Tranene flyr mot sør by Kagge Forlag

LIS A R IDZÉN

T RA NENE FLY R

M OT SØ R

Oversatt av Ingrid Greaker Myhren, MNO

Forst utgitt av Bokförlaget Forum, Sverige.

Utgitt etter avtale med Salomonsson Agency AB, Sverige.

Originalens tittel: Tranorna flyger söderut

Oversetter: Ingrid Greaker Myhren

Omslagsdesign: Sara R. Acedo

Sats: Ingrid Goverud Ulstein

Boka er satt med Le Monde Livre 11/15

Papir: Holmen Book Cream 60 g

Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3681-7

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Så heldige vi er som har hverandre

Til Cameron

TORSDAG 18. MAI

JEG DRØMMER OM å gjøre ham arveløs, sørge for at han ikke får noen ting.

Han sier at det er like mye for min skyld som for Sixtens at han vil ta ham fra meg. At eldre mennesker som meg ikke burde gå i skogen, og at hunder som Sixten trenger lengre turer enn bort til landeveien og tilbake igjen.

Jeg kikker på Sixten der han ligger ved siden av meg i slagbenken på kjøkkenet. Han åpner kjeften i et stort gjesp og legger hodet til rette på magen min. Jeg graver de hovne fingrene ned i pelsen hans og rister på hodet. Hva vet den jævelen, egentlig? Ikke faen om han skal få det som han vil.

Ingrid slipper fra seg et sukk ved kjøkkenbordet.

«Jeg kan ikke love noe, Bo, men jeg skal gjøre hva jeg kan. For dette er ikke greit», sier hun og fortsetter å skrive i loggboka til hjemmetjenesten.

Jeg nikker og kjenner at jeg trekker litt på smilebåndet. Hvis det er noen som kan hjelpe meg med Sixten, er det Ingrid.

Det spraker fra peisen. Flammene danser rundt bjørkekubbene, og det er vanskelig å rive blikket løs. Tankene vandrer tilbake til samtalen med Hans i dag tidlig, og jeg blir forbanna igjen. Hvem tror han at han

er, sønnen vår? Det er vel ikke opp til ham å bestemme hvor Sixten skal bo.

Jeg lukker øynene et øyeblikk, sinnet gjør meg trøtt. Jeg lytter til Ingrids bevegelser, og pusten min blir tyngre. Langsomt legger raseriet seg.

I kjølvannet av sinnet kommer dette gnagende jeg har kjent i det siste. En slags rasping som kommer og går inne i brystet. En følelse av at jeg burde gjøre ting annerledes.

«Det var da veldig som du har begynt å gruble», sa Ture i telefonen her om dagen da jeg prøvde å forklare.

Og han har nok rett, tenker jeg nå mens jeg ligger i slagbenken med Sixten og lytter til Ingrid.

For i tomrommet etter deg, Fredrika, har jeg begynt å gruble over ting jeg tidligere ikke ofret en tanke. Det har aldri vært spesielt mye tvil i meg, jeg har visst hva jeg vil og har kunnet skille rett fra galt. Det kan jeg fremdeles, men jeg har også begynt å lure.

Jeg har begynt å lure på hvorfor det ble som det ble. Tenker på mor og gammern på en måte jeg ikke har gjort tidligere. Men mest tenker jeg på Hans, vil ikke at det skal bli med oss som det ble med meg og gammern. Men så kom maset om dette med Sixten, og da blir jeg så forbanna at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. For ikke faen om jeg kommer til å klare å rydde opp i ting hvis han tar Sixten fra meg.

«Jeg tar ham ut på en liten tur rundt lunsj», sier Ingrid og klapper besluttsomt igjen loggboka.

De små øynene glimter til. Hun har hund selv, og bare tanken på at de kan ta Sixten fra meg, gjør henne

opprørt. Hun drar en hånd gjennom det korte grå håret og tar opp dosetten. Sjekker at antall piller stemmer. For hjertet og alt det andre som følger av det. «Takk», sier jeg og tar en slurk av teen.

Hadde vi fått en datter, ville jeg ønsket at det var Ingrid. Hun gikk i parallellklassen til Hans, og morfaren hennes jobbet på sagbruket nede i Ranviken samtidig med gammern.

I dag har hun bare på seg en mørkeblå fleecejakke med logoen til hjemmetjenesten på brystet. Jeg lurer på om hun ikke fryser, hun hadde ikke engang ytterjakke på seg da hun kom. Ting som dette forundrer meg for tiden, at folk ikke ser ut til å fryse. Jeg pleide å gå uten sokker halve året, og shortsen kunne jeg ta på allerede i mai. Nå fryser jeg støtt og stadig, og det spiller ingen rolle at det begynner å bli varmere ute, jeg fyrer likevel. Det er sånn det er, sier de, legene og hjemmetjenesten. Det er normalt.

Du er også frøsen av deg, Fredrika. De pleier å ha tatt på deg en av de gamle strikkejakkene dine når vi kommer for å besøke deg.

Ingrid rynker brynene. Jeg synes jeg hører henne mumle noe om multidoseruller. Det kommer en tid da hun også vil fryse som en avmagret rævagauk. Hun sjekker dosetten en gang til og tar opp mobilen for å se om noen har ringt. Det slår meg at jeg ikke vet om hun har familie. Eller har jeg bare glemt det? Jeg merker på måten folk rundt meg svarer på spørsmålene mine på at jeg glemmer. Hans blir irritert.

«Det spurte du jo akkurat om», sier han.

Ingrid får meg aldri til å føle meg dum på den måten.

Jeg skifter beinstilling der jeg ligger utstrakt på et av de gamle lappeteppene dine, og betrakter Ingrid. Hun har sikkert fine barn. Hyggelige og veloppdragne.

Jeg strekker meg etter glasset med nypesuppe hun har satt på bordet. Den kjølige tjukke væsken fyller munnen. Nypesuppe er en av de få tingene jeg fremdeles liker. Det er så mye mat som har endret smak. Kremkaker går ikke an å spise lenger, de smaker mugg. Likevel insisterer Hans på å kjøpe med seg kremkake fra tid til annen.

«Du er altfor tynn», sier han. Som om det er min feil at musklene forsvinner. Som om jeg har funnet opp denne aldrende, ubrukelige kroppen.

Jeg setter glasset tilbake på bordet og suger opp det som har festet seg i barten med underleppa.

Ingrid går fram til peisen og legger på et par vedkubber. Hun er vant til å håndtere ved. Har en vedmaskin sammen med broren, en sånn som både kapper og kløyver. Tolv tonn veier den. Jeg kjente ikke foreldrene hennes, men jeg vet hvem de var. De døde tidlig begge to, og Ingrid tok over gården.

Enkelte av personalet vet ikke hvordan de skal fyre opp. Legger neveren lengst ned istedenfor å bygge opp og tenne ovenfra. Til å begynne med sa jeg fra, men etter hvert har jeg gått lei. Spesielt de unge virker bortkomne. Man kan si mye om gammern, men lære meg å fyre ordentlig opp, det gjorde han i hvert fall. De unge i dag tenker ikke lenger enn nesa rekker, de får alt servert og kan ikke sånt vi måtte lære oss som småunger. Hva skulle

de gjøre hvis noe alvorlig skjedde? Hvis strømmen gikk, eller det kommunale vannet sluttet å komme. De ville falle som korthus, hele hurven.

Jeg hviler blikket på ilden. Jeg ville nok klart meg bra temmelig lenge på vannet fra Renäsbekken, vedkomfyren og maten i kjelleren. Ilden tar noen nølende tak om neveren, før den raskt forvandles til voldsomme flammer. De gule dansende får meg til å tenke på Hans, som kunne sitte helt oppslukt foran flammene da han var gutt. Den gang han fremdeles så opp til meg og spisset ørene for hvert ord jeg sa.

«Hans vil at jeg skal slutte å fyre også. Han vil ikke bare ta Sixten fra meg, han vil ta veden fra meg også», humrer jeg, selv om det river i brystet da jeg sier det. «Han synes jeg skal skru opp varmen isteden, at jeg har råd til det.»

«Jeg vet det», sier Ingrid og skyller av tallerkenen. «Men det handler om omtanke, det vet du. Han er redd du skal glemme spjeldet, eller falle når du henter ved eller er ute med Sixten.»

Eller så er det egoisme og jævla idioti, vil jeg si, men biter meg i leppa.

«Men ikke tenk på det med veden. Vi er her så ofte at hvis du glemmer noe, så merker vi det fort.»

Jeg stikker hånda i skjegget og mumler at det bryr ikke Hans seg om, men det virker ikke som om Ingrid hører.

«Det blir Eva-Lena som kommer i kveld», sier Ingrid etter en stund.

Jeg blir amper og nikker uten å åpne øynene, men vet at søvnen snart kommer til å legge sin beroligende hånd over meg.

Eva-Lena begynte å komme da Ingrid tråkket over ved den første frosten og brakk foten. Hun ble borte i flere uker, og jeg måtte holde ut med burugla. Og som om ikke det var nok, så kommer hun fra Frösön.

Fire ganger om dagen kommer de, hjemmetjenesten.

Da Hans første gang tok det opp, et halvt års tid etter at du flyttet, syntes jeg det var latterlig. Jeg lo ham rett opp i ansiktet, men skammet meg litt etterpå. Han mente det vel bare godt.

Det var på den tiden jeg fremdeles bestemte over mitt eget liv.

Det er flaks at jeg har Ture. Han begynte å bruke hjemmetjenesten lenge før meg. Han falt og måtte dra til helsehuset, der en ung lege beordret hjemmetjeneste umiddelbart. En guttevalp som sa at det gjorde ham bekymret da han fikk høre at Ture bodde alene og ikke hadde noen til å hjelpe seg med å handle.

Selv om han hadde bodd alene i hele sitt liv, tok det ikke lang tid før Ture hadde avfunnet seg med å ha folk rennende ut og inn i ett kjør.

Men dusjen liker han ikke. I motsetning til Ture bryr jeg meg ikke så mye om at de ser meg naken. For ham er det ubehagelig. Han synes synd på dem som må se på den gamle drittkroppen hans, sier han.

Det som plager meg mest, er den dårlige balansen. Hadde den vært bedre, ville det vært en smal sak å ta Sixten med på lengre turer. Da hadde det ikke vært noe

mas om ham. Da hadde jeg ikke trengt å være så sint på

Hans.

Utenom Ingrid liker jeg Johanna best. Hun kommer fra Bölviken og er på alder med Ellinor. Er stor og buldrete, akkurat som moren hennes var. Hun kan plumpe ut med det utroligste, og hun får meg til å le, til tross for at det ikke er så mye igjen å le av i livet mitt.

Hos Ture dukker det opp vikarer nesten hver dag. Hadde det kommet like mange hit til meg, ville jeg faen meg ha ringt kommunesjefen med én gang. Du skal da kunne kjenne dem som farter ut og inn av hjemmet ditt.

«Jeg legger på et par kubber til før jeg går, så kan du sove litt hvis du vil», sier Ingrid og reiser seg fra kjøkkenstolen. Jeg hadde ikke engang merket at hun satte seg der.

Hun tar med seg asjetten og bestikket hun har brukt til å skjære opp brødskiva i småbiter. Jeg har bare to tenner igjen i undermunnen, og det tar lang tid å spise hvis hun ikke skjærer den opp. Hans er på meg for å få ordnet med en bro. Men jeg synes det er unødvendig. Bortkastede penger for en så kort periode. Smøreosten er ikke så ille heller. Kanskje ikke like god som vanlig ost, men man kan vel ikke få alt her i livet.

Sixten trykker seg mot beinet mitt, og det strammer til i brystet. En følelse av å ville snakke med deg kommer over meg. Selv om vi ikke var av dem som snakket så mye. Du ville ha sagt at det er klart at jeg kan ta inn veden og gå en tur med Sixten. At det holder å bare gå ned til skogbrynet sånn at han får tisset.

Det har gått over tre år siden du flyttet. Siden du så uforstående på meg da sønnen vår kom og hentet deg. Han sa at det var på tide å dra, og at du ville få det bedre dit du skulle.

Jeg merket på deg at du ikke trodde på ham. At du heller ville bli hos meg. Der alt var kjent. Jeg lot deg hvile i blikket mitt en stund. Og det var ingenting jeg heller ville enn at du skulle bli. Men jeg tok hånda di, klemte den forsiktig og sa:

«Hans har rett, du kommer til å få det mye bedre nå.»

Selv om hele kroppen protesterte, visste jeg at jeg ikke kunne ta meg av deg.

Jeg kaster et blikk på boksen på bordet og så på Ingrid. Kan ikke åpne den selv, fingrene er for svake og stive til å få grep om lokket. De er fremdeles store som dasslokk, men styrken er borte, og jeg kan ikke bøye de midterste fingerleddene.

«Pølsefingre er normalt for en i din alder og med din sykdomshistorie», forklarte legen meg sist jeg var der.

Ingrid prøvde å finne en boks som var lettere å åpne, men der lokket fremdeles var så tett at lukten ikke ville bli borte, men jeg klarte ikke å få opp den heller.

«Vil du ha hjelp med boksen?» spør hun med ryggen vendt mot meg.

Jeg slår blikket ned. Selv om hun har hjulpet meg med dette så mange ganger, skammer jeg meg. Å ha en boks der du oppbevarer et skjerf etter den demente kona di for å huske hvordan hun luktet, er tross alt ikke

annet enn patetisk. Derfor er det bare Ingrid som vet om den. Selv foran deg ville jeg ha skammet meg. Vi var ikke sånne som sa kjærlige ord til hverandre. Vi trengte ikke det.

Ingrid skrur av lokket og rekker meg boksen. Hun snur seg og fortsetter å tørke av kjøkkenbenken. Jeg puster inn gjennom tøyfibrene på skjerfet.

Lukker øynene og lar øyelokkene stenge den brennende følelsen inne. Ingen har sagt noe om at det er normalt å bli fuktig i øynene med alderen. At tårene ser ut til å finne feste i de fleste minnene.

Du kjøpte skjerfet på et vårmarked i byen da Hans fremdeles var for liten til å gå selv. Han satt i vogna vi overtok etter naboene på den andre siden av landeveien. Den hadde store hjul, husker jeg. Bra for grusveiene våre, mente du. Til å begynne med hadde skjerfet vært mørkerødt, men opp gjennom årene reparerte du det med små lapper i ulike farger. Hvis det var kaldt, surret du det noen ganger rundt halsen, hvis det var varmere, la du det rundt skuldrene.

«Skal du ikke ha med deg dette?» spurte jeg deg da du var på vei ut døra vår for siste gang. Da Hans akkurat hadde hjulpet til med å pakke kofferten du skulle ha med deg til Brunkullagården.

Du snudde deg, og et øyeblikk trodde jeg at du var til stede her hos meg, at du skulle si takk og smile som du pleide når jeg minnet deg på noe du hadde glemt. Men du så bare spørrende på meg. Som om jeg holdt noe helt fremmed i hendene.

Jeg tør ikke å ha skjerfet ute av boksen for lenge, vil at lukten skal vare. Du lukter så annerledes nå, de har byttet ut såpen og kremene. Demensen har ikke bare endret hjernen din.

Jeg stapper ned skjerfet og klarer å få på lokket, det er lettere enn å få det av. Stiller boksen på bordet så Ingrid kan skru det til enda hardere, og lener hodet mot puta.

Lyden av Ingrid som tar oppvasken er som en vuggevise. Jeg fortaper meg i flammene og merker knapt at hun sier ha det og lukker døra etter seg.

Selv om sommernettene er blitt lysere, er det mørkt her på kjøkkenet. Rommet har bare et par små vinduer, og det brunmalte taket svelger det lyset som klarer å ta seg inn.

Det spraker i peisen, og Sixten puster tungt. Jeg klør ham bak ørene og på halsen. Der er pelsen like myk og fjonete som hele pelsen hans var da han var valp. Du var skeptisk da familien Fredriksson i Fåker spurte om vi ville ha en ny valp. Sixten er den sjuende hunden vi har fått fra dem. De har avlet fram sikkert hundre jämthunder som har vært med på elgjakta. Du syntes vi var for gamle til å ta oss av en ny. Hans var enig. Jeg syntes dere var tåpelige og kalte dere pessimister.

En middag mistet jeg besinnelsen og spurte hva i helvete som var vitsen da, hvis jeg var for gammel til å ha bikkje, at vi bare skulle sitte her og vente på døden? Et par dager senere kjørte Hans oss til Fåker. Da jeg løftet Sixten opp fra passasjersetet foran og la ham i fanget ditt, skiftet du også mening. Og du gikk ned til Larsson

og fikk tak i en bit lever du kunne tørke, sånn at vi skulle ha noe å trene valpen med. Det var ganske nøyaktig et år før du fikk de første symptomene.

Jeg tar forsiktig tak i øret til Sixten, og han gir fra seg en snorkelyd. Bevegelsen får meg til å tenke på hvor stive fingrene er. Da jeg begynte med hjertemedisinen, ble jeg nødt til å slutte med den mot revmatismen. Men det gjør i det minste ikke særlig vondt.

«Det er vel ikke så vanskelig å velge mellom hjertet og leddene hvis du må?» smilte vikarlegen.

Å dø av hjerteinfarkt ville kanskje være like greit, rakk jeg å tenke før legen avbrøt funderingene mine.

«Hvis du ikke har noen spørsmål, er vi vel ferdige her», sa han og snudde seg mot skjermen.

Intensiteten av fingrene mot tastaturet vitnet om at han hadde hastverk, at han hadde et annet sted han burde være. Det tynne grå håret lå som en stygg badehette over det runde hodet hans. Han måtte nærme seg pensjonsalder. Jeg har hørt at vikarleger tjener like mye på en måned som jeg gjorde på et år på sagbruket. Da jeg spurte hvor den faste legen min befant seg, fortalte han at moren hans var fra Jämtland. Som om det brydde meg.

Jeg ville reise meg opp, dundre stokken i bordet og spørre hvordan i helvete det kan være normalt å ha hender som ikke engang får åpnet lokket på glasset med sild. Hvordan en skal måtte velge mellom det og å falle død om. Men ordene jeg søkte, forsvant og lot seg ikke finne.

Jeg ville at Hans skulle reise seg og si at dette aksepterer vi ikke. At han skulle ta meg under armen og ordne opp i alt. Som jeg gjorde da nabogutten kastet kongler på ham nede ved bussholdeplassen. Tok tak i genseren til gutten og dyttet ham ned i grøfta. Men Hans bare ga meg jakka og reiste seg. Og vi dro hjem.

Det kommer et snork fra Sixten, og jeg tar tak i øret hans igjen. Jeg kan fremdeles få et ganske godt grep mellom tommelen og de andre fingrene. Ingrid sier at jeg er hardere i klypa enn de fleste åttiniåringer. Men din er enda hardere, Fredrika. Det har personalet på Brunkullagården fortalt meg. Jeg burde kanskje vært brydd på dine vegne, men jeg blir glad når jeg hører at du kniper så hardt i klærne deres at knokene hvitner.

Kl. 13.10

Bo vil ha fiskegrateng til lunsj, og kaffe med mye sukker.

Blåser i flaska så slimet slipper og snakker om Sixten. Han vil at jeg skal skrive at han er opprørt over at enkelte mener at Sixten må flytte. Peisen OK.

/Ingrid

LØRDAG 20. MAI

Kl. 12.30

Lunsjtid, lungemos og rødbeter. Bo plages med øynene, det er tåkete, sier han, får kontakte DSK på mandag.

/Kalle

JEG VÅKNER AV at varmen sprer seg i skrittet. Jeg drømte at jeg var på do. Som Hans gjorde da han var liten. Det kom ikke så mye, men nok til at det er ubehagelig.

Jeg kaster et blikk på veggklokka, om ikke altfor lenge kommer hjemmetjenesten for å lage i stand formiddagsmat. Men jeg rekker nok å gå på badet og skifte underbukse og bukse. De synes at jeg burde ha på meg bleia hele tiden, men så snart de har dratt, tar jeg den av. De tror det er fordi jeg glemmer, men jeg tisser heller på meg og skifter klær enn å gå med en sånn.

Jeg puster tungt og kommer meg opp i sittende stilling i slagbenken. En kopp kald te står på bordet. En av koppene vi kjøpte på tur til Höga kusten. Du syntes de var fine. Og selv om du sa at det var unødvendig, kjøpte jeg dem til deg, for vi hadde akkurat gått opp i lønn, og jeg var rik.

Det var den sommeren Hans hadde fest da vi var bortreist. Og han var dum nok til å lage så mye spetakkel at det hørtes helt bort til Marita og Nejla. Selvfølgelig fortalte de oss det. Jeg kjeftet noe inn i granskauen, men han kom vel knapt med en unnskyldning.

Han hadde begynt på gymnaset og var sammen med de typene fra byen. De satte masse griller i hodet

på ham, særlig den gutten fra Frösön. Hans begynte å slenge med leppa og stille masse spørsmål om det politiske. Hadde en masse synspunkter på hva vi gjorde, og om beslutninger vi tok. Stilte spørsmål ved de mest normale og opplagte ting.

«Sånn er de i ungdommen», sa du etter at han hadde gått inn på rommet sitt og slamret døra igjen etter seg.

«Må han være så ufordragelig av den grunn?» sa jeg og tørket meg rundt munnen med tørkepapiret du hadde lagt ved siden av tallerkenen.

Tidligere samme vår kranglet vi om en språkreise, som han kalte det. Han ville reise til England den sommeren for å lære seg engelsk og syntes at jeg skulle betale for det. Frösöfyren skulle dra, og Hans ville være med. Jeg sa som det var, at vi ikke hadde råd til den slags.

«Faren til Robert har råd», sa snørrungen full av forakt og satte øynene i meg.

Jeg ble så forbanna at det svartnet for meg. Ikke faen om jeg hadde oppdratt en bortskjemt unge som trodde jeg skulle betale for en hyggetur til England. Så jeg fortalte hvordan det lå an. At jeg ikke ville kaste bort pengene mine på sånne overklassegreier.

Du ryddet av bordet. Stablet tallerkenene uten å si noe og bar dem bort til oppvaskkummen.

«Du kan jo prøve å ikke være så oppfarende selv», sa du etter en stund og satte fram et stykke formkake fra dagen før. «Da blir han kanskje litt mindre ufordragelig.»

Jeg skulte på deg. Syntes du burde ta mitt parti isteden. Nå tenker jeg at du kanskje hadde rett, men han

gjorde meg så inn i granskauen forbanna. Sa akkurat de tingene han visste ville irritere vettet av meg. Han gjorde det han kunne for å få meg til å miste besinnelsen. Med et stønn knepper jeg opp olabuksa og slipper den ned på badegulvet. Betrakter den senete mannen i speilet. Øynene svir, og det er vanskelig å se detaljene på kroppen, så skikkelsen foran meg likner et oljemaleri malt med brede penselstrøk. Men skjegget og det lange håret stikker seg ut.

Speilbildet får meg til å tenke på gammern. Ansiktet mitt likner på hans, men han barberte seg til sin siste dag og benyttet enhver anledning til å kommentere skjegget mitt.

«Det var da veldig så ustelt du var», gryntet han en sommerkveld akkurat idet vi skulle sette oss til bords. Jeg hadde nettopp startet ferien, og vi hadde reist fra Hissmofors for å være på gården noen dager og hjelpe til. Mor serverte sild med nypoteter og dill fra kjøkkenhagen.

I spisepausen et par uker tidligere hadde Åkesson plumpet ut med at han skulle spare til ferieskjegg.

«En kasse øl til den som kommer tilbake med lengst», sa han og la armene rundt P-G og meg og dunket oss lett i ryggen.

«Jeg er med», sa P-G og gliste. «Dere har vel sett fattern?»

Jeg spyttet på bakken og sa at jo, selvfølgelig hadde jeg sett julenisseskjegget til faren hans.

«Jeg er også med», sa jeg og tenkte at du nok kom til å klage på at det stakk.

Jeg dro ut hagestolen og satte meg, kikket på gammern uten et ord. Blikket mitt møtte ditt over bordet, det var som om du satt og ventet på det. Øynene dine holdt meg fast en stund, og grepet til gammern slapp litt.

Mor serverte gammern poteter mens du fortalte om veddemålet jeg hadde med kollegene mine. Han mumlet noe uhørlig til svar og tok en slurk av ølen mens du snudde deg mot mor og skrøt av maten.

Det var bare en latterlig kommentar om skjegget, men gammerns ord ble værende i meg. Som de alltid gjorde. Vi satt uten å si noe, gammern og jeg, så ned i tallerkenene og spiste maten til mor. Lyttet mens du spurte mor om avlingen og dyrene. Jeg var fascinert av lettheten din, det virket ikke som om du trengte å tenke på hva du skulle si i det hele tatt. Jeg drakk av ølen min og kikket bort på gammern. Den massive kroppen hans var glatt, og blikket gled av. Selv om jeg prøvde, kunne jeg ikke få meg til å se på ham. Jeg foraktet meg selv for at jeg ikke var modig nok til å si ifra.

Urinlukten stiger opp og river i nesa da jeg lar underbuksa falle også. Folka fra hjemmetjenesten har begynt å henge tørre underbukser og bukser på tørkestativet i hjørnet.

Jeg er glad for at jeg slipper å gå inn på soverommet for å hente en ren underbukse i skapet. Har ikke sovet der siden du flyttet.

Jeg strekker meg etter en blå underbukse og setter meg på dolokket. Bøyer meg langsomt ned og trer det ene beinet på underbuksa over venstrefoten. Den skifter

i mørke blålilla toner, og tærne er skjeve. Høyrefoten er enda stivere, men på tredje forsøk går det. Så får jeg tak i en bukse og begynner forfra. Joggebukse er enklere enn olabukse, mer håndterlig. Hans har kjøpt sikkert ti stykker på Intersport i byen.

Da jeg har vasket hendene og skal stenge krana, åpnes ytterdøra i den andre enden av huset. Jeg finner

Kalle på kjøkkenet. Han har allerede rukket å ta ut en ferdigmiddag fra fryseren. Han snur seg da jeg kommer.

Klærne er for små og magen stikker ut når han beveger seg. Bak ham kan jeg se lappen Hans har hengt opp over kjøkkenbenken. Husk å spise! Jeg spiser vel hvis jeg blir sulten.

«Hvordan går det her, da?» sier Kalle og stikker hull på plasten som dekker ferdigmiddagen. Selv om jeg har mer i fryseren enn jeg kan spise på et år, fyller Hans på med nye hver uke.

«Jo takk, det humper og går», svarer jeg og lurer på om han stiller samme spørsmål til alle eldre han treffer. Det høres litt ut som et mantra.

«Tenkte å gjøre i stand litt lunsj, er du sulten?»

Jeg trekker på skuldrene og går bort og setter meg ved siden av Sixten i slagbenken. Klapper ham på hodet.

Så får jeg for meg at det er noe spesielt som skal skje i dag. Jeg reiser meg igjen og går bort til kalenderen Hans har hengt opp på veggen. En gul post-it-lapp med teksten dagens dato er klistret fast til en av rutene. Jeg hadde rett, det står at Hans kommer innom i kveld. Og i morgen skal jeg ringe til Ture.

Øynene svir, og synet er mer tåkete enn vanlig, det er vanskelig å se Kalle fra slagbenken. Jeg blunker noen ganger, men det hjelper ikke. Jeg vil snakke med ham om Sixten. Hvis jeg forteller hvor idiotisk det er å ta ham fra meg, kommer han til å støtte meg.

Varmen sprer seg i buksa igjen. Et sukk slipper ut av meg.

«Hva er det?» spør Kalle og setter maten inn i mikroen.

Jeg sukker igjen, men orker ikke å si noe. Ordene, tisset på meg, er fremdeles vanskelige å si, selv om det skjer stadig oftere.

«Har det skjedd noe?» sier Kalle og snur seg.

Denne gangen kom det mye tiss, og flekken på buksa er tydelig.

«Oi sann, men det ordner vi, ikke tenk på det», sier han og lukker mikroen uten å slå den på. «Kom, så går vi og tar på deg en bleie og får på deg en ren bukse.»

Jeg møter blikket til Kalle og kjenner at jeg ikke vil gjøre dette mer. Jeg vil reise meg opp og gå herfra. Men jeg blir sittende og nikker langsomt.