Å strekke seg etter språket

I denne spalten deler forfatter Liv Marit Weberg sine tanker om livet og litteraturen. Weberg mottok Kulturdepartementets Litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur for debutromanen Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, utgitt i 2014. Spalten er et samarbeid med Barnebokinstituttet.

En del av jobben min er å utdanne framtidige barnebokforfattere. Et hjertesukk jeg ofte hører fra dem er: Hvor enkelt må jeg skrive? Ofte har de fått høre fra profesjonelle lesere, redaktører eller veiledere, at et ord er for vanskelig. «Dette må du si på en annen måte», har de blitt fortalt, «for dette kommer ikke barna i målgruppen til å forstå».

«Jammen», innvender studentene, «hvordan skal barna noen gang lære seg dette ordet da?» Underforstått: Skal ikke barnelitteraturen nettopp gi dem noe å vokse på?

Heldigvis er det et litterært grep man kan ty til. Det vanskelige ordet kan skrives inn gjennom barnets stemme, som noe det fiktive barnet undrer seg over. I den nye bildeboka Ting som blir borte, skrevet av Kim Fupz Aakeson og illustrert av Stian Hole, finner man ordet shipping, selv om dette er en bok for barn fra fem år og oppover. Hvilken femåring vet hva shipping er for noe?

Men det trenger de heller ikke å vite. Slik er det nemlig brukt: Barnefortellerstemmen savner vennen sin, Bosse. Bosse er borte, fordi faren hans jobber med noe som heter shipping, og «plutselig skulle han drive med det i en by som heter Perth».

Barnefortellerstemmen lurer på hva shipping kan være for noe, og han har flere forslag: «Å bygge svære skip og selge dem. Å shoppe og få penger for det. Et eller annet med å snakke engelsk på et kontor. En lur måte å bli veldig rik på.» Men han finner ut at det egentlig ikke er så viktig. Det som er viktig, er at Bosse er borte.

Det er mulig å se for seg at bruken av ordet shipping har skapt diskusjoner i redaksjonen. «Går det ikke an å forklare det på en annen måte?» kan man tenke seg at en bekymret og mer målgruppeorientert forlagsredaktør har innvendt. Men ordet har fått bli værende. Kanskje fordi det ikke har så mye å si i sammenhengen? Kanskje fordi det vanskelige ordet bare blir et symbol på den vanskelige, ja, ofte uforståelige, voksenverdenen? Eller kanskje fordi det skal finnes noe å strekke seg etter?

Barn skal tross alt ikke møte en bildebok alene. Bildeboken er skapt for høytlesning. Og forskere som har studert høytlesningen og hvilke positive effekter den kan ha på blant annet språkutvikling, er tydelige på én ting: Høytlesningen gir ikke læringsutbytte i seg selv. Hvordan vi gjennomfører

den har alt å si. Vi må gi rom for samtaler og refleksjoner underveis. Barna må få spørre om alt de lurer på.

Hvis de lærer seg å spørre, vil de forhåpentlig aldri slutte med det. For heldigvis vil det alltid være ord som er vanskelige, uansett hvor voksen man er blitt. «Har du premiere på ord?» spør venninna mi, når jeg innimellom bruker et ord litt usikkert i en setning. Det er mulig å høre at det er første gang jeg bruker akkurat det ordet. Jeg eier det ikke helt, jeg uttaler det nærmest med spørsmålstegn bak. Men øvelse gjør mester, og etter å ha prøvd et par ganger, kan jeg til slutt bruke ordet helt riktig og, ikke minst, på en selvsikker måte.

Det er det som er så fint med språklig utforsking. I språket er det alltid noe å strekke seg etter. Vi er aldri utlært.

Denne gangen vil jeg derfor anbefale bøker som på ulike måter leker med språket. n

Shaun Tan: Sikade. (Cappelen Damm, 2018) Ragnar Aalbu: Bare rør (Ena forlag, 2020) Snokeboka av Lisa Aisato. (Gyldendal, 2018)