Daniela Sacerdoti
Daniela Sacerdoti
s ø s t r e n e f r a t o s c a n a
L U C R E Z I A S G A V E
LUCREZIAS GAVE
Copyright©DanielaSacerdoti,2024 FørstutgittavBookouture,UK,i2024
©Norskutgave:2025KaggeForlagAS
Originalenstittel: TheTuscanSister Oversetter:AleksanderMelli Omslagsdesign:VillaGrafica Tilretteleggingavdesignfornorskutgave:TrygveSkogrand Sats:Type-itAS Papir:70gCreamy2,0 Bokaersattmed10,7/14pkt.Minion Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen
ISBN:978-82-489-4324-2
KaggeForlagAS Akersgata45 0158Oslo
www.kagge.no
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillattåkopiere, avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdeleravutgivelsensinnholduten atdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.
Enhverbrukavheleellerdeleravutgivelsensominnmatingellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdoguttrykkerikke tillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.
Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
TilDavide
lucrezia
GjennomallemineårieksildrømtejegomCasalta,villaensom låihjertetavToscana,dervinmarkeneogolivenlundenestrakte segoverdesypresskleddeåsene.
Casaltahaddeværtmintryggehavn,førdeforferdeligehendelseneinntraffsomforvandletmittkjærehjemtiletstedfyltav fryktogensomhet,førjegbleforvist,tolvårgammel,somen litenEvasommåtteforlateEdenshage.
Heltsidenjegførstsådagenslys,haddeCasaltaværtettrygt sted.Herpassetmorenminpåmeg,herdeltejeghverteneste våkneøyeblikkmedtvillingsøsterenmin,Bianca,oglillesøstrenemine,EleonoraogMaria.
Bianca,Nora,Miaogjeg,Lulu–detvaross,defireFalconerisøstrene,Casalta-jentene,kjentilandsbyensomtilbaketrukne, reserverteogsmåttskumle,jakanskjetilogmedlittmystiske… Framorenvårhaddeviallefåttdennavnløsegavensomgår iarvihennesfamilie,engavesominntarulikeformeriulike generasjoneroghosulikekvinner.Hosmegkommerdentil uttrykkvedatjegkansefolkstankerogfølelsersomfargedeglorierrundtkroppenderes–noenkallerdetauraer,mensBianca kanseoghøremenneskersomforlengsterborte–minneneog historienesomliggerlagretigrunnmurenihjemmetvårt.Når detgjelderNoraogMia,vardeforsmådajegblesendtieksil, sågavenedereserengåteformeg.
Etteratjegbleforvist,vardagdrømmendenenestemåtenjeg kunnevendetilbaketilCasaltapå–enmager,menuunnværlig trøst.Jeggjordefantasienminsålevendeatjegkunnekjenne hverduftoghversmak.Detblemervirkeligennvirkeligheten, ogdagdrømmenvarlikevarmsomminmorsfavn.
Idrømmenlukkerjegøyneneoggåroppdensvingetegrusveienfralandsbyen,oppoveråsen,derluftenerfullavsikadesangogdetdufteravvillfennikelogoregano.
Veienslyngersegmellomfikentrær,hylletræroghasseltrær. Innimellomstopperjegoppforåplukkeenfikenrettfragrenen,ellerstuderedenskjøre,gjennomskinneligehammenen snokharkastetavseg,ellerjegfølgerdesvartevingenetil en Vanessaatalanta somflagrerfrablomsttilblomst–moren minhaddelærtmegnavnenepåsommerfuglarteneher: lucena, ninfa,icaro …Hunelsketsommerfugler,ogdefangetnårsant skalsieskjernenihennesvesen,medsinesterkefargerogsin trangtilåflyfritt.Sinsårbarhet.
Jegankommerterrassensomblehuggetutavåsennesten tusenårtidligere,derCasaltaførstblebyggetsomenlitenfestningisteinforulikefolkeslagsomlåistrid.HerventerBianca påmegvedporten,mellomdetoeføykleddeskognymfenesom holderøyemedossfrasøylenesine.Deersomoss:identiske speilbilderavhverandre.Jeghaddealltidforestiltmegatdevåknettillivomnatten,vandretrundtihageneogpåvinmarkene, forsååvendetilbaketilsøylenesinesåsnartdetgryddeavdag.
Biancaåpnerportenformegogholdermegihåndenmensvi gårinnpågårdsplassen.Vidypperfingreneivannetfrafontenen midtpåplassen,etliteritualvihar,ogsmettersåinngjennom kjøkkendøren.
Kjøkkenetvaraldrikaldt,aldritomt.Detvaralltidnoeder somputretpåkomfyrenellerlåtilavkjølingpåmarmorplaten påbordet–tomatsaustilvinteren,syltetøyglass,enenormgryte
medbønnestuingellerpoteterdekketmedurterogolivenolje, mandelkjeksellerflaskermedvåregenvin.JegfølgerBianca gjennomstuenmeddenåpnepeisenognedoverkorridorenmed vinduerfragulvtiltak.Korridorenendteiminfarsarbeidsværelse,mendergikkvialdriinn.
Idagdrømmenminfantesikkedendelenavhuset.
Istedetåpnerviglassdørenuttilrosehagenoggårborttilbenkendermammapleideåsitteogmale.DerserjegMia,somsitter pådensammebenkenmedenskissebokihendene,ogNora, somlekeruteisolskinnetslikhunalltidgjorde.Beggeersom fastfrossetitiden,sjuogåtteårgamle,somdendagenjegsådem sist,ogdeløperborttilmegogholdermegtettinntilseg.Bianca sluttersegtilomfavnelsenvår,ogvierettigjen,defireCasaltajentene.Falconeri-søstrene,gjenforent.
Etterenstundgårjegoppsteintrappenlangssidenavhuset, ogsersøstrenemineovenfra:ettrødthodeogtobrune–søte Bianca,egenrådigeNora,drømmendeMiasomstårtettinntil hverandreogbeundrerenrose.Såsmetterjeginngjennomvinduetoverdetsistetrinnet,innpåBiancassoverom.Jegtaren piruettihagenbadetisolsomermaltpåBiancasvegg,blantde lyserøderosenesomprydervinduetogdørkarmen.Morenvår haddemalthvertavrommenevåreførviblefødt–påeneller annenmåtevisstehunathunskullefåfiredøtre,menogså hvem vivillebli,ogfreskenegjenspeilerdethunså.
JegkikkerinnpåNorasrom,medsineguleroserogfresken avenstrandmedløpendehester,oggårderetterinnpåMias, detmestspektakulæreavdemalle.Hererdethviteroserrundt vindueneogdøren,ogrestenavrommeterfyltavgalakser,stjerner,kometerogstjernebilder,iensymfoniavblått,svartogsølv forutenallenyanseravlillaogrosa.
Tilsluttgårjeginnpåmittegetrom.
Detvaruferdig,forBiancaogjegmeldtevårankomsttil
denneverdenmenshunarbeidetmeddet.Hunhaddepyntet veggenemedrøderoser,mendetvaralt.Hunhaddesagttilmeg athunskullefullføredetiårenesomkom,ogfylledetmedalt detvidunderligesomjegskullefåseoggjøregjennomlivet.
Mendeårenefikkvialdri,forhundødeiåsenerundthjemmetvårtlikeførjegfyltetolvår,ogrommetmittblealdriferdig.
Dagdrømmenminstoppetalltidder,nårfølelsenebleformye formegogjegvissteatdetvarpåtideåbyggeoppmureninni megigjen,motminnene,motlengselen,motsinnet.Detvarda jegformittindreblikkfløyutavCasalta,barndomshjemmetjeg haddeblittfordrevetfrasåfort,såbrått,atjegikkeengangfikk tidtilåsifarvel.
paris,12.april1985
lucrezia
JegstoforanGaleriesLafayette,vedsidenavenkameramann fraCanalSociété,medblazerenminoverarmen,somvaraltfor varmfordennevakrevårmorgenen.
JeghaddealltidliktdentidligevåreniParis.Folkløsnet påskjerfene,kneppetoppvinterjakkeneogstoppetoppforå skravleigatene.Igjentokmanlangsommespaserturerbarefor fornøyelsensskyld,forånytedenførstesolen.Byenbadetidet blyge,blekgylnelyset,ogbygningenesåutsomkronbladenepå nyutsprungneblomster.Dennebyenhaddekanskjealdriføltes somethjemformittrastløsehjerte,mendetvaringentvilom atdenvarnydelig.
Claude,sombådevarsjefenogsamboerenmin,stoklartilå tryllefremcrêpesmedjordbærogcrèmechantillyfraskålene medingredienserforanseg.Kokkeoppvisningenskullesendes direkteilandetsmestpopulæremorgenprogram, BonjourAvec, ogmillioneravmenneskervillefølgemed.Enavprogramlederne,enslankkvinnevednavnAmandine,rettetpåskjørtet ogklistretpåsegdetvelkjentetv-smiletsitt,somikkeforlot ansiktetenenestegangsålengekameraenegikk.
«Klareomtreminutter!»vardetnoensomropte,ogdetgikk enbølgeavforventninggjennomdenlillefolkemengdensom haddesamletsegforankokkebordet.
Claudeløpborttilmegogstrøkenlokkavdetkastanjebrune
håretmittbakøret.Smålysglimtfrakameraenefortaltemegat dettevilledukkeoppisladrepressen.Claudevarenavlandets kjendiskokker,ogfolksåuttilåmeneatprivatlivethansvarlike fascinerendesommatenhanlaget.Hanvarkjentforåhaenny jentepåarmenhverganghanbleavbildet,helttiljegkompå banen,ogdavardetbredenighetomathankunnehafåttseg noemyebedreenndennedystrekvinnensomallevissteatikke varfransk,ogsomhellerikkesåuttilåhøretydelighjemmenoe annetsted.Detenestepositivejeghaddelestommegselv–det varendelavjobbenminålesehvasombleskrevetomoss–varatjeghaddesansformote.Bortsettfradetblejegbeskrevet som… tornefull.
Ogdetvarjegfaktisk.
«Gårdetbra?»hviskethaniøretmitt,sånæratjegkunne kjenneduftenavsitronogvaniljefraparfymenhans.Detlyse hårethansvarstyletienliksom-tilfeldigbustesveis,somom hannettopphaddeståttopp.Ogsomalltidnårhanskullepåtv, haddehanpåsegdethankaltesivileklær,ikkekokkeklær.Ålage matiformeltantrekk,mednystrøketskjorteogdressbukser,var endelavimagethans.
Jegskulleakkurattilåsvaredanoeifolkemengdenfanget oppmerksomhetenmin.Blantallekvinnene,menneneogbarna, alledefremmedesomfyltesynsfeltetmitt,lajegmerketilet smerteligkjentansiktsomfikkmegtilåstivnetil.
Enflammendehårmanke,rødereennmitteget,enlangog buethvithals,engrasiøsholdningogetlagdeltskjørtsomblafretlettsomensommerfuglvinge.
Hunkanjoikkeværeher.Hunerjodød.
Menjegkjentedenprofilen,jegkjentedenkroppen,jegkjente akkuratdennyansenavrødt.
Somspedbarnhaddejeghvilthodetmotdennakken,oghåret henneshaddedekketmegogtvillingenminmensvisovmot
brystenehennes.Hunvarmelkenvidrakk,luftenvipustetinn.
Hunvarfavnenviløptilnårvifalt,ogdensistestemmenvihørte førvisovnet.
Øyneneoghjertetmittskrekatdetvarmorenminsomsto der,menhjernenkunneikkeheltbegripedet,ogdennedissonansenfikkmegtilåfølemegavskåretfratidogrom,ien dimensjonderrommetikkebetyddenoeogtidenstostille.
Mamma!
Detførsteordetjeghaddelærtåsi,detvakresteordet,sattfast ihalsen,leppenemineklarteikkeåformedet.
Etfyrverkeriavmotstridendemeldingereksploderteihjernen: Løpetterhenne,blistående,hunerdød,hunerher,løpbort tilhenne! Folkemengdenbevegetsegsoménkropp,smeltetsammenogskiltesegigjen.Denrødhåredekvinnenvarikkeåse.
Jegskulletilåtaetskrittfremforåseetterhennedanoen holdtmegtilbake.
«Lucresiah ?»Claudeuttaltenavnetmittmedvektpåsistestavelse,påfranskvis,ogsnakketmedlavstemmenå,medden irriterteundertonenjegkjentesåaltforgodt.Dethanegentligsa, var: Vierpåscenen:Skjerpdegogholdmasken. Jegløftetenhåndmotkinnet,ogbleoverrasketoveråkjenne atdetvarvått.Jeghaddebegyntågråteutenåleggemerketil det.
Jeghaddeikkegråttpåveldig,veldiglenge.
«Deterrettførvigårlive, Lucresiah.»Jegkunneseenrød glorierundtClaude–hanvarsint,selvomtonenhansvarrolig ogfattet.Åhaevnentilåseauraer,somjeghadde,varbådeen gaveogenforbannelse.Engavefordidethjalpmegålesefolk, enforbannelsefordijegnoengangerfikkvitetingjegikkeville vite.
«Lysetfikkøyneneminetilårenne.»Jegfantpåenunnskyldningpåsparket.Claudesansiktforvandletsegfrairriterttiltv-
klart,oghanstråltemotverdendahangikktilbaketilbordet.
Kameraenevarpå–ettminutt,trettisekunder,nedtellingfrati –ogsåvarvipådirekten.
BlikketmittvarikkerettetmotClaudesopptreden,men utover,motfolkemengden,mensjeghalvthåpet,halvtfryktet åsedenrødhåredekvinnenigjen.Jegstosomfastfrosset,med behersketmine,menbrystethevetogsenketsegtungt– dunk, dunk,dunk,sahjertet,ogforhvertslagpressetfleretårersegpå bakøynene.Håndveskenvedsidenavmegføltesvarmogtung, ogpulsertesomomdenlevdesittegetliv:Idenlåetbrevfra Bianca,fraCasalta,detførstepåsværtlenge.
Jegvissteikkeenganghvorforjeggikkrundtmeddetivesken, alldentidjegformangeårsidenhaddebruttallkontaktmed familienmin.
Claudesoppvisningvaromsiderover,ogdetstigendestemmesurretsignaliserteatarrangementetvarslutt.Jeglaenhåndover munnen;jegskalvsåvoldsomtatenassistentlaenhåndpåarmen minogmumletnoeomatjegburdesettemegned,såskullehan henteetglassvanntilmeg.
Detkrevdeallminviljestyrkeåikkeløpeinnifolkemengden ogropenavnethennes,leteetterhenneblantalledefremmede ansiktene.
Dettevardenandregangenjegtroddejeghaddefåttetglimt avmorenmin.
Denførstevarfortolvårsiden,ikkelengeetterathundøde.
casalta,toscana,12.april1973
–tolvårtidligere
lucrezia
Matilde,husholderskenvår,stovedkomfyrenogrørteiensaus. Forkleetvarbundetiensløyfebakpåkorsryggenogdetmørke, bølgendehåretvarsamletienlavhestehale.Vedsidenavhenne stotvillingsøsterenmin,Bianca,pliktoppfyllendeogsøtsomalltid,medenskålparmesansomhunnettopphadderaspet.Det duftetavtomatogbasilikum,oggylnestrålerfrasolnedgangen fantveieninngjennomdenåpnedørensomvendtemotgårdsplassen.
Jegsattvedbordet,barbeintogskitten,medhåretsometkråkereiretterenettermiddagiåsenerundthuset.Farenminhadde sendtenavkarenesine,Diego,foråfinnemegogtamegmed hjem.Nåventetjegpååblikaltinntilminfarsarbeidsværelse, sannsynligvispågrunnavoppførselenminettermammasdød. Jegskulketskolen,nektetågåmedsko,børstehåret,gåikirken sammenmedfamilienelleroverhodetgåinnihusetførnatten faltpå.DessutenvarjegnestensikkerpåatnoenhaddesladretomatjegtilbraktetidmedVanniOrafi,sønnentilminfars fiende.
Jegbryddemegikkeomfarsdummefeide.Orafi-familien haddeværtvåreallierteitogenerasjoner,helttilfarbleuvenner medGherardoOrafiovernoedetaldriblesnakkethøytom.Vi døtrekjenteselvfølgeligikketildetaljene–vifikkbareviteatde
varuteettereiendommenevåre,atdevilleødeleggefamilienog forretningenevåre,ogatviikkefikklovtilåhanoemeddemå gjøre.
Biancakastetstadigeblikkpåmeg,ogunderleppenskalvpå denmåtensomvarsåtypiskforhenne.Detgikkmegpånervene ogknustehjertetmittpåsammetid.Hunhatetdetnårjegvari trøbbel,oganstrengtesegdadobbeltsåmyeforåværemedgjørligogpliktoppfyllende,somomdengodeoppførselenhennes kunnedekkeoveropprøretmittoggjørealtgodtigjen.Etter mammasdødhaddejegblittustyrlig,menshunbarehaddeblitt endasøtere,endamerlydig.
Vihaddealltidværtulike,mendesistemånedenehaddeskapt endypkløftmellomoss:Vigjordevårtbesteforåtakledetsom hadderammetoss,menpåvidtforskjelligemåter.Biancaprøvde åtilpassesegsituasjonenpåallemuligevis,somomlivetvaret villdyrmankunne sjarmere tilikkeåslukeen.Selvtergetjeg dyretogventetpåatkonsekvenseneskullenåmeg,atdetville risteburetvilevdei,ogristenøklenetilburetutavminfarslommer.Jegtenkteatdetallerverstetrossaltalleredehaddeskjedd. Jegtoksåklartfeil.
IronisknoklikteikkefarBiancabedreennhanliktemeg,til trossforallunderdanighetenogettergivenhetenhennes.Hun varnestenusynligforham.Iettertidharjeglurtpåomdetvar nettoppdethunvillevære,forslikåunngååblisåret.Oghun villeatjegskullefølgesammestrategi,slikatjeghellerikkeskulle blidet.
«Kanduikkebare oppføre deg?»haddehunspurtmegialle muligetonefall,fraoppgitttilbønnfallende,fraindignerttilfortvilet.
Jegkunneikkedet.Morenminhaddealltidkaltmeg vill, Matildekaltemeg sta, farenminkaltemegikkenoesomhelst, menblemerogmerharmdirrendeforhverdagsomgikk.
Jeghaddeværtfortaptisorgitremånedernå,heltsidenden nydelige,vakremammaenminhaddedøddetteretfalliulendt terreng,ikkelangtfrahuset.Jegvarenuløselighardknuteav savnogensomhet,ogingenkunnenåmegpådetøde,karrige stedetjegnåbefantmeg.JegvilleikkehaklartågjøredetBianca bamegom,forminegenviljevarerstattetavsorgograseri,som jagetknurrenderundtihodetmittutenågimegetøyeblikks fred.
Enskyavvredehangovervillaendendagen,ogkildenvaren spinkeltolvåringsomsattpåenstolmedarmenerundtknærne ogetskulendeblikk.Jeg,denslemmetvillingen,somtrossetmin farsautoritetoglusketrundtsometulvebarn.
DetlottilatFoscoFalconeri,minfarogfamiliensoverhode, hvisautoritetalltidhaddeværtubestridt,endelighaddefåttnok avdetopprørskebarnet.Sidenmammasdødhaddehankaltmeg innpåarbeidsværelsetsitttogangerallerede.Togangerhadde jegståttforandettungeskrivebordetitre,medbøydhodeforå skjuleminforakt,oglyttettilhansrolige,beherskedeadvarsler. Jegkunnefornemmeraserietbakroenogselvbeherskelsen,som enlavknurringfraetdyrsomnårsomhelstkunnebryteutiet brøl.
Detvartredjegangjegbleinnkalt.Innimegbarevisstejegat dennegangenvilleværeannerledes. Verre.
«SignorFoscoerklartilåmøtedegnå.»Laura,tjenestepiken vår,kominnpåkjøkkenetograktemeghåndensomomjegvar etlitebarn.Jegnektetåtadenoggikkutavkjøkkenetalene,på nakneføtterneddenkjøligesteintrappen,ogderetterskrittfor skrittunderkorridorensbredetrebjelker.IglassetidehøyevinduenevedsidenavmegogLaurasyntesspeilbildenevåresomet svaktgjenskinndervigikk,ogbortenfor,derute,lårosebuskene somminmorhaddeplantet.
Minfardeltesjeldenutstraff.Hangahellerikkeros.Bare
ordrer.Visåhamnestenaldri,bortsettfraBianca,somavogtil fikketvennligordellerenklapppåhodet,somenveloppdragenhund.Altsomhaddemeddisiplinågjøreforossjenter,ble overlatttilmammaogMatilde.Detvarnestenaldrinødvendig forfarågripeinn,forvivissteathansordvarlov,ogingenvåget åtrosseham.
Bortsettframeg.
Vivarnestenfremmeveddørenhansdajegiøyekrokenskimtetenskikkelsebakenrosebusk.Etøyeblikktroddejegdetvar mittegetspeilbildeiglasset,ellerLauras,mensåinnsåjegatdet ikkevarnoenavdelene.
Roseromsluttethennesomenkroneavkronbladerogtorner. Hunstomedryggenmotsolnedgangensgylnelys,ogblikket hennesvarrettetmotmeg.Brystethevetogsenketseg,somom hunvarandpusten,somomhunvarredd.Detvarmorenmin.
Jegvarforsjokkerttilåriveoppdefranskedøreneiendenav korridoren;jegskrekogkastetmegmotvindueneogslomot glassetmedknyttnevene.Jegvarikkesterk,menenavglassplatenesattløstogfaltutavmetallrammen.Hendeneogarmene minegikkrettgjennom,ogjegfaltmedansiktetførstnedpå grusen,ietregnavglasskårogblod.Detoppstoenkakofoniav skrikogropogløpendeføtter,ogminfarskraftigestemmesom bjeffettilLauraomåtilkallelegen,overdøvetalleandre.
Jeglåiminfarsarmerogkikketoppiansiktethans.Auraen rundthamvarsvart,ogdetskremtemegmerennnoeannet.
«Jegsåmamma…»hvisketjeg.
Øynenehansblestore,ogsåslapphanmegutenetord.Som iénsammenhengendebevegelsetokMatildemegimotogla hodetmittifangetsitt,mensBiancalaenhåndoverpannen min.
Minfarforsvantinnpåarbeidsværelsetsittogbledergjennomaltdetsomskjeddeetterpå.Selvharjegingenminnerom
etterspillet,omambulansensomkomogkjørtemegtilsykehuset.
Jegsåhamaldriigjen.
Dajegvåknet,låjegienfremmedseng,mendenkjentesbehageligunderkroppen.Engrønnkleddkvinnebøydesegovermeg, ogdethvitesollysetsivetinngjennomhalvlukkedepersienner.
Detførstejeghvisket,var:«Mammalever.»
Etlitegisphørtesfradenandresidenavsengen,ogdajeg snuddemeg,såjegatBiancaogMatildesattder.Biancasåfortviletut,ogMatildeholdtenhåndformunnen.
«Piccola,detgjørhunikke»,saMatilde.«Jegersåleifordet, menhundødeiåseneoverCasalta,ogdumåaksepteredet,vi måaksepteredetallesammen.»Huntokforsiktigpådenbandasjertearmenmin.
«Jegsåhenne.Hunlever»,insistertejeg.«Bianca,jegsverger, jegsåhenne!»
Sykepleierengikkdiskréut.
Biancasattder,renogvelsteltikortermetbluse,medsmåsløyferpåskuldreneogdetrødblondehåretklippetienpenbobfrisyreopptilhaken.«Ikkesidet.Værsåsnill,Lulu, ikkesidet. Farkommertilåblisåsint.»Hunhaddetåreriøynene.
«Dugjørikkenoeannetennågråte!»roptejeg.«Dulatersom omduersnill,menegentligerdubareenpyse!»
«Lucrezia!»bebreidetMatildemeg.«Søsterendinfortjener ikke…»
«Jegerikkeenpyse»,saBiancapåenmåtesomfikkmegtil åtrekkepustenskarptinn.Hunhørtessåmyeeldreutennhun var.«Jegprøverbareåsørgeforatdukanblihjemme,sammen medoss.»
Hva?Hvorskullejegellersvære?
«Hvamenerdu?»Stemmenminvarspak,ogjegblesintpå megselvforatjegvistesvakhet.
«Baresluttåsiatdusåmamma.Ogbegynnåoppføredeg», trygletBianca.«Værsåsnill !»
Jegsnudderyggentildem,medansiktetmotveggen.«Jegså henne.»
«Detgjordeduikke!»Biancahoppetoppogbegynteåriste megiskulderen.Jegskrekavsmertefrakutteneiarmene. MatildeholdtBiancatilbake.Hunsåsjokkertut,forsøsteren minoppførtesegaldripådenmåten.
«Laossgå,Bianca.Lulutrengeråhvile.Sovnå, piccola…» hørtejegMatildesi,menmedisinensomstrømmetgjennom systemetmitt,varuansettiferdmedåtaover,ogjegføltemeg merogmersøvnig.Dørenhaddeknaptlukketsegetterdemfør Biancaløpinnirommetigjenogsattesegpåknevedsidenav meg.
«Kanskjedetvar…duvet,måtenvierpå.Somnårjeghører stemmerogserfolk…Kanskjedusåmammafordideteren delavgavendin»,hviskethuninntrengendeogsnuddesegmot døren.
«Nei»,klartejegåsnøvlefremmensjegkjenteatøynenegled igjen.
«Kanskjedetvardetdetvar!Ogkanskjejegogsåfårse henne…»MatildetokBiancaiarmenoglothenneikkefå snakkeferdig.
«Bianca!Vimålahennehvile!»
«Nei…Hunvarder…»vardetsistejegsaførsøvnentok meg.
Nestegangjegvåknet,vardasykepleierenkomforåsetilmeg. Jegvaralenenå.Førstetenktejegatdetikkevarsålengeetter besøket,fordetkomfremdeleslysinngjennomvinduet,menjeg
måttehasovethelenatten,forhunstomedetfrokostbrettihendeneogønsketmeggodmorgen.Jegvarskrubbsulten,ogslukte brødetogsyltetøyetsammenmedenkoppvarmsjokolademelk.
«Skaljegreisehjemidag?»
«Vifårsehvalegensier»,svartesykepleierenmedetberoligendesmil.«Jegsynesduserbedreut.Appetittenerdetihvert fallikkenoeåsipå!»
Jegnikketmedmunnenfullavbrødogsyltetøy.Jegvarsår etterallekuttene,menvilleikkeathunskullevitedet,itilfellede davilleholdemegderlenger.
Jeghaddeakkuratspistoppdalegenkominntilmeg.Hanvar ikkelikeberoligendesomsykepleieren–smilethansvarstramt.
Deskiftetbandasjeneminemensjegbetmegileppenforikke ågråte.Sårenegroddefint,sahan.Såhvorforsåhanpåmegpå denmåten?Somomhansyntesinderligsyndpåmeg.
«Fårjegsettemeg?»sahanogklappetpålakenetmitt.Jegnikket,oghantokplassvedsidenavmeg.«Vel,signorina.Dusatte enordentligstøkkiossalle.»
«Unnskyld.»
«Dutrengerikkeåbeomunnskyldning.Duogfamiliendin harværtgjennommyeidetsiste.Nårnoesåforferdeligskjer, reagerervipåforskjelligemåter.Vivilataltskalblibraigjen,ikke sant?»
Jegnikket.
«Noengangerønskervinoesåsterktatvikanskjetilogmed sertingsomikkeerder…Forstårduhvajegmener?»
Jegnikketigjen,selvomjegegentligikkeforstohvahan mente,forjeghaddeikkesettnoesomikkevarder.Morenmin hadde værtder.Dethaddeikkeværtendrøm,dethaddeikke værtendelavgavenmin.
«Farendinerbekymret.Hanvilatduskalinnseatdusåsyner,
ogatdetvarderforduskadetdeg.Detvaringender.Dukastet degmotglasset…gjennomglasset…foringenting.»
«Menmorenmin var der.»
Legensansiktfaltsammen.«Å,Lucrezia.»
Jegvissteatjeghaddeskuffetham,atjeghaddesagtnoegalt. Mendetvarsannheten.
«Javel.Detskalgåbra.Farendinkommertilåordneoppialt dette.»Hanløftetfingreneogholdtdemmothakenminmens hansåpåmeg.«Duerenmodiglitensjel.»
«Jegerikkeliten.Jegertolvår.Kommerfarenminogtarmeg medhjemidag?»
Legengamegendaetstramtsmil.«Detskalgåbra»,gjentok han.
Jegtolketdetsomet ja.
Jegskjøntenåatjegmåtteslutteåslåmegvrang,slutteåskulke skolenogikkekommehjemtilmiddag.Jegskulleprøvesågodt jegkunneåblisnill.Jegskullenøsteoppalletankeneihodet, slikMatildegjordemedgarnetførhunstrikket,sorterealtiet ryddignøsteogværeflinkjente.Hvisjegvistefaratjegvarvilligtilåoppføremeg,kunnejegfortellehamatjegvarsikker, heltsikker,påatjeghaddesettmammabakdenrøderosebusken.Davillehantromegogleteetterhenne.Hvisjegprøvdeå væresålydigsomjegkunne,villehanhørepåmeg,allevilledet. Dethaddeskjeddenfrykteligfeil,ogjegmåtterettedenopp. Mammavarikkedød,ogdetvarmittansvaråsørgeforatalle forstodet.
Jegvilleseordentligutnårfarkomforåhentemeg.Jeg basykepleierenbørstehåretmittoghjelpemegmedåklepå meg,forjegkunneikkeløftearmeneordentligennå.Klærne jeghaddehattpåmegdajegkom,varødelagt,mensykepleierengamegenlitenveskesomMatildehaddesendt.Idenfant jegenrosatopp,dongerishorts,hvitesandalerogetpannebånd.
Detvaretantrekksompassetforsmåjenter,ogjeghimletmed øynene.Matildeforstoikkeatjegikkevaretbarnlenger.
Jegstopåsykehustrappensammenmedlegenogsykepleieren somhaddetattsegavmeg.Dajegsåfarsbilnærmeseg,hoppet hjertetibrystet.Jegvarhalvtengstelig,halvtopprømtvedtankenpåådrahjem.
Jegstrøkdenbandasjertehåndengjennomhåretforåglatte detut.
Martino,sjåførenvår,stegutavbilen.Jegforventetathan skulleåpnedeandredøreneogslippeutfarogBianca,kanskje Matildeogså,mendetgjordehanikke.Hanunngikkblikketmitt dahanhilstepåmegogtokdenlilleveskenmin.Jegfulgteetter hamnedtrappen,littustøpåbeina–ogdahanåpnetbagasjerommetforåsetteinnvesken,såjegatdetlåtostorekofferter der,ogenvidjekurvsomvarsurretsammenmedsnorer.Vinterjakkenminlåogsåder,brettetitoogpakketinnietplasttrekk. Etrødtoghvittteppevarrulletsammenvedsidenavjakken,og oppådetlåhundenBernardo,kosedyretjeghaddesovetmed sidenjegvarbaby.
Idetøyeblikketinnsåjegathvorennjegvarpåvei,såvardet ihvertfallikkehjem.