God soppjakt!

Mette Alstad

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: Kristine Lie Øverland

Alle illustrasjoner: Mette Alstad

Foto omslag: Simen Herning

Papir: Amber Graphic 120g

Boka er satt med Proxima Nova

Repro: JK. Morris

Trykk og innbinding: PrintBest, Estland

ISBN: 978-82-489-3570-4

Kagge Forlag AS Akersgata 45

0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Innhold

Velkommen ut! 11

Hvorfor sanke sopp? 13

Soppene – hva skal du se etter? 17

Hva er sopp? 19

Hvordan soppen lever 21

Bli kjent med sopp 25

Sopp satt i system 26

Vitenskapelig navn 28

Soppens anatomi 31

Utseende 31

Andre kjennetegn 42

Sankestæsj – hva trenger du av utstyr? 47

Alltid med på tur 49

Steder – hvordan finne bra soppskog? 55

Ut på tur, aldri sur? 57

Let, og du skal finne 61

Noen hacks til soppjakten 66

Sanke – hvordan gjøre det? 69

Hvordan plukke sopp 71

God og dårlig sopp 72

Dårlig sopp, men kan den fortsatt brukes? 75

Giftig sopp og forgiftninger 78

Spise og lagre – hvordan bruke soppen? 83

Finrense 85

Steke sopp 87

Tørke 89

Samkoke og fryse 94

Sylte 96

Soppsoya 98

Soppene 103

Rør 105

Steinsopper – Boletus spp. 106

Steinsopp – Boletus edulis 109

Rødbrun steinsopp – Boletus pinophilus 111

Bleklodden steinsopp – Boletus reticulatus 113

Gallerørsopp – Tylopilus felleus 115

Skrubber – Leccinum spp. 116

Brunskrubb – Leccinum scabrum 119

Rødskrubb – Leccinum versipelle 121

Svartbrun rørsopp – Imleria badia 122

Svartbrun rørsopp – Imleria badia 125

Kusopper – Suillus spp. 126

Smørsopp – Suillus luteus 129

Ringløs smørsopp – Suillus granulatus 131

Sandsopp – Suillus variegatus 133

Ribber 135

Kantareller – Cantharellus spp. 136

Kantarell – Cantharellus cibarius 139

Trompetsopper – Craterellus spp. 140

Traktkantarell – Craterellus tubaeformis 143

Gul trompetsopp – Craterellus lutescens 145

Svart trompetsopp – Craterellus cornucopiodes 147

Krustrompetsopp – Craterellus sinuosus 149

Pigger 151

Matpiggsopper – Hydnum spp. 152

Blek piggsopp – Hydnum repandum 155

Rødgul piggsopp – Hydnum rufescens 157

Skjellpigger – Sarcodon spp. 158

Granskjellpigg – Sarcodon imbricatus 161

Furuskjellpigg – Sarcodon squamosus 163

Porer 165

Fåresopper – Albatrellus spp. 166

Fåresopp – Albatrellus ovinus 169

Franskbrødsopp – Albatrellus confluens 171

Skiver

173

Kremler – Russula spp. 174

Nøttekremle – Russula vesca 177

Gulrød kremle – Russula decolorans 179

Risker – Lactarius spp. og Lactifluus spp. 180

Mandelriske – Lactifluus volemus 183

Sotriske – Lactarius lignyotus 185

Matrisker 186

Granmatriske – Lactarius deterrimus 189

Furumatriske – Lactarius deliciosus 191

Parasollsopper – Macrolepiota spp. og Chlorofyllum spp. 192

Stor parasollsopp – Macrolepiota procera 195

Rødnende parasollsopp – Chlorophyllum rhacodes 197

Sjampinjonger – Agaricus spp. 198

Åkersjampinjong – Agaricus arvensis 201

Kongesjampinjong – Agaricus augustus 203

Blodsjampinjong – Agaricus silvaticus 205

Giftsjampinjong – Agaricus xanthodermus 207

Matblekksopp – Coprinus comatus 208

Matblekksopp – Coprinus comatus 211

Rimsopp – Cortinarius caperatus 212

Rimsopp – Cortinarius caperatus 215

Andre fasonger 217

Morkler – Morchella spp. og Gyromitra spp. 218

Ekte morkler – Morchella conica, M. esculenta

og M. pseudoviridis 221

Sandmorkel – Gyromitra esculenta

og Blek sandmorkel – G. gigas 223

Skarlagen vårbeger – Sarcoscypha austriaca 225

Røyksopper – Lycoperdon, Calvatia, Bovista, Langermannia 226

De giftigste 229

Fluesopper – Amanita spp. 230

Hvit fluesopp – Amanita virosa 233

Grønn fluesopp – Amanita phalloides 235

Slørsopper – Cortinarius spp. 236

Spiss giftslørsopp – Cortinarius rubellus 239

Butt giftslørsopp – Cortinarius orellanus 241

Flatklokkehatt – Galerina marginata 242

Flatklokkehatt – Galerina marginata 245

Parasollsopper – Lepiota spp. 246

Kastanjeparasollsopp – Lepiota castanea 247

Giftparasollsopp – Lepiota brunneo incarnata 247

Rustbrun parasollsopp – Lepiota boudieri 247

Nyttige nettsteder og nummer 250

Takk 251

Fotokreditering 252

Kilder 253

Velkommen ut!

Hvorfor sanke sopp?

Å, som jeg elsker å plukke sopp. Når våren melder sin ankomst, starter det. Suget etter å finne disse forunderlige krabatene. Vi har ikke mange vårsopper i Norge, men etter en lang vinter er jeg så klar for å begynne at det bryr jeg meg lite om. Fra april leter jeg i gressplener, komposthauger og barkebed. For årets første sopper befinner seg sjelden i skogen.

Når den virkelige soppsesongen så smått setter i gang i juni, er jeg ferdig oppvarmet. Soppblikket mitt er fininnstilt etter uker med saumfaring av nabolagets hager, nå er jeg klar for maratonet. Jeg klager aldri over regn i sommerferien. Regn betyr sopp. Vi soppfolk sitter ikke inne og sturer i grått vær, vi er ute i skogen og jakter. For det er skattejakt vi driver med.

Det verste jeg kan høre folk si, er: «Jeg har ikke tålmodighet til å plukke sopp.»

Selvfølgelig har du tålmodighet til å plukke sopp. Selve plukkingen er kjempegøy! Det er adrenalin. Dopamin. Oksytocin. Å plukke sopp er naturens gamification, det som gjør at vi går timevis i skogen uten å være naturfolk.

Selv er jeg født og oppvokst i byen. Jeg liker ikke insekter, synes ormer er skumle og er livredd for å bli løpt ned av elg. Men når jeg finner sopp, glemmer jeg alt dette. Da går jeg gjennom spindelvev med fjeset først og vinker til elgen uten spor av frykt. Neida, jeg får fortsatt enormt høy puls av å se elg. Du kan ta jenta ut av byen osv. Men det andre er sant. Jeg er et annet menneske når jeg plukker sopp. Jeg er kul, tøff og modig.

Jeg er på soppjakt.

Men å gå i timevis og lete etter sopp uten å finne noe, derimot. Dét er drepen. Og det er her denne boka kommer inn: Føler du deg inspirert? Lurer du på hvordan du skal komme i gang med soppsanking på ekte? Sånn skikkelig? Men så er du kanskje ikke typen til å gå all in i nerdemodus bare fordi du synes noe virker spennende?

Dette er boka for deg!

Her har jeg samlet all kunnskapen jeg har opparbeidet meg opp gjennom årene med nerding så du kan gå rett til resultater, uten de store omveiene. Jeg har også forhørt meg med andre eksperter om deres beste tips og triks for optimal sanking.

God soppjakt! er ikke en ren soppbok, se heller på den som en innføring i en tenkemåte.

I denne boka vil jeg ta deg gjennom sankeprosessen fra begynnelse til slutt. Du vil få innblikk i hvilke teknikker du kan bruke for å lære deg nye sopper, hvordan du går frem for å finne dem, og hva du kan gjøre med soppen du har plukket.

Og så skal du selvsagt få bli kjent med noen av mine absolutte favorittsopper. Nam!

Det er så mange sopper jeg har lyst til å presentere for deg. Alle har dessverre ikke kommet med i denne boka, og å velge dem bort har føltes som å fortelle et av barna mine at de ikke får være med på årets julekort: «Jeg lover deg at du er elsket, det var bare ikke plass til deg denne gangen.»

Når jeg har prioritert sopper, har jeg gått ut fra kriteriene:

→ Lett å lære seg

→ Vanskelig å forveksle med giftige sopper

→ Smaker godt

→ Vanlig i Norge

→ X-faktor

Hvis soppen krysser av i alle boksene er den med. Men noen ganger har jeg latt soppens x-faktor, altså hvor spesiell, god eller kul den er, trumfe hvor lett den er å finne.

I tillegg har jeg tatt med noen av de soppene det er vanlig å ta feil av, såkalte forvekslingsarter.

De farligste soppene vi har her i landet, skal vi også komme innom. For når du kan styre unna disse, kan du plukke sopp helt uten å være redd for de verste konsekvensene om du tar feil.

God soppjakt!

Soppene — hva skal du se etter?

Soppriket er kjempefascinerende og overraskende komplisert. Som soppsankere forholder vi oss bare til en bitteliten del av dette riket. Det skal vi fortsette med. Men vi kan bli mye bedre sankere om vi forstår det helt grunnleggende om hva sopp er. Her kommer derfor en superforenklet og kjapp innføring i sopp.

Hva er sopp?

Sopp er verken en plante eller et dyr. Det er noe midt imellom, et eget rike. Sopp er overalt, de lever rundt oss, på oss og inni oss, og vi er helt avhengige av dem. Vi trenger gjærsopp for å lage brød, og medisiner som penicillin er laget av sopp. Men den største jobben sopp gjør, er å bryte ned organisk materiale. De hjelper ting med å råtne. Uten sopp hadde for eksempel hvert eneste tre som falt i skogen, blitt liggende, og skogen ville vært umulig å gå i!

De fleste av oss tenker på sopp som det vi plukker og spiser. Men det er faktisk bare soppfrukten. Selve soppen holder vanligvis til under bakken eller inni trær, og den er formet som et nettverk av tynne, tynne tråder som kan minne om et rotsystem. Dette nettverket, altså den levende delen av soppen, heter mycel på fagspråket. Mycelet styrer og steller med sitt og kan fint vokse seg stort uten at vi noen gang får se det.

Men når tiden er inne og forholdene ligger til rette for det, bestemmer det seg for å spre genene sine vekk fra der det holder til. Da frukter det seg, og en sopp som vi kan se, popper opp.

Sånn sett kan det å plukke en sopp sammenlignes med å plukke et eple. Vi plukker frukten, mens treet står igjen og fortsetter å leve som før. Frukten er måten treet formerer seg på. Når treet vil spre genene sine, danner det blomster med pollen som kan befrukte andre blomster. Lykkes det, blir blomstene til frukter med frø som dyr kan spise. Slik får treet spredd genene sine langt mer effektivt og over større avstander enn om hvert enkelt eple skulle falle ned på bakken rundt det, eller om hvert nye treskudd skulle skyte opp fra røttene.

Soppfrukten oppfører seg litt som en epleblomst. Den har noe som kalles sporer, som fungerer som en slags sopp-pollen. Når en sopp blir berørt eller plukket, slipper den sporer som sprer seg i luften og kan danne nye sopper langt vekk fra det opprinnelige mycelet.

Når vi plukker sopp i flettekurver og andre hullete beholdere, hjelper vi dem med å spre sporene sine. Sporene frigjøres mens vi går rundt og leter etter flere skatter. Er det ikke nydelig å tenke på at vi bidrar til formeringen av sopp uten å merke det? I Italia, der sopplukking har lang tradisjon, er man pålagt å bruke luftige beholdere som flettekurver når man plukker sopp, nettopp for å bidra til sporespredning.

Vi skal ikke gå mer detaljert inn i hvordan sopper formerer seg, men det er en god grunn til at sporene nevnes. Forskjellige sopper har nemlig forskjellig farge på sporene sine. Og det kan vi bruke når vi vil finne ut hva slags sopp vi har med å gjøre. Mer om det senere.

Hvordan soppen lever

Av en eller annen grunn er alt liv på planeten avhengig av grunnstoffet karbon. Planter driver med fotosyntese, som i all enkelhet betyr at de klarer å lage sukker (som inneholder karbon) fordi sola skinner på dem. Og siden sola har bestemt seg for at ikke alle skal få være med på leken, må dyr spise planter for å få i seg sukkeret. Er du derimot et dyr som bare spiser andre dyr, må dyret du spiser, ha spist en plante, eller dyret før der igjen (eller der igjen) må ha gjort det. Noen må, på et eller annet tidspunkt, ha spist en plante, for vi klarer oss ikke ene og alene på solskinn.

Husker du jeg skrev at sopp verken er plante eller dyr? Likevel tror jeg de fleste av oss tenker på sopp mer som en plante. De gjør jo ikke akkurat så mye ut av seg der de står, dønn stille på skogbunnen. Ikke lager de voldsomt med lyd heller. Likevel holdes soppene fullstendig utenfor fotosyntese-leken. Så i likhet med dyr må de få i seg livsnødvendig karbon på andre måter: De må spise for å overleve.

Sopp spiser ikke ved å dytte ting inn i gapet; de spiser med hele kroppen. Og da mener jeg ikke soppfrukten som vi plukker, selv om den rent utseendemessig ligner mest på en kropp i mine øyne. Det er mycelet, dette nettverket av sopptråder som lever under bakken, som utgjør den egentlige soppkroppen. Det er den som trenger næring for å vokse.

Og på samme måte som dyr, har ulike sopper utviklet forskjellige taktikker for hvordan de skal få i seg mat.

Sopper som jobber for føden

Hver dag, hele tiden, foregår det en transaksjon mellom sopp og planter (i hovedsak trær), uten at vi merker noe som helst til det. De to partene har inngått en avtale om å hjelpe hverandre ved å utveksle næringsstoffer. Samarbeidet foregår nede i jorda, rundt treets røtter.

Jeg liker å tenke på det som bittesmå grensestasjoner der varer som er produsert i ett land, byttes med varer som er produsert i et annet.

Soppen fletter de tynne trådene sine sammen med og rundt planterøttene og lager en forbindelse mellom de to enhetene. Nå er det åpent for byttehandel. Med sine tynne sopptråder henter soppen effektivt opp mineraler og vann fra jorda rundt seg. Dette tilbyr den treet, som med sine grove planterøtter har vanskeligere for å gjøre det samme. Til gjengjeld får soppen servert sukkerstoffer som er laget med fotosyntese.

På fagspråket kalles dette samarbeidet sopprot eller mykorrhiza. Jeg har ingen god huskeregel for ordet mykorrhiza, men sopprot er nesten selvforklarende hvis du tenker på det. Når en sopp samarbeider med en planterot, lager de sopprot: sopp + rot = sopprot. Både sopp og tre er helt avhengige av dette samarbeidet for å overleve. De lever i symbiose. Hvis en sopp har denne måten å ta til seg næring på, vil den ikke kunne leve uten treartene den samarbeider med. Og som i de fleste samarbeid funker noen bedre sammen enn andre. Noen sopparter kan danne sopprot med mange forskjellige trær, mens andre er mer kresne og samarbeider nesten utelukkende med et bestemt treslag.

Så godt som alle skogsopper lever på denne måten. Årsaken til at vi finner soppene i skogen, er rett og slett at det er der det er flest trær.

Eksempler på sopper som danner sopprot: → Steinsopper, kantareller, trompetsopper, kremler, risker og skrubber

Sopper som spiser de døde

En annen taktikk for å få i seg næring er å spise døde planter.

Igjen er det nettverket av sopptråder som går i gang. Som lange, tynne fingre fletter de seg rundt og graver seg inn i det mycelet måtte få lyst til å fortære. Ved hjelp av enzymer brytes maten ned til en masse av deler som er små nok til å kunne tas opp i soppkroppen. Prosessen er ganske lik det som skjer i vår egen kropp når vi spiser, med den forskjellen at den foregår på utsiden.

Sopper som lever på denne måten, kalles nedbrytere, nettopp fordi de bryter ned dødt organisk materiale. Og for en jobb de gjør! Sammen med bakterier er det disse soppene som står for opprydningen av det meste som dør på jorda.

Disse soppene er ikke avhengige av å vokse sammen med trær, men de kan fint favorisere visse typer plantemateriale. Det er ikke uvanlig å finne disse soppene i gressplener og blomsterbed, eller langs jorder og veier.

Eksempler på sopper som er nedbrytere:

→ Sjampinjonger, parasollsopper og matblekksopp

Sopper som spiser de levende

En tredje gruppe er sopper som lever av å spise levende planter og annet organisk materiale. De tar til seg næring på en måte som skader det de spiser av, men uten å gi noe tilbake. Denne måten å livnære seg på kalles parasittisk ; soppene lever som snyltere. Men siden det ikke er så mange av dem vi som soppsankere forholder oss til, beveger vi oss videre.

Bli kjent med sopp

Når vi soppsankere snakker om sopp, er det altså ikke nettverket av sopptråder vi sikter til, men den delen av soppen vi kan plukke –soppfrukten. Og selv om vi (bokstavelig talt) bare skraper i overflaten av soppriket, er det ikke småtteri vi forholder oss til. I Norge alene regner man med at det finnes rundt 5000 forskjellige storsopper –sopper som danner soppfrukter som vi kan se med det blotte øye.

Puh! Overveldende! Heldigvis trenger vi ikke tenke på alle soppene vi ikke kan, vi trenger ikke engang prøve å lære oss alle.

Det er mye enklere å fokusere på soppene vi kan og har lyst til å kunne. Å lære seg sopp er litt som å få nye venner. Når du går på gata, forholder du deg ikke til alle menneskene du møter, men du stopper sikkert opp når du får øye på en du kjenner.

Og noen ganger, særlig i starten av et nytt bekjentskap, tar du feil og vinker til en ukjent. Det er litt flaut, men helt forståelig, for folk kan være ganske like. For å skille mennesker fra hverandre kobler vi en rekke kjennetegn. Hår, øyne, nese, lukt, stemme. Og jo oftere vi er sammen med noen, desto lettere blir det å kjenne dem igjen.

Sånn er det med sopp også. Alle sopper har bestemte karaktertrekk som skiller dem fra hverandre. I starten kan det virke umulig å se forskjell, men etter hvert går det som en lek.

Mange av oss er veldig redde for å ta feil sopp, men få av oss er redde for å plukke feil røde bær når vi for eksempel plukker rips. Vi bare vet hvordan rips skal se ut, uten å tenke over alle de sensoriske kjennetegnene hjernen vår kobler sammen når vi ser en ripsbusk og skjønner at det er trygt å plukke. På samme måte kan du bli trygg på sopp. Stikkordet er mengdetrening: Når du har sett en sopp mange nok ganger, begynner du å kjenne den igjen, selv om fasongen og fargen ikke er helt lik hver gang.

Og du trenger ikke lære deg alle samtidig. Start med én eller to. Så avanserer du med to nye neste sesong, og neste sesong. Og neste sesong.

Det kan virke kaotisk i begynnelsen, men det finnes et system. For at det skal bli lettere å lære seg forskjellige sopper, bør vi vite hva vi skal se etter, og hvordan vi skal sortere det vi finner.

Sopp satt i system

Som alt annet liv på jorda sorteres også soppene i grupper. Vi er på høyt nerdenivå når vi beveger oss inn på temaet biologisk systematikk . De neste setningene kommer muligens til å gå over hodet på de fleste av oss. Men jeg må forsøke å forklare det likevel, siden en viss forståelse av akkurat dette gir et godt grunnlag for å lære forskjellige sopparter.

Målet med biologisk systematikk er å sette alle livsformer på jorda inn i et system som vi alle kan være enige om. Systemet er hierarkisk, og nesten helt på toppen regjerer rikene. Vi har for eksempel dyreriket, planteriket og mest relevant for denne boka: soppriket.

I den andre enden, helt på bunnen, har vi det vi kaller arter. En art regnes som den mest grunnleggende delen av biologisk systematikk og defineres som en gruppe individer som kan få fruktbare avkom med hverandre.

Mennesket er regnet som en art fordi vi klarer å få barn med hverandre, som igjen klarer å få nye barn. Til sammenligning regnes hest og esel som to forskjellige arter selv om de kan få barn sammen, siden avkommet deres, muldyret, ikke er fruktbart.

Definisjonen på art er ikke perfekt, for det tas utgangspunkt i kjønnet formering, og ikke alle levende organismer formerer seg seksuelt (for eksempel flere sopparter). Men det er heldigvis ikke vårt problem. Vårt mål er ikke å oppdage nye arter, men å forholde oss til dem som allerede har fått sin plassering i systemet.

Arter som er beslektet med hverandre, grupperes sammen til neste ledd i systemet: slekt . Det er ingen overlapping mellom slektene, og det betyr at en art bare kan høre hjemme på ett sted. Så selv om en slekt kan bestå av mange arter, kan ingen arter tilhøre mer enn én slekt. Med andre ord: Alle arter har en unik plass i systemet!

Slektene på sin side er samlet i familier, som er samlet i ordener, som er samlet i klasser, som er samlet i rekker, som er samlet i riker, som er samlet i domener.

Og det, min venn, er for mange ledd å forholde seg til. Så det gidder vi ikke. Men det er nå i hvert fall sånn det biologiske systemet er satt opp, og jeg synes det er ganske kult at noen har orket å lage et system som faktisk fungerer.

Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette hierarkiet, er at vi som sopplukkere faktisk kan bruke det til noe fornuftig, i alle fall når vi konsentrerer oss om de to nederste nivåene: art og slekt.

Det har seg nemlig slik at alle arter i verden har et vitenskapelig navn på latin. Og dette navnet er satt sammen på denne måten: Slekt art.

Ut fra menneskers vitenskapelige navn, Homo sapiens, kan vi lese at vi er arten sapiens i slekten Homo. Og sånn funker det med sopp også!

Vitenskapelig navn

Jo mer jeg lærer om sopp, desto gladere blir jeg i å finne ut hva soppen egentlig heter. I en hvilken som helst soppbok vil det vitenskapelige navnet på en sopp være presentert sammen med det lokale navnet – alltid i kursiv. Gjemt i den snirklete, kompliserte sammensetningen av bokstaver skjuler det seg altså både hva sopparten heter, og hvilken slekt den tilhører.

Steinsopp, eller Boletus edulis som den også heter, er ifølge dette systemet arten edulis i slekten Boletus. Jeg liker å tenke på vitenskapelige navn som en «Etternavn, fornavn»-presentasjon av soppene.

«Se hvem som går der, arten mette i slekten Alstad. Det er veldig typisk å observere en Alstad mette her inne i tykkeste granskogen. Hun er sikkert på jakt etter Boletus edulis.»

En steinsopp er ikke lenger bare en steinsopp, men også samlebetegnelsen for slekten steinsopper, Boletus. Og når man snakker om slekten uten å nevne noen av artene, legger man til spp., som står for species pluralis. For eksempel Boletus spp. (ja, det er nerdete). Det finnes altså flere arter i Boletus-slekten. Alle er steinsopper, alle er gode, men de vokser i ulike omgivelser og ser litt forskjellige ut.

Boletus edulis, den som ser ut som en hvetebolle som popper opp fra skogbunnen, er den vanligste. Så har den en mørkere fetter som helst vokser med furutrær og gjerne sent i sesongen, Boletus pinophilus, bedre kjent som rødbrun steinsopp. En annen, kjempegod kusine er bleklodden steinsopp, eller Boletus reticulatus. Hun ser mattere lærbrun ut, er varmekjær og vokser med løvtrær, vanligvis langs kysten og gjerne allerede i juni.

Det er naturligvis en bitteliten sjanse for at alle vokser i samme skog på samme tid, men som oftest finner du mest av én av artene fordi forholdene er mer optimale for den enn for de andre. Opplysningene du har om hver art, kan sette deg på sporet av hvor og når du bør lete etter dem.

Et vitenskapelig navn gjør oss trygge på at vi snakker om samme sopp, uansett hvor i verden vi kommer fra. I Danmark heter steinsopp spiselig rørhat. På engelsk har man flere navn på steinsopp, som penny bun, cep (også det franske navnet) eller king bolete. Ikke lett å skjønne at det er snakk om samme sopp.

Men slenger du på det vitenskapelige navnet, trenger du ikke å være i tvil:

→ Steinsopp – Boletus edulis

→ Penny bun – Boletus edulis

→ Spiselig rørhat – Boletus edulis

Personlig liker jeg å bruke det vitenskapelige navnet for å finne informasjon om sopp på andre språk. Noen ganger er det bare for å nerde. Andre ganger for å finne inspirasjon til matretter og bruksmåter, som å søke etter internasjonale oppskrifter. Da søker jeg enten direkte på for eksempel Boletus edulis recipe, eller jeg bruker det engelske navnet (eller det danske, for den saks skyld) som utgangspunkt.

Bare så det er sagt, går jeg ikke rundt og husker det vitenskapelige navnet på alle soppene jeg plukker. Det er heller ikke sånn at du må vite hva en soppart heter på latin for å bli en god soppsanker. Du trenger faktisk aldri å forholde deg til et eneste snirklete navn hvis du ikke vil. Men nå som du skjønner greia, kan du bruke det til din fordel dersom du får lyst til det.