STRESS OG MESTRING |
På samme måte kan en person også i voksen alder bli utsatt for langvarige og sterke belastninger som kan medføre at han blir overfølsom og reagerer ekstra sterkt på ulike typer stressituasjoner. Mange har som følge av sterk og langvarig belastning utviklet reaksjonsmønstre kjennetegnet av håpløshet og hjelpeløshet. Disse reaksjonsmønstrene vil ofte bli generalisert til ulike typer situasjoner. Denne typen lært hjelpeløshet er beskrevet hos Seligman (1975). Self-efficacy. Den kanadiske psykologen Albert Bandura (1997, 1994) knytter begrepet «self-efficacy» til personens mestringsevne. Self-efficacy defineres som «forventningen om at en vil kunne lykkes med å gjennomføre de handlingene som er nødvendige for å nå et bestemt mål», og kan oversettes med mestringstillit.
Begrepet self-efficacy viser til at troen på egen mestringsevne ofte blir avgjørende for hvordan en person tenker, opplever og handler i konkrete situasjoner.
Dette er en tro eller forventning som er oppstått med utgangspunkt i personens egne erfaringer, tidligere prestasjoner samt språklige eller emosjonelle påvirkninger, og preger kvaliteten på personens psykososiale fungering. Se kapittel 24, s. 215, der mestringsforventning er en betydningsfull faktor knyttet til endring av livsstil.
Resiliens som mestringsevne Fenomenet resiliens er i løpet av de siste 30 årene blitt gjenstand for omfattende forskningsinnsats.
Resiliens betegner en type motstandsevne, som seighet, robusthet, styrke, utholdenhet og ukuelighet og knyttes til en type positiv mestring eller mestringsevne.
101383 GRMAT Grunnleggende sykepleie 3 110101.indb 159
159
Resiliens ble først benyttet for å betegne de såkalte «løvetannbarna», risikobarn som vokser opp i familier med misbruk og omsorgssvikt, og som mot alle odds utvikler seg positivt (Borge 2007). Resiliens har mye til felles med begreper som mestring, salutogenese og sence of coherence (se kapittel 2), men kan også atskilles fra disse (Borge 2007). Mestring er forskjellig fra resiliens ved at mestring i stor grad er basert på læring, ved at personen tilegner seg nødvendige kunnskaper og ferdigheter. En annen forskjell er at mestringsbegrepet benyttes om det å håndtere både godt, nøytralt og dårlig. Resiliens dreier seg utelukkende om positiv mestring. Salutogenese er et medisinsk perspektiv der en forsøker å forklare utvikling av god helse. Både resiliens og salutogenese retter derfor oppmerksomheten mot prosesser som bidrar til fysisk og psykisk god helse. Mens begrepet salutogenese forklarer folkehelse tross risiko, har resiliens i større grad et individorientert perspektiv (Borge 2007, s. 18). Aron Antonovskys begrep sense of coherence, på norsk opplevelse av sammenheng (SOC/OAS), er også nær beslektet med resiliensbegrepet (Antonovsky 2005, 1987, 1974). OAS ble utviklet på bakgrunn av studier av voksne (i konsentrasjonsleire) og er basert på en utviklet kognitiv funksjon, og er derfor mindre egnet når det gjelder barn. Mens resiliens opprinnelig ble knyttet til barns positive fungering og helse, er det etter hvert også benyttet for å betegne en type mestring og mestringsevne hos voksne (Mancini og Bonanno 2010 (Bonanno mfl. 2005, Bonanno 2004). Mens studier av resiliens hos barn er knyttet til forhold som består over tid (vanskelige oppvekstforhold) og mestringsprosesser som forløper over tid, er studier av resiliens hos voksne knyttet til å beskrive og forklare hvordan mennesker reagerer på akutte og tidsbegrensede kriser og katastrofer uten tap av helse og funksjonsevne (Mancini og Bonanno 2010, s. 259–260). Her redegjør vi kort for fenomenet resiliens hos barn og unge og hos voksne.
17.06.11 15.33