Å stille krav er å bry seg

sara Berge Økland

Tidligere leder av Lektorstudentene og nyutdannet lektor

Å stille krav er å bry seg

Mantraet er mer praksis. Men Lektorstudenter trenger bedre praksis.

DET ER DEN DRAUMEN ME BER PÅ at elever har ambisjoner om å legge ned ekstra innsats i fagene. Jeg har til overs å møte lektorstudenter som mener at det stilles for høye krav til mestring av studiets praksisdel. Lektorstudentene vil at det skal stilles høye krav, både for vår egen del og fordi vi er opptatt av hvem som skal bli våre fremtidige kollegaer. Det er bedre at enkelte studenter faller fra studiet, enn at hele kull ikke får et reelt møte med yrket. Pedagoger og fagdidaktikere ved lektorutdanningene bør prise seg lykkelige over studentmassens ønske om høyere læringstrykk.

Stusslige krav

Kravene til lektorstudentene er stusslige. Lektorstudenter som gjennomfører langpraksis i fjerde studieår, blir møtt med de samme forventningene som ferske PPU-studenter uten erfaring fra klasserommet. Når lektorstudenter innleder langpraksis, legges det opp til observasjon, medansvar for undervisning og at studentene kan få ansvar for deler av undervisningen. Selv etter å ha bestått min første langpraksis ble jeg på nytt møtt med «du trenger ikke undervise helt i starten» da jeg hadde min siste praksisperiode. Det er ikke antatt at en student med mer enn treårig lærerutdanning i ranselen kan eller tør å ta sjansen på å gjennomføre en undervisningsøkt uten å ha blitt kjent med klassen i forkant.

Mengdetrening sentralt

De lave forventningene er en følgekonsekvens av manglende progresjon og læringstrykk i studiets kortpraksiser. Opptil tre studenter skal først observere og deretter fordele undervisningstimer mellom seg. Etter to til tre uker i praksis er det ikke uvanlig at en student kun har undervist et par timer på egen hånd. I mitt første studieår fikk jeg ikke undervise alene. Dermed får ikke den enkelte student nødvendig mengdetrening. Mengdetrening er en sentral forutsetning for å bli trygg i lærrollen, utøve god klasseledelse eller håndtere utforutsette situasjoner. Når grunnleggende klasseledelse og trygghet er på plass, så kan vi ta fatt på mer komplekse utfordringer.

Jeg har nylig fullført integrert lektorutdanning ved Universitetet i Bergen. Underveis i studietiden har jeg arbeidet som timevikar samt vært faglærer for en klasse i nesten et skoleår. Dette førte til at jeg ble ekstra oppmerksom på hvor store deler av yrket som knapt tematiseres i utdanningen. Naturligvis forventer jeg ikke at en universitetsutdannelse skal gjøre meg ferdig utlært, men praksis kan bli betraktelig forbedret ved hjelp av relativt enkle grep.

For hver praksisperiode ga universitetet meg en praksislogg med de samme oppgavene. Dette er en liste over obligatoriske arbeidskrav som skal gjennomføres i løpet av praksisperioden. Jeg skulle for eksempel følge en kontaktlærer, bli kjent med skolens støtteapparat og ta del i utviklingssamtale med elever. Utbyttet av praksis ville blitt betraktelig forbedret hvis kravene ble spesifisert og la opp til progresjon. I langpraksis bør studenter få lede utviklingssamtaler, møte i skolens ressursteam og lære hvordan vi skal skrive rapporter til PPT. Slik får lektorstudenter utføre oppgaver som vi møter som nyutdannede.

Elever med særskilte behov

Oppfølgning av elever med særskilte behov er et av flere områder som lektorutdanningene ikke stiller tydelige krav om at studenten skal få erfaring med i praksis. Likevel tyder min egen erfaring på at det så absolutt er muligheter for å integrere dette i langpraksis. Jeg var så heldig å ha en veileder med fordypning i spesialpedagogikk. Hun ga meg en unik mulighet til å få erfaring med å lage tilrettelagte opplegg for

enkeltelever. I tillegg fikk jeg være flue på veggen i et møte med PPT, og hun ga meg innsikt i hvordan jeg som faglærer eller kontaktlærer skal melde inn og følge opp saker om spesialundervisning. Ikke minst fikk jeg anledning til å bygge relasjoner til de nevnte elevene. Jeg skal ikke bli spesialpedagog, men undervise i norsk. Undervisning av elever med dysleksi kommer til å bli en del av arbeidshverdagen til samtlige språklærere. Dette er så godt som et ekskludert emne fra lektorutdanningene. Vi blir primært informert om at vi skal melde utfordringen videre dersom eleven ikke får tilstrekkelig utbytte av ordinær undervisning. Uavhengig av et vedtak om spesialpedagogikk så er det velkjent at faglærer får et betydelig ansvar. Det vil mest sannsynlig gå flere måneder fra jeg registrerer at en elev kan ha behov for spesialpedagogisk hjelp, til ekstra ressurser blir tildelt. Jeg må kunne ivareta denne eleven, og praksis kan forberede meg slik at jeg ikke famler i blinde.

Ingen stryker i praksis

Ifølge karakterstatistikken er lektorstudenter særdeles dyktige i praksis. Det er ytterst sjelden at studenter ikke består praksis. Derimot stryker studenter jevnlig i teoretiske fag. Ironien blir komplett når evalueringer peker på at uteksaminerte lektorer har høy fagkunnskap, men opplever et praksissjokk og diverse utfordringer med den praktiske utøvelsen av yrket.

Tydeligere prograsjonskrav vil også kunne gi et bedre grunnlag for å stryke studenter i praksisemner. Jeg har for mange ganger hørt fortellinger fra lærere med veilederbakgrunn om studenter som de mener aldri burde fått opptak til langpraksis. Noen ganger deler ikke universitetene oppfatningen om at studenten mangler vesentlig kompetanse. Lytt til lektorene i skolen og lektorstudenter flest: Studiets praksisdel er mangelfull, og det er for enkelt å bestå.

Utbytte av praksis ville blitt betraktelig forbedret hvis kravene ble spesifisert og la opp til progresjon, skriver nyutdannet lektor Sara Berge Økland. Foto: Marit Hommedal