Makt, ansvar og tillit

25 år med skolereformer, svekket autonomi og grenseløse oppgaver som ikke har med kjerneoppgaven å gjøre. Og nå skal vi reformeres med tillit. Makt, ansvar og tillit

Norsk Lektorlag ble dannet i 1997 som et motsvar på en utvikling hvor lektorenes profesjonelle autonomi ble utfordret og med en stadig strammere styring av arbeidstiden. De daværende lærerorganisasjonene hadde ikke en tydelig stemme mot en slik utvikling, behovet for en ny organisasjon for lektorene vokste frem. Lektorene som dannet Norsk Lektorlag, ønsket å gi bidrag for å ivareta og utvikle skolen på en god måte.

Den gangen var det to store sentralstyrte reformer som preget diskursen i skolen. Gudmund Hernes var mannen bak dem begge. Gjennom Reform 94 fikk alle i Norge lovbestemt rett til videregående opplæring. Mange linjer ble slått sammen, andre ble lagt ned. Reformen møtte mye motstand og skapte grobunn for misnøye også blant lærerstanden.

Deretter fulgte grunnskolereformen Reform 97, som blant annet innebar en endring av grunnskoleløpet fra ni til ti år, skolestart fra sju til seks års alder, og innføring av skolefritidsordningen og et nytt læreplanverk.

I hele 25-årsperioden Norsk Lektorlag har eksistert, har skole- og utdanningsfeltet blitt mer politisk, og hver ny statsråd på feltet har hatt behov for å sette sitt merke på skoleutviklingen med det resultat at det har spredt seg en reformtrøtthet i skolen som parallelt har fått stadig flere oppgaver – som ikke har med kjerneoppdraget å gjøre.

Skole og utdanning engasjerte stadig flere, også langt utenfor skolens fire vegger. For dem som sto i klasserommene, ble autonomien utfordret, først litt – så litt mer og enda litt mer.

Lærerstreikene i 2021 og 2022 kom som en følge av elendig lønnsutvikling over tid sett på bakgrunn av dette: Svekket autonomi, økte dokumentasjonskrav, reform på reform og stadig flere elever og oppgaver uten at det følges opp med ressurser.

DEN SISTE FELLESARENAEN

Det sies at skolen er den siste fellesarenaen i samfunnet for unge mennesker. Det burde få som konsekvens at selve kjernen i skolen – utdanning av elever, undervist av godt kvalifiserte faglærere – skulle pleies og styrkes.

Men slik er det ikke. Nettopp fordi skolen er en av få fellesarenaer for unge mennesker, har vi fått en utvikling hvor «alt» av ungdommelig utfordring skal inn i skolen og løses av skolen.

Det er naturlig at utfordringer for barn og unge, av alvorlig og mindre alvorlig grad, blir synlige og tydelige eller diagnostisert i skolen. Men at dette finner sted på skolen, må ikke automatisk og feilaktig konkluderes med at skolen i seg selv er årsaken. Ei heller at alle tiltak og all behandlingen skal legges til skolen. Hvor går grensen for hva som skal være skolens ansvar og lærernes oppgaver, uten at selve kjernen i skolen forsvinner og den siste fellesarenaen forvitrer? Det som ligger i skolens mandat, er å danne og utdanne, og det er et bredt mandat. Lærere og lektorer har imidlertid ikke hovedansvaret verken for oppdragelsen eller elevenes psykiske helse.

SPISER AV KJERNEOPPGAVEN

Alle som jobber i sektoren, ved imidlertid at dette utvidede ansvaret spiser stadig mer av tiden. Rammen rundt lærernes undervisning, årsrammene (undervisningsplikten) som er selve kjernen i skolen, har holdt seg mer eller mindre uforandret siden 1977. Antall undervisningstimer per fag per skoleår per undervisningsstilling er det samme, og vi underviser omtrent like mange timer per uke nå som da. Som om arbeidshverdagen både i og utenfor klasserommet ikke har endret seg radikalt.

Etter Reform 94 fikk alle ungdommer mellom 16 og 19 år en lovfestet rett til tre års videregående opplæring. Dette førte til at elevgrunnlaget ble mer mangfoldig, men fremdeles var klassestørrelsene slik at den mer heterogene elevmassen var forholdsvis håndterbar. I dag melder noen av våre tillitsvalgte om at skolene i ordinær undervisning gir læreren og lektoren ansvar for helt opp til 36 elever i klassene på studiespesialiseriende. Samtidig med en stor vekst av elever i klassen har den enkelte faglæreren blitt gitt et stadig tydeligere ansvar for elevenes rett til tilpasset opplæring med vekt på individets behov. Arbeidsmengden med den enkelte undervisningsgruppen og hver enkelt elev har økt. I noen tilfeller kan forventningene om individuell

Statsråden må vise politisk vilje til organisatorisk rydding i den overlappende maktstrukturen i skolesektoren.

tilpasning til hver enkelt elev fremstå som om lærerne skal være overarbeidede billigutgaver av privatlærersystemet.

OVERLAPPENDE MAKTSTRUKTUR

Våre medlemmer er motiverte og godt kvalifiserte. De ønsker å undervise i skolen, men de ønsker å ivareta og utvikle elevene gjennom faglig engasjement. Og ikke minst ønsker de bedre betingelser for å undervise. Men – maktstrukturen i utdanningssektoren er så overlappende at ingen lenger behøver å ta ansvaret når for eksempel undervisningsgruppestørrelsene økes til det uforsvarlige. Rektor kan peke på den enkelte kommune, som igjen kan peke på Kunnskapsdepartementet, som igjen kan peke på KS. Det kan pekes i det uendelige. Ansvaret forblir i klasserommet.

Om tillitsreformen til regjeringen sier statsråd Brenna at overstyringen av skolen må stanses for at reformen skal lykkes. Men: Før statsråden kan gjøre noe med overstyringen, må statsråden rydde opp i den overlappende makten i utdanningssektoren, den som muliggjør overstyring og unnlatelse av ansvar. I dag har Kunnskapsdepartementet delegert mye av makten som sektoransvarlig for utdanning og skole, verktøyene er færre sentralt. Det ble tydelig både under pandemien og under streiken. I tillegg kommer stadige eksempler på politisk overstyring i skolens indre liv. Politisk fattes det noen steder vedtak i kommunestyrer og fylkesting om at skolen skal være leksefri, andre steder besluttes det valg av læremidler – helt uavhengig av faglærerens ønsker. Når politiske partier presenterer seg som «skolepartiet», må det være for at de tar et overordnet ressursansvar. Partiprogrammet skal ikke ha politikk som griper inn i skolens indre liv. De ulike læreprofesjonene i de ulike delene av utdanningsløpet skal ha faglig autonomi, og dermed være ansvarlige for egne faglige – ikke andres – beslutninger.

Da vil godt kvalifiserte erfarne lærere og lektorer forbli i skolen, og kunne gi god undervisning av god kvalitet til stadig nye generasjoner av elever. Deres erfaring gjør dem til dem som vet hva som fungerer i skolen, etter hvert som elevkull kommer og går. Og nyutdannede vil møte et trygt og godt fagmiljø, slik at de blir værende i skolen.

TILLITEN VI VENTER PÅ

Statsråden må vise politisk vilje til organisatorisk rydding i den overlappende maktstrukturen i skolesektoren. Uten å ta det sentrale politiske ansvaret kan utspillet om at «tillitsreformen (må) vokse nedenfra» bli tomme ord, uten faktisk makt til gjennomføring. Fordi makten faktisk er delegert et annet sted. Norsk Lektorlag bidrar gjerne sammen med statsråden i arbeid med en tillitsreform når betingelsene for arbeidet er reelle endringer, til det beste for utdanning av elever, undervist av godt kvalifiserte lærere med autonomi innenfor sitt fagfelt. Konsentrasjon om skolens kjerneoppgave var grunnlaget for stiftelsen av Norsk Lektorlag. Vi som er med nå i dag, viderefører det arbeidet hver dag vi møter elevene våre.