må hilse på datteren min, sa hun til Gaarder, -hun heter Sofie. Og selv om historien er rørende, tror jeg Jostein har opplevd den mange ganger. Han har vært og er fortsatt viktig for norsk litteratur i utlandet. Jeg likte meg i NORLA – plukke ut de riktige norske titlene og informere om det i utlandet. Satse på at man hadde med seg årets Bragevinner. Jeg var bevisst på å få kvinnene frem, og gjorde en jobb på det. NORLA har høy integritet i utlandet og det er jeg stolt av å ha vært med å bygge opp. Men man blir også ydmyk av å se hvor godt vi har det i dette landet. Man skal ikke langt før både forfattere og oversettere lever under helt andre kår. Vende hjem - Men på et tidspunkt begynte du å se mot Porsgrunn igjen. Hvorfor det? - Jeg begynte å bli lei av all reisingen, ønsket etter hvert å kjenne røttene gro. Jeg har vært kultursjef her i drøye tre og et halvt 34 Litteraturgarasjen #3

år nå. Det er en krevende og utfordrende rolle. I forhold til hva jeg har gjort før, så har det å se kulturlivet fra kultursjefstolen, men også fra Porsgrunn i stedet for Oslo, gitt nye perspektiver. - Forklar nærmere. - Jeg har begynt et slags forskningsprosjekt som spør om hvorfor er kultur viktig i en by? Hvordan nærmer man seg det som ikke er det institusjonelle. Hva gir en by identitet, og hvordan finner den uttrykk? Det er tønner av «gull» i lokalkulturen, i tillegg til det institusjonelle. Bokpraten på biblioteket på torsdagene; invitasjonen til å ta med matpakka og få et boktips eller møte en forfatter i lunsjen, er et godt eksempel på «lokalt gull» ! - Ja, og nå sirkler vi oss inn mot mastergraden du har begynt på ved siden av kultursjefstillingen. Når begynte det? - Jeg fikk en bråstopp da jeg brakk beinet i fjor vinter, og måtte holde meg i ro i veldig lang tid. Lårbeinsbrudd er ikke spøk. Kanskje fikk noen av de prosessene som allerede var i gang lov til å få større plass? Hva skaper en hjemfølelse? Hva er ‘hjemme’? Stedets og hjemstedets filosofi har på en eller annen måte noe å gjøre med jobben min, med det å skape rom for kultur i en by. Mange forfattere skriver litteratur om nettopp dette; det hjemlige som en premiss for å være i verden, eller det nødvendige i å ‘vende hjem’, forbli hjemme, eller det motsatte; det nødvendige i å reise ut. Disse temaene opplever jeg som vik-


p Portrettet

tige i livet, i jobben og i litteraturen. Da jeg flyttet til Porsgrunn startet et nytt kapittel. Jeg følte ikke helt det samme behovet for at noe nytt måtte skje hele tiden. Jeg er jo et fagmenneske, men har etterhvert barnebarn, og ser både eget liv og kulturen jeg er en del av i lengre linjer enn før, kanskje? Man fyller jo livet med forskjellig innhold i forskjellige faser, og nå er jeg et sted hvor det er mulig å undersøke randsonene i kulturen; kulturen i byen, byen i kulturen. Det som gir en helhetsfølelse. Følelsen av å være hjemme. Vil du ha en kopp te? Winje lager ny te og viser meg rundt i huset. Mannens keramikkverksted, arbeidsrommet med bokhyller og divan oppe på loftet, et trykk hun kjøpte i sommer med tittel «Hjemsted» av Kjell Nupen før hun begynner å fortelle om Istanbul.

stanna kvar», sier den svenske forfatteren Kristian Lundberg, det er Tomas Espedal som siterer ham i oppfølgingsboka til ‘Gå’, «Imot kunsten». Et uhyre interessant forfatterskap, Espedals altså, for en som er opptatt av å undersøke hva det vil si å være hjemme. Det er mitt livsprosjekt nå, tror jeg, Stanna kvar.

Lyden av Istanbul - Istanbul er en rik by, en litterær by, en smeltedigel. Overveldende. En av de byene jeg alltid har lyst til å vende tilbake til, også for å kunne være ordentlig borte, helt utilgjengelig i en by hvor livet er helt fullt. En slik stille uke i Istanbul viser seg vanskelig å få til i praksis, derfor ble det å skrive denne ønskede erfaringen, i form av et essay, en helt ny og lærerik erfaring. Det å skrive er en måte å tenke på. For meg blir det å skrive en del av reflektere over jobben, og akkurat nå tenker jeg at det finnes et annet essay et sted, Lyden av Porsgrunn. Må man ut for å komme hjem?

Jeg er i en fase hvor jeg ønsker å undersøke randsonene i kulturen. Kulturen i byen, byen i kulturen. Det som gir en helhetsfølelse

Stanna kvar - Jeg ser nok annerledes på Porsgrunn nå enn for noen år siden. Det er fint, tenker jeg – det er å bli kjent… «Det krävs mot at

INSPIRET AV NUPEN: Jeg kom overt et nydelig trykk av Kjell Nupen i sommer som het "Hjemsted". Det måtte jeg ha. Litteraturgarasjen #3 35


n

Novelle

Papirdukkene

I Jeg liker Hedda. Hun var så forut for sin tid. Utålmodig og tydelig. Nå har hun joggebukse og flatt hår. Hun ligger i fanget mitt på en av benkene. Det er synd egentlig. Hun kunne virkelig blitt noe spesielt. Huden hennes er tam. Parken er geometrisk, en trekant hvor spissen peker nedover gågata og ut i elva. Ibsen troner på sokkel, og bak sildringen fra fontenen hører jeg en sirene forsvinne sørover mot Smieøya. Liker Hedda godt. Stryker gjennom det matte håret. Høstløv flekker til det grønne gresset, den lyse tiden er i ferd med å dø bort. Oppover forbi Café Stockmand kommer en mor med barnevogn. - Jeg klarer ikke møte noen lenger, sier hun. -Jeg prøver å komme meg ut, men alt blir bare verre. En lyd, en fugl som letter, skyggen fra en bil. Knyter seg dypt inni magen. Jeg sitter i mørket hele natten uten å sove. - Jeg vet det, sier jeg. Fortsette å stryke henne. Lyset i lyktestolpene slår seg på. - Jeg prøver å spise. Prøver å puste normalt, sove vanlig. Høre når folk sier noe bra, men det hjelper ikke. Akkurat som om de snakker om en annen. En som ikke er meg. - Ja. - Eneste jeg helst vil prate med er deg. Eneste som forstår hva jeg vil. - Forteller du om meg? Hun setter seg litt opp og stryker hånden over kinnet. – Det beste var om det skjedde en ulykke, om noe bare skjedde. Hun ser mot barnevognen og moren. – Om det bare skjedde noe, en buss, noe jeg ikke kunne noe for. Jeg kunne knust alle bena eller blitt lam, det spiller ingen rolle. Jeg vil ikke mer. Nei, forteller ikke om deg, deg vil jeg ha for meg selv. - Det skjer ikke noen ulykke, Hedda. Tar du pillene dine? - Bare de jeg får av deg. De hjelper litt. Hun ler plutselig. - Og så har jeg jo pistolen. - Her, sier jeg, henter en solo fra den brune vesken, skrur av korken og rekker henne flasken. - Du lukter så godt, Hedda, sier jeg og snuser henne i håret. - Du hadde noe så fint over deg. 36 Litteraturgarasjen #3

- I går kledde jeg meg naken på balkongen. Hun tar i mot tabletten og vipper på soloflasken. - Nå er jeg slik. Hun sitter med leppene adskilt. Sommeren holdt seg lenge, det er fortsatt en viss varme i septemberkvelden. Hun ser mot fontenen og statuen med Peer Gynt og bukken før hun sakte legger hodet ned mot lårene mine igjen. - Tror du det er farlig? - Jeg vet ikke. Roligere enn nå. Jeg vet ikke. Kanskje bedre. Vinteren kommer snart. - Samvittigheten er til slutt verre enn angsten. Tror du de kommer til å savne meg? - Ja, alle vil savne deg. Jeg passer på deg. Hun ligger som en fugleunge i fanget mitt. Gråblå øyne, stryker hånden oppover låret mitt. Jeg ser pulsen svakt under den bleke halshuden. - Det er deilig nå, hvisker hun. Jeg bøyer meg mot øret hennes. -Du er deilig. Fingrene hennes på innsiden av lårene mine. Pekefingeren stryker meg mellom beina. Neglene er flisete, neglbåndet bitt. Jeg lar henne stryke litt, før jeg tar forsiktig tak om de tynne skuldrene. - Ikke nå, sier jeg og løfter henne opp. -Nå må jeg gå. - Vil ikke være alene mer. - Jeg passer på deg. - Vil ikke være alene. Kommer du tilbake? Hun presser hånden mot underlivet mitt. - Ikke nå. Hjem å være sove-Hedda. Jeg passer på deg. - Vil ikke mer. Blikket hennes er svakere. - Jeg kysser henne i tinningen. - Nei, sier jeg. Reiser meg. Stryker henne lenge over håret, ser henne inni øynene. - Nei.


Jeg liker byen når jeg ser den herfra. Den går nedover. Brostein mellom stramme fasader, og munningen der nederst. Jeg vet hun ser etter meg. Jeg snur meg ikke. Hun gjør som jeg sier. Kommer seg nok hjem til Snipetorp. Har piller og pistol i skapet. Svake jenter, oppfører seg som ofre alle sammen. Gjennom vinduet til Folque skimter jeg en mørkhåret kvinne med en bok og publikum som kikker på henne. Jeg hører ikke hva hun sier. Nede ved Langbryggene tar jeg opp sigarettpakken og teller. Tretten. Da er det tolv igjen. Blue Master. Tom barnevogn, tenker jeg, men føler ikke raseriet like sterkt som med de første. Som med Svanhild. Nå er det mest sorg. Jeg tenner en. Bort fra vannsøylene og belysningen i Bryggevannet svømmer en enslig and. Hedda var klar nå. De finner henne vel hjemme. Med de hvite lårene og nattkjolen, dagboken og scrabble-spillet. Ingenting i avisene, ingenting. Så ungdommelig og lett. Hun kunne virkelig fått til alt. Flotte Hedda. II De har funnet Solveig nå. Innerst i Voldsfjorden. Ingenting mistenkelig står det. Jeg leser igjen. Det er over et halvt år

siden Solveig. Jeg måtte hjelpe til litt. Holde henne under. Se øynene hennes under overflaten da det ikke var mer luft, og lungene begynte å ta inn vann. Det er så lite som skal til for å rive i stykker et liv. Kan man virkelig stole fullt på kjærligheten mellom foreldre og barn? Jeg spurte Helene om det på Bjørkøya. Inger på Breviksbrua. Åse i Døvika. Jeg har hatt dem hjemme hos meg alle sammen. Ingen visste at de gikk til meg, men de kom. Jeg behandlet dem som døtre. Badet dem, matet dem, leste for dem. Elskerinner og døtre. Fikk dem til å klippe ut papirdukker av seg selv som vi la i et skrin. En etter en. Jeg samler deg her, sa jeg. Alle reagerte likt. De lo. Solveig begynte å bli farlig. Bambling, velvillig og fortvilet. Spurte om hva jeg egentlig gjorde med henne, hva det var for noe i pillene. Ingen mistenkelig står det i avisen. Det har ikke stått noe om de andre. Agnes er en sort sommerfugl. Hun liker at jeg kutter i kroppen hennes med en lommekniv. Snitt meg, ropte hun sist gang og vred seg i dynen. Snitt meg. Jeg møter henne i Reynoldsparken like ovenfor det nye kulturhuset i Porsgrunn. Jeg har nye hansker og nytt skjerf.


- Dette stedet er en skatt, sier hun og sparker i løvhaugene ved de rustbrune buene. Det blinker i nesa hennes fra gatelyset.

Jeg trekker pusten to ganger. – Beklager Agnes, sier jeg, ser i bakken. Det er hodet, migrenen.

Hun biter av den siste sashimien, rekker meg halve. Fingervanter, sorte negler. - Nei takk. - Jeg tenker alltid på døden sammen med deg. Det er så befriende. Hun slikker seg på fingrene og kaster en favn av de oransje bladene opp i lufta. Hun er for blid tenker jeg. Alt for blid. Hun stiller seg helt inntil meg. Mascara, sort skjerf, skinnjakke. Jeg hater nesedobber, de er skitne. Hun puster meg i ansiktet. Jeg kjenner en svak lukt av rå laks.

- Stakkars deg. Hun truter munnen, lager barnestemme. Har du så vondt i hodet ditt? Jeg som tenkte vi skulle ha det gøy og kose. Jeg ser utover elven. – Det skal vi, sier jeg sakte. – Beklager igjen. Jeg trenger litt luft.

- Vet du. Jeg har ei venninne. Hedvig. Jeg er sikker på at vi tre kunne finne på mye gøy. Jeg dytter henne hardt unna uten å tenke. - Hallo, hva skjer! Hun tar et støtteskritt. Ser overrasket og dumt på meg. - Du lukter fisk. Jeg har vondt i hodet.

Jeg tar armen hennes, hun smiler Vi går litt langs bredden nedover mot sentrum. Alt for blid, tenker jeg. Trekker pusten. Hodet dunker. Nye hansker. - Jeg liker ikke den nye parken, sier jeg. - Hvorfor ikke? spør hun. - Liker ikke buer. Liker linjer og oversikt. Kulturhuset er fint. Det er tydelig. Vet du, sist vinter så datt ni gamlinger og brakk lårhalsen på den betongplata vi går nå. Det blir blankere is på betong enn på asfalt. - Ni lårhalser. Hun ler høyt. -Gamle kalkuner. Jeg har kontroll igjen. - Blogger du fortsatt? Spør jeg.


n

Novelle

- Nei, etter jeg traff deg har jeg nesten ikke skrevet på nettet. Jeg trenger det ikke lenger. - Tenkte kanskje at jeg skulle blogge deg. Hun snur seg mot meg og i et glimter tvilen og mistenksomheten i blikket hennes. - Skal du blogge meg? Stemmen går litt opp på slutten. Dobbelt ordpoeng, tenker jeg. - Ja. Tenkte at du fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Du er jo alltid så blid. Jeg henter opp lommekniven. Gir henne den. Snur meg mot elven. - Det har vært så utrolig mye sild i elva i år, sier jeg. Det har kokt helt opp til Lahelle. Og etter silda kommer sei og makrell. Du kan se den feite, blanke buken deres når de kaster seg rundt i overflaten. Ta av futteralet, Agnes. Et kaldt drag kommer nedover elven. Snart vil det regne. Hun tar av futteralet. - Vaker det så stor fisk helt oppi her. Her er det jo bare brakkvann. Hva skal du blogge om da - kroppen min? Hun bretter ut bladet og gir meg kniven. Ser utfordrende på meg. - Makrellen og seien spiser seg mette og dorske på småsild, svarer jeg. - Og finner de ikke veien ut igjen så dør de vel på bunnen her da. Jeg skal ikke blogge om deg. Jeg skal blogge deg. Jeg drar skinnjakka oppover underarmen hennes. – Blogge deg som en fisk. Jeg stikker kniven dypt ned ved håndleddet hennes, drar oppover langs underarmen så hardt jeg kan. – Rå laks. Jeg ser at spyttet mitt treffer kinnet hennes. - Ikke snakk om Hedvig, hveser jeg. Hele trykket i kroppen kollapser i løpet av noen få sekunder. Jeg bikker henne over den belyste jernbjelken på bryggekanten og utfor i det hun faller sammen, ser ikke vannflaten engang, hører bare et svakt plask. På nettet har jeg sett at det står et webkamera ved rådhuset, så jeg snur og går tilbake forbi Skagerakbygget. Raseriet koker i 40 Litteraturgarasjen #3

meg. Småsild. Dette var over grensen. Dette var ikke rent Det er spor. De kan finne blod. Kaste hansker, kaste sko. Jeg teller lyktestolpene og de hvite stripene i gangfeltet ved Lilleelva. Småsild. Må finne på noe som dekker over, noe vanlig, hvit, sort, hvit sort, to tre, fir. Jeg går inn på Statoil, sier jeg skal ha en kopp kaffe. Sier jeg har vært på kino, 1001 gram. Den burde han se. Du har ikke lyst til å prøve vår nye lakseburger, spør den kvisete Statoilgutten mens maskinen lager kaffe. - Den var bra. Symmetrisk og ren film. Nei takk, sier jeg og tar koppen. Handler om kjærligheten mellom far og datter. Jeg tømmer kaffen i en hekk like bortenfor, putter koppen i lommen. De første dråpene kommer. Bilen står på baksiden av Funnemark. Nei, man kan ikke stole på sine barns kjærlighet. Kan aldri stole på noen. Hvorfor i helvete nevnte du Hedvig. Helvetes taperhore. Rive dere i stykker. Småsild. I det jeg starter motoren husker jeg en strofe av et dikt jeg kunne en gang; Og derfor taust du dukker, dybt i den mørke fjord. Og bølgen kold seg lukker, og sletter ut ditt spor. III Det har vært noen fra kripos på labben her og spurt om medisiner. Agnes har gjort meg forsiktig. Store avisoppslag og Oslo-politi. Jeg har avbestilt timer i flere uker fremover. Thea, Nora, Rebekka. Aldri mobil, aldri sms. Bare beskjeder fra hovednummeret. Jeg er den som alle vet hvem er, og som ingen legger merke til. Jeg forsvinner i korridorene, finnes bare mellom linjene. De snakket om medisinene på vaktrommet, men ingenting er registrert borte herfra. De skriver ikke noe om Solveig, ikke noe om Statoilgutten. De har ingenting. Jeg bretter sammen avisen. Kontoret er nøytralt, skrivebordet tomt. En stol foran og min med høy rygg. Vindu til høyre, et lukket skap borte i hjørnet. Det er alt. Det begynte med Kjærlighetens komedie. Jeg leste den om igjen da jeg traff Svanhild på seminar. I to år hadde jeg bare lest hans tekster. Jeg var sikker på at grunnen til sviket lå gjemt der et sted, inni stykkene hans. Svaret på løgnene. Hedvig var så opptatt av dem. Jeg leste og leste før jeg skjønte at de var like svake nesten alle sammen. De forlatte, de som sto alene


og ville bryte ut, men som aldri klarte det. Det er de som lever falskt. Svake, lette å lede.

Svanhild var med. Vi spilte teater. Latet som vi hadde et forhold og skulle gå fra hverandre ‘mens leken var god’. Det er bra for selvfølelsen, hvisket jeg til Svanhild og ga henne piller som gjorde angsten sterkere og trøstet henne gjennom. Man vil jo hjelpe sine barn, elske sine barn samme hvor syke de er. Det er jo det foreldre skal. Jeg vet at det ikke gjør at jeg får henne tilbake, jeg vet det, men å være der for dem i den totale hjelpeløsheten demper noe i meg. Når livet ble skjørt hadde de bare meg. Jeg svarer ikke når det banker på. Går bort til vinduet. Ny scene. Ute i hagen står en statue av en naken kvinne med gule sko og rød hatt. Borte i røykeskuret sitter en eldre kar i rullestol. Det banker igjen og døren åpnes bak ryggen min. - Hei, det er bare meg. Jeg vil ikke forstyrre, men jeg, vi kan ikke kansellere. Jeg må ha den timen. Jeg snur meg. – Hei, Nora, er det deg, sett deg ned. Nora har mørke skygger under øynene. Hun blir stående foran skrivebordet. -Jeg må ha den timen - skjønner du. Jeg må… snakke med deg. Nora er den vakreste. Den sterkeste. Etter tre flasker rødvin danset hun flamenco for meg i bare truse, dunket hodet i dørkarmen inn til kjøkkenet mitt og lo. Jeg løfter frem stolen for henne. Hun setter seg. Den freidige munnen, haken litt frem, morske øyenbryn, håret til alle kanter, kjenner parfymelukten hennes, Midnight Poison. Nora har ikke en føflekk på hele kroppen. - Jeg kan ikke vente i mange uker. Du må følge meg opp. Jeg setter meg på kanten av skrivebordet. Vipper med den ene skoen. Snakker sakte. - Nora. Jeg skal ikke bli sint, men du vet at du ikke bare kan komme inn slik. - Jeg kan ikke vente. Jeg må ha timen min. Jeg reiser meg. Fugler i bur, tenker jeg. Høsten er her nå. Legger en hånd på skulderen hennes, lar den ene fingeren gli over siden av halsen hennes før jeg igjen stiller meg borte ved

De finner henne vel hjemme. Med de hvite lårene og nattkjolen, dagboken, og scrabbelspillet. Ingenting i avisene, ingenting

vinduet. - Parfymen. Har du pyntet deg i dag? Tror du det hjelper. Er det pillene du tenker på? Jeg ser ut mot statuen. Hun venter en stund før hun svarer. - Det også. Men jeg har tenkt litt. På oss. På deg. Jeg vet noe om deg. Endelig. Der kommer det, vendepunktet. Jeg ser en glo falle fra sneipen til rullestolmannen. Midnight Poison. Det måtte bli Nora. - Har du hatt en datter? spør hun. Dagslyset er ekstra skinnende i oktober. Som om det må skynde seg før mørketiden kommer. Rød hatt og gule sko. Samle dem i en eske. Todimensjonale papirbiter. -Det er klart du vet noe om meg. Du vet mye om meg. Vi vet mye om hverandre. Jeg har ikke tid akkurat nå, men vi kan møtes i kveld hvis du vil. Gå en tur og snakke litt. Vi kan ta en tur til Dammane i Brevik. Jeg merker hun blir glad. Får nok lyst til å legge armene om halsen min, men Nora gjør ikke det. Ikke her. - Fint, sier hun bare. Det er bra. Klokka sju? - Klokka sju. Duften fra huden hennes henger igjen når hun lukker døren. Jeg bretter opp avisen en gang til. Stakkars Agnes, tenker jeg. Forholdet etterforskes. Foreløpig ingen spor. Selvmord utelates ikke. Mørke, sorte, dumme lille Sushi-Agnes. Jeg vipper opp vinduet på gløtt, tenner en sigarett. Pakken er halvfull, bra. Rullestolmannen er borte. En kråke på taket til bygg 52. De vet ingenting. De kjenner ikke igjen navnene deres. Det famler i blinde, ser ingenting. Jeg ser på en statue med gule sko. De tror de leter etter en mann. Åpne buret og sette henne fri. Jeg låser opp den nest nederste skuffen, henter noe ut og låser igjen. I kveld er det Nora. Tekst: Eric Duckislate Illustrasjon: Kine Lilløy Andersen

Litteraturgarasjen #3 41


f

Film - Saga

SLEMME GUTTER: Ted Skjellum(f.v.) spiller hovedrollen i Jørn Stens "Saga". Foto: Anne Sophie Erichsen.

Torolv tar hevn Trodde du det er mulig at en helaftens spillefilm med opptak gjort i Flakvarp, Bamble og Oklungen havner på kino? Joda, det er mulig. Neste år kommer Jørn Steens ‘Saga’ på lerretet. - Når tittelen ‘Saga’ nevnes så aner jeg hva dette kan handle om, men det er en del andre elementer i dette prosjektet som virker litt…far out, spør Litteraturgarasjen. - Dette er en helt standard Black metal-Biker-Zombie-film, svarer Steen og smiler litt inni krøllene. Det er litt vanskelig å komme opp med bra oppfølgingsspørsmål til en slik uttalelse, så Steen forklarer mer. - Etter å ha vært med å produsere kortfilmen ‘Bad karma in little Porsgrunn’ for en tid tilbake, ville jeg gjerne ta ambisjonene et hakk videre og satset på å realisere en helaftens spillefilm. Vi lekte med en masse ulike idéer, og den mest forlokkende av dem alle var en svart komedie fra det norske Black Metal-miljøet, men ideen skar seg. Min datter er utdannet ved forfatterstudiet i Bø i tillegg til fotograf, som meg. Vi satt oss ned i hennes juleferie fra studiene og begynte å bygge et nytt manus. Vi slang alle kortene på bordet, vi ville lage film, den måtte handle om Black Metal. Hva annet er kult? Jo, motorsykler og vikinger og …. Kina, Nei, Kina passet ikke, men Island! Osv. Etterhvert satt vi med noen ganske gode kort på hånden. Vi ville lage en Black Metal Viking Biker-film. Bikere og vikinger har sånn ca. 1000 års spenn mellom seg, men da husket jeg en idé fra gammelt av. Vi kunne jo lage en film om bikere som ville lage vikingfilm. Etter en stund ble vi tipset om zombien i Eyrbyggja saga. Da falt alle brikkene på plass, en Black Metal Viking Biker-film med Zombier. Det 42 Litteraturgarasjen #3

Tekst: Per Erik Andersen

kunne ikke bli bedre. - Zombien i Eyrbyggjasaga? Hvem er det? - Vi fant i Eyrbyggjasaga, historien om Torolv Bægefot og hans familie. En nokså klassisk zombiehistorie. Torolv bryter etter sin død ut av gravhaugen og terroriserer hele bygda. Etterhvert blir fler og fler av hans ofre til “levende døde” og de gjenlevende finner ut at de må ta affære og rydde “faenskapet” ut av bygda. - Hva med Black Metal-musikken? - Musikken i Saga er en mørk og tung metal. Jeg ble for noen år siden kjent med Ted Skjellum, han er nok bedre kjent som musikeren Nocturno Culto både som soloartist og fra band som Darkthrone, Sarke og Satyricon. Foruten vår felles interesse for tung rock, så fant vi også tonen i forhold til nokså sære artister som Diamanda Galás, The Residents og Suicide. Det viste seg at Ted hadde også laget sin egen film, “The Misanthrope” og han også var begeistret for brødrene Kaurismäki fra Finland. Vi fant raskt ut at vi måtte samarbeide og Ted fikk med seg hele bandet Sarke i Saga. Dette er virkelig kremen av norske metalmusikere som ville gi ut et konseptalbum rundt Eyrbyggja saga. Musikken forholder seg relativt strengt til deres kommende konseptalbum. I tillegg vil Truls Hannemyr fra Porsgrunn lage stemningsmusikk og lydkulisser til filmen. - Og de fleste av opptakene har dere gjort lokalt? - Vi har jobbet for det meste i Porsgrunn. Med opptak i Oklungen, Bjørkedalen, Porsgunn Mekaniske, hos Savage MC og i sentrum. Men vi har også jobbet endel i Bamble, Skien, Flakvarp, Drangedal, Skåtøy, Jomfruland og i grensetraktene mellom Larvik og Sandefjord. I tillegg noen avstikkere til Tinn, Voss, Odda og Eidsfjord samt på Røldals- og Haukelifjell. Av


BIKERE: Full fart over Porsgrunnsbrua. Foto: hedda Hørran.

økonomiske årsaker er den største andelen av opptak tatt innen en halvtimes kjøretur fra Porsgrunn sentrum. Men vi følte at vi måtte by våre utenlandske seere på noe mer dramatisk natur også, derfor tok vi turen over fjellet med et mindre team. - Hvordan har det vært mulig å finansiere et såpass vilt prosjekt? - Det første stedet vi klarte å finne hjelp til finansiering var hos Sørnorsk Filmsenter. De koplet oss mot Telemark fylkeskommune, og det så i starten ut som om det ville gå greit å få støtte også der, om enn en litt lengre vei å gå. Vi forsøkte også Norsk Filminstitutt, men uten hell. Det er svært vanskelig å nå gjennom i Oslo når man ikke bor der inne. Vi fikk noen små, men veldig positive investorer med på laget. Vi hadde også veldig gode signaler fra USA, men etter mye om og men kokte det ned til at pengene aldri kom. Etter et drøyt år med att og fram lærte jeg det du kan lese i enhver bok: Cash is king. Fra nå av blir alle avtaler basert på umiddelbare utbetalinger. Store ord finansierer ingenting. Men der hvor vi mangler penger, så kan lokalpatriotisme, eventyrlyst, arbeidsglede, entusiasme og andre sånne honnørord allikevel få det til. Vi hadde aldri klart dette uten en kjempestor gjeng med entusiastiske hjelpere. - Når er premieren på storfilmen? - Det gjenstår å se. Vi har aldri gjort dette før og lærer mens vi jobber. Den foreløpige planen er å klippe filmen ferdig innen mai, for så å promotere filmen internasjonalt i løpet av neste sommer, før vi slipper den overalt på nogenlunde samme tid til neste høst. Jeg vet at det høres litt teit ut å tro at verden står i kø for denne filmen, men jeg har trua. Kommer det en stør, seriøs aktør og sier at de ønsker å distribuere Saga både nasjonalt og internasjonalt lytter vi selvsagt til det. Enn så lenge gjør vi som vi pleier, vi ordner det sjøl, så blir det i det minste gjort.

Foreløpig filmplakat. Saga Promo

Litteraturgarasjen #3 43


n Novelle

Pirquet på cafè ”Nå har jeg smakt på blodet ditt”, sier hun. Det smaker jern og noe søtt, men mest det harde. De brede skuldrene, musklene som holder henne fast, blikket som ikke slipper tak under buskete, mørke kattebryn.

JUBILANT: Leonard Cohen fylte 80 år 21. september. Denne teksten er en hilsen.

44 Litteraturgarasjen #3


Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

To tynne striper på underarmen, det ene litt lenger enn det andre. Tanken hadde ikke falt inn da han en time tidligere hadde lagt verdens minste lommekniv på disken i Plogveien og bedt ekspeditøren pakke den pent inn. En kvinnelommekniv, rød så klart, Victorinox classic swiss army knife. Men nå, i en verden med hvite duker og kelnere med vest, brune, engelske sofaer og rose på bordet, hadde det snudd. Hun nikket så vidt til en forfatterkollega og satte seg ved bordet hans. Det var fortsatt lunsjtid og lokalet luktet svakt av kanel og kaffe. De hørte summingen av folk ved nabobordene mens snøfiller dasket vått og tungt mot vindusflatene. Gjester passerte, noen smilte. De kunne like gjerne vært blant snøflakene der ute. Eller seilende løvetannfallskjermer en sommerdag. Hun ble glad for gaven, han så det. Men det var ikke derfor han dro ut kniven fra det sorte etuiet med rødt på vranga. Hun hadde lagt den fra seg på bordet ved siden av koppen med cortado, og han vippet ut kniven fra det mørkerøde skallet med kors. Den virket så lett i hånden hans, druknet nesten mellom de grove fingrene. Det syntes ikke som om knivbladet ville sett merke engang, der han dro stålet mot den tynne huden på håndleddet, ved siden av pulsåren. Bare så vidt to lyse striper slik det blir etter fly mot høy himmel – de som visker seg selv ut, som om noe aldri har skjedd. Stripene ble sakte tydeligere, dypere i fargen før de sprang ut i rødt. Blod krøp forsiktig over snittkanten, ventet litt før det trakk seg ut på den gylne huden. Ble liggende der. ”Få smake”, sa hun, holdt blikket hans. Trodde ikke helt det skjedde, at han satt der med blodstriper på armen som han gned mot det hvite skjorteermet. Nei, det gjør ikke vondt, svarte han idet hun bøyde seg ned mot armen, kysset kuttene og håpet ingen så. Kjente for første gang smaken av blod fra en mann som klarte å berøre selv de gangene han ikke var i nærheten. Det hadde vært noe med det overrumplende kysset den første kvelden som hadde gjort at hun svarte ja til å møte ham en gang til, på et nøytralt sted. Det føltes trygt og samtidig annerledes, nesten skummelt. Bare det å sitte slik, kysse hastig og ømt på umerkelig vis. Nippe til kaffen, lese et dikt fra Leonard Cohens ”Lengselens bok”. Snakke om hva han og Cohen har til felles – kjærligheten, døden, poesien og det sterkeste – fasinasjonen for

kvinnen. Den evige boringen i det feminine. Den sulten hun frykter. Han løfter opp ipaden fra skinnveska, finner videoen med Cohens varme, grove stemme syngende på ”A thousand kisses deep”. Melodien er som en puls. En puls som pumper blod rolig rundt i kroppen. Bortsett fra det som slipper unna. Det som trenger gjennom skallet, huden, kuttet. Rytmen kiler i magen, glir ned heisen og fester seg mellom beina. Blir værende der en stund. Det pumper. De snakker fortsatt om Cohen, diktene hans og kvinner om hverandre, som perledråper en tåkefull morgen før sola sprekker det opp. Det minner om noe. Et langt perlehalsbånd hun bar utenpå herreskorta sist gang de møttes, sammen med det sorte slipset han tilfeldigvis hadde glemt igjen. Han likte dem, perlene, og det sorte, lange tøystykket hun visste han hadde tenkt å binde henne med, men lot være. Kledde istedet av henne, lot perlene bli. De fikk danse mellom brystene før det lange kjedet byttet plass og han tvinnet det rundt den mest synlige viljen på kroppen sin. Perlene ble til et bredt bånd på den nakne huden. De skinte i takt med bevegelsene ut og inn mellom beina hennes. ”I`m turning tricks¸I`m getting fixed, I`m back on Boogie street”. Hun kjente det pumpe. Kjenner det fortsatt der inne på restauranten mens de snakker om kvinner og det smaker jern, søtt og litt eddik. Helst bør hun trekke seg, drikke opp og dra, takke for selskapet og stikke av i snødrevet. I stedet har hun smakt på blodet hans, ikke én, men to ganger. Idet hun reiser seg for å gå, svimler det. Kvalmen strammer i halsen og han sier hun er blek. Men før det, for hun ble sittende litt for lenge, sa han: ”Nå har du satt merke på meg.”

Litteraturgarasjen #3 45


B Boktreffen

Katten som fanget en mus Tekst: Astrid Borchgrevink Lund Foto: Anne Sofie Holter

ALDRI SKREVET EN ROMAN: Jeg har en sakprosaforfatter i magen , og har jo faktisk skrevet et par bøker også. Men en romanvil jeg nok aldri skrive, betror kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Porsgrunn.

46 Litteraturgarasjen #3


Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen fra Porsgrunn har alltid likt å lese, både krim og norrøn mytologi. Leselysten kom hjemmefra.

- Jeg tror ungdom er mye mindre påvirkelige enn hva mange voksne tror.

Hva leste du i barndommen?

Hvordan mener du det står til med lese- og skriveferdighetene blant barn og unge?

- Jeg leste først og fremst mye. En serie om Robin Hood, Toril Tørstad Haugers bøker fra steinalderen, norrøn mytologi med mer.

- For svakt for mange. Nesten tyve prosent går jo ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Og så vet vi at guttene leser svært lite.

Er det noen av bøkene som har fulgt med deg videre/gjort mest inntrykk?

Hvordan kan man øke interessen for lese- og skrivelyst, sett i lys av kunnskapsløftet?

- Jeg husker en veldig skummel bok som het "Og katten fanget en mus." En slags thriller.

- Første steg er jo at alle lærer seg å lese. Jeg mener skolene har gjort en god jobb på dette området de siste årene.

Hva var din TV-favoritt/TV-helt?

Hadde du en lærer som gjorde spesielt inntrykk på deg og som viste deg nøkkelen til å ønske å lære mer om språk og litteratur, eller var det ikke slik?

- Min TV-helt er nok Multe fra serien The Wire. Hvilke krimbok klarte du ikke legge fra deg? - Jeg syntes Gunnar Staalesens bøker var medrivende, særlig de bøkene som handlet om Varg Veum. Hva er ditt forhold til krim? - Jeg leser ikke fryktelig mye krim må jeg innrømme. Jeg ser vel mest på krim. Har du noen krimforfattere du setter ekstra pris på og i tilfelle hvorfor? - Jeg liker som sagt Gunnar Staalesen. Han skriver originalt, men allikevel innenfor sjangerens rammer.

- Jeg hadde mange flinke lærere, men leselysten tror jeg kom hjemmefra. Hvilke evner og kunnskaper bør være et «must» for en god norsklærer? - Først og fremst fagkunnskapen, men så gleden over å formidle godt språk og god litteratur. Har du en «forfatter i magen? - Jeg har en saksprosaforfatter i magen, og har jo faktisk skrevet et par bøker også. Men en roman vil jeg nok aldri skrive, sier statsråden til Litteraturgarasjen.

Vi oversvømmes av krimbøker, filmer og TV-serier. Kan det det rett og slett bli for mye? - Tja. Folk kan jo velge å ikke lese eller se krim også da. Kan dette påvirke ungdom og i tilfelle på hvilke måte? Litteraturgarasjen #3 47


k Kronikk

For mye lett underholdning

Tekst: Fredrik Brattberg Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Ethvert bygg reist av kommune eller stat bør tjene en funksjon, en funksjon som gir en slags avkastning. Et kulturhus kan kanskje best sammenliknes med et bibliotek, og et bibliotek gir avkastning, ikke i form av penger, men i form av mer reflekterte, mer kunnskapsrike borgere. For biblioteket er fylt av kunnskap og kvalitet. Ønsker man en bok om Norges fugler, ja da finner man det, en bok om partikkelfysikk, ja, det finnes. Hva med en bok om rokokkoarkitektur? Jo, det har de også. De har også et bredt utvalg av skjønnlitteratur, noe krim, ja, men aller mest bøker av seriøse forfattere. I følge kulturrådet må bøkene nemlig ”være av litterær kvalitet” for å komme under innkjøpsordningen. Kikker man på ulike kulturhusprogram finnes det få paralleller til bibliotekenes bøker om partikkelfysikk eller rokokkoarkitektur og om innkjøpsordningens krav til litterære kvaliteter. Et stort antall forestillinger er i form av revyaktige sommershow, janitsjarorkestre som spiller Sinatra, lette arier fra lette operettene, kosejazz, Maj Britt Andersen som synger Prøysen eller klassiske konserter med et program skreddersydd for provinsen. Som for eksempel da Håvard Gimse i fjor høst gjestet ulike kulturhus med stykker som ”Reindråpepreludiet” og andre ihjelspilte stykker, kun for å tekkes et bredt publikum. Og hva er litterær kvalitet, som innkjøpsordningen så hardnakket prioriterer, og som forfatteren av dette innlegget ikke mener finner sin parallell i Maj Britt Andersens Prøysentolkninger? Det er det ikke lett å svare på, men noen punkter kan man kanskje enes om. Bøker av litterær kvalitet må enten si noe om hvordan det er å være menneske i dag, i vår tid, eller de kan si noe mer evig og tradisjonelt, men da kreves det at det tradisjonelle innholdet presenteres på en desto mer utradisjonell og original måte. Altså, bøkene må være moderne 48 Litteraturgarasjen #3

i innholdet eller i formen, eller, selvfølgelig, gjerne i begge deler. På den måten har bøkene en verdi utover seg selv, de får en ettervirkning. Kunst som innholdsmessig belyser vår tid har en ettervirkning fordi den hjelper oss å se oss selv utenfra, den skaper forståelse, gjør oss mer harmoniske, den forhindrer depresjon, minsker sykefraværet osv. osv. Kunst som finner frem til nye formspråk, til nye måter å si ting på, har også en ettervirkning, da arbeid med form kan sees på som forskning. En forfatter forsker på språkets tekniske muligheter og begrensninger, en komponist på tonenes, og den visuelle kunstneren, på linjer, farger og rom. Kulturhusene blir ikke gitt statlige midler til å kjøpe inn forestillinger, men har sine inntekter på andre måter, primært fra billettsalg og utleie. Et kulturhus får som regel dekt den daglige driften av kommunen, så mulighetene for inntjening er gode. Og disse midlene bør, etter min mening, brukes i takt med hvordan innkjøpsordningen fungerer, hvordan man ellers bruker statlige og kommunale kulturpenger, med satsing på nyskapning og aktualitet. Dessverre er det ikke slik, her skilles det lite mellom hva som er underholdning og hva som er kunst. Når Ibsenhuset i år booket Chippendales var det, i følge kulturhussjefen, ingen selvfølge at arrangementet gikk i overskudd. Og Chippendales er, udiskutabelt, intet annet enn renspikket underholdning. Her velger kulturhuset i Skien å ta en sjanse, satse penger på et usikkert kort: Chippendales. Og et annet eksempel, når Kurt Nilsen nylig gjestet Ælvespeilet, kulturhuset i Porsgrunn, så tok han to hundre tusen kroner i honorar. Og hvis Ælvespeilet selger alle billettene, fyller opp alle setene, ja da går det akkurat i null. En gang til: Ælvespeilet, et hus som kostet kommunen nesten to hundre og femti millioner kroner, som koster kommunen 12 millioner i året å drifte, som da stiller med lokaler, som markedsfører konserten, som stiller med lysog lydmann, billettsalg, vask av lokalet osv. osv., tjener kroner


KRITISK TIL KULTURHUS: Dramatiker Fredrik Brattberg deler tanker om dette i sin kronikk.

Det bør være kulturhusenes oppgave å målrettet skape marked for kunsten


LEK OG ALVOR: Kulturhusene bør lære å skille mellom hva som er kunst og hva som er underholdning, mener dramatiker Fredrik Brattberg.

NULL., og Kurt Nilsen: TO HUNDRE TUSEN KRONER! Kurt Nilsen er et firma, en bedrift, en kommersiell suksess som lukter big business. Og kulturhusene legger alt til rette for at han kan kreve sitt svimlende honorar. Honoraret er nemlig ikke markedsstyrt, det er et produkt av kulturhusenes velvillighet, en velvillighet til å fraskrive seg fortjeneste. Til å støtte oppom det kommersielle! Hadde Ælvespeilet tatt halvparten av Kurt Nilsens honoraret, som hadde vært rett og rimelig, kunne man kjøpt inn tre, fire forestillinger av mer nyskapende kvaliteter. Men den gang ei. Det bør være kulturhusenes oppgave å målrettet skape marked for kunsten. På samme måte som biblioteket arbeider for å øke folks leselyst, å først få folk inn på de mer lettleste bøkene, øke deres interessen for å lese og lære, for så å låne dem boken om partikkelfysikk eller rokokkoarkitektur, eller noen av innkjøpsordningens bøker av litterær kvalitet. Beveger man seg nedover Europa ser man at kunst har en helt annen appell blant folk flest. Jeg har selv vært vitne til at 200 mennesker i en by i Normandie, på størrelse med Porsgrunn, møter opp til høytopplesning av ukjent norsk samtidsdramatikk. Og det kommer ikke av at franskmenn er smartere enn andre, men fordi kulturen er annerledes. Og en kultur kan forandres! Kulturhusene bør lære seg å skille mellom hva som er kunst og 50 Litteraturgarasjen #3

hva som er underholdning. Og med kunst mener jeg ikke først og fremst den utilgjengelig, smale kunsten, men alt som har en originalitet og aktualitet i seg. Underholdning bør brukes som pengeinnsamling, og ikke på annen måte. Pengene burde man spytte inn i den kunsten som gir ettervirkning, som har effekt etter forestillingen er ferdig. Som gir noe tilbake til samfunnet! Det er den eneste måten disse dyre husene kan forsvares på.


k

Kronikk

ENGASJERT: Eg har funne at skrivinga blir kjedeleg først når ein ikkje engasjerer seg - når ein ikkje legg seg sjølv i arbeidet, skriver Gyrid Axe Øvsteng i denne kronikken.

Eg har funne at stort kan seiast, også i lite format. Men har eg blitt stor?


k Kronikk

Om å skrive om stort og smått

Tekst: Gyrid Axe Øvsteng Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Da eg var ung dramatikar fekk eg råd av èin som var noko eldre: Ikkje ta dei små oppdraga. Bruk tid. Lag Det Store Stykket, for Det Store Teatret. Tek du smått og stort, blir du aldri Stor – eller interessant. Eg fulgte ikkje rådet hans. Eg har tatt dei små oppdraga også – skrive mange korttekster og einaktarar. Sams for desse er at dei aldri har kjentest små når eg skrive dei. Ikkje etterpå heller, vil eg meine – sjølv om sidetalet ikkje er mykje å skryte av. Eg har funne at stort kan seiast, også i lite format. Men har eg blitt stor? Somme gonger har eg tatt oppdrag eg syntest høyrdest kjedelege ut. Sams for desse er at dei aldri har vore kjedelege å skrive. Eg tør påstå at resultatet heller ikkje har blitt kjedeleg – kanskje tvert om: Motstanden eg kjenner for slike prosjekt får meg til å sette inn eit ekstra gir, og dette har ofte syntest. Eg har funne at skrivinga blir kjedeleg først når ein ikkje engasjerer seg – når ein ikkje legg seg sjølv i arbeidet. Men har eg blitt interessant? Bygda eg vaks opp i kjentest for lita for meg. Det gjer ho framleis – fordi eg ikkje finn meg sjølv der. Grenland kjentest ganske lenge for lite; teltpluggane sat laust, og eg lengta etter å stappe teltet lengst inne i ei bod i ein kjellar i ei blokk i Oslo. Eg likar å vera i Oslo, men teltet ligg i ei bod i eit rekkehus i Skien. På underleg vis fann eg meg sjølv her, i ein nedlagt 52 Litteraturgarasjen #3

papirfabrikk, på eit lite blautkaketeater, ved elvebreidda saman med tre beverar. Åstader for små stykke, som har fått god plass i hjartet mitt. For nokre år sidan havna eg på Aulestad i vesle Gaustal. Oppland Fylkeskommune ville eg skulle skrive ein scenetekst for ungdom om Bjørnstjerne Bjørnson, eg har aldri vore særleg oppteken av Bjørnson, visste knapt noko om han, og er skikkeleg dårleg på å gjera research. Eg blir i tillegg kraftig provosert når ein alltid skal tenkje «læring» når teater skal lagast for ungdom. Sant å seia kunne eg knapt tenkje meg noko som var mindre freistande å skrive enn nettopp dette stykket, men kortterminalen på Rema ropte «avvist», og brått sto eg der med ein underskriven kontrakt mellom Oppland Fylkeskommune og meg sjølv. Mannen som skulle ha regien på stykket kjente meg ikkje, og eg kjente ikkje han. Det kom også fram at folka i fylkeskommunen aldri hadde lese eit stykke av meg. Alt låg til rette for fiasko. Heldigvis synte det seg at både regissøren og fylkeskommunen hadde ei ope sinn, og syntest det var viktig at ég fekk vera még under skrivinga. Og da blir det eit annleis stykke om Bjørnstjerne Bjørnson; det blir ikkje eit stykke som passar inn i pensum. Eg fann ut at Bjørnson brukte meir tid på politiske saker enn på å skrive dramatikk, Ibsen hadde endatil gjeve han råd om å slutte med denne politikken og heller fordjupe seg i kunsten, han ville aldri bli nokon god dramatikar om han ikkje


TELTPLUGGAR: Grenland kjentest ganske lenge for lite; teltpluggane sat laust, og eg lengta etter å stappe teltet lengst inne i ei bod i ein kjellar i ei blokk i Oslo..

gjorde dét. Kanskje hadde Bjørnstjerne (ja, eg kom etterkvart på fornamn med han) vore ein betre dramatikar om han hadde konsentrert seg meir om å skrive dramatikk istaden for alle desse breva han skreiv for å prøve å redde verda. Bjørnstjerne var livredd for å døy, han skreiv fort og mykje, døden pusta han i nakken så han tidt måtte ta seg eit bad for å bli varm igjen. Det var dét som fekk meg interessert i dette dødsens kjedelege prosjektet – som enda opp med å bli så uendeleg spennande å skrive. 17.mai 2010, den første eg feira etter å ha skrive Bjørnstjernestykket, var også første gongen eg grein da eg sang nasjonalsangen. Eg meinte å kjenne hjartet som hadde skrive den. Det var stort. Noko anna stort: Regissøren av Bjørnstjerne-stykket synte seg å vera ein kunstnarleg sjelevenn. Nå held vi på med eit nytt prosjekt. Vårt. Store stykke. For ei tid sidan pusta døden også meg i nakken, og det var ikkje nok med varme bad: Kroppen fekk ei behandling som gjer at eg nå er tvungen til å vera langsam. Så kanskje dette blir Det Store Stykket? Og ég – stor? Nei.

Eg trur ikkje eg blir korkje stor eller særleg interessant, det gjer meg ikkje så mykje: Livet mitt kjennest ganske ofte både stort og interessant, og eg trur noko av grunnen til dét er at eg ser stort i smått. Det er viktig for még. (Men det var nok likevel godt, rådet han gav, denne mannen: Han er Stor, nå.

Gyrid Axe Øvsteng Gyrid Axe Øvsteng (f. 1974) debuterte som dramatikar i 2000. Ho har hatt stykke oppført på m.a. Det Norske Teatret, Rogaland Teater, Teater Ibsen og Dansens Hus. Stykka hennar har også vore spelt i Moskva, Århus, Chicago og Firenze. I dei seinare åra har ho vore spesielt oppteken av å skape scenetekster for barn og unge, og i 2009 debuterte ho som barnebokforfattar. Ho er sist sett saman med tre beverar ein stad mellom Skien og Porsgrunn.

Litteraturgarasjen #3 53


K Kronikk

Sæterbakken tar utgangspunkt i Jarvolls hang til å skrive om urinering for å beskrive underlivet til en kvinne som tisser i gresset.

Skitne ting Tekst/foto: Per Erik Andersen

5 notater om Stig Sæterbakkens “Dirty things”, 2009 (en anbefaling) Tiende dagen i tretti grader sol på det Gule Galleriet i Stavern. Sommerbyenes smilehull. Jeg leser om skitne ting. Stig Sæterbakkens essaysamling «Dirty Things» fra 2009 og føler meg annerledes enn den endeløse strømmen av turister som flyter oppover gata. De tenker sikkert det samme om meg. 1. Sæterbakken skriver om Peter Handke lenge før Ibsenprisen. Om hvordan han ga Vesten en ørefik før alt gikk galt. Finn syv feil skriver Sæterbakken og kobler sammen hjernetrimoppgavene som var vanlig bakerst i blader og magasiner for noen år tilbake med Edgar Allan Poes forfatterskap. Finn syv feil på ett av to tilsynelatende like motiver, kryss av og vinn en premie, en Apache-sykkel, kanskje. Slik gjør vi hele tiden, mener Sæterbakken. Iakttar de andre, eller den andre, og leter frem feilene på instinkt. Også jeg gjør det, der jeg sitter og selv mener jeg foretar viktigere ting i verden med min bok og min Carlsberg enn de sommerbrune og pastellfargede andre som surrer som dovne vepser mellom boder og dårlige tavernaer i sommervarmen. De kjøper hodeskaller i plastikk og Agat. Lefler med døden. Det er ikke like in med et stykke råtnende kjøtt rundt halsen. Døden bør ha tørket. I Poes «The fall og the House og Usher» fra 1839 beskriver forfatteren et tilsynelatende solid og godt fundamentert hus med en nesten usynlig sprekk nedover hele fasaden. Kimen til det groteske. Jeg finner feilene på dem alle sammen. En lang kar på andre siden av veien ser ut som fyren som henter vann ved verdens ende i Askeladdeneventyret. En har den usikre rastløsheten man finner hos drevne drankere når han griper glasset med Frydenlund - den skjørt tildekte skammen. Skjeletter er skjønnhet og dødt kjøtt drar man ikke med seg hjem. Ei skryter litt for høyt om sin brors bedrifter som eiendomsmegler 54 Litteraturgarasjen #3

på bordet ved siden av, og jeg krysser av. Seks igjen. Inne ved bardisken klager en fremmed mann til meg på kona si. ‘Hu har blitt feit og sur’. De har vært en uke i Egypt. Kryss. Five to go. Andre krysser sikkert av for meg. 2. Det trenger ikke være infamt eller ondskap. I møte med nye mennesker skanner vi i løpet av den første halvtimen den andres lyter. De svake punktene. Vi trenger å få bekreftet denne ufullstendigheten sier Sæterbakken i et essay om fotografen Peter-Joel Witkin. Mennesket trenger harmoni. Og disharmoni. For mye av det ene gir en lengsel etter det andre. Vi klynger oss til feilene fordi det perfekte er umulig. Vi klarer ikke leve med bare det ene. Som Cohen sier i ‘Anthem’: «There is a crack in everything. That’s were the light gets in.» Den absolutte skjønnhet finnes ikke uten en form for krakkelering. 3. «Jeg har aldri helt stolt på folk som ikke drikker», sa Sæterbakken på TV - og skole etter skole avlyste forelesningene han skulle holde for ungdom på videregående via den Kulturelle skolesekken høsten 2007. Og alle skjønner hva som menes med spissformuleringen. Gjennom alle tider har mennesket hatt et behov for å ruse seg. Være påvirkelig. Av poesi, musikk, erotikk, vin, trening, kosthold. Personer som påberober seg å være helt rene er det noe farlig ved. Jeg registrerer dette nesten umerkelig myke klikket i det jeg tar en slurk av halvliter nummer to. Denne ørlille forskyvningen av virkelighetsoppfattelsen, den svake vinklingen av perspektivet som alkoholen gir, og tenker at disse andre rundt meg må få lov til å ha sine feil og sin ferie de også. Empati er lagret i humle og malt. Sommeren forskyves til å bli


TANKER VED TURKISFARGET BORD: Stig Sæterbakken filosoferer om livet, alkoholen og kunsten i essaysamlingen 'Dirty things'.

et varmt smilehull. Og selv i et sommerblidt smilehull er det også et hull. 4. Essayet om forfatteren Svein Jarvoll handler om det obskøne i tekstene hans. Hvordan Jarvoll gjennom gjentagelser, oppramsinger og presiseringer gjør vulgære scener og setninger til god og interessant litteratur. Gjentagelser? Det eneste ordet jeg kan gjenta i denne teksten er smilehull. Jeg får bruke det en gang mot slutten. For et par uker siden satt jeg ved samme bord som nå med en kamerat jeg lytter til. Han bruker komposisjonens og musikkens regler når han skriver. En melodilinje som stadig gjentas, med bare en liten endring, en liten tilførsel, får etter hvert en effekt av noe uhåndgripelig. Noe større enn seg selv. Det har visst noe med hjerteslag og rytme å gjøre. Den deiligste og best dreide dama er utradert på et blunk hvis hun ikke kan bevege seg på dansegulvet. Sæterbakken tar utgangspunkt i Jarvolls hang til å skrive om urinering for å beskrive underlivet til en kvinne som tisser i gresset. Hvordan det første ekstra trykket får huden til å utvide seg, mørke felter utvider seg på begge sider og han får assosiasjoner til et dødningehode. I en sprekk i solen ser jeg for meg et honninggult sommerbilde. En leende, lett beruset kvinne på vei hjem som tisser i gresset bak en statue. Jeg ser lyset og skyene og stråene. Smilehull. Hører lyden.

bilder som aldri ble tatt, men som blir fremkalt igjen og igjen. Fotografier som vi gnisser, gjentar og speiler oss selv og andre i, og som i sin tydelige ufullstendighet kanskje gir oss ro. Får oss til å sove. Månen går ned i natten. Witkins fotografier er strødd med avhugde kroppsdeler og innvoller. Cèline sier NEI til livet og litteraturen, nei til alt, mener at all litteratur skrevet etter 1932 er kopier av ham selv. Velvet Underground gjentar og gjentar sin dødslengsel. Sæterbakken blir full og bakfull, og gjestene på den gule kafeen blir yngre og yngre etter hvert som kvelden siger på. Pensjonistene faller av i skumringen. Fedrene med førtifotere sprekker i titiden. There’s a crack... Ungdommen, rene og glatte kommer stimlende. Slenger en hamsterbleie under leppa og lengter etter mørket. Empatien i meg stiger fortsatt, og jeg tenker at i morgen blir det sikkert like varmt. Jeg lar boken ligge på et turkisfarget bord. Midnatt. «Les Sæterbakken», sier jeg til en unggutt med RayBan-brillene fortsatt på. Ser et vrangbilde av meg selv i brilleglassene. Spytter i det halvtomme glasset. Svelger en slurk før jeg går. Smilehull.

5. Inni det livet jeg forsøker å leve finnes liv jeg prøver å leve. Og inni det livet finnes et liv jeg gjerne vil leve. Og inne i det igjen. Hvem av dem jeg er, eller du er, vet vi ikke, men vi prøver. Vet ikke om det er lag utenpå eller innenfor, ovenpå eller under. Men Gud og Djevel som vi prøver. De, livene, eller lagene, består av Litteraturgarasjen #3 55


K Kronikk

Alderdom og det grenseløse

VÅR EGEN SKYGGE: Alderdommen er som vår egen skygge; forsøker vi å løpe fra den, følger den bare etter, skriver dosent Runar Bakken i denne kronikken


Tekst: Dosent Runar Bakken Foto: Per Erik Andersen

Munnhellet: «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» - som angivelig Cicero skal ha formulert for rundt 2000 år siden - rommer både vår frykt for alderdom og vårt paradoksale forhold til livet; vi vil leve så lenge som mulig, men tanken på å skulle eldes og bli skrøpelig, virker truende. Simone de Beauvoir støtter seg til Sartre når hun i det omfattende verket Old Age (1972)karakteriserer alderdommen som et urealiserbart fenomen. Alderdommen er urealiserbar fordi den bare inntrer som et resultat av at vi lever. Alderdommen er som vår egen skygge; forsøker vi å løpe fra den, følger den bare etter. Vi kan innbille oss at vi tar kontroll over aldringsprosessen ved å spise sunt, og sørge for at vi beveges kroppslig og mentalt, men det er et prosjekt som er dømt til å mislykkes. Å ha som mål å gå til fots over Alpene, reise til ukjente steder, bygge opp et politisk parti, eller lese seg gjennom Ibsens samlede verker, er prosjekter med åpen utgang; den type prosjekter kan vi lykkes med. Alderdommen ligger utenfor vårt liv; den eksisterer mer hos de andre, men ikke for en selv; vi fødes, lever og dør, og kan ikke gjøre noe med dette grunnvilkåret. Alderdom og degenerering I litteraturen som omhandler biologisk aldring, slås det fast: Huden blir mindre elastisk, håret gråner, underhudsfettet minsker og huden får rynker, kroppen synker sammen som følge av mindre beinmasse. Nyrene renser blodet mindre effektivt, blæra blir mindre elastisk, og tømmes mindre effektivt. Fordøyelsen fungerer dårligere, hjertets pumpeevne reduseres, likedan lungekapasiteten. For å parafrasere Karl Ove Knausgård i første bind av «Min Kamp»; for kroppen er livet enkelt. Den fungerer så lenge den kan. Så stopper den. Før eller siden, en eller annen dag og nesten uavhengig av hvordan vi behandler den, stopper kroppen å fungere. Kort og godt: Udiskutable harde fakta om felles skjebne, og kanskje da også felles trøst. Men hva betyr det for den enkelte plutselig en dag å oppdage grå hår, og å lekke urin i godt lag en fredagskveld? Det er de høyst konkrete

kroppslige erfaringene med å eldes som gjør at vi i frykt forsøker å skjule tegn på aldring. Vi tenker ikke særlig over det, men det å nappe eller farge grå hår, har sin referanse til aldring. Sagt på en annen måte: Det å nappe ut, eller farge grå hår, er en direkte måte å «fortelle» at alderdommen er noe vi forsøker å skjule for oss selv og for omgivelsene 1 .Det er en åpenbar sammenheng mellom grå hår og alderdom, men hva er betydningssammenhengen mellom grå hår og frykt? Det handler om grenser, og motsatt; mangel på grenser. Livet og grensene Grenser er fundamentalt viktig. Vi tenker med referanse til grenser: «Ett sted må grensen gå», sier vi, når vi for eksempel bedømmer et menneskes handle- eller væremåter. «Nei, nå går det over alle grenser», kunne foreldrene våre si den gangen vi som gutter lot håret gro og det ble langt. Grunnen til at de sa det, var at på 1960-tallet hørte langt hår sammen med det å være jente og kort hår med det å være gutt. Selv om slike grenser forandrer seg over tid, lærer hver generasjon å sortere og ordne sin egen tilværelse i forhold til hva som til enhver tid hører, og ikke hører sammen. På den måten skapes fordommer; grenser. Fordommer og grenser angir det «eksistensrommet» vi forholder oss til. Det fordomsløse og grenseløse ville være å se og forholde seg til alt som like greit; langt hår, kort hår, skittent hår, hår på legger og i kvinneansikt, hår i suppa og hår i dusjsluket. Slik forholder det seg ikke. Vi forholder oss til de til enhver tid eksisterende grensene på en så selvfølgelig måte at vi ikke merker det før vi trer ut av denne ordenen og inn i en annen, for eksempel inn i Calcuttas bakgater2. Der er «tingenes orden» er en helt annen. Det er også tingenes orden gamle og skrøpelige mennesker kan miste evnen til å opprettholde i forhold til sin egen kropp og sine nære omgivelser. Alderdom og det grenseløse Innenfor den europeiske kulturtradisjonen er tingenes orden Litteraturgarasjen #3 57


Runar Bakken Runar Bakken er dosent ved Høgskolen i Telemark, og har blant annet skrevet bøkene: Modermordet (2001), Mann i ingenmannsland (2004) og Englevakt (2009). Han har deltatt i makt- og demokratiutredningen og medforfatter til boken: Maktens Samvittighet (2002). Han har bidratt til etableringen av senter for omsorgsforskning ved høgskolen i Telemark hvor han har ledet ulike forskningsprosjekter og skrevet en rekke forskningsrapporter og artikler.

knyttet opp til at vi som barn umerkelig lærer å avgrense vår innside fra vår utside. Fra vi er ganske unge, oppfatter vi det som stygt å tygge maten med åpen munn, og innenfor grensen av det «pene», eller «dannede» å tygge maten med lukket munn. Det vekker vemmelse om vi i stedet for å svelge en munnfull vann, spytter det ut i glasset, for så å drikke det igjen. Vi lærer tidlig å holde innsiden vår for oss selv, men babyer, små barn og gamle skrøpelige mennesker har det til felles at de ikke makter å holde innsiden for seg selv. Melken krysser barnets kroppsgrenser idet den suges inn, for så å krysse kroppens grense igjen på vei ut i form av tiss og bæsj. På et eller annet tidspunkt kan gamle og skrøpelige miste evnen til å avgrense sin innside fra sin utside. Kroppen tenderer mot det grenseløse, og det indre kan tyte ut og legge seg på utsiden i form av for eksempel svette, avføring, urin, og når de åpner munnen kan usammenhengende tale være vanskelig å forstå for andre mennesker. Å eldes innebærer en trussel om å miste taket på seg selv, ikke makte å holde seg selv sammen i egen avgrenset person og i samsvar med den til enhver tid gjeldene kulturelle orden. Kong Lear og det grenseløse Kong Lear av William Shakespeare kan «leses» som menneskets bevegelse mot den grenseløse tilstand. Vi fødes og lever som små barn i en grenseløs oseanisk tilværelse hvor vi ikke er i stand til å skille innside fra utside, og når vi endelig kan «stå på egne bein», begynner den motsatte prosessen: Kroppens aldring innebærer en gradvis reise tilbake til det grenseløse. Denne skjebnebevegelsen har Shakespeare uttrykt i et lite dikt: Min alderdom listet seg inn på meg; en dag var jeg falt i hans klør. 58 Litteraturgarasjen #3

Han tok meg med til et annet land, og der var jeg ikke som før. Alle kulturer sorterer på forskjellig vis ut det grenseløse i forhold til det avgrensede, kaos i forhold til orden. For gamle mennesker, som ikke lenger makter å forhindre at det indre - i vid forstand - flyter ut over sine grenser, representerer denne tilstanden noe farlig. Det farlige gestaltes i Shakespeares Kong Lear av en gammel olding. I dramaets begynnelse er ikke Kong Lear grenseløs gal, men alderdommen fremstilles med galskapens trekk: Han deler sitt kongerike mellom sine døtre, og han krever verbale erklæringer om at de elsker ham. Selv om han som konge er vant til pompøse overdrivelser med hensyn til smiger, velger han å tro på to av døtrenes smiger, mens han steiler herskesyk overfor Cordelia – den tredje datteren – som ikke vil være med på dette forfengelige senile spillet. Han gjør henne arveløs! Kong Lear skal leve vekselsvis hos den ene og den andre av døtrene. De to hyklerske døtrene følger ham tett, for å kunne vite når tiden er inne til å slå til. Parallelt spiller Gloster ut sin blinde tillit til sin «uekte sønn» Edmond, og skjeller ut sin egen sønn Edgar, og Lear og Edgar dømmes av Gloster og Lears to døtre til å måtte vandre rundt i en ugjestmild natur; forlatt, avsondret som «en fremmed art». Shakespeare knytter med dette ikke visdom til alderdommen, men mer galskap – villfarelse. Lears fortvilede situasjon viser menneskets tragiske forlatthet. Når galskapen i alt Lear har satt i gang og viklet seg inn i, går opp for ham, er det for sent. Han er for gammel til å bruke sannheten til noe. Men som i Ødipus hever disse sannhetsinnsikter ham opp og over ham selv. Øyeblikket hvor han nærmer seg det sublime, er også øyeblikket hvor han nærmer seg den grenseløse tilstand: Han vinner


GRÅ HÅR OG FRYKT: Det er en åpenbar sammenheng mellom grå hår og alderdom, men hva er betydningssammenhengen mellom grå hår og frykt, spør Runar Bakken.

Cordelia tilbake, men det er ikke henne, men hennes lik han knuger i armene sine. Han har da selv ingen annen utvei enn døden. Frykten for det grenseløse Det er flere tilstander og overganger i livet som oppfattes som farlige – eksempelvis overgangen fra barn til ungdom, hvor spesielt unges håndtering av eget begjær i forhold til rus, mat, seksualitet kan virke truende på foreldre. Det grenseløse som en menneskelig tilstand, kan generelt – og til en viss grad – sammenlignes med psykosen; assosiasjonenes frie og uhemmede flyt – hvor det ikke lenger er mulig å holde virkeligheten fast i noen form for gjenkjennelig meningsstruktur. Vann kan for den psykotiske gjøres om til vin, og snø til risengrynsgrøt. Det grenseløse er ensbetydende med hallusinasjonenes og galskapens verden. Den totale grenseløsheten er i slekt med det voldelige, ekstasen og døden - hvor alle meningsstrukturer og former sprenges i stykker. Å hengi seg til den religiøse ekstasen, til den seksuelle ekstasen, kan for en kort stund være å sprenge sine egne grenser - men det kan ikke være normaltilstanden. Det holder vi ikke ut. Døden representerer en konkret og kroppslig, og billedlig uttrykt som den endelige grenseoppløsningen. Alderdommen forstått som den siste perioden hvor vi lever i overgangen mellom liv og død, der truer livet med å gå i oppløsning. Den bevisste eller ubevisste kampen vi fører mot den aldringsprosessen som starter når vi er cirka 30 år, er trolig en av de sterkeste om enn paradoksale kreftene vi kjenner. Med grunnlag i den dype frykten for å gå i oppløsning, driver noen mennesker en intens kamp mot alle synlige tegn på aldring. Noen trener og spiser sunt, andre produserer den vakreste

musikk, billedkunst, dramaer som Shakespeares Kong Lear. Andre igjen gir opp kampen, og driver med utstrakt selvskading på sofaen foran fjernsynet. Det er ikke lett, noe Walt Whitman uttrykker på sin måte: Mens jeg sitter her og skriver, syk og gammel, er det som bekymrer meg og trykker meg ikke minst, at årenes tyngde og klager, det gnagende mismot, smertene, sløvhet, forstoppelse, den flerbeinte kjedsomhet skal snike seg inn i mine daglige sanger.

1

1. En slik tolkning kan selvfølgelig underlegges en diskusjon om hva som er pent og stygt; at mørkt hår er vakrere enn grått, stram hud vakrere en slapp hud og lignende. Men slike estetiske vurderinger har alderdommens degenerative kroppslige tegn som referanse, noe som legger premissene for den estetiske bedømmelse. 2. Grensesprengende eller grenseoverskridende kunstuttrykk utfordrer de til enhver tid gjeldene grensene som vi lever våre liv innenfor. Det med andre ord ikke vanskelig å sjokkere, eller provosere; det er bare å blande sammen ting som ikke hører til samme orden. For eksempel mat og avføring. Litteraturgarasjen #3 59


k Kronikk

Den kulturelle stålampa

Tekst:Per Erik Andersen Illustrasjon: Kine Lilløy Andersen

En monolog av Jon Fosse eller en fiolinsolo av Bach blir jo bedre hvis det står en stålampe i bakgrunnen. Alle har fått med seg det. De siste månedene har jeg sett standup, teater, bokprat, en kammerkonsert i en bakgård, diktopplesing og visesang på en kjellerscene, alt med samme fellesnevner; stålampa. I Stavern i juli så jeg den samme stålampa på arrangementer på tre forskjellige steder samme dag. Den ble fraktet rundt av frivillige for å skape den riktige kulturelle stemningen, og det funket som satan. I det nye stats-kulturbudsjettet skal det egentlig ikke skje noen ting har jeg forstått. Bare kutte litt, fryse og stramme litt inn. Bli litt mer elitistisk liksom. Det er jo så mange som skal mene noe, så departementet har mest lyst til å lage en liten gruppe på fire, fem kjente som har et møte første mandagen i måneden, så slipper vi å styre noe mer med den kulturen. Ifølge minister Widvey skal kulturen spisses. Vi skal skape flere verdensstjerner innenfor arkitektur, data og dans. Det skal kuttes i pressestøtte og heller satses på talent slik som i Olympiatoppen. Norsk kultur skal bestemmes av færre, bli egenartet – bli et varemerke. Men stopp litt, her kan vi jo rasjonalisere og spisse på en gang. Finne synergieffekter og vinn-vinn-vind-vin-situasjoner. Vi har jo allerede noe som er egenartet og varemerkebyggende i norsk kultur, og nei, jeg tenker ikke på bestefedre fra Vestlandet som spiser rosa geitost i candy-crush dresser fra Moods of Norway. Jeg tenker på fakkelmerket som varsler at her kommer kultur så det monner. Lysfontenen som brukes på selvfinansierte, rare, halvdårlige arrangementer i dunkelt opplyste cafeer på en onsdag. Vi som sitter med loddblokker og stempel ved døra og har budsjettert med 120 besøkende, krysser bein og armer for åtti, og så kommer det bare 18 i kveld igjen, og halvparten var fami60 Litteraturgarasjen #3

lie så vi kan nesten ikke ta betalt. Vi har et kulturelt varemerke, vi. Gutter med sort innfatning, blazer med innsving og tredagers, og jenter med ullskjørt, tykke strømpebukser og svakhet for pisking av melk i kaffen. Vi er allerede spisset vi. Har vår egenart. Den kulturelle stålampa. Hvis du dytter en grønn plysjstol fra femti- eller sekstitallet og en deilig stålampe med brune frynser på skjermen, så blir det kultur uansett. På slutten av syttitallet sto flotte gulbruneskjermer med Beatlessveis ved siden av godstolen borte i hjørnet. Det var ålreit det. Og så sendte Willoch jappene og synthmusikken på oss og fikk alle stålampene kastet ut eller gitt bort til Skrot-Tor til fordel for neonlamper og vannsenger. Tjue år har vi brukt på å finne dem frem igjen fra søppelhauger, utdaterte hytter og ulovlige hybler i kjelleren. Endelig har folket tatt kulturen tilbake, så er det jaggu i gang med samme mølla igjen. Talentspeidere og Olympiatopp. Kan ikke lese opp langdikt i kondomdrakt vet du, eller toppe formen til julemessa med vinholdere i macrame. Nytter ikke det. Blir ikke noe dybde av det. Sats på oss, det koster ingenting. La oss som holder på i det små få fortsette som før. Poenget var vel å gjøre minst mulig. Lag en ordning, klipp en snor, gi oss et fond, Den Kulturelle Stålampa (DKS), hvor alle søknader om støtte uansett blir forkastet, tariffer og freelance-honorarer neglisjert, hvor vi garantert ikke får noen underskuddsgaranti, bare en subsidiert autentisk stålampe fra tante Thorhild borte i hjørnet. Et stabilt nullsatsingsfond. Please ‘a, Widvey, ikke vær så trangsynt. Light my standlamp.


Litteraturgarasjen #3 61


p Poesi

En av Litteraturgarasjens deltagere på høstens skrivekurs, Anne Gry Sturød fra Bø i Telemark, har skrevet teksten "Flo".

Flo

Tekst: Anne Gry Sturød Illustrasjonsfoto: Astrid Borchgrevink Lund

Han trekk meg langsamt ut på havet. Ut dit kor det er djupt. Dit kor er veit eg vil miste fotfeste, dit kor eg ikkje lengre kan kjenne botn. Dit kor det ikkje lenger er varmt, men kor eg kjenner den kjølege understraumen opp langs dei bare beina. Dit kor eg må klamre meg fast til han for å halde hovudet over vatn.

urolege vatnet. Ser korleis han langsamt glir lenger og lenger vekk. Korleis han blir til utydlege konturar. Som ein akvarell.

Eg veit at det kjem til å skje, veit kor farleg det kan bli, kva eg utsett meg sjølv for. Veit kor uforutsigbar dette havet kan være. Har sett det varslande flagget. Klarer likevel ikkje å stå i mot. Eg legg på svøm i bølgjene som stadig fører meg lenger ut. Som grip meg rundt føtene, som stryk meg langs ryggen, som kjærteiknar den nakne kroppen.

Heilt til denne forbarmande understraumen uforvarande fører meg attende til land. Her eg lenge blir liggande, mørbanka og urørleg. Her eg langsamt opnar augene. Her eg igjen kjenner at eg lever. Kjenner korleis eg framleis pusta. Kjenner korleis hjarte framleis slår.

For han er det ein leik. Slik bølgjene kastande leikar seg mot stranda. Snart hit, snart dit. Både voldsomt og varsamt på samme tid. Eg kjenner korleis eg sakte blir dregen under, korleis eg glepp taket i han, eller er det han som slepp taket i meg? Eg klarer ikkje å symje i land, blir kavande rundt under overflate. Forsøker på ny å få fatt i han. Strekk meg etter han i det 62 Litteraturgarasjen #3

Eg byrjar å sluke vatn, lungene sprenger, men det er hjarte som ikkje får puste. Saltet svir i auga. Kroppen kjennes tung. Eg er i ferd med synke.

Og nå, etter at eg endeleg har fått satt meg opp. Nå som eg endeleg trur eg er på fast grunn, på trygg avstand frå havet, her eg trur det ikkje lengre kan nå meg, får eg på ny auge på han langt der ute. Lokkande, lurande, leikande i bølgjene. Framleis voldsomt og varsamt. Han vinkar til meg. Tidevatnet stig og det blir flo.


Litteraturgarasjen har som formål å øke entusiasmen for litteratur, skrive- og leselyst i Telemark, Vestfold og Aust-Agder. Litteraturgarasjen oppdateres kontinuerlig med nye saker og prosjekter på facebook og litteraturgarsjen.no. Litteraturgarasjen er et ikke- konversielt foretak. Overskudd fra driften vil bli tildelt gode tiltak eller prosjekter som fremmer kultur og litteratur. Redaksjonen driver etter Vær-Varsom-plaktens bestemmelser. Ønsker du å bidra til flere magasiner, arrangementer, bokbad og litteræreprosjekter, takker vi for ditt støttemedlemsskap i Litteraturgarasjen.

Litteraturgarasjen #3 63


b

Baksiden #Instagram

Litteraturgarasjen hatt en uhøytidelig konkurranse på Instagram. Vi har kåret de beste bildene merket med #littgarhøst. Vinneren ble Stjernetyven med et øyeblikksbilde av høsten i en vannpytt. Juryen sier: Uten bruk av mange effekter har fotografen klart å fange en av hverdagens og årstidenes mange illusjoner på en snedig og smart måte. Lys, vinkel og farher gjør at bildet må studeres flere ganger for å skille komposisjon og realitet. Takk for fine bidrag!

Litteraturgarasjen nr 3 2014 issuu  
Litteraturgarasjen nr 3 2014 issuu  
Advertisement