LITT BONDE
Selvforsynt fra egen kjøkkenhage
En guide til dyrkeglede egenberedskap matsikkerhet
© 2026 Kagge Forlag AS
Bokdesign: Trine + Kim designstudio
Foto: Helle Navratil
Foto omslag: Helle Navratil
Papir: Amber Graphic 120 g
Boka er satt med Panton og Warnock Pro Repro: JK Morris
Trykk og innbinding: Print Best, Estland
ISBN: 978-82-489-4222-1
Kagge Forlag AS Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
KAPITTEL 4 HVORDAN DYRKE FOR BÅDE SMAK OG BEREDSKAP .............
Frukt, grønnsaker og urter – hva kan dyrkes?
Spiselige planter og urter for beredskap ..............................................................
Hva er spiselig i naturen?
Jakt på elg og rådyr......................................................................................................
KAPITTEL 5
og sylting .............................................................................................
og tilberede egne råvarer på kjøkkenet
av frø fra hagen .............................................................................................
KAPITTEL 6
Når høna slutter å legge egg – hva nå? ...............................................................
med haner?
Kaniner i hagen – kjøtt på liten plass .................................................................... 209
Gleden ved dyrehold 215
FORORD
Hva gjør jeg hvis butikkhyllene plutselig blir tomme?
Hva skjer hvis strømmen forsvinner i dagevis? Hvor
avhengig er jeg av maten som blir importert langveisfra – og hva gjør jeg den dagen den ikke kommer?
Jeg var bare 19 år gammel da jeg begynte å stille disse spørsmålene. Og de har dukket opp stadig oftere. Vi lever i en tid med klimaendringer, krig, pandemier, inflasjon. Vår egen hverdagsmat henger sammen med den globale økonomien. Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker, og jeg tror ikke verden går under i morgen. Men uroen min over hvor lite selvhjulpne vi er, har vokst. Vi vet lite om hvordan vi skal klare oss på egen hånd. Tidligere generasjoner kunne lene seg på naturen og jorda. De hadde kunnskap om dyrking, bevaring, lagring, konservering og fermentering. De visste hvordan de skulle overleve kriser. Det gjør ikke vi. Vi er eksperter på å bestille sushi med én tommel, men vi aner ikke hvordan vi holder liv i en tomatplante.
For meg ledet denne uroen til et ønske om å ta mer ansvar selv. Og jeg begynte å grave i jorda. I stedet for å tenke at noen andre skal sørge for at jeg har mat på bordet, bestemte jeg meg for å bli mer selvforsynt. Først følte jeg meg hjelpeløs. Jeg kunne ingenting om dyrking. Jeg kunne ikke konservere. Jeg visste ikke hva slags jord man bruker til gulrøtter, eller når man skal plante hvitløk. Jeg visste ikke engang at det gikk an å bli selvforsynt uten å ha gård, traktor og 40 mål med åker. Men det som begynte som frykt, ble raskt til nysgjerrighet. Og så ble det til handling.
LITT BONDE
Jeg begynte i det små. Noen urtepotter på kjøkkenbenken. Litt salat i en kasse. Jeg gikk på biblioteket, så videoer på YouTube, leste blogger og snakket med alle jeg kom over som hadde litt mer kunnskap enn meg. Det var som å lære et nytt språk. Jorda hadde sin egen rytme, plantene sitt eget språk, og jeg måtte lære alt fra bunnen av. Jeg drepte flere planter enn jeg tør innrømme det første året. Men jeg lærte. Og det viktigste jeg lærte, var at dette var mulig. Jeg, en helt vanlig 19-åring uten landbruk i blodet, kunne faktisk få ting til å vokse.
Etter hvert som jeg lærte mer, vokste også interessen. Jeg fikk smaken på det. Ikke bare maten, men følelsen av å ha kontroll. Av å kunne høste noe jeg selv hadde sådd. Av å kjenne at jeg hadde gjort noe konkret for min egen trygghet. Det var som om hver plante jeg dyrket gjorde meg litt friere, litt mer uavhengig og litt sterkere.
I dag er det som startet som en hobby blitt en livsstil. Jeg har bygd opp Norges største plattform for kjøkkenhage og dyrking, Instagramkontoen @spiselighage, og har gitt ut tre hagebøker.
Jeg tenker beredskap og matsikkerhet hver dag. Jeg er ikke paranoid, men jeg vil være forberedt om noe skulle inntreffe. Jeg spør meg selv hva jeg kan dyrke, hva jeg kan lagre og hvordan jeg kan gjøre meg mindre sårbar. Det former hvordan jeg handler, hvordan jeg lager mat, hvordan jeg planlegger året. Det er ikke en idé lenger. Det er et liv.
Og det livet ønsker jeg å dele med deg. For jeg vet én ting: Hvis jeg, som startet fra ingenting, kunne gjøre dette, så kan du også. Jeg er beviset på at det går. Dyrking er ikke forbeholdt pensjonister med grønne fingre eller bønder med låve. Det er for deg som vil noe mer. For deg som kjenner den samme uroen jeg kjente. For deg som er klar for å ta det første steget, men som kanskje ikke helt vet hvor du skal begynne.
FORORD
Jeg har skrevet denne boken for å gi deg det jeg selv savnet da jeg startet: en ærlig, konkret og helhetlig veiviser. En bok som ikke bare sier «du burde», men «du kan». En bok som tar deg på alvor, men som også inspirerer deg til å ta ansvar.
Det handler ikke om å bli bonde. Det handler om å bli litt bonde. For selvforsyning er ikke alt eller ingenting. Du trenger ikke være selvforsynt 100 % for å gjøre en forskjell i eget liv. Du kan begynne i det små – og det er nok. Denne boken er en hjelp for alle som vil begynne et sted. Den er for deg som vil gjøre noe konkret, ikke bare lese enda en skremmende artikkel på nettet og så gå videre. Den er for deg som kjenner at tiden er inne for å ta grep.
Det gir mestringsfølelse å høste sin egen mat. Å lage sitt eget lager. Å bygge beredskap med hendene, ikke bare med tankene. Det gir trygghet. Det gir stolthet. Gjennom denne boken ønsker jeg å vise at det er mulig for deg også. Uansett om du bor i blokk eller på småbruk. Uansett om du er nybegynner eller allerede har noen potter med urter. Du trenger ikke gjøre alt, men du kan gjøre noe. Og det er langt bedre enn ingenting. Jeg deler mine egne erfaringer, mine feil, mine suksesser, og det jeg har lært underveis. Dette er ikke en fasit, men det er en start. Og tro meg: Det er en befriende følelse å vite at du klarer deg bedre på egen hånd enn du trodde.
FOR EN NY BEREDSKAP
For bare noen tiår siden var beredskap en naturlig del av hverdagen for folk flest. Ikke fordi man fryktet dommedag, men fordi det var nødvendig. Besteforeldreog oldeforeldregenerasjonen levde med knapphet. De kunne ikke kjøpe seg ut av alle problemer, slik vi kan i dag. De visste at været kunne skape ødeleggelser, at avlinger kunne slå feil, at transport kunne stoppe. Derfor hadde de mat på lager. De konserverte, fermenterte, hermetiserte og hadde kunnskap om å klare seg selv – ikke fordi de ville være alternative, men fordi det var livsnødvendig.
I dag, derimot, stoler vi på at ting går på skinner og at vi har det vi trenger. Lyset skrus på. Mobilen lades. Butikkene er fulle. Bussene går. Nyhetene surrer i bakgrunnen mens middagen putrer. Men vi har outsourcet alt. Matproduksjon, energiforsyning, reparasjon, håndverk, omsorg og til og med beredskap. Vi har blitt et folk som regner med at «noen andre» tar seg av det om vi får problemer. Om strømmen går, forventer vi at den er tilbake på et blunk. Om vannet forsvinner, ringer vi kommunen. Om logistikken kollapser, forventer vi at staten tryller frem løsninger. Men realiteten er at vi lever i et ekstremt sårbart system – og det blir stadig mer komplekst og dermed mer utsatt. For hver ny runde med effektivisering, globalisering og digitalisering fjerner vi oss litt lenger fra evnen til å klare oss selv. Vi bygger høyteknologiske korthus og glemmer hvor raskt de kan falle. Flere hendelser de siste årene har vist oss at vi er sårbare.
LITT BONDE
BEHOVET FOR EN NY BEREDSKAP
PANDEMIEN viste oss hvor raskt en global krise kan lamme hele samfunnet.
Plutselig var det mangel på smittevernutstyr. Tomme hyller. Panikk. Kaos. Folk sto i kø for å skaffe seg toalettpapir. Leveranser uteble. Noen klarte seg bra. Andre sto hjelpeløse. Millioner av mennesker verden over døde.
KRIG I EUROPA – noe vi trodde tilhørte historiebøkene – er plutselig en realitet igjen. Angrepet på Ukraina fikk ikke bare geopolitiske konsekvenser, men direkte effekter på norske priser, tilgang på korn, drivstoff og strøm.
Plutselig merker vi at selv konflikter utenfor Norges grenser kan velte økonomien vår, påvirke husholdningsbudsjettene og skape uforutsigbarhet på et helt nytt nivå.
KLIMAKRISEN er ikke lenger en trussel langt frem i tid – den er her. Vi ser konsekvensene: ekstremvær, tørke, flom, skogbrann, ødelagte avlinger, ustabil tilgang på mat. Land som tidligere var sikre eksportører sliter med å produsere nok til eget folk. Når de slutter å eksportere, hva skjer da med oss som importerer nesten alt?
ENERGIKRISEN – både i form av skyhøye strømpriser og sårbar infrastruktur – har vist oss hvor avhengige vi er av kontinuerlig og stabil tilgang på elektrisitet. Ikke bare til oppvarming, men til kommunikasjon, matlagring, vannpumper og nesten alt annet vi tar for gitt. Vi har gjort oss fullstendig avhengige av strøm – uten backup.
DIGITALISERING OG CYBERTRUSLER: Hele samfunnet vårt er nå digitalt – inkludert strømnettet, matdistribusjon, helsevesen og bankvesen. Vi kan trygt si at vi lever i et samfunn som ikke fungerer uten internett. Men vi vet samtidig at datasystemer er sårbare. Strøm kan kuttes. Internett kan kollapse. Systemer kan knele. Og vi står plutselig igjen med et moderne samfunn som ikke har analoge alternativer.
LITT BONDE
GLOBAL ØKONOMISK USTABILITET: Vi har levd i en boble av økonomisk vekst og lav inflasjon i flere tiår, men den boblen har sprukket. Priser på mat og strøm har eksplodert. Rentene stiger. Mange husholdninger sliter med å betale regninger. Mat blir for noen en luksus, ikke en selvfølge.
Hvordan står det til med beredskapen vår i denne nye sårbare samtiden? Vi har ingen matvareberedskap for befolkningen. Ikke én måned. Ikke én uke. Vi importerer 60 % av maten vi spiser. Vi har ikke medisinsk egenproduksjon. Vi har ingen statlige drivstofflager. Vi har ingen nasjonal plan for langvarig strømbrudd. De fleste nordmenn har mat i skapet for to−tre dager – maks. Likevel stoler vi blindt på at samfunnet alltid vil levere.
Så hva skjer den dagen det ikke gjør det? Hva skjer om det oppstår en ny krise, enten det er flom, energibortfall, cyberangrep, matmangel eller sykdomsutbrudd – og myndighetene får problemer med å hjelpe oss? Da vil de som har forberedt seg, stå mye sterkere enn de som ikke har gjort det.
Jeg mener det er på tide å ta et skritt tilbake og kunne si: Beredskap er ikke ekstremisme. Det er sunn fornuft. Det handler ikke om frykt. Det handler om ansvar. Dette er ikke et dommedagsmanifest. Det er en realitetsorientering. Hvis du vil være trygg i en utrygg verden, må du ikke tro at tryggheten kommer av seg selv. Du må bygge den. Du må tenke gjennom hva du trenger. Hva familien din trenger. Hva du gjør når systemene svikter.
Beredskap er å ha mat du kan spise, vann du kan drikke, varme du kan stole på og kunnskap du kan bruke. Det er å ta tilbake kontrollen. Ikke med panikk, men med forberedelse.
hVA ER
BEREDSKAP?
Beredskap er et begrep mange kjenner, men få egentlig forstår dybden av. Ofte forbinder vi det med sivilforsvaret, med katastrofeøvelser, med militære scenarioer og samfunnssikkerhet. Vi tenker på sirener, radiovarslinger, flomvern og beredskapsplaner i kommunen. Men beredskap er mer enn offentlige rutiner og dokumenter. Det er en livsinnstilling, en vilje og evne hos hver enkelt av oss.
La oss begynne med det helt grunnleggende. Beredskap handler om å være forberedt på at noe ikke går som planlagt. Det er enkelt å eksistere i et samfunn hvor alt fungerer. Når strømmen er der, vannet er rent, maten står i butikkhyllene, og nettet virker som det skal. Da tenker vi sjelden på sårbarheten. Vi lever i det vi kan kalle en «driftstilstand» – der alt er optimalisert for komfort og effektivitet. Men beredskap handler ikke om å leve for de gode dagene. Det handler om å kunne stå stødig de dagene alt vakler.
Beredskap er evnen til å holde hodet kaldt og handle rasjonelt når systemene rundt oss svikter. Det er ikke det samme som panikkberedskap, hvor du tømmer butikkhyllene i frykt. Tvert imot: Ekte beredskap er det motsatte av panikk. Det er ro. Oversikt. Evne til å tenke klart. Fordi du vet at du har gjort forarbeidet og er forberedt.
I dag lever vi i et samfunn som er bygd opp rundt ideen om at alt skal være tilgjengelig hele tiden. Et samfunn som har perfeksjonert just-in-timelogistikk, og som stoler på at varer krysser grenser lynraskt, at lagerhold er unødvendig, og at «markedsmekanismene» vil ordne alt. Det er effektivt –ja. Men det er også ekstremt sårbart.
BEHOVET FOR EN NY BEREDSKAP
Tenk over dette: De fleste dagligvarebutikker i Norge har bare nok mat til å dekke to−tre dager med normal handel. Dette handler om ren logistikk. Butikkene har ikke plass til mer, og de får leveranser hver eneste dag. Men hva skjer når veiene stenges? Når systemene stopper? Når ansatte ikke kommer på jobb? Svaret er enkelt: Det tar bare noen timer før hyllene tømmes. Og da er det ikke de som roper høyest som har best odds – det er de som har forberedt seg i forkant.
Beredskap er derfor ikke noe som bare gjelder staten eller kommunen. Det gjelder deg. Meg. Oss. Hver husholdning. Hver familie. Det handler om hva vi har i skapene. Om vi har tilgang på vann. Om vi vet hvordan vi holder varmen. Om vi har nok medisiner. Om vi kan klare oss noen dager uten å være helt avhengige av dagligvarebutikken, bensinstasjonen og strømnettet.
Når jeg snakker om beredskap i denne boken, er det den personlige beredskapen jeg vektlegger. Den som starter hjemme. På kjøkkenet. I kjelleren. I hagen. I hodet ditt. Det handler ikke om å grave en bunker og hamstre hermetikk for 20 år.
Beredskap er ikke bare mat og vann. Det er også kunnskap. Det er ferdigheter. Det er det du bærer med deg uansett hvor du er. En person som har forstått prinsippene bak varmebevaring, vannrensing og enkel matlaging kan klare seg bedre enn en som har fylt garasjen med proviant, men ikke aner hvordan noe fungerer.
Beredskap handler også om relasjoner. Hvem har du rundt deg? Har du noen å samarbeide med? Noen du kan stole på? Har dere avtalt noe? Har du sett for deg hvordan dere håndterer en krisesituasjon? Eller er det noe du bare regner med at «løser seg»?
Vi må ta et skritt tilbake og se det store bildet: Verden har aldri vært helt trygg. Og den vil aldri bli det. Men det er forskjell på å være hjelpeløs og å være forberedt. Den forskjellen kan være avgjørende.
LITT BONDE
Norge er et rikt og stabilt land. Det gjør at mange av oss har en følelse av trygghet. Vi tenker at staten vil hjelpe oss, at noen kommer og ordner opp. Men myndighetene har vært tydelige de siste årene: Alle husholdninger må kunne klare seg selv i minst tre døgn uten hjelp. Det er ikke et råd for spesielt interesserte. Det er en beskjed.
Men tre døgn er bare begynnelsen. Vi bør tenke lenger. Hva hvis krisen varer i en uke? En måned? Hva gjør vi da? Det er her personlig beredskap blir en reell livsstrategi, ikke bare et punkt på en liste. Ikke bare et «burde», men et «må».
Jeg liker å si at beredskap er som å pusse tennene. Det skal være en del av hverdagen. Ikke et prosjekt du tar fatt på én gang i året. Det er små vaner som bygger trygghet. Et ekstra par batterier. En dunk med vann. En pose ris. En plan for hva du gjør hvis strømmen går. Ingen av disse tingene gjør deg til en ekstremist. De gjør deg til et tenkende menneske.
Vi som har begynt å leve litt mer i pakt med naturen, med årstidene, med jorda og syklusen i matproduksjon, vi har et fortrinn. Men beredskap handler ikke om å melde seg ut av samfunnet. Tvert imot: Det handler om å være i stand til å bidra når andre ikke kan. Når du har litt ekstra, kan du dele. Når du har kontroll, kan du hjelpe. Når du har kunnskap, kan du formidle. Dette kapittelet handler ikke om frykt. Det handler om ansvar.
Så hva sier alt dette oss?
At vi må slutte å lene oss tilbake.
At vi må slutte å tro at noen andre tar ansvar for vår trygghet.
At beredskap ikke er et tema for sære «preppere», men for helt vanlige mennesker.