Slekters gang
Det var en klar dag i oktober. Frosten hadde gjort gresset stivt, det knitret mjukt under skoene. Pappa og jeg gikk over tunet og stoppet ved stabburet. Han så alvorlig på meg. – Nå er det bare oss igjen, Live. Neste til å drive Skinnes er deg. Ordene brente seg inn i meg, og jeg husker dagen som om det var i går. Bestefar hadde dødd samme dag på elgjakt. Han døde mens han drev på med det han likte best av alt. Dødsfallet var helt uventet, og en viktig del av familiens arverekke var nå utløst.
”Neste til å drive Skinnes er deg.”
I sør grenser bygda til Modum, i vest til Sigdal, i nord til Flå og i øst til Ringerike. Herredet har en flatevidde på 364 kv.km og et folketall på 2226. Busettinga er gammel. Krødsherad er kjent for sin vakre, vekslende natur. Flatbygdnatur går over i fjellnatur. Langs dalens øye, Krøderen, ligger vakre velstelte garder side om side. Terrenget skråner fra fjorden jamt oppover mot fjellet Norefjell. Den høgste toppen Høgevarde når opp til 1460 moh.
Om Krødsherad i Norske gardsbruk, 1948
Trekronene fyker forbi. Snøen spruter når den gir etter for de tunge hestehovene. «Sååå, wooow, jaa», sier jeg rolig til den hvite araberen min. Mer skal ikke til før han slår over i lett trav, for så å falle ned i skritt. Det er tungt å galoppere i 30 centimeter nysnø. Han virker fornøyd med taktskiftet og puster tungt. Jeg klapper ham kjærlig på den svette halsen.
Jeg ser utover bygda, på det høye Norefjellet, dalen som ligger under og fjorden foran meg. I det fjerne skimter jeg halvøya som gården vår ligger på, Skinnesmoen. Det er funnet levninger der fra tidlige bosettinger, og det er lett å forstå at den frodige dalen med fjorden som sentrum, ga gode leveforhold – slik den også gjør det for oss i dag.
Plutselig bråstopper Capitan så jeg nesten mister balansen, der jeg sitter uten sal og i egne tanker. Tre rådyr kommer forbi, stanser opp og stirrer på oss. «Der er jordbærtjuvene våre», hvisker jeg til Capitan idet de løper unna.
Da vi skritter nedover jordene, ser vi en av de gamle nabokarene stå og jobbe med veden sin. Han ser knapt opp da han hører hestehovene klikke mot bakken, men smiler, og sier: «Jaaaaså, du er ute med hesten?» «Ja, må holde denne gamle karen i form, veit du», smiler jeg tilbake.
Vi skritter forbi nabogårdene. Mange som kommer hit til bygda, kommenterer hvor velholdt alt er. Gårdene har store røde
låver og hvite hovedhus, røde stabbur og gjerne et par bygninger til på hvert tun.
På tunet vårt står ti bygninger. Hovedhuset, et stort, hvitt sveitserhus med utskjæringer, er fra 1820 og er på intet mindre enn 600 kvadratmeter. Jeg bruker minst seks timer på en vanlig husvask.
Kårhuset ble som så mange andre bygninger modernisert på 1980 tallet, men er opprinnelig fra 1800 tallet. Vi drømmer om å føre det tilbake til sveitserstil en gang i fremtiden, dersom pengene strekker til. Opp til låven går det en hvit låvebru, og på toppen av låven ruver et klokketårn. Klokka ble brukt til å ringe inn til måltider den gang folk jobbet ute på jordene og ikke hadde mobiltelefoner. De to stabburene våre er laftet, dessuten har vi har ett bikkjehus i rødt laft og et annet i hvit sveitserstil. Potetlageret, korntørka og verkstedet er ett bygg som vi bare kaller «værstet». Mens dokkestua Villa Rosa og det nye drivhuset er som smykker i hagen.
«Mamma!» Det er vår datter Liv på tre år som hviner av fryd når hun ser meg komme ridende inn på tunet. «Jeg vil også ri!» Hun og bestefar Olav, som bor i kårhuset, har vært og plukket egg hos hønene. Det ser ut som det kan bli omelett til lunsj.
Helt siden jeg selv var liten, har jeg visst at jeg skulle overta gården. Fra gammelt av var det den eldste gutten i søskenflokken
som skulle overta, men regelverket ble endret i 1974, elleve år før jeg ble født. Foreldrene mine, Gunhild og Olav, var klare på at jeg hadde førsteretten. Begge de yngre brødrene mine, Ole Gunnar og Knut, er også interesserte i gård. Gården ville med andre ord ikke gått ut av familien om jeg hadde sagt den fra meg. Pappa var tydelig: Jeg måtte gi et sikkert svar før brødrene mine skulle velge utdannelse, så de kunne forholde seg til valget mitt. Dessuten sa han at jeg måtte komme rett hjem etter studiene for å overta med ungdommens kraft, og ikke bo i en liten leilighet i byen hvor jeg ble vant til å ha mye fri. Jeg syntes det var voldsomt til innblanding, men nå som vi har overtatt, forstår jeg hva han mente.
Jeg har innsett at fritid – det er jobb etter jobb. Og ferie, ja, det er å gjøre noe hyggelig i nærområdet. Det som skulle vært feriepenger, bruker vi heller på vedlikehold av gården, og timelønn er det ingen av oss som regner på. I tillegg er oddsen stor for at man må ha en tilleggsinntekt utenfor gården for å få det til å gå rundt. Selv om vi nok jobber mindre på gården etter at vi fikk Liv i 2014, «jokeren i tidstabellen», som jeg kalte henne, så bru
ker vi fremdeles store mengder arbeidstimer i løpet av året. Da vi flyttet hjem etter endte studier i mai 2011, innså vi først i november at vi ikke engang hadde satt i stikkontakten til TV en fra vi flyttet inn. Men nå har vi fått både Apple TV og Netflix, og det er ikke lenger fremmed å sette på en Disneyfilm for vesla, eller se en serie en vinterkveld.
Kristoffer og jeg traff hverandre på universitetet, men det var ingen selvfølge at vi skulle bli sammen. Han mente jeg var for sta og ikke kom til å bli med til hjembygda hans, Rauland i Telemark. Det var for så vidt sant, men heldigvis seiret likevel kjærligheten. En endring i arverekken på hjemgården hans gjorde at han ikke lenger hadde noe han måtte overta. Dermed fikk jeg lurt denne kjekke fjellkaren med meg ned til Norefjellbygda. At han er fra gård selv, letter de fleste diskusjoner oss imellom siden vi deler mange av de samme verdiene.
Kristoffer er utdannet siviløkonom, og jeg har en mastergrad i innovasjon og en i naturbasert reiseliv. Vi kunne valgt et annet, enklere levesett. Ingen tvang oss til å overta gården. Det var et veivalg for livet, og føltes både riktig og viktig. Vi brenner begge
for å få folk til å respektere naturens skjøre og balanserte økosystemer, og til å se at det er flere faktorer enn økonomi i helhetens regnestykke. Vi ønsker å åpne folks øyne for viktigheten av dyrevelferd og kvaliteten på maten vi spiser, og for gammel kunnskap om overlevelse, kulturarv og naturens forutsetninger.
Gardslivet vårt stammer fra en eviglang historie og er formet av forfedrene våre. I hverdagen prøver vi å finne en balanse mellom det gamle og det nye, der naturkunnskap og teknologi går hånd i hånd. Vi bruker apper på telefonen som heter «Find my sheep», samtidig som vi respekterer og tar med oss kunnskapen fra tidligere generasjoner.
Man må ha både røtter og vinger, var det en gang en klok mann som sa, og jeg kunne ikke vært mer enig.
Som en siste avstikker på rideturen drar vi bort til Kristoffer, som står nede ved låven
og reparerer snøfreseren bakpå traktoren. Capitan snuser i lommene hans etter noe godt, og finner litt havre som jeg mistenker er rester fra sauemating, og ikke tiltenkt Capitans tjukke mage. Men han har vært så flink at han fortjener det.
Det som får næring, vokser. Det gjelder alt, også interessen for hva vi kommer fra. Jeg håper denne boken kan inspirere deg til å lære mer om livet på landet, om nærhet til naturen, om landbruk og om arven fra forfedrene våre.
Derfor inviterer jeg deg med inn i min verden, som ellevte generasjons forvalter av gården her under Norefjell, i hverdag og høytid, i tanker og arbeid. Vi er kanskje ikke like eksotiske som urbefolkningen av samer og indianere, men vi er en viktig del av landets kulturbærere, og forvaltere av mye svunnen kunnskap. Vi er gardbrukere.
Vintrene her kan være nådeløst kalde og lange. Noen ganger er de milde og glatte. Jeg foretrekker en mellomting, men måtte jeg velge, hadde jeg valgt kaldvær foran mildvær hver eneste gang.
Gården vår ligger under Norefjell, Oslos nærmeste høyfjell, med Krøderfjorden som slynger seg rundt i bygda. Frosten gjør at bakterier og sykdommer i jorda dør av seg selv, noe som er gunstig for jordbruk. Sommertemperaturene blir dessuten høye nok til at vi stort sett kan produsere det vi ønsker. De lange, lyse dagene gjør at plantene får vokse passe fort, i passe temperatur og med mye lys.
I vinterhalvåret, derimot, er det kaldt og mørkt, med korte dager. Egentlig er vinteren et deilig avbrekk fra travle lange dager resten av året. Nå ligger mesteparten av jobben vår begravet under et tykt lag med snø, og det er begrenset hva vi får gjort.
VINTER
Blåtimen
Tiden mellom skikkelig dagslys og skikkelig mørke kaller vi blåtimen. Før syntes folk at de ikke kunne tenne lys i blåtimen, det var sløsing. Da satt de heller og pratet, og de voksne delte historier mens barna hørte på. Mye av kulturen og eventyrene ble formidlet på denne måten. Når blåtimen så var over og det var ordentlig mørkt, tente de lys og satte seg med håndarbeid og reparering utover kvelden.
Det slår meg ofte hvor lite av denne formidlingen mellom generasjonene som fremdeles foregår. Vi er så travle med alt vi skulle ha gjort, og så setter vi oss foran TV med hver vår telefon når vi endelig har en ledig stund. Når hverdagen foregår langt borte fra livsprosessene, blir mye av den gamle kunnskapen borte.
Tidligere var storfamilienes fellesskap det vanlige: Flere generasjoner bodde på ett tun, man var i slekt med halve nabolaget og avhengig av hverandres hjelp for å skaffe nok mat. Nå bor vi lenger fra hverandre, og vi får kjøpt det vi trenger i butikken. Dagene er så travle at vi knapt rekker å møtes. Barnehagen har tatt over mye av leiken i grenda, og besteforeldrene har ofte like full kalender
som foreldrene. Jeg husker godt hvilken stor glede vi hadde av å ha besteforeldre på tunet, som alltid hadde tid når mamma og pappa var opptatt. Kamferdrops og nybakt brød ble servert til alle døgnets tider. Var det blitt mørkt før vi gikk over tunet og hjem, så sto bestemor Liv på trappa og så til at vi kom oss trygt inn i huset før vi vinket god natt. Mitt inntrykk er at jo lenger man går tilbake i tid, jo mindre egoistisk var man når det gjaldt egen tid. Man var snarere en brikke i et større fellesskap.
Jeg tror ikke dette automatisk er bedre om man bor på landet. Som familie må man ta aktive valg om hvordan man bruker tiden sin. Jeg ser selv hvor lett vi blir slukt av alle de digitale flatene. Det handler om en god balanse, både å kunne navigere en iPhone og å kunne kløyve ved. Det er noe eget i det å kjenne skapergleden ved å lage noe med sine egne hender, eller overhøre at datteren din forteller en venn en gammel familieskrøne, som du har fortalt henne som nattahistorie på senga, og som besteforeldrene dine igjen fortalte deg. Arven lever i oss, men det er vårt valg hva slags grobunn den får.
Å overta en slektsgård kan ikke sammenlignes med kjøp av et vanlig hus; det er både flott, ærbødig, skummelt og følelsesladd.
«Slekt skal følge slekters gang.» Det er et privilegium, og det er et stort ansvar. Man føler tidligere generasjoners slit ligge på ens egne skuldre. Vi vil ta vare på gården og jorda og helst levere den videre i enda bedre stand til neste generasjon. Jeg ser det mer som en forvaltning enn et kjøp, selv om bankutskriften med mange nuller i lånet tilsier noe annet. Man får, la oss si, 30 år til å «styre skuta», et relativt kort tidsintervall der man gjør det beste man kan før barna skal overta.
Med forvalterperspektivet heller enn eierperspektivet får man en helt annen holdning til det man gjør – hvordan man behandler bygningene på gården, og hva man tar vare på av gamle ting. Når vi rydder, er det ikke bare å kaste gjenstander, da de er viktige stemmer fra en svunnen tid.
Alle bygningene på gården var i god stand da vi overtok, så vi slapp å gjøre store endringer. Men det handler også om å «gjøre det til sitt» og finne sin stil. Sist gang foreldrene mine pusset opp, var de kuleste fargene i verden rødt, okergult og grønt. Noe av det første Kristoffer og jeg gjorde da vi overtok, var å finne frem malerkostene. Vi ville behol
Skogen om vinteren
For under en generasjon siden var det å drive skogen den viktigste vinteraktiviteten på gården vår. Skogen vår er på nesten 7000 mål og var å regne som «banken». Pappa, bestefar Gunnar og skogsarbeider Martin Bjøre brukte hele vinteren i skogen, der de hugget for hånd. Helt frem til 1975 ble tømmeret kjørt ut med hest. Da kjøpte pappa og bestefar en brukt lastbærer som lettet og effektiviserte arbeidet.
Jeg husker så godt når pappa kom hjem og luktet deilig skog etter tunge dager ute. Vi barna fikk gå på ryggen hans, der han la seg sliten på gulvet foran svartovnen i stua. Det var en slags ryggmassasje som vi syntes var moro, og som sikkert løsnet litt i stive muskler. Lukten av skog er fortsatt min absolutte favorittlukt. Jeg skulle ønske den fantes som parfyme!
Dagene i skogen var kalde og krevende. Snøen fra trærne gled ned i nakken tross verneutstyr. Man kunne likevel ikke kle seg for mye, for da ble man for varm når man jobbet hardt. Før de fikk den lille «gvilebrakka» (hvilebrakka) til å spise dugurd i, ble det ikke lange pausene rundt det lille bålet som knapt varmet ute i vinterkulden. Gvilebrakka fyrte de opp når de kom om morgenen, så den skulle bli varm og god til dugurd og hvile.
Bestefar var ekstremt arbeidsom og flink, men nokså uforsiktig. To av hans verste skader fikk han i skogen. Han hadde et uhell med motorsaga og skar seg i brystet helt inn til hjertet. Det var et under at det gikk bra, og pappa har fortalt at de kunne se rett inn på hjertet som dunket inni brystet mens blodet fosset. Etter det brukte han ikke motorsaga så mye, men kjørte heller lastbæreren. En dag veltet den over en stor stubbe, og han kom i klem. Utrolig nok gikk det også bra.
Mamma har fortalt om andre episoder hvor han kom inn til henne med forferdelige sår som han ville at hun som sykepleier skulle se på, som den gangen han falt på isen mens han fôret bikkjene om kvelden. Blodet strirant ut av et sår i bakhodet,
De viktigste næringene er skogbruk, jordbruk og féavl. Skogarealet utgjør
279 000 dekar. Bygdefolket eier sjølv det meste av skogen. De fleste gardene har skog både til eget bruk og til salg.
Om Krødsherad i Norske gardsbruk, 1948
men han gikk rolig inn og sa: «Du, Gunhild ... kunne du ha sett litt på såret mitt ... je har slått meg litt på isen», før han segna om på gulvet og besvimte. Han klagde aldri, selv om han etter en bilulykke ble halvt ufør, så jobbet han for to. «Du må ikkje kjenne så godt etter», sa han hvis noen klagde over at de hadde vondt.
Bestefar fortalte meg mye om det gamle skogbruket, hvordan de hugde, hvordan hestene dro tømmerlass, og hvordan de fløytet tømmeret nedover vassdragene når våren kom. Spesielt én historie har festet seg hos meg, fra gården som broren min Ole Gunnar eier i dag, Nordre Green, som ligger på den andre siden av fjorden fra oss. Hestene på Green og Skinnes var ansett som de sterkeste i bygda, men siden de holdt til på hver sin
side av fjorden, målte de ikke så ofte krefter. Det finnes flere historier om hvordan hestene fra Skinnes kom i full galopp til kirka på julaften, og dro forbi alle de andre sledefølgene. Dette var selvsagt moro å høre for en hestejente som meg, og jeg satt med vidåpne øyne mens bestefar fortalte. Men den aktuelle hendelsen som festet seg hos meg, skjedde i de bratte liene i Green. Historien vil ha det til at et hestespann klarte å dra et så langt tømmerlass med stokker etter hverandre nedover den bratte lia at slutten på «føra», som det het, fortsatt var på toppen da hesten var nede ved fjorden! Over 200 meter! For et press det må ha vært på hestene! Å drive med hest i skogen krevde uten tvil erfarne og flinke hestekarer samt sterke og rutinerte hester.
De naturlige tilhøva for skogbruk og treforedling i Buskerud fylke er meget gode. Skogene i fylket er blant de beste i landet og terrenget er stort sett gunstig for framkjøring av tømmeret til elvene. Det sikre snøfallet hver vinter i samband med en jamn vintertemperatur letter framkjøringa vinterstid etter dalsøkk, over myrer og tjønn, der veger enda vanter.
Fylkesskogmester Sigurd Fongen i Norske gardsbruk, 1948
Fra hestens tid beregnet de veienes lengde i «vender», altså hvor langt en hest klarte å gå per dag. Én venders vei var én tur, mens på to venders vei rakk du to turer per dag. Tømmeret skulle fraktes av hester til vassdragene, for så å fløytes videre derfra. Skogene som lå et stykke unna vassdrag, ble således nesten verdiløse fordi det var for langt for hestene. Vel fremme ved vassdragene ble tømmeret lesset av på isen. Så ble det liggende til isen smeltet, og tømmeret kunne flyte nedover elva. For at tømmeret ikke skulle spre seg der innsjøene ble større, ble det boltet sammen i grimer. Pappa har fortalt at han var med båten MS «Norefjell» som ble brukt til å slepe disse grimene med tømmer, for å få det nedover fjorden. Tømmerkjøperne fra fabrikkene langs Drammenselva hadde da vært og markert sine stokker med eget øksemerke, så stokkene skulle gå til rett kjøper når våren kom. Dette er ikke flere år siden enn at foreldrene mine har opplevd det, og likevel så uendelig fjernt fra slik det er i dag. Dagens hugst består stort sett av at man går i skogen og følger med på utviklingen i løpet av året. Man ser på kart over bestander, og bruker apper som «Din skog» for å
ha oversikt over alderen på skogen og for å vite når det er på tide å hugge. Det lønner seg ikke å hugge selv lenger, vi bestiller heller de helproffe hugstmaskinene som alle bruker nå. Her i området heter tømmerkjøperen Viken Skog, og de kan ta seg av alt fra hugst til henting av tømmer, rydding og planting, men vi foretrekker å ta plantingen og ryddingen selv, som regel om våren og sommeren.
Det er fascinerende å se på hugstmaskinene; de er koblet til Internett og veit hele tiden prisene og dermed hva slags virke som betaler best. Deretter kutter de stokkene i bestemte lengder basert på hva som lønner seg. Maskinene tar seg frem i det vanskeligste terrenget og er utrolig sterke, raske og effektive. På en vanlig dag kan de hugge 200 kubikk, noe som er intet mindre enn utrolig sammenlignet med de 10 til 15 kubikk som en mann kunne få til på en dag før i tiden. Hos oss har vi likevel ikke pensjonert motorsaga helt. Fortsatt hugger vi småting, som vindfall (trær som har falt på grunn av sterk vind) eller områder med trær som er angrepet av barkbiller, og dessuten kantsoner der det er vanskelig for de store maskinene å komme til. «Vi» vil i dette tilfellet si
