Issuu on Google+

Bian Shen Omslag ny_Layout 1 04.01.13 07.53 Side 1

UTE

AV STAND TIL Å DØ,

UTE AV STAND TIL Å VOKSE OPP, HAR HAN LEVD GJENNOM

BIAN SHEN

VERDENSHISTORIEN, SOM ET BARN.

Torbjørn Øverland Amundsen er 34 år. Bian Shen er hans første, men forhåpentligvis ikke siste utgivelse. Han dagdrømmer til vanlig i Oslo, hvor han som så mange andre jobber med noe helt annet enn det han brukte mange år på å studere, men trives med det. Av rare vaner så pleier han å gå og lese, og kan derfor bokstavelig talt bli offer for en god bok en dag.

BIAN SHEN

TORBJØRN ØVERLAND AMUNDSEN

MEN

SELV DET ER IKKE NOK TIL Å

FORBEREDE HAM PÅ HVA SOM ER I FERD MED Å SKJE

Ville du levd evig, fanget i kroppen til et barn?

Gjennom historien har mange jaktet på evig ungdom, men få har forestilt seg det slik det er for Barna. De har tilsynelatende uendelig med liv, men hvert liv varer aldri lenger enn fjorten år. Natten de fyller fjorten år vil kroppen de har dø, og de våkner opp i en nyfødt kropp. Uten kontroll på en eneste muskel, men med alle sanser og minner intakt. De har ingen anelse om hvor de vil ende opp neste gang, men de vet at de alltid beholder samme kjønn. Arthur har vokst opp i en vanlig norsk familie, men dette livet når straks sin slutt. Han er forberedt på dager som er uendelig kjedelige, hvor han er komplett forsvarsløs og kan bare håpe på at han blir født inn i en del av verden uten krig og sult, og med gode foreldre. Men denne gangen skjer det som aldri før har skjedd.


© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2012 Omslag: Tord Ketilson Øverland Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: TBB, a.s., Slovakia 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream (1,6) Boken er satt med: 11,5/14 Adobe Garamond Pro ISBN 978-82-05-43221-5 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Bien Shen.indd 4

03.01.13 10.11


Torbjørn Øverland Amundsen

Bian Shen

Bien Shen.indd 3

03.01.13 10.11


Forord Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive et forord, men det å skrive bøker tar også forfatteren med på reiser som kan ende et helt annet sted enn det man hadde tenkt seg. Denne boken har to historier. For hvert kapittel finnes det et lite mellomkapittel. Jeg skal ikke røpe hva mellomkapitlene handler om, men de er skrevet slik at de kan leses på forskjellige tidspunkt. Det opplagte er å lese dem etter hvert som man snur sidene. Men det er også mulig å lese dem i etterkant av selve hovedhistorien. Noen vil kanskje foretrekke å gjøre begge deler. For ordens skyld må jeg vel nevne det siste alternativet, som er ikke å lese dem i det hele tatt. Uansett hvilket valg du ender opp med å gjøre, håper jeg at du vil glede deg like mye over historien som jeg har gjort. Vennlig hilsen Torbjørn Øverland Amundsen www.rilchned.com

Bien Shen.indd 7

03.01.13 10.11


I Jeg våkner av den stramme lukten, husker hva den er. De hvite tennene glimter i lyset fra himmelgudinnen. Jeg venter et brøl, et snerr, men kjeften forsvinner bare ned mot beinet mitt. Hodet mitt treffer bakken idet jeg blir røsket av gårde, men jeg kjenner ingen smerte. Stemmer skriker navnet mitt, men min egen stemme er borte. Himmelen er så klar, og alle gudene ser ned på meg. Jeg ber dem redde meg, ta meg bort herfra, men de forsvinner i mørket. Vi stopper. Alt jeg kan høre er den pesende pusten fra neseborene. Beinet føles så merkelig, som om det ikke er mitt. Dyret slipper tak i meg. Snur seg en gang helt rundt og ser på meg. Øynene lyser som små flammer i mørket. Jeg kan ikke se noe mer, men jeg hører hvordan de hopper ned fra trærne, usynlige kropper som rasler i blader og knekker kvister. Så er de på meg, og for første gang skriker jeg.

Bien Shen.indd 9

03.01.13 10.11


Kapittel 1 Drømmen forsvant på et øyeblikk. Arthur var lys våken, og han visste at noe var galt. Han trengte ikke åpne øynene for å vite at han var i det samme huset, i den samme sengen, i den samme kroppen som da han sovnet. Han satte seg opp i sengen med et gisp. Tungen smakte av jern og gummi. Lyset fra alarmklokken skinte i neonblått mot ham og ga huden en sykelig farge. 06.42. Enda 48 minutter igjen til den ringte. Han gikk bort til vinduet og løftet opp rullegardinen. Lyset sved i øynene. Nabolaget var fremdeles stille. Han la hånden på hjertet og pustet dypt ut. Det fantes alltid en forklaring. Han husket dagen da han ble født inn i denne familien. Det var en merkelig dag. Foreldrene var preget av både sorg og glede da han så dem for første gang. Glede over å få sin førstefødte, sorg over å miste en far og svigerfar. Hans farfar døde like før han ble født, og smerten hadde vært så til stede i farens ansikt. Nei, han hadde ikke tatt feil av datoen. Han satte seg ved skrivebordet og så på dagboken, som lå dårlig skjult under noen tegneserieblader. Hvor mange ganger hadde han ikke sett for seg denne morgenen? Foreldre og søstre som vekket ham med sang, frokost og gaver, bare for å bli vitne til et tragisk mysterium som ville prege resten av livet deres. Tommelen gled over sidene. Mange var fylt med bilder han selv hadde tatt. Han stoppet på siden med den store, brune flekken. Han husket godt at søsteren hadde veltet et glass cola over den og begynt å gråte. Arket var ruglete under fingrene hans og minnet om et skriftspråk som verden for lengst hadde glemt. Skriften hans var rask og slurvete, men ikke helt uten eleganse. Han husket ordene mer enn han leste dem. Er jeg rar som lurer på hvordan det vil være å dø? Er jeg rar 10

Bien Shen.indd 10

03.01.13 10.11


som lurer på hvordan det vil være å miste en av mine foreldre eller søsken? Jeg forestiller meg hvordan det ville vært, hvordan jeg ville følt meg. En del av meg frykter at jeg ikke ville bli lei meg. Jeg føler ingen redsel for døden. Er det å være død så forskjellig fra å sove for alltid? Dersom alle mennesker hadde dødd på en gang, ville det være trist? Er det ikke alltid de som er igjen, de etterlatte, som lider? Men selv det går over, sies det. Alt går over. Alle dør. Og alle må vi bruke den tiden vi har fått, så godt som mulig. Han visste at ikke alt gikk over, ikke helt, men noen ganger var det best å tro at det var slik. Han hadde ikke skrevet dagboken for sin egen del. Den var ment for familien og skulle kunne gjøre sorgen lettere på sikt. Bildet på skrivebordet var av ham, tatt forrige bursdagsselskap, og han stirret på noe til venstre for fotografen. Han kunne ikke huske hva. En helt vanlig trettenåring, høy for alderen, med mørkt blondt hår, blågrønne øyne og en litt skjev nese som ingen visste hvem han hadde arvet etter. Han kastet dagboken på sengen. 06.47. Han kunne ikke huske sist han følte hva det nå var han følte akkurat nå. Redsel? Panikk? Han gikk til badet. Det kalde vannet dryppet ned fra ansiktet på brystet og fikk huden hans til å krympe. Ansiktet i speilet var fremdeles det samme, hva annet hadde han ventet seg? Han hadde begynt å vokse tidlig, som alltid. Moren kalte ham voksen for alderen, hvilket han ikke kunne være uenig i, om enn ikke av de samme grunnene. Omhyggelig gransket han hver eneste detalj av seg selv, på jakt etter hva som helst som kunne avsløre at noe faktisk var forskjellig fra gårsdagen. Han fant ingenting. Var han virkelig blitt fjorten år? Han dro hendene over ansiktet. Om en halvtime ville familien komme inn på rommet hans med gaver og gratulasjoner, 11

Bien Shen.indd 11

03.01.13 10.11


og av en eller annen grunn var han fremdeles her, i live. Han hadde planlagt mye fram mot denne dagen, forberedt seg på igjen å være fanget i en nyfødt og forsvarsløs kropp. Men dette hadde han ingen plan for.

Bien Shen.indd 12

03.01.13 10.11


II Jeg skriker. Kroppen verker overalt, men den kjennes ikke ut som min. Jeg forsøker å åpne øynene, men øyenlokkene lar seg ikke rikke. Alle lyder er dempet, som på bunnen av elven. Og jeg er våt, men befinner meg ikke under vann. Den kjølige luften treffer huden og fortrenger et øyeblikk smerten idet kulden rister gjennom meg. Overalt er det lyder jeg aldri har hørt. Jeg løftes opp, svinges gjennom luften, og verden snurrer. Øynene blir presset åpne. Det svir. Store skygger farer foran meg som demoner i natten. Jeg ser noe komme mot meg, og med ett ser jeg et hvitt kjempeansikt som gapskratter. Skrik tømmer lungene mine igjen. Jeg er kommet til dødsriket.

13

Bien Shen.indd 13

03.01.13 10.11


Kapittel 2 Stolen ble brått skjøvet bortover gulvet med en lyd som lød som noe midt mellom hvalsang og dampskipsfløyte, og fikk Nathaniel til å skjelve innvendig selv med musikk på ørene. Christian reiste seg, strakte hendene i været, gjespet høyt og sa noe. Nathaniel tok ut ørepluggene og blåste bort luggen fra øynene. «Hva sa du?» «Jeg sa på tide med helg nå.» Klokken var snart halv fire, og Nathaniel var mer overrasket over at hans kontorpartner ikke hadde tatt helg for lenge siden. «Har du noen planer for helgen?» spurte Christian. «Jeg skal jobbe.» «Du jobber nok allerede. Du trenger en fest, selv genier trenger pause innimellom, det vet jeg alt om. Hjernen har godt av å bli distrahert noen ganger. Spesielt av søte, små førsteårsstudenter. De spør etter deg, vet du.» Nathaniel var ikke sikker på om de søte små hadde like godt av å bli distrahert av Christian. Selv hadde han enda til gode å treffe noen som faktisk var interessante å snakke med. Noen ganger lurte han på om Christian bevisst spredte rykter om ham. Halvt afroamerikaner, kvart indianer, kvart hvit, helt mystisk. «Satellittene er klare i løpet av dagen, så …» «Virkelig? I løpet av dagen?» «Ja,» sa Nathaniel og angret øyeblikkelig på at han hadde nevnt det. «Ok, da skjønner jeg. Wow. Hvem skulle trodd det?» «Jeg?» 14

Bien Shen.indd 14

03.01.13 10.11


«Jo, altså. Vi får håpe på gode resultater, da, og så …» Nathaniel reiste seg brått og sendte stolen bakover med nok et lite skrik. «Det går nok bra. Lykke til i kveld, det er en stor fest.» «Ja, det blir fantastisk.» «Tviler ikke. Du får fortelle meg på mandag.» Han mente det ikke, men alt var bedre enn å snakke om resultatene han ventet på. Christian for ut døren, som alltid for sent ute. Nathaniel hentet seg vann fra vannkokeren. Avdelingen var allerede tom, heldigvis. Klokken nærmet seg seks før han begynte å kjenne sulten gnage. Han hadde ikke spist siden frokost, når han tenkte seg om. Det var ingenting igjen å gjøre før resultatene forelå. Satellittene skulle ha gjort jobben sin, dersom alt hadde gått etter planen. Det tok riktignok tid å få sendt over dataene, men det skulle ikke ta så mye tid. Han klødde i fingrene etter å sende en e-post med en forespørsel om datasettet hadde blitt overført korrekt fra satellitten, men han lot være. For sikkerhets skyld skrev han e-posten og lagret den som et utkast. Tålmodighet var visstnok en dyd, men foreløpig ikke en av hans. Han låste datamaskinen, sjekket at han hadde med seg nøkler, lommebok og mobil, og gikk ut. Det satt folk på plenen og nøt solen, omringet av vesker, klær, termoser og stabler av bøker og papirer. To personer kastet frisbee fram og tilbake, til irritasjon for alle andre. Nathaniel var glad for at han var ferdig med eksamensperioder. Han valgte en retning som gjorde at han fikk solen i ansiktet, og begynte å gå. Etter fire år hadde han prøvd kombinasjoner av nesten hver eneste rute på campus, men han likte utfordringen med å huske dem alle og lage nye. Han husket den første dagen da han kom hit som 16-åring, en gutt med enorme, sorte krøller. Han 15

Bien Shen.indd 15

03.01.13 10.11


hadde klippet seg kort med en gang. Det føltes som en evighet siden. Det var først da han hadde satt seg ned med nyinnkjøpte bøker på plenen foran instituttet at det gikk opp for ham at han hadde begynt på studiene. Følelsen var lett å huske. Han tenkte på det som et bilde, men det var så mye mer enn det. Han likte ikke vanlige fotografier. Når han så bilder fra barndommen, husket han aldri noe, bortsett fra det han var blitt fortalt. Selv ikke bilder tatt tidlig i tenårene ga ordentlige minner. Hva var poenget med minner hvis de ikke var hans? Så i stedet for et fotoapparat hadde han sin egen teknikk. Det var kanskje ikke riktig å si at den var hans, for han hadde ikke helt kontroll over den. Når det føltes riktig, eller når en viss stemning traff ham i både kropp og sjel, stoppet han opp og nøt det, og han visste at han ville kunne huske tilbake til dette eksakte øyeblikket senere. Det kunne utløses av hva som helst. Følelsen av å kjenne duskregn i ansiktet, å skjønne et matematisk problem, lukten av en ny bok eller det å være glad uten noen åpenbar grunn. Hvorfor det virket, hvorfor han kunne huske akkurat disse opplevelsene etterpå, ante han ikke. Det var to minner som dukket opp mens han gikk. Det var dagen da han fikk ideen til prosjektet, og natten da han endelig løste ligningene som han trengte for å fullføre det. Han husket spesielt natten, for han hadde lovet seg selv å huske det øyeblikket da han ble ferdig. Det var over ett år siden nå, og han hadde lagt ned ufattelig mye arbeid etter det, men der og da hadde han blitt overbevist om at han hadde rett. All tvil hadde forsvunnet og aldri kommet tilbake. Selv ikke hans gamle mentor og læremester, som til slutt hadde gått så langt som å kalle det hele pseudovitenskap, og nektet å ta del i det, kunne overbevise ham om noe annet. Nathaniel stolte helt og fullt på matematikken. Du kunne ikke ignorere et matematisk bevis, like lite som du kunne benekte at én pluss én var to. Det skuffet ham at mentoren ikke skjønte formlene, selv om han 16

Bien Shen.indd 16

03.01.13 10.11


hadde brukt flere timer på å forklare dem. Faktisk var det ingen som skjønte dem. Men etter i dag ville de ikke trenge det, resultatene ville tale for seg selv. De ville snakke for ham. For første gang i historien ville man få vite nøyaktig hvor mange innbyggere jorden hadde. Vel, nesten. Det var fødsler og dødsfall hvert sekund, og systemet kunne ikke oppdateres kontinuerlig. Men navnet hans ville for alltid bli knyttet til enhver folketelling. Han tok opp mobilen og sjekket at innstillingene for varsling var riktige. Han lurte på om denne evnen til å bekymre seg over og sjekke ting som han egentlig visste var i orden, var noe han hadde arvet etter en av foreldrene. Han tvilte på at det var noe storesøsteren Martha delte, men han burde spørre Emma en gang. Det var hun som var mest lik ham. Da mobilen endelig ga lyd fra seg, var han helt på andre siden av campus. Han var svett og lett andpusten da han ankom kontoret. Han satte straks i gang med å laste ned dataene. Ikke lenge etter var alt klart, og han kunne kjøre programmet som ville bekrefte hans triumf. Han trengte bare å skrive kommandoen og trykke enter. Han følte det burde komme en liten fanfare, men alt som skjedde, var at kommandolinjen forsvant. Hvorfor hadde han ikke laget noen form for indikator som viste hvor langt prosessen hadde kommet? Det var ikke en feil, men det irriterte ham at han ikke hadde tenkt på det. Slik det var nå, var det umulig å se hvor raskt dataene ble behandlet. Den eneste indikasjonen på at noe skjedde var at harddisken hørtes ut som om den prøvde å skjære seg ut av sitt eget lille metallskall, hvilket ikke var en lyd å bli beroliget av. Han tok fram The Reality Dysfunction av Peter F. Hamilton og noen teposer fra skuffen. Det var fremdeles vann i vannkokeren, men han slo det ut og kokte nytt før han satte seg ned igjen. Som vanlig hadde han glemt bokmerket og begynte å skumlese sidene for å finne ut hvor langt han var kommet. Han fant 17

Bien Shen.indd 17

03.01.13 10.11


passasjen hvor han hadde sluttet å lese, men noe føltes feil. Det tok ham noen sekunder å skjønne at det var stillheten som plaget ham. Harddisken var mistenkelig uvirksom. Nathaniel fjernet skjermbeskytteren. En kort melding sa at alt hadde kjørt korrekt. Han åpnet mappen og fant fem bildefiler, akkurat slik det skulle være. Men det kunne likevel ikke være riktig. Det skulle ta minst flere timer å sette sammen alle filene. Han dobbeltklikket på filen, så sakte at han begynte å redigere navnet på filen i stedet. Han bannet lavt for seg selv. Skjermen ble dekket av et bilde av Afrika han hadde sett altfor mange ganger tidligere. Det var fra Google Earth. Han hadde selv laget programmet som gjorde det mulig å få GPS-lokasjonene plassert på bildet. Han var ikke overrasket over at bildet så ut som det alltid hadde gjort. Bildet skulle vært fullt av hvite prikker som hver representerte et menneske, men selvfølgelig kunne det ikke virke på første forsøk. Han startet et av de andre programmene. Han sjekket rådatasettet og hentet ut enkelttreff. Koordinatene kom, én etter én. Etter 30 treff gadd han ikke mer. Det måtte være noe feil med opptegningen på kartet. Han økte størrelsen på én hvit prikk og la inn et testresultat midt i Afrika. Det fungerte også som det skulle. Nathaniel satte høyre albue på skrivebordet og hvilte ansiktet i hånden mens han trommet en takt med venstrehånden på låret. Han startet programmet på nytt, fant fram boken og tok en slurk av den lunkne teen. Han fikk det samme resultatet. Verden hadde ingen mennesker, men testene viste at alt var i orden. Selv om det var en tåpelig ting å gjøre, økte han størrelsen på alle prikkene og åpnet bildet igjen. Han sank bakover i stolen. Afrika hadde omtrent 80 mennesker. Det forklarte ett problem, men skapte minst ett nytt. Det 18

Bien Shen.indd 18

03.01.13 10.11


knøt seg i magen. Han hadde ikke lyst til å kjøre det siste programmet han hadde gjort klart. Det var det som skulle gi ham tallet hele verden ville snakke om de neste dagene, det som skulle bli hans triumf. 421. Det var 421 mennesker i verden. Han begynte å le. Det var et fint tall, men ikke akkurat noe verden ville ta særlig notis av. Fingrene fant luggen og dro den til siden. Det kom til å ta en evighet å sjekke datamaterialet, for ikke å snakke om å gå gjennom all matematikken igjen, men han hadde ikke akkurat så mange alternativer. Klokken var fem på morgenen da han gikk hjem for å sove. Det var ikke en eneste feil. Han visste ikke om det skulle berolige eller uroe ham. Datamaterialet viste samme antall treff hver gang, og kun ett eneste var sterkt nok til at det kunne stedfestes relativt nøyaktig. Det siste han gjorde var å sende en e-post til kontaktpersonen for satellittene med et nytt kontrollprogram som sjekket kalibreringen på satellittene, samt en forespørsel om å få kjøre en ny test. Han trykket send og fikk en rar fornemmelse. Mobilen røsket ham ut av søvnen med en velkjent lyd. Han tenkte ikke engang over hva klokken var før han sjekket e-posten. Det var ikke hva han hadde håpet på. Instituttlederen, Reynolds, ville gjerne møte ham for å diskutere framtiden og hans videre arbeid. Nathaniel likte overhodet ikke formuleringen. Reynolds foreslo at de kunne treffes på en liten kafé like utenfor campus på søndag. Det i seg selv var merkelig, men Nathaniel skrev tilbake og takket ja. Om ikke annet kunne Reynolds kanskje hjelpe ham med å skaffe mer tid på satellittene. Han måtte ha mer tid.

Bien Shen.indd 19

03.01.13 10.11


Bien Shen.indd 20

03.01.13 10.11


III Jeg lever. Gudene hørte bønnen min og ga meg livet tilbake. Jeg har kroppen til et barn. Armer og bein gjør som de vil, men jeg kan se og høre som før. De snakker sitt eget språk i dette gudelandet. Alle er merkelig bleke og hvite. Jeg fryser aldri, men varmen er heller ikke så intens at skyggen er ens beste venn om dagen. Alt er så annerledes. De frykter ikke skogen om natten, men ler og danser mot himmelgudinnen, der hun lyser ned på oss. Jeg takker gudene hver dag for mitt nye liv her blant deres utvalgte. Men det virker ikke som de vet hva jeg er, hva jeg er blitt gitt. De ser bare et barn.

21

Bien Shen.indd 21

03.01.13 10.11


Kapittel 3 «Gratulerer med dagen, da, gutten min.» Faren lente seg fram for å gi ham en klem. Arthur forsøkte å smile oppriktig. Faren, moren, Julie og Emilie satte seg i en halvsirkel rundt Arthur. Emilie tviholdt på gaven sin. Foreldrene og Julie hadde også hver sin gave, men før Arthur fikk dem, skulle de spise frokosten de hadde tatt med. «Kan vi åpne gaver nå?» spurte Emilie utålmodig da de var ferdige med frokosten. Hun var fem år og den yngste av de to søstrene. Julie var tolv. «Det er Arthur som skal gjøre det i dag,» sa moren. Emilie tenkte seg om og så på gaven. «Men jeg kan jo åpne den for han, da,» sa hun og smilte stort. Moren nikket til Arthur. «Du får spørre Arthur om du får lov.» «Arthur, kan jeg få åpne pakken?» spurte Emilie og dro ordene ut. «Vær så snill,» tilføyde hun raskt. «Bare hvis du er veldig forsiktig,» sa Arthur. Hun satte straks i gang med å åpne gaven så forsiktig hun klarte, noe som kunne ta en stund. Julie overrakte gaven sin med en forsikring om at den kunne byttes hvis han ikke likte den. Det var en eske, men den var ment å forvirre, for inni lå det en bok om elektronikk av typen «Gjør det selv»-eksperimenter. Det var vel kreativt til å være Julie, og Arthur var ikke overrasket da han fikk et elektronikksett av foreldrene. «Jeg håper du liker det. Mannen som solgte det, sa at det kanskje var litt komplisert for en 14-åring, men vi tenkte at du vil klare det fint,» sa faren. «Tusen takk. Det ser bra ut.» 22

Bien Shen.indd 22

03.01.13 10.11


Han ble sittende og stirre på esken mens tankene ramlet inn uanmeldt. Hva om Bian Shen plutselig inntraff akkurat nå? Eller hva om det skjedde på skolen? Han merket med ett hvor stiv kroppen var og hvor langt inne i sin egen verden han hadde vært. «Tusen takk,» sa han igjen og strakte seg fram mot moren for å gi henne en klem. «Vet du, du skjelver på hendene,» sa moren. Han så det selv, de dirret svakt. Moren la hånden på pannen hans. «Du har ikke feber.» Sykdom rammet ikke Barna. De var immune mot alt, og han hadde ikke vært dårlig en eneste dag i denne kroppen, noe moren nevnte stolt med jevne mellomrom. «Så rart,» sa Arthur og holdt hendene opp foran seg. Han trodde ikke på tilfeldigheter. «Har du vondt noen steder?» spurte moren. Arthur lot som han kjente etter. «Nei, jeg er bare trøtt.» «Var du lenge oppe igjen i går?» «Ikke sånn trøtt. Sliten i kroppen. Føles som jeg har gått en hel dag på ski.» Moren så på faren, som trakk på skuldrene. Emilie var endelig ferdig med å pakke opp gaven og kastet en bok i fanget hans. «Sånn,» sa hun og smilte fornøyd. Arthur kikket på boken. Det var en roman av Umberto Eco, en bok som han hadde nevnt i en bisetning til faren at han gjerne ville lese. Moren reiste seg fra sengen og dro opp rullegardinen. Alle myste et øyeblikk. «Du får se om det går over når du står opp,» sa moren. Det gikk ikke over. I et absurd øyeblikk spurte han faren om han var sikker på at han ble født på denne datoen. Situasjonen burde ikke stresse ham så mye som den gjorde. Det var tross alt ikke mer enn én dags forsinkelse. Riktignok en forsinkelse som aldri hadde skjedd i løpet av flere tusen år. 23

Bien Shen.indd 23

03.01.13 10.11


I seg selv burde det være en gledelig overraskelse, men kroppen var uenig. Han hadde ikke de vanlige illusjonene av kontroll som de fleste andre mennesker hadde, og han hadde opplevd det virkelig uforutsigbare mange nok ganger til å takle det. Men han visste at alle trengte en viss følelse av kontroll, reell eller ikke. Nå da en av pilarene i livet hans var i ferd med å velte, forsvant hans egen kontroll irriterende kjapt. Hvorfor var han fremdeles så tørst? Han gikk ned på kjøkkenet og tok melken ut av kjøle­ skapet, men kartongen gled gjennom hendene hans, som om all styrke hadde forlatt dem. Melkespruten sto opp idet kartongen landet på foten hans. Han stirret på hendene sine. Melken spredte seg utover gulvet og rant ned i fugene mellom flisene. Det minnet ham om et gammelt vanningssystem han en gang hadde laget. Hvor var det? Persia? Kina? «Arthur, kan du smøre noen matpakkeskiver til meg?» Morens stemme kom fra gangen. «Arthur?» Hun kom inn på kjøkkenet, mens Arthur lå på alle fire og tørket opp melken med klut og tørkerull. «Hva skjedde?» «Jeg mistet den.» Hun sa ingenting, men Arthur visste at morens bekymring hadde nådd punktet hvor hun ikke ville slippe den så lett. «Christian, kan du ordne Emilie?» spurte moren. «Selvfølgelig,» svarte faren muntert. Moren gikk inn på vaskerommet og kom tilbake med en gulvklut som hun la over melkesølet, og fjernet effektivt det som var igjen. Arthur satte seg ned ved kjøkkenbordet og forsøkte å se sliten ut, hvilket var enklere enn han hadde trodd. Moren skar hurtig opp noen brødskiver. «Kan jeg være hjemme i dag?» spurte Arthur. Moren stoppet opp og så på ham. «Du har ikke feber,» sa hun nølende. «Føler du deg så dårlig, da?» 24

Bien Shen.indd 24

03.01.13 10.11


«Jeg klarte ikke å holde en melkekartong.» «Nå drar vi!» ropte faren. «Ok. Gå og legg deg igjen, så ringer jeg deg senere.» Hun ga ham en klem og gikk ut av kjøkkenet, uten maten. «Skivene!» ropte Arthur etter henne. Han likte det ikke i det hele tatt. Bian Shen kom antagelig til å skje neste natt, og han kjente moren. Hun kom til å bebreide seg selv resten av livet for ikke å ha skjønt at noe var alvorlig galt. Hva om han ikke skiftet? Han ville ikke tenke på det, men det var vanskelig å la være. Hadde andre Barn opplevd noe lignende tidligere? Det var ingen mulighet for å logge seg på Nettverket. Kontoen hans stengte automatisk på hans 14. bursdag og ble ikke åpnet igjen før om nøyaktig 18 måneder, når han var halvannet år igjen. Han kunne prøve å kontakte noen av de andre på en vanlig MSN-konto eller Skype, men det var uansett flere timer til de var tilgjengelige. Han hørte at døren ble låst idet Julie til slutt gikk. Det var uvant stille i huset. Hendene hans skalv fremdeles. Hva var det egentlig som skjedde? Det var ikke mange ting som var sikkert i livet hans, men at han aldri opplevde sin fjortende bursdag var en av dem. Det var ingen i Nettverket som lenger diskuterte hvorfor de var som de var, men det hadde vært nok av teorier. De levde evig som barn, uten noen åpenbar grunn. Men det måtte jo være en årsak til det. Det var alltid en årsak. Noen mente at dersom de hadde blitt voksne, ville de regjert verden, og det var derfor de aldri fikk bli voksne. Han hadde over­hodet ikke behov for å regjere verden, men for ham og de andre Barna var det å kunne bli voksen nærmest som å finne den hellige gral. Det fantes viktigere ting å utrette enn å klatre til toppen av en eller annen rangstige. Han tvilte på at de andre kom til å tro ham.

Bien Shen.indd 25

03.01.13 10.11


Bian Shen Omslag ny_Layout 1 04.01.13 07.53 Side 1

UTE

AV STAND TIL Å DØ,

UTE AV STAND TIL Å VOKSE OPP, HAR HAN LEVD GJENNOM

BIAN SHEN

VERDENSHISTORIEN, SOM ET BARN.

Torbjørn Øverland Amundsen er 34 år. Bian Shen er hans første, men forhåpentligvis ikke siste utgivelse. Han dagdrømmer til vanlig i Oslo, hvor han som så mange andre jobber med noe helt annet enn det han brukte mange år på å studere, men trives med det. Av rare vaner så pleier han å gå og lese, og kan derfor bokstavelig talt bli offer for en god bok en dag.

BIAN SHEN

TORBJØRN ØVERLAND AMUNDSEN

MEN

SELV DET ER IKKE NOK TIL Å

FORBEREDE HAM PÅ HVA SOM ER I FERD MED Å SKJE

Ville du levd evig, fanget i kroppen til et barn?

Gjennom historien har mange jaktet på evig ungdom, men få har forestilt seg det slik det er for Barna. De har tilsynelatende uendelig med liv, men hvert liv varer aldri lenger enn fjorten år. Natten de fyller fjorten år vil kroppen de har dø, og de våkner opp i en nyfødt kropp. Uten kontroll på en eneste muskel, men med alle sanser og minner intakt. De har ingen anelse om hvor de vil ende opp neste gang, men de vet at de alltid beholder samme kjønn. Arthur har vokst opp i en vanlig norsk familie, men dette livet når straks sin slutt. Han er forberedt på dager som er uendelig kjedelige, hvor han er komplett forsvarsløs og kan bare håpe på at han blir født inn i en del av verden uten krig og sult, og med gode foreldre. Men denne gangen skjer det som aldri før har skjedd.


Bian Shen