TORSDAG
Klo KK a i bilen viste halv tre om natta, og John satte vindusviskerne på maks hastighet. Likevel klarte de ikke å holde regnet borte. Bygninger, veiskilt og trafikkøyer løste seg opp i smatringen mot frontruta i samme øyeblikk som billysene traff dem. Egentlig burde han lette på gassen, men han ville ikke risikere at patruljebilen kom før ham til Hotell Royal. Voldtektsofre var skjøre. Å vinne den forurettede kvinnens tillit var avgjørende, og det var enklere hvis han var den første personen hun snakket med.
John tok broen over Klaraälven, kjørte forbi Stadshotellet og skar rett over torget inn på Västra Torggatan. Han tråklet seg fram mellom gågatens benker og sykkelstativer og parkerte Chrysleren utenfor hotellet.
I lobbyen ble han møtt av en mann i sekstiårsalderen med tynt, grått hår gredd omhyggelig over issen. Mannen var kledd i hvit skjorte og vinrød vest med et navneskilt festet med en nål på brystlomma. Cornelius Ljungstedt sto det med sirlige, svarte bokstaver mot en messingfarget bakgrunn. Ifølge operatøren på alarmsentralen – som John hadde snakket med – var han eieren av hotellet og den som hadde meldt fra om voldtekten.
John hilste kort og så seg rundt. I en sliten skinnsofa ved siden av heisen satt en kvinne og stirret tomt framfor seg. Hun var blond og korthåret, kledd i jeans og en blå, ribbestrikket genser. Det forgråtte ansiktet gjorde henne vanskelig å aldersbestemme.
John gjettet på et sted rundt hans egen alder, kanskje litt yngre, rundt tretti.
«Er det henne?» sa han.
Cornelius nikket.
«Hun heter Amanda,» sa hotelleieren lavt.
John gikk bort til sofaen, kneppet opp frakken og satte seg på huk foran kvinnen.
«Hei, Amanda,» sa han og presenterte seg. «Jeg er politimann og jobber på lenskriminalen her i Karlstad. Kan du fortelle hva som har skjedd?»
Kvinnens blikk klarnet, og hun så på ham.
«Jeg ville ikke … men det brydde han seg ikke om.»
«Hva ville du ikke?» sa John, selv om han visste svaret.
«Ha sex,» hvisket hun, som om hun skammet seg over å ytre ordene.
John ventet en stund og lot henne samle seg.
«Hvem gjorde dette mot deg?» sa han.
«Det kan jeg ikke si.»
«Hvorfor ikke?» sa John.
«Det går ikke … jeg vil ikke.»
Hun knep sammen øynene og kjempet mot tårene. John ville sette seg i sofaen og holde rundt henne, men han visste bedre enn å røre ved en kvinne som nettopp var blitt utsatt for et seksuelt overgrep.
Amanda tidde og gjemte ansiktet i hendene. John innså at flere spørsmål nå kunne komme til å gjøre mer skade enn nytte. For å få henne til å åpne seg måtte han bygge en relasjon, og det ville ikke gå hvis hun oppfattet ham som en følelseskald avhørsleder.
«Det har ingen hast,» sa han med ny og mykere stemme. «En politipatrulje er på vei hit, og de kjører deg til sykehuset. Det finnes gode rutiner for situasjoner som dette. Du kommer til å bli undersøkt av en kvinnelig lege, og så snart jeg er ferdig her, kommer jeg dit. Da kan vi prate mer, i ro og fred.»
Amandas hender sank ned i fanget, og hun møtte blikket hans igjen.
«Må jeg til sykehuset?» sa hun.
«Jeg skjønner at det kan virke ubehagelig, men du trenger å bli undersøkt. Helsepersonalet kommer til å ta en prøve for å sikre spor fra personen som har utsatt deg for dette.»
Kvinnen satt taus og så ut til å tenke over det John hadde sagt.
«Jeg skal snakke litt med hotelleieren,» fortsatte han. «Patruljen burde være her veldig snart. Går det bra?»
Hun nikket og trakk i ermene på strikkegenseren. John rettet seg opp og gikk mot resepsjonen, der Cornelius Ljungstedt ventet bak en disk i mørkt tre.
«Hvordan går det med henne?» hvisket den eldre mannen bekymret.
«Hun er i sjokk og ikke lett å snakke med,» sa John. «Jeg håper du kan hjelpe meg med å forstå hva som har skjedd.»
«Absolutt, jeg skal gjøre mitt beste. Kanskje vi skal gå inn på kontoret og prate.»
Cornelius sendte et megetsigende blikk mot sofaen. John snudde seg og så at Amandas fulle oppmerksomhet var rettet mot resepsjonsdisken. Avstanden var ikke lenger enn at hun ville høre hotelleierens redegjørelse og bli tvunget til å gjenoppleve hendelsen.
«Ja, det kan vi gjøre,» sa han.
Cornelius åpnet døra til et lite rom bak resepsjonen. Da John passerte ham, kjente han en svak duft av herreparfyme. Seder og sandeltre. Ikke noe nymotens greier. Hele mannens vesen var en legemliggjørelse av hotellet. Slitt og velbrukt, men med sans for detaljene.
«Ta det fra begynnelsen,» sa John. «Hva skjedde?»
«En av gjestene ringte ned hit,» sa Cornelius. «Han hadde våknet av en ubehagelig lyd fra rommet ved siden av. Det hørtes ut som om en kvinne gråt eller jamret.»
«Hva var klokka da?»
«Litt før to. Jeg gikk opp og lyttet utenfor døren. Det var stille, men jeg banket på likevel. Da ingen åpnet, tok jeg meg inn med hovednøkkelen. Amanda satt på gulvet foran senga. Hun skalv, og jeg spurte hvordan det gikk med henne. Og da sa hun at hun hadde blitt voldtatt.»
«Var det noen andre i rommet?» sa John.
«Nei, så vidt jeg kunne se, var det bare henne.»
«Hadde hun klær på seg?»
«Ja, de samme som hun har nå.»
John lette etter et sted å sitte, men det trange rommet hadde bare én stol, og den var opptatt av Cornelius.
«Sa hun om voldtekten hadde skjedd på hotellet?» sa han.
«Vi snakket ikke om det. Jeg var fullt opptatt med å trøste henne.»
«Og hun nevnte ingen navn?»
Cornelius tenkte etter.
«Nei, ikke som jeg husker. Jeg ba henne bli med ned til resepsjonen, og så ringte jeg 112.»
John tok fram en notisblokk fra frakkelomma. Han rablet med pennen på papiret til blekket hadde rent til og den gikk an å skrive med.
«Hva heter hun mer enn Amanda?» sa han.
«Forsgren,» sa Cornelius. «Amanda Forsgren.»
John noterte navnet.
«Pleier hun å bo her?»
«Nei, ifølge protokollen på PC-en er det første gang. Vi har hatt henne hos oss i snart tre uker.»
«Så lenge?»
«Ja, vi er kjente for å ha gode priser for long stay-gjester, særlig i lavsesong når det er vanskelig å fylle rommene.»
John tok et nytt notat.
«Så du henne tidligere i kveld?»
«Ja, hun kom ned til lobbyen i nitiden og fortsatte til baren.»
«Hvor ligger den?»
«I kjelleren.»
John nikket. Han hadde lagt merke til skiltet i lobbyen som reklamerte for vannhullet en trapp ned.
«Var hun alene eller sammen med noen?»
«Hun var alene.»
«Så du henne komme opp igjen?»
«Nei, dessverre,» sa Cornelius. «Når det er rolig i resepsjonen, sitter jeg ofte her inne og jobber. Du bør snakke med Tiago, han passer baren for meg. Han var der nede hele kvelden.»
«Er han her nå?»
Hotelleieren ristet på hodet.
«Vi stenger baren ved midnatt, og han pleier å gå hjem like etter det. Han er tilbake igjen i morgen ettermiddag. I tre−firetiden. Tidene er litt flytende med Tiago, han er portugiser.»
John hørte stemmer utefra lobbyen. Han forsto at patruljen hadde ankommet og gikk ut for å møte dem.
Et intenst blinkende skinn lyste opp det gamle hotellet. En patruljebil med blålyset påslått sto parkert bak Chrysleren i gågata.
Politifolkene sto innenfor inngangsdørene og børstet regnet av luene. En mann og en kvinne, begge unge og ferske i faget.
John snudde på hodet for å se hvordan Amanda reagerte på uniformenes ankomst. Han skvatt til da han så at sofaen der hun hadde sittet, var tom.
«Så dere hvor hun ble av?» spurte han de to politifolkene.
«Hvem?» sa mannen forvirret.
John svarte ikke. Han gikk bort til en dør merket toalett og åpnet den. Amanda var ikke der.
«Er det flere toaletter?» ropte han til Cornelius, som hadde kommet ut fra kontoret.
«Nei, vi har bare det i lobbyen.»
«Helvete også!»
Han bannet så høyt at de to uniformene rykket til.
«Hun må ha stukket av,» sa han. «Kjør en runde i området og se om dere kan finne henne. En kvinne i trettiårsalderen. Amanda.
Blond med kortklipt hår, kledd i genser og jeans.»
Kollegene gjentok signalementet og skyndte seg ut til bilen. John snudde seg mot Cornelius i resepsjonen.
«Vis meg rommet hennes,» sa han og gikk raskt mot heisen. «Hun kan ha gått tilbake dit.»
«Trappen er raskere,» sa hotelleieren. «Rommet ligger i annenetasje.»
John skiftet kurs og tok to trappetrinn i slengen. Han merket at Cornelius hadde vansker med å holde følge og slo av på tempoet.
«Hvilket rom?» sa han.
«Tjuesju,» peste Cornelius og fortsatte til høyre i korridoren.
På veggen hang svart-hvite portretter av alvorlige menn i dress og kvinner i krinolinekjoler. Gulvet var dekket av et grønt filtteppe med brennmerker fra den tiden da det var lov å røyke innendørs. De stanset foran rett dør, og John banket på.
«Amanda, er du der?»
Etter noen sekunders stillhet gikk han til siden og ba Cornelius låse opp. John trykket ned håndtaket med albuen, skjøv opp døra og gikk inn.
Lampa i taket var tent og senga uoppredd med den ene dyna halvveis på gulvet. Over en lenestol hang to gensere og en jakke, og på gulvet lå en plastpose med noe John gjettet var skittentøy. Han kikket inn på badet og så en rutete toalettmappe og en tannbørste i et glass på servanten.
«Hvordan går det?» sa Cornelius utefra korridoren.
John ignorerte hotelleieren og lot blikket vandre rundt i rommet. I det ene hjørnet sto et minimalt skrivebord. Han registrerte de vanlige gjenstandene: en telefon, en vannkoker og en notisblokk med hotellets emblem.
Men det var også noe som avvek fra mønsteret.
Et par skinnhansker.
Skrivebordet var svart og kamuflerte også de svarte hanskene. Han ville ha oversett dem om det ikke var for en rød tøyhempe med produsentens logo. Etter størrelsen og modellen å dømme tilhørte de en mann.
John tok fram mobilen og knipset flere bilder. Så gikk han ut til Cornelius.
«Da kan du låse rommet igjen, og pass på at ingen kommer inn før teknikerne våre er her.»
Martin sto M ed håndkleet rundt midjen i Gabriellas soverom. Han åpnet døra til klesskapet hun hadde overlatt til ham og valgte en av de helhvite skjortene. Han kneppet den og strøk med hånda over stoffet.
Vanen – eller uvanen – hadde han begynt med allerede i tenårene. Da hadde skjorta vært en hoodie og magen like pløsete som genseren. En hvit deigklump som gjorde ham kvalm, og som han ikke kunne røre ved uten klær imellom. Nå syntes den knapt under skjorta. Hvis han fortsatte med treningen og passet på kostholdet, ville kanskje de ekstra kiloene forsvinne helt.
Gabriella stakk hodet inn på soverommet.
«Når skal du være i banken?»
«Åtte. Jeg må skynde meg.»
Martin trakk på seg dressen. Det fikk bli den samme som i går, den tobakksfargede fra Oscar Jacobson. Han ønsket at renoveringen av huset på Sundsta snart ble ferdig sånn at de kunne begynne å bo der på ordentlig. Livet i koffert, der han flyttet mellom Gabriellas leilighet og byggekaoset hjemme var langt fra optimalt. Det spilte ingen rolle hva han lette etter – mobillader, treningstøy eller tennisracket – alt var på feil sted.
Martin gikk ut på kjøkkenet og slo seg ned ved frokostbordet.
For en måned siden hadde Gabriella på hans oppfordring lagt til en ny tablett i det daglige inntaket av vitaminer og kosttilskudd. Folsyre var bra for kvinner som ville bli gravide.
Han hadde foreslått at hun skulle slutte med p-piller den siste kvelden i Nice i sommer. Gabriella sa ja, og de elsket med døra til balkongen åpen. Senere på natta, da hun hadde sovnet, gikk
Martin ut på den og ble fylt av en enorm lykke. Med hendene på gelenderet, lent ut over strandpromenaden langt der nede, følte
han for å skrike av glede. Han, Martin Wessman, skulle bli pappa. Eller i hvert fall prøve å bli det.
Gabriella sendte tablettene inn i munnen, gjorde et rykk med hodet og svelget.
«Tar vi hver vår bil?» sa hun.
Martin drakk av den varme kaffen og tok en bit av osteskiva.
«Ja, det blir vel det enkleste.»
Vanligvis pleide de å kjøre sammen til jobben i hans Tesla. Det var en av fordelene med å ha samme arbeidsgiver. Men i dag hadde Gabriella møter som hun måtte kunne komme seg til på egen hånd. Hun balanserte en skje med yoghurt i hånda og så på ham.
«Er du nervøs før møtet med banken?»
«Ja,» innrømmet Martin.
Glennfalks Eiendomsutvikling hadde vært ille ute tidligere, men aldri med så store verdier på spill. Problemene på boligmarkedet hadde kommet på akkurat feil tidspunkt.
«Det ordner seg,» sa hun. «Dere har vært kunder lenge, det må finnes en løsning.»
Da de gikk fra leiligheten, var asfalten fortsatt våt etter nattas regn. På vei til parkeringen måtte de krysse mellom vanndammene i mørket for ikke å ødelegge skoene. November var en måned å lengte bort fra, tenkte Martin. Kanskje de kunne reise til sola igjen når det hadde roet seg ned på jobben. En uke eller to i Thailand. Jobbe litt overtid på babyfabrikken, hvis ikke Gabriella hadde blitt gravid innen den tid.
Martin merket at kjæresten ikke holdt følge med ham lenger. Hun hadde senket takten og så på en kvinne som satt sammenkrøpet på en av benkene i boligområdet.
«Kjenner du henne?» hvisket han.
«Ja, litt,» mumlet Gabriella.
Martin studerte kvinnen i det svake lyset fra en lyktestolpe. Hun var tynt kledd i bare genser og jeans og hadde en glødende sigarett mellom fingrene. Først nå så han at hun gestikulerte til dem at de skulle komme.
«Hva vil hun?» sa han.
«Vent her,» sa hun. «Jeg går og sjekker.»
Martin så på klokka, han hadde ikke tid til dette. Samtidig ville han ikke gå fra Gabriella alene før han visste at alt var som det skulle. Etter et par minutter kom hun tilbake, tydelig opprevet og ute av fatning.
«Hva er det?» sa han.
«Jeg må snakke mer med henne, Martin. Kjør du, så du ikke kommer for sent til banken.»
«Ok, men … har det skjedd noe?»
«Vi tar det senere.»
Gabriella skyndte seg tilbake til kvinnen på benken. Martin skjøv unna en innskytelse om å gå etter henne. Hun hadde tydelig vist at hun ikke ville ha ham der, og dessuten hadde han nok med sine egne bekymringer.
3.
John avsluttet s K iftet sitt da resten av lenskrim begynte. Den siste oppgaven hans som nattevakt var å rapportere pågående saker på avdelingens morgenmøte. Selv om dressen var skrukkete etter en lang arbeidsøkt, var han fortsatt den best kledde i rommet. Kollegene – med et par unntak – så som vanlig ut til å ha snudd opp ned på skittentøyskurven og tatt på seg det som falt ut på gulvet.
«Jeg hørte at vi hadde hatt en voldtekt på Hotell Royal i natt,» sa Mona Ejdewik da stemmesurret hadde lagt seg.
Lenskriminalens sjef tilhørte unntakene. Egentlig syntes John at jeans ikke hørte hjemme på en arbeidsplass, men Monas svarte fikk passere. Med sine seksti år bar hun dem og den kortermede toppen med åpenbar pondus. Velinformert var hun også, hun unnlot aldri å drikke en kopp kaffe med vakthavende før møtet.
«Ja, det stemmer,» sa han og kvalte et gjesp. «Men vi har ennå ikke fått tak i offeret.»
Han fortalte hva som hadde skjedd på hotellet og at patruljen som hadde lett etter kvinnen i løpet av natta, ikke hadde klart å finne henne.
«Hvorfor stakk hun av?» sa Mona.
John var takknemlig for at sjefen ikke hengte seg opp i hvorfor han hadde latt kvinnen være alene i lobbyen.
«Jeg tror at hun er redd,» sa han. «Da jeg snakket med henne, ville hun ikke si hvem gjerningsmannen var.»
«Det ville ikke være første gang i så fall,» sa Mona. «Hvem er hun?»
«Det vet jeg ikke. Navnet hun oppga da hun sjekket inn var Amanda Forsgren, men jeg tror ikke det er hennes rette identitet.»
«Hvorfor ikke?»
John redegjorde for hva han hadde jobbet med i de tidlige morgentimene. Ifølge folkeregisteret fantes det tolv Amanda Forsgren i Sverige, hvorav fem i passende alder. Han hadde gått gjennom lista og fått takk i den siste kvinnen rett før møtet. Hun leverte unger i en barnehage i Norrtälje og forsto ikke hva han snakket om.
«Så ingen av dem har vært i nærheten av Hotell Royal?» sa Mona.
«Nei, nettopp.»
«Ble det ikke brukt kredittkort ved innsjekkingen?»
«Nei, hun betalte kontant på forskudd, en uke av gangen,» sa John, som hadde ringt hotellet og stilt akkurat det spørsmålet. «Legitimasjon viste hun heller ikke. Det er altså ingenting som bekrefter identiteten.»
«En uke av gangen?» gjentok Mona. «Hvor lenge har hun egentlig bodd der?»
«I nesten tre uker. Hotellet virker som et sted der folk på flyttefot lander mellom leiligheter.»
Mona klikket med pennen hun holdt i hånda. Et sikkert tegn på at hun var utålmodig og ville gå videre til neste sak.
«Er det noe mer å tilføye for øyeblikket?»
«Ja, jeg gjorde et funn på hotellrommet hennes,» sa John. «Et par herrehansker. De er på vei til Linköping for analyse sammen med lakenene.»
Mona la fra seg pennen.
«Er det virkelig riktig prioritering å dra i gang et så stort apparat på så tynt grunnlag? Du vet hvor hardt belastet NFC er.»
«Det var min vurdering,» sa John. «Finner vi fingeravtrykk eller DNA på hanskene, kan vi kanskje finne gjerningsmannen i registrene våre.»
«Jo, men hadde det ikke vært bedre å sikre bevisene og vente med selve undersøkelsen til vi har fått tak i kvinnen? Kanskje vil hun ikke engang anmelde, og da er det ikke mye vi kan gjøre.»
John kjente trøttheten vike for en stigende irritasjon. Han hadde jobbet hele natta og hadde ikke lyst til å bli hakket på.
Mona måtte ha sett at humøret hans var på vei til å skifte og viftet avvæpnende med hånda.
«Gjort er gjort,» sa hun. «Vi avventer og håper at hun lar høre fra seg i løpet av dagen. Har du noe mer å rapportere før vi går videre?»
John ristet på hodet. Han ville egentlig be Mona om å sende noen til hotellet for å avhøre bartenderen. Men etter å ha hørt hvor motvillig hun var til å bruke ressurser på voldtekten, bestemte han seg for å ta seg av den saken selv, før han gikk på vakt i kveld. Bare én nattevakt igjen, tenkte han. Så ville turen gå videre til nestemann på det roterende skjemaet.
Han kikket ut gjennom vinduet. Det ville ta enda en time før mørket letnet. John hadde store problemer med å holde seg våken mens kollegene redegjorde for sakene sine. En brannstiftelse i Vålbrag og en rekke biltyverier i Arvika var ikke nok til å holde trøttheten borte.
Da Mona ga ordet til Ulf Törner, våknet han til. Kollegaens uoppfordrede rapporter om forberedelsene til lenspolitimester Anderbergs avskjedsmiddag var plagsomme og underholdende på samme tid. De siste ukene hadde Ulf tilsynelatende jobbet mer eller mindre fulltid som festfikser.
«Lokalet er i boks,» sa han stolt. «Som jeg har nevnt tidligere, så har det vært litt plunder med bookingen, men nå er det endelig løst. Det blir Nöjesfabriken som planlagt. Når det gjelder menyen, står vi imidlertid overfor en vanskelig beslutning. Anderberg elsker entrecôte og anser seg som litt av en grillmester. Samtidig tviler vi i festkomiteen på om det virkelig er forenlig med politimyndighetens bærekraftspolicy å servere storfekjøtt til flere hundre personer.»
John så at Mona måtte anstrenge seg for å beholde roen.
«Jeg tenkte mer på de sakene du jobber med,» sa hun. «Hva er det å si om dem?»
Ulf ble med ett usikker.
«Joda, det går framover.»
«Framover, på hvilken måte?» spurte Mona. «Innbruddet i Välsviken for eksempel, fikk vi utlevert overvåkningsvideoen fra baksiden av bygningen?»
«Ja, den har vi fått.»
«Og?»
«Det er nok ikke så mye å si om den.»
«Ikke? Det var vel der gjerningsmennene kom seg inn?»
«Ja, men …»
Ulf senket stemmen og strøk seg over haken.
«Det har vært veldig mye de siste dagene. Jeg har ikke rukket å se på filmen ennå.»
Hvis forbrytelsen hadde vært mer alvorlig enn tyveri, ville
John ha blitt sint. Nå kunne han se det tragikomiske i situasjonen. Det var ikke for ingenting Ulf gikk under tilnavnet «Pampers» i politihuset. Han var like kjent for å lefle med pampene i fagforeningen som for sin evne til å drite seg ut i jobben.
«En hvit kassevogn uten registreringsskilter rygget opp til lasterampen 03.28 natt til tirsdag.»
Den raske stemmen fikk John til å vri på hodet. På plassen ved siden av Pampers satt Daniela Vasquez, lenskrims nyeste tilskudd.
John forsto hvorfor Mona hadde rekruttert henne. Vasquez hadde nesten like klær som sjefen og det samme uredde blikket. Hun var bare tjueseks, og stillingen i Karlstad var hennes første på en kriminalavdeling.
«Fire personer med finlandshetter hoppet ut og brøt seg inn,» fortsatte hun. «De fylte bilen med tyvegods og forlot stedet etter nøyaktig fjorten minutter.»
John kunne ikke la være å smile og så at det var flere rundt bordet som gjorde det samme. Ulf var Vasquez’ veileder, men hun hadde åpenbart blitt lei av festfiksingen og sett på overvåkningsvideoen alene.
«Så vi har ingenting å gå videre med?» sa Mona nøytralt.
Hvis Pampers skulle få seg en oppstrammer, ville det skje under fire øyne på kontoret hennes.
«Joda,» sa Vasquez. «Jeg har snakket med sikkerhetsselskapet. Da alarmen gikk, ble det sendt en bil til stedet. Ifølge GPSloggen kommer vekteren fram 03.38 og rapporterer at han ikke ser noen gjerningsmenn. Problemet er bare at ifølge filmene er innbruddstyvene der fortsatt da. De drar ikke før 03.42.»
«Så vekteren er med på det?» sa Mona.
«Ja, enten det, eller så må han få seg nye briller.»
Daniela Vasquez fikk en unison latter fra alle rundt bordet. Med ett unntak: Ulf Törner. John studerte kollegaens surmulne ansikt. Pampers var lat, men ikke dum. Han forsto at Vasquez kunne ha valgt å redde ham da Mona spurte etter videoen. Men isteden gjorde hun ham til narr foran hele lenskrim og fikset fram en medhjelper til tyveriligaen, som med litt press skulle kunne angi vennene sine.
Om John hadde hatt noen tvil rundt ansettelsen, var den borte nå. Daniela Vasquez var et talent utenom det vanlige. At hun i tillegg våget å gi Pampers en på trynet, ga henne et ekstra pluss i margen.
f ra Gabriellas leili G het ved Lillängshamnen i Skoghall tok det tjue minutter å kjøre inn til byen. Vanligvis. Men akkurat i dag hadde to bilister – den ene med tilhenger – kjørt inn i hverandre i nærheten av Bellevue og begrenset fremkommeligheten.
Martin prøvde å se det ironiske i situasjonen. Han satt bokstavelig talt fast på det stedet som var årsaken til møtet med banken. Vest for veien bredte det åkerlandet seg ut som Glennfalks Eiendomsutvikling hadde kjøpt med tanke på å bygge fire hundre nye boliger. Leiligheter, rekkehus og frittliggende eneboliger i en urban bygd. Det var slik de hadde solgt inn prosjektet til kommunen. Bygdas trygghet i kombinasjon med nærheten til det urbane Karlstad.
Politikerne hadde jublet, og Martin hadde trodd at det ville bli en smidig ferd fram til en godkjent detaljplan. Med isteden hadde prosessen trukket ut i tid. Fire år hadde gått med stadig nye spørsmål fra de nidkjære tjenestemennene i bygningsetaten. Da prosjektet endelig fikk grønt lys, hadde boligmarkedet allerede begynt å gi etter. Salgsstarten i vår sammenfalt med økte boliglånsrenter og dommedagsartikler om den kommende lavkonjunkturen.
Martin fikk opp mobilen og tekstet til Torbjörn.
Stopp i trafikken. Blir noen minutter sen. Gå inn så lenge. Han fikk en tommel opp til svar samtidig som tommelens avsender kom til syne på et elleve meter høyt reklameskilt ved siden av veien. Torbjörn Glennfalk smilte bredt og utfordret alle i bilkøen til å kjøpe sin nye drømmebolig i naturskjønne Zakrisdals enger.
Martin hadde først være skeptisk til navnet. Området de skulle bebygge var sannelig ingen eng. Det var et jorde, en granskog
og en nedlagt ammunisjonsfabrikk. Torbjörn hadde imidlertid overtalt ham. De solgte ikke stedet slik det så ut i dag, men slik det kom til å se ut når de var ferdige. Han var god til det, Torbjörn. Å få med seg folk på laget.
Men selv ikke en ukuelig optimist som Torbjörn Glennfalk var upåvirket av motgangen prosjektet møtte. Visjoner var vel og bra, men jo nærmere byggestarten kom, desto viktigere ble tallenes tale.
De hadde bare solgt tjuetre av sytti leiligheter i den første etappen, og ifølge kjøpekontraktene skulle innflytting skje om knapt et år. For å holde den tidsplanen måtte gravemaskinene sette tennene i bakken om et par uker. Det krevde i sin tur at banken betalte ut lånet de hadde bevilget til byggeprosjektet.
Lånetilbudet kom dessverre med et vilkår: Minst halvparten av leilighetene måtte være solgt. Dit hadde de ikke kommet ennå, til tross for helsides annonser i lokalpressen og rabatterte priser. Alt hang i en tynn tråd, og nå ville det ikke gå å skjule det labre salget for banken lenger. Klarte de ikke å reforhandle avtalen i dag, var sjansen stor for at prosjektet gikk i stå.
Martin passerte ulykkesstedet, og trafikken begynte endelig å flyte som normalt igjen. Han prøvde å kjøre inn litt av den tapte tiden, men var likevel ti minutter forsinket da han steg ut av Teslaen på firmaparkeringen i Mitt i City-senterets P-hus. Derfra var en kort springmarsj til Swedbanks kontor på den andre siden av torget.
Resepsjonisten kjente ham igjen og viste vei til et av møterommene. Gjennom glassveggen mot korridoren så Martin hvordan sjefen hans gestikulerte i stolen. Han gjettet at Torbjörn var i ferd med å dra en av sine mange historier fra et liv i eiendomsbransjen. Den kanarigule pikégenseren strammet over magen, og håret strittet som vanlig til alle kanter. Han minnet mer om en aldrende reiseleder på et charterhotell enn en forretningsmann.
Torbjörn lyste opp da Martin åpnet døra.
«Kom inn og sett deg,» sa han. «Jeg fortalte akkurat Henry om den danske arkitekten, han med krokodilleskoene.»
Bankmannen reiste seg og rakte fram hånda.
«Hei, Martin, det var en ulykke på veien, hørte jeg. Ikke noe stygt, vel?»
«Nei da, men det ble kø inn mot byen. Beklager at jeg ble sen.»
«Det går bra. Vil du ha kaffe?»
Martin lot den trådtynne mannen med de buskete øyenbrynene servere ham en kopp. Henry Håkansson hadde vært kontaktpersonen deres i banken så lenge han kunne huske og hadde blitt forfremmet i takt med Torbjörns voksende geskjeft. Nå var han sjef for alt av lån til eiendomsbransjen og hadde sluppet den direkte kontakten med samtlige kunder utenom Glennfalks Eiendomsutvikling.
Torbjörn fortsatte å skravle i vei. Martin hørte på med et halvt øre. Han hadde alltid hatt vansker med den sosiale delen av forretningslivet. Ritualene som omga selve forhandlingene. Ekstra plagsomt ble det på dager som denne, da alle visste hvor mye som sto på spill og likevel lot som om alt var som vanlig.
Det eneste Håkansson ville vite, var hvor mange leiligheter de hadde solgt. Han kom til å nærme seg spørsmålet med stor finfølelse, men til slutt uansett stille det. De ville bli nødt til å svare, og så ville møtet begynne på ordentlig.
Hvis Torbjörn var grepet av stundens alvor, skjulte han det godt. Han styrte samtalen akkurat som han pleide. De var innom så vel familieliv som Färjestads backoppstilling før Håkansson kremtet og trakk oppmerksomheten mot møtets egentlige dagsorden.
«Vi i banken er stolte av det lange samarbeidet med Glennfalks Eiendomsutvikling,» sa han med en ny, formell tone i stemmen. «Samtidig er vi selvfølgelig klar over situasjonen på boligmarkedet. Mange av kundene våre på privatmarkedet sliter tungt akkurat nå, og jeg antar at dere også får kjenne på det.»
Martin trakk stolen nærmere bordet, klar til å ta en mer aktiv rolle i møtet nå som de hadde kommet inn på vesentlighetene. Han skulle akkurat til å ta ordet, da Torbjörn brøt inn og svarte for ham.
«Et godt produkt lar seg selge i alle konjunkturer. Har du sett på prospektet for Zakrisdals enger?»
«Selvsagt,» sa Håkansson. «Leilighetene er virkelig noe utenom det vanlige.»
«Nettopp, og det er hele forskjellen. Folk flytter sammen og får barn også i dårlige tider. De må ha et sted å bo og mer enn det, et sted å lengte til og drømme om. Det stedet er Zakrisdals enger.»
Håkansson kikket bort på Martin. De hadde ofte møter uten Torbjörn. Mer på detaljnivå, der basispunkter og eksakte løpetider for ulike lån ble forhandlet fram. Bankmannen visste at når det gjaldt harde fakta, var Martin en bedre person å snakke med enn bedriftens karismatiske administrerende direktør.
«Er det ditt bilde av situasjonen også, Martin?» sa han. «At det finnes en etterspørsel etter leiligheter i denne prisklassen?»
Martin kjente svetten bryte ut i håndflatene som hvilte mot lårene under bordet.
«Det tar kanskje litt lengre tid å komme i havn,» sa han. «Men interessen er der ute, definitivt.»
Det var så langt han kunne strekke seg uten å fare med usannheter. Håkansson åpnet en mappe på bordet og bladde i papirene.
«Når det gjelder salget, er bankens krav at trettifem leiligheter skal være solgt før vi kan betale ut den første delen av lånet.»
«Det er vi selvfølgelig klar over,» sa Martin.
Lenger kom han ikke før Torbjörn løftet dokumentmappen fra gulvet og la den på bordet med et smell. Både Martin og Håkansson skvatt til av den plutselige lyden.
«Jeg visste ikke at dere var så lettskremte, gutter.»
Torbjörns smil var det samme som på reklameskiltet Martin hadde kjørt forbi på vei dit, bare litt gulere i fargen. Med stigende forundring så han sjefen åpne dokumentmappen og rekke en bunke papirer over til bankmannen.
«Vær så god, trettisju signerte kjøpekontrakter.»
Håkansson smilte han også, åpenbart lettet over å slippe en ubehagelig samtale med bankens beste kunde. Martin var mest
av alt forvirret. Når hadde alle disse salgene skjedd? Og hvorfor hadde ikke han – viseadministrerende direktør og prosjektleder for Zakrisdals enger – blitt informert?
Samtidig var det selvfølgelig gode nyheter. Med finansieringen sikret ville byggingen kunne gå i gang i henhold til planen, og når husene vel sto der, ville det bli mye enklere å selge de resterende leilighetene. Arkitekttegninger var vel og bra, men de kunne ikke erstatte virkeligheten.
«Godt jobbet,» sa Håkansson og gratulerte med suksessen. «Jeg skal sørge for at dere har pengene på konto allerede i dag.»
Han slo sammen mappen og lente seg tilbake i stolen.
«Min eldste datter skal studere på universitetet neste år. Kanskje en idé å kjøpe en toroms til henne i Zakrisdal.»
«Det er klart at jenta skal ha en leilighet,» sa Torbjörn. «Bare ikke vent for lenge, de beste har allerede gått.»
Håkanssons veldige øyenbryn spratt opp i pannen da han lo. «Sånn snakker en ekte selger.»
5.
John vå K net av lyden av klirrende glass og tallerkener. Han strakte seg etter mobilen og lurte på hvorfor den ikke hadde vekket ham i tide. Forklaringen var enkel, han hadde glemt å sette på alarmen.
Han brettet dyna til side og kom seg på beina, fornøyd med at han nå hadde fått eget rom å sove i. John hadde presset på sin tidligere husvert om å selge takleiligheten i Empire State til ham. Det var det han kalte det høye huset lengst ute på Bryggudden i Karlstad sentrum, der han hadde bodd i drøyt et år. Tidlig i høst hadde hun til slutt gitt etter, og leiligheten var blitt hans. Det første han hadde gjort som ny eier, hadde vært å hyre en snekker til å sette opp noen innervegger i den åpne planløsningen.
Det kom lyder fra kjøkkenet igjen. Nicole lo, og John kjente umiddelbart en varme i brystet. Han fikk på seg et par treningsbukser og en T-skjorte, og gikk ut for å spørre hvordan hun hadde hatt det på skolen.
Ved siden av jenta ved oppvaskbenken sto Kerstin og hjalp henne med å knekke et egg. Kvinnen i forkle hadde kommet inn i livet deres for to måneder siden via et firma som formidlet leksehjelp i hjemmet.
«Vi lager kjøttboller,» sa Nicole og så opp fra bollen med deig. «Ordentlige, altså, ikke ferdige fra en pakke.»
Hun hadde vokst kraftig i løpet av sommeren og trengte ikke lenger å stå på en krakk for å nå opp.
«Unnskyld hvis vi vekket deg,» sa Kerstin.
«Det går helt fint,» sa John. «Jeg hadde egentlig tenkt å stå opp tidligere.»
Kerstin hadde kommet som en gave fra oven da han nesten hadde gitt opp å finne en privatlærer til Nicole. Kandidatene
fra leksehjelpfirmaet hadde alle vært mellom sytten og tjue og manglet akademisk utdanning. John mailet og tilbød seg å doble timesatsen hvis de kunne skaffe fram noen med de rette kvalifikasjonene. Svaret kom raskt i en mail som inneholdt Kerstin Johannessons CV. Hun var sekstifire år gammel og hadde tidligere jobbet på mellomtrinnet i en barneskole i Karlstad.
«Vi begynte å gråte ista,» sa Nicole. «Begge to.»
«Det var løken, vennen min,» lo Kerstin. «Det blir sånn når man hakker den.»
Nicole snudde seg mot John.
«Visste du det?»
«Ja, det vet jeg, det blir sterkt for øynene,» sa han og funderte på når han sist hadde hakket en løk, det måtte ha vært flere år siden.
Han gledet seg over hvor godt jenta trivdes. Nicoles tidligere erfaringer hadde gjort henne reservert overfor nye mennesker, spesielt voksne. Men Kerstin hadde ikke latt seg stresse. Hun hadde bygd opp tillit steg for steg og på kort tid klart å komme innenfor det harde skallet.
John forlot kokkene på kjøkkenet og trakk seg unna til et annet av de avskilte rommene som snekkeren hadde bygd til i leiligheten. Det lå midt mellom hans eget soverom og Nicoles, og fungerte som hjemmekontor. Han ringte til vakthavende på politihuset og spurte om det hadde skjedd noe i voldtektssaken på Hotell Royal.
«Nei, det er ingen nye merknader i saken,» sa stemmen etter å ha kneppet på tastaturet. «Den siste var fra deg selv i dag tidlig.»
«Så offeret har ikke latt høre fra seg?»
«Det virker ikke sånn, dessverre.»
John takket og avsluttet samtalen. At kvinnen ikke ga seg til kjenne, gjorde ham frustrert. Hvorfor var hun så redd for å legge inn en politianmeldelse? Og hvem var det som hadde utsatt henne for overgrepet?
Han så på klokka, den var ikke mer enn halv tre. Antagelig åpnet baren i kjelleren på Royal først om et par timer. Han kunne i ro og mak spise kjøttboller med Nicole og likevel rekke til hotellet og snakke med bartenderen før bargjestene ankom.
t ia G o Moreira var en kortvokst ung mann med velstelt fippskjegg. Han hadde hvit skjorte og et svart slips som forsvant under hotellets vinrøde vest. Det rådde ingen tvil om at kjellerbaren var hans kongedømme. Den portugisiske bartenderen hadde forvandlet det underjordiske rommet til en liten bit av hjemlandet. Veggene og bordene var prydet med dekorative fliser med fargeglade mønstre, langt fra den dystre stemningen som rådde i lobbyen, en etasje opp.
«Er du politimannen som var her i natt?» sa Tiago etter at John hadde presentert seg.
Aksenten var svak, men likevel hørbar. Det ante John at det var omtrent sånn folk oppfattet den svensken han selv snakket, selv om portugisisk aksent lød veldig annerledes enn den amerikanske.
«Ja, det stemmer.»
Bartenderen sukket og ristet på hodet.
«For noen forferdelige greier. Cornelius fortalte meg det.»
«Jeg vil gjerne stille deg noe spørsmål, hvis du har tid?» sa John og tok opp notisblokka.
«Ja visst, ikke noe problem,» sa Tiago. «Jeg åpner ikke før rundt seks. Kan jeg by på noe?»
John takket nei og slo seg ned på en av de høye barkrakkene.
«Ifølge Cornelius fikk du besøk her nede i går kveld ved nitiden,» sa han. «En kvinne i trettiårsalderen med kort blondt hår. Husker du henne?»
«Ja visst, hun er gjest på hotellet. Hun satt der borte.»
Tiago pekte mot et bord i det ene hjørnet.
«Var hun alene?» sa John.
«I begynnelsen. Men så fikk hun selskap av en mann. Det må ha vært han som … forgrep seg på henne. For noen svin det finnes, altså.»
John våknet til. Trøttheten han hadde kjent i bilen, ble erstattet av det velkjente adrenalinrushet.
«Vet du hvem mannen er?»
«Nei, dessverre. Jeg har sett ham her noen ganger, men aldri pratet ordentlig med ham. Han holder seg for seg selv.»
«Hvordan ser han ut?»
Tiagos øyne smalnet da han prøvde å fremkalle bildet av mannen.
«Han er betydelig eldre enn henne, minst femti. Mørkt hår, tror jeg. Ikke direkte tjukk, men litt overvektig. Alt har satt seg i en kule på magen, skjønner du hva jeg mener?»
John nikket, nøye med ikke å si noe som kunne påvirke signalementet.
«Og hvordan var han kledd?»
«Det er vanskelig å huske,» sa Tiago. «Men han var ikke pyntet, ikke noen dressjakke eller slips.»
John gjorde et notat i blokka. Så tok han fram mobilen fra lomma og viste bartenderen et av bildene han hadde tatt av skinnhanskene i kvinnens rom.
«Kjenner du igjen de der?»
Tiago lente seg over disken og så nærmere på fotografiet.
«Nei, men hansker er ikke noe man har på seg innendørs. Han kan ha hatt dem i jakkelomma eller i en veske.»
«Hadde han det?» spurte John. «En jakke eller en veske?»
«Jeg vet ikke,» sa Tiago. «En jakke hadde han kanskje, men jeg husker ikke hvordan den så ut.»
John stakk telefonen i lomma igjen. Han bestemte seg for å prøve metoden med å la bartenderen gjenoppleve gårsdagskvelden.
«Kvinnen var altså alene da hun kom ned hit,» sa han. «Bestilte hun noe?»
«Ja, en øl. Jeg skjenket den opp her i baren, og hun tok med seg glasset til bordet.»
«Var det flere gjester her da?»
«Noen stykker. Fem, seks kanskje.»
«Var mannen en av dem?»
«Nei, han kom senere. Etter en halvtime sånn cirka.»
«Fikk du inntrykk av at han og kvinnen kjente hverandre?»
«Nei,» sa Tiago. «Han satte seg ved et annet bord.»
«Så de så ikke ut til å ha avtalt et møte her?»
«Nei, sånn oppfattet jeg det ikke.»
John gjorde et nytt notat på blokka.
«Hvordan gikk det til at de havnet ved samme bord?» fortsatte han.
Tiago trakk på skuldrene.
«Det vet jeg faktisk ikke. Jeg var oppe hos Cornelius en liten tur, og da jeg kom tilbake, hadde han flyttet seg til stolen ved siden av hennes.»
«Og hvor lenge ble de værende?»
«Til jeg stengte ved midnatt. Han betalte regningen for begge to, kontant dessverre.»
John bannet innvendig. Hva var det som feilte dette hotellet? Svenskene betalte med kort absolutt overalt utenom akkurat her.
«Vet du hvor de gjorde av seg etterpå?» sa han.
«De gikk opp trappa til lobbyen, men etter det aner jeg ikke. Jeg ble igjen her, ryddet unna det siste og stengte kassa.»
«Hvordan ville du beskrive stemningen mellom dem?» sa John.
«En klassisk barflørt, de satt litt nærmere hverandre for hvert glass.»
«Så det var en gjensidighet der?»
Tiago nikket.
«Ja, absolutt. Men det trenger jo ikke bety at hun ville ligge med ham, eller hva?»
«Det har du selvsagt rett i,» sa John. «Jeg prøver bare å klarlegge hva som skjedde før hun kom ille ut.»
Han kjente mobilen vibrere i lomma. Han fisket den opp og leste på skjermen: Hoffa. Det var Johns forkortelse av Bo Hoffman, sjefen for lenskrims kriminaltekniske team.
«Du får unnskylde meg, men jeg må ta denne.»
Han reiste seg fra barkrakken og gikk utenfor hørevidde.
«Unnskyld at jeg ringer når du har jobbet i natt,» sa kollegaen i telefonen.
«Det går bra,» sa John. «Hva gjelder det?»
Hoffman kremtet.
«Jo, jeg lurer på om du har mulighet til å komme inn tidligere i dag?»
«Hvorfor det?»
«Jeg hadde tenkt å ta det når vi møtes.»
«Noe må du gi meg hvis jeg skal jobbe på fritiden,» sa John.
«Det gjelder hanskene på hotellrommet.»
«Hva mener du? NFC er vel ikke ferdige med dem?»
John visste at Nationellt forensiskt centrum var en flaksehals selv for mer høyprioriterte forbrytelser enn voldtekt. At spesialistene der skulle ha latt saken hans gå foran i køen, virket høyst usannsynlig.
«Nei, det tar nok sin tid,» sa Hoffman. «Men jeg ba en av mine egne teknikere sjekke dem for fingeravtrykk før vi sendte hanskene til Linköping for analyse.»
«Og resultatet?» sa John.
Sjefteknikeren sukket.
«Kom hit, er du snill, helst med en gang.»
d et opprø M te ste MM esurret rundt Martin stilnet, og alle så på Torbjörn. Han hadde kløvet opp på et av skrivebordene i det åpne kontorlandskapet og var klar til å tale til folket.
«Dette, mine venner, er en stor dag for Glennfalks Eiendomsutvikling. Vi har i dag fått klarsignal fra banken til å begynne å bygge Zakrisdals enger.»
En spontan applaus brøt ut blant medarbeiderne, nesten alle tretti var der. Martin hadde fått i oppdrag av sjefen å ordne med bobler til feiringen. Han hadde kjøpt åtte flasker champagne og håpet at det ville holde.
«Som dere vet, er dette ikke noe vanlig prosjekt,» fortsatte Torbjörn. «Det er det største vi noensinne har påtatt oss. For stort, er det mange som har sagt, for risikabelt. Men i dag har vi fått tvilerne til å stilne. Vi har vist dem at de ikke finnes noe som heter for stort eller for vanskelig for Glennfalks Eiendomsutvikling. Og det mine venner er deres fortjeneste. Dere har alle gjort en fantastisk jobb.» Torbjörn rakte begge armene i været og måtte vente til den nye salven av applaus hadde lagt seg før han kunne fortsette.
«Men jeg tror dere er enige med meg når jeg sier at det er én person som har slitt ekstra mye med prosjektet. En urkraft som vi aldri hadde klart oss uten. Martin, kjære venn, kom opp hit!»
Martin ble båret fram av kollegenes skulderklapp og jubel. I speilingen fra en av glassveggene i kontoret så han seg selv gå mot den improviserte scenen. En kort mann med lutende skuldre, brunt krøllete hår og runde kinn. Selv om han ikke lenger var feit, hadde han en tjukk manns ansikt.
Torbjörn dro ham opp på skrivebordet.
«Denne karen her gir seg aldri, det er i hvert fall sikkert,» sa han og la armen om skuldrene på Martin. «Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har trodd at jeg var den siste igjen på jobben og så sett lampen lyse inne på ditt kontor. Uten deg, ingen Zakrisdals enger. Derfor er det ikke mer enn rett og rimelig at du skal utbringe skålen.»
Torbjörn kløv ned på gulvet og hjalp til med å skjenke opp champagne. Martin sto igjen og tok imot de anerkjennende blikkene. Han fikk et glass i hånda og plinget i det med en penn fra innerlomma på dressjakka.
«Dere vet at jeg heller jobber enn prater, så jeg skal fatte meg i korthet.»
Å stå foran et publikum sånn som dette vakte ubehagelige minner fra skoledagene. De svette hendene hans som klemte en blokk med notater, fnisingen fra jentene lengst foran.
«Vi fortjener alle et glass eller to i dag,» fortsatte han. «Men husk: Vi feirer et lite delmål på veien. Zakrisdals enger er et maratonløp som vi knapt har begynt på. I morgen ses vi her klokka åtte og tar fatt igjen. Skål!»
De «skål» han fikk tilbake var spredte og uten større entusiasme.
Martin innså at han hadde lykkes med kunststykket å senke stemningen. Kollegene var klare for fest og ville ikke bli minnet om morgendagen.
Han tok en klunk fra glasset og kløv ned fra skrivebordet. Det burde være et øyeblikk av udelt glede. Likevel gnagde en ubehagelig følelse i ham etter møtet i banken. Martin hadde snakket med Torbjörn etterpå og lurt på hvorfor han ikke hadde fått høre om de nye kjøperne på forhånd. Sjefen hadde viftet bort spørsmålet. Han hadde tenkt å fortelle det før møtet, men Martin hadde vært sen og … ja, det hadde ikke blitt anledning, rett og slett.
Martin fikk øye på den personen han hadde vært på jakt etter hele dagen. Christoffer Rönnmark var salgs- og markedssjef på Glennfalks Eiendomsutvikling, og den som pleiet kontakten med meglerfirmaene som var blitt hyret til å selge boligene i Zakrisdals
enger. Martin trengte seg forbi en gruppe medarbeidere og gikk bort til ham.
«Stor dag i dag,» sa Christoffer og hevet glasset.
«Virkelig,» sa Martin og skjøv kollegaen diskré til siden så de kunne snakke uforstyrret. «Du, disse nye kjøperne. Hvorfor har du ikke sagt noe om dem?»
Christoffer sprakk opp i et smil. Hadde tilbrakt så mye tid med meklere at han hadde begynt å se ut som en selv. Dressen var et nummer for liten, og opp av brystlomma stakk et rosaprikkete lommetørkle.
«Slapper du aldri av, Martin?» sa han. «Jeg tror du kunne trenge det.»
Martin kjente et stikk av irritasjon. Det var noe med hele den selgermentaliteten som han ikke fikset. At saker og ting ikke var så nøye. Hver gang Martin gikk gjennom budsjettene for firmaets prosjekter, ville han kutte ned på markedsføringskostnadene, men Torbjörn sto imot.
«Is og ballonger er ikke din greie, Martin. Men det er viktig, det også,» pleide han å si.
Antagelig hadde han rett. Torbjörn hadde nesten alltid det.
Martin drakk mer champagne og så på Christoffer.
«Jeg er bare nysgjerrig,» sa han. «Hvordan kunne vi gå fra tjuetre til trettisju solgte leiligheter over natta?»
«Akkurat sånn var det faktisk ikke.»
Kollegaens smil sluknet, og stemmen ble skarpere.
«Salg er en prosess,» sa han. «Vi har hatt mange interessenter i det siste, men jeg ville ikke forstyrre deg med leiligheter som nesten var solgt. Det er blekk på papiret som gjelder, og nå kom ketsjupeffekten. Hvis du føler at du er blitt dårlig informert, tar jeg selvsagt det på min kappe. Men jeg ga Torbjörn de gode nyhetene i går ettermiddag og gikk ut fra at han kom til å prate med deg.»
Martin skulle akkurat til å svare da han så Gabriella komme inn i kontorlandskapet. Hun var kledd i en drakt i klassisk snitt med et skjerf rundt halsen. Det skulderlange håret glinset i en dyp kastanjebrun farge. En gang hadde han dristet seg til å spørre hvor
mye penger hun brukte på klær og skjønnhet hvert år – sminke, kremer og hårfarging hos frisøren inkludert.
Gabriella hadde svart at hun ikke betraktet det som en kostnad, men en investering. Hun ga utseendet sitt en femmer på en skala fra én til ti, men visste at hun med litt styling kunne klatre til en sjuer. Selvtilliten som kom med disse to ekstratrinnene, gjorde stor forskjell i jobben, hevdet hun.
Martin kunne ved selvsyn konstatere at satsningen lønte seg.
Gabriella minglet som en proff og hilste på alle uten å bli sittende fast for lenge i en samtale. På et vis var det som om hennes sosiale ferdigheter kompenserte for hans brister. Bare det faktum at folk visste at de hørte sammen, gjorde at han kunne være stille eller snakke om jobben uten å bli ansett som en tørrpinn.
Da Gabriella etter en rekke smil nådde fram til Martin, ble hun straks alvorlig. Hun stilte seg nær og hvisket i øret hans:
«Kom, vi må snakke om det som skjedde i morges.»
Gabriella stengte døra til Martins kontor. Det var stillere her inne, selv om de fortsatt kunne se og høre festen gjennom glassveggen. Dagen hadde vært så intens at han nesten hadde glemt kvinnen som hadde sittet på benken utenfor leiligheten.
«Hvem var den jenta?» sa han og satte seg bak skrivebordet. «Du sa at du kjente henne.»
Gabriella sank ned på gjestestolen. Holdningen ble en annen nå da de var alene.
«Kjenner er vel å overdrive,» sa hun bekymret. «Hun heter Jessica. Jessica Edberg. Jeg traff henne på femtenårsjubileet. Hun var en av servitørene fra cateringfirmaet, vi smugrøykte sammen og pratet en hel del.»
Martin tenkte tilbake på den påkostede jippoen som Torbjörn hadde stelt i stand på en herregård utenfor byen for et par uker siden. For å illustrere at firmaet nå var gammelt nok til å kjøre moped, hadde han ankommet selskapet på en Puch Dakota med Ingrid bakpå. Et bilde av ekteparet Glennfalk med mopedhjelmer
under armen hadde gjennom Christoffers kontakter havnet på forsiden av Nya Wermlands-Tidningen.
«Hva ville hun?» sa han. «Du virket opprørt etter å ha snakket med henne.»
Gabriella nølte, og det fikk Martin til å sette fra seg champagneglasset. Hvis hun var så nøye med å velge sine ord, var det noe viktig hun ville fortelle.
«Jessica er blitt voldtatt.»
«Hva? På jubileumsfesten?»
«Nei, i går natt.»
«Å, fy faen. Men hvorfor kom hun til deg hvis dere knapt kjenner hverandre?»
«Ja, det er nettopp det.»
Gabriella senket stemmen og lente seg fram over skrivebordet.
«Hun sier at det var Torbjörn som gjorde det.»
Martin ble taus og stirret på henne.
«Mener du alvor?» fikk han presset fram.
Gabriella nikket.
«Ja, det er forferdelig. Jessica ville snakke med en som kjenner ham og vet hvordan han ville reagere hvis hun går til politianmeldelse. Hun er livredd, stakkar.»
Martin lukket øynene litt og prøvde å ta kontroll over de løpske tankene. Han kunne høre Torbjörns muntre stemme i surret fra kontorlandskapet. Sjefen kunne umulig være skyldig i et sånt overgrep. Det måtte være noen andre.
«Gabriella,» sa han. «Fortell nøyaktig hva den dama sa til deg.»
Kjæresten så alvorlig på ham.
«De møttes i baren på Hotell Royal i går kveld. Av en eller annen grunn bor Jessica der for tiden.»
Martin så for seg det slitne hotellet som lå skrått over gågata fra kontoret. Han visste at Torbjörn pleide å gå dit av og til og ta en øl når han ville være i fred.
«Det hadde vært flørtende stemning mellom dem på jubileumsfesten,» fortsatte Gabriella. «Så da Torbjörn fikk øye på henne, kom han bort og tok opp tråden. De snakket i flere timer,
og da baren stengte, ble hun med ham til kontoret for å ta en siste drink.»
«Hit?» sa Martin. «Gikk de hit?»
«Ja, hun sa at de var inne hos Torbjörn.»
Gabriella nikket mot rommet som lå vegg i vegg. Martin så på gipsplatene og stenderne som skilte hans arbeidsplass fra sjefens. Det var bare han og Torbjörn i firmaet som hadde egne kontorer, alle andre jobbet i landskap.
«Da han ble nærgående, avviste Jessica ham og ville gå derfra,» sa Gabriella. «Men det ga Torbjörn blaffen i og hadde sex med henne.»
Martin ristet på hodet. Han visste at Torbjörn hadde vært notorisk utro mot Ingrid opp gjennom årene, så den biten kunne stemme, selv om sjefen dyrt og hellig hadde lovet å forbedre seg. Men at han skulle ha tvunget seg på en kvinne mot hennes vilje … nei, det kunne ikke være sant.
«Han skammet seg tydeligvis etterpå og kunne ikke se henne i øynene,» sa Gabriella med avsmak i stemmen.
Martin ville ikke innrømme det, men akkurat nå kretset tankene hans mest rundt hva en voldtektsanklage ville gjøre med Zakrisdals enger og firmaet generelt.
«Vet du om Jessica har kontaktet politiet?» sa han. «På deg hørtes det ut som om hun ikke hadde bestemt seg.»
«Nei, hun er usikker. Hun skammer seg og føler seg dum som ble med Torbjörn alene til kontoret. Jeg forklarte at det ikke har noe med saken å gjøre, at et nei alltid er et nei, men jeg vet ikke hvor godt hun hørte etter.»
«Jeg forstår,» sa Martin. «Hva gjorde hun etter at hun og Torbjörn skiltes?»
«Gikk tilbake til hotellet og brøt sammen på rommet. Noen måtte ha hørt henne gråte, for nattportieren banket på og spurte hvordan det gikk. Hun fortalte at hun hadde blitt voldtatt, og da ringte han politiet.»
Martin rettet seg opp i stolen.
«Vent litt, nå henger jeg ikke med. Du sa jo at hun ikke hadde snakket med politiet.»
«Det har hun ikke heller,» sa Gabriella. «Hun stakk derfra før de rakk å avhøre henne. Hun gjemte seg i en trappeoppgang i flere timer, før hun søkte opp adressen min og tok den første morgenbussen ut til Skoghall. Nå vet hun ikke hva hun skal gjøre, det var derfor hun ville snakke med meg.»
«Og hva sa du til henne?»
Ute i kontorlandskapet hadde en selvutnevnt DJ satt på musikk. En av ABBAs mange glitrende hits lekket inn gjennom glassveggen.
«Jeg sa at hun burde gå til politiet, og at jeg i så fall blir med henne. Men beslutningen må være hennes. Hun skulle tenke på det og ta kontakt når hun hadde bestemt seg.»
Martin nikket ettertenksomt for å vise at han syntes Gabriella hadde handlet klokt. Men inni ham bredte panikken seg. Hvordan kunne hun så lettvint oppfordre en kvinne hun bare hadde truffet én gang tidligere, til å gå videre med den bisarre anklagen? Hun måtte jo forstå at en telefon til politiet var alt som skulle til for å få hele firmaet til å vakle.
«Har du tenkt å snakke med Torbjörn?» sa Gabriella.
«Ja, det må jeg gjøre,» sa Martin. «I morgen, dette er ikke riktig tidspunkt.»
8.
John par K erte Chrysleren utenfor politihuset og tok heisen til lenskrims møterom i tredje etasje. Hoffman var allerede på plass. Likeså Mona, som tydeligvis også var blitt innkalt til møtet. De satt ved siden av hverandre med hvert sitt kaffekrus.
«Har dere ventet lenge?» sa John.
«Nei, jeg kom akkurat,» sa Mona.
John så på henne, hun virket like uvitende som han om hvorfor sjefteknikeren ville møtes på så kort varsel.
«Skal du også hente kaffe, eller kan jeg bare kjøre i gang?» sa Hoffman og løsnet en knapp i skjorta.
Han lot til å være ubekvem i de fleste klær, bortsett fra den hvite overallen han brukte på åsteder.
«Det går bra, du kan begynne,» sa John og satte seg.
«Jo, som jeg fortalte på telefonen, gjelder det altså fingeravtrykkene på hanskene i den voldtatte kvinnens rom på Hotell Royal. Noen av dem kommer sannsynligvis fra henne selv, de stemmer med avtrykk tatt fra håndtaket til toalettdøra og strømbryteren ved senga.»
«Ok,» sa John og ventet på fortsettelsen.
Hoffman var kjent for å være grundig når han la fram en sak, det var ingen vits i å stresse ham.
«De fleste avtrykkene kommer likevel fra en annen person,» sa han. «Sannsynligvis hanskenes eier.»
«Finnes noen av dem i registeret?» sa Mona.
«Ikke kvinnens, dessverre,» sa Hoffman. «Jeg hørte at dere har problemer med å identifisere henne. Derimot ble det treff på den andre personen, ikke hvilket som helst treff.»
«Hvem?» sa John.
«En fyr som heter Fabian Sjölander. Jeg forstår om dere ikke vet hvem han er, men for oss som har jobbet her en stund, er han mer kjent som Ulvsbymorderen.»
Mona så ut til å bla i sitt indre kartotek over beryktede drapssaker uten at noe gjenkjennelsens lys ble tent i øynene. John prøvde ikke engang, hans visste at han ikke hadde hørt om en gjerningsmann med det tilnavnet.
«En jævlig tragisk historie,» fortsatte Hoffman og ristet på hodet. «Jeg ledet den tekniske undersøkelsen. Det var i mitt første år her i Karlstad, våren 2012.»
«Hva hadde skjedd?» sa Mona.
«En nittenårig gutt som snart skulle gå ut av videregående, gikk amok og stakk i hjel mora si. De bodde på en gård i Ulvsby, noen mil nord for byen. Et typisk misbrukerhjem. Huset var i elendig stand, og det luktet bedrøvelig der inne, husker jeg. Mora – Yvonne Sjölander – lå død på kjøkkengulvet. Det var blod absolutt overalt.»
John visste ikke hvor straffenivået for unge drapsmenn i Sverige lå på den tiden. Men å slippe ut denne fyren hadde helt klart vært et feilgrep.
«Ble han dømt til fengsel eller tvungent psykisk helsevern?»
«Ingen av delene,» sa Hoffman. «Han slapp unna.»
John så forundret på sjefteknikeren. Hvis gjerningsmannen var blitt identifisert, burde det ha vært en enkel sak å pågripe ham.
«Hvordan i helvete skjedde det?»
Hoffman slo ut med hendene.
«Du får kikke i de gamle saksdokumentene. Jeg hadde bare innsyn i den tekniske delen.»
«Husker du om det var flere i familien?»
«Søsken er jeg usikker på, men faren var med i bildet. En ordentlig fyllik, jeg tviler på at han fortsatt lever. Han het Glennfalk til etternavn. Broren er en kjent forretningsmann her i byen. Torbjörn Glennfalk. Han har tjent store penger på å bygge hus og leiligheter.»
John vekslet et blikk med Mona. Ingen av dem visste hvem Torbjörn Glennfalk var. Den korte tiden de hadde vært i Karlstad og den manglende lokalkunnskapen, var unektelig et problem. Hoffman samlet sammen papirene sine og helte i seg det siste av kaffen stående.
«Jeg ville bare gripe sjansen til å gi dere litt forhåndsinformasjon,» sa han. «Den fullstendige rapporten fra undersøkelsen av hotellrommet kommer på mail i morgen.»
«Takk,» sa Mona. «Og gi beskjed så snart NFC er ferdige med lakenene og hanskene.»
At hun tidligere hadde vært imot at John bestilte analysen, lot hun seg ikke merke med.
«Absolutt, det skal jeg gjøre,» sa Hoffman og forlot dem alene med hva det nå var for slags historie de hadde trampet inn i.
Mona reiste seg fra bordet og gikk bort til vinduet.
«Vi må få tak i den fyren,» sa hun og så ut over parkeringen. «Helst før historien lekker ut til media og sirkuset begynner.
Hvordan våger han i det hele tatt å vise seg i Karlstad? Han må jo forstå at risikoen for å bli gjenkjent er overhengende.»
«Ikke hvis han har forandret utseende,» sa John. «Han har antagelig skiftet navn også, og unngår folk som kjente ham tidligere.»
Mona snudde seg.
«Voldtektsofferet på Royal er vår beste sjanse,» sa hun. «Hun ville ikke si hvem gjerningsmannen var, men jeg er helt sikker på at hun kjenner ham.»
John strøk hånda over den barberte skallen. Det var en opplysning i Hoffmans redegjørelse som gnagde i ham. Ulvsbymorderens alder. Han gikk bort til Mona ved vinduet og fortalte om samtalen med hotellets bartender. Den voldtatte kvinnen hadde sittet sammen med en mann den kvelden, og ifølge signalementet var han minst femti år.
«Nå har vi ikke dobbeltsjekket Hoffmans opplysninger,» sa Mona. «Men hvis det stemmer at Fabian Sjölander var nitten da
han drepte mora si, og det skjedde for åtte år siden, da er han tjuesju nå.»
«Nettopp,» sa John. «Så det var neppe ham bartenderen så. Hvilket gjør det mer tvilsomt om Ulvsbymorderen virkelig er voldtektsmannen. Hanskene kan ha havnet på rommet hennes ved en annen anledning.»
«Eller så er femtiåringen uskyldig,» sa Mona. «Kanskje han bare flørtet med henne og tok en høflig avskjed i lobbyen. I så fall må hun ha truffet Ulvsbymorderen senere på kvelden.»
«Det kan hun utmerket godt ha gjort,» sa John. «Det er en tidsluke her. Baren stengte ved midnatt, og telefonen til nødsentralen fra hotellet kom ikke før kvart over to.»
Mona nikket besluttsomt.
«Vi må sette inn alt vi har for å finne henne,» sa hun.
John var enig. Hittil hadde de – med unntak av en enslig patruljes søk om natta – ikke lett aktivt etter kvinnen. Spørsmålet var bare hvordan. De hadde ikke noe navn og ytterst få opplysninger å gå etter.
«Vi burde lage en fantomtegning,» sa han. «Jeg traff henne på hotellet og kan sikkert få fram et ansikt som stemmer brukbart.»
«Det høres bra ut,» sa Mona og gikk mot døra. «Prøv å få tak i noen som kan hjelpe deg, vi må få ut bildet til patruljebilene som snarest.»
Hun stanset og snudde seg.
«Burde vi sende det til avisene også og be om tips fra publikum? Være proaktive istedenfor å vente på at journalistene skal overfalle oss?»
John tenkte seg om, veide fordelene opp mot ulempene. Han kom fram til at den veien ikke bare var stengt, den var direkte livsfarlig.
«Nei, det går ikke,» sa han. «Hvis Fabian Sjölander ser at vi etterlyser kvinnen fra Royal, forstår han at vi har funnet fingeravtrykkene hans på de gjenglemte hanskene. Hun kjenner Sjölander og vet hvilket navn han går under nå for tiden. Kanskje vet hun til og med hvor han bor og kan lede oss til ham.»
Bekymringsrynken i pannen til Mona ble dypere.
«Hvis han i et sånt scenario finner henne før oss …», sa hun uten å avslutte setningen.
«Nettopp,» sa John og kjente en krypende kulde i brystet. «Sjölander har drept før.»
