Issuu on Google+


Levi Henriksen

Snø vil falle over snø som har falt Roman


Utkommet første gang 2004 2.–5. opplag 2004 I Månedens bok 2005 © Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 Printed in Norway Trykk/innbinding: NordBook AS, Gjøvik 2005 Sats: Type-it AS, Trondheim 2004 Papir: Ensolux Cream 90 g (1,6) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsillustrasjon: Bjørn Kulseth Seriedesign: Trond Fasting Egeland ISBN 82-05-33572-9


1

Dan Kaspersen gikk før forsamlingen var halvveis i «Der roser aldri dør». Draget i lufta fortalte det snart ville snø. Over festningen lå skyene bunkret opp. Ved en av gravsteinene rett før porten hadde noen stukket ei rose ned i snøen. Han husket hvordan det pleide å være her julaften. Den svimle fornemmelsen på stjerneklare kvelder, når lysene funklet om kapp med Guds døde blink der oppe over det veldige mørket. Et øyeblikk så han Jakob for seg. Den flakkende flammen pleide å gjøre fjeset engleblekt når han bøyde seg ned og stakk de to lysene inn i granbaret på foreldrenes grav. Han dro håndbaken hastig over øynene. Hånda som stakk ut av det oppbrettede, stive frakkeermet virket fremmed, som den ikke tilhørte ham. Det var lenge siden han hadde hatt så hvite hender, så mjuke hender. Det ville gå en stund før han vente seg til alt lyset i fritt fall igjen. Øynene var bare smale sprekker da han gikk over parkeringsplassen, men han hadde ingen problemer med å finne Amazonen etter faren. Det sto kun parkert en håndfull biler inn mot kjerkemuren, og det var uansett ikke så mange bondeblå Herregårdsvogner igjen. Selv ikke i en by som Kongsvinger der stasjonstomta fortsatt var full av gammelmodige guttunger som dyrket asfalten som sin frelser. Brøytebilen hadde lagt igjen noen kanelstriper med sand nedover mot byen, som han forsøkte å sikte hjulene 9


inn mot. Amazonen lå som vanlig tung på rattet, og sommerdekkene gjorde den enda vanskeligere å manøvrere. Han burde tatt Hiacen til Jakob med de nesten nye vinterdekkene, men hadde ikke orket. Hadde fått liv i Herregårdsvogna i stedet, og rullet langsomt inn mot byen mens køen av utålmodige sjåfører med hanskekledde knyttnever vokste bak ham. Klokka var ennå ikke blitt tre da han gled gjennom Storgata motsatt vei. Han passerte gjennom den nest siste rundkjøringa før bygrensa. En gang hadde veien bare gått rett fram, rett gjennom, og Jakob og han pleide å sykle fra Skogli for å være med på fotballtrening eller besøke skolekameratene i byen. Det var alltid Dan som syklet foran, og hvis de en sjelden gang syklet side om side, var det han som lå innerst mot veibanen. Iblant passerte store trailere litt for nær, og på vindstille, solblanke dager kjente de lufttrykket som en dirring som holdt på å slite dem løs fra skyggene og gjøre dem vektløse i noen øyeblikk. Jakob hadde påstått at hvis de kunne stå rolig i veikanten og bli forbikjørt av en hel kolonne trailere, ville de til slutt sveve. Dan var oppe med håndbaken igjen. De hadde aldri flydd noe sted sammen. Han tok yttersvingen i den siste rundkjøringa, oppe til høyre, helt på toppen av åsen, tronet tv-masta som var blitt reist en gang på 70-tallet. Etter at den sto ferdig hadde folk valfartet dit i helgene. Med kaffetermoser og eggsmørbrød hadde de sittet og stirret utover byen. Fedre med sønnene sine i fanget, og mødre i gåbortgensere som kommanderte døtrene til å fordele kaffekrusene. Plastkrus i sterke farger som vanligvis bare ble brukt på campingturer utenfor distriktet. Nå var det ingen som valfartet til tv-masta lenger. Men en gang forrige sommer hadde Jakob sendt ham et avisutklipp om en unggutt i fallskjerm som hadde kastet seg ut fra toppen. Han hadde forstått hva Jakob forsøkte å si 10


med det bildet, og hengt det opp på døra. Det ble revet ned neste dag fordi han ikke hadde bedt om lov. Tanken på hvordan det hadde luktet i det lille rommet fikk ham til å grøsse. Det var en innestengt atmosfære i bilen også, men ikke innestengt på den måten. Han trakk eimen av mugg og brent motorolje ned i lungene, og holdt den der. Det begynte å hamre i tinningen, den steine, gamle følelsen av helium i årene. Han drakk veien med øynene, nøt vibrasjonene i rattet, speedometernåla som krabbet mot 60 – men så var Jakob der igjen. Han kastet et siste blikk mot masta, syntes han ante en svak blafring, en flagring, vingeslag, silkestoff foldet utover himmelen, men det var bare toppen av noen graner som vaiet. Han måtte bekjempe impulsen til å vri rattet over mot grøfta, slukke lyset, la desember synke sammen over seg som en punktert ballong. I dag, ja, akkurat i dag, burde våghalsene ha klatret i kø oppover masta, stått et lite øyeblikk på toppen med bøyde, bare hoder, før de svevde av gårde, hverken døde eller levende, men vektløse som englene over Betlehemsmarkene. Noe burde vært annerledes. Alt var som før. Han parkerte bilen foran krysset ned mot sentrum av Skogli, i enden av det store jordet som bredte seg oppover mot Overaas, den største gården i bygda. Rett nedenfor bautaen, reist til minne om slaget mellom nordmenn og svensker for snart to hundre år siden, begynte han å trampe seg vei gjennom løssnøen mot landbrukskulverten som gikk under veien. I halvmørket lot han fingrene gli over ripene i metallet, og tente lighteren for igjen å se hva han og broren hadde risset inn for snart et kvart århundre siden. Regnet hadde kommet brått og vært så voldsomt at de måtte rulle syklene inn i kulverten og vente ut uværet i over en halvtime. Med en rusten spiker hadde de skriblet inn hver sin favorittspiller på Leeds, de beste platene med Ramones, nav11


nene til Ace Frehley og Paul Stanley, slike ting. Ting som var viktige for 12- og 14-åringer. Bokstavene til Dan var store og kantete, skriften til Jakob liten og unnselig. Rett over initialene sine og -80, hadde han risset inn et annet tall: 48. 48. Jakob ville ikke fortelle hva det betydde, men det var et jentenavn. Klart det var et jentenavn. Mia, Marit eller Mette, en av jentene i klassen. Bokstavene i navnet gjort om til siffer og lagt sammen til et tall. 48. A, B, C, 1, 2, 3, jeg elsker deg. Bare 12 år, men J.K. hadde alt samlet nok bokstaver og tall til å kjenne hjertet flimre. 12 år. Rust og regn. 48. Dan hadde aldri visst hva tallet sto for, og erkjennelsen av at han aldri ville få vite det heller, fikk det til å prikke for øynene. Han snublet ut av kulverten, ramlet over ende i løssnøen, kom seg opp, falt på ny og krabbet bort til bilen. Bånnet gassen og skrek halsen hudløs i samme dur som motoren, før hjulene fikk tak og bilen skvatt framover. Han rattet ut i veien, hjulene spant, og han fikk så vidt vrengt seg forbi en møtende Linjegodstrailer. Sjåføren lå på hornet og dunket pekefingeren mot frontruta, men det gjorde ingenting. Dan hadde en hel hånd full av pekefingrer i dag. Han hadde en hånd som var like full av ingenting som han selv. Bortover Sætermoen lot han høyrebeinet ligge med full tyngde på gassen, bilen begynte å slenge, og han tok svingen øverst i bakken sidelengs. Snurret rundt en gang ved skiltet inn til Skogli, fikk rettet opp og fortsatte videre ned gjennom dalen. Enset ikke bilene han møtte, fjesene som så ut som akvariefisk klemt inn mot glasset. Det hadde begynt å snø. Store flak kom drivende mot frontruta. Han slo på vindusviskerne. Klapp, klapp, klapp. Gammeldags vinter alt i midten av julemåneden. Det var de som ville kalle dette idyll. Snølykter, akebrett og luker på kalenderen. Faen ta. Han svingte av Storvegen, stoppet ikke ved postkassa, men forsøkte 12


å få nok fart til å klare den svake stigningen opp mot gården, opp mot Bergaust. Det hadde lagt seg snø i hjulsporene. Amazonen begynte å slenge som den skulle ha punktert. Han forsøkte å gire ned, men rattet ble umulig å håndtere. Bilen slo seg på tvers, og fronthjulene skled ned i grøfta. Han gadd ikke prøve reversen, men sparket opp døra og lot Amazonen stå slik. Penskoene til broren var uten mønster under, og han var på kne før han hadde gått to skritt. Han jabbet oppover mot huset med slitne gammelmannsskritt, og falt tre ganger til før han var framme på trappa. Satte seg på det øverste trinnet, vrengte skoene av og kastet dem bort mot det tomme hundehuset. Det var da han hørte det, en lyd som overdøvet surklingen fra hans eget bryst og tomgangsbrummingen og klappingen fra vindusviskerne. Grisene, han hadde glemt grisene. De siste dyra på Bergaust. Potetskrell, middagsrester og gammelt brød samlet inn rundt i butikkene. To–tre turer over gårdstunet daglig som gjorde at Jakob fortsatt hadde kjent seg uavhengig, selv om flesket ble billigere i Sverige enn hva han klarte å produsere det for på Skogli. Gud vet når grisene hadde fått mat sist, i hvert fall ikke på det siste døgnet, ikke etter at han hadde kommet. Han fant nøkkelen i lomma, låste opp døra og snublet inn. Trampet seg nedi et par gummistøvler innenfor døra, fant krager’n på veggen i stua og patronesken på den gamle plassen øverst i kjøkkenskapet. Plukket med seg en kniv fra skuffen, dyttet den ned i frakkelomma og løp ut. Vinden vrengte inngangsdøra opp, og snøen drev sidelengs over gårdsplassen. Grisehuset sto ved siden av det tomme fjøset, og da han åpnet døra, gikk lyden over fra å være en serie korte støt til å bli et sammenhengende hvin som fikk musklene i kjeven til å knyte seg oppover mot ørene. De to grisene ble hysteriske da de så ham, og forsøkte å hoppe ut av bingen. Dan hektet et tau ned fra 13


veggen, laget en renneløkke og prøvde å lirke den rundt halsen på den nærmeste grisen. Det var umulig. Det gikk ikke. Grisene glefset etter hendene, så begynte de å bite hverandre. Sultne jafs i ører og halser. Han fant sleiva til kraftfôret, slengte et par skjeer oppi nuen. Den plutselige stillheten fikk det til å suse i ørene, og han ble nummen. Måtte tvinge seg til å åpne døra til bingen og lirke tauet rundt halsen på den største grisen. Den kastet seg bakover og holdt på å røske beina bort under ham, men han klarte å tvinge hodet på dyret ned. Tok spenntak mot bingen og brukte alle sine krefter før han tomme for tomme fikk lirket dyret til seg. Grisen sparket tvers gjennom planken nederst i døra, men motstanden i tauet ble svakere, og da Dan fikk dratt den ut av bingen, bulte øynene som to vasne plommer. Ute i snøen gjorde den et siste forsøk på å rive seg løs, men bakbeina gled ut til hver side. Dan bandt tauet fast til hengerfestet på Jakobs hvite Hiace og huket tak i krager’n. Grisen hadde kommet seg opp på alle fire igjen, og forsøkte å slite hodet løs. I det nysilte desemberlyset kunne han sverge på at bilen beveget seg aldri så lite bakover. Snøen falt, og han rettet rifleløpet mot panna på dyret. Lurte på om Jakob hadde hatt noe navn på den, telte til tre og trakk av. Grisen knakk ned på kne uten en lyd og ble stående slik. Ble stående slik til Dan lurte på om skuddet ikke hadde truffet riktig, så veltet den ned på siden og over på ryggen. Beina begynte å sprelle som om grisen trodde den kunne løpe sin vei med himmelen som golv. Dan trykket kneet ned på siden av halsen, fant kniven i frakkelomma, kjørte bladet inn midt i strupen, og snøen falt. Blodet som nykokt ripsgelé der det dampet hett mot bakken. Da han var gutt, måtte han være med og røre i bøtta som blodet ble tappet i. Røre, røre, røre. Han hatet det. Den søte lukta av blod og dampen fra det varme vannet fikk ham til å føle seg mindre verdt. Ingen 14


av vennene hans måtte spise mat av blod, og foreldrene deres kjøpte for det meste flesket sitt på S-laget. Røre, røre, røre, mens veslebroren sto litt unna med de store nevene stukket ned i bukselommene. Grisen ble slapp under ham, og snøen falt. Snøen falt, la seg i håret og som en tynn film over det svette ansiktet. Dan Kaspersen skulle ønske han kunne stå slik. Stille. Til han forsvant, ble helt borte. Ble til en liten haug på gårdsplassen, midt i bygda han hadde forlatt for godt så mange ganger. Lyden fra den andre grisen rev støvlene hans løs fra bakken. Faen ta, han hadde glemt å gjøre i stand vann. Dan løp inn, ned i kjelleren og fant den store kjelen. Fylte den med det varmeste vannet på krana og bar kjelen ut på den lille vedovnen Jakob hadde satt opp i ly ved låvebrua. Dan fant noe ved i skålen og slapp kubbene ned foran ovnen. Lirket fram bensinkanna som hadde stått ved siden av motorsaga og tømte innholdet utover veden. Snart begynte det å smelle som i en popkornkjele, og den stramme lukta, den gode lukta av røyk, sev ut over gårdsplassen. Dan bukserte grisen opp på slakterkrakken, og da skåldevannet kokte, ble han bare bevegelse. Skrap, skrap, skrap. Fram og tilbake. Mer vann. Barbering med sløv høvel. Haha. Huden ble babymjuk, papirhvit og foldet seg over ribbeina som rynkene i ei silkebluse. Han tenkte på moren. Søndagsklærne, pinsevennhatten som lignet ei kokoskake, tungetale og kollekt til inntekt for misjonen bak jernteppet. Halleluja. Dan gjorde et snitt gjennom senene og skinnet på hvert bakbein, trædde slaktertreet gjennom huden, vinsjet grisen opp under låvebrua, og snøen falt. Stakk kniven inn i magen rett nedenfor analåpningen og sprettet opp buken. Spekket brettet seg til side som skumgummi. Den intense ången fra magesekken: gammelt blomstervann og poteter som lå i kjelleren over vinteren, gummi og eddik, lok15


kende og frastøtende på en gang. Magesekken og tarmene i slakterbalja minnet om et bilde av jorda sett fra månen. Hav, elver, landtunger, øyer og fjellkjeder, og snøen falt. Snøen falt så tett at først da han vippet magesekken ut av den andre grisen, merket han at det sto noen bak ham. Det var bare én på Skogli som kunne stå på den måten, utstudert avslappet som et kattedyr, men aldri mer enn et langt byks unna nakkeskinnet ditt. Markus Grude var ikke like elegant når han gikk. Et liv med mye sitting og kjøring hadde gjort at han gikk som ei gås med fotbladene ut til siden. – Lensmann, sa Dan, skjøv balja med innvoller fra seg med foten, fisket opp en Camel fra frakkelomma og rev av filteret. – Daniel, sa Markus Grude, dro hånda over ansiktet og prøvde å riste snøen ut av håret. Dan skjermet flammen med hulhånda, måtte bruke to fyrstikker før han fikk fyr. – Jeg fikk en telefon fra noen som holdt på å kollidere med deg i stad, sa Markus Grude. Dan sa ingenting, forsøkte å nyte dagens første sigarett. – Det er første gang jeg har sett noen slakte i frakk og dress, fortsatte Grude. Dan så nedover seg, buksene var fulle av flekker, frakkeermene slimete. Den siste timen hadde han bare vært hender, arbeid, og hadde ikke tenkt, hadde ikke følt. Nå var han igjen tilbake på Skogli, i brorens gummistøvler, med brorens griser, på gårdstunet broren aldri mer kom til å gå over. For første gang siden den telefonen vekket ham, følte han seg ordentlig våken, ordentlig til stede, hjerte og føtter på samme sted. – Det er ikke mine klær, sa han. – Jeg så du dro før begravelsen var ferdig. 16


Dan trakk på skuldrene. – Jeg syns du burde fått bror din i jorda. Dan tok et dypt drag, og knipset sigaretten oppi slakterbalja. En meteoritt som styrtet mot jorda. Brant opp. Sluknet. Forsøkte å kremte løs klumpen i halsen. Kom på at han knapt hadde brukt stemmen i dag. – Det ville ikke gjort Jakob noe mindre død. Ville ikke gjort det hele noe mindre meningsløst. Vise den siste respekt og alt det der er noe jævlig tull. Jeg har fått nok av frossen jord og nygravde hull. – Hvor lenge er det sia mora og faren din daua nå? – 20 år den 19. Grude nikket, sparket skotuppene mot hverandre som han frøs på beina. – Egentlig kom jeg for å kondolere, sa han og rakte fram hånda. Håndtrykket var like fast som alltid, og Dan lurte på om Grude fortsatt brøt håndbak rundt i bygda. Selv om han snart måtte være pensjonist, var ikke Dan sikker på om det var så mange som ville klare å ta lensmannen. – En god mann er alltid en mann som kjærligheten rammer hardt, sa Grude. – Hva skal det bety? sa Dan og dro hånda til seg. – Jakob var bestandig følsom, sa lensmann og holdt inne, som om han håpet at Dan skulle fullføre setningen. – Og? – Vel, det gikk noen rykter om Jakob og ei dame. – Rykter? sa Dan. – Mener du at dette skyldes rykter? Jakob fortalte meg aldri om noen dame. – Det var ei stønn han så nesten løkkelig ut, men for noen måneder sia begynte han å la seg sjøl gå i hundene. Men bror din var jo aldri av de som slapp folk inn på seg. – Hvilken dame handlet ryktene om? 17


– Folk prater mye i denne bygda – og jeg aner ikke om noe av det er sant, eller om det har noe å si lenger. Men veit du hva jeg skulle ønske mest av alt, Daniel? Dan ristet på hodet. – At jeg ikke sto her nå og hadde denne samtalen med deg, at jeg slapp å få se enda et Kaspersen-navn risse inn i marmor. Dan begynte å klappe seg på lommene. Suget etter mer nikotin gjorde ham svimmel. Suget etter noe sterkere, suget etter å bli bedøvd, suget etter langsomt å synke ut av denne dagen og bli stående ved siden av seg selv. I et glimt kunne han se seg og lensmannen, hodene fulle av englestøv, kragene brettet opp mot vinden. To menn som burde ha snakket om vinterved, pilking og at snøen la seg tidlig i år. To menn som snakket om Jakob – død. – Jeg slapp ut for åtte dager siden, litt før tida, sa Dan, fant pakka og fyrte opp en ny Camel. – Ville komme meg på beina igjen før jeg ringte, ville ikke dra hjem bare for å buklande. – Jeg trur ikke Jakob hadde sett det slik. – Nei, sa Dan. – Ikke Jakob. – Visste han når du skulle sleppe ut? – Nei, jeg tenkte det skulle være en overraskelse at jeg kom ut før tida. – Hva har du tenkt å gjøre nå? – Dele opp flesk. – Jepp, jeg skjønner, hei og hå, sa lensmannen og snudde seg. – Hei, vent. Dan forsøkte å svelge en åpning i halsen. – Hvem var det som fant ham? – Postmann. Det hadde snødd om natta, men da han svingte oppom gardsplassen om morran, så han at lysa på Hiacen sto på. Vindua var dugge igjen, og han trudde jo ingen satt i bilen. Da han dro opp døra, hadde nok bror 18


din vært borte i fleire timer alt. Vi trur han gikk ut midt på natta. Dan bare nikket. Så for seg de veldige klypene rundt kruttlappistolen, sheriffstjerna på brystet, den svarte filthatten øverst på hodet. Bursdagsselskap, gelé, Jolly Cola og svenskepølser. Pang, pang, du er død, tell til hundre. Mine damer og herrer, ingen grunn til panikk, brødr. Kaspersen har nettopp forlatt bygningen. – Én ting til, sa Dan. – Fant dere virkelig ikke noe brev – ingenting? Markus Grude så plutselig ut som en mann som trengte en vegg å støtte seg til. – Nei, sa han. – Ingenting. Igjen dette suget etter å sveve, etter å ha noe å la seg falle mot. Dan satte seg ytterst på slakterbenken, holdt på å tippe over ende i snøen og måtte flytte seg lenger inn. Kjente at hendene var våte og seige. – Dette er ei enkel lita bygd – eller – det pleide å være ei enkel lita bygd. Og er det noen jeg skulle ønske jeg hadde sluppe å sette håndjerna på, så var det deg. Jeg kunne nok også sett litt gjennom fingra med ting, det veit du jeg ville gjort, men du nøyde deg ikke med bare å drite på draget, du dreit det helt ned til slutt. – Det jeg fikk for smuglinga var greit. Det andre var rent oppspinn. Men vet du hva som opptok meg mest mens jeg satt inne? Grude ristet på hodet. – At jeg fikk nesten to år, mens han som kjørte ned og drepte foreldrene mine ikke fikk noen ting. – Sjåføren var innblande i ei uløkke, det var ikke du, sa Grude med sliten stemme. – Ja, ok, slapp av. Jeg er ferdig med alt det der nå, og har bare kommet hjem for å dra min vei. – Sikker? 19


– Sikker, sa Dan. – Jepp, vi sees, sa lensmannen og begynte å gå, men stoppet ved grisehuset. – Jeg slo av tenninga på Amazonen, men du trenger hjelp opp av grøfta. Kom igjen, så drar jeg deg opp på veien. – Takk, sa Dan. Etter at lensmannen hadde dratt opp Amazonen, begynte det å skumre, og Dan fortet seg å dra brynet et par ganger fram og tilbake over slakterknivene. Som med det meste av det broren eide, virket det nesten ikke som de var blitt brukt, og knivstålet var blankt som ei nyslått krone. Dan prøvde virkelig. Forsøkte å få til de fine snittene. La kniven smyge seg inn under skinnet, langs senene, over hofteskålene og ribbeina – men dette var noe annet enn å drepe, enn å få ut magesekken og grovdele. Dan manglet trening. Det var Jakob som hadde delt opp grisene de ti siste årene. Det var han som hadde hatt håndlaget og med noen enkle bevegelser kunne snitte ut steker og koteletter. Kniven lå ikke riktig i hånda til Dan, den kjentes butt og klumpete som en stein. Et hulemenneske som forsøkte å mestre en ny redskap, det var det han var. Bare rå kraft og tunge bevegelser, ingen teknikk eller forståelse for selve arbeidet. Kniven glapp først én gang, skled over tuppen av langfingeren og pekefingeren på venstrehånda. Dan tørket av hendene og kniven på jakka, forsøkte en gang til. Traff noen bein, og hånda begynte å skli nedover skjeftet. Han klarte ikke å stoppe bevegelsen før kniven gled gjennom skinnet i tommelfingergropa på høyrehånda. – Helvete, han skvatt bakover og kastet kniven fra seg så den ble stående og dirre som ei pil i låveveggen. – Helvete, jævla bedritne helvete. Dan skreik så det begynte å pipe i ørene. Sparket over ende slakterkrakken 20


med de skamferte kjøttstykkene etter det første dyret, og slapp den andre ned fra vinsjen. Dro det som for bare noen timer siden hadde vært to levende griser etter seg midt ut på gårdsplassen, løp inn på låven og hentet ut alt han fant av diesel, motorolje, bensin og white spirit – alt han trodde kunne brenne. Ute igjen hadde dagen helt tatt teppefall, og mørket brettet skyene til side. Høyrebeinet sparket borti en issvull, han mistet balansen og plastflaskene skled bortover snøen som bowlingkjegler. Han hadde glemt hvor fort dagen ble dimmet her ute, hvor mørkt det kunne bli, hvor kompakt natta fikk alt til å virke. Da han kom seg opp igjen, kjente han den samme fornemmelsen som da han hoppet rundt på byggene inne i byen og brått reiste seg og taket liksom kom synkende; vekten av hans egen kropp som knuget ham ned, følelsen av ikke å klare å strekke seg helt ut. Noen sekunder sto han slik, fjetret i en slags visshet om at alt dette svarte var noe som startet inne i ham, noe som steg opp fra Bergaust, fra Skogli, men så hogg stjernene høl i mørket som gule hundetenner, og han så det hadde sluttet å snø. Den nyslipte funklingen tente en blek glød over åsene. Temperaturen ville synke i løpet av natta, og lufta lå allerede annerledes mot ansiktshuden. Han tenkte på hvordan broren og han hadde stått slik etter snøfall og håpet på væromslag, håpet på væromslag så skiføret ville holde i mange dager. Jakob og han sammen på ski. Dan som staket på for å være førstemann ned bakkene, og som oftest trynet rett fram i første sving. Broren som alltid kjørte i sitt eget tempo. Dan hadde aldri sett Jakob falle. For en jævla innsiktsløs idiot han var, tenk om han hadde klart å snuble om bord på toget etter at han hadde sluppet ut. Tenk om han var dratt hjem for å snakke med broren. 21


Og nå dette: grisene til Jakob maltrakterte, skåret i stykker, herregud, han klarte ikke engang å ta hånd om kjøttet. Respektløst. Det var respektløst. Han var ubrukelig. No good. Men det var ikke mulig å få noe dårligere samvittighet enn han alt hadde. Broren – lillebroren – vesle Goliat – var borte. Drit i de grisene, Dan hadde uansett ikke orket å mate dem og vite at de trodde han var broren. Han fant den trykte salmefolderen han hadde fått stukket til seg i kjerka, og knipset liv i lighteren. Først da lukta av brent kjøtt fikk magen til å vrenge seg og tvang ham ned på kne, fant han tårer nok for broren. Mens de flakkende flammene steg over låvetaket og strakte seg som to armer mot himmelen, slet han av plagg for plagg og slengte dem på bålet til han sto igjen i bare underbuksa. Han ble stående slik til lyden av fjerne sirener nådde ham. Noe skjelvende som blått nordlys over åsene mot riksveien. Det hadde sikkert vært en ulykke. Det var nesten alltid ulykker på riksveien etter de første snøfallene. Huden så ut som nyribbet kalkunskinn da han snublet inn på badet. Han skrudde på dusjen, og forbandt begge hendene med gasbind. Vasket blodet vekk fra haka og kinnene, og ga seg til å studere ansiktet grundig for første gang siden han kom ut. Kinnskjegget sluttet som pilespisser rett nedenfor hvert øre. Selv i fengselet, der utseende ikke betydde noen ting, hadde han brukt barberhøvelen hver dag og ikke latt seg forfalle. Hadde aldri begynt å gå i joggebukse. Dan saumfarte fjeset sitt etter likheter med broren, noe bare brødre kunne ha felles, men mens Jakob hadde vokst opp til å bli en stor utgave av moren, hadde han selv fått de fleste trekkene fra farens side av familien. Jakob arvet de lyse krøllene, mens Dan bar det tatersvarte håret smurt inntil hodet. De hadde alltid sett ut som de likte seg best i hver sin ende av døgnet. Han dro på et par rene olabukser og en tjukk genser. 22


Sjekket gradestokken gjennom isrosene i vinduet på inngangsdøra, og grep seg i å se etter bakhodet til broren ved bordet foran kjøkkenglasset. Undret på hvordan kjøkkenet ville se ut med en annen farge, noe moderne gult, kanskje, ny benk i stedet for den gamle salryggede og brorens falmede svart-hvitt-fotografier byttet ut med kunstplakater og bilder med ordentlige rammer. Forsøkte å drømme opp en småbarnsfamilie på det kjøkkenet, kanskje noen fra Oslo som kom til Skogli med en romantisk oppfatning av livet på landet. Noen som aldri hadde kjent broren. Noen som aldri kunne forestille seg hvordan det pleide å være her før, med symaskinen og søndagsbibelen, mannakorn og undertråd, atlas og skolebøker, Store Slavesjø og Yukon. Dan lurte på hvor lang – eller kort – tid det tok før et menneske begynte å bli glemt av alle uten de nærmeste, den nærmeste?


Snø vil falle over snø som har falt