I år er det Sverre Koren Bjertnæs som fyller det største gallerirommet på Vestfossen Kunstlaboratorium fra 04. mai til22.september.Bjertnæseksperimenterer med mange uttrykk, men er forankret i en figurativ tradisjon, med islett av det abstrakte.
Kollegaen Fredrik Værslev har rollen som kurator, altså den som tenker ut hvordan en
utstilling skal se ut. Værslev, som er kunstner selv, er leken og uhøytidelig i egne verk, gjerne med tvetydig humor i bunn (men vi ser altså ikke noe av hans kunst her).
Pølsereklame
Vi merker raskt humor og lek i
hans håndtering av Bjertnæs kunst, som vanligvis befinner seg på motsatt ende av skalaen –deneralvorligogeksistensielt ladet. Værslev er i det hele tatt en uvanlig aktiv kurator. Han tarinitiativtilålagenyeverkog forandre på gamle. Blantannetkanviseetmaleri signert Bjertnæs, som funge-
rer som reklame for den lokale spesialiteten «Dobbel i dyne»: to pølser i brød med en lompe på toppen. Dette er nok Værslevs påfunn, siden pølser er langt fra Bjertnæs interesse for seriøse temaer som kjærlighet, sorg og ensomhet.
Slikepåfunnfårmegtilålure påomVærslevdrivergjønmed betrakteren. Jo da, det kan være fint å legge fra seg oppstyltede kunstgrep, men her er folkeligheten så overdreven at den er parodisk.
Nyeperspektiver
Men så skjer det noe uventet. Jegfårøyepåetlitemaleriav et par, hvor ordene «Dobbel i dyne» gjentas over bildeflaten. Pølsene i det andre bildet speiles med andre ord i omfavnelsen, og det slår meg at bildene
delertosomheten,sammehvor ulike pølser og kjærlighet er.
Jeg må trekke på smilebåndet.Detteerfrektogfint,siden detoftepompøseikjærlighetsfremstillingerblirbortenårpølser trekkes inn, og slik blir vi som ser på trukket inn i andre tankebaner.
Det er vanskelig å skildre kjærligheten, men her blir det gjort med sprelsk humor og sjarm.
Malerlidelsen
Deuvantegrepeneiutstillingen slårutifullblomstmedmaleriet i øverste etasje, som kretser rundt ting som deporteringen avjøder,lobotomeringogsterilisering og terrorangrepet i 2011. Grusomhetenes lange, vondehistoriestrekkerseghele 24 meter langs veggen.
Når vi skal begripe traumer og lidelse henfaller vi ofte til floskler,fordidetervanskeligå formulereslikeerfaringer.Men her er ingen floskler.
Linjene bryter opp bildet i seksjoner og de ulike feltene plasserer det forferdelig i soner, og setter av plass til å tenke over hver enkelt hendelse.
Det vonde formulerer i fragmenter og fordreide perspektiver som får det vonde til å fremstå i nytt lys.
Det er som om hele utstillingen er bygget opp for å gjøre meg mottakelig for dette maleriet.
Nyeperspektiver
Et annet sted holder Bjertnæs’ skulpturer den avdøde morens keramikk fram for oss. Dette er ikkenoesomtøysesbortogdia-
logen mellom generasjonene blir sterkere på grunn av den pussige konteksten. Dette som vitner om presisjon fra både kunstnerogkurator:devetnår alvoret skal få tre fram.
Sønnens kunst blir øyer av omsorg for morens mindre kjente verker.
Det viktige med utstillingen er ikke enkeltverk, men å skape et nytt blikk for kunsten ved å forstyrre hvordan vi vanligvis ser kunst. Dypest sett handler den også om at kunst på sitt beste kan hjelpe oss med å finne nye perspektiver på ting utenfor kunsten som kan være vanskelig å finne ord for. Som traumer og kjærlighet.
Kunsten gir jo sjelden klare svar, men den kan skape stemningerogsynsvinklersomfører oss videre, tross alt.
Hagehortensia
KULTUR:
Sverre Bjer tnæs’ sto Sverre Bjertnæs’ sto
Har Sverre Bjertnæs endelig «kommet hjem» med den store separatutstillingen på Vestfossen? Eller har han laget en «absurd, på grensen til pervers» utstilling? Den er i hvert fall politisk og kunstnerisk stram.
KUNST
«Sverre Bjertnæs – Hjem» Vestfossen Kunstlaboratorium Til 22. september 2024
VESTFOSSEN (Dagsavisen): Det er ingen overraskelse at det er Sverre Bjertnæs, en av landets mest populære billedkunstnere, som er invitert til å ha Vestfossen Kunstlaboratoriums aller første separatutstilling. Gjennom 20 år har de pleid å vise kollektivutstillinger.
Stedets størrelse gjør det å stille ut alene til en usedvanlig krevende oppgave. Bjertnæs har en stor produksjon, og en retrospektiv utstilling hadde fylt de mange kvadratmeterne. Men Bjertnæs har valgt å ta laboratorietittelen alvorlig, så (så-å-si) alt er nyprodusert.
Sverre Bjertnæs fyller galleriets fire etasjer med 40 verk. Det er ikke mye, men det er nok. Det største maleriet, «Lakseskatten», måler intet mindre enn 24 meter! Det skulle egentlig vært 28 meter langt, men kunstner og kurator røk uklar om løsningen.
Utstillingen «Sverre Bjertnæs –Hjem» bærer undertittelen «Hengt opp av Fredrik Værslev» Den tre år yngre kunstnerkollegaen forsøker desperat å unnvike tittelen kurator. Men som en del av oppdraget bestilte han to abstrakte paneler til avslutning i begge ender av «Lakseskatten». De som kjenner kunstneren, vet at «abstrakt» ikke akkurat er hans foretrukne uttrykksform. Så skal da også Sverre Bjertnæs ha vært så misfornøyd med
egen innsats, at han nektet å henge opp de to endestykkene. Men da tro kuratoren til, og forlangte at kunstneren lot spikrene til de to panelene stå.
De tomme spikrene er i seg selv en parodisk detalj. Det viser hvilken dragkamp som kan ha foregått i kulissene frem mot åpningen 4. mai. For dette er ikke den eneste tingen som viser at tilblivelsen av denne utstillingen er fylt med tornefulle valg og merkverdige avgjørelser. Det kan synes som at Sverre Bjertnæs er den eneste som kommer helskinnet ut av kontroversene. For eksempel har Værslev bestilt et portrett som han skal ha forlangt utført som en parafrase på Edvard Munchs selvportrett med flasker. Portrettet er bra, men det skal ha vært noe av det verste Bjertnæs har gjort.
Kunstlaboratoriet formidlet villig konspirasjoner rundt de påståtte kontroversene mellom kunstner og kurator da jeg var og så utstillingen. Gjennom undertittelen tar Værslev avstand fra kuratortittelen, men han synes å ha hatt
en aktiv rolleforståelse: I tillegg til spikrene og portrettet, dominerer Fredrik Værslev utstillingspresentasjonen med store veggtekster med praktiske budskap. De stjeler oppmerksomhet og oppleves å være i konflikt med kunstverkene. Ideen bak utstillingstittelen «Hjem» er også ganske obskur, i og med at den tar utgangspunkt i en middels vellykket TV-serie fra Vestfossen med samme navn, som NRK viste i 2012/-13. Og, i parentes bemerket, var det kunstlaboratoriets grunnlegger og kunstneriske leder, Morten Viskum, som foreslo at Værslev (f. 1979) skulle være kurator for Bjertnæs (f. 1976). De er nær hverandre i alder, men bakgrunnen gjør at de tilhører to generasjoner.
Dette er ikke de eneste parodiske elementene knyttet til utstillingen. Ordene i denne anmeldelsens ingress er hentet fra en tekst som følger utstillingen. Der står det « Hjem er en absurd, på grensen til pervers, utstilling.» Sitatet fremmes som en påstand i et essay skrevet av kunsthistoriker Erlend Hammer. Det skal trykkes i en bok om utstillingen,
Allerede i det første gallerirommet viser Sverre Bjertnæs både skulptur og maleri.
Sverre Bjertnæs er den første kunstneren som får fylle Vestfossen Kunstlaboratorium med en separatutstilling. Kurator Fredrik Værslevs bidrag er veldig synlig, blant annet gjennom plasseringen av veggtekster og bestillingen av et portrett. Foto: Vegard Kleven
ore triumf ore
men du kan lese teksten i lokalet. Forfatterens bruk av ironi gjør det utfordrende å ta stilling til hvordan man skal forstå utsagnet. Påstanden forklares ikke. I teksten rakker Hammer ned på kuratorens manglende forståelse av Bjertnæs’ kunstnerskap. Hammers tekst er full av paradokser, men Vestfossen kaller det «et substansielt essay» på sine nettsider.
Det samlede inntrykket av aktørene rundt utstillingen er av en ironigenerasjon som gjør sine siste krampetrekninger. De blir stående i et tvilsomt lys, og de er merkbart alene fordi de markerer (stor) avstand til kunstnerens prosjekt. Alt dette markerer kontrasten mellom holdningene i det kuratoriske apparatet og kunstnerens seriøsitet.
Det sier sitt at jeg har brukt så stor plass på apparatet rundt utstillingen. Heldigvis hersker det liten tvil om at kunsten hever seg over alle de merkverdige detaljene. Kontrasten blir enda tydeligere når jeg reflekterer over mitt inntrykk av de senere årenes utvikling:
Med denne utstillingen viser han en sikkerhet av de sjeldne: Alt faller på plass.
Jeg synes at Sverre Bjertnæs har manglet retning og vist usikkerhet i sin utforsking av ulike kunstneriske sjangre. Men vinglingen har vært nyttig, for med denne utstillingen viser han en sikkerhet av de sjeldne: Alt faller på plass.
Den malertekniske utførelsen holder et meget høyt nivå. Det å komponere et 24 meter langt maleri er en meget krevende oppgave, men Bjertnæs turnerer det med bravur. Han har funnet frem til en uttrykksmessig syntese av alle de moderne sjangrene og kunstnerne han har studert. Samtidig er uttrykket i «Lakseskatten» helt og holdent hans eget. Det beste er at det lange maleriet har flere dimensjoner: Som dominerende maleri balanserer det fint mot rekken av skulpturer som fyller den motsatte veggen i den enormt store toppetasjen på
Vestfossen. Skulpturene er en hyllest til Sverre Bjertnæs’ nylig avdøde mor, Randi Koren Bjertnæs. Her sammenstiller han egne skulpturer med morens kunsthåndverkobjekter. De utfordrer skulpturformatet i sin kombinasjon av ulike materialer og formmessige overraskelser. Maleriets komposisjon skaper en fin balanse mellom de ulike delene: Maleriet fungerer like godt på avstand som på nært hold. De ulike feltene glir sømløst over i hverandre, og utførelsen inviterer tilskuerne til å gå tett på. Gjør du det oppdager du maleriets tredje dimensjon: Det er pepret med korte tekster; ord, navn og begreper som navngir (historiske) fenomener som er skampletter på nasjonens selvbilde.
Sett på avstand kan «Lakseskatten» med sitt norske flagg midt i synes som en feiring av nasjonen. Men når vi kommer tett på, blir vi konfrontert med alt det som ikke bidrar til et positivt, nasjonalt selvbilde. Sverre Bjertnæs forholder seg til kritikken på et sublimt nivå: I stedet for å rope i gatene, uttaler
satt
av
han kritikken med like lavmælt stemme som dem som er ofre for de mange grufulle tingene han lister opp. Kritikken dukker opp også andre steder i utstillingen, og slik blir «Sverre Bjertnæs –Hjem» uttrykk for en solidaritetshandling med alle dem som er blitt undertrykt i det norske samfunnet. Derfor finnes det ikke grunnlag for å påstå at denne utstillingen er «absurd» eller «pervers». Den er tvert imot engasjerende, og den fungerer både på et samfunnsmessig og et personlig nivå. Mange vil bli personlig berørt, på grensen til det private. Dette er en stor seier for Sverre Bjertnæs. Det er bare å gratulere.
Kunstkritiker
Foto: Vegard Kleven
Sverre Bjertnæs’ hovedverk i utstillingen, «Lakseskatten», er 24 meter langt. Det er fullt av korte tekster som pirker borti nasjonal selvgodhet. Foto: Øystein Thorvaldsen
Skulptur
sammen
mor Randi Koren Bjertnæs og sønn Sverre Bjertnæs’ arbeider. Foto: Vegard Kleven
Smakfullt anrettet og krydret med historiske referanser
Sverre Bjertnæs har fra sine tidligste år framstått som et unikt talent. Han har vært en medienes yndling og har blitt innkjøpt av viktige private samlere og regionale museer. Nasjonalmuseet har imidlertid ennå ikke funnet ham verdig representasjon i sine samlinger. Utstillingen på Vestfossen viser at det er på tide å gjøre noe med det.