Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Forsvaret
Tekstkonsulent: Marius Emanuelsen
Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 b
Boka er satt med Sabon 11/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3518-6
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Kjetil Bragstad
SÅRET
I STRID
Livet etter Afghanistan
Forord
HVA ER ET BEIN verdt? Sånn i kroner og øre? Svarene vil sikkert variere ut fra hvor du befinner deg i livet, og hvordan helsetilstanden din ser ut. Så la oss si at du er 20 år gammel og sterk som en okse. Hele livet ligger foran deg. Akkurat nå kan du stå så bredbeint du bare vil og føle at du eier hele verden. Men i morgen vil venstrebeinet ditt være borte. Der det fortsatt sitter så fint under hofta di, vil det være ingenting. Bare luft.
Eller, nei. La oss heller ta utgangspunkt i at det ikke er deg det er snakk om, men sønnen din. Hvor mye er beinet hans verdt, synes du? Hvor mye koster en fremtid?
Som tenåring bestemte jeg meg for å bli soldat. Ikke bare en hvilken som helst soldat, men en spesialsoldat. Jeg tenkte at hvis jeg hadde mulighet til det, hadde jeg også en form for plikt til å gjøre oppgaver mange andre ikke kunne gjøre. Og hvis det kunne tjene fellesskapet, ville vi alle tjene på det. De sterke måtte ta den største belastningen, og vi måtte alle bidra etter evne og mulighet.
Det endte med Afghanistan, som en del av NATOs bidrag. Og NATO-landene bidro fordi en av de allierte ble angrepet av en ytre trussel. Vi støttet hverandre og bidro sammen. Vi skjønte at det som rammet én, kunne ramme oss alle.
8. november 2007 kjører bilen jeg sitter i på en veibombe i Faryab-provinsen i Afghanistan.
Nå, 18 år etter min egen skade, fire år etter at vi trakk oss ut av Afghanistan, står den samme allierte som ble angrepet tidligere, på nippet til å forlate fellesskapet og la oss andre seile vår egen sjø. De andre landene i NATO må bidra mer, ellers er det over og ut.
Hva gjør vi da? Vi står overfor en helt annen sikkerhetssituasjon nå enn vi gjorde for bare noen få måneder siden. Men én ting er sikkert. Vi vil få behov for langt flere soldater i fremtiden. Noen av dem vil få alvorlige skader. Noen av dem vil dø. Det er ikke sikkert det er deg eller ditt barn, eller noen du kjenner, men det er uansett noens barn, noens bror eller søster. Kanskje også noens far eller mor. Hvordan skal vi ta vare på dem og deres nærmeste?
Hvilket sikkerhetsnett skal fellesskapet stille med hvis noe går galt? Hvor store ressurser skal vi ofre for at noen setter livet på spill for oss, for vår frihet og vår sikkerhet?
Hvordan gir vi dem et verdig liv – når ulykken først har rammet dem?
Det spørsmålet må vi tørre å stille oss selv i dag. Det er nå vi kan gjøre noe med det. I morgen kan det være for sent.
Det har egentlig aldri handlet mest om erstatning og penger. Det jeg ønsket, var å tilhøre et fellesskap. Trygghet. Jeg ønsket å kjempe for fellesskapet og for fellesskapets verdier. For meg var fellesskapet jeg søkte først og fremst Forsvaret. Jeg drømte aldri om å bli noen helt. Det var aldri det det handlet om. Jeg ønsket å fungere, og jeg håpet at noen skulle ha bruk for meg. Jeg ville ikke være noen
byrde. Først da den drømmen brast, begynte spørsmålet å dreie seg om kroner og øre. Jeg hadde gladelig ofret store deler av forsikringssummen jeg til slutt satt igjen med, om jeg bare hadde hatt en trygg plass innenfor fellesskapets rammer, også med et bortsprengt bein.
Jeg har egentlig ikke vært interessert i å få oppmerksomhet. Likevel har jeg ønsket å dele av mine erfaringer slik at andre skal slippe å oppleve det samme som meg. Interessen for hvordan alvorlige skadetilfeller blir håndtert i Forsvaret, har jeg opplevd som skremmende liten, spesielt de senere årene. Det har jeg ønsket å ta et oppgjør med. Det er altså ikke for min egen del jeg skriver dette. Snarere handler det om å prøve å bidra til fellesskapet, enda en gang.
Boka baserer seg på mine egne personlige erfaringer og i stor grad hvordan ting har vært slik jeg husket dem. Den er med andre ord ikke en ren og nøyaktig gjengivelse av alt som har hendt, men fremstilt slik jeg har oppfattet det.
Jeg har likevel bestrebet meg på å være etterrettelig, både som soldat og i det sivile liv, og flere av hendelsene som har funnet sted, vil også kunne bekreftes fra andre kilder. Men det handler ikke bare om meg. Boka handler om hvordan vi som samfunn behandler mennesker som har vært utsatt for noe traumatisk. Om hvordan vi behandler mennesker som både kan og vil fortsette å bidra til fellesskapet vårt.
Målet må være at den enkelte opparbeider seg så god funksjonsevne og restarbeidsevne som mulig etter en skade, og samtidig får dekket sitt økonomiske tap. Ikke at man ender med å gå i økonomisk underskudd eller straffes for å prøve å fungere igjen. Det er en lite gjennomtenkt strategi, men slik det i praksis kan fungere i dag.
Spørsmålet er: Hvordan kan vi få det til? Og hvor mye er vi villige til å betale for det?
Denne boka sitter ikke på alle svarene. Men den vil mer enn gjerne starte en samtale. Og aller helst før det smeller igjen. For det kommer til å smelle.
Meymaneh, Faryab
DET ER DEN 8. november, rundt klokken 18.30, og jeg er helt fersk i leiren. Over oss skinner stjernehimmelen i høstmørket. For at ikke vi soldater skal bli et enkelt mål for fienden, har vi på minst mulig lys. Klar og kjølig kveldsluft stryker gjennom leiren, men klarer ikke helt å fjerne den tørre stanken av skitt som fester seg overalt her i innlandet. Kloakken er åpen. Man kan lukte den. Du tror kanskje at du har fått farge etter en dag her, men det er bare støv og sand. Alt går av i vask. Jeg har bare vært her i rundt et døgn, men har allerede vært et par turer utenfor leiren, bare ikke om natta. Nå skal jeg ut på skytebanen, omtrent sju kilometer nord for Meymaneh, for å trene på å bruke AG3 igjen og få skutt inn våpenet mitt sammen med tre norske medsoldater. Det er viktig å komme i gang kjapt, slik at vi er klare hvis og når noe skulle skje. Vi er aldri i tvil om at dette skal gå bra.
Rutinen er at vi alltid må være minst to biler når vi forlater basen i tilfelle noe skjer med en av dem. I det siste har det vært mer fiendtlig aktivitet i området. Likevel bruker vi upansrede biler for å være litt «mykere» i kontakt med lokalbefolkningen. Da øker sjansene for å få et godt samarbeid og nyttige tips om hva som foregår. Vi kjører derfor to upansrede Toyota Landcruisere. I den
ene bilen sitter jeg sammen med min beste venn siden ungdomsskolen, Kristoffer. Det er han som kjører. Han har vært her siden juni, og vi har drømt om dette i flere år. Endelig er vi ute på oppdrag sammen, som del av samme lag. Eventyret har begynt. Kriss vil gjerne at jeg skal komme i gang så fort som mulig. Derfor har han fått med seg Marius, en gammel kamerat av seg med erfaring fra Kosovo, og Kenneth, en trivelig tømrer fra Horten som aldri sier nei til å stille opp. Men rett før avreise får Marius et illebefinnende og blir erstattet av Stig. Stig jobber til vanlig i operasjonsrommet.
Utenfor leiren er alt stille og bekmørkt. Ingen av oss har på bilbelte, slik at vi kan komme oss kjapt ut om nødvendig. Men alle har hjelm. Kriss og jeg har også på oss nattbriller for å få trent litt på kjøring i mørket. De er digre, litt som moderne VR-briller, bare at alt vi ser blir kornete og grønt. Men blir det lyst, blir det til gjengjeld veldig lyst. Derfor ber vi Kenneth og Stig om å legge seg et stykke bak oss, så lyktene deres ikke kødder til nattoptikken vår.
I bilen er stemningen spent. Skytebanen ligger omtrent sju kilometer ut fra leiren, og alt går veldig sakte. Terrenget er ukjent, og vi konsentrerer oss konstant for å fange opp eventuelle bevegelser. Ingen sier noe. Vi forventer ikke at noe skal skje, men vi vet at det kan skje. Vi kjører langs et uttørket elveleie og prøver å følge med på alt, samtidig som det ikke er mye å følge med på. Bare susingen fra motoren og det monotone landskapet – sand og stein så langt øyet kan se.
Alt går fint helt til vi runder den siste svingen før skytebanen. Derfra går det så galt som det kan gå. Selv kan jeg ikke huske akkurat hvordan det skjedde. Det eneste jeg vet, er at alt på et tidspunkt blir svart. Men jeg har snakket
med de to som var i bilen som lå omtrent fire hundre meter bak oss, så jeg vet hva som må ha skjedd. Kenneth og Stig ser kjørelysene våre forsvinne bak svingen. Deretter hører de et slags «poff». De tolker det som at vi kanskje har punktert. Men da de selv kommer rundt svingen et minutts tid senere, ser de bilen vår stå der, bom fast og dekket av sand og støv. Kenneth og Stig stanser bilen sin umiddelbart, griper etter våpen og tar ladegrep. Da de nærmer seg Landcruiseren vår til fots, er det første de ser en blodig arm som henger ut av vinduet på passasjersiden. De hører noen uffe seg der innefra. Det viser seg å være meg. Da de kommer nærmere bilen, er det likevel Kriss de oppdager først. Det er ingen tvil. Han er død.
Ut av mørket kommer en mann løpende mot dem med våpen, og de frykter at de har gått rett inn i et bakhold. Kenneth hever AG3-en og sikter mot hodet hans mens han roper «Stop! Get down!» Mannen som kaster seg ned, viser seg å være en afghansk politimann som har kommet bort for å se hva som skjer fra en vaktpost like ved. De puster lettet ut, men skjønner at tiden er knapp. Fronten av bilen er totalskadet, og jeg trenger medisinsk hjelp.
Kenneth og Stig må ta en rask avgjørelse: Skal de bli værende og vente på hjelp, eller skal de forlate Kriss og ta meg med til camp så fort som mulig? Da de kontakter operasjonssentralen, får de først beskjed om å bli værende og sikre området, slik rutinen er. Men sambandet fungerer ikke som det skal, og de mister forbindelsen. Overlatt til seg selv skjærer Kenneth og Stig gjennom og velger å forlate Kriss likevel. De ber den afghanske mannen om å holde vakt ved Kriss til det kommer hjelp. Så forsøker de å trekke meg ut av bilen, men jeg sitter fast, uten at de kan se
hvor det klemmer. Kenneth og Stig er frustrerte og fortvilte. Uansett hvor mye man har øvd, er man aldri forberedt på noe sånt. Da de først får meg ut av vraket, mister de meg så jeg faller ned i grøfta. Til slutt får de veltet meg inn i bagasjerommet på bilen sin og kjører av gårde.
For hver hump de treffer, stønner og uffer jeg meg. Kenneth kjører mens Stig forsøker å stoppe blødningene og passe på at jeg fortsatt er med dem. De får kontakt med leiren igjen og ber dem rydde unna alle hindringer og stå klare når vi kommer. Det virker likevel som en evighet før vi når fram. Porten er åpen, og Kenneth kjører rett til sykestua, knappe hundre meter inn i leiren. Kenneth og Stig skal åpne bakdøra slik at vi kan komme oss ut så fort som mulig. Men døra har gått i vranglås. De får den ikke opp. Kenneth vræler i frustrasjon og sparker til bilen så hardt han kan. En flokk medsoldater har samlet seg like ved, noen for å hjelpe, andre for å gi blod. En av dem løper bort til Kenneth og omfavner ham. Han kan slippe taket nå, andre kan ta over. De er trygge.
Folk strømmer til for å hjelpe. Helsepersonellet tar meg ut gjennom bakdøra, og jeg begynner å grynte og hvine:
Kirurgen skjønner at lungene mine holder på å kollapse. Han roper at de må skynde seg, de har bare minutter på seg før jeg dør. De bærer meg inn på sykestua og setter i gang livreddende arbeid. Jeg trenger øyeblikkelig blodoverføring. Utenfor stiller medsoldatene mine seg opp i rekke for å gi blod. Til sammen får jeg 4,5 liter.
Hva jeg selv husker? Det er ikke godt å si. For det meste er jeg ikke ved bevissthet, og minnene ligger i mørke. Men jeg husker at alt er helt stille. At det er som om jeg er full
eller noe. I bakgrunnen hører jeg noen ta i et tak: «Én, to, huhhhh!»
Det hugger til i det venstre beinet. «Ahh, fy faen!» Det er visst jeg som roper. Over meg ser jeg et lys. Jeg ligger litt høyt. Til venstre for meg står en sykepleier. Til høyre ser jeg ei dame. Hun er blond. «Få ham til å holde kjeft og sett den jævla sprøyta! Få ham ut!» hører jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor hun er så sur. Så blir det helt stille.
Jeg kjenner at det er veldig varmt, som i en badstue? Kanskje en fyringskjeller? Veggene rundt meg … ligner treverk. Det lukter av damp eller røyk, men jeg skjønner ikke hvor det kommer fra. Jeg kan ikke helt se rommet jeg er i, men det virker stort. Som loftet vårt i blokka på Enerhaugen i Stange, der jeg vokste opp, bare mye varmere. Rundt omkring meg henger det laken – her og der ser jeg noen ligge i bylter også. Hva er det med den hønsenettingen? Og hva skal man med ovner? Noen triller meg av gårde på en seng med hjul på. Jeg vet ikke hvor jeg er, men jeg tar det med ro. Slapper av. Hviler litt.
Jeg ser gjennom et vindu. Er det bakdøra på en ambulanse? Fortsatt er det noe som lukter rart. Der er Atle, kjæresten til søsteren min. Jeg ser ham lengst til venstre gjennom vinduet. Han gjør et rart tegn med høyrearmen, som om han er en rapper eller noe. Som om han hilser og sier «take care!» Jeg vinker tilbake. Moren min står ved siden av ham, og søsteren min er ved siden av henne igjen. Skal jeg reise fra dem eller noe? Hva er det som skjer?
Plutselig står jeg utenfor leiligheten i bølgeblikkblokkene der jeg vokste opp i Stange. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvordan jeg kom dit. Jeg vet ingenting. Bare at det er tåkete. Et underlig, flatt lys. Rett foran meg ser jeg barndomshjemmet mitt, med vinduet inn til rommet der
jeg bodde til jeg var elleve. Hvis jeg går bort til det, kan jeg se rett inn. Jeg står på østsiden av bygget, på plenen, like ved stativet der man tørker klær, der Kriss og jeg lekte som barn. Bak meg til venstre har jeg det store, røde huset til Kriss, det med eget vaskerom og fotballmål på tomta. Der jeg har stått og ringt på hundrevis av ganger. Nå er det tomt i vinduene. Det er bare meg her. En litt kjølig og rar lukt henger i lufta. På bakken er det nesten helt hvitt, som om det er snø. Bare noen gresstuster stikker opp. Jeg bøyer meg ned og plukker opp litt. Stikker ut tunga og kjenner en besk smak i munnen. Så blir alt svart.
Jeg gliper med øynene. Lyset er skarpt over meg. Veggene på rommet er hvite, det samme er sengetøyet og det meste av inventaret. Til høyre for meg ser jeg en sykepleier kledd i hvitt. Bak henne et vindu ut mot den svarte vinternatta. Marion, søsteren min, står foran meg, sammen med Atle og moderen. En lege er også til stede. Det er 16. november 2007, og jeg befinner meg på Ullevål universitetssykehus i Oslo, og det er apparater rundt meg som er koblet til kroppen min. Rundt meg er det veldig stille. Hjertemåleren piper ikke, slik man ser på film. Jeg ser ikke måleren engang. Den står bak meg på høyre side. Jeg hører et sug. Etterpå får jeg vite at det kommer fra et apparat som holder det store såret bak høyre knehase tørt. Jeg er neddopet på ulike medisiner og smertestillende og verken husker eller vet noe særlig om meg selv eller hva som har skjedd. Jeg ser på de andre i rommet – ansiktene er harde, mørke. «Hva i all verden gjør familien min i Afghanistan?» er den første tanken som slår inn. Alle rundt meg prater veldig rolig. De spør meg forsiktig ut om ting, prøver å finne ut hvor mye jeg husker, og om jeg klarer å orientere
meg om situasjonen min. Mens jeg har ligget i kunstig koma, har de rolig informert meg om hva som har skjedd og om hvem jeg er. Noe av det har hodet fått med seg, men det meste er vanskelig å huske. Legen, ei dame med langt lyst hår, spør meg: «Husker du hvem jeg er?» og smiler litt mens hun ser på meg med blå øyne.
«Ja», svarer jeg, «du er hu kjerringa som kjefta så jævlig på meg.»
Hun begynner å le.
«Å, nei du!» sier hun. «Det var nok ikke meg. Kan hende det skjedde før du kom hit, men det var ikke meg.»
Jeg er forvirret og sliten. Jeg vil bare slappe av litt. Hvile.
De fortsetter å spørre meg ut om ulike ting. Men på et tidspunkt klarer jeg ikke å holde meg. Jeg må ha svar på det jeg lurer aller mest på, det som er aller viktigst for meg her og nå.
«Hvordan går det med Kriss?» spør jeg.
Selv om jeg er høy, skjønner jeg at jeg har store skader.
Et blikk nedover beina mine forteller meg at noe mangler. Jeg klarer bare ikke ta innover meg hva det jeg ser faktisk betyr. Men selv om jeg ikke husker stort, kobler jeg Kriss, Afghanistan og skadene mine sammen. Det blir stille. Jeg ser på familien min.
«Det gikk ikke like bra med ham …» sier moren min.
Jeg blir glad fordi jeg tenker det fremdeles er en sjans for at han er i live. Kanskje han har mistet begge beina. Eller begge armene, rekker jeg å tenke, før det går opp for meg hva hun mener.
Verden raser sammen for meg.
Etter en stund klarer jeg å spørre om når begravelsen hans er. Jeg håper at det kanskje er mulig for meg å se den live mens de filmer og jeg ligger på sykehuset, at jeg på en
eller annen måte får tatt farvel med min aller beste venn mens han senkes i jorden.
«Den var i går. Du har vært i koma i åtte dager.»
Jeg kniper øynene hardt igjen. Vil ikke se denne verdenen som ikke har Kriss i seg. Alle tankene som går gjennom hodet mitt der og da, er vanvittige og egoistiske. Det eneste jeg føler, er skyld. Skyld for at Kriss var den som ble drept. Skyld for at jeg ikke fikk vært i begravelsen, og skyld for at ting ikke gikk slik det egentlig skulle. Skyld for at drømmen vår, som var i ferd med å bli virkelighet, har blitt til støv. Jeg er 20 år, hardt skadet, og min aller beste venn er død.
Verneplikt
HVA FÅR EN UNG gutt til å begynne å tenke på et liv som soldat? Hva får ham til å trene iherdig for å bli blant de beste, selv om han ikke har de beste forutsetningene til det og egentlig synes trening er litt kjipt? Jeg vet ikke hvordan det er for alle andre. Men jeg vet noe om hva som fikk meg til å søke rekruttskolen for fallskjermjegeropptaket. For det var dit jeg ville. Høsten 2005, like etter at jeg hadde fylt 18 år, var jeg på sesjon. Jeg besto alle testene uten problemer.
Mange tenker kanskje at de som verver seg til militærtjeneste, er en form for Rambo-typer som elsker å trene og helst bare vil drepe og slåss. Og at de fleste soldater føler at militærtjeneste, spesielt i krigssoner, er noe spesielt, og at man ønsker heder, ære og anerkjennelse for det man har vært med på. Jeg mener ikke det. Snarere tvert imot. For meg handlet det om fellesskap. Om å være del av et fellesskap med visse ubestridelige verdier: respekt, mot, ærlighet og ansvar. Om å aldri gi opp, uansett hva som skjer. Men også om å bidra til fellesskapet gjennom å gå foran med et godt eksempel. Å være en som får andre til å ville strekke seg, til å bli bedre. Ikke i konkurranse, men fordi alle vinner når vi spiller hverandre bedre. Hjemme i Stange hadde Kriss og jeg vært temmelig alene med
interessen vår for Forsvaret. Av og til føltes det nokså ensomt og annerledes, men det var noe vi brant for. Ikke fordi vi absolutt ville reise ut i krig og oppleve action, men fordi vi ønsket å være en del av noe større. Det handlet om å ta ansvar for oss selv og dem rundt oss, og sørge for å bli så gode soldater som mulig.
Ingen i familien min hadde militær bakgrunn. Likevel var jeg aldri i tvil. Ideen kom allerede da jeg var femten. Og da alle vennene mine dro på ferie etter videregående, dro jeg på rekruttskolen i midten av juli. Forsvarets spesialkommando / Hærens jegerkommando (FSK/HJK) har base i Rena leir, en time fra Stange. Forsvaret var noe helt nytt for meg, jeg kjente ingen som hadde bakgrunn derfra. Jeg reiste på opptak med en kompis, Audun, som jeg hadde spilt amerikansk fotball med tidligere. Han var så kjapp at han bare trengte en enkel pasning fra en av oss andre, så stakk han av sted med ballen og scoret. Den gutten kunne løpe. Jeg overnatta hos Audun på Koppang på fredagen. Vi dro på fest før vi satte oss på toget lørdag morgen og dro sammen ned til Rena leir. Da vi ankom, registrerte vi oss og kom oss på plass. Det neste døgnet var det alminnelige fysiske tester: pushups, situps, hang-ups, svømming og løping. Jeg hadde fått med meg hva det dreide seg om, og antok at det kom til å bli tøft fremover. Dette var noe jeg hadde forberedt meg på. Fra jeg var femten år gammel, hadde jeg trent målbevisst for å klare opptakskravene. Før det var jeg elendig i gym og nest sist på alle løpetester på fotballen, men nå begynte jeg å trene systematisk. Jeg lastet ned et 32-ukers treningsprogram med tanke på opptaksprøven for fallskjermjegere på Forsvarets nettsider og fulgte det slavisk, to ganger.
Det var styrketrening, kondisjon med både jogging og intervalltrening, med øvelser som å gå med sekk, i tillegg til svømming. Jeg startet med 20 x 20 kilo, tre repetisjoner, i nedtrekk.
De neste ukene og månedene gjorde jeg som treningsprogrammet sa: Jeg økte antall kilo i sekken, økte lengden på rundene jeg løp og hvor langt jeg svømte, og jeg økte belastningen på styrketreningen. Til slutt klarte jeg min først hang-up. Så ble det to. Tre. Fire. Fem. Åtte. Og til slutt ti. På løpingen ble jeg til å begynne med sliten av å løpe tre kilometer. Men etter hvert ble distansen overkommelig og «normal». Så økte jeg til fem. Deretter økte jeg tempoet på tre kilometer. Og så økte jeg lengden på distansen. Jeg økte til åtte kilometer. Så ti kilometer. Så litt lenger. Med sekk startet jeg med fem kilo på ryggen i halvannen time. Så to timer. Deretter 15 kilo. Så løp jeg med fem kilo. Så ti kilo. Gikk med 20 kilo. Så 25. I én time, to timer, tre timer, så fire. Til slutt løp jeg en times tid med en 25 kilos sekk på ryggen.
For hver uke som gikk, kjente jeg at jeg ble sterkere og sterkere, at kroppen tålte mer og ville mer, selv når jeg var fullstendig gåen og bare ville gi opp. Og jo sterkere jeg ble fysisk, desto sterkere ble jeg også mentalt. Jeg kunne og ville vise for meg selv at jeg kunne oppnå noe uten å komme fra en plass med privilegier, uten støtte fra andre, men gjennom eget hardt arbeid. Men viktigst var kanskje at jeg så hva treningen gjorde med kroppen min. Det er en scene i Ringenes herre: To tårn, der Aragorn, alven Legolas og dvergen Gimli løper kontinuerlig i tre dager for å ta igjen orkene som har tatt Munti og Pippin til fange. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at noe sånt ikke var mulig.
Etter at jeg hadde trent meg opp, visste jeg at jeg kunne klare det samme, om det gjaldt.
På rekruttskolen var vi omkring 200 stykker. Rundt 400 hadde søkt. Vi visste nesten aldri hva som skulle skje i løpet av dagen. Men jeg følte alltid at Forsvaret hadde kontroll på oss, at vi var på en trygg plass. Til å begynne med fikk vi utdelt nummer, ble henvist til et rom, ble satt i en del av en «pulje», fikk utdelt sengetøy og enkelte tider vi måtte forholde oss til. Når reveljen gikk og vi måtte stå opp, hvordan vi skulle stille oss opp, når frokosten var, bare for å nevne noe. Men ellers gikk det relativt rolig for seg. De første to dagene besto av fysiske tester, hvor de kontrollerte at vi faktisk klarte minimumskravene. På forhånd hadde vi sendt inn et skjema med hvordan vi lå an, likevel var det noen som ikke klarte helt grunnleggende ting. Et par av rekruttene maktet ikke mer enn et par hang-ups, selv om de visste at kravet var fem. Under gjennomføringen av 200-meter svømming var det noen som brøt allerede etter 10 meter. Jeg lurer litt på hva de hadde sett for seg i forkant.
Dagen etter at de svakeste var tatt ut av laget, hentet vi utstyr på depotet, alt fra undertøy til soveposer og primus. Vi var fortsatt i sivil og pakket tingene vi fikk utdelt ned i sekker, bagger og poser. Med en gang vi kom på utsiden, hevet puljeføreren stemmen og ropte ut: «Nå gutta, nå skal dere marsjere bort til fotballbanen slik at vi får tatt utstyrskontroll og ser at alle har fått med seg det de skal. Og når jeg sier marsjere, så mener jeg LØPE! LØP! LØP FOR HELVETE!» Alle grep tak i tingene sine og begynte å løpe.
«Fra nå av skal dere være effektive. Dere skal til enhver tid løpe når dere skal noe sted ute. Det er IKKE lov å gå!» Det var da det begynte på ordentlig.
Under rekrutten fikk vi grunnleggende opplæring i tjeneste i felt. Læringskonseptet var enkelt: 10 prosent teori og 90 prosent praksis. Alt vi gikk gjennom og skulle lære oss, var i plenum. En instruktør viste oss det praktiske. Så repeterte vi. Alt skriftlig materiale var kortfattet og måtte pugges ved ledig tid. Læringskurven var bratt, men alt var interessant og gøy. Det var tøft, men enkelt og effektivt inntil det banale, med repetisjoner til du kunne gjøre øvelsene i blinde. For når det først smalt, var det et spørsmål om liv eller død. Da var det for sent å tenke. Også det ubehagelige kunne ha sin sjarm. Hvis vi dreit oss skikkelig ut, kunne vi ende med å måtte bære «Steinar» i sekken, en stein som veide fem kilo. Under oppstilling måtte vi alltid ha på hodeplagg. En dag var det en av gutta ved morgenoppstilling før frokost som hadde glemt dette. Vi andre måtte stå i «ferdigstilling», altså med kroppen hevet over bakken, i pushup-stilling, frem til han hadde hentet hodeplagget. Under oppstilling rett etter frokost hadde den samme fyren glemt hodeplagget igjen. Da ble det skikkelig dårlig stemning.
Det var mye læring i feilene vi gjorde. Etter at vi fikk utdelt våpen, ble det tørrdrilling på ildhåndgrep. Man må kunne håndtere skarpe våpen på en forsvarlig måte. En av dagene lå vi og tørrdrillet på å bytte magasin. Da instruktøren ga beskjed om at vi skulle ta ladegrep og sette sluttstykket i bakre posisjon, ta ut magasinet, sette i et nytt et, spenne ned slik at våpenet var «ladet», og trekke av avtrekkeren
til det sa «klikk», for deretter å gjenta prosedyren, rakte en av mine romkamerater opp hånda.
«Ja, hva lurer du på?» sa instruktøren.
«Hvor mange ganger skal vi trykke på avtrekkeren egentlig?» spurte romkameraten min.
Instruktøren himlet med øynene.
«Ja, hvor mange ganger sier det ‘klikk’ når du trykker inn avtrekkeren, da!?»
«Én?»
«Ja, da har du vel svaret der», sa instruktøren.
Jeg skjønte fort at det beste var å lytte og holde kjeft, med mindre noe var veldig viktig.
Alle dager begynte med oppstilling, hvor troppssjefen spurte om noen hadde tanker om å gi seg og levere inn nummeret sitt. De som valgte å gi seg, fikk mulighet til å søke andre avdelinger i Forsvaret, men inntil videre måtte de være igjen, med litt andre oppgaver. Inspeksjon var standard prosedyre hver morgen, og jeg var nøye med å gjøre ting skikkelig for å unngå strekk. Som regel var rominspeksjonen før oppstilling, så jeg pleide å la hengelåsen stå åpen på skapet mitt, hvor AG3-en var. Men en dag ble vi bedt om å skynde oss ut til oppstilling da vi sto klare til rominspeksjon. Vi løp ut i full fart. Vi ventet. Deretter så vi et par av befalene komme ut med tre AG3-er. Jeg visste at den ene var min. Det var den største synden av dem alle: å ikke ha full kontroll på eget våpen. Troppssjefen leste opp nummeret på hver enkelt AG3, og hver av oss måtte stille seg opp foran ham og gi ham en forklaring. De første to forsøkte å unnskylde seg, men han ville ikke høre. Jeg skjønte det var nytteløst.
«Hva faen er din unnskyldning!?» skrek han til meg bare centimeter fra ansiktet mitt.
«Jeg har ingen!» svarte jeg bestemt.
«Det er helt riktig!»
Alle tre måtte løpe rundt leiren og tilbake med AG-en over hodet og strake armer mens vi ropte: «Jeg skal aldri glemme å låse inn AG-en igjen! Jeg skal aldri glemme å låse inn AG-en igjen!»
Dagen etter gjorde sju stykker samme tabbe. De ble fratatt nummeret sitt og fikk ikke fortsette lenger. Jeg husker hvordan en av dem satte seg ned på huk og begynte å gråte av skam.
I løpet av rekrutten skulle vi lære å beherske grunnleggende ferdigheter i felt, såkalt grønn tjeneste: patruljering, marsj, sette opp telt, lage mat på primus og lignende. Det ble også noen turer ut i felthinderløypa og gjørmeløypa, og tester av ulike slag. Etter at vi hadde lært å sette opp telt, måtte vi ofte sove i skogholtet bak kasernene fordi «renholdet ikke var godt nok», og det var «stor risiko for smitte». Jeg skjønte snart at det bare var for å teste tålmodigheten vår og hvordan vi håndterte uforutsette og kanskje urettferdige situasjoner. Vi fikk frister på når teltet måtte være oppe og nattevakt og patrulje igangsatt. Sigurd, en av romkameratene mine, og jeg tok det med ro mens vi satte opp knappeteltet. Lenger bort hørte vi en av de som håndterte straffen dårlig: «Få ræva i gir, da! E ska faen ikkje få meir pes bærre fordi nokre av dåkker idiota ikkje klare å gjør jobben sin skikkeleg! Faen òg, asså! Helvete!» lød det på Molde-dialekt. Sigurd og jeg så på hverandre og begynte å le.
Ingen av oss visste hvilken dag selve fallskjermjegeropptaket startet, før det plutselig var i gang. Alle ble grundig sjekket for å ikke ha med noe utenfor regelverket. Alle skulle stille likt. Da vi først startet, handlet det bare om å gå. Uten så mye søvn, og uten så mye mat. Av og til gjorde vi tilsynelatende meningsløse oppgaver. Og gikk videre. Allerede etter to dager hadde halvparten gitt seg, og jeg forsto dem. I begynnelsen gikk det veldig greit, men etter hvert som det ble lite eller ingen mat, tyngre oppgaver, lengre marsjer og lite søvn, virket det mest som et evigvarende slit. Da vi var omkring 30 personer igjen, kastet også jeg inn håndkleet. Da hadde vi holdt på i fem–seks dager. Jeg slet med å holde følge med laget mitt og merket godt at jeg sinket dem. Jeg følte at jeg sviktet laget, at jeg bare slet dem ut.
Jeg ble umiddelbart skuffet, men samtidig litt lettet: Nå var det over. Det var en stor bør som ble løftet av skuldrene mine. Så lå det også en erkjennelse i at jeg ga meg. Jeg var ikke klar og ikke sterk nok – da skulle jeg heller ikke være en del av dem som tjenestegjorde der. Slik var det. I hvert fall denne gang. Det skulle komme nye muligheter, senere. Etter at jeg ga meg, ble jeg sendt til sykestua hvor jeg fikk behandling for et sår på foten og fikk utdelt et par krykker. Jeg hadde aldri gått med krykker tidligere, og det kjentes rart. Den siste kvelden ble jeg med de andre rekruttene ut i felt, og dagen etter heiet vi inn de i underkant av 20 stykkene som fullførte opptaket. Vi andre fikk høre om hvilke muligheter vi hadde etter rekrutten: Vi kunne søke oss til en annen avdeling, vi kunne søke på en annen plass inne hos Forsvarets spesialkommando / Hærens jegerkommando (FSK/HJK), eller vi kunne bli igjen med de fleste andre og bli en del av Kampeskadronen (KESK). Jeg vurderte å søke meg til en tjeneste som var
mer soldatbasert med vekt på stridsteknikk og patrulje, altså «grønn tjeneste».
Vi fikk også vite om enkelte andre vernepliktstillinger i FSK/HJK. Det var assistenter i ulike deler av avdelingen, vognførere, samband og vakt og sikring. Hvis vi var glade i å spise pølser og kjøre lastebil mens vi hørte på «E6» av DDE, var vognfører rette veien å gå, ifølge puljeføreren vår. Hvis vi var ute etter mest mulig grønn tjeneste, ville vakt og sikring være det beste alternativet. Jeg søkte meg til vakt og sikring, ble intervjuet og fikk plass. Jeg ringte Kriss og fortalte ham at jeg fikk tjenestegjøre i avdelingen. Han ble veldig glad på mine vegne. På denne tiden jobbet Kriss deltid i en sportsforretning mens han søkte ivrig etter relevante stillinger i Forsvaret og trente. Under tjenesten rullerte vi med noe vakt og mye grønn tjeneste. Tidlig under tjenesten skjønte vi at vi skulle få opplæring som var relevant for internasjonale operasjoner. Vi gjennomførte flere kurs innen håndtering av våpen og stridsteknikk, med nærstridskurs, pistolskytekurs, granatkurs, kurs i maskingevær (MG3), litt BK (bombekaster), 12.7 mitraljøse (Mitr), M72 (rakettkaster) og LMG (lett maskingevær). Vi trente på ild og bevegelse, og bisto under ulike øvelser. Vi satte opp provisoriske kommandoplasser, etablerte leirområder og fungerte som vakt og sikring. I tillegg var vi ofte markører for spesialjegerne på øvelser. Det var veldig motiverende å få bistå på ulike områder, slik at andre fikk konsentrert seg om viktigere oppgaver. I tillegg så vi ulike sider av operasjonene og lærte også om de ulike teknikkene og taktikkene spesialjegerne brukte under øvelser. Jeg ble sikrere og sikrere på at jeg ville søke en slik tjeneste senere.
Utover vinteren og våren 2007 ble det klart at FSK/HJK skulle sende en kontingent med personell til Kabul-området i Afghanistan. Vi ble spurt om noen av oss kunne tenke seg stilling eller beredskapskontrakt og tjenestegjøre ute i internasjonale operasjoner fremover. Det var en gyllen mulighet til å bidra og samtidig få relevant erfaring for videre tjeneste. Jeg fikk beredskapskontrakt og muligheten til å reise ut. Til å begynne med fortsatte det med vanlig tjeneste med ulike øvelser, trene på skyting, stridskontakt og lignende. Men utover våren ble tjenesten mer og mer rettet mot skarpe oppdrag, og vi fikk etter hvert delta på brifer og holdt oss oppdatert på situasjonen i Afghanistan og informasjon om kontingenten som hadde deployert i løpet av våren. Vi visste ikke når vi skulle reise etter, bare at det ble nærmere sommeren.
Mot slutten av mai la jeg merke til et oppslag i leiren med informasjon fra Norges offisers- og spesialistforbund (NOF), Befalets Fellesorganisasjon (BFO) eller en lignende fagforening: «Tegn medlemskap og få en god forsikring!» Jeg ble stående og se på den et øyeblikk. I mediene hadde jeg hørt om at skadede soldater hadde blitt dårlig ivaretatt, men tenkte at det måtte gjelde eldre generasjoner. Systemet måtte ha blitt utbedret siden da, tenkte jeg optimistisk. Samtidig var det noe som skurret. Jeg hadde hørt at sjefen for Forsvarets sanitet (FSAN) hadde sagt at legedekningen var så dårlig at han ikke ville tillatt sin egen sønn å reise ned.1 Men jeg ristet det av meg og lot det gå. Det virket ikke så farlig der og da.
Samtidig fikk jeg en telefon fra Kristoffer. Han hadde fått kontrakt og blitt deployert ned med en kontingent kalt
PRT-9 (Provincial Reconstruction Team) i Meymaneh,
nord i Afghanistan. Han gledet seg til å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner og til å komme i gang med arbeid i Forsvaret. Da jeg fortalte ham at jeg også skulle reise nedover, ble Kristoffer helt ekstatisk. Det var dette vi hadde trent på sammen i flere år. Vi kom til å være på forskjellige steder, men til samme tid. Begge så det som noe vi gjorde «felles». Vi ble nå begge en del av Norges og NATOs innsats i Afghanistan.
Innsatsen i Afghanistan ble i 2007 solgt inn til den norske befolkningen som at vi skulle vinne tillit og bygge opp en demokratisk nasjon. De norske styrkebidragene handlet i stor grad om å sikre stabilitet, bidra til å utvikle infrastruktur, samtidig som det skulle satses på å trene opp afghanske styrker som selv skulle kunne ta over når NATO trakk seg ut. Men vi fikk også innblikk i andre operasjonsformer. For å forhindre angrep var det for eksempel viktig med god etterretning. I ISAF (International Security Assistance Force) var det et tett samarbeid med flere allierte, for eksempel amerikanerne, som kunne bistå, og hvor det kunne være opplysninger de hadde som gjorde oss i bedre stand til å få et godt bilde over situasjonen på bakken. Det kunne lede til sentrale personer som hadde innflytelse i områdene vi jobbet i, eller områder vi skulle forsøke å passe på. Operasjonsområdet vårt var Kabulområdet. Men det var ikke uvanlig at våpen, sprengstoff, personell eller lignende ble fraktet inn fra andre områder utenfor Kabul. Hvis en gjeng selvmordsbombere skulle kjøre inn fra Jalalabad i øst og inn til Kabul, var det viktig å bruke ulike former for etterretning – SIGINT (Signal Intelligence – sporing av elektronisk kommunikasjon,
telefon og så videre), HUMINT (Human Intelligence – bruk av menneskelige kilder, for eksempel tips, avhør og så videre) og GEOINT/IMINT (geografisk etterretning)
– for å stoppe aksjonen før den nådde oss i Kabul. Fiendene våre ønsket å skape mest mulig skade og død, og holde på så lenge som mulig, før de selv ble drept. Målet deres var å vise at ISAF ikke hadde kontroll, og jo lenger de holdt på og jo mer skade eller død de skapte, jo mer vellykket var det for dem.
Kristoffer var veldig stolt og glad for å få være med og bidra til dette arbeidet. Jeg var mer skeptisk og hadde en kjøligere holdning til innsatsen. Jeg stilte meg tvilende til om noen kunne bli «påtvunget» en «fri» og «demokratisk» tilværelse, hvis de ikke selv ønsket det. Jeg var likevel glad for å få være en del av noe større enn meg selv, og å bidra inn i noe som kanskje ville ha historisk betydning på sikt. Samtidig var det rollen som soldat som var det viktigste for meg. Hvis myndighetene hadde ment det var mer behov for meg et annet sted eller til andre oppgaver, ville jeg vært like klar til å bidra.
Fra et militærstrategisk, humanitært eller økonomisk perspektiv har innsatsen i Afghanistan på mange måter vært forgjeves. Det Norge og allierte kan ha tjent på bidraget, er først og fremst tettere samarbeid med, og støtte i, NATO – og dessuten krigserfaring. Utvikling av nytt stridsmateriell, nye stridsteknikker og konsepter for etterretning og krigføring har kanskje hatt en viss verdi. Men alt i alt har kostnaden vært langt større enn nytten. De som reiste for å endre verden, og som ble skadet eller døde, gjorde det for ingenting. De som reiste for å fylle sin rolle som soldat, offiser eller annet, og for å løse oppdrag,
og som gjorde det på en god måte, har alt å være stolte over. Det samme kan deres familie og vi som nasjon. Men det er lett å være etterpåklok. Innsatsen der og da, var verdifull. Og jeg tror Kriss sitt bidrag spesielt, var av større betydning enn hva jeg og mange andre tenkte.
