1 ØLETS HISTORIE
14 Gulatingsloven om at man skulle brygge juleøl. Kuriøst nok var det slik at mengden malt man måtte bruke i bryggingen, skulle tilsvare den samlede vekten av mann og kone på gården. Den som ikke brygget til jul, ble straffet med tre øre, som tilsvarte verdien av en halv ku. Vedvarte unnlatelsen, risikerte man å bli straffet med landsforvisning, og kirken og kongen delte da jord og eiendom mellom seg. Imidlertid slapp man unna straffen ved å bekjenne sin kristne tro. Mange mener det var derfor Norge og Island ble forholdsvis raskt kristnet. At øl gjennomsyret hverdagen og kulturen, er det ingen tvil om. Gulatingsloven sa at ingen mann kunne regnes som umyndig hvis han var hestefør og ølfør, og ordet barsel kommer faktisk av «barnsøl» som er ølet som ble brygget og drukket for å markere det nyfødte barnet. MUNNGÅTT=ØL Det opprinnelige norske navnet på øl er som nevnt «munngått». Det er jo et flott navn, og betydningen sier seg selv! Opprinnelig var nok munngått en ganske mild drikk som ble brukt til hverdags. Utover i middelalderen, da kunnskap om utenlandske og særlig britiske, belgiske og tyske brygg kom til Norge, ble det engelske ordet «ale» fornorsket til «øl».
ØL, BRYGGERIER OG HEKSEBRENNING I tidlig middelalder ble det stort sett brygget øl hjemme i hver familie. Dette var kvinnearbeid, i likhet med annet husarbeid. I høymiddelalderen rundt år 1200 ble det vanligere at man kjøpte øl av klostre og fremvoksende lokale bryggerier, ofte i form av ølstuer som gjerne var drevet av såkalte ølkoner som hadde god kjennskap til urter og andre ingredienser i ølet.
Bryggerier har imidlertid eksistert så langt tilbake som 4000 år f.Kr. Under den babylonske herskeren Nebukadnesar spilte bryggerne en sentral rolle i nyttårsfeiringen i Babylon til ære for guden Marduk. Men det var først i Nord-Tyskland at det vokste frem en gryende næring med små lokale bryggerier – ofte med åtte til ti ansatte – på slutten av 1200-tallet. Næringen spredde seg til dagens Nederland på 1300-tallet og til dagens Belgia og England på 1400-tallet. Utviklingen av bryggeriene sammenfalt med høymiddelalderens enorme befolkningsvekst og kultivering av store jordbruksarealer i Nord-Europa. Rent vann hadde blitt en stor mangel, og ølet ble sett på som et godt alternativ og ble derfor en stadig viktigere handelsvare. Mot slutten av middelalderen og inn på 1600-tallet, vokste lokale bryggerier frem som en viktig og lukrativ næring. Ølkonene ble tvunget ut av markedet, og ikke sjelden brent på bålet på grunn av sine gode kunnskaper om urter som ikke bare kunne brukes til ølbrygging, men også hadde gode medisinske virkninger. Mennene og de kommersielle bryggeriene overtok. (Kvinner: Det er på tide å ta tilbake grepet om ølbryggingen! Ingen grunn til at dette skal være en nerdete guttegreie.) I 1516 innførte kongen av Bayern den såkalte renhetsloven, som regnes som en sentral begivenhet i ølets historie. Der ble det slått fast at man kun kunne bruke malt, vann og humle som ingredienser i ølbrygging (på denne tiden visste man som nevnt ikke om gjær som en viktig del av bryggeprosessen). Renhetsloven monopoliserte, profesjonaliserte og strømlinjeformet bryggingen i Tyskland og var et viktig startskudd for fremveksten av den store tyske ølindustrien. I Norge ble renhetsloven innført i 1857. Det eldste fortsatt eksisterende bryggeriet i Norge er Aass Bryggeri i Drammen, som ble etablert allerede i 1834. I 1857 var det så mange som 353 bryggerier i Norge. I dag er det kun i overkant av 30. Men antallet øker!