Hardråde

TORE SKEIE Om Hvitekrist: «Den sanne historien er som Ringenes herre, bare bedre …

For Tore Skeie er en fremragende forfatter, han er som en essens av Peter Englund og sir Walter Scott … For en praktfull fortelling det blir!» arne dvergsdal, Dagbladet «Det er mesterlig gjort.» sven egil omdal, Stavanger Aftenblad «Her er en kraft i stoffet som trekker leseren vekk fra samtiden og tilbake i århundrene, i en velskrevet og fascinerende tekst.» guri hjeltnes, VG «… et friskt pust av en historiebok, ytterst velskrevet.» leif ekle, NRK «Var du ikke interessert i middelalderen før, så blir du det av å lese denne boken … forfatteren skaper en levende fortelling uten å psykologisere aktørene eller krype inn i hodet på dem.» ingunn økland, Aftenposten «Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.» mona ringvej, Klassekampen

Sommeren 1030 ble vikingkongen Olav Haraldsson drept i slaget på Stiklestad, i et feilslått forsøk på å gjenerobre sitt rike. Blant dem som kjempet på den tapende siden, var Olavs femten år gamle halvbror, Harald Sigurdsson.

Hardt skadet flyktet han fra slagmarken. Og fra Norge.

Femten år senere vendte han hjem. Med seg hadde han en slavisk fyrstedatter, et lojalt krigerfølge, og så mye rikdom at skipene hans lå skjevt i sjøen under tyngden av sølv. Han hadde reist til yttergrensene av den kjente verden og tilbake. Han hadde tjent bysantinske keisere og keiserinner, sett Konstantinopel og Jerusalem, overlevd kriger og palassrevolusjoner. Og han hadde tilegnet seg uvurderlig innsikt i hvordan verdens mest sofistikerte og brutale maktmaskineri fungerte. Viljen til å sette sine erfaringer ut i livet som nordmennenes konge, ga ham navnet Harald Hardråde. I de neste to tiårene forsøkte han å bygge et stort rike bestående av dagens Norge, Danmark og England. Han lyktes nesten.

TORE SKEIE OM HARALD SIGURDSSON OG HANS VERDEN

Tore Skeie forteller Harald Hardrådes historie slik den aldri har blitt fortalt før. Gjennom dypdykk i kilder fra mange land og riker plasseres Haralds livshistorie inn i en bred framstilling av hans verden.

Slik blir dette et portrett, ikke bare av en konge, men av en hel tidsalder.

tore skeie (f. 1977) er historiker og forfatter. Han har tidligere skrevet Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (Spartacus 2009), Jomfruen fra Norge (Spartacus 2012) og Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid (Gyldendal 2018). For denne ble han i 2019 tildelt den prestisjetunge Sverre Steen-prisen for fremragende formidling av historie på høyt faglig nivå.

OM HARALD SIGURDSSON OG HANS VERDEN Forfatterfoto: ellen j. jarli Omslagsdesign: rune mortensen

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2025 Omslagsdesign: Rune Mortensen Omslagsillustrasjon: Detalj fra Bayeuxteppet, cirka år 1070 Forfatterportrett: Ellen J. Jarli Sats: Type-it AS, Trondheim 2025 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025 Papir: 80 g Munken Print Cream 1,5 Boken er satt med Adobe Caslon Pro 11/14 Forfatteren har fått støtte fra Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk kulturfond.

ISBN 978-82-05-52561-0 Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder eller annet innhold, er ikke tillatt uten særskilt avtale.

Gyldendal vektlegger bærekraft når vi velger trykketjenester og papir. Ta godt vare på boken, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Se www.gyldendal.no

67717 Hardråde – s. 4

31.10.2025 13:24

Tore Skeie

Hardråde Om Harald Sigurdsson og hans verden

67717 Hardråde – s. 3

31.10.2025 13:24

Ja, jeg har skrevet om ledere miserabelt besatt av et dystert begjær til å herske, som lenge har brutt fredens pakt.

Vergil, gjengitt av den norske kronikøren Theodoricus monachus, ca. 1180

Ingen mann skal rane andre, verken kongen eller noen annen mann. Om kongen likevel gjør det, da skal det skjæres pil og la pilen fare innom alle fylker, og en skal fare etter ham og drepe ham, om en får tak i ham. Om han kommer seg unna, da skal han aldri komme tilbake til landet.

Motstandsretten i Frostatingsloven, trøndernes gamle lovsamling, fra begynnelsen av 1000-tallet eller eldre, nedtegnet ca. 1100

67717 Hardråde – s. 5

31.10.2025 13:24

i nn h o ld

q Kapitteloversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Kapittel 1. Stiklestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2. Halvbroren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3. I elvenes rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4. Kongemakerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5. Roms barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6. Tronkreverne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 7. Leiesoldaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 8. Blind lojalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9. Den svarte fisken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10. Øksens tynne munn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 11. Haraldr Harðráði . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 12. 1066 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 27 56 94 121 159 185 227 260 293 323 360

Personoversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kronologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kart . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Illustrasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilde- og litteraturhenvisninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

401 408 413 419 421 423 438

67717 Hardråde – s. 7

31.10.2025 13:24

67717 Hardråde – s. 8

31.10.2025 13:24

kapitteloversikt

q Kapittel 1. Stiklestad Vid var jorden under menns føtter – hærpil – Olavs hær – «La oss brenne husene til kull» – Stiklestad – flyktningene – en ny begynnelse Kapittel 2. Halvbroren Om Harald – moðir, faðir, systir, broðir – erobringen av England – Olavs hjemkomst – «Jeg ble født der opplendingene spenner sine buer» – en gammel, kontrastfull verden – «Jeg mestrer åtte kunster» – nordsjøriket – Olavs eksil – et skipsforlis og en ny mulighet – «Jeg skiltes ung fra min overherre» – «Vi snek oss fra skog til skog uten ære» – i Svitjod Kapittel 3. I elvenes rike Om det norrøne verdensbildet – reisen østover – folket som rodde på elvene – pels, slaver og sølv – «de har ingen oppdyrket mark, og de lever av å plyndre» – «jól!, jól!» – rurikidenes rike – kontaktene over havet – om Staraja Ladoga og Novgorod – ved Jaroslav og Ingegerds hoff – Jaroslavs historie – krigen om de røde byene – Kyiv – om petsjeneger – ufrivillige kolonister – tributtreiser – Harald og hans følge – mot Konstantinopel

9

67717 Hardråde – s. 9

31.10.2025 13:24

hardråde

Kapittel 4. Kongemakerne Alfifas tid – hungersnød i Europa – «ufrihet og uår» – Kalv Arnessons historie – om Einar Tambarskjelve – opprør – reisen til Rus og tilbake – hyllingen av Magnus – en ny helgen – om helgenkultens utvikling – en mektig konges død Kapittel 5. Roms barn «Miklagards jernbeslåtte tak» – om romernes rike – Basileios II og hans væringer – keiserinne Zoë – «han med mange øyne» – den nye keiseren – «Araltes fra Varangia» – Konstantinopel – keiserpalasset – Araltes møter keiseren – Harald verves – om den bysantinske hæren – Trakesion – sjøkrig – «… slik man etter loven gjør med fredløse drapsmenn» Kapittel 6. Tronkreverne Knuts arv – to enkedronninger og fem arvinger – Alfifa og Harald Harefot – besøk fra Normandie – «den uskyldige prinsen» – Godwin – en ny maktbalanse i Skandinavia – Alfifalovene videreføres – fredsavtalen på Brennøya – «Hvem egger deg, herre, til å hugge ned bøndenes buskap?» – Kalv Arnessons eksil – Hardeknut i England – kongehyllingen i Viborg 1042 – Edvards kroning – drømmen om nordsjøriket Kapittel 7. Leiesoldaten «Serklandi» – Jerusalem – om Harald og væringene – Kartago og Rom – Georgios Maniakes’ hær – om normannerne i Italia – «Skipene skar sjøen foran brede Sikiløy» – desertører og opprørere – Harald i Italia – opprøret i Bulgaria – Harald kalles tilbake til keiseren – «bolgara brennir» – Harald forfremmes – seierstoget til Konstantinopel Kapittel 8. Blind lojalitet Mannen i folkemengden – den døende keiseren – maktkamp i kulissene – en ny Cæsar – «Haraldstårnet» – «Vi vil ha Zoë, vår mor!» – stormen på palasset – «en ydmyk flyktnings drakt» – «med vold gjorde han grekernes keiser blind som en stein» – atter en keiser – atter et opprør – etterdønninger 10

67717 Hardråde – s. 10

31.10.2025 13:24

kap i tt e lo ver si k t

Kapittel 9. Den svarte fisken Om eventyr og historie – trusselen fra nord – keiserens ordre – to sjøslag – «Likevel kom han seg vekk med list» – farvel til Bysants – tilbake i Jaroslavs rike – «Gerd med gullringen i Gardar» – Magnus Olavsson, danenes konge – trussel om en ny invasjon – «Haralds vasstrukne krigsskip krenget til den ene siden under de brede seilene, av vekten av gull» – «ledere miserabelt besatt av et dystert begjær til å herske» – «Vi førte døtrene ombord i skipene i lenker» – kongehyllingen på Steig – Aker 1046 – den svarte fisken Kapittel 10. Øksens tynne munn Hyllingsferd – dynastibyggeren – det nye regimet – sendemenn ved Edvards hoff – «da var det onde tider for danene» – brenningen av Hedeby – de nye byene – mariakult – Harald som myntherre – Einar Tambarskjelves siste møte – Kalv Arnessons siste tokt – om Haralds makt Kapittel 11. Haraldr Harðráði Slagsmålet i Dover – Godwins eksil – Vilhelm bastarden – Godwins hjemkomst og Edvards maktesløshet – vin, fortellinger og en dansende dverg, om livet ved Haralds hoff – Haralds skalder – østlige forbindelser – det store skismaet – Harald og prestene – «Den ble kalt Haraldsmynten og var mesteparten kopper med lite sølv» – «nordlandenes tordenskrall» – Niså 1062 – en ny rival – freden i 1064 – nok et oppgjør – «dine barn og alt du eier må du gi til kongen din» Kapittel 12. 1066 Edvard, Harold og Tostig – herjingen av Wales i 1064 – gissel i Normandie – opprøret i Northumbria – forvisningen av Tostig – kong Edvards død – en ny konge av England – hertug Vilhelm – «Den vandrende landflyktige oppildnet tyrannen til en stor oppgave» – krigsforberedelser – «Du har kommet, du kilde til mange mødres tårer» – avreise – onde varsler – invasjonen – Harolds marsj – slaget ved Stamford bro – Kyrre

67717 Hardråde – s. 11

31.10.2025 13:24

67717 Hardråde – s. 12

31.10.2025 13:24

kapittel 1

Stiklestad

q B

red og ubevegelig, med fjorden i den ene enden og fjellene i den andre, lå den gamle kornbygda Verdal innerst i trøndernes gamle land, en full dagsreise med skip nordøst for Nidaroskaupangen. Bygda lignet mange andre slike jordbruksbygder i tusentallets Skandinavia, men den var rikere enn de fleste, velsignet med et ualminnelig godt jordsmonn, den mest grunnleggende formen for rikdom i ethvert jordbrukssamfunn. Fra fjellene i øst løp to små elver sammen og formet en bredere elv som rant stille gjennom dalen i store buer, før den fløt ut i myrer og mudrete våtmarker og rant ut i fjorden.

Langs begge breddene bredte et kultivert jordbrukslandskap seg utover, av sletter, lave åser og store rydninger i den grå og mørkegrønne granog løvskogen, åpne under sol og regn, formet av generasjon etter generasjon med bønder og treller utrustet med økser, hakker og ild, som hadde bygget sivilisasjon der det en gang hadde vært villmark.

Bygda var den ville naturens motsetning, og derfor var den vakker i menneskenes øyne. «Vid var jorden under menns føtter», proklamerte en skald som beskrev bygda i et dikt. Fra åssidene og høydene i landskapet kunne man se langt av sted, fra fjorden i vest til de bratte skogåsene som avgrenset bygda i øst, fra gårdstun til gårdstun. Gårdene var forbundet med hverandre i et intrikat nettverk av stier og tråkk, støvete i tørrvær, gjørmete etter regn, glatte og isete om vinteren. De svingte 13

67717 Hardråde – s. 13

31.10.2025 13:24

hardråde

og kroket seg på kryss og tvers gjennom små skogholt og over rennende bekker, langs oppdyrket åkermark og beitemark.

Som alle samfunn til alle tider var Verdalsbygda et samfunn i endring, men tegnene til forandring var små og overfladiske i forhold til den tilsynelatende tidløse kontinuiteten som preget bygdelivet. Her og der kunne man fortsatt se et og annet gammelt langhus, bygget i stav, men de var i ferd med å gå ut av bruk og erstattes med klynger og rekker av små, grå hus bygget av tømmer og planker. Spredt rundt på lett synlige steder i hele bygda, langs veiene og på tunene, lå gravhauger, hundrevis av dem, flere enn i noe annet sted i nordmennenes land. Men ingen av dem var nye. De yngste var noen generasjoner gamle, fra tiden før folk begynte å følge Hvitekrist, da bygdefolket fortsatt samlet seg på storgårdene til felles bloteseremonier for å blidgjøre de gamle gudene slik at jorda ga rike avlinger og kveg- og saueflokkene ynglet. Bygdefolket hadde sluttet å hauglegge sine døde, men de visste godt hvem som lå i dem. Haugene var vitnesbyrd om gammel rikdom og storhet, monumenter over viktige forfedre og formødre – og odelsmerker for etterkommernes nedarvede rett til jorda.

Menneskene som levde i dalen, kjent av andre trøndere som verdælir, var stødige og tradisjonelle folk. De gikk, de fleste av dem, i de samme enkle klærne som deres forfedre og formødre hadde gjort, laget av ufarget eller naturfarget vadmel fra eget sauehold. Bøndene holdt fortsatt treller som gjorde det tyngste arbeidet, og som til sammen utgjorde en betydelig minoritet i bygda. Frie og ufrie levde liv som fulgte jordbruksårets rolige, sykliske rytme. Bøndene holdt små, langhårede kyr, sauer og geiter ute på beite og gris, gjess og høns bak flettverksinngjerdinger på inntunene. På små jordlapper sådde og høstet de rotfrukter og korn – hvete, rug og havre, men framfor alt bygg, som ble brukt til den livsviktige ølbryggingen. Høvdingene på de største gårdene la til side og lagret korn i gode år slik at det kunne distribueres til trengende i tider med lite mat. Streifet bjørn eller ulv ned i bygda og truet bufeet, dannet mennene felles jaktlag og gikk med spyd og buer for å felle beistet. Verdalingene dyrket den samme jorda som deres forfedre og formødre hadde dyrket før dem, og som deres barn kom til å dyrke etter 14

67717 Hardråde – s. 14

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

dem, med de samme redskapene og de samme metodene. Tålmodig og planmessig lot de hver jordlapp ligge brakk hvert fjerde år og brukte dem som inngjerdet krøttertrø, slik at den dyrebare jorda ble gjødslet og unngikk å bli utarmet. De ryddet stadig mer land, for befolkningen økte for hver generasjon.

Hver sommer sendte de frie bøndene representanter til trøndernes fellesting på halvøya Frosta. Verdalsbygda var en av til sammen åtte fylker i Þrændal˛og, «trøndernes lovområde», en organisatorisk inndeling som var gammel allerede da vikingtiden begynte. På Frostatinget stemte de over felles avgjørelser, forhandlet og avgjorde konflikter og avsa dommer etter gamle lover, som ikke var nedskrevet, men som lovsigemennene kunne gjengi ordrett etter hukommelsen.

Drama av det slaget som ble diktet om av skalder og nedtegnet i sagaer, hadde verdalingene for det meste unngått. Men i det senere så berømte året 1030 ble bygdas rolige og forutsigbare rytme avbrutt. Olav Haraldsson, nordmennenes forviste konge, kom tilbake fra sitt eksil for å gjenvinne makten han hadde mistet. Med seg brakte han krigen til Verdalen. * Sommeren det året kom mange av Norges ledende stormenn til Trøndelag med sine krigerfølger. Noen kom seilende langs kysten sørfra, andre kom nordfra, andre igjen var lokale. De samlet seg i Nidaros og holdt råd. De hadde alle tidligere vært Olavs menn. Noen hadde tjent ham entusiastisk, andre motvillig. Nå tjente de en ny herre, Knut, Olavs rival, engelskmennenes, danenes og nå også nordmennenes konge.

Spioner i deres tjeneste hadde rapportert at Olav ledet en hær nordover i skogene lenger øst, og det var deres oppgave å forsvare landet mot sin tidligere herre. Danske krigere fulgte dem, ledet av menn som svarte til Knut.

Den fremste blant stormennene var den erfarne politikeren og krigsherren Kalv Arnesson fra Giske-ætten. Han hadde tilhørt Olavs innerste krets i mange år og fungert som hans høyre hånd i rikssty15

67717 Hardråde – s. 15

31.10.2025 13:24

hardråde

ringen. I likhet med det store flertallet av norske stormenn hadde han skiftet side da Olavs makt forvitret. Men han hadde fire brødre som hadde forblitt tro mot Olav og fulgt sin konge. De red nå i Olavs hær.

Slike maktkamper gikk så godt som alltid på tvers av gamle slektskapsog vennskapsbånd.

I samarbeid med trønderske bondeledere stevnet Kalv bondebefolkningen til krig, tilsynelatende i hele Trøndelag. Han visste at Olav var på vei, men han visste ikke hvilke veier hæren fulgte over fjellene, eller hvilken bygd de kom til å falle inn i.

Trønderne fulgte sine høvdinger, og de var villige til å slåss. De var trolig motivert av en kombinasjon av pliktfølelse, fiendskap mot den forviste kongen og frykt for sine hjem. Olav hadde vært trøndernes konge i mange år, men han hadde aldri vært populær i denne delen av sitt rike, og han hadde møtt mye motstand. Mange generasjoner etterpå, da sagaene ble skrevet, ble Olav fortsatt husket som en brutal og tyrannisk konge for trønderne. Han hadde kommet som en fremmed erobrer og tatt makten med vold og trusler. Fra sitt sete i Nidaros hadde han ledet straffeekspedisjoner mot motstridige bønder og bondeledere. Noen motstandere hadde han jaget bort, andre hadde han drept. Han hadde konfiskert gårdene til dem som motarbeidet ham, og satt sine egne til å styre over dem. Bøndenes egne lover, vedtatt på Frostatinget, ga dem rett – og faktisk også plikt – til å samle seg under våpen og forsvare seg mot konger som jaget folk fra gårdene sine uten å ha skaffet seg tilslutning til dette på de lokale tingene. Og det gjorde de også. Da Olavs makt begynte å slå sprekker på slutten av 1020-tallet, var trønderne blant de første som reiste seg mot ham og jaget bort folkene hans.

Loven proklamerte at dersom en tyrannisk konge vendte tilbake, skulle bøndene samle seg og drepe ham. Og nå var Olav på vei tilbake, i spissen for en utenlandsk hær. Ingenting var mer fryktet og hatet i ei bygd enn fremmede krigsmenn.

Sommeren var en vanskelig tid på året å organisere seg til krig på, før kornhøsten tilførte bygdene etterlengtet korn til brød og øl, og selv i rike bygder pleide bondebefolkningen å leve farlig nær sultegrensa.

16

67717 Hardråde – s. 16

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

Men trønderbygdene rådde over effektive og velprøvde ordninger for felles forsvar av sine hjem. Landets styrke har i alle år vært i Trøndelag, skriver Snorre, for ikke noe annet sted i Norge levde så mange mennesker så tett, og fjorden gjorde det enkelt og raskt å kommunisere mellom bygdene. De åtte fylkene var også militære forsvarsenheter – fylki betyr hærflokk – og de gamle lovene fastslo at alle våpenføre menn, «både tegn og trell», hadde plikt til å møte når bygdefellesskapet var truet. Den som ikke møtte, ble straffet med bot eller forvisning.

Våpen fantes det nok av. Enhver husbonde var forventet å ha «folkevåpen» innen rekkevidde. Spyd, breiøkser, buer og pilbunter var gjemt bort på gårdene. Spydkasting og bueskyting var blant tidens vanligste idrettsformer.

Krigsmobiliseringen foregikk på dugnads vis. Det vil si med budstikke, et eldgammelt og effektivt kommunikasjonssystem som ble brukt til å spre viktige beskjeder og kalle sammen bondefellesskapet til ting. Budstikkene var formet som piler. I fredstid ble disse skåret av tre, men i krigstid, når de ble brukt til å kalle menn ut i krigstjeneste, var de smidd av jern og ble kalt hærpiler. Mens bygdekarer slo gress med ljå i enger og lier i åssidene i slåttonna, og Olavs hær nærmet seg i øst, bar menn hærpilene i stor fart fra gård til gård etter «budveiene», gamle, faste ruter alle kjente. Etter gammel lov var det husbonden på hver gård som skulle motta hærpila, og han var pliktig til å bære den videre i egen person. Bare dersom han var syk eller skadet, kunne han sende en voksen sønn i sitt sted. Å stoppe pila var forbudt.

Mens kvinner, gamle, barn og treller var igjen på gårdene eller gjemte seg på setrer oppe i liene med dyra, holdt speidere oppsikt med fjellovergangene fra øst, og bondemenn gikk med sine våpen til samlingsstedene i bygdesentrene rundt fjorden. * Kornet var sakte i ferd med å modnes på jordene da Olav og hans hær kom ut av ødemarken. Hæren hadde fulgt den gamle markedsveien som førte over fjellet fra Jemtland til Nidaros, og en dag sent i juli 17

67717 Hardråde – s. 17

31.10.2025 13:24

hardråde

kom den til den lille grenda Sul, som lå for seg selv som en sivilisasjonens utpost med bygninger, gjerder og dyrket mark ved et veiskille i de bratte, skogkledde åsene lengst øst i Trøndelag. Det ble senere fortalt at soldatene overnattet på tunene, og at Olav vervet menn der og innlemmet dem i hæren. Fra Sul fulgte hæren veien videre langs bratte åssider dekket av irrende grønn sommerskog. Da hæren kom ut i åpent landskap, sto den øverst i Verdalen.

Noen stor hær var det ikke. Vi har ingen tall, men Olavs menn kan vanskelig ha talt mer enn noen hundre til sammen. Med unntak av lederne og speiderne som red fremst, gikk de fleste til fots, lett kledde menn i en eller flere ujevne rekker, sårføtte i tynne skinnsko, med skjoldene på ryggen og spydene over skuldrene. Mye av lasten må ha blitt båret av pakkdyr – sammenrullede brynjer, hjelmer, økser, sverd, buer og pilbunter, litt mat. Mennene må ha vært sultne. Hæren hadde gått i flere uker gjennom et landskap av dype skoger og øde myrområder, spredt på ulike veier og stier for å skaffe nok å spise.

Som alle hærer på denne tiden besto også denne av forskjellige grupper med ulik bakgrunn og ulik grunn til å tjene. Noen hadde vært på mer eller mindre sammenhengende reise i flere måneder, andre hadde nylig sluttet seg til. Den største gruppen besto av sveakrigerne som hadde sluttet seg til i Svitjod. Noen islandske skalder var også med i kongens følge. Det er de som har gitt oss våre tidligste beretninger om det som hendte i Verdalen i de følgende dagene.

Et ukjent antall menn kom fra skogsbygdene hæren hadde gått gjennom. De hadde latt seg verve som leiesoldater, tiltrukket av utsiktene til belønning i form av beseirede fienders eiendeler. Noen av dem, ble det senere fortalt, var landeveisrøvere som levde som fredløse i skogene.

Noen kristningsferd var dette ikke. Bare deler av hæren besto av døpte menn som «trodde på Gud», de andre var udøpte hedninger.

Den forviste kongen ledet hæren selv, utvilsomt fra hesteryggen.

Olav Haraldsson var en stor og tung mann i førtiårsalderen, som blant sine egne menn gikk under kallenavnet «den digre». Han var omgitt av restene av sin tidligere tallrike kongshird, nå redusert til et fåtall veteraner som hadde fulgt sin herre i eksil og tilbake, i sleder på islagte 18

67717 Hardråde – s. 18

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

elver i Rus-riket og i skip over Østersjøen. En av dem bar kongens feltmerke, et stort flagg som var festet på en lang, forgylt stang. En gruppe stormenn som var forblitt lojale til ham, fulgte ham også. De fremste blant disse var de fire brødrene til Kalv Arnesson, mannen som ledet trøndernes bondehær.

Olavs dronning var igjen i Svitjod sammen med datteren deres, og han hadde etterlatt sin eneste sønn i sikkerhet hos fyrst Jaroslav i Novgorod. Men andre medlemmer av kongens nære familie fulgte ham. Vi kjenner navnet på en av dem. Ved Olavs side red en av halvbrødrene hans. Han het Harald og var kanskje den yngste i hæren, bare «tolv og tre vintre» gammel, femten år. Han kunne like godt vært Olavs sønn.

Landskapet de gikk i, helte nedover, og fra veien hadde de utmerket utsikt over hele bygda. Foran seg så de trolig røyk fra varder som ble tent for å varsle nabobygdene om deres ankomst. I fjorden så de antagelig krigsskip, som viste at bøndene ikke var alene. Og med det blotte øye så de trolig motstanderne, som var samlet nede ved fjorden på den andre siden av dalen. I stedet for å fortsette på hovedveien, som gikk videre mot Nidaros i liene utenfor bygda, førte Olav rekkene med hester, pakkdyr og fotfolk inn på en sidevei som ledet gjennom bygda og ned til fjorden, mot motstanderne.

Det ble senere fortalt at Olavs speidere, som red forsiktig foran hæren i små grupper, spredte seg ut og lette seg fram fra gård til gård nedover i bygda. De fant ingen våpenføre menn på gårdene, for de hadde reist for å slutte seg til bondehæren. Et sted skal Olavs speidere ha støtt på en gruppe menn med våpen på vei mot bygdesenteret. De overfalt dem og hugget dem ned. Andre krigere i hæren skal ha fanget kyr som gikk på beite, og slaktet dem for å sikre den sultne hæren sårt tiltrengt mat.

Plyndringen var helt i tråd med hvordan enhver hær på marsj gikk fram på denne tiden. En hær utgjorde alltid en fundamental trussel mot menneskene i områdene den gikk gjennom. Det var alltid et aspekt av militær terror når en hær flyttet seg gjennom et landskap, både den vilkårlige volden, forårsaket av soldater som gjorde som de ville, og den 19

67717 Hardråde – s. 19

31.10.2025 13:24

hardråde

målrettede volden, som var planlagt av hærførere av taktiske og strategiske grunner. Alle hærer var avhengige av å konfiskere mat og slakte dyr for å skaffe forsyninger, og hærførere dirigerte ofte soldatenes brutalitet mot bondebefolkningen for å straffe dem eller skremme folk fra å gjøre motstand. Det var like sant i Norge som i England og Frankrike eller hvor som helst ellers i 1000-tallets Europa.

Mens Olavs hær beveget seg sakte nedover dalen, kom bønder som var blitt kalt sammen og hadde ventet i nabobygdene, til Verdalen i skip og båter på fjorden. Det gjorde også Kalv Arnesson og andre stormenn og deres følger av yrkeskrigere. Bondehæren samlet seg nede ved fjorden, ved storgården Haug, som var Verdalens største gård og bygdas tradisjonelle senter og møtested.

Lenger opp i dalen kom Olavs hær til et vadested over elva. Menn og hester vasset over. På den andre siden førte veien dem til tunet på en gård som het Stav, som lå på et lavt høydedrag med god utsikt nedover dalen. Sagaen forteller at hæren stoppet og slo leir der for natten.

Olav og lederkretsen hans sov visstnok inne i gårdshusene. Fotfolket sov under åpen himmel, på en slette nedenfor tunet, «under skjoldene», som er sagaens måte å si at de sov i utstyret sitt på, klare til kamp. Om folket som levde på Stav, hadde rømt, forteller sagaen ikke.

De to hærene var ikke langt fra hverandre, og speidere fra begge sider fulgte hele tiden med på hverandre. Det var også kontakt mellom dem. Flere sagaer forteller at Olav sendte en av lederne i følget sitt, Finn Arnesson, en av Kalv Arnessons brødre, til bøndene og stormennenes krigsleir med et lite følge for å forhandle. De to brødrene møttes. De forhandlet. Vi vet ikke hva som ble sagt mellom dem, ikke hva slags krav og motkrav som ble stilt, men de kom ikke til enighet.

En av de siste dagene i juli holdt Olav krigsråd med sin lederkrets.

En av mennene som deltok på dette møtet, en av Olavs islandske skalder, forteller om det i et dikt han komponerte senere – et dikt som er en av de tidligste beretningene vi har om det som utspilte seg i Verdalen i disse døgnene. Han forteller om en fastlåst situasjon og en frustrert konge. Veien videre var sperret. Bøndene i Trøndelag hadde valgt side.

20

67717 Hardråde – s. 20

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

De hadde forlatt sine gårder i stort antall og samlet seg for å «forsvare landet mot sin konge med sverdet». Olav og mennene han rådførte seg med, vurderte derfor å spre krigerne utover dalen i mindre grupper for å «tenne flammene i hustakene og brenne husene til kull». Brenning var en mye brukt taktikk i tidens krigføring og en Olav kjente godt fra sine krigstokt i England i unge år. Lenge etterpå forklarte Snorre Sturlasson hensikten enkelt og prosaisk for sitt publikum slik: «… mange av bøndene ville forlate hæren dersom de så røyk og flammer fra hjemgården, uvitende om hva som hendte der med deres barn, koner og gamle.»

Det ble aldri noen omfattende brenning. Kanskje var det umulig – kanskje var Olavs hær for liten og fiendene for mange. Kanskje hadde de grupper av fiender på flere kanter som hindret hæren i å bevege seg fritt i terrenget. Kanskje håpet Olav at det fortsatt var mulig å vinne sine tidligere undersåtter over med fredelige midler. Eller kanskje han ønsket å møte sine rivaler og motstandere i et åpent slag og påføre dem et knusende nederlag, nå som de var samlet på ett sted.

Det vil vi aldri få vite. Tidlig om morgenen den 29. juli brøt Olavs soldater opp fra sin leir og fortsatte framover. Rekkene med menn gikk på bygdeveien på nordsiden av elva, inn mot det tettest oppdyrkede og tettest bebodde området i bygda, forbi klynger med små hus, gjennom små skogholt med løvskog, langs flettverksgjerder og jordlapper.

Avstanden mellom gårdene og gravhaugene ble kortere.

Veien de gikk på, passerte gjennom et gravfelt hvor flere meter høye gravhauger tårnet høyt over de passerende krigerne på begge sider, som porter, kunne man tenke seg. På den andre siden, ved elvebredden under en slak bakke, kom de til en gård som het Stiklestad. Der støtte de på bondehæren.

Minnet om det som hendte der denne dagen, skulle senere bli innhyllet i en sky av fantasifulle overdrivelser og mer eller mindre oppdiktede fortellinger, litterært utbrodert, tungt religiøst og nasjonalromantisk ladet av senere tiders historieskrivere. Våre tidligste kilder til sammenstøtet som skulle bli kjent som slaget på Stiklestad, tegner et langt naknere bilde. Det finnes en håndfull bevarte dikt, skalde21

67717 Hardråde – s. 21

31.10.2025 13:24

hardråde

kvad, som ble komponert i den første tiden etter slaget. Noen av disse krigsdiktene var basert på fortellingene til de overlevende og ble framført foran folk som hadde kjempet på hver sin side. Andre skal ha blitt komponert av menn som selv var med i kampen, og er i så fall å regne som en slags øyenvitneskildringer. Diktene tilhørte uansett den tidligste fortellerkulturen om slaget og er flere generasjoner eldre enn de delvis fiktive sagaene. Satt sammen danner de et fragmentert, men egentlig overraskende tydelig bilde av det som må ha vært et blodig og brutalt feltslag av et omfang som ikke inntraff ofte i Norge i middelalderen.

Skaldene forteller at det fortsatt var morgen da Olavs hær kom til Stiklestad. Foran seg kunne mennene se en stor skare bevæpnede bønder på en slette ved elvebredden. De bevarte diktene forteller om en hær av «bondemenn» bestående av verdalinger og menn fra nabobygdene. Kalv Arnesson var der, omgitt av sitt eget krigerfølge, under sitt eget feltmerke, et lett synlig flagg som vaiet på en høy stang, båret av en utvalgt kriger. Blant de andre stormennene til stede var den håløygske høvdingen Tore Hund, senere husket som en veldig kriger. Også han hadde en gang vært Olavs mann, men de hadde siden vært fiender i mange år. Danske krigere var der, under egne ledere.

Olav, en durkdreven feltherre som hadde vunnet sin makt gjennom vellykket krigføring, stilte sine menn opp på det punktet i landskapet innen rekkevidde som var enklest å forsvare, en slak, skålformet bakkekam som lå hevet over elva, veien og gårdstunene på Stiklestad. Bak bakkekammen lå en myr som gjorde det vanskelig å komme innpå hæren bakfra.

Men mye tyder på at Olav hadde undervurdert sine motstanderes antall og styrke, eller at han ikke ventet å bli konfrontert av dem på denne måten. Det kan også hende at ikke hele Olavs hær var samlet.

Noen kilder forteller at en del av styrken hadde fulgt en annen vei og ikke hadde rukket å ta igjen kongen ennå. Flere og flere bønder kom til elvesletta og sluttet seg til hæren, som vokste til en tallmessig helt overlegen styrke. «Olavs krigere visste ikke at bøndene og høvdingene var så sterke», heter det i et dikt komponert få år etterpå.

22

67717 Hardråde – s. 22

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

Skaldediktene gir små glimt fra forberedelsene i Olavs hær. Av en hirdleder som peker og roper ut ordrer og kommandoer. Av menn som stiller seg opp i tette rekker slik at de runde skjoldene deres former en sammenhengende mur foran dem. Av brynjer og lyse jernhjelmer som blinker i morgenlyset. Av Olav selv, i brynje og full kamputrustning, omgitt og beskyttet av sine mest erfarne husholdskrigere, fremst i fylkingen, rett bak feltmerket. Av kongens feltmerke, som ble holdt «høyt og vakkert» foran mennene.

Så kjempet de. Slaget ble innledet, ser det ut til, da bondehæren satte seg i bevegelse og begynte å gå opp bakken, med stormennenes erfarne krigere i front, anført av Kalv Arnesson selv og hans feltmerke.

Mens avstanden mellom hærene ble mindre, ble det skutt med piler og kastet spyd fra begge sider. Prosjektiler krysset hverandre i luften over mennenes hoder. I skaldenes poetiske og blodige omskriving ble de en storm av piler og spyd. Noen av skaldekvadene som beskriver kongens hær, høres nærmest ut som desperate kamprop – «Forsvar kongen!», «Beskytt kongen!», «Fell trønderne!».

Frontlinjene støtte hardt sammen. Skjold gnisset mot skjold. Sammenstimlede menn presset hverandre framover. Olavs menn gikk til motangrep nedover skråningen. De svenske krigerne som kjempet for Olav, «vadet inn i blodbadet» ved kongens side. Mennene som befant seg i front på begge sider, kjempet slik man kjempet i den gamle verden, intenst og intimt, på så nært hold at man kunne se skrekken og villskapen i fiendens øyne, høre hans pust og stønn. Med den grafiske og detaljerte voldsestetikken som kjennetegner sjangeren, maler skaldediktene bilder av raseri og død. De gir glimt og flimrende øyeblikksbilder av en uoversiktlig og ekstremt brutal nærkamp, av menn som kjemper med ville blikk og raske hjerteslag, som stikker og hugger med blodige sverd. Av lyden av roping og skriking. Av synet av mistede og sønderslåtte skjold på bakken. Av menn som stopper angrepet og forsvarer seg. Av menn som viker, mens døde og døende menn ligger igjen.

«Mang en edel kriger lå død i blodet og møkka.»

En av Olavs islandske skalder skal ha drept én mann og skadet en annen før han selv ble drept. En annen fikk et kutt eller stikk i høyre 23

67717 Hardråde – s. 23

31.10.2025 13:24

hardråde

hånd, så dypt at han nesten mistet hånden. Så ble han truffet av en pil eller et kastespyd, med en spiss av «farlig mørkt jern». Med prosjektilet stående i kroppen vaklet han blødende ut av kampen. Ifølge sagaene overlevde han lenge nok til at han rakk å komponere et dikt om det han opplevde.

Olav selv sloss ifølge skaldene med en rasende energi. Han hugget ned flere menn, stakk sverdet sitt i «inntrønderske hoder» så blodet sprutet utover, «rødbrunt». I kampens hete skal han ha stått ansikt til ansikt med Tore Hund. Et dikt forteller at Tore presset seg fram i det blodige mylderet og angrep sin tidligere herre. De krysset klinger, de utvekslet slag og motslag.

Kampen må ha vært over på kort tid. Olavs hirdleder forsøkte å beskytte kongen, men ble selv hugget ned. Mennene rundt Olav ble overmannet og drept. Mannen som bar feltmerket, forsvarte det og kongen med sitt liv. Han ble hugget ned. Merket falt til marken. Hvordan Olav selv falt, vites ikke. Vi vet bare at han var en av de mange som ble drept i mylderet.

Kongens død, og synet av feltmerket som falt – kongens symbol og hærens samlingspunkt – gjorde at slagordenen brøt sammen. Grupper av menn overga seg. Andre forlot sine døde og døende kampfeller på slagmarken og løp mot de omliggende skogenes grønne ly. Gamle veteraner og nylig vervede menn løp om hverandre, samlet eller i mindre grupper. Det ble senere fortalt at små grupper gjemte seg i skogene.

Noen fikk hjelp av lokalbefolkningen, andre ble drept.

Mange av dem som kom seg unna, flyktet tilbake den samme veien som de hadde kommet. De løp forbi beitemarker og gårdstun, forbi runde gravhauger og gule kornåkre, de vadet over elva og opp i åsene.

Senere ble det fortalt at de seirende stormennene sendte krigere til hest etter dem. Rytterne forfulgte dem helt til smågrenda Sul. Da de kom dit, forsto de at flyktningene hadde reist videre, inn i den samme ødemarken de hadde kommet ut av noen dager tidligere. Rytterne snudde og red ned i bygda igjen.

Etterpå må de ha feiret.

24

67717 Hardråde – s. 24

31.10.2025 13:24

s ti kl e sta d

* En konge lå død i sommergresset. Nyheten kom de følgende dagene, ukene og månedene til å spre seg med reisende folk, over Nordsjøen, nedover det europeiske kontinentet, langs de gamle elveveiene i øst.

Olavs fall var en lettelse for hans fiender, et nederlag for hans allierte og en katastrofe for medlemmene av hans hushold. Men at en nordisk konge falt i kamp, var i seg selv ikke spesielt oppsiktsvekkende. Olav døde som han levde, ved sverdet. Han var en krigerkonge som hadde lagt grunnlaget for sin makt gjennom krig. Slaget på Stiklestad var bare det siste i en lang rekke blodige slag han hadde utkjempet. «Hunger etter land fører til menns død», heter det i et dikt han selv en gang komponerte for å minnes en fallen fiende. Enkle og sanne ord for alle tidsaldre, og et passende epitaf også over ham selv.

Det var selvfølgelig ingen som kunne vite – ikke mennene som flyktet for livet, og ikke mennene som jaget dem – at de hadde vært med på en begivenhet ettertiden kom til å feste monumental betydning til.

Ingen kunne vite at bare noen få år senere skulle Olav bli erklært hellig, og at forståelsen av det de hadde vært med på, ville gå gjennom en bemerkelsesverdig forvandling. I den nordiske krigerkulturen Olav tilhørte, var det ærerikt å seire og æreløst å flykte. Men Olavs nederlag i livet skulle forvandles til en seier i døden, til en triumf som kastet sin ærefulle glans ikke bare over den falne kongens ettermæle, men også over alle som hadde kjempet på den tapende siden.

For en av dem skulle katastrofen bli til en stige som førte helt til maktens høyeste tinder.

En av de desperate flyktningene på vei mot fjellene var Olavs halvbror, Harald. Unggutten hadde kjempet i slaget blant brorens husholdskrigere, like i nærheten av feltmerket og Olav selv. Da hærene støtte sammen, var han i den kaotiske nærkampen. Da feltmerket falt og Olav ble drept, var han like ved. Han var en av dem som løp for livet.

Han var skadet og blødde fra flere sår, men han levde.

Olavs død på Stiklestad satte i gang en kronglete kjede av hendelser og skulle få historiske konsekvenser ingen ennå kunne forutse. Men 25

67717 Hardråde – s. 25

31.10.2025 13:24

hardråde

ingen skulle den få mer direkte betydning for enn Harald. Da han flyktet, sluttet han seg til en lang rekke av skandinaviske stormanns- og fyrstesønner som før ham var blitt tvunget i eksil fra sine hjemland. Det ble begynnelsen på en reise som skulle føre ham, sammen med noen av mennene rundt ham, over veldige avstander, nesten til enden av den verden menneskene i nord kjente til. Han skulle bli borte i mange år.

Men en dag skulle han vende tilbake, voksen, rik og forherdet. Han skulle ta makten og selv bli konge – en langt mektigere konge enn broren noen gang hadde vært.

Den flyktende femtenåringen i villmarken er for oss bare en flimrende skygge. Men mannen som vendte tilbake, er en skikkelse som står klarere fram for oss enn så godt som noen annen fra denne dunkle tidsalderen. Konflikter med rivaliserende konger, egenrådige stormenn og gjenstridige bønder skulle bli et gjentagende mønster i hans liv. Og i likhet med utallige andre mennesker med makt før og etter ham i verdenshistorien skulle han aktivt være med på å forme og dirigere hvordan hans livshistorie skulle fortelles og huskes. Og da alt var forandret og han hadde klatret til toppen av stigen, gjorde han brorens død til begynnelsen på fortellingen han fortalte om seg selv.

67717 Hardråde – s. 26

31.10.2025 13:24

TORE SKEIE Om Hvitekrist: «Den sanne historien er som Ringenes herre, bare bedre …

For Tore Skeie er en fremragende forfatter, han er som en essens av Peter Englund og sir Walter Scott … For en praktfull fortelling det blir!» arne dvergsdal, Dagbladet «Det er mesterlig gjort.» sven egil omdal, Stavanger Aftenblad «Her er en kraft i stoffet som trekker leseren vekk fra samtiden og tilbake i århundrene, i en velskrevet og fascinerende tekst.» guri hjeltnes, VG «… et friskt pust av en historiebok, ytterst velskrevet.» leif ekle, NRK «Var du ikke interessert i middelalderen før, så blir du det av å lese denne boken … forfatteren skaper en levende fortelling uten å psykologisere aktørene eller krype inn i hodet på dem.» ingunn økland, Aftenposten «Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.» mona ringvej, Klassekampen

Sommeren 1030 ble vikingkongen Olav Haraldsson drept i slaget på Stiklestad, i et feilslått forsøk på å gjenerobre sitt rike. Blant dem som kjempet på den tapende siden, var Olavs femten år gamle halvbror, Harald Sigurdsson.

Hardt skadet flyktet han fra slagmarken. Og fra Norge.

Femten år senere vendte han hjem. Med seg hadde han en slavisk fyrstedatter, et lojalt krigerfølge, og så mye rikdom at skipene hans lå skjevt i sjøen under tyngden av sølv. Han hadde reist til yttergrensene av den kjente verden og tilbake. Han hadde tjent bysantinske keisere og keiserinner, sett Konstantinopel og Jerusalem, overlevd kriger og palassrevolusjoner. Og han hadde tilegnet seg uvurderlig innsikt i hvordan verdens mest sofistikerte og brutale maktmaskineri fungerte. Viljen til å sette sine erfaringer ut i livet som nordmennenes konge, ga ham navnet Harald Hardråde. I de neste to tiårene forsøkte han å bygge et stort rike bestående av dagens Norge, Danmark og England. Han lyktes nesten.

TORE SKEIE OM HARALD SIGURDSSON OG HANS VERDEN

Tore Skeie forteller Harald Hardrådes historie slik den aldri har blitt fortalt før. Gjennom dypdykk i kilder fra mange land og riker plasseres Haralds livshistorie inn i en bred framstilling av hans verden.

Slik blir dette et portrett, ikke bare av en konge, men av en hel tidsalder.

tore skeie (f. 1977) er historiker og forfatter. Han har tidligere skrevet Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang (Spartacus 2009), Jomfruen fra Norge (Spartacus 2012) og Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid (Gyldendal 2018). For denne ble han i 2019 tildelt den prestisjetunge Sverre Steen-prisen for fremragende formidling av historie på høyt faglig nivå.

OM HARALD SIGURDSSON OG HANS VERDEN Forfatterfoto: ellen j. jarli Omslagsdesign: rune mortensen