Janne Amble Kadafi Zaman
Mysteriet Steinar Wangen
Jakten på en norsk seriemorder
© 2025 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Trine + Kim designstudio
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boka er satt med Minion 11/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-4190-3
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Kapittel
Kapittel
«Det største problemet med Steinar Wangen er at han hele livet bare har møtt folk som synes synd på ham.»
Ansatt ved ungdomshjemmet der Steinar bodde
Prolog
Nordby Hotell, 27. november 2024
Litt før klokken fire er mørket i ferd med å senke seg over Nordby Shoppingcenter ved Svinesund. På den enorme parkeringsplassen haster folk inn og ut av bilene sine. Julehandelen er i full gang på Nordby denne kvelden, og det er ingen som legger merke til mannen med rosa trillekoffert som kommer ut av buss 111 fra Halden. Men mens de andre passasjerene som forlater bussen, begynner å bevege seg mot kjøpesenteret, går mannen med kofferten i en helt annen retning. Tilsynelatende er han på vei mot hotellet like bortenfor.
Gamle og nedslitte Nordby Hotell ser egentlig ut som et motell, der alle rommene har tilgang fra bakkeplan. Resepsjonen er til tider ubemannet, og det er en diskré inngang inn til alle de små hotellrommene, med mulighet for å parkere rett utenfor hvert enkelt rom. Vanligvis overnatter folk kun én natt før de reiser videre – stedet passer godt for dem som vil ha enkel standard eller holde en lav profil. Mannen med den rosa trillekofferten, som
spaserer rolig mot hotellet, heter Steinar Wangen. Han er på vei til en avtale på rom nummer 2.
Selv sitter jeg innerst i hjørnet på hotellrommet. Hjertet hamrer i brystet, og jeg må konsentrere meg om å puste rolig. Kollegaen min, Kadafi, står på den andre siden av sengen, ikke mer enn to meter fra der jeg sitter. Om det verste skulle skje, så vet jeg at han vil reagere lynraskt. Jeg er sikker på at Kadafi aldri ville latt noe tilstøte meg. Jeg kaster et blikk bort på ham – liksom for å forsikre meg selv om at han fortsatt er der – og ser at han er hundre prosent skjerpet. Det som skjer de neste minuttene, har vi ingen kontroll over. Men det er trolig det mest ekstreme vi noen gang vil oppleve som journalister. Vi har ikke råd til å gjøre noen feil.
Steinar Wangen er en kjent skikkelse i miljøet rundt psykisk utviklingshemmede i Norge. Man kan nærmest kalle ham en offentlig profil, eller til og med en kjendis. Steinar ble født i 1971 og har en lang karriere bak seg som TVreporter, samfunnsdebattant og artist. Høydepunktet var nok i 2011, da Steinar dekket Special Olympics i Athen for NRK. Det er olympiske leker for utviklingshemmede og arrangeres hvert fjerde år. Som programleder for TVkanalen Empo intervjuet han store profiler som Erna Solberg og Abid Raja.
Den musikalske karrieren til Steinar er også lang. Han var aktiv i Dissimilis, et musikalsk ensemble for utviklingshemmede, siden slutten av 1980-tallet, som både sanger, gitarist og frontfigur. I 2012 og 2014 representerte han Norge i Melodi Grand Prix for funksjonshemmede
med en egenkomponert sang. Han har også vært trekkplaster ved flere bluesfestivaler.
Steinar er en mann som liker å være i begivenhetenes sentrum. En mann som trives med oppmerksomhet og som er glad i å opptre. Gjennom mange år har han bidratt med å tale varmt for rettighetene til utviklingshemmede i Norge. Mange nordmenn kjenner derfor Steinar som en sjarmerende, reflektert og engasjert person. En aktivist som kjemper for de svakeste.
Men nå er det lenge siden Steinar har stått på scenen. I mørket utenfor Nordby Hotell er planen å komme seg til rom nummer 2 uten at noen legger merke til ham.
Inne på rommet er det musestille. Tre minutter over klokken 16 hører vi raslingen fra trillekofferten som trekkes over brosteinen. Først langt unna, så nærmere og nærmere.
Vi aner ikke hva som skal skje, men tror vi har tenkt på alle scenarioene: Om Steinar angriper oss, har vi en sikkerhetsvakt med stikkvest på baksiden av hotellrommet. Hans primæroppgave er å beskytte oss mot vold.
Hvis Steinar får sjokk og kollapser, har vi kollegaer i en bil utenfor som står klare til å ringe etter ambulanse. Løper han vekk, så skal han få løpe. En av oss vil følge etter, men i maks 20 meter. Så skal han få dra i fred.
Håpet er at Steinar setter seg ned på stolen som vi har gjort klar til ham. Et lite kamera er montert på veggen. I tillegg har vi satt opp tre skjulte kameraer som alle peker mot stolen. Spørsmålene har vi pugget og lært utenat. Om vi skulle glemme dem, ligger en utskrift av spørsmålene
på bordet foran oss, sammen med en bunke papirer med meldinger som Steinar har sendt til oss de siste ukene.
Lyden fra den rosa kofferten er rett utenfor døren. Så blir det stille. Inne på rommet hører jeg bare lyden av hjertet som dunker gjennom brystet, og Kadafis nervøse hoste.
Så åpnes døren.
«Hallo?» sier Steinar med en vennlig stemme. Fra stolen der jeg sitter hører jeg hvordan han løfter trillekofferten over den høye dørstokken og rolig lukker døren bak seg. Han fortsetter inn den trange lille gangen.
Så får vi øyekontakt. Han setter fra seg kofferten langs veggen og kommer rolig mot meg. I noen sekunder fremstår Steinar som en slags profesjonell «dødshjelper».
Han virker rolig, trygg og respektfull. Det hele føles litt høytidelig. I et lite sekund rekker jeg å tenke på hvordan det må være om denne situasjonen var reell. At jeg faktisk satt her og ventet på at han skulle hjelpe meg med å dø. Ved å kvele meg med en pute. Jeg rekker også å tenke på hva han har sagt til oss før: at han har gjort dette flere ganger tidligere.
Steinar presenterer seg høflig. Som en gentleman. Så er det min tur.
«Hei, mitt navn er Janne Amble.» Med ett ser jeg hvordan han plutselig stopper opp. Jeg får en følelse av at hjernen hans jobber i høygir. At han omstiller seg. Han skjønner at det er noe som ikke stemmer. Jeg fortsetter: «Jeg er journalist i TV 2, og dette er min kollega Kadafi Zaman. Vil du ta en prat?»
Steinar virker først forvirret. Men da vi høflig ber ham om å sette seg, så tar han plass i stolen rett overfor meg. Etter noen lange sekunder siger virkeligheten inn. Han skjønner at han har blitt lurt i en felle.
Han vet godt hvem vi er, og han vet at vi lager serien «Norge bak fasaden» på TV 2. Det er ikke mer enn noen måneder siden vi møtte ham i forbindelse med en rettssak der han var tiltalt for medvirkning til selvmord.
Steinar har også skrevet om programmene våre. Han har både rost oss og kritisert oss på Facebook.
Sakte, men sikkert ser det ut til at han innser alvoret. Han er avslørt.
Sannheten er at Steinar Wangen gjennom flere år mener å ha hjulpet kvinner med å dø. Kvinner han har fått kontakt med via internett, og som har hatt et ønske om å avslutte livet. Han har betrygget dem om at han kan veilede dem, eller til og med sørge for at de aldri våkner igjen. På det han selv kaller «en trygg og smertefri måte». I realiteten har han enten lagt til rette for selvdrap eller selv drept dem.
Så sitter vi her, ansikt til ansikt. Med mannen som kaller seg for en seriemorder. Mannen som skryter av at han reiser rundt og kveler kvinner med en pute. Mannen som sier at han alltid slipper unna.
Da Steinar har satt seg, ber han om at samtalen ikke filmes. Kadafi svarer kontant at det gjøres opptak og peker på de ulike kameraene vi har montert i rommet. Vi forklarer at utgangsdøren er åpen, og at Steinar kan forlate hotellrommet når som helst. De aller fleste ville
nok gjort det med en gang. Vi blir overrasket da han velger å bli sittende.
Vi spør om det stemmer at han har tatt livet av tre personer og assistert fem selvmord. Vi spør om navnene deres. Vi spør om han har drept en kvinne på samme hotell i 2023. Og vi spør hvorfor han kom i dag. Direkte spørsmål uten innpakning.
I det ene øyeblikket ser vi en mann som fremstår sympatisk og stakkarslig. Så ser vi en sylskarp mann. En som later til å ha full kontroll. En mann som gjennom sitt voksne liv har levd som om han er psykisk utviklingshemmet. Noe som trolig ikke stemmer, skal vi tro flere av ekspertene som har vurdert ham.
På et tidspunkt i livet gjorde Steinar det til sin oppgave å drepe folk som vil dø. Det virker som om han «leker» Gud. At det er hans kall å avslutte andres liv.
Hvem er denne mannen? Hvordan havnet han her?
I et forsøk på å finne ut av mysteriet Steinar Wangen må vi tilbake til starten. Tilbake til 1986. Tilbake til da Steinar var en 15 år gammel gutt som bodde i et stille, rolig nabolag i Moss i Østfold.
Det første drapet
Sju år gamle Beate Westbye bor sammen med mor, stefar og storesøster Vibeke i et rekkehus på Øre. Området ligger én kilometer sørøst for Moss sentrum. Beate går i første klasse ved Melløs skole. Det store boligfeltet består av flere titalls Selvaag-rekkehus som omkranser en stor park og et idrettsområde. Et perfekt sted for nyetablerte småbarnsfamilier, og sjuåringen har mange gode lekekamerater som naboer.
Tirsdag 7. oktober 1986 er en grå og overskyet dag med ni varmegrader. Beate har høstferie fra skolen, men vekker mammaen sin klokken halv ni. En halvtime senere spiser hun frokost sammen med sin tre år eldre søster Vibeke. To brødskiver med sjokoladepålegg. Beates favoritt. Stefar Jan Ove har allerede reist på jobb i Oslo denne morgenen.
Etter å ha spist går søstrene ut for å leke med en jevnaldrende kusine, som bor like ved. Som regel leker
de «Boksen går» eller «Sisten». Planen senere på kvelden er at Vibeke skal overnatte hos kusinen.
Beate vil også være med, men dette sier de eldre jentene nei til. De synes hun er for liten til å være med dem på overnattingsbesøk.
Beate blir derfor igjen hjemme med foreldrene sine. Mor er hjelpepleier, og stefar er kranfører. I rekkehuset er det også en undulat og en hund på ni måneder som heter Arox. Det er en belgisk fårehund som familien fikk da de flyttet til Ørejordet. Beate elsker ham. Hun elsker egentlig alle slags dyr. Moren steller også en hest på en rideskole, og da er Beate ofte med i stallen.
Middagen denne tirsdagen, rundkokt medisterpølse med brun saus, blir servert i halv fem-tiden. Frem til da leker Beate rett utenfor huset. Hun er en jente som lett kommer i kontakt med nye mennesker.
Moren skal etter hvert på hundetrening med Arox og drar hjemmefra etter middagen. Da er klokken 17, og nå har også Beates stefar kommet hjem fra jobb. Moren spør om Beate vil være med på hundetrening, men hun sier nei. Beate vil heller leke med bestevenninnen Lene Louise. De to jentene er uadskillelige og leker inne og ute hver eneste dag. Nå som det er høstferie, har de enda mer tid til å være sammen.
Da moren kommer hjem igjen etter en times tid, er Beate fortsatt ute, men det er helt normalt. Hun pleier å være tilbake i 19-tiden, og da er det vanligvis kveldsmat, tannpuss og leggetid. Men da klokken blir 19 denne tirsdagen, har Beate fortsatt ikke kommet hjem.
Etter hvert blir moren bekymret og drar til Lene Louise for å hente datteren. Men sjuåringen er ikke der. Så oppsøker moren neste venninne. Og så neste. Men Beate er ikke hos noen av dem. Hun er borte.
Mens mor er ute og leter, sitter stefar Jan Ove hjemme og venter. I tilfelle Beate dukker opp. Familien blir så nervøse at moren drar til politiet for å varsle. Så sent har Beate aldri vært ute før.
Noen år tidligere forsvant seks år gamle Marianne
Rugaas Knutsen fra Risør, etter en tur i butikken. Til tross for en massiv politietterforskning ble hun aldri funnet. Den dramatiske forsvinningssaken var noe nytt og ukjent for de fleste i Norge på 80-tallet. At små jenter kunne bli utsatt for noe kriminelt, var utenkelig. Det var uvanlig at barn bare forsvant. De alvorligste kriminelle handlingene rammet vanligvis voksne personer med tilhørighet i belastede miljøer.
På kvelden den 7. oktober får politiet følgende beskrivelse av Beate: En jente som er liten av vekst og med kort lyst hår og rottehale. Hun var iført rød boblejakke, blå bukse og hvite seilerstøvler.
Søsteren og kusinen, som har overnattingskveld sammen, blir vekket av en bekymret familie midt på natten. Ingen av dem har noen idé om hvor Beate kan være. Politiet blir med moren hjem til Ørejordet for å gjennomsøke rekkehuset. De oppsøker også flere adresser, uten hell. Til slutt går de ut for å lete i parkene og idrettsområdene rundt nabolaget. I høstmørket ropes det etter Beate. Men det kommer ingen svar.
Moren og en politibetjent går etter hvert inn på en mørk sti ved et skogholt like i nærheten av hjemmet. På begge sider av stien er det tett vegetasjon og høyt gress.
Plutselig fanger lyssøylen fra lommelykten noe som ligger midt på stien. Det er et barn. «Der ligger hun», sier politimannen. Han løper bort for å kjenne etter puls på håndleddet. Ingenting.
Beate er død. Sjuåringen ligger på ryggen med ansiktet vendt mot siden. Hun er fullt påkledd, men de hvite støvlene og sokkene hennes ligger litt bortenfor kroppen.
Den natten blir det slått full drapsalarm i Moss. Store politistyrker setter i gang jakten på den eller de som står bak. Kripos sender ni etterforskere fra Oslo som bistår med sin ekspertise. Det sendes ut en pressemelding samme natt klokken 05.20, som oppfordrer folk som har vært ute i området, om å ta kontakt.
Mens de voksne i familien til Beate har vært oppe hele natten, får storesøster Vibeke og kusinen først på morgenen høre at det har skjedd noe forferdelig. Søsterens første tanke er at Beate kanskje har brukket et bein for noe mer grusomt har hun ikke fantasi til å komme på. Så får hun høre den brutale sannheten. Lillesøsteren er drept.
Politiet går fra dør til dør i nabolaget for å sjekke om noen har sett eller hørt noe. Lokalsamfunnet er i sjokk, og på skolen til Beate har elever, som egentlig har høstferie, samlet seg. De gråter og trøster hverandre. Ingen forstår hva som har skjedd.
Tidlig neste morgen ringer politiet til alle psykiatriske institusjoner i området. De er på jakt etter mulige
moduskandidater. Personer som politiet kjenner fra før, og som de tror kan være i stand til å drepe et barn. De sjekker alibier og bevegelser til innsatte i ulike fengsler som har permisjon eller som nylig er løslatt.
En etter en blir straffedømte menn sjekket ut av saken.
Mange som bor i området, tar også kontakt for å fortelle om mistenkelige observasjoner og personer. En far i nabolaget kontakter politiet og forteller at han har sett en blå Opel Ascona som kom kjørende inn i området tirsdag rundt 18-tiden. Da var han ute for å kaste søppel. Sjåføren beskrives som en kraftig bygd mann med halvlang mørk jakke og cirka 1,70–1,80 meter høy.
Mannen som tipser politiet om bilen, bor 250 meter unna Beate. Han er far til den 15 år gamle nabogutten
Steinar Wangen. Det Steinars pappa ikke vet, er at bare noen timer senere vil livet deres forandres for alltid.