Lekelyst og motstandskraft

I denne spalten deler Henriette Figenschau observasjoner fra praksisfeltet. Ved å koble faglige undringer til hverdagslige øyeblikk, tar hun oss med helt inn på gulvet i barnehagen og videre til refleksjonene i personalgruppen på avdelingsmøtene.

er barnehagelærerstudent på tredje året, ved Nord Universitet, Campus Nesna. Utenom samlingsukene jobber hun i Vestvikheia Barnehage, Mo i Rana. Formiddagen har vært preget av mye fart, latter og energi – fra trehjulssyklene. I dag har jeg stått ved bensinstasjonen og gitt barna bensin på syklene sine. Tore er tre år, stille og tilbaketrukket. I barnehagen leker han lite. Det er sjelden vi ser Tore smile, eller høre han le. Sykkelleken i dag var gøy. Vi fylte bensin, syklet fort, krasjet litt inn i hverandre, og syklet videre. Jeg vekslet mellom å være svært aktiv for å få alle barna med inn i lekens regler og å observere fra bensinpumpa idet barna syklet videre. Ved bensinstasjonen ropte jeg: Heia, Nanna, heiaheia! når Nanna syklet forbi. Mer bensin, Lina? kunne jeg si, når Lina kom innom. Jeg passet på å se alle, og nevne dem med navn, for å synliggjøre at alle var med og inkludert i denne leken. Innimellom kunne jeg se Tore gli ut av leken igjen. Han syklet et stykke unna og ble sittende med ryggen mot oss andre, men med ansiktet vendt tilbake mot leken. I de situasjonene oppfordret jeg andre barn i nærheten av meg om å hente Tore, Kanskje han er tom for bensin? Samtidig vinket jeg til han fra bensinstasjonen. Tore kom med inn i leken igjen, hver gang. Barna hadde store glis om munnen idet de tråkket av sted. Opp til gjerdet, ned til porten, innom bensinstasjonen, og opp til gjerdet igjen. De var som en sykkelbande, og Tore var smilende med. Forsiktige smil i starten, litt større etter hvert. Innimellom glapp det ut et lite knis, spesielt hvis han krasjet inn i meg, og jeg gjorde meg til. Uhææ, ikke krasj i meg, åneiånei, lo jeg mot han. De andre barna lo også. Vårsolen varmet, og det nærmet seg lunsjtid. Jeg og kollegaen min Elisabeth hadde forberedt barnegruppa på at det var på tide å gå inn for lunsj og ta en liten lur i vogna. De seks barna på to–tre år kom ruslende opp mot inngangsdøra. De protesterte ikke gjennom ord, men kroppene deres viste at de egentlig ville vært ute lenger. Da alle barna hadde kommet seg inn døra, begynte jeg og Elisabeth å kle av oss yttertøyet. Vi stod med ryggen mot inngangsdøra som ennå var åpen og avtalte organisering av lunsjen.

I løpet av dette minuttet med organiseringsprat skjedde det noe forunderlig: Idet vi snur oss mot barna, har de forduftet ut døra, som et vindpust. Jeg og Elisabeth stikker hodene våre ut. Barna ler og hyler i det de springer rundt hjørnet på barnehagen – alle sammen. Vi blir stående på trappa og se litt forbløffet på hverandre. Seks barn kommer løpende frem fra hjørnet. De ser at vi står der, og latteren spruter ut mellom dem, før de på ny springer bak hjørnet. Sekvensen gjentar seg noen ganger. Jeg og Elisabeth står fremdeles på trappa, vi smiler til barna hver

gang de kommer fram. Barna ler og løper tilbake bak hjørnet. Denne leken utvikler seg. De løper mot syklene, noen sender spente blikk mot oss, før latterkulene kommer igjen. Tore er også med. Han løper etter de andre med et lurt smil om munnen. Vi hører han le. Oi, hva skjedde nå? spør Elisabeth, det er

ikke ofte vi ser Tore slik. I tifemten minutter lar vi barna ha et lite lekeopprør, før vi får samlet oss igjen. Dere var visst ikke helt klare for å gå inn i stad dere? ler jeg. Men det ble ganske morsomt når både jeg og Henriette oppdaget at dere alle hadde løpt ut uten at vi hadde sett dere! fortsetter Elisabeth. Jaha! svarer Lina kjekt. Denne gangen er de seks barna lette i kroppen når de kommer inn inngangsdøra.

Denne praksisfortellingen kan trolig leses som to uavhengige fortellinger: Én om inkludering og én om motstand i lek. Samtidig viser den hvordan to hendelser kan være vevd inn i hverandre – at barnehagehverdagen alltid er en pågående fortelling hvor tidligere hendelser kan ha innflytelse og påvirkning på det nye som oppstår. Vi har bevisst valgt å bruke leken som inngang for å hjelpe Tore inn i det sosiale felleskapet. Personalet har reflektert over hvordan vi kan legge til rette for at Tore får ta del i lek og slik få oppleve deltakelse og vennskap. Sykkelleken krevde en svært våken og engasjert ansattrolle. For Tore var dette første opplevelse av å ta del i leken, noe som gav han lyst og mot til å være med i den «ulovlige» rampestreken etterpå. Ansattes deltakelse i lek er avgjørende for å inkludere barn som Tore, som på ulike måter strever med å ta del i lekefelleskapet. Det er også vårt etiske ansvar å legge til rette for at alle barn får oppleve inkludering i gruppa gjennom lek og vennskap. Da må vi leke med, noen ganger mer aktivt enn andre. Denne innholdsrike formiddagen endte med at barna sammen gjorde et lite opprør mot oss ansatte og vår beslutning om å gå inn. Vi ansatte opplevde opprørets frydefulle kraft som svært meningsfull for felleskapet i barnegruppa. Det at Tore kom seg med inn i «rampestreken» og den lekende motstanden barnegruppen hadde mot oss ansatte, vil også, slik vi ser det, påvirke hans deltakelse i videre lek sammen med de andre. Dette kan være med på å styrke hans relasjoner i barnegruppa og gi mot til å inkludere seg selv i fremtidig lek. Men også de andre barnas syn på Tore kan gi nye muligheter for lek og inkludering. Vi holdt oss avventende i situasjonen, denne gangen var det ekstra viktig å la barnas lekende stemmer bli hørt! Da vi etter hvert kom oss inn, var det en annen stemning i gruppa, en letthet. Vi undret oss over denne lettheten, kunne den komme av at barna opplevde sitt «lekeopprør» som hørt og ivaretatt? Det er denne delen av situasjonen som tok tak i tankene våre, og som vi reflekterte begeistret over etterpå, for så å dele videre med våre kollegaer.

Barns rampestreker kan kategoriseres under fenomenet lek. Det er ikke alltid vi ansatte opplever det som harmonisk, eller ønsker denne formen for lek velkommen. Til tider kan rampestreker oppleves som forstyrrende og kaotisk – ja, faktisk ganske utfordrende, skriver Kjetil Steinsholt og Ola Harstad. Barn kan ta i bruk lekende motstand i møte med forventninger eller normer satt av personalet og snur vår verden opp ned ved å bryte spillereglene, slik sykkelbanden responderte på overgangen

til måltid. Barna bryter med det som er forventet, akkompagnert med smil og latter. De gjør opprør og yter spenningsfylt motstand mot oss ansatte, noe som igjen skaper øyeblikk av moro og felleskapsånd mellom barna. Disse opplevelsene sammen, som gruppe, kan vi forstå ut ifra karnevalets vesen, slik den russiske kulturfilosofen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin (1895–1975) beskriver det. I barnefelleskapet lever karnevalets vesen, og gjennom latteren kommer den karnevaleske leken til uttrykk. Bakhtin gjør assosiasjoner mellom barns lek og handlingsforløp i middelalderens karneval. Karnevalet var en folkefest for festens egen skyld, preget av absurde, ville og parodiske tilstander, hvor maktregimer og -strukturer i samfunnet fikk gjennomgå. De som har sett Disney-filmen Ringeren i Notre Dame (1996) kan trolig danne seg et bilde av stemningen som kunne prege karnevalet. Fra dette perspektivet knytter ikke leken seg kun til den enkeltes frihetsfølelse – men til det felleskapelige, de forestillingene om og opplevelsene av frihet vi deler i felleskap med andre,

skriver Maria Øksnes: En kollektiv frihet. I middelalderens karneval hadde underklassen mulighet til å parodiere og gjøre narr av overklassens væremåter og liv, noe vi kjenner igjen fra hvordan barnehagebarna yter motstand mot og gjør narr av ansatte. Barns karnevaleske væremåter kan provosere ansatte med sin uanstendighet og dristighet, hevder Sonja Kibsgaard. De

utfordrer og oppdager verden ved å bevege seg inn i det ukjente og til og med risikofylte. Gjennom en slik lekende motstand kan barna få oppleve sin styrke sammen i barnefelleskapet. En opplevelse av at: Sammen er vi sterke, sammen får vi til! I rammeplanen beskrives barns evne til å yte motstand som noe vi ansatte faktisk skal legge til rette for, men hvordan gjør vi dette i praksis? Hvordan møter vi barns motstand når den oppstår? Det handler nok først og fremst om en bevisstgjøring, som kanskje kan oppstå i etterdønningene av en situasjon, som i fortellingen over. Når vi forstår barns motstand, opprør og narrefulle væremåter som uttrykk for lek, kan det åpne opp flere handlingsalternativer i oss selv.

Sykkelbanden brukte verken groteske ord eller kroppslige skavanker, som begge kan være kjennetegn på karnevalesk lek. Kan det likevel være noe karnevalesk over deres latterfulle motstand? Sammen om sin rampestrek beveget barna seg – som en vind – ut av gangen og inn i det risikofylte. De gjorde motstand og snudde vår beslutning på hodet. Kanskje var det følelsen av frihet i rampestrekens felleskap som trakk Tore med inn i den lekende forvandlingen? Flyttet barnas opplevelse og bevissthet seg fra det enkelte barnet, og over til hva de sammen fikk til? Forvandlet deres opplevelse seg fra et «jeg» til et «vi»? Er det mulig at Tores deltakelse i sykkelleken i forkant, var en forutsetning for at Tore lot seg rive med i felleskapets tøys og tull?

Ansattes holdninger til barns rampestreker, motstand og opprør er førende for hvordan vi møter slikt. Klarer vi å gripe om de lekende opplevelsene barna har sammen, og se verdien i dem – selv når det ikke er like begripelig? Hvis vi kan tolke det som skjer som en form for lek, blir det også enklere for oss å møte motstanden og opprøret med forståelse. Sykkelbanden fikk kanskje oppleve sin styrke som gruppe i opposisjon mot oss, og samtidig erfarte de nok at vi tok imot motstanden deres på en lystig måte: Erfaring med at det nytter å gjøre opprør sammen. Lekfylte motstandsepisoder inngår i demokratiske erfaringer, der barna får mulighet til å ytre seg ut fra sine egne forutsetninger. Slik kan lek, motstand og danning gå hånd i hånd. Det fordrer imidlertid ansatte som møter spetakkelet med takt og klokskap og som evner å se opprøret i et større perspektiv.

Kan vi slippe slike øyeblikk av felleskapelig dristighet løs i våre pedagogiske virksomheter uten at kaoset tar overhånd? Kan vi innimellom også la kaoset ta overhånd, uten at det forringer den pedagogiske kvaliteten – kanskje snarere tvert om? Er det slik som mange kanskje frykter: At dersom barna får lov én gang, så vil dette gjenta seg hver gang? Vil denne barnegruppen løpe løpsk ut av gangen hver gang vi skal gå inn? Vår erfaring tilsier ikke det. Kanskje er det heller en større tillit mellom oss, fordi barna opplever ansatte som tar deres uttrykk på alvor, i motsetning til å la alvoret ta overhånd. n

1. Hvordan forholder personalgruppen seg til rampestreker, motstand og opprør fra barna? 2. Ser dere verdien av felleskapets motstand sammen, har dere egne eksempler? 3. Hvordan kan organisering påvirke mulighetsrommet for barns lekende motstand?

Bae, Berit. (2018) Politikk, lek og læring: Barnehagelivet fra mange kanter. Fagbokforlaget. Øksnes, M. (2010). Lekens flertydighet: Om barns lek i en institusjonalisert barndom.

Cappelen Damm. Kibsgaard, S. (2019). Tull og tøys på ramme alvor: I barnehagen. Universitetsforlaget. Steinsholdt, Kjetil. Harstad, Ola. (2021)

Kunsten å erobre paradiset på et blunk? Et blikk på barns lek og rampestreker som avgrensende meningsprovinser. Den frie lekens vilkår (s.2544.). Universitetsforlaget.

Mange nyutdannede barnehagelærere slutter å ta i bruk faglige begreper og uttrykk i løpet av det første året som pedagogisk leder. En stor andel av de ansatte har ikke formell barnehagefaglig kompetanse, og forskning viser at mye av kommunikasjonen om det pedagogiske arbeidet legges på et allment, enkelt hverdagsspråk. Hva gjør det med vår faglige utvikling? På de sosiale mediene opprettes utallige grupper og forumer for faglig inspirasjon, deling og kritisk diskusjon – men kommentarfeltene fylles i stedet opp med hjerter, klappende hender og begeistrede tilrop. Hva skjer med fagspråket i barnehagen?