12 |
INNLEDNING
avsluttes med et kapittel som omhandler styrking av pasientens ressurser og peker framover mot både en endret pasientrolle og et helsevesen i rask og stadig endring. Det innebærer utfordringer, men også nye muligheter for sykepleien som fag og for sykepleieren som yrkesutøver. Som redaktører har vi tatt sikte på å tilrettelegge fagstoffet på tilnærmet samme måte i mange av kapitlene, spesielt i bind 2. Her er kapitlene i betydelig grad bygd opp i samsvar med fasene i den problemløsende metode. Framstillingen varierer likevel noe i samsvar med de ulike temaenes egenart: • I det første hovedpunktet identifisering av behov for sykepleie presenteres aktuelle områder for datasamling, og kunnskap som sykepleieren trenger for å påvise pasientens behov for sykepleie. • I hovedpunktet pasientsituasjoner presenterer vi sykepleieproblemer av grunnleggende karakter knyttet til behovsområdet. • Under det siste punktet, sykepleiehandlinger, utdypes sykepleiemetoder og konkrete tiltak for å avhjelpe pasientens problemer. Som nevnt handler mange av kapitlene i bind 2 og 3 om menneskelige grunnbehov og om hvordan sykepleieren skal hjelpe pasienten med å ivareta disse. I sykepleiefaglig sammenheng snakker vi om grunnleggende behov, eller fundamentale, primære eller allmennmenneskelige behov. Disse behovene hører med til det å være menneske, og må ivaretas for at vi skal bevare liv, helse og velvære. Sentrale teorier i sykepleie er basert på tanken om sykepleie som ivaretakelse av grunnleggende behov. Virginia Henderson sier at den enkelte utformer sitt livsmønster, som kjennetegnes ved den måten vedkommende ivaretar sine grunnleggende behov på, og at ikke to livsmønstre er helt like, noe som understreker betydningen av en individuell tilnærming. At det å ivareta grunnleggende behov er sentralt i utøvelse av sykepleie, kommer klart til uttrykk både i Rammeplan for sykepleierutdanning (KD 2008)
0000 Grunnleggende sykepleie 1 100101.indb 12
og i helsepolitiske dokumenter som er styrende for sykepleietjenester i dag. Formålsparagrafen i forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene lyder: Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel.
I forbindelse med sykdom eller skade erfarer mennesker ofte å bli utsatt for påkjenninger som medfører stor grad av lidelse, som kronisk smerte eller ulike former for sorg og tap. I slike sammenhenger blir det ikke tilstrekkelig å omtale sykepleie som det å gi pasienten hjelp til å ivareta sine grunnleggende behov. Når pasienten lider, betyr kompetent og god sykepleie å utføre handlinger som lindrer hans opplevelse av lidelse, understøtter hans opplevelse av mening og livsvilje, og hjelper ham og de pårørende til å mestre livssituasjonen. Vi har valgt å bruke betegnelsen pasient om personen som mottar sykepleie. Bruken av ordet har lang tradisjon innenfor sykepleien. Pasient kommer av latin og betyr «den som lider». En pasient er «en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som tjenesten gir eller tilbyr helsehjelp …» (lov om pasientrettigheter § 1–3). Ifølge loven må en ikke nødvendigvis være syk eller ha fått en diagnose for å bli betegnet som pasient. En person kan oppsøke helsetjenesten fordi han frykter at noe er galt, og der få dette bekreftet eller avkreftet. Han kan ha en akutt sykdom eller en kronisk sykdom, eller han kan som følge av funksjonshemning ha behov for hjelp fra helsetjenesten.
Uansett årsaken til kontakten med helsetjenesten er pasienten i en situasjon som ofte kjennetegnes av usikkerhet, angst eller smerter.
14.02.11 12.44