Trengs fagspråk for å utøve god pedagogikk?

Denne faste spalten er en dialog mellom Børge Iversen og Hilde Merete Amundsen, hvor utgavens tema får en litt uvanlig behandling gjennom deres lekne og underfundige vekslinger.

Hvis et barn har hundre språk, er det et paradoks om barnehagelærerne henger seg opp i et teknisk og skråsikkert språk for å beskrive arbeidet sitt. Med svartmaling, Claude Monet og begrepsmassasje går Hilde og Børge løs på det som kan virke som et umulig spørsmål å besvare: Trengs fagspråk for å utøve god pedagogikk?

Kanskje banner jeg i kirka nå, Hilde, men jeg er litt skeptisk til «fagliggjøring». Det synes å herske en urokkelig tro på at fagspråk (i seg selv) bidrar til bedre pedagogisk praksis, en optimisme jeg ikke deler. I hvert fall ikke uten forbehold. Kanskje fagliggjøring ikke er så saliggjørende som vi tror? La meg utdype. Vi trenger fagfolk i barnehagene, og vi trenger flere av dem. Barna fortjener et personale med dyp faglig innsikt. Det som uroer meg, er at vi ikke diskuterer hva slags fagspråk vi vil ha. For det er jo ikke slik at alle pedagoger er forent om én type fagterminologi, er det vel? Her er det mye å velge i, og alt som glimrer, er, som vi vet, ikke gull. Min frykt er at vi lar oss forføre av en type fagterminologi som gjenspeiler pedagogiske moter jeg ikke er særlig begeistret for: manusbaserte metoder og kalkulerte programmer. Du tenker kanskje at jeg ser spøkelser på høylys dag, men magefølelsen sier meg at disse gjenferdene ikke så lett lar seg avfeie. Her må vi trå forsiktig. Jeg tror nemlig ikke at all type fagsjargong bidrar til bedre pedagogikk. Hvis vi adopterer et fagspråk dominert av spissfindige definisjoner og skråsikre kategorier, kan det muligens bidra til å løfte profesjonens status utad. Men, en slik ansiktsløftning vil neppe gjøre praksisen vår bedre. Så ja, jeg er bekymret for at vi i større grad begynner å idolisere talemåter som fjerner usikkerhet og tvil. Mulig jeg svartmaler, men jeg tror ikke det er sunt å ufarliggjøre pedagogikken. n

Guri Malla, Børge, dette var bramfri tale! Den inspirerte meg til å fortelle deg om en av mine sommeropplevelser: kunstutstillingen Monet & Friends – Life, light and colour, som viser de store impresjonistenes malerier (Hadeland Glassverk, 2021). Jeg møtte mange små og store barn på denne utstillingen, barn som både med kropp og stemme viste at de lot seg begeistre av impresjonistenes lek med lys og farger. Mest av alt ble de beveget av det magiske «utstillingsspråket»: en spektakulær symfoni av bilder, bevegelse og lyd. Du snakker om spøkelser og gjenferd og maler kanskje fanden på veggen? Jeg tror nok det bør

flere farger på paletten her, og også litt mer lys i penselstrøkene. Jeg tror heller ikke det er fagspråk i seg selv som bidrar til god pedagogisk praksis. For meg handler det nok mer om hva språket er til for, eller i denne sammenhengen: Hvordan vi som profesjonsutøvere gjør bruk av fagspråket i den daglige pedagogiske virksomheten i barnehagen. Språk er nødvendig for å kunne sette ord på tankene våre og dele dem med andre, for å meddele oss. Bare slik kan vi gå i dialog. Dette er jo noe av det skjønne ved alt språk, som for eksempel malerkunsten, at vi kan uttrykke noe som har beveget oss. Tenk bare på de vise ordene til Loris Malaguzzi: Et barn har hundre språk! Fagspråk, som alt språk, kan selvsagt brukes på en manipulerende måte, for språk er makt. Men språket kan også være frigjørende, det kan på sett og vis sette oss fri. Jeg er av den oppfatning at fagspråk må til for å utforske tankene og meningene våre. Ikke bare for å definere, men for å stille spørsmål ved og problematisere vårt eget tankegods som legger føringer på praksis. Vi må ha faglige begreper og tankekonstruksjoner i form av teorier å tenke med. Lærere i barnehagen må kunne beskrive, begrunne og reflektere over arbeidet sitt. Fagspråk kan fungere som en motstand mot og kritikk av det «økonomiske språket» som i stor grad preger utdanningssektoren. Jeg tror på en vedvarende «begrepsmassasje», en pågående felles refleksjon i praksisfellesskapet over begreper som «barns medvirkning» og «barnets beste». Fagbegreper må holdes i bevegelse; de må ikke stivne, men være gjenstand for vedvarende diskusjoner i filosofiske samtaler. Den algeriske filosofen Oscar Brenifier hevder at målet med den filosofiske samtalen er å bringe den andre til å «tenke det utenkelige». Du vet det ikke før du har tenkt det! n

Jeg er helt enig med deg i at et godt fagspråk er nødvendig for å problematisere tankegods. Men jeg vil fortsatt hevde at språket er et tveegget sverd og at vi er prisgitt hvilken side som treffer. Alle språk eller uttrykksformer har både muligheter og begrensninger, de utfyller hverandre og kan i kombinasjon gi oss dypere innsikt i tilværelsen. Men ingen språk korresponderer med virkeligheten som sådan. Her finner vi ikke et entilenforhold. Jeg tenker mer sånn at vi kan gi hverandre smakebiter av hva vi tenker og at jo flere språk vi har tilgang på, desto nærmere kommer vi det som egentlig er. Da inkluderer jeg alle former for språk, også musikk, teater og billedkunst. Ingen av oss eier sannheten. Vi er alle «slaver» av språket, og som ellers i samfunnet, er også språket preget av trender. Da er det vel alltid en viss fare for at våre språkliggjorte tolkninger og refleksjoner bare gjenspeiler tilfeldige moter? Du sier vi må massere begrepene og holde dem levende. Ja, la oss knuge og kna slik at fastgrodde tankemønstre ikke får falle til ro, og dyrke usikkerheten. En slik tilnærming fordrer stor ydmykhet, en ydmykhet jeg savner i dag, og som jeg frykter kan bli helt borte i jaget etter å «fagliggjøre» pedagogenes språk. Det er kanskje paranoid, men jeg er urolig for at vi ender opp meg et teknisk fagspråk blottet for etiske dimensjoner. Det kan se ut som bøtta mi med svartmaling ikke er helt tom ennå.

Hvordan ser du for deg at vi kan motvirke slike trender og bidra til å dyrke frem pedagogisk klokskap gjennom refleksjon, som du snakker om? n

Ja visst, Børge, etikken er essensiell i all pedagogisk virksomhet og kan fort bli til et taust språk i vår rasjonelle hang etter resultater i form av læringsutbytte og måloppnåelse, og det er bekymringsfullt. Du skriver at språk ikke korresponderer med virkeligheten som sådan, og det er jeg helt enig med deg i. Jeg tror heller ikke at språk ganske enkelt representerer virkeligheten, men derimot at tanke og språk er tett sammenvevd; at språk fundamentalt sett er ekspresjon. Min tale er min tanke, sa den franske filosofen Maurice Merleau Ponty. Men dette blir kompliserte språkfilosofiske betraktninger som jeg skal la ligge for denne gang. Jeg gjør heller en liten usving, og går tilbake til det jeg sa om «begrepsmassasje». Her mener jeg ikke en tradisjonell begrepsanalyse, som kunne vært å undersøke hvor uttrykket «Herre Jemini!» eller «Guri Malla!» stammer fra, og å finne ut at begge er uttrykk for forskrekkelse eller overraskelse og betyr henholdsvis «Herre Gud» og «Gud og Maria Magdalena». En slik analyse bringer oss neppe videre. Nei, jeg snakker om refleksjoner i praksisfellesskapet, for jeg tror ikke vi kan komme til «sannheten», eller det du betegner som det egentlige, på egenhånd. Det er gjennom ordrike dialoger vi kan komme til forståelse. For meg innebærer dette at vi må evne å skape refleksjonsrom i barnehagen, blant annet i form av dekonstruktive samtaler der vi meddeler det vi tenker, kritisk diskuterer hvorfor vi tenker som vi gjør, for deretter å analysere i felleskap om det er andre måter å tenke og forstå på. Vi kan dyrke fram pedagogisk klokskap gjennom skjønnsmessige og systematiske overveielser over handlinger og hendelser i barnehagen, dokumentert gjennom praksisfortellinger, observasjoner, affektive logger, dikt, foto, tegninger og slampoesi; altså gjennom flere estetiske språk som vi gjør til gjenstand for dialoger der fagspråket er helt sentralt. Kan vi være enige om at vi trenger flere språk? n

Her er du inne på mange spennende tanker, Hilde, og jeg er så glad for at du løfter fram dette med praksisfellesskap, refleksjonsrom og dekonstruktive samtaler. Du sier også at vi trenger slike møtepunkter i barnehagen, hvor vi gjennom kritisk diskusjon kan oppdage nye måter å forstå på. Og det tror jeg er nøkkelen her, at det finnes ulike måter å forstå på. Men, her ligger også noe av utfordringen: Vi blir så fort samstemte. Vi er så forbasket enige. Harmonityranniet kan være drepen for mange tilløp til faglig refleksjon. Vi bruker samme språk og de samme begrepene, og vi lander alltid på bena, dessverre. Vi snakker om «trygghetssirkler», vi definerer ansatte som «ladestasjoner», vi snakker om «lekbare» ansatte, og vi lærer barna at tanker kan ha to farger, enten grønne eller røde. Nei, vi trenger mer lekenhet og provokasjon inn i disse refleksjonssamtalene, slik at vi faktisk kan oppdage noe nytt. Hvis ikke, vil vi bare ende opp med å adoptere pedagogisk slagord uten særlig innhold. Jeg tror det gjenstår litt jobb her ennå. n

Du gjør meg svært ettertenksom, Børge. Muligens kan vi ikke svare på spørsmålet om fagspråk trengs for å utøve god pedagogikk? Men kanskje vi kan være enige om at vi må bruke språket til å skape nye virkeligheter og forståelser av barn, barndom og vår pedagogiske virksomhet i barnehagen? For det levner vel liten tvil om at språket skaper virkeligheten. «Words create worlds», for å låne et uttrykk fra sosialkonstruksjonisten Kenneth Gergen. Og siden barnet besitter hundre språk, har vi nok mye å lære av dem, også her. n