Ikke mennesker jeg kan regne med

En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde

«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en svir å lese.»

følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.

LEIF EKLE, NRK

«Romanen er kort sagt imponerande god.»

ODD W. SURÉN, DAG OG TID

«Ikke mange romaner har en så distinkt stemme og stil.»

ANNE MERETHE PRINOS, AFTENPOSTEN

«Kyrre Andreassens språk savner sidestykke blant de siste årenes norske romaner.»

BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN

Om Svendsens Catering (2006): «Mer Svendsen! En til!»

INGVAR AMBJØRNSEN, VG

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst.

«Glem Freia! Kyrre Andreassen serverer et grusomt, lite stykke Norge, ingen over, ingen ved siden.»

BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV

«Svendsens Catering er en viktig bok om en mentalitet hos menn som sjelden finner veien til norsk litteratur.»

KYRRE ANDREASSEN Ikke mennesker jeg kan regne med

Om For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016):

TOM EGIL HVERVEN, KLASSEKAMPEN

kyrre andreassen (f. 1971) bor i Drammen.

«Ein skal vere ein svært bitter feminist for ikkje å ha glede av denne boka.»

KYRRE ANDREASSEN

NØSTE KENDZIOR, DAG OG TID

FORSIDEFOTO: GREGORY CREWDSON, UNTITLED, 1998-2002, DIGITAL PIGMENT PRINT, IMAGE SIZE: 48 X 60 IN. ©GREGORY CREWDSON

Ikke mennesker jeg kan regne med 9 788205 606432

ROMAN

Han debuterte i 1997 med novellesamlingen Det er her du har venna dine. Hans seneste roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016) ble nominert til Brageprisen. Andreassen har mottatt Sultprisen for sitt forfatterskap.

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2024 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: ScandBook UAB, 2024 Sats: Type-it AS, Trondheim 2024 Papir: 80 g Creamy 2,0 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsfoto: Gregory Crewdson, untitled, 1998–2002, digital pigment print, image size: 48 x 60 in. © Gregory Crewdson Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen ISBN 978-82-05-60643-2 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 4

20.06.2024 14:50

Kyrre Andreassen

Ikke mennesker jeg kan regne med Roman

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 3

20.06.2024 14:50

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 5

20.06.2024 14:50

en dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor. Dessuten hadde han et forsprang på meg. Jeg har tenkt mye på hvor energisk han var i ukene før den dagen han sa han hadde mista følelsene sine. I stedet for å slokne på sofaen om kveldene, gikk han ned i garasjen for å skru bil. Han sa han ville få sving på enkeltmannsforetaket igjen, kjøpe og reparere og selge brukte biler.

Derfor satt han mange timer på nettet, og han måtte hit og dit for å se på potensielle objekter, og han som pleide å legge seg samtidig som meg, han kunne være oppe til ett–to på natta, men spratt likevel ut av senga før halv sju, og det var også en forskjell fra tidligere, at han spratt, at han ikke ble liggende og slumre til jeg slo på lyset.

Det er forunderlig at jeg ikke reagerte, eller det var nettopp det jeg gjorde, for den energien hans, den var påfallende, men jeg syntes bare det var flott at han hadde fått tilbake gnisten som hadde vært borte så lenge. Han begynte til og med å trene, nede i kjellerstua. Han slengte ut ei gummimatte mel7

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 7

20.06.2024 14:50

lom sybordet og den gamle sprinkelsenga til ungene og løfta på et par manualer som han hadde kjøpt av den innsmigrende sørlendingen på bakeriet. Manualene veide ikke mer enn åtte kilo, men svetteproduksjonen var kopiøs, som svigerfar pleier å si, og etter et kvarters tid med gymnastikk, pluss en del minutter med gransking av framgangene i speilet utpå badet, sto han og drøpp på kjøkkenet, og han rista sammen melk og proteinpulver, gulpa og rapte, men jeg syntes det var søtt. Jeg syntes det var søtt når han en times tid etter det sirkuset der sa han var svimmel av lavt blodsukker. Underskudd i totalregnskapet, sa han og bevilga seg en pirog eller to fra fryseren.

Jeg kalte han pondusen min, for de forsøkene hans på å slanke seg, de var fullstendig manikalske, det var historien om historien som gjentok seg. Gorbatsjoven min, sa jeg, og bare tanken på at jeg sa det, at jeg kløyp han i sideflesket, bare tanken, fortroligheten, det er pinlig, men egentlig var jeg stolt av Svein, hvordan han greip tak i livet sitt, og når han satt med den bærbare ved spisestuebordet om kveldene mens jeg hjalp Sigurd med lekser eller bare kikka på tv, kunne jeg ramle ut av det jeg holdt på med og fortape meg i han.

Jeg likte å se han såpass oppslukt at han ikke merka at han ble beglodd. Han stirra på skjermen, knastra i vei på tastaturet, han var så konsentrert og engasjert at han fikk roser i kinna.

Han satt der og var et menneske helt i seg selv. Jeg ble rolig av å se på han. Jeg tenkte at han var kjekk, og i ærlighetens navn, det hadde jeg ikke tenkt på en stund. Av og til smilte han, antakelig av noe på skjermen, eller av noe inni seg, det var ikke et smil han slapp løs i stua, men han så lur ut, intelligent, det var en del av kjekkheten, og jeg var glad for at han hadde en interesse som bare var hans, for det året han hadde gått hjemme med depresjonen sin, og i åra før det, når han heller ikke var 8

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 8

20.06.2024 14:50

optimal i nervene, da maste jeg om at han måtte aktivisere seg, finne seg en hobby, et eller annet.

Han klenga sånn i depresjonstida, til og med når jeg leste.

Han visste at jeg ikke ville snakke med han når jeg satt med jobbpapirer eller ei bok, men er du deprimert, trenger du ikke respektere andres behov. Han kunne stille seg rett overfor der jeg satt og bare se på meg eller balansere fyrstikkesker på nesa – en gang tok han på seg Ninja Turtles-maska til Sigurd – men jeg fikk klaustrofobi av at han hadde null tiltak og interesser og sirkla rundt meg som ei bikkje, og jeg sa det også til han, at det ikke kan være sånn at den ene er ei krykke for den andre, at det er drepen for et forhold.

Derfor var det befriende da han endelig kom seg tilbake i jobb oppå Autopartner og i tillegg hadde overskudd til å prøve å puste liv i firmaet sitt igjen, for det var drømmen, som han sa, å drive for seg selv, og en kveld han satt ved spisestuebordet og jobba, kjente jeg hvor glad jeg var i han. Det vil si, jeg kjente det ekstra den kvelden. Jeg veit ikke hvorfor. Det var en vanlig kveld, en fredag i slutten av februar. Ute piska snøen rundt gatelyktene på Liaveien, og jeg skimta Sjukeheimen og fotballbanen, men nede i sentrumsgata fikk tåka Shell-skiltet til å ligne på en UFO som hang i lufta over taket på Samvirkelaget. Sigurd hadde lagt seg, og Eivor, hun var nok på rommet sitt eller ute og reka. Det var den berømmelige roen. Alle pliktene unnagjort. Jeg satt i sofaen borti tv-kroken, og det foresvever meg at jeg så på et realityprogram, for jeg har et minne av en mann i en rød shorts, en amerikaner, som sto på ei strand og venta på at det skulle valse ei rekke med bikinidamer gjennom sanda, og jeg innbiller meg at det var et eller annet som ble sagt på det programmet som fylte meg med gleden over livet jeg hadde med Svein og ungene.

Selv om det er nesten tre år siden, og selv om Svein sann9

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 9

20.06.2024 14:50

synligvis allerede hadde bedratt meg på det tidspunktet, eller planla å gjøre det, kan jeg fremdeles bli ramma av den samme sentimentaliteten som jeg kjente den kvelden. Jeg husker at jeg beundra teakskjenken etter besteforeldra mine, som sto ved sida av tv-benken, og som i sannhet var et skaberakkel, men jeg mimra over affeksjonen, for i det ene hjørnet av skjenken, nederst til venstre, der var det et hakk etter dørhengsla fra da Svein og jeg sleit med å buksere den inn i stua. Vi måtte demontere terrassedøra, det var en del jamring og kjefting underveis, balete å sette døra på plass igjen, men etterpå drakk vi GTunder markisen på terrassen, for det regna, det var lummert, Svein hadde perlesvette i håret baki nakken, og det er ikke unormalt å bli sentimental en gang iblant, men jeg fikk tårer av å se på skjenken den kvelden. Bare ved å sitte i sofaen og se på den, kjente jeg hvordan det ruglete hakket føltes mot tommelen, hvor tung terrassedøra var, den klamme nakken til Svein. Jeg var så glad i skjenken. Hver gang jeg åpna den øverste skuffen med kortstokker og yatzyen, lukta det sterkt og søtt ettersom det var der morfar oppbevarte nyttårssigarene i de hine hårde, og når vi hadde spilt kort, alle fire, hele familien, i ferier stort sett, da vaska Sigurd og Eivor henda på eget initiativ, men egentlig er det tullete å si at jeg var glad i skjenken, et møbel, men likevel, den kvelden tenkte jeg at jeg var det, at jeg en dag ikke skal finnes mer.

Men Svein var i stua sammen med meg. Han satt ved spisestuebordet og stirra inn i pc-skjermen, helt rød i kinna. Jeg så på føttene hans under bordet, de levde sitt eget liv inni bomullssokkene, og mens jeg så på dem, trakk stortåa og tåa innafor på høyrefoten av sokken på den venstre, og deretter satte tærne på venstrefoten i gang med å klø på eksemen under høyra. Tåneglene mot bomullen, den gnissinga, den var mer gjennomtrengende enn gresshoppesang, og når du først 10

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 10

20.06.2024 14:50

hørte den lyden, var det umulig å høre noe annet. Det var umulig å høre deg selv tenke, og det hadde jeg påpekt mange ganger, for innimellom hadde jeg lyst til å gipse føttene hans, men der og da var det trygt og godt, og eksemen, den var visstnok en slags psykisk reaksjon som kom det året han gikk hjemme, og da jeg satt der og så på han den kvelden, angra jeg på at jeg ikke hadde syntes mer synd på han under depresjonen.

Du er flott, sa jeg til han, det glapp ut av meg, men Svein hørte tydeligvis ikke hva jeg sa, for han sa hæ, og jeg gjentok det jeg hadde sagt, det var ikke vanskelig. Men jeg pleide ikke si sånt til han. Det var oftere han som ga meg komplimenter. Jeg så han ble overraska, men han fikk summa seg, han smilte og sa takk, du er flott, du også. Linda Belinda, sa han, og jeg ble helt rastløs av lykken, eller kanskje ikke lykken, men takknemligheten, av tryggheten som jeg følte i det øyeblikket. Jeg måtte ta på han. Og så, da jeg gikk over gulvet, da klappa han sammen pc-en, men jeg gikk inntil han, jeg tok på de ildrøde kinna hans, varme som kokeplater nærmest, og fremdeles var han overraska, virka det som, men på en god måte, tenkte jeg, forventningsfull, og han ble ivrig da jeg bøyde meg ned og kyssa han, klemte rumpa mi med begge henda.

Hva driver du med? sa jeg og nikka mot pc-en. Jeg syntes vel at han satt alvorlig lenge med de bilsøkene, men uten å nøle sa han at det var hemmelig, at han la visse planer for oss. Jeg måtte ikke snoke, sa han, det skulle være en overraskelse, men allerede dagen etter, eller så var det dagen etter der igjen, fortalte han at han hadde bestilt helgetur til alle fire på Norefjell, og selvfølgelig er det en mulighet for at det var det han faktisk dreiv med på nettet den kvelden, bestilte hotellrom, men sannsynligvis ikke, og han leita i hvert fall ikke etter poten11

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 11

20.06.2024 14:50

sielle objekter, for det potensielle objektet hadde han allerede funnet. Hun heter Veronika Hagen. Han var forelska. Og det var det han holdt på med kveld etter kveld: Han satt og skreiv meldinger til Veronika Hagen.

64092 Ikke mennesker jeg kan regne – s. 12

20.06.2024 14:50

En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa at han ikke lenger hadde

«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges er en svir å lese.»

følelser for meg. Det var i 2014, og antakelig mener han fortsatt at jeg aldri ga han nok kjærlighet, at det var derfor forholdet tok slutt, og helt sikkert tror flere på den versjonen enn på min, men det er fordi nedslagsfeltet hans har vært større: Det er tettere trafikk på Autopartner enn på rådmannens kontor.

LEIF EKLE, NRK

«Romanen er kort sagt imponerande god.»

ODD W. SURÉN, DAG OG TID

«Ikke mange romaner har en så distinkt stemme og stil.»

ANNE MERETHE PRINOS, AFTENPOSTEN

«Kyrre Andreassens språk savner sidestykke blant de siste årenes norske romaner.»

BJØRN IVAR FYKSEN, KLASSEKAMPEN

Om Svendsens Catering (2006): «Mer Svendsen! En til!»

INGVAR AMBJØRNSEN, VG

Ikke mennesker jeg kan regne med handler om Linda Hansen, tobarnsmor og ansatt i kommunen. Det er en roman om hvordan det er å skjønne at mannen din har lagt seg etter Veronika Hagen, den eneste dama i bygda med glamour. Og om stolthet, skam og en stigende hevnlyst.

«Glem Freia! Kyrre Andreassen serverer et grusomt, lite stykke Norge, ingen over, ingen ved siden.»

BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV

«Svendsens Catering er en viktig bok om en mentalitet hos menn som sjelden finner veien til norsk litteratur.»

KYRRE ANDREASSEN Ikke mennesker jeg kan regne med

Om For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016):

TOM EGIL HVERVEN, KLASSEKAMPEN

kyrre andreassen (f. 1971) bor i Drammen.

«Ein skal vere ein svært bitter feminist for ikkje å ha glede av denne boka.»

KYRRE ANDREASSEN

NØSTE KENDZIOR, DAG OG TID

FORSIDEFOTO: GREGORY CREWDSON, UNTITLED, 1998-2002, DIGITAL PIGMENT PRINT, IMAGE SIZE: 48 X 60 IN. ©GREGORY CREWDSON

Ikke mennesker jeg kan regne med 9 788205 606432

ROMAN

Han debuterte i 1997 med novellesamlingen Det er her du har venna dine. Hans seneste roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016) ble nominert til Brageprisen. Andreassen har mottatt Sultprisen for sitt forfatterskap.