Før og etter Wirkola

ANDRE BØKER AV THOR GOTAAS

N

orsk skihistorie på sitt beste, slik bare Thor Gotaas kan for-

ping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var

Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.

Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene – Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingas vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I

WIRKOLA

hoppsportens storhetstid i Norge.

FØR OG ETTER

TH

S A A T O G OR

Foto: Line Monrad-Hansen

midle det. Boka handler om skihop-

THOR GOTAAS

THOR GOTAAS (f. 1965) er folkeminnegransker, forfatter og foredragsholder. Han har skrevet 28 bøker, deriblant Taterne (2000), På loffen (2001) Først i løypa (2003), Skimakerne (2007), Løping.

En verdenshistorie (2008), Ørkenen Sur (2010), Femmila. Skisportens manndomsprøve (2013), Birken (2015) og Mitt liv som middels langrennsløper (2016).

kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boka er skrevet med Gotaas’ blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingas sjel.

AT FRA FORF

TEREN

M I LA

AV FE M KE N OG B I R

TIDLIGERE UTGITTE BØKER AV THOR GOTAAS: Tatere i norsk folketradisjon. 1999 Livskampen og eventyret. Tatere i norsk kulturhistorie. 2000 På loffen. Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier. 2001 I motgang og medgang: Fotballen i Brumunddal gjennom et århundre. 2001 Lirendreiere og lurendreiere. 2002 Først i løypa. Historien om langrenn i Norge. 2003 God skitur! Ski, smøring og teknikker. 2004 Livslang skrivekløe. 2004 Det Beste om Hallingdal i Nu. 2005 Veldreidretten gjennom et århundre. 2006 Skimakerne. Historien om norske ski. 2007 Løping: En verdenshistorie. 2008 Pihl – en sprek 175-åring. 2009 Skiløper og bureiser. Annar Ryen fra Dalsbygda. 2009 Det beste om Valdres i Nu. 2009 Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. 2010 Først i løypa. Historien om langrenn i Norge. 2010 (utvidet og revidert utgave) Skisportens vugge. 2011 Fra bygd til by. Historien om Brumunddal. 2011 Magnus «Wolf» Larsen. Sjømann og bokser. 2012 Femmila. Skisportens manndomsprøve. 2013 Th. Hansen: Familiesagaen. 2014 Fra bygd til by i bilder. 2014 Alvdal. Historien om skiløperbygda. 2014 Birken. Historien om det seige slitet. 2015 Mitt liv som middels langrennsløper. 2016 Josef Elvebakken – Eneboer og skogsarbeider i Nordre Land. 2016 Sørlandsekspressen. Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss. 2017

S A A T OR GO

TH

R E T T E ØR OG

A L O K R I W F

T R O P S K HOPP

NORS 940 TIL 1990 FRA 1

© Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2017 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB BALTO print 2017 Repro: RenessanseMedia AS, Lierskogen Sats: Typeline | Line Monrad-Hansen Papir: 115 g Munken Lynx Boken er satt med Minion Pro11,7/15 pkt.

Omslagsdesign: Peter Stoltze ISBN 978-82-05-50546-9 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond, Foreningen til Ski-idrettens Fremme og Skiklubben Ull. Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

FORORD

H

vis det sto en reddhare på toppen av en norsk hoppbakke i 1970-åra, så var det meg. Stillaset på Skolebakken i Brumunddal raget som et Eiffeltårn av spinkle planker og grå bjelker. Det svaiet i vinden og det knaket i skjelettet.

Det var skremmende å gå opp trappene og kikke utover avsatsen, langt ned i avgrunnen mot sletta. Å hoppe der på ski var utenkelig. Bakkerekorden var jo hele 19 meter, en skiflyvningslengde i mine øyne som niåring. Ingen forventet heldigvis at en pjokk skulle sette utfor og risikere å brekke bein eller armer. Det lå en liten bakke ved siden av, uten stillas, men også den virket farlig.

Det ble mest å ta sats i spretthopp i unnarennet der. Noe så pysete telte ikke når gutta pratet, så jeg holdt mest kjeft om skihopping. Særlig lillebror Per var en tøffing i bakken og eide ikke frykt med ski på beina. Kanskje i mangel på mot i skibakken hadde jeg en fascinasjon for tøffingene som klatret til topps og akte utover, uten å virke redde og få panikk i tilløpet eller i lufta. Gutta som svevde skummelt framoverlent og landet i unnarenn bratte som fjellvegger.

Jeg besøkte toppen av Holmenkollbakken første gang sommeren 1975 og våget bare så vidt å se utover. Jeg skjønte ikke at noen kunne drive idrett der, som fugler med ski på beina. Og Holmenkollen var liten sammenlignet med sportens virkelige kjemper.

Langrenn var grenen min fordi jeg elsket å slite lenge. Det passet både lynnet og energinivået mitt. Det ga også nok fart og spenning.

I bokarbeid har jeg tidligere streifet innom emnet skihopping i flere lokalhistoriske verker og funnet gull. For det ligger en skatt begravd i skihoppingas historie. Det var selve vintergrenen for flere generasjoner av nordmenn og samlet mange tilskuere overalt i landet. Ski er nasjonalsport i Norge og skihopping oppsto her.

Arne Thoresens Lengst gjennom lufta fra 2007 skildrer hoppsporten fra

9

før og etter wirkola

de eldste tider og fram til moderne tid. Altså hele historien i dens bredde og mangfold. Fordi det allerede er gjort, behøver jeg ikke å nærgranske hvert store mesterskap, hvert renn i Holmenkollen eller samtlige hoppuker. Jeg velger det som passer innenfor denne bokas mal.

Jeg skjærer ut én tidsbolk og borer i den – norsk skihopping fra 1940 til V-stilens innflyvning – altså fram til 1990-åra. Den perioden er fortsatt mulig å løfte fram via muntlige kilder, gamle og litt yngre skihoppere. Hensikten er å få utøvernes egen versjon av sporten. Også å få dem til å røpe anekdoter som journalister ikke har fanget opp og servert i artikler. Både det hverdagslige og historiene de liker å fortelle hverandre. Hoppsportens folklore.

Norge og nordmenn er emnet, men jeg streifer selvsagt innom mange utlendinger og tar også med viktige impulser i hoppsporten fra ulike nasjoner.

To hoppere utenfra Norge er viet egne kapitler; Toni Innauer og Matti Nykänen.

Førstnevnte fordi han var en personlig favoritt og Nykänen fordi han er en av hoppsportens største legender.

Boka er skrevet med folkeminnegranskerens blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingas sjel, i en nasjon der de beste skiløperne er halvguder.

Thor Gotaas, Korsvoll, Oslo, september 2017

KAPITTEL 1

KRIGSÅRA

V

interen 1940 forløp som normalt for norske skiløpere, og Hilmar Myhra fra Kongsberg vant hopp både i NM på Raufoss og i Holmenkollen.

Likevel var det mørke skyer i horisonten. Det ulmet i krig i Europa og vinterOL ble avlyst på grunn av ufred.

Tyskerne inntok Norge 9. april 1940 og Nasjonal Samling erklærte seg som styrende parti. Det ble drevet noe idrett utover sommeren og også avholdt norske mesterskap i ulike grener. De nye makthavernes tvangstiltak mot idretten munnet ut i at de ulike særforbundene nektet å godta det nye regimet.

Norges Skiforbund nektet 24. november 1940, da ingen i styret sa ja til å gå inn i det nye, nasjonalsosialistiske forbundet. Skiforbundet holdt et styremøte 9. desember, det siste på fem år.

Da var terminlista for vinteren allerede ferdig med 221 offisielle renn.

De mange hundre skole-, trenings- og foreningsrenn sto ikke på terminlista.

VM i nordiske grener vinteren 1941 skulle gå i Cortina i Italia.

Fra 1941 til 1945 var det idrettsstreik i Norge. Det var en boikott av idrett underlagt de nye makthaverne, Nasjonal Samling, og betydde at all annen idrett ble illegal, altså ulovlig. Holmenkollrennet ble avlyst i 1941 og fire år framover. Nasjonalsosialistene arrangerte norske mesterskap, som i ettertid er blitt annullert av Norges Skiforbund.

Gutta på Kongsberg

La oss se på skihoppernes situasjon. Det er naturlig å vende blikket mot Kongsberg og miljøet med landets beste utøvere.

Gutta trente ivrig i den lokale Persløkka inntil slutten av november 1940.

Da ble de mer forsiktige og hoppet ikke så åpenlyst. Gutta meldte seg ut av den 11

før og etter wirkola

nazifiserte Kongsberg Idrettsforening som en protest og utelukket seg selv fra å delta i offisielle renn.

I januar 1941 fikk Hilmar Myhra beskjed om å møte hos luftvernsjefen på Kongsberg. Der traff han også to menn i hirduniform på kontoret. Hensikten var å lokke Myhra og de andre beste hopperne til VM i Cortina noen uker senere, men han svarte at det var umulig fordi Norges Skiforbund var oppløst.

Myhra jobbet på Kongsberg Sølvverk. Hirdmennene sa at han og de andre hopperne som var ansatt der risikerte å miste jobben hvis de sa nei til VM. Myhra svarte at idrett var frivillig, og det kunne ikke hirdmennene benekte.

Samme kveld fikk Birger Ruud en telefon. Han arbeidet på Drammens Skifabrikk og måtte møte på Grand Hotel i Drammen. Der fikk også han beskjed om å bli med i VM i Cortina, men sa det var umulig fordi han ikke sto tilsluttet det nye skiforbundet.

En halv time senere stoppet en bil utenfor huset hans. To hirdmenn banket på døra og steg inn. De spurte om Birger ville til Cortina, men han ønsket ikke å prate med dem og hirdmennene kjørte bort. Det var tidlig i januar og tyskerne holdt seg foreløpig utenfor denne krangelen.1 Birger ble utsatt for sterkt press de nærmeste dagene. De nye makthaverne håpet at hvis han ga etter, ville også andre norske skiløpere gjøre det. Birger, to skøyteløpere, fire brytere og langrennsløperen Lars Bergendahl ble innkalt til et møte av Reichskommissariat i Stortinget 27. januar 1941.

De ble ført inn på et stort, fint kontor og møtte tre menn: Dr. Müller, som var sjef for kultur og folkeopplysning i Norge, sportsreferent Wagner og statsråd Gulbrand Lunde. Samtalen foregikk på tysk og Lunde oversatte. Birger Ruud mintes møtet og Müllers politiske agitasjon om at nordmenn burde takke tyskerne for at de tok Norge før engelskmennene.

Dere som er så populære idrettsmenn må nå få sving på idretten i Norge, ellers vil dere ikke lenger bli regnet som idrettsmenn, men som politiske demonstranter, bli arrestert og sperret inne. Nå skal dere dra hjem til deres respektive idrettsforeninger og fortelle deres kamerater om den stilling norsk idrett er i. Senere skal vi så ha et nytt møte.2

Birger Ruud med Kongsberg-knekk og armene på typisk vis. Mannen hadde kontroll i lufta.

12

krigsĂĽra

13

før og etter wirkola

i krigsåra. Så mye jubel, og plutselig så tyst. Bare i Norge kunne et hopprenn være så følelsesladd både for enkeltpersoner og for nasjonen. For alle som var til stede og alle som lyttet på radio.

De kombinerte løperne hoppet først, så yngste klasse og til slutt spesialhopperne. Det ga en naturlig stigning i programmet. Nivået blant de sistnevnte ble ikke så høyt som forventet, takket være ugrei vind, men det ble mange fine hopp likevel – og best var Asbjørn Ruud, foran Thorleif Schjelderup og Yngvar Myhra.

Den første dansken, Poul Elnegaard, ble distrahert av ei bikkje som pilte ned tilløpet. Den hadde forvillet seg inn i tårnet, klatret opp alle trappene og sprintet ned igjen. Dansken taklet det bra og landet på 45 meter, med begge hendene i snøen rett etter nedslaget.5 Landsmannen Mogens Balslev Brøndum fikk minst like mye jubel som alle andre, Norge hadde jo fått tonnevis med matpakker fra Danmark i krigsåra.

Det sto og satt tre tusen dansker i bakken. Ei trettenårig dansk jente ropte da Mogens svingte på sletta, etter å ha hoppet kortest av alle stående, 46 meter: «Uha hvor jeg er stolt av min modige landsmann. Han har gjort det som tre millioner nordmenn ikke turde!» Danskene sank langt ned på resultatlista, men de hadde vitterlig hoppet i Holmenkollen.6 Det er verdt å gjengi de ti beste i et av historiens mest klassiske Holmenkollrenn. Spesielt hopprenn i 1946 for løpere over 20 år, 34 premier.

1. Asbjørn Ruud, Kongsberg Idrettsforening, 230,10 2. Thorleif Schjelderup, Hemimg, 227,70 3. Yngvar Myhra, Bergkameratene, Kongsberg, 223,90 4. Erik Kårstein, Skade, Telemark, 221,70 5. Rudolf Kojan, Løkken Idrettslag, 220,10 6. Henry Bottenvand, Malm, Sulitjelma, 219,50 7. Harald Hauge, Sport Skiklubb, Aker, 219,30 7. Arvid Amdahl, Brumunddal Idrettslag, 219,30 9. Petter Hugsted, Kongsberg Idrettsforening, 219,20 10. Helge Nordli, Bærums Skiklub, 217,60 10. Erik Bjørnstad, B.F.G, Aker, 217,60 Asbjørn Ruud (til venstre) og Arne Hoel i Holmenkollen.

Bakoversveis gjorde det enklere å beholde sveisen i svevet.

36

en gledens vinter

37

før og etter wirkola

Også Stavanger ønsket besøk fra Kongsberg. I 1951 hadde Ullandhaugbakken utenfor byen ligget ubrukt i flere år, der arrangerte man renn i januar 1939 i flomlys og måneskinn, med 15 000 tilskuere. Skiforeningen i Stavanger tjente bra på det og senere renn der, når snøforholdene tilsa det. Snøen smeltet ofte fort. I 1951 trengte de penger og kontaktet Kongsberg Idrettsforening. De lovte å skaffe hoppere og snø, hvis Skiforeningen skaffet tilskuere.

Gutta kom østfra i et tog med tre jernbanevogner fulle av snø. Fra nærmeste stasjon fraktet Skiforeningen snø til bakken, ei renne nok til at Birger Ruud, Arne Ulland og flere storhoppere landet trygt. Da rennet åpnet sto og satt 10 000 mennesker i bakken. Det ble en sportslig og økonomisk suksess som fristet til gjentakelse. Vinteren etter blåste stillaset ned, men formannskapet i Stavanger nektet Skiforeningen å bygge det opp igjen.3 Sporten trengte variasjon i teten. I 1948 sendte Magda Ruud, kona til Birger, et gratulasjonstelegram til Bjørg Hoel, som var gift med storhopper Arne Hoel, da han vant i Holmenkollen. Fru Ruud likte at også utøvere fra andre klubber vant.

Konkurransen på Kongsberg var legendarisk hard. I VM og OL kunne det bare være maksimalt tre klubbkamerater å slå, i interne renn over 20 mann.

Asbjørn Ruud sa etter karrieren sin: «Jeg har blitt verdensmester, men jeg har aldri blitt klubbmester på Kongsberg.» I en periode var det minst like vanskelig.4 En fast syklus

Sesongen på Kongsberg hadde en fast syklus. Etter løp, fotball, gymnastikk, akrobatikk, tennis, turn og annen allsidig trening om sommeren og høsten, begynte vinteren i Persløkka. På de første øktene der, ofte med lite snø, delte gjengen seg inn i tre grupper: En som måkte snø, en som hoppet og en gruppe som så på og vurderte hoppene. Så byttet de. Det ga en fin fordeling og gjorde dagen komplett for alle. Da lærte de av hverandre.

Det første rennet var i Persløkka tidlig om høsten. Da måtte gutta ofte skrape sammen rim, også for storhoppere fra Oslo. Gutta trente i Hannibalbakken til den egentlige sesongåpningen. Den hadde høy og god svevkurve, mange vanskelighetsgrader og fin beliggenhet. Det var fast nyttårsrenn i Hannibal. I 1946 så tilskuerne hvordan Georg Thrane holdt armene bak lenge i svevet og dro dem fram på slutten i en elegant avslutning.

«Få henda opp av baklomma, gutter», ropte Arnholdt Kongsgård hvis noen holdt armene bak. Det var feil etter datidas norm.5 50

glade ambassadører

Alle tre bildene er fra Persløkka på Kongsberg i 1946. Til venstre: Odd Jansen, Kongsberg. Til høyre: Petter Hugsted som ble olympisk mester i 1948. Også de beste nøyde seg med lite snø.

Hopperne begynte ofte sesongen på lite snø, her Petter Hugsted.

51

før og etter wirkola

klasser fra sju til elleve år. Guttehopping og skøyter var populært i Oslo.

Langrenn fikk de ikke gå før i junioralder. Hoppbakken og skøytebanen var stedene å vanke.

Terjes far, Leif, var formann i Skeid, en av landets beste fotballklubber og også med ei stor hoppgruppe. De var beste klubb på østkanten i Oslo og velstående etter datidas standard. Det krydde av unger, ungdommer og voksne hoppere i Skeidbakken ved Lofthus. Skeids vårrenn, med flere hundre deltakere og tilskuere til stede, var klubbens 17. mai. Festen etterpå på Sporten på Frognersetra avsluttet vinteren.

Da Terje var i tiårsalderen flyttet familien til Røa. Faren ble kontorsjef i Røde Kors og steg i lønn. Der traff Terje den jevnaldrende Tom Kristensen og de ble bestevenner, like ivrige i hoppbakken, med Orebakken på Røa som hjemmebane. De bygde også en litt større bakke selv like ved. Terje vant Landsrennet for gutter i Kollbakken i 1953 og fikk tre andreplasser i Bekkelagsrennet.

Han ønsket å hoppe for Røa og spille fotball for Skeid. Det var forbudt, en

Frithjof Prydz (til venstre) og Terje Holm midt i 1950-åra. Frithtjof Prydz kom fra en velstående familie, og faren var ivrig på sønnenes vegne. «Et hopp til, Bassen», sa han når de andre gutta ga seg for dagen, og da hoppet han minst det, kanskje to ganger.

172

guttehoppingas magi

Terje Holm i 1960-åra.

kunne ikke representere to ulike klubber i forskjellige idretter. Attpåtil var det på hver sin side av Akerselva, øst og vest i Oslo.

Skeid hadde tidligere godtatt det for bare én utøver, Finn Gundersen, som blant annet spilte profesjonell fotball i Verona i Italia. Også en ungdom ble behandlet strengt.

To–tre ganger i uka tok Terje trikken fra Røa til Majorstua, buss til Carl Berners plass og byttet buss der som gikk til Skeidbanen. Det tok fort en time hver vei.

I Skeid var alt bra organisert. Fotballagets drakter var nyvasket og strøkne til kamp. På Røa kunne spillere på samme lag ha ulike strømper og ikke ha samme drakt engang. Det var kulturforskjeller mellom klubbene.

Faren sendte Terje Holm til London høsten 1960 for å jobbe i en eksklusiv sportsbutikk. Den solgte alpinski og Terje ekspederte kunder som trengte skisko. Han måtte gå med slips og hvit nylonskjorte. Han hatet jobben, men trøstet seg med fotballkamper. Han så musikaler og operetter og brukte opp lønna på elleve pund i uka. Han lengtet etter å hoppe på ski og kom hjem i mars 1961. Etter ei uke trening i Midtstua var han klar for rennet i Vikersund, men falt der. Senere kom han sterkere igjen og hoppet seg opp i eliten, og forble der, inntil trenergjerningen overtok.9 173

før og etter wirkola

dinerte, måtte være rask på labben og koble inn de forskjellige når alle hoppets faser skulle tas med.1 Jakob Vaage kommenterte hoppene. Han så mest på skjermen for å gi korresponderende opplysninger til hva seerne så. Da nyttet det ikke bare å glo i bakken, fordi kameraet hadde tre øyne og fortløpende serverte ulike deler av rennet.

Skihopping på fjernsyn ga sporten en ny dimensjon. Nå kunne man sitte i egen sofa og egen stue, eller hos naboer og venner. I hele etterkrigstida hadde befolkningen sett skirenn i Filmavisen på kino. Det gjorde et mektig inntrykk, ofte i lag med mange andre på stolrader fulle av mennesker, med Rolf Kirkvaags kvikke kommentar, krydret med musikk. Men da kom innslaget ofte ei uke eller to etter at det faktisk skjedde og manglet direktesendingas spenning. Fjernsyn ga et annet inntrykk av skihopp enn å stå i bakken. Når reprisen kom, så en attpåtil svevet en gang til. Det var nytt. Da trengte man ikke å være så skjerpet første gang, men kunne vente på å få det en gang til i sakte film.

Skeptikere mente at publikum ville utebli fra bakken hvis skirenn ble sendt på fjernsyn. Det stemte kanskje, det. I Holmenkollrennet, for eksempel, fikk NRK lenge bare vise et tre minutters innslag fra hopprennet i Dagsrevyen. Det gjaldt å trekke publikum til arenaen. Det var bra de så moroa hjemme, men det ble glissent i bakken hvis alle forble i egen sofa.

Galskap?

De drev en form for kontrollert galskap, disse gutta, som kjørte landet rundt med skipose på taket og hoppbakker i sikte. Selve øvelsen var grunnleggende, i hvert fall for nordmenn – nesten alle gutter hoppet på ski i oppveksten, også mange jenter. Hele nasjonen visste hva det dreide seg om.

Det var enkelt. Det krevde bare snø og en skråning, ivrige unger eller voksne til å tråkke unnarenn og bygge hopp. Men på seniornivå var bakkene så digre at kun personer som hadde gått alle trinnene på skihoppingas stige våget å sette utfor. Alle kan gå langrenn, løpe eller sykle. Alle kan sparke en ball.

Men bare få kan hoppe på ski i en stor bakke.

De tilhørte en losje av våghalser. Ferdighetene gjorde dem i stand til å ake utfor, ta sats, styre seg i svevet og lande med et mjukt nedslag. Et langt skihopp, som nordmenn flest skjønte og så det vakre i når skiene var samlet og armene hvilte på ryggen, krevde en årelang oppflasking i bakker med gradvis 202

fra folkesport til eliteidrett

Inge Lindqvist i Falun i 1962. Han merket i tilløpet at bindingen var løs og prøvde forgjeves å feste den. Han mistet skien i lufta, landet på ett bein og sto på 56 meter.

Han var etter eget utsagn ikke redd, kanskje derfor gikk det også bra.

Bavallen i 1962. Det var mye tilskuere på renn der i flere tiår.

203

før og etter wirkola

Anders Woldseth, storhopper og viktig inspirator for Toralf Engan.

seg som vanlig i tilløpet. Han traff ikke perfekt, men reddet seg på dyktighet og sto på 67,5 meter, og fikk tre ganger 17,5 i stil. En annen hadde storjublet, Engan var misfornøyd og våget ikke engang se på tyskerens andre hopp.

Tyskeren klarte igjen 68 meter og vant med et halvt poeng.2 Spyøkter og overlegne seire

Det knepne nederlaget viste at Engan tilhørte verdenstoppen. VM i Zakopane i 1962 ble det store målet.

I mai 1961 begynte helvetesøktene på Lerkendal. To timer hver gang. Engan og fem–seks andre, også friidrettsutøvere som Birger Marsten, Odd Bergh og Kjell Bjøntegaard. Det foregikk jo i miljøet deres. Først ti minutter løping og gymnastikk som oppvarming. Så spensthopp opp tribunen, enten på ett bein eller med begge to. Også sandsekk på ryggen ble brukt. Lett jogging løste opp muskulaturen før mer spensttrening. Ti hekker i ulik høyde, nokså nær hverandre, skulle hoppes over kjapt med samlete bein, kalt gymnastikkhopp.

Ti slike serier med kort pause ga god effekt. Som en sprettball drev Engan på med spyfornemmelser.

Han løftet 40–50 kilo på ryggen og gjorde små spensthopp, i begynnelsen 3 x 30, så 3 x 50 utover sommeren. I knebøy med to–tre repetisjoner hadde han opptil hundre kilo på skulderen.

I skråningene utenfor Lerkendal løp han spurter på 30 meter. Også en 60 meter, 100 meter og 400 meter var en del av opplegget. Økta ble avrundet med hopp uten tilløp i ulike varianter – lengde, høyde og tresteg.

Pål Troye fra Oslo hadde Toralf Engan som forbilde og etterlignet ham, her i 1964.

220

før og etter wirkola

244

bjørn wirkola

Han fikk for mye luft over kulen og 79,5 meter. Like langt hoppet østtyskeren Dieter Neuendorf, som var halvannet poeng dårligere på stil. I annen omgang senket man farten og Wirkola så 19-tallet på 78 meter. Det klarte ikke Neuendorf å slå, og Wirkola vant foran østtyskeren, henholdsvis med 234,6 og 230,6 poeng. Tredjemann, finnen Paavo Lukkariniemi, fikk 219,9 poeng. Østtyskeren tørstet etter revansje i storbakkerennet i Holmenkollen, der tåka lå tjukkere enn grøt. Ingen på toppen så hoppkanten. Gutta så noen meter framover og visste hvor de var. Publikum så lite både i bakken og på fjernsyn.

Neuendorf mislyktes og reagerte med sint kroppsspråk på sletta. Da sa Bjørge Lillelien: «Slik går det når man hopper etter Wirkola!»

Senere er utsagnet blitt et begrep. Allerede året før, under NM i hopp i Skuibakken, sa Torbjørn Yggeseth som kommenterte sammen med Per Jorsett: «Selv ikke for Engan er det moro å hoppe etter Wirkola!»

I Holmenkollen i 1966 fikk Bjørn en følelse som sa perfekt: Det sa pang på hoppkanten, han lå rolig og bortimot urørlig i lufta, og satte et perfekt nedslag.

Det ble ny seier.

1. Bjørn Wirkola, Norge 215,3 2. Takashi Fujisawa, Japan 207,6 3. Kjell Sjöberg, Sverige, 204,6 4. Jiri Raska, Tsjekkoslovakia, 203,9 5. Christoffer Selbekk, Norge, 202,1 6. Koba Tsakadze, Sovjetunionen, 199,7 Perfekte hopp

Vinteren 1967 reiste Bjørn Wirkola og Christoffer Selbekk rundt i USA en liten måned og konkurrerte. Det var mellomsesong fra OL og VM, og ennå ingen verdenscup. De skulle trene i Leavenworth, men snøen rant bort i nærmere 20 varmegrader. Det endte med at arrangøren kjørte på snø og la den på fra 50 meter og nedover, i en liten stripe. Bjørn Wirkola sto på toppen og kikket utover grønne marker. Partiet med snø så han ikke og det var spesielt å ake utover med bare gras og lyng i sikte, men en måtte bomme fælt for bare å klare 50 meter i en 100-metersbakke.

Wirkola landet en meter unna barmark på siden og sto stødig, som nesten alltid. Alle nådde fram til snøen og ingen falt stygt. Det gikk an å arrangere hopprenn nesten uten snø.

Ingolf Mork (til venstre), trener Terje Holm og Bjørn Wirkola i ski-VM i Vysoké Tatry i Tsjekkoslovakia i 1970. Holm hadde det kuleste innen vinterklær og solbriller.

før og etter wirkola

i 1958 satt han og Lars sammen på et lasteplan hjem fra en fest. Han irriterte seg over at gutten hadde gitt seg med skihopping og lovte å skaffe gratis ski og støvler hvis han ville begynne igjen. Det var bare å si fra.

Lars Grini hadde en vanlig oppvekst på landsbygda i 1950-åra. Etter skolen var det å skifte til «hårdagsklær», som hadelendingene sa – hverdagsklær – og måke møkk, fôre griser eller stelle hester. Faren drev med hesteavl og garden ble kjent for det. Ungene gikk annenhver dag i sju år på folkeskolen. Etter de åra og noen uker på framhaldsskolen, sluttet Lars og flyttet til Oslo for å begynne i lære som pølsemaker, uten at foreldrene visste om det. Han fikk skyss til butikken E. Wirstad i Bogstadveien i Oslo, der en slektning jobbet.

Lars fikk jobb som pølsemakerlærling. Året var 1959 og 14-åringen arbeidet i delikatesseforretningen E. Winstad i Bogstadveien 26 i Oslo. Lønna som lærling var 35 kroner uka og hybelen var gratis. Hverdagene besto av å skjære i kjøtt, lage pølser og jobbe fra tidlig morgen til ettermiddagen. I helgene tok han toget hjem til Gran og gikk mye på ski for moro skyld. Familiens ene skipar sto på garden og var til felles bruk for brødrene. I helgene gjaldt det å stå tidlig opp for å sikre seg det først.

En 16-åring gjør comeback

En dag i 1961 traff Lars tilfeldigvis brødrene Magne og Olaf Wøien i Oslo, de var hadelendinger og førstnevnte også norsk juniormester i skihopping. De skulle hoppe i Linderudkollen og inviterte med Lars. Han så på og fikk lyst til å prøve seg igjen, men manglet ski.

Tilbudet fra Asbjørn Osnes gjaldt fortsatt og han ringte dit. Det var en lørdag og Lars jobbet først i delikatessebutikken på Majorstua. Så var det buss til Hønefoss og bytte av buss til Jevnaker. Osnes ga bort et par Splitkein hoppski og to gode støvler. Så var det tog til Roa og Gran. Han kom hjem til foreldrene i titida om kvelden.

Det var KM i Vestre Gran dagen etter. Lars tok første buss klokka halv åtte til bakken, tråkket den og rakk tre–fire hopp før rennet. Han ble kretsmester, uten egentlig å ha hoppet ordentlig på ski på fire år, bare gått langrenn. Men det ga god trening, også for balansen, i kronglete løyper.

På togturen til Oslo den kvelden var skiene med i bagasjen. Ungdommen hadde lyst til å bli ordentlig skihopper og gledet seg til neste fellestrening i Linderudkollen, der utøvere fra Oslo og Aker Skikrets møttes to kvelder i uka under trener Leif Solbakkens oppsyn. Det krydde av hoppere i flomlyset og de 258

barhodet barsking

Lars Grini i typisk stil, og som vanlig uten lue og briller.

hadde flere av landets beste juniorer og seniorer. Lars ble med Magne Wøien, som tilhørte miljøet.

Lars gikk på toppen. 70-metersbakken virket diger for en ungdom med personlig rekord på 45 meter. Skulle han ta sjansen? Oslogutta ristet på hodet og lurte på hvilken tulling som sto der. Han så de jevnaldrende, men likevel rutinerte gutta ta fart og forsvinne ned i dypet. Lars frøs og kikket ned. De andre lurte sikkert på hvem som sto der.

«De skal ikke le av meg», tenkte han, og tok fart. Det nærmet seg hoppet og han satset omtrent midt på det, tok salto og landet på tuppa på kulen. Det gikk likevel bra. Lars ruslet opp trappene igjen sammen med Magne Wøien.

«Bra hopp», sa Leif Solbakken til Wøien.

«Men du der som går bak, du får ikke hoppe mer. Gå ned igjen. Jeg har ansvaret her.»

Da sa Magne: «Du må hjelpe’n, han var en av Norges beste guttehoppere.»

Solbakken instruerte Lars i et kvarter. Neste forsøk gikk bedre og framgangen kom raskt. Det var artig å være med i miljøet og treffe gamle skikompiser, å bli medlem i Lyn i Oslo. I Holmenkollen i 1962 hoppet Lars som nummer 1.

259

før og etter wirkola

Espen Bredesen.

Framgangen kom. Han debuterte i Verdenscupen i 1989–1990. To seire i NM i 1991 befestet posisjonen som en av landets beste, sammen med Kent Johanssen og Rune Olijnyk. I 1990–1991 og også sesongen etter, kom Bredesen på 34. plass i Verdenscupen sammenlagt.

Datidas store emne i sporten var V-stil. Skulle man legge om til den?

Det var ikke bare enkelt, heller – det måtte gjøres helhjertet for å oppnå optimalt resultat. En kunne ikke vingle teknisk. Fordi Espen hoppet sidestil, var han vant til å ha skiene til siden, men V-stil var annerledes.

Stilomlegging

Bredesen la om tre uker før OL i 1992. Han fikk til flere gode hopp, også på trening i OL, en dag var han fjerde lengst, men i konkurransene havnet han på sisteplass i normalbakken og ble nummer 57 av 59 mann i storbakken.

Det var fortvilet. Han ble likevel nummer elleve i VM i skiflyvning etter OL, så det fantes håp. Trond Jøran Pedersen overtok som norsk landslagstrener etter sesongen. På en samling i Granåsen våren 1992 lyktes Bredesen med virkelig 384

en kupert hoppkarriere

god teknikk. Det blåste og snødde den dagen. I Granåsen fikk han skiene ut til hver sin side og kjente hvilket løft det ga i lufta, at det bar lenger nedover.

Tidligere hadde han vridd seg litt i lufta. Som høyrebeint fotballspiller var han strammere i den sida og trengte å mjukes opp med tøying. Dessuten var den ene foten litt foran den andre på hoppet, og det ga store utslag. For å klare bra V-stil må begge sider være synkronisert. Bredesen terpet på detaljer og siktet mot OL på Lillehammer i 1994.

Han ble en toppidrettsutøver som sugde til seg kunnskap, også om mental trening, og skjønte viktigheten av å fokusere på få ting i et hopp. På å være mentalt forberedt på å lede og stå alene igjen på toppen, på sidevind og regnvær, og medias mas. Den siste uka før viktige konkurranser brukte han tid hver dag på å tenke gjennom hopp. Gå gjennom ritualene og bevegelsene i tankene. Fra å være en nokså god skihopper, vokste Bredesen til en vinnertype med ambisjoner om å bli best i mesterskap.

Iblant sov han lite eller ingenting natta før renn, men tenkte at det var slik nå, og det var greit. Det tålte han. Det var mye annet som var viktigere å tenke på. Han sto tidlig opp og åt frokost, ofte havregrøt. Han ruslet til bakken med frukt og drikke i bagasjen, lysten på å smøre egne ski når det passet. Han ventet ikke på andre og gjorde ting på sin måte, i sitt tempo. Det var greit å bli nervøs.

Espen Bredesen vant i stor bakke i VM i Falun i 1993 og var på vinnerlaget i laghopp. Forventningene bygde seg opp til sesongen etter. I OL på Lillehammer i 1994 tok han sølv i stor bakke, bak tyske Jens Weissflog. I normalbakken vant han, foran Lasse Ottesen. Det var en solid revansj fra forrige OL og Norges første individuelle gull i skihopping siden 1964.

Bredesens suksess kom relativt sent i en sport der juniorer ofte danker ut seniorer. Han var glad for det, fordi det kan lett gå skeis hvis en vinner mye for tidlig. Suksessen gikk også Bredesen til hodet, i den forstand at han trodde han klarte alt. Nesten alle omkring jattet med. Men venner syntes ikke at Bredesen virket høy på pæra. Den kuperte karrieren hadde vært en fin forberedelse til å takle både motgang og medgang.1

ANDRE BØKER AV THOR GOTAAS

N

orsk skihistorie på sitt beste, slik bare Thor Gotaas kan for-

ping i Norge fra 1940 fram til 1990, før den moderne V-stilen. Dette var

Nesten alle norske gutter drømte om å bli gode skihoppere, og det fantes tusenvis av hoppbakker rundt om i landet.

Her er de kjente og ukjente historiene om alle stjernene – Bjørn Wirkola, Toralf Engan, Torgeir Brandtzæg, Roger Ruud, Per Bergerud og mange andre. Her er også mange artige personligheter og pussige episoder fra skihoppingas vågale verden, slik de aldri før er blitt servert i bokform. I

WIRKOLA

hoppsportens storhetstid i Norge.

FØR OG ETTER

TH

S A A T O G OR

Foto: Line Monrad-Hansen

midle det. Boka handler om skihop-

THOR GOTAAS

THOR GOTAAS (f. 1965) er folkeminnegransker, forfatter og foredragsholder. Han har skrevet 28 bøker, deriblant Taterne (2000), På loffen (2001) Først i løypa (2003), Skimakerne (2007), Løping.

En verdenshistorie (2008), Ørkenen Sur (2010), Femmila. Skisportens manndomsprøve (2013), Birken (2015) og Mitt liv som middels langrennsløper (2016).

kjent stil formidler Gotaas utøvernes versjon av sporten sin og får dem til å røpe hittil ukjente anekdoter og minneverdige øyeblikk. Boka er skrevet med Gotaas’ blikk for det seriøse og kuriøse, ikke bare for prestasjoner som ga store pokaler og gjeve medaljer, men også for skihoppingas sjel.

AT FRA FORF

TEREN

M I LA

AV FE M KE N OG B I R