Ungdom og psykisk helse

Hvordan lære å håndtere livets ubehag?

Lektor- og lærerstudentene sviktes av grunnopplæringen når de ikke lærer å imøtekomme barn og unges vanskeligheter på en hensiktsmessig måte, mener psykolog Trygve Børve.

AV | Roger Johnsen

UNGDATA-UNDERSØKELSENE viser at de fleste barn og unge mellom 10 og 19 år er fornøyde med livene sine. Likevel meldte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten i mars 2021 om en tydelig økning av psykiske plager blant barn og unge. Barn og unges psykiske helse er et tema som mange lektorstudenter ønsker å vite og lære mer om.

Psykolog Trygve Børve peker på at det er en større tilstrømning av unge som opplever vansker, til BUP, mens tallene for engstelse, depresjon og ADHD er ganske stabile. – Tre av fire ungdommer forteller at de har det bra og tror de kommer til å få et godt liv, så norske barn og unge har det i overveiende grad bra. Det kan se ut til at det er litt mer vansker blant unge jenter. Det er i populasjonen totalt kanskje noe mer ubehag enn før, men man vet ikke sikkert om det er flere som er syke, eller om terskelen for å rapportere det er blitt litt lavere.

Det er mer åpenhet rundt psykisk helse nå enn tidligere, blant annet i sosiale medier hvor unge bruker mye av tiden sin.

– Hvordan påvirker dette ungdoms forhold til psykisk helse? – Åpenheten og ærligheten som ligger i at vi snakker om egne vanskeligheter, er en ressurs og har i seg muligheter. Samtidig kan disse mulighetene gi en form for fortegning av virkeligheten: Man kan komme i skade for å misforstå hva som er vanlige belastninger man møter i livet, og hvilke som er så store at de kommer i veien for funksjonen vår. Åpenheten trenger også en form for kunnskap for å bli satt i perspektiv, så vi ikke bruker kliniske betegnelser på noe som ikke er det.

Her kommer lærerne inn, mener Børve. – Lærere skal ikke bli behandlere, men de skal være kompetente kunnskapsbærere.

– Hvilke redskaper for å håndtere utfordringene innenfor normalen av det å være menneske er det lærerne trenger å kjenne til? – Stikkordet er balanse. Å høre på smerten uten å forsterke den. Stille den i kontrast og trekke det videre til å spørre hva man kan gjøre med den. Og det er ikke sikkert at ungdommene selv kan gjøre noe med det, og det er ikke sikkert lærerne kan – men hvem kan? Hvis vi blir sittende fast i beskrivelsen av smerten uten å vite hva vi skal gjøre med den, står vi i fare for å tegne et bilde som det er knyttet hjelpeløshet til. Det forsterker bare smerten.

– Hva opplever de unge som vanskelig? – En av belastningene barn opplever, er at de blir kalt ting. Ord får så sterk injurierende kraft at barn og foreldre trenger å lære hva det betyr når noen kaller deg «idiot». Er det akseptabelt? Nei. Men betyr det at du, etter grundige vurderinger fra den andre, er funnet å være idiot? Eller betyr det at den andre er sint – altså at det ikke forteller noe om deg? spør Børve retorisk.

I en krenkelseskultur får ord så sterk gjennomslagskraft at man har glemt litt at ord ikke er virkelighet, men et maleri som du selv kan velge om du vil se på eller ikke, påpeker han.

– Men vil ungdommer oppleve det slik at de kan velge om de vil forholde seg til krenkelser? – For ungdommer er det viktig å lære at hvis en som ikke kjenner deg, viser at den ikke liker deg, så skal ikke dette ha like stor kraft som hvis en som kjenner deg kjempegodt, viser det samme, for det er et ukvalifisert utsagn.

Som ung og uerfaren lærer som ønsker å hjelpe elevene til å prestere, er det ofte vanskelig å vite når man skal tilpasse seg elevenes opplevelse av ubehag. Et typisk eksempel er elever som ikke vil presentere muntlig foran klassen. Ifølge Børve skal læreren da ikke si at eleven slipper. – Poenget er å lytte til hvilke ubehag ungdommene opplever, og lage en trapp som har så små trinn at de tør å gå den. Hjelpe dem å bryte ut av «trygghetsatferd», for eksempel prøve å snakke i et forum der man er trygg nok, og gradvis ta nye steg. Dette tar tid og ressurser, men jo bedre lærerne kan det, desto kortere tid tar det.

Foreldrene er også en side av saken, påpeker han. De er mer involvert i barnas liv enn tidligere og ønsker kanskje i større grad enn tidligere aktivt å beskytte barna fra ubehag. – Man må få foreldre til å reflektere rundt om deres beskyttelse kommer i veien for barnets behov for å trene på

å håndtere ubehag. Jeg ville ønsket å tematisere dette på det første foreldremøtet, hvor alle er til stede. For dette er ikke et individuelt behov, men et systembehov, sier han.

Børve trekker også frem en annen gruppe som får større problemer enn de trenger: barn og unge som blir så urolige i kropp, tanker og atferd at de kommer i veien for egen og andres læring. – Hvordan skal jeg regulere barn inn i klasserommet, når de er i klasserommet og i overgangssituasjoner? Vi har enkle verktøy og modeller som kan hjelpe, som toleransevinduet. Det er ikke veldig komplisert, men et supernyttig verktøy som alle lærere bør være trent i fra grunnutdanningen.

– Hva handler toleransevinduet om? – Når vi snakker sammen, så hører jeg på deg, ser på deg, prøver å oppfatte hva du mener. Hjernen er koblet på. Da er jeg i grønn sone. Men tenk om jeg var syv år, det var tidlig om morgenen og jeg ikke hadde spist frokost. Hvis du spurte meg om noe da, ville svaret mitt vært «vet ikke». Hjernen kobler seg ikke på, og man er underaktivert. Da er vi i gul sone. I rød sone er jeg så irritert og aktivert at uansett hva du sier, forstår jeg det i verste mening. Heller ikke der fungerer jeg så godt kognitivt. Barn er dårligere til å regulere seg selv enn voksne, og det å være lærer betyr at du har tretti ungdommer som du skal ha i samme sone samtidig. Det er egentlig science fiction.

På spørsmål om toleransevinduet er blitt mindre, sier Børve at det er vanskelig å svare på, men at mange lærere forteller om mer uro i klassene enn før. – Man kan tenke seg at barn har mer reguleringsvansker. Man kan også tenke at skolen som system har en struktur som gjør det vanskeligere for barna. Det kan også være at barn som før ble tatt ut av klassen for å få spesialtilbud, nå er i normalskolen. Jeg pleier å si at problemet er at dere lærere har blitt så steika gode at barna som før forsvant til «Plata», er på skolen ennå. Det er jo en fantastisk fin ting, men prisen er at de krever oppmerksomhet, tid, kunnskap og ressurser. Vi er opptatt av enhetsskole, men reflekteres det i grunnutdanningen?

De fleste lærerne Børve treffer, er kjempegode på dette, men mange har brukt en del år på å bli gode, forteller han. – Jeg ville ønsket at lærerne fikk bli gode fra starten. I mitt hode er det et svik mot unge lærere.

Å møte barn med reguleringsvansker krever både forståelse og ferdigheter hos lærerne. – Hvis lærere og andre fagpersoner har forståelse som ikke strekker til, så blir de moralistiske. Da bruker vi objektiverende ord på barna. I stedet for å si «han strever med», blir det «han er». Da er vi tilbake til spørsmålet om unge lærere har forståelsen og verktøyene de trenger for å håndtere repertoaret av elever. Man kan også spørre om hjelpesystemene er gode nok. Får lærere den hjelpen de trenger?

– Hvilke fortrinn har de unge og ferske lektorene? – Én: De er en større del av den samme digitale kulturen og forstår det voldsomme informasjonstilfanget som barn og unge blir eksponert for, som er ufiltrert og delvis feil. To: Unge lektorer er på leting etter forståelser som kan videreutvikle dem. Tre: Unge lektorer har valgt yrket fordi de ønsker å være nyttige. Det er en verdibasert profesjon, og det er jo derfor lærere kan lønnes så dårlig. Man ønsker å gjøre en forskjell i livet til noen, og derfor leter man også etter effektive metoder.

Poenget er å lytte til hvilke ubehag ungdommene opplever, og lage en trapp som har så små trinn at de tør å gå den, forteller psykolog Trygve Børve.