AverilKenny RYKTETOM SØSTRENE HAMILTON
OversattavElisabethHaukeland,MNO
©TextcopyrightAverilKenny©2021 OriginallypublishedintheUKbyZaffre,animprintofBonnierBooksUK Limited,London.
ThemoralrightsoftheAuthorhavebeenasserted.
©Norskutgave:KaggeForlag2025
Originalenstittel: ThoseHamiltonSisters Oversetter:ElisabethHaukeland Omslagsdesign:EmmaGraves Omslagsfoto:©IldikoNeer/TrevillionImagesogShutterstock
Papir:Creamy55g
Bokaersattmed11,3/14,5GaramondPremier Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScanBookUAB,Litauen
ISBN:978-82-489-4153-8
KaggeForlagAS Akersgata45 0158Oslo www.kagge.no
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Deterderforikketillattå kopiere,avfotografereellerpåannenmåtegjengielleroverføreheleellerdeleravutgivelsens innholdutenatdeterhjemletilov,ellerfølgeravavtalemedKopinor.
Enhverbrukavheleellerdeleravutgivelsensominnmatingellersomtreningskorpusi generativemodellersomkanskapetekst,bilder,film,lydellerannetinnholdoguttrykker ikketillattutensærskiltavtalemedrettighetshaverne.
Brukavutgivelsensmaterialeistridmedlovelleravtalekanføretilinndragning, erstatningsansvarogstraffiformavbøterellerfengsel.
TilLiam, guttensomalltidholdtavetsetetilmegpåskolebussen, fordenydeligeeventyrenevibegyntepåsammen: Dash,Aurora,EleanorogTeddy
delén
«Seutsomdenuskyldigeblomsten, menværslangenunderden.»
WilliamShakespeare, Macbeth
MOTNOAHVALE
SøndagstogetsomsnoddeseginniNoahValedennegrønne midtvinterettermiddagen,braktemedseggnistersomantente etflammendeinfernoavsmåbysladderidalen.
ItrengselenpåperrongenstoOliveEmerson,enenergisk, middelaldrendekvinne,ogbaensiste,engsteligbønnidettoget stoppetmedetrykk.Sågikkhunlangsomtlangstogsettetog kikketiallevogneneetteretførsteglimtavniesenesine–tre jentersomnyligvarblittforeldreløse,ogsomnåkomhjemtil fødestedettilsinfordrevnemor.
Ogdervarde.Vognfemformeligglødetavrødhåredepassasjerer.Denførste,meddensterkesterødfargen,haddehåret drattbakoverienstrengknute.Denandrehaddeflommende rødblondelokkermedgylneinnslag,ogtilsistkomenklengete treåringmedblanke,kastanjebrunekrøller.Oliveundretsegover hvordanEstherssterkefargepalettlevdevidereidøtrenehennes. Allejentenehaddesinegenvariantavdetville,rødehåret–deres tragiskvakremorhaddegittdemrikeligavnoesomkunnevære envelsignelseellerenforbannelse,altettersom.
Overtroisktull,saOlivestrengttilsegselv.Hunvarfastbestemt pååmøteniesenesinemedblankeark–ennådeEstheraldrivar blittforunt.
Olivefestetblikketpåkupévinduetogbainnstendigomat
jentenemåttevedkjenneseghenneforandenmumlendefolkehopen.Hunvarakuttbevisstsinrollesomreddendetantenå,selv omhunsantåsiikkevarannetennenfremmedfordissejentene. Olivehaddehørtdeforaktfullestemmeneihovedgatenetter densenesteHamilton-tragedien.Dementedenlengeutstøtte jentafraNoahValehaddefåttsomfortjenttilslutt,ogatlausungenehennesskullekommehjemforågjørebotforhenne.
SelvetteralledisseåreneklarteikkeOliveåforsonesegmed detsomhaddeskjeddmedfamilienhennes.FamilienHamilton haddeværtblantdeførstesomslosegnedidenneavsidesliggendedalen,ogigenerasjonerhaddedeværtrespektertebautaer ikirken,påskolenogilandbruket.Ingenkunnehaforutsettdet –minstavaltdeselv.
MalcolmogLoisHamiltonbleforeldresentilivetoghadde oppdratttojentersomskullegåsværtforskjelligeveier.Olive vareldstogsluttetpåskolendahunvarfjorten,giftetsegmed enhyggeliglokalguttogslosegtilropåforventetvis.Selvom OliveogGavinEmersonikkehaddenoenegnebarn,haddede alltidbidratttillokalsamfunnetogprøvdålasittlysskinnefor andre.Butikkskiltenederesvaietstoltsideomside:EMERSONS JERNVAREogEMERSONSTEKSTILOGMOTE.
SåvardetEsther.
Hunkomtilverdendamorenvariovergangsalderen,merenn tiåretterOlive.EstherHamiltonhaddeforfatterambisjoneroget skarptintellekt,oghunvaroppsiktsvekkendevakker.Denmest lovendedebutantensomhaddekastetglansoverskoleniNoah Vale!Detsadeiallefalldengangen.Nåhusketfolkhennebare somuanstendigogfordervet.
Inestentjueårhaddedelevdmedskammensomheftetved familiensnavnogære.DesisteårenehaddebådeLoisogMalcolm gåttbort,utenåhablittforsonetmeddatteren,somgangpågang befestetsittdårligerykte.
ItjueårhaddeOliveholdtutmedsammenligningenav Hamilton-søstrene,sørgetoverikkeåhakontakt,oginderligbedt omatEssiemåttetatilvettetogkommetilbakeifolden.Men stolthetenpådenenesidenogskammenpådenandrehaddevist segåværeuoverstigeligehindre.
Olivevardenenesteifamiliensomhaddehattlittkontakt medEsther.Noenfåbrevogbursdagskort,enogannentelefonsamtale,alltidforsiktigeforsøk,adomveier.Detmesteforble ubesvart,ellersvarenetoksåomstendeligeomveieratdeknapt varrelevantelenger.HvamerkunneOlivehagjort?
Spørsmålethjemsøktehenne.
DensistekontaktenfamilienhaddemedEsther,varforåtteår siden,dadeinformertehenneombegravelsentilLois.Hvilken dattervilleikkekommehjemtilsinmorsbegravelse?Detvisste Olivenå:Hunsomforførstegangpåtolvårvarblittoppringtav faren,sommedbryskstemmeuttrykkeligforbødhenneådelta, forikkeåbringeskamoverenærbarkvinnesettermæle.Detvar aldrisnakkomatEstherskullekommehjemtilfarensbegravelse noenfåårsenere.
Estherforbleutstøtthelttilsittegetforferdeligeendeliktfor tremånedersiden,daenrødHillmanMinxsladdetpåenvåt,øde veiderjapanlønnhaddestrøddsineblader.Etteraltådømmevar hunfull.Forenuverdigsluttforenjentesomengangsåuttilå skulleovergådemalle.
Oliveynketsegidethunbegynteåfåkrampeifotenhungned motleggen.Hunhaddeikkeengangmottattnyhetenomatsøsterenvardød,førfortomånedersiden.Hunhaddefortsattmed sittegetstillferdige,velordnedeliviflereukerutenåaneatlillesøsterenvarforsvunnetfrajordensoverflate.
Ognåvardeher,Oliveshjemløse,farløse,venneløsenieser: Sonnet,FableoglilleNovellaPlum,somdevisstnokbarekalte Plum.
DetstakkavubehagunderkragentilOlive.Kanskjehunburde haværtmerdirektepåtelefonenogfortaltjenteneommorens bakgrunniNoah.Dethaddebrentpåtungen.Menhvordan kunnehuntaoppetsåfølsomttemanårdevarisorg?Oghvilken retthaddeOliveegentligtilåfortelledemnoesomhelst?
Nei,demåttetaettskrittavgangen,sammen.
Tilsluttsnuddedeneldsteavniesenesegmottogvinduet.Et trøttblikksveipetoverOliveogethavavmysendeansikter.Olive løftetenskjelvendehånd.Sonnetstoppetoppmedetalvorlig nikk,ogsåsnuddehunsegogsmekketigjendenbittelillekoffertentilPlum.
Olivelurtepåomhunvillerekkeåsvelgeenaspirinførjentene komavtoget.
FørstkomSonnet,nyoppnevntverge–hunsomfortjueår sidenhaddefåttsinmorsmagetilåsvulmeoppunderskoleuniformen.SelvomSonnetaldrihaddesattsinebeniNoahVale, haddehelebyensnakketomhenneialleår.Oliveskalvlitt.Imotsetningtilsinmor,somhaddehattsmekre,kvinneligeformer ogslankelemmer,varSonnethøyogmuskuløs,medenatletisk kroppsbygningogmorenssjenerøsebyste.Tildemarkertetrekkenevardenstrammefrisyrenaltannetennflatterende,menmed deskarpe,grønneøynenevarhununekteligslående.
LikebakSonnetkomPlum.Olivekjenteetstikkihjertetved synetavdenlubnejentasomholdtsøsterenhardtihånden.Hun pressetenkosebamsehardtmotbrystet.Korketrekkernedanset rundtethjerteformetansiktmedrundekinnogplommelilla øyne.
TolvårgamleFablevardensistesomstegavtoget,ogOlive mistetheltpustenavforundring.
HunvarEstheroppaddage,meddådyrøynene,defyldigeleppeneogdenlange,flommendehårmanken.HunhaddeEsthers slankelemmerogfinetrekk.Barehårfargenvarannerledes.Og
mensEstherhaddehattskinnendegrønneøyne,somenrev,var Fablessomglitrenderavmedfioletteskygger.
Denneungejentavarendanydeligereennsininntagendemor.
FireHamilton-kvinnerstotauseogbetraktethverandre,omgitt avnysgjerrigeblikk,ørerpåstilkoghvesendehvisking.
Blodavmittblod, tenkteOliveogsaumfornieseneetternoe somlignethenneselv.
Huntoketskrittfremforåomfavnedem,menbleavvist. Sonnethaddeetbistertoppsynsomkunnehaskremthvemsom helst.Fablesårasktfrasøsterentildennyetantenmedpokeransikt.PlumstodirrendeinntilskjørtettilSonnetogklynketetter åbliløftetopp.
Dettevarikkestedetforintimeførstemøter.
«EtteralledisseårenehardereendeligkommettilNoahVale!» saOlive.«Jegersåuendeliggladforåhadereher.»
HunraktehåndenfremmotSonnet.Istedetforågripeden lenteSonnetsegfremogbamedstrammelepper:«Kanvigårett tilbilen?Deterformye.Jenteneerutslitt.»
Olivegrepdennærmesteavdetreslittekoffertene.«Blimed meg!»
Sonnetlempetdensistekofferteninnibagasjerommetpå Holden-bilenogdyttetrasktenløs,rødhårlokkpåplassiknuten igjen.Oliverettetpådenminstevesken.Detokvinnenestirretpå kofferteneetanstrengtøyeblikk.
«Daså,»saOliveogsmekketigjenbagasjerommet.«Dafår viseåfåderejenterhjem.Jeghardeiligkyllingsuppepåkomfyren.»
Sonnetnølte,medhåndenpåbakluken. Olivestoppetopp.«Sonnet?»
«Vidrarretttil vårt hus.»
Olivegikkmotbildøren.«Ånei,detersåsent.Gavogjeg kjørerdereditimorgen.Tidlig.»
«Vivilflytteinnmedéngang,»saSonnetmedblikketfestet pådetosmårødhåredejenteneibakvinduet.
«Kjærevene,viharikkesatthusetistand.Deterikkebeboelig –strømmenerikkeengangslåttpåigjen.»
«Ikkenoeproblem.»
«Nei,kjæredeg,determyesommågjøresderførst,»saOlive. «Gavhartenktåordnealtdetfordere.»
Sonnetstakkhakenfrem.DetvaretuttrykkOlivefikkmistankeomathunkomtilåblikjentmed–oggietterfor.
«Jegsajopåtelefonenatvihartenktåflytterettinn.Jeghar ikketenktåkamperehjemmehosfremmede.»
Olivefikkrynkeripannen.«Menvivilbaretaossav–»
«Jeghartattmegavsøstreneminesidendeblefødt,ogpåegen håndetteratvårmordøde.Vitrengerikkenoensom tarsegav oss.»
Ja,Olivekunneseforseghvordandetmåttehaværtåleve slik,alltidpåflyttefot,frabytilbyogmednyestederåboognye venner,ettermorensforgodtbefinnende.Ikkerartatdenneunge kvinnenvarblittsåvoldsomtselvstendig.
Olivebleusikker.Skullehuninsistereellerlademvære?«Jeg erreddderevilbliskuffet,kjæredeg.Huseterforfallentogfullt avutøy–gekkobæsjoveralt!Ogrotter.»
«Detergodtnokfoross.»
«Mendetpassersegikkeatungejenterborheltalene.Vihar masseplassihovedhuset.Derevilknaptmerkeatvierder–»
«Deterforpokkerikkenoeådiskutere,»glefsetSonnet.«Jeg beskrevplanenemineutførligførvireistefraCanberra.»
«Ja,jeghuskerdet.Mendugodeste,deremådatrengeåslappe avlitt?Dereharhattdetsåtøft.Vikandasikkertbidratilålette byrdene?»
Menhunhaddepressetpåformye.DetvarlikeførSonneteksploderte.
«Somduvil,dadrarvitildetgamlehuset.Såfårduselvsehvilkenforfatningdeteri.»
«Dereharkommethitpådenmildesteårstiden,»messetOlive dadebegynteåkjøreoppenbrattbakkefrastasjonen.«Vinter heritropeneersomparadis,medpiknikogbadinghvereneste dag.Vielskeråboher,langtutepålandet.Ogdeteretsammensveisetlokalsamfunn.»
IpassasjersetetsattSonnetstramogtaus.
«NoahValeeretgammeltsukkerområde.Deresåsikkerten mølledaderekjørteinnidalen.Vidyrkersukkerrøroveralt,men viharfineplantasjermedtobakkogmangoogbananerogså. Mangehistoriskeeiendommer.»
Dekjørtegjennomenstorsving.Nedenfordem,iendypforsenkningmellomfjellformasjonene,låNoahVale,medutsynover etbølgendelappeteppeavdyrketmark.
«Detteerbyenvår.»
Solenhaddeskjultsegbaketteppeavregnheledagen,men nå,utpåettermiddagen,brøtdenigjennomoverfjelltoppene,og gylnestrålersveipetoverdentåkefyltedalen.Detvaretfargesterktskue,medoverdådigenyansersombleforsterketavregnet.
OlivekastetetblikkibaksetetogsåatFablemåpte.Plum straktehalsogstirretsåstorøydatdetnestenvarkomisk.Bare Sonnetsattfortsattstivoguberørt.
DebegyntepånedstigningentilNoahValeogpasserteentraktorsomgikkpåtomgangiennypløydåkerderegretthegrergikk ogpikketiderødeplogfurene,enavenyavrødskimrendemangotrærogenbrosomspenteoverenstor,grønnkleddelvekløft.
«SerpentineCreek,»saOlivemedetnikknedover.«Den svingersegheleveiengjennomdalen.»
«Å,»saFableåndeløsogvåknetavsindrømmelignendehen-
rykkelse.«Sonny,deterelventilmamma!Huskerdu?Hun snakketalltidomdenmagiskeSerpentine-elven…»
Olivesukketirritert.«Fornoetull.Esthersåknaptnokopp frabøkenesinelengenoktilåleggemerketilatelvenvarder.Og hvishunvarsåveldiggladiden,hvorfor…»Olivesåansiktettil Fablelukkesegogavbrøtsegselv.Stemningenbleanstrengt.
Olivetokhåndenfrarattetetøyeblikkogfingretmedfolien medtabletteriskjørtelommen.HunskullelageenkopptetiljentenenårdekomfremtilHeartwood,ogdakunnehuntaetpar aspirin.
«Ja,detspilleringenrolle,»mumletOlive.«Derekommertil åbosånærelvenatderekanseselv,denerbareenvanligvannvei –ikkenoemagisk.Iallefallikkeførdenvåteårstiden,menda fråderden!»
Plumtrykketdetbekymredelilleansiktetsittmotruten.
«BroenpåveieninntilNoahbliroversvømthvertår.Detskjer medallebroene,sådaerviavskåretfraomverdenen.Detteerden våtestedelenavAustralia,ogdetkangåflereukerutenatviser solen.Vikunnerettogsletttrengeenark!»
Nåkjørtedeinnihovedgaten,somvarkantetavpyntelige artdeco-bygningermedpene,rustikkefasader.Herstodelokale, standsmessigeinstitusjonenepårekkeograd:postkontoret, Canecutter’sHotelogParagonCafe.Ensøndagettermiddag holdtallestengt.
«Dererbutikkenevåre,»saOliveogsenketfartensåbilen putretlangsomtforbidetoforretningene,somlåsideomside. Olivebeundretutstillingsdukkeneibutikkvinduetsitt,kledd isømmelige,elegantekjolertilæreforniesenesankomst.«Ikke heltsomvintermotensørpå,kanjegtenkemeg,menviharegentligikkevinterher.»
DaOlivesårynkenipannentilSonnet,lahuntil:«Någleder jegmegtilåbliinspirertavdenyngregarde.Denstørstekunde-
gruppenminermiddelaldrendedamer,ogjegmistermange debutanterhvertårtildestorevarehuseneiCairns.Jegharmasse jobbtilderejenteributikken…hvisdereerinteressert.»
HunmerketatSonnetfikkpiggeneut,såhuntråkketpå gasspedalenoglatilsidedrømmenomsjarmerendeniesersom spredteungdommeligelegansemensdeflagretrundtmellom klesstativene–omennbareinntilvidere.
Hovedgatenforgrenetsegrundtenstorparkmedensmijernsportvedinngangen.Deenormetrekronenederinnestrakteseg sålangtutoveratdekunnehaværttaketpåethus,ogsomsåut tilåvekkeSonnetsinteresse.
Olivegikkrasktinnirollensomguideigjen.«Deerregntrær. ViharhattdemherheltsidenfolkslosegnediNoahVale.Kirken vår–dereserdenderborte–arrangererensukkerfestivalheri parkenomvinteren,foråmarkerestartenpåsukkerrørknusingen.Allefamilieribyenharsittegetbord.Viharkarusellerog markedsboderogså–derejenterkommertilåelskedet!»
MenSonnethaddemistetinteressen;blikketbleglassaktigog likegyldigstraksOlivenevnte«kirkenvår».
Dekjørteoverendaenåskaminnhylletibananavlingerogpasserteenskoleøverstibakken.Fablerulletnedbilvinduet.
«Erdetskolenmin?»spurtehunoglotblikketvandreover degamletømmerbygningeneogpoppelfikenenemedsinelange slyngtråder.
«Ja,detteerbådebarneskoleogungdomsskole.Dublirden fjerdegenerasjonenHamiltonsombegynnerpåskoleniNoah Vale…»Olivebleknetoglotrestenavhistorienforbliuuttalt.
OgdensistehermednavnetHamiltonblekjeppjagdfraskolen. Turenfortsatteutenstoltekommentarer,forbispredtequeenslandgårdermellomåkermark.Dalenblesmalereogdypere,ognå vardeomsluttetavruvende,usannsynliggrønnefjell.Etteretsiste partimedregnskogåpenbartefamilienHamiltonsstaseligegård
seg,ikolonistilogmedutsynoverenblomstrendesukkerrørplantasje.
«Dette,»saOlivestolt,«erHeartwood.»
OlivehørteSonnetsnappeetterpustendahunfikkøyepåden langstrakteverandaenmeddehengendebregnene,hvitevinduslemmeråpnemotdebugnendepapayatrærne,kokospalmenesom stovaktvedinngangen,ogdenoverdådigetropiskehagenmotdet hvitmaltetreverket.
«Deterfint,»innrømmetSonnet.«Jegskjønnerhvorfordu sågjernevilinvitereoss.»
«Gavogjegarvetdettehusetavbesteforeldrenederes.Jegble fødther.Dengangenvardetidriftsomsukkerplantasje,mensukkerrørfeltenejegløpomkringisombarn,erdetstortsettandre somdyrkernå–familienHullpådenenesiden,ogLagoriopå denandre.»
Bilenstoppet.
«Ognå,»saOlive,«gårvidenkortebitentildetnyehjemmetderes.»Engoldenretrieverkombyksendeovergressetmot nykommerne.PlumhylteogkastetsegiarmenetilSonnet.
Hundenhoppetomkringrundtdem,ogOlivesukket.«Ikke brydereomZephyr,hanerbaresnill.»
Plumskrek,ogSonnetvuggethennepåhoftenforåstilne gråten.«Olive,Plumerlivreddhunder!»
«Kjærevene,»saOlive,merirritertennhunhaddement. «Hanelskeralle,såikketadetforpersonligathanblirsåoppglødd.Nei,Zeph,nei!»
Zephyrsattesegoggliste,ogOlivetrakkpåskuldrene.«Hun blirnokvanttilhamganskeraskt.»
«Ogellersfårvikanskjeholdeossunnahusetderhanbor.»
Zephyrblestraksforvisttilverandaen.Hansålengselsfullt etterHamilton-søstrenemensdesleptekofferteneavsted.
Degikkforbihovedhusetogoppovergjennomenfrukthage
fyltmedeksotisketrær.Fablestraktehåndenutogrørteveden svulmendefruktmedreptillignendeskall.
«Cherimoya,»begynteOlive.«Ogbareventtilderefårsmakt på…»MennåventetikkeSonnetpånoesomhelst.
Frabakketoppensådeutoverenelveslettemedeninnhegning somstraktesegtiletbredtbelteavregnskoglangselven.Nederst ibakkenlåetfalleferdiglitetrehus,omkransetavtrærogen hagegjengroddavhøytgressogblomstrendeslyngplanter.Nåi skumringensåhusetinnbydendeoghjemmekoseligutforanden frodige,mørkeskogen.
Fablesukket.
«Huseterfrabegynnelsenav1900-talletogblebyggetav besteforeldrenederes,»forklarteOlivemensdetrasketnedover bakkenmedstadigstørrefart.«Jegboddederselvsomnygift,og detblealltidsagtatmorenderesskullehadetettermeg.Selvetter athun…reistefraNoahVale,tilhørtedethenne.Viharbruktdet somgjestehus,ogdensistetidenbaretiloppbevaring.Mennåer detderes.»
Dadeyngstejenteneløpiforveien,stoppetOlive.Sonnet snuddesegspørrende.
Olivesukket,lengeogtungt.
«Her,»sahunogstakknøkkelenihåndentilSonnet.«Gå nåogfinnderetilrette.Jegskulleønskeduvilletromeg–deter virkeligheltubeboelig.Mendeteridetminsterenelakenerpå sengene,ogdereharstormlykter,ogpåbenkenfinnerdereminibananerogpasjonsfruktcurdtilkveldsmat.Jeghaddeenmistanke omatdukomtilåinsisterepååboherinatt.Duertrossaltdin morsdatter.Detkommertilåblitøft,menhvisdetvirkeliger sånnduvilhadet…?»
Sonnetvarsomenhest,hunskjenetalleredeavsted.
Fablevardenførstesompassertedenvaklevorneportenoggikk innunderdenråtnendepergolaen.Hunstoppetogbeundretde smuldrendegavlveggeneogloftsvinduenesomblinketidetsiste gylnekveldslyset,løftetnesenforåsnuseinnduftenavgardeniaer somblomstretivillniset,oggikkpåtåoverspredtetempelblomsterpåhellegangen.Dahunhørtedenklukkendeelven,kjente hunpulsenslå.Herfantesdetmerskjønnhetennhunhaddesett hittilihelesittliv.Herkunnehennesknustehjerteheles.
Sonnetskrittetopptrappen,droneglengjennomdenflassendemalingenpåpaneletogsteginnidetfuktigemørket.Hun startetinspeksjonsrundenmedenmentalvårrengjøring–vekk medmangeårmedskitt!Itankenesåhunforsegatbadekaret medløveføtteridetmuggstinkendebaderommetvarskurt, edderkoppspinnetvarfeidvekkfradenaknebjelkene,hybelkanineneblejagdbortoverdenlangegangenmidtihuset,rotet varfjernetfravindussetetiglassverandaen,møblenevargravd fremfraskrotet,ogallskittvarskurtvekkpåkarnappvinduetpå forsiden.Hunstrøkfingerenlangsenmøkketebokhylleogberegnetplasstilallebøkenehunendagskullehaståendeder,oghun nikkettilfredsvedsynetavetenkelt,omennoverfyltkjøkken. Hunavsluttetinspeksjonenmedetsukk,sometterfysiskarbeid. Altialtsåhunpotensialforendeligåfåetordentlighjem.
HEARTWOOD
Sonnetblevekkettilbevissthetaveggsomfresteifett,akkompagnertavinsisterendeduelåtfraregnskogen,ogtoksegtil magen.Hunlotblikketvandrerundtiloftsrommetogprøvde åskjønnehvorhunvar.Varmtlyssivetinngjennomdefalmede gardineneitakvinduene,denklumpetesengenheltemotvenstre, denstoregamlekommodenognattbordetvardekketavnips,og ietmajestetiskklesskaphangblomstretekjolerogperlebroderte kreasjonersombestemoderligegjenferd.Sonnetvarhjemme.
Menhvordankunnedettenoensinneblietordentlighjem utenmamma?
«Saudade,»hvisketSonnetutideninnestengteluften–et yndlingsordfrasamlingenhennes,sometterhvertvarblitten livline.Ingentingannetkominærhetenavåbeskrivedennenye eksistensen– fraværetstilstedeværelse. Nåhaddehunentante,oguendeligmyearbeidivente.Sonnet krympetsegdahunhuskethvoranstrengtstemningenhadde værtdagenfør.Hunhåpethunikkealleredehaddestøttfraseg Olive,mendamavarjogjenstridigsombarepokker.Detvar noevedengasjementettilOlivesomumiddelbartirritertehenne. Mendetskullesies:DetvarmangetingsomirriterteSonnetved mangemennesker.HunburdeventeogsenøyaktighvaOlive haddeåtilby,førhunavskrevhennehelt.
Sonnetsåpårotetrundtsegogkjentemagenstrammeseg
ipanikk.Denknøttlille,ryddigeleieboligendehaddeforlatti Canberra,fremstonærmestsometslottnå.Derhaddedebodd lengerennnoeannetsted–itreheleår–ienleilighetsomvar detenestehjemmetPlumnoensinnehaddehatt.Derhaddelivet forførstegangværtstabilt,tilogmedlyst,somomenskyggesom haddehengtoverdem,varløftetvekk.
Sonnethaddegåttpåsammehighschoolheledetsisteåret–et mirakel,baredét–oghunhaddetatteksamenmedfremragende resultater.Ikkeatakademiskoverytelseoghemmeligedrømmer omuniversitetsstudierhaddenoeforseg.Rettetterskolenhadde Sonnetlatthøyereutdanningvikeogarbeidetmedkjolesøm sammenmedmoren.Detvardetminstehunkunnegjøreforå bidratilåforsørgejentene,oghunhaddehattmistankeomat detvarhennesskjebneheltfradetførstestingetmoreninsisterte påathunskullesy,dahunvarliten.Fable,somvariferdmedå bliungdom,trivdesogså,oghungledetsegoverdennye,private kunstundervisningenmammaspinketogsparteforåharådtil. OgPlumvarkjærligivaretattavEsthersnyevenninneMaria,som boddeovergangen.
PlumhaddealltidkjentenheltannenversjonavEsther HamiltonenndensomfødteFableogSonnet.Detelskelige barnetmedsmilehullenehaddeforandretmorensåtildegrader atdetnestenikkevartilåtro.DaPlumkomtilverden,hadde mammaendeligvirket…vel,enkunnealdrisi tilfreds,mennoei nærhetenavstabil.SonnetgikkutfraatmyeavdetkomavEsthers nærevennskapmedMaria,somvarfembarnsmorogenfrom kristen.SelvomSonnetmistroddedetkirkelige,erkjentehunat Mariahaddeenberoligendeeffektpåmoren.Livetblekonvensjonelt,jatilogmedbanalt.Dentidenvarnestenglemtdamoren ietdesperatbehovforåflyktefranoe–ellernoen–kunnerive demoppmedrøtteneutenforvarsel.
Haddemorenklartåholdedemonenefralivetdesisteårene?
Sonnetvillegjernetrodet.Dehaddeopplevdmindrekaosog katastroferennitidligereår.Detvarsluttpådemånedslange periodenedademåttelistesegforbidørenmensmammaprøvdeå sovesegutavhelvetet.Ogdetvaringenmystiskelskerdebarefikk etogannetglimtav–endypstemmeitelefonen,envelkjentlukt framammashud,enskyggesompassertevinduetderesidesmå timer.Detvarmeravmammaslivlige,kreativeepisoder,delitteræresitatene,denvarmealtstemmensomfylteleiligheten.Altdet turkise,allrøkelsenogtiltrekningskraftenvarderfremdeles,men medenvissmodenhet,endelig.
Normalitetogforutsigbarhethaddetrossaltalltidværten mangelvarehosdenvirkelighetsfjernemorenderes.Ideteneøyeblikketvarhunfullavlivogintenstkjærlig,ogidetnestevarhun overnervøsoglangtborte.Detvarvisstingenandresomhadde enmorsomvarsåungogvakker–ellersåtrist.Esthervarjenta somspiltemorsrollenogglemtereplikkenesine.Hundrodem medpåkunstgallerieroglitteraturfestivalersentomkvelden,selv omdetalltidendtemedtårer–hennesegne.Samtidigunngikk hunskoleporten,deandreforeldreneogskolearbeidet–ja,hun nevnteikkeskolenidetheletatt.Estherkunnegladeliglevemed rotogskitthjemmeifleremånederistrekk,forsååkasteseg utietmaniskrengjøringsprosjektsomomhunventetkongelige gjesterhvertøyeblikk.Hunvarkonstantsliten,ogetteretlangt skiftklartehunsjeldenåoppbyviljestyrketilålagelunsj,servere kveldsmat,elleregentligtilbynæringoverhodet.«Detbrenneri nervenemineheletiden,»pleidemammaåsi.Sonnetkunneha korrigerthenne: Nei,mamma.Deerutbrent.
OgdetvarjoderSonnetalltidhaddetrådttil?Hunhadde prøvdsåhardtåavlastemamma.DetvarSonnetsomlagdematog vasket,reparerteklær,skurtebadet,pakketskolesekkeroghandletmat.IungalderhaddeSonnetforståtthvaslagsjenterdevar –fattigeogfarløse,dentypenenskalsynessyndpå.Hunhadde
skarpsindiglærtsegåtolkehjelpsomhetentilnysgjerrigenaboer ogveldedighetentilvelmenendekirkegjengere.Allepåstoatde varbekymretfor«sikkerheten»tildesmåjentene,somvaralene mensmorenarbeidetlangedagerognetterforåforsørgedem, utenenfarsomkunnesørgeforanstendighetogmoral–ellerat leienblebetalt,isinhelhetogitide.Akkuratsommammahadde Sonnetlærtsegåavviseslikvelgjørenhetmedbitendestolthet. HunhaddetatttilsegbudskapetEstherformidletiordoghandling:«Vitrengeringenandre.ViHamilton-jenterkommeralltid tilåhahverandre.»
Tildødenkombusendeinn,ogviplutseligikkehaddedetlenger. DetvirketsomPlumhaddedetvanskeligst.Hungråtiukevis ettermoren,somaldriskullekommehjemmer.Plumhaddealltid klamretsegtilEsthernårhunikkevarpåjobb.Hunvarhøyt elsketogblealltidbåret,oghunsovsammenkrøketvedEsthers bryst.
MenPlumvarogsådensomtilpassetsegraskest,ogfraSonnet karethunsegtildethuntrengte.Hunsovisengenhennesom nattenogholdtseggodtfastihenneomdagen.Allsmerten hennesvarsynlig,håndterbar.
IstedetvardetFablesomgjordeatSonnetlåvåkenogiskald omnatten.Fablevarurovekkenderoligettermorensdød.Hun varsomenglatt,speilblank,ufatteligdypdam,medstillevann somaldriblerørtopp.Mammahaddealltidhattenegenevnetil ånåinntilFable.MenvilleSonnetklaredet?Hylingogskriking kunneSonnethåndtere,menindrestormergikkunderradaren. OgSonnethaddelengeværtbekymretforFableshangtilåskape hemmeligeverdenersomingenkunnegjettesegtilellerkomme inni.
FableWinterblefødtiensværtvanskeligtidforEsther.Hun varforlattavendaenmystiskelsker,somisittfraværklarteå fyllelivetderesfullstendig.Fablesfartokmedsegmesteparten
avEstherogsådahanstakk.Denbittelillejentebabyenmedde mørkefioletteøynene,somhastigkomtilverdenenaugustmorgen,blelagtiarmenetilenuthultmor.Sonnetvarbareåtteår dengangen,menhunhusketgodtdensønderknustemorensom vandretfraromtilrommeddenrødblondebyltentettinntilseg, menlikevelsålangtunna.Sonnethaddeinsistertpåatmamma måttesendetilbakebabyen,sombraktemedsegsåmyefortvilelse.
DetvarsomomFablevisstefradetøyeblikkethunblefødt,at hunikkemåttelagenoeoppstyr,menhellertrøstesegselvogvære takknemligfordenminsteoppmerksomhet.DerSonnethadde værturegjerligogkrevende–oghunkunneinnrømmeathun fremdelesvardet–varFableetmedgjørligogroligbarn.Hunvar denenestesomhaddearvetmorenskreativelidenskap,oghun varenivrigskribentogetkunstnerligbråmodentvidunderbarn. MenmensEstherslitterærebestrebelservarfrenetiskeogmotløse,varFableskunstnersjelmild,konstantogdrømmende.
Ellerdenhaddeværtdet.
SkremmendenokhaddeikkeFabletattienpenselellerblyant sidendendagendamammadøde.Deurørligeogrenehendene hennesgjordeSonnetvettskremt.Detvarførstogfremstfor FablesskyldSonnethaddetattdemmedhit.Hunvarpåveiinn ideomveltendeungdomsåreneogtrengtestabilitet,roogtrygghet–ogNoahValehaddealtdet.EtterdetSonnethaddelestseg til,vardennedalenetidylliskparadis.
Detvarenbittersøtironiatmorensbortganggajenteneenny stillingilivet.TouventedeskatteråpenbartesegiEsthersomhyggeligutformedetestamente:etegethusogetsjenerøstfondi jentenesnavn–enarvEsthertydeligvishaddeværtforstolttilå brukepåsegselv.Detvarnoktilatdevaruavhengigeogkunnebo ietordentlighjem,igangavstandfraentante,somettermorens vagebeskrivelserhaddeet«godthjerte».
SelvfølgelighaddeSonnetkastetsegoverdennemuligheten!
Hvilkegrunnermorenennhaddehatttilåforaktefamilienog samfunnether,vardeikkeSonnetsgrunner.Mammapleideåsiat småbyeravlersmålighet,oghaddesørgetforaldriåsettesineben utenforenstorbyigjen.Mensomdatteravenugiftmorogmed egenerfaringfrastorbyenvissteSonnetaltforgodtatkonservativekrefterråroveralt.
Hvormyeverrekunnedetegentligværeiensmåby?
Sonnetsatsetaltsitthåpfraetheltlivsomnomadepådenne flyttingennordover,medblankearkogenheltnytilværelsefor Hamilton-søstrene.Hunhaddeplanlagtaltsammenogskulle pusseoppdetgamlehuset,slusejenteneinnidenlokaleskolen, skaffesegenjobb,sparesombarepokker,ogsendesøstreneav gårdesådekunnetreinnirekkenavambisiøse,modernekvinner påuniversitetet.
EtterdetskulledetendeligbliSonnetsturogså.
Detvarfaktiskdenenetingenflyttingentilenannenregion haddekostetSonnetpersonlig,iallefallpåkortsikt:universitetsutdanningenhunsålengehaddeønsketseg.Sonnethaddeikketil hensiktåprøveågjøresomforventet–gåinnforåblienperfekt husmorogtellebarnfremforprestasjoner.
Mennåvardetutenkeligåforlatesøstrene.Detrengtehenne, slikdealltidhaddegjort.Sonnetslysendekarrieremåttevente–menikkeforalltid.
Ingenlovetsegbortforalltid.
Blikkethennesvandrettilurnensomvarblittvarsomtplassert påennedstøvethyllekveldenfør,slikatmammakunnefrigjøres frasinprimitivereisedrakt–sokkerogundertøysombeskyttet hennemotstøt.
Snarterdufri,mamma.
Nåvardetviktigåfinneuthvoraskenskullespres.Denustabile morendereskomaldritilåfåfredienkeramikkurne.
SkramlendetallerkenerrevSonnetutavfunderingenesine.
Hunsvingtebenautavsengen,derdetvarpåfallendetomtetter denminstefrøkenHamilton,oggikkneddenknirkendetrappen foråundersøkesaken.
Olivestopåkjøkkenetmeddetgråsprengtegulrothåretbøyd overgasskomfyrenogenusannsynligtilskuervedsinside.Plum, sompleideåværesåskyogvarlivreddfremmede,stopåenkrakk vedsidenavhenneogtrykketbamsenmotderundekinnenesine. UtenforytterdørenlåZephyroghvilte,pesendeogtaus.
Plummy,heltrolig,inærhetenavenhundogsammenmeden nærmestheltfremmed?Dehaddeknaptværtherifemminutter, ogOliveprøvdealleredeåforandrepåting.
«Godmorgen,syvsover!»utbrøtOlive.«Jegtenktederekom tilåværesultneetterdenlettekveldsmaten,såjeggikkinn. Tenktejegskullelagenoemettende.»
Denforsertegemyttlighetendekketoverdetabsurde:Olive haddesneketseginniethushunalltidhaddebetraktetsomsitt eget,foråvarteoppniesenehunknaptkjente.
«Hvemerdetsomsamlerpåaviser?»spurteSonnetogdroen krakkinntiletrespatexbordfulltavavisbunkerogtommesyltetøyglass.
«DeterGav,»svarteOliveogknekteendaetdigerteggistekepannen.«Hanbrukerdemtilådekketiljordihagen.»
«Glasseneerdine,da?»
«Ja,jegergladiålagesyltetøy,ogvidenkjentiNoahVale,om jegsåskalsidetselv,forananaskremenogmangostanchutneyen min.Jegskalryddevekkdette.Jegtenktefaktiskatjegskulle stengebutikkenietpardagerforåhjelpedere.»
«Å,neitakk,viklarerossfint.»
Olivesnudderutinertetegg.«Plumfortalteomtogturen.Det varvirkeligenlangreiseforderejenter,heleveienfraCanberra.»
Plum fortalte ?RynkenmellomSonnetsøynebledypere.«Ja, dettokenhalvuke.»
«Detmåhaværtdeiligåsoveiensengsomstoiroinatt.»
«Virkelig.Mendetføltessomjegfremdelesristet.Ellerkanskjedetbarevardenskjevemadrassen.»
Olivegrepmulighetenøyeblikkelig.«Deternoksåforfallent her,ikkesant?Haddedetikkeværtfintåflytteovertil Heartwoodogprøvemermoderneinnkvartering?»
Sonnetmåtteidetminsteinnrømmeatdettevarenkvinne somikkegaoppsålett.
«Viharaltvitrengerher.»
«Vel–»,Olivesnufset,«–deterikkebestikkher,fordet første.Jegmåttetamedmegdette.Oglykketilhvisduviltaen varmdusjnåiformiddag,utenstrøm!»
Sonnetkunneikkelaværeåsmile.Olivesmilteavgammel vane.
Plumsåavventendefratantentilsøsteren. «Jegvilgjøreenavtale,»saOlive.«Elleriallefallprøve.»
Sonnetstålsatteseg.
«Hvaomdereborhosossinoendagermensvisetterhuset istand.Vikoblertilstrømmen,ogGavordneroppivedlikeholdsproblemene.Vikanryddeogvaskehusetfrataktilgulv,og så–»
«Olive,»avbrøtSonnet.«Jegsetterprispåtilbudetditt.Men jegerredd‘noendager’fortkanblitilenukepågrunnaveteller annetproblem,ogsåenmåned,ellerseks–ogsåfortsetterdet sånntilviblirfastboendesnylterehosdere.»
«Å,haddedetværtsåilleåbohosGavogmeg?»
«JegharikketenktåflyttetilNoahValeforågioppuavhengighetenmin.»
«Ikkegiopp–bareladenhvilelitt.»
«Nei.»
Olivesnuddesegforåromstereispiskammersetogsukket. Hunkomtilbakemedengammelsaltbøsseogslodenhardti
bordet.Saltetvarlikegjenstridig.Sonnetbetraktettankefulldet hele.
Værsterk!Hvisdugiretternå,villivetdittherblienlangrekke ettergivelserfordennekvinnen.
«Jeghåperdulikertamogsmakløsmat,»saOliveogskjøven tallerkenmedeggforanSonnet.
«Deterdetbestejegvet,takk.»
BortevedkomfyrenrykketdetiryggentilOliveavuuttalte ord.Sonnethimletmedøyneneogholdttilbakeetstønn.
Kanskjedenneenegangen?
Hunslapputetstillefnys.
Baredenneenegangen.
«Lagå,»sahun,ientonesomtydetpådetmotsatte.«Vigår medpå–vivilgjernebopåHeartwoodinoendager.»
Olivesnuddesegmedhevedebryn.
«Skolenbegynneromtouker,»saSonnet.«Jegvilhaetkomfortabelthjeminnendentid.»
«Å,fint,jegelskeråhaenfrist!»
«Mendumåloveatdularossflyttetilbakehitinnento uker.»
«Jeglover.»
Sonnetnikkettvilende.«Greit.Takk,Olive.»
«Erdetfortidligåleveresøknadomåblititulertsomtante?»
«Laossgålittlangsomtfrem.Oghvaerdetforenpokkersfugl somdriverpåutenforvinduet?»
«Enbispefruktdue.»
«Javel.Detførstejegtrenger,erensprettert.»
Sonnethaddeettmålforøyeogtenktekonstantpåurnen,som ventetpåathusetskullegjenoppståifordumsprakt.Olivearbeidetsammenmedhenneienhelukeogvistesegåværeutrettelig. Sonnetbegynteåforståhvorfortantenhaddesåsterkeleggerog
armer–hunvarsometkraftverk,somgikkigangmedalleoppgavermedmassetæl.Etmotvilligsamarbeidmyknetlangsomttil noesomkunnelignerespekt.
IkkeatSonnethaddetenktålaOliveforstådet.
«Jegvilikkehadenbokhyllender,»kunnehunglefseogignorereatdenvarskinnendenypolert.«Ladenvære,jegtardet,» kunnehunbjeffe,ogdetbetydde:Takk,godtjobbet,hvordan skullejeghaklartdetteutendeg?
Fablevarenuberegnelighjelpersomveksletmellomenergisk vaskeinnsatsogdrømmende,mumlendevandringoverjordene.
Hjemkomhunvedmiddagstid,medrosatungressblomsteri linningen,lillapraktbuskblomsterbakørene,enkroneavampelkragerrundtpannenogsolvarme,eksotiskefrukterilommene. MendadetvarFablesromsomskullefåenansiktsløftning,og bokhyllenskullefyllesmeddeelskederomanenehennes–davar hunnaturligvisvelvillighetenselv.Gjaldtdetandreoppgaver,var hunplutseligbareenprikkidetfjerne–hunkunneikkeholdes igjen.
«Solivagant !»hvesteSonnetetterhennesomenbesvergelse hverganghunstakkav.DetvarumuligikkeåværeirritertpåsøsterennårSonnetselvstoopptiløreneiskittfrafleretiår.
PlumfulgteSonnetsomenskygge.Hunvillegjernehjelpe, menkunneikketilbyordentlighjelp.Avogtilgikkhunborttil Olive,mensmattunnaveddirektetiltale.Olivesaingentingtil Sonnetomdenøkteoppmerksomheten,forhunforstobeskyttelsesinstinktethennessværtgodt.LikevelblebevegelsenetilOlive stadigmerselvsikre.
Dennyeonkelenderes,GavinEmerson,baralltidmedseg luktenavtreverkogdiesel.Denførstegangendemøttes,hadde hansagtatdebareskullekallehamGav.Hanvistesegåværeen utfordringforSonnet,somstrevdemedforholdettilenonkelaktigperson.Gavvarenivrigaltmuligmannogenperfektressurs,
menSonnetnektetågihamnoenoppgaver.Handukketaltfor ofteoppipinligesituasjoner,menshundrevogskjøvmøbler somvarsåtungeathalspulsårenebulte,ellerstoogvingletpåen stigemenshunvaskettaklisterogbjelker.Damumlethannoeom «hamiltonskstolthet»ogkastetsegutidet.Detvarfrustrerende, mensamtidigvarSonnetenormttakknemlig.VæremåtentilGav varsometfrisktpust.Hanhaddeingentålmodighetmeddumskapogkomaldrimedbanaliteter.
DeyngstejentenebetraktetGavsåstorøydatOlivemåttele,og Sonnetjagdedemvekkforåødeleggegledenforhenne.Dehadde aldrisettenmannligslektningisåhjemligesituasjonerfør.Se,en onkelsomfeiergulv!Seder–enonkelsomlekermedenhund, somflikkerpåentraktor,somslårinnenspiker.Se,enonkelsom skifterenlyspære!Selvfølgeligsperretdeøyneneopp.
«Tørstsomenfirfirsle,»pustetGavhverganghanhelteiseg etglassvann–tiljentenesforundringtilåbegynnemed,ogsenere tilFablesmimendeetterapingoglydløsefnis.
Arbeidetbegyntevedhanegalogsluttetnårflaggermusene kom.DenførstekveldengikkdetkaldtnedoverryggentilSonnet daenmørkhordesvermetoverdalenidetlillaskumringslyset. Hunavskyddevesenermedfjær,ellervinger.
«Hva er detder?»
«Flaggermus,»forklarteOliveutensåmyesomåseopppå himmelen.«DekommerfrakolonieniCairnsvedsolnedgangog tilbringernattenmedågjødsleogpollinereregnskogen.»
Fablefnøs.«Hva gjørde,sadu?»
«Debæsjer,kjæredeg.Despiserallfrukteniregnskogen,også bæsjerdeoveralt.Dekallesbrilleflygehunder.Støyende,smittebærendeskapningersomalltideruteetterfrukthagenmin–og detrengsvirkeligiregnskogen.»
«Flygendehundermedbrillerogdiaré!»hvisketFable,blank iøyneneavforundring.
Sonnetdelteikkesøsterensundringoverhvertminstesære aspektvedlivetitropene–særligstørrelsenpådefordømtejegeredderkoppenehunmåttefeieutavhuset!Sonnettrengtetidfor åvennesegtilbådetingogmenneskerogsteder–spesieltoverivrigetanter.
Dahalveukenvargått,oppdagetSonnetsøstreneutenfor hageporten,derdemedenbjeffendeZephyrihælenevirvlet rundtmedoppstraktearmerogvendteansiktetmothimmelen.DevirketsåopprømteatSonnetmåttenedfrastigenmed støvkostenihåndenforåsehvasomforegikk.Defangetstorestrimeravmørkaskesomdryssetnedfrahimmelen.Sonnetstrakte håndenutforåtaimotetflaksomvariferdmedågåioppløsning, ogdahunfascinertvendtedetihånden,hørtehunOliveropefra baksidenavhuset.
SonnetspurtetrundtbygningenogfantOliveiferdmedårive klesvaskennedfrasnoren.
Å,Sonnet,hjelpmeg,fort!Viholderpååmisteenheldags klesvask!»
Sonnetarbeidetraskt.«Hvorkommeraskenfra?»spurte hun.
«SukkerrørbrenningenhosHull»,saOlive.«Detfalleralltid askenårdetersesongforåknuserørene.Beståholdeøyemedhimmelennårviharklesvaskpåsnoren.»
«Sådetsnørikkeitropeneomvinteren,mendetregner aske?»
Olivelo.
NåkunneSonnetseensvartrøyksøylestigeoppbortenfor regnskogen.«Setterdefyrpåsinegenavling?»
«Detskalværesikkert,»svarteGav,somkomtilforåhjelpe. «Debrennervekkskadedyroggjørrøreneklareforhøsting.Det eretvakkertsyn,etjordemedsukkerrørsomståriflammeren mørkkveld.Detvardetbeste,davifremdelesdyrketselv.Duhar
askeipannen,jente!»laGavtilogloavSonnetmensdesammen bartøyetinnviaverandaenpåbaksiden.
Sonnettørketvekksotetmedbistertoppsyn.
Dettokseksdageråfåskikkpåhuset.Densistekveldensamlet desegrundtbordetpådenromsligeverandaeniHeartwoodforå nytesmåbylivetsfrukter,slikderaskthaddefåttforvaneågjøre.
VennenetilOlivefrakirkenkommedgryteretterhverenestedag, ogSonnetmentedegjordedetforåkunneglopådobbeltgjengernetilEsther.Slikveldedighetkunnehunutståietbegrenset tidsrom,mensnartskullehunhasittegetkjøkkenogvillealdri mermåttetaimotalmisserfranysgjerrigefremmede.
Fullmånenhaddegåttoppoverdalen,ogenmykbriskom oversukkerjordeneogløsnetforsiktignoenhårlokkerbakørene tilSonnet.Deyngresøstrenesovienhimmelsengdrapertmed myggnetting.
Sonnetsåutoverdetskimrendehavetavsukkerrørogoppsummertealtdehaddefåtttililøpetavenuke:enhengermedskrap skulletilsøppelfyllingen,oghusetvarrensetforkakerlakker, edderkoppspinnogrot,klarttilåblitattibesittelseavHamiltonsøstrene.
Hunlentesegtilbakeikurvstolen,mettogfornøyd.Olive samletsammenskålenelikerasktsomdevarblitttømt,ogforsvantutpåkjøkkenet.GavogSonnetblesittendetause.
«HvorforkaltederestedetHeartwood?»
«Hamilton-eiendommenharhattnavnetHeartwoodsålenge jegkanhuske,»fortaltehan.«Mendettevarurinnvånernesland først.Ogvilalltidværedet,hvisduspørdestakkarsmenneskenekonstabelWindsorjagervekkfraRaintreeParkmedjevne mellomrom.DetvaretHeartwood-skiltpåportenderesførdet opprinneligehusetbleraserti1918,avetkategorifem-monsterde kalteGreatNorthernCyklone.Menetnavnkanaldriutslettes.»
GavlentesegtilbakeogbetraktetSonnetmenshunfulgte medpånoesomkommotdemgjennomsukkeråkeren–enstor, skramlendebil,ellervardetetlitetog?Enskingrendedampfløyte bekreftetdetsiste.Sonnetlentesegforoveristolenogspeidet.
Etlitedamplokomotivskjøtutavmørketmedenlangrekke fullastedebingeretterseg.
«Hvaerdetder?»spurteSonnetogreistesegforåsebedre overbalustraden.
«Sukkertoget,»saGavogreisteseg,hanogså.
«Jegvissteikkeengangatdetfantesjernbaneskinnerpåeiendommen!»
«Vel,duharknaptsattdinebenutenforhuset.Nåsomduhar tid,vildufinnemassefint.Nårrøreneblirknust,kommertogene overelvenderborte,hvordeterenbrosomforbindervåreiendommedHulls.Såkjørerdetoverdissejordene,somengangvar ifamilienHamiltonsstolteeie,mensomdyrkesavLagorio-familiennå,ognedtilensukkermølleinærhetenavCairns.»
Togetpuffetutavsyneogetterlotsegluktenavrøktsirup.
Sonnetfnøslittavhvorbanaltaltvirket.
«Vildusmakelittfersksukkerrørsaft?»
«Jegerikkesågladisøtt.»
Gavgrepenmacheteogrusletutiåkeren.Olivekomutpåverandaenogtørketsåpeskummetavhendenepåforkleet.«Henterhan littflytendesukkertildeg?»
«Meddenstoreljåensin,visstnok.»
Gavvarstoltsomenguttungedahansprangopppåverandaen igjenmedensukkerrørbitihånden.HanvreddetfiberrikeinnholdetistilkenoverglassettilSonnet,ogdetspilteidesterke, solbrunemusklenemenshanarbeidet.Enstrålemedbleksaft dryppetnediglassethennes.
«Prøvdet!»
Sonnettokenforsiktigslurk.Detsmaktesomventet–med toppnoteravbruntsukkerogengressaktigettersmak.
«Forfriskende,»sahunogsattefrasegglasset,somvarnesten urørt.«DufårholdeøyemedFableheromkring,hunharet umetteligsøtsug–naboenekommertilåmistehalveavlingen.»
«Bareventtilhunfårsmakepåkakaofruktenmin,da,»sa Olive.«Ellerendabedre,mirakelbærenemine,dekanfådenbitresteretttilåsmakesøtt!»
Sonnetfnøs.«Detersomenannenverdenherute.Jentene kommertilåelskedesmåtogene.»
«Menpasspådemutepååkrene,»saOlive,«særligFable, sånnsomhunsvinseromkring.Underknusingenerikketogskinnenenoestedforbarn.Ogdeterstoretaipaneruteiåkrene–de erraskesomlynet,ogendadødeligere.»
«Fableerikkedum,»glefsetSonnet,ogsukkersaftensmakte plutseligsurtpåtungen.
«Ognå,»saOliveogglattetoverbemerkningen,«erdere klareforetheltnyttliviNoahVale?»
«Såklaresomvikanbli.»
«HvordanfølesdetatFableskalbegynnepåskolenineste uke?»
«Detglederjegmegtil.Dafårhunannetåtenkepåenn mamma,oghunfårstrukturogrutinersombremserdrømmerienehenneslitt.»
OlivekremtetogkastetnoenblikkpåGav.«Sonnet,detkan blilitt…vanskeligforFableibegynnelsen.Detvilkanskjeta hennelitttidå…finnesinplass.»
«Nei,Fableervanttilåværedennyejentaiklassen.Viharflyttetrundtiheleoppveksten.Hunerreservert,menogsådesperat etteråfåvenner.»
«MenNoahValeerikkesomstorbyenedereharboddi.Her snakkerfolk.Oghukommelsengårlangttilbakeitid.»
«Hvaskal det bety?»
«FørstogfremsterdetdetatFableersåliksinmor.Det kommertilåopplevessomEstherHamiltonsgjenferdspaserer innpåskolenigjen.»
«Fableersinegenperson.»
Olivenikket,menhunsåikkemindrebekymretut.«Jegnevner detbareitilfelleduvilforberedeFablepåatfolkkanvære…avventende,tilåbegynnemed.Dinmorhadde…etrykte…»
Derkomdet.
«DetharikkeFable!»
«Ogdetvarvisseomstendigheter.»
«Ogmeddetmenerdumeg.»Sonnetkjenteansiktetforvri segiengrimase.
«Jegerleifordet.Jegmenerikkenoevondt,jegvetbare ikkehvordanjegskalbringepåbane…detsomskjeddemeddin mor.»
Gavbrøtinn:«Estherblesettpåsometludderibyen.»
Oliveløftetarmenforåhysjepåmannensin,mendetvarfor sent.Sonnetkjentetårenesviiøynene.Hunreistesegfrabordet foråkommesegvekk.Gavgrepdettynnehåndleddethennes meddenstorehåndensin.«Ikkeløpdinveifordijegerentølper. VivilbareatduskalvitehvordanfolkheromkringsåpåEsther–ikkehva vi mener.»
Sonnetsatteseg.Medhåndenfriigjenlahunarmeneikorsog såpåtantenogonkelenmedrynketpanne.«Ja?Hva?»
Oliveskalvpåstemmendahunsvarte.«Jegvarveldiggladi morendin,ogatvikombortfrahverandre,erdetvondestesom harskjeddihelemittliv.Hungjorde…feil.»HunskarentrøstendegrimasemotSonnet.«Menhunfortjenteåblitilgitt.Det erbareat–hunkunnealdrihakommethjemtilNoahigjen,ikke medsitt…rykte.»
«Hennes‘rykte’somensligmor?»
«Detvarendelavdet.Oghunhaddeordpåsegforåvære… ustabil.»
«Folksaathunhaddeproblemermedåholdestyrpåbåde mannfolkeneoghumøret,»skjøtGavinn,fremdelestyggendepå sukkerrøret.
Sonnetsattmedstrammunnognektetåvisenoenenighet. «Essievarvanvittigpoetiskoguimotståelig,»saOlive.«Men hunvarstaogtrassig,ogdetblebareformyefordefleste–hun følteformye,ogvillehaformye,ogsaformye.Dumåttegjennomlevehverenestefølelsesammenmedhenne,oghunsletossut meddevoldsommesvingningenesine,frastorlidenskaptilstore tragedier.Hunbleopphengtitingogså,ogklarteikkeågislipp påenfølelsenårhunførsthaddefåttden.Hunlengtetetterkjærlighet–»
«Begjærteden,»brøtGavinn. «Å,hysjmeddeg,»saOlive.«Hun trengte kjærlighet–ogdet varikkesåmyeåfåavdetframorogfar.Dahunbleeldre,virket detsomomhunklarteåhåndtereintensitetensinbedre…men kanskjelikevelikke,tilslutt?»
Taushetenbredtesegutmellomdem. Denførstesombrøtden,varSonnet–oghunskvattavsinegen stemme.«Mammapleideåsi:‘Hjertetmittgårinnogutavårstidene,ogjegharbåretfrukteneavminesynder.’Jegvissteathun menteossjenterlikemyesomdetristeepisodenesomhjemsøkte henne.»
Olivehaddeingenproblemermedovergangen.«Haddedere mangestefedre,Sonnet?»
«Stefedre?Detvaraldrinoenfedreidetheletatt.Derehar sikkertenforestillingomatvimåtteholdeutmedenkarusellav elskere.Vel,deretarfeil.Derevetingenting.Mammavarfanatiskopptattavåholdekjærestenesineunnaoss.Visådemaldri! Dajegbleeldre,kunnejegsedetnårhunvarforelsket.Detvar
deskinnendehøydepunktene.Ogjegvisstealltidnårdetseneste forholdetvarover.Dagikkdetnedovermedhenne,somenspiral, noengangerifleremåneder.»
Olivekjempetmednoesomennåvarusagt.MenSonnetventet ikke–detvarsomombremsenehennessviktet.«Mendetmed fedrevarikkemammassterkeside.Ingenavossharenfaroppført påfødselsattesten.Vikunnelikegjernehaværtavletavspøkelser.»
Gavklukklo.
Sonnetsåstygtpåham.Detvaréntingathunblottlanoefra livetderes,ognoeheltannetatdennemannen–en fremmed –punktertedetmedmeningenesine.
«Oghvavetduom…farendin?»spurteOlive,forsiktig,som omhunpirketlittienkurvmedknappenåler.
«Jegvettilstrekkelig.»
Olivegransketansiktethennes.Sonnetskjøvhakenfrem.
«Erdetnoeduvilatjegskalfortelle,kjæredeg?»
Sonnetkjempetimottrangentilåfåhørealtdennekvinnen vissteommannensomvaropphavethennes,herognå.Kanskje Oliveendeligkunnefylleuthvertenestesørgeligehullihistorien hennes,somhuntiltiderhaddeværtheltoppsluktav,ellerydmyketav.
MenOliveskrypendemedynkbleformyeforhenne.Nysgjerrighetendruknetøyeblikkeligisinneogstolthet.Sonnethadde uforvarendegåttienfelle.
«Deter ingenting jegvilspørredegellernoenandreheribyen om,omham.»
KAPITTEL3
LYSNINGEN
«H
vilke slanger ?»klagdeFableogsmelteigjenportenbak seg.Hunsålengselsfulltutoversukkerjordene,somhun varubønnhørligbannlystfra.Idetoukenedehaddeboddi NoahVale,haddevandringenegitthenneenoverflodavgledeog utalligetimermeddrømmerier.Mendenneformiddagenvarhun blittkommandertutavden«taipanbefengte»åkerenavOlive ogSonnet,somhaddefåtthennetilåsettesegnedoghørepå demmedenpåklistretsolidaritetsomFableikkekjøpteforet sekund.
«Jegtrengerikketostykkersomspillermamma!»saFableog sendteetstygtblikkmothuset.DerinnestruttetSonnetrundt ogrettetpåkanteroghjørner.Dehaddesåvidtflyttetinn,og Sonnethaddealleredekronetsegselvtildronningenavdetnye riketderes.
Fablevarlikeveltakknemligfordesmåting.Hunhaddeet soveromårømmetil,selvomdetvarenglassverandasomhastig varblittbyggetpåhusetdaEstherblefødt.SomFableelsketden verandaen,vendtmotregnskogen!Denvardetførsterommet hunnoensinnehaddekunnetkallesitteget.Nyeblondegardiner rammetinnkarnappvinduet,ethvittsengeteppelåoverdenkonstantuoppreddesengen,hylleneogtoalettbordetvarblankeog fine,ogdedobledørenemedfrostetglassgahenneetterlengtet privatliv.Rommetvarsometblanktlerretsomventet.Hunvar
ennåikkeklartilåfylledetmedfargerogdetaljer–meddetsom var henne.
Fablevaroverbevistomatrommethaddeovernaturligekrefter, kanskjetilogmedmammas.Etteratdekomhit,haddehunfølt segnærmeremammaennnoengangsidenhungikkbort.Noen nettervåknethunavsindrømmeløsesøvntildethunkunne svergepåvaretvarmt,strålendenærværvedsinside.NårFable låstille,utenååpneøyneneellerbevegesegellerengangpuste, kunnehunluktemorensFemmeRochas-parfymeogkjenneden silkemykeberøringenidetrødblondelokkerblestrøketvekkfra pannenoghalsgropenhennes,slikdetalltidhaddeværtvedleggetid.
Fablesukketogvendtesittravguleblikkmotdenmørkeregnskogen,somutgjordeetryddigskillemellomeiendommene.Da fikkhunbareglemmesukkerjordene–hunhaddejoenhelelvekløftåutforske. SerpentineCreek–mammasbuktendeelv.
Huntrasketgjennominnhegningen,nøyemedåtrampeså hardtatbådetaipanerogsøstrekunnemerkedet.
Å,forenvidunderligvintermorgen!Sålettovergangenhadde værtfraenblekogkaldjulimånediCanberratildennefredfulle dalen.MenFablekunneikkefordranavnetNoahVale.Noah haddeingensomhelstretttilågjørekravpådennedalen,hvem hanennvar.FablehaddebestemtsegforåkalledenRegnbuedalen,inspirertavdenmuggluktenderomanentilMontgomery hunhaddefunnetienavbokhylleneihuset,ogdevidunderligefargenesomsåmirakuløstvistesegpåhimmelenher.Noen gangerfølteFableatdetikkefantesmangenokfargermedelegantenavnsomdekketdemangfoldigenyanseneitropene.
Dahunnærmetsegelven,bleregnskogteppetplutselig levende.Herkunnehunskjelnetusenforskjelligegrønntoner,og hvertenestebladvistesinunikeform.Kjølig,mettetluftkom strømmende,ogelvekrusningenereistesegforåmøteden.Fable
sattekursenmotenlysningmellomtrærnederhunantokatjernbanebroenlå.
Hunfantdensmaleskinnegangen,godtskjultidenvulkanskejorden,ogfulgtesvillenetildengamlebroensomkrysset SerpentineCreek.Utenånølekastethunavsegsandaleneoggikk forsiktigutpåbrospilene.Midtpåbroensattehunsjøbenogskuet oppmotdettettebladverket,medgrenersomnåddeheltborttil hverandrepåtversavelven.Solstrålenegjennomboretløvtaket, somgjennomglassmalerier.Dengyllenturkiseelvenbuktetseg elegantunderføttenehennesogvidereienS-formetsving.
«Densvungnelinje,»hvisketFableogsynteshunhørteformingslærerensstemme.Hunpustetut,takknemligfordenplutseligekreativelengselensomvåknettillivlangtinneibrystet,på hjertesiden. Å,dererdujo,lilleglød.
Detvarentrangsomsålengehaddeværtfraværende,ogsom Fablevarreddhunhaddeskusletbortforalltid.Hunhaddetilog medværtoverbevistomatmorenhaddetattdenmedseg.Detvar trossaltingeniheleverdensomhaddeelsketogrostFableskunst sliksommamma.HunkunnesitteitimerogbaresepåatFable tegnetmenstårenerantfrittnedoverkinnene.Detvarvondtpå engodmåteåkunnefåmammatilågråtepådetviset.Mennå fikkminnetommorensulykkeligeansiktFabletilåleggehendeneoversitteget.Dettoktrettenåndedragåroefølelsenesom våknet.
Hvorforhaddehunikkekommethitfør?Skjelvingenifingreneblemerintens.Hunlengtetetterskisseblokkenogdesammenbundneblyantene,somvargjemtunderenløsplankehun haddefunnetveddetnyevindussetetsitt.Menhunskulleihvert fallikkegåhjemigjenforågjørenoesomvar«fornuftig»i Sonnetsøyne.
Hvahaddehunikkegittforetnyttsettmedakvarellfarger,slik athunkunneytedettetablåetrettferdighet,medlysogskyggeog
eldgammel,pustendestillhet?Sjelensin–hunkunnehasolgtsin egensjel!
FablestønnetvedtankenpååmåttebeSonnetdirekteomåfå bedremalersaker.Meddeninnstillingenhunhaddenå,komdet uunngåeligtilåmedførefasteplikterogkravomå«hjelpetil»for å«tjenelommepenger».Mendedyrebaresistedageneførskolen begynte,tilhørtebareFable,oghunhaddetenktåsløsedembort somhunville.Hunskulleikkekastedembortpååprøveåbetale forseg,ellerpååbliholdttilbake!
Fablevurderteågåøstoverlangselven.Olivesaatdenstrakte seggjennomheleNoahVale,såhvisFablefulgteden,kunnehun gåhvorsomhelsthunmåtteønske.
Hunfortsatteoverbroenoggjennomåpningeniregnskogen påmotsattside,ogoppdagetnokenvidstraktsukkerfarm.Øverst ibakkentronetetelegantplantasjehusomgittavmangotrær. FamilienHullseiendomvarendaflottereennHeartwood!
HunplystretimponertogtrakkseginniskogenigjenforåbetraktestiensomsnoddesegpåHullsside.Dengikklangselven–hunkunnevelikkeblitattforåhatrengtseginnpåprivatområde avenellerannenenfoldigbondetampmedgevær?Vel,familien Hullfikkbarevennesegtildet,forFableHamiltonkomtilå trengesegpådaglig.
Fablerusletvidere.Detbuktendeelveløpetveksletmellomfossendepartierogstilledammermedspeilblankoverflate.Fable begynteåfylleenutklippsbokitankene.Hunbøydesegforhjerteformede,fløyelsmykebladerogsmilteavregndråpersomskvatt unnasomklinkekuler.Hunfestetbildetforsiktigpåboksiden hunsåforseg,ogløftetblikkettilenvoksaktigkuleavbladersom hangdersomenlyktiregnskogen.Illsintegrønnemaurmyldret dahunpirketpåden,menFablefortetsegvekkogtokmedseg enkopiihukommelsen.Hunreddetblanke,falneløviblandede nyanseravdyprødt,safranogblågrøntogholdtdemoppmot
detskarpesollysetforåsepådeintrikateårenepåinnsiden.Hun trengtefintsvartblekk,ogdetstraks!
Snartkunnehunhøreenbrusendefoss,ogoverdenropteunge stemmer.Fablesattefartenned.Hunvilleikkevisesegførhun haddefåtttattentitt.Rundtnestesvingblekløftensmalogsteinete,ogstiensvingtebrattutavsyne,motdetstedetlydenekomfra. Medhamrendehjertegikkhunnedoverennaturligtrappavstein.
Hunkomtilenbadeplass,omgittavbratte,mosekleddevegger ogfyltavenfosssombrustenedietdypt,ravskimrendebasseng. Lysrefleksjonerdansetpådebarefjellsidene.Enungguttsvingte segovervannetpåentauhuske.Påenplattformsomstakkutav regnskogenfraentrehytte,stoenjentepåhennesegenaldermed alveansiktogravnsvarthårogropteavfullhals.Tomørkhårede gutter–tvillinger–dukketoppunderfossen,fraengrottesom varskjultbakkaskaden.Rundtomkringibassengetvardetbarni forskjelligealderesomhoppetutifrautspringogrundesteinblokker.Dekunnehaværtvannymferilek.Detvaretutenomjordisk syn,meridylliskennnoehunkunnehadrømtom.
Mengledenmåtterasktvikefordystereiesyke.Såuutholdelig atdettestedetalleredevaroppdaget,ogerobret.Fableskulletilå snikesegvekkigjendanoenfikkøyepåhenne.Stillhetensenket segrundtbassenget,ogallesblikkhviltepådenfremmede,rødblondejentasomplutseligbefantsegmidtblantdem.
Jentamedalveansiktettoketskrittfrempådethøyetregulvetmedettriumferendeuttrykk,somomhuninspiserteenflott premie.Hunstupteelegantuti,skjøtoppavbassengetogstilteseg foranFable,vakkertdryppende.
«Hvemerdu?»roptehunogslukteFablemeddetblåblikketsitt.AltveddennesvarthåredejentafikkFabletilåvillerygge unna.
«Jegheter…Fae.»
«JegerAdrianaHull.Erduherpåferie?»
«Jegharakkuratkommet,fraCanberra.»
«Hvorgammelerdu?»
«Snarttretten.»
«Jegblirtrettenioktober,»saAdriana.«Skalhaenkjempestorfest. Kjempestor.»
NåvarFableomringetavungdommer.
Adrianasloutmedhendene.«Detteervannhulletvårt.Vikaller detLysningen.OgdetteerLysninggjengen.Deflesteavossersøskenbarn,unntattChristy;hunerbestevenninnenmin.OgLagorioguttene,deereneggedetvillinger.Serduforskjellpådem?»
EnavLagorio-gutteneglistetilFable.«JegheterMarco,ogden moppendererVince.»Speilbildethansnikketutenåsepåhenne. EnungkvinnepåSonnetsaldersmiltebredtfraengrunndelav bassenget.«Hallo!JegheterKateHardyogeretavsøskenbarna. Detteerlillebrorenmin,Eddy.»Enungguttvedsidenavhenne stirret.Fraenklippeavsatsropteentenåringsguttut:«Hei,Ben her!DenkjekkesteHardy-gutten.»
Katefnøs.
Togutterihøyerehoppeposisjonerunnlotåhilse.
«Å,ja,Ravelli-gutteneerherogså,»saAdrianaognikketi deresretning.
NådukketenslankjenteoppvedsidenavAdrianaogsåforsiktigpåFable.«JegheterChristyLogan,»erklærtehun. Fableløftethåndenslapt.
Adrianakomendanærmere.«Jeghartoeldrebrødreogså. RaffertyboriBrisbane,hangårpåuniversitetet!Ogdenandre brorenminheterEamon.Hanerfemten.Menhanjobbermed innhøstingenidag.»
FableflyttetblikketfraAdrianaogdyppetentåivannet.«Har dubadetøyunder?»spurteAdriana.
Fableristetpåhodetogglattetpåblusen,somvarperfektstrøketavSonnet.
«Tadetmedimorgen,da!Vikommertilåværeher.Mendu kanblihernåogsepånårvistuper.»
Dermedvarlevenetigangigjen.Enrekkestupfulgte.Fable smiltehøfligtilhverenkelt,oginnimellomstupenesåhunseg rasktomkringiLysningen.Adrianaventettilsistmedsitteget stupoggjennomførtedetmedelegantebevegelser,tilChristy Logansentusiastiske,omennalvorligeapplaus.
NestemorgenfortetFablesegutavhusetrettetterfrokost,med badetøyunderdenruteteskjortekjolenogetslitthåndkleunder armen,mensenoppgittSonnetstopåtrammenogveivetetter hennemedensleiv:«Værhjemmetillunsj!»
Ientimesatthunogventetvedbadeplassenmedørenespisset overbrusetfrafossenetterungestemmersomnærmetseg.Hun villenødigflyttepåetenestebladførLysningensrettmessigeeiere vartilbake.
SåbleLysningenfyltmedbølgendelatterigjen.Detvaringen somvirketoverrasketoveråsehenneder,særligikkeAdriana.
«Kandusvømme,Fae?»spurtehunogkastetenepleskrott innigrønsken.«Blimedmeginnunderfossen!»
Sammensvømtedemotkaskadenavvann.«Trekkpusten dyptpåtre,ogfølgmegunder!»
MedbankendehjertekopierteFableAdrianasdelfinstup.Hun dukketoppigjeniengrottelignendehulederAdrianaventetmed skinnendeøyne.Dekaretsegopppåetsteinplatå,bredereennen seng,ogsattgjennomvåteogblunkettilhverandrebakdentynne gardinenavvannsomfaltimotlyset.
«Detteergrottenvår.Dajegvarliten,pleidejegåtameddukkeneminehitoglekemorogbarn.Eamonpleideågjemmeseg hernårhanskullefåjulingavpappa.Mendetgårikkeanåkomme hitpådenvåteårstiden,nårelvenflommerover.SelvRaffklarer detikke,oghanerheltråtilåsvømme!»
«Jegharaldrisettnoesåmagiskfør,»saFableoglaarmene rundtknærne.
Adriananikket,somomdetvarakkuratdethunhaddeforventetåhøre.Hunglednedfrasteinen.«Kandustupe,frahøyt oppe?Komogprøvfratrehytta!»
Fablefulgtehennelydigutibassenget.Destoppetunderplattformen.
«Hallo!Stigen!»ropteAdriana.
Enhjemmelagdtaustigeblerulletutslikatjentenekunne klatreopp.DeroppehilsteMarcoLagoriopåFablemedvalpaktig begeistring.
«Heider,nykomling!» Hunsmiltebredt.
Trehytta,somstakkutoverelvenfrafjellet,haddestorevinduerutmotskogenogenørlitenveranda,komplettmedrekkverk.Fablefølteathunnærmestvarinnhylletidetgrønneløvtaket.
«Denersåflott,»sahunåndeløst.«Hvemharlagdden?»
«Brorenmin,Raff.Hanutformetdenheltalene,»saAdriana.
«Senå,nårjeghopper!»
Hunklatretopppårekkverketoggrepettausomhangder. Noensekunderseneresvingtehunsegutoverbassengetogkastet seguti.
«Såtøffhuner,»måpteFable.
Adrianakomtiloverflatenmedetrop.«Komigjen,Fae! Hopp!»
«Pytt,Adrianalikeråvisesegfrem,»saMarcoogstiltesegved sidenavhenne.«Menbehenneomåhoppefraøverstifossen –detvilhunikke!Vikallerdethoppet‘Fryktløsen’,»sahanog pektepånavnetsomvarskrevetpåfjellsiden.
Akkuratidetdesådenveien,klatreteneldreguttoppmotavsatsendekalteFryktløsen.
«DeterEamon,»saMarcodaenbråkjekk,mørkhåretgutt gjennomførteenperfektbaklengssaltofradenkneisendeklippen.
Fableholdtsegformunnen,ogMarcolo.«Heledenfamilien likeråvisesegfrem.Eamonhartilogmedtattdetstupetmedbind forøynene.»
«Fae!»ropteAdrianaogplasketutålmodig.«Skynddegog hopp,dinreddhare!»
Fableryggettilbakefrakanten.«Jegkanikke.»
«Dutrengerikkegjøredet,»saMarcooggjordeenhåndbevegelsemotskogsstienbakdem.«Denstiengårtilbaketil bassenget.Prøvetavbabyhoppeneførst.»
Babyhopp?Fableblefornærmet.Hunvaroppepårekkverket ogseilteutforførhunfikktenktsegom.Hunregistrertedetoverraskendekaldevannetsamtidigmedsjokketoversinegenimpulsivitet.Hunkomopptiloverflatentilvoldsomjubelogplystring.
DetvarbareMarco,somfremdelesstopåplattformen,somså raserietidetpeneansiktettilAdrianaHull.
FablevendtetilbaketilLysningenogdennyevennegjengensin hverdag.Densistelørdagsmorgenenførskolestartblehunholdt igjenforågjørehusarbeidavengrettenSonnet,somvarleiav detdagligeforsvinningsnummeretogallesteiner,bærogfrøsom hopetsegoppiFablesvindussete.
Fablestopåenstabelmedleksikonienbruktskolekjolemens Sonnetkneltevedanklenehennesmedknappenålerimunnen, daAdrianastøyendekunngjordesinankomstvednettingdøren. BeggeHamilton-søstrenesåforbausetopp.
«Langtidpååfinnesegtilretteduliksom,Olive.»Sonnet smilteselvtilfredsogskjøvFableforover.
Adrianavarderesførsteoffisiellegjest,ogSonnetkastetseg umiddelbartinnirollensomsukkersøtvertinnepåenmåteFable
troddedetbarevarsmåjentersomhaddeanleggfor.Hunbetseg ikinnetogfulgtetettetterAdrianapåomvisning.
«JegharaldriværtinnidetgamleHamilton-huset,»sa Adrianamenshunsaumfordenbeskjedneboligenderes.
SonnetpepretAdrianamedtusenspørsmålomNoahVale, ogAdrianasvartepåsinselvhevdendemåtepåalle.Fablebleså utilpassavdetuventedemøtetmellomdenikkelengerfulltså hemmeligevenninnenogdennysgjerrigesøsterenathunmåtte krummetærne,ogdaAdrianastakkarmeninnunderhennesfor ådemonstreresamhold,bledetbareverre.Avsløringenavhennes egentligenavnavenuvitendeSonnetgikkupåaktethen,ogbare enørlitenbevegelseavslørteAdrianasforbauselse.
Menhvorpinligdetennvar,førteutspørringennoegodtmed seg:frihet!