mene igjen inn på arenaen. Det er i denne perioden Hanne Thommesen (1809–1876) får utvikle sitt forretningstalent. Hun hadde selv bygd opp kramboden i byen, og i enkestand satt hun i uskiftet bo og voktet Arendals rikeste handelshus med skarpt blikk.9
Skipper- og matroskoner Hva så med de andre sosiale lag i kystbyene? Fie Skaar Trysnes har gjort en undersøkelse om «Kvinner og skipsfart» for Tvedestrand i året 1875.10 Ombord i skutene var kapteinsfruene selskapsdamer uten mer ansvar enn for seg selv og eventuelle småbarn som var med. Men hva så med sjømannskvinnene som var alene hjemme, mens mannen seilte? Hovedkonklusjonen til Trysnes synes å være at kvinnene i Tvedestrand slett ikke satt «med hendene i fanget». Mange av dem hadde lønnet arbeid, enten i form av arbeid på gården eller som vaskekoner eller lignende i byen. Disse kvinnenes ansvar, som hjemmeværende, med mannen borte i lange perioder, ser ut til å ha gitt dem erfaringer og muligheter som andre kvinner ikke hadde. Likevel var det stor forskjell på kapteinsfrua som administrerte sitt hus med hjelp av tjenestefolk, og matroskvinnene som måtte gjøre både kvinne- og mannfolkarbeid, mens mannen var på sjøen. Men ble kvinnenes selvstendige stilling svekka når mannen kom hjem fra sjøen? Ingrid Ytterdal fra kystbygda Flosta har gjennom det lokale historielaget gjennomført en rekke intervjuer fra Flosta-området. Hun kan fortelle at i dette sjøfartsmiljøet var det vanlig at guttene ble oppdradd hovedsakelig av kvinner. De måtte tidlig lære seg å utføre de oppdraga de var satt til av mor, bestemor eller tante. Til sjøs dro de tidlig, og der ble de selvfølgelig en del av et hardt mannssamfunn med skarpe kommandolinjer som de måtte tilpasse seg. Men når disse mannfolka bega sjøen eller var på land, skjedde noe som egentlig var helt naturlig. Disse sjøfolka hadde stor respekt for kvinner, særlig for mor. Derfor var det slett ikke noe nederlag å respektere at det var kona i huset som tok avgjørelser når de var hjemme. I alderdommen var disse sjøfolka ekstra greie. Da gikk de på en måte tilbake til det kommandosystemet de var oppdradd i, de gikk kvinnene til hånde og lot seg kommandere.»11 Også Rolf Andreassen trekker denne konklusjonen i en hovedoppgave han har gjort for kystbygda Søgne. Her går det fram at skipper Syvert Jørgensen, som seilte i danmarksfart, overlot drifta av gårdsbruket til kona. Når han var hjemme, måtte han spørre kona si om praktiske gjøremål når det gjaldt arbeidet på bruket. Andreassen trekker følgende konklusjon: «Dette illustrerer den selvstendige stillingen som kvinnen hadde på de små brukene ved kysten. Når mennene var til sjøs eller på fiske måtte konene ta seg av gårdsdriften og husstellet.»12
Kvinneledelse på kystgården Mens Trysnes tok for seg kvinner i kystbyen, var det jordbruksbygdas kvinner Gustav Sætra belyste i en punktanalyse for sjøfartskretsen Nedenes i Øyestad. I den viser han at under høykonjunkturen i året 1875 var det kvinnene som administrerte veldrevne gårder. Mannfolka seilte, hadde parter i skuter, og på de større gårdene kunne overskuddet fra skipsfarten knyttes til gårdsdrifta ved at kvinnene trakk inn reservearbeidskraft, svensker eller menn vestfra, som de selv administrerte.»13 81