Tilminkjæremann,Ian
Prolog
Oktober1987
MorentilCorasabestandigatbarnblepisketoppav vinden,atdenfikkselvdeforsiktigstetilåkommeviltre innfraleken.Corakjennerdetisinegenkroppnå,den rastløsheten.Utenforrøskervindkasteneigrantrærnebak husetogstyrterforbisideveggenoghiversegmotporten. Ogsåinnevirvlerogsmetterbekymringeneomkring.For imorgen,hvismorgendagenkommer,hvisstormenslutterårase,skalCoraregistrerenavnettilsønnen.Ellerkanskje,ogdetteerdenegentligegrunnentiluroen,skalhun formaliserehvemhanvilbli.
CoraharaldriliktnavnetGordon.Detstartermeden splintrendelydsomminnerhenneomknasingidrops,og dunketdetenderi,ersomnårnoenklaskerenbagigulvet. Gordon.Mendetsomplagerhennemest,erathun nåmåhelledetgodeisønneninnidenstøpeformenog håpepåathanvilværesterknoktilåfinnesinegenform innenforformen.ForGordoneretnavnsomhargåttiarv ifamilientilmannenhennes,ogdetvirkerumuligågjøre detpånoenannenmåte.Dethindrerhennelikevelikkeiå diskuteredetframogtilbakemedsegselvogtenkegjennomallegangenehunharhattfølelsenavatnavnetkanha hattinnflytelseoverlivettiletmenneske.AmeliaEarhart.
Lumière-brødrene.Likeheriforrigeukelahunmerketil enbokpånattbordettilmannen, Klinisknevrologi avlord WalterRussellBrain.
«Synesduikkedeterunderlig?»haddehunspurt. «Rentilfeldighet»,haddeGordonsvart.«Menduskulle barevissthvormangeurologersomheterBurns,Cox ogBall.FaktiskerLeggetganskevanligetternavnblant ortopeder.»
Skjønnerdunårisikoenher? villehunsi. Skjønnerduat sønnenvårkanskjeblirakkuratsomdeghvisvikallerham Gordon? Menhunkunneikkedet.Fordetvarselvfølgelig helepoenget.
Hunleggerenkrummetfingermotdetvarmebabykinnetsomomhudenkanskjebærerpåenlivsviktigbeskjed. Omhvahanønsker.Omhvemhankankommetilåbli. Menførnoerekkeråtilkjennegiseg,erdetetellerannet somsmellerinniveggenbakhusetsådetikkebarehøres, menfølesogså.Huntrekkerspedbarnettettereinntilseg mensutelysetflimrendeskrursegpåoglyseroppgrantrærnesgrumsetesilhuetter.Enormeogruvende,sålitttilbaketrukne,såstørreigjen.HunhøreratGordonkommer utfranaborommetogstyrternedtrappa,serhamforseg derhanskritterpysjkleddgjennomdenmørkestuamot terrassedøraogsåståriutelysetogmyserutenkontaktlinserogprøveråfåtakpåhvasomikkeersomdetskal.Hun serforsegathanblirmindreoverforderuvende,truende trærneogdekraftigestormkastene.
Noenminuttersenereåpnerhandøratilbarnerommet,ogCorakjenneretdragavkjøligluft,somomden harsattsegiklærneogblittmedhamopptrappa.«Det varbarevannkannen»,sierhan.«Komogleggdegigjen nå.»
«Snart»,sierhun.Hunvilikkeatungenskalværealene, såhunlarhamsovevideremedhodettungtpåarmenhennesmensstormlydenehamrerutminutteneognattenløser segopptildag.
Gordonerpåtelefonenmedenkollegasomalleredeerpå plasspålegesenteret.Corahørerdemsnakkeomatdet ikkeblesagtnoeomdettepåværmeldingenkveldenfør, ogatdetkanbliavlysteavtalerogansattesomikkekommersegpåjobb.Hunlagerfrokostmedénhåndogholderomspedbarnetmeddenandre,oghjelperMaiamedå stilleinnpåenlokalradiostasjonderdeleseroppnavnene påskolenesomerstengtpågrunnavødeleggelseneetter stormen.Maiasskolekommermidtveisilistamedellers ukjentebarneskoleroglokkerframetlite,blidtsmilogen tommeliværet,somhunsenkeridetfarenkommerinni rommet.
Gordonstrekkersegetteretstykkeristetbrødhankan spisepåveien,ogsier:«Foreldreneminekommerpåsøndag.Ikkeglemfolkeregisteretidag.»Toutsagnsideom side,sagtsomomdebegrunnerhverandre.«Ogikkegå gjennomparken»,leggerhantil.Blottere,mordereogidag ogsåenfareforattrærfortsattkanfalle.
Huseneigatendereserfalsktstorslåttemedstukksøyler ogforhagermedpyntelige,lavehekkerogutsynfratomme standardvinduer.Derserdefåtegntilstormensomvar. Menutenforblindveienderesgiromgivelsenedensamme uvirkelighetsfølelsensomnårmanblunkendekommerut frakinotildagslys.Trærnelenersegiunderligevinkler. Feltegjerdeplankerersomgapendeinvitasjonertilbakhager.Etroterendetørkestativliggerveltetpåfortauet.
Noendørerlengerbortharenherreskjortemedklyper iskuldrenehektetsegfastienhekk.Maiaflakkermed blikket,ogbyenerplutseligsomenfinn-feilene-oppgave.
Degårlangsutkantenavparken,hunstyrervognarundt greinerpåbakkenogstopperogserpåeneikmedrøtter somslangersegienenormknutedetdryssergjørmeklumperfra.Maiasettersegpåhukihulrommetunder.«Forsiktigsåduikkeblirskittenpåjakka»,sierCora. Hansord. SelvvillehunhelleroppmuntretMaiatilåleggesegnedog pusteinndendype,frodigeluktenavjordogforestilleseg athunerenreveungesomkroersegmedsnuteninnunder halen.Hunerniår,ogdeterlikeførhunerforgammeltil åhalysttilsånt.
Maiakravlerutderfraogbørsteravjakka.Vedfotgjengerfeltetliggerdenoransjelampekulenvedsidenavveien somomstolpenharblitthalshugget.Deventerpåatbilene skalstoppe,ogMaiaserpåvognaogsier:«Hvorforhar ikkejegsammenavnsomdeg,hvishanskalhadetsamme sompappa?»
Coraløfterpåenhåndsomentakktilsjåføren.«Jo,men dethardujo.Deterbaredetatingenandrevetomdet», sierhunmensdegårover.«Maiabetyr mor.Jegkanvise degdetinavnebokanårvikommerhjem.»
«Erdetheltsant?»Coraeroverrasketoverhvorgladdet gjørdatteren.«Såhvorforfårikkehanetnavnsombare betyr pappa?»
Coraserpådenlilleguttenmedfullmånefjesetsomtitter utfradenaltforstorevinterdressen.Hunslutteråskyve etøyeblikkogbøyerseginnikokongenmedtalkumduftendeluft.Hanflakkermedblikket,ivrigetteråmøtehennes,ogkavermeddeinnsvøptearmeneogbeina.Haner ingenGordon.Hunblunker Jegelskerdeg ogretterseg
oppigjen.«Jegsåfaktiskpåhvilkenavnsombetyr far,og detjegliktebest,varJulian,sombetyr himmelfar.»
ForCorainnebærerdetåovervinneenlangrekkemed plagedejordfedre,ogenstundhaddehunlurtpåomdet kanskjevaretnavnGordonkunnegåmedpå.Etsom betyr far,somlikevelvarenhyllesttilham,måttedaværenesten likebra?Menenkveldhankomtidlighjem,lånavneboka oppslåttpåsofaen,oghanplukketdenoppogsåkjapt gjennomnavneneder. Barejentenavn,da,Cora.Blirdet gutt,harviGordon. Ogetterathanhaddeslåttbokasammenogsattdenihyllaigjen,vartankenomensliksamtale liksomogsåsattbort.
«JeglikerJulian»,sierMaia.
«Jegogså.Hvaville du kaltham?»spørCora.«Hvisdu kunnevelgehvaduville?»
«Jo»,sierhun,ogsånnsomhunlarordetstrekkesegut, erdettydeligforCoraathunhartenktendelpådettefra før.«Deterikkeetheltvanlignavn,menjeglikerBear.»
«Bear?»spørCoraogsmiler.
«Ja.Dethøressåmyktogkoseteogsniltut»,sierMaia ogåpneroglukkerfingrenesomomhunkankjennepå dettemykeogsøte.«Menogsåmodigogsterkt.»
Coraserpåguttenogforestillersegathaneraltdet.Det vilhunathanskalfåbli.
Lengerinnovermotbyenhardealleredebegyntpåopprydningen.Tomennmedmotorsagdelerlindetræritransporterbarebitersåbarestubbenstårigjenitregropenepå fortauet.
Maiavinkersjenerttilenlitenlyshåretjente,somsier hei,menoverdøvesavdetbråketemaskineriet.Ognårde erforbi,fortellerCora:«DetvarJasmine.Fraballetten.»
«Åja,deterhunmedstoresøsterensomerdanser…»
«PåSadlerSwells.Menjegharetspørsmål»,sierMaiaog finnertilbaketilsamtalenførCorarekkerårettetilSadler’s Wells.Huntrekkerpustensomomhunskaltilåtaoppet forbudtemne,ogsåsierhun:«Hvorforerdetviktig?For pappa,menerjeg.Detdermedsammenavn.»
Coraharlysttilåsiatdeterviktigfordistoremennnoen gangerfølersegsmåinniseg.Fordinoenmennesker–som farentilGordon–gjennomhelelivetersåoverbevistom sinegenfullkommenhetatdeinnbillersegatbarnaderes ogbarnaderesigjenallesammenbørskapesideresnavn. Fordidenoengangerermyemeropptattavåbehagede eldregenerasjoneneenndeeravåelskeframtidigegenerasjoner.ForCorafølesdetsomensånnstammegreiehvor mandunkersegpåbrystet.Menhunsierikkenoeavdette tilMaia.Hunfåralleredemedsegnok.Ommorgenenetter enkrangel,uansetthvortaustCoraharholdtut,kommerMaiaborttilhennevedkjøkkenkummenogleggerde smalearmenerundtlivethennesogsier:«Nydeligemammaenmin»medkinnetmotryggenhennes.DakanCora kjennemedynkenfrahenne,atdedelersorgen.Ogengang kjentehunatkjolestoffetvarfuktigderMaiasansikthadde værtlikefør.
«Fornoenertradisjonerveldigviktig»,sierhunisteden. «Detervelogsåviktigåhasittegetnavn.Noenganger? Kanskjetilogmedpappavilleliktåhaetegetet.»
Coraløsnerenhåndfrastyretogleggerarmenrundt skulderentilMaia.«Duklokejentami.»
Igjenlurerhunpåomhungjørdettepådenrettemåten. Noesomhelst,altsammen.Omdetengangerdetrette forGordonåskulleføredennetradisjonenvidere.Kanskje detåsamtykketilåleveiskyggenavfarensinogfarens farigjenbarebefesterlikhetenoggjørdetendatyngrefor
ham.Kanskjedetvilleværtfrigjørendeombarnetderes fikketannetnavn.Ikkemedengang,menetterhvert.
OgMaia.Lærerhunikkedatterensinatdeterviktigereåholdefredennågjøredetrette?Coralurerpåhva Maiasynesomhennesomgårmedpåågibrorenhennes dettenavnetsomvilbindehamtilgenerasjoneravtyranniskemenn.OgdetgåroppforhenneatmensMaiasnavn opprinneligvartenktsomettaustbåndmellomdem,kan detværeathunvedåfortelleomdenbetydningenhar gjortogsådettilenbyrde.Kanskjehunuforvarendehar gittbeskjedomatlivetdereserskjebnebestemttilåfølge densammeveien,nårdethunvirkelighåperpåeratbarna hennesskalfågåoppsinegenvei.
BEAR
Coraserpåmensbokstavenetarform,hverogenersom noemagiskogeiendommeligsomflyterfrafunksjonærens pennespissderdenbevegersegoversiden.BearAtkin. Bear.Barefirebokstaver,B-E-A-R,menhverbokstav følesbetydningsfull,deterikkelengerbarekonsonanter ogvokaler.Ensterkbølgeav–hvaerdetfornoe?–glede, ja,deterdetdeter–gledestrømmergjennomkroppentil Cora.Enlykkesåsterkatdetsvimlerihelekroppen.Hun kikkerpåMaia,somstårvedsidenavstolenhennes,ogser detoverraskedeuttrykket.
IdetfunksjonærengirCoraattesten,sierhunathunhar hattdennejobbenitjuetoårogaldriharhattnoenBear før.Hunstrekkerhalsvedbordetogtitterinnivogna. «Mendeterheltperfektfordeg,ikkesant?»OgsåhenvenderhunsegtilMaia:«Duserutsomenordentligstolt storesøster.Targodtvarepådennelillebamsen,du,ikke sant?»
UtenforkontoreterMaiasåglad.«Tenkatduvalgte mittnavn.Jegbare…jeghaddebarealdritroddatdu skullegiham mitt navn!»Corakysserhennepåpannen ogleggerkonvolutteniveskamensMaiatrillerBearutpå gaten.
FørstsynesCoradetkjennessomomhunsveverover
fortauet,ognårhunfårøyepåspeilbildetsittietbutikkvindu,blirhunoverrasketoverathunernoesolidmed bakkekontakt.Maiaernoenskrittforan,menhunhører athunbableriveiogserdennydeligeryggennårhun bøyersegoverstyretsåfjesetkommernærmerebrorens, ogdetgjørCoraopprømt.Hunvetatdettekommertil åblietviktigøyeblikkilivettilMaia,detøyeblikketda hunfikkenstemmeogikkeblebedtomåføyesegetter skyggenforeldrenesekteskapkastet.Menså,førdeengang harkommettiltoppenavbakken,gårdetoppforhenne hvahunhargjort.HvisGordonskullefinneutatdetvar Maiasomvalgtenavnet…Hunblunkerogprøveråskyve dentankenunna.HanharaldrigjortMaianoe.MenkanskjedeterfordiMaiaharværtsnilloglitenogbaresynlig pådenmåtensomCoraharmerketikkeledertilfare,for ellersharhunalltidropthennetilseg,sendthenneavsted foråtaetbadellerforåhenteetellerannetfullstendig unødvendignårhunharføltatdetvarfarepåferde.
UnderCoraslagmedhøstklærbegynnertoppenåbli fuktig.Sanitetsbindetblirsomentungklumpmellom beinamenskaldsvettenbrersegipannenogprikkerinakken.Detersomomaltflytendeihenneforsøkerårømme frakroppen.Kommesegvekk.
Hvaerdethunhargjort?Hvordankunnehunværeså dum?Også Bear.Hvordaniallverdenskalhunkunne forklarehvorforhanfikkdetnavnetnårhunikkekansi atdetvarvalgettilenniåring?Fordetkanhanaldrifå vite.Detkommertilåvirkesomomhunharvalgtdet foråydmykeham,foråpoengtereatfamilietradisjonen ogfarensanerkjennelsebetyrsåliteathunikkeengangvil holdesegtilnoevanligisviketsitt.NoesåntsomJulian, foreksempel.
HunforestillersegathungjentardetMaiasa,siertil hamatenguttsomheterBearerenmykogkoseteen somogsåermodigogsterk.Menhunvetatdetikkeer egenskaperhanverdsetter.Atdetbarevilgjørehammer rasende.Og hvordan skalhunfåfortaltdette?Hvaslags tidogstedkangjøredetlettereåsvelgedette?Åskulle velgeetøyeblikkhvorhanerigodthumør,lageyndlingsmiddagenhans,ingentingsåntkanhjelpe.Ogdenvelviljen hanharvisthenneidetsiste,gjennomgraviditetenogde førsteukeneetterfødselen,hvorhanharbehandlethenne medsammeprofesjonelleomsorgsomhangirallenybakte mødrepålegesenteret…denvilikketåledette.Hvavar dethuntenktepå?Hunblirnødttilåendredet.Hunmå gåtilbaketilfunksjonærenogbeklage.Detkanikkevære forsent,blekketharjoknaptrukketåtørke.Hunkommer tilåforståatdetskyldtesstormensturbulens,athunhar værtvåkenhelenattenetterukermeddårligsøvn.Deter ikkeennormaltid.MenidetMaianårframtilfotgjengerfeltet,snurhunseg,ogansikteteråpnetopppåenmåte Coraikkeharsettofte,detanspentesomvanligvisformertrekkene,eridetteøyeblikketborte.«Mamma»,sier hunmedsånntillitistemmen.«Takk,mamma.Detteer barenoeavdetmestspesiellesomnoengangharskjedd meg.»
Corakikkerpåklokkamensdegårlangsutkantenav parken.DeterfemtimertilGordonkommerhjemfrajobben,ogdetvirkerbådesomenevighetogsomsåaltfor korttid.Hunmåleggeenplanavnoeslag.CoraharnettoppkommetpåatMaiaskalpåsvømmingikveld,hvis sportssenteretholderåpent.SidenfødselenharMehritatt hennemed.Kanhunbeomdetigjen,bareenuketil,hvis hunskaldituansett?KanskjehunogsåkantamedMaia
hjemtilmiddagetterpå–jentenekjennerikkehverandreså godt,mendeborrettinærhetenogerpåsammealder,så detkanvelikkeværesåmyebry,vel?Hvishunkanholde Maiauteavhusettilsju,girdethenneenhalvtimemed Gordonnårhankommerhjemfrajobb,førMaiakommer tilbake.
Coralardensovendeungenbliværendeigangennår dekommerhjem,oglagerenlitenmatbittilMaia,også tarhuntelefonsamtalen.Svømmebassengeterstengt.Men utenatCoratrengeråspørreengang,tilbyrMehriatMaia kankommetilmiddagoglekemedFernisteden.Oget øyeblikkgirdettehennelittselvtillit,somomdennelille puslespillbitensomgledsåpentpåplass,erettegnpåat altkommertilåordneseg.Hungårinnpåbadetoglegger defuktigeklærneiskittentøykurven,skifterundertøyog drarpåsegenrentoppfraskuffenmenshuntenkergjennomhvahunskalgjøremedBear.Ogendasåengstelighun er,merkerhunseghvornaturlighuntenktepåhamsom Bear,somomdetalltidharværtnavnethans.Somomhan harventetpåågliinnidetnavnetognåbaretrengerat hungjørdetvirkeligvedåfortelledettilGordon,ogden tankendriverhennevidere.
HunlurerpåhvordanhunkansørgeforatBearertrygg. Vurdererådrøyeammingen,slikathunklokkasekskan lahamspisetilhansluknermedslappe,tungearmerog soversågodtathuntrygtkanleggehamnedistråkurven utenathanvåkner.Mensåda?Hungårborttilskapetog begynneråtautskoeskenepåbunnen.Hunsetterdemute avsynevedsidenavkommoden.Etterenstundharhun nokplassogfeierbortstøvmedhåndkanten,såtarhunden lillesengaogsetterdeniskapetforåsjekkeatdeterplass tilden.Huntartilseggalskapenidethunholderpåmed.
Hanvillevelikkeskadetungen,vel?MenfordiCoraiet øyeblikkhandletsåimpulsivt,erBearseksistensnåsomen personligfornærmelsemotGordonogfamilienhans.Det ernestensåhunhørerstemmenhans. Sønnenmin?Bear?
Hardugåttfravettet? Nei,tenkerhunmenshunsetter tingeneinniskapetrundtkurven,hunmåpassepåathan ertrygg.
Hunstrykerenfingernedoverdensmaleglipenmellomdelukkededørene,menklarerikkeåavgjørehvor myeluftsomslipperinn,såhunåpnerdemigjen,stiller segoppikurvenogstengerseginneiskapet.Deteren stripemedvertikaltlys,ognårhunleggerøyetmotdet, serhunlittavsoverommet.Hunstårderogsynkerinni mørketogobservererdettelilleutsnittetavsittegetlivfra ennyvinkel.SengahundelermedGordon,sengeteppet medblomstermønstersomvarenbryllupsgavefraforeldrenehans.Likenattbord.Bareenvekkerklokkepåhennesside.Enlampe,ennotisblokkogenbokstabelpåhans.
Hunskjønneratdetikkeertegntilnoesomerhennesder, ingensporavhennesfysiskenærvær.Igrunnenerdetbare følelsen avhennesomhengeroverdetstillerommet.
HunhørerdempedelyderfraBearsombegynnerårøre påsegivogna,menførhunharåpnetskapdørene,hører hunatMaiagårtilhamoggodsnakkermedberoligende stemmesåhanikkebegynneråskrike.Coraserforsegat huntrekkernedglidelåsenivinterdressenogforsiktigløfterdenvarmekroppenut,ognårhunikkelengerkanhøre dem,regnerhunmedatMaiamåhatatthammedseginn påstua.Corablirståendeinniskapetlitttil,ogdetføles somomhunhartattetskrittutavlivetoghartrykketpå pause.
HalvsjuhørerCoranøkkelentilGordonilåsen.Huntror kanskjehunkommertilåkasteopp.Hungårutigangen, derhansierhei,kysserhennepåkinnetogrekkerhenne dressjakka.Hunstrykerfingreneoverdetvarmerustoffetførhunhengerdenopp,prøveråfåalttilågåsaktere,kjennedissehåndgripeligetingene,tavarepådisse øyeblikkenehvorhunkanvelgehvahunkonsentrererseg om.
Hungåretterhaminnpåkjøkkenet,ogsåklarerhun ikkemer,hunharværtanspentheledagen,ognåhører hunsegselvplumpeutmeddet:«Gordon,jeghargjort noe.»
Dasnurhansegoglenersegbakovermotkjøkkenbenkenutenåtablikketfrahenne,oghunvetathanikkekommertilåspørre,hankommerikketilåhjelpetiloglokke detutavhenne.Hanløsnerpåslipsetutenåsenkeblikket. Ognårhunbegynneråsnakke,hørerhunsegselvslikhan hørerhenne:patetiskogsvak.
«Jeggikkforåregistrerefødselenslikdubamegom,og jeg…Jeghåperikkeduharnoeimotdet,menjeggaham etannetnavn.IkkeGordon.Duvetjoatjegaldriegentlig haddelysttilågihamdetnavnet,ogjeg…jeg…»
Hunstopperfordihanikkeharblunket;blikketharikke forlattansiktethennes.Ogdetteher,detersommeden somharhøydeskrekkogståritoppenavenstigeogerså sikkerpåathuneriferdmedåfalleathunfårtrangtil åhoppeogfådetoverstått.Hunmåsamleallstyrkehun har,foråklareålaværeåbaresynkenedforanføttene hansoglahamsparkehenne,ikkeengangprøveåunngå detuunngåelige,menunderkastesegfordiventingenbare utsetterdethunvetvilkomme.MensåtenkerhunpåBear deroppeiskapetpåsoverommet,ogpåMaiasomspiser
middagpåkjøkkenethosMehri,ogrettersegopp:«Jeghar gitthamnavnetBear.»
Hansmiler,oghunseratholdningenhansendrerseg,at hanristerpåhodetogstrekkersegetteretglassvann.Hun skjønnerathanikketrorhenne.«Nei»,sierhun,«nei,det ersant.»Oghuntarframkonvoluttensomhunharhatt liggendemellomtokokebøker.Dasnurhanseg,ogden enehåndaliggerfortsattpåvannfilteretmenshanserpå fødselsattesten.Hanbrukerlengretidennhanstrengttatt trenger,stirrerpåden,oghåndahennesbegynnerådirre menshunstårderogholderarketforham,denhørbare raslingenfyllersekundenesomtikkerforbi.Hanseropp, ogmenshanholderblikkethennes,larhanmuggenfalle sådensmellernedikjøkkenflisene.Hunkjenneratvannet trekkerinnisokkene,oghunvetathunburdehatenktpå åtapåsegsko.
Hanstrekkerframhåndaogtartakihårethennes,oppe vedissen,oghandrarhåretbakovermedansiktetsitt oppihennes.Etøyeblikkblirhunforvirretoglurerpåom hanhartenktåkyssehenne,menistedenkylerhanhodet hennesinnikjøleskapet.
Selvomhunharlovetsegselvathunikkeskalgjøredet, skrikerhunisjokk,mensålukkerhunkjaptmunnen,for hunvilikkevekkeBear.HunmåikkefåGordontilåtenke påham.
«Duerkonami»,freserhan.«Jegbadegomågjøreén tingformeg»–hansmellerhodethennesinnikjøleskapetengangtil–«ogdetklarteduikke.Bareén»– dunk –«forbanna»– dunk –«ting.»
Noeihenneforstårathanbaresåvidtharbegynt,ogat deterbegrensethvormangegangerhunvilkjennehjerne, skalleoghudmotmetallførhunikkekankjennedetlen-
ger.DeterderforhunoverstyrerønsketomikkeåforstyrreBear,oggjørnoehunaldrihargjortfør:Hunhyler omhjelp.Ikkebareéngang,menomogomigjen,forhun vetatdetlillevinduetispiskammeretståråpent,atdøra stårpågløtt,atdeterumuligforfolkiblindveienåunngå åhøredet.Nårhandekkerformunnenhennes,biterhun hardtrundtden,settertenneneihudenogdestivehårene. Overrasketrykkerhanbakover.Menlettelsenvarerbare etøyeblikk,fornåerdetenmeterimellomdem,oghun skjønnerathanvilutnyttedettilåtafart,athanskaltilå angripe.
Hunsprettersidelengsogkjenneratjordmorensomhyggeligestinggåropp.Smertekjennerhunikke,bareet rushavadrenalinmenshanjageretterhenneinnistua. Hangripertakihårethennesigjen,menhunrykkertilog kommersegløs.Detprikkerhvitglødendeihodebunnen.
Hankastersegframogtrekkerhennenedpågulvet,og selvomhunikkeharhørtatglassbleknustelleratytterdøragikkopp,erdetnoen–hvemda?–irommetsammenmeddem.Determannenfrahusettodørerlenger ned,somflyttetinnforbarenoenfåmånedersiden,han somhuninnimellomserkommetilbakefraturiparken medhundenomettermiddagennårhuneruteforåmøte Maiapåhalvveienfraskolen,hansomharsettpådengravidemagenogsmilt,ogsomendagsa jammenbøtterdet nedidag idetdeplasketforbihverandre.Dennemannen erdetsomdrarGordonbortfrahenne,ogetøyeblikk følesdetsomomdeterenavslutningavnoeslag,atdet nestesomskjer,uansetthvadetblir,vilbliennedskalering.MensåroperGordon:«Hvafaenharduihusetmitt ågjøre?»mensmannenshundbjeffervedanklenehansog harsurretsegfast,linenervikletrundtbeinapåsalong-
bordet.Mannenløfterpåhendene,somomhanvilsi: Jeg vilikkehanoenproblemer,jegvilikkeslåss,mensGordon setterhåndflatenehardtibrystetpåhamogdyttermedså storkraft,ogCorastårderogsermannenfallebaklengs gjennomterrassedørenesådetsingleriglass.
Senere,ogikkenødvendigvisidennerekkefølgen,skalen politimann–ung,kanskjeikketjuetoengang–ringenummerettilMehri,somernotertvedsidenavtelefonen,og ordnedetslikatMaiaovernatter.Såskalhangåovenpå ogtautBearfraskapet,ogCoraskallurepåhvordanhan vetathanskalgyngespedbarnetakkuratsånnogklappe påryggentilskrikenedempersegogblirtilsporadiske hikstendesukk.Menhunkommerikkepååspørre,for ordeneharforsvunnetfrahodet;koblingenmellomtanke ogstemmeermidlertidigbrutt.Hunskalholdeenhånd overhøyreøretogprøveåstilnepipelydenderinne,men ikkeforståhvorfordenerder,elleratdenharnoemed scenenpåkjøkkenetfortrekvartersidenågjøre.Hunskal leggemerketilatdetblinkendeblålysetgliroverstueveggenidetambulansenutenforkjøreravsted.Hunskalfølge medmenseneldrepolitimannfesterhendenetilGordon bakryggenmedhåndjern,ogselvomhunikkekanhøre hvamannensier,skalhunskjønneatdeterenavpasientenehans,fordeternoevedhamsomfortellerhenneat hanikkelikersegidennerollen,åmåtteførevekkmannensomkanskjeskrevdødsattestenforhansegenmor,ga konadiagnosendeprimert,sa: Ikketenkpådet,jeghar settdetmeste menshankjentepådennemannensforstørredeprostata.ForGordonergodtliktblantpasientene. Hanerengodlege,uansetthvakirurgfarenmåttemeneom allmennpraksis.Coraskalnikkeogpekemotstolryggen
mensdenungepolitimannensamlersakenehennesoglar håndaglinedforaniveskahennesforåsjekkeatnøklene hennesliggerder.Hanskalgåutavrommetenkortstund såhankanviseveiforetnyttteammedambulansearbeiderenårhanhørerdemuteigangen.Ogdeskalsmileog behandlehennemedsånnvennligforsiktighetathunføler atdet–avalleting–kanværedetsomknekkerhenne. Hunserpåleppenetilambulansearbeideren,klarerikkeå tolkeordene,menanerenvarmefrahenneogmerkersegat hunistedenforåmøtedeengsteligeblikkenefradenyngre kollegaenserCorainniøynene.Alledissemenneskene,så mangeavdemheltunge,somharblittdrattinnialtdette forferdeligedennekvelden,innidettestyggeilivetderes, somharpågåttåretterår,månedettermåned,ukeetter uke,dagetterdag,timeettertime,ogførtdemframtil detteøyeblikket.
«Navnene er i bunn og grunn en kjærlighetsfortelling, eller en fortelling om kjærlighet.»
«Jeg er helt slått i bakken av den beste debutromanen på mange år.» the sunday t i mes
En sterk og håpefull roman om hvordan identitet formes. Om tre navn, tre mulige livsløp, og hvilke ringvirkninger et valg kan få. Og om kjærlighetens grenseløse styrke, som gir oss kraft til å møte det som måtte komme.
ellen sofie lauritzen , dagens næringsliv ISBN 978-82-05-61993-7
