Vi er vår egen verste fiende

Koronapandemien har synliggjort for alle at barnehagelærere er en samfunnsnyttig yrkesgruppe og innad i profesjonen har noen kanskje fått forsterket yrkesstoltheten. Klarer vi å ri denne bølgen videre?

Det første vi må ta tak i er våre evinnelige evner til å snakke ned oss selv, ved å sammenligne kompetansen vår med ansatte uten samme utdannelse som oss. Jeg lar meg provosere hver gang jeg leser en kronikk fra en barnehagelærer som sier at en medarbeider eller assistent er like god som en pedagog. Det sier seg selv at en medarbeider ikke besitter samme kunnskapsgrunnlag som en pedagog med treårig bachelor. Likevel omtaler vi oss selv som om et treårig slit ikke betyr noe mer enn en tittel! Det er få andre yrkesgrupper en finner så lite eierskap til egen profesjon som vår, det er selvfølgelig unntak, meg selv inkludert, men det hjelper lite når majoriteten ikke ønsker eller tør fremheve egen kompetanse. Det er for så vidt ikke noe nytt at profesjonen undergraver eget kunnskapsgrunnlag. Undersøkelser viser at barnehagelærere anser medarbeidere og andre fagarbeidere som like kompetente som dem selv og vekter det faglige mindre enn evnen til å være en god omsorgsgiver. Det er problematisk når vi vet at en profesjonsutøver er bundet til tre forpliktelser: til et samfunnsmandat, til et spesifikt kunnskapsgrunnlag og til etikken, som Hennum og Østrem skriver (2016).

For barnehagelæreren handler disse forpliktelsene om å kunne utføre samfunnsmandatet ved bruk av faglig skjønn og å praktisere verdigrunnlaget mandatet bygger på. Et bevisst forhold til egen teoretisk kompetanse og hvilket verdigrunnlag en baserer egne handlinger på, er derfor vesentlig når barnehagelæreren skal planlegge og utføre arbeidet på avdelingen. Vi har en utdannelse med spesialisering i pedagogikk. Det handler om å ta i bruk denne kunnskapen, slik at vi oppfyller ansvaret som er gitt oss på vegne av samfunnet. Da kan vi ikke påstå at noen uten vår kompetanse kan utføre vår jobb og innfri disse kravene på lik linje med oss. Det er faktisk ikke mulig! Å erkjenne den kompetansen vi besitter som barnehagelærere, er ikke det samme som å kalle medarbeiderne dumme eller udugelige. Det er utrolig mange fantastiske medarbeidere som besitter mye god realkompetanse og gjør en god jobb. Men det er de pedagogiske refleksjonene og argumentene som tydeliggjør forskjellen mellom den profesjonelle relasjonskompetansen og de hverdagslige relasjonene som utøves av medarbeiderne i barnehagen. Det er ikke godt nok å være flink med barn, du må ha fagkunnskapen også. Vi tok en utdannelse for en grunn, hvorfor løfter vi ikke kunnskapen og bruker fagspråket i det daglige?

er barnehagelærer.

Når vi undergraver egen kompetanse, blir tilliten til profesjonen svekket. For meg er ikke faglig begrunnelse å vise seg frem, men å tilføre omsorgen det profesjonelle aspektet som kreves for at vi i barnehagen skal kunne gi barna et trygt, lekende og lærerikt pedagogisk miljø. Og det er nettopp dette samfunnsmandatet som gjør at vi stadig opplever mer press utenifra. Det har sakte, men sikkert gått opp for politikerne (over en tredveårsperiode) at barnehagene er viktig for videre læring i livet. Jeg tør å påstå at det er profesjoner der ute som mener mer og påvirker oss mer enn det vi makter å gjøre selv. Psykologer og økonomer lager pedagogiske programmer som skal forbedre barnehagens innhold. Hva gjør vi? Vi klager på pauserommet over nye skjemaer og opplegg som «tres nedover hodene våre» uten vårt samtykke. Når vi fremhever medarbeidernes kompetanse som jevnbyrdig med vår egen og ikke fremhever eget kunnskapsgrunnlag, er det ikke rart at politikerne mister nattesøvnen og lurer på om vi er kompetente nok til å oppfylle kravene.

Politiske satsinger som tidlig innsats og Kompetanse for fremtidens barnehage stammer fra et genuint ønske om å gi barna best mulig utgangspunkt videre i livet, men også i en frykt for at pedagogene som er i mindretall i barnehagen ikke skal makte ansvaret alene. Barnehagen er altså et lekmannspreget felt; det er flere ufaglærte enn faglærte. Oppdraget er stort, og det betyr ikke at vi ikke klarer å oppfylle pliktene og oppgavene som er gitt oss, men vi har dessverre andre enn oss selv å overbevise om dette. Manglende argumentasjon i dette forsøket på overbevisning har ført til at utenforstående ekspertgrupper gradvis har fått større innflytelse på barnehagens innhold. At andre yrkesgrupper får innpass i barnehagefeltet er et resultat av at disse «ekspertene» svarer på det politikerne etterspør. Når vi lar andre uttale seg – uten å yte faglig motstand – da sier vi samtidig at deres ekspertise er nødvendig. Det er et premiss for at deres ekspertise trengs, skriver Hennum og Østrem, at barnehagelærere mangler vesentlig kunnskap.

Ekspertenes innflytelse på barnehagens innhold kan også vise til en manglende konsolidering av barnehagelærerprofesjonen. En konsolidering av profesjonen utelukker at andre utenfor fagfeltet kan utføre barnehagelærerens jobb. Dette står i skarp kontrast til legeprofesjonen – et sterkt konsolidert fagfelt – der ville det vært utenkelig å bli møtt av en vikarlege uten fullført videregående skole.

Lekmannspreget er også medvirkende til verdisettingen av hvilken kunnskap som er viktig for å skape gode barnehager. For barnehagelæreren innebærer dette blant annet at kunnskapsgrunnlaget er avhengig av at medarbeiderne gir det legitimitet. Dette kan være en utfordring når arbeidsinndelingen skaper et svakt skille mellom allmennkunnskap og spesialistkunnskapen barnehagelæreren har ervervet seg gjennom utdannelsen. Allmennkunnskap er en praksisbasert tilegnelse av kunnskap, med en begrenset grad av formell utdannelse, og et trekk ved lekmannspreget er at allmennkunnskapen sidestilles med spesialistkunnskap. Dette kan føre til at det

profesjonelle kunnskapsgrunnlaget blir gitt liten tyngde i barnehagen.

Vi møter altså på flere utfordringer. Problemet oppstår når vi ikke holder på fagspråket og tyr til forenklinger, i stedet for å bruke tid på å dele kunnskapen. Hvis vi ikke er stolte over egen spesialistkompetanse og fremhever denne, mister ikke bare profesjonen tillit, den mister også legitimitet. Hvis vi ikke ønsker at andre aktører skal fortelle oss hva en god barnehage er, må vi selv fortelle alle utenfor barnehageportene at det ikke er noen andre enn oss som kan denne jobben bedre. Er det noe jeg har erfart, så er det at de aller færreste utenfor barnehagens port, da særlig politikerne, vet hva vi egentlig driver med. Er det egentlig så rart, når vi sjelden begrunner faglig hvorfor vi gjør ulike aktiviteter? Hadde jeg hatt et godt svar på hvorfor vi ikke tør å snakke faglig med foresatte og andre rundt oss, ja, da skulle jeg gledelig delt det her. Sannheten er vel at det er enklere å snakke slik at alle forstår det en sier. Problemet med dette er at det blir vanskelig å skille mellom fagkunnskap og allmennkunnskap. Vi bidrar selv til myten om at alle kan jobbe i barnehage, selv om vi vet at dette ikke stemmer. Hvis vi ikke ønsker språkkartlegging av alle femåringer, da må vi vise til hvorfor det ikke er nødvendig. Det nytter ikke å si «fordi vi ikke vil ha mer kartlegging i barnehagen». Det politikerne hører da er «vi vil ikke», og poengene våre forsvinner i et hylekor. Vi kan oppdage barn som sliter språklig, sosialt eller hva det måtte være, helt utmerket selv. Ofte oppdager pedagogene utfordringer lenge før et skjema skal fylles ut. Utdannelsen, kombinert med erfaring, gjør en barnehagelærer til en spesialist på barn. Det er ikke et skjema eller et pedagogisk program i verden som kan måle seg med her-og-nå-blikket til en barnehagelærer. Har du da et godt team

rundt deg med gode medarbeidere, vil barnet som strever bli oppdaget relativt raskt. For å ha et godt team, må alle vite hva vi ser etter hvis et barn har vansker og hvorfor vi velger de aktivitetene vi gjennomfører.

Vi fingermaler ikke med barna bare fordi det er gøy, men fordi det å male med fingrene stimulerer den taktile, visuelle og kinestetiske sansen. Fingermaling handler om persepsjon, hvordan barna bearbeider de sanseinntrykkene de erfarer. Aktiviteten i seg selv er også en arena der barna har mulighet til å uttrykke seg med farger, noe som er viktig for barnas eget kunst- og kulturuttrykk. Det er sosialt og kan være en plass der barna starter sitt første steg mot et skriftspråk. Mens barna sitter og stryker de små fingrene med maling over arket, forteller de hverandre og oss ansatte om hva de maler. På fagspråket kan vi kalle dette for multimodale tekster fordi barnet forteller en historie mens det maler.

Vi må vise samfunnet at vår kompetanse skiller seg fra foreldreomsorg: Vi skal yte profesjonell omsorg. Da kan vi ikke fortsette med krenkefrykt og språkbruk som hører til i den private, hjemlige sfære. Vi må tørre å ta i bruk fagspråket når vi planlegger, vurderer og evaluerer det vi har gjort. Jeg ønsker at vår profesjon skal ha høy legitimitet uavhengig av hvem vi snakker med og at de ekspertene med mest innflytelse på vårt fagfelt er oss. n

Linder, A. (2019). Profesjonell relasjonskompetanse. Pedagogisk forum. Hennum, B. A., & Østrem, S. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Cappelen

Damm Akademisk. Eik, L. T., Steinnes, G. S., & Ødegård, E. (2016).

Barnehagelæreres profesjonslæring. Fagbokforlaget.