Litteraturgarasjen nr 2 2014 ferdig

L

Løssalg kr 50,-

Litteraturgarasjen Nr. 2 - 2014

K

T

K

Krim

Tema

Kronikk

Døden på Høyers

Ondskap i litteraturen

Den tapte krigen

Jus og lidenskap Vibeke Hein Bæra om:

Raushet, ruccola og rettssikkerhet

Mette Karlsviks klosterliv

Jørn Roeim - STEIN RIVERTON – Bjørn Erik Kristiansen – ROLF THEIL Bonnie & Clyde - JØRN LIER HORST - Bokbinderiet Johnsen INGVAR AMBJØRNSEN -Ruth Lillegraven –YAHYA HASSAN Trond Hannemyr - PAPILLON

LITTERATURGARASJEN NR. 2 - 2014

side 50

side 20

side 60

P

Poesi

F

Folk som gjør en forskjell

T

Tema

P

Portrettet - Vibeke Hein Bæra

L G 2

side 10

Skjebnetråder fra Lillegraven, side 14-15 Opprør mot det råtne, side 56-59 Poeten på påskeferie i Porsgrunn, side 64

Krigshøvdingen side 50-51

Ondskap i litteraturen, side 37-41 Mørkets hjerte, En Folkefiende, Haisommer

Når det groteske blir normalt side 31-35

Litterært måltid - Bonnie & Clyde Texas på El Paso, side 20-21 Sommernatt ved fjorden, side 24-27

Gjestekronikør - Ingvar Ambjørnsen Den tapte krigen, side 60-61

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

side 31

side 40-41

L

Leder

Pilarer i Telemark

D

ette magasinet må kunne sies å være støttet av Pilarer i Telemark.

Privatpersoner, institusjoner og næringsdrivende har forhåndsbestilt magasinet vårt, og dermed gitt oss støtte til å gi ut Litteraturgarasjen nr. 2 på papir. Andre pilarer er de personer som har vært med å skape innholdet i dette magasinet. Det gir alltid en god følelse å se folks engasjement i forhold til saker de brenner for, og beundringsverdig når engasjementet også smitter over til å heie på andre.

Vi ønsker å ha en profil med lokal forankring i sakene og tekstene våre. Det betyr også at temaene eller personene de omhandler, kan ha nasjonal og internasjonal interesse. Gode historier og gode bøker har nesten alltid grobunn i enkle problemstillinger og forhold. Det lokale forankres i det globale og motsatt.

I Ernest Hemingways klassiker «Klokkene ringer for deg» om den spanske borgerkrigen, er Pilar den bærende kvinneskikkelsen: Hun holder sammen den spanske geriljagruppen som planlegger å sprenge en strategisk viktig bro.

I dette magasinet forteller forsvarsadvokat Vibeke Hein Bæra om hvordan matlaging og turer til hytta på Siktesøya har vært med på å balansere møtet med det groteske.

Du møter Trond Hannemyr som har vært med på å bygge opp Norges største teaterfestival og frie teatergruppe. Han ønsker å sette Grenland på kartet med et senter for scenekunst. Jørn Lier Horst er en av de mestselgende og anerkjente krimforfatterne i Norden og Ingvar Ambjørnsen har fra sitt hi i Hamburg sendt oss en kronikk om rusproblematikken i Norge. Dyktige folk og store temaer - de er fra området her alle sammen.

Litteraturgarasjen har en ikke-kommersiell formålsparagraf. Overskuddet fra denne magasinutgaven vil gå til gode formål i regionen vår.

Litteraturgarasjen nr. 2 - 2014 org. nr.

997 242 408 Ansvarlige utgivere Astrid Borchgrevink Lund Per Erik Andersen Grafisk design & Layout Litteraturgarasjen Trykk Thure Trykk Postadresse Elvegata 22 3919 Porsgrunn Telefon 415 57 448 E-post redaksjonen@litteraturgarasjen.no

Følg oss på facebook og twitter @littgar litteraturgarasjen.no

Har du en sak, en tekst eller en idé du mener kan være noe for Litteraturgarasjen, gi oss et tips.

medlem av:

I innledningen til Hemingways klassiker står diktet «No man is an island».

Vi slår et slag for lokalt engasjement med avslutningssetningen i diktet; «Spør ikke hvem klokkene ringer for - klokkene ringer for deg."

Vi ønsker alle våre lesere på nett og papir en riktig god sommer.

Astrid Borchgrevink Lund Per Erik Buchanan Andersen LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

3

I

Industri Bokbinding

NORGES SISTE BOKBINDERI: Lars Wiersdalen hos Bokbinderiet Johnsen legger tittelrygger i sølv på Nesbøs barnebøker. 90 prosent av norsk skjønnlitteratur bindes inn i lavkostland.

Doktor Proktors gode hjelpere

Ved et kjøkkenbord på Gråtenmoen i 1930 sydde Kristoffer Johnsen sidene møysommelig sammen og bandt inn sine første bøker. Åtti år senere er Bokbinderiet Johnsen i Skien landets eneste gjenværende, selvstendige bokbinderi.

Tekst: Per Erik Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

V

i har vært på Gråten mange ganger, humrer grunnleggerens barnebarn, Nils Alfred Johnsen.

«Det er en tøff bransje. I dag trykkes og bindes 95 prosent av alle norske skjønnlitterære bøker i Baltikum og andre lavkostland. Det er synd.»

Doktor Proktor Aktiviteten i bokbinderiet er størst om høsten, men i våres er aktiviteten stor og stemningen god. Johnsens mannskap binder inn og ferdiggjør nye opplag av Jo Nesbøs Doktor Proktor-bøker i forbindelse med Proktorfilmen som går for fulle hus på kino.

Det er viktig å holde håndverket i hevd, så jeg tror vi har gjort en brukbar jobb der Faget i ferd med å dø ut «Vi fortsatte tradisjonen i 1994 og har vært her på Kjørbekk siden 1997. Det er en kamp hele tiden mot omstillingene i bransjen, men vi har klart oss bra. Vi må fornye oss hele tiden og investeringene er store. Nå er vi det eneste skikkelige bokbinderimiljøet igjen i landet.

Faget er i ferd med å dø ut. Det finnes ikke noen skoleutdanning for å bli bokbinder i Norge lenger. Mange her hos oss har fagbrev hvor all praksis og utdanning har blitt gjennomført her på huset.

Det er viktig å holde håndverket i hevd, så jeg tror vi har gjort en brukbar jobb der.»

Nils drar på impuls en bok ut fra hylla på møterommet i andre etasje. River av ryggen med et rykk og viser hvor mange lag en bokrygg og perm egentlig består av. Øredøvende og behagelig Lukten i de store produksjonshallene treffer en bokfantast i neseborene og hjerteroten; lim, papir, olje, papp og svakt av sitrus. Ikke prompepulver. Mesteparten av produksjonen er digitalisert, men den mekaniske støyen fra maskiner og samlebånd er både øredøvende og behagelig. «Forhåpentligvis lukter det penger her,» smiler Johnsen.

6

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Det behagelige ved å holde i papir og bla i en bok, er noe helt annet enn å lese på nett.

E-boken vil i overskuelig framtid kun være et supplement til bøker på papir

NILS ALFRED JOHNSEN, BOKBINDER

EROTIKK MELLOM TO PERMER: Det er mye som trykkes og presses hos Bokbinder Johnsen

«Vi binder inn et sted mellom atten hundre og to tusen titler hvert år. Det betyr jobb for 23 årsverk. Vi trenger dyktige folk og smarte maskiner. Råvarene kommer forlagene og trykkeriene med. Vi har et fantastisk godt samarbeid med Aschehoug og trykker det meste for dem. I vintersesongen fyller vi opp med skolebøker. Med full utnyttelse hele året kunne vi nok ha omsatt for femti prosent mer enn vi gjør nå, men folk kjøper mest bøker utover høsten og oppunder jul.»

Digitalisering «Vi binder inn mye rart. Alt mulig. Nylig hadde vi en jobb for Choice-hotellene. De ville ha 75.000 bøker innbundet uten rygg. Trådene er synlig. Moderne utstyr og bra folk gjorde at vi klarte å finne en løsning på det. Den digitale utviklingen gir mulighet for en rekke nye typer bøker som tidligere ikke ville vært regningssvarende å gi ut. Opplagene kan være mindre. Vi binder inn en masse selvbiografier fra privatpersoner med opplag på ti, femti og hundre, lokale og mer sære og smale titler.»

8

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

«E-bøkene er jo på vei inn, men i Norge har de foreløpig bare en minimal andel av markedet, og mye av det er gratisbøker som forlagene og kjedene gir bort for å få folk interessert i nettstedene sine. Det behagelige ved å holde i papir og bla i en bok, er noe helt annet enn å lese på nett. Eboken vil i overskuelig framtid kun være et supplement til bøker på papir.»

Sølv i ryggen På de forskjellige arbeidsstasjonene jobbes det med flere typer bøker parallelt. En mattebok, en årsrapport, en erotisk kokebok, men på de fleste maskinene finner vi spor av Doktor Proktor. Omslag, boksider, permer. Nesbøs bøker betaler arbeidstimer i Skien. Nils Johnsen og Lars Wiersdalen viser hvordan boktitlene preges i sølv inn i bokryggene.

«Vi har kommet en god del lenger enn kjøkkenbordet på Gråtenmoen. Jeg tror bestefar hadde likt seg her.»

L

Lyrikk og jazz Jan Erik Vold

Blå honningkrukke Tekst: Astrid Borchgrevink Lund Foto: Per Erik Andersen

Jan Erik Vold, Kåre Virud og band gir publikum en honningkrukke med norsk poesi.

Norsk lyrikk fra Petter Dass og Rolf Jacobsen via Henrik Wergeland og Gunvor Hofmo er utvilsomt en fulltreffer. Spesielt når diktene blir fremført av poet Jan Erik Vold med sin karakteristiske stemme. På det blå laget har han en seg av norges fremste bluesmusiker Kåre Virud fra Notodden, samt Stig Sjøstrøm og Baard Slagsvold på henholdsvis piano og bass. Og på Kafe K i Porsgrunn er publikum svært lydhøre.

Sin egen stemme Norsk lyrikk rommer mye. Jobben har neppe vært enkel når man velger å gå helt tilbake til 1600-tallet og frem til det 20. århundre for å velge blant det beste. Selv om man er en nestor i faget.

Mange må nødvendigvis bli utelatt, men sammen med musikken blir tekstene løftet enda høyere. Vold gir oss et glimt av Johan Wessels «kjærlighet uten strømper», forteller om Wergelands dødsdikt «Til min Gyldenlak» og Foraar» og resiterer «Siste reis» som er vakkert tonesatt av Baard Slagsvold. Henrik Ibsens Peer Gynt og Bukkerittet går så det hviner før det hele roer seg og Jan Erik Vold igjen vugger på scenen i takt med musikerne. De har sin egen stemme. Og den stemmen gjør noe med diktene.

Tog, tømmer og trær Musikkformen har en ramme av gospel, folkemusikk, country og blues og vi får del i Rolf Jacobsens store produksjon. Vakre tekster om tog, tømmer og trær. Jan Erik Vold minner oss på hvordan Tarjei Vessas skrev om solveggen om våren, det skjøre, det forgjengelige. Jan Erik Vold har et nært forhold til Hofmos diktning og han har også fått Ruth Maiers gripende dagbøker utgitt.

Lysbryter Gunvor Hofmo var en av våre mest anerkjente modernitiske diktere. Hennes nære venninne Ruth Maier ble sendt til Auschwitz, noe som preget Hofmos liv og diktning resten av livet. Venninnen kom aldri tilbake. Et av disse diktene heter «Venn, jeg har våket». Ingen hadde lyst til å slukke lyset og det ble også til ekstranummer etter at Vold hadde fremført Bjørn Aamodt dikt om Lysbryteren.

KUL PÅ KAFE K

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

9

T

Teater PIT - Porsgrunn internasjonale teaterfestival

Under den første festivalen i femognitti, solgte vi 1.600 billetter til femti kroner stykket.

Vi var overlykkelig og følte vi hadde kjempesuksess.

TROND HANNEMYR

TROND HANNEMYR

Festivaldirektøren

Den tjuende utgaven av Porsgrunn internasjonale Teaterfestival, PiT, rulles i gang i midten av juni. Festivalsjef Trond Hannemyr mener festivalen har vært viktig for utviklingen av teater i Norge.

Tekst og foto : Per Erik Buchanan Andersen

D

et er hektisk i foajeen til Grenland friteater. Kafeen er full av folk. Teknikere med utstyr, skuespillere, funksjonærer. Lars Vik sitter ved et bord midt i lokalet med et smørbrød og et bløtkokt egg. Anne Sophie Erichsen kommer inn og proklamerer til applaus at teateret akkurat har fått nye internettsider.

- Da vi som teatergruppe på begynnelsen av åttitallet begynte å bli invitert rundt i Europa, fantes det ikke noen teaterfestivaler Norge, sier Trond Hannemyr.

-Vi så jo hvor kult det var på småsteder i Spania og Italia. Vi opplevde at den lille byen var et vel så godt rom for en festival som den store.

Pionèrer Jeg følger etter Hannemyr gjennom smale ganger og svingete trapper inn på kontoret i andre etasje. På kaffekoppen hans står det PiT. På veggene henger bilder fra tidligere festivaler.

-På midten av åttitallet fantes noe som het Oslo internasjonale teaterfestival, og da den gikk konkurs etter noen sesonger, lå det noe der som ikke ble tatt videre før vi etter noen år tenkte - søren heller, vi kan jo lage vår egen festival. Dette hadde nok også en grobunn i den tradisjonen vi var oppvokst og opplært i, den frie teatergruppen som tar regi selv. Etter å ha fått en del venner rundt omkring, var det naturlig å tenke at disse kan vi samle i Porsgrunn.

- Det gjorde vi i femognitti. Vi satte opp «Smuglere» av Arthur Omre. En utendørsforestilling hvor vi brukte miljøet langs elva, båter, gamle hus, bryggene. Jeg tror den var med på å forandre publikums oppfatning av hva en teaterforestilling kan være.

Det var ikke en veldig stor festival, men vi fikk besøk av teater fra England og Danmark blant annet. Stella Polaris opptrådte 12

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

på åpningen på rådhusplassen og det kom femti, seksti besøkende. Vi var strålende fornøyd. Vi torde ikke ta mer enn femti kroner billetten til forestillingene, og solgte 1600 i løpet av hele festivalen. Det var en kjempesuksess. Festivalen i fjor solgte 28.000 billetter. Hannemyr smiler og tenker tilbake.

- Joda, vi var kjempestolte, men nå husker jeg mest den første festivalen som en eneste lang teknisk katastrofe. Vi hadde jo ingen erfaring i å arrangere på den måten. Jeg håper og tror det har bedret seg. Teknikerne våre er proffe og har lang erfaring.

De er uvurderlige for oss.

Vi var et åpent ensemble, et kollektiv hvor alle kunne være både skuespillere, regissører og komme med ideer. Slik er det fortsatt, men de siste årene er det i hovedsak Tor Arne Ursin eller Lars Vik som har regien på de egenproduserte forestillingene våre. I tillegg til «Smuglere» har vi gjort forestillinger som «Flukten», «Harde tak» og nå de siste par årene «Den gjerrige» hvor Lars har fornyet Mollières klassiske stykke. I år har Tor Arne laget en ny forestilling basert på karakterer fra Kjartan Fløgstads romanunivers.

Betydning for lokalmiljøet Hannemyrs kontortelefon kimer hele tiden, og vi hører folk springe i trappen. Han legger av røret og fortsetter: -Da vi startet den første teaterfestivalen i nittifem, så fantes det omtrent ingen kulturtilbud i Grenland fra mai til september.

Det var liksom en vedtatt sannhet at byen ikke hadde noe å tilby om sommeren - da skulle folk på hytta eller i campingvogna. Nå flommer det nesten over av tilbud hele sommeren, med Wrightegården i Langesund, Parkjazz, revyer og konserter.

Dette er jo en trend vi har sett over hele landet, men jeg er ikke redd for å si at vi i Grenland Friteater har vært et lokomotiv og pådriver i området vårt. Teaterfestivalen har fått folk ut i gatene i juni. Det at vi også har et stort korps av frivillige hvert år, mange ungdommer, håper vi er med på bygge opp en stolthet og lokal forankring.

Endret bybilde Småbyen er ikke lenger hva den var. Før var sentrum fylt av butikker og handel som nå er flyttet til sentra utenfor bykjernen samtidig som netthandelen stadig øker. Jeg tror det er viktig for mindre byer som Porsgrunn, Skien og andre å erkjenne at sentrum i større grad bør være et rom og arena for kultur og kafemiljø for å trekke folk. De byene som tør å satse på dette vil overleve. Jeg har absolutt tro på småbyen jeg, sentrum må bare få en ny funksjon.

Senter for scenekunst Vi sysler med planer om å bygge opp et nasjonalt senter for scenekunst i kvartalet her hvor vi holder til. Det finnes ikke noe slikt i Norge, og vi har stor pågang fra teatergrupper fra hele Europa som er interessert i å komme hit for å trene og lære.

I Oslo finnes det et kompetansesenter for dramatikk og et for dans. Vi har lyst til å lage et senter for scenekunst som ligger utenfor hovedstaden. Vi lager et pilotprosjekt neste år, og håper at vi i løpet av en femårsperiode kan ha et senter med kompetanse for alle fagene innenfor scenekunst.

nysirkusforestillingen til Traces, den er spektakulær og kul.

Monica Hunkens «Blondie of Arabia», er en fantastisk forestilling jeg tror publikum vi huske. Og så er det jo hyggelig hvis folk kommer og ser vår egen produksjon, «Lukta av penger». Vi gir oss ikke ennå. Jeg garanterer at vi er her neste år også. da er det jo jubileum!

PiT 2014

Porsgrunn internasjonale teaterfestival ble etablert av Grenland friteater i 1995. Årets festival, den tjuende i rekken avholdes 11.-14. juni.

Teaterensembler fra 11 land, deriblant Nepal og Peru.

Trond Hannemyr har vært leder for alle 20 festivalene.

Årets festival Dette er den tjuende festivalen vår, og jeg synes fortsatt det er like gøy når det nærmer seg brosteinsball og festivalåpning. Det kribler fortsatt. Jeg synes vi har et ekstra spennende program i år. Hvis jeg skal trekke frem noen, så må jeg nevne LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

13

P

Poesi Ruth Lillegraven

Lange liv i kortform

SESELJAS SYMASKIN: På Melkekafeen i Skien fant Ruth Lillegraven en gammel Singer symaskin, lik den hun beskriver i diktsamlingen «Urd».

J

eg er opptatt av å kapsle inn et liv i fortellende dikt, sier Brageprisvinner Ruth Lillegraven som under bokbadet i Skien i går kunne røpe at neste diktsamling «Manillahallen», handler om en 67 år gammel kvinne med spiseforstyrrelser.

I regi av Diktets Venner ble Lillegraven bokbadet av Litteraturgarasjens Per Erik Andersen. Mange var kommet for å høre henne fortelle om både skriveprosessen og ikke minst lese egne dikt fra «Urd» som hun fikk Brageprisen for i fjor høst.

Diktsamlinga tar gjennom 64 tittelløse, nummererte dikt, for seg livet til to kvinner med et hundreår mellom seg. Det handler om den barnløse sydama Seselja i en bygd i Hardanger og bykvinnen Cecilie som snart skal føde. Disse kvinnene er i slekt og Cecilie går tilbake til sin egen historie. Lillegraven beskriver kvinnenes liv, spinner tråder mellom ny og gammel tid og skildrer kjærlighet gjennom generasjoner.

14

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

De nære ting - Du trekker også tråder tilbake til norrøn mytologi. Er røtter viktig for deg?, ville Andersen vite.

- Ja, jeg er opptatt av tiden som kommer og tiden som går. Det å bla i de gamle ukebladene «Urd» ga meg inspirasjon. Diktene er fortalt med kvinneblikk, sier Lillegraven som fortalte hvordan hun klarte å se for seg hovedpersonene og gleden ved de nære ting.

Leke med språket - Hvorfor har du valgt å skrive nettopp dikt?

- Med fortellede dikt kan man forlate personer og tilføre nye folk. Det går ikke i en roman. Dikt gir meg anledning til å leke med språket på en annen måte enn prosa, sier Lillegraven som debuterte som lyriker, skrev deretter en roman før hun gikk over til lyrikken igjen.

- Det var som å komme hjem. Men jeg vil nok komme tilbake til prosaen, forklarer hun som har latt seg inspirere både av Olav H. Hauge og Jon Fosse.

(Utdrag fra Urd) du ror som mor di, seier far min så sveivar vi båten i land garna rører på seg nede i kassen om de vil, kan de få huset etter seselja seier far min, tek tak i første fisken, får fri kjeften, lirkar laus tunga, dreg ut den sleipe kroppen huset kunne trengt ei hand men høyr med han du bur med høyr kva han meiner

Diktene i Urd står ikke på barrikadene med knyttede never, men Urd formidler likevel både kvinnelig og feministisk styrke, den styrken som ikke synes hele tiden, men som ligger som en bærebjelke og bindeledd mellom generasjoner.

Evnen til å sy en families historie.

FRA LITTERATURGARASJENS BOKANMELDELSE AV «URD»

seier far min ja, seier eg seinare sprettar eg fisken hentar ut magen, kappar hovudet og halen skrapar blodranda gapande kjeftar raude auge

Klar i august Det neste store prosjektet nå handler om en 67 år gammel dame som har vært innlagt på Modum Bad for spiseforstyrrelser. «Manillahallen» er et av tilbudene på Modum Bad. - Jeg har dratt ideen fra «Urd» enda lenger og skal beskrive livet hennes fra ung kvinne og frem til i dag. Jeg ønsker å kapsle inn et liv, et helt vanlig liv. Hvis alt går bra kommer «Manillahallen» ut i august. Jeg fortsetter egentlig bare å forlenger historien om Seselja.

fiskane med mest rogn er slappast i kjøtet

Tekst og foto: astrid Borchgrevink Lund.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

15

N

Nye stemmer 1814-skrivekonkurranse

Mathias og Eidsvollmennene Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

FORNﾃ郎D VINNER: Mathias Hansen vant 1814-skrivekonkurransen i Bamble.

Foto: Astrid Borchgrevink Lund.

16

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

1814 Skrivekonkurranse 5.-10. klassetrinn

Litteraturgarasjen inviterte i vår barn og unge i Porsgrunn og Bamble til skrivekonkurranse Tema: 1814 i vid forstand Vinnerne ble kåret av 2 juryer. Juryleder i Bamble var Mats Tverraaen - i Porsgrunn Lars Vik. Pengepremier ble delt ut 16. og 17. mai i Bamble og Porsgrunn

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

M

athias Hansen stakk av med seieren i Litteraturgarasjens 1814-skrivekonkurranse i Bamble.

Det var en overrasket og glad 15-åring som mottok pris og premiesjekk under kommunenes ungdomsarrangement «Grunnlovsrock» i Sentrumsgården i Langesund den 16. mai.

Juryens begrunnelse for vinnerteksten var følgende: «Bidraget har høy originalitet og en svært kreativ innfallsvinkel.

I stedet for å bruke historiske begreper som nesten fremstår som innholdsløse i daglig bruk, benytter forfatteren et smart grep som gir grunnlovshistorien liv og dybde. Forfatteren har valgt en modig og selvstendig tolkning av oppgaven og krediteres for en særegen og spisset uttrykksform.»

Original idè Mathias hadde valgt en smart vri på å vise hvem og hva vi egentlig feirer 17. mai. En liste over hver og en av de 112 representantene som signerte Den norske grunnlov på Eidsvoll 17. mai 1814. Under navnelisten la Mathias til en setning som gir historien liv. «Tusen takk. Uten dere hadde ikke Norge blitt Norge.»

-Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive om da jeg begynte på oppgaven, sier Mathias.

-Det er tusenvis av sider skrevet om hva som skjedde på

Eidsvoll, og jeg klødde meg litt i hodet for å vise historien på en ny måte. Jeg er veldig glad for at juryen tok bidraget mitt seriøst. Det kan fort virke litt lettvint, men jeg måtte faktisk gruble en stund før jeg kom frem til ideen.

Kreativ fyr Det foregår mye i Mathias hode, og hans kreavtive talent har mange uttrykk. På «Grunnlovsrock» viste han også en egenprodusert film som han fikk ros for av kultursjefen i Bamble, Torodd Eriksen.

-Mathias er en gutt som tenker utenfor boksen. Han tør gå sine egne veier. Jeg er sikker på at vi kommer se og høre mer fra fremover.

Filmmanus -Jeg skriver litt, filmer en del og litt av hvert annet. Når jeg rusler rundt lager jeg hele tiden filmmanus inni hodet. Scener av det jeg ser hvor jeg legger til lyssetting og lydspor. Noen ganger lager jeg voiceover til mine egne tanker også. det er ganske gøy egentlig. Det var veldig gøy å vinne skrivekonkurransen. Det inspirerer med til å skrive mer. Veldig kult med premiesjekken på to tusen fem hundre også. Vet ikke helt hva jeg skal bruke dem til ennå, men det finner jeg nok ut av.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

17

N

Nye stemmer 1814-skrivekonkurranse

Jentene tapetserte pallen

STOLTE VINNERE: Guro Thronæs-Sivertsen/f.v.), Sunniva Langnes Bakke og Dea Elisabeth Kåss vant skrivekonkurransen og fikk utdelt premier fra ordfører Øystein Beyer, juryleder Lars Vik og Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink Lund og Per Erik Andersen.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

et var jentene som gikk til topps i Litteraturgarasjens skrivekonkurranse i Porsgrunn «1814». Blant bidrag fra alle skolene i byen var det tre som fikk seg en ekstra overraskelse og grunn til å feire 17. mai.

D

småfolkets kår. Forfatteren har spesielt gode og levende beskrivelser av tjenere og deres forhold på Eidsvoll. Novellen har en bra dramaturgisk oppbygging, med overraskende vendinger. For sin mininovelle vant Sunniva delt førsteplass og fikk en sjekk på kr 2.000,-

Foran flere hundre små og store delte ordfører Øystein Beyer ut prisene på Rådhusplassen etter at 17.mai-talen var holdt.

Vinnerne ble Guro Thronæs-Sivertsen går i 5. klasse på Grønli(delt 1.plass) Sunniva Langenes Bakke går i klasse 7B på Vestsiden skole(delt 1.plass) Dea Elisabeth Kåss går i 6. klasse på Tveten(oppmuntringspris)

Guro Thronæs-Sivertsen, 5. klasse Grønli skole Forfatterens historie, «Fugleperspektiv» har valg et originalt og artig utgangspunkt. Fortellerperspektiv er gjort på en personlig og fin måte, hvor forfatteren plasserer seg i hodet på en liten fugl i vinduskarmen i Eidsvollbygningen. Historien er velskrevet, morsom og sjarmerende naiv. Guro delte førsteplassen med Sunniva og mottok også en sjekk fra Litteraturgarasjen på kr 2.000,-

Skriveføre talenter -Det er mange dyktige, unge folk i byen her, og veldig gøy å se at vi har noen skriveføre talenter, sier juryleder Lars Vik som også har bidratt til premiepotten gjennom sitt fond Frifant i tillegg til midler fra Litteraturgarasjen.

-Jeg synes det er ekstra artig at jentene slo knockout på gutta og tapetserte hele pallen, sier han.

Om de tre vinnerbidragene sier juryen følgende: Sunniva Langnes Bakke, klasse 7B Vestsiden skole Forfatteren har laget en mininovelle, med et fint fortellerperspektiv hvor hun ser grunnlovens historie fra 18

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Dea Elisabeth Kåss, 6. klasse på Tveten barneskole Det kom inn flere dikt til konkurransen. Juryen ble spesielt sjarmert av ett dikt på tradisjonelt rim, men med frisk tone og fine vendinger. Den unge forfatteren viser stor entusiasme og skriveglede. For sitt dikt om 1814 mottok Dea en gavesjekk på kr 1.000,Vinnerjentene var stolte og glade over priser og premier og synes det var ekstra stas å bli feiret av et folkehav i feststemning på rådhusplassen.

D

Glemte skatter Sitater fra støvete bøker

Dramatikk Fredrik Brattberg

I

Trekantdrama Han bestilte vin, portvin var det vel. Formodentlig for å foreta meg et eller annet dro jeg av meg hanskene. Han tok straks ene hånden min: Nei, maken til englehender!, sa han og snudde og vendte den. («Regnbuen», Marie Hamsun, Aschehoug 1953)

II

Leseprøve: Fredrik Brattberg under lesningen av sitt nye stykke på Litteraturdagene Foto: Dramtikkens Hus.

D

et handler om far, mor og barn og vanskelige familierelasjoner i Fredrik Brattbergs nye stykke. Mannen sliter med å finne sin nye rolle i kjernefamilien.

«Faren til barnet til moren» handler om mannens plassering og nytte i kjernefamilien. I tillegg til mannens plassering, tar Brattberg også for seg det å oppnå en jevnbyrdig kjærlighet fra eget barn.

Mannsrollen - Jeg skriver om en moderne far som prøver å oppnå kjærlighet fra sin egen datter. Vi har fortsatt tradisjonelle kjønnsroller, men samtidig lever vi i en tid der mannsrollen blir definert på nytt.

- Er mannen forvirret?

- Jeg vet ikke. Med dette stykket er det er også veldig opp til den enkelte regissør å tolke teksten.

Det er en råtekst som skal utvikles videre, sier Brattberg til Litteraturgarasjen. Han er nylig hatt lesning av stykket på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå er det å ta kontakt med teatre og håpe at stykket vil bli spilt. Lesningen på Lillehammer ble godt mottatt, ifølge Brattberg som også deltok i en paneldebatt om dramatikk som litterær sjanger.

Bruker humor - Både i «Tilbakekomstene» og «Monsemann» er familien rammefortellingen. Hvorfor er det disse relasjonene som opptar deg?

- Er det viktig i familien, er det viktig i den store verden – og omvendt. Og familien som ramme er interessant. Men det er ikke dermed sagt at det er dette jeg alltid vil skrive om, sier Brattberg som selv er far til en liten datter. Porsgrunnsdramatikeren som i 2012 mottok Ibsenprisen, i presiser at det nye stykket ikke er selvbiografisk. Men at det inneholder humor, medgir han mer enn gjerne.

- Ja, det er et element jeg bevisst bruker. Selv om man beskriver noe seriøst, kan man bruke humor.

«Ellen måtte innrømme at det var blitt et tomrum i huset efterat Trygve var reist. Den lettelsen hun hadde håpet på, føltes ikke så herlig og befriende som hun hadde tenkt seg.»

(Julli Wiborg, «April» J.W. Cappelens forlag, 1932).

III

«Den første løgn. Munner møtes, åndedrag deles; jeg, med hans våte, varme penis inni meg, sier at jeg elsker ham. Men i det samme jeg sier det, vet jeg at det er en løgn.»

(Henry &June, Anaïs Nin, Cappelen, 1990)

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

19

L

Litterært måltid Bonnie & Clyde

Texas på El Paso

S

aloondørene hang skjevt, og den ene spilen var knekt.

Plakaten med Biff Buffalo vaiet sakte. Clyde sto lent mot skiltstolpen utenfor El Paso med en lucky i munnviken.

Solen falt mot åsryggene bak Stabbestad. Han hadde stått lenge. Bonnie kom trippende i skjørt og høye støvletter ned trappen fra Hotell Victoria og over plassen.

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å sende stemningsrapporter fra restauranter og spisesteder de havner innom under vignetten «Litterært måltid».

Uttalelser og meninger samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

«Clyde hungrer etter en «Hot mama» i kveld. Jeg tar en «Same old. Med cheese.» Bonnie smilte med tennene til gyngedamen og husjet henne avgårde. «Så! Clyde er tørst.»

Musikken skiftet til «The man in Black.»

«Tenkte kanskje vi kunne prøve å rane Jånni Cash.»

«Der er du jo. Gratulerer med dagen, Clyden min. I kveld spanderer jeg.»

Clyde spyttet i asfalten. «Har du plutselig fått penger?»

«Har du ventet lenge? Du kan få hva du vil. Kom vi går inn. Jeg spanderer.»til å mane frem bilder som aldre ble fremkalt.

Lokalet var dunkelt, luktet av soltørret hud, svett lær og rutete skjorter. Prærie og ødemark i uken og evige jaktmarker fredag og lørdag. Bonnie feide gjennom svingdørene og bassrytmen fra Big & Rich’ «Save a horse, ride a cowboy» slo mot henne.

«Aah, deilig, stor og rik!»

«Du vil vel ha hjørnebordet, Clyde». De safirblå øynene glødet da hun snudde seg mot ham.

«Hmpf. Tryggest i hjørnet. Liker ikke å bli skutt i ryggen.»

Den magre karen ytterst i baren holdt hardt om whiskeyglasset og ség nesten av salen. Rettet seg brått opp da hattebremmen traff bardisken.

«Noe å drikke?» serveringsdamen gynget over tregulvet med langkrøllet mahognyhår. «Øl til Clyde. Og øl til meg. To hver.»

«Vil dere se me…»

20

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

«Ikke tenk på penger i kveld, Clyde. Se her, øl allerede. Skål!»

Saloondørene svingte og inn kom Biff Buffalo og tre rufsete representanter fra Fremskutt Hofteparti. Svære, blinkende spenner på breie hundremetersbelter og mager som subbet nesten ned i strandsonen. Biff nikket mot Clyde.

«Jasså, den fortapte sønn vender tilbake.»

Clyde trakk hatten ned og ryggen tettere inn mot hjørnet. « Noe i veien, Clyde?

«Neida. Jeg oppdaget bare akkurat en klisje. En hel bunch.»

Han grøsset og hevet glasset «Skål vennen.»

«Biff er nok bare leid inn for å opptre. Gratulerer med dagen kjære.»

Hot mama-burgeren var toppet med stekt jalapenos, løk og salsa, mens Bonnies Old same hadde coleslaw som ekstrautstyr.

FHP’erne satt seg to bord bortenfor og bestilte bakte poteter og super-nachos.

Sett på «That don’t impress me much» ropte Bonnie til bardama tre desserter og fire frydenlund senere. Biff Buffalo kom bort til bordet med en gaffel i hånden. Stilte seg foran henne.

.

VILL VEST: På El Paso i Kragerø er det fortsatt saloondører, winchester på veggen og Biff Buffalo på menyen

«Vil du smake noe ekte saker?»

I det Bonnie snudde seg og rettet blikket mot gaffelen med pote t og skinke, bøyde Biff seg ned og kysset henne på munnen.

«Hva faen…!» Clyde reiste seg så bordet veltet.

«Hissig tunge og myke lepper. Ikke verst hun her, Clyde.»

Et slag mot kjeven, Biff braste bakover og deiset i gulvet. Han trakk pistolen, reiste seg omtåket og bredbent. Hadde Biff stått høyere på valglista eller kanskje tilhørt et annet parti ville han kanskje bedømt situasjonen annerledes. Kanskje ville han visst at Clyde var både raskere, yngre og mer gretten enn ham.

Kanskje kunne han feid hele opptrinnet vekk med en latter og et klaps på skulderen, men Biff sto på 26. plass og spilte gitar i helgene. Han løftet hånden og snerret «Jeg skal knuse deg».

Sekundet senere var colten sparket vekk, venstrearmen vridd opp mot ryggen og Clydes kniv rispet mot den tynne huden på halsen hans.

«Ingen kødder med dama mi.»

Gyngedama hadde fått med seg fire kugutter frå Sannidal borte fra bardisken «Ut!» skrek hun. «Ut av mitt hus!. Kom dere vekk hele gjengen.»

«Kul kniv,» hvisket Bonnie idet Sannidalsguttene geleidet henne, Clyde, Biff og gjengen ut på parkeringsplassen.

Clyde lente seg mot skiltstolpen, knipset en lucky ut av pakken og myste lenge mot Bonnie.

«Hm. Så mye fuzz for å slippe regningen. Kul dame.»

Hun tok han under armen. «Gratulerer med dagen, vennen.

Saddle up! Nå går vi hjem. I kveld spanderer jeg.»

Bonnies dikt på duken: Hipp, hurra!

Latter, klem og kvinnehviin myke pakker, hard valuta vi jubler i sirkel – i dag skal det feires Så, blås ut lysene på verdens største kake Røyken fra stearinen minner om små virvelvinder som feier over ørkenen du og du og du er et av sandkornene det ikke lenger mulig å skille fra hverandre og for hver ny kake, sandkorn, timeglass feirer vi stadig ett skritt nærmere døden All grunn til å juble

«Du er ikke så verst til å sloss, Barrow, smilte Biff og ristet på den hovne hånden. «To hundre kroner takk, mylady.»

Bonnie bladde opp en blå seddel og neide «Thank you, Biff.»

«Bare hyggelig.» FHP’erne bukket mot Clyde og snudde. «So long!» Skyggene ble smale og lange bortover mot Stoppen.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

21

S

Språk Rolf Theil

Ingen problemer med dialekta Mallimalloore som betyr hagl, et ord på språket fulfulde.

Det snakkes av 20 millioner i Vest-Afrika.

Et nydelig språk!

H

an kan femti språk, men tviholder på Grenlandsdialekta. – Noen bytter dialekt for å kunne tilhøre en annen og finere sosial klasse. Jeg har bodd i Oslo i 50 år, men det har aldri vært aktuelt å bytte. Jeg er oppvokst i Porsgrunn og er stolt av det, sier språkprofessor Rolf Theil.

En liten bok om russisk funnet på folkeboksamlinga på Eidanger er en av grunnene til at han fikk tenning på ord, setninger og grammatikk. Det skulle senere gi ham muligheten til dypdykk i kinesisk og samisk og etter hvert også føre ham til nærmere 60 studieturer til Afrika. Rolf Theil er lingvist og professor ved Universitetet i Oslo og mener bestemt at språket er et vårt identitetsmerke.

- Ulike dialekter sier noe om hvem vi er og ønsker å bli assosiert med, sier han og begrunner: Pent og stygt - Måten vi snakker forteller mye om bakgrunnen vi har, geografi, sosial tilhørighet, utdanning osv. Samtidig ligger det mye prestisje i dette i forhold til sosiale miljøer. Mange legger om dialekta når de reiser til et annet sted, for å tilpasse seg. Eller at dialekta ikke er bra nok. Noen har komplekser. Og noen forandrer talemåten uten å flytte. For eksempel snakker noen plutselig «pen» Oslo-dialekt uten at de verken bor eller kommer derfra. Det at folk bytter dialekt er naturlig og ikke noe jeg er kritisk til. Det er gøy med variasjon i språk og form, sier Theil til Litteraturgarasjen. Det er ikke vanskelig å høre hvilke geografisk område han er knyttet til.

22

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

- Jeg har bodd i Oslo i femti år, men Grendlandsdialekta er en viktig del av meg. Det hadde vært veldig rart å bytte dialekt. Jeg vokste opp på Eidanger og har forresten fortsatt kontakt med de gamle vennene mine. Vi har det fryktelig gøy sammen hver gang vi møtes, ler han.

Ungdom legger om - Noen dialekter oppfattes som «finere» enn andre. Hvorfor er det sånn?

- På syttenhundretallet begynte noen “finere” nordmenn å snakke dansk i stedet for norsk, eksempelvis ble ordet fugl uttalt uten ‘g’ på dansk, ‘ful’, mens tradisjonelle norske uttalemåter er ‘fuggel’ og ‘fauel’. Veldig mye dreier seg om hvilke klasse man ønsker å tilhøre. Så mange tok etter det danske.

- Det samme ser vi skje fortsatt?

- Ja, unge snakker for eksempel i liten grad Grenlandsdialekt.

De snakker som om de kommer fra Oslo. Grenlandsdialekta blir sett på som stygg. Den typiske østkantdialekta i Oslo er i ferd med å dø ut, sier Theil som mener det ikke finnes noe som er stygt eller pent, rett eller galt. Han triller eksemplene ut mens vi snakker, ispedd humrende latter. Entusiasme over språk kan utvilsomt smitte.

- Noen hevder at vi opplever en forflatning av språket, er du enig?

- Nei det er ikke reelt. Det er bare forandring. Det er ikke nødvendigvis noe som er direkte feil. Naturligvis er det slik at utlendinger som lærer norsk, gjør mange språklige feil i begynnelsen, men det er kunnskapsløst og uforskamma å hevde at folk med norsk som morsmål snakker galt.

Forstod sammenhengene - Hvorfor ble du så opptatt av språk?

- Av forskjellige grunner. I sjette klasse på skolen, det var høsten 1958, begynte jeg med engelsk. Det gikk lett, veldig gøy og skapte interessen for fremmede språk. I 1960, på ungdomsskolen begynte vi med nynorsk. Det gikk også veldig lett. Orda blei bøyd på samme måte som i Grenlandsdialekta, så dette kunne jeg fra før. Så gikk vi over til gammalnorsk og da skjønte jeg alt sammen. Sammenhengene i språket og at vi i Grenland hadde et gammelt system som bokmål ikke har.

Språklig reise Fra Porsgrunn gikk den språklige reisen til på universitetet i Oslo. I 1966 begynte han på kinesisk, og noen år seinere på samisk, med det mål å studere lingvistikk, det vil si strukturen i språket og hvordan dette henger sammen.

- Alle språk ligner noe på hverandre, men samtidig finnes det ingen kinesiske ord som ligner på norsk. Det er i oppbyggingen likhetene ligger, forklarer han som var ferdig utdannet i 1975 og professor i 1994.

Parodi Aina Villangers debutsamling «Langsang – et flytans habitat» blir ofte presentert som dikt fra Grenland. Språkprofessoren har ikke helt sans for at språket i diktene av forfatteren fra Skien blir framstilt som Grenlandsdialekt.

- De er morsomme å høre på, men det er en parodi på Grenlandsken. De er feil og karikert. Villanger har brukt materiale fra Grenlandsdialekta og laget sitt eget diktspråk, er Theils korte kommentar til det. Noe han derimot gleder seg over er planene om en bok om grammatikk med Grenlandsk schwung.

- Når jeg blir pensjonist om to og et halvt år, har jeg veldig lyst til å skrive en bok om Grenlandsk grammatikk, sier professoren som naturligvis må få det mest opplagte spørsmål, nemlig hva som er hans favorittord.

- Mallimalloore som betyr hagl, et ord på språket fulfulde. Det snakkes av 20 millioner i Vest-Afrika. Et nydelig språk!

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

23

L

Litterært måltid Bonnie & Clyde

Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å sende stemningsrapporter fra restauranter og spisesteder de havner innom under vignetten «Litterært måltid».

Uttalelser og meninger samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

Sommernatt ved fjorden 24

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

F

jellet er fortsatt varmt, og over Mølen ses mørke skyer for første gang på flere uker.

Det er sent i juli, det er stillere. Det er etter febrile ferieåpninger i nye båter, etter høyrøstede netter og etter aggressive krysninger av rettsnorede kjølvann på vei inn til konsertene på Wrightegården. Det er senere og på andre siden av sundet. Ytterst, forbi gjerdet og utover ligger ei lita vik som er fin å snorkle i. På en bergnabbe like i vannkanten ligger en gul sommerkjole, og ute i vannet svømmer en kvinne.

Solgangsbrisen har lagt seg. Noen strimer av sol blinker oransje i overflaten. Kvinnen snur seg og flyter stille på ryggen. De første lette regndråpene treffer huden som er over vann.

Hun ler.

Juli 1947 Lorentz Severin Skougaard lar en slurk Cutty Sark rulle i munnen, limer igjen konvolutten og skriver «Til Langesund kommune» utenpå. Nede på brygga ser han sin kone i fluktstolen med sommerhatt og en bok. Fra stuebordet tar han en av fruktene båtene har fraktet fra Spania; gule, saftige kinesiske epler med tykt skall. Rusler ned hagen, skreller appelsinen og gir henne en båt.

«Vi gir det bort, Astrid. Alt sammen.»

omhu. Seibiffen smelter på tungen og Clyde henfaller i romantiske tanker. Det surrer en humle over Bonnies vinglass.

Ute fra Langesundet høres lyden av en kogg. Mot slutten av juni er det et snev av nostalgi og melankoli i den varme ettermiddagsvinden. Gresset kommer til å bli fuktig i natt. Det er mer igjen, det er ennå ikke over.

«Bare kjole på?»

Kokken kommer ut og spør hvordan maten smaker.

«Her kunne jeg tenke meg å bli en stund,» svarer Bonnie.

Kokken stikker en tannpirker mellom jekslene og smiler i sommerskjegget.

«Det er plass på loftet.»

Skjæløy, gratisfergen fra Langesund legger til med flere gjester, mens vi spiser dessert. Hun virker lykkelig i kveld.

Jordbærfromasje med jordbærbiter marinert i en lake av kanel, sukker og mynte. Til dette anbefaler servitøren kaffe og Icapitelli dessertvin.

Astrid suger på appelsinbåten og stryker Lorentz på underarmen.

«Se på Lyset, Lorentz. For en deilig sommerkveld. Skal vi ta oss en rotur» Tom Erik Økland har fått med seg en av distriktets beste kokker, Espen Ihlen, og pusset opp Langøya Hovedgård til et serveringssted i familien Skougaards ånd. En av servitørene står ved inngangen og vanner noen blomsterurner, kniper av noen tørre blader og ønsker oss velkommen. Hun finner et bord til oss selv om alt er bortbestilt.

Bonnie får et glass rosevin, tar av skoene under det rustikke benkebordet, bøyer seg frem og hvisker:

Etter maten går vi stien til den andre siden av øya. Det lukter av urter, blomster og varme bartrær. Vi sniker oss rundt kanten av gjerdet og helt ut til tuppen med fyret til høyre Fugleøya på venstre side.

Bonnie står med ryggen til. Trekker av gule silkekjolen jeg rappet i Brevik. Den blir liggende som en sol på det fem hundre millioner år gamle fjellet.

Bonnie smiler når hun vasser uti. Skyene mørkner i horisonten over Helgeroa. Sola er i ferd med å gå ned bak Høgenhei. Hun snur seg mot meg med Langesundsfjorden til midt på lårene.

«I kveld kan jeg være Oda Krogh, så kan du være jeger.»

«Nå har jeg bare kjolen på. I kveld vil jeg bade.»

Menyen har hovedvekt av sjømat; reker i Langøyamajones, fiskesuppe, fiskeburger. Joacim anbefaler dagens fangst fra havet og vi får panert seibiff med grove biter av stekt nepe, tykke rødbetskiver, nypoteter og nykål. Få ingredienser hvor hver smak kommer frem og utfyller hverandre.

Bordene i uteserveringen i bakgården er enkelt pyntet, med noen skjell, en ringblomst i et cognacglass og et telys i et norgesglass med knuste skjell i bunnen. Bygningene har hvitmalt rustikk panel med originale vinduer. Atmosfæren er behagelig. Det føles nesten som å komme hjem i hagen til noen en gang på slutten av attenhundretallet. Det eneste som mangler er diktopplesing og pianospilling på terrassen.

Høysommeren pipler ut av de søtsyrlige rødbetene. Seibiffen er høy og perfekt stekt, den flaker seg når den deles. Panert med hjembakt brød og toppet med bløt løk, litt gressløk og kapers.

Tilsynelatende enkel mat, men tilberedt med kunnskap og 26

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Bonnies dikt på servietten: Nettopp nå når det varme fjellet er min hodepute og den lille vik er din armkrok er mitt hodeskall så lett å knuse for fiskerens fot Fiskene slår fortsatt med halen idet han går iland striper av rødt treffer skjell og sneglehus En bølge slår mot land som en blekksprut jafser med seg resten

Espen Ihlens jordbærfromasj Finn de beste bærene, plukk helst selv.Kjør bærene i foodprossesoren med saften av to lime og sukker. (til 400 gr bær, ca 6 ss sukker).

Smelt 4 plater gelantin i varm jordbærsaft,og hell det i bærmosen, pisk krem for hånd,(3 dl) og vend den i bærmosen Hell over i posjonsglass og la det stå kaldt til det er ferdig. ( dvs stivnet) Strø over hjemmelaget, knust karamell og server.

Nytes best i kveldssolen, med et glass I Capitelli.

L

Krim Stein Riverton - jubileum

Døden på Høyers

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

i ankommer hotellet sammen med den første varmebølgen i slutten av mars. Fasaden mot Kongens gate har en rødlighet i murpussen. På toppetasjen skimtes balkonger med utsikt over rådhusplassen og vannspeilet i Bryggeparken.

V

«Ja, han skulle ta båten Bosphorus fra Menstad. Han hadde fått penger av redaktør Thommessen i Tidens tegn til reisen han selv kalte en forsoningsreise. Han ville til det hellige land for å be om tilgivelse. Båten var forsinket og Elvestad og hans assistent Haakon Haugen tok inn her, på rom 208.

Miljøet inne er i klassisk engelsk stil; chesterfieldsalonger i vinrød oksehud, teak, mahogny og mørk eik. Her har mang en pjolter blitt fortært. Hemmeligheter har blitt hvisket fra blodrøde kjoler til hvitstivede skjorter, kontrakter har blitt inngått. I spisesalen henger krystallkroner over bord med hvite duker. Vi er midt mellom frokost og lunsj. Bare èn gjest i salen, en bredskuldret, høy mann i sort dressjakke med ryggen mot oss. Han sitter litt sammensunket i skuldrene, lett bøyd over bordet med utsikt over elven.

De spiste i restauranten. Drakk noen glass vin og diskuterte visstnok dramatisering av en av Elvestads kriminalfortellinger, Færgestedet. Haugen ble sendt ut i snødrevet som lå over byen for å finne et eksemplar av boken, Sven hentet skrivepapir og konvolutter i resepsjonen og trakk seg tilbake til rommet sitt.

Direktør for Thon Høyers hotell, Christer Sørensen har en slik naturlige autoritet som hotelldirektører skal ha. Han er høyreist og stram, hilser velkommen, finner et bord, holder frem stolene og får kaffe brakt fra kjøkkenet.

Ingen vet nøyaktig hva som skjedde, men hylet fra rengjøringsdamen som fant ham bak den åpne døren skingret gjennom hele hotellet.»

«Er det mulig å få se åstedet?»

«Selvfølgelig.»

Dette er et hotell med en særegen historie», sier Sørensen.

«Nils P. Høyer overtok driften fra madame Blom som drev restaurantvirksomhet her. Han pusset opp hotellet og gjorde stedet populært for både statsråder, fremstående forretningsfolk og kunstnere på slutten av attenhundretallet.

Hotelldirektør Sørensen leder an gjennom hotellkompleksets mange korridorer, saler og etasjer. Han forteller at hotellet har blitt betydelig oppgradert som konferansehotell de siste årene, og sammen med moderne fasiliteter ønsker hotellet å holde sin tradisjonelle stil i hevd. Hotellets eier, Olav Thon kommer stadig med gamle malerier og andre utsmykningsgjenstander.

For åtti år siden i år, den 18. desember 1934 fikk vi besøk av Norges mestselgende kriminalforfatter, Sven Elvestad, best kjent som Stein Riverton. Elvestad hadde akkurat fylt femti år, han var alkoholisert og sliten. Han skulle ut på en lang reise.

Han var på vei til Palestina.»

«Da Thon kjøpte hotellet fikk han bygget en leilighet til sin kone her, hun hadde slekt i Telemark», sier Sørensen. «Nå har vi gjort den om til en suite.» Han viser oss Inger Johanne-suiten med peis, balkong og utsikt. «Dette er sannsynligvis et av Skiens vakreste rom».

«Palestina?»

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

29

Sven Elvestad (7. sept. 1884 - 18. des.

1934 - mest kjent under pseudonymet Stein Riverton) Skapte krimlitteraturen i Norge.

I 1908 startet hefteserien «Lys og Skygge» med «Et mennesketyveri», hvor mesterdetektiven Knut Gribb og hans erkefiende Thomas Ryer ble introdusert.

Elvestad var kjent for sine særdeles subjektive litterær-journalistiske portretter. Han var den første utenlandske journalist til å intervjue Adolf Hitler. Elvestad døde plutselig og alene på Høyers Hotell i Skien i 1934

I påsken arrangerte Sørensen mysteriekvelder på Høyers. Han var selv aktiv i dramaet. Mer vil han ikke røpe. Han stopper opp i en av korridorene i øverste etasje. Er det svak lyd av fottrinn vi hører?

Mange år før sin ankomst til Høyers, skrev Elvestad i 1910 boken «Angsten» om en reisende som jages fra sted til sted på flukt fra sin egen angst. Han tar inn på et hotell like oppunder jul, konfronterer sin egen angst på et hotellrom og blir funnet død.

«Der er han igjen», mumler Sørensen.

Tross varmen slår et gufs av kald luft mot oss når han åpner døren til rom 208. Det er gjort om til konferanserom.

Her døde altså Stein Riverton for åtti år siden. Mannen med de mange navn. Sven Elvestad, den første utenlandske journalist til å intervjue Adolf Hitler, den første og kanskje eneste til å gå inn i et bur for å intervjue en vill løve, mannen som skrev om Jernvognen, Asbjørn Krag og Knut Gribb, som fornyet journalistikken med sine sagnomsuste portretter, som levde på hotelladresser i mange år, og som drakk sin siste pjolter her på Høyers.

30

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Ute på balkongen kan man vinke ned til rådhusplassen. «På takterrassen her kan man nyte livet en varm sommerdag», sier hotelldirektøren. «Det er et sted med historisk sus.»

Nede i resepsjonen sier hotelldirektøren farvel. Det lukter sigar.

Borte ved vinduet stiger sakte en blålig røk fra et askebeger.

Maten på tallerkenen er bare halvspist. Kniv og gaffel ligger i kors med rester av smørbrød. På den hvite duken ligger en fyllepenn

p

Portrettet Vibeke Hein BĂŚra

NĂĽr det groteske blir normalt

Krim på nett og i bøker kan påvirke psyken vår. Det kan bli fryktelig farlig når det groteske blir normalt, sier Vibeke Hein Bæra, juristen som ble landskjent som en av Anders Behring Breiviks to hovedforsvarere sammen med Geir Lippestad.

mye, sier Hein Bæra som ved et lykketreff kom over Jonas Jonassons «Hundreåringen» like etter at rettssaken var ferdig.

Hyttenaboen på Siktesøya i Eidangerfjorden kunne høre 49åringen le høyt lenge før hun var kommet halvveis i boka. Trist måtte hun konstatere at boka var slutt.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Det bestialske Det er på advokatkontoret Lippestad AS vi skal møtes. Det er regn i lufta når Vibeke Hein Bæra viser vei opp den staselige trappa til Borgengården midt i Skien sentrum. I kort, sort kjole, rødlakkerte negler i høye sko ønsker hun velkommen og viser frem rommene O.H. Holta lot bygge i 1896. Den hvite murbygningen i nybarokk stil, har sin fordums storhet intakt.

Advokatkontoret er langt fra støvete, men derimot innredet med moderne lamper, glassbord myke tepper. I vaser står frukttrærkvister i blomst og på Hein Bæras blanke skrivebord er ikke en straffesak å se. Ikke for det, sakene står i kø.

F

orsvarsadvokaten fra Porsgrunn leser ikke lenger krim. I stedet kaster hun seg over kokebøker med oppskrifter på supper, grillmat og saftige kaker og bruker mer enn gjerne timer på kjøkkenet eller foran PC-en for å oppdatere matbloggen «Maten og lidenskapen».

- Før var jeg enormt glad i krimbøker, men når jeg jobber med så mye vold, drap og obduksjonsrapporter klarer jeg ikke lese den slags lenger. Jeg tok med Jo Nesbøs «Politi» på hytta i påska, men orket ikke åpne den. 22. juli-saken har forandret 32

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

HISTORIER PÅVIRKER: Hvordan barn i dataspill skyter hodene av hverandre så blodet spruter, bekymrer meg, sier forsvarsadvokat Vibeke Hein Bæra.

Lenge har hun vært opptatt med den mye omtalte babydrapssaken og 22.julisaken er ennå ikke helt avsluttet.

Vi snakker om det bestialske i den virkelige verden og i litteraturen. Og om hvordan spillverdenen kan bli litt for virkelig for enkelte.

Dataspill og frøken Detektiv - Hvordan barn i dataspill skyter hodene av hverandre så blodet spruter, bekymrer meg. Vi som foreldre bør sette grenser og som forbrukere bør vi si ifra. Anders Behring Breivik gikk inn i spillverdenen og utførte drapene som en robot. Rent metodisk.

Da jeg var barn leste vi Bobseybarna, Hardyguttene og Frøken Detektiv. Det er lenge siden det var ungdomslektyre og vi skal ikke være naive. Men vi trenger de gode forfatterne og bøker barn og unge vil lese, sier hun og lener seg over den blanke møtebordet. Det glitrer i det tykke armbåndet.

Legger igjen spor Hein Bæra har lang fartstid både som jurist, politiadvokat og ved Telemark politidistrikt og som regiondirektør i Arbeidstilsynet i Sør Norge. Hun mener god kommunikasjon er ekstremt viktig.

- Det motsatte kan være kimen til store misforståelser og i verste fall kan det føre til justismord. Det er større sjanser for dette i domstolene i dag. Det skyldes flere ting: Vi har de språklige utfordringene, og da tenker jeg spesielt på det flerspråklige og tolkeelementet i forhold til vitner eller kriminelle. Det handler også om kulturelle forskjeller og i hvilken kontekst ting blir sagt eller skrevet. I tillegg er det de elektroniske sporene vi legger fra oss. I forhold til bevissikring går dette i en rasende fart fordi vi i dag er i stand til å hente ut fragmenter fra chat og sms. Det kan være gjenstand for misforståelser. Politiets logger vet vi har høy troverdighet. Det er viktig å være klar over hvordan elektroniske spor kan graves frem igjen og mistolkes.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

33

Det er et menneske som sitter der, en som kjenner seg forferdelig alene. Å være medmenneske er veldig viktig i tillegg til å forholde seg faglig.

VIBEKE HEIN BÆRA

34

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

DIGGER COHEN: Som avslapping bruker Hein Bæra musikk og bøker.

- Cohen er sexy selv om han er fylt åtti.

Vibeke Hein Bæra snakker seg varm. Kaffen blir kald før hun rekker å smake på den.

- Hva gir deg mest i jobben du har nå?

-Det mest spennende er når jeg får en telefon om et menneske som er mistenkt for å ha gjort noe helt forferdelig og som jeg da skal møte for første gang.

Være medmenneske -Hvordan er det første møtet?

-Det skjer i arresten og min rolle er å sette meg inn i situasjonen og det som har skjedd. Det er et møte med et menneske i krise. Det kan skyldes en feil eller at personen har opplevd noe som tar tatt av. Noe som ikke var planlagt. Det er et menneske som sitter der, en som kjenner seg forferdelig alene. Å være medmenneske er veldig viktig i tillegg til å forholde seg faglig. For svært mange fremsto Anders Behring Breivik i retten, til de grader bevisst det han gjorde. Og saken dreide seg til slutt om hvorvidt han var tilregnelig eller ikke, forklarer Hein Bæra som i flere måneder hadde jevnlige møter med Breivik.

Sexy Cohen -Opp mot disse sakene med drap og ondskap, hvor henter du balansen?

- Havet. Naturen. Turer i skogen eller det å få være alene, sittende på et skjær nordpå.

Hein Bæra snakker lett i utropstegn, men blir drømmende i blikket når hun tenker på røttene i Nord-Norge. «Ho Vibèke» har slukt alt av Hamsun og hører gjerne på Kari Bremnes «Hurtigruta». Men det er Leonard Cohen hun digger. Da 22. julisaken var over tok hun flyet rett til København for å høre sitt idol in concert.

-Vet du, han sexy selv om han 80! Vi bodde på samme hotell og spiste frokost sammen dagen etter. Ved hvert vårt bord selvsagt, men jeg gikk bort til bordet, tok ham på armen og takket for konserten. Det syntes han var hyggelig.

Vibeke ler så øynene smiler. Hun forteller om matbloggen hun driver sammen med kollega Miriam Thorsell Næs og at drømmen er å ha eget matsted.

God psykisk helse - Min beste venn, Geir, (Lippestad) har sagt han kjøpe et sted til meg. Jeg liker mat det tar lang til å lage, så mannen min Per Åge og jeg småspiser litt mens vi venter på at maten skal bli ferdig.

- Bortsett fra at mat smaker, hvor kommer entusiasmen fra?

-Mamma slapp meg til på kjøkkenet hjemme på Grønli. Jeg fikk lage hva jeg ville, men jeg måtte rydde etterpå. Mat er god psykisk helse og utrolig godt. Heldigvis er det tid for grill nå.

Jeg lager verdens beste barberquesaus og mannen min elsker den!

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

35

M

Glemte skatter Sitater fra støvete bøker

Musikk

Englestøv

I

«Man skulle tro det var en skrekkfantasi, men en gang så jeg et fotografi fra en fransk nudistcamp der et kjærestepar grillet pølser og koteletter sammen med de like nakne svigerforeldrene sine».

«En naken mann – 18 kvinner kler av mannen, Tove Nilsen, Aschehoug, 2002)

E

nglestøv er et snedig og ganske kult band. I fjor ga de ut romanen «Å dra, og aldri vende tilbake» med låter tilhørende hver av tekstene i boka. Litteraturgarasjen har tatt en prat med en av drivkreftene i bandet, komponist og forfatter Halvor Nordal Strand som holder til i Skien.

II

Englestøv er forlengelsen av et band jeg startet det siste året jeg gikk på konservatoriet i Kristiansand Jeg brant inne med en mengde ideer, og var klar for å ta skrittet fra komperollen til å lede mitt eget prosjekt. «Å dra, og aldri vende tilbake» er en idè jeg ikke tror har blitt gjort før - å la en plate og en bok fortelle den samme historien, fra to forskjellige sider. «Å dra og aldri vende tilbake» er en poetisk kortroman. Den handler om et kjærestepar i slutten av 20-årene som forteller sin historie. Gutten, Glør i boka, og jenta, Oda, på plata. Vi har sammenfattet plottet med å si at det handler om to mennesker som finner hverandre, og mister seg selv. Det er ganske beskrivende, egentlig. Jeg ønsker å utforske hvordan man forholder seg til hverandre, og hverandres ulikheter i et kjærlighetsforhold. Jeg har brukt mye av meg selv, og mine egne erfaringer og tanker i begge hovedkarakterene, og har prøvd å forholde meg så nøytral som mulig. Jeg vil at man skal se det fra to sider, og reflektere over hva som er virkelig og hva som er innbilt - hva som er rett og hva som er galt. Det synes jeg er spennende. Er det noe som er rett, og noe annet som er galt? Hvem er det i tilfelle som bestemmer dette?

Med hoften skubber hun igjen servantskuffen og kommer mot meg med fingeren i munnen. Hun holder nikkelhylsen med febertermometeret og vil at vi skal leke den velkjente «legevisitten kommer».

(Edith», Ernst Brunner om Edith Södergran, 1993, Tiden Norsk Forlag)

Jeg synes det er vanskelig å skrive med overbevisning dersom teksten ikke bygger på noe som jeg kan relatere til meg selv på ett eller annet vis, sier Halvor Nordal Strand.

III

Denne historien har på mange måter vært en øvelse i å ta følelser, tanker og situasjoner fra mitt eget liv, og blåse det opp, gjøre det større, viktigere og mer ekstremt.

Englestøv kan tolkes på mange vis. Jeg liker at det inneholder ord som både er positivt og negativt ladd. Den dualiteten gjør at det er vanskeligere å forholde seg likegyldig til det. Det at det også er en betegnelse på et narkotisk stoff gir det en litt farlig dimensjon som får oss til å fremstå som litt tøffere enn det vi egentlig er.

Vi har fått veldig gode tilbakemeldinger fra publikum som har overvært konserter, og andre som har lest og lyttet. De aller fleste er nysgjerrige, og synes det er spennende med den ukonvensjonelle måten å fortelle en historie på. Det har blitt litt grining også.

Nå for tiden jobber vi med et minialbum på 6 låter. Soundet er blitt mindre elektronisk og mer gitarbasert. Tekstene er fremdeles på norsk, men denne gangen holder vi oss til musikk og sangtekster. Vi gleder oss til å gi det ut, og å spille flere konserter.

36

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

"Den morgenen jeg ikke vil kjemme håret, for min elskede har krøllet det i hendene sine som en pute" (Puteboken - japanske kjærligetsdikt gjendiktet av Hanne Bramness, Cappelen)

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

19

T

Tema

Ondskap i litteraturen Mystikk og mørke, lidelse og død.

Farlige bøkerhar alltid tiltrukket oss lesere.

Vi har fått litteraturviter Ingrid Elisabeth Kåss og kunsthistoriker Christine Hermansen til å se på ondskap i litteraturen.

Tre klassikere -og en ny vri.

Foto: Oda Lilløy Andersen

T

Tema Ondskap i litteraturen

Mørkets hjerte

Virkeligheten er overveldende og overgår all fiksjon, men fiksjon og litteratur som del av vår virkelighet, er med på å gi oss en forståelse av fenomener vi ønsker å forstå, men har vanskelig for å fatte.

Tekst: Cand Philol Ingrid Elisabeth Koss

M

ørkets hjerte av Joseph Conrad (1899) er et intellektuelt skjerpende litterært verk hvor menneskelige svakheter som grådighet og ondskap, står i fokus og er satt i perspektiv. Selve handlingen er raskt oppsummert: En sjømann- kalt Marlow – får et uklart oppdrag om å reise opp Kongofloden i Vest Afrika, en reise i Belgisk Kongo hvor han opplever “Inferno”. Underveis blir det klart at han skal oppsøke en spesiell handelsstasjon innerst i Kongo for å ta greie på hva som er skjedd med lederen av elfenbenshandelen der- en mann ved navn Kurtz. Mens Marlow er der, dør Kurtz, og Marlow reiser tilbake og forteller hva han har opplevd til fire av sine venner i London mens de sitter på dekket av en seilbåt i skumringen ved Themsens utløp og venter på at tidevannet skal snu.

Selv om handlingen lett kan oppsummeres er teksten ikke enkel - den er multidimensjonal – det politiske, ideologiske, historiske og det personlige – alt står på spill samtidig. Teksten er både realistisk og modernistisk. Uttrykksformen er ofte impresjonistisk. Det er en kopling i Conrad ved den evnen han har på den ene side til å fortelle en spennende historie – og – på 38

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

den andre til å kople dette sammen med eksistensielle problem som mennesker strir med. Problem som er like aktuelle og livsviktige i dag 115 år etter boken ble skrevet.

Det Conrad først og fremst er interessert i, er nemlig verken ytre spenning eller eksotiske omgivelser, men måten den menneskelige psyke reagerer overfor påkjenninger på. Hva tåler kjærligheten før den gir opp, hvor langt holder vår moral og æresbegreper. Hvordan klarer mennesket seg når han blir satt på prøve, i møtet med det uforutsette og ukjente – alene uten kvalitetssikring og overformynderi, da først får den siviliserte mann vise om han er virkelig nettopp det. Marlow møter flere europeiske menn på sin reise, ingen har klart denne prøven.

Men han har stor tro på at den mye omtalte Kurtz vil ha bestått med glans. Kurtz viser seg å være den verste av dem all. Hans siste ord «The Horror! The Horror!» er gått inn i språket som et idiom for de mest infame grusomheter som kan påføres mennesker av andre mennesker. Mange har latt seg besnære og inspirere av Mørkets hjerte. Mørkets hjerte var inspirasjonen til Francis Ford Coppolas prisbelønte film Apocalypse Now (1979) med Marlon Brando som Kurtz

I Mørkets hjerte ligger altså «betydningen av en fortelling ikke inni den som en kjerne, men utenom den, rundt omkring historien, omtrent som lysskjæret omkring en glo, eller som en av disse tåkeringene man undertiden kan se rundt månen.»

Dette lyder merkelig, men det er her jeg fant min «nøkkel» til teksten. Jeg tror det er erfaringer som er så mørke at vi nær sagt ikke kan konfrontere dem direkte. Vi må bearbeide dem for å få avstand før vi kan forstå. Forenklet kan en si at kjernen er erfaringen, og fortellingen ligger rundt erfaringen. Ved å lese forstår vi mer enn vi ellers ville ha gjort. Historien koples sammen med våre egne erfaringer. Å lese blir som å se i et kaleidoskop, mosaikken består at elementer skapt av teksten som sammen med våre egne erfaringer, former bilder i vår bevissthet.

Mørkets hjerte blottstiller problem, men løsningene, hvis de finnes – overlater forfatteren til oss å finne. Mørkets hjerte en roman som gir dypere innsikt, og er i tillegg en språklig og stilistisk perle. Så for å se lyset rundt månen og bli løftet opp fra mørket bør nettopp du lese Mørkets hjerte!

Mørkets hjerte er min trofaste litterære følgesvenn.uelle og livsviktige i dag 115 år etter boken ble skrevet.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

39

T

Tema Ondskap i litteraturen

Folkefienden Dette med trøblete far-sønn-forhold, henger som kjent eller ukjent nært sammen med autoritetsproblematikk, og da er vi straks inne i kjernen for handlingen både i ”Haisommer” og ”En folkefiende”.

Tekst: Kunsthistoriker Christine Hermansen

D

a jeg sa på jobben at jeg jobbet med en tung og seriøs komparativ analyse av Ibsens ”En folkefiende” og Spielbergs ”Haisommer”, var det ikke så mange som så sammenhengen umiddelbart, men den er der, og den er slettes ikke så fjern.

Jeg er utdannet kunsthistoriker, og vi kunsthistorikere er jo kjent for å kunne lage usaklige komparative analyser av hva som helst. Jeg begynte derfor på ekte kunsthistorikervis, med å lete etter personlighetstrekk ved kunstnerne Ibsen og Spielberg som var egnet for sammenligning. Resultatet var i grunn at de personlige likhetene er svært få.

Spielberg født i Amerika, Ibsen i Europa. Spielberg født på 1900-tallet, Ibsen på 1800-tallet. Spielberg har 6 barn, Ibsen hadde 1. Spielberg født i desember, Ibsen født i mars, Haisommer var Speilbergs andre helaftens, En Folkefiende var ikke Ibsens andre…og sånn fortsatte det inntil jeg kom til å tenke på at begge jo faktisk har litt skjeggvekst…

Men så kom gjennombruddet, og det var både interessant og kunsthistorikervennlig - kunstnerne Ibsen og Spielberg hadde nemlig begge et trøblete forhold til sin egen far. Og en mer konstruktiv kunstnerbakgrunn enn det, finnes ikke. Spielbergs foreldre skilte seg tidlig, Ibsens foreldre gikk på store økonomiske og statusmessige tap. Sånt blir det kunst av…

Dette med trøblete far-sønn-forhold, henger som kjent eller ukjent nært sammen med autoritetsproblematikk, og da er vi 40

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

straks inne i kjernen for handlingen både i ”Haisommer” og ”En folkefiende”.

I ”Haisommer”, som ble lansert i 1975, møter vi badebyen Amity, hvor sheriffen Martin Brody forsøker å passe på innbyggerne sine. Det er jo velkjent at byen får et lite haiproblem. Det finnes en svær hvithai ute i det store blå dypet et sted, og haien tygger i seg innbyggerne. Sheriff Martin Brody, altså i utgangspunktet en karakter som vi vet at er rettskaffen og ærlig fordi han er sheriff, han forsøker å si ifra om problemet til byens myndigheter og autoriteter. Strendene må stenges! Men byens ordfører og andre som burde vite bedre, overrasker ham ved å si nei til hans heltemodige forslag. De sier nei, fordi å innrømme frykt for hai vil føre til at turistene flykter. Da vil byen få et påfølgende tap av inntekter, og det går de onde kommersielle kreftene i byen, sterkt i mot.

I ”En folkefiende”, som ble urfremført i 1883, dreier handlingen seg omkring Dr. Stockman som bor i en kystby i det sydlige Norge. Det er bygget et nytt badeanlegg i byen, og turistene strømmer til. Dr. Stockmann er som Brody, en karakter man umiddelbart får tillit til, fordi han også representerer dem som vet best, denne gangen en lege.

Stockman har fått mistanke om at noe er galt ved det nye, innbringende badeanlegget, og har tatt vannprøver. De viser at han har hatt rett, såkalte infusjonsdyr fra skinngarveriet som ligger ovenfor badeanlegget, har kommet inn i anlegget, og gjør at effekten blir alt annet enn helsebringende. Stockmann vil

KONTRASTER OG SAMMENHENG: Grenland filmklubb tok initiativet til å vise «Haisommer» i Henrik Ibsens gamle låve på Venstøp i Skien. Kunsthistoriker ved Telemark Museum, Christine Hermansen forklarte sammenhengen

også si ifra, og forventer et klapp eller 15 på skuldrene. Men heller ikke han blir møtt med takknemlighet. Også i en folkefiende, opplever varsleren å bli sablet ned. Stockman tar opp kampen mot byens autoriteter, og opplever dessverre i løpet av stykket at datteren mister jobben, han mister selv jobben, barna blir mobbet på skolen, rutene til huset blir knust og han mister familiens arv. Stockman velger allikevel å bekjempe den forbannede kompakte majoritet som han sier.

Majoriteten har aldri rett.

I begge fortellingene er autoriteten og motkreftene uetiske, de representerer begge det kommersielle. Det gjør at det er enkelt for oss som publikummere å ta side, likeledes for karakterene i fortellingen. Vanskeligere for karakterene er det når konsekvensene av rammer varsleren personlig. Det skjer i både Haisommer og En folkefiende, og dras inn i en ubehagelig spenning om hvordan varsleren vil agere.

Vi forventer oss ulike opplevelser fra Ibsen og Speilberg, men disse fortellingen er svært like. Det viser seg at det ikke bare er Ibsen man kan skrelle som en løk og finne stadig nye lag, slik er det jammen også med Spielberg. Nå er jeg kanskje i ferd med å begå en annen typisk kunsthistorikerfeil, nemlig å lese aaaaaalt for mye mening inn i objektene man behandler.

står imot massene, og diktaturets makt, men er Ibsen seriøs, eller er han satirisk? Speilberg har selv uttalt at han var inspirert av Ibsen, og derfor er det interessant å se hvilken tolkning han gjorde. Selv tenkte jeg at Spielberg hadde gått for heltedyrkelsen, for Brody står på gjennom hele filmen. Men merkelig nok får man denne tvilende følelsen også når man ser ”Haisommmer”.

For øvrig er de begge faktisk basert på virkelige hendelser. Peter Benchley som skrev boken Jaws, lot seg inspirere av en ekte haiepisode langs den amerikanske østkysten . Ibsens historie er inspirert av en episode i Tyskland, hvor en badeby ble rammet av kolera. Legen som sa fra, ble jaget fra byen med familie og det hele, og så satt de der og koste seg med koleraen sin.

Det er forresten flere filmer som passer hjemme hos Ibsen.

Kinesiske ”Slaget om den forbudte by” sammenlignes med Gengangere, og Lars von Triers Antichrist er en selvskreven sammenligning med lille Eyolf.

For det som virkelig er interessant, er tolkningen av Ibsenstykket ”En folkefiende” og derfor også ”Haisommer”.

Det ble nemlig tidlig et teaterstykke som var problematisk for mottakerne. Ofte blir Stockman fremhevet som en helt som LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

41

K

Krim Jørn Lier Horst

Åpner lukkede rom Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

Nordsveenfoto.no

42

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Det å arbeide som etterforskningsleder gjorde at jeg slapp inn bak sperrebåndene og fikk bevege meg blant rester og spor etter alvorlige forbrytelser.

Se restene etter en nådeløs kamp. Tre inn i rom som har vært lukket og byr på uutforskede hemmeligheter.

Det er dit jeg liker å ta med leserne.

JØRN LIER HORST

J

ørn Lier Horst er en av Skandinavias bestselgende forfattere.

Han har utgitt ni kriminalromaner med politimannen William Wisting i hovedrollen og mottok Bokhandlerprisen i 2011 for «Vinterstengt». I 2012 ble han tildelt Rivertonprisen for krimromanen «Jakthundene», i 2013 mottok han Glassnøkkelen for beste skandinaviske krim. Lier Horst ble tidlig opptatt av krim og interessen ble skapt allerede da han i oppveksten hjemme i Bamble var klar for å løse Mikke Mus sine mysterier i Donald. Men det skulle bli mer bloddryppende etter hvert.

Løse gåter - Hvorfor blir vi så fasinert av krim?

- Jeg tror svaret er veldig sammensatt. Fra tidenes morgen har et av de viktigste elementene ved historiefortelling vært å underholde. Som underholdning har kriminallitteratur en egen vitalitet som drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg. Det dreier seg om å finne løsningen på en gåte; etterforskeren skal gjenopprette en orden som er blitt forstyrret, og i vår kaotiske virkelighet har en slik gjenopprettelse av lov og orden en appell til leseren, sier Lier Horst til Litteraturgarasjen.

Litterær rebus - Samtidig tror jeg alle mennesker har en iboende kraft som søker likevekt og klarhet i møte med mysterier. I krimromanene møter vi en helt som skaper orden i kaos, forståelse i det uforståelige, rettferdighet i det urettferdige. Kriminalromanen kan gi oss et svar i vår søken etter sannheten – enten det dreier seg om hvem som gjorde hva eller hvorfor. Og akkurat den menneskelige nysgjerrighet er en kompleks egenskap. Vi er både sensasjonslystne og empatiske på samme tid, vi senker farten og glaner når det har vært en trafikkulykke, og de færreste av oss blir sittende i sofaen hvis en politibil stopper utenfor naboens hus. Vi sitter i timevis foran Nyhetskanalen når store ulykker og naturkatastrofer inntreffer. Og selv som tilskuere kan vi kjenne adrenalinet som jobber i kroppen. Vi kan få dårlig samvittighet for den upassende tilfredsstillelsen det gir oss, men kan nok ikke klandres. Adrenalin har en kraftig, euforisk og til og med vanedannende virkning på oss. Bare tenk på et barn som gjerne kjører karusell helt til det kaster opp. Det er en menneskelig egenskap å være nysgjerrig. Uansett: Det er det menneskelige ved oss som søker svar i møte med mysteriet. Den litterære rebusen tiltrekker oss, mener Lier Horst. I tillegg oppfyller kriminalromanen et annet genuint menneskelig behov: drømmene våre. Vi bruker denne formen for litteratur til å

drømme oss bort. For en stakket stund blir vi en del av heltens univers; heltens fiender er våre fiender, vennene hans er våre venner, og ofte hadde vi vel gjerne også sett at hans kvinner var våre kvinner (eller hennes menn var våre menn).

Besnærende tankelek -Hvilke krimbok er den beste du har lest?

- Jeg har ingen enkeltstående favoritt, men «De dødes tjern»(André Bjerke) er for eksempel en av de mest spennende bøkene jeg har lest. Med en snedig oppbygd historie, mesterlige naturskildringer og helt spesielle rammer rundt handlingen, sniker historien seg inn under huden. Noe av det samme finner du i «Jernvognen»(Sven Elvestad/Stein Riverton)som ble utgitt første gang i 1909 og er omtalt som en av verdens ypperste kriminalgrøssere. Likeledes den stemningsmettede» Døde menn går i land»(Bernhard Borge/André Bjerke). En uslåelige blanding av psykologisk drama og besnærende tankelek.

Samtale med Elvestad - Foretrekker du norsk eller utenlandsk krim?

- Jeg leser nok helst skandinaviske kriminalromaner, men det handler om å holde seg oppdatert på hva som foregår i nærområdet.

- Hvilke krimforfatter, død eller levende, skulle du gjerne slått av en prat med?

- Et møte med Sven Elvestad kunne blitt en interessant samtale.

Pårørende og gjerningsmenn - Tror du din bakgrunn fra politiyrket gjør bøkene dine ekstra troverdige?

- Jeg sluttet i politiet i september 2013, etter nesten 20 år i tjeneste. Det har vært et yrke som på mange måter har formet meg som menneske, og det bærer også bøkene mine preg av.

Det å arbeide som etterforskningsleder gjorde at jeg slapp inn bak sperrebåndene og fikk bevege meg blant rester og spor etter alvorlige forbrytelser. Se restene etter en nådeløs kamp.

Tre inn i rom som har vært lukket og byr på uutforskede hemmeligheter. Det er dit jeg liker å ta med leserne. I arbeidet med disse sakene møtte jeg selvsagt også de menneskene som hadde vært ofre for forbrytelsene, noen ganger bare de som satt igjen og var pårørene og etterlatte. Samtidig var det også min jobb å snakke med de som hadde utført forbrytelsene, altså avhøre gjerningsmennene. Jeg tenker at med dette finner leserne en realisme i bøkene mine som skaper nærvær og nysgjerrighet til teksten, som gjør historiene levende og gir den en autentisk nerve.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

43

- Du har suksess med krimbøker for barn, og er nå aktuell med Operasjon Påskelilje. Hvorfor begynte du å skrive krim for barn? Ledetråder - Jeg tror mange etablerte forfattere har et ønske om å gjenskape noe av den barnlige leselysten som de selv opplevde i starten av tenårene. Det gjaldt også meg da jeg begynte på CLUE-serien i 2012. Da jeg var 10-14 år leste jeg om Hardyguttene, Frøken Detektiv, De Fem og om Tordivelen som fløy i skumringen. I likhet med de klassiske ungdomsbokserier lar også jeg flere ungdommer være hovedpersoner. Hver utgivelse inneholder et selvstendig mysterium som ungdommene roter seg bort i, og de må finne ledetråder, eller clues, til hva forbryterne kan ha etterlatt seg av spor.

Filosofisk dilemma - Det som gjør bøkene spennende å skrive er at hver utgivelse også har et pedagogisk bakteppe der jeg presenterer en kjent filosof og filosofiske dilemmaer, og for at ungdommene i bøkene skal klare å løse saken må de lære seg å tenke i samme baner som noen av vestens store tenkere har tenkt før dem – og forhåpentligvis kan noe av tankemåten smitte over på de unge leserne. Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 kom i stand nesten som en tilfeldighet. Jeg har i mange år holdt skrivekurs for barn og unge på kulturskolen i Larvik. Der møtte jeg illustratør Hans Jørgen Sandnes som holdt animasjonskurs. Vårt felles engasjement for arbeid med barn og unge gjorde at vi ville lage spennende bøker med tekst og tegninger som skapte leseglede og leselyst.

Rivertonprisen - Handlingen i disse bøkene foregår i den lille byen Elvestad. Er navnet inspirert av krimforfatter og journalist Sven Elvestad?

- Det er nok både riktig tenkt og observert. Elvestad ligger jo i tillegg ved utløpet av elven Svenna.

- Rivertonklubben har fått navnet sitt etter Elvestads alias Riverton. Hva har Rivertonprisen betydd for deg?

- Rivertonprisen er den høyeste utmerkelsen en krimforfatter kan få her i landet. Det er klart prisen hegner høyt.

Ingen enkel oppskrift - Du gjør stor suksess i inn- og utland og er mye på reise. Når får du tid til å skrive?

- Det at jeg sluttet i jobben i politiet har selvsagt gitt meg mer tid til å møte leserne. Jeg skriver egentlig over alt. På flyplasser og hotelrom, men når jeg er hjemme forsøker jeg å gå til rene arbeidsdager hvor jeg er på kontoret i Stavern fra ni til fem.

-Hva er det perfekte krimplot?

-Det finnes mange, og jeg har ikke oppskriften på et enkelt.

Virkeligheten mer brutal - Kan krimbøker bli for bestialske i sine beskrivelser av detaljer eller er det virkeligheten som er råere enn vi kan forestille oss?

- Virkeligheten kan helt klart være mer brutal enn hva både 44

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

lesere og forfattere kan forestille seg, men det betyr ikke at det hører hjemme i litteraturen. For min del finner jeg mer spenning i bøker der forfatteren lar stemningen og atmosfæren gjøre sitt til at uhyggen sniker seg inn under huden på meg, enn at jeg møter den i form av knyttneveslagsmål.

- Når begynte du å lese krim?

-Tidlig. Jeg husker at jeg syntes de beste historiene i Donald var mysteriene som Mikke Mus måtte oppklare.

Fakta og fag - Du er til god hjelp for norske oversettere som står i beit for faguttrykk. Hva er det de spør oftest om?

- Det handler mye om kriminalteknikk. Jeg skrev en gang en faktabok om temaet, beregnet for barn. Den er det mange krimforfattere som benytter som oppslagsverk.

- Kriminallitteratur får av og til kritikk for dårlig språk. Stemmer det?

– Krimbøkenes oppbygging mot forventet spenning fordrer en enkel, direkte skrivemåte, men i takt med sjangerens popularitet oppleves også en dreining hvor vi stadig sjeldnere finner et forutsigelig skriftbilde. Krimforfatterne har gitt slipp på det gammelmodig, knirkete fortellergrep fra Agatha Christies tid.

Stadig oftere får leseren anledning til å synke ned i ordene.

Refleksjonene og metaforene får en egenverdi, og bidrar til å gjøre karakterene mer troverdige. Karin Fossum skriver for eksempel i sine kriminalromaner med en sitrende medmenneskelighet som det gjør vondt å berøres av. Kjell Ola Dahl illustrerer menneskets mangesidighet og forener en hardkokt fortellerstil med nærmest poetiske skildringer. Jørgen Gunnerød har et språk som synger og hvor handlingen er konsentrert om å beskrive det allmenne og dagligdagse, og hva det skjuler. Vidar Sundstøl overbeviser leseren med mektig skildring, frapperende persontegninger og skaper en lengesittende og dvelende uro i oss, sier han til Litteraturgarasjen.

Flere bøker – Kvaliteten på de mange krimutgivelsene er selvsagt variabel, som den er for all litteratur, men god kriminallitteratur har altså kvaliteter langt ut over det å gjøre flyturen litt kortere. På sitt beste har den evne til å imitere levende liv med originalitet og eleganse, med språklig presisjon og kognitiv dybde. Samtidig som den gir oss en spennende og medrivende historie.

- Hva er ditt neste prosjekt?

- Det kommer nye bøker i CLUE-serien og om Detektivbyrå nr.

2 i løpet av året. Neste bok om William Wisting kommer i 2015.

Det er en historien som begynner nede i en kald og mørk kjeller, røper Jørn Lier Horst.

En ganske alvorlig mann

SPØK TIL SIDE: Mannen bak vitseleksikonet, «Vitsipedia», Jørn Roeim leser helst klassikere fra egen hylle.

En ganske alvorlig mann

Jeg synes norsk samtidslitteratur lett blir navlebeskuende - det handler ofte om livet på bygda.

JØRN ROEIM

Tekst og foto : Astrid Borchgrevink Lund

F

olk ber meg holde taler og fortelle vitser, men jeg er ingen stand up-komiker, sier Jørn Roeim, norges vitsebokkonge. Nå er forfatteren og oversetteren aktuell med et splitter nytt vitseleksikon for barn, «Vitsipedia».

«Si meg — dette pianoet her, er det med garanti?» spør kunden i musikkforretningen.

«Ja visst,» svarer ekspeditøren, «vi garanterer at det er et piano.»

Jørn Roeim siterer en av sine favoritter fra vitseleksikonet og gliser fornøyd. Vi møtes i det store røde huset på Osebakken i Porsgrunn, omgitt av hage med drivhus og en japansk avdeling med stier og dam. Inne er veggene fylt med bilder og bøker og et skilt i stua påskrevet «Laughter is life», en kopi fra et gammelt engelsk tivoli.

Vitses om alt Roeim debuterte i 1987 med boka «Som året går». Siden det har han skrevet og redigert flere titalls vitse- og sitatbøker, blant annet Alle-barna-bøkene, som totalt har kommet i opplag på ca 60.000. Han har også oversatt godt over 100 bøker for barn og voksne, som Grøsser-serien og en lang rekke krimbøker. I 1997 og 1998 kom «Barnas store vitseleksikon» og «Barnas store gåtebok» med illustrasjoner av Per Dybvig. Disse to bøkene ble til «Barnas store humorbok». Blant de nyeste bøkene fra Roeims hånd er «Sprø historie», som med et humoristisk blikk tar for seg norges- og verdenshistorien, og nå aller sist «Vitsipedia» med over 3000 vitser. Intet menneskelig er vitsen fremmed, ifølge Roeim, men i sine egne bøker er han kresen på utvalget. God humor trenger ikke støte noen.

Ingen standup-forfatter - Vi finner vitser overalt, også i litteraturen. Både James Joyce, Samuel Beckett og vår egen Kjartan Fløgstad er eksempler på anerkjente forfattere som ikke går av veien for å bruke velkjente vitser i sine litterære verk. De er en del av vår felles kulturelle ballast. Det gjelder også vitser formidlet av barn. Det gir dem, ubevisst, en språklig, kulturell og sosial kompetanse, forklarer Roeim mens han skjenker kaffe i koppen til gjesten.

Selv drikker han det samme som kallenavnet sitt i bloggen «Aroundbooks» – Tehme Melck. Men hvorfor nettopp vitser, undrer jeg.

-Det begynte med «Alle barna»-vitsene, som var en helt ny 46

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

sjanger. De var allerede var blitt populære i Danmark da jeg fikk en forespørsel fra et norsk forlag om å lage noe tilsvarende. Det ble til en hel serie. Det var da jeg fattet interesse for barns tradisjonslitteratur, særlig vitser.

Selv om Roeim kanskje har norgesrekord i vitsebøker, hevder han selv bare er morsom mellom to permer. Noen av vitsene lager han nemlig selv. For ham er vitser først og fremst litteratur, og han er ingen utadvendt forfatter som reiser rundt på skoler og bokmøter. Selv foretrekker han gjerne klassikere, og er nettopp ferdig med Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid».

Oppskrytt krim - Proust er ikke uleselig, og hans 12 bind var en stor leseropplevelse. Hans lange, innfløkte setninger er skrevet for å få ned hastigheten hos leseren. Det gjør noe med opplevelsen av teksten, sier Roeim, som har en fortid som drosjeeier i Oslo.

Han har også bodd flere år i Danmark. Som oversetter jobber han med svensk, dansk og engelsk. Det går mye i historiske romaner og psykologisk krim. Men han har lite til overs for krimdominansen i dagens bokmarked.

Verdiløs litteratur - Krim er forferdelig oppskrytt. Jeg er skuffet over at folk ikke leser mer seriøs litteratur. Moderne krim er ofte altfor bestialsk.

Og påstanden om at krim tar opp viktige samfunnsspørsmål er bare et patetisk forsøk på å rettferdiggjøre sjangeren. Jeg ser krim som en motreaksjon mot den seriøse litteraturen, særlig modernismen. Som litteratur betraktet er krim fullstendig verdiløs. Den eneste jeg leser er Jørn Lier Horst, som jeg kjenner litt, og som skriver svært troverdig fordi han har vært politimann. Dessuten foregår bøkene hans så å si i nærområdet.

Han er også veldig hjelpsom overfor oss oversettere når det gjelder politifaglige uttrykk.

- Også når det gjelder den seriøse litteraturen er det både hummer og kanari. Jeg synes norsk samtidslitteratur lett blir navlebeskuende — det handler ofte om livet på bygda. Men det er en del bra innimellom. Agnes Ravatns «Fugletribunalet», for eksempel. Glimrende, etter min mening. P2-lytternes romanpris var høyst fortjent. Det kommer også mye god lyrikk fra norske forfattere.

KLASSISK ER BEST: Proust er ikke uleselig, derimot en stor leseropplevelse, mener Jørn Roeim.

Frigjøre seg fra språket Roeim sitter i Faglig råd i Norsk Oversetterforening og mottok i 2011 Kulturdepartementets pris for oversettelsen av av Tim Bowlers ungdomsserie «Blade», som kom på Gyldendal.

På veggen over sofaen i stua henger en plakat med følgende tekst: «När det finns så många ord, varfor inte använda nogra som säger det jag egentligen menar». Så hva er nøkkelen til en god oversettelse?

- Den norske teksten skal ha det samme meningsinnholdet og stilnivået som originalen, men ha et helt norsk språklig uttrykk.

Man skal oversette slik at det virker som om en norsk forfatter hadde skrevet den.

Vil beholde bøkene Leseglade Roeim drev antikvariatet Oksen i flere år samtidig som kona Ranveig drev galleri vegg i vegg. Men det var vanskelig å forene antikvariatdriften med jobben som forfatter og oversetter.

- Dessuten er jeg en samler, og som antikvarbokhandler kommer man da lett i konflikt mellom behovet for å selge og lysten til å beholde bøkene selv.

Roeim har nettopp ryddet på loftet og sendt et par billass bøker til Gjerpen idrettsforening, men fortsatt er de fleste veggene i huset på Osebakken dekket av bøker fra gulv til tak. Og bøker kan det selvsagt også vitses om, som alt annet: -Hva driver du med?

- Jeg skriver bøker.

- Hadde det ikke vært lettere å låne dem?

Eller denne: -Takk for boka vi fikk. Hagbart slukte den.

-Hvem er Hagbart?

-Hunden vår.

Men Roeim forsikrer at hans egen hund, Billie, aldri har spist en eneste bok.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

47

N

Nye stemmer Antologi fra årets forfatterstudenter

Hvor er brodden?

Det er uten tvil mange litteraturvitere og gode lesere blant årets forfatterstudenter.

Det oser av bakgrunnskunnskap og research i tekstene, men hvor er brodden?

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

K

anskje har form vært viktigere enn ideer på årets forfatterstudium. Hvor er det groteske? Det skakke, det originale, det som river? Joda, i antologien finner jeg historier om forhold som brytes, om død, alderdom, lav selvfølelse, landskapsbeskrivelser, ensomhet og selvrealisering, men etter et par gangers gjennomlesing leter jeg fortsatt etter det som ikke glir friksjonsfritt pyntelig inn i hyllene med norsk samfunnslitteratur.

For mainstream?

Det er garantert gode forfatteremner her, sikkert spirer til gode historier også, men som leser fornemmer jeg at studentene har blitt mer dullet med enn sparket i leggen, baken eller andre steder. Å skrive er stort sett en langsom affære. Modningstid er en viktig faktor for de fleste tekster. Den intense følelsen og grunnideen man har når man starter, ebber ofte ut etter en side eller to. Ofte starter skrivingen med et behov for å fange en sinnsstemning eller hendelse, men èn sinnsstemning eller hendelse holder sjelden til en hel roman. Det holder også sjelden til et godt dikt. Når man leser en antologi av forfatterstudenter må man ta høyde for at dette er tekster som er under arbeid. Tekster som ikke er beskåret av en forlagsredaktør og blitt refusert fem ganger før de kommer på trykk. Det jeg håper på i diktene, romanutdragene og korttekstene er å finne fragmenter av ideer og originalitet i fortellerstemmer.

48

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Forfatterstudiet i Bø ble etablert i 1982 etter initiativ av lyrikeren Eldrid Lunden. Anerkjente forfattere som Gro Dahle, Merete Morken Andersen, Gaute Heilvoll, Trude Marstein og Vidar Sundstøl har bakgrunn fra studiet. Kunstnerisk leder for studiet er forfatter Rune Christiansen. Om noen år vil en del av årets forfatterstdenter pryde smussomslagene i bokhandlene.

Hva har vi i vente?

Forklaring finnes i neste setning Når jeg i løpet av en dag sveiper gjennom nettsider, hører radio eller musikk, leser aviser eller ser tv, bombarderes jeg av inn- og uttrykk som jeg lett klarer sortere. Jeg trenger verken mensa-iq eller mastergrad for å tolke inntrykkene og sette dem inn i en kontekst. Min subjektive kontekst selvfølgelig, og den kan være av dårlig eller lavere kvalitet, men jeg gjør det lett. Snapper opp noe jeg hører på en cafe, ser interaksjonen mellom et par ved bordet bortenfor, ser noe på mobilen, ser en ny bil kjøre forbi, hører et rop, tulipanene er tidlige i år, smaker på kaffen, ser en venn. Som sagt; god, dårlig eller dårligere virkelighetsoppfatning, men den er min. Jeg trenger ingen bruksanvisning eller ekstern fasit. Førsteinntrykket er mitt uansett.

Det er påfallende hvor mye forklaringer jeg får i tekstene i antologien «En nødvendig rekke små begivenheter.» Kan jeg ane et Knausgårdsyndrom?

ÅRETS FORFATTERSTUDENTER I BØ: Thale Sophie Heidenberg(foran f.v.), Susann Gripsrud, Mira Beckstrøm Laurantzon, Karen Dobloug, Skage Baksaas, Elisabeth Hansen Kvalem, Ellen Fagerli, Joakim Kristensen, Eivind Larssen, Mari Hesjedal og Siri Thorstensen.

En setning sier at noen åpner en dør eller kikker ut av vinduet.

Jeg trenger da ikke i de to neste setningene få forklart at vedkommende kommer inn i et rom på andre siden av døren, eller pleier å sitte og se ut av vinduet med hånden under haken nøyaktig slik, mange timer hver dag. Noe forstår jeg umiddelbart, andre ting vil jeg gjøre meg opp en mening om selv – riktig eller gal, så får heller forfatteren overraske meg senere. Da skaper hun eller han i hvert fall spenning, og kanskje litteratur.

beskrivelser av daglige og trivielle hendelser. Scener hvor det skjer lite eller ingenting er med på å underbygge forståelsen av noe annet. Det er mange forfattere som er dyktige på det. Kjell Askildsens noveller er ikke akkurat fylt av action, men nerven er der likevel uten at den blir forklart. Munch sa at man må male motivet i den sinnsstemning man første gang oppdaget det og Hamsuns «Sult» var grensprengende i å vise frem det irrasjonelle. Leseren tiltrekkes mer av det mystiske enn det forklarte.

Se på tv Like det eller ikke, men det er i større grad tv-serier enn bøker som driver nybrottsarbeid og utvikling på formidlingsformen i dagens mediebilde. Ta klippingen, fremdriften og tempoet i tvkrimen Sherlock i forhold til gamle Derrick eller Bergarac for eksempel. Eller dyrkingen av det ufullendte og usagte i scener som i Jane Campions tv-serie, Top of the Lake. Manusforfatter og regissør stoler på at jeg får med meg sammenhengen, de forklarer ikke, de pusher meg i stedet – skjønte du denne!

Nå har jeg brukt mange setninger for å beskrive det jeg sa i ingressen. Det finnes absolutte lysglimt blant tekstene også.

Det finnes sting her og der, noen av disse vil bli til noe. Enkelte av forfatterne skal debutere med bøker allerede til høsten. For å nå frem til et stort publikum, må man legge lista høyt for studenter som har holdt på med tekster og skrivestudier på heltid i et år. Dropp flink gutt- og pikegreiene, dyrk ideen, vær modig, hopp utfor kanten, kutt til beinet og overlat resten til leseren.

Aldri undervurder leseren, og skal du lure han eller henne må du være jækla god. Nesbø bruker dette til nesten det parodiske, lurer leseren – gjerne flere ganger i samme setning, og vi som leser liker det når han lykkes.

Karl Ove Knausgård har klart å skape litteratur av sine

ANTOLOGI FRA STUDENTENE: En nødvendig rekke små begivenheter LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

49

F

Folk som gjør en forskjell Bjørn Erik Kristiansen

Krigshøvdingen Jeg har alltid hatt sans for outsiderens rolle. Både i faget mitt og personlig.

BJØRN ERIK KRISTIANSEN

50

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

B

jørn Erik Kristiansen har alltid vært kontroversiell og gått sine egne veier. Akkurat nå engasjerer han seg sterkt i diskusjonen om Romfolkets kår i

Norge.

Tekst og foto: Per Erik Buchanan Andersen «Jeg har alltid hatt sans for outsiderens rolle. Både i faget mitt og personlig.»

Alltid bøker Kristiansen hadde sine barne- og ungdomsår på Nesodden utenfor Oslo på femti- og sekstitallet.

«Det var alltid bøker. Jeg slukte alt av eventyrbøker, Hardyguttene, Fem-bøkene og «Den siste Mohikaner» av James Fenimore Cooper. Det var ikke mange som hadde TV på den tiden, så vi leste og lekte cowboy og indianer. Oslo var i stor endring. I 1959 flyttet vi inn i ny bydel med rekkehus på Tangen. Flere hundre mennesker fylte leilighetene i løpet av få dager, og vi barna fikk et helt eget fellesskap. Arthur Buchardt var høvding og jeg krigshøvding. Vi kjempet slag i skogen som foregikk i flere dager. Om nettene snek vi oss ut vinduene og ned i leiren. Over hundre unger var med; skjøt med sprettert og pil og bue på hverandre. En av guttene fikk en pil i øyet en gang, men ingen ble skalpert. Vi lekte ikke forresten, jeg følte jeg virkelig var indianer. Noen ganger fra Nord-Amerika med prærie og bøfler, andre ganger innover Amazonas med slanger om føttene.»

Katta «Den gangen var det slik at barn av fremtredende samfunnsprofiler skulle gå på Oslo Katedralskole. Jeg kom inn der først og fremst på grunn av karakterene mine. Skolen var bra den, men jeg likte aldri snobberiet. Jeg fikk meg jobb på Akers mekaniske, og da jeg skulle motta artium-beviset stilte jeg i beige kjeledress og hjelm på hodet.»

«Det var jo mange interessant mennesker der. Jostein Gaarder, Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen var en del av omgangskretsen. Jeg husker spesielt somrene hvor broren min og jeg, Lars Saabye og broren hans ‘kastet med boks’ på Nesoddtangen. Det er fiskemetoden han beskriver i sin siste roman «Sluk».

Obduksjon Det har blitt flere titalls utgitte fagbøker for Kristiansen, og i yngre år hadde han også idéer til en roman. «Det var under medisinstudiene. Jeg gruet meg så til obduksjonssalen. På den ene benken lå en akutt schizofren mann som hadde tatt sitt eget liv, og på benken ved siden av en av våre største skipsredere.

Det var ubehagelig å se hvordan de kuttet. Da obduksjonen var ferdig la jeg merke til at legene byttet om på innvollene. Den psykisk syke fikk skipsrederens og motsatt. Det ga meg noen tanker om at det er kan være tilfeldig om man havner ut høyt eller lavt her i livet, men jeg fullførte aldri romanen.»

Stort engasjement Bjørn Erik Kristiansen er biolog, lege, litteratur- og samfunnsengasjert. Han kom til Porsgrunn i 1985 og bygget opp forskningssenteret Telelab. Nå har han en liten praksis for behandling av kroniske sykdommer, og har de siste årene brukt mye tid på både romfolkets rettigheter og litteraturprosjekter.

«Det er nok av eventyreren i meg som gjør at jeg stadig kaster meg ut i det. Jeg har klart å få en del interessante forfattere hit til byen. Vigdis Hiorth, Thomas Espedal, Lars Saabye. Jeg ringer dem direkte, så kommer de som regel. Jeg har hatt mange, lange besøk og samtaler med Karl Ove Knausgård. Til siste delen av Min kamp-prosjektet sitt var han veldig interessert i arv, genetikk og DNA, og det er jo innenfor mitt felt. Er det slik at vi har stoff i oss som gjør at vi blir som våre fedre? Svaret er ubehagelig ja. Det å være sønn føles ofte som å sitte i skyggen av bladene fra en stor eik. På grunn av 22/7katastrofen byttet Knausgård ut en del av tematikken. Det synes jeg i grunn var litt synd.»

Akkurat nå engasjerer jeg meg mest for romfolket. Det er viktig å stå opp for de svake. Hva det neste blir, vet jeg ikke. Det kommer sikkert flere slag. Og du, få med litt om Arild Nyquist.

Jeg har et maleri han gjorde til meg hengende hjemme.

Han var en høvding.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

51

B

Barndomserindringer Henri Charriere - Papillon

Å rømme Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

DRØMMEN OM Å RØMME: skuespiller Steve McQueen spilte hovedrollen i filmatiseringen av Henri Charrières roman «Papillon».

Ofte får jeg spørsmålet: Hvilken er din yndlingsbok? Det er vanskelig å si. Som oftest svarer jeg «Sult». Det varierer. Jeg er ikke den samme nå som for ti eller tjue år siden. Boksmaken har sikkert også forandret seg. Men jeg husker èn bok som sannsynligvis forandret meg, som fikk meg til å rømme.

Henri Charrière’s Papillon.

52

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

A

lene på Mono, med skinnjakka til Steve Mcqueen. Med plaster på brystet og vin i glasset sniker en gammel kjenning seg på.

Hun kurerte hodepinen med en panodil, en multivitamin og et supermannplaster på brystkassen min. La seg bakover i sengen og ba meg elske henne en gang til. Supermannplasteret virket.

Jeg kjenner den som en lukt nedover de gulpussede veggene i bakgården. Nei, en smak – smaken jeg får når jeg splintrer fyrstikker med tennene. Spisse fliser av Nitedals presset ned i tannkjøttet under jekselen. Den smaken. Belegg, blod og noe emment. Rømme, å drømme. Det er den følelsen som sniker seg på. Følelsen av å måtte rømme. Flyktelukten.

Rømmesmaken. Ønsket om å være et annet sted. Smaken fyller munnen, pulsen dunker i tinningen. Hver gang jeg ser henne føler jeg for å rømme. Til, ikke fra. Nå har jeg dratt. Noen røyker tynne, italienske sigarer på bordet ved siden av. Asken faller til bakken, noe nærmer seg.

Min første flukt av format fant sted i syttiåtte. Av tilfeldige grunner hadde jeg lest Papillon. Boken var feillagt i en kasse med fra onkel Ragnar som var mer glad i Bacardi enn bøker.

Mødrene og fedrene på byggefeltet, spesielt mødrene, drømte om Mallorca på den tiden, om Syden. De satt ved respatexbordet, drakk coop-kaffe med neger på, strikket og drømte om Syden. Vi fikk Mariekjeks. Syden var en øy i Middelhavet.

Blant GGG-bøkene lå denne ene fra et annet sted. Med brun perm og gullskrift på ryggen. Jeg forsvant inn i den. Mitt store prosjekt som niåring var å rømme meg fri. Det er lite som endrer seg.

Da boken var ferdiglest lå jeg på sovesofaen og grublet i flere dager. I supermanndrakt med kappe av rød kreppduk.

Djeveløya, Trinidad, Melanesia. Ikke bare skulle jeg rømme, verden skulle reddes, kvinner skulle erobres. Onkel Ragnar hadde gitt meg gull.

Det er viktig å være systematisk, og jeg planla først finansieringen av reisen til Peru etter flukten. Lett å skjule seg i Peru. Jeg trengte penger, flere enn i monopolesken og det var enklest med tusen. Hvis jeg bare klarte å lage sirkelen med den samme ovale formen og tallene like som på monopolsedlene var jeg i havn. Bokstavelig talt, jeg fylte opp en blå og hvit skaibag med falske sedler og gjemte den i materiallageret til faren min.

Det tar tid å tegne, klippe og fylle opp en treningsbag av skai med sedler, så andre uken jobbet jeg parallelt. Graving av gang og pengetrykking. Nede i sovesofaen dyttet jeg dyna til side, og pirket meg gjennom baksideplaten med lommekniven med sag, saks og tannpirker av plast. Tannpirkeren hadde jeg mistet.

Støtte mot panelbordene. Kjente den smaken. Noe nærmet seg.

Tok den første flisen i munnen. Smakte på alt på den tiden.

Hadde tygd litt på skaibagen også.

Onkel Ragnar kom seg aldri til Syden, han var redd for flyet.

Han forlenget heller oppholdet på Las Verandas noen uker til i slutten av juli, og ga bort en brungrå pappeske med bøker til meg. «Jøss, nå har du blitt tynn Solveig», sa han til kona som vannet blomstene, helte oppi enda en drink og lo. «Tynn i håret».

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

53

Alfhild dreiv kiosk og garnbutikk.

To innganger med bjeller, men bare ei ekspeditrise. Hun slo seg stort opp på Madinussagarnet. Alfhild var skjelven og skrukkete, friterte pommes frites og bestilte mer garn. Mammaene sto nærmest i kø for å kjøpe da det kom nye hvite esker med stjerneogstripeflagg og Made-In-Usa under.

Beste garnet man kunne få tak i.

Kom fra Amerika. Madinussa.

Det var konfliktløst å gå ut verandadøren og gjemme bagen i materiallageret for så å returnere til mørket nede i sovesofaen og ganggravingen. Det hang fint sammen. Det var gjennom den veggen jeg måtte rømme. Eneste vei til friheten, til Trinidad.

Eneste veien ut.

Lagde et kriselager i fotenden av sengebunnen, men måtte droppe frukt. Bananer i bunn av en sovesofa holder kortere enn tiden det tar og grave seg ut. Jeg sparte på Mariekjeksen, det fikk holde.

Da jeg kom meg gjennom furupanelet i 12 centimeters høyde og to bords bredde var jeg henrykt og uforsiktig. En grønn dott med rockwool lå livsfarlig som en landmine på det skotskrutede gulvteppet da moren min kom inn for å si natta. Isolasjonen glødet i lyset fra leselampa. Hun hadde tynne brune strømper og strikketøy. Det ene nøstet av Madinussa-garnet falt og trillet bortover gulvteppet. Jeg gjemte meg bak og niholdt, tviholdt i et supermannblad. Gifteringen streifet Rockwooldotten da hun bøyde seg og plukket opp nøstet. Jeg sparket med beina under dyna og hun smilte, satte døra på gløtt og gikk for å strikke.

Avverget med beinsprell og et nødskrik.

Alfhild dreiv kiosk og garnbutikk. To innganger med bjeller, men bare ei ekspeditrise. Hun slo seg stort opp på Madinussagarnet, det var nok derfor de fikk Mercedes etter hvert. Alfhild var skjelven og skrukkete, friterte pommes frites og bestilte mer garn. Mammaene sto nærmest i kø for å kjøpe da det kom nye hvite esker med stjerneogstripeflagg og MadeIn-Usa under. Beste garnet man kunne få tak i. Kom fra Amerika. Madinussa.

Det bruste gjennom kroppen da jeg brøt gjennom furupanelet på den andre siden av veggen. Fri, fri, fri. Ingen lange, slimete ganger med kloakk, rotter og spedalske slik jeg hadde håpet, men jeg var igjennom, fri. Jeg hadde rømt. Kom igjen, Dega, Vi skal hjem!

54

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Det er den smaken jeg har i munnen når vinglasset er tømt.

Ettersmaken av å ville hjem. Den gjør meg mer trist enn noe annet. Alene på Mono. En uro svinger i hodet. Vet noe nærmer seg. Burde blitt i sengen hennes. Lukten av henne fortsatt i nesen. Vi to. Rømt inn der. Sammen er vi respatex. Jeg burde blitt.

Det ble en ukes husarrest da moren min oppdaget hullet i panelet bak stumtjeneren i gangen. Gjennom veggen fra rommet mitt og ut i vindfanget med linoleumsbelegg i kork. Fra Uksodden til Peru. Jeg koste meg i husarresten, leste supermannblader og boken om igjen. Papillon. Sommerfuglen.

Jeg skulle snart lære å fly. Hadde finansene i orden, de oppdaget aldri skaibagen..

Pilarer i Telemark Litteraturgarasjen er et ikke-kommersielt magasin. Vi ønsker å formidle litteratur og fremme skrive- og leselyst i Telemark, Vestfold og Aust-Agder.

Denne utgaven av papirmagasinet er støttet av dyktige og engasjerte folk.

Vi kaller dem Pilarer i Telemark. Ønsker du å bidra, og være en av våre pilarer, ta kontakt med redaksjonen.

Vi takker for råd, innspill og økonmisk støtte.

Telemark Fylkeskommune Bamble kommune Sparebank 1 Telemark Bratsberggruppen Thon Høyers Hotel Pers Frisør Norsk Tre Thure Trykk Bokbinderiet Johnsen Grenland Friteater

L

Litteraturgarasjen Kulturmagasin på nett & papir

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

55

P

Poesi Yahya Hassan - Dikt

Opprør mot det råtne Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Før var jeg et problembarn

- nå er jeg bare kontroversiell YAHYA HASSAN

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 5

Publikum humrer når Hassan svarer infamt eller blir stum. Han er ikke like farlig som da han var en kriminell andregenerasjons innvandrer. Vi vil gjerne være på hans lag nå. Høre grusomheter pakket inn i dress og litterær kontekst

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Y

ahya Hassan har med sin første diktsamling skapt rabalder og samfunnsdebatt i Danmark.

Han er kritikerrost, fått priser og drapstrusler.

Da han ankom Ibsenhset i Skien for å snakke om sine «Dikt», ble han eskortert av både dansk og norsk sikkerhetspoliti.

Atten år gamle Yahya Hassan er født i Århus i Danmark av foreldre som er palestinske flyktninger. Han debuterte med Dikt i oktober i fjor på dansk Gyldendal.

«Tidligere skrev jeg rap-tekster, men på et tidspunkt ble ikke rap-formen med sine 16-linjers vers , rim og forherligelse av alt som er gått galt nok for å uttrykke det jeg ville si.» Alle diktene er skrevet i versaler og har en rå og direkte form.

«Rapen ble for gangsteraktig og lite kritisk. Hvis ting forholder seg på en bestemt måte, så kan man vel like godt skrive dem på den bestemte måten», sier Hassan.

Gratis Knausgård Journalisten Åsne Seierstad ledet samtalen med den unge poeten. Hun spurte om den selvbiografiske formen og påpekte sammenligningen med Karl Ove Knausgård i måten og utlevere seg selv og andre på.

«Jeg har lest Knausgård. Jeg var på en ungdomsinstitusjon og ble med i en bokklubb. Jeg valgte Knausgård da jeg meldte 58

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

meg inn, først og fremst fordi boken var gratis. Jeg er ikke ekspert eller har nok innsikt til å uttale meg om litteratur, men jeg liker måten han beskriver trivielle ting og daglige hendelser på. De er med på å underbygge sannheten i de vonde tingene som også er der hele tiden. Jeg har flyktet flere ganger, flyktet fra undertrykkende forhold som påvirket meg negativt følelsesmessig. Jeg har flyktet fra noe, men ikke rømt til noe spesielt. Jeg har ikke hatt noe ønske om flykte for å bli forfatter for eksempel.»

Verstingen har blitt yndling Publikum humret når Hassan svarer infamt eller ble stum.

Han er ikke like farlig som da han var en kriminell andregenerasjons innvandrer. Vi vil gjerne være på hans lag nå. Høre grusomheter pakket inn i dress og litterær kontekst.

Hassans dikt tangerer krysningspunkter hvor kulturer ikke har språk for å forstå hverandre, hvor fordommer står mot fordommer. Vi får kanskje også bekreftet noen av våre egne og klapper av oppdragelse til dikt om vold og omskjæring.

«Jeg er en hykler. Du er hyklersk. Alle her er hyklerske, men det er ikke all hykleri og umoral som hindrer interaksjoner mellom mennesker,» sier Yahya Hassan.

SKAPER ENGASJEMENT: Salen var fylt til randen da Litteraturhuset i Skien inviterte Yahya Hassan til Ibsenhuset.

Noe er råttent i Danmark Og i Norge også for den saks skyld. Hassans dikt peker på råtne elementer i samfunnet. Ordene dobbeltmoral og hykleri blir gjentatt i diktene og når han snakker om integreringsmodeller som feilet. «Det handler ikke om hvilke problemer våre foreldre har hatt, det handler om hvilke problemer de har skapt», sier Hassan. «Når de ikke forstår det danske samfunnet, og barna må lese opp brevene fra kommunen på grunn av språkproblemer, så skaper det en mindreverdighetsfølelse og maktesløshet de selv må ta ansvar for og ordne opp i. Men man kan ikke lukke øynene for at også staten har sviktet på noen områder. Man kan ikke regne med at flyktninger og innvandrere finner jobber i småbyer som danskene har flyttet fra fordi det ikke var flere jobber der i utgangspunktet. Og når man setter sammen mange mennesker med traumatiske og kanskje psykiske problemer, så skaper det bare grobunn for ny vold, stønadssvindel og undertrykking.

Ut av offerrollen «Enhver har et eget ansvar for å komme seg ut av offerrollen. Man kan ikke skylde på staten eller dekke seg bak religiøse ritualer for sine handlinger. Vi er personlig ansvarlige for hva vi gjør. Hvis man hele tiden betrakter seg selv som et offer, er det vanskelig å bli et helt menneske.»

Handler ikke om islam «Min bakgrunn er palestinsk. Diktene mine er ikke islamkritiske. «Jeg er trett av å bli kalt sint og rasist.», sier Hassan. Jeg skriver om den historien jeg kjenner til.

Elementene jeg peker på handler ikke om islam spesielt, men om religion. Hadde jeg kommet fra en kristen familie, kunne jeg kanskje skrevet om indoktrinering og religiøs kontroll i slike miljøer, men det er ikke min bakgrunn. Foreldre har ikke pant på sannheten. Jeg har alltid sagt ifra om det jeg mener har vært feil i mitt miljø – lenge før jeg begynte å skrive dikt. Før var jeg et problembarn. Nå er jeg bare kontroversiell.»

Røff ærlighet Hassan er som ved tidligere offentlige opptredener relativt uttrykksløs under selve intervjuet. Noen spørsmål vil han ikke svare på, andre ganger er svarene korte og direkte.

Under spørsmålsrunden fra publikum blir han friere i formen og underbygger meningen i diktene. På spørsmål om den messende resiteringen av diktene er lært fra islamsk bønnelesning svarer han kjapt: «Ja, det er en blanding av gangsterrap og koranen.» Og på spørsmål om den plutselige berømmelsen og livvakter svarer han: «Jeg er den samme, min posisjon er bare litt annerledes. Når det gjelder politiet så har jeg hatt med dem å gjøre i mange år allerede, men dette er på en måte mer behagelig.»

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

59

G

Gjestekronikkør Ingvar Ambjørnsen

Den gamle måten å tenke rundt narkotika, dop og rus på, er stein død.

FORFATTER INGVAR AMBJØRNSEN

60

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Ingvar Ambjørnsen Født 20. mai 1956

Den tapte krigen #hasjtag

Ambjørnsen er en av Norges mestselgende forfattere de siste treitti årene og en markant meningsytrer i den norske samfunnsdebattet.

Han er for tiden aktuell med romanen «Ut av ilden»

Jeg bor i bydelen Hoheluft i Hamburg. En bydel med et stort antall skoler. Når skoledagen er slutt fylles gatene av streit middelklasseungdom, fra fjorten, femten år, og opp til et par og tjue. Når jeg spaserer langs kanalene, sitter de på benkene og kliner og spiser og røyker. Jeg legger merke til at alle, uansett hudfarge og herkomst, spiser med pinner som innfødte kinesere. Og at ingen av dem gjør noe som helst forsøk på å skjule jointene de sitter og ruller.

Den marihuanaen de røyker, er opp til åtte ganger så sterk som den jeg selv røykte da jeg var på deres alder. Mellom den gang og nå, ligger det førti års fiaskopolitikk på absolutt alle plan innenfor narkotikafeltet.

Den store krigen mot dopet har vart ti år lenger enn tredveårskrigen. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli fred med det første heller. Selv om de fleste slag for lengst er tapt.

Men i likhet med dem som allerede nå bruker mye tid på å forberede seg selv og andre på hvordan vi best skal kunne leve med de store forandringene som klimaendringene bringer med seg, begynner nå stadig flere å tenke i lignende baner når det gjelder ruspolitikken.

I framtida vil det ikke være interessant å diskutere legalisering kontra strengere straffer. Diskusjonen, eller samtalen, vil litt etter litt måtte handle om hvordan vi best skal klare oss i en verden der alt befinner seg to, tre tastetrykk unna. Altså der vi er allerede nå. Og bare for ordens skyld, før jeg går videre: Denne artikkelen er ikke et innspill i den norske narkotikadebatten. Den forlot jeg allerede rundt tusenårsskiftet, da en ny generasjon forbudspolitikere kom på banen, bevæpnet med sine besteforeldres argumenter.

I den aller første episoden av TV-serien «Boardwalk Empire», ser vi hvordan mafiabossene i Atlantic City i 1920 sitter og teller ned minuttene og sekundene til spritforbudet som skal tre i kraft fra klokken tolv. Og hvordan jubelen bryter løs ved midnatt. Nå skal de store pengene tjenes. Nå tilhører markedet den sterkeste og den dristigste.

Det amerikanske spritforbudet har på mange måter vært en

modell for alt Vesten har foretatt seg for å holde alle tenkelige former for dop utenfor grensene. I riktig gamle dager kunne man kjøpe cannabispreparater mot søvnmangel og magetrøbbel på apoteket. Da man forbød det, eksploderte markedet. I dag er hasj og marihuana en helt vanlig handelsvare, men er i motsetning til sjokolade eller vin, helt utenfor samfunnets avgiftssystem eller kvalitetskontroll.

Heroin, som første gang ble framstilt i 1874, var også opprinnelig å få kjøpt på apoteket. Da forbudet trådte i kraft på søttitallet, åpnet man for en av de mest lønnsomme næringene i verdens historie. Ikke bare når det gjelder illegal produksjon og distribusjon, men overhodet. Kokain? Den samme leksa. Og billigdopet amfetamin viste seg ikke bare å være nesten like nyttig som krutt og bensin da andre verdenskrig skulle utkjempes. De som overlevde syntes stoffet var kjekt å ha i fredstid også.

Alle disse gamle og kjære, elskede og forhatte stoffene har fortsatt å utbre seg i alle disse årene, i alle land i hele verden, aldeles upåvirket av debatten som hele tida har pågått. De store syndikatene har kunnet fortsette å selge varene sine på lik linje med våpen- og bilindustrien, helt uavhengig av hva ulike regjeringer har ment opp gjennom årene. For hver dag som går produseres det mer narkotika enn tidligere. Ikke mindre.

Så langt de gamle, velkjente stoffene. Nå kommer de nye.

Designerdopet som bestilles på nettet. Syntetisk cannabis. Flere titalls LSD-lignende preparater. Er du en skikkelig nerd, kan du lage gammeldags LSD på gutterommet. Ingredienser og framgangsmåte kommer i posten. Men du kan også holde deg til lovlig narkotika av ulike slag. Ikke i noe europeisk land klarer myndighetene å holde tritt med utviklingen på laben. Når et nytt dop forbys, dukker fire nye opp. I fancy innpakninger og til kurant pris. I løpet av de to siste årene har Kripos identifisert 48 helt nye narkotiske stoffer, og tendensen er stigende. Styrke tolletaten, sier du? Ja, fint. Og sette postbudet i fengsel.

Den gamle måten å tenke rundt denne problematikken på, er stein død. Nå må den i jorda en gang for alle.

Denne teksten er tidligere publisert på Ambjørnsen blogg på Cappelen Damms «Forlagsliv» og stod på trykk i Dagsavisen fredag 11. april 2014.

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

61

K

Kronikk

#likerikkelikes Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

K

anskje var det fordi noen lo på radioen klokka halv sju, den tomme boksen med pulverkaffe, katta som maste eller klesvasken som lå utover gulvet. Vet ikke, jeg våknet helt bakpå, så det trøtte trynet mitt i speilet og var plutselig dønn lei av smilefjes, fellesskap og framsnakking.

«Vi må være rause på sosiale medier og knytte bånd,» hørte jeg fra radioen på nattbordet. Jeg vil hverken være raus eller sosial; ikke på nettet, ikke med meg selv engang. Jeg stakk føttene i de brune skoa uten lisser.

«Fotball er fellesskap og stammekultur» sa ledelsesbøkene fra begynnelsen av totusentallet. «knytt bånd», heter det nå. «Hold deg til flokken din».

Flokken går Birken. I fellesskap. Direktøren først, kvinne eller mann – med salgssjefen på bakskia med enda nyere utstyr.

Resten av administrasjonen følger i feltet bak. Sheeple kalles de visst. «Den kompakte majoritet,» sa Ibsen. Menneskemengde med saueflokkmentalitet. De går av personlige grunner selvfølgelig. Femtifire kilometer av fri vilje. Med indre utvikling, relasjonsbygging, instagram, pulvercoating og to øl fra et mikrobryggeri på afterski. Ikke noe i veien med Birken, men det står respekt av folk som går 10-toppern også. Til Vealøs, Blåfjell, Melakollen og Narefjell. Alene. Med olabukse og ullgenser. Uten å skrive i boka. Mellom Rena og Lillehammer handler det om Arne Paasche Aasen, om «De nære ting», de viktige verdiene i livet som må deles på twitter og facebook på direkten. Man må være på!

Bakpå og irritert, og uten brød. Fortsatt irritert over marsipanlokket av likes og smilefjes som skal tres ned over livets trivialiteter. Hei heller på en einstøing. Jeg tar en kortreist og hurtigstekt bolle, og et pappkrus med kaffe på Shell.

Damer med likes & smileys er in nå. Med mange vokaler og utropstegn. «You go, Girl!» Jobbskifter og lederforedrag applauderes på samme måte som facebookbilder fra hagen og statusoppdateringer fra kjøkkenet. «Herlig!!», «Wow for noen nyyydelige vafler!!». Og alle de andre damene er fineste og vakreste. De står sammen. For kvinner har et fellesskap. De er kvinner. Female Future. Alle kan bli ledere og gründere å få høyere lønn hvis du klikker på en tommel, forteller historien din og retweeter andres.

«Den lekne kvinnen er den nye sterke mannen».

62

LITTERATURGARASJEN NR- 2 2014

Fra kontorvinduet blir jeg stående å se på elven. Det er fascinerende hvor klar speilingen av husene på den andre siden er slike stille morgener i mars. Lyset faller flatt inn. Får nesten lyst til å ta et bilde.

Det handler ikke om kjønnskamp. For hvis kvinnene er teite med sitt feiltastiske fellesskap, så er mennene bare dumme med bølling og brøling. For på puben er den sterke mannen leken.

Der er det fritt for koseprat og ølet er dansk. Storskjermen er grønn eller hvit og lokalet så fullt av testosteron og støy at du pådrar deg tinnitus og helskjegg før pause. Med ski- og fotballkommentatorer som tror grammatikk er et bydelslag i Praha, og som tømmer sekken for superlativer allerede etter tredje stavtak eller første finte. Det er episke og astrale tilstander utpå der; hendelser for historiebøkene, gullføtter, stjerneskudd og gladiatorer. Fotball er stammekultur. Publikum brøler. Mesternes liga. Du forlater aldri laget ditt. Northug er et overjordisk dyr helt til det viser seg at han kom på niende plass.

Eller når Messi misser. Da er det katastrofer, slutten på en æra og undergang for både den første, andre og syvende verden. Og så er de genier alle sammen. Utøverne, trenerne, smørerne, Judas, Jesus og José Mourinho. Eller svikere. Alt avhengig av et baklengsmål eller is i rubben. «Er det ikke deilig å ha noen å hate!»

I bilen hjem tenker jeg på oppvask og kattemat. Det er ikke godt å vite. Kanskje det bare er utenpå. Det kan jo hende at salgssjefen virkelig var stolt av at han klarte å komme i mål den lørdagen. At han hadde gruet seg i ukevis, og at det å mestre en sånn tur ble et vendepunkt. Kanskje ble han bedre både kjæreste og kollega. Eller hun som fikk ekstra mange tommelklikk på den tweeten, kanskje gjorde twittermeldingenog tomlene en forskjell. Som for han som småsjanglet ned fra Damilers til husbåten ved elva. Som syntes det var deilig å bare treffe litt folk en kveld. Ikke godt å vite, veldig lett å dømme. Vern om flokken din. Det tikker inn en sms. Noen har laget kveldsmat og lurer på om vi skal spise sammen. Et ansikt som ler avslutter meldingen. Jeg blinker og svinger til venstre. I like ;-)

Litteraturgarasjen har som formål å øke entusiasmen for litteratur , skrive- og leselyst i Telemark, Vestfold og Aust-Agder Vårt nettmagasin på http://litteraturgarasjen.no oppdateres kontinuerlig med nye saker og prosjekter Litteraturgarasjen er et ikke-kommersielt foretak.

Overskudd fra driften vil bli tildelt gode tiltak eller prosjekter som fremmer litteraturen Redaksjonen driver etter Vær-varsom-plakatens bestemmelser Ønsker du å bidra til flere arrangementer, bokbad, litterære saker og prosjekter, sier vi takk til ditt støttemedlemsskap i Litteraturgarasjen Alle støttemedlemmer får i tillegg til nettsaker tilsendt kommende papirutgaver av magasinet i posten

Støttemedlemsskap 2014 Oppgi navn og adresse ved nettbealing

Elvegata 22 3919 Porsgrunn

150

00

2801 34 93229 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 43

B

Baksiden Dikt

Stian Johansen (f. 1976). Opprinnelig fra Skien, nå bosatt i Oslo. Johansen har bakgrunn fra forfatterstudiet i Bø, og jobber som journalist i bransjemagasinet Bok og Samfunn.

Han har gitt tidligere gitt ut diktsamlingen Nedenom og Volvo sammen med Inge Haugane (Kontur Forlag 2010), Dikt om Odd. (Det stille forlaget 2011).

Han er aktuell i år med dikt og prosasamlingen «Jeff Tweedy, liksom», som gis ut på Aschehoug forlag i august.2014.

71 kroner for en halvliter på Kafé K likevel det beste byen har tror jeg og det ekke gæernt det sola har sprengt søttitallsskyene og elva med flere navn renner som et evalueringsmøte etter teaterfestivalen virker på måten servitøren spør at det er rimeligere å drikke inne bryggesolskatt, påskekollekt, noen mynter hindrer ikke mitt etterlengta stevnemøte har gått gjennom sentrum fra den nedlagte industrien i shoppingnevrotikeren Down Town til K og Osebro, sistnevnte åpner ikke før fem selv om Porsgrunn ser ut til å trenge påskepilspreik prat om ditt og datt Storgata en blodpropp med betalingsanmerkninger