DEN MYSTISKE MANNEN
Mathias våknet med et rykk. Hele verden ristet. Han tok airpodsene ut av ørene, strakte hals og kikket ned på landskapet under seg gjennom flyvinduet. De hadde begynt nedstigningen til Bardufoss lufthavn.
Susingen fra kabinen blandet seg med kneppene fra Gabriels kamera.
De satt ved siden av hverandre på seteraden, alle tre. Mathias i midten, Sara ved midtgangen, Gabriel ved vinduet. Gabriel tok bilder hele tiden og insisterte på å bruke et vanlig kamera, ikke iPhone som alle andre. Det var bare én av mange ting som gjorde at han hadde rizz.
Mathias så bort på Sara og tenkte at han skulle ønske det bare var Gabriel og ham. Siden påskeferien i Gråskog hadde de hengt mye sammen. Gabriel kom ofte til Bærum, og Mathias hadde også vært
hos ham i huset i Gråskog. Det hendte Sara klaget på at han var så opptatt av Gabriel, men hun hadde ikke noe hun skulle ha sagt. Hun var like opptatt av Adion, som hun hadde blitt sammen med to dager etter at de kom hjem fra påskeferien. Nå var Adion på sommerferie i Pakistan, mens foreldrene hadde syntes det bare var koselig at Gabriel ble med på sommerferie til Senja.
– Da har vi landet, sa faren fra den andre siden av midtgangen da flyet touchet rullebanen.
Mathias, Gabriel og Sara så på hverandre og smilte. Som om ikke det var obvious.
– Og om noen timer er vi på Husøy. Jeg lurer på om stedet er som i den tv-serien? Det er i hvert fall masse natur på Senja. Vi må ta noen gode fjellturer, skravlet moren.
– Jeg vil gjerne ta bilder av midnattssolen, sa Gabriel.
– Det blir mange muligheter for det, nikket faren.
Mathias så på Gabriel – det blonde håret og de blå øynene som han syntes var så fine. Hjertet slo fortere. Selv om de hadde hengt masse sammen og snappet konstant, hadde de ikke snakket om at de var kjærester. Sara gjorde sitt beste for å shippe dem,
men Mathias hadde enda ikke hatt samtalen med Gabriel. Han ville ikke pushe noe.
Flypassasjerene hadde gått ut i midtgangen for å ta håndbagasjen ned fra pakkeluken. Sara hadde fortsatt hodet bøyd over mobilen. Det virket ikke som hun hadde planer om å reise seg.
– Hey, Sara. Vi er fremme, altså.
Mathias dunket tvillingsøsteren i skulderen. Hun løftet hodet og ga ham et irritert blikk.
– Jeg skal bare se ferdig denne TikToken, sa hun og vendte tilbake til mobilen.
Faren blandet seg inn fra midtgangen.
– Du kan se mer på telefonen etterpå, Sara. Nå må vi komme oss av gårde så vi får leid bil, sa han bestemt.
Sara reiste seg, men oppmerksomheten var fortsatt rettet mot mobilen. Hvis hun fant noe som interesserte henne, kunne hun være oppslukt i mange timer. Da var hun umulig å få kontakt med.
Utenfor var himmelen overskyet. Det hadde regnet i Bærum før de dro også, i over en uke. De voksne klaget over at sommerferien regnet bort.
Mathias brydde seg verken om sol eller regn. Så lenge Gabriel var med på turen, kom han til å ha
det nice uansett. Tiden stanset liksom når han var sammen med Gabriel. Ikke noe annet betydde noe.
– Dette ser seriøst ikke ut som en flyplass, sa Gabriel og slo ut med hånden.
Mathias var enig. Bardufoss var den minste flyplassen han hadde sett.
Det tok en halv time før de fikk bilen og kunne stable seg og bagasjen inn i den. Mathias satt i midten i baksetet, med Sara og Gabriel på hver side. Akkurat som i flyet. Gabriel hadde dratt frem kameraet igjen. Eller, aldri egentlig lagt det bort. Han så alltid verden gjennom fotolinsen.
– Det blir skikkelig fett på Husøy, sa Mathias og smilte.
– Mm, sa Gabriel og fortsatte å bevege på kameraet.
Mathias kjente brått en klump i magen. Var Gabriel litt lei av ham? Kanskje han måtte forsøke å ikke være så innmari på. Han ville ikke risikere at Gabriel ikke orket ham mer.
– Nå kommer vi snart til Senjatrollet her, annonserte faren etter en stund. – Ja, i det minste restene av det, da.
Senjatrollet hadde vært en populær turist-
attraksjon på Senja. Sammen med kafeen som lå rett ved, hadde eierne dyrket sin egen og folks fascinasjon for trollmyten. Men en marsdag i 2019 brant trollet ned. Trollparken sto der fortsatt, men stedet var for lengst stengt for turister. Mathias hadde sett alt om det på TikTok før de reiste nordover.
Mathias rettet blikket ut av bilvinduet. Det var ikke akkurat så mye å se. Han trykket seg inn på Netflix, hadde begynt å følge med på en ny anime.
Det var Gabriel som hadde anbefalt den. Mathias var dypt inne i episode fire da moren ropte:
– Se opp!
Mathias rakk å få et glimt av en mann midt i veibanen før faren tråkket hardt på bremsen. Bilen stanset med et rykk som fikk setebeltet til å stramme over brystkassen. Hjertet dundret i brystet.
– Seriøst! ropte Sara. Stemmen var redd og skingrende. Faren var allerede på vei ut av bilen. Mathias skalv på fingrene da han løsnet setebeltet.
Hadde faren kjørt på mannen?
Gabriel hoppet ut av bilen, og Mathias fulgte raskt etter. Mannen sto i grøften. Håret var halvlangt og flokete. Han hadde på seg oljehyre. Selv om
Mathias var noen meter unna, kunne han lukte at mannen stinket råttent.
Mannen mumlet noe på et fremmed språk og slo ut med armene.
– I’m so sorry! sa faren på engelsk. – Is everything … Er alt i orden?
Mannen tok noen skritt bakover og sa igjen noe på dette språket. Øynene flakket fra side til side, som om han var redd. Da moren sa hun var lege og strakte ut hånden for å ta på ham, rykket han flere skritt bakover.
Så snudde han seg rundt og sprang inn i skogen. De ble stående igjen og se på hverandre.
– Traff du ham med bilen, Christian? spurte moren.
Hun lente seg litt til siden for å se om det var skader på leiebilen. Han ristet på hodet.
– Men det var jammen nære på, sa han.
De kikket opp mot skogen dit mannen hadde løpt.
– Han var helt weirdo, utbrøt Sara.
– Hva slags språk snakket han? undret Gabriel.
Mathias visste at han hadde hørt språket før. Om han bare kunne komme på det.
Faren og moren visste det garantert, men de fortsatte bare å se på hverandre, taust. Det ble stille en stund før moren sa:
– Han virket fryktelig forvirret, sa hun.
– Russisk! utbrøt Mathias.
De andre snudde seg og så på ham.
– Språket han snakket. Det var russisk. Jeg har sett det i TikToker, om Ukrainakrigen.
– Kanskje han er en spion, da, sa Gabriel, som fortsatt hadde kameraet i hånden. – Shit, jeg burde ha knipset et bilde. Jeg ble bare så creeped out da vi bremset, var redd vi hadde kjørt på ham.
– Det var jeg også, sa Mathias.
De snakket litt om hvorfor mannen oppførte seg så rart, før faren skar gjennom og sa:
– Vi får snakke mer om dette inne i bilen, vi kan ikke henge her.
De kom seg inn i bilen, men stemningen var fortsatt preget av at de nesten hadde kjørt på en mann.
– Kanskje han har stukket av fra fengsel eller noe, foreslo Sara.
Mathias så på henne før han lente seg frem mot forsetet.
– Det finnes vel ikke fengsler her, gjør det vel, pappa?
– Nei, og hvis en innsatt hadde rømt, ville det vært overalt i nyhetene. Jeg har ikke fått med meg noe sånt de siste dagene.
Mathias kikket ned på telefonen til Sara. Hun drev og søkte på Google og TikTok på Russland og spioner.
– Det kan jo faktisk hende han er spion. Politiet har tatt flere russiske spioner i Norge i det siste, sa Sara.
Faren trommet fingrene på rattet.
– Men hva gjør en spion på Senja? Her er det jo ikke så mye annet enn fjell og fisk, sa Mathias.
– Og en militærbase! utbrøt Sara og holdt opp mobilen. – Jeg googlet. Det går en ferje fra Senja til Andøya, og på Andøya finnes det en militærbase, så det er ikke så usannsynlig at han er her for å spionere.
Moren vendte seg bakover:
– Nå må dere roe ned konspirasjonsteoriene. Den mannen var ingen spion!
Ingen svarte. Moren fortsatte:
– Det er ikke slik spioner opererer.
– Nei vel, sa Mathias.
Moren vendte seg fremover igjen. Mathias lente ansiktet mot Gabriel. De var så nære, lårene lå inntil hverandre. Det prikket i hele kroppen.
– Jeg tror også at han kan ha vært spion, sa Mathias litt lavt. – Jeg har lest at russerne har spioner i mange land.
– Det er sykt irriterende at jeg ikke fikk tatt et et bilde, sa Gabriel.
Øynene deres møttes. Det gikk et sug gjennom Mathias.
– Det var definitely noe merkelig med den mannen, gjentok Sara bestemt, men noe lavere.
Mathias var enig. Moren hadde sagt at mannen virket forvirret, men han syntes mer at det så ut som redsel. Flyktet han fra noen? Og i så fall hvorfor? Noe var det, for han hadde sprunget rett ut i veien uten å se seg for. Det var bare flaks at han ikke ble påkjørt.
– Det var i hvert fall bra vi møtte på ham her og ikke på Husøy. Jeg orker ikke enda en skummel ferie, la Sara lattermildt til.
Mathias og Gabriel lo, de også. De hadde fått nok spenning for lang tid under påskeferien i Gråskog, da Gabriel ble kidnappet for at faren skulle presses til å vedta byggingen av leiligheter i Munkemyra, og
Mathias og Sara endte opp med å bli tatt til fange, de også. Mathias tenkte fortsatt på hvordan mennene til Katharina Lydersen hadde forgiftet Munkemyra, slik at flere dyr hadde dødd. Han hadde blitt enda mer opptatt av miljøvern og klima etterpå, godt hjulpet av Gabriel, som var kjempeopptatt av det og allerede snakket om å melde seg inn i Grønn Ungdom.
–Har du fått noen andre nice shots? Mathias så på Gabriel.
–Jepp, vil du se?
–Seff
Gabriel holdt frem fotoapparatet slik at Mathias kunne se displayet. Det var bilder fra flyet, av skyer og himmel, og Nord-Norge sett fra luften. Det var bilder av steder de hadde kjørt forbi. Og så var det et bilde av ham i profil. Mathias kunne ikke huske at Gabriel hadde knipset det.
– Når tok du dette? spurte han.
–Det var … det er ikke rart du ikke husker det, du satt helt i egne tanker, stotret Gabriel. Mathias stirret på bildet. Han hadde en kvise på haken. En liten, ildrød blemme lyste opp og ødela hele bildet.
–Slett det, sa han.
– Seriøst? Det er jo sykt nice.
– Jeg liker det ikke.
– Ok, whatever.
Gabriel hørtes nesten litt såret ut. Han trykket på et par knapper, og bildet forsvant. Mathias stirret foran seg. Gabriel hadde sagt at bildet var nice, ikke at han var nice. Han så bort på Gabriel, som var oppslukt av kameraet. Han angret på den harde tonen. Kanskje hadde han reagert litt for kjapt da han ba Gabriel slette bildet.
Kapittel 2
DEN MERKELIGE RINGEN
Ti minutter senere, etter å ha vært innom en butikk for å kjøpe noe mat, så de Husøy under seg. Det var en liten øy, mest av alt liknet den en grønn skilpadde som lå og koste seg i vannet. En lang molo førte ut til øya. Det var ikke mange hus der. Mathias anslo at det ville ta under et kvarter å gå fra en side av øya og til den neste. Det fremsto som tidenes hyggeligste, mest ufarlige sted.
Faren kjørte sakte over moloen så de kunne nyte utsikten. Måkene skrek på utsiden. På et skilt sto det «Velkommen til Husøy, Perla på Senja». Moren hadde tatt frem mobilen og filmet. Huset de hadde leid via Airbnb, lå litt overfor moloen, helt nede ved stranden. Det var et gult og koselig hus som så gammelt ut. De parkerte utenfor og lempet ut
bagasjen. Gabriel hadde allerede begynt å fotografere huset og området.
– Gud, så flott det er her, sa moren.
Det første som slo Mathias, var at det var så stille. Foruten bølgene som slo mot steinene på stranden, var det knapt en lyd. De hørte verken biler eller den vanlige duren av folk og trafikk han var vant til fra Kolsås.
De gikk opp yttertrappen og låste opp døren. Huset var koselig innvendig også. Det kunne vært fra en interiørkonto på Instagram. Treveggene var hvitmalte. Kjøkkenet var holdt i en gammeldags stil, men så likevel moderne ut. I stuen var det en stor bokhylle, og møbler som minnet Mathias om interiøret hjemme hos farmoren. Han kjente et stikk i hjertet da han tenkte på henne. Hun hadde fortsatt ikke kommet til rette, og de hadde ikke greid å tyde koden i notisboken de fant på hytta hennes. Soveværelsene, tre stykker, lå i andre etasje.
– Dere kan gjerne dele rom, så tar jeg dette? sa Sara og gikk inn på det rommet som lå nærmest trappen.
Mathias så på Gabriel. Det begynte å krible i kroppen da han fikk tommel opp. Han hadde ikke
noe imot å dele rom med Gabriel, for å si det sånn. Da kunne de snakke litt mer privat, uten at Sara hørte.
Og kanskje …
Tankene løp løpsk mens han kikket bort på
Gabriel. Tenkte han på det samme? De hadde ikke kysset enda. Mathias hadde hatt vilt lyst mange ganger, men hver gang han følte det passet, mistet han motet.
Gabriel hadde heller ikke prøvd seg, så kanskje han ikke var så interessert? Kanskje han faktisk bare ville være venner?
Bare muligheten for det, fikk noe til å synke tungt i Mathias´mage.
– Det blir middag om en time, ropte moren fra etasjen under.
– Ok! ropte Mathias tilbake.
De gikk inn på rommet og kikket seg rundt. Det sto en seng på hver side, med hvite nattbord inntil. På veggen hang et maleri av solsikker og en klokke som så gammeldags ut. Et rosa saueskinn lå på gulvet. Det var sikkert ment for å pynte opp, men det så bare teit ut, syntes Mathias. Gardinene var hvite med rosa blomster.
– Skal vi gå ned til stranden mens vi venter på middag? foreslo Gabriel.
Mathias var med. Det ville bli første gang siden de reiste fra Oslo, at han ville få tid alene med Gabriel. Han håpet at Gabriel la igjen kameraet på rommet, for det eneste som kunne stå i veien for tiden deres sammen, var at Gabriel ble for opptatt av å fotografere igjen.
Gabriel rotet rundt i bagen sin etter et eller annet. Mathias studerte ansiktet hans mens han holdt på, han var veldig kjekk. På mobilen hadde han en selfie som Gabriel hadde sendt ham og han hadde screenshottet. Den kikket Mathias alltid på før han la bort mobilen for kvelden.
Mathias skiftet fort til badeshortsen. Han hadde fått den til denne turen og tenkt den var veldig
Gabriels stil. Kanskje han kunne imponere Gabriel litt i vannet?
– Hvor skal dere? spurte Sara.
Hun kom ut av sitt rom og stilte seg foran dem.
– Bare sjekke ut stranden, vil du være med? spurte Gabriel og smilte til henne.
– Gjerne, sa Sara.
Skuffelsen drev gjennom Mathias. Hvorfor hadde
Gabriel foreslått at Sara kunne bli med? Der røyk den muligheten til alenetid.
Kanskje det var fordi Gabriel syntes han var klein?
De gikk ned trappen og fikk på seg skoene i gangen.
Hvis Gabriel hadde følt det samme for Mathias som Mathias følte for ham, ville han vel hatt lyst til at de skulle være sammen bare de to?
Det luktet enda sterkere sjø da de kom ned til stranden. Her og der lå det steiner som floen hadde slipt ned gjennom årenes løp. Tang og tare stakk opp innimellom, ved siden av plastflasker med utvasket etikett.
– Seriøst, hvorfor kaster folk sånt i havet. Det er miljøkriminalitet, sa Gabriel oppgitt.
– Enig, de ødelegger naturen. Mikroplast kan faktisk være farlig om vi får det inn i kroppen, sa Sara.
Hun og Gabriel fortsatte å snakke om miljøvern. Sara var veldig på, nesten overengasjert. Mathias følte seg utenfor. Mens Sara og Gabriel snakket om plast, kikket han ned på stranden. Så ut mot vannet. Var det badetemperatur? De hadde badet flere
ganger ut fra Kalvøya. Han hadde til og med våget å hoppe fra broen, mens Gabriel fotograferte ham.
Det hadde blitt et skikkelig fett shot.
Han stanset og bøyde seg for å snøre opp sneakersene.
– Hva gjør du? spurte Gabriel.
Mathias svarte ikke, fortsatte bare å kle av seg.
Gabriel fulgte opp:
– Skal du bade?
– Nope, bare vasse litt. Jeg må sjekke temperaturen.
– At du gidder! Det er sikkert iskaldt, sa Sara og satte opp en grøssende grimase.
Mathias ble enda mer sikker på at han ville teste vannet. Han gikk forsiktig ned til vannkanten. Et
skjell stakk ham under foten, et øyeblikk ble han redd for at han begynte å blø, men han lot som ingenting.
Så stakk han tærne uti.
Det VAR kaldt, men han ville ikke være en simp. Han vasset uti, måtte stålsette seg for ikke å vise at dette kostet.
– Er det ok temperatur? spurte Gabriel.
– Jada, sa Mathias, og prøvde å være kul. – Kunne vel vært varmere, men …
Nå begynte føttene å venne seg til kulden.
Han så utover det blanke vannet og bestemte seg for å ta noen svømmetak. Kanskje fikk han med seg
Gabriel senere? Hvis han utfordret ham?
Men akkurat idet han ville hoppe fremover, så han noe som glinset nede i sanden, under vannet.
Mathias stakk hånden under overflaten. Da den kom opp igjen, holdt han en gullring. Vanndråpene perlet seg på den gylne overflaten. Han snudde ringen mellom fingrene og studerte inngraveringene. Det kunne se ut som bokstaver eller tegn, men de var helt fremmede for ham.
Han snudde ringen forsiktig mellom tommel og pekefinger og oppdaget et symbol på den ene siden av båndet. En stjerne. Nei, ikke bare en stjerne. Det var en sirkel rundt stjernen, med en slags pil som pekte oppover.
– Fant du noe? ropte Gabriel.
Mathias snudde seg og vasset innover.
– Bare denne, sa han og holdt opp ringen.
Han vasset videre, helt opp dit Gabriel og Sara satt, og viste dem hva han hadde funnet.
– Wow, den ser skikkelig dyr ut, kommenterte Sara.
– Ja, den er sikkert verdt sykt mye, mente Gabriel.
De snakket om at det kanskje var noen fastboende på øya som hadde mistet den da de badet. Eller turister. Kanskje noen savnet ringen veldig.
– Vi kan henge opp plakater eller lapper om at vi har funnet en ring? foreslo Sara.
Begge guttene syntes det var en god idé.
– Kanskje vi får penger av eieren når vi finner ham eller henne? foreslo Gabriel og lyste opp. – En i klassen min fikk det, da han fant en iPhone på Søtt & Gøtt. Han fikk faktisk 1000 kroner i finnerlønn.
Mathias så på ham og vendte oppmerksomheten tilbake til ringen igjen.
– Men hva er alle disse tegnene?
– Kanskje det er en kode? foreslo Sara. – Sånn som i notisboken til farmor.
– Det er i hvert fall ikke latin, sa Gabriel.
Mathias ble stående og studere ringen. Gabriel og Sara også.
– I tillegg til at vi henger opp lapper, går det an å legge ut noe om ringen på TikTok? Det er sikkert noen som vet noe der? forslo Gabriel.
– Ja, sykt bra forslag! Mathias smilte til Gabriel. Han hadde fått mange følgere på TikTok etter at det som skjedde i Munkemyra, kom i avisen og på
TV. Folk han ikke ante hvem var, kommenterte med emojier og ord på det meste han la ut. Noen ville at han skulle følge dem også.
– Film meg, du!
Mathias stilte seg med ryggen mot sjøen og holdt opp ringen, forsøkte å se litt seriøs ut mens han snakket.
– Hei, folkens, jeg fant denne ringen under vann ved Husøy på Senja. Sjekk disse merkelige innskripsjonene.
Han holdt ringen tett opp mot kameraet.
– Hva tror du de betyr? fortsatte han. – Lik og kommenter, så snakkes vi.
Gabriel filmet noen sekunder til og senket telefonen igjen.
– Det ble fett, smilte Gabriel. – Og jeg tror jeg fikk skikkelig bra close up av alle tegnene på ringen.
– Sikker? Jeg følte meg litt cringe.
Mathias fikk telefonen fra Gabriel. De så videoen, alle tre.
– Slay! utbrøt Gabriel.
– Legg den ut! sa Sara.
Mathias la på litt filter og tekst, så var reelen klar.
Etterpå stakk han føttene rett i skoene, uten å ta på seg sokkene.
– Det er middag snart! ropte moren fra verandaen på baksiden av huset. – Jeg har stekt grandis.
– Vi kommer, ropte Sara tilbake.
Mathias studerte ringen mens de gikk opp til huset. Det var som om de mystiske tegnene kalte på ham. Han strøk pekefingeren over båndet og syntes ringen kjentes merkelig varm til å ha ligget under vann. Den var for stor til at han kunne ha den på en finger. Det nærmeste han kom, var å tre den på tommelen.
Faren satt i stuen og skrev på laptopen da de kom inn. Moren trakk akkurat en ferdigstekt Grandiosa ut av ovnen.
– Jeg har stekt fire stykker, håper det er nok! smilte hun.
De gikk bort til kjøkkenbordet og satte seg. Moren hadde allerede dekket på til dem. Fire grandiser skulle holde, slo de fast.
– Vet du hva, mamma! sa Sara. – Vi fant en ring nede på stranden! Eller ja, altså, Mathias fant en ring. Moren tok av seg grytevottene og kom bort for å se på den.
– Det er garantert noen som har mistet den, sa Gabriel.
Mathias rakte moren ringen. Hun kastet den frem og tilbake i håndflaten og mumlet noe om de rare tegnene på den. Så foreslo hun at det sikkert var noen lokale som hadde vært på stranden og badet, og mistet den.
– Kanskje det er noen som har hengt opp lapp om ringen på butikken? Dere kan jo sjekke der etterpå, når vi har spist? foreslo moren.
De hadde allerede snakket om å henge opp lapper selv, forklarte de. Men det kunne jo være at noen hadde kommet dem i forkjøpet. For alt de visste, hadde ringen vært savnet av noen i mange uker eller måneder allerede.
– Vi stikker en tur opp på butikken, ja, sa Mathias.
– Da kan vi kjøpe litt brus og godteri også.
Moren sendte ham blikket, det som sa at hun ikke var helt enig med ham.
– Det er ferie, mamma, klaget han.
– Greit, så lenge dere spiser dere mette på pizza først, sa moren bestemt.
Hun ga ham ringen tilbake. Han løftet den mot ansiktet igjen, studerte den. Det føltes nærmest som
om tegnene hvisket til ham, som om de hadde en hemmelighet det var viktig at han fant ut av. Det gylne båndet liksom glødet. Hvor i alle dager kom denne underlige ringen fra?
