Svak Fafo-rapport om fraværsgrensen

Snorre Bjerkholt lektor ved Frederik II videregående skole

Fafos rapport «Suksess og besvær» evaluerer fraværsgrensen i videregående skole. Sluttrapporten ble ferdigstilt våren 2020 og er en omfattende rapport som beskriver mange ulike sider ved den videregående skolen.

Sviktende datagrunnlag.

Fafos rapport trekker frem både positive og negative konsekvenser av fraværsordningen, men konkluderer, slik et klart flertall av lærerne i videregående også gjør, med at ordningen er å foretrekke. Imidlertid er det grunn til å sette spørsmålstegn både ved tallmaterialet, analysene og det bildet som tegnes av videregående skole i rapporten. Rapportens datagrunnlag tar for eksempel ikke med avskrivning av paragraffravær (opp til ti dagers fravær per år), heller ikke langtidssykefravær. Det er nemlig svært uklart hvordan sykefravær over tre dager registreres ved de forskjellige skolene. Fravær som er slettet fra vitnemålet (paragraffravær og langtidssykefravær over tre dager), tas ganske enkelt ikke med i Fafos tallmateriale. Utfra mange læreres erfaring gjennom de siste årene har antallet langtidssykemeldte elever økt betraktelig. I praksis skjules da store deler av reelt fravær. En elev som ikke har vært til stede i klasserommet i f.eks. halve skoleåret og som er langtidssykemeldt, kan i praksis stå registrert i statistikken til Fafo som «til stede».

Rapporten sammenligner dessuten situasjonen før og etter innføringen av fraværsgrensen i 2016 og konkluderer med 27 prosent forbedring. Av hva? Fraværsføringen før 2016 ble gjort under helt andre retningslinjer enn etter 2016. Å si at elever nå er 27 prosent mer til stede, har Fafo ikke grunnlag for – hverken Statistisk sentralbyrå, Fafo eller skolene selv har de reelle tallene. Kanskje er det reelle tallet 37 prosent, eller kanskje er det 7 prosent, eller det kan også tenkes at det faktiske fraværet har økt. Skoleforskere må rett og slett sette seg inn i den praktiske virkeligheten for fraværsføring før man konkluderer så bastant som man gjør i rapporten. Rapportens konklusjon om fravær gir like mye mening som å si at nå smaker Coca Cola 27 prosent bedre. Den har ingen validitet og måler faktisk ikke det den sier at den måler.

Kun «sårbare» elever?

I Fafos rapport beskrives elever som får 1 (stryk) og IV (ikke vurdert), nesten utelukkende som «sårbare elever». Det er imidlertid svært ulike årsaker til at elever ikke får ståkarakterer eller ikke kommer seg gjennom videregående. Noen har svake norskkunnskaper og svært kort botid i Norge. Andre har psykiske eller fysiske plager og/eller utfordringer i hjemmet. På teoritunge studiespesialiserende linjer er utfordringen at elever som har aller dårligst snitt fra ungdomsskolen, kommer inn fordi disse linjene er økonomisk billige, og fordi disse elevene ikke har kommet inn på yrkesfaglige retninger. Ikke minst er det en ganske stor gruppe elever i videregående skole som ikke er motivert, eller ikke gidder. Det er imidlertid veldig viktig å ikke sykeliggjøre alle ungdommer slik rapporten er med og bidrar til. Noen har ikke de språklige forutsetningene, andre har ikke de faglige forutsetningene og noen har dratt på fest i Hemsedal istedenfor å levere fordypningsoppgave i norsk. De bør ikke være sårbare av den grunn. Kanskje er de det, men kanskje er de bare havnet på feil sted, eller kanskje har de bare gjort noen feil valg slik ungdom har gjort til alle tider.

Det er veldig viktig å ikke sykeliggjøre alle ungdommer slik rapporten er med og bidrar til.

Lærer’n har uansett skylda!

Skoleverkets lovverk legger større og større del av ansvaret for ungdomme nes psykiske utfordringer på skolen og lærerne. Dette gjøres bl.a. ved hjelp av opplæringsloven §9-a, «mobbeparagrafen», som det har vært reagert på fra lærernes side gjentatte ganger uten at det tas seriøst av noen aktuelle aktører. Fafo-rapporten forsterker f.eks. under kapittelet om fravær, mobbing og krenkelser et forenklet syn hvor det gis inntrykk av at god psykisk helse oppnås når bare læreren ikke mobber eller gjør andre «feil» i klasserommet. Et godt klassemiljø er selvfølgelig svært viktig, men hvor viktig er det svært vanskelig å si noe om, fordi det er mange faktorer som påvirker ungdommers psykiske helse. Vi har et barneombud som vil avkriminalisere narkotika blant barn og unge. Vi har sosiale medier som langt på vei er uten voksenkontroll, og vi har en ganske syk og seksualisert kroppskultur som går ut over både gutter og jenter. Dette er bare noen eksempler. Kanskje skoleforskerne i større grad skulle tegne et bredere og mer nyansert bilde av menneskesinnets utfordringer. Svarene på unge menneskers utfordringer, psykiske problemer, utenforskap og mobbing finnes i stor grad også utenfor skolen. I jakten på årsaker til at noen elever har utfordringer, forenkler rapporten og synes isteden å ta det for gitt at fravær og manglende karakterer alltid skyldes noe læreren og skolen kan få gjort noe med. Men slik er det jo faktisk ikke. Det vet alle lærere som virkelig engasjerer seg i elevene sine, og som daglig står i klasserommet og opplever elevers komplekse og sammensatte utfordringer.

Bedre resultater?

Rapporten presenterer også en kobling mellom fraværsordningen og bedre skoleresultater. Det er fare for at dette er en feilslutning. Dersom karakterene har gått opp, så er det veldig mange grunner som kan være årsaken til det. Sentrale skolemyndigheter åpner bl.a. for oppgaveskriving hjemme. Dette gjør det åpenbart lettere å få god karakter for dem som kan få hjelp hjemme, eller for dem som vil jukse og kjøpe oppgaver av andre. Klageutvalgene i fylkene gir dessuten elever oftere og oftere medhold i klage på karakter, enda eleven kun har én eller to vurderinger og åpenbart ikke er blitt testet i alle hovedområder i faget, slik karakterforskriften krever. For elever som ikke har møtt til én eneste vurdering, finnes det også håp; skoler tar inn elever til todagers økter med «ekstra undervisning og vurdering» i slutten av skoleåret. Noe som gjør at elever som før fikk IV, eller 1, av faglærer, nå i de aller fleste tilfellene får 2 av skolen. Det er utbredt på flere skoler at skoleledelsen kaller disse programmene for «Jakten på 2-er’n».

Før satte faglærer karakterer i samarbeid med kolleger via kryssretting og samsensurering. I dag foregår det en prosess initiert av mange skoleeiere om å sette ståkarakter på elever uavhengig av elevens faktiske kunnskap. Setter man 1, eller IV, er sjansen stor for at man som faglærer får en telefon eller mail fra ledelsen ved skolen med anmodning utfra en eller annen begrunnelse om å vurdere eleven på nytt. Dette gjøres til og med før eleven selv har kommet på å klage på karakteren. Ledelsen er blitt elevens advokat for høyest mulig snitt. Vi skal imidlertid svært få år tilbake i tid før en slik adferd fra ledelsen ville blitt sett på som juks eller utilbørlig påvirkning.

Det foregår altså mange parallelle prosesser som virker drivende på karakternivået og som langt på vei er usynliggjort for offentligheten, og slik det fremstår gjennom rapporten: også for skoleforskere. At kullet fra 2000 eller 2001 reelt sett skulle være mye bedre enn kullet fra 1998 eller 1999, synes vanskelig å forstå for en lærer som står i klasserommet. Åta fraværsordningen til inntekt for forbedrede skoleresultater er en slutning som Fafo rett og slett ikke har dekning for. Antagelig er det små variasjoner i elevers prestasjoner over år, men tilsvarende stor forskjell i hvordan skoler setter karakterer. Jeg for min del er redd for at videregående skole har svakere faglig nivå nå enn tidligere, på tross av at karakternivået skulle tilsi noe annet. Kanskje nærmer vi oss amerikanske high-schools mer enn det vi liker å tenke på.

Lavere krav – bedre karakter

Kunnskapssamfunnets «suksess» slik den tegnes opp av sentrale skoleforskere, blir brukt for hva den er verdt av ansvarlige politikere. Men forskernes konklusjoner er bygd på feilaktig bruk av tall og tar ikke høyde for den åpenbare senkingen av faglige krav som har foregått de siste årene. Så lenge forskerne ikke evner å fange opp virkeligheten i de faktiske forholdene, så evner de heller ikke å tegne et korrekt og presist bilde av videregående skoles utfordringer. I den tre milliarderkroners-bedriften som all skoleforskning etter sigende utgjør pr. år, synes lærernes perspektiv fra klasserommet i stor grad å være utelatt, eller i det minste være svært selektert. Skoleforskerne poengterer ganske riktig at flere og flere består, men tilslører at flere og flere elever blir «båret» igjennom av et system hvor det ikke lenger er lov å stryke. Langtidskonsekvensene for den enkelte elev og for vårt skoleog utdanningssystem som helhet vies ingen oppmerksomhet. Dette er elefanten i rommet.