Håpets filosofi

Lars Fr. H. Svendsen Håpets filosofi

© 2023 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Forfatterportrett: Sturlason

Layout: Dag Brekke | akzidenz as

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8

Boka er satt med Adobe Caslon 11/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3195-9

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2

0160 Oslo

www.kagge.no

Out of some persistent sense of large-scale ruin, we kept inventing hope.

Don DeLillo: White Noise (1985)

Innhold

Innledning 9

1. Hva er håp? 19

2. Å definere «håp» 34

3. Er det irrasjonelt å håpe? 46

4. Håpet og friheten 57

5. Håpets politikk 66

6. Å håpe godt og dårlig 80

7. Evig og timelig håp 91

8. Hva kan jeg håpe på? Immanuel Kant og Maria von Herbert 100

9. Optimisme, pessimisme og håp 112

10. Å miste håpet 130

11. Håp og livsmening 146

Sluttnoter 162

Litteratur 179

Navneregister 191

Innledning

MENNESKELIVET ER GJENNOMSYRET av håp. Det er vanskelig å forestille seg et menneske som ikke håper, men likevel fungerer. Du kan alltids være i live uten håp, men ikke virkelig leve. Mennesket er etter alt å dømme også det eneste dyret som håper. Det skyldes at håpet er tett sammenvevd med så mange andre egenskaper vi har grunn til å anta at bare mennesker har. For eksempel er språk en betingelse for håp. Håp er et langt mer sammensatt fenomen enn vi – og de fleste filosofer i historiens løp – har pleid å anta. Nettopp fordi håpet er så grunnleggende, og inngår i nesten alt vi foretar oss, mister vi det lett av syne i en slags selvfølgelighet. Når vi ser nærmere på det, oppdager vi at dette fenomenet er temmelig vrient å forstå seg på. Håp er ikke noe som brått dukker opp i ens følelsesliv, ut av løse luften. Det må læres og videreutvikles. Håpet omtales ofte som en følelse, og selv om det utvilsomt har en emosjonell side, er det vel så knyttet til fornuft som til følelser. Håp som sådant kan verken beskrives som rasjonelt eller irrasjonelt, og man kan håpe både godt og dårlig. Håp er slett ikke det samme som optimisme, og man kan være pessimistisk og håpefull på én og samme tid. Du kan være en velfungerende pessimist, men uten håp vil du simpelthen ikke leve et fullt ut menneskelig liv.

Mine bøker har alltid vært motivert av håp. Å skrive er å kartlegge og gi form til noe uforstått med håp om til slutt å nå den klarheten man søker. Noen ganger går det som man håper, andre ganger ikke. Denne gangen er det nettopp håpet jeg har satt meg fore å forstå. Det er på tide at jeg skriver denne boken. Frøet ble kanskje sådd mot slutten av min gamle bok om frykt. I førsteutkastet til den boken var den siste setningen: «Kanskje det vi trenger – og det jeg burde ha skrevet – er en håpets filosofi fremfor fryktens filosofi.» Den setningen ble strøket før boken ble utgitt, og jeg fulgte ikke opp tanken, som ble liggende ubearbeidet i 15 år.

Den direkte foranledningen til at temaet igjen meldte seg for meg, var den russiske invasjonen i Ukraina 24. februar 2022. Det som mer enn noe annet fikk meg til å skrive denne lille boken om håp, var den ukrainske befolkningens reaksjon på den russiske invasjonen. Selvsagt var det et mangfold av følelser i befolkningen, som raseri, fortvilelse, sorg og så videre, men den følelsen som virket mest fremtredende var håpet om at de ville kunne stå imot dette angrepet fra den russiske overmakten og bevare friheten.

Samtidig tenkte jeg at dette håpet kanskje bare var en form for galskap, gitt den russiske militærmakten ukrainerne var stilt overfor. Det kunne minne om det athenske felttoget mot Melos, slik det er beskrevet av den greske historikeren Thukydid, der melerne setter sin lit til håpet snarere enn å overgi seg til den overmektige athenske hæren. Melerne mener at de har rettferdigheten på sin side, og har vel rett i det, men de trekker videre den slutningen at gudene kan tenkes å intervenere for å forsvare en rettferdig verdensorden. Håpet om en guddommelig intervensjon motiverer dem til å kjempe mot overmakten. Athenerne er lite imponert over den vurderingen og sier at selv om håpet er en trøst i nøden,

er det bare ødeleggende å hengi seg til håpet når det stenger for en erkjennelse av hvilken situasjon man faktisk befinner seg i.1 I stedet for å hjelpe melerne vil håpet ødelegge dem, hevder de. Athenerne fikk rett. Etter en langvarig beleiring av Melos gikk det som følger: «Athenerne lot drepe alle de voksne melere de fikk tak i, men solgte kvinner og barn som slaver.»2 Moralen er at det å sette sin lit til håpet er lite annet en form for irrasjonalitet som fører til ens undergang. Håpet er ikke nødvendigvis av det gode. Et håp om seier kan føre til langt mer brutale nederlag.

Bristen som fører til melernes undergang, dreier seg ikke først og fremst om at de føler feil, men at de har en mangelfull virkelighetserkjennelse. Problemet var ikke at de håpet, men at de håpet dårlig. Deres håp gjorde dem blinde for at de var dømt til å tape. Håpet låste dem fast i én fremtidsforestilling, nemlig at de ville vinne med guddommelig bistand. Hvis de hadde håpet bedre, kunne de også handlet – og tapt – bedre, på en måte som ikke var like selvdestruktiv.

Det kan herske liten tvil om at det ukrainske håpet skapte et mot og en motstand som overgikk hva noen andre, ikke minst russerne, trodde var mulig, og det stanset den russiske fremrykningen mot Kyiv for å erstatte den ukrainske regjeringen med russiske marionetter. På kort sikt har det ukrainske håpet utvilsomt vært av det gode, ikke minst fordi dette håpet ansporet andre land til å gi ukrainerne en våpenhjelp de ville ha vært nokså hjelpeløse uten. På lengre sikt kan jeg ikke si annet enn at jeg håper at det fortsatt vil vise seg å være slik. Et genuint håp om at det ukrainske folket vil lykkes i sin kamp, krever noe av oss. Det ukrainske håpet har mobilisert folket til kamp – håp fremmer handlinger som øker sannsynligheten for at det går som man håper. Hvis vi virkelig håper på det samme som det ukrainske folket, må også vi handle på en

måte som viser at vårt håp er noe mer enn tomme ord: Vi må bistå dem i deres kamp uansett om det koster oss noe, dog en brøkdel av hva det koster ukrainerne. Håp forplikter.

Selv oppfatter jeg håp i en eller annen form som uomgjengelig i et normalt menneskeliv. Hvorvidt håpet er en velsignelse eller en forbannelse for oss, er imidlertid ikke opplagt. I myten om Pandora, slik den fortelles av den greske dikteren Hesiod, fikk Pandora – som ironisk nok betyr «allgave» – en lukket krukke. Pandora ble gitt av gudene til Prometevs’ litt enfoldige bror Epimetevs som en straff for at Prometevs hadde stjålet ilden fra gudene. Navnene deres er av betydning: «Prometevs» betyr «den forhåndskloke» mens «Epimetevs» betyr «den etterpåkloke». Prometevs visste at en gave fra Zevs aldri fører noe godt med seg, men broren hans var ikke fullt så oppvakt, og tok med glede imot både Pandora og hennes krukke. Pandora var ikke den skarpeste kniven i skuffen, hun heller, og til tross for at hun var advart mot det, åpnet hun krukken, og da ble alle verdens onder sluppet løs på menneskene: sykdom, lidelse, sorg og laster. Hittil hadde menneskene levd uten alt dette, men heretter ville livet deres bli besværlig. Da Pandora så hva hun hadde sluppet løs på verden, satte hun lokket på igjen så fort hun kunne, men det var bare én ting som ble igjen i krukken, og det var håpet.

Før dette grufulle hendte, fikk mennesker leve på jorden uten å lide og uten å plages av slit eller brysom sykdom som bringer fortvilelse over de menn som blir rammet.

Mennesker eldes jo raskt når de rammes av tyngende sorger. Med sine hender tok kvinnen det veldige lokket av krukken, spredte ut onder og frambrakte sorg for den jordiske slekten.

Håpet alene ble værende innenfor boligens trygge vegg under kanten av krukken og fløy ikke ut gjennom døren.3

Hvordan skal vi forstå denne fortellingen? Var håpet å betrakte som nok et onde som menneskene ble forskånet for? Eller var det i krukken for å sukre den bitre pillen en smule? Det sier myten ingenting om, og allerede i antikken var dette et omdiskutert tema. Myten er så knapt fortalt at den legger få føringer på hva som skulle være den riktige tolkningen, i den grad noe slikt overhodet finnes.

Det mest utbredte synet er at krukken inneholdt mange onder og ett gode. Håpet er godt fordi det gir menneskene et slags grep om fremtiden, og derfor et visst mål av kontroll over livet. Gudene behøver ikke håp siden de vet alt, og dyrene kan ikke håpe siden de ikke er seg bevisst sin egen forgjengelighet. Mennesket, som står mellom gudene og dyrene, har derimot et behov for håp. Siden håpet blir igjen i krukken, kan myten tolkes som at mennesket er prisgitt å leve uten håp.

Det er passende at myten er så åpen fordi det også står så åpent om håpet er av det gode eller det onde for oss. Hesiod selv synes å mene at håpet er et onde som gjør mennesker late og tilbøyelige til å handle slett.4 Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche påpeker at antikkens grekere oppfattet håp annerledes enn oss, og det har han rett i, men når han oppsummerer deres syn med at håpet er «blindt og lumsk», er han for ensidig.5 Selv går Nietzsche enda lenger enn Hesiod og hevder at håpet faktisk er det største av alle onder: «Zevs ville nemlig at mennesket, sterkt plaget av de andre ondene, likevel ikke skulle forkaste livet, men derimot fortsette med å utsette seg for stadig nye plager. På ferden gir han mennesket håpet: Det er i virkeligheten det verste av ondene fordi det forlenger menneskenes plager.»6 Kanskje håpet i krukken er et onde som seiler under falskt flagg og fremstår for menneskene som et gode, siden mennesket ønsker å håpe på en bedre fremtid,

men hvor ondet består i at håpet alltid gjøres til skamme. Er håpet simpelthen opium for folket?

Ordet «håp» synes å ha ganske ulik betydning og valør for ulike mennesker. For noen er det å håpe å bli passiv, å oppgi troen på at man selv kan utrette noe og i stedet hengi seg til en tro på at ytre krefter sørger for at det går som man ønsker, og for andre er håpet aktivt og knyttet til handling for å virkeliggjøre de mulighetene man kan se i en fremtid som ikke er fastlagt. Håp kan være begge deler. «Håp» kan også brukes på så mange ulike måter i et mangfold av kontekster, fra det ytterst trivielle til det dypt eksistensielle. I skrivende stund håper jeg at denne boken jeg skriver, blir bra. Jeg håper også at min kone og datter kommer seg greit hjem fra London, selv om det er kaotiske tilstander i flytrafikken på grunn av streik og annet. Jeg håper at jeg aldri mer får nyrestein eller gallestein. Jeg håper at Ukraina vil klare å stå imot den russiske aggresjonen. Jeg håper at det ikke vil regne i morgen, til tross for at værmeldingen tilsier at det blir uvær, fordi jeg har lyst til å spille tennis. Jeg håper på lykke, både min egen og andres. Jeg håper for meg selv, men også sammen med andre. Jeg håper på andre mennesker, på at de for eksempel skal holde et løfte. Når vi skal utføre kollektive handlinger, må vi håpe på andre, at også de håper og handler som oss, slik at våre felles mål kan nås. Jeg håper at vi ikke er på vei inn i en omfattende resesjon, med de umiddelbare konsekvensene det vil ha for mange menneskers livskvalitet og i neste omgang for den politiske stabiliteten i verden. Jeg håper at utviklingen vi har sett med en tiltagende svekkelse av det liberale demokratiet i land etter land, vil snu. Jeg håper at vi vil kunne bremse, og helst reversere, den globale oppvarmingen og at vi vil kunne håndtere de klimaendringene som kommer. Noen ganger håper jeg sterkt, andre ganger svakt: Det kan fylle det

meste av min oppmerksomhet eller være noe jeg i grunnen ikke ofrer så mange tanker. Jeg har også et mer generelt håp, som kan forveksles med optimisme, om at fremtiden vil gi grunnlag for håp, at den rommer vesentlige muligheter selv om verdenssituasjonen kan virke mørk nå. Finnes det noen enhet i dette mangfoldet av håp? Finnes det en minste fellesnevner eller to? Vil en slik fellesnevner i så fall gi oss en bedre forståelse av hva håp er?

Det er begrenset hva filosofer har skrevet om håp, fordi de i stor utstrekning har vært ganske skeptiske til fenomenet, noe som nok kan forklares med at filosofer gjerne har en forkjærlighet for det sikre og absolutte, mens håpet er usikkert og begrenset. Håpet nevnes hos mange filosofer, men gis sjelden en mer omfattende analyse. Til tross for at håp ikke er av de mest analyserte begrepene i den filosofiske litteraturen, må jeg likevel foreta et utvalg. Jeg har for eksempel valgt ikke å legge nevneverdig vekt på det vel mest omfattende verket som er skrevet om håp, Prinsippet håp (1954–1959) av den tyske marxisten Ernst Bloch, av den enkle grunn at jeg ikke synes det på nevneverdig vis evner å bidra til en opplysning av hvordan vi bør forstå håp, til tross for at Bloch drøfter håpet i det vide og det brede over 1500 sider. Jeg er tilbøyelig til å si at den innsikten man kan få av verket, er omvendt proporsjonal med dets omfang, der det består av en tilsynelatende endeløs rekke analyser av ymse kulturelle fenomener med en halvkvedet marxistisk metafysikk som gjennomgangstema. Når det er sagt, er det også et og annet jeg kan slutte meg helhjertet til av det Bloch skriver i denne boken: «Det avgjørende er å lære å håpe. Håpets arbeid svinner ikke hen, det forelsker seg i det å lykkes snarere enn mislykkes. Håpet er frykten overlegen fordi det verken er passivt eller fanget av intetheten. Håpets affekt utvider menneskene snarere enn å snevre dem inn.»7

Tidligere ble fenomenet håp behandlet mest av mer kontinentalfilosofiske tenkere med et eksistensialistisk eller religiøst perspektiv. De siste tiårene har feltet fått en sterkere dominans av mer analytiske filosofer. De sistnevnte har tilført den filosofiske debatten om håp betydelig mer presisjon, noe som utvilsomt er av stor verdi siden filosofer tross alt er begrepsarbeidere, men prisen har vært at debatten ofte har blitt temmelig nærsynt og har kretset rundt spissfindige diskusjoner av hvordan håp bør defineres. Det er for øvrig liten enighet om en definisjon i litteraturen. Snarere er det man møter, et litt kaotisk mangfold av ulike definisjonsforsøk. Formålet mitt er heller ikke å komme frem til en ny definisjon av håp, men snarere å gi en bred beskrivelse av håpets plass i menneskelivet.8

De første kapitlene av boken er vel så kompliserende som oppklarende. I filosofien er det ofte slik at det som ved første øyekast virker komplisert, er nokså enkelt når man får sett litt nærmere på det. Omvendt viser det tilsynelatende enkle seg ofte å være temmelig krevende når man kommer litt under overflaten. Håp er et eksempel på det. Det kan virke opplagt hva håp er, men når vi tenker etter, fordamper denne selvfølgeligheten. De første kapitlene er derfor viet til å vise hvor sammensatt dette fenomenet er, slik at vi får et bedre bilde av håp generelt. Det er noen ukontroversielle poenger, som at håp må dreie seg om det mulige, det som verken er sikkert eller umulig, men deretter begynner vanskene. Bør håp beskrives som en følelse, eller er det noe annet? Kan også dyr håpe? Hvis ikke: Hvorfor ikke? Mange hevder at håp er uttrykk for irrasjonalitet, men jeg vil argumentere for at håp kan være høyst rasjonelt, og videre for at den som håper, faktisk øker sannsynligheten for et ønsket utfall. I det følgende kapitlet drøftes forholdet mellom håp, determinisme

og frihet. Min «motstander» i kapitlet er Baruch de Spinoza, som hevdet at håpet gjør deg ufri, og at veien til frihet er å innse at alt skjer med streng naturnødvendighet. Tvert imot hevder jeg at håpet utspiller seg i det mulige, i friheten, i vår evne til å skape én fremtid fremfor en annen. Deretter er det håpets politikk som tas opp, at et fritt samfunn må basere seg på håp fremfor frykt. Selv om jeg tidligere i boken har fastslått at håp ikke er irrasjonelt, kan håp være katastrofalt hvis det er feilplassert. Et kapittel tar derfor for seg et skille som går helt tilbake til Aristoteles, mellom å håpe godt og dårlig. Dette temaet kan sies å videreføres i det påfølgende kapitlet om evig og timelig håp, hvor jeg argumenterer for at det evige eller religiøse håpet fortrenger det sekulære eller timelige håpet – himmelriket tømmer jorden for mening. Immanuel Kant hevdet at spørsmålet om hva vi kan håpe på, er et av filosofiens tre hovedspørsmål, og vi skal se nærmere på hvordan han selv besvarte dette spørsmålet – ikke minst vil noen brev fra en ung kvinne som ba Kant om råd, avsløre at svarene hans når alt kommer til alt, er lite tilfredsstillende. Ofte forveksles håp og optimisme, men et kapittel viser hvordan du utvilsomt også kan være en håpefull pessimist – det utslagsgivende for håpet er at fremtiden er åpen. Enten du skulle være pessimistisk eller optimistisk anlagt, hevder jeg at du har en plikt til å være håpefull. Håp er en plikt du har overfor deg selv fordi det er en forutsetning for at du skal kunne leve et liv som virkelig er verdt å leve. Håp kan også mistes, og det neste kapitlet forsøker å beskrive nærmere hva det innebærer. Gjennom analysen av å miste håp avdekkes også to nivåer i håpet, der vi på det ene nivået håper på dette og hint og på et mer grunnleggende nivå forholder oss til verden som et sted der det overhodet kan håpes. Til slutt kommer vi frem til det kapitlet som alle de foregående på sett og vis har bygget opp til, og jeg forsøker

å vise hvordan håp er en forutsetning for livsmening. Livet byr oss alle på prøvelser, men håpet gir blikket ditt et feste i noe oppnåelig, noe som overskrider den smerten du opplever her og nå. Håpet har ingen evne til på magisk vis å omforme verden i tråd med dine ønsker, men det kan bevege deg – og derfor verden – i riktig retning.

Boken gir en bred beskrivelse av mange sider ved håpet. Det største arbeidet er likevel overlatt til leseren, med å vurdere hvilken relevans dette kan ha for hans eller hennes liv. Filosofi er når alt kommer til alt selverkjennelse, et arbeid med ens egne tankevaner og betraktningsmåter, og for at dette arbeidet skal ha egentlig verdi, må det spille en rolle for hvordan man velger å leve. En slik selverkjennelse er ikke noe jeg kan gjennomføre på vegne av andre – hver og én må gjøre det selv – og i høyden kan jeg bidra med noen perspektiver som lar leseren tenke noe hittil utenkt eller se noe som er oversett.