Pedagogisk resonnering

Barnehageansattes handlinger kan til forveksling minne om helt vanlig, hverdagslig menneskelig samvær. Derfor er det ekstra viktig at deres særegne kunnskap synliggjøres.

er førstelektor i barnehagepedagogikk ved Universitetet i SørøstNorge, med utdannings- og yrkesbakgrunn fra barnehagefeltet.

er førstelektor i barnehagepedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge, med utdannings- og yrkesbakgrunn fra skole- og barnehagefeltet. «Jeg er så lei av det evige maset om fagspråk! Må vi være så sjukt pedagogiske i alt vi sier??»

Dette sitatet er et reelt, opplevd hjertesukk en barnehagekollega slapp ut for flere år siden. Vi kan undre oss over bakgrunnen for en sånn uttalelse – hva er det egentlig med pedagogspråket i barnehageprofesjonen som provoserer og frustrerer på denne måten? Hvorfor er det så vanskelig å finne en presis, felles faglig uttrykksmåte å enes om? Kanskje står forestillingen om hva et vitenskapelig fagspråk er i veien for utviklingen av et profesjonelt språk som er dekkende for det utpregede barnehagepedagogiske?

Som barnehagelærere, utdannere og forskere ser vi definitivt behovet for at profesjonsutøverne evner å anvende et profesjonelt språk i møte med de komplekse utfordringene som preger nettopp barnehagefeltet. En sak er samfunnsdebatten, der barnehageprofesjonen i løpet av de siste årene har blitt langt mer synlig enn det vi har sett i tidligere år. Sosiale medier og digitale plattformer gjør barnehagelæreres stemmer hørbare i debatter om det som ligger barnehagelærerens hjerte nærmest, nemlig barns vilkår i institusjonene. Hvis denne gruppen skal styrke sin posisjon på samfunnsarenaen, har det betydning at man også kan artikulere faglighet på en troverdig måte, og ikke forsterke et foreldet syn på barnehageprofesjonen som en yrkesgruppe preget av hverdagskunnskap og manglende profesjonalitet (Hennum og Østrem, 2016).

Samtidig har det vist seg at nettopp fagspråket er et av de områdene der barnehagelærere har utfordringer med å befeste sin posisjon som profesjonelle (Ødegård, 2011; Eik, 2014). Hvis vi sammenligner barnehagelæreres fagspråk med andre profesjoner som for eksempel leger og jurister, har det en helt annen karakter, i og med at dette språket blant annet handler om å sette ord på hendelser og betraktninger som ligger svært tett opp til menneskers hverdagsliv. Ahrenkiel m.fl (2013) bruker begrepet «upåaktet faglighet» om dette, og viser da til en faglighet som til tider er litt usynlig, der handlingene på overflaten ikke skiller seg ut i den hverdagslige barnehagepraksisen. Det språket som brukes for å sette ord på akkurat dette, er ikke nødvendigvis preget av vitenskapelige begreper og det som kan oppleves som «fremmedord». Som Eik (2014) slår fast, inngår også hverdagslige begreper, fortellinger og metaforer i det profesjonelle språket.

Dermed blir det problematisk å plassere fagspråket i barnehageprofesjonen inn i en snever språksjanger, assosiert med vitenskapelige fagbegreper og akademiske formuleringer. I den forbindelse kan det være nyttig å se til Rothuizen og Togsverds (2013) perspektiv på fagspråk i barnehageprofesjonen, nemlig det de kaller for pedagogisk resonnering. De hevder at det behøves et språk som gjør barnehagelæreren i stand til «å tematisere det pedagogiske som pedagogisk, altså åpent å spørre, undersøke og overveie hva som er det pedagogiske i en situasjon» (Rothuizen & Togsverd, 2013, s. 22). Dette innbefatter evne til å reflektere over hvilke normative standarder og verdier som teller i barnehagen, inkluderer overveielse av hva som har pedagogisk og etisk verdi når det kommer til mål og handling, og alle de vurderingene man gjør som profesjonell.

Denne måten å forstå fagspråket på stemmer godt med det Eik (2014) diskuterer i sin doktoravhandling, og som hun kaller et felles forpliktende profesjonsspråk. Hun er opptatt av at barnehagelærerne trenger et språk som egner seg til å beskrive, analysere og utvikle det pedagogiske arbeidet, og mener at begrepet fagspråk er for snevert til å kunne være representativt for barnehageprofesjonens mangfoldige og flerfaglige utøvelse. Dette støttes av NOKUTs evaluering av førskolelærerutdanningen så tidlig som i 2010, der beskrivelse og videreutvikling av det pedagogiske arbeidet knyttes opp mot evnen til å forholde seg undersøkende, reflekterende, kritisk og kreativt til utøvelsen (NOKUT, 2010).

I en studie av erfarne barnehagelæreres fagspråk var det nettopp denne resonnerende måten å anvende fagspråket på vi var på utkikk etter og brukte som analytisk inngang til å forstå et utvalg barnehagelæreres faglige samtaler i pedagogmøter (Juristen & Østmoen, 2014). Dette ga interessante resultater, og vi identifiserte både noen klare utfordringer, men også potensialet som ligger i denne typen fagspråklige møter. Forskningsspørsmålene ga oss mulighet til å studere både innholdet og formen i samtalene, og funnene i studien peker på følgende:

Det er åpenbart potensial for pedagogisk resonnering til stede i faglige samtaler mellom barnehagelærere, først og fremst fordi de kjennetegnes av et undersøkende perspektiv. Dette er et godt utgangspunkt og noe vi så i samtlige av de møtene vi observerte. Pedagogenes måte å snakke sammen på i alle fall når de innledet samtalene, var langt på vei preget av åpne og undersøkende tilnærminger, som i følgende eksempel fra en samtale rundt et barn med samspillsutfordringer:

Siri: Men før og, så funka det jo at hun kom tidlig. Om morgenen. Men det funker ikke mere.

Tove: Det fungerer ikke at hun kommer tidlig lenger?

Siri: Nei.

Tove: Å nei. Men da må det jo være noe vi gjør her da, og – som kan være gæernt. Må jo se på det og, da (…) Jeg tror det må være et

veldig godt samarbeid på det. Pluss at vi må gå i oss selv. Og se; hva er det vi gjør?

Det som imidlertid var påfallende, var at disse tilløpene til resonnering hadde en tendens til å bli avbrutt eller utsatt. Replikkvekslingen over ble eksempelvis avsluttet med «da tar du det på mandag, da». En annen tendens vi merket oss, var at selvreflekterende, undersøkende dialoger raskt ble erstattet med tematikk som flyttet oppmerksomheten vekk fra barnehagelærernes egen utøvelse, og i stedet ble de opptatt av å diskutere barnas egen atferd eller foreldres utfordringer. Vi så også at tilløpene til grundig og kritisk resonnering ved flere tilfeller gikk over i ønsker om raske og effektive løsninger. Da ble det blant annet etterlyst «verktøy» fra eksterne kursholdere som kunne hjelpe til med å løse situasjonene, i stedet for å ta seg tid til å gå grundig inn i dem.

Samtalene mellom barnehagelærerne var, på tross av at de hentet temaer fra et barnehagefaglig grunnlag, i stor grad preget av et hverdagslig språk, med få faglige begreper og en liten grad av konkretisert teoretisk forankring. I eksemplet som følger snakker tre barnehagelærere sammen om et barn med litt ekstra behov for å være i aktivitet:

Gro: Når Markus sitter og spiser, så sier han bare at; ja – jeg må en tur på do, jeg. Men han er aldri på do, det vet jeg jo.

Kari: Ja, han må bare bevege seg han. Det er jo ypperlig!

Mari: Han går ut og vasker seg.

Gro: Ja. Han gjør egentlig det, uten at han sier det. Men han sier det på en annen måte. Også gjør han det han skal. Eller han gjør ikke det da. Men han vasker hendene. Så

kommer han inn igjen. Også setter han seg og spiser videre. Kan jo ikke nekte han det.

Vi kan si at Gro her ikke er spesielt faglig i de språklige vendingene hun bruker når hun beskriver denne praksisen. Hun snakker med hverdagslige ord som i hvert fall ikke i form kan knyttes opp mot det profesjonsfaglige grunnlaget. Likevel vil vi hevde at hun refererer til en pedagogisk måte å utøve praksis på – når hun resonnerer over at Markus egentlig sier fra om et behov han har, uten å bruke ord; «Han gjør egentlig det, uten at han sier det. Men han sier det på en annen måte». Her kommer syn på barnet som kroppssubjekt fram, og vi assosierer til sentrale barnehagepedagogiske tema som reell medvirkning og det å ta barns perspektiv på alvor.

Studien viser altså at det er rom og potensiale for pedagogisk resonnering i fagmiljøene i barnehagene, men det krever bevissthet rettet mot innholdet og det man bruker tid på i det som skal være faglige samtaler. Det er ikke tilstrekkelig at disse samtalene sirkler rundt barnehagelærernes praktiske og erfaringsbaserte kunnskap, her må det også gis plass til teoretisk kunnskap og etisk refleksjon (Handal & Lauvås, 2014). På den måten kan det profesjonelle språket utvikles i et faglig fellesskap.

Det trengs en tydeliggjøring og styrkning av den profesjonelle identiteten på barnehagefeltet, og vi mener at fagspråk forstått som pedagogisk resonnering kan være et bidrag til dette. Da kan ikke den profesjonelle uttrykksformen forbli uuttalt, eller overlates til den enkelte pedagog i møtet med barn, medarbeidere, foreldre og andre samarbeidsparter. Barnehagelærerne har også en formidabel oppgave med å synlig- og språkliggjøre den faglige kvaliteten som preger arbeidet i barnehagene utad. Dette vil kunne være med på å styrke posisjonen som anerkjent faglig profesjon, og gi tyngde til den særegne, barnehagepedagogiske kunnskapen som er så viktig for å målbære barnas stemmer i et større samfunnsbilde. n

Ahrenkiel, A., Steen Nilsen, B., Schmidt, C.,

Sommer, F., & Warring, N. (2013). Daginstitutionen til hverdag – den upåagtede faglighed.

Frydenlund. Eik, L. T. (2014). Ny i profesjonen. En observasjons og intervjustudie av førskolelæreres videre kvalifisering det første året i yrket. (Doktorgradsavhandling). Det utdanningsvitenskapelige faktultetet. Universitetet i Oslo. Handal, G. & Lauvås, P. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori. Cappelen Damm Akademisk. Hennum, B. A. & Østrem, S. (2016). Barnehagelæreren som profesjonsutøver. Cappelen

Damm Akademisk. Juritsen, L. & Østmoen, J. (2014). Rom for pedagogisk resonnering. En studie av erfarne barnhagelæreres muntlige fagspråk. Masteroppgave. Høgskolen i Buskerud og Vestfold. NOKUT. (2010). Evaluering av førskolelærerutdanning i Norge 2010. (Opptrykk). Rothuizen, J. J., & Togsverd, L. (2013). Hvordan uddannes Pædagoger. Perspektiver fra et forskningsprosjekt. Hentet fra www.bupl.dk/professionsidentitet. Ødegård, E. (2011). Nyutdannede pedagogiske lederes mestring og appropriering av barnehagens kulturelle redskaper. En kvalitativ studie av nyutdannede førskolelæreres kompetansebygging det første året i yrket. Universitetet i Oslo.