Et år på skjerm

For førsteårsstudenter på lektorprogrammet ved UiO har studieåret vært preget av mange timer på skjerm og få nye bekjentskaper.

AV | Roger Johnsen

Natasha Simone Thoresen-Souza

NATASHA SIMONE THORESEN-SOUZA (22) har akkurat fullført sitt første år på lektorutdanningen ved UiO, foran skjermen hjemme i kollektivet der hun bor. Da er det krevende som ny student å komme inn i et sosialt studentmiljø. – Det er et ikke-eksisterende sosialt liv. Jeg har først nå i det siste fått en slags tilhørighet til UiO, og det er jo fordi jeg går dit for å lese nå som det er blitt tillatt igjen. Jeg har ikke hatt en eneste forelesning eller seminar på campus i løpet av året. Det gjør jo at man ikke møter nye folk.

Natasha vokste opp i Oslo, men studerte et år i Bergen før hun flyttet tilbake til hjembyen. Hun forteller at hun kun har blitt kjent med noen få andre studenter på lektorprogrammet. – Fadderuka var eneste muligheten til å møte de vi studerer sammen med, og den var jo også litt halvveis, for vi kunne ikke gjøre like mye som til vanlig. Jeg har ikke blitt kjent med noen andre medstudenter siden da. Og

Hvem: Natasha Simone Thoresen-Souza (22): nordisk og samfunnsfag Silje Mari Ørås (20): historie og nordisk

Førsteårsstudenter på lektorprogrammet ved UiO

vi som ble kjent i fadderuka, sklei fra hverandre etterpå fordi vi bare har sittet hjemme på hver vår skjerm. Det er først nå i eksamensperioden at vi sitter sammen og jobber.

Natasha merker stor forskjell fra det sosiale studiemiljøet hun opplevde før pandemien. – Jeg synes det er kjipt at man ikke møter nye mennesker. Da jeg studerte i Bergen, møtte man jo nye mennesker hver dag – når man satt i seminar, eller i kantina mellom forelesninger. Det er høy terskel for å gå bort og snakke med noen man ikke kjenner nå.

Det å bo i kollektiv med to andre studenter har vært en sosial livbøye for Natasha. – Det er jo noen som bor i kollektiv med folk de ikke kommer godt overens med, og da tror jeg det kan være stikk motsatt, at man ikke vil gå ut i stua engang. Men vi kommer godt overens, og hvis vi har litt ekstra tunge dager, kan vi snakke sammen om det. Det hjelper meg mye. Men alle har hatt det tungt i ulike perioder, og da drar man jo hverandre ned også.

Siden Natasha har vokst opp i Oslo, hadde hun allerede andre venner i byen utenom studiet. Men hun har likevel kjent på sosiale begrensninger i byen det siste året. – Det var jo lenge sånn at man ikke skulle møte så mange, og jeg har veldig spredte venner som har hatt sine egne

Det er litt som med trening. Trener du hjemme, er det veldig mye lettere å gi seg etter ti minutter enn hvis du reiser på treningssenter.

Natasha Simone Thoresen-Souza

faste vennegrupper under koronaen. Det var heller ikke så mye å finne på når det var kaldt ute, alt var stengt, og man bare kunne ha to gjester hjemme. Vi gikk rundt som zombier en stund. Men nå er det jo sol, og man kan være i parkene. Det er helt nydelig, sier hun.

Tilflytter

Silje Mari Ørås (20) flyttet fra Halden til Oslo sammen med kjæresten sin for å starte på hver sine studier. Hun mener det har vært en fordel å være to om det. – Jeg har vært veldig heldig der, for jeg har jo sett at en del av de andre jeg studerer med, har vært mye ensomme, og slitt med det psykiske. Jeg har to venner fra videregående som også bor i Oslo, men ellers har jeg ikke så mange andre venner her.

Ifølge Studiebarometeret, som våren 2020 særlig undersøkte konsekvenser av pandemien, var en av de mest tydelige psykososiale konsekvensene av nedstengningen at studentene savnet det sosiale studiemiljøet. Silje forteller at studieåret på UiO har vært preget av smitteverntiltakene i Oslo. – Det startet fint – vi fikk lov til å komme på seminar én gang i uka, men vi fikk ikke komme på fysiske forelesninger. Så jeg ble heldigvis kjent med et par stykker i starten. Men så kom november, og alt ble heldigitalt. Da dro nok de fleste hjem. Jeg dro hjem til Halden og ble der til over jul.

Også i løpet av vårsemesteret har campus vært mye stengt. – Jeg kom tilbake fra Halden i januar, og var her en måneds tid, så ble det stengt ned igjen. Etter det har det vært mer fram og tilbake.

Silje har hatt litt kontakt med medstudentene som hun ble kjent med på starten av året, men sier at man blir mer bekjente enn venner når man stort sett bare snakker sammen på Zoom. – Det har mest vært en studiegreie. Vi prøvde i starten å dra på arrangementer med studentforeninger, men det har ikke vært noe særlig sosialt etter det.

Det er heller ikke alle studentene som har ønsket å møtes fysisk, og da har det vært vanskelig å både jobbe sammen og være sosiale. – Det er mange som har vært skeptiske til å møtes etter at den andre smittebølgen kom. Vi prøvde digitale kollokvier, men da faller folk fort fra og finner på unnskyldninger for ikke å være med.

Student på skjerm

Natasha mener at det har vært krevende å være en god student når alt foregikk på skjerm. – Det har for så vidt gått greit med tanke på karakterer, men jeg vil si at jeg har fått mindre utbytte av studiet. Det er sikkert min egen feil også, for det handler jo om at man må strukturere arbeidet selv.

Silje Mari Ørås Foto: Privat

Ifølge tallene fra studiebarometeret er hun neppe alene. 65 % av studentene svarte at det var vanskelig å strukturere studiehverdagen under nedstengningen. Natasha forteller at det er vanskeligere å ta inn stoffet i digitale forelesninger. – Når man bare sitter hjemme og ser på en skjerm med noen kulepunkter, og hører noen som snakker, så blir det veldig upersonlig. Jeg kan godt sitte og notere, men det er noe annet å skjønne det. Det tror jeg er lettere når du sitter på campus og kan snakke med medstudenter etterpå om det man ikke skjønte så godt. Det kan være litt skummelt å spørre om ting når man sitter på Zoom, mener Natasha.

Silje har også kjent på at digitale studier har krevd innsats for å finne en god arbeidsstruktur. – Det har blitt mye sånn at man prøver å stå opp, men ikke helt klarer det, for det er ikke noe å stå opp til. Døgnrytmen har blitt forskjøvet, og det er vanskeligere å sette seg ned og jobbe når det er mye annet rundt som forstyrrer. Det blir liksom morsommere å ta oppvasken enn å studere. Så jeg måtte være streng med meg selv, og lage en timeplan for når jeg skulle jobbe, og når jeg skulle ta pauser. Jeg liker å organisere, og det ble lettere når jeg hadde en plan å følge, sier hun.

Det blir heller ikke så mye samarbeid mellom studentene når man ikke treffes på campus og blir kjent, forteller Natasha. – Vi blir jo ofte sendt ut i «Breakout Rooms» i forelesninger, og det kan jo føles litt skummelt nettopp fordi man ikke kjenner noen der. Jeg foretrekker å bli litt kjent først. Noen synes nok det er verre enn andre, og jeg ser jo at mange er veldig aktive og drar andre med i samtalen. Det er deilig å se. Men jeg ser også at antallet deltakere går ned når foreleseren begynner å snakke om Breakout Rooms på slutten av forelesningen. Da er det mange som forlater forelesningen.

Krevende arbeidsforhold

Selv om Natasha bor i et kollektiv hvor hun har greit med plass til å jobbe, kan både dårlige lysforhold og en fristende seng utfordre selvdisiplinen. – Jeg trenger å komme meg ut for å våkne litt, og når man bare er hjemme hele tiden, blir det vanskeligere å skille mellom jobbing og avslapping. Hvis man føler seg sliten, er det så lett å gå og legge seg litt i senga. Det kan du jo ikke når du er et annet sted for å studere. Det er litt som med trening. Trener du hjemme, er det veldig mye lettere å gi seg etter ti minutter enn hvis du reiser på treningssenter.

Heller ikke Silje har hatt gode arbeidsforhold i hybelen på 30 kvadrat som hun deler med kjæresten. – Vi har et lite skrivebord på soverommet hvor det nesten ikke er plass til å snu seg rundt. Så er vi jo to personer, og det er bare én som kan sitte der om gangen. Den som har seminar, har sittet på rommet, siden de må delta aktivt, så sitter den andre i sofaen. Man får jo vondt litt overalt av å sitte i sofaen og jobbe.

Ifølge studiebarometeret fra 2020 var det kun 42 % av studentene som hadde tilgang til en god arbeidsplass under nedstengningen, når de ikke kunne sitte på campus og jobbe.

Kun ulemper?

Selv om det har vært utfordrende med pandemi, har det også vært noen positive sider. – Hjemmeeksamen! Det vet jeg mange synes er bra. Og så er det jo mer fleksibelt for studenter som er litt strukturert i utgangspunktet, at man kan gå inn og se forelesningene på video når det passer deg. Og man kan ta pause i forelesningene for å notere det som blir sagt. Men det er nok bare det, mener Natasha.

Silje mener også videoforelesninger har vært positivt, og håper universitetet fortsetter å ta opp video fra forelesningene også etter korona. – Det har vært bra at man ikke må dra på campus når man har en dårlig dag. Og de som sliter med nattesøvnen, kan sove litt lenger. Det synes i hvert fall jeg har vært deilig. Hvis de fortsetter å ta opp forelesninger, kan man studere mer hjemmefra eller ta en tur hjem til foreldre.

En ny start til høsten?

Studentene som møtte lektorutdanningen via skjerm, skal nå begynne sitt andre år på studiet. Samtidig åpner samfunnet mer opp. Hva bør universitetene gjøre for studenter som disse,

som er godt i gang med studiet, men egentlig ikke har kommet inn i et sosialt miljø ennå? – Kanskje vi skulle hatt en større fadderuke, sånn at ikke bare førsteårsstudentene, men også andre, kan slenge seg med. Eller at man kan arrangere fysiske møter og samlinger, om så bare i parken, gåtur, for å engasjere de som er alene og ikke har noen å være med. Dessuten er jeg veldig spent på om undervisningen skal gå over til å kun foregå på campus. Jeg tror nok det er mange som synes det er litt skummelt hvis man plutselig skal gjøre alt fysisk, så det kan være fint med en mykere overgang, mener Natasha.

Natasha Simone Thoresen-Souza synes det er vanskeligere å disiplinere seg når man må jobbe hjemmefra, og er glad for at hun kunne lese til eksamen på campus.