Finn Skårderud • Svein Haugsgjerd • Erik Stänicke Sinn –
PSYKIATRIBOKEN
2.utgave
psykiatriboken
finn skårderud, svein haugsgjerd og erik stänicke
psykiatriboken
sinn – kropp – samfunn
© Gyldendal Akademisk 2018
1. utgave 2010
2. utgave, 1. opplag 2018
ISBN 978-82-05-48835-9
Omslagsbilde: © Kenneth Blom: Avstand 2
Omslagsfoto: © Halvard Haugerud
Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk
Sats:
Brødtekst: Minion 10/14,5 pkt
Papir: 80 g Amber Graphic
Trykk: Dimograf, Polen 2018
Illustrasjoner: Deborah Maizels
Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk
Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo
www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,
Se www.gyldendal.no/miljo
Forord 2. utgave
I Norge har vi flere gode lærerbøker i psykisk helsearbeid, klinisk psykologi og psykiatri. Så hvorfor ønsker vi å lage en ny utgave av Psykiatriboken som kom i 2010? Svaret er både enkelt og sammensatt: vi mener at vi har noe å tilføre faget. Foruten om den generelle kunnskapen vi ønsker å formidle – som nok er overlappende med andre bøker på markedet – har vi en fagidentitet der vi, slik vi forstår egen skriving, er mer kritiske til eget fag enn mange av våre kollegaer. Dette selvkritiske perspektivet er ikke ment å hemme helsearbeid, tvert imot tenker vi at psykisk helsearbeid er i behov av en kontinuerlig selvkritisk refleksjon – selv under fagutøvelsen. Psykisk helsearbeid tilstreber å være vitenskapelig fundert, men er, etter vår mening, like mye forankret til enhver tid av helsepolitiske føringer, moralske verdier i samtiden og underliggende menneskesyn. Nettopp fordi vi arbeider med mennesker som sliter psykisk på måter som er vitenskapelig og verdimessig forankret, så må vi hele tiden også reflektere over om det som er «riktig» i en situasjon er et «overtramp» i en annen. Eller helt motsatt: om det som er «riktig» med en person, blir passivt ovenfor en annen. Dette kan virke selvfølgelig, men antallet diskusjoner i offentlig ordskifte om temaer som tvangsbehandling, medisinering av psykiske lidelser, pakkeforløp og mangel på kompetanse i psykisk helsevesen, vitner om noe annet. Altfor ofte er initiativet i offentlig debatt erfaringer fra brukere om at de har møtt helsearbeidere som ikke har vært interessert i å se selvkritisk på eget fag. Vi vil hevde at kritisk fagrefleksjon aldri kan tas for gitt, men er noe vi hele tiden må minne hverandre på.
Som psykiatere og psykolog med lang fartstid i offentlig psykisk helsevesen, praksis som psykoterapeuter i privat praksis, samt erfaring fra akademia, har vi anlagt et bredt og fagkritisk perspektiv på faget. Vi har tilstrebet å skrive en fagbok som forhåpentligvis kan inspirere til refleksjon og mentalisering, og kanskje også bearbeiding.
I denne 2. utgaven av Psykiatriboken har vi oppdatert kapitlene med nyere forskning og fagdiskusjoner, og vel så viktig har vi spisset kritikken av eget fag. Denne kritikken er ikke ment å rive ned, men styrke oss som empatiske, vare og nysgjerrige fagutøvere
innen psykens irrganger. Irrgangene innover eksisterer ikke bare hos pasientene, men også hos oss selv som profesjonelle. Vi har forsøkt å spisse ytterligere et kulturpsykologisk perspektiv der psykiatri sees i sammenheng med samfunnsøkonomiske og kulturelle aspekter. I tillegg har vi fremhevet mangfoldet innen faget og hvordan ulike perspektiver står ofte i konflikt med hverandre. Og, ikke minst har vi vært opptatt av å fremme det partikulære ved brukeren/pasienten i forståelse og tilrettelegging av behandling.
Også i 2. utgaven har vi fått hjelp av enkelte fagspesialister til å skrive kapitler vi selv ikke kunne ha skrevet. Flere bidro i 1. utgaven og enkelte er nye tilskudd, disse er:
Carl Fredrik Haaland, Kjell Martin Moksnes, Kari Lossius, Reidar Jessen, Ira Haraldsen, Sverre Varvin, Line Indrevoll Stänicke, Aslak Syse og Susanne Engell.
Oslo, oktober 2018
Finn Skårderud Svein Haugsgjerd Erik Stänicke
Forord 1. utgave
Psykiske lidelser er meget vanlig. Omkring halvparten av oss vil gjennom livet erfare en slik tilstand. En av fire uføretrygdete har psykiske plager som årsak. Mellom en femdel og en firedel av barn og unge sliter med psykiske vansker. Per dags dato regner vi at 50 000 nordmenn har alvorlige, kroniske psykiatriske tilstander, hvorav 20 000 med varige behandlings- og bistandsbehov. Her finner vi mange med alvorlige psykoser. Om lag 150 000 har andre alvorlige psykiske lidelser med tidvis store behandlingsbehov. 250 000 har moderate psykiske lidelser med tidvis store behandlingsbehov. Og 350 000 har lettere nervøse lidelser. Vi må forvente at disse hører hjemme i behandlingstilbudenes førstelinje. Vi er altså omtrent 800 000. Og så må vi huske på alle dem som er foreldre, barn, kjærester og partnere, og som ofte vil lide på grunn av andres lidelser. Dette er en lærebok i psykiatri. Og det betyr altså at det ikke bare handler om dem, om pasientene eller brukerne, men at det også handler om oss
Vi som er forfatterne av denne boken, har hatt klare ambisjoner om å fremme både kunnskap og forståelse for psykisk helse og faget psykiatri. Og vi har ønsket å vise fram mangfoldet og bredden i vårt fag. Psykiatri er, på godt og vondt, et urolig fag. Det er urolig i den forstand at det representerer en rekke møter, som mellom naturvitenskap og humanistiske vitenskaper, mellom biologi og kultur, kropp og sinn, mellom forskjellige faglige forståelsesformer og mellom terapeutiske tradisjoner. Det er en uro på godt, fordi den gjør psykiatri til en levende og mangfoldig virksomhet med et vedvarende behov for nysgjerrighet, utforskning og selvkritisk vurdering. I denne boken forsøker vi å vise noe av rikdommen, og vi beveger oss i spenningsfeltet mellom behov for objektiv kunnskap på den ene siden og samtidig respekten for at pasienten, klienten eller brukeren alltid har sin egen subjektive opplevelse av livet, verden og lidelsen.
Vi ønsker å skrive noe om anvendelsen av ord og begreper i denne læreboken. De siste 20 årene har det skjedd store endringer i organisering og begrepsbruk innenfor feltet, som arbeider for å fremme den psykiske helsen. I mange sammenhenger bruker en nå begreper som psykisk helsevern og psykisk helsearbeid der man tidligere brukte ordet
psykiatri (Bøe og Thomassen 2007). Dette er for å understreke at slike helsefremmende praksiser i dag er et flerprofesjonelt, likeverdig virksomhetsfelt, hvor legene ikke lenger har noen særstilling i forhold til andre profesjoner når det gjelder å beskrive, fortolke og definere feltet. Likevel henger begrepet psykiatri igjen i mange sammenhenger, som for eksempel i betegnelsene voksenpsykiatri, barne- og ungdomspsykiatri (som denne boken ikke omfatter), distriktspsykiatriske sentre (DPS) og så videre.
Her i denne boken bruker vi betegnelsene psykiatri, psykisk helsevern og psykisk helsearbeid om hverandre, uten å tillegge disse betegnelsene ulike betydningsinnhold.
«Psykiatri» betyr i denne boken altså ikke en medisinsk spesialitet, unntatt der hvor det måtte være uttrykkelig presisert. Vi bruker også betegnelsene pasient, bruker og hjelpsøkende eller hjelptrengende om hverandre, forhåpentligvis tilpasset ulike kontekster, hvor de ulike betegnelsene er i vanlig bruk. Dette innebærer ikke at vi slutter oss til den fortsatt ikke uvanlige fordom, at mennesker med psykiske lidelser passende kan omtales som «psykiatriske pasienter», som om de med det har noen fellestrekk som skiller dem fra oss, bortsett fra den ulike erfaringen de måtte ha ved å ha vært brukere av psykisk helsevern.
Vi bruker betegnelsen psykisk lidelse, uten med det å implisere at disse lidelsene er å anse som psykiske sykdommer i den vanlige betydningen av ordet sykdom (Hofmann 2008). Riktignok bruker vi i noen sammenhenger uttrykk som «sykdom» og «syk» når vi drøfter den vanskelig definerbare overgangen mellom å være trist og å være klinisk deprimert, eller mellom å være forvirret og å være klinisk psykotisk. Dette er overganger hvor en «kvantitativ forskjell» blir til en «kvalitativ».
Vi bruker ordene (psykiatrisk) behandling og behandler i mange tilfeller overlappende med (psykisk eller psykososialt) helsearbeid og helsearbeider, vel vitende om at betegnelsen helsearbeid i tillegg også omfatter rehabiliterende og helsefremmende arbeid (Bøe og Thomassen 2007). Denne varierende ordbruken betyr ikke at vi undervurderer kunnskapen om helsefremmende faktorer, prosesser og arbeidsområder.
Den overordnete målsettingen med denne læreboken er at vi med våre beskrivelser skal bidra til å fremme faglig handlingskompetanse for helse- og sosialarbeidere som har psykisk helse som virksomhet. Det gjelder for kunnskap, faglige ferdigheter, forståelse av helsearbeidernes rolle og identitet og også psykiatri og psykisk helse som samfunnsmessige og kulturelle fenomener (Nygren 2004). Vi mener at denne boken er relevant for en rekke profesjonsstudier og profesjoner – med så vel forskjellige utdanninger som arbeidsoppgaver og arbeidskontekster i vårt helse- og sosialvesen. Vi henvender oss således til den profesjonelle hjelperen i bredeste forstand. Vi tre, som er hovedansvarlige for boken, har utdanning og virke som psykoterapeuter. Samtalebehandling i forskjellige former og rammer er således vår primære praktiske tilnærming til vårt fag, og vi har ønsket at vektlegging av slike dialogbaserte praksiser skal prege boken. Vi ser dette som en essens i humanistisk helsearbeid.
Vi mener at det vi kaller psykoterapeutisk holdning, altså bevissthet om hvordan vi hensiktsmessig og helsefremmende opptrer i møter med psykisk lidende, er svært relevant i en rekke sammenhenger også utenfor den tradisjonelle psykoterapeutiske situasjonen. Holdninger og atferd er ikke minst viktig å reflektere overfor for eksempel fastlegen som gir medisiner. Det er vitenskapelig grunnlag for å hevde at måten legen beskriver og presenterer medikamenter og medikamentbruk på, påvirker hvor effektive de er (Wampold 2001). Og bevissthet og faglig kunnskap om holdninger og atferd i kliniske møter er like relevante for sykepleieren som for psykologen, sosionomen, vernepleieren og de øvrige profesjonsgruppene.
Vi har vært tre likeverdige forfattere som har arbeidet med denne boken over et langt tidsspenn. Vi har fordelt tekst til skriving, men har over tid bearbeidet all tekst slik at det ikke er lett å si hva den ene eller andre har skrevet. Vi tar hver og en av oss derfor ansvar for hele teksten. Det ble tidlig tydelig for oss at det ville vært krevende for oss å dekke hele feltet for psykisk helsearbeid. Noen temaer er utelatt, da de i seg selv utgjør tema for en bok – som for eksempel barne- og ungdomspsykiatri – andre avgrensede temaer fant vi det hensiktsmessig å innhente ekspertise til. Enkelte kapitler er derfor skrevet av bidragsytere, disse er Susanne Engell, Ira Haraldsen, Pål Hartvig, Kari Lossius, Kjell Martin Moksnes, Bente Sommerfeldt, Line Indrevoll Stänicke, Aslak Syse og Sverre Varvin. Dette er forfattere som har skrevet selvstendige bidrag på vår forespørsel og som har godtatt de endringer vi ønsket å gjøre for å tilpasse deres bidrag helheten.
Takk til Gyldendal, og særskilt til vår redaktør Astrid Rangnes Bråten.
Oslo, november 2009
Finn Skårderud Svein Haugsgjerd Erik Stänicke