Page 1

Må historien gjenta seg?

omslag: blæst • terese moe leiner

roman

n

rd

O

Skal alt hun tar i bli ødelagt? Femti år senere vokser Annas barnebarn Charlotte og Marlene opp i et hvitt trehus i Arendal. De er uatskillelige, helt til en enkelt hendelse ødelegger alt som er mellom dem. Charlotte svikter det beste i seg. Hun flykter. Fra familien, fra søsteren, fra alle de vanskelige følelsene.

ordsamleren

foto: kenneth strøm

gry hovdenak strøm (f. 1972 i Bergen) har vokst opp i Arendal og er bosatt på Ski i Akershus med mann og to barn. Hun har journalistutdannelse fra Høgskolen i Volda og har vært journalist i Moss Dagblad og Agderposten. Ordsamleren er hennes debutroman.

For sent for forsoning? Søstrene Anna og Agathe blir voksne på 1940-tallet. Krigens hendelser skal sette dem opp mot hverandre og skape sår de ikke rekker å lege før det er for sent. Agathe dør. Anna kan aldri tilgi seg selv.

Gry hovdenak strøm

En gripende historie om kjærlighet og misforståelser, en bortgjemt dagbok og en suppeoppskrift som kan redde vennskap

Gry hovdenak strøm

samlere


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/15 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-44931-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo


Gry Hovdenak Strøm

Ordsamleren Roman


På Torvet

Han svinger inn på Torvet fra Strandgaten og oppdager henne med det samme. Hun står og venter. På ham, det er han plutselig sikker på. Hun vet han pleier å komme hit på denne tiden. Det er folksomt ved bodene. Samtalene flakser over plassen. Det klirrer i mynter. En stadig strøm av mennesker. De kommer for å handle før de skal hjem til middag. Himmelen ligger grå og fillete over byen, og vinden glir kjølig rundt hushjørnene. De fleste snakker med torvselgerne om at det skal bli godt med flere varer i hyllene, men det tar nok litt tid, det er tross alt bare et par uker siden krigen tok slutt. Ja ja, sånn er det. For endelig er den over. Det er lettelse i luften, som om sol og latter har begynt å stige rett opp av bakken. Alle han ser går rundt med den nye gløden i kinnene, nytt lys i øynene. Frihetsfølelsen siver ut av alles porer – gledens egen, søte lukt. Byen fylles sakte av håp for fremtiden. Han ser det samme håpet i øynene hennes, blandet med noe annet det er vanskelig å se hva er, men han kjenner at det vrir seg i ham. Hun kommer gående med raske skritt, virker rastløs, nesten utålmodig. Han stopper, smiler overrasket. 5


«Er det du som er ute og går?» Han håper stemmen virker varm, uberørt av alt som har skjedd. Hun nikker forsiktig. «Det er visst det.» Smilet haster over ansiktet. «Du er vel på vei hjem,» sier hun, lar blikket sveipe over torvet, raskt, før øynene lander på ham igjen. «Er nok det, ja.» De studerer bakken inngående et øyeblikk før hun fortsetter: «Du har vel hørt om det. Alt sammen.» Stemmen er et vindpust. «Ja. Jeg har jo det.» En liten pause i ordene. Luften er i ferd med å kjøles ned. Over dem er himmelen tung, full av våte skyer. Han er spent på hva hun nå skal si, for han har skjønt såpass; møtet deres er ikke tilfeldig, hun vil noe med dette, har ventet på ham med en hensikt. Endelig tar hun sats. «Jeg lurte på, kan du passe på noe for meg?» Hun drar ut noe av vesken hun har knuget i hendene hele tiden – en brun pakke. Brunt papir med snor rundt. Hun rekker ham den, raskt og bestemt. Han tar imot uten et ord og veier den i tankene, vugger den forsiktig i hendene. Den er tung. Han vet ikke om han noen gang har holdt noe tyngre, som om uroen hennes nå ligger tungt i armene hans. Hun stirrer et øyeblikk på pakken før hun fortsetter, nesten hviskende: «Dette virker sikkert dumt, men sånn er det. Jeg må få gjemt den bort. Du må gjemme den. Lov meg at du gjemmer den.» Han ser uforstående på henne, nikker. Vet ikke helt om han burde spørre, om han egentlig vil vite, men han må. Noe annet blir for merkelig. «Hva er det i pakken?» 6


Hun nøler med svaret. De store øynene er blanke som speil. «Du trenger egentlig ikke vite hva det er,» sier hun. «Men jeg kan ikke la den bli liggende igjen hjemme.» Hun sier det så bestemt og med så mye skarphet i stemmen at han ser ned igjen. Fingrene kjennes klamme rundt det grove papiret. Han vil så gjerne si noe, si noe riktig, noe som vil hjelpe, som vil lindre. «Det kommer til å ordne seg. Alt sammen.» Hun nikker fort, ser på ham. Øynene skinner håpefullt. Et intenst ønske i dem, det gjør vondt å se på. Så forblir han stum, ordene smuldrer opp i munnen, tørre og ubrukelige. Han forbanner sin egen ørken, han lar henne stå der med dette underlige blikket og har ingen flere ord. Det er hun som må fylle stillheten. «Det ville vært til stor hjelp hvis du kunne passe på den. Inntil videre. Jeg vet jeg kan stole på deg. Jeg er så redd for at han skal finne den, skjønner du. Han må ikke finne den. Det klarer jeg ikke å tenke på.» Blikket hun setter i ham får hjertet til å synke. «Ikke vis den til noen.» Han holder hardt rundt det hun har gitt ham, skjønner endelig hva det er, hva det må være. «Ikke til noen? Jeg skal ikke vise den til noen?» Hun nøler et øyeblikk, tenker seg om. «Det kan vi snakke om. Senere. Det viktigste nå er å gjemme den bort. Jeg kan ikke ta den med meg.» Han stusser. «Ikke ta den med deg?» Hun nikker bestemt. «Ja. Jeg reiser. Jeg må det.» «Du reiser. Er det sikkert?» 7


«I morgen. Det er vanskelig å si noe mer akkurat nå.» Da begynner han å forstå. Iveren i stemmen. Blikket som flakker, søker overalt. Hun speider fortsatt, etter noen andre enn ham. Han vet ikke hva han skal tro, men han kan ikke si nei. Uansett kan han ikke det. «Greit. Jeg skal gjemme den. Men da må du si hva det er.» Hun smiler så vidt, ser litt beklemt ut. «Det vet du nok allerede.»


Del I


Nattdyr

Da Charlotte Laval sluttet å vente den sommeren, fikk hun plutselig hastverk med å reise. Hun var ferdig med gymnaset. Det var på tide å komme seg bort; følelsen satt som en kløe i brystet. Det hjalp ikke å sitte uvirksom og vente lenger. Ingen ville plutselig komme og banke på døren hennes og si: Jeg er hjemme igjen. Tiden hadde rent ut. Hun så på brevet hun hadde prøvd å skrive – på alle løkkene som fylte arket, på alle ordene som håpet, ønsket at det var annerledes – og pakket det ned. Hun så seg rundt i rommet sitt. Alt var ryddet. Stillheten hvilte over møblene. Stolen ved vinduet stirret ensom mot sjøen, som lå og sov, langt der ute under den grå himmelen. Hun kjente en underlig lettelse legge seg kjølig rundt hodet. Bort fra tausheten som lå i veggene, minnene som krøp langs listene. Oslo. Oslo ville sikkert bli bra. Det var stort der. Store dansegulv. Store fester, helt sikkert – folkemengder å forsvinne i, drukne i, biblioteker å gjemme seg på. Et smil i mengden. Hun la de siste tingene i vesken. Samlingen, pennene, boken hun leste, tok den under armen, så seg rundt i rommet en siste gang. Så var hun klar. Rommet forsvant bak døren hun lukket 11


etter seg. Tankene hang igjen enda noen sekunder, men beina gikk ned trappene, gjennom gangen, ut til bilen. Faren holdt på å legge bagene i bagasjerommet. Han lukket lokket med et bestemt smell. Så kjørte de. Moren vinket dem av gårde med et drag over ansiktet Charlotte ikke helt klarte å tolke. Det var ikke alltid så lett å lese morens milde, glatte ansikt. Kanskje lå det et strøk av lettelse over pannen. Nei, hun måtte ikke tenke på det nå, hun måtte se fremover, øynene på veien, innover til hovedstaden. Faren skrudde på radioen, hvor de snakket om avtalen Bush og Gorbatsjov nylig hadde undertegnet for å redusere antallet atomvåpen. Navnet laget ekko i hodet: START I. Start en. «Ser ut som det er lite trafikk,» mumlet faren. Hun skulle smelte sammen med den voksende strømmen av immatrikulerte. Ordet snirklet seg rundt tankene, høytidelig og fremmed. Immatrikulering. Hun visste ikke hva som ventet henne. Hun var lettet over å dra, men usikker på hva det egentlig innebar. Marlene hadde klart det. Storesøsteren hadde valgt bort lærlingplassen i hjembyen, hadde funnet en plass i Porsgrunn i stedet. Hun hadde hatt det travelt med å komme seg av sted. Siden hadde hun knapt vært hjemom. Et trykk bak brystet ved tanken. Til slutt blinket Oslo sentrum mot dem. De fant den lille gaten like ved slottet uten problemer. Arbins gate. Ærverdige, gamle leiegårder med pene fasader raget rundt dem da de steg ut av bilen. Charlotte hadde vært heldig, hun visste det. En 12


bekjent hjemme hadde en kamerat som akkurat hadde flyttet ut av et kollektiv for fire i Arbins gate, og Charlotte skulle få overta rommet. Leiligheten var visst romslig og hyggelig. Spenningen kveilet seg i magen. Oslofjorden sendte et kaldt sukk innover byen. Sommeren hadde allerede gitt fra seg kveldene. Hun fant riktig ringeklokke. Faren smilte nervøst, hutret litt mens de ventet. Endelig hørte de mumlende skraping og døren gikk opp. «Tredje etasje,» sa stemmen, og de begynte på trappene. Flyttelasset hennes var ikke stort, så de fikk med seg alt i én vending: To bager med klær, en eske med ting. Skrittene deres gjallet mellom veggene og fikk Charlotte til å tenke på en gammel fabrikkpipe, der de kravlet oppover. En høy, lyshåret gutt med runde kinn og en altfor gul T-skjorte tok imot dem i døråpningen. Ansiktet lyste opp i et smil da han så henne, ivrig holdt han døren oppe. Hun hadde aldri møtt ham før, men iveren var velkjent. «Stig på, stig på. Svein her.» Svein rakte frem en stor, rosa hånd, hilste høytidelig på dem begge og viste dem inn. Han fortalte at han hadde bodd der i litt over et år, at det var et fint kollektiv. Leiligheten var av det gammeldagse slaget. Lang, smal gang mellom store, luftige rom. Brede lister langs gulvene og gipsrosetter i takene. Vinduene var høye og minnet om dem hjemme. I stuen hang en malplassert lysekrone som ikke på noen måte gikk sammen med de nedslitte sofaene, men som likevel passet perfekt. «Kjempefin leilighet,» sa hun og mente det. 13


Svein nikket. «Håper du vil trives. Selv om rommet ditt, det … det er litt lite, altså.» Hun så farens øyne mørkne av bekymring da de fikk se rommet. Hennes far, hotellsjefen, livsnyteren, lot blikket flakke rundt – og så ut som om han hadde entret et hotellrom fra sine mørkeste mareritt. Han satte Charlottes bager ned på sengen som sto langs den ene veggen. Rommet var beskjedent utstyrt. Et lite klesskap sto klemt inn i et hjørne. Slitte, hvite murvegger ble kaldt opplyst av en enslig pære i taket. Det var lite naturlig lys i rommet. Et smalt vindu på den ene veggen hadde utsikt mot en trang bakgård. Her skulle hun bo, uten luft. Hjemme kunne hun hvile øynene på horisonten, telle øyer. Hun kjente uviljen snøre sammen halsen. Det var ingen vei tilbake. Hun smilte til faren og forsikret ham om at hun ville få det fint, noen plakater og puter var alt som skulle til. «Det blir nok greit. Leiligheten er jo fin,» mumlet han, stemmen hadde riper. Hun nikket. Svein så litt skyldbetynget på dem da de kom ut igjen. «Det er selvfølgelig det eneste ledige rommet. Sistemann inn, vet du.» Charlotte nikket. «Hvor er de andre? De som bor her, mener jeg?» Hun visste de var fire i kollektivet. To jenter til. «De kommer om et par dager. Lang ferie.» Faren tok henne med ut på middag før han reiste hjem igjen. De fant en liten pizzarestaurant ikke langt fra leiligheten. Charlotte bestilte en halvflaske rødvin til maten. Han 14


bestilte vann og slo litt av vinen oppi glasset sitt, blandet den med vann; en vane fra hjemlandet han ikke hadde lagt av seg. «Dette kan i hvert fall ikke bli stamstedet ditt.» Faren smilte tappert. Pizzaen ble servert av en søvnig kelner og var blottet for smak. Seige, svarte biffbiter klorte seg fast i den tørrstekte osten. «Det er nesten en bragd å få mat til å smake så lite.» Han tygget iherdig, så ut som om han moret seg over lavmålet. «Vinen var heldigvis god, da.» Charlotte prøvde å virke rolig og lett og helt uberørt med tanke på alt det nye; fremmede samboere, det trange rommet de begge visste hun skulle vende tilbake til den kvelden. Hun så på faren og leste uroen i øynene hans. Han var sikkert engstelig for hvordan hun ville klare seg i Oslo. Hun tenkte på hvor stolt han var av Marlene, som jobbet så målbevisst for å bli kokk, alene i en fremmed by. Charlotte lurte på om faren i det hele tatt visste hva hun skulle studere. Det var kanskje selvfølgelig, hun og alle bøkene. Det hadde aldri opptatt foreldrene noe særlig. Interessen for å lese hadde hun ikke fra dem. Det virket ikke som om de hadde noen forventninger til henne i det hele tatt. Det kunne kanskje vært behagelig, men den omsorgsfulle uroen var blitt gammel og velbrukt – som en utslitt genser det var på tide å kvitte seg med. Han smilte mot henne, så litt sliten ut. Tynne striper av grått hadde begynt å lyse i det mørke, fjonete håret, særlig ved tinningene. Morfaren hadde sagt det en gang: At hun kom til å sette grå hår i hodet på faren sin. Når han rynket pannen, så 15


hun at huden velvillig la seg i mange små folder. Han ble eldre, han også, utrolig nok. «Sikker på at du ikke vil bli til i morgen?» «Nei, det går fint. Du vet at jeg liker å kjøre bil og høre på radio.» Etter middagen gikk de tilbake til Arbins gate, og han satte seg rett i bilen. «Lykke til, da. Vi snakkes snart,» sa han med en stemme hun syntes sprakk. Han kjørte av sted med hånden hevet. Charlotte vinket ham av gårde og ble stående på fortauet et øyeblikk og stirre på veien etter at bilen var forsvunnet. Kveldsmørket rundt henne var dypblått og stille. Så låste hun seg inn i bygården med de nye nøklene hun hadde fått, og gikk opp de tre etasjene, låste opp døren. Hun hørte det klikke i låsen. Gjenlyden i gangen var som en tørr latter: lille småbypike i hovedstaden. Et hjem låses opp for første gang, for tusende gang. Dører blir åpnet for nye ensomheter. Nye evigheter. Uendelig gjentagende. Tiden gjør ikke forskjell. Ikke på noen. Hun prøvde å overse hvor klaustrofobisk og grelt rommet var, og ryddet på plass det mest nødvendige mens hun tenkte på faren som var på vei hjem i bilen. Hun hatet det fortsatt, langturer i bil, hun som satt og ventet helt til de var trygt fremme. Det måtte hun ikke tenke mer på i kveld. Faren ville komme frem midt på natten, og hun kunne ikke få ham til å ringe henne, ikke midt på natten. Svein hadde gått på kino med en kamerat, og hun var trøtt, hadde sittet på nåler hele veien inn hit. Rødvinen hun hadde drukket lå som et behagelig slør over tankene. Hun gikk inn 16


på det fremmede badet og pusset tennene. Så fant hun frem den dyre, nye kremen og smurte inn ansiktet med langsomme bevegelser, så på seg selv i speilet. Sveins blikk da hun kom opp trappen; hun husket hvordan det hadde smeltet. Hun så inn i de lyse øynene i speilet og visste at hun var vakker – at dette ansiktet var noe alle la merke til. Før de hilste på henne, hørte henne snakke, festet de seg ved ansiktet, det lange, bølgende håret, lot det forme en tanke om at hun var noe spesielt før de engang visste hva hun het. Gutter, menn – de ble alle hengende fast i henne med blikket. Hun elsket følelsen det ga, og smilte til dem, lekent, dvelende. Lyset i øynene deres ble stort og skinnende da, og det fylte henne opp, fortrengte alt annet. Det ga også en kjølig visshet om at hun kunne styre dem dit hun ville, at noen ting alltid var de samme – at de var like, alle sammen. De lyse øynene i speilet ble plutselig harde og gjennomskinnelige som diamanter. Det var stille i leiligheten. Hun la seg i sengen med en bok. Det var det hun hadde gjort de siste par ukene. Ligget på sengen og lest. Skrevet. Ventet. Hun åpnet boken, lå i det nye rommet og leste, lukket seg for alt det andre. Det tok tid, men hun seilte inn i søvnen til slutt og sov lenge, uten drømmer. De to andre beboerne kom tilbake noen dager senere. Anniken og Lena. De hadde bodd der lengst, i snart to år, og inntok leiligheten med naturlig eiermine. De slapp ned poser og bager i alle rom med den største selvfølge og hilste smilende og lett fraværende på Charlotte, før de ga Svein klemmer. De sukket 17


over hvor deilig det var å være tilbake i byen igjen, deilig å være tilbake i sitt eget hjem, overdose med familiekos, det var det ferien var, ha ha. Anniken var den mest anonyme av dem, med musegrått utseende og et likegyldig håndtrykk. Lena var stor og rund, og vakker, syntes Charlotte. Hun var omtrent en meter og åtti høy, hadde langt, rødlig hår, ring i nesen og så ut som om hun kunne slå ned Mike Tyson på flekken, til tross for at ansiktet minnet om en glansbildeengels. Hun ga Charlotte en varm, myk hånd, mens øynene gransket henne raskt, på den måten alle pene, selvbevisste jenter gjorde; en hurtig sammenligning. «Velkommen i bingen,» sa hun. Så snudde hun seg myndig mot Svein, målte ham med blikket og ba ham få av seg den uhyggelig grusomme, gule T-skjorta han hadde på seg. Det var den samme han hadde hatt på seg den dagen Charlotte kom, tydeligvis en favoritt. Anniken nikket enig: «Hiv den. Hiv og hoi, Svein.» Han bare lo og snudde seg mot Charlotte, så spørrende nedover seg selv. «Hva snakker du om, din traktor, du har ikke peiling. Heh? Charlotte?» Han slo ut med armene. «Den er kul den her, er den ikke?» Anniken snøftet. «Du kan ikke regne med å få noe ærlig svar fra henne, stakkaren har jo nettopp flyttet inn!» Lena, som faktisk kunne minne svakt om en traktor, himlet med øynene og blunket fortrolig til Charlotte. «Vi prøver å kle ham, skjønner du. Særlig hvis vi venter besøk eller skal ha fest, så han kanskje kan få napp hos damene.» «Uten at det har gitt nevneverdig gode resultater så langt,» 18


innrømmet Svein, og så brast de i latter alle tre, mens Charlotte smilte litt prøvende tilbake. Hun lette etter noe morsomt å si, men hodet var inne i en tåkesky. Hun hadde sovet som en stein den første natten, men det ble med den ene. Nå lå hun våken i time etter time hver kveld. Når hun endelig sovnet, våknet hun igjen med et rykk like etter. Søvnløsheten krøp inn i de hemmeligste rom og dro frem gamle tanker, svarte, dryppende av noe seigt: Alt hun kom borti ble ødelagt. Hver kveld lå hun og ventet på søvnen. Hun hørte den, rundt seg, et tassende pinnsvin gjennom natten. Hun så de svarte, blanke øynene. Pinnsvinryggen skrapet langs veggen. Hun lå og stirret ut i det lukkede mørket, så konturene av skapet, rommets beskjedne vegger. Alt hun kom borti ble ødelagt. Hun skulle bli til en gul, gammel skygge. Hun ville ikke, kunne ikke komme krypende hjem igjen. Foreldrene hadde allerede gitt henne penger til den første husleien. For å ha litt ekstra å rutte med i starten, som de sa. «Det samme fikk Marlene da hun flyttet til Porsgrunn,» sa faren for å understreke likebehandlingen. En kveld torde hun ikke se seg i speilet. Hun var redd hun ikke skulle finne seg selv der inne, bare støv og fremmed kulde. Leiligheten var stille, klokken var nær midnatt. Asfalten glinset svart under gatelysene. Hun gikk inn på det mørke kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Alle andre sov. Hun tok med seg glas19


set, lukket seg inne på rommet igjen. Med et nødskrik hadde hun fått klemt inn en liten pult der. Hun måtte det, måtte ha muligheten til å sitte i fred med bøker og penn og papir. Hun satte seg med pennen i hånden, lot den løpe over arket. Ordene dukket snart opp, de samme som før, nesten, bare rekkefølgen, detaljene, endret seg. Hun satt med en nyskreven versjon av brevet til Marlene. Det Forløsende Brevet, brevet som skulle rette opp alt. I det siste hadde ordene virket stivere, og masete, som sutrende småbarn. Marlene likte ikke å lese. Ord gjorde ikke samme inntrykk på henne som på Charlotte. Et brev ville kanskje ikke ha den effekten hun ønsket å oppnå. Hun fortsatte å skrive, kunne ikke slå det fra seg, nye versjoner, nye forsøk. Hun så på bokstavene, de lange løkkene. Håndskriften var jevn og pen og skjulte med hvilken stum skjelving det var skrevet. Snart måtte hun samle mot nok til å sende det. Hun måtte prøve. Snart. Når et av dem ble bra nok. Noen kunne finne disse brevene – etter at hun var død. Noen ville finne dem og lese dem. Gulnede, fillete brev, som aldri ble sendt. Stakkars, gamle skygge. Hjertet banket plutselig hardere. Et bilde av søsteren gled frem fra glemselen: hånden på kniven, grønnsakene som ble kuttet opp, fort og rytmisk, helt like, kutt, kutt, kutt, helt symmetriske, knivbladet mot fjøla, dunk, dunk, dunk. Det var det hun hadde ventet på; at Marlene skulle komme hjem. At de skulle snakke sammen. Da kunne Charlotte ha reist uten brevene. Uten blyloddene i vesken. Uten søvnløsheten limt til kroppen. Uten seige, gamle tanker. Arket klistret seg til fingrene. Sakte løftet hun det opp 20


foran ansiktet, papiret dirret mellom fingrene. Hun prøvde forgjeves å holde det rolig. Ordene skalv foran øynene. Denne versjonen var kort. Det korteste brevet så langt: Kjære Marlene Unnskyld for alt. La oss begynne på nytt. Charlotte


Må historien gjenta seg?

omslag: blæst • terese moe leiner

roman

n

rd

O

Skal alt hun tar i bli ødelagt? Femti år senere vokser Annas barnebarn Charlotte og Marlene opp i et hvitt trehus i Arendal. De er uatskillelige, helt til en enkelt hendelse ødelegger alt som er mellom dem. Charlotte svikter det beste i seg. Hun flykter. Fra familien, fra søsteren, fra alle de vanskelige følelsene.

ordsamleren

foto: kenneth strøm

gry hovdenak strøm (f. 1972 i Bergen) har vokst opp i Arendal og er bosatt på Ski i Akershus med mann og to barn. Hun har journalistutdannelse fra Høgskolen i Volda og har vært journalist i Moss Dagblad og Agderposten. Ordsamleren er hennes debutroman.

For sent for forsoning? Søstrene Anna og Agathe blir voksne på 1940-tallet. Krigens hendelser skal sette dem opp mot hverandre og skape sår de ikke rekker å lege før det er for sent. Agathe dør. Anna kan aldri tilgi seg selv.

Gry hovdenak strøm

En gripende historie om kjærlighet og misforståelser, en bortgjemt dagbok og en suppeoppskrift som kan redde vennskap

Gry hovdenak strøm

samlere

Ordsamleren  

En livsbejaende roman om søstre, evig vennskap, glemte dagbøker og kjærlighet til mat og ord.

Ordsamleren  

En livsbejaende roman om søstre, evig vennskap, glemte dagbøker og kjærlighet til mat og ord.