Må ta til motmæle

TIDLIGERE LEDER AV NORSK LEKTORLAG

Det er på tide at kunnskapsbærerne i skolen og i UH-sektoren tar til motmæle mot lettvinte floskler om fakta-kunnskap som irrelevant. Må ta til motmæle

En hovedoppgave fremover vil være å ta et oppgjør med hva vi kan kalle «det postmodernistiske kunnskapssynet». Tanken om at kunnskap og sannhet ikke finnes og ikke kan søkes, og at alle standpunkt kun er like gyldige sosiale konstruksjoner, må motarbeides.

FAGENE SOM BASIS

Desto mer kompleks informasjon vi må håndtere, desto viktigere er det med kunnskapsinstitusjoner vi kan stole på. Universitet og skoler har utviklet en systematikk der kunnskap ordnes i fag, og dette systemet har tjent oss godt. Det betyr ikke at systemet ikke stadig bør etterprøves og videreutvikles. Tverrfaglighet og helhetsforståelse er viktig, men i grunnutdanningen fungerer det godt at tradisjonell inndeling i fag danner basis. Det er en fare for at «helhetlig forståelse» blir basert på feilaktig og diffus faktakunnskap for at alt skal passe sammen. Ønsket om holistisk forståelse kan lede til at myter og konspirasjonsteorier «føles» mer sanne enn de kunnskapene som dannes innenfor de etablerte, fagbaserte kunnskapsinstitusjonene.

Skolen kritiseres ofte for at den ikke gir opplæring i «livet» og at kunnskapen innen de tradisjonelle skolefagene bare representerer et tilfeldig utvalg som tjener og styrker dem som underviser, mens elevene trenger noe annet. Skolen skal altså ikke «prakke» faglig kunnskap på elevene. Tanken om individuell autonomi og den enkeltes frihet til å konstruere sin egen sannhet, inkludert fri meningsdannelse, hører selvsagt sammen med liberale, egalitære og demokratiske idealer.

Men slike gode intensjoner kan også åpne for demagoger som hemningsløst bruker løgn som politisk våpen. Både forskning og seriøs journalistikk kan avfeies som Fake News, alt ettersom det passer.

Dette er saken

Tidligere leder av Lektorlaget Gro Elisabeth Paulsen er skeptisk til det postmoderne kunnskapssynet.

1 Tom Are Trippestad: Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes' retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk. UiB 2009.

MISTENKELIGGJØRINGEN

Det angrepet på kunnskapsinstitusjoner og kunnskapsautoriteter som kom med 68-generasjonens kritikk av det såkalte professorveldet ved universitetene i 1960-årene, førte friske vinder med seg og var sikkert betimelig. Problemet var mistenkeliggjøringen av alle kunnskapsbærere og tanken om at professorer, lektorer og lærere først og fremst brukte sin kunnskapsstatus til å fremme egne interesser.

Reformen av videregående skole i 1994 bar preg av denne «mistankens sosiologi»1 og postulerte en ny lærerrolle der undervisningsaspektet ble sterkt svekket. Departementet lanserte en ny, autonom elevrolle der eleven selv skulle ta ansvar for egen læring, definere eget kunn-

«FALSKE NYHETER»: Gode intensjoner kan også åpne for demagoger som hemningsløst bruker løgn som politisk våpen. Både forskning og seriøs journalistikk kan avfeies som Fake News, alt ettersom det passer.

skapsbehov, konstruere egen kunnskap og vurdere eget læringsresultat. I etterhånd vil ingen ta det politiske ansvaret for denne nypedagogiske idealismen på speed. Den idemessige koplingen til konstruktivistiske læringsteorier er åpenbar, men samtidig diffus. Det samme gjelder koplingen til postmodernistiske, filosofiske strømninger med utgangspunkt i franske filosofer som Derrida og Foucault.

I mine møter med norske skolebyråkrater, skoleledere og skolepolitikere har jeg ikke truffet noen som viser til egen lesning av disse filosofene, men jeg har truffet mange med tredje- og fjerde-hånds referanser til noe som intenderer å være et opplyst og sofistikert kunnskapssyn: Det finnes egentlig ingen sann kunnskap. Ergo bør ikke elevene tilegne seg faktakunnskaper, for innen de er ferdige på skolen, vil all skolekunnskap være utdatert. Eleven skal i stedet «lære å lære» og konstruere egen kunnskap etter behov.

VULGÆRE VERSJONER

Vulgærversjoner av filosofenes avanserte og abstrakte påminnelser om at menneskets muligheter til erkjennelse er begrenset, brukes og misbrukes politisk. Det trengs ikke lærere med utdannelse i fag, bare lærere med generell pedagogisk kompetanse. Den postmodernistiske kunnskapskritikken har vist seg å passe godt innen høyst ulike politiske agendaer. En artikkel i New York Times i 2017 spør om Trump har stjålet filosofiens kritiske verktøy.2 Det er ikke noe nytt at politikere lyver, sies det, men det er nytt at de ikke prøver å skjule at de lyver. Vulgærversjonen av det postmodernistiske tankegodset tilsier at skillet mellom løgn og sannhet ikke finnes.

Som politisk våpen fungerer løgnen først og fremst som forvirring, avledning, forsinking og obstruksjon. I neste omgang fører det til mistillit mot viktige samfunnsinstitusjoner. Bjarne Riiser Gundersens bok om da postmodernismen kom til Norge3 advarer mot det kulturelle selvmordet som følger av det postmoderne begrepsklisteret.

Det finnes egentlig ingen sann kunnskap. Ergo bør ikke elevene tilegne seg faktakunnskaper, for innen de er ferdige på skolen, vil all skolekunnskap være utdatert.

MAKTKRITIKKEN

Det er på tide at kunnskapsbærerne i skolen og i UH-sektoren tar til motmæle mot lettvinte floskler om fakta-kunnskap som irrelevant. Da må man innse at tenkemåter som i sin tid var den politiske venstresidens verktøy for å drive maktkritikk, i dag brukes for å svekke maktkritikk. Man risikerer at «sannheten» kun tilhører den som kan finansiere flest jurister, influensere og/eller soldater.

2 Casey Williams: Has Trump Stolen Philosophy’s Critical Tools? The New York Times, 17.04.2017. 3 Bjarne Riiser Gundersen: Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. 2017.