Ingvild Lothe: Havfruehjerte by Gyldendal Norsk Forlag

Lothe. Havfruehjerte.qxp 29.05.2019 13:43 Side 1

«Seksualitet, død og undergang, og så et slikt resting bitch face: vi digger det. Vi liker det veldig mye.» j e n n y h ö g s trö m, af to n b lad e t

Ei navnløs jente leiter etter kjærlighet eller noen å snakke med. Hun møter Nord, hun elsker ham med det samme, han forsvinner. Hun møter Faderen, hun elsker ham med det samme, hun forsvinner. Den navnløse jenta kan ikke elske. Havfruehjerte er en poetisk punktroman om kjærlighet, vold og sorg, om et ufødt barn, om naturen, og om dyrenes eventuelle betydning for menneskene. I Havfruehjerte fremstår virkeligheten skeiv og skremmende, og relasjonene umulige. Språket veksler mellom lyrisk følsomhet og skarpt vidd, ømhet og et akutt nærvær. Samlet sett er Havfruehjerte en historie om å prøve å finne en måte å være i verden på, når verden er uutholdelig.

i n g v i l d l o t h e Havfruehjerte

Først forsvant dinosaurene, så forsvant regnskogen og religionene, etterfulgt av regnbuen og reven og rosebuskene, og roen i hjertene. Til slutt forsvant ømheten mellom oss, og det ble en stor stillhet i huset.

ing vi l d lo th e, født i 1990, er oppvokst på Stord i Hordaland, og bor i Oslo. Hun er utdannet fra Forfatterstudiet i Bø, og tar for tiden masterprogrammet i Litterär Gestaltning ved Göteborgs universitet. Hun har tidligere utgitt heftet Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø, og diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Lothes dikt er oversatt til tysk og svensk.

forfatterportrett: stephen butkus omslag: egil haraldsen & ellen lindeberg | exil design

ingvild lothe h av f r u e h j e rt e

roman

«Det er poesi med holdning, både ironisk og sårbart, nonchalant og fortvilet. […] Og samtidig – et tidløst tema om det smertefulle ved å bli voksen og om følelsen av å være feil i verden.» an n l i n g e b r an d t, s y d s ve n s k an «Det deskriptive rett-fram språket og den forherda stilen fungerer godt. Trass i at eg-et heilt sikkert hadde nekta for det, finst ein biletleg originalitet og språkleg sensitivitet i Ingvild Lothes frenetiske diktremser. Enkeltlinjer trer fram med styrke og overraskingar.» s i n d r e e k r h e i m, h u mb ab a «Det er som om Lothe på pur faen avstår fra å skrive alminnelig poesi: at hun er fullt ut kapabel til det vises, om ikke annet, i det aller siste diktet, det majestetiske ‹Som en dronning›, som er et av de beste (alminnelige) diktene jeg har lest i år. Et fullt ut fungerende, seriøst, normalt dikt. Men som oftest vil hun rote det til. I en ustadig poetikk, der du ikke aner fortsettelsen. En skrift som i noen grad likner den nye danske poesien: kjepphøy, muntlig, spontan, in your face.» b j ö r n ko h l s trö m, b e r n u r «Ingvild Lothe seiler opp som norsk litteraturs Houellebecq-girl.» c ar i n a e l i s ab e th b e d d ar i , mo rg e n b lad e t

«Og nettopp denne språklige utvungenheten som er til stede gjennom hele diktsamlingen, muliggjør også foreningen mellom det vakre og det stygge, og gjør Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt til en ekstraordinær leseopplevelse.» an n a ro s e n k r an d s u l d al l , l i ttu n a

ingvild lothe

Havfruehjerte Roman

kolon forlag

© Kolon Forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | Exil Design Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: Scandbook UAB, Litauen 2019 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-50976-4 Alle henvendelser om denne boken kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

av ingvild lothe Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. Dikt, 2016

Jeg gikk rundt i verden som ei navnløs jente. De voksne sa det skyldtes de brå overgangene, at det var tomhet og lys i meg. Jeg hadde to mørke hull der øynene skulle ha vært. Alt jeg sa var enten feil eller svært underlig. Jeg var tung, jeg var for tynn. Jeg kunne ikke slutte å skrike da jeg ble født, jeg var rød. Håret mitt var svart den første tida. Seinere ble det hvitt, jeg ble stille.

jeg har alltid hatt et vilt hjerte det elsker sĂĽ tĂĽpelig hĂ¸yt og hater like sterkt

Det jeg har ĂĽ fortelle, er ikke viktig for verden. For det er jeg takknemlig.

Hele livet går jeg rundt forkledd som månens bitch. Jeg er så varm at jeg må be en fremmed mann på gata om et glass vann, et kyss. Han krever ingenting tilbake. Jeg gir ham alt, det er lett. Smørstekt brioche og kamskjell fra Hitra, søte asparges i grytidlig sesong, et fat med franske modne oster, kroppen min. Jeg leiter etter kjærlighet eller noen å snakke med, men må ta til takke med døde dyr jeg finner i ferskvaredisker, i forlatte fjøs, i grøftekanter langs motorveier. Kadavrene kaster jeg til kråkene. Kråkene takker meg med vakker sang. Jeg opphøyer alle jeg møter, og stiller ingen krav. Kle av meg, ta for deg, men hold rundt meg når du er ferdig. De kler av seg, tar for seg, og går hjem til den de elsker.

Blomstene står opp og kler jorda i farger. Blomstene er vakre, det kan jeg se, blomstene er vakre fordi de er stumme. Barnelatteren fyller gatene, våren fyller ansiktet, jeg fyller for mye, jeg føler meg endeløs overfor andre. Jeg har usammenhengende meninger, jeg skammer meg regelmessig. Kroppen er ikke skapt for å leve på denne måten, med meg inni seg. I følge statistikken burde jeg være ei ulykkelig jente.

Jeg liker det konkrete og det lille jeg forstår, som algebra og fysikkens lover. Jeg liker ansiktet mitt, øynene, munnen, måten jeg går på gata, strekkmerkene på innsiden av låret. Jeg liker følelsen av 100% silke mot huden. Jeg liker cocktails som inneholder vitaminer og mineraler, som renser huden og blodet, som hydrerer og balanserer elektrolytter. Kinda sexy. Russian red. Lady danger. Heroine. Kvinner blir ikke vakrere med alderen. Det finnes ikke noe som heter for mye øyenskygge. Jeg hater den selskapelige diskusjonsforening.

Jeg kan ikke finne ordene. Derfor grĂĽter jeg. Jeg liker ĂĽ se blomster vokse. Derfor tier jeg.

Menneskene jeg møter, har søvnansikter. Vi deler mer eller mindre betydningsfulle øyeblikk, forteller hverandre om barndommer som ligner. Jeg gråter mens jeg danser. Jeg legger meg til å sove i fremmedes fang. Jeg våkner opp i røykfylte lokaler, går ut i dagen, går baklengs, går meg bort, snubler retningsløst rundt i verden med hurtige skritt, i retning havet eller sola, det vet jeg ikke. Jeg kysser forbipasserende mennesker og blir forelsket, men jeg vil ikke ha dem, det er ikke derfor jeg kysser dem. Jeg antar at sjela er trist. Den vil så gjerne elske noen, helt ut i hjørnene, men jeg er velsignet med heksehår og kalde hender som er snølagte hender. Hjertet mitt sover blant steiner, hjertet mitt spiser drømmer.