AASE GULBRANDSEN

Conversing with memory

Aase Gulbrandsen (1927–2020) made her debut in Kunstnerforbundet in 1970, and although her formal training was limited to a life class at Bjarne Engebret’s Art School, she soon became recognised as a distinctive talent. She held her first solo exhibition at Oslo Kunstforening in 1974.

Gulbrandsen had an immense desire to re-examine and transform her impressions of the external world. ‘It is nature I look at, but there is so much in nature we cannot see’, she said. She started working with small format oil, charcoal, and pastels in the 1960s, before immersing herself in larger, mainly charcoal works, in the 70s. Gulbrandsen’s method was intuitive and processoriented. She kept pushing herself to explore and investigate further, often taking her earlier work up again. A post-it note in her archive says: ‘I’ve got to get to the bottom of this’. We do not know what she wanted to ‘get to the bottom of’, but her art shows her conversing with memory, and with her own conceptions of reality.

Most of the works included in this exhibition are from the crucial, formative period of Gulbrandsen’s career, from the early 1960s until the end of the 1970s. The exhibition explores the artist’s way of processing both aspects of materiality, expression, and composition. Many of the works have never been shown before, and the exhibition offers an exclusive and fascinating glimpse into a distinctive artistic universe.

Conversing with Memory is curated by Andrea Moen, who, together with Marit Paasche and Kristine Jærn Pilgaard, was responsible for the exhibition Aase Gulbrandsen. Til minnet at Oslo Kunstforening 07.03.–21.04.2024.

The project is funded by Aase Gulbrandsen’s Stiftelse, the Bergesen Foundation, Arts Council Norway, and the Fritt Ord Foundation.

AASE GULBRANDSEN

Samtaler med minnet

Aase Gulbrandsen (1927–2020) debuterte i Kunstnerforbundet i 1970, og til tross for at hennes eneste utdannelse var noen ukers undervisning i akttegning på Bjarne Engebrets malerskole, ble hun raskt sett og anerkjent. I 1974 holdt hun sin første separatutstilling i Oslo Kunstforening.

Gulbrandsen hadde en voldsom trang til å bearbeide og omforme inntrykk fra den ytre verden. «Det er naturen jeg ser på, men det finnes mye i naturen vi ikke ser», sa hun. Hun begynte å arbeide med pastell, kull, akvarell og maleri i små formater på 60-tallet, og fordypet seg hovedsakelig i større kullarbeider på 70tallet. Gulbrandsen arbeidet prosessuelt og intuitivt, med en sterk vilje til å utforske og undersøke. Hun jobbet gjerne videre med eldre skisser og verk. På en post-it-lapp blant de arkiverte arbeidene hennes står det: «jeg må til bunns her». Akkurat hva hun ville til bunns i vet vi ikke, men kunsten var hennes middel til å samtale med sitt eget minne og med sin egen forståelse av virkeligheten.

Samtaler med minnet viser hovedsakelig arbeider fra begynnelsen av 1960-tallet og frem til slutten av 1970-tallet, et tidsspenn som representerer en viktig og formativ periode i kunstnerskapet. Utstillingen undersøker hvordan kunstneren arbeidet prosessuelt med materialitet, uttrykk og komposisjon. Flere av arbeidene har aldri vært vist tidligere, og utstillingen gir et sjeldent og fascinerende innblikk i et særpreget kunstnerisk univers.

Utstillingen er kuratert av Andrea Elise Moen, som sammen med Marit Paasche og Kristine Jærn Pilgaard var ansvarlig for utstillingen Aase Gulbrandsen. Til minnet i Oslo Kunstforening 07.03.–21.04.2024.

Prosjektet er finansiert av Aase Gulbrandsens Stiftelse, med støtte fra Bergesenstiftelsen, Kulturrådet, og Fritt Ord.