De digitale prøvekaninene

BOKANMELDELSE En nesten patologisk utviklingsoptimisme På sporet av en beslutningsprosess

SKOLEPOLITIKERE VET AT den norske skolen må holde høy kvalitet for at foreldre skal slutte opp om den. Fellesskolen er stadig en sterk institusjon, men den kan raskt forvitre om flere foreldre velger friskoler og private skoler. Når foreldre generelt får stadig mer og høyere utdanning, og selv er skolert i akademisk kritikk, vil de også stille krevende spørsmål ved skolens praksis. Gaute Brochmann er et eksempel. Han er arkitekt, skribent og redaktør i tidsskriftet Arkitektnytt. Han er også far

NY BOK: Gaute Brochmann: De digitale prøvekaninene. Historien om hvorfor barnet mitt plutselig kom hjem med en iPad i skolesekken

til barn i grunnskolen i Lillehammer. Ien ny bok reiser han spørsmål om den faglige begrunnelsen for Lillehammer kommunes vedtak om iPad-bruk i skolen, og særlig på barnetrinnet. Allerede i tittelen, De digtale prøvekaninene, får vi signaler om forfatterens konklusjon: Barna er forsøksdyr i et pedagogisk prosjekt. Brochmann lurer på hvorfor noen har vedtatt at slik skal det være.

Forfatterens utgangspunkt er et foreldremøte i fjor høst der han blir informert om at barnet hans nå skal få sin egen iPad. Informasjonen er i utgangspunktet teknisk og praktisk, og med det han kaller en skrikende mangel på pedagogiske betraktninger. Brochmann reagerer umiddelbart på det påfallende ved situasjonen: den manglende faglige begrunnelsen for en gjennomgripende endring i skolen. Han starter sine undersøkelser og kan ikke finne noen sentral myndighet eller instans som har foreslått, foreskrevet eller forlangt at det skal være skjermer 1:1 i norsk grunnskole. Er dette en pedagogisk reform som ingen har vedtatt, som ingen trenger vedstå seg at de har vedtatt, og som derfor heller ikke må begrunnes?

Gaute Brochmann holder en mild tone. Han uttaler både forståelse og sympati for rektorer og skolesjefer som gjør så godt de kan. Når han går nærmere inn i skolens beslutningsgrunnlag, blir kritikken likevel knusende. Brochmann oppdager at det ikke bare er mangelen på kunnskap som er slående ved den pågående digitaliseringen. Verre er den generelle og gjennomgående mangelen på interesse for i det hele tatt å søke kunnskap og stille kritiske spørsmål. Vet man for eksempel om det er formålstjenlig å arbeide med kreativitet og skaperkraft gjennom digital programvare? Brochmann tar for seg den nasjonale Digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen 2017–2020. Den bygger på en underliggende logikk som fortjener en skikkelig diskusjon. Han finner at «forskning» står nevnt kun 16 ganger, og da konsekvent knyttet til ordene «negativ» eller «mangelfull». Det gamle skolepolitiske målet at alle barn skulle ha tilgang til skjerm, revurderes ikke, selv om dette målet ble født ut av en annen virkelighet, som gjaldt for 30–40 år siden. Den gang hadde de færreste familier råd til digitalteknologi hjemme. Den gang var skjermteknologi forbundet med kunnskap og informasjon, ikke med sosiale medier, fake news og antidemokratiske tendenser. Og hvorfor presser skolemyndighetene frem ytterligere digitalisering når vi etter 40 år ikke kan finne dokumentasjon på bedre læringsresultater? Hvorfor vet vi så lite om den læringseffekt digitaliseringen gir?

Brochmann spør og spør, som en vitebegjærlig elev: Gir teknologien et skifte av fokus i skolen, fra innhold til presentasjonsform? Er det å google, kopiere og lime inn kognitivt sett en like bra måte å lære på som å skrive og tegne? Og er det å google, kopiere og lime inn, noe som man trenger lære på skolen? Kan man lage digitale læremidler som ikke trigger de avhengighetsskapende mekanismene i hjernen? Foregår det reell læring når aktiviteten i realiteten handler om å få «poeng» eller belønninger som påvirker dopaminet og stimulerer hjernens lykkesenter? Kan man egentlig bli smart uten skikkelig motstand? Hva vil skje hvis vi kaster vrak på langsomme, tidkrevende og «kjedelige» leseprosesser som utvikler hjernens evne til kritisk analyse? Holder det som argument at iPad øker elevenes motivasjon? Hva betyr motivasjon i denne sammenheng? Skal vi la

barna spise Happy Meal på MacDonalds hver dag fordi de er mest motivert for å spise den, spør Brochmann retorisk. Og er det viktigere å sitte sammen i grupper og produsere mer eller mindre forpliktende meninger enn å tilegne seg faktakunnskaper? Er mer skjermbruk i skolen den rette kuren mot altfor mye stillesitting og dårlig skjermbruk i fritiden?

Siden de lokale skolemyndigheter ikke kan svare for seg, går forfatteren gjennom historikken og premissene for utdanningspolitikernes satsning på teknologi – fra Kristin Halvorsen til Trond Giske til Tore Sanner. Han finner at kunnskapsgrunnlaget er levert av ITU og Senter for IKT i utdanningen. Kritikere omtaler dette som statsfinansiert propaganda for økende digitalisering i skolen og som et faglig ekkokammer. – Det har vært viktigere å løfte frem positive signaler og trender enn å drive faktisk kunnskapsinnhenting. IKT-senterets reaksjon på, eller rettere neglisjering av, OECD/PISA rapporten Students, Computers and Learning: making the connection (2015) betegnes som en «nesten patologisk utviklingsoptimisme». Bortforklaringen dreier seg om at det ikke er teknologien i seg selv som er problemet, det er implementeringen. Den har både Brochmann og vi hørt før. Han trekker paralleller til våpendebatten i USA og lobbyister som hevder at «guns don’t kill people» – det er folks bruk av våpen som er problemet. Brochmann peker på den direkte forbindelsen mellom en lobbyorganisasjon for internasjonale ITselskaper (Edtech) og norsk skolevirkelighet og vil vite hvilken grad av politisk kontroll som egentlig foreligger. Han spør altså om hvem det er som definerer hva skolen vår skal være. Brochmann mener ikke at Edtech som bransje gjør noe mer galt enn for eksempel bilproEr dette en pedagogisk reform som ingen har vedtatt, som ingen trenger vedstå seg at de har vedtatt, og som derfor heller ikke må begrunnes?

dusenter og legemiddelfirmaer. Men han minner om at både bil- og legemiddelbransjen er gjennomsyret av krav til testing og vitenskapelig etterprøvbare resultater, på alt fra bivirkninger ved tablettbruk til kollisjonstester og utslippsvolumer. Og disse bransjene møter nasjonale systemer og standarder med klare faglige og politiske ideer om behov og bruk. Mens i det norske systemet er det nå den enkelte skoleeier som skal undersøke, vurdere og kvalitetssikre det som lanseres av mektige bransjeinteresser. Brochmann illustrerer ubalansen ved å hente frem Lillehammer kommunes egen evaluering av prøveprosjektet med iPader. Der leter han forgjeves etter argumenter, dokumentasjon og forskningsbelegg. Den såkalte evalueringen utføres av kommunen selv og består i elektroniske spørreskjema der elevene får si hva de synes. Forfatteren anbefaler alle å lese dette dokumentet som er offentlig tilgjengelig. Det karakteriseres som gjennomsyret av en grenseoverskridende tøylesløshet som er like deler fascinerende som skremmende. Videre skriver han: Hadde man en mistanke om sviktende faglig grunnlag for innføring av nettbrett før man leser dette dokumentet, vil man sitte igjen med en grunnleggende tvil om lokale myndigheters generelle dømmekraft etter å ha lest dette.

Et annet sentralt kommunalt dokument, DIG3, omtales slik: Denne typen kommunale dokumenter er ikke spesielt underholdende lesning, selv gjengitt i kortform. Da jeg selv leste DIG3, erfarte jeg hvor effektiv denne ugjennomtrengelige kommunale sjargongen er for å kamuflere den egentlige agendaen. Der selve intensjonene og de springende punktene ligger gjemt under linje på linje av musegrå selvfølgeligheter. Men ikke desto mindre er det altså her makten ligger.

Brochmanns bok er viktig. Den bør leses av alle som bryr seg om det norske utdanningssystemet. Teksten gir både inspirasjon og veiledning i hvordan man kan følge i hans spor og finne, analysere og stille spørsmål ved de saksfremlegg som lokale politikere baserer seg på. Lillehammer kommune er neppe verre enn andre kommuner. Dette er et nasjonalt anliggende og et nasjonalt problem. Flere foreldre bør kjempe seg gjennom linje på linje med musegrå selvfølgeligheter, plukke fra hverandre maktspråket, spørre og grave og orke å bruke sin demokratiske rett til å kreve skikkelige svar. Det holder ikke å si at det er «slitsomt» å skrive med blyant eller upraktisk med pc-traller eller moro med dopamin-triggende dataspilleffekter. IKT-eliten i Silicon Valley sender visstnok barna sine til privatskoler der skjermbruken er minimal og undervisningen tradisjonell. Der får ikke barna hoppe fritt omkring som digitale prøvekaniner.

Gro Elisabeth Paulsen