Issuu on Google+

roy er fremdeles en ung gutt da faren hans, en mislykket tannlege og ulykksalig sportsfisker, setter en 44 kaliber magnum til hodet og skyter seg. Hele oppveksten skal Roy vende tilbake til det ene øyeblikket som frarøvet ham barndommen, og som fremdeles holder sin klamme hånd over familien og deres historie. Legender om et selvmord er en bemerkelsesverdig barsk og følsom samling på seks fortellinger om en far og en sønn, om overlevelse og desillusjonert kjærlighet. Med stor intensitet og oppriktighet forsøker Roy å forstå farens død ved å skildre foreldrenes forhold, deres sørgelige ekteskap og nådeløse skilsmisse. David Vann viser en forbløffende observasjonsevne og skaper uforglemmelige karakterer, mektige landskap og klaustrofobiske scener.

«En amerikansk klassiker.» the sunday times «Et nådeløst, hjerteskjærende mesterverk som kun kan sammenligens med Cormac McCarthys Veien.» the weekend australian magazine «David Vanns Legender om et selvmord er modig, fantastisk godt skrevet ...» julie myerson, daily telegraph books of the year «I hans portrett av en ung gutts kjærlighet til faren han mistet, har David Vann skapt et praktfullt stykke litteratur; overraskende, vakkert og uhyre gripende.» nadeem aslam

omslag av stian hole | blæst

RYGG: 24 MM

FORSIDE: 133 MM

«Denne boka gjorde sjeldent sterkt inntrykk på meg.» trude marstein

KLAFF: 90 MM

f o r f at t e r f oto : d i a na m ata r

jeg hadde en morris mini sammen med moren din. Det var en liten bil, som en tivolibil, og en av vindusviskerne var i stykker, så jeg satt alltid med den ene armen ut av vinduet på vindusviskeren. Moren din var vill etter sennepsåkrer på den tiden, ville alltid kjøre forbi dem når sola skinte, rundt omkring i hele Davis. Det var flere åkrer da, mindre folk. Det var sånn over hele verden. Og nå begynner hjemme­ undervisningen. Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden. Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da. Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jord­ kloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels. Ha, sa Roy. Men så da? Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete. Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma? Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

BAKSIDE: 133 MM

david vann legender om et selvmord

HØYDE: 211 MM

KLAFF: 90 MM

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skrevet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for BBC, NOVA og CNN siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Han bor i Alaska sammen med sin kone Nancy. Legender om et selvmord er David Vanns skjønnlitterære debut, og han er blitt sammenlignet med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Novellesamlingen er under utgivelse i en rekke land, den er hyllet av kritikere og har vunnet flere priser, bl.a. the Grace Paley Prize og Le Prix des Lecteurs de L`Express. David Vanns roman Caribou Island kommer på norsk i 2012.


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

David Vann

Legender om et selvmord Oversatt fra engelsk av

Hilde Stubhaug


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

Originaltittel: Legend of a Suicide Copyright © David Vann 2008 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Første gang utgitt av University of Massachusetts Press 2008 Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Printed in Trykk/innbinding: Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: Boken er satt med Stempel Garamond 11/13.5 pkt. Omslag: ISBN 978-82-05-40212-6


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

Til min far, James Edwin Vann, 1940–1980


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

INNHOLD Iktyologi Rhoda Legende om gode menn Sukkwan Island Del en Del to Ketchikan Høyere blått


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

IKTYOLOGI

Moren min fødte på Adak Island, en liten klump av stein og snø langt ute i den aleutiske øyrekken, på grensen til Beringhavet. Faren min tjenestegjorde to år som tannlege i marinen; han hadde ønsket seg Alaska fordi han likte jakt og fiske, men han visste selvfølgelig ikke om Adak da han la inn søknaden. Hadde moren min visst om øya, ville hun selv ha fått den strøket av lista. Så sant hun har hatt nok informasjon, har moren min aldri valgt feil. Slik kom det til at hun nektet dem å ta det glohete spedbarnet med gulsott ut av Adaks underjordiske marinesykehus og lempe det inn i jetflyet som sto og ventet på rullebanen i over seks timer. Fordi temperaturen min var på 40,5 grader og fortsatt på vei opp, anbefalte legene og faren min at jeg skulle flys inn til fastlandet, til et skikkelig sykehus (mens vi var på Adak, var det ingen som overlevde selv et mildt hjerteattakk på sykehuset der – ingen), men moren min nektet. Hun var sikker på – faren min beskrev det som en dyrisk, instinktiv frykt – at jeg ville omkomme så fort jeg ble ført til værs. Hun la meg i et vanlig, hvitt badekar fylt med kaldt vann, og der overlevde jeg. Blomstret opp, til og med. Den oransjeflekkete huden roet seg gradvis ned til sunn babyrosa, lemmene myknet opp, og jeg sprellet med bena i vannet til hun løftet meg opp og vi begge sovnet. 9


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

Da faren min hadde avtjent sine år i marinen, flyttet vi til Ketchikan, en øy sørøst i Alaska, og der kjøpte han en tannlegepraksis og tre år senere en fiskebåt. Det var en ny, tjuetrefots Uniflite fiberglass cabin cruiser. En fredag ettermiddag satte han båten på vannet, fortsatt med tannlegefrakken på under jakka, mens vi sto og heiet. Han fikk den inn på den rette båtplassen, og neste morgen sto han på bryggekanten og stirret gjennom ti meter med klart, alaskisk isvann ned til der Snøgåsa sto som et hvitt blendverk på de runde, grå steinene. Faren min ga den navnet Snøgåsa fordi han hadde vært fylt av drømmer om det hvite skroget som fløy over bølgene, men han hadde glemt å sette i lensepluggene den ettermiddagen båten ble sjøsatt. I motsetning til moren min hadde han verken øyne eller ører for det som foregår under overflaten. Den sommeren, når vi fløy tilbake over bølgene etter en fisketur (faren min fikk Snøgåsa hevet og vasket, noe som beviser at av og til kan faktisk utholdenhet veie opp for mangel på klarsyn), var jeg på bakre dekk, som var åpent men hadde høye vegger, sammen med dagens kveitefangst, og jeg klasket opp i lufta sammen med kveitene hver gang faren min seilte over den ene bølgen og dundret inn i den neste. Kveitene på sin side lå flate, som grågrønne hunder på det hvite dekket, de store, brune øynene så håpefullt opp på meg inntil jeg smelte en hammer i dem. Det var min jobb å forhindre at de plasket seg ut av båten. Det var mye styrke i de brede, flate fiskekroppene, og fikk de smelt skikkelig til med halen, kunne de komme seg opp imot en meter opp i luften så de hvite undersidene lyste. Det vokste fram en slags forståelse oss imellom: Hvis de lot være å sprette i været, smelte ikke jeg hammeren i hodet på dem. Men noen ganger, når det gikk ekstra vilt for seg og jeg hadde 10


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

blod og slim over hele meg, smelte jeg til dem et par ganger ekstra, en tilbøyelighet jeg skammer meg over. Og de andre kveitene, med de runde, brune øynene sine og bred, fordømmende munn, så hva jeg gjorde. Når vi la til kai etter de turene, sjekket moren min alt, også lensepluggene, mens faren min sto og så på. Jeg satt på knærne og lekte på den værbitte brygga, og en gang så jeg et fryktinngytende vesen kravle ut av en rusten blikkboks som hadde veltet over på siden. I avsky over de grusomme bena hylte jeg og for baklengs ut i vannet. Det tok ikke lang tid før jeg ble fisket opp, men jeg glemte ikke det jeg hadde sett. Ingen hadde fortalt meg om firfisler – jeg hadde virkelig ikke hatt et eneste mareritt om krypdyr – men jeg skjønte ved første øyekast at de var et steg i feil retning. Like etter dette, da jeg nærmet meg fem år, begynte faren min å tro at han også hadde tatt noen steg i feil retning, og han la ut på jakt etter erfaringer som han følte han hadde gått glipp av. Moren min var bare den andre kvinnen han hadde vært sammen med, men nå utvidet han den listen med tannlegeassistenten som jobbet for ham. Snart ble nettene hjemme i huset vårt fylt av en klagesang med flere variasjoner og mer langvarig enn det til da hadde vært mulig å forestille seg. Jeg forlot skuta en kveld faren min satt alene i stua og gråt mens moren min knuste ting inne på soverommet. Det kom ikke noen menneskelige lyder fra henne, men jeg kunne kartlegge ruten hennes gjennom rommet ved å forestille meg kildene til lydene av tre som knakk, glass som ble knust, gips som ble smadret. Jeg smatt ut i den myke, våte verdenen i Alaskas regnskognetter, lydløs med unntak av regnet, og vandret nedover på den andre siden av gaten i pysjamasen, kikket inn mørke, lave stuevinduer og lyttet 11


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

ved dører, helt til jeg ved en dør hørte en summelyd som var ukjent for meg. Jeg gikk rundt til siden av huset, åpnet myggnettingen foran inngangsdøra og presset øret mot kaldt treverk. Lyden virket lavere nå, nesten som stønning, knapt hørbar. Døra var låst, men jeg trakk opp gummihjørnet på dørmatten og der lå nøkkelen, akkurat som hjemme hos oss. Så jeg gikk inn. Jeg fant ut at summelyden kom fra luftpumpen på et akvarium. Det var noe forferdelig ved det å gå alene gjennom noen andres hjem, og jeg var fylt av alvor da jeg gikk over linoleumen for å sette meg høyt på en kjøkkenkrakk. Jeg så på de stripete oransje og svarte fiskene som sugde på småsteiner og spyttet dem ut. Det var større steiner i akvariet, også: lavasteiner med mørke huler og sprekker der mange små fiskeøyne kikket ut, skinnende som aluminiumsfolie. Noen var knallrøde og -blå, andre var knalloransje. Jeg tenkte fiskene kanskje var sultne. Jeg gikk bort til kjøleskapet og fikk øye på et glass med pikkels, åpnet det og tok det med meg så fiskene fikk se. Jeg fant noen luker på toppen av akvariet, mot baksiden, og slapp pikkels nedi, først en eller to, så hele glasset, skive for skive, og til slutt helte jeg saften nedi, også, slik at vannet i akvariet steg og det rant dråper nedover siden. Jeg stirret på pikkelsskivene som fløt blanke rundt sammen med fiskene, noen sank og virvlet omkring. De dumpet sakte over de glinsende rosa og blå steinene. De stripete oransje fiskene hadde alle sammen sust rundt i akvariet mens jeg helte oppi pikkels, men nå beveget også de seg sakte. De lente seg litt mot den ene siden mens de svømte, og flere av dem lå på steinene. Andre strakte de 12


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

lange, gjennomsiktige bruskmunnene opp mot overflaten stadig vekk og sugde i seg luft. Sidefinnene bølget seg så fint som de mest utsøkte blonder. Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget de som sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og de ekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de var omgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunket til bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhetens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendene og ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte i midten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg også fløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt merket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmet at jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distraherte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg, mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket over linoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnet igjen. Tre år senere, etter at moren min og jeg hadde flyttet til California, fikk jeg mitt eget akvarium og bestemte meg for å bli iktyolog. Foreldrene mine hadde skilt lag, selvfølgelig, nesten like skremt av hva jeg hadde gjort som av hva de hadde drevet med hele tiden. At det skulle være noen sammenheng mellom hærverket jeg sto for og de nattlige ordvekslingene deres, var helt uforståelig for dem. Mitt første akvarium var bare en gjennomsiktig plastbeholder av den typen som gjerne blir brukt til muttere og skruer. I den hadde jeg to gullfisker jeg hadde vunnet på tivoli, og grus moren min og jeg hadde kjøpt på Sal’s Fishworld på veien hjem. Jeg tok godt vare på de tynne, bleke gullfiskene, men 13


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

det var ikke noe lokk på beholderen, og etter at katten vår, Smokey, satte poten i dem og åt dem på kjøkkenbenken mens jeg sto og så på, ute av stand til å røre meg, tok moren min meg med til Sal’s igjen og kjøpte et ordentlig 37-liters akvarium med filter, mer grus, en plastplante med lange blader, en vulkansk stein med hull i, et par gullfisker, og til og med en av de stripete fiskene i oransje og svart som jeg kjente til fra Ketchikan, og som jeg nå fant ut ble kalt klovnefisk. Vi satt og så på fiskene hver kveld, gjorde rent akvariet hver helg, og vi kom oss også gjennom noen utbrudd av hvitprikk: plutselig, mystisk spredning av hvite prikker på finnene og halene, som truet med å gjøre slutt på dem alle. De første som døde, fikk en høytidelig seremoni, der moren min satt ved siden av meg på kne i jorden og jeg hadde på meg et gammelt, hvitt laken. Fiskene ble alltid pakket inn i mange lag med dopapir, lagt i små esker, og begravd 15 cm ned så katten ikke skulle grave dem opp. Snart spylte vi bare fiskene ned i doen og kjøpte nye, men selv da tenkte jeg ikke på annet enn dem. Jeg skrev om dem på skolen under dekke av bokanmeldelser. Lærerne på barneskolen syntes aldri å lukte lunta, men trodde tydeligvis at jeg hadde lest bøker med titler som Klovnefisken, Sverddrageren, Haimallen og Hypostomus Plecostomus – Algeeteren. Livet i sin helhet var å finne i det akvariet. Skalarer med gule og svarte striper fløt lekre fram og tilbake, glitrende og staselige, mens avfallet hang på slep i remser. Algeeterne på bunnen av akvariet spiste det avfallet, spyttet det ut i avsky og fortsatte å streife omkring, sultne ennå. Og mindre enn fem minutter etter at jeg hadde sluppet to nye skivetetraer ned i akvariet, fikk jeg se skik14


Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399) Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57 NOT PRINT READY!

kelig brutalitet. Disse tetrafiskene var store og tynne og lignet sølvmynter, og så fort de var ute av plastposen fra Sal’s, svømte de opp på hver sin side av den late haimallen med den lange, tynne og skinnende kroppen og de store kuleøynene. Skivetetraene var sleipe og nådeløse og visste å jobbe sammen. I et lynglimt gikk de for ett øye hver og sugde det ut. De svelget ikke engang, men lot de runde biljardkuleøynene synke drømmende ned til steinene, der de ble slukt av algeeterne. Responsen fra moren min kom raskt. Skivetetraene ble fanget i håven og skylt ned i løpet av minutter, og den kvelden satt vi og så på haimallen som dunket blindt inn i veggen på akvariet, og ventet på at han skulle dø. Disse årene i California der vi levde stadig mer innsnevret, bega faren min seg lenger og lenger opp i Alaska, og det virket ikke som det var fornuft i noe han gjorde. Han hadde aldri likt å være tannlege, og mente nå at fisking kanskje var mer hans greie. Det tror jeg han hadde rett i, og han var helt klart flittig, men han var ikke god til å tenke framover. Han solgte praksisen, bestilte en vakker, dyr, sekstitre fots bruksbåt i aluminium som skulle være ferdig til kveitesesongen, og overtalte onkelen min til å stille som mannskap. De hadde fisket sammen for moro skyld hele livet, men ingen av dem hadde noen erfaring med yrkesfiske, og det skulle ikke være noen andre om bord. Hvis faren min først hadde hatt hyre på en annen båt eller selv hyret inn en kaptein, ville det kanskje ha svekket bildet han hadde av seg selv som ensom oppdager. Han ga båten navnet Fiskeørnen. Mens Snøgåsa hadde vært en fugl som skulle sveve på hvite vinger over bølgene på korte en- eller todagers sportsfisketurer, var Fiskeørnen 15


roy er fremdeles en ung gutt da faren hans, en mislykket tannlege og ulykksalig sportsfisker, setter en 44 kaliber magnum til hodet og skyter seg. Hele oppveksten skal Roy vende tilbake til det ene øyeblikket som frarøvet ham barndommen, og som fremdeles holder sin klamme hånd over familien og deres historie. Legender om et selvmord er en bemerkelsesverdig barsk og følsom samling på seks fortellinger om en far og en sønn, om overlevelse og desillusjonert kjærlighet. Med stor intensitet og oppriktighet forsøker Roy å forstå farens død ved å skildre foreldrenes forhold, deres sørgelige ekteskap og nådeløse skilsmisse. David Vann viser en forbløffende observasjonsevne og skaper uforglemmelige karakterer, mektige landskap og klaustrofobiske scener.

«En amerikansk klassiker.» the sunday times «Et nådeløst, hjerteskjærende mesterverk som kun kan sammenligens med Cormac McCarthys Veien.» the weekend australian magazine «David Vanns Legender om et selvmord er modig, fantastisk godt skrevet ...» julie myerson, daily telegraph books of the year «I hans portrett av en ung gutts kjærlighet til faren han mistet, har David Vann skapt et praktfullt stykke litteratur; overraskende, vakkert og uhyre gripende.» nadeem aslam

omslag av stian hole | blæst

RYGG: 24 MM

FORSIDE: 133 MM

«Denne boka gjorde sjeldent sterkt inntrykk på meg.» trude marstein

KLAFF: 90 MM

f o r f at t e r f oto : d i a na m ata r

jeg hadde en morris mini sammen med moren din. Det var en liten bil, som en tivolibil, og en av vindusviskerne var i stykker, så jeg satt alltid med den ene armen ut av vinduet på vindusviskeren. Moren din var vill etter sennepsåkrer på den tiden, ville alltid kjøre forbi dem når sola skinte, rundt omkring i hele Davis. Det var flere åkrer da, mindre folk. Det var sånn over hele verden. Og nå begynner hjemme­ undervisningen. Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden. Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da. Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jord­ kloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels. Ha, sa Roy. Men så da? Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete. Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma? Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

BAKSIDE: 133 MM

david vann legender om et selvmord

HØYDE: 211 MM

KLAFF: 90 MM

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skrevet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for BBC, NOVA og CNN siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Han bor i Alaska sammen med sin kone Nancy. Legender om et selvmord er David Vanns skjønnlitterære debut, og han er blitt sammenlignet med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Novellesamlingen er under utgivelse i en rekke land, den er hyllet av kritikere og har vunnet flere priser, bl.a. the Grace Paley Prize og Le Prix des Lecteurs de L`Express. David Vanns roman Caribou Island kommer på norsk i 2012.


Legender om et selvmord