__MAIN_TEXT__

Page 1

KVINNER PÅ BARRIKADENE

KVINNER

Johnny Haugen (red.)

PÅ BARRIKADENE

Stemmerettsjubileet på Agder ISBN 978-82-90575-42-2

2013


KVINNER PÅ Johnny Haugen (red.)

BARRIKADENE Stemmerettsjubileet på Agder Redaksjonssekretær: Borghild Løver

Utgiver:

Kristiansand 2013


Styret i Agder Historielag 2012–2013: Beint Foss, Tveit Historielag, leiar Tlf. 38 06 33 24 / 90 85 02 74 – E-post: beint@gpartner.no Eilert Skjævestad, Tromøy Historielag, nestleiar Tlf. 37 08 50 80 / 92 81 94 86 –E-post: eilertogruth@gmail.com Kristian Sundtoft, Vestre Moland og Lillesand Historielag Tlf. 91 34 12 37 - E-post: kristian.sundtoft@gmail.com Inge Augland, Torridal Historielag Tlf. 38 11 84 44 / 90 18 66 08 – E-post: iaugland@online.no Ragnhild S. Larsen, Flekkefjord Historielag Tlf. 38 32 39 17 / 95 20 40 28 – E-post: ragnhild.skarsten.larsen@gmail.com Liv Kirsten Rølland, Vennesla Historielag Tlf. 38 02 92 94 / 91 14 92 28 – E-post: livkir@broadpark.no Gunnar Thorstensen, Tromøy Historielag Tlf. 37 08 57 82 / 91 34 27 76 – E-post: gunthors@c2i.net Birgit Attestog, Bygland Sogelag Tlf. 37 93 56 22 / 90 63 95 64 – E-post: birgit.attestog@setesdal.vgs.no Sekretær og daglig leder: Borghild Løver, Agder Historielag, Tlf. 38 02 61 05 – E-post: kontakt@agderhistorielag.no Faglig ansvarlig: Johnny Haugen, Agder Historielag, Tlf. 37 93 08 16 – E-post: jhaugen@evje.com Besøksadresse: Kronprinsens gate 59 4611 KRISTIANSAND Postadresse: Postboks 136 4662 KRISTIANSAND E-post: kontakt@agderhistorielag.no Heimeside: www.agderhistorielag.no Abonnementet kostar kr. 250,-. Medlemstalet er 830 pr. desember 2012. Omslag: Det nordiske kvinnesaksmøte den 3.–7. juni 1902. Møtet hadde 500 deltakere og ble holdt i Kristiania universitets gamle festsal. Fredrikke Marie Qvam står på talerstolen. Fotograf: Severin Worm-Petersen. Utlånt av Nasjonalbiblioteket, Oslo. Opplag: 1.700

Grafisk tilrettelegging og produksjon:

GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gate 50B – Postboks 384, 4664 KRISTIANSAND Tlf. 38 021912 – E-post: post@gpartner.no ISBN 978-82-90575-42-2


Forord

I år er det hundre år siden norske kvinner fikk full stemmerett på lik linje med norske menn. Det ønsker Agder Historielag å markere med en egen jubileumsbok. I den første delen av boka gis det en oversikt over den politiske kampen som fant sted i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, og som ledet fram til allmenn stemmerett i 1913. For stemmerettskampen i Norge fant ikke sted i et vakuum, men foregikk parallelt med store sosiale, kulturelle og samfunnsøkonomiske omveltninger både i Europa og USA. På mange vis var det nettopp disse samfunnsendringene med industrialisering, kvinnefrigjøring og et blomstrende foreningsliv som la grunnlaget for den mentalitetsendringen og den politiske bevisstgjøringen som fant sted i Norge mot slutten av 1800tallet, og som til slutt gav full stemmerett for norske kvinner. Men som denne boka også vil vise, så var det store omkostninger knyttet til denne pionerinnsatsen. Noen av stemmerettsforkjemperne ble møtt med hoderisting, hånlatter og ukvemsord, andre med sosial utfrysing. Og selv om kvinnene i Norge sjelden inntok gatene og barrikadene som i engelsktalende land, så måtte de kjempe mot en rekke mentale barrikader av fordommer og uvitenhet for å nå fram med sine ønsker og krav. Dette kan du lese om i artiklene om Camilla Collett og i beretningene om de mange diskusjons- og kvinneforeningene som vokste fram på Agder rundt århundreskiftet. Samtidig med den lokale stemmerettsdebatten, så foregikk det en omfattende debatt om stemmerettsreformer i den norske nasjonalforsamlingen. I over to tiår ble det diskutert å gi kvinner stemmerett, før det endelige vedtaket kom 11. juni 1913. Flere samfunnsaktører fra Agder var med i dette reformarbeidet, enten som motstandere eller som støttespillere av reformene. Til slutt var det fire egder som la fram det siste grunnlovsforslaget som gav allmenn stemmerett i Norge. I den andre delen av boka ser noen av artikkelforfatterne nærmere på hva som er oppnådd av politisk likestilling de siste hundre årene og hvordan rammeverket fra 1913 er blitt omsatt i praksis. Som det vil fremgå, så var det få kvinner som fikk innpass i lokalpolitikken på Agder i de første tiårene av 1900-tallet. Noen ble riktignok innvalgt i kommunestyrene i 1901 da kvinner fikk inntektsbegrenset stemmerett dette året, men de tilhørte mer unntakene enn regelen. 3


Først etter andre verdenskrig har majoriteten av kvinnene på Agder kommet inn i lokal- og nasjonalpolitikken. Da fikk landsdelen sin første kvinnelige stortingsrepresentant, og mange av kommunene fikk sine første kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Først på 1970- og 80-tallet kom de første kvinnelige fylkesmenn og ordførere på Agder. Dette viser med all tydelighet at det har tatt tid å omsette de formelle rettighetene fra 1913 i praktisk politikk. Og ennå er vi ikke helt i mål For kvinnene utgjør bare en tredjedel av kommunestyrerepresentantene her på Agder. Målet bør være femti prosent. Vi har ikke et fullverdig demokrati før den ene halvparten av befolkningen er politisk likestilt med den andre. I denne boka har seksten ulike forfattere skrevet om ulike sider av stemmerettskampen og resultatene av denne. Det har gitt noen emnemessige overlappinger og gjentakelser, men forhåpentligvis innenfor rammen av en stemmerettsantologi. Av forfatteroversikten bakerst i boka fremkommer det dessuten at artikkelforfatterne har ulik yrkesbakgrunn og erfaringsgrunnlag. Aldersspennet er i tillegg stort, begge kjønn er representert og begge målformer er tatt i bruk. Slik skal det være i en jubileumsbok. De siste månedene har vært en hektisk tid for alle involverte. Agder Historielag vil med dette takke samtlige artikkelforfattere for deres bidrag. En spesiell takk går til redaksjonssekretær Borghild Løver, til Anna Helle Nilsen og Ragna Marie Henden som på ulikt vis har bistått prosjektet underveis. Avslutningsvis en takk også til Nasjonalbiblioteket, Stortingsarkivet og Statsarkivet i Kristiansand for utlån av verdifullt bildemateriale. Kristiansand, 11. juni 2013 Johnny Haugen


Innhold Kampen for kvinners stemmerett. Historisk bakgrunn, politisk framdrift Av Bjørg Seland ................................................................................................. Den kulturelle revolusjonen. Forutsetningen for demokratisering og stemmerett for alle Av May-Brith Ohman Nielsen ........................................................................... «Stemmerett forpligter». Kvinner i politiske valg på Agder 1901–1913 Av Roger Tronstad ............................................................................................. Kystkvinner med ansvar og ledelse Av Anne Tone Aanby .......................................................................................... Camilla Collett. Vår første kvinnesakskvinne Av Line Baugstø ................................................................................................ Kvinners stemmerett i fokus. Diskusjonsforeningen stiftes i Kristiansand Av Roger Tronstad ............................................................................................. Gustava Kielland. Kvinneforeininga si mor Av Ådne Fardal Klev ......................................................................................... Johan Christian Heuch. Biskopen som var mot kvinnelig stemmerett Av Johnny Haugen ............................................................................................ Kristiansand Sanitetsforening Av Borghild Løver ............................................................................................. Kvinnepionerer fra Mandalsdistriktet Av Agnete Kjellin ............................................................................................... Egdene tek «sjarmøretappen» Agderrepresentantar på Stortinget 1890–1913 Av Johnny Haugen og Anna Helle Nilsen ......................................................... Tomas Torsvik Stortingsmannen fra Randesund som støttet kvinnelig stemmerett Av Arne Rosenvold ............................................................................................ Magnhild Hagelia. Første kvinnelege stortingsrepresentant frå Agder Av Andreas Vevstad og Johnny Haugen ............................................................ Runesteinen Rannveig reiste Av Frans-Arne Stylegar ..................................................................................... Kommunale valgarkiver. Spennende kilder til vår valghistorie Av Bård Raustøl ................................................................................................ Aud Blattmann. Vest-Agders «First Lady» Av Reidunn Gøthesen Scherpf ........................................................................... Foregangskvinna. Norges første kvinnelige politiinspektør, politimester og sysselmann på Svalbard Av Eva Dønnestad ............................................................................................. Første kvinne ut! Foregangskvinner i politikken Av Anna Helle Nilsen og Johnny Haugen .......................................................... Om forfatterne..................................................................................................

7– 23 25– 43 45– 74 77– 88 89– 97 99– 108 109– 118 119– 126 127– 134 135– 141 143– 153 155– 162 163– 178 179– 183 185– 190 191– 200 201– 208 209– 221 222– 223


Jan Kokkin

MATHIAS SKEIBROK

Mytologi og realisme Mathias Skeibrok var en ivrig venstremann og hadde venner både blant politikere og radikale forfattere og journalister, som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg, Olaus Fjørtoft, Per Sivle, Anders Hovden og Abraham Berge. Billedhuggeren hadde også litterære evner; hans saftige historier fra Lista ble utgitt i to samlinger med Sandfærdige Skrøner illustrert av Theodor Kittelsen. Mathias Skeibrok – mytologi og realisme er den første biografien om Mathias Skeibrok. Boken bringer mye nytt stoff og inneholder en komplett, illustrert katalog over kunstnerens arbeider.

MATHIAS SKEIBROK (1851–1896) fra Lista var en av de fremste billedhuggerne her i landet i siste halvdel av 1800-tallet. Hans største arbeid er gavlgruppen til Universitetets midtbygning i Oslo. Skeibrok innførte realismen i norsk skulptur gjennom arbeider som Moren våker og Trett. Han utførte også skulpturer med tilnytning til saga og norsk historie, som Olav den hellige, Snorre, Fredløs og Ragnar Lodbrok i ormegården.

JAN KOKKIN f. 1957 er kunsthistoriker, kurator og forfatter. Tidligere kunstkritiker i Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Utgitt bl.a. Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner (2009), Gerhard Munthe – en radikal stilskaper (2011) og Erik Werenskiold og Kongsvinger (1993).

Skeibrok laget portrettbyster av kjente personer i samtiden, som Edvard Grieg, Bjørnstjerne Bjørnson, Johan Sverdrup, Søren Jaabæk og Eilert Sundt. Han var lærer for en hel generasjon av yngre billedhuggere, blant dem Gustav Vigeland.

Innbundet, stort format. 288 sider Kr 398,– ISBN 978-82-92792-07-0

KLOKKHAMMER FORLAG AS Nordberg fort, 4560 Vanse - Telefon 38 32 22 10 / 95 11 64 28 post@klokkhammerforlag.no

6


Kampen for kvinners stemmerett Historisk bakgrunn, politisk framdrift Av Bjørg Seland

Ved unionsbruddet i 1814 falt også eneveldet som styreform i Norge. Gjennom Grunnloven ble fundamentet lagt for et konstitusjonelt monarki bygd på prinsippene om maktfordeling og folkesuverenitet. Inspirert av samtidens politiske liberalisme la eidsvollsmennene rammer for et styresett som skulle vise seg å ha et stort potensiale for utvikling mot fullt demokrati. Grunnlovens § 50 ga bestemmelser for stemmeretten – opphavelig lød denne paragrafen slik: «Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten a. ere, eller have været Embedsmænd, b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord, c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.» Norske borgere – kunne ikke det forstås som et kjønnsnøyralt begrep? Ikke med ett ord er det nevnt at kvinner skulle utelukkes. Underpunkt a. satte rett nok kjønnsbaserte grenser; alle visste at offentlige embeter var forbeholdt en mannlig samfunnselite med akademisk utdanning. Men punkt b. og c. kunne i prinsippet omfatte enker og enslige kvinner med en rimelig trygg økonomi. For eidsvollsmennene var ikke dette noe spørsmål av betydning. I den unge norske staten kunne man rolig gå ut fra at kvinnene kjente sin plass i familie- og samfunnsliv. Hvem kunne tenke seg at de skulle kreve stemmerett og offentlige verv? Noen må likevel ha følt uro for mulige brister i det rådende kjønnsregimet. For da Stortingets konstitusjonskomité i 1818 skulle ta stilling til et knippe endringsforslag, var det ett av forslagene som gikk ut på å endre formuleringen av § 50: «Borgere» burde spesifiseres til borgere «af Mandkjøn», mente forslagsstilleren.1 Etter en liten rettsbelæring om at endringsforslag prinsipielt skulle bygge på erfart behov (§ 112), eller i alle fall på erkjennelse av at «Tingens Natur selv aabenbar maatte vise» at Grunnlovens bestemmelser var «urigtige», ga konstitusjonskomitéen sin tilråding. Den ble fulgt opp med en klargjørende begrunnelse: 7


«Hensigten med dette Tillæg maae naturligviis være den, bestemt at vise, at Qvindekjønnet ikke er stemmeberettiget; men ligesom at vore Fruentimmer ikke endnu have gjort Fordring paa at deeltage i Statsbestyrelsen, saa kan heller ikke §n forsaavidt misforstaaes, og det foreslaaede Tillæg bør, efter Committeens Formening, baade som unødvendigt og lidet passende forkastes.»2 Begrunnelsen er verd å merke seg: Argumentet om at kvinnene selv ikke krevde stemmerett, skulle bli en gjenganger i debatten da spørsmålet om statsborgerlig likestilling for alvor kom på Stortingets dagsorden. Det skulle ennå ta tid – neste endringsforslag som berørte kjønnsspørsmål knyttet til stemmeretten, ble framsatt i 1886. Etter reglene for grunnlovsendring kunne forslaget først tas opp til behandling etter at et nytt storting var trådt sammen, det skjedde i 1890. Men så ble spørsmålet om kvinners stemmerett en gjenganger på Stortingets sakskart fram til endelig vedtak om allmenn stemmerett ble fattet i juni 1913. Da var det for lengst gjort endringer i § 50 som sikret allmenn stemmerett for menn.

Stemmerettsutvikling – historisk bakgrunn Opplysningstidens filosofi skapte nye politiske idealer om konstitusjonelt styre, maktfordeling og folkesuverenitet. I stedet for den eneveldige fyrsten, som kunne samle all makt i sine hender, krevde den politiske liberalismen en tredelt struktur, der lovgivende, utøvende og dømmende instans gjensidig kontrollerte hverandre og slik sikret forsvarlig maktutøvelse. Og folket, som skulle gi systemet legitimitet, skulle få velge sine representanter til den lovgivende forsamling. De siste tiår av 1700-tallet ble disse idealene søkt virkeliggjort gjennom to store omveltninger i den vestlige verden – den amerikanske og den franske revolusjon. Den nyskapte forbundsstaten USA la grunnen til et varig, konstitusjonelt styresett. Den franske revolusjonen innledet en turbulent periode i landets historie, der skiftende konstitusjoner åpnet for en serie politiske eksperimenter. Men tankegodset som ble spredt i kjølvannet av den franske revolusjonen, hadde fått varig feste i det vestlige Europa. Et liberalt, konstitusjonelt styresett forutsatte valglover som sikret forsvarlig representasjon. Gjennom 1800-tallet ser vi hvordan ulike land søkte å møte denne utfordringen, uten å legge veien åpen for det en fryktet kunne bli et «massenes tyranni».3 At stemmerett skulle være begrenset til den mannlige del av befolkningen, var så godt som selvsagt. Videre så en det som nødvendig å ha en aldersgrense som samsvarte med generelle bestemmelser om myndighet. Det var også bred oppslutning om at stemmerett skulle være knyttet til eiendom og inntekt. For landet skulle styres av ansvarlige, uavhengige menn, og den som var økonomisk underlegen, kunne ikke forventes å opptre som selvstendig samfunnsborger. Dessuten visste man jo at småkårsfolk hadde magre muligheter for å få del i opplysning og utdanning – så skulle de heller ikke tiltros politisk dømmekraft. Enkelte land innførte tidlig allmenn mannlig stemmerett, men sørget samtidig for valgordninger som hindret at massene fikk reell innflytelse. Preussens grunnlov av 1850 koplet allmenn stemmerett for menn med bestemmelser om vekting av stemmer på grunnlag av sosial klasse. Det betydde at det skulle flere hundre arbeiderstemmer til for 8


å veie opp for én stemme fra den gamle junkeradelen. Et annet slående eksempel på skinndemokrati finner vi i den franske grunnloven av 1851 som ga allmenn mannlig stemmerett, men som samtidig ga en sterk president rett til å kontrollere hvilke kandidater velgerne fikk stemme på. Mer moderate inngrep ser vi i stater som praktiserte sensusprinsippet – dvs stemmerett begrenset til et visst inntektsnivå – men som krevde høyere aldersgrense og skjerpede økonomiske krav for valgbarhet enn for stemmerett. I Norge har bestemmelser om stemmerett og valgbarhet fulgtes ad: Den som hadde stemmerett, kunne også stille til valg. Fra 1814 var dette grunnlovsfestet for riksvalg, og gjennom kommunelovene av 1837 ble samme prinsipp gjort gjeldende for lokalvalg. Stemmerettsreglene fra 1814 var altså knyttet til eiendom eller embete. Ettersom norske bønder for en stor del var selveiere og § 50 også inkluderte dem som leide matrikulert jord, betydde det at en forholdsvis stor del av den mannlige befolkningen hadde stemmerett – i den unge norske staten mellom 40 og 45 %.4 Generell utvikling av økonomi og næringsliv førte til at en synkende andel fylte de opprinnelige kravene. Fra 1884 ble stemmeretten regulert etter sensusprinsippet, nærmere bestemt slik at alle menn som betalte skatt av en viss inntekt, fikk adgang til å stemme. Det innebar ikke store endringer for landet sett under ett.5 I 1898 vedtok Stortinget allmenn statsborgerlig stemmerett for menn. Først mot slutten av 1800-tallet var tiden moden for debatt om kvinners stemmerett i den vestlige verden. Enkelte delstater i USA hadde tidlig gitt kvinner stemmerett på grunnlag av sensusprinsippet, men New Zealand var det første land i verden som innførte kvinnelig stemmerett uten begrensninger. Det skjedde i 1893. I europeisk sammenheng var Finland først ute; her ble allmenn stemmerett for begge kjønn innført i 1906. Deretter fulgte Norge med stortingsvedtaket av 1913. Danmark og Island ga kvinnene full stemmerett i 1915, Sverige i 1921 og Storbritannia i 1928. I de fleste vesteuropeiske land var kampen for kvinners stemmerett sluttført før 1940.

«Kvinnesak» og stemmerett John Stuart Mill (1806–73) var ikke den første som tok opp spørsmålet om kvinners rettigheter, men hans verk The Subjection of Women, utgitt 1869, provoserte og inspirerte til debatt på tvers av landegrenser. I USA var kampen mot slaveriet blitt en vekker også i spørsmål som gjaldt kjønnsbasert diskriminering, og et amerikansk initiativ for å skape et internasjonalt forum for kvinnefrigjøring i 1888 ga inspirasjon til grupper som var i ferd med å organisere seg i en rekke land.6 1800-tallets «kvinnesak» omfattet et bredt spekter av tema knyttet til kvinnens stilling i samfunnet. Den tidlige organiseringen var først og fremst opptatt av Engelske kvinner i bresjen for stemmerett. 9


rettigheter knyttet til økonomi, utdanning og yrkesliv; det tok tid før spørsmålet om stemmerett ga grunnlag for bred mobilisering.7 Da Norsk Kvinnesaksforening (NKF) ble stiftet i 1884 var formålet å arbeide for «at skaffe kvinden den hende tilkommende ret og plads i samfundet».8 Da spørsmålet om stemmerett seinere ble reist som egen kampsak, viste det seg vanskelig å samle medlemmene om noe felles program. Meningene var delte både når det gjaldt mål og strategi. Noen sa seg uenige i selve grunnkravet – de kunne ikke se at kvinner var tjent med å begi seg inn på den politiske arena. Andre, som støttet kravet om stemmerett, gikk inn for begrensninger i tråd med sensusprinsippet. Når det gjaldt strategi, gikk diskusjonen høyt om en burde gå inn for en trinnvis utvikling gjennom først å kreve stemmerett ved lokale valg, for så å gå videre med krav om statsborgerlig stemmerett. De djerveste gikk inn for straks å fremme krav om allmenn stemmerett både på lokalt nivå og ved stortingsvalg. Gina Krog (1847–1916), som i 1884 hadde vært med på å stifte NKF, tok allerede året etter initiativ til å få i stand en egen forening for stemmerettssaken. Som leder for den nystiftede Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) fremmet hun krav om stemmerett på like vilkår for begge kjønn. Ettersom gjeldende lov bygde på sensusprinsippet, ville dette innebære at kun bedrestilte kvinner fikk rett til å stemme. Til nå hadde stemmerettsspørsmålet mest vært en sak for radikale menn og kvinner med nære bånd til partiet Venstre. På 1890-tallet utfordret en gryende arbeiderbevegelse den borgerlige leiren ved å reise krav om allmenn stemmerett for begge kjønn.9 Også innenfor KSF gikk debatten om allmenn eller inntektsbegrenset stemmerett. Det var dessuten ulike syn på spørsmålet om en skulle kreve adgang til å stemme både ved kommunale og statsborgerlige valg. Et flertall av organisasjonens Gina Krog (1847–1916). medlemmer gikk inn for en trinnvis strategi: FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET Den politiske kampen for stemmerett skulle vinnes først på lokalt plan, så på riksplan. Både når det gjaldt lokalvalg og stortingsvalg mente man veien måtte gå via sensusordningen, altså i første omgang regulert ved inntektsbegrensning.10 Motsetningene var sterke innad i organisasjonen, og i februar 1898 brøt en radikal gruppe ut av KSF og stiftet Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF). Gina Krog var med i utbrytergruppen, men ledervervet ble overlatt til Fredrikke Marie Qvam (1843–1938). Den nye stemmerettsorganisasjonen ville arbeide for at kvinner skulle ha stemmerett på lik linje med menn. Da Stortinget i april samme år fattet vedtaket om allmenn mannlig stemmerett ved riksvalg, fulgte det av dette at LKSFs mål var stats10


borgerlig stemmerett, uavhengig av kjønn. Det lange navnet – Landskvinnestemmerettsforeningen – skulle også bære bud om at dette var en sammenslutning som ville legge vinn på å mobilisere langt ut over grensene for byborgerlige kretser.11 Bestemmelsene om statsborgerlig stemmerett var grunnlovsfestet, så endringsforslag måtte behandles etter prosedyrene for grunnlovsendring: Framsatt forslag behandles når et nytt storting er trådt sammen etter gjennomført valg; gyldig vedtak krever minst 2/3 flertall. Men bestemmelsene for kommunevalg inngikk i det alminnelige lovverket, der endringsforslag kunne behandles av sittende storting og vedtas med alminnelig flertall. Dette var også forhold som virket inn på stemmerettsforkjempernes valg av strategi. I siste fase var det LKSF som ble pådriver i kampen for kvinnenes stemmerett. Men Fredrikke Marie Qvam (1843–1938). politikk handler som kjent om ’det muliges kunst’, og det djerve målet om å vinne fram gjennom ett radikalt krav – formulert som like vilkår for begge kjønn – måtte vike for en mer behersket strategi. Den politiske seieren ble sikret steg for steg. Kvinner fikk inntektsbegrenset rett til å stemme ved lokalvalg i 1901 og ved riksvalg i 1907. I 1910 falt begrensningene ved lokalvalg. Så – i juni 1913 – gjennom grunnlovsvedtaket om allmenn stemmerett uavhengig av kjønn, ble grunnlaget lagt for et fullverdig demokrati i Norge.

Stortingsdebatten i 1890: Røster fra den sørlige landsdelen

Viggo Ullmann (1848–1910). FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET

Det var venstremannen Viggo Ullmann (1848– 1910) som i 1886 fremmet det første forslaget for Stortinget om kvinners stemmerett. Da forslaget kom opp til behandling i juni 1890, gikk konstitusjonskomitéens innstilling ut på at forslaget burde avvises. Et flertall på fem medlemmer framholdt at menn og kvinner av natur var grunnleggende ulike, at kvinner manglet evner og anlegg for å delta i det offentlige liv og at det ville være et brudd på «den Arbeidets rette Deling, som betinger al sund Samfundsudvikling» om de skulle oppfordres til å være «Mandens Konkurrent paa alle Livets Omraader».12 Et mindretall av komitéens medlemmer støttet forslaget. Etter en opphetet debatt med steile fronter falt forslaget om kvinners stemmerett med 70 mot 44 stemmer.13 11


Under denne første debatten om kvinners stemmerett, var Søren Jaabæk (1814–94) ennå tingmann for Lister og Mandals amt. Jaabæk, som tidligere hadde gjort en betydelig politisk innsats for å sikre kvinners økonomiske rettigheter,14 støttet nok også oppriktig kravet om kvinners stemmerett. Men først og fremst var han en ivrig forkjemper for allmenn mannlig stemmerett. Nå appellerte han taktisk til meningsfeller i denne saken ved å antyde at kvinner kunne bli viktige støttespillere: «Naar Kvinderne ser, at man vil støtte deres Krav, vil de yde megen Hjælp i den Retning, saa man kan have saa meget desto større Haab om, at man kan faa frem, hvad man ønsker. Man kan efter min Mening faa baade god og sikker Hjælp til at faa frem almindelig Stemmeret, naar denne Sag nu er kommet ind.»15 Her sto nok Jaabæk på linje med det brede lag av venstremenn. Viggo Ullmann, som agiterte for at Venstre skulle programfeste kvinners stemmerett, skal ha sukket over at det ikke var «ørens lyd» å få for kvinnekravet, så lenge en ennå måtte kjempe for allmenn mannlig stemmerett.16 Men det var den konservative representanten Johan Christian Heuch (1838–1904) som sto for de mest minneverdige uttalelsene i denne stortingsdebatten. Heuch, som året i forveien var utnevnt til biskop i Kristiansand stift, møtte på tinget som suppleant for Kristiania valgkrets.17 Hans heftige motstand mot kvinners stemmerett hadde utspring i et kristen-konservativt syn på kjønnsroller, der kvinnens underordning under mannen inngikk som grunnleggende vilkår for et stabilt familie- og samfunnsliv. Å gi kvinnen stemmerett ville føre til «hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og deraf uundgaaelig følgende Sædernes Forfald» – ja, samfunnet ville bli rystet i sine grunnvoller, «Syndfloden vil komme»!18 Heuchs spissformuleringer er hyppig sitert Biskop Johan Christian Heuch og oppfattes i ettertid som ganske patetiske (1838–1904). FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET uttrykk for bakstrev. Men med sin arroganse og sin dårlig tilslørte kvinneforakt vakte han forundring og forbitrelse også i sin samtid. Der Viggo Ullmann oppfordret stortingsmennene til å tenke på sine mødre, sine hustruer og døtre, og spørre seg selv om ikke de var fornuftige mennesker som fortjente stemmerett, parerte biskop Heuch med følgende eksempel fra sin nære familie: 12


«Nu vel, mine Herrer, tænker paa dette, at det havde været Eders Moder, som i Kraft af Stemmeret og Valgret havde deltaget her i Storthinget igaar i Debatten om Konsulaternes Aflønning. Tænker Eder den ærverdige med sin stakkels Fistelstemme udbrede sig med al den Iver og Fanatisme, som let griber Kvinden, om hvorvidt det var rimeligt at beholde Konsulaterne i Wien og Rom! Er jeg den eneste, som vilde have flyet i Rædsel fra Salen….?»19 Forkjemperne for kvinners stemmerett var nok forberedt på å tape avstemningen, men flere av dem oppfattet motstandernes argumentasjon som så forstokket, at den utilsiktet ville gi ja-siden dyrebare poeng. «Sagens venner blev i mere og mere straalende humør, jo længere det led udover i debatten», bemerket Gina Krog i kvinnebevegelsens tidsskrift, Nylænde, der innleggene i stortingsdebatten gikk som føljetong utover sommeren og høsten 1890.20 – «Aldri hev eg haurt kvinna so svivyrd», skrev en innsender etter at Heuchs innlegg var kommet på trykk.21 Og flere stortingsrepresentanter som tvilte seg fram til et standpunkt, skal ha gitt uttrykk for at Heuchs innlegg hjalp dem til å bestemme seg – De ble rett og slett provosert til å støtte forslaget om kvinners stemmerett.22 Argumenter om at kvinner manglet forutsetninger for å delta i det offentlige liv, ble gjentatt i etterfølgende debatter på 1890-tallet, om enn i mer neddempet form. I tillegg pekte motstanderne gjerne på at spørsmålet om kvinners stemmerett hadde lite for seg så lenge saken så ut til å ha svak oppslutning også i den kvinnelige delen av befolkningen.23 Frontene i debatten fulgte i hovedtrekk partiskillet mellom Høyre og Venstre. Etter splittelsen av Venstre inntok Moderate Venstre en mer konservativ posisjon, mens Rene Venstre førte en stadig mer progressiv linje.24

Initiativ i Kristiansand Til nå har vi hatt lite å bygge på når det gjelder kunnskap om tidlig engasjement for stemmerettssaken i den sørlige landsdelen. Dette har Roger Tronstad bidratt til å bøte på gjennom to artikler i dette jubileumsskriftet. Han er også ansvarlig for nettutstillingen som Statsarkivet (SAK) har opprettet i tilknytning til stemmerettsjubileet, et tiltak som åpner for innblikk i interessant kildemateriale. Her får vi bl. a. vite litt om hvordan Gina Krogs pådriv for å få i stand lokale kvinnestemmerettsforeninger ble fulgt opp i Kristiansand. En gruppe samfunnsengasjerte kvinner tok i april 1896 initiativ til å stifte en forening. De hadde i utgangspunktet noe ulikt syn på hva slags forening dette skulle være, og vek tilbake både for å flagge «kvinnesak» og stemmerett. Men et forum for debatt ville de gjerne støtte, og Diskusjonsforeningen ble grunnlagt.25 Det første møtet ble holdt en lørdag kveld, og tema for møtet var kvinners stemmerett. Spørsmålet ble belyst gjennom flere foredrag, etterfulgt av debatt. Allerede denne første møtekvelden tegnet ca. 60 kvinner seg som medlemmer. Også ved seinere samlinger var kjønnsrolleproblematikk oppe til debatt. Det var nok ikke uten grunn initiativtakerne hadde kviet seg for å gå sterkt ut med likestillingsspørsmål – byens borgere lyttet ikke gjerne til slikt snakk. I en sangtekst som ble skrevet til en fest i Diskusjonsforeningen i 1898, er dette kommentert slik: 13


At første møde gjaldt Stemmeret, Det fik bestyrelsen føle «Er kvinden virkelig blet saa slet» – De mænd begyndte at brøle!26 I styret for Diskusjonsforeningen satt bl.a. Andrea Hoch, Anna Jensen, Ida Henriksen og Marie Beer. Alle disse var med blant de første kvinnene som i 1901 ble valgt inn i bystyret for Kristiansand.27 Andrea Hoch (1857–1936) trer fram som en dame med et særlig samfunnsengasjement. Hun var født i Kristiania, fikk utdannelse og kom i 1878 til Kristiansand, hvor hun hadde fått ansettelse som lærerinne i folkeskolen. I 1897 var hun med på å stifte Kristiansand krets av Norske Kvinners Sanitetsforening. Her var hun med i styret og innehadde i lange perioder leder- eller nestledervervet. I en årrekke satt hun også i bystyret, først for Venstre, seinere som representant for Kristiansands liberale velgerforening.28

Kvinneaksjonen i 1905 – en brekkstang for stemmeretten Stortingets vedtak av 7. juni 1905 om å tre ut av unionen med Sverige, ble 13. august samme år lagt ut til folkeavstemning. Den norske grunnloven inneholdt ikke – og inneholder heller ikke i dag – uttrykkelige bestemmelser om folkeavstemning. Det var derfor ikke gitt at regler som gjaldt deltakelse ved stortingsvalg, satte grenser når folket nå for første gang skulle bli hørt gjennom referendum. Gjennom de siste 10–15 år hadde norske kvinner dessuten fått rett til å delta i lokale beslutningsprosesser på felt som undervisning, alkoholpolitikk og sosial omsorg.29 Mot denne bakgrunnen mente ledende forkjempere for kvinners stemmerett det var betimelig å stille spørsmål ved at folkeavstemningen i 1905 så selvfølgelig skulle være forbeholdt menn. Allerede 28. juli, samme dag som Stortinget hadde fattet vedtak om folkeavstemning, fikk forsamlingen en henvendelse fra Fredrikke Marie Qvam med krav om at også kvinnene måtte få stemme. Kravet ble kontant avvist i Stortinget. Den offisielle begrunnelsen var først og fremst knyttet til praktiske forhold: En hadde for kort tid på seg til å få apparatet på plass, gyldige manntallslister fantes bare for menn osv. På Flekkefjord Bymuseum henger en I tillegg var det nok grunn til å frykte at et omfane med innskriften «Almindelig Stem- stridt tema som kvinners politiske rettigheter, meret for Kvinder». Flekkefjord Kvindekunne forskyve fokus og komme i veien for den sagsforening ble stiftet i 1893 og denne breie mobilisering av stemmeberettigede menn stemmerettsfanen ble første gang brukt som Stortinget nå trengte.30 i 17. mai-toget i 1899. 14


Idéen om at kvinner kunne gi sitt syn til kjenne gjennom underskriftslister, ble heftig diskutert blant lederne i kvinneorganisasjonene. Det var saktens grunner til å nøle. En hadde ikke mye tid å områ seg på. Det var dessuten seinsommer med onnetid i jordbruket og travle dager for husmødre som skulle ta vare på bærhøsten og ellers sørge for matauk til sine. Blant borgerskapets kvinner ville mange være bortreist på ferie. Hvem skulle organisere dette – og hvordan? Skulle en underskriftskampanje ha noe for seg, måtte den vise at kvinnene virkelig stilte opp. En mislykket aksjon var verre enn ingen aksjon, ble det hevdet.30 Som leder av Norske kvinners nasjonalråd, opprettet i 1904, gikk Gina Krog i gang med å samle underskrifter fra foreninger tilsluttet de store kvinneorganisasjonene. Lederen i LKSF, Fredrikke Marie Qvam, hadde i tillegg en organisatorisk plattform i Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet 1896. Med utgangspunkt i disse to organisasjonene ble arbeidet med å samle individuelle underskrifter satt i gang. Det var en mektig utfordring. Styret i LKSF sørget for at følgende opprop ble trykt i aviser over hele landet: «Norske kvinder ønsker herved at føie sit JA til de mænds, der har ret til at deltage i folkeafstemningen 13de august, idet de med dyb overbevisning er med paa at slaa ring om 7de-juni-beslutningen.» Og idéen fenget! I tillegg til innsatsen fra lokale foreninger må aksjonen ha vært gjennomført med frivillig bistand fra et overveldende antall grupper og enkeltpersoner. Sett i lys av samtidens muligheter for kommunikasjon blir innsatsen desto mer imponerende. Lokale aksjonister fulgte oppfordringen om å legge ut lister der folk ferdedes – på postkontoret, på telefonsentralen, i butikken eller hos landhandleren. Utover bygdene ble nok underskriftene framfor alt samlet ved møysommelig dør-til-dør-aksjon.32 Ingeborg Fløystad gir et bilde av hvordan underskriftsaksjonen ble gjennomført på Agder. I Grimstad, Arendal, Kristiansand, Mandal, Farsund og Flekkefjord fantes det kvinnestemmerettsforeninger, de fleste av dem var tilknyttet LKSF. To steder, i Mandal og Kristiansand, fantes det i tillegg lokale sanitetsforeninger.33 Fløystad framhever dessuten den store innsatsen lærere av begge kjønn la ned for å skaffe underskrifter i sine lokalsamfunn. Landsdelens aviser trykket oppropet fra styret i LKSF og opplyste om hvor underskriftslister var lagt ut – i avisredaksjoner, i forretninger, på hoteller og kaféer osv.34 Og oppfinnsomheten var stor. Det gjaldt å finne egnede steder i det enkelte lokalsamfunn der så mange som mulig kunne få tilgang: I RandeFra stortingsvalget i 1909. Muligens i Drammen. sund kunne en skrive under på meieriet, Ved dette valget kunne kvinner fra borgerskapet i Øyestad var lister lagt ut på bede- og middelklassen avgi stemme for første gang. huset.35 FOTO: ANDERS BEER WILSE 15


Stortinget fikk massiv støtte gjennom folkeavstemningen 13. august 1905. I alt 368.208 menn støttet 7. juni-vedtaket, kun 184 nei-stemmer ble talt opp. Det endelige utfallet av kvinnenes aksjon viste støtte fra i alt 279.878 kvinner – som altså ikke hadde stemmerett. 27.485 av underskriftene var innsamlet i de to sørligste amtene; 11.622 i Nedenes og 15.863 i Lister og Mandals amt.36 Som mennenes folkeavstemning, var også kvinnenes aksjon patriotisk begrunnet – det gjaldt støtte til landets politiske myndigheter i en krisesituasjon. Men Jørgen Løvland, som i august 1905 var fungerende statsminister, grep et poeng de kvinnepolitiske lederne hadde planer om å utnytte, da han ytret at kvinnenes aksjon også ville bidra til at de vant fram med sine krav om stemmerett.37 Nasjonalisme har mange ansikter. I historisk perspektiv har nasjonalistisk propaganda tjent imperialisme og fremmedhat, men også bidratt til å fremme liberalisering og demokrati. Når det gjelder utvikling mot allmenn stemmerett, er det interessant å merke seg at Finland var det første landet i Europa som ga lik stemmerett til begge kjønn. Dette skjedde i 1906, i en tid da landets kvinnebevegelse var aktiv innenfor en nasjonal reisning mot russisk overherredømme.38 Historikere har framholdt at kvinneaksjonen i 1905 ga et betydelig pådriv i kampen for allmenn stemmerett i Norge.39 Lederne for aksjonen agiterte helhjertet for «fædrelandskjærlighed», men viste samtidig at kvinner ville ta politisk ansvar på linje med menn.

Debatten i 1907 Underskriftsaksjonen i 1905 gjorde de gamle argumentene om kvinners manglende interesse for politikk til skamme. Det skulle ennå gå år, men etter iherdig innsats fra begge de borgerlige stemmerettsforeningene og med solid støtte fra Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon, ble kampen for fulle statsborgerlige rettigheter ført videre.40 Inntektsbegrenset rett for kvinner til å stemme ved lokalvalg (fra 1901) ble i 1907 fulgt opp med grunnlovsvedtak om tilsvarende rettigheter ved riksvalg. Dermed var kjønnsbarrieren for alvor brutt: Statsborgerlige rettigheter skulle ikke lenger være forbeholdt menn. Debatten forut for grunnlovsvedtaket i 1907 speiler i hovedtrekk frontene fra den første debatten om kvinners stemmerett i 1890.41 Men nå var motstanderne få og motargumentene mer falmet i fargen. Veterinær Ole Olsen Malm (1854–1917), konservativ representant for Samlingspartiet, Kristiania, tok riktig nok i så det monnet. Han sto ikke tilbake for biskop Heuch 17 år tidligere, når det gjaldt advarsler mot å vedta en lov som uvegerlig måtte føre til nasjonens undergang: «Hvorledes man end anskuer kvindens stilling og rettigheder, saa kan det dog ikke negtes, at en adgang og forpligtelse for hende til at deltage i det offentlige liv maa være en sprængkile i familietræet. En grundlovsbestemmelse om valgret for kvinder er en underminering af familiens grundvold, et indgreb i mandens ret til at kræve, at hans hustru skal leve i og for hjemmet og en voldshandling mod børnene …»42 I sin argumentasjon for konservative kjønnsroller kom representanten Malm også med sterke utfall mot stemmerettsforkjemperne: Kvinner var ikke i stand til å ha noen selvstendig oppfatning av politikk, mente han å vite. Han ville dessuten minne forsamlingen 16


om at det først og fremst var i byene kvinnesaksbevegelsen hadde oppslutning – «Der skriger de op, saa de indbilder sig selv og enkelte andre, at de repræsenterer en verdensopinion»! Sluttsatsen i innlegget hans fikk form av et nesten desperat rop om å snu før det var for sent: «Det er ikke uden grund, at klartskuende mænd i kvindebevægelsen ser et memento, mori for samfundet og mener i kvindesagens støi at høre aadselbillens gnaven paa samfundslegemet. Og kvindebevægelsen er jo i virkeligheden et sygdomstegn, et symptom paa samfundets opløsning. Et kvindesagsfolk vil uvægerlig synke i folketal, tabe i national kraft og miste sin anseelse blant nationerne. At give kvinderne stemmeret og valgbarhed og gjennemføre dette system i praksis efter dets konsekvenser vil simpelthen være at begaa nationalt selvmord»43 I debatten som nå fulgte, var det en venstremann fra Listerbenken som leverte de sterkeste argumentene for kvinners stemmerett. Aasulv Bryggesaa (1856–1922) kunne dessuten tale med den tyngde han hadde i kraft av vervet som sekretær og ordfører for stortingets konstitusjonskomité. Sammen med Christian Holtermann Knudsen (1845– 1929) fra Arbeiderpartiet og Johan Castberg (1862–1926) fra Arbeiderdemokratene førte han en argumentasjon som slo bunnen ut av motstandernes advarsler. Malms synspunkt ble avvist som foreldet tankegods.44 Bryggesaa talte sindig og tok utgangspunkt i erkjennelsen av at samfunnet var endret over tid: «Jeg mener, at livet selv har vist, at kvinder har rigtig gode anlæg for det offentlige liv […] Mændene tog styret i den tid, da den brutale magt var den afgjørende, og under det styre blev kvindernes anlæg for det offentlige liv helt og holdent holdt nede. […] kvinderne blev oplært og opdraget slig, at de selv tabte troen paa, at de havde slige anlæg. Men da saa livet og udviklingen førte til, at tusender og atter tusender af kvinder maatte staa paa egne ben og sørge for sig selv, da saa de selv, at deres gamle tro var falsk; de saa, de havde evner og kræfter, som de ikke før havde drømt om, og de vilde bruge disse evner.»45 «Og hvorledes staar vi idag?» fortsatte Bryggesaa. Han ga selv svar: Det fins statistikk som viser at et flertall av norske kvinner tilhører «den erhvervende klasse» og at mange kvinner driver selvstendig næringsvirksomhet: «I intelligens og aandsudvikling staar kvinderne fuldstændig ved siden af mændene. Kvinderne har kanske særlige anlæg for de sider af det offentlige liv, som mændene er mindst skikket for. Men just derfor vil samfundet tjene paa at faa ogsaa kvinderne med i arbeidet. Skal vi saa, Aasulv Bryggesaa (1856–1922) var naar de kommer og beder om stemmeret, sætte sentral i kampen for kvinnelig stemmerett. FOTO: BYMUSÉET I BERGEN os imod det længere?»46 17


Også denne gangen ble det en lang debatt, og mange ga uttrykk for forbehold. Flertallet var ennå ikke rede til å gå lenger enn stemmerett med inntektsbegrensning, men nå var betenkelighetene helst knyttet til spørsmålet om framdrift i saken.47 Det lå i lufta at mange så dette som et avgjørende steg på veien videre mot allmenn stemmerett, uavhengig av kjønn.

Siste skanse: «Hvad nøler I efter?» I august 1911 var spørsmålet om kvinners statsborgerlige stemmerett atter oppe til debatt i Stortinget. Aasulv Bryggesaa, som nå var formann i konstitusjonskomitéen, ga klart til kjenne at han mente tiden var mer enn moden for å ta det siste steget mot fullt demokrati: «… jeg finder i det hele tat ikke, at der er noget, som taler for en utsættelse nu. Jeg er tilbøielig til at spørge: Hvad nøler I efter?»48 Men heller ikke denne gangen oppnådde forslaget om endring det 2/3 flertall som måtte til for å få igjennom en endring i Grunnloven: Forslaget falt med 47 mot 73 stemmer. Ved neste korsvei, i juni 1913, var stemningen endelig snudd. Nå forelå i alt fem forslag til endring i § 50, alle så godt som likelydende i formuleringen som gjaldt likestilling: Norske borgere skulle omfatte både menn og kvinner. I konstitusjonskomitéens innstilling kan vi lese: «Man er nu her i landet kommet derhen, at alle partier ifølge sine valgprogrammer er enige om, at kommunal og statsborgerlig stemmeret er en ret, som like fuldt tilkommer kvinden som manden, og at denne ret – enkelte indskrænkninger endnu undtat – maa være almindelig saavel for kvinder som mænd ved opnaaelsen av en viss alder.»49 De få begrensninger som ennå skulle gjelde, var bortfall av stemmerett for dem som mottok fattigstøtte og for visse grupper straffedømte. Dette var unntak som også lå inne i vedtaket om allmenn stemmerett for menn fra 1898. Nå ble disse bestemmelsene altså bekreftet, men uten skille mellom kjønn. Det som nå kompliserte saksgangen, var at spørsmålet om å endre aldersgrense i seinere år var blitt koplet til spørsmålet om kjønnsmessig likestilling i § 50. To av de fem forslagene som ble lagt fram for avstemning i Stortinget i 1913, innebar senkning av aldersgrensen fra 25 til 21 år. Konstitusjonskomitéen frarådde at disse forslagene ble bifalt og fikk støtte for dette gjennom votering. Så gjensto spørsmålet om allmenn stemmerett, i begrepets fulle betydning. De tre forslagene som nå gjensto, var i bunn og grunn like. Konstitusjonskomitéen foreslo derfor å stemme over ett av dem, og valget falt på det forslaget som var framsatt av styret for Landskvinnestemmerettsforeningen. Det lød som følger: «Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.» At nettopp dette forslaget ble valgt blant de tre som var aktuelle, kan vi se som en honnør til LKSF, organisasjonen som gang på gang hadde oversendt Stortinget sine 18


forslag om stemmerett på like vilkår for kvinner og menn – og tapt. Nå var seieren endelig innen rekkevidde. Men når forslag skulle fremmes for nasjonalforsamlingen, måtte det skje etter formelle prosedyrer. Forkjemperne for kvinners stemmerett hadde lang erfaring som lobbyister, særlig overfor venstretingmenn. Da det første forslaget ble fremmet i 1886, var det Viggo Ullmann som tok saken til tinget. Nå, i siste fase av kampen, var det Aasulv Bryggesaa aktivistene helst satte sin lit til. Ved siden av Fredrikke Qvam er det ham historikeren Wilhelm Keilhau framhever i en kort omtale av saken: «To navn må nevnes i forbindelse med seiren for kvinnestemmeretten: Fru Qvam, som med fremragende dyktighet organiserte bevegelsen utover landet, og Bryggesaa, som i egenskap av konstitusjonskomitéens formann loset forslagene frem forbi alle formelle skjær, og som fikk flertallet av bøndene med på reformkravene.»50 Bryggesaa hadde virkelig satt kreftene inn for kvinners stemmerett, både ved lokalvalg og riksvalg. Da han sto framfor det siste slaget, hadde han hentet støtte i gode navn fra sin egen landsdel. LKSFs forslag var fremmet for Stortinget av Aasulv Bryggesaa, Nils Djuvik, Tomas Torsvik og O.A. Eftestøl. De tre først nevnte var venstremenn fra Lister og Mandals amt; Bryggesaa var valgt inn som fast representant, Djuvik og Torsvik hadde møtt som suppleanter. Eftestøl var også vestegde, oppvokst i Fjotland, men bosatt på Østlandet. Nå stilte han som tingmann for Arbeiderdemokratene, Hedemarkens amt.51 Før vi heiser flagget for egdenes innsats, må vi i edruelighetens navn minne om at det på dette tidspunktet knapt fantes motstandere igjen som hadde makt til å påvirke sakens utfall. I konstitusjonskomitéens innstilling heter det bl.a.: «Under de senere drøftelser av spørsmaalet om utvidelse av stemmeretten for kvinder til almindelig som for mænd har det fra alle sider saagodtsom enstemmig været erkjendt, at dette ikke er et spørsmaal, om utvidelse bør gjennemføres, men om n a a r utvidelsen bør gjennemføres.»52 Mot denne bakgrunnen ser det vel mer ut som om egdene fikk ta sjarmøretappen. Det dreier seg like fullt om menn med et dypt samfunnsengasjement og en sterk reformvilje, også i likestillingsspørsmål. De trer fram som representanter for en tidstypisk folkelig elite: Bondesønner som ble lærere og som viet mye av sin tid til folkeopplysning og reformpolitikk. Aasulv Bryggesaas navn er skrevet inn i rikshistorien. Han møtte på Stortinget fra 1900 og markerte seg gjennom en rekke rikspolitiske saker. 1913–15 var han statsråd i Gunnar Knudsens andre regjering, med ansvar for Kirke- og undervisningsdepartementet. Olav Andreas Eftestøl (1863-1930) hadde solid erfaring fra lokalpolitikken da han ble valgt inn på Stortinget i 1906. Med yrkesbakgrunn bl.a. som styrer av Elverum seminar og seinere som skoledirektør i Hamar stift, viste han særlig sitt engasjement i skole- og utdanningsspørsmål. Nils Andreas Aanensen Djuvik (1859–1929) var lærer og gardbruker fra Nes herred ved Flekkefjord. Tomas Torsvik (1862–1944) hadde i yngre år ledet en grundtvigiansk folkehøgskole – først i Randesund, seinere på Lista. I ettertid er han nok mest kjent som profilert redaktør av avisen Fædrelandsvennen i tidsrommet 1911–28.53 19


Til ettertanke Når vi ser tilbake på den politiske striden om kvinners stemmerett, er vi preget av det som i vår tid er allment godtatte synsmåter. Da er det lett å dra på smilebåndet av foreldede forestillinger og utdatert skremselspropaganda. For kvinner fikk stemmerett, i land etter land – og verden gikk ikke under. Det skulle rett nok ta tid før kvinnene for alvor tok i bruk sine statsborgerlige rettigheter og selv våget seg ut på den politiske arena – slik det også tok tid før mannlig stemmerett ga utslag i bred folkelig representasjon. Men stadig oftere fikk vi se dyktige kvinner gjøre seg gjeldende i framstående politiske verv både på lokalt og nasjonalt nivå i Norge, etter hvert også på et internasjonalt plan. Så la oss ved hundreårsminnet for stortingsvedtaket i 1913 hedre dem som kjempet fram allmenn stemmerett. Tåler vi også å bli minnet om at forkjempernes argumentasjon kan skurre mot det vi i dag oppfatter som god likestillingspolitikk? Under stortingsdebatten i 1911 var Høyre endelig kommet på banen med støtte i stemmerettsaken. Representanten Fredrik Stang fra Kristiania ville peke på at kvinner hadde særlige kvaliteter framfor menn – i hans utlegning trer de fram som nesten overjordisk edle vesener: «Og skulde det ikke være en vinding for os, om vi i det offentlige liv fik hele den varme, rene og sterke følelse, som kvinden repræsenterer: Skulde ikke ogsaa her i det offentlige liv den varme, den religiøse følelse, den moralske renhed, vi alle erkjender, kvinden har fremfor os, skulde den ikke ogsaa her være paa sin plads?»54 Og vår helt Aasulv Bryggesaa, han hadde noen beroligende ord til stortingsmenn som fryktet at kvinnene nå ville kaste kjøkkenforkleet, snu ryggen til mann og barn og hodeløst begi seg ut på politiske eventyr. Så galt kunne det ikke gå, mente Bryggesaa, for kvinnene ville kjenne sine begrensninger – de ville bruke fornuften og stemme på menn: «… baade de kommunale valg og de statsborgerlige valg viser, at kvinderne har set og kjendt sin begrænsning; de har visst at indrette sig paa en ganske fornuftig maate. Man kunde ha fryktet for, at de muligens vilde ha kommet til at stille krav om selv at bli med i kommunestyrer og i denne forsamling i en større udstrækning, end tilfældet har været. Men erfaringen har vist, at de paa en ganske fornuftig og rimelig maate har visst at begrænse sine krav. Det synes jeg er et av de mest talende vidnesbyrd for, at man med tryghet og ganske rolig kan gaa til […] at la samtlige disse kvinder blive stemmeberettigede.»55 Slik kunne en radikal venstremann argumentere for hundre år siden. Politisk korrekt? Ja, langt på vei – for sin tid…

20


Forkortelser brukt i tekst og noteapparat NKF KSF LKSF SAK SSB

Norsk kvinnesaksforening Kvinnestemmerettsforeningen Landskvinnestemmerettsforeningen Statsarkivet i Kristiansand Statistisk sentralbyrås

Kilder og litteratur Agerholt, Anna Caspari: Den norske kvinnebevegelsens historie, Oslo 1937. Blom, Ida: «The Struggle for Women’s Suffrage in Norway, 1885–1913», i Scandinavian Journal of History nr. 5-1980. Blom, Ida: «Structures and Agency: a transnational comparison of the struggle for women’s suffrage in the Nordic countries during the long 19th century», i Scandinavian Journal of History nr.5-2012. Fløystad, Ingeborg: «’… at være med blandt landets borgere’. Agderkvinnene og unionsoppløsningen», i Agder Historielags Årsskrift nr. 81, 2005 (Fløystad 2005-I). Fløystad, Ingeborg: «1905 og kvinnene i Nedenes amt» i Aust-Agder Arv 2005 (Fløystad 2005-II). Gamme, Anne: «Mandstemmer har vi saa evigt nok af fra før». Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge i perioden 1898 – 1913, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2001. Hagemann, Gro: «To become a Political Subject: Enfranchisement of Women in Norway», i Sulkunen, Irma, Seija-Leena Nevala-Nurmi og Pirjo Markkola: Suffrage, Gender and Citizenship: Internationl Perspectives on Parliamentary Reforms, Newcastle 2009. Keilhau, Wilhelm: Det norske folks liv og historie gjennem tidene. Tidsrummet fra omkring 1875 til omkring 1920. Oslo 1935. Kolstad, Eva (red.): Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om stemmerett for kvinner, 17. mai 1814-11. juni 1913. Oslo 1963. Mjeldheim, Leiv: Folkerørsla som vart parti. Venstre frå 1880-åra til 1905. Oslo 1984. Moksnes, Aslaug: Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo 1984. Nerbøvik, Jostein: Norsk historie 1860–1914. Oslo1999. Rosenvold, Arne: «Randesund og 1905», i Randesund historielags årsskrift 2005. Sulkunen, Irma: «Suffrage, Nation and Citizenship – the Finnish Case in an International Context», i Sulkunen, Irma, Seija-Leena Nevala-Nurmi og Pirjo Markkola: Suffrage, Gender and Citizenship: Internationl Perspectives on Parliamentary Reforms, Newcastle 2009. Sødal, Helje Kringlebotn: «Mod Strømmen» – I tiden. J.C. Heuch og kulturen. Ph.D.-avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet 2008. Thue, Inger Johanne: Kvinnestemmerettsdebattene i Stortinget1890–1913. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1972. Aasland, Tertit: «Kvinner i Stortinget», i Kaartvedt, Alf, Rolf Danielsen og Tim Greve (red.): Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. IV. Oslo 1964.

Nettsteder: Lokalhistoriewiki: «De hundre første kvinnelige kommunestyrerepresentantene» http://lokalhistoriewiki.no/index.php/De_100_f%C3%B8rste_kvinner_i_kommunestyrene Regjeringen.no – Stemmerettsjubileet, «Fakta og historie»: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/kampanjer/allmenn-stemmerett/fakta-oghistorie/roysterett-for-menn-1814-1898/roysterett-for-menn-kjelder-og-lesetips.html?id=653642 (lest juni 2012). Elektronisk versjon av Kolstad (red.) 1963: http://www.stortinget.no/Global/pdf/Diverse/Stemmerett%20for%20kvinner_hefte_1963_III.pdf Statistisk sentralbyrå (SSB): «Stemmerett og utvikling av demokrati i Norge»: http://www.ssb.no/magasinet/blandet/stemrett_valg.pdf (lest august 2012). Statsarkivet i Kristiansand (SAK), nettutstillingen «Kvinners stemmerett» http://www.arkivverket.no/arkivverket/Arkivverket/Kristiansand/Nettutstillinger/Kvinners-stemmerett (lest august 2012).

21


Referanser Konstitusjonskomitéens innstilling 1818, her gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.5 f. Samme sted, sitat s.6. 3 Uttrykket «massenes tyranni» blir gjerne tilskrevet den konservative samfunnsfilosofen Edmund Burke (1729–97). 4 Ulike historieverk oppgir noe ulik prosentandel. Høyeste angivelse er 45 % (se f.eks. Nerbøvik 1999, s.132). 5 SSBs nettside «Stemmerett…» (for full ref. se under Kilder og litteratur). 6 Moksnes 1984 s.147, 156 og 220 f. 7 Agerholt 1937, s.69 ff, Moksnes 1984 s. 55 ff, 95f. og 171 ff. 8 Her etter Moksnes 1984, s.45. 9 Agerholt 1937, s.178 ff, Moksnes 1984. s.236 ff. 10 Agerholt 1937, s.203 ff, Moksnes 1984, s.199 ff. 11 Agerholt 1937, s.218, Moksnes 1984 s.171 ff. og 199 ff. 12 Stortingets konstitusjonskomité 1890, flertallets innstilling, her etter Kolstad (red.) 1963, s.12. 13 Kolstad (red.) 1963, s.38. 14 Refererer til prosessen som førte fram til lov om gifte kvinners eiendomsrett i 1888 (Hagemann 2009). 15 Sitert etter Kolstad (red.) 1963, s.36. 16 Mjeldheim 1984, s.342. 17 Sødal 2008, s.158. 18 Sitert etter Kolstad (red.) 1963, s.30 og 32. 19 Sitert etter Kolstad (red.) 1963, s.32. 20 Moksnes 1984, s.187 f, sitat s.180. 21 Her etter Sødal 2008, s.170. 22 Sødal 2008, s.177 f. 23 Blom 1980, Hagemann 2009. 24 Mjeldheim 1984, s.232 ff. 25 SAKs nettutstilling «Kvinners stemmerett « (for full ref. se under Kilder og litteratur). 26 SAKs nettutstilling «Kvinners stemmerett «: Andrea Hoch (for full ref. se under Kilder og litteratur). 27 Lokalhistoriewiki: « De hundre første …» (for full ref. se under Kilder og litteratur). 28 SAKs nettutstilling «Kvinners stemmerett «: Andrea Hoch; Lokalhistoriewiki: «De hundre første …» (for fulle referanser, se under Kilder og litteratur). 29 Kvinners rettigheter i lokalpolitiske saker: Fra 1889 stemmerett og valgbarhet til skolestyret, fra 1896 til vergeråd og fra 1900 til fattigkommisjon. Fra 1894 rett til å delta i lokale folkeavstemninger om brennevinssalg, 30 Blom 1980, Moksnes 1984, s.243 ff. 31 Blom 1980, Moksnes 1984, s.243 ff. 32 Se for eksempel Blom 1980 og Moksnes 1984, s.243 ff. 33 Fløystad 2005-I. 34 Fløystad 2005-II. 35 Eksempler fra hhv. Rosenvold 2005 og Fløystad 2005-II. 36 Jfr. oversikt fra sekretæren i LKSF, datert 11.10.1905, gjengitt i Fløystad 2005-I, s.12. 37 Nettsted, regjeringen.no – stemmerettsjubileet (for full ref. se under Kilder og litteratur). 38 Sulkunen 2009, Blom 2012. 39 Blom 1980, Hagemann 2009. 40 Blom 1980 og 2012, Moksnes 1984, s.227 ff. 41 Thue 1972. 42 Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.101. Veterinærdirektør Ole Olsen Malm (1854–1917) representerte Samlingspartiet på Stortinget 1906–07. 43 Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.101. 44 Gamme 2001 s.110 ff. 45 Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.101 f. 46 Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.102. 47 Hagemann 2009. 1 2

22


Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.114. Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.118. 50 Keilhau 1935. 51 Oplysninger hentet fra diverse personal- og lokalhistoriske kilder. 52 Gjengitt etter Kolstad (red.) 1963, s.118. 53 Opplysninger hentet fra diverse personal- og lokalhistoriske kilder. 54 Gjengitt etter Aasland 1964, s. 321. 55 Gjengitt etter Aasland 1964, s. 322. 48 49

– Alltid med deg – Telefon 37 93 60 60

www.valle-sparebank.no

23


24


Den kulturelle revolusjonen Forutsetningen for demokratisering og stemmerett for alle1 Av May-Brith Ohman Nielsen

Demokratiseringsprosessen i Norge, mellom 1838 og 1913, omfattet blant annet lokalt selvstyre, en mengde foreningsdannelser og nasjonale organisasjoner, nye massemedier, de første politiske partier, innføring av parlamentarisme, demokratisering av viktige samfunnsinstitusjoner, stemmerettsutvidelser, økte borgerlige rettigheter for den enkelte, unionsoppløsning og til sist lik stemmerett og valgrett for begge kjønn. Demokratiseringen og kampen for kvinners stemmerett foregikk ikke i et kulturelt vakuum. Den kulturelle revolusjonen som også foregikk mellom 1840 og 1914 var en forutsetning for den demokratiske. Denne ga både menn og kvinner nye kunnskaper og nye horisonter omkring sine liv. Kvinners kamp for stemmerett handlet om det sterke samfunnsengasjementet som kom ut av denne nye kunnskapen og de nye horisontene. Stemmeretten var viktig for de mange fordi denne kunne brukes til å gjøre livet bedre, ikke bare for dem selv, men også for andre. Over alt i verden er demokratiseringsprosesser nært forbundet med økt opplysning, med land og lokalsamfunns utvikling innenfor skolegang og utdanning. Mer enn på noe annet område gjelder dette for kvinners rettigheter, sosiale deltakelse og samfunnsansvar. Over hele verden er det en nær forbindelse mellom kvinners posisjon og samfunnets- og kvinnenes eget utdanningsnivå. Det er også tydelig samsvar mellom kvinners utdanning og posisjon i samfunnet og landenes velstands- og velferdsnivå. Dette kan vi lære noe viktig av i dag i forhold til land og grupper som har utfordringer når det gjelder menneskerettigheter, demokrati, sosiale forhold og økonomisk utvikling. I denne artikkelen skal vi se på viktige forutsetninger for arbeidet for kvinnelig stemmerett i Norge. Det omfattet langt større og mer dyptgripende kulturelle forandringer enn vi gjerne tenker oss når vi bare studerer den rene, politiske stemmerettskampen frem mot 1913. En kort artikkel som dette vil selvfølgelig bare kunne gi smakebiter fra en omfattende historisk utvikling. Vi skal se på eksempler fra fem viktige områder: Skolegang og utdanning, foreninger og organisering, internasjonale impulser, fysisk bevegelse og bevegelsesfrihet og det å ha et samfunnsengasjement utover sin egen situasjon. Interesserte som vil lese mer om dette, eller mer om den allmenne historien omkring dette, hen25


vises til Norvegr – Norgeshistorie, bind 3, 1840–1914, og til litteraturlisten bakerst i denne artikkelen.2

Kunnskap, verdier og tenkemåter i endring Kultur er de tenkemåter, ideer og praksiser som former menneskelige samfunn, fellesskap og det enkelte mennesket. Samfunnsendringer og kulturelle endringer er uløselig bundet sammen. Kulturelle impulser sprer seg der mennesker møtes. Mellom 1840 og 1914 gikk denne kulturelle revolusjonen i Norge på noen områder ganske sakte og nesten umerkelig fra generasjon til generasjon. På andre områder gikk den i plutselige og raske omveltninger som skapte mye oppstuss. De kulturelle endringene var omfattende, og kunne ses på mange ulike områder. De mest markante trekkene finner vi igjen i lokalsamfunn over hele landet. Folkeveksten, flyttingen, oppløsning av gamle fellestun og framveksten av nye næringer og familiemønster gjorde at mennesker formet nye typer av fellesskap. De kulturelle endringene var sterkt påvirket av kommunikasjonsrevolusjonen. Kunnskaper, idéer, verdier og uttrykksformer ble utvekslet mellom bygder og byer, mellom landsdeler og over landegrensene. Menneskene i Norge fikk i denne perioden gradvis mer moderne livsholdninger. Stadig flere ønsket å forme sine egne liv, egne verdier og omgangsformer, innenfor de rammene samfunnet hadde satt for dem. Samtidig arbeidet også mange for å forandre selve rammene. De var pådrivere for kulturelle reformer. Det var en sterk vekselvirkning mellom mennesker og myndigheter: Nye holdninger, kunnskaper og praksiser i befolkningen påvirket myndighetenes politikk og lovgivning. Og nye lover og politikk påvirket menneskers mulighetsrom, deres tenkning og handlinger. Samtidig var andre kulturtrekk ganske så stabile. – Dette ser vi også på områder som gjelder kjønn og kvinners stilling og rettigheter.

Patriarkatet Patriarkatet var antageligvis det mest stabile kulturtrekket i hele denne perioden. Patriarkatet var en samfunnsform og en familieform. Faren var overhodet i den patriarkalske familien. Han bestemte. I siste ende hadde «Husfaderen» ansvaret både for barnas lydighet, og for at alle husholdets medlemmer var lydige, både mot ham og mot øvrighetene. En viktig side av patriarkatet var hustuktsretten. Loven gav husfaren rett og plikt til å tukte, også straffe korporlig, alle som tilhørte hans huslyd. Han kunne etter eget skjønn tukte barn, kone, tjenestefolk eller andre underordnede. Innordnings- og lydighetskravet var dobbelt: Det enkelte mennesket måtte innordne seg etter samfunnets lover og normer. Gjorde de ikke det, var det husfarens ansvar å straffe dem for at de skulle lære. Men innenfor husholdet måtte enkeltmennesket også innordne seg de krav og forventninger som husfaren hadde til dem. Dette familiemønsteret rådet i ulike gradsvarianter i Norge gjennom hele 1800-tallet og frem til omkring 1970-årene. Patriarkatet fantes på alle nivå. Det var så allestedsnærværende at mange mennesker lenge oppfattet det ikke bare som et sett ideer og en samfunnsorden, men som en del av selve naturens orden. Noen mente til og med det var Guds orden. Historien viser at når kulturelle fenomener kommer dit at de blir oppfattet som «naturlige» eller til og med «gudegitte», da får de særlig lang levetid. 26


Den patriarkalske tenkningen om familien hadde opphav i forestillingen om at husfaren hersker over huslyden slik Gud styrer i den store verden, ja, at en familie og et hushold var noe mannen eide. «Far sjøl i stua og familiens hans» var samfunnets og myndighetenes oppfatning av hvordan samfunnets mindre enheter skulle være, et system for hvor i samfunnet det enkelte mennesket hørte til og «hadde sin Plads». Dette avspeilte seg tydelig i 1800tallets navneskikker. Jenter Patriarkatet var ikke bare en familienorm, det var et samfunnsog gutter fikk navn som sine system. fedres sønner og døtre: Inga Olsdatter, Astrid Gunnarsdatter og Nils Olsen og Anders Gunnarsen. Farsnavnet fortalte andre i lokalsamfunnet hvem de var. Som følge av den store folkeveksten og flyttingen fra midten av århundret, da stadig flere bosatte seg i byer og tettsteder, fantes det mange Ole’r og Gunnar’er, men kanskje ingen som kjente Nils Olsens far i hjembygda. Da var dette ikke lenger nok til å identifisere den enkelte. Omkring 1900 føyde stadig flere byfolk et gårdsnavn til farsnavnet, eller begynte å bruke patronymikonet som fast «familienavn» over flere generasjoner. Slik ble Olsen og Gunnarsen familienavn. Men gjennom hele 1800-tallet ble barn, gifte kvinner og enker ført inn i kirkebøkene som sine fedres eller ektemenns barn, koner eller enker. I byens borgerskap var det vanligste å omtale gifte kvinner som sine menns koner, både i tiltale, omtale og ved adressering av brev; som «Formandsskabet antar Slagter Andersens kone …» eller «Til fru tannlege Per Tønnessen». Selv på gravstøtter enkelte steder forekom det at gifte kvinner bare var oppført som «Hustru», uten spor av eget navn. I dette patriarkalske normsystemet var disse kvinnenes identitet å være sin manns hustru, intet annet. Patriarkatet var ikke bare en familienorm, det var et samfunnssystem. Etter de samme reglene var det også presten som styrte i menigheten, offiserene styrte på moen, fabrikkeieren på fabrikken, mesteren over lærlingene, kapteinen på skuta, læreren i skolestua og væreieren over fiskeværet. Mange tenkte at dette ikke kunne være annerledes, eller at det var rimelig. Gjennom hele 1800-tallet og til lenge etter 1914 var oppdragelsen i hjem og samfunn innrettet mot å styrke denne forståelsen av samfunnet, som system av ulike «husbonder» og «huslyder» som skulle være lydige mot sine foresatte. Skolen lærte barna gudfryktighet og lydighet mot foreldre og andre overordnede. Fra sist på 1800-tallet innskrenket Stortinget hustuktsreglene, etter at aviser og rettsapparat hadde behandlet en rekke eksempler på grov vold og mishandling, gjort under henvisning til hustuktsretten. Lovendringen bedret særlig forholdene for tjenestefolk og 27


andre ansatte som husbonden nå ikke lenger hadde rett til å straffe korporlig. Men menneskenes tankegang på slike områder forandret seg ikke over natten, og de samme holdningene fortsatte lenge å prege tankegangen langt ut på 1900-tallet.3 Når patriarkatet på 1800-tallet kunne fremstå som den eneste mulige måten å ordne samfunnet på, så skyldtes det også at kirken og foreldrene lenge hadde et kunnskapsmonopol: Frem til 1860-årene var det disse som i de aller fleste lokalsamfunn bestemte hva som var sann og nødvendig kunnskap for de unge – og hva som ikke var det, som var «usant» og «unødvendig». Slik var patriarkatet nærmest totalt, og gjennomsyret all kunnskap og tenkning som de unge vokste opp med. Avviklingen av dette kunnskapsmonopolet og de forandringene i skole og opplæring som kom med de nye skolelovene av 1849, og særlig lovene av 1860 og 1889, ble derfor svært viktige for den kulturelle omveltningen og moderniseringen av landet. Slik var de en forutsetning for demokratisering og innføring av stemmerett for alle. Flere av de store offentlige kulturdebatter i andre del av 1800-tallet forberedte disse endringene, mentalt og holdningsmessig. Debattene ble særlig reist av forfattere, dramatikere, malere og samfunnsforskere. Hvorfor disse spørsmålene vakte furore og så store følelser, kan bare forstås i lys av tidens grunnleggende, inngrodde patriarkalske tenkemåter. Mange fryktet at det ikke bare var deres egen posisjon, men hele samfunnsordningen som stod på spill når noen reiste kritiske eller «opprørske» spørsmål.

Kunnskapsmonopolet smuldrer Omkring 1840 fantes det tre hovedtyper av skoler i Norge. I mange byer fantes private latinskoler. Disse var for guttene i de velstående familiene, og foreldrene betalte skolepenger. Latinskolene ga guttene den faglige kunnskapen og kulturelle dannelsen som krevdes for videre studier ved universitetet og for senere arbeid i embetsverket. Hvis jentene fra disse familiene fikk noen utdanning, skjedde dette i all hovedsak ved litt privatundervisning i hjemmet, fordi det omkring 1840 ikke fantes tilsvarende skoler for jenter. Rundt 1850 kom de første private pikeskolene i hovedstaden. Alle byene hadde offentlige byskoler for barn fra familier som ikke hadde råd eller ønsket privatskoleplass. Flertallet av bybarna gikk her, både guttene og jentene. De offentlige byskolene hadde ofte kummerlige forhold: Trange lokaler, dårlig hygiene og luft, lite lys og knapt med utstyr. Lærerne her hadde omkring 1840 ingen utdanning i undervisning. I 1848 fastsatte en byskolelov minimumstiden til seks timer to dager i uken og fastslo elevtallet til omkring 60 elever i hver klasse. Fraværet i de offentlige byskolene var svært stort. I mange byer lå skulken rundt 40 prosent. Særlig jentene ble holdt hjemme for å gjøre husarbeid og passe mindre søsken. Byforeldre flest mente skole var mindre viktig i forhold til det å lære seg å arbeide og å tjene penger til familien. Foreldrenes motiver var ulike: For noen var det tvang av nød som holdt barna borte. Andre foreldre var fremmede for verdien av elementær opplæring og allmennkunnskap. Omgangsskolene på landsbygda var den tredje skoletypen. Siden de fleste bodde på bygdene, var det i denne skolen de fleste barna gikk, i fire uker hver vinter. Det var ikke mye. Men skulken i omgangsskolene var forholdsvis lav, fordi skolen kom til grenda på en tid av året da det var lite å gjøre i jordbruket. Omgangsskolene var gratis. Offentlig ansatte lærere gikk fra grend til grend og underviste barna, oftest på en gård som hadde 28


plass. Omgangsskolelærerne hadde lite utdanning, og dette preget undervisningen deres. Mange kunne bare lese, skrive og regne litt selv, og med svake fagkunnskaper fikk læreren lite autoritet. Jentene gjorde det gjerne bra i omgangsskolen, og var de fleste steder best blant konfirmantene. Leseog skriveferdighetene var derfor større blant jenter på bygdene enn i byene. Den generasjonen som ble voksen omkring 1880, levde innen helt andre kulturelle rammer enn genera- I de fem årene 1861–66 ble det bygd 900 nye skolehus utover sjonen av 1840. I de fleste i bygdene. lokalsamfunn var det kanskje skoleloven av 1860 som medførte den aller største endringen. Loven brøt ned mye av det kunnskapsmonopolet foreldre og kirke hadde hatt overfor barn og unge. Skoleloven av 1860 skapte mange og store forandringer i opplæringen av barn og unge og i det kunnskapsuniverset menneskene i Norge hadde. Så betydelige var endringene at i mange lokalsamfunn og i mange familier satte den betydelige skiller mellom generasjonene: Nå skulle bygdeskolen ha minst ett fast skolehus i hvert prestegjeld. I de fem årene 1861–66 ble det bygd hele 900 nye skolehus utover i bygdene, og frem til 1914 hele 5000. Den nye skolen skulle bare ansette seminarutdannede lærere, og det ble opprettet flere lærerseminarer for å få utdannet nok lærere til den nye norske skolen. Seminaristene fikk både bedre utdanning i skolens tradisjonelle undervisningsområder, kristendom, lesing, skriving og regning, langt bedre allmennkunnskaper og utdanning i flere fag. Når lærernes fagkunnskaper økte, så økte også lærernes og skolens autoritet. Selv om 15 prosent av elevene, først og fremst i spredtbygde grender, fremdeles gikk i omgangsskoler i 1875, så trakk 1860-loven bygdeskolen ut av hjemmene. Selv om bygdeskolen fremdeles skulle være en vinterskole og ikke komme i konflikt med barnas arbeid i jordbruket, ble skoletiden nå betydelig utvidet, til ni eller tolv uker i året. Samtidig innførte den flere nye fag. Kunnskaper i geografi, historie og samfunn åpnet opp elevenes erkjennelseshorisont. De fikk også kunnskaper om naturen, jorden og universet og enkle kunnskaper om kropp, sykdom og helse, og de møtte andre typer tekster enn de religiøse. Skolereformen av 1860 var en revolusjon i kunnskapen barn og unge fikk ta del i. Mange foreldre protesterte. Det vil si – det er fedrene som taler i kildematerialet, i tråd med tidens orden: Dette var en skole de ikke selv kjente. Skolen ble en egen verden skapt og definert av storsamfunnet, et bindeledd mellom staten og barna utenfor forel29


drenes kontroll. Mange syntes det var uhørt at barna skulle lære ting de selv ikke kunne. Mange fryktet at barna ville forandre seg og sette seg opp mot foreldrene sine. «Naar haver vel Ungdommen været saa hovferdig, vellystig, ulydig, havesindig, fræk, sikker og ugudelig som nu?» klaget Anders Svendsen Rønningen i Botne. Særlig var protestene store i Nord-Norge og i flere innlandsbygder på Østlandet. Mange av klagerne fryktet at barna ville få forakt for gårdsarbeidet, fisket og bygdelivet. I mange slike bygder gjorde foreldregenerasjonen stor motstand mot å bygge grendeskoler og ansette seminarutdannede lærere. Flere slike steder økte skolefraværet. Skolereformen endret menneskenes tenkning på relativt kort tid, og etter knapt et tiår var protestene forstummet. P. A. Jensens lesebok ble en klassiker som kom til å bli brukt i skolen i flere tiår, og da en ny skolelov i 1889 igjen utvidet skoletiden og samtidig utvidet kunnskapskravet betydelig, skjedde dette med langt færre foreldreprotester. Generasjonen som hadde gått på skole etter 1860-loven var selv blitt foreldre og forstod både formålet og nytten for barna av mer kunnskap og allmenndannelse. Det aller viktigste elementet i den kulturelle revolusjonen var økt leseferdighet. Nå ble det et marked for flere aviser, og folk kunne delta i den langt raskere informasjonsflyten avisene nå brakte med seg utover bygder og byer, særlig fra 1870-årene av. Slik gjorde lesekunsten verden større. Flere ble opptatt av hendelser utenfor bygda, og diskuterte og dannet seg meninger om dem. I kystbyene hadde avisene allerede fra 1860årene hatt stoff fra fjerne kanter av verden. Nye skriveferdigheter gjorde at avisene rundt 1880 også ble et sted der folk skrev leserinnlegg og delte meninger om politiske saker. Kunnskapsutvidelsen skapte et helt nytt grunnlag for utveksling av politiske ideer mellom likemenn, og dermed også for opposisjon og politisk organisering. Det var ikke lenger bare prester, embetsmenn og myndigheter som talte og skrev til folket. Nå talte og skrev mennesker over hele landet også med hverandre og til myndighetene. Felleskunnskapen fra skoler, aviser, bøker og brev var viktig for fremveksten av organisasjoner, for demokratiseringsprosessen og for styrkingen av nasjonal identitet, som ledet til unionsbruddet med Sverige i 1905. Store grupper så det nå slik at kunnskap ikke var overflødig og unødvendig, men viktig dannelse både for den enkelte og for Norge. Denne nye dannelsen virket integrerende og moderniserende på samfunnet. Mange unge så nå for seg en verden som foreldregenerasjonen ikke hadde kunnet se, og de forstod at ting kunne forandres. Barn og unge hadde tidligere vært medlemmer av familie, slekt, nabolag og lokalsamfunn. Som skoleelever fikk de nå felles erfaringer med barn og unge i andre deler av landet. Skole- Moderne lærere så seg selv som veivisere for en ny barna i Norge leste de samme folkedannelse gjennom skolegang, opplysning og åndelig bøkene og fikk mye felles kunn- frigjøring. 30


skap på tvers av lokale kulturforskjeller og ulik bakgrunn. Skolereformene gav de unge en arena utenfor foreldrenes kontroll, der de kunne dele kunnskap, knytte vennskap, finne kjærester og utvikle sin egen personlighet. Denne nye verdenen var oftere enn før preget av en tro på at forandring kunne være et gode. Moderne lærere så seg selv som veivisere for en ny folkedannelse gjennom skolegang, opplysning og åndelig frigjøring. De utdannede lærerne var sentrale figurer i mange av de nye kulturelle organisasjonene, men også i den politiske venstrebevegelsen som nå bygget seg opp. Ikke minst var det mange lærerinner blant de som gikk foran i arbeidet for kvinners rettigheter, samfunnsengasjement og stemmerett. Lærerinneseminarene ble en utdanningsmulighet og en yrkesmulighet for mange skoleflinke jenter som ønsket et selvstendig liv og egen inntekt og mulighet til å ta vare på seg selv og andre økonomisk. Dette var midt på 1800-tallet en av de store utfordringene for kvinner fra embetsmannsfamilier og bedrestilte familier, der det ble sett på som en skam for kvinner å ta seg lønnet arbeid. Ja, en kan si at det var i dette dilemma at norsk kvinnesak hadde sin rot. Kvinners passive liv og ubrukte evner og muligheter var temaet for Norges første samfunnskritiske roman, Amtmannens døtre, skrevet av Camilla Collett, under mannlig pseudonym i 1854–55. Rundt 1850 hadde de kvinnene i Norge som hadde skaffet seg omfattende utdanning, tatt til seg denne gjennom private pikeskoler, private huslærere og selvstendige studier. Kvinners tilgang til yrkesliv og selvstendige yrker og samfunnsengasjement var en viktig del av den samfunnsutviklingen og mobiliseringen som kjempet frem kvinnelig stemmerett og adgang til posisjoner i samfunnet. Hvert eneste store og lille steg på denne utviklingen måtte kjempes igjennom av engasjerte kvinner og menn. Hvert eneste ett av disse forslagene ble også forsøkt bekjempet av andre som ikke ønsket forandring. Jenters adgang til å ta eksamen artium og starte på universitetet var stengt, det samme var dermed også universitetseksamener og adgang til yrker som krevde slike. Det betød også at de jenter og kvinner som hadde fått utdannelse og skolegang, var slike som kom fra mer velstående familier i embets- og middelklassen, der fedrene og mødrene hadde et moderne og liberalt syn på jenters opplæring og kunnskaper. Språk som tysk, fransk og engelsk ble sett som en viktig del av opplæringen av jentene i private skoler og med privatlærere i hjemmet. Denne gruppen av velutdannede, ugifte kvinner var en av samfunnets ubrukte kunnskaps- og arbeidsressurser, og mange av dem ble rekruttert til offentlige stillinger i det nye telegrafvesenet, i skolene og som jordmødre fra omkring 1860. Landets universitet var frem til om lag 1880 i all hovedsak en embetsskole for prester, jurister og leger. Til sammen utgjorde disse tre embetsstudiene over 90 prosent av de nærmere 4450 personene som hadde avlagt embetseksamen siden starten i 1811. Fagmiljøene omkring disse profesjonsutdanningene var fokusert på undervisning og i liten grad orientert mot forskning. I 1840 hadde Norge fremdeles bare ett vitenskapsselskap, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Først i 1857 ble det opprettet et vitenskapsselskap i Kristiania for å støtte forskning og publisere vitenskapelige avhandlinger. Det ble nesten ikke avlagt doktorgrader ved universitetet før 1870, men fra århundreskiftet ble det i økende grad fremholdt at universitetet skulle være et sted for fri og uavhengig forskning. Gradvis påvirket de nye idealene også undervisningen, og inter31


nasjonale trender med stadig sterkere faglig spesialisering ble synlig også her. Etter 1905 kom en økende del av studentmassen fra studier utenfor de klassiske embetsmannsstudiene. Ved universitetet foregikk kunnskapsutviklingen dels ved at forskere på ulike fagfelt, ofte i tett kontakt med utenlandske kolleger, gjorde en rekke spesialiserte studier og møysommelig bygget opp nye kunnskaper om naturen, menneskekroppen, samfunnet, språk og historie, og fra det utviklet nye erkjennelser og ny teknologi. Parallelt med dette, og som en del av forsknings- og samfunnsdebatten pågikk det i tillegg diskusjoner om mer overordnede samfunnsspørsmål. Etter hvert kom også disse til å være med på å bryne veien for nye tanker. Men frem til i midten av 1880-årene stod både det store flertallet av universitetets ansatte og studenter på den konservative siden i norsk politikk. Flere professorer mante frem de ulykker som ville ramme landet om venstrebevegelsen overtok makten eller kvinner fikk slippe inn på universitetets studier. Kvinners adgang til høyere utdanning var viktig for den fremvoksende kvinnebevegelsen. Til tross for mye og langvarig motstand vant denne gradvis frem gjennom en rekke paradoksale vedtak. I 1882 fikk kvinner rett til å ta eksamen artium, altså til å kvalifisere seg for studier ved universitetet, men ikke til faktisk å studere der. I 1884 fikk de full adgang også til studiene, men ikke til de embetene utdanningen kvalifiserte dem for. Først i 1913, samme år som alle i landet fikk stemmerett, fikk kvinner adgang til alle statens embeter som bygde på universitetsutdanning, unntatt presteembetet.

Fri bevegelse og bevegelsesfrihet En lite påaktet side av den kvinnelige frihets- og rettighetsbevegelsen mellom 1850 og 1913, både innenfor foreninger og på det private planet, handlet om kvinners mulighet for, og rett til, fri bevegelse og deres bevegelsesfrihet. Rett til bevegelse var en helsesak, en selvbevissthetssak, en selvstendighetssak og handlet også om synlighet, samfunnsdeltakelse og livsglede og – utfoldelse. Derfor ble fri bevegelse og bevegelsesfrihet også en viktig symbolsak. Begrensning av kvinners bevegelser og bevegelsesrom var et av de sterkeste uttrykk for menns kontroll over kvinner. Da som senere. Ser vi på kvinnebevegelsens fremste pionerer i Norge, ser vi at de alle er opptatt av kvinners frie bevegelse og bevegelsesrom. Camilla Collett vokste opp i søskenflokken Wergeland, først i Kristiansand og deretter på Eidsvoll, i en familie der fri lek og fysisk utfoldelse og utendørsliv i hager, parker og naturen var en Jenter på bygdene hadde ofte støre utfoldelsesmuligheter viktig del av barneoppdragelsen, i utelek enn jenter i byene. Fri bevegelse ga glede. 32


også for jenter. Camilla ble født i et hjem der foreldrene også så viktigheten av å gi jenter utdannelse, både gjennom privatundervisning, skolegang på pikeskole i det sydlige Danmark, og omfattende selvstudier og avislesning. Etter hvert som hun ble eldre var det spaserturer, gjerne i naturen, men ikke for strabasiøse, som ble den fysiske aktiviteten kvinner i hennes sosiale miljø kunne drive. I tillegg forKvinners rett til å bevege seg i det offentlige rommet, ventet man at de unge pikene av også alene, var en viktig kvinnesak. embetsstanden og storborgerska- FOTO: HERMAN NEUPART, OSLO MUSEUM pet kunne danse selskapslivets felles danser etter et fast bevegelsesmønster. Men det var ikke sosialt akseptert at de fikk gå omkring alene, ei heller sammen med venninner. De måtte «ha følge» av mannlige slektninger eller noen i deres sted, dvs. «tas med ut». I sine ungdomsbrev skriver hun om hvor mye hun gleder seg til at lillebror Oscar, som var militær og friluftsmann, skulle komme hjem, slik at de kunne gå lange turer i omegnen. Senere, etter at hun var blitt enke og måtte oppløse familien fordi hun som kvinne ikke hadde mulighet til å forsørge sine fire sønner, levde hun i ulike europeiske storbyer, som München, København, Roma, Berlin, Stockholm og Paris, der hun forsørget seg selv med å skrive. Slik ble Camilla Collett Norges første frie kvinnelige intellektuelle, og hun utforsket gjennom sitt liv og sin hverdag betingelsene for kvinners kroppslige og intellektuelle frihet. Nesten daglig gikk hun lange spaserturer i byene og deres parker. Hun skrev artikler om hva hun opplevde på sine spaserturer, og hvordan norske og europeiske byer måtte tilrettelegges for at kvinner skulle kunne bevege seg trygt alene i de offentlige rom, og også få være i fred der. Myndighetene måtte bygge brede fortau langs hovedgater og veier, plante trær og alleer for å gjøre byen vakker, skape skygge og holde heten ute. Store, vakre offentlige parker med trær, blomster, benker og pene caféer ville gi bevegelsesfrihet til byens kvinner. Steder der de kunne gå selv, alene eller sammen med andre kvinner, komme seg ut av sitt eget husvære, se verden, møte andre mennesker, dele tanker, bli synlige. Camilla skrev også om sine spasersko, om hvordan hun stadig slet dem ut og måtte få dem reparert. Mange kvinner som ikke forsørget seg eller familien, hadde ikke spasersko og beveget seg knapt på egen hånd. Kvinner som arbeidet hardt i jordbruket, fiskerinæring, fabrikker eller andres husholdninger, hadde det ofte heller ikke. De hadde arbeidssko, støvler eller gikk barbent. De hadde oftest få muligheter til å spasere bare for sin egen skyld. De fleste kvinner gikk for å komme til arbeid, når de hadde et ærend eller skulle til kirke. Deres arbeid var fysisk hardt, tanken på fysisk aktivitet for lek og lyst var neppe den nærmeste. Fredrikke Marie Qvam vokste opp i Steinkjer i et hjem med mange kunnskapsrike, begavede og aktive kvinner og menn. Moren hennes hadde en uvanlig utdannelse for samtiden og engasjerte seg i at døtrene både fikk utdannelse og at de helt fra barn33


dommen av skulle få utfolde seg i sport og slik herde seg som mennesker, fysisk og mentalt på linje med menn. Slik kunne kvinner bli sterke, opplyste, trygge og selvstendige. Qvam fortalte om hvordan hun og broren lekte viltre leker i hagen og naturen omkring. Begge søsknene drømte som barn om å bli soldater for å kjempe for Norges frihet, men Qvam fikk vite at dette var umulig for henne som var jente. Ja, det meste av det hun kunne tenke seg å gjøre for landet sitt var umulig av samme grunn. Huslæreren hennes, venstremannen og juristen Ole Anton Qvam, klaget ofte over at hun brukte mer tid på skiløping og idrettslek enn på skolearbeid. Senere ble han hennes ektemann og de var gjensidig hverandres sterkeste politiske støtter. Hun fortalte hvor viktig det var å være sterk, sprek og i god form når en skulle bevege seg på en offentlig arena, tale offentlig og påta seg store verv. Du måtte ha styrke og holdning til å stå og gå støtt og oppreist, lungekapasitet slik at stemmen bar, utholdenhet til å tåle reiser, lange møter og arbeidsøkter. Kvinner måtte også skape sin fysiske styrke for å være politisk sterke.4 Gina Krog var et av de tydeligste eksemplene i samtiden på hvordan kvinnesak og fysisk utfoldelse gikk sammen. Krog var født på Flakstad i Nordland, der faren var sogneprest. Faren døde like før hun ble født og moren og hennes søsken flyttet til hans familie på Karmøy, og senere til Kristiania. Hun gikk en tid på pikeskole, der hun senere også underviste. Samtidig drev hun omfattende selvstudier innenfor språk, litteratur, historie og samfunnsforhold. Hun ville utdanne seg selv til et dannet, tenkende og kunnskapsrikt menneske, men var utestengt fra de fleste utdannings- og karrieremuligheter menn hadde. Dette ble hennes store sak. I samtiden ble Krog ofte omtalt med ordene «representativ» og «frygtløs». Mange påpeker også hennes vilje til livsutfoldelse. Hun var kjent for klokskap og veltalenhet, for å more hjertelig i godt selskap, og hun hadde ry som «Tindebestigerske». Krog var blant de første kvinnene som vandret i Jotunheimen og besteg en rekke fjelltopper. Dette bidro til hennes rykte som modig, pågående og overskridende. Hun mente selv at fysisk mestringsevne var viktig for kvinners selvbevissthet og politiske handlekraft. Kvinner måtte kunne finne veien selv. Og de kunne nå de samme toppene. – Men dette var deres eget ansvar. Ingen kunne gjøre Sykkelen ble et praktisk fremkomstmiddel for selvstendet for dem. Krog viste selv at dige, mobile og engasjerte kvinner. Å la seg avbilde på det var fysisk mulig for kvinner sykkelen symboliserte derfor kvinnesak. å gjøre ting som menn, og man- FOTO: GUSTAV BORGEN, NORSK FOLKEMUSEUM 34


ge kvinner selv også, hevdet var umulig for kvinner. Gina Krog ble kvinnebevegelsens fremste kampfigur, skribent og internasjonalist, og arbeidet på heltid for kvinnesaken i hele sitt voksne liv. Engasjementet hennes startet etter en reise til Storbitannia i 1880 der hun tok kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women’s Suffrage Societies og hadde et opphold ved Bedford College, en pionerinstitusjon i Europa i utdanning av kvinner. Krogh ville ha full likestilling mellom kvinner og menn og lik stemmerett. Hun begynte å skrive artikler om kvinnesak i avisene tidlig på 1880-tallet, var frontfigur og pådriver i fire kvinnesaksforeninger og ble redaktør av kvinnesakens viktigste samlende organ, Nylænde, fra bladet ble startet i 1887 og til sin død i 1916. At kvinners bevegelsesfrihet, i betydningen adgang til det offentlige rom, var viktig for kvinnesaken, ser vi av både disse og mange andres eksempler. At de fikk bevege seg og hvor de fikk bevege seg var viktig i frigjøringsarbeidet. Men kampen om hvordan kvinner skulle bevege seg var også en del av dette. Da de første idrettsforeningene vokste frem fra midten av 1800-tallet, og norsk idrett organiserte seg i landsforbund ble spørsmålet om kvinners deltakelse raskt et stridsspørsmål. Bekymringen for forsvarsevnen drev frem idrettsbevegelsen. Offiserer, forsvarssjefer og statsråder for arméen var pådrivere. I 1861 stiftet disse Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug, som senere ble Norsk idrettsforbund. I 1876 vedtok Stortinget reell allmenn verneplikt i Sør-Norge og at skitrening og lengre utmarsjer på ski skulle være en obligatorisk del av den militære treningen. Forsvaret nådde nå alle menn i landet, som dermed ble forventet å beherske skiløping og skiferdigheter. Dette la grunnlaget for skiløping som en særlig nasjonal folkesport i Norge. Fra 1870-årene av ble det dannet en rekke ski- og skøyteforeninger over hele landet, ofte som en del av de frivillige skytterlagene. I 1894 var det 40 skiforeninger med over 3000 medlemmer i Centralforbundet. Denne historiske bakgrunnen gjorde at patriarkatets idealer og tenkemåter kom til å få et sterkt liv også innenfor mye av organisert idrett.5 Men ikke all idrett hadde rent militære og nasjonsbyggende motiver. Turnbevegelsen i Norge hadde et annet opphav, og særlig disse kom til å bli arenaer der kvinner fikk utfolde seg fysisk og trene kroppen sin. De første turnforeningene ble startet på 1850tallet av tyske, innflyttede håndverkssvenner i Christiania, Arendal og Grimstad, Stavanger, Tønsberg og Halden. Disse hadde tatt med seg tradisjonen fra sitt hjemland og ledet det meste av instruksjonen i de første turnforeningene. Turnforeningene fikk mer bypreg enn skytterlagene, og mange av dem reiste store turnhaller, som sammen med oppbygde hoppbakker og permanente skytebaner ble de første idrettsanleggene. I turnforeningene var både musikk og sang en del av virksomheten, aktiviteten var mer allsidig og preget av sosiale festligheter og dans, og den militære tilknytningen var ikke like tett som i ski og – skyttersammenheng. Turnforeningene var pionerer i idrettsaktiviteter for kvinner, jenter og små gutter. Opprettelsen av damepartier i turnforeninger ut over landet i 1880-årene ble flere steder oppfattet som nærmest skandaløst og uhørt. Turnforeningenes ville utvikle sterke, moderne, muntre og moralske mennesker, ikke soldater. At damene ble et stort dilemma i idrettsbevegelsen allerede fra starten, må forstås på bakgrunn av at særlig skytterlag og skiløping bygde på en militær grunntanke, utviklet i en spesiell mannskultur, og med det formålet å skulle gjøre sterke, moderne mannfolk ut av norske menn. Når kvinner klarte Centralforeningens ferdighetsmerker, nektet 35


ledelsen å gi dem medalje fordi det var «en Sælvfølge» at kvinner ikke kunne få medaljer. Det ville virke mot sin hensikt. Krav kvinner klarte, var ikke attraktive som ledd i mandomsprøver for de mange mennene offiserene i Centralforeningen ville nå og oppdra. Når idretten og idrettsferdigheter i deres retorikk ble knyttet så sterkt til mandighet, så måtte øvelsene og ferdighetene være eksklusive for å virke overbevisende. Men også innenfor ski stilte kvinner fra 1880-årene av i stadig oftere opp i hopprenn og utforrenn for å vise andre kvinner at dette kunne de klare. Men de fikk sjelden eller aldri lov til å bli inkludert i selve konkurransen. Så lenge idrettsbevegelsens medaljer var medaljer i mandighet, var kvinner som deltok eller hevdet seg i konkurranser, et problem. For mange satte kvinnene et nivå som markerte mandighetens grenser. Var det mandig å klare det en kvinne kunne klare? Mange menn nektet å Skigåing signaliserte at du var moderne og mobil. stille i konkurranser der det var Noen kvinner dannet egne skiklubber. kvinner med, hvis det var fare for at FOTO: L. SZACINESKI, OSLO MUSEUM disse ikke ble desidert sist. Å bli slått av en kvinne gikk innenfor denne mandighetsretorikken både på ære og kjønnsidentitet løs. Kvinnene måtte ut! På tilskuerplass ville Centralforeningen derimot ha kvinnene. Men ikke alle ville være der. Fra omkring 1890 ble det mange steder i landet startet private kvinneskiklubber, turforeninger og andre idrettsklubber utenfor den sentralstyrte idrettsbevegelsen, for at også kvinner skulle få utfolde seg og ta del i idrettens helsegevinster og gleder. Rundt århundreskiftet og unionsoppløsningen, da de nasjonale strømningene var blitt sterkere, lot både skipioneren Fritjof Nansen og kong Haakon seg avbilde på ski sammen med sine ektefeller Eva Nansen og dronning Maud, – som sterke symboler på at også norske kvinner burde delta i norsk kroppskultur. Denne kroppslige siden av norsk kvinnesak er viktig å forstå. I kjernen av alle argumenter for at menn og kvinner skulle ha ulike rettigheter, ulike muligheter, ulike plikter og posisjoner i samfunnet, ulikt menneskeverd og ulik rettsbeskyttelse mot overgrep, har alltid ligget at de har ulik fysisk styrke. Jo større et samfunn, eller grupper i et samfunn, har hevdet eller forestilt seg at disse fysiske styrkeforskjellene er, jo mer har de undertrykket kvinner, ikke bare fysisk, men kulturelt, rettighetsmessig og i forhold 36


til menneskeverd. De aller fleste menn er ikke fysiske kjemper, og en stor andel har heller aldri fremstått slik. Forestillinger om at de fysiske styrkeforskjellene mellom mennesker sammenfaller med forskjellene mellom kjønn, har derfor handlet om å framstille kvinner som svake; fysisk, mentalt og i forhold til samfunnsorientering og samfunnsengasjement. Å vise at kvinner ikke var svake, sarte, ynkelige og hjelpeløse vesen, som bare kunne forstå og bevege seg i en bitte liten verden, var del av den store kulturelle revolusjonen som drev frem like politiske rettigheter for begge kjønn. – Vi trenger ikke å se oss mye rundt i verden i dag for å se at disse sammenhengene fremdeles er sterke mange steder. Samtidig kan det hjelpe oss å forstå hvorfor Ibsens Nora i Et dukkehjem var så provoserende i sin samtid, og hva som provoserte. Stykket ble satt opp i København i 1879, ble spilt i Norge året etter og har fra 1880-årene vært ett av verdens mest spilte teaterstykker. At Nora innser at hun må forlate ekteskapet for å bli et ekte og moralsk menneske, og at hun fysisk går ut av huset, alene, er iøynefallende. For tre år siden møtte jeg nepalesiske kvinner som samlet inn penger blant kvinner i Nepal for å få stykket oversatt og spilt på deres språk, i deres lokalsamfunn fordi de mente det var høyaktuelt. De fremholdt dansescenen som den sterkeste, der Nora skal fremføre en tarantelladans for å underholde gjester og ektemann. Her begynner Nora i løpet av dansen i stedet å teste ut sin egen frie bevegelse, utenom koreografien, bevege seg selvstendig og uavhengig, som en dukketeaterdukke som løsriver seg fra «dukkeførerens» styrende tråder. Ektemannen reagerer i forferdelse og frykt, og forsøker å stanse henne. Nora forstår gjennom dette hvilke usynlige, men sterke, føringer som holder henne borte fra å ha et eget liv. Hun må gå ut av huset for å kunne få det. – Den kulturelle revolusjonen mellom 1840 og 1913, som ledet til kvinnestemmerett og like politiske rettigheter, handlet også om å få kvinner til å se at de måtte riste av seg disse trådene, styre sine egne bevegelser. Først da kunne en bli et selvstendig individ. Bare selvstendige individer kan være politisk myndige og kreve stemmerett. Ibsens Nora og forfatterens senere kvinneroller var sterkt inspirert av det han hadde lært i samtaler og brevveksling med Camilla Collett. Collett hadde kritisert kvinnerollene i Ibsens tidligere drama. Kvinner som Solveig satt passive og hjelpeløse samme plass i stedet for å sette seg selv i bevegelse, fysisk, romlig og mentalt. «Solveigene» idealiserte det selvdestruktive i samtidens kvinnerolle og produserte ulykkelige liv på falske illusjoner. Collett sa det senere slik: «I Solveig møder oss denne stille, sælvfortærende Rugen over noget haabløst ventet, længst forspildt – forspildt ved egen Magtesløshed til selv at gribe ind, selv at råde derfor – tusinde Kvinders Lod her i vort Land! (…) Nei, vi vil ikke lenger røres deraf! Vi vender os uvillig bort fra denne rynkede, forgremmende Trofasthed, der har siddet med Hænderne i Kors, stirrende paa én Plet, og ventet paa - - Peer Gynt - - »6

Bredt samfunnsengasjement Kvinnelig stemmerett og de mange nye rettighetene kvinner oppnådde på linje med menn i årene før 1913, ble arbeidet frem av kvinner som hadde et sterkt samfunnsengasjement. De var opplyste, velinformerte og engasjert i verden omkring seg. For dem var 37


stemmerett ikke bare et mål, det var et middel til å kunne engasjere seg i samfunnsutviklingen, til å være med og ta ansvar for land, lokalsamfunn og seg selv og andre. Kvinner utviklet dette samfunnsengasjementet fra ulike arenaer. Den store paraplyorganisasjonen Norske kvinners nasjonalråd, som rundt 1913 representerte den samlede kvinnebevegelsen i Norge, samlet kvinneorganisasjoner fra ulike områder av kultur- og samfunnsliv, yrker og sosialt engasjement. Vi skal se på noen eksempler på dette: På andre del av 1800-tallet organiserte kvinner seg i mange ulike typer foreninger, foreninger som var viktige fellesskap for de kulturelle omveltningene. På 1880-tallet hadde by- og bygdesamfunn fått mange nye offentlige arenaer der mennesker kunne møte hverandre. Blant disse var bedehus, misjonsforeninger, idrettslag, kommunestyrer, mållag og ungdomslag, interesseorganisasjoner, fagforeninger og politiske partier. Foreningene påvirket både samfunnet, kvinners rettigheter og kvinners syn på hva de selv kunne. Hovedgruppen av de mange kvinneforeningene hadde som formål å hjelpe andre. Dertil fantes det også foreninger som fremmet kvinners yrkesinteresser som særskilte yrkesgrupper. Til den tredje typen hørte foreninger som arbeidet for at kvinner skulle få like rettigheter med menn på ulike områder i samfunnet, blant annet når det gjaldt myndighet, økonomi og politiske rettigheter. I de fleste byer og bygder var misjonsforeninger de første kvinneforeningene. Men også filantropiske foreninger som drev sosialt arbeid blant vanskeligstilte var det som kvinner, særlig i byene, engasjerte seg i. Den største av alle disse sosiale bevegelsene var avholdsbevegelsen. Her var det mange kvinner som engasjerte seg, og den er et eksempel på det bredere sosiale engasjementet som drev mange kvinner til et politisk engasjement. Fylla var Norges største sosiale problem på 1800-tallet. Fyll stod i tiårene rundt år 1900 åpenbart i kontrast til den moderne tids idealer om flid, punktlighet og sparing. Ofte var det de yngre generasjonene som kritiserte de eldres førmoderne skikker og holdninger. Avholdssaken fikk særlig stor kraft i 1880-årene, og i 1914 var Totalavholdsselskapet Norges største frivillige organisasjon, med nesten 140.000 medlemmer i 1430 lokallag. I tillegg fantes også andre avholdsorganisasjoner, blant annet Blå Kors. Men kampen mot alkoholen hadde sympati langt ut over de rene avholdsorganisasjonene, fordi den var blant de aller viktigste sosialpolitiske sakene i tiden. For mange var avhold både veien til framgang for samfunnet, og til å gi mennesker et bedre liv som respektable borgere, som myndige mennesker som var ansvarlige for sine handlinger og kunne kjempe for sine verdier og rettigheter. Bedehusbevegelsen, idrettsbevegelsen, ungdomslag og den organiserte arbeiderbevegelsen engasjerte seg for avholdssaken. Kvinneorganisasjonene i USA og Europa stod også de fleste steder fremst i kampen mot alkoholen. Så også i Norge. Motivasjonen deres var sosial. Menn drakk mest, oftest og tettest. Aggresjon, vold og sosial nød gjorde at fylla særlig rammet kvinner og barn. I det patriarkalske samfunnsmønstret, der menn var familiens overhode og ofte brakte hjem flest kontanter, skapte drikkingen særlig store problemer for dem. Et av de vanligste rådene eldre kvinner gav unge jenter var: Pass på å få en mann som ikke drikker! Ingen norske valg hadde så høy kvinnedeltagelse som folkeavstemningen om å innføre forbud mot alkolproduksjon, -omsetning og -import i Norge i 1919.7 Mange kvinner engasjerte seg også i foreninger som arbeidet for å bedre folkehelsen, og særlig helsen til kvinner og barn. Blant slike saker var opprettelse av barselhjem, 38


barnehjem og små hospitaler for vanskeligstilte kvinner, barn og syke som trengte hjelp og omsorg. Den aller største rene kvinneorganisasjonen, Norske Kvinners Sanitetsforening, ble stiftet i 1896, med Fredrikke Marie Qvam i spissen. Qvams historie forteller oss mye om forholdet mellom samfunnsengasjement og kvinnesak: Qvam hentet sitt politiske engasjement både fra en bred samfunnsorientering, fra muligheten hun hadde til å følge norsk politikk på nært hold, men også erfaringer hun gjorde i eget og andres liv. I forbindelse med ektemannens mangeårige arbeid på Stortinget, og også som statsråd, bodde Qvam etter 1887 i Kristiania og Stockholm. Hun delte mannens sterke politiske engasjement for parlamentarisme, venstresak, unionsoppløsning og tidens store sosiale spørsmål. Ekteparet sto begge på den radikale fløyen i Venstre. De støttet hverandre gjensidig i det politiske virke, men som kvinne var Fredrikke Marie Qvam avskåret fra å kunne arbeide for sine idealer og synspunkter gjennom de etablerte demokratiske kanalene slik mannen kunne. I kvinneorganisasjonene og kvinnesaken så hun en mulighet til å endre på dette, til å gi kvinner muligheten for samfunnsengasjement og for å kjempe for sine idealer. Hun hadde lederverv både i Norsk kvinnesaksforening, i Kvinnestemmerettsforeningen og i Landskvinnestemmerettsforeningen. Hennes idealer handlet om å gjøre samfunnet bedre for de mange, og særlig for kvinner og barn. I årene mellom 1866 og 1879 fødte Fredrikke Marie Qvam fem barn. Bare to av barna levde til de ble voksne. Og bare datteren Louise Gram Qvam fikk et langt liv. Louise ble en av landets første kvinnelige leger. Fredrikke Marie Qvam var selv formann i Sanitetsforeningen helt frem til 1933. Da var hun 90 år. I sanitetsforeningen fikk hun vist sine store politiske og organisatoriske talenter og sitt brede engasjement i sosialpolitikk, folkehelse, kvinnesak og nasjonal selvstendighet. Stifterne ville at sanitetsforeningen skulle være de norske kvinners vernepliktshær som sto klar til å utføre sanitetetstjeneste hvis frigjøringskampen resulterte i krig med Sverige. Foreningen ble deretter raskt en pioner i kampen mot tuberkulosen, og særlig i arbeidet for barns og kvinners helse. Rundt 1905 ble Sanitetsforeningen også et viktig middel i kampen for kvinnelig stemmerett. Fredrikke Marie Qvam hadde usedvanlig stor handlekraft og var den fremste strategen for kvinnestemmeretten og kvinnesaken i Norge. Trolig var hun slik den enkeltpersonen som betydde mest for å utvide norske kvinners politiske engasjement. Koblingen mellom bredt sosialt engasjement og kvinnesak var også tett hos den fjerde av «de fire store» innen norsk kvinnebevegelse før 1913, Fernanda Nissen. Som rederdatter var hun født i en privilegert familie. Hun fikk Svømmeferdigheter viste kyndighet og selvstendighet. skolegang, men søkte mer kunn- Fra 1920-årene strømmet kvinner til svømmehaller og skaper og begynte på lærerinneut- badeplasser. dannelse. Som mange ble hun FOTO: HERMAN CHR. NEUPERT. NORSK FOLKEMUSEUM 39


sterkt opprørt av å høre om fystikkarbeiderskenes elendige og helsefarlige arbeidsforhold da de gikk ut i streik i 1889. Kvinnene og jentene på fyrstikkfabrikken ønsket å danne en fagforening, men de hadde ingen som kunne lede den. Det vervet tilbød Nissen seg å ta for dem. Slik ble fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 den første fagorganiserte steiken i Norge. Gjennom møte med arbeiderkvinnenes og barnas levekår ble Nissen sosialist, aktiv i arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet og engasjerte seg i barns rettigheter og underpriviligertes tilgang til utdanning, litteratur, teater, kultur og kunnskap om egen helse. Hun ble arbeiderbevegelsens fremste kulturpersonlighet og kulturpolitiker og gjorde gjennom sitt omfattende forfatterskap i tidsskrifter og dagspresse et folkeopplysningsarbeid uten sidestykke i sin samtid. Temaene hun skrev om var politikk, sosiale forhold, litteratur, teater, film og helseopplysning. Nissen arbeidet også sterkt for bygging av byparker for allmennheten og arbeiderbarna, der disse kunne få tilgang til frisk luft og få trygge offentlige områder å rekreere i. Hun arbeidet for skolehager og bedre ernæring for arbeiderbarna i hovedstaden. Nissen mente stemmerett for kvinner og kvinners engasjement i samfunnet var helt nødvendig i arbeidet for å bedre de sosiale forholdene i landet, men også for å skape en kulturpolitikk som var oppbyggelig og kvalitetsbevisst, som tok hensyn til barns utvikling og ikke overlot samfunnets svakere grupper til spekulative lavkvalitetsprodukter. Derfor ble hun også landets første filmsensor. – Kvinnesaken var samfunnssak, og samfunnet var kvinners sak for Fernanda Nissen. Arbeidet for kvinnestemmerett før 1913 var altså slett ikke et arbeid bare for en rettighet. Det var et arbeid for at kvinner skulle være med og dele på ansvar og plikter i samfunnet. Den store og landsomfattende mobiliseringen for kvinnestemmeretten ved unionsbruddet i 1905 hadde dette som sitt hovedargument. Mobililseringen av nesten 250.000 kvinner landet over, hadde aldri vært mulig uten å ta i bruk det store nettverket av kvinners organisasjoner av alle slag rundt om i landets lokalsamfunn. Aksjonen skulle demonstrere at det ikke bare var noen få kvinner i hovedstaden som var engasjert i politikk, slik Fredrikke Marie Qvam forklarte det. Den skulle vise at kvinners samfunnsengasjement ikke var noe menn trengte å være redd for, – selv ikke i utenriksspørsmål. Saken vakte stor oppmerksomhet og begeistring: Ved folkeavstemmingen om tilslutning til oppløsningen av unionen i 1905 hadde kvinnene ikke stemmerett. Fredrikke Marie Qvam og Norske Kvinners Sanitetsforening henvendte seg til Stortinget og ba om at kvinnene også måtte få stemme ved folkeavstemningen, siden de var halvparten av folket og gjerne ville vise at også de stilte seg bak 7. juni-vedtaket om unionens oppløsning. Dette ble avslått. Gjennom Norske kvinners nasjonalråd, sanitetsforeningen og en rekke andre kvinneorganisasjoner organiserte Qvam og andre i løpet av knapt to uker en landsomfattende alternativ folkeavstemning blant kvinnene. Hele 244.765 kvinner underskrev på valgdagen Ja-stemmelister til Stortinget der de takket Regjering og Storting for 7.-juni-beslutningen og uttalte at «vi er rede til sammen med vort lands mænd, at dele det ansvar, og bære de byrder, hævdelsen av denne beslutning maatte medføre». – Avstemningen fremsto som tidenes største demonstrasjon for kvinnelig stemmerett. Til slutt: Vi skal også merke oss som et vesentlig trekk at mange av kvinneorganisasjonene i samtiden hadde et internasjonalt nettverk, og medlemmene hentet gjensidig inspirasjon over landegrensene. Dette gjaldt innenfor utdanning, for yrkesorganisa40


Kvinner arbeidet i mye av den første industrien som ble igangsatt i Norge. Disse kvinnene håndterer mekaniske vevstoler. BILDET ER FRA «FOTOGRAFISKE FORTELJINGER» AV OLAV SØNDENÅ

sjoner, misjons- og avholdsbevegelsen, og det gjaldt kvinnesaks- og kvinnestemmerettsorganisasjonene. Utdanning og språkferdigheter var en viktig forutsetning for dette internasjonale samarbeidet. Vi ser de internasjonale erfaringene og engasjementet særlig tydelig hos alle kvinnesakens frontfigurer, fra Collet og Qvam og ikke minst hos Krog. Gina Krog var etter sitt opphold i England og møtet med engelske foregangskvinner for stemmerett og utdanning sentral i opprettelsen av Norsk kvinnesaksforening i 1884. Hun startet Kvinnestemmerettsforeningen året etter. Krog var initiativtaker til Landskvinnestemmerettsforeningen i 1889 og til Norske Kvinners Nasjonalråd i 1904. Den første organisasjonen var medlem av den internasjonale kvinnestemmerettorganisasjonen IAWS og den andre av International Council of Women. Krog ledet Nasjonalrådet frem til sin død i 1916, og hun gjorde organisasjonen til høringsinstans i alle politiske saker som særlig angikk kvinner. Krog representerte også Norge på flere internasjonale kvinnekonferanser. På den store internasjonale kvinnekonferansen i Budapest i 1913 ble Gina Krog og Frederikke Marie Qvam hyllet som pådriverne for at Norge, som den første suverene stat i verden, hadde innført stemmerett for alle. Den historiske prosessen som ledet frem til allmenn stemmerett i 1913 var ikke en «ren», politisk prosess eller en isolert kamp for kvinnestemmerett. Den var en del av en 41


omfattende kulturell revolusjon og store kulturomveltninger som var en forutsetning for stemmerettsbevegelsen og dens gjennomslag. Kampen for kvinnestemmeretten var i sin essens en kulturell og sosial bevegelse. Denne brede bevegelsen, med dens organisasjoner og deres engasjement, både i politikk og i praktisk arbeid, skapte samtidig fundamentet i den norske velferdsstaten.

Noter Teksten i denne artikkelen inneholder flere utdrag fra en av forfatterens siste bøker, i det nyeste norgeshistorieverket til Aschehoug som utkom i 2011; May-Brith Ohman Nielsen: Norvegr – Norges historie 1840–1914, bind 3, Aschehoug forlag, 2011. Hele kapittelet om den kulturelle revolusjonen kan her leses på sidene 162-207, om den demokratiske revolusjonen kan en lese på sidene 208–237, herunder om innføring av kvinnelig stemmerett på sidene 224–230. Også andre sider av samfunnsutviklingen hadde betydning for demokratiseringen og for kvinnestemmeretten, som utviklingen innenfor levekår, næringer og yrkesdeltakelse, både innenfor jordbruk, industri og serviceyrker. Også dette kan interesserte lese mer om i egne kapitler i Norvegr. 2 Aschehoug 2011. 3 Se Ohman Nielsen: Norvegr – Norges historie, bind 4, etter 1914, Aschehoug 2011, s. 77, 80–83, 158–170, 195–201 og 252. 4 Se mer om F. M. Qvam nedenfor. 5 Om patriarkatet, se ovenfor. 6 Camilla Collett: Siste blade. 7 Landet hadde hatt forbud mot produksjon og omsetning av alkohol siden 1914, som et ledd i krigstidens forsyningstiltak og matvaresikkerhet. – Denne restriktive alkoholpolitikken ble etter krigen gjenstand for debatt og folkeavstemning om en mer permanent forbudspolitikk. 1

42


43


«Stemmerett forpligter» Kvinner i politiske valg på Agder 1901–1913 Av Roger Tronstad

I 1898 ble det innført alminnelig stemmerett for menn i Norge. På det tidspunktet hadde ikke kvinner lov til å stemme ved politiske valg. Riktignok ble det i 1894 gitt alminnelig stemmerett til kvinner og menn, men dette gjaldt kun avstemninger om brennevinssamlag. I 1901 fikk kvinner i Norge inntektsavhengig stemmerett ved kommunevalg, og de ble valgbare. Allerede ved kommunevalgene samme år ble de første kvinnene valgt inn i kommunestyrer, også her på Agder. Hittil har det manglet forskning og framstilling av Agder-kvinnenes første deltakelse i politiske valg.1 Hermed kommer et lite bidrag basert på undersøkelser av forskjellige kilder. Avisene gir opplysninger om valgdeltakelse og valgresultat rett etter valgene. Det samme finner man i Statistisk sentralbyrås statistikk. Valgresultater er også nedfelt i valgstyrenes protokoller og innrapportert til amtmennene, og finnes dermed i kommunearkiver og amtmannsarkiver. Biografiske opplysninger om de valgte kvinnene finner man bl.a. i tradisjonelle personkilder som kirkebøker og folketellinger, som er digitalisert.

Mobilisering Gjennom første halvår i 1901 ble det klart at det gikk i retning av lovfestet stemmerett for kvinner. I et innlegg i Christianssands Tidende 21. mai heter det blant annet: «Ogsaa den nye Kvindeverden bør indringes ved den gamle Klang: enig, tro til Dovre falder! Ogsaa vi Kvinder har en dyrebar Frihed at værne om – en Begrænsning, der er let at overskue; thi den ligger aldrig langt borte.» Innsenderen av de alvorsfylte forventningene om rettigheter og forpliktelser kaller seg «H.T.» Det var ganske sikkert Hilda Torjusen. Hun fant grunn til å ta til motmæle mot dem som mente at kvinnene nå bare var lettsindig beruset over snart å kunne rope hurra. Hilda Caroline Mathilde Torjusen var 38 år (i 1901), født i Stavanger, husmor og gift med en kjøpmann i Kristiansand. I 1896 hadde hun vært med på å stifte Diskusjonsforeningen. Både hun og andre kvinner skulle få en hektisk høst i 1901. 45


Kvinner i Norge fikk stemmerett i to ganger to trinn: 1) Begrenset stemmerett ved kommunevalg 1901 og stortingsvalg 1907. 2) Allmenn (alminnelig) stemmerett ved kommunevalg 1910 og stortingsvalg 1913. Med andre ord hadde alle norske kvinner stemmerett både ved kommunevalg og stortingsvalg fra 1913. Derfor feires 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. Det var ved lov av 29. mai 1901 at kvinner i Norge fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg. Det gjaldt kvinner som: - hadde norsk statsborgerrett - hadde fylt 25 år før 1. oktober på landet eller 1. desember i byen det året manntallet ble satt opp (i praksis valgåret) - hadde bodd i landet minst fem år - hadde betalt skatt siste året av en inntekt på minst 300 kr på landet eller 400 kr i byen eller levd i formuesfellesskap med ektefelle som hadde betalt slik skatt - hadde bodd minst to år i kommunen2 Kommunevalgene høsten 1901 nærmet seg. Valgene i landkommunene skulle foregå i oktober og i byene i desember.3 Mange kvinner så fram til å stemme for første gang, men de hadde også behov for å komme sammen og drøfte viktige spørsmål foran valgene. Det gjaldt særlig to temaer. For det første måtte kvinner mobiliseres til å benytte seg av den historiske muligheten til å stemme. For det andre måtte kvinner la seg velge inn i kommunestyrer. Kvinnene i Kristiansand, trolig de som var aktive i Diskusjonsforeningen, bestemte seg for å arrangere et massemøte. I et avisinnlegg lurte en person på om kvinnene hadde tenkt å danne et eget parti. Det ville kunne bli det største partiet i kommunestyret, ifølge innlegget.4 I Kristiansand ble det arrangert et upolitisk, kvinnelig massemøte i Exercerhuset 2. oktober 1901. I avisene etterpå kom referatet, signert «H.T.».5 Det var nok Hilda Torjusen som på den måten ønsket å få fram synspunkter også til de som ikke kunne delta på møtet.

Et massemøte annonseres. FÆDRELANDSVENNEN 2. OKTOBER 1901

46


Flere hundre kvinner var til stede på massemøtet. Fru Mine Johnsen innledet med å snakke om betydningen av stemmeretten. Flere kvinner hadde sagt at de ikke hadde bedt om å få stemmerett. Fru Johnsen understreket at stemmerett også var stemmeplikt. Og når kvinnene skulle delta i politikken, så ville samfunnshjemmet høste frukter av det på samme måte som familiehjemmet. Deretter overlot hun ordet til møteleder Andrea Hoch, som oppfordret alle kvinner til å stemme: «Stemmeret forpligter.» Frøken Hoch henviste også til Fredrikke Marie Qvam i Landskvinnestemmerettsforeningen, som gikk inn for at hver enkelt kvinne burde slutte opp om et parti og ikke slå seg sammen om å danne et eget «upolitisk» kvinneparti. Kvinnene skulle kjempe side om side med mennene. Andrea Hoch var på dette tidspunktet formann i Diskusjonsforeningen.6 I samtida var begrepet upolitisk helt vanlig i denne sammenhengen. Det ble brukt om et parti eller en liste som var tverrpolitisk, dvs. uavhengig av ett av de allerede eksisterende partiene. Frøken Anna Jensen snakket imot oppfatningen om at stemmerett for kvinner var i strid med kristendommen. Hun var nå viseformann i Diskusjonsforeningen.7 Det ble en livlig diskusjon om politiske partier. Noen mente at bare få kvinner ville stemme på et kvinneparti, og at de fleste ville stemme på samme parti som ektemannen sin. Men det var flertall i salen for upolitiske lister for kvinner. Møteleder Hoch foreslo at det ble nedsatt en arbeidskomité som skulle finne kvinner til valglister for Høyre og Venstre, men dette ble nedstemt. I stedet ble det vedtatt å arrangere et nytt møte. Alle de tre nevnte talerne ble bystyremedlemmer i Kristiansand en eller flere ganger ved valgene 1901–1913. I påvente av nytt møte kom Hilda Torjusen med avisinnlegg, hvor hun argumenterte for upolitiske lister. Hun var heller ikke partipolitisk interessert ved stiftelsen av Diskusjonsforeningen i 1896. Ifølge henne hadde det vært flere eksempler i Kristiansand kommune på at det ene partiet hadde kommet med forslag til gode saker som det andre partiet gikk imot fordi saken lett ble betraktet som partipolitisk. Innlegget sto både i Fædrelandsvennen og i Christianssands Tidende 11. oktober. Sistnevntes redaktør uttalte seg samme dag imot henne og håpet at de fleste kvinner ville slutte seg til de eksisterende partienes lister. I samme avis tre dager senere argumenterte «Kvinde» for å ikke holde flere massemøter, men heller slutte seg til de offisielle partiene. Redaktøren oppfordret likevel til å gå på massemøtet for å skape flertall for de «politiske Kvinder». Det finnes et eksempel på avisinnlegg der en navngitt mannsperson snakket varmt om at kvinnene nå måtte benytte seg av stemmeretten. Det var «L. Røineland» i Øvrebø som skrev dette 4. oktober.8 Mannen må ha vært gårdbruker og forhenværende folkeskolelærer Lars O. Røyneland på Rolleivstad.9 Det andre massemøtet for kvinner ble holdt i Exercerhuset 15. oktober 1901. Dagen etter ble referatet til fru Hermine Bernhoft-Osa publisert i både Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende. Det var 600 frammøtte kvinner. Av dem hadde 400 stemmerett. Hilda Torjusen ønsket velkommen, og Anna Jensen var ordstyrer. Blant dem som hadde innlegg for upolitiske lister, var frøknene Dorthea Reinhardt, Anna Jensen og Aashild Abrahamson. De mente at sakene og personene var viktigst, ikke partipolitikken. Fru stiftamtmanninne Anna Sophie Margarethe Stang gikk inn for blandingslister, hvor kvinnene skulle føre opp både Høyre-menn og Venstre-menn i tillegg til seg selv. Hun mente for øvrig at det var lite viktig om kvinner ble valgt eller 47


ikke. Dorthea Reinhardt opplyste at kvinnene hadde rådført seg med en jurist og funnet ut at det var anledning til å bruke blandingsliste selv om noen dermed ble stående på to lister. Hilda Torjusen, som var tilhenger av upolitiske lister, mente at partipolitikken ikke hadde oppstått av seg selv i kommunene. Den hadde bare sneket seg inn dit fra storpolitikken. Fru Helga Refsnes var ikke direkte imot å nøye seg med partipolitiske lister. Hun hadde merket seg at mennene av og til stemte etter sin overbevisning og ikke etter partiforventning, så det kunne kvinnene også gjøre. «Man er ikke solgt til sit Parti som en død Sten, fordi om man kommer ind som Høiremand eller Venstremand», sa hun. Fru Refsnes antok at mange kvinner ville stemme på upolitiske lister for å slippe å stemme imot sine Utsnitt av referat fra massemøtet i Kristiansand ektemenn. Blant de sterkeste 15. oktober 1901. tilhengerne av å slutte seg til de offi- CHRISTIANSSANDS TIDENDE 16. OKTOBER 1901 sielle partiene, var fru Anna Brunvand og særlig frøken Andrea Hoch. Sistnevnte ville at en valgkomité skulle forhandle med valgstyret om hvilke kvinner som skulle føres opp på Høyre-listen og på Venstre-listen. Hermine Bernhoft-Osa innså at det var best i hvert fall ved det første valget å slutte seg til de politiske listene.10 Møtet ble avsluttet med avstemning der bare de stemmeberettigede deltok. Det endte med flertall for å danne upolitiske lister. Møtet hadde vært saklig og deltakerne tolerante og hensynsfulle, i motsetning til hva tilfellet var blant kvinnene i hovedstaden, ifølge referatet. Flere av møtedebattantene ble også valgt inn i bystyret en eller flere ganger ved valgene 1901–1913. De var dessuten aktive i Diskusjonsforeningen. Det kom straks anonyme avisinnlegg som gikk varmt inn for upolitiske lister fordi partipolitiske standpunkter ofte hadde ført til stridigheter. Man ville forbeholde seg rett til å stå utenfor mennenes partikamp.11 Det ble også publisert anonyme synspunkter for det motsatte. Upolitiske lister kunne føre til mer forvirring enn forsoning.12 Noen hevdet også at blandingslister ikke var tillatt.13 Hilda Torjusen («H.T.») måtte på banen og forsvare bruken og lovligheten av slike.14 I Diskusjonsforeningen var det møte 30. november 1901. Temaet var «Mand og kvinde i vor tid». Nå var det bare to dager til kommunevalget i Kristiansand. Andrea 48


Kunngjøring om «blandingssedler» ved kommunevalget i Kristiansand 1901. CHRISTIANSSANDS TIDENDE 29. NOVEMBER 1901

Hoch holdt foredrag. Hun mente at mannen ville få større glede i hjemmet hvis kvinnen deltok i det offentlige liv, for da kunne mannen snakke med kvinnen om alt.15 I et tidligere møte i Diskusjonsforeningen hadde det blitt bemerket at når det var middag i selskaper, ble det gjerne slik etterpå at kvinnene arbeidet på kjøkkenet, mens mennene gikk på røykerommet fordi «... deres samtalestof laa videre end kvindens».16

Kommunevalgene 1901 Foran valget i Kristiansand skulle hvert parti lage liste med navn på kandidatene. På hver liste skulle det føres opp 52 plasser. Kandidatene kunne kumuleres, dvs. føres opp mer enn en gang. Til valgkomitéen for Høyres liste i Kristiansand kom det forslag om kandidater fra tre hold. Det ene var Kristiansands arbeidersamfunn. Under et møte 22. oktober foreslo arbeidersamfunnet en kvinne til Høyre-listen, nemlig fru kommandersersjant Brandsborg. Hun var imidlertid ikke villig til å bli oppført. Arbeidersamfunnet foreslo for øvrig flere menn som ble oppført på den konservative listen. Samme dag hadde konservative kvinner i Kristiansand møte og ble enige om kandidatene som de ville fremme til Høyres liste. Valgkomitéen bestemte seg for å oppføre de seks kvinnene som fikk flest stemmer på de konservative kvinnenes møte.17 Komitéen oppførte 32 personer. De seks kvinnene utgjorde dermed 18,8%. Tre av kvinnene ble oppført to ganger (altså kumulert en gang). Marie Beer sto på plass 35 og 36, Ebba Kirsebom på 37 og 38, Helga Refsnes 39 og 40, Henriette Olsen 50, Fredrikke Schønheyder 51 og Marie Tobiassen på plass 52. De ni plassene som kvinnene sto på, utgjorde 17,3% av de 52 plassene. 49


På Venstres liste i Kristiansand var det tre kvinner. Anna Brunvand sto på 2. og 38. plass, Andrea Hoch på 9. og 45. plass, mens Mine Johnsen var oppført på 22. plass. De fem plassene utgjorde 9,6% av de 52 plassene. Avholdsfolkets liste i Kristiansand hadde to kvinner, nemlig Anna Jensen på plassene 13–15 og Elisabeth Rasmussen på plassene 25–27. De seks plassene tilsvarte 11,5% av 52 plasser. Kvinnenes blandingsliste hadde følgende kvinner: Elisabeth Rasmussen var på plassene Det arbeides for å sette opp lister i Kristiansand med 12–15, Henriette Olsen på plas- navn på kvinner. CHRISTIANSSANDS TIDENDE 21.10.1901 sene 18–19, Mine Johnsen sto som nr. 26–27, Anna Jensen nr. 28–31, Anna Brunvand på 45. plass og Marie Beer på plass 50. Disse kvinnene, som også sto på andre lister, var oppført 14 ganger på blandingslisten, dvs. 26,9% av de 52 plassene. På Arbeiderpartiets liste i Kristiansand ble ingen kvinner oppført. Christianssands Tidende publiserte først og fremst Høyres liste i ukene før valget, mens Fædrelandsvennen publiserte de andre. Det finnes ingen undersøkelser som viser hvor mange Agder-kommuner som hadde kvinner på partilistene. Det hendte også at noen prøvde gjennom avisene å påvirke til at kvinner ble oppført på listene. I en forslagsliste til kommunestyrerepresentanter for Bykle var en kvinne, Gyro Tordsdatter, oppført. Avisleserne i Bykle ble oppfordret til å skrive av listen og ta den med på valgdagen.18 Men i forslagslisten for Bykle fra en annen person var det ingen kvinne.19 I Valle sogn i Setesdal hadde noen ført opp kvinner på stemmeseddelen.20 Dette kan selvsagt ha forekommet i flere kommuner selv om kvinner ikke sto på listene. Et spennende spørsmål ved kommune- Utsnitt av Høyres partiliste i Kristiansand 1901. valgene i 1901 var hvor mange kvinner CHRISTIANSSANDS TIDENDE 29. NOVEMBER 1901 50


Tabell 1 Kvinners deltakelse ved kommunevalgene på Agder 1901 – noen valgsogn Valgsogn/ kommune

Stemmebere. kvinner

Sognene Sandnes, Austad og Bygland i Bygland21 . . . . . . . . . Årdal sogn i Bygland22 . . . . . . . . . . Valle sogn i Setesdal23 . . . . . . . . . . . Evje24 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyestad25 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herefoss26 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Austre Moland27 . . . . . . . . . . . . . . . Landvik28 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fjære29 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vestre Moland30 . . . . . . . . . . . . . . . . Høvåg31 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Iveland32 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vennesla33 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tveit34 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oddernes35 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søgne36 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Greipstad37 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eiken38 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hægebostad39 . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyslebø40 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Finsland41 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bjelland42 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grindheim43 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Holum44 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valle (Sør-Audnedal)45 . . . . . . . . . . Vigmostad i Nord-Audnedal46 . . . . . Kvås47 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feda48 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvedestrand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arendal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grimstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lillesand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kristiansand . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mandal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farsund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flekkefjord . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

476 183 1216 343 176 1693 434 261 257

Avg. stemmer fra kvinner

0 3 4 5 40 0 «yderst faa» 102 20 20 8 9 0 5 5 1 6 2 0 9 20 4 1 1 2 0 «flere» 2 414 91 292 194 83 628 265 159 64

Tabellen omfatter noen valgsogn på landet og alle byene. KILDE FOR BYENE: NOS 1907

51

Prosent

87,0 49,7 24,0 56,6 47,2 37,1 61,1 60,9 24,9


som kom til å stemme. I mange av kommunene på Agder kom det inn tallmateriale til avisredaksjonene straks etter valgdagen, som ikke var samme dato i alle kommuner. Rapportøren i mange av kommunene oppga blant annet antall kvinner som stemte. Tallene er her satt inn i tabell 1 (side 51). Allerede i løpet av de første valgdagene viste det seg at få kvinner hadde avgitt stemme. Kvinnenes lave deltakelse fikk Christianssands Tidende til å komme med en kommentar 12. oktober. Når færre enn ti kvinner møtte fram, og i noen kommuner ingen, så kunne ikke kvinnene få noen innflytelse på styre og stell, skrev avisa. Bare i Øyslebø hadde kvinnene oppnådd noe. Der stemte én kvinne moderat-konservativt og åtte kvinner Venstre. De åtte stemmene til Venstre ga utslag på vektskålen, og partiet fikk en av plassene i kommunestyret. Avisa var ikke forundret over at bare én Høyrekvinne møtte i Øyslebø. «Inden vort Parti maa man altid regne med Dorskheden som en fast Faktor, naar det gjælder Fremmøde ved et Valg.» Tabell 1 viser at i noen landkommuner møtte ingen kvinner opp for å stemme. I de fleste av landkommunene stemte færre enn ti kvinner, ser det ut til. Tabell 2 (side 53) viser at i bygdene i Nedenes amt totalt deltok 5,0% av de stemmeberettigede kvinnene og i Lister og Mandal amt bare 3,8%. På landsbasis regner man at 9,5% av de stemmeberettigede kvinnene i bygdene stemte ved kommunevalgene i 1901. Agder-kvinnenes oppslutning om stemmeretten var altså bare halvparten så stor som landsgjennomsnittet. Når det gjelder menn, deltok 35,0% av de stemmeberettigede i bygdene i Nedenes amt og 44,5% i Lister og Mandal. Landsgjennomsnittet var 41,2%.49Agder-kvinnene, men ikke mennene deres, var altså tilbakeholdne i kommunevalgene i 1901 i forhold til landsgjennomsnittet. En av kommunene som skilte seg ut, var Landvik. Der var hele 102 av til sammen 373 stemmer avgitt av kvinner. En kontrast var nabokommunen Fjære, hvor bare 20 av 318 stemmer var avgitt av kvinner. Når det gjelder byer, deltok hele 48,0% av de stemmeberettigede kvinnene på riksbasis i kommunevalgene i 1901. Tabell 2 viser at Agder-byenes kvinner lå litt under dette, men ikke bemerkelsesverdig mye. I Risør var kvinnenes engasjement iøynefallende høyt med 87,0% oppslutning, mens deltakelsen var lavest i Arendal og Flekkefjord med bare halvparten av landsgjennomsnittet. Kvinnenes oppmøte i Kristiansand var merkbart lavere enn landsgjennomsnittet for byer. Et annet spennende spørsmål var hvor mange kvinner som ville bli valgt som kommunestyremedlemmer. I 1901 arrangerte Vestre Moland kommunevalg 9. oktober. Der stemte 20 kvinner. Vestre Moland ble den eneste kommunen i Nedenes amt som fikk kvinner i kommunestyret (se tabell 3). De to kvinnene var fruene Gusta Heldal og Fredrikke Henschien. Begge representerte Upolitiske lister. I hele landet ble 12 kvinner valgt til representanter i bygdekommuner. Nedenes amt hadde altså en forholdsvis stor andel med 16,7%. I bare tre andre amt ble to kvinner valgt i bygdekommuner, i fire amt ble en kvinne valgt, mens ti amt ble uten kvinner i bygdekommunene i perioden 1902–1904. Den andre kommunen på Agder hvor kvinner ble valgt i 1901, var Kristiansand. Valget i denne byen skjedde 2. desember. Der hadde Arbeiderpartiet ingen kvinner på valglisten, og partiet fikk heller ingen kvinner i bystyret. Høyre fikk inn tre kvinner, nemlig Marie Beer, Ebba Kirsebom og Helga Refsnes. Venstre fikk to representanter. 52


Tabell 2 Kvinners deltakelse ved kommunevalgene på Agder 1901–1913 – amtvis 1901 1904 1907 1910 1913 Stemmeber. Stemmeber. Stemmeber. Stemmeber. Stemmeber. Stemmer Stemmer Stemmer Stemmer Stemmer Prosent Prosent Prosent Prosent Prosent

Nedenes landkommuner

6154 306 5,0

5691 431 7,6

5882 410 7,0

12017 2330 19,4

12273 3262 26,6

Lister og Mandal landkommuner

6449 247 3,8

6273 538 8,6

6583 733 11,1

13389 2692 20,1

13553 3445 25,4

162209 15318 9,5

145968 17004 11,6

178269 33964 19,1

341745 89390 26,2

355744 107027 30,1

Nedenes byer

2394 1074 44,9

2552 1456 57,1

2523 1603 63,5

4455 2636 59,2

4558 2842 62,4

Lister og Mandal byer

2645 1116 42,2

958 606 63,3

2984 1715 57,5

5170 3786 73,2

5265 3901 74,1

68878 33084 48,0

62535 32973 52,7

90476 56642 62,6

149845 92256 61,6

161609 104718 64,8

Norge landkommuner

Norge byer

KILDE: NOS 1907, 1910 OG 1913. STATISTIKKEN I NOS 1907 FOR VALGENE I 1904 ER SVÆRT MANGELFULLE

Det var Anna Brunvand og Andrea Hoch. To valgte medlemmer, Anna Jensen og Elisabeth Rasmussen, representerte Totalistenes avholdslister. Det ble altså valgt inn sju kvinner i Kristiansands bystyre for perioden 1902–1904. I norske byer til sammen ble det valgt 86 kvinnelige representanter. Kristiansands andel av dette var 8,1%. Til sammenligning utgjorde Kristiansands folketall 2,3% av det samlede folketallet i norske byer på den tid, mens antallet stemmeberettigede kvinner i Kristiansand i 1901 utgjorde 2,5% av alle kvinner som kunne stemme i norske byer. Det gode resultatet for kvinnene i Kristiansand viser seg også ved at byen var den eneste i Norge hvor så mange som sju kvinner ble valgt. I fem byer ble seks kvinner valgt, nemlig Kristiania, Bergen, Trondheim, Stavanger og Larvik. I Kristiansand utgjorde de sju kvinnene 13,5% av representantene i bystyret. I de andre nevnte byene var den tilsvarende kvinneandelen mellom 7,1 og 11,5%. En bemerkelsesverdig by som må nevnes, er Hølen i Akershus. Den daværende kommunen var Norges minste by med ca. 170 innbyggere. Det ble bestemt ved kongelig resolusjon i 1847 at Hølen skulle være 53


Tabell 3 Antall kvinner valgt til kommunestyrer på Agder i valgårene 1901–1913 Valg 1901 (Periode 1902-1904)

Valg 1904 (Periode 1905-1907)

Valg 1907 (Periode 1908-1910)

0

Valg 1910 (Periode 1911-1913)

Valg 1913 (Periode 1914-1916)

1 Fjære

0

Nedenes landkommuner

2 Vestre Moland

0

Nedenes bykommuner

0

1 Grimstad 2 Risør 4 Risør 1 Arendal 1 Arendal 3 Grimstad 1 Grimstad 1 Lillesand

3 Risør 1 Arendal 2 Grimstad 3 Lillesand

Lister og Mandal landkommuner

0

0

0

0

0

Lister og Mandal bykommuner

7 Kr.sand

7 Kr.sand

3 Kr.sand 2 Mandal 2 Fl.fjord

6 Kr.sand 4 Mandal 1 Fl.fjord

7 Kr.sand 1 Mandal 2 Fl.fjord

Kilder: -SAK, Amtmannen i Nedenes, Kommunevalg 1898–1904, eske 1104, og Kommunevalg 1904–1913, eske 1105. -SAK, Stiftamtmannen i Kristiansand, Kommunevalg 1899–1910, eske 2382, og Kommunevalg 1911–1919, eske 2383. -NOS 1907, 1910 og 1913. FÆDRELANDSVENNEN OG CHRISTIANSSANDS TIDENDE FOR 4. KVARTAL I VALGÅRENE

bykommune fra 1848. Ved valget i Hølen i 1901 deltok 15 menn. Blant de 20 kommunestyremedlemmene som ble valgt, var fire kvinner. Andelen var altså 20%. Hølen by, som ble innlemmet i Vestby kommune i 1943, overgikk dermed Kristiansand. Det er neppe tvil om at aktiviteten til Diskusjonsforeningen må ha vært en viktig faktor som bidro til den gode oppslutningen om kvinner i Kristiansand, til tross for at kvinnenes deltakelse i valget der i byen var lavere enn gjennomsnittet for norske byer. I 1901 ble for øvrig en kvinne valgt til vararepresentant i en landkommune i Nedenes amt, men ingen fra landkommunene i Lister og Mandal. I Kristiansand ble fem kvinner varamedlemmer, men ellers ingen i de andre Agder-byene. Noen av byene i Norge fikk flere kvinnelige varamedlemmer enn Kristiansand.

Kommunevalgene 1904–1913 Reglene om begrenset stemmerett for kvinner kom til å gjelde for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Det var kommunevalg hvert tredje år på den tida. I 1947 ble valgperioden forlenget til fire år ved kommunevalg. I november 1904, like før kommunevalget i Kristiansand, kom Fredrikke Marie Qvam til byen. Det var Diskusjonsforeningen som hadde invitert til en fest for å hylle henne. 54


I en avisartikkel i forveien ble hun varmt omtalt av Hilda Torjusen.50 På festen deltok 70 kvinner. Hilda Torjusen hadde også skrevet en kantate i festens anledning.51 Etter valgene i 1904 ble det i mindre grad enn i 1901 sendt inn tallmateriale til aviser og til Statistisk sentralbyrå. Det bedret seg igjen etter valgene i 1907. Til avisene kom det inn tall for kvinners deltakelse fra bare noen få kommuner i 1904. Ingen kvinner stemte f.eks. i Søgne og Greipstad.52 Der hadde noen få stemt i 1901. I Evje stemte sju kvinner i 1904.53 Det var to flere enn i 1901. I Vennesla stemte 9 kvinner.54 Der deltok ingen i 1901. Tallene for Nedenes landkommuner 1904 som Statistisk sentralbyrå kunne bruke, bygger på 32 av 35 valgsogn. Tallene for Lister og Mandal landkommuner i 1904 bygger på 38 av 39 valgsogn. Tallene for bygdene i hele landet 1904 bygger på 819 av 908 valgsogn. Tabell 2 tyder på at det var en økning i kvinners valgdeltakelse i bygdene på Agder, både i antall stemmer i seg selv og i antall stemmer i forhold til stemmeberettigede, skjønt det siste lå fortsatt under landsgjennomsnittet. Tallene for byer i Norge 1904 i sentralbyråets statistikk gjelder 50 av byene. Tallene er trolig korrekte for byene i Nedenes siden alle disse byene rapporterte inn tallene sine. For Lister og Mandal mangler tall for Kristiansand. Også tallene for byene på riksbasis er for lave fordi noen byer mangler (se tabell 2). For øvrig ser man at kvinnenes deltakelse økte i de fleste Agder-byene, særlig i Farsund (se tabell 4). Ved kommunevalgene i 1904 ble fru Marie Knutsen, Edruelighetspartiet, valgt inn i kommunestyret i Grimstad. Hun var eneste valgte kvinne i Nedenes amt (se tabell 3). I Lister og Mandal ble sju kvinner valgt, alle i Kristiansand. Heller ikke denne gang hadde Arbeiderpartiet noen kvinner på valglisten, og partiet fikk heller ingen kvinner i bystyret. Høyre hadde kvinner på 9 av de 52 plassene på listen, deriblant de to første plassene. Partiet fikk tre kvinnelige representanter. Det var fru kaptein Berg, frøken Ida Henriksen og fru Henriette Olsen. Venstre hadde kvinner på 10 av listeplassene, deriblant førsteplass, og fikk tre bystyremedlemmer, nemlig fru Anna Brunvand, frøken Andrea Hoch og fru Mine Johnsen. Avholdspartiet hadde kvinner på 9 av plassene. Derfra ble frøken Anna Jensen valgt. For andre gang hadde altså Kristiansand fått sju kvinnelige bystyremedlemmer. Tre av dem ble valgt også i 1901.

Tabell 4 Kvinners deltakelse ved kommunevalgene på Agder 1904 – byene Valgsogn/ kommune

Stemmebere. kvinner

Risør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvedestrand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arendal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grimstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lillesand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mandal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farsund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flekkefjord . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

538 186 1312 367 149 447 226 285

KILDE: NOS 1907, HVOR KRISTIANSAND MANGLER FOR 1904

55

Avg. stemmer fra kvinner

372 82 618 268 116 320 209 77

Prosent

69,1 44,1 47,1 73,0 77,9 71,6 92,5 27,0


Også i 1907 var det noen bygder på Agder hvor ingen kvinner avga stemme (se tabell 5 og 6). I 1907 var kvinnenes valgdeltakelse mye større enn i 1901 (se tabell 2). I bygdene på Agder var kvinnenes valgdeltakelse imidlertid lav også i 1907. I Norge var den 19,1% i bygdene, men bare 7% i Nedenes amt og 11,1% i Lister og Mandal amt. Tabell 5 Kvinners deltakelse ved kommunevalgene i Nedenes amt 1907 – kommunevis Valgsogn

Stemmebere. kvinner

Vegårshei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjerstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søndeled . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flosta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dypvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Holt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lille Topdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjøvdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åmli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mykland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herefoss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Froland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Austre Moland . . . . . . . . . . . . . . . . Tromøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hisøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyestad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fjære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eide . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vestre Moland . . . . . . . . . . . . . . . . Høvåg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Birkenes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vegusdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Iveland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hornnes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Evje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bygland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bykle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Risør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tvedestrand . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arendal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grimstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lillesand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169 245 317 220 358 464 38 65 179 78 64 273 240 231 267 441 600 180 78 281 253 219 76 96 99 132 118 40 61 540 180 1307 326 170

KILDE: NOS 1907

56

Avg. stemmer fra kvinner

0 0 16 19 9 4 0 36 0 0 0 0 6 28 2 29 37 92 0 9 59 4 0 19 33 5 1 0 2 373 133 651 306 140

Prosent

0,0 0,0 5,0 8,6 2,5 0,9 0,0 55,4 0,0 0,0 0,0 0,0 2,5 12,1 0,7 6,6 6,2 51,1 0,0 3,2 23,3 1,8 0,0 19,8 33,3 3,8 0,8 0,0 3,3 69,1 73,9 49,8 93,9 82,4


I Nedenes var det 10 av 29 landkommuner – og 15 av 35 valgsogn – hvor ingen kvinner stemte. I Lister og Mandal gjaldt dette for 4 av 32 kommuner og 10 av 39 valgsogn.55 Når det gjelder byer, økte kvinnenes oppslutning i 1907 i Tvedestrand og Grimstad, Tabell 6 Kvinners deltakelse ved kom.valgene i Lister og Mandal amt 1907 – kommunevis Valgsogn

Stemmebere. kvinner

Tveit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oddernes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Randesund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vennesla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øvrebø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hægeland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søgne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Halse og Harkmark . . . . . . . . . . . . Holum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Laudal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øyslebø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Finsland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grindheim . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bjelland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Åseral . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nord-Audnedal . . . . . . . . . . . . . . . . Sør-Audnedal . . . . . . . . . . . . . . . . . Spangereid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Spind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyngdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hægebostad . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fjotland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Liknes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hidra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bakke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gyland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Øvre Sirdal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tonstad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kristiansand . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mandal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Farsund . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Flekkefjord . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

190 553 180 294 74 90 420 381 182 75 125 33 92 96 100 153 336 214 767 102 144 517 151 99 102 266 227 266 133 94 63 64 2051 413 214 306

KILDE: NOS 1907

57

Avg. stemmer fra kvinner

6 47 5 117 2 7 0 11 128 8 1 5 4 5 0 0 0 1 126 8 7 3 2 24 3 76 4 22 32 37 14 28 1193 226 201 95

Prosent

3,2 8,5 2,8 39,8 2,7 7,8 0,0 2,9 70,3 10,7 0,8 15,2 4,3 5,2 0,0 0,0 0,0 0,5 16,4 7,8 4,9 0,6 1,3 24,2 2,9 28,6 1,8 8,3 24,1 39,4 22,2 43,8 58,2 54,7 93,9 31,0


mens den gikk ned i Mandal (se tabell 5 og 6). I 1907 deltok 62,6% av de stemmeberettigede kvinnene i norske byer. Agder lå på omtrent dette prosenttallet (se tabell 2). I 1907 ble ingen kvinner valgt til medlemmer av kommunestyrer i bygdene i de to Agder-amtene (se tabell 3). På landsbasis ble 20 kvinner valgt i bygdene. Med hensyn til byene ble to kvinner valgt i Risør i 1907. I Arendal ble én kvinne valgt. Det var fru Thora Herlofson. Kvinnene i Grimstad var fru Ågot Berg og fru Marie Knudsen, begge Edruelighetspartiet, og frøken Laura Reiersen, Det liberalkonservative parti. De tre kvinnene som ble valgt i Kristiansand, var lærerinne frøken Anna Gulbrandsen og lærerinne frøken Dora Samuelsen, begge Avholdspartiet, og frøken Ida Henriksen, Samlingspartiet. Sistnevnte ble valgt også i 1904. Den ene av de to kvinnene i Mandal var frøken Anna Sveindal, Samlingspartiet. Flekkefjord fikk to kvinner i kommunestyret. Kvinnelige representanter i 1907 på landsbasis var 122 i byene. I 1907 ble det valgt tre kvinnelige vararepresentanter i Nedenes på landet, men ingen i Lister og Mandal. Med hensyn til byene fikk Risør tre kvinnelige vararepresentanter, Arendal sju, Kristiansand seks, og Mandal fikk ett kvinnelig varamedlem.56 I 1907 valgte Kristiansand for første gang en kvinne i formannskapet. Det var Dora Samuelsen. I 1910 ble det allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg. Ordningen gjaldt fra og med kommunevalget samme år.57 Kvinnenes deltakelse på landsbasis var nå større i landkommunene i forhold til antall stemmeberettigede enn i 1907. I de to Agderamtene var det en kraftigere økning i kvinners valgdeltakelse i bygdene (til rundt 20% av de stemmeberettigede) enn for bygde-Norge under ett. Dermed lå ikke Agder så langt tilbake i 1910 som i 1907 og 1901. I landkommunene på Agder ble det en dobling av antall stemmeberettigede kvinner i 1910 i forhold til 1907, men en flerdobling av antall kvinner som avga stemme (se tabell 2). Den stigende interessen i bygdene ga seg utslag i at det var mange færre valgsogn i Norge hvor ingen kvinner stemte i 1910 enn det var i 1907. I Nedenes var det en kommune på landet hvor ingen kvinner avga stemme i 1910, nemlig Lille Topdal, hvor heller ingen kvinner stemte i 1907. I Bykle stemte to kvinner og i Åmli to. I Lister og Mandal var det ingen kvinner som stemte i Åseral, Konsmo og Austad, og bare en kvinne i Spangereid.58 Med hensyn til byene, var kvinnenes prosentvise deltakelse på riksbasis omtrent den samme i 1910 som i 1907. I Nedenes-byene gikk deltakelsen litt ned i 1910, men lå fortsatt i nærheten av landsgjennomsnittet. Men i Lister og Mandal var det en merkbar økning til godt over gjennomsnittet (se tabell 2). Når det gjelder de enkelte byene i Nedenes amt, var den største forskjellen at deltakelsen i Grimstad i 1910 gikk ned til halvparten av 1907-nivået. Bare 45,5% av de stemmeberettigede kvinnene i Grimstad avga stemme i 1910. Dette var sisteplass blant byene på Agder, mens Grimstad hadde delt førsteplassen med Farsund i 1907. I Lister og Mandal var den største forskjellen med hensyn til kvinners deltakelse at prosentandelen i Flekkefjord ble doblet fra 1907. I 1910 deltok 67,2% av de stemmeberettigede Flekkefjord-kvinnene, noe som innebar en firedobling av antallet kvinner som avga stemme i Flekkefjord. Av alle Agder-byer var det Farsund som hadde høyest kvinnedeltakelse med 90,0% i 1910.59 58


Ved kommunevalget i 1910 ble fru Margrethe Fuglestvedt valgt for Venstre i Fjære (se tabell 3). Hun ble dermed eneste valgte kvinne i Nedenes amts landdistrikt. Ellers fikk Risør fire kvinner. Tre av dem representerte Høyre og Frisinnede venstre, nemlig fru Ida Dahl, frøken Jenny Johnsen og frøken Marie Sivertsen. Den fjerde var fru Louise Sæverud, Avholdspartiet. Arendal fikk fru Anna Lundegaard, Det liberal-konservative parti. Grimstad fikk fru Ågot Berg, som sto på Høyres, Edruelighetspartiets og Venstres fellesliste. For første gang fikk nå Lillesand et kvinnelig kommunestyremedlem, nemlig fru Mathilde Gunnufsen, Avholdspartiet. I 1910 ble det valgt seks kvinner i Kristiansand. Frøken Ida Henriksen fra Høyre og Frisinnede Venstre ble nå valgt for tredje gang. Lærerinnene Anna Gulbrandsen og Dora Samuelsen fra Avholdspartiet ble valgt for andre gang. Fru Mine Johnsen og lærerinne frøken Alvilde Nielsen sto på Venstres liste. Fru Kristine Gundersen ble valgt for Arbeiderpartiet, som dermed fikk sitt første kvinnelige bystyremedlem i Kristiansand. Ellers fikk Mandal fire kvinner og Flekkefjord én kvinnelig kommunestyrerepresentant i 1910. I hvert av de to Agder-amtene ble tre kvinner valgt til varamedlemmer. I 1910 ble 44 kvinner valgt til representanter i bygdene og 166 i byene. Det innebar en dobling fra 1901. Ved kommunevalgene i 1913 ble det en økning i kvinnenes deltakelse på riksbasis i forhold til antall stemmeberettigede (se tabell 2). De største forskjellene i Agder-byene var at Grimstad fikk en kraftig økning i antall kvinnelige stemmer, mens Lillesand fikk en formidabel nedgang til bunnplassering. Flekkefjord fikk en solid økning.60 I Norge ble det en nedgang i antall kvinner som ble valgt i 1913. Bygdene fikk 38 kvinner i kommunestyrene, men ingen i Agder-bygdene. I norske byer ble 159 kvinner valgt. I 1913 fikk Risør tre kvinner i kommunestyret (se tabell 3). Arendal fikk inn fru Anna Lundegaard fra Upolitisk liste. De to i Grimstad var frøken E. Helmer og frøken Marie Sivertsen. Begge sto på Borgerpartiets liste. Lillesand fikk inn tre kvinner. Kristiansand fikk sju kvinner i bystyret ved valget i 1913. De to lærerinnene Aashild Abrahamson og Andrea Hoch representerte Kristiansands liberale velgerforening (Høyre og Frisinnede Venstre). Dette var tredje gang Andrea Hoch ble valgt. Fru Gudny Heggstad-Tangvall og frøken Alvilde Nielsen sto på Venstres liste. Lærerinnene Anna Gulbrandsen og Dora Samuelsen ble valgt for tredje gang for Avholdspartiet. Fru Helga Jonassen kom inn for Arbeiderpartiet. Det kan nevnes at tre byer i Norge fikk flere enn sju kvinner i kommunestyrene, mens tre byer utenom Kristiansand fikk sju. Mandal fikk en kvinne i kommunestyret i 1913, nemlig Othilie Gundersen, som sto på Høyres og Frisinnede Venstres liste. Ellers fikk Flekkefjord inn to kvinner. I 1913 ble en kvinne valgt til varamedlem i en landkommune i Nedenes og to på landet i Lister og Mandal. I byene fikk Risør en, Arendal en, Kristiansand tre og Mandal to kvinnelige varamedlemmer.

Kvinnene som ble valgt i 1901 Vi går nå tilbake til 1901 og ser nærmere på hver enkelt av de ni kvinnene som ble valgt inn i kommunestyrer på Agder. Flere av dem ble som nevnt gjenvalgt. Hva slags sosial og yrkesmessig bakgrunn hadde de? 59


Gusta Heldal Den ene av de to kvinnene som ble valgt i Vestre Moland i 1901, var Gusta Heldal, f. Ommundsdatter. Hun var født 21. juni 1865 i Vestre Moland.61 Hun fikk navnet Augusta Mathilde, men ble kalt Gusta gjennom hele livet. Faren var sjømann. Mora kom fra Sverige. De ble gift i 1864.62 Familien ble boende i Vestre Moland. Gusta ble konfirmert i Vestre Moland i 1879.63 I 1889 ble hun gift med Kristen Mathiassen, som var gårdbruker på Heldal.64 Paret fikk åtte barn. Familien bodde på gnr. 43, bnr. 3 på Heldal. Gusta hadde mye å gjøre med både hus og barn, men hun hadde både tjenestejente og tjenestegutt. Også flere av barna hjalp til i hus og fjøs.65 Dermed ble det tid til politisk engasjement. Ved kommunevalget i 1901 ble Gusta Heldal medlem av kommunestyret i Vestre Moland for perioden 1902–1904. Hun representerte Upolitiske lister. Gusta Heldal ble enke i 1937. Hun døde på Heldal 24. august 1940 og er gravlagt i Vestre Moland.66 En av Gustas døtre var Mathilde, født 1893. Hun emigrerte til USA. I 1948 ble hun kokk hos Joseph og Rose Kennedy. Der ble Mathilde godt kjent med John, Robert og de andre voksne barna. Etter at John F. Kennedy ble president i 1960, var Mathilde flere ganger i Det hvite hus på oppdrag som kokk. Hun ble værende hos Kennedy-klanen i ca. 20 år til Joseph døde i 1969. Mathilde døde i Vestre Moland i 1979.67 Fredrikke Henschien Fredrikke Jacobine, f. Hauan, ble født 24. juni 1854 og døpt i Levanger by.68 Faren var garvermester og poståpner. Fredrikke vokste opp i Levanger.69 Fredrikke ble gift med Jens Lund Henschien, som var sønn til lensmannen i Lillesand. I 1883 overtok Jens gnr. 34, bnr. 4 Lundemoen i Vestre Moland fra foreldrene sine. Der ble Fredrikke boende med mann og tre barn. På eiendommen ble det dyrket korn/poteter, og det fantes husdyr, kjøkkenhage, frukthage og bikuber. Det var Fredrikke som drev med biskjøtsel. Familien hadde tjenestegutt, tjenestejente og budeie. De må ha avlastet husfruen med mye arbeid. De to yngste barna var 12 og 14 år i 1900 og dermed langt på vei i stand til å ta vare på seg selv.70 Dette ga fruen anledning til å disponere litt tid til politisk engasjement i likhet med venninnen Gusta Heldal. Ved kommunevalget i 1901 ble Fredrikke Henschien medlem av kommunestyret i Vestre Moland for perioden 1902–1904. Hun representerte Upolitiske lister. I 1918 solgte Fredrikke og Jens gården på Lundemoen og flyttet til Lillesand. I 1853 hadde faren til Jens kjøpt en fin eiendom med løpenr. 95 i Lillesand. Den overtok Jens i 1896. Eiendommen tilsvarer dagens Østregate 2. Der ble paret boende i 1920-årene. Det flotte huset ble fredet i 1924.71 Fredrikke Henschien døde 12. september 1927 og ble gravlagt i Vestre Moland.72 Enkemannen døde i 1933. I 1948 solgte arvingene Østregate 2 til Lillesand kommune. Huset brukes i dag som rådhus. Det ble svært skadet i brann i 1976.73 Marie Beer Marie Kristiane Beer var født i Kristiania 21. september 1851. På et tidspunkt før 1882 flyttet hun til Kristiansand. Hun var gift med Johannes Beer, skoleinspektør i Kristian60


sand. De fikk en datter i 1882 og etter hvert flere barn. I 1900 bodde familien i Østre Strandgate 13 i Kristiansand. Ekteparet hadde da fire døtre, en tjenestejente og en losjerende skoleelev.74 Yngste datter var ni år. Med tjenestejente og store barn må det ha blitt litt tid også for denne fruen til sysler utenfor hjemmet. Marie Beer ble valgt inn i bystyret i Kristiansand i 1901 for perioden 1902–1904. Hun representerte Høyre. I 1910 flyttet familien Beer til Kristiania.75 Anna Brunvand Anne Aanonsdatter ble født 15. april 1851 og døpt i Hornnes i Evje.76 Foreldrene bodde på Abusdal og drev gårdsbruk.77 I 1866 ble Anna konfirmert. Presten har oppført henne som nr. 1 blant de kvinnelige konfirmantene, og med karakteren utmerket godt i kristendomskunnskap og flid, så hun må nok ha hatt gode evner. Familien bodde fortsatt på Abusdal.78 Både ved dåpen og konfirmasjonen har Gusta Heldal og Fredrikke Henschien ble valgt inn i presten skrevet henne inn med kommunestyret i Vestre Moland i 1901 som de to navneformen Anne. Men i daglig- siste av 20 medlemmer. talen het hun nok Anna, og slik er (SAK, LENSMANNEN I LILLESAND OG VESTRE MOLAND, navnet også skrevet i senere kilder. FORHANDLINGSPROTOKOLL FOR VALGSTYRET 1898–1963) I 1875 ble hun gift i Kristiansand med hugger Hans Olsen Brunvand fra Øyslebø.79 Det nygifte paret bodde først i Tollbodgata 73 i Kristiansand. Der leide paret den ene av ti leiligheter.80 I 1885 bodde paret med tre sønner og Annas mor i en leilighet i 1. etasje i Kristian 4.s gate 12 i Kristiansand.81 Samme år kjøpte paret Kristian 4.s gate 58 i samme by.82 Der ble familien boende i mange år, f.eks. ved folketellingen 1900. Da bodde tre av barna hjemme. Hans var trelastarbeider, mens Anna hadde en melkehandel.83 De hadde ingen tjenestefolk, men heller ingen spedbarn. I 1901 var barna ni år og eldre. Ved kommunevalget i 1901 ble Anna Brunvand valgt inn i bystyret i Kristiansand for perioden 1902–1904. I 1904 ble hun valgt på ny for perioden 1905–1907. Hun representerte Venstre. 61


I 1910 bodde familien ennå i Kristian 4.s gate 58. Anna hadde fortsatt en melkehandel. Hans var tomtearbeider.84 Hans Brunvand døde i 1911.85 Offisielt kom Anna heretter til å ha navnet Anna Leifsen Abusdal Brunvand. I 1916 bodde hun som huseier i 1. etasje i Kristian 4.s gate 58 sammen med en av sønnene. Anna omtales da som handlende. Huset hadde fire leiligheter. Kilden opplyser også at hun flyttet til Kristiansand i 1871.86 I 1922 bodde hun i 2. etasje i samme hus.87 Anna Brunvand døde 12. september 1928.88 Allerede på dødsdagen var det et bilde og en kort omtale av henne i Fædrelandsvennen. Avisa skriver at hun var en foregangskvinne og sterkt sosialt og religiøst interessert, og at hun nedla et meget godt arbeid på de forskjellige områdene. Anna og Hans sin sønn Olaf, født 1878, ble far til Olav, født 1912 i Kristiansand. Denne Olav Brunvand ble senere en kjent avisredaktør og Arbeiderparti-politiker (død 1988). Andrea Hoch Andrea Kristine Hoch var født i Kristiania 12. oktober 1857.89 Mora kom fra Moss. Faren kom fra København og var skipsmegler av yrke. I 1865 bodde familien i Møllergata i hovedstaden. En av Andreas brødre var da legestudent.90 Andrea Hoch utdannet seg til lærerinne. I 1878 flyttet hun til Kristiansand. Rundt 1890 leide hun rom i Vestre Strandgate 32 i Kristiansand, og like etter var hun leieboer i Østre Strandgate 41.91 I 1900 bodde hun i Setesdalsveien 10 i Kristiansand, hvor hun leide rom. Hun var da lærerinne i folkeskolen.92 Andrea Hoch var ugift hele livet. I tillegg til læreryrket hadde Andrea Hoch mange verv. Fra 1896 var hun aktiv i Diskusjonsforeningen i Kristiansand. I foreningen ble frøken Hoch stadig brukt som møteleder, foredragsholder og tegner. Da Kristiansand krets av Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet i november 1897, ble Andrea Hoch valgt inn i styret. Hun satt i styret uavbrutt til sin død. Fra 1909 til 1931 var hun formann og fra 1931 til 1936 viseformann. Som formann var Andrea Hoch med på å etablere Solvang Sykehus for tuberkuløse på Klappane i 1912. Hun ble også formann for hjemmets styre. Og i 1922 etablerte foreningen Kongsgård Sykehus. I mange år var Andrea Hoch også styreformann i Vest-Agder krets av Norske Kvinners Sanitetsforening.93 I 1907 ble hun valgt inn i Wergelandkomitéen. Den arbeidet for å skaffe Kristiansand en statue av Henrik Wergeland. Statuen ble avduket i parken i Kristiansand sentrum 17. juni 1908, på 100-årsdagen for Wergelands fødsel. I flere år var Andrea Hoch også medlem av skolestyret, helse- og sosialstyret og kinostyret i Kristiansand. Andrea Hoch ble valgt ved hele sju kommunevalg. Hun var medlem av Kristiansand bystyre 1902–1904, 1905–1907, 1914–1916, 1917–1919, 1920–1922, 1923–1925 og 1926–1928. De to første periodene representerte hun Venstre og de fem siste Kristiansands liberale velgerforening (Høyre og Frisinnede Venstre). Frøken Hoch bodde i Setesdalsveien 10 fram til 1931. I 1922 omtales hun som pensjonist94 Den 16. mars 1931 flyttet hun til Kronprinsens gate 14 i Kristiansand.95 Kronprinsens gate 14 ble gitt som gave fra en skipsreder til sanitetsforeningen i 1916. I 62


1922 ble eiendommen innviet til «Hjem for eldre damer». Hjemmet ble kalt «Bien».96 Andrea Hoch døde 9. februar 1936.97 I Fædrelandsvennen dagen etter kom det en omtale av henne. Der blir hun betegnet som evnerik og energisk. I over 40 år var hun lærer ved folkeskoler i Kristiansand. Noen år før hun døde, fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull. Tre uker før hun døde, fikk hun ønsket sitt oppfylt om å bli plassert på Solvang, som hun selv hadde vært med på å etablere. Anna Jensen Anna Christine Jensen ble født i Kristiansand 6. september 1866.98 Som barn bodde hun med foreldre og søsken i Dronningens gate 73 i Kristiansand. Faren var navigasjonslærer og styrmann og kom fra Søgne. Mora var fra Kristiansand.99 Annas far omkom ved et forlis i 1882 sammen med to sønner. Som enke drev Annas mor en liten melkehandel.100 I 1885 omtales Anna som lærerskoleelev.101 Hun skal ha tatt avgangseksamen som lærer i 1886. Deretter var hun lærer i Holmsbu i Hurum 1886– 1894 og så i Sandefjord 1894–1895. Begge stedene deltok hun i kristelig forenings- og menighetsliv. I 1895 flyttet hun tilbake til Kristiansand og var folkeskolelærer der til 1908. Hun var også timelærer ved lærerskolen.192 Fra 1896 ble Anna Jensen aktiv i Diskusjonsforeningen i Kristiansand. Der kom hun sammen med andre samfunnsengasjerte kvinner og ble også styremedlem. På alle møtene i Diskusjonsforeningen var det foredrag. Anna Jensen holdt foredrag om «Kvindernes Et ektepar i Spangereid har problemer med å få forhold til ædruelighedsarbeidet» og stemt i 1901. CHRISTIANSSANDS TIDENDE 25.10.1901 «Selvudvikling og oppofrelse» (1898), «Kristendom og livsglæde» (1900) «Missionen og dens berettigelse» (1901) «Søndaghvilens betydning» (1903) og «Personlig kristendom» (1906).103 63


I årene rundt 1900 bodde Anna Jensen på ny i Dronningens gate 73 sammen med mora og søstre.104 Hun var ugift hele livet. Anna Jensen ble valgt inn i bystyret i Kristiansand ved kommunevalget i 1901 og 1904. Hun representerte Totalistene/Avholdspartiet. Da hun var ferdig som bystyrepolitiker i 1907, engasjerte hun seg i misjonsarbeid. På nyåret 1908 var det klart at Anna Jensen skulle til Santalistan i India. I Diskusjonsforeningen var det avskjedsfest for henne 11. januar. Anna Jensen holdt foredrag om «Santalernes historie og misionens udvikling iblant dem».105 Samme måned reiste hun til India. Som misjonær kom hun til å nedlegge en betydelig og anerkjent innsats i India gjennom mange år. Innsatsen hennes er beskrevet i boka «En norsk lærerinnes storverk i India» av J. J. Ofstad, fhv. generalsekretær og misjonsprest. Ofstad arbeidet sammen med Anna Jensen i India i 21 år. Ofstad skriver at hun allerede som 15-åring kom med i San- Anna Jensen, 32 år. talmisjonen. I India var hun leder av FOTO FRA J. J. OFSTAD: EN NORSK pikeskolen i Maharo. Der ble hun i 23 LÆRERINNES STORVERK I INDIA (OSLO 1949) år, til 1931, da hun gikk av for aldersgrensen og reiste til Kristiansand. Under årene i India tok Anna Jensen av og til turer hjem til Kristiansand. I januar 1924 var hun i Diskusjonsforeningen og fortalte «Fra det religiøse Indien».106 Fra 1931 ble hun boende sammen med en søster i Dronningens gate 73. Anna var fortsatt opptatt av misjonsspørsmål og var stadig på reise i den anledning.107 I 1932 holdt hun foredrag i Diskusjonsforeningen om «Indiens politiske reisning. Indiens kvindeverden». I 1933 snakket hun om «Gandhi og Indien».108 I 1938 dro hun på ny til India og fikk oppleve at hennes gamle drøm gikk i oppfyllelse, nemlig at kirken i Maharo ble bygd og innviet. I 1940 reiste hun tilbake til Kristiansand. Anna Jensen bodde i Dronningens gate 73 i Kristiansand til ca. 1942 og deretter på Santalmisjonens hvilehjem på Nordstrand i Aker.109 Der døde hun 10. oktober 1946.110 Hun ble gravlagt i Kristiansand.

64


Ebba Kirsebom Ebba Kirsebom, f. Wergeland, var født i Kristiania 22. februar 1852.111 Foreldrene var Oscar Wergeland og Alette Cathrine Sem. Oscar var bror til Camilla Collett og Henrik Wergeland. Oscar Wergeland flyttet tilbake til Kristiansand i voksen alder. I 1860–70-årene bodde Ebba sammen med søsken, faren og hans andre hustru i Østre Strandgate 59 i Kristiansand.112 I 1881 ble Ebba gift med Hugo Gustav Kirsebom. Han var belgisk konsul og agent i Kristiansand.113 I 1900 bodde familien i Østre Strandgate 21 i Kristiansand. Det yngste barnet var 12 år, og familien hadde tjenestejente.114 I 1901 ble Ebba Kirsebom valgt inn i bystyret i Kristiansand for perioden 1902–1904. Hun representerte Høyre. I 1910 var Ebba enke og bodde i Østre Strandgate 57 i Kristiansand, hvor hun leide leilighet. Hun var da korrekturleser, medlem av Ebba Kirsebom (1852–1937). kontrollkommisjonen og hadde et lite agenFOTO I PRIVAT EIE tur.115 Ebba Kirsebom var medlem av kontrollkommisjonen for Eg sinnssykeasyl og Kristiansands kommunale sinnssykeasyl.116 Hun flyttet fra Kristiansand til Kristiania i 1912.117 Ebba Kirsebom døde 2. juli 1937.118 Elisabeth Rasmussen Elisabeth Rasmussen, f. Hurup, ble født 15. april 1849 og døpt i Kristiansand. Faren var skipsfører.119 Familien Hurup bodde i Markens gate 34 i Kristiansand. Da Marcus Thrane kom ut fra fengsel i 1858, dro han til Hamburg og lærte fotografering. Derfra reiste han til Kristiansand. Han ankom 25. oktober og leide seg inn med familien sin hos skipper Hurup. Thrane åpnet et fotografisk atelier og drev fotografering og salg av bilder fra Hurups hus.120 Det vil altså si at politiker Elisabeth Rasmussen hadde opplevd som 9-åring å ha Marcus Thrane boende i barndomshjemmet sitt. Elisabeth ble gift med kjøpmann Theodor Rasmussen. Han hadde butikk i Markensgate 13 i 1870-årene. Han eide også Britannia hotell i Kristiansand i 1880-årene. Etter brannen i 1892 bygde han nytt hus i Markens gate 13. Han solgte bl.a. antikviteter. I 1888 kjøpte han Andøen gård i Oddernes herred utenfor Kristiansand.121 I 1900 bodde familien i Markens gate 13. Elisabeth Rasmussen omtales da som husmor. To voksne døtre som bodde hjemme, var «hushjelpersker». Yngste barnet var 12 år i 1901.122 Elisabeth Rasmussen var en av de sju kvinnene som ble valgt til bystyremedlem i Kristiansand ved kommunevalget i 1901 for perioden 1902–1904. Hun representerte Totalistene, avholdslister. Familien Rasmussen var med i Frikirken. Elisabeth Rasmussen var spesielt engasjert 65


i misjonsforeninger. Familiens guvernante og hushjelp reiste for øvrig som de to første i Norge til Kina som misjonærer i 1884.123 Ved folketellingen 1910 bodde familien Rasmussen på Andøen i Oddernes.124 Familien flyttet dit 15. mars 1910.125 I 1916 kjøpte familien gnr. 19, bnr. 7 Kveldsro på Strai øvre i Oddernes.126 Elisabeth ble enke i 1927. Hun døde 15. mai 1934 og bodde inntil da på Strai, men ble gravlagt i Kristiansand.127 Helga Refsnes Helga Elvira Cornelia, f. Nörbeck, ble født 26. juli 1864 og døpt i Kristiansand domkirke. Faren var skipper av yrke.128 I 1860-årene bodde Helga og broren sammen med foreldrene sine i det som i dag tilsvarer Dronningens gate 55 i Kristiansand. I husholdningen var det også en tjenestejente og en losjerende løytnant. I bygningen var det tre andre husholdninger.129 I 1870årene bodde familien i Kirkegata 27 i Kristiansand. Helgas far omtales da som skipskaptein. Familien leide den ene av fem leiligheter i huset. Sammen med familien bodde en tjenestejente og en pensjonist.130 I 1880 ble Helga konfirmert i Kristiansand domkirke.131 Helga ble gift med Eilert Tobias Refsnes fra Grindheim i Vest-Agder. Han var utdannet lærer. De giftet seg i Hægebostad i 1897.132 Ekteparet bodde i Østre Strandgate 35, som var bygd opp igjen i 1894 etter bybrannen i 1892.133 I 1900 bodde Helga og Eilert i Østre Strandgate 35 i Kristiansand. Helga omtales da som husmor, mens mannen var folkeskolelærer. I den andre husstanden bodde Eilerts sønn Endre med sin familie.134 Helga fikk ikke barn. I 1901 ble Helga Refsnes valgt til bystyremedlem i Kristiansand for perioden 1902–1904. Hun representerte Høyre. Også Eilert Refsnes var lokalpolitiker for Høyre. Han satt flere år i bystyret både før, under og etter Helgas bystyreperiode. Ekteparet solgte Østre Strandgate 35 i 1902. I 1910 bodde paret i Dronningens gate 31 i Kristiansand, som var et våningshus med forretningslokaler. Mannen var skolebestyrer ved offentlig skole.135 I 1913 bodde de i Kongens gate 28 i Kristiansand. Fra 1916 bodde de i Setesdalsveien 36. Der leide de tre værelser og et kjøkken i 2. etg. Eilert Refsnes omtales da som forhenværende skolebestyrer, så han var pensjonist.136 Fra 1921 bodde paret noen år på Lund i Oddernes kommune, rett utenfor Helga Refsnes (1864–1945). FOTO I PRIVAT EIE Kristiansand. 66


En av Helga Refsnes sine interesser var omstreifermisjonen, hvor hun gjorde en innsats.137 Eilert Refsnes døde i 1929. Han hadde gjort en stor innsats for skisportens utvikling og var en ivrig friluftsmann og skiløper like til sin høye alderdom.138 Etter dette flyttet Helga Refsnes flere ganger og leide leilighet forskjellige steder i Kristiansand: Fra sommeren 1929 i Kongens gate 24 i 2. etg., fra april til oktober 1931 i Kirkegata 15, fra oktober 1931 i 2. etg. i Markens gate 32, fra sommeren 1934 i Setesdalsveien 24 og fra våren 1935 i Tollbodgata 48B.139 Så fikk hun plass i Hjemmet for eldre damer. Det lå i Kronprinsens gate 14. Der bodde hun i 1. etg. fra februar 1936. Kanskje fikk hun samme rom som Andrea Hoch hadde hatt. Hun hadde to værelser, et kjøkken og felles bad. Leiligheten hadde elektrisk lys. Hun betalte 40 kr måneden i leie inklusiv brensel. Huset hadde 13 kvinnelige beboere fordelt på tre etasjer. Det ser ut til at Helga Refsnes bodde der fram til sin død.140 Hun døde i Kristiansand 2. desember 1945.

Stortingsvalgene I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. Reglene som skulle gjelde, var de samme som for kommunevalg.141 Reglene kom til å gjelde for stortingsvalgene i 1909 og 1912. Det var stortingsvalg hvert tredje år den gangen. Ved stortingsvalget i 1909 og stortingsvalget i 1912 var det ca. 2800–3200 kvinner som avga stemme på landsbygda i hvert av de to Agder-amtene. Det var noen hundre flere som hadde stemmerett enn ved kommunevalget i 1907. Hvis man sammenligner med tabell 2, betyr det at det var flere ganger så mange kvinner som stemte ved stortingsvalget i 1909 og i 1912 som ved kommunevalget i 1907. Kvinnenes deltakelse i Agders bygder ved stortingsvalget i 1909 var grovt sett på nivå med landdistriktene på riksplan, nemlig 46,7% av de stemmeberettigede kvinnene. Når det gjelder byene i Norge, deltok 73,2% av de stemmeberettigede kvinnene ved stortingsvalget i 1909. I Risør stemte 500 kvinner i 1909 og 378 kvinner i 1912 (og 373 kvinner eller 69,1% ved kommunevalget i 1907). I Arendal/Grimstad (til sammen) var de tilsvarende tallene 944 og 868 (og 957 kvinner eller 58,6% ved kommunevalget i 1907). I Kristiansand var tallene 1914 og 2077 (og 1193 kvinner eller 58,2% ved kommunevalget i 1907). I Flekkefjord deltok 226 kvinner i 1909 og 259 i 1912 (og bare 95 kvinner eller 31,0% ved kommunevalget i 1907). På riksbasis både i 1909 og 1912 ble det avgitt stemmer til noen få kvinner som stortingsrepresentanter og noen få som varamedlemmer, men ingen av dem var fra Agder.142 Den 11. juni 1913 vedtok et enstemmig storting allmenn stemmerett også for kvinner.143 Kunngjøringens ordlyd er slik: «Grundlovens § 50 skal herefter lyde: Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.» Ordningen gjaldt fra og med stortingsvalget i 1915.

Feståret 1913 Høsten 1913 kunne alle kvinner over 25 år stemme for andre gang ved kommunevalg. Samtidig visste de at to år senere kunne de stemme for første gang ved stortingsvalg. I 1913 var det 100 år siden Camilla Collet ble født. Det er ingen tvil om at hun engasjerte 67


seg i stemmerettssaken. I juni 1890 behandlet Stortinget et lovforslag om stemmerett for kvinner. Samme år mottok Stortinget 4533 underskrifter til støtte for forslaget. En av dem som skrev under, var Camilla Collett. Ved voteringen i Stortinget i juni ble forslaget forkastet med 70 mot 44 stemmer. I et innlegg i Aftenposten 26. juni 1890 kommenterte hun: «Sagen er reddet. 44 Mandsstemmer! … For mindre end 10 Aar tilbage vilde vi neppe – hvis det forresten er tænkeligt, at Sagen var kommet under Behandling – opnaaet ¼ Part saadan. Sagen er reddet. Partiets Hval har ikke magtet helt at sluge den, ja selv dets fornemste Talsmand, den høiærværdige Repræsentant for det gammelprestelige Standpunkt her i vort Land, lod skimte en haabløs Frygt for, at den, Modstanden, i Længden vil være forgjæves.» Hval var navnet på ordføreren i konstitusjonskomitéen. På 100-årsdagen 23. januar 1913 for Camilla Colletts fødsel arrangerte Diskusjonsforeningen en fest i Kristiansand. Det var 150 deltakere. Første uka i juli dette året hadde Norske kvinners nasjonalråd landsmøte i Kristiansand. Gina Krog var formann. Fredrikke Marie Qvam var nestformann. Den ene dagen talte sistnevnte blant annet om stemmeretten og de forestående kommunevalgene.144 Gina Krog hadde avtalt med Diskusjonsforeningen om å reservere kvelden 3. juli til en fest til minne om Camilla Collett. På festen deltok 370 kvinner. Andrea Hoch holdt en hilsningstale. Hun snakket blant annet om det frøet som Camilla Collett hadde sådd, og som var så spiredyktig. Deretter istemte alle sangen som Hilda Torjusen hadde skrevet. Hun holdt også en minnetale. Så sang alle kvinnesakskantaten som også Hilda Torjusen hadde laget. Den var tilegnet minnet om Camilla Collett.145 En viktig milepel var nådd. De samme aktive kvinnene som engasjerte seg så sterkt i Kristiansand fra 1896, kunne nå ta en pust i bakken og feire sammen med sine foregangskvinner fra hovedstaden – i kvinnesaksforkjemperen Camilla Colletts fødeby.

Oppsummering og konklusjoner Kvinnenes deltakelse ved kommunevalgene i byene på Agder 1901–1913 i forhold til antall stemmeberettigede var grovt sett på høyde med byene på riksbasis. Byene i Lister og Mandal lå riktignok godt under i 1901, men kom høyt over i 1910 og 1913. Deltakelsen i Agder-bygdene var derimot bare på halve nivået av gjennomsnittet for norske landkommuner i begynnelsen av perioden, mens oppslutningen nærmet seg en god del mot periodens slutt. I mange landkommuner på Agder var det ingen kvinner som avga stemme de første årene, men det gjaldt også andre steder i landet. Agder-kvinnenes deltakelse i stortingsvalgene i 1909 og 1912 ser derimot ikke ut til å ha vært langt unna riksgjennomsnittet både med hensyn til by og bygd. Et iøynefallende trekk er altså at kvinnene i bygdene på Agder var svært tilbakeholdne med å stemme ved lokalvalg de første årene. Når det gjelder forskjellen i kvinners oppslutning mellom by og bygd på valgdagen, kan det tenkes flere forklaringer, f.eks. utdannelse, politisk interesse og avstand til valg68


lokale. Ulik oppslutning i to nabokommuner kan kanskje skyldes at ildsjeler mobiliserte på det ene stedet. Forskjell i kvinners deltakelse i en kommune fra det ene valgåret til det andre kan kanskje skyldes værforhold i noen tilfeller. I perioden ble det ikke valgt noen kvinner fra bygdene i Lister og Mandal amt, og bare til sammen tre i Nedenes. Derimot fikk byene på Agder sju kvinner ved valget i 1901, åtte i 1904, 13 i 1907, 18 i 1910 og 19 i 1913. Oppslutningen om kvinner var altså god i byene. Høy kvinnedeltakelse i valgene førte ikke nødvendigvis til at flere kvinner ble valgt, og lav kvinnedeltakelse forhindret ikke nødvendigvis at kvinner kom inn i kommunestyret. Eksempler på dette er at kvinnenes valgdeltakelse var lav i Kristiansand og høy i Risør i 1901, og at Farsund hadde høyest kvinnedeltakelse av alle Agder-byene i 1910 og Lillesand den laveste i 1913. Noen av kvinnene som ble valgt på Agder i 1901, var ugift og uten barn. Andre var gift og hadde store barn eller tjenestefolk til å avlaste seg i hjemmet. Felles for alle de valgte var dermed at de hadde mer tid enn kvinner som måtte bruke det meste av døgnet på å være husmødre og mødre for små barn i familier uten tjenestefolk. De ugifte hadde egen inntekt og var selvforsørgende. De valgte kvinnene var forholdsvis unge. Tre av dem var i 30-årene i 1901. Bare en av de ni var over 50 år. Gjennomsnittsalderen var 44 år. Fire av de valgte var innfødte, mens fem var innflyttere. Sju av de ni kvinnene var født og oppvokst i byer og bare to var fra landet. Bykvinnene var altså ivrigere til å stemme og hadde lettere for å bli valgt enn bygdekvinnene.

Kontakt oss når det gjeld trykking av bøker, tidsskrift, brosjyrar m.m. ●

TEKSTREDAKSJON ● LAYOUT ● BILETEBEHANDLING

Tlf. 38 02 19 12 - 90 17 66 81 Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand E-brev: post@gpartner.no

69


Kilder Arkivkilder: - SAK, Amtmannen i Nedenes, Kommunevalg 1898–1904, eske 1104, og Kommunevalg 1904–1913, eske 1105. -SAK, Stiftamtmannen i Kristiansand, Kommunevalg 1899–1910, eske 2382, og Kommunevalg 1911–1919, eske 2383. - SAK, Kristiansand folkeregister, Hovedkort døde og utflyttede, inn- og utflyttingsprotokoller. - SAK, Kristiansand byrett, Dødsfallsmeldinger og skifter. - SAK, Privatarkiv D/625 Diskusjonsforeningen, 1, Møteprotokoll 1896–1921 og møteprotokoll 1921–1987. - Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS, Kristiansand by, Formannskapet, Saksarkiv, eske 21 (kommunevalg 1901), eske 22 (kommunevalg 1904), eske 204 (kommunevalg 1913). Digitaliserte/skannede arkivkilder: - Statlige folketellinger: 1865, 1875, 1885, 1900 og 1910. - Kirkebøker. - Panteregistre. Publiserte kilder: - Christianssands Tidende. - Fædrelandsvennen. - Sørlandets Social-Demokrat. - Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik for kommunevalgene og stortingsvalgene 1901–1913 (også digitalisert). - Norsk Lovtidende.

Litteratur - Harald Stene Dehlin: Pionerer i skjørt (Oslo 1985). - Kristen Heldal m.fl.: Heldalslekta (Lillesand 1995). - Kari Høyvoll: Valgstudie over kvinnelige politikere i Kristiansand 1901–1991 (42 siders dokument, 1992). - Kristiansand Sanitetsforening gjennom 75 år (Kristiansand 1972). - Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider (diverse bind). - J.J. Ofstad: En norsk lærerinnes storverk i India (Oslo 1949).

Forkortelser Digitalarkivet = www.arkivverket.no/digitalarkivet IKAVA = Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS NOS 1907 = Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik, V, 61, Kommunevalgene 1907 med oplysninger om valgene i 1901 og delvis i 1904 (Kristiania 1908). (Digitalt på www.ssb.no) NOS 1909 = Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik, V, 128, Stortingsvalget 1909 (Kristiania 1910). (Digitalt på www.ssb.no) NOS 1910 = Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik, V, 137, Kommunevalgene 1910 (Kristiania 1911). (Digitalt på www.ssb.no) NOS 1912 = Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik, V, 189, Stortingsvalget 1912 (Kristiania 1913). (Digitalt på www.ssb.no) NOS 1913 = Statistisk sentralbyrå, Norges Officielle Statistik, VI, 12, Kommunevalgene 1913 (Kristiania 1914). (Digitalt på www.ssb.no) RA = Riksarkivet RHD = Registreringssentral for historiske data = www.rhd.uit.no SAK = Statsarkivet i Kristiansand

70


Noter 1

2

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32

33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45

46

I 1992 utarbeidet Kari Høyvoll et 42 siders dokument med tittelen Valgstudie over kvinnelige politikere i Kristiansand 1901–1991. Det er vesentlig et register med kvinnenes navn, partitilhørighet og valgperioder. Dokumentet inneholder flere feil med hensyn til navnene for perioden 1908–1910. Lov av 29.05.1901 om forandringer i formannskapsloven for landet og lov av 29.05.1901 om forandringer i formannskapsloven for kjøpstedene. Norsk Lovtidende, 2den Afdeling, 1901 (Kristiania), s. 242–248. Fædrelandsvennen 09.09.1901. Fædrelandsvennen 01.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 04.10.1901. SAK, Privatarkiv D/625 Diskusjonsforeningen, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 69. Samme sted. Fædrelandsvennen 05.10.1901. SAK, Folketellingen 1900 Øvrebø. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Det skrev hun i et innlegg i Christianssands Tidende 10.10.1901. Fædrelandsvennen 15.10.1901. Christianssands Tidende 16.10.1901. Christianssands Tidende 17., 18. og 21.10. og 09.11.1901. Christianssands Tidende 19.11.1901. Fædrelandsvennen 08.11.1901. Christianssands Tidende 29.11.1901. SAK, Privatarkiv D/625 Diskusjonsforeningen, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 71. SAK, Privatarkiv D/625 Diskusjonsforeningen, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 49. Christianssands Tidende 23.10. og 09.11.1901. Fædrelandsvennen 14.09.1901. Fædrelandsvennen 16.09.1901. Christianssands Tidende 11.10.1901. Christianssands Tidende 09. og 11.10.1901. Fædrelandsvennen 09.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 12.10.1901. Christianssands Tidende 11.10.1901. Fædrelandsvennen 09.10.1901. Christianssands Tidende 28.10.1901. Fædrelandsvennen 24.10.1901. Christianssands Tidende 10.10.1901. Christianssands Tidende 25.10.1901. Christianssands Tidende 25.10.1901. Fædrelandsvennen 31.10.1901. Christianssands Tidende 18.10.1901. Fædrelandsvennen 21.10.1901. Fædrelandsvennen 09.10.1901. Ved prøvevalget i Iveland ble det avgitt 49 stemmer, derav 5 fra kvinner. Fædrelandsvennen 05.09.1901. Fædrelandsvennen 10.10.1901. Fædrelandsvennen 17.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 11.10.1901. Fædrelandsvennen 10.10.1901. Fædrelandsvennen 11.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 15.10.1901. Fædrelandsvennen 11.10.1901. Christianssands Tidende 10.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 22.10.1901. Fædrelandsvennen og Christianssands Tidende 19.10.1901. Christianssands Tidende 19.10.1901. Fædrelandsvennen 22.10.1901. Fædrelandsvennen 17.10.1901. Christianssands Tidende 18.10.1901. Sistnevnte avis sier feilaktig at det var i Valle i Setesdal. Fædrelandsvennen 23.10.1901.

71


47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57

58 59 60 61

62

63

64

65

66

67

68

69 70

71 72

73 74 75

76

77

78 79 80 81 82 83 84

Fædrelandsvennen 21.10.1901. Fædrelandsvennen 25.10.1901. Tallene i dette kapitlet bygger på NOS 1907. Christianssands Tidende og Fædrelandsvennen 19.11.1904. Fædrelandsvennen 22.11.1904. Christianssands Tidende og Fædrelandsvennen 19.10.1904. Fædrelandsvennen 18.10.1904. Christianssands Tidende 17.10.1904. NOS 1907. NOS 1907. Lov 07.06.1910 om forandringer i lov om formandskaper i kjøpstæderne m.v. av 14.01.1837 med ændrings- og tillægslove. Lov 07.06.1910 om forandringer i lov om formandskaper paa landet m.v. av 14.01.1837 med ændrings- og tillægslove. Norsk Lovtidende, 2den avdeling, 1910, Kristiania, s. 202–211. NOS 1910. NOS 1910. NOS 1913. SAK, Sognepresten i Vestre Moland, Ministerialbok A 7 (1859–1872), fol. 68b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Sognepresten i Vestre Moland, Ministerialbok A 7 (1859–1872), fol. 224b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Sognepresten i Vestre Moland, Ministerialbok A 8 (1873–1883), fol. 164b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Sognepresten i Vestre Moland, Ministerialbok A 9 (1884–1899), fol. 173b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Folketellingen 1900 Vestre Moland. Riksarkivet, Folketellingen 1910. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Sand sorenskriveri, Skifter 1940, 108, skifte 44/1940, og Sand sorenskriveri -2, Dødsfallsmeldinger 1939–1940, 0550. Kristen Heldal m.fl.: Heldalslekta (Lillesand 1995), og http://www.lillesandmuseet.com/mathilde-heldal.html (lest desember 2012). Statsarkivet i Trondheim, Sognepresten i Levanger, Ministerialbok byen 720 A 01 (1836–1855), fol. 106b. (Skannet/Digitalarkivet.) Riksarkivet, Folketellingen 1865 Levanger. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Folketellingen 1900 Vestre Moland. Jf. Riksarkivet, Folketellingen 1910 Vestre Moland. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Sand sorenskriveri, Panteregister 31a, s. 98. SAK, Sognepresten i Vestre Moland, Klokkerbok B 7 (1906–1929), fol. 186b. (Skannet/Digitalarkivet.) Jf. SAK, Sand sorenskriveri, Dødsfallsmeldinger 1926–1929, 0545. http://www.lillesandmuseet.com/raringdhusbrannen.html (lest desember 2012). SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Kristiansand folkeregister, Inn- og utflyttingsprotokoll 1907–1914, s. 104 og 110. Jf. Riksarkivet, Folketellingen 1910 Kristiania. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Sognepresten i Evje, Ministerialbok A 5 (1843–1865), fol. 64b, og Klokkerbok Hornnes B 1 (1849–1878), fol. 7b. (Skannet/Digitalarkivet.) I 1865 hadde Annas foreldre blitt føderådsfolk og overlatt bruket til en av sønnene. Anna bodde fortsatt sammen med familien. Riksarkivet, Folketellingen 1865 Evje. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Sognepresten i Evje, Ministerialbok A 6 (1866–1884), fol. 201b–202a. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 15 (1867–1880), fol. 411b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Folketellingen 1875 Kristiansand. (Digitalisert/RHD.) SAK, Folketellingen 1885 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet.) SAK, Kristiansand byrett, Panteregister 54, fol. 107a. SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Riksarkivet, Folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.)

72


85

86 87 88

89 90 91 92 93 94

95 96 97

98

99 100 101 102 103

104 105 106 107 108 109 110 111 112

113

114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125

SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 22 (1909–1917), fol. 368b–369a, og Klokkerbok B 20 (1906–1915), fol. 233b–234a. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1916 for Kristiansand, 0006. SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1922 for Kristiansand, 0002. SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 29 (1926–1937), fol. 34b–35a (skannet/Digitalarkivet), og Kristiansand folkeregister, Hovedregisterkort døde 1924–1929, 0002, og Kristiansand byrett, Skifteregistreringsprotokoll 8 (1914–1931), fol. 237a–b, Skifteutlodningsprotokoll 8 (1928–1935), s. 133–135, og Skifter 1928, pakke 20.352, skifte 19. Ifølge folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Riksarkivet, Folketellingen 1865 Kristiania. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 3, s. 45, og bd. 5, s. 125. SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Kristiansand Sanitetsforening gjennom 75 år (Kristiansand 1972). Riksarkivet, Folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Og SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1916 og 1922. I 1916 står det at hun flyttet til Kristiansand i juni 1878. SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1932, 0027. SAK, Privatarkiv «Bien», D/0905-O. SAK, Kristiansand folkeregister, Døde 1935–1936, 0004. Siden Andrea Hoch ikke hadde barn, skrev hun et testamente i 1928. Der bestemte hun at alt etter henne skulle tilfalle barna til hennes søster Nanna Hoch Nielsen. SAK, Kristiansand byrett -2, Dødsfallsbilag Kristiansand 1934–1936, Ja 0165, bilag 34/36. SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 14 (1852-1867), fol. 190b, og Klokkerbok B 12 (1861–1870), fol. 80b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Folketellingen 1875 Kristiansand. (Digitalisert/RHD.) Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 10 (Kristiansand 1983), s. 88. SAK, Folketellingen 1885 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet.) J.J. Ofstad: En norsk lærerinnes storverk i India (Oslo 1949). SAK, Kristiansands Diskusjonsforening, D/0625, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 23, 35, 54, 67, 89 og 110. SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Kristiansands Diskusjonsforening, D/0625, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 152–153. SAK, Kristiansands Diskusjonsforening, D/0625, 1, Møteprotokoll 1921–1987, s. 12–13. SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1932, 0023, og Folketellingen 1937, 0035. SAK, Kristiansands Diskusjonsforening, D/0625, 1, Møteprotokoll 1921–1987, s. 63 og 68. SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1942, 0050. SAK, Kristiansand folkeregister, Døde 1945–1949, 0006. Ifølge folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Riksarkivet, Folketellingen 1865 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Folketellingen 1875 Kristiansand. (Digitalisert/RHD.) SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 16 (1880-1890), fol. 338b, og Klokkerbok B 14 (1881–1896), fol. 306b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Riksarkivet, Folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Aftenposten 22.11.1912. SAK, Kristiansand folkeregister, Inn- og utflyttingsprotokoll 1907–1914, s. 195. Opplyst av familien i 2012. SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 13 (1842-1851), fol. 113b. (Skannet/Digitalarkivet.) Karl Leewy, Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 7 (Kristiansand 1980), s. 94–95. Karl Leewy, Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 7 (Kristiansand 1980), s. 37–38. SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Harald Stene Dehlin: Pionerer i skjørt (Oslo 1985). Riksarkivet, Folketellingen 1910 Oddernes. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Kristiansand folkeregister, Inn- og utflyttingsprotokoll 1907–1914, 0001.

73


126 127

128

129 130 131 132

133 134 135 136 137 138

139 140

141

142 143

144 145

SAK, Torridal sorenskriveri, Panteregister 23b, fol. 330. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Torridal sorenskriveri, Dødsfallsmeldinger 1932–1935, eske 11, og Skifter 1934, eske 0155, skifte 11/1934, og Skifteprotokoll 12 (1930–1935).) SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 14 (1852–1867), fol. 162b, og Klokkerbok 12 (1861–1870), fol 49b. (Skannet/Digitalarkivet.) Riksarkivet, Folketellingen 1865 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Folketellingen 1875 Kristiansand. (Digitalisert/RHD.) SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 15 (1867–1880), fol. 358b. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Kristiansand domkirke, Ministerialbok A 18 (1890–1897), fol. 384b, og Hægebostad, Klokkerbok B 4 (1897–1907), fol. 52. (Skannet/Digitalarkivet.) SAK, Branntakstprotokoll 15B for Kristiansand, s. 271 og 327. SAK, Folketellingen 1900 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) Riksarkivet, Folketellingen 1910 Kristiansand. (Digitalisert/Digitalarkivet og RHD.) SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1916 for Kristiansand, 0009. Fædrelandsvennen 25.07.1944. Karl Leewy: Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider, bd. 3, s. 34. Nekrolog i Christianssands Tidende 09.03.1929. SAK, Kristiansand folkeregister, Hovedkort døde 1945–1949, 0006. SAK, Kristiansand folkeregister, Folketellingen 1932 for Kristiansand, 0028, Folketellingen 1937 for Kristiansand, 0041, Folketellingen 1942 for Kristiansand, 0056. Grundlovsbestemmelse 1. juli 1907 til forandring af grundlovens § 50. Norsk Lovtidende, 2den afdeling, 1907, Kristiania, s. 281–282. NOS 1909 og 1912. Kundgjørelse 07.07.1913 av grundlovsbestemmelse av 11.06.1913 til forandring i grundlovens § 50. Norsk Lovtidende, 2den avdeling, 1913, Kristiania, s. 265. Fædrelandsvennen 05.07.1913. SAK, Kristiansands Diskusjonsforening, D/0625, 1, Møteprotokoll 1896–1921, s. 105–111.


75


76


Kystkvinner med ansvar og ledelse Av Anne Tone Aanby

Med utgangspunkt i kunnskap om egen slekt og med spesiell interesse for mine formødre, er det noen spørsmål som alltid har opptatt meg: Hvem var disse formødrene, hva gjorde de, hvilke kunnskaper og hvilken makt hadde de, og hvilke spor går jeg i? Med farsslekt på indre Agder og morsslekt på kysten blir så det neste spørsmålet: Hvorfor er mine formødre i innlandsbygda Åmli så tause, hvorfor har de ikke etterlatt seg noen spor som viser at de har hatt et liv ut over hverdagslivet «innanstokks»? Hvorfor var oldemor fra Arendal så gjev fordi hun bestyrte en gård for å kunne skaffe penger da hun ble enke? Hvordan kunne tippoldemor i Øyestad og hennes søstre i Fjære være så attraktive fordi de hadde evne til «å husholdrere»? Og hvorfor gikk det gjetord om oldemor i Øyestad fordi hun i en alder av 15 år utførte det karstykket å slakte en kalv da dette måtte gjøres? Feilkilden er slett ikke at dette er min mors framstilling, for jeg er vokst opp med en spesielt talefør «faster» med stor familiekunnskap. Hun ville helt sikkert ha gitt beskjed dersom dette ikke hadde vært et mønster. Er svaret at det har vært forskjell på kvinnerollen langs kysten og i innlandet? Er det mulig å avdekke dette i dag? Den tida jeg har hatt til rådighet for å prøve å besvare spørsmålet, gir ikke grunnlag for noe mer enn antakelser bygd på eksempler. Men like fullt har det vakt min nysgjerrighet såpass at jeg ser at det kan være grunnlag for mer inngående studier. Kanskje det også kan reises nye spørsmål som kan være interessante å undersøke for å avdekke kvinnenes liv og virke på Agder.

Rederinnene i kystbyen Arendal La oss gå inn i det preindustrielle Agder, og begynne med overklassens kystkvinner i Arendal–Grimstad-området. Den absolutte overklassen var trelasthandlerne i Arendal. På 1700-tallet var denne gruppa blant de rikeste i landet. Giftermål var ikke tilfeldig valgt, og på slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet står vi overfor en liten slekts77


krets som dominerte trelasthandelen i Arendal, ifølge historiker Gustav Sætra. I et skjema der han viser det tette slektsforholdet, kan vi trekke ut de kvinnene som satt i enkestand og stille spørsmålet: Hva skjedde med handelshuset når trelasthandleren falt fra, og det satt ei forholdsvis ung enke tilbake? Dersom vi ser nærmere på Sætras studie, ser vi at i sju av tolv handelshus i Arendal overlevde kvinnene sine menn.1 En rask gjennomgang av Arendal Bys historie av F. Foss gir oss et temmelig entydig svar: Disse kvinnene overlot ikke ansvaret for handelshuset til en stedfortreder, og lot seg heller ikke friste med et raskt giftermål for å få en ny leder inn i firmaet. Nei, madammene styrte sine hus selv. Og de gjorde det faktisk så godt at en periode på slutten av 1700-tallet ble kalt «de unge enkers tid», ei tid da «rederinnen» var et velkjent begrep. For trelasthandel var kombinert med redervirksomhet, tømmeret skulle eksporteres. Og da kan det igjen være grunn til å minne om at f.eks. madam Cathrina Elisabeth Dedekam alene dominerte mer enn 50% av trelasthandelen i en av landets rikeste byer.2 Og hva mer vet vi om Cathrina Elisabeth Dedekam? På slutten av 1700-tallet var det turbulente tilstander i Arendal. Det kjente bondeopprøret, kalt Lofthusreisinga etter føreren Christian Lofthus, hadde ebba ut. Men kommisjonene som var satt ned for å undersøke forholda mellom bøndene i opplandet som solgte tømmer, og borgerne i

Utsnitt fra første side i trelasthandlernes protokoll, Arendal 1789. Her ser vi kvinnenavn som Cathrina Elisabeth Dedekam, Helene Salige Chr. Gregersen og Margrethe Salige Søren Dedekam. FRA AUST-AGDER-ARKIVET

78


Arendal som kjøpte tømmer, hadde pekt på trelasthandlernes uheldige monopol i vassdraget. Særlig uåra i 1770- og 1780-åra hadde vist hvordan de kunne utnytte sin stilling overfor bøndene i opplandet som leverte tømmer i bytte med korn. Den hovedtiltalte blant borgerne var Cathrina Elisabeth Dedekam. Anklagen mot henne var at hun hadde latt tømmerfløtninga gå i stå som et middel for å skaffe seg full kontroll og monopol i vassdraget. Ved å skape kaos i fløtninga, kunne hun klare å skyve ut de mindre trelasthandlerne. De var nemlig avhengig av å få tømmeret fram til utskipning innen rimelig tid for å få sine trelastoppgjør. Men Cathrina Elisabeth Dedekam var så kapitalsterk at tidsfaktoren ikke betydde så mye for henne. Bildet av en viljesterk kvinne forsterkes ved at hun var villig til å utkonkurrere egne slektninger. Også i forholdet til bøndene styrte hun med hard hand. Derfor ble hun, i likhet med de andre trelasthandlerne, dømt til å betale store erstatninger fordi det var tatt alt for høye priser på kjøpmannsvarene bøndene måtte ta som betaling for tømmeret. Resultat av Lofthuskommisjonens arbeid var også et pålegg til tømmerhandlerne om å oppnevne en bestyrer for fløtninga, og det ble satt opp en plan for opprydding i vassdraget. Cathrina Elisabeth Dedekam så nå sine økonomiske interesser trua. Hun hadde brukt tømmerfløtninga som et ledd i sin monopolpolitikk, og nekta derfor å skrive under på protokollen som skulle konfirmere kommisjonenes påbud. Men bøndene i opplandet og de mindre trelasthandleme hadde felles interesser som kommisjonen støtta, og dermed tvang staten fram Fellesfløtninga.3

Elveforstandersken4 Og hva skjer så? Etter at madam Dedekam hadde innsett at hennes planer ikke ville lykkes, endra hun kurs og omstilte seg til den nye situasjonen. Ved neste møte i Fellesfløtninga undertegna både hun, Helene Salige Chr. Gregersen og Margrethe Salige Søren Dedekam. Og ikke nok med det! Fire år etter lot Margrethe Elisabeth Dedekam seg velge til elveforstander, et tungt verv som innebar å være formann og ha ansvar for regnskapet i vassdraget. Riktignok lot hun seg velge på betingelse av at hun fikk ha fullmektigen sin til hjelp, men like fullt var det hun som var elveforstandersken.5

Rederinne og verkseier Foruten trelasthandel og skipsfart, var de nye næringene gruvevirksomhet og jernverk i vekst i Arendal–Risør-området på 1700-tallet. Også her møter vi kvinner i ledelse. Thomas Ellefsen, f. 1639, og sønnen Ellef, f. 1677, var trelasthandlere og redere i Arendal. Thomas Ellefsen drev Solberg gruver sammen med svogeren Hans Tyske. Da sønnen Ellef overtok, ønska han å oppløse fellesskapet med Tyske. Men den gang ei. Her støtte han på ei kvinne med jernvilje, faster Karen. Hun styrte forretningen etter mannen Hans, og var slett ikke villig til å gi fra seg roret, går det fram av rettsdokumenter.6 Ellef Thommesen kjøpte så Egeland Jernverk ved Risør, men døde kort tid etter, i 1725. Det ble enka, Madam Margrethe Thommesen, som drev forretningen videre fram til 1740, da sønnene overtok. Hun førte selv an i saker som angikk gruvedriften, bl.a. Neskilen gruver. Jonas Hansen skriver i boka om Egeland verk at hun bestyrte verket med stor dyktighet.7 79


Feltspatdrift på kvinnehender Vi kan supplere tidsbildet med å trekke inn madam Jørgensen fra Tvedestrand.8 I 1792 var hun den første leverandøren av feltspat til Den Kongelige Danske Porcelainsfabrik i København. Hennes mann var 20 år eldre enn henne, godt bemidlet, men svaksynt og senere blind. Det var derfor madam Bergitte, f. 1750, som styrte økonomi og forretning. Da det kom henne for øre at porselensfabrikken i København ville betale godt for rein feltspat, lot hun seg ro rundt i området av tjenestejentene sine. Madammen hadde greie på geologi, og hun fant en så rein feltspat, at hun fikk avtale med København. Korrespondansen førte hun selv fram til 1827, da skriften begynte å bli så utydelig at fabrikken ba om at hun måtte få assistanse. Det fortelles at madam Jørgensen, til tross for stadige protester, sendte doble leveranser til København, vel vitende om at de neppe ville sende returlast!

Skipperkone og krambodhandlerske Hvor sterkt kvinnene kunne hevde seg innen handelen i Arendal, har Olav Anton Aalholm beskrevet i boka om Handelshuset Thommesen-Smith: «I de tidligere dager, den gang da Arendals kjøpmenn også hadde vært skipskapteiner, da hadde det vært vanlig at madamene foresto kram-bodhandelen som chef hele den tid av året som mennene var tilsjøs. Og de forestod den så glimrende at en av byens sogneprester engang uttalte i en embedsattest, som skulle like til Kongen, at som byens menn hadde geni for sjøen, således hadde dens damer talent for handel. I den senere tid var det gått mer av mote at madamen befattet seg med handelen. Dels skyldtes dette den omstendighet at kombinasjonen som kjøpmann og skipper var slutt. Men dessuten skyldtes det nok at det likefrem ble betraktet som mindre comme il faut for en dame som ville regnes med i det selskapelige. Ikke desto mindre forekom det at Arendalsdamer hevdet sitt gamle ry for forretningstalent. Den kanskje mest fremtredende og vel også den siste av dem var madame Hanne Thommesen.»9 Skal vi oppsummere, må konklusjonen være at kvinnene i det øverste sjikt i kystbyene i tida før napoleonskrigene verken ble hindret eller motarbeidet i å ta ansvar og økonomisk ledelse når ektemannen var fraværende. Aalholm skriver at kvinneledelse gikk av mote. Den egentlige grunnen kan nok heller ha vært nedgangen i skipsfarten først på 1800-tallet, og omstrukturering av næringslivet slik at f.eks. krambodhandelen som nevnes, ble skilt fra skipsfarten. For vi vet at i neste økonomiske oppgangsperiode, Madam Hanne Thommesen (1809–1876). i siste halvdel av 1800-tallet trer madamFRA FOTOSAMLINGA VED AUST-AGDER-ARKIVET 80


mene igjen inn på arenaen. Det er i denne perioden Hanne Thommesen (1809–1876) får utvikle sitt forretningstalent. Hun hadde selv bygd opp kramboden i byen, og i enkestand satt hun i uskiftet bo og voktet Arendals rikeste handelshus med skarpt blikk.9

Skipper- og matroskoner Hva så med de andre sosiale lag i kystbyene? Fie Skaar Trysnes har gjort en undersøkelse om «Kvinner og skipsfart» for Tvedestrand i året 1875.10 Ombord i skutene var kapteinsfruene selskapsdamer uten mer ansvar enn for seg selv og eventuelle småbarn som var med. Men hva så med sjømannskvinnene som var alene hjemme, mens mannen seilte? Hovedkonklusjonen til Trysnes synes å være at kvinnene i Tvedestrand slett ikke satt «med hendene i fanget». Mange av dem hadde lønnet arbeid, enten i form av arbeid på gården eller som vaskekoner eller lignende i byen. Disse kvinnenes ansvar, som hjemmeværende, med mannen borte i lange perioder, ser ut til å ha gitt dem erfaringer og muligheter som andre kvinner ikke hadde. Likevel var det stor forskjell på kapteinsfrua som administrerte sitt hus med hjelp av tjenestefolk, og matroskvinnene som måtte gjøre både kvinne- og mannfolkarbeid, mens mannen var på sjøen. Men ble kvinnenes selvstendige stilling svekka når mannen kom hjem fra sjøen? Ingrid Ytterdal fra kystbygda Flosta har gjennom det lokale historielaget gjennomført en rekke intervjuer fra Flosta-området. Hun kan fortelle at i dette sjøfartsmiljøet var det vanlig at guttene ble oppdradd hovedsakelig av kvinner. De måtte tidlig lære seg å utføre de oppdraga de var satt til av mor, bestemor eller tante. Til sjøs dro de tidlig, og der ble de selvfølgelig en del av et hardt mannssamfunn med skarpe kommandolinjer som de måtte tilpasse seg. Men når disse mannfolka bega sjøen eller var på land, skjedde noe som egentlig var helt naturlig. Disse sjøfolka hadde stor respekt for kvinner, særlig for mor. Derfor var det slett ikke noe nederlag å respektere at det var kona i huset som tok avgjørelser når de var hjemme. I alderdommen var disse sjøfolka ekstra greie. Da gikk de på en måte tilbake til det kommandosystemet de var oppdradd i, de gikk kvinnene til hånde og lot seg kommandere.»11 Også Rolf Andreassen trekker denne konklusjonen i en hovedoppgave han har gjort for kystbygda Søgne. Her går det fram at skipper Syvert Jørgensen, som seilte i danmarksfart, overlot drifta av gårdsbruket til kona. Når han var hjemme, måtte han spørre kona si om praktiske gjøremål når det gjaldt arbeidet på bruket. Andreassen trekker følgende konklusjon: «Dette illustrerer den selvstendige stillingen som kvinnen hadde på de små brukene ved kysten. Når mennene var til sjøs eller på fiske måtte konene ta seg av gårdsdriften og husstellet.»12

Kvinneledelse på kystgården Mens Trysnes tok for seg kvinner i kystbyen, var det jordbruksbygdas kvinner Gustav Sætra belyste i en punktanalyse for sjøfartskretsen Nedenes i Øyestad. I den viser han at under høykonjunkturen i året 1875 var det kvinnene som administrerte veldrevne gårder. Mannfolka seilte, hadde parter i skuter, og på de større gårdene kunne overskuddet fra skipsfarten knyttes til gårdsdrifta ved at kvinnene trakk inn reservearbeidskraft, svensker eller menn vestfra, som de selv administrerte.»13 81


Sætras analyse av Nedenes krets stemmer godt med det materialet jeg har gått gjennom for nabobygda Fjære i Grimstad. Sætra bruker Ragnhild Olsen på Nedenes som et eksempel. På gården Ribe i Fjære var halvsøstera til Ragnhild, Maren, gift med Abraham Ribe.14 Kildene fra Ribe fra hele 1800tallet viser en gård der mannfolka var engasjert i skipsfart som skipsbyggmestre med egen verv, skippere og partsredere. Gården ble drevet av kvinner. Etterslekta kan fortelle om myndige formødre. Tordis Ribe (f. 1900, gift Konnestad) har fortalt at de kvinnene som kunne administrere og «hushold’rere», ble beundra på Ribe. Maren Ribe passa godt inn i dette bildet. Hun krevde orden, punktlighet og hadde en utprega rettferdighetssans. Verven og skutene krevde mannfolkas arbeidskraft i sommerhalvåret. Men overskuddet i skipsfarten ga kvinnene mulighet til å skaffe seg onne-hjelp. På slutten av Maren Ribe fra Fjære var en av flere kvinner 1800-tallet var det gjerne folk fra innlandssom styrte gården i mannens fravær. bygdene i Vest-Agder og svensker som FRA FOTOSAMLINGA TIL AUST-AGDER-ARKIVET søkte arbeid i Grimstadtraktene. Vestfra kom voksne jordbruksarbeidere og tjenestejenter. I følge med dem kom barnevandrere som var hjuringer. Et resultat av svenskearbeidet kan vi ennå se på Ribe, med de enorme steingjerdene som står som et minne om overskudd i skipsfarten og en reservearbeidskraft som ble henta inn utenfra. Det var ikke bare på Ribe og på Nedenes kvinnene administrerte gården mens mannfolka var engasjert i skipsfarten, det var et vanlig trekk på tilsvarende gårder. Men den viktigste slutningen vi kan trekke ut av dette, er at dette var positivt vurdert i samtida.

Gjestgiversken La oss trekke inn andre kvinneskjebner fra Fjære som det fremdeles går gjetord om. Kanskje aller mest kjent er Anne Hasla.»15 Hun var losenke 4 ganger, men holdt en fast og stram økonomi på Hasla ved selv å drive gjestgiveri. Igjen står vi overfor en livsskjebne der mannen har et krevende og farefullt yrke, noe som gjør at Anne kan gå inn og ha den reelle ledelsen i familien. Og det ble høyt vurdert. Ja, tenk! Det fortelles at Anne skal ha båret sin fjerde ektemann til dåpen og uttalt: Denne karen er så flott at han må bli en mann for meg! En herlig erkjennelse av at det var henne selv som hadde styringa med det meste. På nabogården til Ribe, Konnestad, var det også en kvinne som sto for gårdsdrift og gjestgiveri.16 På dette bruket går det tydelig fram at det var kvinnene som dreiv gjest82


giveriet. Mennene var engasjert i skutefart og skipsbygging. Her var det ei kvinne som trer tydelig fram i kildene, Tonje Stiansdatter, f. 1788. I 1802 døde faren, Stian. Mora, Guri, satt med fire mindreårige barn på gjestgivergården. Tonje var eldst, og var trolig opplært til å ta anvar og hardt arbeid. I romjula 1803 sto Tonje brud, bare 14 år gammel, med Ole fra Klepp. Han var 10 år eldre. Mor Guri hadde også gifteplaner, hun hadde en frier på Grefstad. Men Guri kunne ikke bare flytte fra gården med gjestgiveriet, som det er helt tydelig at det var Tonje og Ole som dreiv. Konnestad var nemlig leilendingsgård under Øyestad prestegård, så her måtte de finne smutthull i forhold til myndighetene når det gjaldt formell styring. Hun måtte ordne opp med presten, slik at Tonje fikk overta uten at det var dette som sto på papiret. Hva Guri og presten Smith snakket om på prestegården somTonje Stiansdatter var en annen kvinne i meren 1804, vet vi ikke, men det ble Guris Fjære som styrte både gård og gjestgiveri. nye mann som formelt overtok Konnestad. FOTO UTLÅNT AV JARL VIDAR ERICHSEN Først i 1807 fikk Tonje og Ole bygselbrev. Tonje ble enke 3 ganger, og hun hadde 7 barn. Gjennom alle kildene kan vi følge et liv som må ha vært preget av hardt arbeid. Allerede som 14-åring sto hun for drifta av gjestgiveriet. Verken barnefødsler eller enkestand knekket et ukuelig livsmot som samtida ikke kan ha unngått å legge merke til. Tonjes skjebne forteller oss at Guri og Tonje hadde den reelle ledelsen på gården, men fordi gården var en leilendingsgård under prestegården måtte en forholde seg til de reglene og normene som gjaldt for drift og leieforhold.

Kårkona Ingeborg Historien om enka Ingeborg (1724–1802) som satt på kår i Lia, nabogården til Konnestad og Ribe, forteller oss noe om kvinnenes status som «pensjonister» etter flere år med ledelsen av gården.17 I 1786 skrev Ingeborg follaugskontrakt med «min kiære Anders Arnesen og hans ægtefælle min kiære Datter Mashine Andersdatter». Det var en rik fortegnelse over løsøre gamle Ingeborg hadde da hun ga seg i follaug. Og alt det hun eide, skulle dattera og svigersønnen arve mot å gi henne et trygt folloug, som var bestemt i detalj. Det kjærlige forholdet til dattera og svigersønnen kjølna fort. Etter bare to år på kår protesterte Ingeborg på de forholda hun levde under. Hun kalte inn vitner og sa opp follaugskontrakten. Dette ble oversett. Men Ingeborg ga seg ikke, hun var villig til å gå rettens vei for å få omgjort avtalen. Derfor skrev hun til sorenskriver Finne i Kolbjørnsvik 83


og krevde at saka skulle tas opp rettslig. I utdrag av dette brevet får vi høre hvordan hun selv hadde opplevd situasjonen disse to åra: «I blind tillit stolte jeg på min yngste datter Mashine og hendes mann Anders». De ga meg «herlige løfter og tilsagn paa en kiærlig-ærbødig, en hyggelig og anstendig maade» om at jeg skulle få det godt i min alderdom. I mai 1786 skrev jeg follaugskontrakt. De skulle få mine 3 kalv-skinn i gården og det jeg etterlot meg, mot at jeg skulle få godt stell og pleie resten av livet mitt. Nå har det gått 2 år. Det har vært to redselsfulle år. Jeg føler meg som i fengsel på min egen gård. Det er vondt å måtte fortelle og «stride mod sit eget kiød og blod». Men de har brukt en «uthekelig Mund imot mig» som jeg helst ikke vil bekjentgjøre. Maten har vært dårlig. Jeg har ikke sagt noe, «enskiønt de haver henkastet det til mig ved Kakelovns Krogen som jeg havde været en Ringe betler. Alt har vært låst og lukket for meg. Men det aller verste er at jeg «som de Hæste gamle bruger snus-tobak», men ikke har fått penger å kjøpe dette for. Heller ikke har jeg fått sy sko av et kalveskinn som var båren av egen ku. Jeg har gått barbeint. Behandlingen har «paaført mig sorg og et svagt lægeme». Sorenskriver Finne innkalte familien til møte. Det ble enighet om at den gamle kontrakten skulle oppheves. Mashine og Anders skulle få løsningspenger og arvedel utbetalt. De flytta til Øyestad. Eldste datter, Ingeborg, og mannen hennes, Peder Bjørnetrø, tok hand om Ingeborg. Hva kan vi lese ut av denne kvinneskjebnen? At ei kvinne på kår kan klare å få reist sak og omgjort en kårkontrakt kan vitne om at hun må ha hatt sterke støttespillere. Likevel kan vi ikke komme bort fra at det var kvinna selv som hadde såpass mye selvtillit, at hun satte seg opp mot dattera og svigersønnen og krevde forandring. Noe slikt hadde ikke vært mulig i et fullstendig mannsdominert samfunn.

Småbrukerkvinna med mann i Amerika Hva så med kvinnene i Krogen krets (Fjære), som bodde under ei mil fra kysten? Her var det småbruk i kombinasjon med båtbygging som var næringsgrunnlaget. Hvordan var deres hverdag?18 Båtproduksjonen var tilpassa onnene i jordbruket. Men det jevne gårdsarbeidet med dyra var det kvinnfolka som hadde ansvaret for. Det var også mange som oppga «kreatur-stell» som sitt arbeid i folketellingene. Men som ellers i landet, var det mannfolka som hadde hovedansvaret for hesten. Anine Knutsen, f. 1905, som bor på den gamle Krogengården, kan gi et godt innblikk i hvordan kvinnenes hverdag arta seg i bygda rundt århundreskiftet. Hun forteller fra sin mors arbeidsdag, Katrine Marie Andersen (1865–1955), kalt Maja. Maja var født i Krogen. Broren døde ung, og som eldste jente var det hun som overtok gården etter at faren falt fra. Maja gifta seg med Knut Torjusen (1867–1955) fra Froland. Som for andre unge, var det i Amerika Knut så størst mulighet for å skaffe levebrød til familien. Han ble langpendler over Atlanteren. I Amerika arbeidet han som verftstømmermann. Det var Maja som måtte ta ansvaret for unger og gårdsstell heime i Krogen, slik mange nabokvinner også måtte. Gården var på 30 mål innmark, og den hadde en buskap på 4–5 kuer, hest, ungdyr og høner. Den vanlige arbeidsfordelinga på gårdene var i grove trekk at kvinnene hadde ansvar 84


for huset og fjøset, mens mannfolka stelte hesten og hadde ansvaret for utearbeidet. Slik kunne det nødvendigvis ikke være på små familiebruk hvor familiefaren ikke var heime, og slik var det heller ikke i Krogen. Maja hadde leid hjelp til det tyngste hestearbeidet, vedhogst og slakting. Kvinner og hester hørte liksom ikke sammen før. Men Maja og hesten var likevel et daglig syn. Anine forteller at folk var så vant med dette, at da faren kom heim fra Amerika, sa folk: «Se, der kjører Knut med Majas hest». At Maja kjente hesten sin, forteller denne historia: Maja kjørte til Rykene for å handle. Nesten framme hørte hun toget langt unna. Da visste hun at gode råd var dyre – hesten hadde togskrekk. Det var ingen ting anna å gjøre enn å hoppe av vogna og feste tømmene på hesten. Og i det samme øyeblikk toget kom, sto hesten på to – bråsnudde og galopperte til Have. Hadde vi vært et døgn i Krogen, ville vi ha Maia, fotografert på sine eldre dager. Hensett at dagsrytmen hadde vært omtrent slik i år nes fulle navn var Katrine Marie Andersen (1865–1955). 1900: Maja var oppe ved sekstida. Om vinFRA FOTOSAMLINGA TIL AUST-AGDER-ARKIVET teren var det om å gjøre å få en god lunk i huset før besta (Karen Knudsdatter (1836– 1920) skulle vekkes. Da kunne Maja gå i fjøset. Bestemor tente lampene, stelte i stand mat og sendte ungene på skolen. Ved nitida var det «mellombidde», med kaffe og skive. Klokka 12 var det middag. Den var det bestemor som laga til, dersom Maja hadde utearbeid. Maja hadde også fjøsstellet, og utearbeidet ble stort sett avslutta ved halv sekstida sommerstid. Småungene var det bestemor som tok seg av. At bestemor Karen kjente sine plikter, forteller denne lille hendinga fra året før hun døde: Dattersønnen Knut var født i 1919. I høyinga sto han i barnevogn ute på jordet, alle var med på hesjinga. Men Knut var urolig og gråt. Bestemor reagerte med en gang, pliktene var hun innforstått med. Men denne gangen var hun så pass gammel at hun rugga i hesja istedenfor i barnevogna. Følger vi Majas arbeidsrytme gjennom et år, var det nok våronna som var travlest. Kristen Skunken pløyde, harva og drilla. Men det var Maja som sådde, sjøl om dette vanligvis var mannfolkarbeid. Kornet hadde hun i «blåga» (forkleet bundet sammen som en pose). Hun gikk med andektige skritt og så med skarpt blikk etter at det ble jamn og fin såing. Potetene ble satt med god hjelp av ungene. I perioden mellom våronn og høying, håballen, var det vanligvis ei stille tid på gården. Men ikke for Maja. Da skulle det gjøres reint. Alt skulle luftes og vaskes. Vinterstid ble alle klærne vaska i bryggerhuset, der det var brønn. Men så fort snøen var vekk, ble vaskeplassen ved elva rigga til. Først ble alle vinterklærne vaska, og så var det golvteppevask. Alt ble lagt i bløyt om kvelden og skylt før det kokende lutvannet tok 85


kverken på vinterskitt og støv. Lut kokte Maja av aske. Og når vaskegryta skulle varmes opp, ga hun streng beskjed til ungene. De måtte hente et fang tørr grankvist med hjem fra skogen når de sendte kuene på bubeite om morgenen. Golvteppene ble tørka direkte på vollen. «Heile reina kunne være full!». Men for å få luft i gangklærne, ble det gjerne satt opp påler med tau til snorer. Så tok slåtten til etter St. Hans. Den som hadde ansvaret for høyet, måtte forstå seg på værmerker. Ei bløyte i nytørka høy betydde ekstraarbeid og dårligere kvalitet. Høyet ble slått med ljå om morgenen når det var dogg i graset, slik at ljåen kunne bite godt. Det var Kristen som slo. Men det var kvinnfolka og ungene som vendte høyet med rive. Da gikk bestemor først, og Maja og ungene fulgte etter. Dersom høyinga hadde gått greit og høsten var fin, kunne kornet være skåret i august. Det var tungt arbeid å skjære med sigd, og slikt var kvinnfolkarbeid. Ei god favn med korn ble skåret. Med et veltrent handgrep laga en et nek ved å knytte til med en tust av kornet. Neka ble festa på staur til tørk. Hos Maja hadde de treskeverk som hesten dro, men i den perioden slikt gikk for seg, var Kristen til hjelp. Han var nok glad for å slippe den gamle fløyelen som før var blitt brukt når komet ble slått ut av neket (en fløyel var to stokker som var ledda sammen med ei lærreim). Den gamle metoden med å kaste kornet i vind, slik at det tunge og gode kornet falt nærmest og det lette avfallet blåste vekk, nytta heller ikke Maja seg av. I Kroken hadde de fått rensemaskin som de dro med handkraft. Rensemaskinen hadde ei stor vifte som blåste agner og lettere korn bortover golvet, mens det godtunge kornet falt i ei kasse. Kristen kjørte kornet til Sæveli Mølle. Men når slaktinga tok til, ble Tomas Svenningsen fra Fjære budsendt. Og det var bestemor som hjalp til med å holde slaktedyret, røre blod og gå Tomas til hånde. Bestemor og Maja samarbeidde om å lage pølser, lungemos og andre godsaker. Det meste av slaktet ble salta i tønner til vintermat. Det var et godt kvinnesamhold i Krogenbygda. Skikken var at slaktinga foregikk til ulik tid på gårdene. Maja sendte ferske varer som pølse og lungemos til Karine Idalen og fikk sending igjen når arbeidet på nabogården var over. Var det ei vanskelig kalving som Maja ikke kunne rå med, ble også Karine budsendt. Da ble ungene vekka – det var de som måtte løpe til Karine etter hjelp. Seinhøstes ble det bakt. I bestemor Karens tid brukte en ikke poteter til middag, det var flatbrød en spiste til kjøttmat og fisk. Da ble det bakt natt og dag, både vår og høst. Men i Majas tid var det stort sett om høsten en bakte, og det var Oline Endresen fra Krogelia som hjalp til. Hun var kvikk og stø. Bestemor Karen skal ha fortalt at i hennes tid var det om å gjøre å holde alle kvinnfolka i sving når en bakte. Jentene skulle med så tidlig som mulig, slik at den rette arbeidsteknikken ble innlært med en gang. Lett på handa skulle en være når en bakte, slik at ikke leiven festa seg i bordet. Og nåde den som skulle passe steiken - og så sitt snitt til å sovne av ved varmen – da fikk en et klaps med bakstefløyelen. I livets vanskelige situasjoner var nabokona en trygghet. Anine husker barnefødslene før. Jordmor ble nok budsendt, men det var aller viktigst å få tak i naboen, Oline Eriksen. De fleste eldre Krogenfolk i dag har fått sitt første kjærlige dult av Oline. Det gikk sjelden galt når hun var til stede. 86


Et godt naboskap ble også pleid gjennom vinteren. Det var mange arbeidsoppgaver som ble lagt til denne tida. Da karda og spant en, det ble vevd, strikka og sydd. Arbeidstøy ble reparert, fintøyet ble flikka. «Bunningen» kunne en ta med seg over til naboen. I eldre tider hadde mannfolka trenagler å spikke, kvinnfolka hadde strikketøyet. Det skulle være godt og varmt inne. Maja hadde hjelp av en svenske til storhogsten av ved. Men å ta med seg ungene på skogen for å «karte kvist», var Majas arbeid. Det var nærmest en fritur. Majas arbeidsdag var hard. Men ungene hjalp til og fikk tidlig overta det de var store nok til å klare. Å bade i Rore, leike på isen og fiske i Rore var gode barneminner. Men for Anine var det også stemning når besta hadde ovnsdøra oppe for å få lys om kveldene, før parafinlampa ble tent. Da var det lett å få henne til å fortelle. At kvinnene i Krogen starta kvinneforening så tidlig som i 1880, var nok et utslag av det gode samholdet. Laget arbeidet for misjonen. Ut over de vanlige møtene var det basar på skolen hver vår og høst. Da var hele bygda samla. Hva kan vi så trekke ut av denne framstillinga? Jo, at i utgangspunktet står vi overfor tradisjonell kjønnsdeling av arbeidet, men at dette tilpasses til kvinneledelse dersom mannen er fraværende.

Kvinneledelse Som en oppsummering velger jeg betegnelsen «dryss av kvinneskjebner» på dette foredraget. Like fullt mener jeg å se et mønster som jeg gjerne skulle ha brukt mer tid på å finne belegg for: Kvinnene på kysten kom ofte i en slik posisjon at mannens fravær gjorde det mulig å ta ansvar og økonomisk ledelse. Dette har kvinnene utført så bra, eller kanskje har det vært så nødvendig, at det har skapt en kultur som har virket motiverende for kystkvinner til å gripe muligheten når den bød seg. Kystkvinnene har nok leid inn mannlig arbeidskraft der det høvde, men selv da hadde de selv ledelsen. Vi har sett at en stor del av de kvinnene som er nevnt, er enker. Det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret har vært at kvinner i enkestand har vært et problem, fordi de skulle forsørges. Kanskje nettopp fordi det på kysten har vært en kultur som har godtatt kvinnelig ledelse, har enker kunnet bruke sine evner og bli en ressurs i samtida si. Etter en gjennomgang som dette, er det likevel vesentlige spørsmål som ikke har vært berørt. Dersom det er rett at kystsamfunnet har godtatt kvinnelig ledelse, er dette bare betinga av gode økonomiske tider? Er kvinnenes status konjunkturavhengig på kysten? Dersom vi retter blikket mot de indre bygdene, ser vi at Leonhard Jansen bekrefter min antakelse om at arbeidsdelingen på indre Agder var skarpere, og at kvinnene her ikke hadde muligheter for det samme økonomiske ansvaret. Da melder det seg et nytt spørsmål: Må ikke grunnen til denne forskjellen være at næringsstrukturen i de indre bygder var annerledes enn på kysten? Et ensidig næringsgrunnlag bygd på skog og jord bygde opp faste normer for arbeidsdeling og status. Denne arbeidsdelinga kunne være hensiktsmessig, men like fullt ga den lite rom for fleksible løsninger. Kvinnenes status og arbeidsoppgaver var forutbestemt fra vugge til grav. Kan vi så se konturene av denne kulturforskjellen i vår tid? Jeg, som er født og oppvokst i kystbygda Øyestad, bor nå i innlandsbygda Åmli. Og jeg kan ikke unngå å legge merke til den forskjellen det fremdeles er i kvinnesyn. Åmli har bl.a. bunnrekord 87


i kvinnerepresentasjon i politiske råd og utvalg. Da oppfordringen fra likestillingsombudet om å rette opp denne skeivheten ble tatt opp politisk, førte ikke dette til noen endring. I kystkommunene er heller ikke kvinnerepresentasjonen alltid hva den burde være, men den er i hvert fall høyere enn i innlandet.

Noter Sætra, Gustav: «Embetsmann – Bonde - Borger - konflikten mellom trelasthandlere i Arendal og bøndene i opplandet 1782–1795.» Hovedoppgave ved Universitetet i Bergen 1980. s. 26. 2 Sætra, 1980. s. 224–229. 3 Vevstad, Andreas: Arendalsvassdraget. Arendal 1987. s. 50. 4 Arendal trelasthandleres forhandlingsprotokoll 1789–1852. Aust-Agder-Arkivet. 5 Hansen, Jonas: Egelands jernverk. Porsgrunn 1903. s. 73–78. 6 Hansen. s. 73-78. 8a Aust-Agder-Arkivets personalia- og lokaliasamling, Jørgensen. 8b Tvedestrandsposten, 9.jan. 1984. 8c Bergverksnytt nr.9, 1968. 9 Aalholm, Olav Anton: Handelshuset Thommesen-Smith. Arendal 1983. s. 144–151. 10 Trysnes, Fie Skaar: «Kvinner og skipsfart.» I Sjøfolks hverdag, ADH-skrifter 1989:14. Kr.sand 1989. s.86–109. 11 Samtale med Ingrid Ytterdal, Flosta. Bygger på intervjuserie Flosta historielag har hatt med eldre sjøfolk. 12 Rolf Andreassen: «Sluppfart fra Søgne 1839–1874». Hovedoppgave, Bergen 1986, s.110. 13 Sætra, Gustav: «Med beina i vannet. Skipsfart og gårdsdrift i Nedenes krets i 1875», AbH-skrifter 1989:14. Kr.sand 1989. s. 100–136. 14 Aanby, Anne Tone: Gården Ribe. Upubl. bygdebok for Fjære. 15 Som ovenfor - Gården Hasla. 16 Som note 14 - Gården Konnestad. 17 Som note 14 - Håbbestad krets. 18 Som note 14 - Krogen krets. 1

***

Denne artikkelen har stått i årboka til Vest-Agder fylkesmuseum 1998. Artikkelen bygger på et foredrag fra et regionalt sommerseminar i historie på Eiken 1996, arrangert av Høgskolen i Agder og Senter for videreutdanning ved HiA.


Camilla Collett Vår første kvinnesakskvinne

Av Line Baugstø

Et stykke oppe på veggen i Dronningens gate 21 i Kristiansand finner man en gammel inskripsjon: «Her födtes Henrik Wergeland den 17 juni 1808». Og det var ganske riktig omtrent på dette stedet huset til familien Wergeland stod, da Henrik kom til verden som Nicolai og Alette Wergelands førstefødte. Da huset brant ned i den store bybrannen i 1892, hadde det lenge blitt feiret som Henrik Wergelands fødested, og hver 17. mai stanset barnetogene foran huset for å hylle den store dikteren. Et murhus erstattet den opprinnelige bygningen, men byens innbyggere ville fortsatt markere fødestedet, og dermed murte man opp en forseggjort tavle. Men inskripsjonen tier om noe ganske viktig. For også Camilla Collett, Henriks søster, ble født samme sted. I år er det 200 år siden. Da lille Jacobine Camilla Wergeland kom til verden en iskald vinterdag 23. januar 1813, var det lite som tilsa at hun skulle bli en berømt forfatter. Hun ble født inn i en tid da kvinners muligheter var svært begrensede. De fikk liten eller ingen skolegang, og de fleste yrker var stengt for dem. Kvinner hadde ingen arverett når foreldrene døde og var umyndige hele livet. Som kvinne var du underlagt menn fra fødsel til død – far, ektemann, svogere og brødre – uten mulighet til å forsørge deg selv og dine barn, om du skulle bli alene. Forholdet mellom kjønnene var skrikende urettferdig, og Camilla Collett, født Wergeland, skulle bli den første her i landet som snakket kvinnenes sak. Jacobine Camilla var familien Wergelands Portrett av Camilla Collett (1813-1895) fra fjerde barn, oppkalt etter sin mormor, Jaco- 1839. MALT AV JOHAN GØRBITZ. OSLO MUSEUM 89


Tidstavle 1813: Født 23. januar i Christianssand og døpt Jacobine Camilla Wergeland 1817: Familien Wergeland flytter til Eidsvoll 1827: Camilla begynner på Brødremenighetens skole i Christiansfeld i Danmark 1829: Camilla kommer hjem fra Danmark 1830: Camilla møter Johan Sebastian Welhaven og forelsker seg i ham 1838: Hun møter Jonas Collett 1839: Jonas Collett og Camilla Wergeland forlover seg 1841: Jonas og Camilla gifter seg 1842: Camilla debuterer med avisstykket «Nogle Strikketøibetragtninger». Sønnen Robert blir født 1843: Moren, Alette Wergeland, dør. Det gjør også venninnen Emilie Diriks 1844: Sønnen Alf blir født 1845: Sønnen Oscar blir født. Broren Henrik Wergeland dør 1848: Sønnen Emil blir født. Faren, Nicolai Wergeland, dør 1851: Ektemannen Jonas Collett dør 1854: Amtmandens Døttre, del 1 1854: Amtmandens Døttre, del 2 1860: Fortællinger 1862: I de lange Nætter 1863: Camilla får pensjon av Stortinget 1868: Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser. 1ste Række, 1872: Sidste Blade. 2den og 3dje Række 1873: Sidste Blade. 4de og 5te Række 1876: Camilla får tildelt halv diktergasje av Stortinget 1877: Fra de Stummes Leir 1879: Mod Strømmen 1884: Norsk Kvinnesaksforening blir stiftet og Camilla Collett blir æresmedlem 1885: Mod Strømmen. Ny Række 1892–1894: Samlede Skrifter 1893: Camilla blir feiret med stor fest på sin 80-års dag 1895: Camilla Collett dør, 6. mars i Christiania 1926–1934 : Dagbøker og breve, utg. av Leiv Amundsen, 5 bind


bine Thaulow. Til sammen fikk Nicolai og Alette fem barn: Henrik, Augusta, Harald, Camilla og Oscar. De ble alle født i det samme huset i Dronningens gate 21, en toetasjers tømmerbygning med sju værelser. Faren, Nicolai Wergeland, var adjunkt ved katedralskolen i byen, og siden kapellan. Han var en fattiggutt fra Bergen som hadde fått økonomisk hjelp til å ta seg en utdannelse i København. Nicolai var arbeidsom og flittig, og hadde utvilsomt sosial oppdrift. Da han giftet seg med Alette Thaulow, giftet han seg inn i en av de beste familiene i Christianssand. Far til Alette var Henrik Arnold Thaulow, by- og rådstuskriver, en velstående mann med sans for billedkunst, musikk, teater og filosofi. Inspirert av filosofen Rousseau bygde han en staselig villa på Bragdøya, hvor familien kunne leve fritt og i pakt med natumor, Alette Thaulow (1780–1843). ren. Jacobine og Henrik Arnold fikk tretten Camillas PORTRETTET ER MALT AV CARL PETER LEHMANN barn, og Alette var den nest yngste. FOTO: REINSFELT/NORSK FOLKEMUSEUM

Lykkelige år Alette og Nicolai giftet seg i august 1807, ti måneder før Henrik ble født. Paret ble boende i Christianssand i ti år, og disse årene var de lykkeligste i ekteskapet. Harmonien rådet, og familien levde et sosialt liv, fullt av selskapeligheter. Moren var en ivrig amatørskuespiller i Det Dramatiske Selskab, og navnet Camilla stammer visstnok fra en av hennes teaterroller. Men i begynnelsen var det ingen som brukte Camilla-navnet. Datteren ble bare kalt Bina, og Camilla Collett forteller selv i den selvbiografiske boken I de lange nætter at faren bestemte seg for å ta i bruk det andre døpenavnet da familien forlot Sørlandet for å bosette seg på Eidsvoll, sommeren 1817. Som pater familias kunne han uten videre bestemme noe slikt. Camilla var bare fire år gammel og hadde ikke noe imot sitt nye navn, men som voksen undret hun seg over om hun ville blitt et lykkeligere, nyttigere og mer Camillas far, Nicolai Wergeland (1780–1848). aktet medlem av samfunnet om hun hadde PORTRETTET ER MALT AV CARL PETER LEHMANN beholdt sitt «skikkelige, husbakte Binanavn». FOTO: REINSFELT/NORSK FOLKEMUSEUM 91


Det var morens slektsnavn Camilla la fra seg på veien østover. I biografiene om Camilla Collett understrekes det ofte at hun var sin fars datter. Nicolai var en ambisiøs mann, også på sine barns vegne, og han stod last og brast med både Henrik og Camilla. Men Nicolai kom opprinnelig fra fattige kår, det var morens store slekt fra Christianssand som ga familien et nettverk i de høyere sosiale lag. Uten den tilhørigheten ville nok livet til Camilla sett ganske annerledes ut.

Tre års skolegang Til tross for at det ikke var vanlig å gi pikebarn skolegang tidlig på Alle barna til Nicolai og Alette Thaulow Wergeland ble født i dette huset i Dronningens gate 21 i Kristiansand. 1800-tallet, ønsket Nicolai at FOTO UTLÅNT AV STATSARKIVET I KRISTIANSAND Camilla skulle få en viss utdannelse. Hun gikk ett år på Jomfru Pharos pikeskole i Christiania da hun var 13 år gammel, deretter flyttet hun til Christiansfeld i Danmark for å gå på en religiøs skole som herrnhuterne drev. Her ble hun boende i to år, og det ble viktige år for Camilla. Den religiøse praksisen ved skolen var lysere og mer livsvennlig enn det som var vanlig hjemme i Norge. Dessuten hadde også kvinnene en sentral plass i menigheten. Herrnhuterne la vekt på at kvinner og menn var likeverdige for Kristus, og det ble en av Camilla Colletts grunnteser i livet. Den kvinnesaken hun skulle kjempe for som voksen kvinne, var mye basert på skolelærdommen hun fikk med seg fra Christiansfeld. Camilla var 16 år gammel da hun kom hjem. Hun leste til konfirmasjonen sammen med faren, og dermed var hennes formelle skolegang avsluttet. Camillas mål i livet var heretter å gifte seg, slik det var for alle unge piker. Jakten på en passende ektemann kunne begynne. Så ville skjebnen at hun skulle forelske seg i familiens erklærte fiende, den fem år eldre Johan Sebastian Welhaven. Mange kvinner svermet for ham, for han var en usedvanlig flott mann, og Camilla falt pladask, dagen etter at hun fylte 17 år. Hun kunne neppe funnet en ekteskapskandidat som var mindre passende. Feiden mellom Welhaven og det konservative Intelligenspartiet på den ene siden, og Henrik Wergeland med sine støttespillere, kalt Patriotene, på den andre, er en av de store kulturstridene i norsk historie. Den skulle bli både bitter og langvarig. Camilla følte seg lojal mot familien sin, hun var stolt av å være en Wergeland, men hun var likevel enig med Welhaven i mange av hans synspunkter på kunsten og kulturlivet. Welhaven på sin side var nok betatt av den vakre Camilla, men noen seriøse følelser var det ikke fra hans side. 92


Camilla begynner å skrive Senere i livet skulle Camilla Collett påstå at hun aldri hadde blitt forfatter om hun hadde fått gifte seg med Welhaven. Det kan vi ikke vite noe om, men det vi vet, er at smerten over den avviste kjærligheten var det som fikk henne til å begynne å skrive. De første opptegnelsene stammer fra julen 1833, da hun er 20 år gammel. Hun slutter ganske raskt, men to år senere begynner hun å skrive igjen. Hun skriver både dagbøker og erindringer, og brevveksler flittig med bestevenninnen Emilie Diriks. Svært mye handler om forholdet til Welhaven. For Camilla var det ikke til å holde ut at de kvinnelige følelsene skulle bety så lite for omverdenen. Som kvinne var hun henvist til tausheten. Om en kvinne røpet sine følelser, gjorde det henne til latter. Denne forelskelsen varte i sju år. Camilla Wergeland hadde mange friere, men hun av- Peter Jonas Collett (1813–1851). Han var viste dem alle. Først da Jonas Collett dukket gift med Camilla i ti år før han døde i 1851, opp i januar 1838, fant hun en mann hun bare 38 år gammel. PORTRETTET ER MALT AV JOHAN GÖRBITZ I 1849. kunne knytte seg til. De var hemmelig for- OSLO MUSEUM lovet fra 1839, og giftet seg sommeren 1841. Også Jonas Collett tilhørte Intelligenspartiet, og han var en god venn av Welhaven. På mange måter tilhørte Camilla Collett den konservative fløyen i striden som preget kulturlivet i Norge. Likevel skulle hun bli hyllet som en pioner og foregangskvinne blant de mest radikale noen tiår senere.

Et vanskelig valg Ekteskapet med Jonas Collett varte i ti år. Rett før jul i 1851 døde han, og Camilla satt alene igjen med fire sønner, den eldste var ni år, den yngste bare tre. Etter tidens skikk var det meningen at ektemannens brødre skulle forsørge enken og de faderløse barna, noe Camillas svogere også var beredt til å gjøre. Men da ville hun gjøre seg avhengig av dem, og det nektet hun. De hadde blant annet et syn på kvinner som hun ikke likte, og Camilla ville ikke leve i takknemlighetsgjeld til dem resten av livet. Hun måtte være fri i sine handlinger og sin måte å leve på, slo hun fast. Dermed velger hun å forsørge seg selv som forfatter. Det innebærer at hun må selge huset og sette bort to av guttene. Familien blir oppløst, og Camilla reiser til København for å skrive. Det valget hun tar nå, er nesten uhørt. Det har store omkostninger for henne, både materielt og følelsesmessig. Camilla velger sin egen frihet fremfor å følge konvensjonene. Hun setter også sine egne behov foran ønsket om å holde familien samlet. Det er et modig valg, men også et valg mange vil kalle hensynsløst, selv i vår tid. Hun må 93


betale dyrt for det. Tre av sønnene blir ganske fremmede for henne, og hun får aldri siden samlet familien. Men det er med denne handlingen at hun legger grunnlaget for sin egen forfatterkarriere. Hun går foran og viser at en kvinnes livsbane ikke er fastlåst. For yngre kvinner ble Camilla Collett et forbilde.

Norges første realistiske roman Allerede som gift hadde hun hatt noen stykker på trykk i avisen Den Constitutionelle, Intelligenspartiets organ. Jonas Collett oppfordret henne Peter Jonas og Camilla Colletts fire barn; f.v.; Robert, Alf, Oscar og Emil. til å skrive disse småstykkene, men da UTLÅNT AV NASJONALBIBLIOTEKET, OSLO hun begynte på et større verk, var han ikke like støttende. Ennå var det ikke gitt ut noen fullverdig, kunstnerisk roman i Norge, og Jonas trodde ikke landet var modent for et slikt verk ennå. Likevel er det nettopp en realistisk roman Camilla Collett går i gang med, og den blir Norges første. Amtmandens Døtre kom ut i to deler, første del kom i desember 1854, del to et halvt år senere. I denne boken diskuterte Camilla kvinnenes situasjon. Boken er en fortelling om den ulykkelige kjærligheten mellom amtmannens datter, Sofie Ramm, og huslærer og fullmektig Georg Kold. Camilla Collett tar opp en rekke aktuelle forhold. Hun skriver om tvangsekteskap og kvinners manglende muligheter til å forsørge seg selv. Hun skriver om den strenge tausheten en kvinne er pålagt, og hvor lite de kvinnelige følelsene betyr. Senere i livet skulle hun kalle boken et skrik, «mit Livs længe tilbageholdte». Romanen er blitt kalt Norges første «tendensroman». Det betyr at det var en samfunnskritisk bok som tok opp aktuelle emner. Det moderne gjennombrudd i nordisk litteratur dateres gjerne til 1871, da den danske kritikeren Georg Brandes slo fast at litteraturens oppgave var å sette problemer under debatt. Camilla Colletts bok var med andre ord nesten 20 år forut for sin tid og Omslaget til femteutgaven av skulle få stor betydning for dikterne som kom Amtmandens Døtre fra 1897. 94


etter henne. Både Ibsen, Kielland og Lie anerkjente hennes betydning, men mottagelsen i samtiden var heller kjølig. Flere kritikere likte ikke den mørke tonen i boken, og samtlige hadde problemer med at en tilfeldighet ødela kjærligheten mellom Sofie og Georg. Mange menn tok det også ille opp at en kvinne var forfatter av dette verket. Boken ble gitt ut anonymt, men det var ingen godt bevart hemmelighet hvem som stod bak, og Camilla trådte dermed ut av den tradisjonelle kvinnerollen. Hun var ikke lenger taus og passiv, men tok ubeskjedent ordet.

En ny tid Boken var et varsel om en ny tid, både i litteraturen og i samfunnslivet, og mange kvinner leste den også slik. «Neppe har noget Digterverk havt en saadan Fornyelsens Magt over Sindene,» skrev Elise Camilla Collett 80 år gammel i 1893. Stilisert Aubert flere år senere. Hun leste den som bilde fra sønnen Roberts fotografi. UTLÅNT AV NASJONALBIBLIOTEKET, OSLO ung pike på prestegården i Lom julen 1854, og husker at boken gjorde et stort inntrykk på alle. Amtmandens Døtre skulle bli Camilla Colletts eneste roman. Men hun fortsatte å skrive, både fortellinger, erindringer og en lang rekke essayer. Til sammen kom det ni bøker fra hennes hånd. Forfatterskapet var hennes måte å livnære seg på, men det har aldri vært enkelt å leve som forfatter. Hun hadde ofte økonomiske problemer, pensjonen etter Jonas Collett var altfor liten til å leve av. Da Stortinget bevilget henne diktergasje i 1876 fikk hun bare 200 spesidaler, mens mannlige forfattere fikk 400. Begrunnelsen var dels at hun allerede hadde en pensjon på 100 daler, dels at hun var kvinne, og politikerne var bekymret for den ulmende kvinnefrigjøringen. De ville ikke oppmuntre flere kvinner til å skrive! Camilla Collett var lenge den eneste i landet som talte for kvinners rettigheter, men hun skulle få følge av flere. Utover 1870- og 1880-tallet vokste kvinnebevegelsen i Norge. I 1884 ble Norsk Kvindesagsforening stiftet. Camilla Collett var da over 70 år. Hun ble oppfordret til å bli med som aktivt medlem, men det ville hun ikke. I stedet ble hun foreningens første æresmedlem allerede ved stiftelsen. De yngre kvinnene hyllet henne som den pioneren hun var. Da Gina Krog, en av tidens mest aktive kvinnesakskvinner, oppsummerte kvinnesakens utvikling i en artikkel i 1884, pekte hun på Camilla Colletts betydning: «Når vi kvinner av den yngre slekt kan ha en freidigere tro på vår sak enn Camilla Collett, da er denne tro for en stor del kjøpt oss for hennes smerte og hennes mot». 95


Indre og ytre frigjøring Det er vanlig å hevde at Camilla Collett var lite opptatt av ytre reformer og ikke kjempet på barrikadene for nye lover som kunne sikre kvinnene rett til utdanning og et yrke. Det er bare delvis riktig. For Camilla var den indre frigjøringen viktigere enn den ytre. All frigjøring måtte starte innenfra, slo hun fast. Men hun så også betydningen av å forandre lovene som stengte for kvinners muligheter. Ettersom hun ble eldre, skjerpet hun tonen. Kvinnesaken ble stadig viktigere for henne. En av tidens viktigste saker var stemmeretten. Allerede i 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet, med Gina Krog som formann. Og året etter ble det lagt frem et grunnlovsforslag for Stortinget som skulle gi kvinner stemmerett. Dette forslaget ble først behandlet fire år senere, den 5. og 6. juni 1890. Etter en heftig debatt ble det nedstemt med 70 mot 44 stemmer. Noen Statuen over Camilla Collett i Slottsparuker senere, 26. juni 1890, hadde Camilla ken i Oslo. Utformet av Gustav Vigeland Collett en lang artikkel på trykk i Aftenposten. og avduket i 1911. FOTO: JOHNNY HAUGEN

Camilla om stemmeretten Artikkelen får plass øverst på første side. Tittelen har bare initialene hennes, C.C., noen større introduksjon trenger hun tydeligvis ikke. Hun har lenge vært taus, forteller hun, men nå må hun tale. «Nei, her kan ikke ties. Ogsaa jeg maa faa tale et Ord med, om de sidste Dages Storthingsforhandling, denne i vore Forhold enestaaende Begivenhed.» Hun begynner med å sitere seg selv, et utdrag fra boken De Stummes Leir, hvor hun har skrevet om den passive kvinneligheten som har selvoppgivelsen som ideal. Hun slår fast at ingen vinner på en slik undertrykking, hverken mannen eller kvinnen. «Den har gjort Manden vild og grusom, den har virket hemmende paa den hele Menneskeheds Udvikling … Tiden er i Nød, den raaber høilydt paa ogsaa andre Evner, andre Kræfter i Kvinden, end de blot negativt forsagende.» Hun ser for seg at oppvåkningen vil bringe med seg en rettssak foran en verdensskranke, en rettssak mellom kvinner og menn. «Den ene Part i Firmaet Menneske mod den anden, for verdensgamle Forurettelser og Besvigelser, Madame Eva Homo contra Sieur Adam, for tusindaarige Mishandlinger og Misbrug af Magten!» Dette skrev hun allerede i 1877, men da fant tankene hennes liten gjenklang. Nå er tiden endelig moden, mener hun. Debatten om den kvinnelige stemmeretten vil omsider gjøre kvinnesaken kjent for brede lag av befolkningen. Ingen hadde ventet at den ville gå gjennom, men utfallet er likevel gledelig. «Men glæde os skal vi nu ved, hvad der er vundet. Er der faktisk kun opnaaet et negativt Resultat, maa det dog kaldes en aandelig Seier. Sagen er reddet. 44 Mands96


stemmer! … For mindre end 10 aar tilbage vilde vi næppe – hvis det forresten er tænkeligt, at Sagen var kommet under Behandling – opnaaet ¼ part saadan.»

Kampvilje Dette er ikke den resignerte Camilla Collett som Gina Krog skrev om, seks år tidligere. Dette er en 77 år gammel dame som er full av pågangsmot og kampvilje. Hun skulle ikke få oppleve at kvinner fikk Skulpturen av Camilla Collett i Tresse i Kristiansand. stemmerett, det innså hun, men hun Utformet av Ingemund Berulvson og avduket i anledskjønte at saken ville vinne til slutt. ning 150-årsdagen for Camilla Collets fødsel. Og det gjorde den – 100 år etter FOTO: JOHNNY HAUGEN hennes fødsel. Selv ble Camilla Collett 82 år gammel, og døde 6. mars 1895 i Christiania. Hun var Norges første kvinnesakskvinne og en av de første som brøt den kvinnelige tausheten. Hun var kanskje ikke blant dem som stod øverst på barrikadene da den kvinnelige stemmeretten ble kjempet gjennom, men det er all grunn til å hylle hennes innsats både for kvinnesaken og stemmeretten. De yngre kvinnene i hennes samtid var ikke i tvil om hennes betydning, og hvert år ble fødselsdagen hennes, 23. januar, feiret som «Kvindesagens Nationaldag». I tillegg skrev hun også et av de viktigste verkene i norsk litteraturhistorie. To av 1800-tallets største forfattere ble altså født i Dronningens gate i Kristiansand. Byen har gjort krus på den ene av dem, men forbigått den andre i stillhet. Først 200 år etter Camilla Colletts fødsel, hengte byen opp et midlertidig banner på fødestedet. Det er på høy tid at også hun får sin egen minneplakett.

Kilder og litteratur: Aftenposten, 26. juni 1890 Baugstø, Line: Camilla Collett, født Wergeland, Cappelen Damm, Oslo 2013 Collett, Camilla: Amtmannens døtre, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006, publisert første gang under tittelen Amtmandens Døttre, 1854–55 Collett, Camilla: I de lange netter, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1974, publisert først gang under tittelen I de lange Nætter, 1862 Skjønsberg, Kari (red): Mannssamfunnet midt i mot, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1974 Steen, Ellisiv: Den lange strid, Camilla Collett og hennes senere forfatterskap, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1954 Steinfeld, Toril: Den unge Camilla Collett, Et kvinnehjertes historie, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1996 Ørjasæter, Kristin: Camilla, Norges første feminist, J.W. Cappelens forlag, Oslo 2003


98


Kvinners stemmerett i fokus Diskusjonsforeningen stiftes i Kristiansand Av Roger Tronstad

På 1890-tallet var kvinners stemmerett gjentatte ganger oppe til debatt i Stortinget. Temaet ble også diskutert i forskjellige fora i samfunnet. For eksempel ble det i dette tiåret stiftet diskusjonsforeninger for kvinner i enkelte norske byer, der man blant annet skulle diskutere stemmerett. En av byene som fikk en diskusjonsforening, var Kristiansand. Planlegging I 1884 var frøken Gina Krog med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening (NKF). Hun ønsket lik stemmerett for kvinner og menn ved kommune- og stortingsvalg, og hun var en av dem som stiftet Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) i 1885. Der var Gina Krog leder fra 1885 til 1897. I den perioden ble stemmerett for kvinner drøftet rundt om i landet, også på Agder. Det hendte at temaet ble omtalt i leserinnlegg i lokalavisene og av redaksjonene. Det er også et eksempel på at et helt foredrag ble gjengitt. I november 1895 holdt lærerinne Todne Roland et innledningsforedrag om kvinnesak i Hægelands ungdomsforening. Det ene temaet som foredragsholderen tok opp, var stemmerett. Hun ville ha lik stemmerett for kvinner og menn både ved kommune- og stortingsvalg.1 Todne Roland sto altså på Gina Krogs radikale linje. I februar 1896 hadde Høyre-avisa Christianssands Tidende et førstesideoppslag med tittelen «Kvinders Stemmeret». Temaet var et rundskriv som Kvinnestemmerettsforeningen hadde sendt til alle foreninger med kvinnelige medlemmer. Der oppfordret KSF til møter rundt om i landet, hvor kvinner skulle drøfte stemmerett og melde tilbake til KSF, som igjen skulle påvirke Stortinget. Den borgerlige avisa beskyldte rundskrivet for å skjule at KSF egentlig gikk inn for alminnelig, og ikke begrenset, stemmerett for kvinner ved kommunevalg.2 Avisa ønsket tydeligvis å skape tvil hos kvinner som ville gå moderat til verks. Noen uker senere i Venstre-avisa Fædrelandsvennen kom et svar signert «Kvinder». Der ble det gjort oppmerksom på at synet til KSF på ingen måte var hemmelig. Gina Krog hadde tydelig uttalt at foreningen gikk inn for lik stemmerett for kvinner og menn. Derfor var Christianssands Tidendes påstander meningsløse. I flere byer var det nå 99


diskusjons- eller kvinnestemmerettsforeninger, og der var det stort flertall for KSF sitt syn.3 Nå var det like før det skulle stiftes en forening i Kristiansand. På ett tidspunkt, antakelig på nyåret 1896, hadde Gina Krog oppfordret Anna Sophie Margarethe Stang i Kristiansand til å opprette en kvinnestemmerettsforening der. Anna Stang hadde vært formann i Norsk Kvinnesaksforening 1885–1886. Hun var gift med Hans Georg Jacob Stang. Han hadde vært med i Johan Sverdrups regjering 1884–1889 som medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Fra 1888 var han formann (statsminister) for statsrådsavdelingen. Stang tilhørte det moderate Venstre og var stortingsmann 1892–1894. I årene 1889–1905 var han stiftamtmann i Kristiansand. Anna Stang kaltes derfor ofte for fru stiftamtmanninne Stang. Den 62-årige fru Stang var interessert, men ville helst slippe å ta ansvaret med å danne noen forening. I et brev i februar 1896 oppfordret Gina Krog også Hilda Torjusen i Kristiansand til å stifte en kvinnestemmerettsforening. (Det er uvisst om dette var et eget brev eller det nevnte rundskrivet fra KSF.) Hun må ha vært Hilda Caroline Mathilde Torjusen, 33 år, født i Stavanger, husmor og gift med kjøpmann Rudolf Torjusen. Det er Hilda Torjusen som har ført foreningens møtebok i pennen de første årene. I 1902 kom hun også til å tenke på «... at en liden beretning om foreningens dannelse vilde interessere fremtiden». Det fikk hun i høyeste grad rett i. Takket være hennes fantastiske beretning, nedskrevet i 1902 om det som skjedde i 1896, med skildring av følelser på en måte som en mannlig referent aldri ville ha formidlet, får vi et godt innblikk i de mentalitetsmessige forholdene i tillegg til de faktiske i forbindelse med det lokale kvinnesaksengasjementet.4 Hilda Torjusen ble etter hvert en av de mest aktive kvinnene i Diskusjonsforeningen og en flittig referent og skribent. Det ser altså ut til at Gina Krog først prøvde å satse på to gifte kvinner i Kristiansand, en godt voksen og en ung, dvs. en representant for hver av de to voksne generasjonene. Etter oppfordringen fra Gina Krog drøftet Hilda Torjusen saken først med frøken Andrea Hoch, en 38 år gammel lærerinne innflyttet fra Kristiania. Hun var villig til å være med. Hilda Torjusen kunne tenke seg å være sekretær og regnet med å overtale Andrea Hoch til å være formann. Andrea Hoch skulle komme til å bli en av de mest samfunnsengasjerte kvinnene i Kristiansand. Frøken Ragnhild Olsen ble spurt om å være kasserer siden hun var en dyktig regnskapsfører. Ragnhild Olsen var en 27 år gammel kjøpmannsdatter, født i Kristiansand.5 Den neste som ble kontaktet, var frøken Louise Moe siden hun var interessert i tidens samfunnsspørsmål. Det må ha vært den da 42 år gamle datteren av skipsreder Moe. Hun var Hilda Torjusen var sentral i arbeidet for en også født i Kristiansand. egen diskusjonsforening i Kristiansand. Deretter var Hilda Torjusen på besøk hos Statsarkivet i Kristiansand, PRIVATARKIV D/625 DISKUSJONSFORENINGEN, stiftamtmanninnen. Begge mente at stemme- 1. MØTEPROTOKOLL 1921–1987 100


rett ville være et for spinkelt grunnlag til å danne en forening og at bare en håndfull i så fall ville bli medlem. Ensidigheten ville også lett føre til at man arbeidet seg for mye inn i saken og mistet overblikket, og andre saker ville lett kunne bli bedømt gjennom temaet stemmerett. En allsidighet ville være sunnere og rikere selv om farten på stemmerettssaken kunne bli langsommere. Etter dette gikk Hilda Torjusen til frøken Dorthea Reinhardt, som hun ikke kjente fra før, men som fru Stang mente burde kontaktes. Frøken Reinhardt må ha vært datteren til grosserer og konsul Reinhardt. Hun var 29 år og født i Kristiansand. Hun tente straks på saken og innkalte de nevnte damene til et forberedelsesmøte, sannsynligvis hjemme hos familien Reinhardt i Vestre Strandgate 12. Under møtet gikk hun ut for å undersøke muligheten for å bruke lokalet til klubbselskapet Foreningen (populært kalt «Klubben») i Vestre Strandgate 8 til møter for den planlagte kvinneforeningen. På veien opplevde hun en episode «... som er saa karakteristisk for den tids anskuelser». Redaktøren for den konservative avisa Christianssands Tidende, Christian H. Michelet, hadde kommet bort til Dorthea Reinhardt og spurt forferdet om det var sant at damene ville danne en forening. «Ja, vi er nu netop samlet for at stifte en kvindeforening.» Da kom det fra redaktøren: «For alt i verden kald den ikke Kvindesagsforening. I vil gjøre stor skade for byen.» Da frøken Reinhardt kom tilbake til møtet med denne hilsenen, ble det kamplyst i leiren. Fru Stang reiste seg «meget indigneret» og sa skarpt: «Nei, vi lader os ikke kommandere af mandfolk – nu skal den hede Kvindesagsforening.» Men etter en stund ble damene likevel enige om at foreningen skulle være privat og ikke offentlig, og da burde den ikke hete «Kvindesagsforening».

Utsnitt av Hilda Torjusens beretning om Diskusjonsforeningens etablering. STATSARKIVET I KRISTIANSAND, PRIVATARKIV D/625 DISKUSJONSFORENINGEN, 1. MØTEPROTOKOLL 1896–1921

101


Kvinnene fant også ut at hver av dem skulle ta med seg ni andre kvinner. De satte derfor opp en oversikt over aktuelle kvinner med forskjellig yrkesbakgrunn og interesser og fra forskjellige deler av byen. Imidlertid viste det seg vanskelig å danne en forening og oppnå så mange medlemmer. Hilda Torjusen forteller: «Mange havde mistro til dette nye, og herrerne var overmaade vrede – ja rasende – og der var de herrer som den dag foreningens første møde var, gik lige forbi mig, saa mig vred i ansigtet, men hilste ikke, og de bemærkninger som faldt om mig, skulle ikke tjene til at gaa ivei med lyst.» Da Hilda Torjusen og Dorthea Reinhardt gikk inn for å få med seg en «kvindesagskvinde», ble de latterliggjort av en klikk som sto utenfor kvinnens hjem. Enda verre ble det da mange fikk vite at temaet for det første formelle møtet skulle være stemmerett. Det var som en brannfakkel midt i herrenes leir. Mennene mente at damene nå «... vilde efterabe mændene og være mænd herefter».

Stiftelsesmøtet Det nærmet seg stiftelsesmøte. Da Dorthea Reinhardt sa at Hilda Torjusen måtte åpne møtet med et foredrag, ble sistnevnte helt fortvilet, men innså etter hvert at hun måtte vise seg voksen nå som alle byens øyne var rettet mot dem. De fleste i gruppen forventet at foredragsholderne skulle representere et politisk parti, men Hilda Torjusen var ikke partipolitisk interessert. De ble enige om at Dorthea Reinhardt skulle snakke om begrenset stemmerett og Andrea Hoch om alminnelig stemmerett. Mellom linjene kan man ane at frøken Reinhardt var moderat og frøken Hoch radikal. Lørdag ettermiddag 11. april gikk Hilda Torjusen og Dorthea Reinhardt til «Klub-

Annonse i Fædrelandsvennen 10. april 1896

102


ben» for å se at alt var i orden. De var svært spente foran den vanskelige oppgaven som de hadde påtatt seg. Hittil hadde de drøftet i små og lukkede omgivelser, men nå skulle de utenfor, der hvor samfunnsbølgene gikk høyt. Hilda Torjusen innrømmer at hun var særdeles nervøs, men Dorthea Reinhardt hadde med seg beroligende medisiner. Stiftelsesmøtet startet lørdag kveld 11. april 1896 kl. 20. Innbyderne, som fungerte som styre, var Anna Stang, som ble utnevnt til æresmedlem, Dorthea Reinhardt som formann, Hilda Torjusen som sekretær, Ragnhild Olsen som kasserer, Andrea Hoch og Louise Moe. Andrea Hoch var opptatt med skolen og kunne ikke være formann nå. Det ble hun året etter. Det kom 60 kvinner, som ble medlemmer. (De seks som tok initiativet, skaffet ni hver.) Dorthea Reinhardt ønsket først velkommen og redegjorde for foreningens formål. Innbyderne hadde i forveien laget utkast til lover. Formålet skulle være å diskutere litterære og samfunnsmessige spørsmål. Bare kvinner kunne bli medlem. Hvert møte skulle ha et tema og begynne med et eller flere foredrag, etterfulgt av diskusjon og avsluttes med servering, sang og musikk. Temaet denne kvelden var altså «Kvindernes stemmeret». Det var «... et af dagens mest brændende spørgsmaal, der interesserede alle – og egnet sig for en omfattende diskussion». Hilda Torjusen framførte det første foredraget. Det handlet om «kvindesagen og kvindestemmeretten». Hun trakk fram Amazonesagnet og fortalte om kvinnenes hensynsløse, ukvinnelige framgang i fortiden. Så snakket hun om den første kvinnesaksforeningen (muligens Norsk kvinnesaksforening) og om berettiget og uberettiget harme over kvinnesaken og dens forkjempere. Deretter presenterte hun sin egen mening om stemmerett. Det var et berettiget krav, mente hun. Men kvinnenes virksomhet i samfunnet måtte ikke komme i konflikt med pliktene i hjemmet. Det ser ut til at foredraget må ha vært forsiktig og avbalansert og at hun trakk inn religiøse betraktninger. Deretter snakket Andrea Hoch om kommunal stemmerett for kvinner. Fra Kvinnestemmerettsforeningen i Kristiania var det kommet oppfordring til Kristiansands kvinner om å slutte seg til henstillingen til Stortinget om «kommunal stemmeret for kvinder paa samme betingelser som for mænd». Hun la vekt på at kvinnene selv måtte engasjere seg hvis man ville oppnå stemmerett. Kvinnene hadde allerede anledning til å konkurrere med menn på de fleste områder, framholdt hun. Og siden kvinner oppfylte sine forpliktelser til stat og kommune like godt som menn, så hadde kvinner rett til Kvinnene går til møte i Diskusjonsforeningen. Det ser ut til å få stemme. De hadde også en at noen hadde med seg barna på vanlige møter. Tegning av Hoch. plikt til å la sine evner og sitt Andrea STATSARKIVET I KRISTIANSAND, PRIVATARKIV D/625 DISKUSJONSpraktiske skjønn komme den FORENINGEN, 1, MØTEPROTOKOLL 1896–1921 103


kommunale virkekretsen til gode. Andrea Hoch mente at hvis menn fikk alminnelig stemmerett, måtte kvinnene få det samme. Dorthea Reinhardt holdt også foredrag om kommunal stemmerett, men mente at man kunne nøye seg med begrenset stemmerett for kvinner i første omgang, nærmere bestemt bare de kvinnene som betalte skatt av egen inntekt. Av de 60 på møtet deltok 8–10 i diskusjonen. Blant argumentene mot stemmerett for kvinner var at kvinnene hadde nok å gjøre med hjem og barn. Huset ville bli forsømt om de måtte med i politikken. Og forskjellige meninger ville splitte og ødelegge hjemmet. Til den selskapelige delen av møtet hadde en av kvinnene skrevet diktet «Ja, vi elsker Hilda Torjusen tegnet av Andrea Hoch. kvindesagen» til melodi av «Ja, vi elsker». STATSARKIVET I KRISTIANSAND, PRIVATARKIV DISKUSJONSFORENINGEN, 1, MØTEHilda Torjusen skriver (i 1902) at møtet ble D/625 PROTOKOLL 1896–1921 en seier, og at alle var fornøyd. Hun var tydeligvis svært lettet. Stiftelsesmøtet er ikke omtalt i avisene. Journalistene fikk aldri adgang til Diskusjonsforeningens møter, og kvinnene lot seg heller ikke intervjue om møtenes innhold. Den unge og driftige Dorthea Reinhardt må ha gjort et godt inntrykk. På en fest i 1898 delte Diskusjonsforeningen ut ordener til dem som hadde gjort en ekstra innsats med de forskjellige arbeidsoppgavene. Frøken Reinhardt ble utnevnt til kommandørinne av Diskusjonsforeningens «Løveorden» for å ha utvist løvemot ved foreningens stiftelse.

Gina Krog på besøk I 1896 vedtok Stortinget alminnelig stemmerett for menn ved kommunevalg, mens forslaget om det samme for kvinner ble forkastet. Året etter valgte Kvinnestemmerettsforeningen å gå bort fra sitt tidligere program om samme stemmerett for kvinner som for menn. Foreningen slo i stedet inn på en mer forsiktig linje. De radikale kvinnene brøt dermed ut og dannet Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i jan-

Annonse i Fædrelandsvennen 14.03.1899.

104


uar 1898. Blant utbryterne var Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam. Sistnevnte ble leder i den nye foreningen. I 1898 fikk menn i Norge alminnelig stemmerett også ved stortingsvalg. Mange kvinner ønsket nå å gå tydeligere til verks for å oppnå det samme. Våren 1899 bestemte Diskusjonsforeningen i Kristiansand seg for å få Gina Krog til å holde foredrag både om Camilla Collett og stemmerett. Diskusjonsforeningen i Kristiansand hadde sitt 20. møte 15. mars 1899. Møtet varte fra kl. 19.30 til kl. 24. Det var 200 deltakere. Gina Krog holdt foredrag om kveldens tema – Camilla Collett. Dessverre er det ikke bevart noe manuskript eller referat fra foredraget. Etter foredraget ble det sunget en minnesang om Camilla Collett med tekst av Hilda Torjusen, tilegnet Gina Krog. Siste strofe lyder slik: En takkehyldest med store ord ei dertil evne vi eier. Men hos vor kjære, vor egen mor en kjærlig tanke dog veier. Fra hjertes vraa, fra hjemmets krog vil aande fra hver kvinde en tak, for hvad Du gav og tog. Fred være med Dit minde! Senere på kvelden var det diskusjon. Møtets diskusjonstema var «Kvinders mindesmærke til Camilla Collett». Diskusjonen varte en time. Møtereferatet sier bare: «Stemning for mindesmærke – dog kun statue». Tanken var neppe å arbeide for en statue i Kristiansand. Det var nok ikke realistisk å regne med stor nok tilslutning fra forskjellige hold i noen annen by enn hovedstaden. I 1902 utlyste Norsk Kvinnesaksforening en konkurranse om et monument over Camilla Collett. Gustav Vigeland fikk oppdraget. Monumentet er kalt «I storm». Camilla Collett står i den kalde vinden og drar sjalet tettere om skuldrene. Statuen ble avduket i 1911 og står i Slottsparken. Men også kvinners stemmerett skulle tas opp til debatt mens Gina Krog var i Kristiansand. Dagen etter, 16. mars 1899, skulle frøken Krog holde foredrag i Exercerhuset i Kristiansand om «Norsk Folkestyre og norske Kvinder». Diskusjonsforeningen må ha vurdert det slik at temaet 16. mars burde være åpent, slik at budskapet også kunne nå ut til mannfolk som var modige nok til å komme. Fædrelandsvennen 16. mars minnet om kveldens foredrag. Avisa mente at det måtte være av interesse for både tilhengere og motstandere, og den opplyste at det var adgang både for menn og kvinner. Dagen etter foredraget nøyde Christianssands Tidende seg med å skrive at det var mange tilhørere og at foredraget ble mottatt med bifall. Fædrelandsvennen meddelte at foredraget hadde trukket flere hundre tilhørere, for det meste kvinner. Gina Krog ønsket ikke noe referat i avisa, som likevel opplyste at hun hadde argumentert for at kvinner skulle ha de samme borgerlige rettigheter som menn. Hun hadde snakket om hva kvinnebevegelsen hadde oppnådd så langt, og hva som gjensto å vinne. Gina Krog så det slik at mulighetene til å oppnå stemmerett for kvinner, 105


Annonse i Christianssands Tidende 14. mars 1899.

ikke var riktig så gode nå som tidligere, men det burde bare anspore til sterkere engasjement blant kvinner. Hun fikk også mange underskrifter til den henstillingen som skulle sendes til Stortinget i april. Fædrelandsvennen kunne opplyse 17. mars at Gina Krog skulle holde foredrag i «Klubbens« spisesal samme kveld om det foreliggende stemmerettsforslaget. Kvinner hadde fri adgang. Nå når selveste Gina Krog var på besøk, fant altså Diskusjonsforeningens kvinner ut at anledningen var til stede for å bringe temaet om kvinners stemmerett helt ut på den

Damene i Diskusjonsforeningen går til fest i «Klubben», mens herrene står slukøret tilbake. Tegning av Andrea Hoch. STATSARKIVET I KRISTIANSAND, PRIVATARKIV D/625 DISKUSJONSFORENINGEN, 1, MØTEPROTOKOLL 1896–1921

106


offentlige dagsorden i Kristiansand. Dette skulle ikke lenger snakkes om bare på foreningens møter for kvinner. I april 1899 skrev Kristiania-kvinnenes 17. mai-komité et opprop til norske kvinner. Der ble kvinner i hele landet oppfordret til å bruke 17. mai til å kreve alminnelig stemmerett for kvinner, slik som menn hadde fått. Oppropet ble trykt i Fædrelandsvennen.6 Det er uvisst om kvinnene i Kristiansand fulgte oppfordringen.

«Utløsning for kvinnene» I 1946 hadde Diskusjonsforeningen i Kristiansand 50-årsjubileum. I en avisartikkel i Aftenposten samme år la journalist Jorunn Johnsen blant annet vekt på at foreningen gjennom alle år hadde tatt alt som rørte seg i tiden opp til diskusjon.7 Foreningen ble «... en mektig utløsning for kvinnene i Kristiansand». Den ble også en inspirator for kvinner fra andre byer, i og utenfor Agder. For eksempel kom det damer fra Horten for å studere hvordan foreningen i Kristiansand fungerte. Horten hadde fått sin diskusjonsforening en måned før Kristiansand. Jorunn Johnsen var født i Horten, ble journalist i Christianssands Tidende og fra 1936 i Aftenposten. Hun skriver i den nevnte artikkelen: «Kristiansand var læremesteren de alle så hen til. Og byen kan prise seg lykkelig fordi det var åndsaristokrater som dengang gikk i spissen og la foredrag og diskusjon på et nivå som neppe mange manns- eller kvinnesammenslutninger her i landet kan oppvise maken til.» Vi har nå sett at det var unge, samfunnsengasjerte kvinner som stiftet Diskusjonsforeningen i Kristiansand. De kom fra sosialt og økonomisk «gode» hjem. Slik sett kan man kanskje si at de var åndsaristokrater. De fleste av dem var ugifte. Et par stykker var bare i 20-årene. Det er klart at dette var kvinner av den «nye» tid – kvinner som hadde lett for å tenke nytt, inspirere hverandre intellektuelt og påvirke sin egen situasjon. Blant dem som kom med i Diskusjonsforeningens styre flere ganger i årene etter 1896, var Andrea Hoch, Anna Jensen, Ida Henriksen og Marie Beer. De kom også inn i bystyret ved kommunevalgene. Diskusjonsforeningen var helt klart et viktig forum for politisk engasjerte kvinner i Kristiansand. Den tok også for seg mange ulike samfunnsspørsmål og litterære temaer gjennom nesten hundre år. Diskusjonsforeningen eksisterte fram til 1987.

Noter Christianssands Stiftsavis og Adressekontors-Efterretninger 21. og 23.11.1895. Christianssands Tidende 10.02.1896. 3 Fædrelandsvennen 01.04.1896. 4 Statsarkivet i Kristiansand, Privatarkiv D/625 Diskusjonsforeningen, 1, Møteprotokoll 1896–1921. Beretningen om stiftelsen står på s. V–X. 5 Hun skiftet senere etternavn til Ottner, men forble ugift. 6 Fædrelandsvennen 24.04.1899. 7 Aftenposten 14.11.1946. 1 2


Gustava Kielland Kvinneforeininga si mor

Av Ådne Fardal Klev

Gustava Kielland (1800–1889) er kjend landet over for å vera mor til kvinneforeiningsrørsla. Ho er dessutan mellom dei aller første kvinner i Noreg – om ikkje den første – som gav ut biografi om seg sjølv. «Erindringer fra mit Liv» er tittelen på boka, som første gong kom ut i 1882. Tanken var opphavleg å gje etterslekta opplysningar, men boka blei så populær og etterspurt at allereie i 1899 kom ho ut att. Seinare kom boka i nye opplag i 1967 og seinast i 1996. No er «Erindringer fra mitt liv» vanskeleg å skaffa i antikvariat, og Sommerdalen Forlag i Lyngdal har teke over dei naudsynte rettane og skal gje boka ut att i 2013 som ein del av 100-årsmarkeringa for allmenn kvinneleg røysterett i Noreg. Gustava Kielland fekk ikkje oppleva røysterett for kvinner i politisk forstand, heller ikkje at kvinnene i Det Norske Misjonsselskap (NMS) fekk denne retten i 1904. Men ein kan med stort frimod slå fast at ho var ein stor grunn til at kvinnene fekk ein viktig og sentral Gustava Kielland (1800–1889). Biletet, som blei plass både i misjonsrørsla og i sam- publisert for fyrste gong i Skilling-Magazin nr. 22 funnslivet generelt. – 1889. FOTO: AGDERS HISTORIE 1840–1920 109


Barndom og oppvekst Gustava Kielland blei fødd i Kongsberg i 1800 og fekk det klangfulle namnet Susanne Sophie Catharina Gustava Blom. Foreldra var tollbetjent Gustavus Blom og hustru Karen f. Stoltenberg. Sjølv om ikkje foreldra var mellom dei rikaste, er det likevel rett å seia at Gustava voks opp i det øvre sosiale lag. Kvinnene hadde i desse krinsane på mange måtar ei friare stilling enn dei vanlege bondekonene, sjølv om dette sjølvsagt også kunne variera frå stad til stad. Då ho var sju år gamal, kom familien til Stavanger. Faren døydde då Gustava var om lag tolv år, og etter ei tid flytta ho og mora til Drammen. Dei måtte no leva heller fattigsleg, og Gustava fortalde at «Jeg sultet aldri i den tiden, men var ofte meget sulten.» Kleda var også spartanske: «Mor sydde en søndags- og en hverdagskjole til meg av to gamle sengeforheng, det ene blått med røde striper, det andre hvitt med blå striper. Den siste var søndagshabitten, og jeg var ganske fin om søndagen med renstrøket kjole.» Gustava lærte å lesa og skriva, og etter kvart kunne ho også fleire språk. Heilt frå barndommen hadde ho stor lyst til å lesa. I desse åra var det få kvinner frå bondestanden som kunne rekna med slike boklege kunnskapar. I 18-årsalderen blei ho kjend med prestestudenten Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854) som ho kjende frå barneåra sine i Stavanger. «Det varte ikke lenge før vi med våre mødres samtykke var forlovet.»

Prestekone Gustava gifta seg med Gabriel Kielland 21. mai 1824, og like etter flytta dei til Finnøy i Rogaland der han tok til som prest. Det var ei stor omvelting for henne, ho kom i nye omgjevnader og fekk ein ny familie. Tankane gjekk attende til tida i barndomsheimen: «Den tiden forekom meg ofte tung, jeg sukket ofte sårt ved tanken på de mange vidunderlige stunder jeg hadde hatt i mitt hjem, etter hjerteligheten, livligheten, kvikkheten, fortroligheten og musikken, som hadde hersket i den hjemlige kretsen som jeg hadde forlatt.» Då ho kom til Finnøy, fekk ho etter kvart hendene fulle: «Nå skulle jeg, lille uvitende stakkar som aldri hadde hatt noe med landhusholdning å gjøre, uten å ha noen til å råde og hjelpe meg, styre og stelle på en prestegård som ikke var så liten: Den kunne fø atten kuer, tre hester, opptil tretti sauer, et par griser m.m. Jeg skulle planlegge og utrette Gabriel Kielland (1796–1854), fotografert av mange ting som jeg ikke hadde det minste L. Balle, Larvik. FOTO FRÅ BOKA «EN GAMMEL PRESTS begrep om.» EFTERLADTE PAPIRER» 110


På Finnøy var det vanlig at prestefolka blei bedne i bryllaup, og Gustava hadde stor glede av å treffa nye menneske og gjev ein treffande omtale av eit slikt gjestbod: «Mot kvelden fyltes stuen av gjestene, slik at det bare ble en liten åpen plass igjen. Der skulle bruden danse «mellevit» med brudgommen og et par andre av den nærmeste familien, de hadde ikke store plassen å bevege seg på. Bruden danset stivt og statelig og varsomt på grunn av kronen, og hennes kavaler kunne heller ikke gjøre store sprang på den lille plassen. Jeg synes ennå jeg kan se vår aldrende nabo, Lars Fleskje, i sin søsters bryllup sirlig og forsiktig danse «mellevit» med henne på en slik liten plass, mens en smal bekk av tobakkssaus fløt ut av munnvikene hans. Alle gjestene måtte se «brurå» danse «mellevit».» Misjonsiveren hadde ekteparet frå studietida til Gabriel i Christiania kring 1820. Det trulova paret vanka då ofte på samlingane til brødreforstandar Nils Johannes Holm. Herrnhutarane, også kalla brødrevenene, var sterkt interesserte i misjonsarbeid. Impulsane frå denne tida tok dei med seg vidare i gjerninga som prestefolk på Finnøy og frå 1837 i Lyngdal. Presteparet tok seg av mange foreldrelause born, og dessutan tok dei imot fleire lærevillige gutar for at dei skulle få bokleg lærdom. Presten var som oftast den i bygda som hadde mest utdanning, og Gabriel Kielland hadde fleire slike elevar både på Finnøy og i Lyngdal. Også Gustava var «lærarinne», og ho fortel om dette: «Tobias Udland, som også ble misjonsprest i Zululand, kom også meget til vårt hus. Han var en av de fire guttene som

Prestegarden i Lyngdal teikna i 1855 av Gustav Blom Kielland. BILETET ER FRÅ BOKA «MISJONSARBEID I LYNGDAL GJENNOM 100 ÅR»

111


jeg en lang tid hver søndag ettermiddag lærte å lese og oversette tysk. Da jeg aldri har lært grammatikk, kunne jeg heller ikke lære dem det.»

Tanken om ei misjonskvinneforeining Ekteparet Kielland hadde som nemnt ei sterk interesse av misjonen, og Gabriel var ein av drivkreftene bak opprettinga av eit eige norsk misjonsselskap i 1842. Gustava skriv sjølv: «Misjonssaken fortsatte Gabriel å omfatte med stor kjærlighet. Han arbeidet for den flittig, stille og trofast så lenge han levde. Etter at misjonsvennene hadde samlet seg til et sluttet selskap, syntes det som om mange hadde glemt denne trofaste misjonsvennen. Ingen la merke til hans ufortrødne, bramfri arbeid. Ja, det kan også være det samme, men dere, kjære barna mine, skal vite at deres far var den som ved Guds hjelp sådde det første frøet til den misjonskjærlighet og misjonsvirksomhet på Vestlandet som så raskt spirte frem og formet seg til Det Norske Misjonsselskap nå så store, sterke og kraftige tre.» Både i Tyskland og England hadde det vore kvinnegrupper som arbeidde for misjonen før tanken slo rot i Noreg, og jamvel her til lands var det før 1842 «Dame-Missionsforeninger» mellom anna i Trondhjem (skipa 1826) og i Christiania. Likevel var det først då Gustava Kielland skipa kvinneforeininga i Lyngdal, og då denne blei kjend utover i landet, at rørsla greip om seg i større omfang. Foreininga i Lyngdal danna mønster for liknande foreiningar utover heile landet. Det var på eit misjonsmøte i Stavanger, der Gustava var saman med Gabriel, at ein tale av prost Vogt frå Mandal greip ho særleg: «Jeg ble så skamfull og så bedrøvet over at jeg hadde gjort så lite og tenkt så lite på misjonssaken, og aldri hadde hjulpet Gabriel med å arbeide for den.» Vel heime i Lyngdal, tok ho saka opp med Gunhild Oftebro og to andre bondekoner. Etter forslag frå Gustava, blei desse samde om å samla seg i prestegarden ein gong i månaden og arbeida for misjonen. Albert Johannessen meinte at foreininga kom i gang hausten 1841 eller tidleg på vinteren 1842. Statuttane var få og enkle. Kvinnene skulle arbeida så lenge dei kunne og ville på sjølve samlingsdagen, utan å forsømma pliktene sine i heimen. Misjonsbøssa blei sett fram, og dei som hadde lyst og råd til det, la i to skilling. Då sauene blei klypte vår og haust, skulle kvinnene ta med seg ein ulldott kvar. Møtene blei opna med at dei song I Jesu navn skal all vår gjerning skje. Då dei tok til, var det fem vaksne og to-tre born, men Gustava fortel: «Møtet ryktes snart Gustava Kielland likte å lesa frå ho var ung. Denne tyske boka frå 1924 var ei rundt i dalen, det meldte seg stadig flere og flere gåve frå svogeren Theodor. medlemmer, og snart var vi tredve kvinner samlet 112


i prestegården til misjonsarbeid. Det var så morsomt å se dem komme dragende med rokken på ryggen eller et par karder, iblant også med et ekstra knytte ull under armen. Mange kom langveis fra, men ingen klaget over den lange veien.» For kvinnene må det ha vore eit kjærkome avbrekk i dagleglivet. Gustava hugsar desse samlingane med glede: «Å du hvor friskt, freidig og hjertelig det gikk for seg der! Rokkene surret, kardene raslet, strikkepinner og nåler rørte seg raskt i de flittige hendene, og tungene løp om kapp med dem. At de ikke løp i veien for arbeidet, passet jeg godt på.» Kvinnene snakka om saker som opptok dei: «Det ble snakket om hus og barn, arbeid og krøtter, sorg og glede. En og annen pussig begivenhet fra det daglige liv ble fortalt og hjertelig ledd av. Man snakket om hva som hendte i hjemmet, i dalen eller andre steder. Hjertets tanker ble åpenbart, utvekslet og gjensidig rettet på.» Kvinneforeiningane auka raskt i tal, og snart blei liknande foreiningar skipa i Lyngdal sine anneks (sidesokn) Austad og Kvås og etter kvart ikkje berre i sentrum men også oppover heiegardane: «Medlemstallet i dalen økte så raskt at de som bodde lengst borte ikke kunne møte frem i prestegården, fordi en altfor stor del av arbeidstiden gikk til spille ved å gå den lange veien. Så ble det dannet mindre kretser i dalen og oppe på heiene.» I alle samanhengar var det kvinnene som leia foreiningane: «Hver krets valgte en kone som de skulle ha møtene hos. Hun skulle også være forstanderinne ved disse møtene, samle inn de ferdige arbeidene og de innkomne pengene og bringe dem til meg.» Eit større gjennombrot kom i 1845 då ein i «Maanedsskrift for Missionsvenner» kunne lesa om Gustava Kielland sitt kvinneforeiningsarbeid for misjonen. Albert Johannessen skriv: «Artikkelen fenget, andre tok etter og etter få år ble kvinneforeningenes pengeinnsamlinger den største inntektskilde i de fleste misjonsselskap i Norge.» Torstein Jørgensen skriv i forordet til 1996-utgåva av Erindringer: «Gustava Kiellands samfunnsmessige livsverk bestod i at hun leverte det viktigste bidrag til å danne og organisere den første og største av alle folkelige kvinnebevegelser i Norge – misjonskvinneforeningsbevegelsen. Etter den spede begynnelse tidlig i 1840-årene utvikler bevegelsen seg raskt til å bli et samlingssted for kvinner i alle aldere, fra alle samfunnsklasser, fra by og land og fra de ytterste øyer til de øverste fjellgrender i hele det langstrakte landet vårt. Så sent som i 1950-årene fantes det ikke en eneste liten skolekrets i Norge uten en misjonskvinneforening for Det Norske Misjonsselskap.» Frå Gustava Kielland si dagbok.

HENTA FRÅ BOKA «MISJONSARBEID I LYNGDAL GJENNOM 100 ÅR»

113


Diktarinna Gustava Kielland har hatt eit godt auge for detaljar og stor humoristisk sans, det viser både brev og dikt hos skreiv, og ikkje minst fleire døme i boka Erindringer. Der fortalde ho til dømes om då ho, huslyden og tenarane kom til Lyngdal i 1837: «Etter en dag som de fleste av oss tilbrakte i sjøsykens kvaler, kom vi til Lyngdal klokken ni om kvelden og kastet anker ved landhandler Schomraghs brygge. Han kom selv ned og innbød oss vennlig til å overnatte hos seg. Der sto vi da alle tyve menneskene på bryggen, forkomne, krøllete, slappe og elendige av sjøsyken. Vi så vel ut som et stort fantefølge, tenker jeg. Hund hadde vi også med, vår gamle trofaste «Jæger», som hadde det til felles med Kristian den fjerde at den hadde mistet det ene øyet i kamp.» Om den gamle prestegarden i Lyngdal fortalde ho mellom anna: «Kom man fra gården og inn i denne gangen, hadde man kjøkkenet på høyre hånd. Det var stort og skrumlet og fortært av tidens tann, de brede, runde bjelkene i veggene var mørkebrune av elde. En avdeling av det inneholdt et spiskammer, hvor det var en utrolig mengde rotter. Av alle slags husdyr er rottene sikkert de besværligste, særlig når de er nesten tamme som de var her. Når jeg kom inn i spiskammerdøren, kunne jeg iblant se fem-seks stykker spasere rundt på benken under vinduet. De stanset når de hørte døren gikk opp, så på meg for å se om jeg ville gå tilbake igjen, men når jeg så satte foten over terskelen forsvant de på et øyeblikk, de hadde huler overalt. Ved siden av spiskammeret, i samme avdeling, var melkekammeret med en tilsvarende besetning av rotter. Det hendte at en og annen av dem fant en for tidlig død i mine melkeringer.» Ho let etter seg ei stor samling av brev, fleire dikt og sangar. Julesangen hennar, O, jul med din glede, blir framleis sunge kvar jul. Ikkje alle veit at denne songen opphavleg hadde fem vers, dei to siste er mest ikkje kjende. Likevel er det noko uvisst om rekkefølgja av dei to siste versa: O, jul med din glede, og barnlige lyst, vi ønsker deg alle velkommen. Vi hilser deg alle med jublende røst, titusende ganger velkommen. Ref.: Vi klapper i hendene, vi synger og vi ler, så gladelig, så gladelig, vi svinger oss i kretsen og (jentene) neier, og neier (guttene) bukker, og bukker. I Østerlands vise, de tre stjernemenn, vi vet jo hvorhen I skal drage ti vi ville også så gjerne derhen, og eder på reisen ledsage. Ref. 114


Så rekker jeg deg da med glede min hånd, kom skynd deg og gi meg den annen. Så knytter vi kjærlighets hellige bånd, og lover å elske hinannen. Ref. Om ute det stormer og regner og sner, det kan oss jo slett ikke skade, for julen og freden oss alle er nær, og vi ere fromme og glade. Ref. Og engang vi samles i Himmelens sal og synger om jul med sin glede. Vi takker og jubler i tusende tall, i Himlen for tronen vi trede. Ref. Ein annan song var meir kjend tidlegare, men framleis hugsar nok fleire eldre songen Liten ekorn satt. Første gongen blei songen publisert i «Læsebog for Folkeskolen» i 1868. Dette var ein song som i mange år stod i songbøkene for skolen. Prestefrua i Kvinesdal, Sara Brochmann, blei alvorleg sjuk i 1848, og tenkte på dei små borna hennar som kanskje ville bli morlause om ikkje så lenge. Billy Nenningsland skriv at Gustava hadde «omtanke og trøst å bringe også i nærmiljøet og ikke bare gjennom misjonstanken overfor den fjerne verden. Ekornvisen ble den trøsterike hilsen over Kvinesheia til en nær venninne i nød og fortvilelse. Rørende ordelag i fortettet og malende stil, får hun gjennom et lite ekorns vanskeligheter og redning brakt den oppmuntring som skulle til for å få den engstelige Sara på benene igjen. Gustavas hilsen bør ikke forsvinne i glemselens hav, men på ny få tale mildt trøstende til nødstilte mennesker i dag og i fremtiden.» Liten ekorn satt hadde opphavleg 15 vers, men her skal berre takast med to vers i den originale språkdrakta frå 1848: «Liden Ekorn sad Paa en Gren saa glad, Pudsed Snuden sin Med sin Lab saa fin; Dens Smaaunger tre Havde Ly og Læ I det store, gamle Furutræ.

115


Han som mildelig Hører Ravnens Skrig, Styrer Lyn og Storm, Ser til liden Orm, Hører Smaabørns Bøn, Moders Suk iløn, Han bønhører de smaa Ekorns Bøn.» Ho skreiv også eit fornøyeleg dikt om ektefolk: En bordbørste og et feiebrett passer sammen som to i ett. De ligner, skjønt lignelsen vel er rar, litt av et fredsommelig ektepar. Mannen bør alltid være den første, han er den gode, solide børste. Konen bør være simpel og nett, hun er det sirlige feiebrett. Børsten børster mens litt den brummer, taus tar brettet mot rusk og krummer. Børsten subber vekk lite og stort, brettet bærer det stille bort. Så henger de atter nokså blide, enige ved hverandres side, merker de til hinannen trenger og det alt mer, jo lenger de henger.

Kvinne – ver deg sjølv Det Gustava Kielland skreiv, Erindringer, dikt og øvrig korrespondanse, er særs viktig, for ho ser livet gjennom kvinneauge. Derfor er soga hennar så interessant, og ho skriv om fleire tilhøve som sikkert ikkje ein mann hadde fått med seg av både detaljar og kjensler. Ofte skriv ho også nettopp OM kvinner og deira arbeidsoppgåver, ikkje minst dei tretten åra presteparet budde på Finnøy. Her fekk ho også vera sjelesørgjar, etter oppmoding frå mannen. Også dette var noko nytt: «Etter en tids forløp sa han til meg at jeg måtte hjelpe ham i denne gjerning, han ville iblant sende kvinner til meg, og da måtte jeg snakke med dem så godt jeg kunne om deres hjerteanliggender. Jeg ble ganske forskrekket ved denne anmodningen, denne gjerning forekom meg så hellig og ansvarsfull at jeg ikke kunne begripe at han torde betro den til meg som var så uvitende og uerfaren, så svak og vaklende i troen, ja, i det henseende som et lite hjelpeløst barn. Jeg sa dette til ham og ba ham frita meg, men han svarte at jeg bare skulle prøve 116


barnlig å be Frelseren om hjelp, så skulle jeg nok se at det ville gå og at jeg ville ha nytte og glede av det. Dette fikk han også rett i. Til å begynne med gikk jeg til disse samtalene med engstelig bankende hjerte, men det gikk stadig bedre og bedre, og de ble meg meget kjære. Kvinnene hadde neppe så mye nytte av dem, men heller ikke skade, håper jeg. Det var dem til glede og oppmuntring. Jeg opptrådte ikke blant dem som en lærerinne, men som en søsterlig venninne som også hadde synd og nød å betro dem, og denne gjensidige fortroligheten knyttet oss sammen med et kjærlighetsbånd som tiden ikke har kunnet slite i stykker.» Utanom det som er nemnt til no, kan ein til dømes ta for seg dødelegheita blant born i desse åra. Sjølv opplevde ho den store sorga å mista sitt yngste barn. Om dette fortel ho: «Den 21. november 1842 skjenket Gud oss vårt niende barn, vår kjære lille Eugenia Henriette Nikoline. I den korte tiden hun var hos oss var hun min største glede, min kjæreste beskjeftigelse. Gjennom henne sendte Gud meg trøst og fred, når jeg hadde behov for det. Den 26. januar tok Gud henne hjem til seg, og hun etterlot hos meg en stor tomhet, et tungt savn som jeg beholdt temmelig lenge. Likevel var jeg glad over at hun så snart forlot denne jorden. Hun var et svakelig barn, og det var så godt at det lille legemet så snart kom til ro under lønnetrærne på kirkegården. Jeg skriver disse ordene om henne for at mine barnebarn skal vite at de har en liten tante hjemme hos Herren, som vil glede seg ved å se dem når de også etterhånden kommer hjem til Ham.» Etter at Gabriel døydde i 1854, budde ho vekselvis hos fleire av borna sine. Gustava døydde i 1889 i Skien, i heimen til dottera Ella og mannen, prost Andreas Hauge, sonen til Hans Nielsen Hauge. I forordet til 1899-utgåva av Erindringer skreiv professor Ludvig Daae: «Det tør med Sandhed siges, at Fru Gustava Kielland ikke alene i de Menigheder, hvor hun var den udmærkede Præstekone, men ogsaa i videre Kredse nød Anseelse som en sjelden Kvinde. Hun var i mere end én Henseende et Sidestykke til sin Veninde Fru Hanna Vinsnes, og, om engang vore Præstegaardes Historie skulde skrives, vilde hun, som denne, deri finde en smuk Plads. Der var i hendes Væsen en Livsfriskhed, Freidighed og Frimodighed, grundet paa varm Kristentro, der altid maatte virke oplivende, og hun besad tillige en Værdighed og en Personlighedens Noblesse, der maatte øve velgjørende Indflydelse paa dem der vare saa heldige at kjende hende.» Då Gustava Kielland tok til med å samla kvinner rundt midten av 1840-talet, var dette noko heilt nytt. At kvinnene skulle forlata mann og born og gard for å driva misjonsarbeid, nei, dette var det ikkje alle som kunne lika. Nokre ektemenn nekta konene sine å delta i slike samanhengar. Heimen og garden var plassen for dei, meinte fleire av mennene. Etter kvart betra tilhøva seg for dei fleste, og i alle høve var det sett i gang ei rørsle som ikkje let seg stogga. Ein reknar med at det i 1865 var rundt 300 kvinneforeiningar i Noreg, talet steig til om lag 2300 i 1885 og 3500 kring 1900. Omkring 1940, altså rundt 100 år etter at Gustava skipa den første foreininga, var det heile 4500 foreiningar, og ein reknar med at 112 000 kvinner var med i ei foreining i NMS, andre foreiningar og organisasjonar kjem i tillegg. Misjonskvinnene såg på seg sjølve som deltakarar i eit internasjonalt søsterfellesskap, hevdar Torstein Jørgensen: «»Søstrene her hjemme» (misjonskvinneforeningene) sammen med «de tjenende Søstre» (kvinnelige misjonærer) og «Søstrene der ude» (afri117


kanske og asiatiske kvinner) virket for den store felles sak – evangeliets utbredelse.» Jørgensen viser eit døme på dette gjennom eit brev frå ei kvinneforeining i «en Fjeldbygd» i siste halvdel av 1800-talet: «Det var som vi med et følte os kjærlig sammenbundne med alle Missionssøstrene herhjemme, med alle de tjenende Søstre, der, tvungne av Jesu Kristi Kjærlighed, har forladt det Land, hvor deres Vugge stod, det Hjem, hvor deres Barndoms lykkelige Dage ligger bag, for at gaa i Kors og Trængsel, kjæmpende den tunge Strid derude paa Hedningemarken, - med den store Skare af Hedningekvinder, saavel dem, som ved Kristi Evangelium er frigjorte af Mørkets Magter og har fundet den Fred, der overgaar al Forstand og giver Sjælen Hvile, som dem, der endnu vandrer i Mørkets og Dødens skygger, uden at have faaet Del i Guds Børns herlige Frihed.»

Grava til Gustava Kielland i Skien. FOTO FRÅ BOKA «SÆDEN SOM BAR HUNDRE FOLD»

Det vesle sennepskornet som Gustava Kielland sådde i 1840-åra, var banebrytande for sjølvkjensla til norske kvinner i åra frametter. Ho viste veg for kvinnene og viste at arbeidet deira hadde stor verdi. Med ein viss rett kan ein såleis hevda at ho rydda vegen både for kvinnefrigjeringa generelt og i sin tur røysteretten for kvinner – i NMS i 1904 og i politisk samanheng i 1913.

Kjelder: Daae, Ludvig: Ekeland, T.B. m.fl.: Johannessen, Albert og Johannesssen, Reidun: Johannessen, Albert:

Forordet til 1899-utgåva av «Erindringer fra mit Liv». Sæden som bar hundre fold. Stavanger 1940.

Diverse dokument samla og kopierte gjennom åra. Gustava Kiellands misjonsforening: Når ble den stiftet? Upublisert artikkel 1992. Jørgensen, Torstein: Forordet til 1996-utgåva av «Erindringer fra mitt liv». Kielland, Gustava: Diverse brev frå brevsamlinga i Lyngdal Misjonsmuseum / Lyngdal bibliotek. Kielland, Gustava: Erindringer fra mitt liv. IKO-Forlaget AS, Oslo, 1996. Kielland, Hjalmar Chr.: En gammel Prests efterladte Papirer. Kristiania 1922. Nenningsland, Billy: Gustava Kiellands trøstende ekornvise. Artikkel i Lyngdalsboka 1992. Svennevik, Hj. og Wåskeland, E. M.: Misjonsarbeid i Lyngdal gjennom hundre år. Flekkefjord 1946.


Johan Christian Heuch Biskopen som var mot kvinnelig stemmerett Av Johnny Haugen

Johan Christian Heuch (1838–1904) var biskop i Kristiansand i 15 år.1 I ettertid er han blitt kjent som en slagferdig og stridslysten debattant, en dyktig predikant og en frodig biskop. Men han var også en sterk motstander av målsak, avholdssak og kvinnelig stemmerett. Det er det sistnevnte denne artikkelen skal handle om.

Johan Christian Heuch (1838–1904) var biskop i Kristiansand i 15 år. I ettertid er han ansett som en av de mest innflytelsesrike og originale biskopene som har virket i Kristiansand Stift. I 1938 ble det avduket en byste av Heuch på 100-årsdagen for hans fødsel, utenfor Kristiansand Domkirke. Der står bysten fremdeles.

Johan Christian Heuch (uttales Høk) ble født i Kragerø i 1838. Der vokste han opp i en av landets mest velstående handelsfamilier. I 1852 reiste han til Christiania for å gå på latin- og realskole. Etter eksamen artium i 1856, og den teologiske embetseksamen i 1861, ble han oppfordret til å søke en prestestilling. Heuch hadde på dette tidspunktet god nok økonomi til å leve resten av livet som rentenist. I tillegg var helsen hans heller ikke den beste. Men han lot seg overtale til å gå kirkens vei. Det ble starten på et nærmere ti år langt samarbeide med dikterpresten Jørgen Moe (1813–1882), først som kapellan i Bragernes kirke (Drammen) og senere som kapellan ved Vestre Aker kirke i hovedstaden. Fra midten av 1870-årene arbeidet Heuch en tid som fengsels- og sykehusprest ved Christiania kommunale sykehus. I tillegg var han hovedlærer ved Det praktisk-teologiske seminar. Fra 1880 ble han sogneprest i Uranienborg menighet. Der ble han viden kjent for sine talegaver og trakk fulle hus over alt der han prekte og foredro. 1

Christianssands stift (bispedømme) omfattet på denne tiden Rogaland, Agderfylkene og Telemark.

119


J. C. Heuch som debattant og apologet På 1870-tallet reiste Heuch til Roma for rekreasjon. Der møtte han blant annet forfatteren og samfunnsdebattanten Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). Som en av flere av datidens intellektuelle kom Bjørnson til å uttrykke seg kritisk til kristendommen i både skrift og tale. Da Heuch ble redaktør av Luthersk Kirketidende (1875–1877) og det høykirkelige Luthersk Ugeskrift (1877–1889), gikk han hardt ut mot Bjørnson og den danske litteraturkritikeren Georg Brandes (1842–1927). I følge Heuch representerte de begge «vantroende» og kristendomsfiendtlige krefter som ville ødelegge «samfundets orden». I tillegg fikk den norske presten Christopher Bruun (1839–1920) unngjelde for å ha kritisert den norske statskirken. Statskirkeordningen var i følge Heuch den fremste garantisten for kristendommen i Norge. I flere av debattene viste Heuch seg som en teologisk konservativ, men en dyktig polemiker. Han fikk et lesende publikum langt utenfor landets grenser, deriblant i Sverige, Danmark og Tyskland. Til sammen gav han ut 17 bøker, i tillegg til mindre artikler og skrifter. Utnevnt til biskop Det karrieremessige høydepunktet ble nådd i 1889. Da ble han utnevnt til biskop av Kristiansand Stift. Utnevnelsen fra den sittende Høyre-regjeringen var neppe tilfeldig. Heuch hadde vært medlem av Høyres sentralstyre siden starten i 1884 og var partiets varamann til Stortinget fram til 1891. Som konservativ aristokrat og tilhenger av den høykirkelige fløy, var han skeptisk til å gi for mye makt til lekmannsbevegelsen. Blant annet hadde han gått ut mot den frie lekmannsforkynnelsen i siste halvdel av 1870-årene, etter opphevingen av Konventikkelplakaten i 1842. Dette teologiske grunnsynet farget nå av på hans politiske grunnsyn. I både skrift og tale gikk han til angrepe mot innføringen av parlamentarismen (1884), som utfordret Grunnlovens tre-delte maktfordelingsprinsipp. I tillegg var hans skeptisk til å gi den vanlige borger for mye makt og innflytelse gjennom stemmeretten. I 1880-årene var Heuch tiltenkt en rolle som kirkeminister i et militært Ministerium. Men trolig ble han for politisk konservativ og for omstridt til en slik stilling. Det konservative sinnelaget medvirket sannsynligvis også til at han ikke fikk noen fast plass på Stortinget. Som vararepresentant trådte han imidlertid inn på Stortinget i årene 1890–91 for Emil Stang d.e., 120

Heuch som ung teolog. Bildene av en mild og ung mann gir langt fra de autoritetsassosiasjoner som senere fotografier og malerier gir. FOTO: PRIVAT


Bispevisitas i Sauherad i Telemark omkring 1900. Fra venstre Mathias Berge (Skobba), P. O. Sunde, Olav Sunde Klevar, prost Theodor Ording (Solum), Biskop J. C. Heuch, sogneprest Ludvid Daae Zwilgmeyer, Torkil Gundheim, Halvar Klevar, Jørgen Vestgården og Kristoffer Gundheim. FRA STØYLEN, 1984

som ble statsminister. På denne tiden representerte han valgkretsen Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger. Heuchs politiske og teologiske konservatisme kom tydelig til uttrykk under stortingsforhandlingene om kvinnelig stemmerett sommeren 1890. Stortingsforhandlingene I 1886 hadde deler av Venstre med Viggo Ullmann i spissen fremmet det første forslaget om å innføre begrenset stemmerett for kvinner. Men forslaget kom ikke opp til behandling av Stortinget før i 1890. Kvindestemmeretsforeningen hadde da sendt inn en adresse som var underskrevet og støttet av vel 4.500 kvinner. Under de to dager lange forhandlingene den 5. og 6. juni 1890 kom vararepresentanten Heuch til å markere seg som en av landets fremste talsmenn mot kvinnelig stemmerett. Ja, i utgangspunktet var han kritisk til at Stortinget overhodet skulle bruke tid på et slikt spørsmål «...af Hensyn til Stortingets kostbare Tid». Når debatten om kvinnelig stemmerett likevel kom opp, så var Heuch av den oppfatning at denne typen «kvinnefrigjøring» var mot kvinnens natur, ja det var sågar mot «den hellige skrift» og mot Guds skaperordning å engasjere seg utenfor hjemmet. En offentlig opptreden av en kvinne kunne sammenliknes med å være prostituert og bringe kvinnen i den «dybeste skjændsel»: «Enhver Kvindes Deltagelse i det offentlige Liv, og da navnlig hendes Deltagelse i det politiske Liv, er Signalet, så langt fra til hendes Frigjørelse, at de tvertimod er Signalet til hendes Fornedrelse, til Hjemmets Forstyrrelse, Familielivets sukcessive Opløsning og et deraf uundgåelig følgende Sædernes Forfald». 121


Og kvinnen ville ikke bare forsømme sine plikter som hustru og mor om hun ble trukket inn i det politiske liv, mente Heuch. Nei, det ville føre til et ustabilt samfunn, ja endog syndefloden: «Hvis man tænker sig et Samfund, styret af Kvinder, vil det være et Samfund, som bevæger sig uafladelig i de voldsomste Søer». [….] Jeg tror ikke, at man, efterat saa mange Indrømmelser er gjort, i Længden kan hindre Floden. Men om jeg end mener, Syndefloden vil komme, kan dog dette ikke hindre mig fra at ønske, at den ialfald ikke kommer i vore Dage». Videre mente Heuch at kvinner ikke var skikket til å tenke klart eller utvise den fornuft som krevdes av Stortingets representanter: «Nu vel, mine Herrer, tænker paa dette, at det havde været Eders Moder, som i Kraft af Stemmeret og Valgret havde deltaget her i Storthinget igaar i Debatten om Konsulaternes Aflønning. Tænker Eder den ærverdige med sin stakkels Fistelstemme udbrede sig med al den Iver og Fanatisme, som let griber Kvinden, om hvorvidt det var rimeligt at beholde Konsulaterne i Wien og Rom! Er jeg den eneste, som vilde have flyet i Rædsel fra Salen…» Stortingsmann og tidligere kirkestatsråd Nils Hertzberg (1827–1911) benyttet tilsvarende teologiske argumenter mot kvinnelig stemmerett. Blant annet mente han at politikk skulle være forbeholdt menn for å «….spare vore Qvinder fra en af Livets haardeste Konflikter». På dette punktet gikk Heuch enda lenger. Han mente at dersom en kvinne gikk inn i politikken, så stod hun i fare for å bli et «monstrum», et «vanskabt Misfoster», ja et «Neutrum» – et intetkjønn: «Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.» Her dristet biskopen seg til å henvise til utenlandske leger, som påsto at kvinner som gjennom et par slektsledd utførte mannsoppgaver, ble sterile (sic!). I rettferdighetens navn må det nevnes at Heuch flere steder under debatten understreket kvinnens mange flotte egenskaper og at det lå en tanke bak om å skjerme kvinnene fra offentlig krangel og debatt: 122

Dette er det mest kjente bildet av Heuch fra 1890-årene. Her fremstår biskopen som en autoritet med alle sine ordner festet til brystet. I dag er nok biskopen mer kjent for sin motstand mot kvinnefrigjøring og kvinnelig stemmerett enn for sine kirkelige gjerninger. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET


«[kvinnen]…har en Følelsernes Finhed og en Stemningernes Rigdom og en Hengivenhedens Evne, som Manden som saadan mangler». På dette siste punktet fikk han støtte av kvinnesakskvinnene og deres kampfeller på Stortinget. For også de var av den oppfatning at kvinners «natur» – og dermed også kvinners potensiale til å bidra i styringen av samfunnet – var annerledes enn menns. Men der motstandere av kvinnelig stemmerett fryktet at kvinner ville forsømme sin rolle i familien, så var tilhengerne opptatt av kvinners «moderlighet» som bidrag i sosialpolitikken. Kvinners annerledeshet var i følge kvinnesakskvinne Gina Krog «en grund mere til at give hende politiske rettigheter». Endelig var det også slik at dette handlet om intet mindre enn «kvinderne som menneskelige individer, kvindernes ret til fri personutfoldelse», som Gina Krog formulerte det da kampen for kvinners stemmerett for alvor startet på 1880-tallet. Det handlet med andre ord om basale menneskerettslige prinsipper.

Det finnes en rekke anekdoter om Heuch, og mange av dem er nok mer eller mindre sanne. Under et møte med feiermester og indremisjonslederen Torje Terjesen i Kristiansand må biskopen øyensynlig ha latt seg imponere av hans taleferdigheter. Da biskopen utbrøt: «Du, Torje. Vi to skulle ha byttet yrke. Du kunne vært biskop og jeg kunne vært feier.» «Sier du det», sa Torje og kikket bort på den korpulente biskopen. «Men åssen skulle det da ha gått med feiinga?». En annen sak er at biskopen var storrøyker. Da han av helsemessige årsaker fikk røykeforbud av legen sin, inngikk de et kompromiss; Heuch skulle få lov til å røke én pipe pr. dag. Følgelig gikk Heuch ut på byen og kjøpte den største pipen han kunne få tak i!

Forslaget forkastes Viggo Ullmann, som hadde fremmet forslaget på vegne av Kvindestemmeretsforeningen, mente det var meningsløst å tro at kvinner som følge av at de fikk stemmerett ville forsømme mann og barn. Her benyttet han John Stuart Mills tankegang om at kvinner ikke hadde utviklet seg på samme måte som menn, fordi de ikke hadde hatt de MALERI AV BISKOP HEUCH I AGDER samme mulighetene. Men nå kunne Stor- BISPEDØMMES KONTOR I KRISTIANSAND tinget gjøre noe med dette. Resultatet av den to dager lange debatten i juni 1890 endte med at forslaget om kvinnelig stemmerett ble forkastet – 70 mot 44 stemmer. De neste årene led liknende forslag samme skjebne; de ble enten avvist eller ikke behandlet. Det var fremdeles flertall for Heuchs linje, selv om flere lot seg provosere av hans spissformuleringer. Først i 1901 fikk kvinner begrenset stemmerett ved kommunevalg. Fra 1907 oppnådde de begrenset stemmerett ved stortingsvalg og så full kommunal stemmerett fra 1910. Og endelig: Full stemmerett for kvinner på samme vilkår som for menn fra 1913. 123


Møte med lekmannsbevegelsen Etter tiden som vararepresentant på Stortinget, tilbrakte Heuch resten av sin levetid som biskop i Kristiansand Stift. Der ble han etter hvert mer positiv til lekmannsbevegelsen enn tidligere. Kanskje var det de mange møtene med lekmannsfolket i bispedømmet som fikk ham til å justere sitt syn. På slutten av sitt liv fant han til og med en forbundsfelle i det opplyste lekfolket som han så som den fremste garantisten mot liberal og bibeloppløsende teologi. For Heuch som var verbalt slagferdig, så ble de mange møtene med prestene i bispedømmet en stor utfordring. Mange av disse prestene klarte ikke å engasjerer tilhørerne, der de mekanisk leste opp fra et manuskript i kirken. I flere år reiste han derfor rundt i bispedømmet for å lære dem å kommunisere bedre med menighetene. Men noen ganger må arbeidet ha gått i overkant trått, selv for Heuch. Da en prestefrue klaget over søvnløshet, så repliserte den slagferdige biskopen: «Å, det går nok bra, frue. Bare hør på mannen deres når han preker, så sovner De nok!». Heuch justerer kompasset Etter hvert ble det innført stemmerett og valgbarhet for kvinner i flere frivillige og religiøse organisasjoner. Under kommunevalget i 1901 hadde sju kvinner blitt valgt inn i Kristiansand bystyre og to i Vestre Moland. De første kvinnene hadde nå vist at de kunne styre på lik linje med menn. Da det ble avholdt en debatt i Søgne i 1903 om kvinners stemmerett i Det Norske Misjonsselskap, så var Heuch positiv. Denne og tilsvarende debatter endte som kjent med at misjonsselskapet innførte stemmerett for kvinner året etter. For Heuch var det nok fremdeles slik at stemmerett i religiøse foreninger ikke nødvendigvis var det samme som stemmerett i politikken. Men han ser i det minste ut til å ha justert sitt syn på kvinners samfunnsengasjement, om ikke av egen overbevisning, så av pragmatisme. I 1904 var Heuchs helse betydelig svekket etter sykdom og mye reising og arbeid. Årene i forveien hadde han stått på barrikadene mot den liberale teologien med kampskriftet «Mod Strømmen» (1902) og svaret til dette, «Svar» (1903). I februar 1904 døde Heuch, vel 66 år gammel. Johan Christian Heuch ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1889 og til kommandør av 1. klasse i 1896. Han har senere fått en vei oppkalt etter seg i hovedstaden, og to like byster av Heuch er plassert Heuch er gravlagt på Vestre Aker kirkegård i Oslo, like ved i henholdsvis Kristiansand graven til Jørgen Moe. Gravminnet til Heuch har den samme og Oslo. bysten som finnes utenfor domkirken i Kristiansand. 124


Refleksjon Johan Christian Heuch vokste opp i et overklassehjem i Kragerø på 1840tallet. Mot nær sagt alle odds endte han opp som prest og siden biskop i SørNorge. Som teolog ble han i sin samtid beryktet for sin nådeløse penn, og for sin evne til å legge seg ut med nær sagt alle i både skrift og tale. Som kirkelig konservativ og tilhenger av den høykirkelig fløy, var han lenge skeptisk til å gi for mye makt til lekmannsfolket. Men hans møter med lekmannsbevegelsen ser ut til å ha end- I følge folketellingen for 1875 var Heuch registrert ret på dette. På sine eldre dager gikk på adressen Theatergade 9 i Kristiania, med kone han inn for å styrke lekfolkets rett til og seks barn. En vei i Nordre Aker i Oslo er kirkelig virksomhet for å ta opp kam- senere oppkalt etter biskopen; Biskop Heuchs vei. pen mot bibeloppløsende, liberal teologi. Dette siste punktet har ført til at biskop Heuch selv i dag ansees som et forbilde i enkelte bibeltro og kristenortodokse kretser. Sett med dagens øyne, og fra et sekulært ståsted, fremstår derimot politikeren Heuch og hans kamp mot kvinnelig stemmerett både som reaksjonær og bakstreversk. På mange måter var hans kamp som Don Quijotes kamp mot vindmøllene: En kamp han var dømt til å tape. Allmenn kvinnelig stemmerett er i dag med noen få unntak innført i de fleste land og blir tatt som en selvfølge. Men i sin samtid hadde Heuch flere støttespillere og sympatisører. På sine eldre dager ser det ut til at Heuch har justert sitt politiske kompass. Kvinner hadde nå fått inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalget i 1901 og i tillegg hadde flere religiøse og frivillige organisasjoner gitt kvinner stemmerett og valgbarhet. På få år hadde kvinner vist at de kunne styre på lik linje med menn, noe Heuch må ha tatt inn over seg. Når vi i dag haster forbi bysten av Heuch utenfor Kristiansand domkirke, så kan det være verdt å stoppe opp og reflektere over denne biskopen. Høyt respektert i sin samtid ja vel, og fremdeles et forbilde for bibeltro kristne. Men samtidig var han en av de ivrigste motstanderne av kvinnelig stemmerett og kvinnefrigjøring i sin tid. Det siste kan stå som en påminnelse om at samfunnseliten og kirken så alt for sjelden går i front når nye rettigheter skal vinnes til nye samfunnsgrupper. Det fremstår kanskje som et av det moderne samfunns største paradokser: Hvordan de mest ressurssterke, de med de beste forutsetninger for å skape positive endringer, ofte ender opp med å forsvare eksisterende samfunnsstrukturer og maktkonstellasjoner.

125


Kilder Austad, Ida T: «Kvinners valgdeltagelse i Norge 1901–1930». Masteroppgave ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO 2012. Gamme, Anne: «Mandsstemmer har vi saa evig nok af fra før. Perspektiver på stemmerettsdebatten for kvinner i Norge i perioden 1898-1913», Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2001. Heuch, Johan Chr.: «Den offentlige Lægmandsvirksomhed og Nødvendigheden af dens kirkelige Organisation», 1878 (første gang trykt i Luthersk Ugeskrift samme år). Hoem, Edvard: «Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875-1889», Bind II, Oktober Forlag, Oslo, 2010. Høgetveit, Jørgen: «K.S. -kvinnesyn og det blodige århundret», Norge i Dag 28.8.2001. Høgetveit, Jørgen: «Parlamentarismen og det tiår som rystet Norge», Norge i Dag 04.11.2001. Høgetveit, Jørgen: «Urettferdigheten stor og kjærligheten kold/Himmelen er mørk og rød – det blir stom» i Norges kommentaravis 23.11.12. Haanes, Vidar L.: «Hvad skal da dette blive for prester? Presteutdannelsen i spenningsfeltet mellom universitet og kirke, med vekt på modernitetens gjennombrudd i Norge», KIFO Perspektiv 5, Trondheim 1998 (dr.avhandling). Haanes, Vidar L.: «Johan Christian Heuch» i Norsk biografisk leksikon, bind IV, Oslo: Kunnskapsforlaget, 2001. Kolstad, Eva Lundegaard (red.): «Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om stemmerett for kvinner, 17. mai 1814 – 11. juni 1913», Oslo 1963. Lindstøl, Tallak: «Stortinget og Statsraadet 1814–1914. Johan Christian Heuch», Kristiania, 1914. Monrad, Olaf Peder: «Biskop J. C. Heuch skildret som Personlighed», København 1919. Ousland, Godvin: «J. C. Heuchs kamp mot Georg Brandes», Agder Bispedømme årbok 1973. Ousland, Godvin: «J. C. Heuch. Vantroens Væsen og vår tid», Agder Bispedømme årbok 1965. Rygnestad, Knut: «Johan Christian Heuch. Apologet og stridsmann». Globus-Forlaget A/S, Trondheim 1966 Seip, Henrik: «Historier og sagn om biskop Heuch», Agder Bispedømme årbok 1952 og 1967. Steen, Sverre: «Kristiansands Historie. I fredens århundre 1814-1914» Utgitt av Christianssands Sparebank, 1979 Stortinget: «Storthings Forhandlinger (nr.160). 6. Juni – ang. Stemmeret for kvinder», Det Steenske Bogtrykkeri, Kristiania, 1890. Støylen, Kaare: «Vår kirke i sør. Christiansssand Stift – Agder Bispedømme 1684–1984», Kristiansand, 1984. Sødal, Helje Kringebotn: «Mod Strømmen» – I tiden. J. C. Heuch og kulturen», Det teologiske Menighetsfakultetet, 2008 (dr.avhandling). Tandberg, Jens: «Biskop Heuch’s liv og virke». Kristiania 1905.


Kristiansand Sanitetsforening Av Borghild Løver

I tida føre røysteretten for kvinner vart lovfesta, var det ei stor oppbløming av organisasjonar i det vesle landet vårt. Nokre av organisasjonane var reine kvinneorganisasjonar – som hadde stor innverknad på samfunns- og kulturlivet. I denne artikkelen skal me sjå nærare på sanitetsforeininga, som var den største, reine kvinneorganisasjonen. Den femte lokale sanitetsforeininga som vart oppretta på landsbasis, var Kristiansand Kreds av Norske Kvinders Sanitetsforening i 1897. Me tek sjølvsagt ikkje føre oss heile historia til den lokale sanitetsforeininga, men viser glimt frå nokre vesentlege område.

Eit tidsbilete frå 1913 Året er 1913, og austre fløyen av Solvang Sanatorium på Klappane ved Kristiansand er eit faktum. Institusjonen vert eigd og driven av Kristiansand krets av Norske Kvinners Sanitetsforening, og vert brukt til rehabilitering av «tæringssjuke», ettersom tuberkulose var den store folkesjukdomen på denne tida. Men sanitetsforeininga utfører ikkje berre viktig helsearbeid; til den 36 mål store tomta høyrer det dyrka mark, så gardsdrift med griser og høns står òg på programmet, passa på av ein tilsett gardsgut. Det er ikkje småtteri foreininga har av ansvar, med lækjar, sjukesystrer og anna personale å løne, men kaffikonsertar, offergåver i kyrkja, «kronerulling», mykje dugnadsarbeid, ei anonym gåve på 10.000 kr og ikkje minst 10.000 kr og garantistansvar frå grosserar L. A. Lømsland gjer det heile mogleg. Ikkje berre det; men same året tek foreininga like godt på seg ansvaret for å Elisabeth Kraft (1842–1912) skipe til landsmøtet til Norske Kvinners Sanitetsforening var den fyrste leiaren for – sjølvsagt med frukost i Ravnedalen og omvising på Kristiansand Sanitetsforening. 127


Eitt av dei tidlege styra i Kristiansand Sanitetsforening. Bakarste rekkje frå venstre: Fru Agathe Borch, fru Emma Anker Jakobsen, fru Marie Tranberg og fru Gunvor Due. Andre rekkje f.v.: Fru Mine Johnsen (viseformann), frk. Andrea Hoch (formann), fru Rudolf Hansen og fru Torborg Ingeman Tønnessen. Framme frå venstre: Fru Edvarda Grøgård og frk. Aabel (kasserar).

Solvang. Det var ikkje heilt utan grunn at landsmøtet vart halde i Kristiansand; me skal sjå nærare på byrjinga.

Byrjinga Norske Kvinners Sanitetsforening vart stifta i 1896 i Kristiania. Fredrikke Marie Qvam (1843– 1938) stod i spissen for foreininga – som ho òg gjorde for Norsk kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen og Landskvinnestemmerettsforeningen. Ei anna sentral kvinne var Andrea Hoch. Ho var fødd i Kristiania i 1857, men flytta til Kristiansand 21 år gamal. Om ho ikkje kjende Fredrikke Qvam frå hovudstaden frå før, så gjorde ho det iallfall etter kvart som røysterettkampen tok til; ho viste mellom anna til Qvam under eit møte i Diskusjonsforeningen i Kristiansand. Andrea Hoch sat i styret for Diskusjonsforeningen og etter kvart i den lokale sanitetsforeininiga og i bystyret i Kristiansand. Mine Johnsen var òg aktiv i Diskusjonsforeningen og sanitetsfo128


reininga. Dermed forstår me at mange av organisasjonane, deriblant sanitetsforeininga, hadde direkte band til den kvinnelege røysterettkampen. Det var med andre ord ikkje så rart at mennene vart nervøse for samfunnsengasjementet til kvinnene – for dette breidde verkeleg om seg; var det noko kvinnene kunne semjast om, så var det å betre likeverdet og helsearbeidet i samfunnet generelt og for kvinnene spesielt.

Stiftinga Både i Christianssands Tidende og i Fædrelandsvennen vart stiftingsmøtet til den lokale sanitetsforeininga kunngjort i november 1897: Norske Kvinders Sanitetsforening Konstituerende møde afholdes Torsdag 11 November kl. 6 Eftermiddag i Andrea Hoch (1857–1935) var den andre leiaren av Sjømandshjemmets Lokal. Alle medlemmer maa Møde. Kristiansand Sanitetsforening. Ho var også ein Møtet på tampen av året gjekk sin gang, og desse vart valde av dei fyrste kvinnelege inn i styret: «Fru Doktor Kraft (formann), Fru Stiftamtmand bystyrerepresentantane i Stang (viceformann), Frk Arenfeldt (sekretær), Fru Louise Kristiansand. Moe, Frk. Anna Riis (revisor), fru Ingeborg Hansen, fru Grosserer Usterud, Fru Helene Lund (kasserer), Fru Alette Vogt og Frk. Andrea Hoch». I Fædrelandsvennen kunne ein lese dette referatet etter møtet: «Igaar konstitueredes Kristiansand Kreds af Norske Kvinders Sanitetsforening med et Medlemstal af 123. I mødet, der dirigeredes af fru Mine Johnsen, deltog 49 medlemmer.» Damene hadde organisasjonskunnskapane i orden, og vedtok ikkje berre eit styre på dette fyrste møtet, men òg lover med føremålsparagraf for Norske Kvinners Sanitetsforening Kristiansand (sjå neste side.)

Solvang Sanatorium slik det såg ut då bygningen vart teken i bruk i 1912.

129


Lover med føremålsparagraf: I

Foreningens formaal er at skaffe sanitetsmateriel til brug saavel i krig som under ulykkestilfælde i fred og at arbeide for at kvinder i by og bygd (omegn) gjøres fortrolig med den første hjælp i ulykkestilfelde.

II

Medlem af foreningen er enhver der yder pengebidrag mindst 20 kr. engang for alle eller kr. 2.00 aarlig.

III Bestyrelsen bestaar af 5 medlemmer, der har at forestaa organisationer i Kr.sand og omegn, føre regnskab og bestemme, hvor foreningens eiendele skal opbevares. Inden bestyrelsen vælges formand og viceformand. IV Der vælges en arbeidskomite paa 5 medlemmer, der skiftevis har at forestaa tilstelninger og anordning af de sager som skal udleveres til forfærdigelse, ligesom den har at bogføre de udleverede og indkommende gjenstande. V

a. Bestyrelsen disponerer over foreningens midler, hvoraf 3/4 kan anvendes til foreningens formaal, medens 1/4 afsættes til foreningens kapital. b. Sammenkalder generalforsamling en gang aarlig paa det sted og til den tid, bestyrelsen bestemmer. c. Og aflegger der revideret regnskab tilligemed beretning om foreningens virksomhed.

VI I generalforsamling har hvert medlem kun en stemme. Udenbys eller fraværende medlemmer kan stemme skriftlig eller give skriftlig fuldmagt til et tilstedeværende medlem. Dog kan ingen representere mere end en stemme foruden sin egen. VII Afgjørelse paa generalforsamlingen sker ved stemmelighed. I tilfælde af stemmelighed afgjør formandens stemme udslaget. Til forandring af disse love kræves 2/3 flertal. Generalforsamlingen vælger bestyrelse og arbeidskomite samt 5 supleanter til hver af disse og I revisor. 4 af bestyrelsens og arbeidskomiteens medlemmer aftræder hvert aar efter lodtrækning første gang og senere efter tur. Føremålsparagrafen er særskilt interessant – det er ikkje ofte ein støyter på så sterk vektleggjing av krig. Dette har si klåre årsak i unionsstriden som gjekk føre seg på denne tida. Situasjonen var rett og slett spent, og krig var ei av løysingane ein såg føre seg. Sanitetsforeininga hadde teke mål av seg å trå støttande til, og stod klår til å utføre sanitetsteneste i fall krig med Sverige. Då dette fall bort, vart kampen mot tuberkulose eller «tæring» den viktigaste saka, og foreininga gjorde i mange år eit heilt uvurderleg arbeid på dette området. 130


Kongsgård klinikk for nervøse vart teken i bruk i 1922. Bygninga brann ned vel 30 år seinare – i 1953.

Jammen hadde dei forstand på økonomi òg; ikkje alle foreiningar på denne tida var så framsynte at dei hadde vit til å setje av midlar til ein grunnkapital – nei, ikkje alle lag i dag har ein gong det! Organiseringsteft og handlekraft Heile 138 medlemer hadde foreininga då ho skulle byrje på oppgåvene – men i motsetnad til mykje av medlemsmassen til organisasjonane i dag, så var nok alle desse kvinnene aktive og slett ikkje passive. Dette synte seg særleg under folkerøystinga om unionsoppløysinga i 1905. Då hadde ikkje kvinnene røysterett, så Fredrikke Qvam vende seg mot Stortinget og bad om at kvinnene måtte få delta, men dette vart avslege. Ein skulle tru at dette ville ta gneisten frå dei fleste – men ikkje frå Qvam. På knappe to veker organiserte ho ei landsomfattande folkerøysting blant kvinner og fekk fram 244.765 røyster som gav sin tilslutnad og var «rede til sammen med vort lands mænd, at dele det ansvar, og bære de byrder, hævdelsen av denne beslutning maatte medføre». For å få til dette rundt om, var sjølvsagt alt av kvinneorganisasjonar over heile Agder med, og ikkje berre Mandal eller Kristiansand krets av Norske Kvinners Sanitetsforening. Qvam gav med dette til kjenne eit organiseringstalent utan sidestykke – hugs at dette var i 1905 – og på knappe 2 – to – veker! Det er berre såvidt det ville ha vore mogleg i dag, sjølv med alle dei medie- og digitale hjelpemidla me no har. Det er ingen tvil om at sanitetsforeininga i leiinga både sentralt og lokalt hadde store strategar for kvinnerøysterett, kvinnesak og politisk engasjement. Dei hadde damer med bein i nesa som kunne føre ordet, leie møta og halde føredrag for verkeleg store forsam131


lingar – om tema som var viktig for ei god samfunnsutvikling. Og dei hadde leiarar som kunne ta ei viktig avgjersle på strak arm. Eit godt døme på dette er då to av styremedlemene i 1921 fekk nyss om at Øvre Kongsgård i Kristiansand var til sals. Dei sende telegram til formannen Andrea Hoch (ho var på reise), og ho svarte med eitt ord: «Kjøp». For å greie finansieringa, pantsette styremedlemene sine private bankbøker. «Lettsindig», vart det sagt om dette kjøpet av hus med 174 mål innmark og 764 mål utmark med skog. Damene engasjerte agronom, gartnar, gardsgut og fjøsgut – og fylgde nøye med tømmerprisane medan dei leverte tømmer til Otterdalen. Og kjøpet skulle vise seg å vere særs framsynt; i dag er det ei foreining godt med midlar, mellom anna pga. Kongsgårdkjøpet. Eit anna trekk ved leiinga, var evna til å improvisere og satse på uvande område. Lærarinna Andrea Hoch må ha hatt eit uvanleg talent for så mangt; iallfall så sette ho opp stykket «Snedronningen» av H. C. Andersen på Kristiansand teater i 1906 med fire framsyningar. I 1925 vart suksessen gjenteke, men denne gongen var skodespelarane ungane til dei som hadde spelt i stykket i 1906! 17-maiframsyningar av sanitetsforeininga vart òg eit varemerke på den tida.

Glimt frå dei fyrste åra etter røysteretten Kristiansand krets av Norske Kvinners Sanitetsforening, i dag kalla Kristiansands Sanitetsforening, gløymde ikkje føremålsparagrafen då fyrste verdskrigen 1914 var eit faktum. Kurs i pakking av enkeltmannspakker vart skipa til, det faste fondet dei hadde opparbeidd seg vart brukt til innkjøp av feltmateriell: Halm, ullteppe, strømper, trøyer. 62 kilo ullfiller vart samla inn til veving av ullteppe til nøytralitetsvakta. I tillegg hadde dei heile drifta av Solvang; og gjekk mellom anna til innkjøp av sau med lam og to griser for å styrke matsituasjonen på institusjonen. Det var dyrtid på denne tida, og kurpengane vart auka til 2,75 kr per døger for pasientar frå byen, og 3 kr for dei som kom andre stader ifrå. Dei som hadde vanskeleg for å klare dette fekk gjerne friplass, og ei særskilt pengegåve vart øyremerkt kuropphald for trengjande. Kvinnene i sanitetsforeininga var framsynte og teknologivenlege, mellom anna valde dei tomt til Solvang ut frå den gode tilgangen til vatn og elektrisitet, sjølv om prisen var noko «stiv» (10.400 kr). Alt to år etter at kvinnene kunne gå til røysteurnene ved stortingsvalet i 1915, kjøpte dei inn ei oppvaskmaskin til Solvang. Og året etter ei vaskemaskin med sentrifuge. I jordbruket fylgde dei òg opp, med innkjøp av rulleharv, flatharv og elektrisk vedsag. Ein av tinga som gjorde Kristiansand Sanitetsforening så vellukka, var god stabilitet i leiinga; då foreininga feira 50-årsjubileum i 1947, så hadde dei i denne tida berre hatt tre formenn: Elisabeth Kraft, Andrea Hoch og Edvarda Grøgaard. Hoch var formann i heile 22 år!

Nye tider og nye utfordringar Kvinnene i sanitetsforeininga tilpassa seg tida og gjorde mange naudsynte endringar etter kvart. Solvang vart etter andre verdskrigen eit kirurgisk spesialsjukehus med øyre,nese-, hals- og augeavdeling, med 36 sengepostar. Seinare vart det psykiatrisk sjukehus – som i dei seinare åra vart overført til fylkeskommunen. Ny tuberkuloseheim vart opna på Kongsgård i 1922. Styrken til kvinnene i foreininga 132


Kvart år skipar Kristiansand Sanitetsforening til torgdag i Kristiansand. Her saman med Sound of Happiness.

viste seg på ny då bygget brann ned til grunnen i 1953. Tomta vart rydda og eit nytt bygg vart oppført, finansiert av pantsetjing av heile eigedomen og sal av Elsemarka til Kristiansand kommune og Kongsgård 1 til Oddernes. Då tuberkulosen vart så å seie borte, vart Kongsgård innvigd som klinikk for nervøse i 1959. Etter nokre titals år var det på ny tid for endring att, og pasientane vart overførte til Sentralsjukehuset medan sanitetsforeininga førte forhandlingar med kommunen om omgjering til rehabilitering for aldersdemente med 44 leigebustader i tilknyting til det eksisterande bygget. I 1992 var Kløvertun ein realitet for nærare 40 millionar kroner. Kristiansand Sanitetsforening har hatt mange, gode, sterke leiarar som har hatt og sjølv vore særs gode førebilete frå fyrste stund, slik som det står å lese i Kristiansands historie om t.d. Andrea Hoch: «Hun var med å bygge foreningen frem til en vesentlig faktor innen den sosiale og helsemessige sektor. I hennes formannstid ble skolebarnundersøkelser og spebarnskontroll gjennomført. Frk. Hoch var i flere perioder et høyt respektert medlem av bystyre og formannskap». Skulebarnundersøkjingane byrja i 1921, gjort av lækjaren i foreininga, til 130 kroner for 100 elevar, altså ei krone og tredve øre per elev. Spebarnskontrollane tok til i 1927. Kristiansand Sanitetsforening har sidan kjøpt fleire eigedomar, oppretta barnehagen Kløvergården i 1975 (som sidan kommunen har overteke) og engasjert seg kraftig i kvinnemedisinsk forsking, for å nemne noko. Men for mange er det torgbua med lotteri og vaflar, maiblomar og fastelavnsris me ser føre oss. Det som er heilt sikkert, er at det 133


framleis er ein høgst oppegåande organisasjon – med over hundre år gamle tradisjonar med sterke kvinner i leiinga – som veit å finne oppgåver i eit stadig oftare omskifteleg samfunn; anten det er incestoffer, folk frå andre kulturar, katastrofehjelp, stråleaksjon eller natteravnvandring det dreier seg om. Og organisasjonen speglar att atmosfæren frå dei fyrste åra: At det nyttar å hjelpe!

Kjelder: Festskrift av Olav Varen Ugland i høve 100-årsfeiringa til Kristiansands Sanitetsforening i 1997 Festskrift av redaktør J. Arnold Jensen i høve 75-årsjubiléet Kristiansand bys historie Fædrelandsvennen


Kvinnepionerer fra Mandalsdistriktet Av Agnete Kjellin

Ved inngangen til 1900-tallet ble det så smått åpnet opp for kvinnelig medvirkning i det offentlige liv. Men utgangspunktet var vanskelig for kvinnene. Det sto ikke mye om likestilling i grunnloven av 1814 og stemmeretten var forbeholdt menn. Først på slutten av 1800-tallet ble likestillingsspørsmålet satt på dagsorden i kulturlivet og i politikken. Tiårene rundt århundreskiftet ble kalt «de gylne år» for kvinnesaken. Kampen for kvinnelig stemmerett skulle vare i nærmere 30 år; fra forslaget ble fremmet for første gang på 1880-tallet til det endelige vedtaket i 1913.

Store Elvegate i Mandal: Mandals kvinnepolitiske framtid anno 1900. FOTO UTLÅNT AV VEST-AGDER FYLKESMUSEUM

135


Kommunevalg 1901 Den 19. mai 1901 ble det vedtatt i Lagtinget at kvinner skulle få stemmerett ved kommunevalg. I Lindesnes avis ble det informert 17. juni 1901 om hvem som kunne stemme: «Stemmeberettigede er alle mænd, som på landet 1ste oktober og i byerne 1ste december er 25 aar gamle, saafremt de er norske statsborgere har været bosat her i landet i 5 aar og i vedkommende kommune i 2 aar samt ikke nyder eller i det sidste aar før valget har nydt fattigunderstøttelse.» Når det gjaldt kvinnene, var døren inn til stemmelokalet adskillig smalere og terskelen adskillig høyere: «Envidere har de kvinder stemmeret de nævnte datoer er 25 aar gamle og forøvrig opfylder de samme betingelser som ovenfor nævnt for mændene, samt desuden ved det kommunale stemmeretsmandtals afslutning (paa lande sidst i august og i byerne sidst i oktober) enten selv har betalt skat for det sidste forløbne skatteaar ifølge ligning af en antagen indtægt paa landet 300 kr og i byerne 400 kr eller lever i helt eller delvis formuesfællesskab med ægtefælle, som har betalt saadan skat. Tjenere er ikke udesluttet fra stemmeret.» Det er lite informasjon å hente om kvinnene i Mandal og kommunevalget 1901. Ingen navn er nevnt, selv om et politisk engasjement er i sin spede begynnelse. Før valget kunne det leses i avisen at det hadde vært adskillig bevegelse i Høyres kvinneleir i byen. Seks-syv kvinner fikk den ære å bli oppstilt blant de ca. halvt hundre kandidatene på Høyres valgliste. Det var nok meningen at kvinnene skulle fått to – tre kandidater også på den endelige listen, men ved prøvevalget ble dette ved særskilt votering nektet – til stor forargelse for de ca. 50 kvinnene som var møtt frem. Forargelsen ble, i følge Lindesnes avis i oktober 1901, luftet ut på både kvinnemøter og ved innlegg i byens Høyreblad: «Adskillig bevægelse har der været i høires kvindeleir her i byen. 6 -7 kvinder fik den ære at bli opstillet blant de ca. halvt hundrede kandidater paa høires forslagslist, og det var nok meningen, at kvinderne skulde faat to–tre kandidater ogsaa paa den endelige liste, men paa prøvevalget blev dette ved særskilt votering negtet – til stor forargelse for mange af de ca 50 kvinder der var mødt frem. Forargelsen har siden paa forskjellig maade git sig luft saavel i kvindemøder – etter hvad der siges – som ved inserater i stedets høireblad». Under overskriften «Naturligvis skal vi stemme» skriver en kvinne i Lindesnes avis oktober 1901, at ikke noe ergrer henne mer enn å bli spurt om hun skal stemme i høst. At et slikt spørsmål fremmes av et ungdommelig mannfolk, fikk enda gå an, men når samme spørsmål blir stilt av eldre, erfarne menn ledsaget av et passende kvantum hånflir, da er det nesten så sinnet kan løpe av med henne. Kvinnene skulle ikke la seg kujoneres av enkelte menns hånlatter med spydige bemerkninger om at det skal bli 136


Den gamle bybroa over Mandalselva ca. 1900. Seilskutene brakte med seg impulser fra inn- og utland som satte sitt preg på byutviklingen. FOTO UTLÅNT AV VEST-AGDER FYLKESMUSEUM

morsomt å se mor ditt og mor datt med stemmeseddel i hånden. De skulle ikke la seg imponere av de gamle forslitte flosklene om at kvinnens plass ikke var ved valgurnen. Så fikk, i følge innlegget, tiden forhåpentlig vise at hjemmene ikke har lidd ved at kvinnene fikk stemmerett. Selv om det ikke var plass til kvinnene på de lokale valglistene til Høyre, Venstre og De moderate, var de gode å ha i Venstres kamp mot Høyre. Et innlegg i avisen avsluttes slik: «Ialfald bør venstre paa valgdagen mønstre alle sine tropper, kvinder som mænd i enig fylking. Ingen splittelse! Ingen smaalig furting! Ingen sidder-hjemme!» Det var ikke like enkelt for alle kvinner å forlate hjemmet for å stemme. Barneflokkene var store, og i Mandal var mange gift med sjøfolk som var borte fra hjemmet over lengre tid. I et opprop i Lindesnes avis 13. desember 1901 under overskriften «Hjelpsomhet» står det: «Hjælpsomhed parret med god vilje er her brug for i dag! Vi sigter til kvinderne. Der er mange hustruer som har manden ude og er bundet til hjemmet og barneflokken. Det blir lidt vanskeligt for disse at faa komme ud og stemme. Derfor: I kvinder som har lidt bedre om tiden, tag I vare paa hjemmet for saadanne, saa de kan faa afgit stemme. Det er jo ikke lange stunden, det staar paa.» 137


En del av lærerpersonalet ved middelskolen ca. 1895. Sittende fra venstre: Olaf Augen Mohn, kateket og lærer, Marie Rude, lærer, Nils Oftedal, styrer, Marie Andrea Salvesen, lærer. Bak. Gunnar Steen, lærer, Thalie Jakobsen, lærer, Johan Viggo Sandberg, lærer, Thomally Wattne, lærer. FOTO UTLÅNT AV VEST-AGDER FYLKESMUSEUM

Nasjonalt var valgdeltagelsen lav ved kommunevalget i 1901. Av stemmeberettigede på landsbygda stemte 41,5% menn og 9,5% kvinner. I byene var kvinneandelen 48%, mens 56,9% av de stemmeberettigede mennene møtte fram ved valglokalet. Av 1151 stemmeberettigede i Mandal, stemte 253 kvinner og 400 menn. I Konsmo stemte 2 kvinner, i Øyslebø 9, i Finsland 17 og i Søgne 1. Stemmerett var noe nytt og kanskje skremmende. Men nasjonalt skjedde det noe gledelig. For første gang ble kvinner valgt inn i kommunestyrer her i landet. En av dem var frøken Ingeborg Thorsteinson på Elverum. I en telefonsamtale med avisen Østlendingen kunne de stolt fortelle at hun har fått sin rettmessige plass i Elverums politiske historie. Kvinnene begynte på nullpunktet. Alt var banebrytende. Det viser en liten notis fra Stavanger Aftenblad, gjengitt i Lindesnes avis i oktober etter valget: «Ivrige kvinder. Stavanger Aftenblad fortæller at der ved valget i Gjesdal var stor deltagelse fra kvindernes side. Der var endog dem, der mødte frem til urnen med barn paa armen.» 138


Kommunevalget 1904 I 1904 skulle det igjen være kommunevalg. I Lister og Mandals Amtstidende oppfordret en gruppe kvinner de stemmeberettigede til å føre opp kvinner på listene og til å stemme på kvinner på valgdagen. I Lindesnes avis sto det under signaturen X at det så rent flott ut i Holme (Holum) i år med tre «fordundrenes» valglister. Hvis dette skulle fortsette, kom snart alle inn i styre og stell. Men det var et problem at det var så mange styredyktige menn, at kvinner var rent overflødig. Det var liksom flaut å stemme på kvinner når menn var oppstilt. Før valget ble kvinnene i Mandal innkalt til et massemøte, som var meget godt besøkt. Dette var noe nytt, og det lå stor spenning i luften. Frk. Thomally Wattne redegjorde for hensikten med møtet, nemlig «at bibringe kvinderne forstaaelse af og kjenskab til den nye stemmerettslov af 1901». Thomally Wattne, født 1852, bodde i Skrivergården og hørte til en meget solid og kjent Mandalsfamilie. Hun var lærerinne ved Mandal middelskole i fagene engelsk, tysk og fransk, og var i 1904 formann i Kvinnenes Stemmerettsforening. Kveldens hovedtaler var fru overrettsaksfører Elisabeth Spilling. Hun talte over temaet kvinnenes stemmerett og avsluttet med at kvinner måtte stå på valgliste. Målet måtte være å få fire kvinner valgt. Møtet ble avsluttet med en votering over de kvinnene man ønsket å satse på. En av dem var frk. Anna Sveindal. Hun fikk 47 stemmer. Anna Sveindal hadde åpnet egen bokhandel i 1898 og drev den frem til 1918. Hun var meget aktiv i kvinnesaksarbeid, var medlem av fattigstyret og ble første kvinne innvalgt i formannskapet i Mandal. Hun døde i 1925. De andre var fru S. Ejolfsen, 34 stemmer, fru lærer Steen, 32 stemmer, fru Mina Thomassen, 25 stemmer og frk. T. Buø, 25 stemmer. Frk T. Buø, eller Torborg Buø, var den første kvinnelige tannlegen i Mandal. Så gikk kvinnene hjem for å overbevise egne partier om de gode kandidatene. De forskjellige partiene supplerte listene med andre kvinner. Alt lå til rette for kvinnenes inntreden på den offentlige arena, men valget gikk dårlig. Kun en kvinne ble valgt, den første i Mandals bystyre. Det var «handlende» Theodora Syrdal fra Høyre. Og så var det bare å rulle opp skjorteermene igjen og for- Anna Sveindal. FOTO UTLÅNT AV VEST-AGDER FYLKESMUSEUM berede valget i 1907. 139


Norges første kvinnelige ordfører kom fra Bjelland Aasa Helgesen (født Røynesdal) ble født på en husmannsplass i Bjelland i 1877. Hun kom fra trange kår, og som ung jente fikk hun huspost hos familien Trygsland. De forsto at det var god to i jenta, og sammen med lensmannen garanterte de for et lån på 300 kroner, slik at Aasa kunne reise til hovedstaden for å gå på jordmorskole. Hun var ferdig utdannet jordmor i 1902 og ble ansatt på Utsira ved Karmøy året etter. Der traff hun Sivert Helgesen som hun giftet seg med i 1907. I 1924 ble Utsira selvstendig kommune, og Sivert ble den første midlertidige ordføreren i den nye kommunen. Ved kommunevalget i 1925 skjedde det noe underlig. Aasa Helgesen En nordlending som var ansatt på telegrafstasjonen hadde (1877–1968). på egenhånd laget en kvinneliste med tolv navn som et alternativ til den offisielle valglisten. Aasa Helgesen var et av navnene på listen. Den gangen var det flertallsvalg og den som fikk flest stemmer ble valgt, uansett liste tilhørlighet. Ved opptellingen etter valget viste det seg at 11 kvinner og en mann var blitt valgt til å styre Utsira i de tre neste årene. Alle varamennene var også kvinner. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Navnene ble holdt hemmelig i elleve dager. Valget ble kalt en skam for folket, en barnespøk. Ingen ville være bekjent av et «skjørteregime». Etter hvert som nyheten spredte seg, ble aviser landet over fylt opp med satiriske innlegg. Lensmannen ville erklære valget ugyldig og saken ble forelagt Justisdepartementet, som ikke kunne finne at noe formelt galt hadde funnet sted. Store deler av verden fulgte i spenning med på utviklingen på Utsira, og kvinneorganisasjoner i blant annet Mexico, Amerika, Tyskland og Sveits sendte gratulasjonstelegram. I januar 1926 kom det gamle og det nye herredsstyre sammen for å velge ny ordfører. Det eneste mannlige medlemmet av herredsstyret var tiltenkt ordførerjobben, men han ville ikke ha den. Dermed ble åttebarnsmoren Aasa Helgesen fra Bjelland Norges første kvinnelige ordBysten av Aasa Helgesen ble avduket av fylkesfører. Hun satt som ordfører fra mann Tora Aasland på kvinnedagen i 1994. Her står 1926 til 1928. Hun ble senere den nyvalgte Marte Eide Klovning som Norges hedret med kongens fortjenesteyngste ordfører sommeren 2012. Utsira hadde da medalje og døde i 1968, 91 år ikke hatt noen kvinnelig ordfører siden Aasa Helgesen i 1928. gammel. 140


Men sakte går det fremover • 1906 fikk lærerinnene fast representant i skolestyret. Else Fjeldsgaard var den første. Hun ble også valgt inn i bystyret for perioden 1911–1913 og med flere gjenvalg. • 1912 meldte alle lærerinnene seg ut av lærerlagets avdeling i Mandal, som de mente var for mannsdominert. • 1919 ble det ved kommunevalget satt opp en ren kvinneliste og to ble valgt inn, Else Fjeldsgaard og Karen Halling, vararepresentanter ble Johanne Elisabeth (Janny) Egeland og Aasta Hole. Janny Egeland ble senere bystyrerepresentant og satt flere år i skolestyret som representant for middelsskolens lærerpersonale. Aasta Hole var en engasjert kvinnesakskvinne, leder av Diskusjonsforeningen og medlem av bystyret i flere perioder. • 1956 blir Gullborg Nygaard valgt som første kvinnelige formann i et kommunalt utvalg. Det var skolestyret, og hun var kanskje den første kvinnelige skolestyreformann i Norge. • 1992 blir Kirsten Huser Leschbrandt valgt til Mandals første kvinnelige ordfører. Som historien viser, har det tatt både tid og krefter for kvinner å nå dit vi er i dag. Det kjennes riktig å se tilbake og minnes de kvinnene som til tross for motgang, latterliggjøring og medborgernes uforstand, kjempet videre.

Kilder Lindesnæs: 1. mai 1909 – 9. desember 1909, 20. juli 1904 – 19. oktober 1904 Nekrologer Mandal bys historie bind 3


Egdene tek «sjarmøretappen» Agderrepresentantar på Stortinget 1890–1913 Av Johnny Haugen og Anna Helle Nilsen

Fire stortingsmenn frå Vest-Agder har fått æra for å ha fremja grunnlovsframlegget som gav allmenn røysterett for kvinner 11. juni 1913. Dei fire var Aasulv O. Bryggesaa frå Eiken i Hægebostad, Olav Andreas Eftestøl frå Fjotland i Kvinesdal, Nils Andreas Djuvik frå Nes ved Flekkefjord og Tomas N. Torsvik frå Randesund i Kristiansand. Men korleis gjekk stortingsarbeidet føre seg før dette historiske vedtaket i 1913? Og kva rolle spelte eigentleg dei fire frå Agder i dette arbeidet? I denne artikkelen skal vi sjå nærare på dei ulike lovframlegga som vart reist om kvinneleg røysterett frå 1890 og fram til 1913, og korleis stortingsrepresentantane frå Agder røysta i de ulike voteringane.

I 1814 fekk Noreg ei av dei mest progressive grunnlovene i Europa. I teorien opna Grunnloven for kvinneleg røysterett, men praksis vart noko anna. Fyrst hundre år seinare fekk norske kvinner røysterett på lik line med norske menn. FOTO: STORTINGSARKIVET

143


Skal kvinner få røyste? For Riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814 var spørsmålet om kvinneleg røysterett temmeleg uaktuelt. Sjølv med ei av dei mest progressive grunnlovene i Europa, var det naturleg å sjå røysteretten knytt til menn, embete og eigedom. Frametter 1800-talet vart den mannlege røysteretten noko utvida, men sjølv ikkje då det fyrste lovframlegget om kvinneleg røysterett kom i 1886, hadde norske menn fått full røysterett.

Fyrste votering på Stortinget I juni 1890 vart det fyrste framlegget om kvinneleg røysterett drøfta på Stortinget. Resultatet av den to dagar lange debatten enda med at framlegget vart forkasta – 70 mot 44 røyster. Dei stortingsrepresentantane frå Agder som var positive til framlegget, var dei tre Moderate Venstre-representantane Søren Jaabæk (Holum), Theodor Nilsen Stousland (Søgne) og Peder Tobias G. Eiesland (Fjotland). Men ti Agder-representantar var imot lovforslaget. Det galdt mellom anna dei to Moderate Venstre-representantane Peder Johan Pedersen Holmesland (Holum) og Peder Ferdinand Reinhardt (Kr.sand), og i tillegg åtte Høgre-representantar: Nils Pedersen Igland (Landvik), Ole Eriksen Grændsen (Holt), Abraham Vilhelm Heffermehl (Hisøy), Ole Nikolai Danielsen (Øyestad), Herman Johan Foss Reimers (Risør), Thorvald Chr. Christensen (Arendal), Ole Andreas Steen (Kr.sand) og Nils Eyde (Flekkefjord).

Agder-regionen var på denne tida representert med tretten stortingsmenn i nasjonalforsamlinga. Fire av representantane kom frå Nedenes amt, fire frå Lister og Mandal amt, ein frå Risør, ein frå Arendal/Grimstad, to frå Kristiansand og ein frå Flekkefjord. På nasjonalplan auka talet på stortingsrepresentantar frå 114 til 123 i tida frå 1879 til 1906. Når talet på stortingsmenn eller talet på Agder-representantar under dei omtalte voteringane i denne artikkelen ikkje går heilt i hop, så kjem det av at fleire av representantane måtte melde fråfall under voteringane.

144


Voteringar og stortingsforhandlingar på 1890-talet Etter nederlaget i 1890 fremja støttespelarar av kvinneleg røysterett nye lovframlegg i åra etter. Faktisk kom stemmerettssaka opp til handsaming i Stortinget heile 15 gonger i tida frå 1890 til 1913. Spørsmålet om statsborgarleg røysterett for kvinner (endring i Grunnlova) vart handsama ni gonger, spørsmålet om kommunal røysterett for kvinner (endring i formannskapslova) vart handsama seks gonger. Allereie i 1893 hadde samansetninga i konstitusjonskomitéen på Stortinget endra seg frå åra før. Så då kunne ein kanskje vente eit anna resultat enn tidlegare? Framlegget til ny røysterettsparagraf (Grunnlova §50) i 1893, lydde slik: «Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder, som have fyldt fem og tyve Aar, have været bosatte i Landet i fem Aar, opholde sig der, og enten: a. ere eller have været Embedsmænd; b. paa Landet eie eller for længere Tid end fem Aar have leiet matrikuleret Jord eller i fem paa hinanden følgende Aar havebrugt og fremdeles bruge saadan Jord; c. i Finmarken i fem Aar have været og fremdeles ere Rettighedsmænd; d. ere Kjøbstadsborgere eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdi idetmindste er 600 Kroner; e. have for det sidstforløbne Aar betalt direkte Skat til Stat eller Kommune efter en antagen lndtægt af mindst 500 Kroner paa Landet og mindst 800 Kroner i Kjøbeller Ladestederne, i et Aar have havt fast Bopæl i Valgkommunen paa den Tid, Valget foregaar, og ikke som Tyende tilhøre Andens Husstand.» I samband med voteringa over dette grunnlovsframlegget i 1893, røysta 44 stortingsrepresentantar for og 70 mot. Det var nøyaktig det same talet som i 1890. Høgrefolk var mest imot, medan Venstrefolk var dei mest positive. Hjå Agder-representantane var resultata noko av det same: Fem var for ei lovendring medan sju var imot.1

Nye voteringar Då det same røysterettsspørsmålet kom opp att i nasjonalforsamlinga i 1895, hadde talet på støttespelarar auka noko. Under voteringa dette året røysta 54 for ei grunnlovsendring og 59 var imot. Nok ein gong var Agder-representantane temmeleg delte; fem støtta forslaget og sju var imot. Til dels stod også dei to amta mot kvarandre: Representantar frå Nedenes amt kom frå Høgre og var stort sett imot, medan representantane frå Lister og Mandal amt stort sett var Venstre-folk og var for ei røysterettsreform.2 Våren 1896 vart det reist ein stortingsdebatt om å endre formannskapslova (§2), slik at kvinner kunne få røysterett ved kommuneval. På denne tida var fleire støttespelarar delte i synet på kva slags strategi ein burde nytte: Skulle ein satse på full røysterett på lokalt og nasjonalt plan med ein gong, eller ta det heile stykke for stykke, med kommunal røysterett som fyrste steg på vegen? Heller ikkje dette framlegget om å innføre avgrensa kommunal røysterett vart noko gjennombrot. Ved voteringa røysta berre 21 for lovendring, medan 64 var imot. Agderrepresentantane var igjen delte; fem var for og fem var mot.3 I 1898 fekk norske menn allmenn røysterett. Når skulle kvinnene bli politisk likestilte? 145


Kvinnene får avgrensa røysterett I mai 1901 kom det fyrste gjennombrotet for kvinnene. Då spørsmålet om avgrensa kommunal røysterett for kvinnene var oppe til votering, vart det eit klart fleirtal med 68 stemmer for og 17 stemmer mot. Framlegget som fekk fleirtal, lydde slik: «Kvinder, som da have fyldt 25 aar, have havt fast ophold i landet i 5 aar, have norsk statsborgerret og ved det kommunale stemmeretsmandtals afslutning enten selv have betalt skat til stat eller kommune for det sidst forløbne skatteaar ifølge ligning af antagen indtægt paa mindst 300 kroner eller leve i helt eller delvis formuesfælIesskab med ægtefelle, der har betalt saadan skat,» med forbehold, forsaavidt indstillingen bifaldtes, ved særskilt votering at afgjøre, hvorvidt census-grænsen skulde være kr. 300,00 eller efter hr. Gunnar Knudsens forslag kr. 400,00. – Forslaget ble støttet av 68 mod 17 stemmer». I praksis var nok røysteretten meir eller mindre for dei «kondisjonerte» med formue eller inntekt, men det var i alle fall eit steg i rett lei. I samband med denne voteringa i 1901, var heile åtte Agderrepresentantar for og berre tre imot.4 På denne tida hadde ein av «dei fire» frå Agder kome på Tinget; Aasulv O. Bryggesaa (1856–1922) frå Eiken. Han hadde lang røynsle frå kommune- og amtspolitikken og kom til å sette spor etter seg i rikspolitikken.

Underskriftsaksjonen i 1905 I åra som kom vart det reist nye framlegg om å utvide røysteretten for norske kvinner. Men sidan den norske nasjonalforsamlinga ynskte å samle røynsle frå den nyvunne kommunale røysteretten, fekk ikkje dei nye framlegga noko gjennomslag. I så måte var 1905 eit vendepunkt. Då heldt Noreg to folkerøystingar; 1) Om frigjeringa frå den norsk-svenske unionen, og 2) Val av styreform. Den fyrste folkerøystinga gav eit klart fleirtal for lausriving frå Sverige, men kvinnene fekk ikkje røyste. Så korleis kunne dei få uttrykke meining si? Då sette Landskvindestemmeretsforeningen i gong med ein storstilt underskriftskampanje. I løpet av to veker (!) klarte dei å samle inn nærare 245.000 underskrifter frå kvinner som støtta unionsoppløysinga. Med denne handlinga viste kvinnene at dei óg var interessert i nasjonale spørsmål. Så kvifor fekk dei ikkje røysterett på lik line med menn? 146

I samband med folkerøystinga i 1905, klarte Landskvindestemmeretsforeningen og ei rekke lokale krefter å samle inn nærare 245.000 underskrifter frå norske kvinner som støtta unionsoppløysinga. Frå Nedenes amt (AustAgder) vart det samla inn 11.572 namn og frå Lister og Mandal amt (VestAgder) 15.669 namn. Det samla talet på underskrifter skulle seinare bli endå høgare. STORTINGSARKIVET


Avgrensa røysterett for kvinner ved Stortingsval Den 14. juni 1907 vart spørsmålet om kvinneleg røysterett ved Stortingsval igjen drøfta i nasjonalforsamlinga. Stortinget sin konstitusjonskomité refererte då til den politiske interessa som dei norske kvinnene hadde vist i 1905. På mange vis vart underskriftskampanjen i 1905 ei brekkstong for røysteretten. For under voteringa i nasjonalforsamlinga denne gongen røysta heile 96 stortingsrepresentantar for å gje (avgrensa) kvinneleg røysterett ved Stortingsval, medan berre 25 representantar var imot. Resultata hjå Agder-representantane viste det same: Åtte var for og tre imot.5 Med dette vart røysterett for kvinner ved Stortingsval endeleg grunnlovsfesta. Røysteretten var rett nok

Aasulv O. Bryggesaa (1856–1922): Lærar, bonde, leiande Venstrepolitikar og kyrkjeminister Aasulv Olsen Bryggesaa var fødd i Eiken i Hægebostad (Vest-Agder) den 25. april 1856. Han vart uteksaminert frå seminaret (lærarskulen) i Holt i Aust-Agder i 1877. I åra 187884 arbeidde han som «kredsskolelærer» i Hægebostad prestegjeld. Frå 1878 tok han over slektsgarden heime i Eiken og dreiv denne. Bryggesaa sat i heradsstyret frå 1884, vart ordførar i heimbygda frå 1889, skulestyreformann frå 1890 og hadde fleire verv i Lister og Mandal amtsting. Han var varamann til Stor- FOTO: STORTINGSARKIVET tinget 1895–1900, stortingsrepresentant for Venstre 1900–1915, varapresident i Stortinget (1910–12) og kyrkje- og undervisningsminister 1913–1915 i Gunnar Knudsen si (andre) regjering. Han var ihuga målmann og truleg den fyrste stortingspresidenten som talte landsmål i nasjonalforsamlinga. På Stortinget var han elles ein autoritet i konstitusjonelle og forvaltningsmessige spørsmål. Han var like sentral i omarbeidinga av Grunnlova etter oppløysinga av den norsk-svenske unionen i 1905, som i arbeidet for kvinneleg røysterett og striden om konsesjonslovene i 1911. Som statsråd gjekk han inn for å avskaffe ordensvesenet (kongen sine tildelingar av ordenar for særskild innsats for samfunnet). I tillegg var han oppteken av å etablere landsgymnas, kyrkjereformer, fråhaldssaka og målsaka. Etter stortingsvalet i 1915 gjekk han ut av regjeringa fordi helsa byrja å svikte. Då han vende heim til Eiken i 1916, var han attvald som ordførar. I dette vervet sat han til han døydde 3. april 1922, vel 66 år gamal.

147


avgrensa til formue og/eller inntekt, men gjekk i rett lei. På denne tida var Olav Andreas Eftestøl (1863–1930) frå Fjotland kome inn på Stortinget. Han representerte Elverum, og saman med Bryggesaa kom dei begge til å sette spor etter seg i røysterettsdebatten dei neste åra.

Full røysterett for kvinner ved kommuneval Våren 1910 var det nett dei to stortingsrepresentantane Bryggesaa og Eftestøl (m. fl.) som sette fram eit lovframlegg om å utvide den kommunale røysteretten til å gjelde for alle kvinner. Denne gongen vart det eit klart fleirtal: 71 støtta forslaget og berre 10 representantar var imot. Under voteringa hadde Tomas N. Torsvik (1862–1944) frå Randesund kome på Stortinget. Han var som mange andre Venstre-representantar positiv til røysterettsreforma, og resultatet viste at sju representantar frå Agder støtta framlegget, medan éin var imot.6

Egdene tek sjarmøretappen I 1911 møtte den siste av «dei fire» frå Lister og Mandal amt på Stortinget: Nils Djuvik (1859-1929) frå Nes ved Flekkefjord (han var suppleant for Abraham Berge som sat i regjering). Saman med dei tre andre, Aa. Bryggesaa, O. A. Eftestøl og Tomas Torsvik, la dei fram eit forslag om å utvide røysteretten til å gjelde for alle «norske borgere». Framlegget var utforma av Landskvinnestemmerettsforeningen og lydde slik:

148


Resultatet av voteringa i august 1911 var eit tydeleg signal om grunnlovsendring; 73 røyster for og 47 mot. Åtte av Agder-representantane var for ei endring, medan tre var imot.7 Dette var likevel ikkje nok til å endre Grunnlova §50 som kravde 2/3 fleirtal. Dermed måtte Stortinget gå nok ein ny runde før allmenn røysterett kunne innførast i Noreg.

Olav Andreas Eftestøl (1863–1930): Skulemann, avismann og stortingspolitikar for Arbeidardemokratane Olav Andreas Eftestøl var fødd i Fjotland (no Kvinesdal) i Vest-Agder den 6. august 1863. Foreldra var bønder, og sonen Olav Andreas vart uteksaminert frå Kristiansand seminar (lærerskule) i 1882. Etter åtte år som lærar i Hægebostad og på Lista, og Hedrum (Vestfold), kom han til Elverum i 1890. Der vart han lærar og styrar på ein privatskule. I 1892 var Eftestøl den sentrale drivkrafta i skipinga av Elverum lærarskole, som han sjølv styrte til 1907. Då vart han skuledirektør i Hamar stift, ein av dei fyrste skuledirektørane i landet utan teologisk embetseksamen. Dette embetet hadde han til han døydde. I 1900 grunnla han avisa Østlendingen, som vart eit sentralt organ for Arbeiderdemokratene i Hedmark. I fleire år var han og redaktør av Østlandske Tidende og det sosialpolitiske tidsskriftet Vor Tid. Sam- FOTO: STORTINGSARKIVET stundes var han formann i Hedemarken amts arbeidarforening (1900–06) og varamann til Stortinget. Han var endåtil ordførar i Elverum i åra 1902–1907. I åra 1906–15 var han stortingsrepresentant for Arbeidardemokratene og varapresident ei kort tid (1913–14). Både som skulemann og politikar kjempa han for einskapsskulen med felles undervisningsplan for heile folkeskulen. Han arbeidde og for betre likestilling mellom kjønna og etablering av skulehelseteneste og landsgymnas. Eftestøl var ei ihuga målmann og tok mellom anna initiativet til Noregs første fylkesmållag, Austmannalaget, som vart skipa i januar 1899. Der var han sjølv formann ei tid. O. A. Eftestøl døydde 16. april 1930 på Kongsvinger, vel 67 år gamal. 149


Tomas N. Torsvik (1862–1944): Lærar, avismann og stortingspolitikar for Venstre Tomas Nikolai Torsvik var fødd på Rosenlund i Randesund 16. august 1862. Foreldra var bønder, og sonen vart uteksaminert frå Kristiansand lærarskule i 1881. Frå 1882 var han lærar og kyrkjesongar i Holum ved Mandal. I åra 1886– 1889 styrde han ein folkehøgskule på Lista og på Strømme. Så følgde nokre år som journalist og redaktør i ei rekke aviser: Farsund Avis, Agder (Flekkefjord), Christiansands Dagblad og Fritt Ord (Skien). Han var og formann i VestAgder ungdomslag, Randesund Venstreforening og Oddernes krets av Noregs Venstreforening. Frå 1900 tok han over farsgarden heime på Rosenlund (Knarviga). I åra 1910–12 var han vararepresentant til Stortinget for «Oddernes kreds av Mandal og Lister amt». Torsvik møtte som suppleant i FOTO: STORTINGSARKIVET nasjonalforsamlinga 21. januar 1910 for Theodor N. Stousland. Då Stousland døydde seinare på året, vart Torvik fast på Stortinget til hausten 1912. Han tok ikkje attval. I tida som stortingsrepresentant var han oppteken av eigen landsdel. Han arbeidde for å auke statsstøtta til Sørlandsbanen, til Flødevigen forskingsstasjon (Hisøy), jord- og skogbruket og til industrien på Sørlandet. Han var i tillegg oppteken av å betre arbeidskåra for norske journalistar, noko som sikkert hadde med eigen yrkesbakgrunn å gjere. I 1911 vart han redaktør av avisa Fædrelandsvennen. I denne stillinga sat han til 1928. I tillegg var han styrar av Kristiansands avdeling av Noregs bank. Tomas Torsvik døydde 14. februar 1944, vel 81 år gamal. Sjå eigen artikkel om Torsvik side 155–162.

Endeleg full røysterett! I 1912 hadde alle politiske parti programfesta at kvinner skulle ha same rettar som menn ved Stortingsval. Og 11. juni 1913 vart det to år gamle grunnlovsframlegget frå dei fire egdene teke opp til ny votering. Denne gongen vart det samrøystes vedteke. Den 11. juni 1913 fekk såleis både kvinner og menn full røysterett i Noreg. Men då sat berre ein av «dei fire» att på Stortinget. Torsvik og Djuvik hadde avslutta sine stortingsperiodar, medan Bryggesaa var statsråd i Gunnar Knudsen si andre regjering. Eftestøl var framleis på Tinget, men representerte Elverum i Hedmark. Det endelege grunnlovsvedtaket frå 11. juni 1913 vart gjort kjent 7. juli 1913. Det var ein tru kopi av ordlyden frå 1911: 150


§ 50. Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der. Dermed var over tjue års kamp i Stortinget for kvinneleg røysterett over.

Refleksjon Dei siste tiåra av 1800-talet var ei tid med politisk omvelting i Noreg. Frå det fyrste grunnlovsframlegget om kvinneleg røysterett kom på Stortinget i 1886, til gjennombrotet nokre tiår seinare, var det kjempa mange slag både i og utanfor nasjonalforsamlinga. I denne kampen var fleire stortingsmenn frå Agder med. Nokre av representantane var motstandarar av stemmerettsreformene, andre var tilhengarar. Spesielt Høgrerepresentantane (dei fleste frå Nedenes amt) var skeptiske, medan Venstre-representantane (dei fleste frå Lister og Mandal amt) var meir positive. På mange vis kom dei to amta til å stå mot kvarandre – den gongen som no. Etter år 1900 var det spesielt Aasulv O. Bryggesaa og O. A. Eftestøl som gjekk i front for å utvide den kvinnelege røysteretten. Begge to var representantar for ein tidstypisk folkeleg elite av bondesøner og lærarar som ivra for folkeopplysning og reformpolitikk. Dei to andre; Nils Djuvik og Tomas Torsvik var ikkje like sentrale den korte tida dei var i nasjonalforsamlinga, men alle fire vil bli hugsa for «sjarmøretappen» i 1911: Grunnlovsframlegget som to år seinare vart samrøystes vedteke og som gav allmenn stemmerett i Noreg.

Stortingsrepresentantar frå Agder i nasjonalforsamlinga i 1913 Holt: Lensmand Tallak Olsen Lindstøl, Venstre Nedenes: Gaardbruker Guttorm Fløistad, Det Norske Arbeiderparti Sand: Skolebestyrer Noan Christian Gauslaa, Venstre Sætersdalen: Lars Knutson Liestøl, Venstre Oddernes: Gaardbruker Endre Asbjørnsen Ugland, Venstre Mandalen: Gaardbruger Thore Torkildsen Foss, Venstre Lyngdal: Gaardbruger Aasulv Olsen Bryggesaa, Venstre Lister: Gaardbruker og bankkasserer Karl Sanne, Høyre Risør: Læge Arnt Severin Ulstrup, Høyre Arendal og Grimstad: Overretssagfører Henrik R. Spangelo, Det Frisinnede Venstre Kristiansand 1. kreds, Fæstningen: Kaptein Edward August Gundersen, Venstre Kristiansand 2. kreds, Baneheien: Høiesteretssagfører Rudolf Elias Peersen, Venstre Flekkefjord: Direktør, skibsreder Cornelius Bernhard Hanssen, Det Frisinnede Venstre

151


Nils Djuvik (1859–1929): Lærar, bonde og stortingspolitikar for Venstre Nils Andreas Aanensen Djuvik (Djupvik) var fødd i Nes utanfor Flekkefjord (Vest-Agder) den 26. mai 1859. Foreldra var bønder, og Nils Djuvik vart uteksaminert frå Flekkefjord lærarskule i 1880. Frå 1882 utførde han si lærargjerning i Djupvik, Anabeløy og Fjellså krets. I åra 1887-88 tok han engelsk og tysk på Hamar seminar, for så å vende tilbake til heimtraktene. Han var formann i det lokale skulestyret (1894– 1900), formann i Nes Sparebank og tilknytt lokalpolitikken og skuleverket i heimbygda i vel 40 år. Han ivra og sterkt for etablering av Flekkefjord Meieri, bygging av Vest-Agder Elektrisitetsverk og var elles aktiv i mållaget og i det lokale jordbrukslaget. Frå 1900 tok han over slektsgarden heime på Djupvik. Denne dreiv han så lenge helsa heldt. I åra 1910–12 var han vararepresenFOTO: STORTINGSARKIVET tant til Stortinget for «Lister kreds av Mandal og Lister amt». Då Abraham Berge vart finansminister i Konow-regjeringa, møtte Djuvik fast på Stortinget frå 11. februar 1911 til 20. februar 1912. I heimbygda oppretta han og kona eit legat til utdanning for ungdom (Nils og Ingrid Djuviks legat). Han var og ordførar i Nes kommune i åra 1919–21. Nils Djuvik døydde på heimstaden den 23. februar 1929, nær 70 år gamal.

152


Noter Dei fem som var for ei endring i 1893: Theodor Nilsen Stousland (Søgne), Thore Torkildsen Foss (Bjelland), Julius Olsen (Lista), Abraham Berge (Lyngdal) og Jørgen Løvland (Kristiansand), alle Venstre. Dei sju som var imot: Abraham Vilhelm Heffermehl (Hisøy), Ole Eriksen Grændsen (Holt), Nils Pedersen Igland (Landvik), Jacob Chr. Wetlesen Prebensen (Risør), Olaus Bomhoff Evensen (Arendal), Hans Georg Jacob Stang (Flekkefjord), alle frå Høgre, og Johannes A. Henschien (Fjære) frå Det Moderate Venstre. 2 Dei fem som var for ei endring i 1895: Dei to Moderate Venstre-representantane Peder Tobias G. Eiesland (Fjotland) og Theodor N. Stousland (Søgne), og Venstre-representantane Thore Torkildsen Foss (Bjelland), Salve T. Hodne (Kr.sand) og Jørgen Løvland (Kr.sand). Dei sju som var imot: Nils Pedersen Igland (Landvik), Ole Eriksen Grændsen (Holt), Olaus Sigvart Caspersen (Risør), Gottfried G. Klem (Arendal), alle Høgre, og Johannes A. Henschien (Fjære) frå Det Moderate Venstre og Sivert Hansen-Sunde (Flekkefjord). 3 Dei fem som var for ei endring i 1896: Jørgen Løvland (Kr.sand), Salve T. Hodne (Kr.sand), Julius Olsen (Lista), Thore Torkildsen Foss (Bjelland) og Theodor Nilsen Stousland (Søgne), alle Venstre/Moderate Venstre. Dei fem som var imot: Jacob Aall Bonnevie (Arendal), Olaus S. Caspersen (Risør), begge Høgre, og Sivert Hansen-Sunde (Flekkefjord) og Carl Schøyen Aasen, varamann for J. A. Henschien (Fjære). I samband med denne voteringa hadde fleire av agderrepresentantane meldt fråfall. 4 Dei åtte som var for ei endring i 1901: Cornelius Bernhard Hanssen (Flekkefjord), Abraham T. Berge (Lyngdal), Aa. Bryggesaa (Hægebostad), Ole G. Fuglestvedt (Øyslebø), Lars Liestøl (Bygland), Salve T. Hodne (Kr.sand) og Knut J. Hougen (Kr.sand), alle Venstre. I tillegg var Ole Arntsen Lütsow Holm (Risør) frå Høgre positiv til lovendring. Dei tre som var imot: Johan Henrik K. Frøstrup (Arendal) frå Høgre og Tallak O. Lindstøl (Risør) og Johan Peter Jacobson (Fjære), begge frå Venstre. 5 Dei åtte som var for ei endring i 1907: Theodor Nilsen Stousland (Søgne), Thore Torkildsen Foss (Bjelland), Aa. Bryggesaa (Hægebostad), Lars Liestøl (Bygland), Noan Christian Gauslaa (Lillesand), Knut Johannes Hougen (Kr.sand), Peter Valeur (Kr.sand) og Terje Mørland (Arendal). Dei tre som var imot: Finn Blakstad (Øyestad), Peder Tjøstolvsen Aas (Vegårshei) og Andreas Hansson (Risør). 6 Dei sju som var for ei endring i 1910: Gustav J. Natvig (Kristiansand), Tomas Torsvik (Oddernes), Aa. Bryggesaa (Hægebostad), Tallak O. Lindstøl (Søndeled), Lars Liestøl (Bygland), og Høgre-representantane Bendix K. Imenæs (Landvik) og Henrik R. Spangelo (Arendal). Dei som var imot: Finn Blakstad (Øyestad), Samlepartiet. Fråfall: Arnt Severin Ulstrup (Risør) og Nils Djuvik (Flekkefjord). 7 Dei åtte som var for ei endring i 1911: Aa. Bryggesaa (Hægebostad), Nils Djuvik (Nes), Tallak O. Lindstøl (Risør), Lars Liestøl (Bygland), Gustav J. Natvig (Kr.sand), Anders J. Grindland (Kr.sand), Tomas Torsvik (Oddernes) og Thore Torkildsen Foss (Bjelland), alle Venstre. Dei tre som var imot: Finn Blakstad (Øyestad), Henrik R. Spangelo (Arendal) og høgrerepresentanten Hans Thorvald Hansen (Lillesand), suppleant for Bendix K. Imenæs (Landvik). 1

Kjelder Berg, Kaare S.: «Bygdebok for Nes herred, Vest-Agder. Bind 1–2. Flekkefjord, 1980–88. Byremo, Kjell: «Stortingsrepresentanten Aasulv Bryggesaa» i årsskrift for Eiken Sogelag, 2005. Eftestøl, Olav Andreas: «Aasulv Bryggesaa». Norsk Aarbok 1922. Bergen 1922. Kolstad, Eva (red.): «Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner. 17. mai 1814 – 11. juni 1913». Oslo 1963. Lindstøl, Tallak: «Stortinget og Statsrådet 1814–1914». Kristiania: Steenske Bogtrykkeri, 1914. Meland, Olav Audvin: «Aasulv Bryggesaa – kommunepolitikar, amtspolitikar, stortingsmann og statsråd» i årsskrift for Eiken Sogelag, 2005. Nerbøvik, Jostein: «Aasulv O. Bryggesaa» i Norsk biografisk leksikon, bd.2. Oslo, 2000. Seland, Hans: «Nils Djuvik», i Grannen nr.4. Flekkefjord 1929. Seland, Johannes: «Bygdebok for Nes herred, Vest-Agder. Kulturhistorie», bd.3. Flekkefjord, 1983. Seland, Johannes: «Tomas Torsvik» i Mennesker jeg møtte. Kristiansand, 1990. Slagstad, Rune: «De nasjonale strateger». Oslo 1998. Stortingsarkivet: «Stortingsforhandlingar 1890-1913». Oslo, 2013. Torsvik, Tomas Nikolai (Andersen): «Bernt Andersen, Rosenlund. Hans etterkommere», Kristiansand 1943. Vormeland, Oddvar: «Olav Andreas Eftestøl», Norsk biografisk leksikon, bd. 2. Oslo, 2000.


Tomas Torsvik – Stortingsmannen fra Randesund som støttet kvinnelig stemmerett Av Arne Rosenvold

I den tiden Randesund var egen kommune – fra 1894 til 1965, var Tomas Torsvik den eneste som møtte på tinget og som var født og oppvokst i bygda. Han representerte Oddernes valgkrets fra 1910 til 1912 for partiet Venstre. I ettertid er han blitt kjent som en av fire mannlige stortingsrepresentanter fra Agder som var med på å fremme forslaget om kvinnelig stemmerett. Tomas Nikolai Torsvik var født i 1862 på gården Rosenlund (Knarviga). Han skaffet seg utdanning som seminarist – altså lærerskolen – og hadde en allsidig yrkeserfaring før han tok sete på Stortinget. Han hadde vært lærer og kirkesanger i Holum, folkehøyskolebestyrer både på Strømme og på Lista, journalist og redaktør i en rekke aviser: Farsunds Avis, Agder (Flekkefjord), Christianssand Dagblad og Frit Ord i Skien. Så han var en bladmann i ordets videste betydning. Han hadde også vært formann i Vest-Agder ungdomslag, og før valget i 1909 var han formann i Oddernes kreds Venstreforening.

Valgordningen

Tomas Torsvik fra Randesund. FOTO: PRIVAT

Ved valget i 1906 ble den norske valgordningen endret. Før den tid hadde vi hatt såkalt indirekte valg. Da ble det stemt på en rekke valgmenn som kom sammen og som internt ble enige om hvilke personer som skulle sendes til Stortinget fra valgdistriktet. I 1906 skulle det velges 123 representanter til Stortinget, og valgperioden var tre år. 155


Knarviga i Randesund, Tomas Torsviks barndomshjem.

Den nye valgordningen liknet noe på den man har i Storbritannia. Landet ble nå delt inn i 123 valgkretser som hver skulle sende én representant til tinget. Disse skulle så velges ved direkte valg og ikke omveien gjennom et valgmannskollegium. Fikk ikke den som fikk flest stemmer ved det ordinære valget (som var i september) mer enn 50%, måtte det holdes omvalg. Ved omvalget var det den som fikk flest stemmer (uansett prosentandel) som ble valgkretsens stortingsrepresentant. Denne valgordningen forsatte fram til 1919. Da så en at denne ordningen favoriserte de store partiene. Nr. 2-partiene fikk ikke det antallet representanter på Stortinget som de burde fått, om en hadde lagt de faktiske stemmetallene til grunn. Det var særlig Arbeiderpartiet dette gikk utover. Etter 1919 har vi stort sett hatt den valgordningen vi har i dag, men med en viktig endring fra og med valget i 1953. Da ble den såkalte bonde-paragrafen opphevet, som tilsa at 2/3 av stortingsrepresentantene skulle komme fra landsbygda.

Torsvik kommer på Stortinget Ved valget i 1909 stilte Venstre med sin stortingskandidat Theodor N. Stousland for Oddernes (inkludert Randesund og Tveit), og Tomas Torsvik som vararepresentant. Ingen av kandidatene i kretsen oppnådde 50% av stemmene ved valget i september. Dermed måtte det holdes omvalg i oktober. Der vant Venstres liste meget knepent, og det var mye diskusjon om alt hadde gått formelt riktig for seg. Det sto om noen meget få stemmer. I januar 1910 ble så Stousland alvorlig syk, og Torsvik måtte møte på Stortinget i hans sted. Den 2. februar skulle så resulterte av omvalgene godkjennes i Stortinget. Det endte med at omvalget i Oddernes (og i noen andre distrikter) ble underkjent, og Torsvik måtte 156


reise hjem igjen. Det måtte holdes et nytt valg. Det førte til en meget skitten valgkamp i to av byens aviser – venstreavisen Fædrelandsvennen mot høireavisen Christianssands Tidende. Det var disse to partiene som hadde håp om å få valgt inn sin kandidat. Venstre fikk stablet den syke Stousland på bena, og igjen med Tomas Torsvik som kandidat til varamannsplassen. Med en overvekt på om lag 150 stemmer (av ca. 4.000 stemmeberettigede i Oddernes krets) vant Venstre valget. Stouslands tilfriskning var imidlertid av forbigående art og han døde i begynnelsen av april. Fra da av ble det Tomas Torsvik som representerte Oddernes (og Randesund) på Stortinget. Det ser ikke ut til at det ble valgt noen varamann for ham. På landsplan resulterte stortingsvalget i valgseier for Høire og Frisinnede Venstre (den næringsvennlige delen av Venstre som hadde brutt ut og stiftet sitt eget parti et par år tidligere). Disse dannet regjering, og Torsvik ble en del av opposisjonen i Stortinget.

Konstitutionskomitéen Tomas Torsvik ble plassert i Konstitutionskomitéen da han tok sete i 1910. I denne komitéen satt han i hele stortingsperioden og hadde for eksempel Grunnloven som sitt ansvarsområde. Dette første året var han ikke på plass før et godt stykke ut i april, da han overtok plassen etter Theodor Stousland. Følgelig deltok han heller ikke i så mange debatter. Men noen ganger tok han ordet. Under behandlingen av landbruksbudsjettet i juni benyttet han sin egen erfaring som bonde. Det var blant annet en diskusjon om størrelsen på statsbidraget som skulle gå til private jorddyrkingsselskaper. Han ba om at andragendet (søknaden) fra Kristiansand jordbruksselskap maatte bli at anse paa mildest mulig maate. De som staar bak dette selskapet gjør det uden godtgjørelse. Han mente at et slikt initiativ ville ha smitteeffekt utover i distriktene. Ubemidlede kunne få tilskudd til å få grøftet ut vannsyk jord eller å få bygd seg en gjødselkjeller for en hundrelapp eller to. Det er fedrelandskjærlighet i praksis. Her nede på Sørlandet er det folk iblandt, som ikke er større end at de synes det er mon i slik støtte til sit arbeid. Det var «bare» kr. 2.500 det dreide seg om og som han kjempet drabelig for. Og han vant til slutt fram med sine synspunkter. Det gjorde han også under behandlingen av fiskeribudsjettet. Hans innsats var medvirkende til at Flødevigen forskningsstasjon på Hisøy fikk kr. 3.000 ubeskåret til sin virksomhet, uten at dette beløpet skulle trekkes fra de 7.200 som Arendal fiskeriselskap hadde fått. Han viste også til at når Nord-Norge og Vestlandet fikk 180.000, var det dypt urettferdig at Sørlandet skulle avspises med 20.000. Det er underlig å registrere det, men det var en lang debatt i Stortinget om dette relativt beskjedne beløpet.

Debattene I 1911 deltok han oftere i debattene, blant annet fordi han var med hele året. I mars gjaldt det en mulig opprettelse av en skogskole på Sørlandet. Regjeringen foreslo en skogskole på Os utenfor Bergen. Det hadde han ingenting i mot. Men når skulle Sørlandet få sin? Han viste til at bystyret i Kristiansand hadde stilt Grimmsskogen til rådighet, en skog på mer enn 10.000 mål. I debatten antyder regjeringen at skolen på 157


Hageselskap i Knarviga i anledning Tomas Torsviks 60-årsdag i 1922. Torsvik i forgrunnen med hatt og bart.

Vestlandet først måtte få virke i nogen tid før en skole på Sørlandet kunne komme på tale. Torsvik likte ikke begrepet i nogen tid, som er et meget rummelig begrep. Jo før, jo heller bør den etableres, mente han. Behovet er jo der. Det ble riktignok ikke noen skole i første omgang, men mange talte varmt for at departementet ikke måtte oppgi planene om en slik skole i nær framtid. Den neste debatten han engasjerte seg i, gjaldt marinebudsjettet. Det var den totale sluttsummen de var uenige om, og særlig om det var behov for så mange nye krigsskip som regjeringen hevdet. De to flotte panserskipene Norge og Eidsvold som ble bygget rundt århundreskiftet (og som ble senket på Narvik havn 9. april 1940) skulle få søsterskip, om regjeringens forslag ble fulgt. Det hadde Torsvik, og mange med ham, liten sans for. Folk langs kysten betraktet dem som stasskibe, hvor der pudses og males og fares flot frem, men man skjønner for øvrig ikke nytten ved dem. Han var redd for å vedta de foreslåtte bevilgninger fordi det ville være en invit til at kaste millionene ut i mørket. Han påpekte at marinens planer er for upresise, og fant glede i at mange av regjeringens støttespillere i Stortinget var av samme mening. Debatten varte i flere dager, og resultatet ble at regjeringens planer om bygging av nye krigsfartøy ikke ble bifalt. 158


Lokale saker I mai samme år var det jernbanenes budsjett som skulle debatteres. Her var det Sørlandsbanens videre fremdrift som skulle avgjøres. Han kjempet hardt for de nødvendige bevilgninger, men like mye for selve Sørlandsnavnet. I proposisjonen fra regjeringen var navnet opprinnelig Vestlandsbanen. Det reagerte han kraftig på. Det er på Sørlandet vi bor: Vi er ikke tjent med at tilhøre dels Østlandet, dels Vestlandet. Vi kommer derved i samme stilling som manden, der vilde sætte sig paa to stoler og dumpet ned mellom dem begge. Sørlandet strekker seg fra Flekkefjord til Telemarks grenser, og dermed basta. Som kjent var det navnet Sørlandsbanen som til slutt seiret. Andre saker han kjemper for dette året, var tilskudd til et hummerutklekkingsanlegg på Lista, nye bevilgninger til Flødevigen, bevilgning til tuberkulosesanatoriet på Landeskogen og allmenn stemmerett for kvinner. Han hadde også meninger om hvordan Stortingstidende skulle utgis. Når det gjaldt Landeskogen i Bygland, reagerte han på et brev fra lægeforeningen. Legene hadde ikke uttrykt noen begeistring for å komme til et så avsidesliggende sted. Dette har jo prester, jurister og lærere alltid måttet gjøre, innvendte Torsvik. Men når det altså gjaldt opholdssted for patienter og læger, saa skildres Sætersdalen som det reneste Djævlebo. Det stemmer overhodet ikke. Setesdal er et flott oppholdssted og tiltrekkes av folk og er et utmerket turiststrøk, mente Torsvik. I tillegg kjempet han for at statsrådene ikke behøvde å tilhøre statskirken, men det førte ikke fram. Da grunnlovsforslaget om at kongen (dvs. regjeringen) kunne oppløse Stortinget og skrive ut nyvalg skulle avgjøres, var han saksordfører. Men det virket som om tiden hadde løpt fra denne tanken. Vi hadde jo oppløst unionen med Sverige og innført parlamentarismen som styreskikk, så selv partiet Høire, som hadde vært for en sterk kongemakt, fant ut at en slik grunnlovsendring ikke lenger var aktuelt.

Kampen for kvinnelig stemmerett Tomas Torvik var en av fire stortingsmenn fra Agder som foreslo å endre Grunnloven, slik at norske kvinner skulle få statsborgerlige rettigheter på lik linje med menn. Det betød i praksis at de fikk stemmerett også ved stortingsvalg. Sammen med de tre andre representantene, Aasulv O. Bryggesaa fra Eiken, Nils Andreas Aanensen Djuvik fra Nes ved Flekkefjord og Olav Andreas Eftestøl fra Fjotland i Kvinesdal (Eftestøl representerte amtet Søndre Østerdalen for partiet Arbeiderdemokratene), fremmet de forslaget fra Landskvinnestemmeretsforeningens i 1911. Det lød slik: Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der. Forslaget i 1911 manglet 7 stemmer på å få det nødvendige 2/3 flertall. 84 stemte for, 26 imot. I første omgang nådde altså forslaget ikke fram. I 1901 hadde norske kvinner fått inntektsavhengig stemmerett ved kommunevalg. I 1907 hadde de også fått inntektsavhengig stemmerett ved stortingsvalg (avhengig av egen eller mannens skattbare inntekt – 300 kroner på bygdene, 400 i byene). I 1910 fikk de allmenn stemmerett ved kommunevalg. De som argumenterte mot å likestille kvinner og menn ved stortingsvalg, gjorde et poeng ut av at de ikke var imot kvinnelig deltakelse, men at man burde vente til de fikk mer erfaring. Prinsippet var egentlig fastslått i 159


Tomas Torsviks ved brygga i Knarviga etter endt arbeidsdag i byen. FOTO FRA 1922

1907, men det ble henvist til § 112 i Grunnloven, der det står følgende: Viser Erfaring, at nogen Del av Kongeriket Norges Grundlov bør forandres, skal Forslag derom… Det var enkelte representanter for Høire og Frisinnede Venstre som mente at kvinner ennå ikke hadde nok erfaring og at man burde ta en pust i bakken og vente til neste stortingsperiode med å gi dem adgang til valglokalene. Venstre og Arbeiderpartiet syntes det var en underlig begrunnelse. En representant sa at det kunne sammenliknes med gutten som ikke ville bade fordi han ikke kunne svømme. Stemmerettsforslaget fikk altså ikke stort nok flertall i 1911. Men før valget i 1912 hadde alle politiske partier programfestet at kvinner skulle få fulle rettigheter ved stortingsvalget. Så da grunnlovsforslaget skulle stemmes over på nytt den 11. juni 1913, ble det enstemmig og uten debatt vedtatt med 111 stemmer (de øvrige 12 representantene hadde forfall). Da var ikke Torsvik lenger på Stortinget, men han var likevel en av de fire som opprinnelig hadde fremmet forslaget i nasjonalforsamlingen.

Fortsatt engasjement Så kommer vi til året 1912. Torsvik deltar i debatten om ulike budsjettsaker. Han tar ordet for å støtte regjeringens forslag om å bevilge mer penger til å ansette flere stenografer i Stortinget. Og han taler sterkt for å opprette journaliststipender. Det har vært 160


smått med penger til slike formål før. Var det så at pressen var den 4. statsmakt, hadde den til nå vært en meget billig statsmakt. Her var det nok avisredaktøren Torsvik mer enn stortingsrepresentanten som talte. Under debatten om armeens budsjett (forsvarsbudsjettet), griper han ordet i forbindelse med at socialistene ønsket at leie Exercerhuset i Kristiansand. Han kunne ikke finne noen grunn til at man kan nægte sine modstandere dette. I Stortinget syntes høyrerepresentantene at å gi den slags mennesker adgang til et militært bygg burde nektes. Men Tomas Torsvik viste til at alle borgerlige partier i Kristiansand var enige om at også socialistene (altså Arbeiderpartiet) skulle få lov til dette. Hvis Venstre vilde arbeide med slike midler som at nægte sin modpart hus, da befandt man sig snart i tilbagegang. Neste gang han tok ordet var det for å stemme mot et forslag som ville begrense adgangen til bruk av skytevåpen. Aldersgrensen skulle settes til 15 år. Da brukte han nok sin erfaring som bonde og jeger og mente at dette ville være brudd på gammel sed og skikk. Det er meget almindelig i mit distrikt, at gutter på 14–14 1/2 år driver med sjøjagt. Å sette en slik begrensning ville derfor virke som den rene urettferdighet. Loven er kanskje bra for Kristiania, men ikke for distriktene. Her er lovgiver en barnepige som blander sig ind i alle mulige og umulige forhold. Han foreslo, med solid støtte fra Norsk Jæger- og Fiskerforbund, at denne lov kommer kun til anvendelse, hvor saadant av kommunestyret maatte bestemmes. Men han tapte denne saken. En annen sak som han engasjerte seg i, var et forslag om å forby alle former for medbrakt rusdrikk under jernbanereiser. Regjeringen hadde foreslått at den ville foranledige, at det ble forbudt for reisende at fortære medbrakt rusdrikk under reise med jernbanen. Det syntes Torsvik var et forbud av den besynderligste arten. Tror man virkelig at man opdrar voksne mennesker paa den maate? La os overholde de rimelige forbud og afskaffe de forbud som ikke kan effektueres. Det ble en heftig debatt, men forbudet ble vedtatt med 61 mot 59 stemmer. Torsvik var positiv når det gjaldt å skaffe industrien nok kraft. Da det ble spørsmål om å regulere Otra ved å demme opp Byglandsfjorden, var han for dette. Han mente at man ikke måtte kvele initiativet fra folk som ønsket å starte opp en bedrift med altfor høye avgifter. Gjør vi det, vil vi få en industri der voxer i veiret som paddehatter og som raskt falder ned igjen. Lave avgifter skaper stabile arbeidsplasser. Det er interessant å lese referater fra Stortinget som er 100 år gamle. Representantene viser stor veltalenhet, både i de innleggene som har vært skriftlig forberedt, og ikke minst i de som tydeligvis er spontane. Det gjelder i særdeleshet Tomas Torsvik. Hans innlegg er det fremdeles en fornøyelse å lese. Ved valget i oktober 1912 stilte han ikke til gjenvalg. Hans plass ble overtatt av gårdbruker Endre A. Ugland fra Greipstad, også han fra Venstre. Hvorfor Torvik ikke fortsatte på Stortinget, er det ikke så godt å vite. I brev hjem til sin kone Amalie gir han uttrykk for at han lengter hjem. Men den viktigste grunnen var nok at han var blitt ansatt som redaktør av Fædrelandsvennen i 1911 – landsdelens ledende avis, en stilling han naturligvis ikke kunne begynne i for alvor før i 1913. Der ble han en av de legendariske redaktørene til han sluttet i 1928.

161


Kilder: Stortingets forhandlinger 1910–1913 Fædrelandsvennen januar-februar 1910 Fædrelandsvennen juli-oktober 1912 Berge Furre: Norsk historie 1905–1990


Magnhild Hagelia Første kvinnelege stortingsrepresentant frå Agder

Av Andreas Vevstad1 og Johnny Haugen

Våren 1950 hadde Osloavisa Morgenposten intervju med fleire stortingsrepresentantar. Mellom dei var Magnhild Hagelia frå Gjerstad. Ho opna intervjuet slik: «Jeg er ikke det spor hårsår, så De kan spørre om hva De vil». Journalisten var vand med at politikarar bad han skrive varsamt «av omsyn til veljarane og partiet». Magnhild såg det på ein annan måte: «Jeg hadde ikke kommet på Tinget om jeg ikke hadde tålt de skubbene man får i politikken», sa ho til journalisten – men på gjerstadmål. Ho hadde då vore vararepresentant til Stortinget sidan 1945 og visste kva ho tala om. Magnhild Hagelia kom sidan til å bli ein markant politikar i norsk etterkrigstid. I nærmare 16 år satt ho på Stortinget for Arbeiderpartiet. I 1962 førde ho presidentklubba i Lagtinget, som den første kvinna i den norske nasjonalforsamlinga nokosinne. I tillegg var ho den første kvinnelege stortingsrepresentanten frå Agder då ho kom på Stortinget i 1950.

«Et barnebarn på 46» Magnhild Hagelia (1904–1996) frå Gjerstad var den første kvinna i Noreg som førde presidentklubba i Lagtinget. I tillegg var ho den første kvinna frå Agder som møtte på Stortinget. © STORTINGSARKIVET/FINNE, 1954

1

Artikkelen i Morgenposten presenterte Magnhild Hagelia som «et barnebarn på 46». Då ho blei vald til Stortinget i 1949, nemnde ho ofte bestefaren, gamle Jakob Pedersen heime i Hagelia. Det var ikkje utan grunn. Ho kjende seg heile livet sterkt knytt til familien og heim-

Forfattar og lokalhistorikar Andreas Vevstad døydde 10. oktober 2007. Denne artikkelen er såleis ein omarbeidd versjon av eit tidlegare manuskript.

163


Magnhild Hagelia vaks opp under små kår på bruket Hagelia i Gjerstad. Denne erfaringa kom til nytte under arbeidet med å betre kvardagen til folk flest. Frå venstre: Aase J. Hagelia, Jakob og Magnhild (d.e) Hagelia, Mina og Peder J. Hagelia, Knut Stiansen Maurlia og Sveinom Venle. Bak sit Anna P. Gryting med den då to år gamle Magnhild Hagelia på fanget. FAMILIEFOTO FRÅ SOMMAREN 1906

staden Gjerstad. Ho flytta ut frå bygda då krigen var slutt i 1945 og fekk sitt politiske liv i andre bygder. Det er ikkje tilfeldig at Arne Vinje Gunneruds byste av Magnhild står utanfor Grimstad rådhus. Like naturleg er det at ho har fått ei minnetavle i Gjerstad kommunehus, der heile breidda i arbeidet hennar kjem fram. I tillegg er eitt av romma i Henrik Wergelands hus på Campus Gimlemoen, Universitetet i Agder, oppkalla etter henne.

Stor spennvidde Det som først og fremst slår ein, er spennvidda i arbeidet hennar og blandinga av lokale og nasjonale interesser og verv. I si mest aktive tid, frå sist i 1930-åra til ho gjekk av med pensjon i 1969, var Magnhild Hagelia omtala som ei mild og myndig kvinne, ei som visste kva ho ville, men som ikkje pressa seg fram. Som politikar var ho grundig og arbeidsam, som menneske romsleg og tolerant. Ho var ein markert person. Styrken hennar var at ho alltid våga å vere seg sjølv og alltid var gjersdøling. 164


x Magnhild Hagelia kom tidleg med i det frilynde ungdomslaget og i fråhaldsarbeidet heime i Gjerstad. Ho var tru mot sitt ungdoms hugmål heilt til det siste og slagordet «Ja til dialekt og nei til alkohol» vart sidan nytta titt og ofte. På biletet er ho saman med losja «Utsjå» i Gjerstad på 1930-talet. FOTO: A. MELAAS

Heim og slekt Hagelia er ein liten gard i Grytinggrenda ved vegen mellom Sundebru og Vegårshei. Der hadde ætta hennar budd i mange generasjonar. Det var mange gode handverkarar i familien, særleg skomakarar. Det var i det heile ein heim der husflid og heimeyrke stod høgt. Det kom til å setje sitt merke på Magnhild og. Som den eldste av åtte sysken fekk ho tidleg mange gjeremål i heimen. Ni år gamal måtte ho ut og gjete buskapen og hjelpe til heime på garden. På den måten lærde ho å kjenne dei harde arbeids- og levekåra i heimgrenda. Tidleg tok ho til å lese alt ho kom over. Ønsket hennar var å ta vidare utdanning etter folkeskulen. Men kvar skulle ho få pengane frå i dei vanskelege mellomkrigsåra? Den første tida arbeidde ho i Ytre Gjerstad Handelslag ved Sundebru. Sida heldt ho fram med butikk- og kontorarbeid til andre verdskrig braut ut. Ho fekk med seg ein vinter ved Jæren Folkehøgskule, og seinare handelsskule og revisorkurs ved Treiders Handelsskule i Oslo. Ho tok tidleg mål av seg til å bli revisor, og det blei yrket hennar etter krigen.

Aktiv i lokalsamfunnet For ein del unge gjekk vegen til politisk verksemd gjennom politiske ungdomsorganisasjonar. Slik var det ikkje i Gjerstad. Jamvel partilaget til Arbeidarpartiet var heller dårleg organisert. Det blei betre då jernbanearbeidarane kom til bygda, men det politiske livet var så som så. For Magnhild gjekk vegen gjennom det frilynde ungdomslaget 165


og idrottslaget, og ikkje minst gjennom fråhaldsarbeidet, der ho kom med i 1926. Ho var og med i amatørteateret, og etter det avisomtalane fortel, gjorde ho det godt. Når Magnhild blei spurd om den politiske bakgrunnen sin, nemnde ho alltid dette og den første læraren sin, Ulrika Andersen, som var ei aktiv kvinnesakskvinne. Magnhild var sjølv ni år gamal då kvinnene fekk røysterett og ho mintes vel den dagen (sjå Magnhild Hagelia sine eigne tankar kring dette side 174–175). Midt i 1930-åra blei Magnhild Hagelia med i organisert partiarbeid. Ho var varamann til kommunestyret i Gjerstad, og formann i Arbeidarpartiet si kvinnegruppe. På same tid fekk ho sitt første offentlege verv, styremedlem i Aust-Agder Husflidskule. Så kom krigen og braut av det heile. Arbeid i forsyningsnemnda og som revisor I krigsåra styrte Magnhild Hagelia Gjerstad Forsyningsnemnd. Ho har sjølv skrive om dette i Gjerstad Historielags årsmelding for 1990. Ho var nøye, sa folk, ja, nokre meinte ho var for nøye. Men det var ei vanskeleg oppgåva å dele lite på mange, og det var ikkje alltid dei som trong mest, som klaga mest. Ho var framfor alt rettvis og gjorde eit viktig arbeid under krigsåra. Då krigen var slutt, blei Magnhild Hagelia kommunerevisor i Fjære ved Grimstad og flytta dit. Seinare blei ho tilsett i fylkesrevisjonen, og kom dit ho helst ville. Ho budde ei tid på Rykene i Øyestad, før ho i 1956 bygde seg hus like ved Fjære kyrkje. Der fekk ho ein triveleg heim, til ho flytta inn på Berge Gård på sine eldre dagar. Då Magnhild flytta frå Gjerstad, begynte ein ny bolk i livet hennar. Utanom arbeidet i fylkesrevisjonen, blei det snart politikk på heiltid. Alt hausten 1945 blei ho varamann til Stortinget (ho møtte ein gong i 1948), og ho kom etter kvart med i ymse utval og komitear, også på riksplan. I 1949 ville nominasjonsnemnda ha henne på andreplass på Arbeidarpartiets liste, men ho bad om å bli nr. 3. Det blei ho, men så fekk Arbeidarpartiet inn 3 representantar og ho blei vald likevel. Ved neste val var ho nr. 1 på lista. I 1965 sa ho takk for seg som stortingsrepresentant. Ho ville ha nokre år i det gamle arbeidet sitt som revisor og tid til å omstille seg før ho blei pensjonist.

Plass nr. 1 på Stortinget Stortingsplass nr. 1 (Aust-Agder) gav Magnhild ei ekstra oppgåve. Som nærast til presidentplassen i Stortinget, måtte ho banke i bordet når nytt Storting kom saman og be den gamle presidenten om å leie møtet til ny president blei vald. Første gongen banka Magnhild med ein sylvkniv, men så gav ein annan Aust-Agderrepresentant, Arnt J. Mørland (KrF) henne ein gullpenn. Den nytta ho så lenge ho hadde plassen. Magnhild Hagelia fann seg fort til rette i Stortinget, og ho sette seg i respekt. Rett nok brukte ho ikkje talarstolen meir enn ho måtte, men ho tok det att i komiteane, først i Kommunalkomiteen (1950–58), seinare i Administrasjonskomiteen (1958–65). Der kjende ho seg heime, sidan ho kjende mange av sakene frå sitt eige arbeid. Ho blei visstnok spurt om å delta i Gerhardsen si tredje regjeringa som kommunal- og arbeidsministar på 1950-talet, men takka nei. Ho meinte at arbeidet i komitéane var vel så viktig, og at det var for tidleg med ein statsrådpost. 166


Magnhild Hagelia i austagderbunad i Stortinget 7. juni 1955, ved 50-årsjubiléet for unionsoppløysinga. Framme t.v. sit den svenske ambassadøren i samtale med Sigval Bergersen, som møtte på Tinget i 1905. Dei to i rada bak Magnhild er Karen Grønn-Hagen og Rolf Hellem. På austagderbenken sit elles veisjef Arne Nielsen og Bjarne Henriksen. Framme t. h. sit statsminister Einar Gerhardsen i samtale med utanriksminister Halvard Lange.

Kampsaker I 1970 hadde Gunvald Opstad i Fædrelandsvennen eit intervju med Magnhild om arbeidet på Stortinget, der ho fortalde om arbeidet med dei kvardagslege sakene. I intervjuet nemnde ho først spørsmålet om bustader for einslege. Som ugift hadde ho sjølv fått kjenne dette på kroppen. Det råka flest einslege kvinner og var dermed også ei kvinnesak. Etter Husbankens reglar hadde einslege berre rett til eitt rom. Kvifor skulle ikkje dei òg ha kjøkken? Dei var blitt offer for den familievenlege politikken som rådde. Reglane blei endra, men det tok tid. Magnhild var og innom spørsmålet om kvinnelege prestar. Det var på denne tida den første kvinnelege presten, Ingrid Bjerkås, blei ordinert, og ein stiftskapellan oppmoda til boikott av henne. For Magnhild var dette både ei trussak og ei politisk sak. Kunne Departementet godta at ein embetsmann oppmoda folk til å boikotte lovleg utnemnde kollegar? I alle andre delar av embetsverket var det jamstelling mellom menn og kvinner. Kvifor skulle det ikkje vere det for prestane og? Ho fekk god støtte av kyrkje- og undervisningsminister Helge Sivertsen, og den nemnde presten fekk ei skrape av Departementet. 167


Som ugift fekk Magnhild Hagelia sjølv merke korleis husbanken sine reglar berre gav einslege rett til eitt rom. Sjølv tok ho i fleire år til takke med ein liten hybel hos familien Gudmund Harlem i Oslo. På biletet kokar Magnhild kaffi heime på hybelen. Det hende at Magnhild passa på Gro Harlem (Brundtland), som seinare blei Noregs første kvinnelege statsminister.

Då Magnhild kom på Tinget i 1950 var gjenreisinga etter den andre verdskrigen ikkje ferdig. Mange stader blei arbeidet seinka fordi det vanta både oppmåling og regulering. Det hende at øydelegginga var så total at ein ikkje kunne sjå kor dei gamle husa hadde stått eller kor gatene hadde gått. Nå hasta det å kome vidare, og regelverket måtte tilpassast dette. Også her var Magnhild oppteken av ansvaret og pliktene til kommunane. Ei anna viktig sak var attføring av folk til arbeidslivet. «Eg var ikkje klar over kor viktig dette var for mange som hadde vore ute for sjukdom eller ulukke», sa Magnhild, som var ordførar i denne saka. Ho nemnde særleg det førearbeidet Gudmund Harlem hadde utførd. I slike saker var det arbeidet i komiteane som gav resultat, ikkje innlegga på talarstolen. I 1956 leia ho eit utval som arbeidde med å få «ikkje heilt unge kvinner inn i arbeidslivet». Spennvidda hos Magnhild Hagelia var stor.

Bondeparagrafen

Den saka som ho truleg blei mest kjent for, er opphevinga av bondeparagrafen i 1952. FOTO UTLÅNT AV GJERSTAD HISTORIELAG Denne paragrafen (§ 57 i Grunnlova) var i si tid teke med for å sikre at bygdene fekk dei representantane dei skulle i Stortinget – to tredjepartar. Byane måtte nøye seg med den siste tredjeparten. Om dette ein gong hadde vore rettferdig, så hadde dei demografiske tilhøva endra seg. Mange av byane hadde nå altfor få representantar i Stortinget, særleg Oslo og Bergen. Det var blitt gjort mange forsøk på å få endra dette, utan at det lukkast. Den 26. november 1952 såg det ut til å bli ei endring, men ingenting var avgjort før røystinga var over. Arbeidarpartiet og Bondepartiet syntest å stå samla, kvar på si side. Dei andre partia var delte, så resultatet var uvisst. Sidan det gjaldt eit grunnlovsspørsmål, måtte det to tredjedels fleirtal til. Resultatet blei 101 ja-røyster og 47 nei-røyster. Magnhild Hagelia var den einaste frå Arbeidarpartiet som røysta mot ei endring. Det kunne ha velta heile saka. Arbeiderbladet fortalde om det som hende: «I går burde vi hatt fjernsyn i Norge. Hele folket skulle fått anledning til å se Stortinget i det historiske øyeblikk da bondeparagrafen falt. Tilskuerne ville ha merket den åndeløse stillheten før presidenten foretok navneopprop... De ville kanskje ha sett at enkelte av folkets kårne inntil aller siste øyeblikk var i tvil om de skulle si ja eller nei da presidenten roper deres navn. Men de ville også hørt Moseids (Vest-Agder) rungende nei. De ville sett et overfylt galleri, og en 168


presselosje fylt til trengsel. De ville følt spenningen og nervøsiteten. De ville hørt presidenten erklære at 101 hadde stemt ja og 47 nei...» «Lav pris på Grunnlovsparagrafer», var Nationens kommentar til resultatet. «Endelig», skreiv Dagbladet, og tenkte særleg på talet på tingmenn frå Oslo. Kva meinte Magnhild med å røyste i mot? Var det ein demonstrasjon? Nei, ho meinte at ho såg framover på sin måte. Ho såg nemleg spørsmålet i samband med stillinga til fylkeskommunane. Dersom dei skulle løyse oppgåvene sine, ville det vere uråd for kommunane å stå åleine. By og land måtte gå saman, ikkje stå kvar for seg. Skulle by- og heradskommunane gå saman, måtte Bondeparagrafen i alle høve bort, og Magnhild såg ingen grunn til å røre ved han før den tid. «Det var ikkje bonderomantikk som fekk meg til å stemme mot», skreiv ho i eit brev til ein student i 1967. «For meg var ånda i Grunnlova heilag, og dei einskilde paragrafane er uttrykk for denne ånda. Men det me er glade i må me halde reint og friskt. Me ville vere ille tent med ei lov som var blitt avlegs».

Den 9. februar 1962 blei Magnhild Hagelia historisk. Som varapresident i Lagtinget blei ho den første kvinna som leia eit møte i nasjonalforsamlinga. Det var på grunn av Magnhild at Stortinget måtte erstatte «Herr president» med dagens meir kjønnsnøytrale «Vyrde president» eller «Ærede president». FOTO UTLÅNT AV HALLVARD HAGELIA, KRISTIANSAND

Visepresident i Lagtinget Den 9. oktober 1961 var ein merkedag i Stortinget. Då blei Magnhild Hagelia vald til visepresident i Lagtinget, og blei den første kvinna som kunne føre klubba i den norske nasjonalforsamlinga. Valet var ikkje uventa. Ho hadde vore sekretær i presidentskapet i fleire år og kjende former og reglar. Fire månader seinare, 9. februar 1962, slo ho klubba i pulten for første gong og erklærte møtet for sett. Etter dette fekk ho tilnamnet «Magnhild med klubba». Nå måtte Stortinget erstatte formuleringa «Herr president» med det meir kjønnsnøytrale «Vyrde president» eller «Ærede president». Hendinga var historisk. Om denne merkedagen fortel Arbeiderbladet at då medlemene av Lagtinget var på plass, tok stortingsbetjent Leif Hoff Halvorsen ordet og vende seg mot Magnhild: «Ærede president. Det grunnlovsmessige antall er til stede!» Både sal og galleri var fullsett, og fjernsynet hadde for ein gongs skuld fått lov til å gjere opptak under møtet. Her gjaldt det å sikre seg arkivopptak for ettertida. Arbeiderbladet skriv: «Mens filmkameraene surret, skred Magnhild Hagelia opp på presidentplassen, smelte klubba i bordet like myndig som da hun dirigerte Arbeiderpartiets siste landsmøte, og erklærte møtet for satt». Deretter las ho opp eit brev frå Stortingets Presidentskap om korleis ein 169


skulle tiltale ein kvinneleg president. Løysinga blei altså «vyrde president», ikkje «frøken» eller «fru», som først var på tale. Etter dette tok høgrerepresentanten Bjarne Støtvig ordet og gratulerte presidenten. – «Det er ikke noe mindre enn en historisk begivenhet det vi opplever i dag», sa han. «At det ble i Lagtinget denne begivenheten fant sted, er vi ikke lite stolte av. Det er også med glede og stolthet jeg får tale til den nye presidenten for første gang», sa Støtvig med helsing frå representantane. Etterpå fekk Magnhild blomar av Karen Grøn-Hagen (Sp) og ei formannsklubbe av elfenbein av dei andre kvinnelege stortingsrepresentantane.

Stor merksemd Den nyvalde kvinnelege presidenten var godt avisstoff, både i Noreg og i utlandet. I Dagbladet spanderte Plut – Arne Hestenes – ei heilside på henne, med teikning av Gøsta Hamarlund: Magnhild med klubba. Om det i det ytre ser respektlaust ut, merker me at han fekk stor vørnad for henne. Han presenterte henne slik: «Som et stykke tungsindig Norgeshistorie sitter Magnhild Hagelia traust i stolen Nyhenda om den kvinnelege presidenten var godt avisstoff foran oss og drikker Schwep- både i Noreg og i utlandet. Her er eit oppslag med Magnpes tonic til mixed grill. Hen- hild på framsida i «Athens Daily Post» 18. februar 1962. FOTO: JØRGEN DALAKER, GJERSTAD KOMMUNE nes vesen har en steinalderasketisk myndighet over seg, en satt ro av majestetisk urørthet i den sunne tunge kroppen med de kraftige lemmer – hennes klare ansikt med håret forsakende vannkjemmet stramt bakover til en knipsk knute i nakken, er svakt løftet som i lengtende undring: Hvor bliver Ormen Lange? Ja hvor – hun er da ganske riktig ugift.» Og vidare: Ho rekner ikkje med å slå klubba i bordet så mange gonger. Til det er møta for få og korte, og så er det bare 38 medlemer i Lagtinget. – «Men når det først skjer, er det all grunn til å mistenke at det vil slå revner i presidentpulten, for Magnhild har never som lett smuldrer ens smule fingrer i et godslig håndtrykk. Hun er født og oppvokst på et småbruk i Gjerstad, rett opp for Risør, hun er kraftig og hardfør og har utvilsomt et sikkert grep på mange ting. Og skulle klubba svikte, vil stemmen bære langt – den er som en mild naturkatastrofe med telemarkske r’er som singlende steinsprut under et tordenvær av dystre vokaler. Bare en enkelt gang får den en poetisk varme, et streif av hengivenhet – og det er når Magnhild får anledning til uhemmet uttale av administrative ord. Ikke siden vi opplevde Elisabeth Bergner 170


lese Schnitzlers «Fraulein Else» har en kvinne fengslet oss med så meget fonetisk morskjærlighet lagt ned i et enkelt ord, som når Magnhild Hagelia med varme øyne bak brilleglassene nyter fram «kommunallovgivning».

Kvinner i politikken? Kvinner i politikken? Her var det tydeleg at Plut likte svaret: «Det er selvsagt feil når det hevdes at kvinner ikke har noen forståelse for politikken, – innen samfunnslivet finnes det flere sektorer som de har atskillig bedre rede på enn menn. Men jeg mener vi burde få kvinnene sterkere inn i de politiske organisasjonene, – partiene burde aktivisere sine kvinner mer, slik at kvinnene i grunnorganisasjonene virkelig kunne framstå som representanter for sitt parti, og ikke bare for sitt kjønn. Kvinnene må også lære å se en sak ut fra et politisk standpunkt, og ikke bare som kvinner». Dette siste blei etter kvart ei hovudsak for Magnhild Hagelia. Ho gjekk aktivt inn for å få kvinnene med i all slags politisk verksemd, ikkje berre i tradisjonelle kvinneområde som skulestyre og sosialutval. I eit møte i Aust-Agder Arbeiderparti på 1970-talet gjekk ho ut mot aktivistane i kvinnefronten, og fekk straks svar frå Bygruppa. Kvinnefronten i Kristiansand meinte ho var illojal og ville samle all kvinnepolitikk i Arbeidarpartiet. Ho svara kort: «La meg med ein gong svare, at eg ikkje meinte at Ap har einerett til all kvinnesak. Det trengs «kvinnesak» i alle parti. Etter mitt syn er kvinnene alt for lite med i politisk arbeid. Difor ønskjer eg fleire kvinner aktivt inn i alle parti. Ikkje for at dei i tide og utide skal bråke med kvinnesak. Nei, dei skal vere med i politisk arbeid, sette seg inn i saker som skal opp til avgjerd i stat og kommune, vere med på å diskutere sakene og gjere sitt syn gjeldande. Dei skal sette sitt preg på sakene. Dei skal vere «salt» i kvar sine parti». Magnhild Hagelia fekk ikkje overraskande AustAgder fylkes likestillingspris i 1990.

Vel kvinner! I 1965 representerte Magnhild norske stortingskvinner ved 50-årsjubiléet for kvinneleg røysterett i Danmark. Det var eit stort festmøte i Folketinget, og ho fekk i oppgåve å helse frå alle nordiske kvinner. Det kan vere ein av dei få gongene ho nytta bokmål, – i alle fall i manuskriptet. Eitt av hovudpoenga i den to minutt lange talen var mellom anna dette: «Kvinnene i Norden gjør nå god bruk av stemmeretten, men de nytter den fortrinnsvis til å velge menn. I vår tid blir stadig flere og flere oppgaver løst av samfunnet. Altså: En stor del av vårt livsmønster blir bestemt av samfunnet. Og en stor del av Magnhild Hagelia i samtale med forfattar inntektene våre – også kvinnenes – blir dis- Tarjei Vesaas i Oslo Rådhus under 50-årsponert over de offentlige budsjetter. Men markeringa for kvinneleg røysterett i 1963. kvinnene overlater til mennene å bestemme FOTO UTLÅNT AV GJERSTAD KOMMUNE 171


om dette. La oss huske at kvinnene ikke bare fikk stemmerett. De fikk også valgbarhet. Vårt ønske for framtiden må være at også denne rett – valgbarheten – blir bedre nyttet, ikkje for kvinnenes egen skyld, men fordi det ville være til gavn for hele samfunnet».

Gjerstaddialekten Om ho nytta bokmålet her, heldt ho fast på gjerstadmålet i alle samlingar. Ho var inne på dette i eit avisintervju på 75-årsdagen: «Gjerstaddialekten har jeg ikke hatt noen grunn til å forandre på, for uansett hvor jeg kom på mine mange reiser rundt i landet, stod jeg aldri opprådd. Jeg ble alltid forstått. En gang i Nordisk Råd (ho var den første kvinna i det norske sendelaget til Nordisk Råd) måtte jeg fungere som tolk mellom svensk/finsktalende og svensker på den ene siden og dansker på den andre. Svenskene forstår ikke danskene, men min dialekt hadde de ikke vanskelig for å ta. Den minner mye om telemarksdialekten og har sin rot i det fellesgermanske språk. En gang som utsending til Nordisk Råd besøkte jeg Gotland hvor vi ble vist rundt av en lokal kunstner og han brukte diftonger i sin dialekt. Det viser vel at svenskene har brukt diftonger som gjerstaddialekten er så rik på, men som nå er borte i den vanlige svenske språkbruken». Ein annan stad fortel Magnhild om ein gong ho fekk ros for målet sitt i ein Stavangerbutikk. «De har en ualmindelig fin dialekt. Hvor er De fra?» spurde butikkdama. Magnhild fortalde at ho kom frå Gjerstad i Aust-Agder, og la til i ein seinare kommentar: «Eg var både glad og stolt over slik ros. Og slik ros kan eg ta i mot utan blygsel, for det er ikkje meg som har skapt gjerstaddialekten. Det er nok heller den som har skapt meg.» Det var ikkje utan grunn ho blei heidersmedlem i Aust-Agder Mållag.

Aktiv til det siste Magnhild Hagelia visste kva ho gjorde då ho sa frå seg attval til Stortinget i 1965, 61 år gamal. Ho ville tilbake til arbeidet sitt, og ho hadde mykje å gjere på andre område. Ho var framleis aktiv i politikken, og ho blei mykje nytta som kåsør, føredragshaldar og festtalar – om mange emne. Gjerstad Historielag fekk overta arkivet hennar, og der var det om lag 150 ulike manuskript, talar og innlegg under ulike høve. Ho var òg interessert i ættegransking og i bygdesoge, særleg det som gjaldt heimegrenda hennar. Difor gav Gjerstad Historielag henne i oppdrag å skrive eit hefte av gards- og ættesoga, om Grytinggrenda. Heftet kom ut i 1981 og er blitt eit minnesmerke over folket i heimegrenda hennar. Ho nytta dei skriftlege kjeldene som var tilgjengelege, men ho fekk òg med seg mykje av den soga som levde i Magnhild Hagelia blei utnemnd til folkeminnet. Ho kunne rett som det var vise til at Riddar av 1. klasse av Den kgl. St. Olavs Orden, 1976. bestefar eller bestemor hadde fortald det eine eller FOTO: JØRGEN DALAKER, GJERSTAD KOMMUNE det andre. Slikt gav soga liv. 172


Det er ikkje råd å kome inn på alt det Magnhild Hagelia var med på. Faktaboksen på side 176–177 fortel ein del. Ho var mellom anna formann i eit utval som skulle greie ut spørsmålet om pleieheimar i Aust-Agder, og seinare i byggjekomiteen for ny sjukeheim i Grimstad. Då planarbeidet var ferdig, overlet ho plassen som formann til stadslegen, men heldt fram som nestformann og sekretær. Då bygget var reist, blei Magnhild Hagelia utnemnd til riddar av 1. klasse av St. Olavs Orden. På 90-årsdagen hennar i 1994 avduka stortingspresident Kirsten Kolle Grøndahl ei byste av Magnhild, laga av Arne Vinje Gunnerud, utanfor rådhuset i Grimstad. Magnhilds «ideologi har vært det enkle, men akk, så vanskelige, å slutte opp om ting som gavner de fleste», sa presidenten.

Ringen slutta Magnhild Hagelia døydde 92 år gamal på Grimstad Sjukeheim 4. juli 1996 og blei gravlagt frå Fjære kyrkje 11. juli. Brorsonen, pastor og nåverande professor Hallvard Hagelia, heldt minnetalen. Båra blei ført til Gjerstad kyrkjegard og sett ned i familiegrava. Hallvard viste til at ho i mange år hadde vore med i Kristne Arbeideres Forbund og var ein av veteranane der. Han slutta talen slik: «Hun var ikke av dem som bar sin fromhet utenpå. Men det var mer av den i hennes indre enn det var naturlig for henne å vise utad. Og det forsterket seg med årene, helt til det aller siste av hennes lange liv. Så er ringen sluttet. Omveien er vandret. I dag vender tante Magnhild hjem til Gjerstad for siste gang, slik at hennes jordiske levninger kan legges ved siden av hennes nærmeste familie fra Hagelia. Selv om hun ikke hadde etterkommere, føler vi nieser og nevøer oss som det, og vi må nok venne oss til den tanke at tante Magnhild ikke lenger er i blant oss. Hun var en ruvende personlighet i familien».

Epilog Magnhild Hagelia vaks opp i ei tid der kvinner ennå ikkje hadde fått nokon sentral plass i norsk politikk. Då ho som første kvinne frå Agder fekk stortingsplass etter krigen, var det ein milepel for landsdelen. Ho synte at kvinner kunne få plass i nasjonalforsamlinga om dei meistra det politiske handverket, og ho bana veg for dei som kom etter henne. Magnhild Hagelia blei endåtil landskjend då ho som første kvinne blei vald til visepresident i Lagtinget i 1961 og svinga stortingsklubba året etter. Heile livet gjennom var ho oppteken av kvinna si rolle i samfunnet. Ho meinte det var viktig med jamstelling mellom kjønna, fordi det best ville tene heile samfunnet. Difor var det om å gjere å betre levekåra til kvinner, både gjennom utdanning, rett til eigen bustad og lik løn for likt arbeid. Det var berre mogleg om kvinner hadde tilgong til alle samfunnsposisjonar. Ho var såleis svært positiv då Ingrid Bjerkås blei ordinert som første kvinnelege prest i Noreg i 1961 og då Aust-Agder fekk sin første kvinnelege fylkesmann i 1974. Sett i ettertid er det liten tvil om at Magnhild Hagelia frå Gjerstad er ein av dei mest markante politikarane i norsk etterkrigstid. Når Agder si politiske historie ein gong skal skrivast, så fortener ho ein plass i toppsjiktet av politikarar som landsdelen har sendt til den norske nasjonalforsamlinga. 173


Magnhild Hagelia; – Eigne tankar ved ein 70-års dag (1974) Har eg verkeleg livd i 70 år? Kan så mange år gå så fort? Det tykkes ikkje vere lenge sidan eg var barn. Eg må rektig sette meg ned og tenke etter. Det må vere ein reknefeil ein stad. Og tanken går heilt tilbars til barndomens dagar. Eg minnest mennesker eg har møtt – ting som har hendt og korleis tilhøva har forandra seg i Norge og verda dei åra eg kan minnes. Å jau, eg må nok ha livd i 70 år. Eg kunne heller tru det var 170 år når eg ser omskifte eg har opplevd. Eg byrja på skulen i 1910. Då var det småskule på Gryting, i ei stove hjå bestefar. Året etter blei denne skulen lagt ned, og me gjekk til gamleskulen på Sunde. Så blei det bygd ein ny skule ved Sundebru. Då blei Fone óg lagd til Sunde skule, og det blei fire klasser. Der gjekk eg resten av skuletida mi. Nå er det bygd ein ny og rektig fin skule på Sunde – og ungdomsskule. Det var ikkje rare skulehusa me hadde, målt mot dagens krav, likevel minnes eg skuledagane med glede. Og både Haugen og Ulla var gilde og flinke lærarar og eg tykte me lærte mykje. Men du veit – det hadde vore gildt å vore ung i dag og hatt så lett for å få skulegang. Eg minnes ennå klårt ein lærdom frå fyrste skuleåret. Lærarinna fortalde om ei samtale ho hadde hatt med ein franskmann. Han sa: «Norge er eit fattigt land». «Ja», hadde ho svara, «men Norge er eit vakkert land». Eg var ikkje så heilt samd i at Norge var eit fattigt land. Men det var nok rett. Me måtte sende ein stor del av ungdommen til Amerika. Det var ikkje arbeid og livberging for dei her heime. Nå høyrer Norge med til dei rike landa i verden. Og det har me gjort eit sneis år før dei fann olje utanfor norskekysten. Å jau, eg er nok gamal når eg har livd med i heile utviklinga frå Norge var eit fattigt land og til det er blitt millom dei rike. Eg minnes godt året 1914. Det var 100-års jubileum for grunnlova i mai – og det var utbrotet av fyrste verdenskrig i august. Me fekk fred i 1918. Det året vart eg konfirmert. Ungdomstida fall i millomkrigsåra. Så var det ny verdenskrig i fem år. Og så etterkrigstida med oppbygging og utbygging så sterk at ingen vilde ha trudd det var mogelegt. Det vil føre for langt å gå i detalj om dette – endå det kunne vere freistande. Eg vil heller fortelje om eit minne frå 16. mai 1914. Pappa kom heim med nokre overhendig fine lommetørkle til oss borna. Midt på eine sida var bilete av Nidarosdomen og på andre sida Eidsvoldsbygningen. Og i hjørna på lommetørklea var det bilete av Kristian Fredrik, Magnus Falsen, Christie og ein til som eg ikkje minnes. Me borna tykte dette var gilde ting. Men då besta fekk sjå dei, sa ho: «Nei, ungar, dykk kan ikkje bruke desse til lommetørkle. Det går ikkje an å snyte seg i Nidaros Domkyrkje og Eidsvoldsbygningen». Nei. Det skøna me og. Slikt gjekk ikkje an. Det blei sett stenger på lommetørklea og småungane som ikkje kunne vere med til kyrkja, bruka dei til flagg. Dei gjekk i tog frå Hagelia til Blimyr og heim igjen. Så fekk dei søsterkake, kakao og var vel nøgde. Dette med lommetørkle må ha gjort sterkt inntrykk på meg. Det har forma innstillinga mi til bruken av nasjonale 174


symbol. Dei skal haldast i akt og ære og ikkje brukast i utide og utan tanke. Eg minnest då kvinnene fekk stemmerett. Det var i 1913. Då var eg ni år. Det hadde vel gått meg hus forbi om det ikkje hadde vore for lærarinna på Sunde, Ulrikka Andersen (heile Gjerstads Ulla). Ho var ofte heime i Hagelia, og ho var levande interessert i kvinnenes stemmerett, og prata mykje om det. Difor minnest eg det som ei stor hending. Men på det feltet har utviklinga gått utruleg smått. Det har vore seigt å få kvinner inn i kommunestyre, Storting og styringsverk. Men etter kvart har me då fått kvinner både som ordførarar, statsråder og presidentar i Lagtinget. Det kjem seg. Kvinnelege professorar har me hatt sidan før krigen. Men det er først i dei seinare år me har fått kvinnelege prestar og kvinner som domarar i Høgsterett. Ennå har inga kvinne blitt utnemnd til fylkesmann. Men nå er høvet der til å nå denne milepælen. Aust-Agder fylkesmannsembete er ledig frå oktober, og der er ein kvinneleg søkar som er vel kvalifisert for stillinga. Det er Ebba Lodden. Ho er så velkjent i Aust-Agder at det er ikkje turvande å rekne opp hennar viten og virke. Eg kan bare kort nemne hennar lange erfaring i offentleg styre og stell. Og ho har store administrative evner. Og menneskekunnskap. Det er ting som ein fylkesmann treng. Og ho kjenner fylket. Tida er inne til å få ei kvinne som fylkesmann. La Aust-Agder bli først.*

Magnhild Hagelia på heimtraktene på sine eldre dagar. Her held ho eit eksemplar av dei skia som faren eller farbroren laga. Farbroren Knut Hagelia dreiv ein skifabrikk i Risør på 1920-talet. FOTO: ANDREAS VEVSTAD.

*Magnhild Hagelia fekk ønsket sitt oppfylt. Ebba Lodden blei Noregs første kvinnelege fylkesmann i 1974 og sat som fylkesmann for Aust-Agder i tida 1974–83. Sjå side 213.

175


Magnhild Hagelia Fødd på Hagelia i Gjerstad 6. mai 1904, død i Grimstad 4. juli 1996. Foreldre: Gardbrukar Peder Jakobsen Hagelia (1874–1941) og Karen Tomine Pedersdotter Gryting (1881–1956) Utdanning Folkeskulen 1910–1917 Jæren Folkehøgskole 1924–1925 Otto Treiders Handelsskole 1933–1934 Revisorkurs 1933–1934 Holt Landbruksskule, landsbruksbokføring 1938–1939 Yrke Ekspeditrise ved Ytre Gjerstad Handelslag 1920–1924 Kontorist ved Arendals Eggsentral 1925–1927 Butikkfullmektig Svend Th. Kveims EFT 1928–1933 Avisarbeid 1935 Gjerstad Forsyningsnemnd 1939–1945 Kommunerevisor Fjære 1945–1947 Assistent Aust-Agder fylkesrevisjon 1948–1953 Fullmektig Aust-Agder fylkesrevisjon 1953–1969 Offentlege verv Medlem Styret i Kommuneforbundets lokalavdeling Arendal og omegn 1928–1929 Medlem Styret i IOGT distriktsavdeling i Aust-Agder (i 1930-åra) Formann Gjerstad frilynde ungdomslag (i 1930-åra) Medlem Styret for Aust-Agder husflidsskole 1938–1950 Varamedlem Gjerstad kommunestyre 1937–1940 Formann Gjerstad Arbeiderpartis kvinnegruppe 1937–1940 Formann Aust-Agder Arbeiderpartis kvinneutvalg 1945–1948 Medlem Fjære kommunestyre 1945–1947 Medlem Øyestad kommunestyre 1955–1959 Medlem Fjære formannskap 1967–1970 Medlem Grimstad bystyre 1971–1972 Vararepresentant for Det norske Arbeiderpartiet 1945–1949 Stortingsrepresentant for Det norske Arbeiderpartiet 1949–1965 Sekretær/visesekretær Stortingets presidentskap 1953–1961 Visepresident i Lagtinget 1961–1965 Medlem Skattelovutvalget 1947–1956 Medlem Yrkesskolenemnda, Aust-Agder 1947–1952 Medlem Husstellutvalget, Aust-Agder 1947–1957 Medlem Samskattkomiteen 1948–1954 Medlem av Stortingets Kommunalkomite 1950–1958 Medlem av Stortingets Administrasjonskomite 1958–1965 Medlem av Stortingets Valkomite 1954–1965 176


Medlem og varamedlem av Nordisk Råd 1954–1957, 1958–1960 og 1962–1965 Formann i utvalet «de ikke helt unge kvinners adgang til arbeidslivet» 1955–1956 Medlem av komiteen til å vurdere språksituasjonen 1964–1966 Medlem Likelønnskomiteen 1954–1958 Medlem Komiteen for nordisk lovsamarbeid 1954 Medlem Arvelovkomiteen 1954 Medlem Aldersgrenserådet 1956–1967 Medlem Statens husmorferieutvalg 1957–1963 Medlem Ankenemnda for yrkesskadetrygd 1960–1967 Medlem Rådet for Distriktenes utbyggingsfond 1961–1973 Formann Kvinners frivillige beredskap (KFB) 1962–1965 Medlem Rådet for Statens Landbruksbank 1965–1973 Representantskapet i Fondet for hjelp til underutvikla land Rådet for Statens Landbruksbank 1965–1973 Rikstrygdeverkets styre 1965–1966 Formann for stemmerettsjubileet 1963 (50 år med kvinneleg stemmerett) Formann i «Det fylkeskommunale rådgivende utvalg for utredning av spørsmålet om Aust-Agder fylkes pleiehjemsproblemer» 1967–1968 Medlem Styret for Aust-Agder Museum 1962–1967 Medlem Styret for Eg sykehus 1968–1975 Medlem Rikstrygdeverkets styre 1965–1966, varamedlem 1967–1971 Formann Plankomiteen for bygging av sykehjem, Aust-Agder 1967–1968 Formann Plankomiteen for bygging av sykehjem, Grimstad distrikt 1970-71 Medlem plan- og byggkomiteen for Aust-Agder hjelpepleieskole 1972 Medlem Fjære og Grimstad Friluftsnemnd 1968–1971 Representant i Fjære Menighetsråd 1968–1970 Bøker og artiklar Magnhild Hagelia: «Gjerstad Branntrygdelag i 100 år», 1969. Magnhild Hagelia: «Gjerstad Bygdesoga», bind VII, Gjerstad Historielag 1981. Magnhild Hagelia: «Arbeidar-rørsla i Gjerstad. Gjerstad Arbeiderparti 1921–1986», Gjerstad 1986. Magnhild Hagelia: «Stammar ætta på Ytre Haugen i Gjerstad frå Harald Hårfagre?» i Aust-Agder-arv 1987-88, Arendal 1988. Magnhild Hagelia: «Gjerstad forsyningsnemnd 1940–1945» i Årsmelding for Gjerstad, Gjerstad 1990. Magnhild Hagelia: «Dyrking og tilvirking av lin i gamle dager», u.å. Medaljar og utmerkingar Riddar av 1. klasse av Den kgl. St. Olavs Orden, 1976 Æresmedlem i Det norske Arbeiderpartiet Heidersmedlem i Aust-Agder Mållag Æresmedlem i Gjerstad Historielag, 1994 Dialektprisen, Vest-Agder Mållag, 1986 Byste (bronse) av Arne Vinje Gunnerud utanfor Grimstad rådhus, 1994 Utstillingsmonter i Gjerstad kommunehus, 1996 Lokale oppkalla etter henne på Campus Gimlemoen, Universitetet i Agder 177


Kjelder Gjerstad Historielag: «Før i tida…», Gjerstad Historielag, Årbok 2009. Gjerstad kommune: Ymse arkiv og biletmateriale etter Magnhild Hagelia. Hagelia, Hallvard: «Magnhild Hagelia. Et portrett i anledning 100-års jubiléet for kvinners stemmerett», 2013. Hagelia, Magnhild: «Gjerstad Bygdesoga», bind VII, Gjerstad Historielag, 1981. Hanisch, Thor Einar Hanisch (red.): «Agder Akademi Årbok 2002, Kristiansand: Høyskoleforlaget», 2003. Nordby, Trond (red.): «Storting og regjering. Biografier, institusjoner og rekruttering», bind I-II, Oslo: Kunnskapsforlaget, 1985. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD): «Magnhild Hagelia», Bergen, 2013. Smeland, Ingar: «Magnhild Hagelia» i Norsk biografisk leksikon, bind III, Oslo: Kunnskapsforlaget, 2001. Stortingsarkivet: «Magnhild Hagelia», Oslo 2013. Vevstad, Andreas: «Kvardagssmil og alvor i Gjerstad 1940-1945», Gjerstad kommune 1995. Avisene Aftenposten, Agderposten, Fædrelandsvennen, VG, Morgenposten og Arbeiderbladet.


Runesteinen Rannveig reiste Av Frans-Arne Stylegar

På det værharde Listalandet, helt ute ved det berømte fyret på Gunnarshaug, har Åna sitt utløp. Åna er bekken som drenerer det tidligere så store Slevdalsvannet, og på sin vei til havet passerer den flere av gårdene i Vestbygda, deriblant Skollevoll. Frem til 1865 lå en runestein fra vikingtiden som klopp (liten gangbro) over Åna nettopp her på Skollevoll. Innskriften på Skollevollsteinen skiller seg fra de andre sørlandske runeinnskriftene, ettersom det er en kvinne, Rannveig, som har vært runeristerens oppdragsgiver. Åna var en flombekk før senkningen av Slevdalsvannet begynte for alvor i 1850, så det kunne saktens være behov for en klopp her. Runesteinen gjorde tjeneste som klopp så tidlig som i 1639, da biskop Wegner i Stavanger sendte opplysninger om en del runeinnskrifter i stiftet til den lærde Ole Worm i København. Worm må ha fått opplysninger om steinen tidligere også, for alt i 1638 skriver han nemlig om en runestein som finnes «i nærheten av Borhaug havn». Siden 1865 har Skollevollsteinen vært i Oldsaksamlingen i Oslo. Sommeren 1865 ble steinen satt opp i Universitetshagen i Kristiania – på hedersplassen ved siden av Tunesteinen. I dag er Skollevollsteinen forsvarlig oppbevart innendørs. Innskriften finnes på den ene bredsiden av den noe over 2 meter høye og ca. 1 m brede steinen, og underlig nok på den minst jevne siden. Innskriften er

Skollevollsteinen i Oldsaksamlingen i Oslo.

179


fordelt på to linjer nedenfra og opp, med begynnelsen i linjen til venstre. Runene er dypt innhogde og fremdeles tydelige; tegnene er 10–12 cm høye. I moderne oversettelse lyder innskriften: «Rannveig reiste stein etter Ogmund Hreppesson, sin mann. Skog hugg (runene)» Innskriften dateres til omkring år 1000, altså i sen vikingtid. Både Skógr og Hreppir er kjent som personnavn i middelalderen. Begge var da i bruk på Østlandet. Navnet Hreppir sees i all hovedsak ikke ut til å ha vært i bruk vest for Grenland, og omtrent samme utbredelse har navnet Skógr, som også forekommer i Danmark. Kanskje betyr det at vi har å gjøre med personer med østnorsk bakgrunn?

Sjelden fugl Skollevollsteinen er en enslig svale i den vestlige delen av Agder. De øvrige runesteinene som finnes i området, er vesentlig eldre, nemlig fra folkevandringstiden (350–550 e.Kr.). Men i grensetraktene mellom Vest-Agder og Aust-Agder, altså atskillig lenger øst enn Lista, finnes imidlertid en gruppe runesteiner fra mer eller mindre samme tid som Skollevollsteinen – nemlig steinene fra Søgne, Oddernes, Ryen (Tveit), Galteland (Evje) og Bygland. Men mens alle disse er risset på oppdrag av menn og til minne om Skollevollsteinen, slik den er gjengitt i Ole Worms menn, er det altså en kvinne – Moumenta Danica (1643). Rannveig – som trer i oppdragsgiverens sted på Skollevollsteinen. Det bidrar til å gjøre den allerede sjeldne steinen til et enda større klenodium. Hva var det som var så spesielt med Rannveig? Først skylder vi å gjøre oppmerksom på at dette ikke er noe enestående tilfelle, bare sjeldent. For å anskueliggjøre: I Danmark finnes det noe over 220 runesteiner fra vikingtiden, men bare 23 av dem er reist av en kvinne, mens 11 er reist til minne om en kvinne. 180


Suverent flest runesteiner har Sverige, med omkring 2500, men ikke flere enn 20 av disse er reist til minne om en kvinne. Vanligere er dette heller ikke i Norge, selv om det finnes enkelte eksempler. På Alstadsteinen fra Toten forteller innskriften at en viss Jorunn reiste steinen etter sin mann – og det er altså en direkte parallell til situasjonen på Skollevoll. Den noe yngre Dynnasteinen fra Hadeland har en innskrift som lyder som følger: «Gunnvor gjorde bro, Trydriks datter, etter Astrid, sin datter. Hun var hendigste møy på Hadeland». Man må deretter stille spørsmålet om hvorfor runesteiner i det hele tatt ble reist? Selv om vi har en del steiner fra folkevandringstiden – så som Hogganviksteinen – så er det slutten av vikingtiden og den første fasen av kristen middelalder som er runereisingstiden fremfor noen. Skollevollsteinen ligger slik sett «i hovedfeltet». Er det så noen innlysende grunn til at man gjenopptok den gamle skikken med å reise slike monumenter nettopp omkring år tusen, i overgangstiden mellom hedendom og kristendom? Trolig har det sammenheng med at man ikke lenger bygger gravhauger over sine døde, og at runesteinene fyller noe av den samme funksjonen som gravhaugene hadde tidligere. Mange forskere gjetter på at det er gravhaugens rolle som et synlig tegn på eiendomsrett og arv til jord som overtas av runesteinene. Det kan være én forklaring på at kvinner bare unntaksvis opptrer på runesteinene. For i de nordiske landskapslovene har menn rangen fremfor kvinner, enda om arvereglene følger slektskap gjennom både kvinne og mann. Det gjelder ikke minst arveretten til jord. Den vestnorske Gulatingsloven sier f. eks. at avdødes datter og sønnesønn skal dele arven likt dersom det ikke finnes noen sønn og avdødes far er død. Sønnesønnen arver imidlertid odelsjorden, mens datteren får løsøren. Ektefellers arverett forekommer ikke i det hele tatt i landskapslovene, så Rannveig kan ikke ha vært Ogmund Hreppessons arving. Men i spesielle tilfeller kunne mannlige slektninger på mors side arve hennes barn, og hun kunne selv arve sin sønn dersom verken sønnens far, sønn, datter, sønnesønn, bror eller halvbror stod i veien. Det kan derfor kanskje ha vært slik at Rannveig og Ogmund hadde én eller flere sønner, og at hun hadde rett til arv etter ham/dem dersom de skulle dø før henne. Hennes stilling som den dødes kone ville derfor ikke være uten arvemessig betydning.

Ommundsrøysene Innskriften viser at Skollevollsteinen en gang har stått oppreist. Det er tradisjon på Lista om at runesteinen opprinnelig skal ha stått reist på den største av Ommundsrøysene på Steinodden like ved Lista fyr. Det er tydelig at prost Abel kjenner til denne tradisjonen når han skriver om «tvende Røser, kaldede Ommunds-Røsene» i 1810. Men hvor gammel skal vi regne med at denne tradisjonen er? Like siden Worms Moumenta Danica i 1643 har store deler av innskriften vært riktig tolket; det gjelder blant annet navnet Ogmund. Den har også vært publisert i ulike verker. Vi kan derfor ikke se helt bort fra at tradisjonen om at steinen skal ha stått på den største av Ommundsrøysene, er en lærd konstruksjon fra opplysningstiden. Av runekyndige og lærde folk på Lista som kunne tenkes å ha gjort en slik kobling, står Vansepresten Michael Tyrholm (1691–1767) i første rekke. Han var særdeles interessert i både gravminner og runeinnskrifter, og han skrev avhandlinger om begge deler. Det er dessuten kjent at Tyrholm leste, og antagelig eide, Worms Monumenta. 181


Men det er et faktum at så langt tilbake vi kan spore det, har mange av storhaugene på Lista vært knyttet til personer gjennom navnene som har vært satt på dem. Vi behøver bare å tenke på Sverreshaug, Gunnarshaug, Atleshaug, Ådneshaug, Pershaug, Karlshaug og Trondshaugane. Det er slik sett ikke noe i veien for at Ommundsrøysene kan ha hatt navnet sitt lenge. Tradisjonen om at runesteinen skal ha stått på den største av røysene, kan selvsagt likevel være oppfunnet i senere tid – og være et resultat av at man har koblet navnet på røysene med navnet i innskriften. Hvis det er dette siste scenariet som er det riktige, er jo navnelikheten bemerkelsesverdig. Da kan det være at røysene er oppkalt etter den Ogmund Hreppesson som minnes i innskriften, og røysene kan i prinsippet tenkes å ha hatt navnet sitt i tusen år. Kan det tenkes at det er Ogmund Hreppesson som er gravlagt i den største av røysene på Steinodden? Arkeologisk sett, er det en meget dristig tanke. De store gravminnene ute på havkanten på Vest-Lista regnes gjerne for å være fra bronsealderen – de tilhører med andre ord en tid som ligger 1500–2000 år forut for slutten av vikingtiden, da Ogmund altså døde. Røysene på Steinodden er temmelig kraftig ødelagt. Den største av de to store røysene har i dag en diameter på 23 meter og en høyde på 1 meter. Man kan fremdeles se rester etter de 14 mindre røysene som tidligere lå med jevn avstand utover høyderyggen fra den store Ommundsrøysa og innover. Et anlegg av samme type fantes tidligere i forbindelse med vikingtidshaugen Grønhaug på Austhassel. Betyr det at også Ommundsrøysa er fra vikingtid? Nei, ikke nødvendigvis. Men sannsynligvis er den det. Det er verdt å merke seg at ingen av de sikre bronsealderfunnene fra Lista og Agder er gjort i egentlige – det vil si tørrmurte – gravrøyser. Samtlige funn er fra gravhauger bygd av jord og/eller stein. Dessuten ligger Ommundsrøysa relativt lavt i lendet, bare 5 meter over havet. Dette er forhold som gjør det sannsynlig at røysa ikke er fra bronsealderen, selv om vi ikke vet om den er så ung som fra vikingtid. Men runeinnskriften nevner ikke noen røys eller haug. Og steinen skriver seg fra en tid som ligger en generasjon eller to etter at skikken med å bygge haug eller røys over de døde har opphørt på Lista. Omkring år 1000 befinner vi oss i en overgangstid mellom hedendom og kristendom, og vi vet fint lite om gravskikken i denne perioden. Haugeller røyslegging kan ha forekommet, men vi har ingen funn som viser det. Mest sannsynlig er det at dateringen av runeinnskriften ligger så sent at vi kan glemme teorien om at Ogmund Hreppesson ligger i Ommundsrøysa. Det betyr imidlertid ikke at Skollevollsteinen ikke kan ha vært reist på dette gravminnet. Om flere av runesteinene fra samme periode lenger øst på Agder, finnes tradisjoner om de opprinnelig skal ha stått på jernaldergravfelt, eventuelt også på gravhauger. Det gjelder iallfall Søgnesteinen, Oddernessteinen og Galtelandsteinen. I disse tilfellene er det ingen som helst grunn til å tro at den som minnes i innskriften, også er den som ligger i haugen. Vi har å gjøre med runesteiner som har vært reist på langt eldre gravfelt/-hauger. Det dreier seg om en praksis som er vel kjent innenfor vikingtidens gravskikk; sekundærgraver i eldre hauger er uttrykk for det samme ønsket om å markere røtter og samhørighet med fortiden. Vikingtidens listalendinger tok rett og slett i bruk eldre monumenter på varierende, ofte kreative måter. I Marka på Hasselgårdene blir Grønhaug bygd i 182


denne perioden, som en tilvekst til et gravfelt som opprinnelig var blitt etablert i eldre bronsealder, 2000 år tidligere. På Steinodden kan plasseringen av minnesteinen over Ogmund Hreppesson på en eldre gravrøys være et uttrykk for det samme. I dette tilfellet behøver det ikke være så stor avstand i tid mellom byggingen av røysa og reisingen av runesteinen. Kanskje er det en nær slektning av Ogmund som ligger gravlagt i Ommundsrøysa – ja, kanskje hans far, Hreppir?


Kommunale valgarkiver Spennende kilder til vår valghistorie Av Bård Raustøl

Siden 1800-tallet har kommunene spilt en aktiv rolle i arbeidet med å avholde valg i Norge. Dette var en stor oppgave, og i kommunearkivene finner vi mange ulike typer arkivmateriale etter dette arbeidet. Materialet strekker seg tilbake til første halvdel av 1800-tallet og fram til vår egen tid. Arkivene gir god historisk dokumentasjon vedrørende valgene, men de er også gode kilder til statistikk og personhistorie. Her skal vi se nærmere på trekk ved gjennomføring av valg i ulike perioder, og belyse hva de ulike valgarkivene kan gi av historisk informasjon. Noen eksempler på dokumenter vedrørende kvinnelig stemmerett vil det også bli plass til. Valgordningen og gjennomføring av valg Vi har to typer valg i Norge, stortingsvalg og kommunevalg. I moderne forstand har vi hatt stortingsvalg her i landet helt siden 1814, og kommunevalg siden innføring av det kommunale selvstyre i 1837. Stemmeretten har blitt innført gradvis siden 1814, og utviklingen har vært noe ulik for stortingsvalg og kommunevalg. Da grunnloven kom, var det bare et fåtall menn over 25 år som hadde stemmerett. I 1898 fikk menn allmenn stemmerett, men med noen unntak. En del kvinner fikk stemmerett ved kommunevalgene i 1901 og fra stortingsvalgene i 1907. Alminnelig stemmerett for kvinner ble gjeldende fra kommunevalgene i 1910 og fra stortingsvalgene i 1915. Selve loven om kvinners stemmerett kom i 1913. Både stortingsvalg og kommunevalg ble holdt hvert tredje år fram til 1938. Da ble valgperioden utvidet til fire år som i dag. I første halvdel av 1800-tallet var det statens embetsmenn som hadde ansvaret for valgene. På landet var det presten som var hovedansvarlig for stortingsvalget, mens lensmannen og fogden var sentrale i avholdelse av kommunevalg. I byene var det egne valgstyrer der magistraten var ansvarlig sammen med formannskapet. Slik var ordningen gjennom nesten hele 1800-tallet til den nye valgloven kom i 1896. Da ble det innført valgstyrer også for landdistriktene. Disse besto som regel av lensmannen og utvalgte personer fra formannskapet. 185


På 1800-tallet ble stortingsvalg og kommunevalg administrert omtrent etter de samme prinsipper. Til stortingsvalg var det indirekte valg med valgte valgmenn. På egne valgmannsforsamlinger valgte disse menn til stortinget. I 1906 ble det innført direkte valg på stortingsrepresentanter, og ordningen med valgmenn falt bort. I byene har det eksistert egne valgstyrer helt tilbake til 1814. Magistraten ledet valgforsamlingene og førte manntallet. I enkelte byer opprettet magistraten egne manntallsnemnder. Magistraten hadde hovedansvaret for stortingsvalgene helt til magistratsembetet falt bort i 1922. På landet fantes det ingen magistrat, så der ble valgene styrt av sognepresten og fogden. Fra 1900 ble denne oppgaven overført til lensmannen sammen med representanter for kommunen. Formannskapslovene av 1837 innførte flertallsvalg i bygdene. Loven innførte også to valg, ett på representantskap (kommunestyre) og ett på formannskap. Fra 1896 var det bare ett kommunevalg, og fra den tid har representantene selv valgt sine egne formenn. Både representanter for staten og kommunene har forestått valgene i byer og bygder siden første halvdel av 1800-tallet, men oppgaven med avholdelse av valg har siden den gang blitt mer en kommunal oppgave. Dette har også avspeilet seg i den kommunale administrasjon. I kommunearkivene finnes mye historie både om kommunevalg og stortingsvalg.

Hva forteller valgarkivene? Valgarkivene inneholder både protokoller og brevkorrespondanse. Det kommunale selvstyre ble innført i 1837, men i kommunearkivene er det likevel mange arkivsaker som går enda lenger tilbake i tid. Siden valgene ikke ble holdt hvert år, er det mange protokoller som strekker seg over flere tiår, ja enkelte også godt over hundre år. Valgstyrenes forhandlingsprotokoller Noen av de viktigste og mest sentrale protokollene i valgarkivene er valgstyrenes møtebøker. For de største kommunene var det vanlig med separate protokoller for stortingsvalg og kommunevalg, mens mindre kommuner ofte førte begge typer valg i samme protokoll. Protokoller fra stortingsvalg strekker seg for mange kommuner tilbake til 1829. Dette var det første året det var valg etter at valgloven kom i 1828, der det blant annet kom nye bestemmelser om føring av manntallet. Valgstyrenes protokoller fra stortingsvalg inneholder mye interessant dokumentasjon. Her står det blant annet om gjennomføringen av valgene og arbeid med manntallet. I valgprotokollen fra Søgne kan vi for eksempel lese at valgforsamlingen i prestegjeldet var samlet i Søgne hovedkirke den 1. oktober 1829 for å motta stemmer fra de stemmeberettigede på de «Personer af Præstegjældet, der som Valgmænd skulle møde i Districtsforsamlingen til at vælge Repræsentanterne til Stortinget i Aaret 1830.» Ved valgforsamlingen ble manntallet gjennomgått og hver stemmeberettiget ble ropt opp hver for seg. Etter noe diskusjon om manntallet gikk de stemmeberettigede til valg, og stemmesedlene ble talt opp. Den gang var det ikke trykte stemmesedler slik vi har i dag. Avstemningen var enten skriftlig eller muntlig. Ved skriftlige avstemninger måtte de stemmeberettigede skrive navnet for hånd på en lapp på dem de stemte på. Ved opptel186


Fra møte i Søgne valgstyre 1. oktober 1829. Forhandlingsprotokoll 1829–1945. KILDE: INTERKOMMUNALT ARKIV I VEST-AGDER (IKAVA)

lingen i Søgne fikk lensmann og gårdbruker Amund Eeg fleste stemmer med 33 og gårdbruker Ole Olsen, Vestre Fidje ble nummer to med 31 stemmer. Disse ble dermed «de lovligen valgte Valgmænd for Søgne Præstegjeld». Valgforsamlingen ble avsluttet med det som ble kalt deltakernes «Hænders Underskrift». Protokollen fra Søgne fortsetter med omtrent samme prosedyre i Stortingsvalget tre år senere og deretter valg for valg framover. Protokollen går helt fram til 1945, og store mengder informasjon om stortingsvalg i Søgne for en periode på over hundre år er dermed samlet mellom to permer. For kommunevalg starter mange av valgstyrenes protokoller i 1898, men for noen kommuner går de helt tilbake til 1837. Disse protokollene inneholder mye av den samme informasjon som protokollene for stortingsvalg. I tillegg til arbeidet med manntallet er det opplysninger om planlegging av valget, gjennomføring, og i noen tilfeller informasjon om hvem som ble valgt inn i kommunestyrene. På 1900-tallet finnes det i enkelte av protokollene også partilister og lister over de som stilte til valg.

187


Manntallsprotokoller I kommunale arkiver finnes store mengder med valgmanntall. I motsetning til mange av valgstyreprotokollene er manntallene alltid ført separat for stortingsvalg og kommunevalg. Manntallene inneholder en rekke interessante opplysninger om de stemmeberettigede, og de er også gode kilder til kvinners stemmerett og kvinners valgdeltagelse. Protokollene inneholder blant annet mye informasjon om enkeltpersoner. Det er notert ned navn, alder, yrke, bopel, og i mange tilfeller inntekt på de stemmeberettigede. I mange protokoller står det også hvorfor enkelte ikke fikk stemme, for eksempel fordi de mottok fattigstøtte eller var flyttet fra kommunen. Kvinnelig stemmerett De fleste kommuner førte menn og kvinner inn i samme manntallsprotokoll. Men slik var det ikke overalt. Ved kommunevalget i 1907 ble det i Flekkefjord for eksempel ført én protokoll over stemmeberettigede menn og én protokoll over Valgmanntall 1907 Flekkefjord. Det ble kvinner. Protokollen over kvinnene gir god og ført egen protokoll for kvinner. IKAVA. FLEKKEFJORD KOMMUNE, detaljert informasjon. I 1907 var det bare KILDE: VALGSTYRET, VALGMANNTALL 1907. KVINNER kvinner med egen inntekt eller de som var gift med en mann med formue som hadde stemmerett. I protokollen kan vi dermed lese hvilke kvinner som hadde stemmerett i Flekkefjord i 1907. 310 kvinner er ført opp i protokollen, og av disse var det 93 som avla stemme ved valget. Manntallsprotokollene gir opplysninger om hvilke kvinner som hadde stemmerett, men de er også gode kilder til lokalhistorie, og for eksempel slektsgransking. I protokollene kan vi blant annet finne ut hva folk het, hvor de bodde og hvilket yrke de hadde. For slektsgranskere kan valgmanntall være god kilder om enkeltpersoner. Valgmanntall er også tilgjengelig for perioden etter 1910, som er den nyeste tilgjengelige statlige folketellingen. Mandtals-protocol for Flekkefjord Bye. Valgmanntall kan inneholde enkelte personsensitive opplysninger og er derfor klausulert. Men i motsetning til folketellinger og enkelte andre kilder som er sperret i 100 år, har valgmanntallene bare en klausul på 60 år. 188


Stemmeberettigede kvinner i Flekkefjord ved kommunevalget i 1907. KILDE: IKAVA. FLEKKEFJORD KOMMUNE, VALGSTYRET. VALGMANNTALL 1907. KVINNER

Andre valgarkiver Det finnes flere interessante valgarkiv i tillegg til valgstyrenes protokoller og manntallsprotokoller. Forfallsanmeldelser, eller det vi i dag kaller forhåndsstemmer, er en interessant kilde. Her dokumenteres det blant annet hvem som ikke var til stede i kommunen da valget fant sted. Det som heter valgbøker kom på 1900-tallet, og disse inneholder resultatet av selve valget og annen informasjon vedrørende utfallet av valgene. En sentral del av valgarkivene er saksarkivene med brev og korrespondanse. Det er stor variasjon fra kommune til kommune hvor mye som er bevart av denne type materiale. Saksarkivene inneholder ulike dokumenter som brev angående valgordningen, varsel om forfall, organisering av valget, valglokaler, rundskriv og instrukser fra ulike myndigheter og lignende. Korrespondansen kan også inneholde dokumenter angående innføring av kvinnelig stemmerett. I saksarkivet til Søgne kommune er det blant annet et skriv fra Landskvinnestemmeretsforeningens Hovedstyre. Skrivet er fra 1906 og er en anmodning om å sette «statsborgerlig Stemmeret for Kvinder op paa Programmet for kommende Stortingsvalg». Skrivet er undertegnet av ledelsen i Landskvinneretsforeningen, men også av en rekke kvinner fra Kristiansand og omegn. 189


Digitalisering av valgarkiver Valgarkiver er interessante kilder som gir opplysninger om stemmerett, valgdeltakelse og valgresultater. Arkivene gir også gode opplysninger om lokalhistoriske forhold og om enkeltpersoner. I forbindelse med stemmerettsjubiléet i 2013 vil Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS (IKAVA) skanne og digitalisere store mengder valgarkiver fra ulike kommuner. Arkivene vil bli gjort tilgjengelige på IKAVAs egne nettsider.

Kilder: Administrasjonhistorie og arkivkunnskap, kommunene. Liv Mykland og Kjell-Olav Masdalen. Universitetsforlaget AS 1987. Folkestyre i by og bygd, Norske kommuner gjennom 150 år. Hans Eyvind Næss (red.) m.fl. Universitetsforlaget AS 1987. IKAVA. Valgarkiver fra diverse kommuner.

Brev fra Landskvinnerettsforeningen i 1906. KILDE: IKAVA. SØGNE KOMMUNE, VALGSTYRETS ARKIV


Aud Blattmann Vest-Agders «First Lady» Av Reidunn Gøthesen Scherpf

Jeg ringer på døren til Aud Blattmann. Jeg skal skrive en artikkel om henne fordi hun var første kvinne fra Vest-Agder som ble valgt inn som stortingsrepresentant. Det skjedde i 1985, 72 år etter at kvinner fikk stemmerett i Norge. Jeg er full av forventning og synes det er spennende å få muligheten til å møte en levende legende.

Aud Blattmann var Vest-Agders første kvinnelige stortingsrepresentant. STORTINGSARKIVET©

191

Vi setter oss inn i stuen hjemme på Tønnefabrikken, som hun og mannen flyttet til for snart ti år siden. Nærmeste nabo er den gamle «Londsbroa» og elva. Et fantastisk sted å bli gammel. Jeg gjengir fra avisen Dagbladet Sørlandets «I hine haarde dage»: «I dag går vi litt utenom de vante rammer og gjengir en hilsen som i 1911 ble sendt av lærerinnene i Kristiansand ved kjente Andrea Hoch til den første kvinnelige stortingsrepresentant her i landet, skolestyrer Anna Rogstad». Det er Kari Høyvoll som har sendt oss ovenstående fotostatkopi av originalbrevet og som Kari Høyvoll mener i dag også kan gå som hilsen til stortingsrepresentant Aud Blattmann. Kari Høyvoll skriver videre: «Siden Aud Blattmann vel er den første valgte kvinne fra Vest-Agder til Stortinget – så kunne vel dette gå som en historisk hilsen til henne fra Kristiansands Lærerinnehistorisk arkiv». En god idé, synes vi, så vi gratulerer, Aud Blattmann.


Det skulle altså ta hele 72 år før Vest-Agder sendte en kvinne inn som sin valgte representant til Stortinget. Og det skulle bli Aud Blattmann fra Arbeiderpartiet. Hvorfor akkurat henne, tenkte jeg da jeg satt i sofaen, klar med penn og papir. Hun vokste opp på Lund i en helt vanlig familie, datter av Anker Gunstein Hansen og Edith Kittelsen. Som mange familier i etterkrigsårene var denne familien svært samfunnsengasjert. Sosial likhet, solidaritet og arbeid for alle var viktig i de mange diskusjonene i hjemmet. Faren var formann på Falconbridge Nikkelverk og moren var hjemmeværende husmor. Faren sa alltid: «Man har to never og et hode». Det var det man skulle bruke for å skaffe seg arbeid. «Retten til arbeid» og «Arbeid for alle» var hovedbudskapet til faren, og som sitter i ryggraden hos Aud den dag i dag. Gjennom mitt intervju med henne kom dette frem i mange sammenhenger. At foreldrenes engasjement kan ha vært inspirasjonen til Auds politiske aktivitet, er ganske nærliggende. Faren var politisk aktiv og medlem i formannskap og herredsstyre etter krigen, og før krigen var begge foreldrene medlem i arbeiderungdomslaget til Arbeiderpartiet. Moren var med i skolestyret og aktiv i forhold til opplæring av husmorvikarene som på den tiden reiste rundt i hjemmene om mor var syk eller av andre årsaker ikke kunne ta seg av barna. En ordning som ble avløst av hjemmehjelpen. Aud var aldri medlem av AUF. Årsaken var ganske enkelt at utferdstrangen hennes og eventyrlysten var for stor. Hun reiste i ung alder til USA og var der i tre år. Oppholdet i USA gjorde henne språkmektig, noe som senere har kommet godt med. Sekretærerfaringen fra sitt opphold i USA fikk hun bruk for når kom hjem. Og hjem kom hun, med mannen Knut attpåtil, som har vært en solid støttespiller i alle år siden. Både før og etter USA-oppholdet har Falconbridge Nikkelverk vært arbeidsplassen hennes. Men det var først når hun begynte i Kristiansand kommune i 1967, at hun virkelig startet sin politiske karriere. Hun jobbet i halv stilling som sekretær, men meldte seg raskt inn i kommuneforbundet. På den tiden hadde ikke kvinner noen rettigheter i forhold til barns sykdom, og smått var det med barnehager. Var man kvinne og yrkesaktiv med familie, var man avhengig av foreldre eller andre som kunne stille opp. I Kristiansand kommune ble hun raskt valgt som tillitsvalgt, og i 1976 ble hun hovedtillitsvalgt. Dette var en heltidsstilling som hun hadde i 4 år. I sitt engasjement som hovedtillitsvalgt gjorde hun en svært god jobb for de kommuneansatte, og hadde stor tillit hos dem hun var hovedtillitsvalgt for. Som kommuneansatt ønsket hun ikke å engasjere seg i kommunepolitikken. Hun ville ikke være på begge sider av bordet. I 1978 ble hun medlem av styret i Vest-Agder Arbeiderparti, og nestleder fra 1982. Nestleder i Vest-Agder Arbeiderpartis kvinneutvalg har også satt sine spor, noe vi kommer tilbake til senere. Hun satset på fylkespolitikken, og satt i fylkestinget og fylkesutvalget fra 1984-1985. Dette passet henne, og da hun ble forespurt om hun ville stille som andrekandidat på stortingslisten, svarte hun ja til dette. Allerede i 1981 møtte Aud Blattmann på Stortinget som vararepresentant, og det gav henne fartstid da hun kom inn på Stortinget for Vest-Agder Arbeiderparti i 1985, som den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Vest-Agder noensinne. For øvrig som siste fylke i landet. FN vedtok i 1948 at stemmerett var en menneskerettighet: «Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig 192


fri stemmemåte». Norge var tidlig ute med å gi stemmerett til folket. Allerede i 1898 ble det gitt stemmerett til menn og i 1913 fikk kvinner stemmerett på samme vilkår som menn. Hvorfor ble det akkurat Aud Blattmann som ble vår første kvinnelige stortingsrepresentant? Det kunne godt ha vært andre, for kamp om plassene har det alltid vært, og slik vil det alltid være. Hun sier selv at det var noe i tida at flere kvinner skulle representere folket på Stortinget. Hennes engasjement og ikke minst holdninger til hvordan man jobber frem saker kan ha vært avgjørende; usvikelig opptatt av sin region, noe hun hadde vist i sin tid som vararepresentant. Hun har tidligere sagt i et intervju at hun alltid prøvde å betjene folk som tok kontakt med henne, var imøtekommende overfor kommunene og fylket og overfor alle som ønsket å ha henne som «døråpner». Ennå kan jeg ane denne holdningen hennes om «å tjene» landsdelene hun er så glad i. Hun ser på meg med et klart blikk som taler for seg.

Aud Blattmann trivdes på Stortinget Gro Harlem Brundtland var en myndig dame som krevde mye av alle representantene og ikke minst av seg selv. I Auds første periode kom hun inn i forsvarskomitéen, og kunne absolutt ingen ting om dette. Fædrelandsvennen skriver i et portrettintervju med Aud Blattmann 28. desember 1991: «Kvinner i forsvarskomitéen er forresten ikke like vanlig overalt. Under et besøk i Sør-Libanon ble Aud Blattmann og en kvinnelig kollega oppfordret av borgermesteren til å gå ut i kvinnerommet da han skulle diskutere med «gutta». Artikkelen sier videre: «Under et møte med sovjetiske militære i Kola, ble komitéen møtt med en 10 minutters intetsigende utredning som svar på spørsmål om Sovjetunionens endrede mønster under øvelser. Aud Blattmann bad om ordet: - Om ikke dette kunne ha noe å gjøre med den våpentekniske utvikling? Kanskje var det ikke lenger nødvendig å operere fremskutt, men at de samme målene kunne nås fra tilbaketrukket posisjon? – Da jeg hadde sagt det, ble det stille på den andre siden. Plutselig så offiseren som førte ordet og på meg og

Aud Blattmann deltok i mange internasjonale fora. STORTINGSARKIVET ©

193


spurte: – Hvor mange barn har De, fru Blattmann?». Dette sier veldig mye om kunnskapen hun skaffet seg som medlem av en tung komité som stort sett hadde vært besatt av menn. Som avskjedsgave var det vanlig å få blomster for de kvinnelige representantene, men her fikk Aud en «spesialgave» – et sett med rosemalte tresleiver og en kjøkkenduk – noe hun oppfattet som en spøkefull påminnelse om at kvinnens plass er på kjøkkenet. Så når Aud Blattmann ble valgt inn i forsvarskomitéen, var det ikke bare på grunn at hun snakket flytende engelsk etter tre år i USA, men at hun i tillegg skaffet seg kunnskaper i de sakene hun ble tildelt. «Men oberst ble Aud aldri ifølge odelstingspresident Inger Lise Gjørv.» Og Aud ler med hele seg når hun forteller om denne episoden. «Aud Blattmann kan virke mer positivt innstilt til Sovjets hensikter enn hennes kollega på Agderbenken Tore Austad, som Aud Blattmann som FN-delegat. understreker at en trussel har med potensiale og intensjoner å gjøre» (Fevennen 29. mars 1989). «De er begge enige om at faren for politisk utpressing ikke er der så lenge vi er medlem av et sterkt NATO. Blattmann forklarer forskjellen i oppfatning slik: – Jeg er kvinne. Tore er mann. Og dessuten tidligere yrkesoffiser». Hun har aldri vært linselus, heller ikke da hun ble valgt inn som Vest Agder første kvinnelige stortingsrepresentant og ble fast representant i hele 16 år, eller i fire perioder. Hun har noen enkle, filosofiske betraktninger på hvordan man får gjennom saker: Jobbe hardt, gjerne langsiktig, og jobbing i team. Man får ikke saker igjennom bare som en enkelt stortingsrepresentant. Man må hele tiden fronte sin region. Men det var først da hun kom inn i industri- og energikomitéen, at hun virkelig fikk gjennomslag for sitt arbeid for regionen. Hun fikk blant annet gjennomført en ringvirkningsanalyse av den kraftkrevende industrien på Agder. Gjennom sitt arbeid i denne komitéen fikk hun respekt og anerkjennelse lokalt her i Agder. Ved stortingsvalget i 1997 fikk hun mange oppfordringer til gjenvalg. Mange industriledere, også de som stod Arbeiderpartiet fjernt, ønsket henne gjenvalgt. Det sier litt om husmoren fra Vågsbygd, som startet med et ønske om å drive med kommunalpolitikk, men som endte opp med politikk innenfor områder som i utgangspunktet var helt fjernt fra henne. Et eksempel er det hun gjorde for Hunsfos Fabrikker. Hunsfos var ikke bare en hjørnesteinsbedrift i Vennesla, men en bedrift med enorm betydning for kommunene i hele fylket. Etter Auds oppfatning var det vesentlig å bidra til at en slik bedrift ble rustet opp 194


for å møte fremtidens utfordringer. Og da de kraftkrevende bedriftene på Sørlandet fikk en statlig avtale om kraft, var det Auds nitidige jobbing bar frukter. Om ikke denne avtalen hadde blitt en realitet, ville bedriftene på Sørlandet fått et konkurransehandikap. Når Aud snakker om dette lyser hun opp og blir litt mer rosa i kinnene. Her kan hun forsiktig komme med en uttalelse om at hun føler at hun gjorde en god jobb for denne næringen, en jobb hun er stolt av. I det store og det hele har aldri hennes person vært det viktigste. Blir det for personorientert, føler hun seg ikke vel. Hun er opptatt av at det er sakene som betyr noe, og å klare å få gjennomført disse. Og det er vel dette som skiller en politiker med klokskap og kløkt fra en uten. Men både motgang og medgang har hun etter et langt liv lært å takle. Hun er helt klart en av dem som ikke gir seg tross motgang.

Arbeidet med samferdsel Hun har heller ikke vært redd for å ta utfordringer. For eksempel når hun sa seg villig til å bli fraksjonsleder for Arbeiderpartiet i samferdselskomitéen. Og ikke minst da hun ville ofre sin plass ved neste stortingsvalg for å få vegmillioner til fylket. I Fædrelandsvennen fra 5. mai 1997 står det at verken hun eller Rolf Terje Klungeland ville dra hjem og drive valgkamp med mindre utbyggingen av E18 (Grimstad–Kristiansand) og ny veg over Kvinesheia fikk en vesentlig bedre uttelling enn departementet og regjeringen hadde lagt opp til. Dette viser igjen at det var sakene som var det viktigste for henne

Aud Blattmann på talerstolen i Europarådet. FOTO: EUROPARÅDET

195


årene som stortingsrepresentant. Jeg vil samtidig nevne et annet veiprosjekt som Aud har vært sterkt delaktig i; Baneheitunellen. Hun så tidlig de mulighetene denne tunellen gav for å bedre de miljømessige og trafikale forholdene i Kristiansand sentrum. Og det var Aud Blattmann som foretokk den offisielle innvielsen av den nye Varoddbrua i 1994. Dette var stas, sier Aud i vår samtale og smiler. At Aud smiler er viden kjent, og latteren er aldri langt unna. At Aud Blattmann har vært opptatt av miljøet, viste hun når hun sammen med miljøvernminister Sissel Rønbeck introduserte Miljøpakka som ble tildelt Kristiansand og Vennesla kommuner i 1989. Miljøpakka skulle brukes til å få rent vann i Otra og Kristiansandsfjorden, prioritere kollektivtransport og Aud Blattmann. sykkelveier og til utvidelse av bilfrie FOTO: FOTOGRAF LINDSTRØM, KRISTIANSAND soner. Sure vann skulle kalkes i begge kommuner, nye badeplasser og grøntareal skulle opparbeides. Fiskeplasser og turveger skulle opprettes for å gjøre Otra og Byfjorden enda mer tilgjengelig for folk flest. 45 prosent av husholdningsavfallet skulle gjenvinnes på mottaksplasser for miljøfarlig avfall. Da Sissel Rønbeck var tilbake i Kristiansand i 1997 for å se hva som var gjort, kunne Aud stolt vise frem byen fra sin beste side og vise til at flere av de tiltakene som var målsettingen allerede var gjennomført.

Familien På hjemmebane finner vi klippen i livet til Aud, mannen hennes Knut. De kan feire at de har tilbrakt 55 år sammen, og det er jo en bragd i seg selv. Hun sier at hun aldri kunne ha vært stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet så lenge, om ikke han hadde stilt opp på hjemmebane. Når hun hadde sin første stortingsperiode var det kun ett av de tre barna som ikke hadde flyttet hjemmefra. Alle de tre barna; Hans, Tina Kamilla og Trond Henry har støttet sin mor i sitt arbeid som stortingspolitiker for Arbeiderpartiet. Både Hans og Trond har fulgt i sin mors fotspor og er aktive i politikken, og selvsagt i samme parti som henne selv, Arbeiderpartiet. På veien har det selvsagt kostet mye fritid og i perioder var hun mye på farten, både i Norge og utlandet. Pendlervirksomheten er alltid en utfordring om man ikke har hundre prosent støtte fra de hjemme. Selv om en del av det sosiale livet i Kristiansand har måtte vike, har hun aldri angret en dag på at hun satset på politikken. 196


Som da hun ble delegert til FNs generalsforsamling. Dette var kjempespennende, sier hun, og svært lærerikt. Det glimter litt ekstra i øynene når hun snakker om den tiden. I tillegg kunne mannen av og til bli med, noe som la en ekstra dimensjon på reisene. Da fikk de sammen oppleve India, Japan, USA og mange steder i Europa. Av andre internasjonale oppgaver, var hun medlem av Europarådets parlamentariske forsamling. Forsamlingen kunne undersøke, anbefale og gi råd i konkrete saker, og forsamlingens anbefalinger innen menneskerettighetsfeltet ble og blir fremdeles tillagt betydelig vekt i europeisk politikk. Valg til Europarådet gjennomføres av stortinget og viser en stor tillit til medlemmene. I dag er Torbjørn Jagland leder av Europarådet. Men for Aud har også de lokale sakene vært viktige. At regionen skulle få universitet og planleggingen av hvor det skulle ligge, var ikke gjort i en håndvending. Hun og daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo var i starten ganske alene om at universitetet burde ligge på Gimlemoen. Det var mange og til dels harde diskusjoner, men som hun sier, hun var overbevist om at universitetet måtte legges til Gimlemoen. Dette viser at hun har evnen til å se de store linjer og plassere dem ned i detaljer. Det er ofte det som skiller de beste fra de nest beste. Stiftelsen Arkivet var også en sak hun brant spesielt for. At noen ønsket at statsarkivbygningen skulle bli en restaurant, var som å sette en rød klut foran henne. Hun hadde tross alt opplevd krigen og de redselsfulle årene som Arkivet ble brukt av den tyske okkupasjonsmakta. Hun hadde selv mistet en i nær familie etter opphold på Arkivet. At det skulle brukes som en restaurant var vanskelig å akseptere. Så da Arkivet ble solgt for en krone til Kristiansand kommune, var det gjort. Arkivet ble formelt «Stiftelsen Arkivet» 24. august 1998. Målsettingen for Arkivet er: «Å skape et informasjonssenter for landsdelens okkupasjonshistorie og et senter for fremtidsrettet fredsarbeid, samt søke samlokalisering og samarbeid med Røde Kors, Amnesty, FN-sambandet og andre humanitære og fredsbevarende organisasjoner.» Tidlig i Auds politiske virke var hun nestleder i Arbeiderpartiets kvinneutvalg. Her viste hun styrke da hun ble nedstemt i representantskapsmøtet. Deltidsstillingen ble av en del oppfattet som en god ordning for kvinner, men Aud mente det var en en kjempetabbe og protesterte. Deltidsstillinger ga arbeidsgivere en mulighet til å benytte og utnytte dette systemet. I tillegg har deltidsansatte ikke de samme lånemulighetene, ei heller pensjon. Hun mener bestemt at kvinner skal kunne forsørge seg selv og bli selvstendige. Så når hun sier til meg at hun ikke er noen rødstrømpe, viser hun i alle fall at hun har kjempet for kvinner og kvinners rettigheter. Hun var med i omorganiseringsprosessen i Televerket på nittitallet. Mange mistet jobben, men som vanlig så hun litt lengre enn de fleste. Hun var aldri redd for nytenkning og nye tekniske utfordringer, selv om dette kunne få store konsekvenser. Man kan ikke stanse utviklingen, men heller være med og forme den, sier hun ettertenksomt. Post i butikk var hun med på – som heller ikke var en populær beslutning. I dag ser vel de fleste på dette som noe positivt. Men at byens nye parkeringsplasser skal være under torvet har hun ingen forståelse for, når kommunen ellers har så mange andre utfordringer å ta fatt på: Bolig til ungdom, styrke velferdsmodellen, arbeid til alle, og ikke minst det å kunne dekke de basale behovene. «Vi har enda mye å gjøre», sier Aud Blattmann. Som en moderne bestemor er hun selvsagt på Facebook og aktiv bruker av internett 197


og mail. Nå kan hun dyrke de familiære relasjonene. «For nærhet og sterke bånd er det som kjennetegner familien», sier hun med overbevisning. Og når jeg ser på henne, skinner øynene når hun begynner å snakke om barnebarna og hva disse bringer av positive opplevelser i livet til henne og mannen. Men de har også kjent bunnløs sorg over å miste et barnebarn på Utøya 22. juli 2011. Statsminister Jens Stoltenberg sa til Aud: «Jeg har lært mye av deg om folk» og «Når du snakker, lytter jeg». Det er så mye som kan skrives om den første kvinnelige stortingsrepresentanten fra Vest-Agder. Hele 16 år satt Aud Blattmann på Stortinget for Arbeiderpartiet, og utallige var de komitéer og utvalg som hun har sittet i. Det hun har vist meg gjennom dette intervjuet er en usedvanlig kvinne; klok og raus. Hun har tatt utfordringer på strak arm og bidratt til at Vest-Agder har satt spor etter seg på Stortinget. Hun er ikke blitt kalt Vest-Agders«First lady» for ingenting.

Aud Blattmann hjemme i stua på Lund. FOTO: ALEX SCHERPF

198


Aud Blattmann (1937) Personalia Født 26.09.1937 i Kristiansand, Vest-Agder Datter av formann Anker Gunstein Hansen (1913–1984) og husmor Edith Kittelsen (1912–1998) Stortingsperioder Vararepresentant nr 1 for Vest-Agder, 1981–1985, A. Representant nr 5 for Vest-Agder, 1985–1989, A. Representant nr 5 for Vest-Agder, 1989–1993, A. Representant nr 1 for Vest-Agder, 1993–1997, A. Representant nr 2 for Vest-Agder, 1997–2001, A. Medlemskap i stortingskomitéer 1985–89 Varamedlem, Valgkomitéen, 21.05.1986–30.09.1989 Varamedlem, Kontrollkomitéen, 15.05.1986–30.09.1989 Medlem, Forsvarskomitéen, 23.10.1985–30.09.1989 1989–93 Medlem, Fullmaktskomitéen, 18.01.1990–30.09.1993 Medlem, Den forberedende fullmaktskomité, 17.06.1993–30.09.1993 Varamedlem, Valgkomitéen, 10.10.1989–30.09.1993 Medlem, Energi- og industrikomitéen, 23.10.1989–30.09.1993 1993–97 Medlem, Samferdselskomitéen, 21.10.1993–30.09.1997 Medlem, Den forberedende fullmaktskomité, 19.06.1997–30.09.1997 Medlem, Fullmaktskomitéen, 01.10.1993–30.09.1997 Varamedlem, Valgkomitéen, 11.10.1993–30.09.1997 1997–2001 Sekretær, Energi- og miljøkomitéen, 21.10.1997–30.09.2001 Varamedlem, Den utvidede utenrikskomité, 21.10.1997–30.09.2001 Medlem, Fullmaktskomitéen, 01.10.1997–30.09.2001 Medlem, Valgkomitéen, 08.10.1997–30.09.2001 Medlemskap i spesialkomitéer, interne styrer og utvalg m.m. 1989–93 Medlem, Styret for «Mindegaven til Norge 1914 fra det norske utflytterfolk i NordAmerika», 21.11.1989–30.09.1993 1993–97 Medlem, Styret for «Mindegaven til Norge 1914 fra det norske utflytterfolk i NordAmerika», 14.12.1993–30.09.1997

199


Medlemskap i delegasjoner 1985–89 Delegat, FNs generalforsamling, 1986. 1989–93 Varamedlem, Stortingets delegasjon til Nordisk Råd, 23.01.1990–30.09.1993 1993–97 Varamedlem, Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentariske forsamling, 08.02.1994–30.09.1997 Medlem, Stortingets gruppe av Den Interparlamentariske Union (IPU), 04.11.1993–30.09.1997 1997–2001 Delegat, FNs generalforsamling,1999. Medlem, Stortingets delegasjon til Europarådets parlamentariske forsamling, 04.11.1997–30.09.2001 Utdanning og yrkeserfaring Utdanning Realskole 1954 Handelsskole 1955 Kurs i saksbehandling, adm. og ledelse 1975–76 Kurs ved Agder Distriktshøgskole i organisasjonsutvikling og personalpolitikk 1976–1977 Yrke Kontormedarbeider Falconbridge Nikkelverk, Kristiansand 1954–55, 1958–63 Arbeidet ved bank- og advokatkontor USA 1955–58 Ansatt i Kristiansand kommune 1967–85 Sekretær Teknisk etat, ingeniørvesenet 1981–85 (permisjon fra 1985) Verv Fylkespolitisk aktivitet Medlem fylkesutvalg, Vest-Agder 1983–85 Offentlige verv Medlem Nærings- og sysselsettingsstyret, Vest-Agder 1984–88 Medlem Agder Distriktshøgskoles deltidsstudieutvalg 1984–88 Varamedlem Det regionale høgskolestyret for Agder 1984–85 Tillitsverv i partier Medlem Styret i Vest-Agder DNA 1978–79 Nestleder Vest-Agder DNA 1982–86 Nestleder Kvinneutvalg Vest-Agder DNA 1985–986 Tillitsverv i organisasjoner Diverse tillitsverv på lokal- og distriktsplan innen Norsk Kommuneforbund 1975–85 Sekretær Avdeling 159 av NKF 1976–81, leder 1981–85 Hovedtillitsmann NKF i Kristiansand 1977–81 Leder Landsrådet for merkantile tjenestemenn 1981–85 Varamedlem Norske Kommuners Sentralforbunds lønnsutvalg 1984–85

200


Foregangskvinna Norges første kvinnelige politiinspektør, politimester og sysselmann på Svalbard Av Eva Dønnestad

Ann-Kristin Olsen fra Kristiansand har banet mange nye veier for kvinner. Hun tror motet skyldes en trygg og morsom barndom. – Jeg hadde ikke turt å ta modige valg om jeg ikke hadde fått frihet til å velge i barndommen. Jeg hadde heller aldri klart å stå i arbeidet mot barneporno om jeg ikke hadde en god barndom i bunnen selv. Det har gitt meg slitestyrke og tålmodighet. Det viktigste vi kan gjøre i likestillingsarbeidet fremover er å gi menn og kvinner mot til å ta frie valg, sier Fylkesmannen i Vest-Agder Ann-Kristin Olsen. – Feminist? – Ja. Som ung var det viktig å markere en avstand til det synet på kvinner som jeg så på som livshemmende i det miljøet jeg vokste opp i på Sørlandet. – Sosialist? – Ja, jeg har sansen for det anstendige i å kjempe for alle menneskers rett til livsutfoldelse og vekst. Men også muligheter til å arbeide og oppfylle plikter. – Generaliserende? – Nei, jeg er blitt mer og mer opptatt av ikke å kategorisere andre før vi kjenner hele bildet. Jeg sier ikke lenger: «Menn er sånn og sånn.» Når du har levd 37 år med samme mannen som hele tiden har arrestert meg om jeg blir generaliserende, da lærer man å få sans for nyanser. Når vi generaliserer, blir det fort brutale bilder vi maler av hverandre, mener Ann-Kristin Olsen. Ann-Kristin Olsen. FOTO: BEINT FOSS 201


Kampen for kvinner og barns rettigheter Om den elegante, vennlige kvinnen har vært først i mye, slipper hun meg likevel grasiøst foran seg inn på kontoret sitt i femte etasje på Fylkeshuset. Med vidsyn over hjembyen Kristiansand har hun de siste 14 årene arbeidet både for kvinners og menns levekår. Ann-Kristin Olsen føler at Norge er et lite land der hun har vært så heldig å få være med og sette spor gjennom å bringe kvinneperspektivet inn i både politiarbeid, byråkrati og politikk. – Med din merittliste kan du fort oppfattes som en ekstraordinær og sterk kvinne? – Det er mange måter å vise styrke på. Jeg har ønsket å bruke min til å tråkke veier for dem som kanskje ikke alltid orker det selv. Enten det er krenkede barn, kvinner som ikke får oppfylt sine rettigheter, eller unge menn på bygdene som sliter med mannsrollen sin for tiden, sier Olsen.

Ann-Kristin Olsen - Landets første kvinnelige politimester i Halden 1983. - Første kvinnelige sysselmann på Svalbard 1995. - Har vært styreleder for Kronprinsparets humanitære fond. - Er styreleder i Svalbards miljøvernfond. - Sitter i representantskapet i Redd Barna. - I Interpol og Europarådet har hun ledet arbeid med barneprostitusjon, barnepornografi og trafficking. - I 1998 ble hun utnevnt til fylkesmann i Vest-Agder.

Rakrygget stemmeretts-100-åring Feministen og barnerettighetsforkjemperen mener vi har god grunn til å feire 100 år med kvinnelig stemmerett rakrygget. Fordi det er mye å glede seg over. Norge er ett av de landene med høyest prosentandel kvinner i arbeidslivet. Kvinner fyller de fleste av stillingene i omsorgsyrkene. – Vi hadde aldri hatt den velferden vi har i landet vårt i dag, om ikke kvinner hadde inntatt arbeidsmarkedet, understreker hun stolt. Kvinner tar utdanning, arbeider og er samfunnsengasjerte. Vi har fortsatt noen utfordringer når det gjelder lederjobber og deltidsarbeid. En stor innsats må gjøres for å få innvandrerkvinner inn på arbeidsmarkedet. Men i det store og hele er det godt å være kvinne i Norge i dag. Man har mange muligheter, sier hun optimistisk og minner oss samtidig på at likestilling ikke er en selvfølge. Det er mange som er gått før oss for å kjempe oss fram til den valgfrihet og innflytelse vi har i dag.

Unge menn på bygdene Den samfunnsengasjerte 67-åringen starter hver morgen med avisene Aftenposten, Fædrelandsvennen og Klassekampen. I helgen blir det også Morgenbladet. I tillegg prøver hun å få med seg alle bygdeavisene fra Vest-Agder for å følge med i hva som opptar grasrota. – Jeg må si jeg er litt bekymret for guttene på bygdene. Jentene stikker til byene for å ta utdanning. Mange gutter blir igjen på gårdene i bygda. De sakker akterut og mister selvfølelse. Dette er en stor utfordring i likestillingsarbeidet framover. I tillegg ser vi at gutter og jenter velger tradisjonelt når de velger yrke. Vi må motivere unge til å velge fritt. Vi har hatt et eget prosjekt gående på Sørlandet for å motivere til dette. Jentene scorer best på karaktertester, de tar høyere utdanning. Og utdanning er den største trygg202


hetsskaperen i dette arbeidet. Det er guttene som faller bakpå. Unge menns rolle blir det viktig å definere fremover. Og dette arbeidet må guttene være med på selv, sier feministen alvorlig. Ja, for hun liker alvoret på samme måte som hun ikke klarer seg uten humoren.

Mer lettrørt enn sint – En tid var jeg sint, sier hun ettertenksomt. – Kategorisk. For å bryte med noe, blir man ofte veldig tydelig på hvem man vil være. På videregående skole på Sørlandet ble det viktig å definere meg bort fra det jeg ikke så som utviklende og godt for mennesket. Det var viktig å være radikal, feminist og sosialist for å bane seg en vei som gav meg frihet til å velge fritt, sier Ann-Kristin engasjert, og sannelig glimter det ikke til i øynene på en måte som gjør at vi et øyeblikk blir i tvil om denne kvinnen er 67 eller 27 år. – Haha, ler hun hjertelig. Det er fint med et godt spenn i perspektivene på likestilling og på livet. Jeg har jo med meg erfaringer fra fem generasjoner. Det er nok klokt å tenke at vi trenger mennesker med erfaring til å være med på å bygge framtiden sammen med de unge og fremadstormende. Vi har kanskje funnet noe som er viktig for dem å vite om, smiler hun lurt og innrømmer at hun i dag er mer lettrørt enn sint.

Glede av å stoppe uanstendighet – Jeg tror jeg er et varmt menneske, sier hun plutselig. – Jeg har våget å vise det mer med årene fordi jeg har erfart at mennesker trenger varme. Jeg liker å tenke at alle mennesker skal by på seg selv, ikke vise seg fram. Det er noe annet. Vennlighet og høflighet kan gjøre kommunikasjonen mellom mennesker lettere. Det kan beskytte oss fra å ta ut de mindre fordelaktige sidene av oss selv, sier den ranke kvinnen som ikke er redd for brytninger. Som mener harmoni sjelden er mulig om en lever, føler og vil forandring. – Noen ganger er det nødvendig å gå inn i ubehaget for å forsvare det man tror på eller kjemper for. Fortsatt kan jeg bli sint. Om ikke på menn generelt, så på mennesker som setter ut andre. Jeg er blant dem som kan glede meg over å slenge en drepende kommentar til ord som bør drepes. Ord som krenker er av og til på sin Ann-Kristin Olsen har ledet flere offentlige utredninger og utvalg. plass, sier hun, med et I 2010 la hun fram en rapport om drap begått av personer med kjent psykisk lidelse. Her sammen med daværende helse- og omsorgsmiheller fandenivoldsk nister Anne-Grete Strøm-Erichsen. uttrykk i ansiktet. 203


Rett kvinne til rett tid Ann-Kristin Olsen føler hun lever i rett tid for den typen hun er. Juristen som litt tilfeldig havnet i politiet, har i mange av sine posisjoner kommet som svar på noe de hun skulle lede lengtet etter. – Det var jo ikke selvsagt at en aktiv, annerledestenkende feminist skulle bli tatt godt i mot av «klassepurken» på 70-tallet. Og jeg brukte litt tid på å forstå deres uttrykksmåte. Etter en av de første samlingene jeg hadde som politimester med de ansatte, holdt jeg på å miste motet. Jeg holdt et innlegg og snakket kun til steinansikter. Jeg trodde ingenting av det jeg sa nådde inn. Men etter foredraget kommer flere av dem og sier de var begeistret. De gledet seg over at jeg var blitt sjef. Det ble et vendepunkt, en tankevekker for meg. Vi er ofte for snare til å tolke andre ut fra vår egen måte å kommunisere på. – Og hvordan er den kvinnelige lederen Ann-Kristin Olsen? – Jeg liker å lede gjennom å vise tillit og bygge relasjoner. Det har jo også vært idealer i min levetid, så jeg har vært heldig. Jeg hadde ikke passet like godt inn om autoritær lederstil hadde vært idealer, sier hun, og reiser seg fra stolen for å rusle bort til en del statuer og priser som pryder kontorets mange vinduskarmer.

SNILL PIKE-prisen – Se her, ler hun hjertelig og viser meg pressefotografenes SNILL PIKE-PRIS som hun mottok for sin åpenhet i møte med pressen. – Jeg er litt stolt over å ha klart å spille på lag med media. Når det gjelder avsløring og bevisstgjøring rundt barn og overgrep, har mediene spilt en enestående rolle for å få dette fram i livet. Å fortelle historier om barns forhold verden over er en viktig del av arbeidet for en bedre verden for barn. Å fortelle historiene om kvinner utsatt for vold og krenkelser, er en nødvendig del av arbeidet for kvinners rettigheter. – Er det bedre for barn i dag enn da du engasjerte deg for 20-30 år siden? – Ja, svarer hun uforbeholdent. Forholdene for kvinner og barn er blitt bedre. Men ett overgrep mot barn er ett overgrep for mye.

Terrorveldet i hjemmene Da hun kom inn i Europarådet på 80-tallet, var de fornøyd om de klarte å produsere gode ord på et papir. Er det noe jeg har vært med på å kjempe for, er det at vi nå i langt større grad ser på hva som hjelper i virkeligheten. Men det finnes et stort mørkt hull i samfunnet vårt, som rammer både kvinner og barn og etter hvert menn. Nemlig privatlivets fred. Terrorveldet i hjemmene ønsker hun å nå inn til og få gjort noe med. Det er kanskje på hjemmebane en del av utfordringene i likestillings- og velferdsarbeidet ligger framover. – Det kan kreve større mot å snakke med naboen som er utsatt for vold, eller ta inn i hjemmet et barn som trenger gode voksne, enn å gå på møter eller gi penger til veldedige formål. Vi trenger å gjøre begge deler. Om man våger å bry seg, får man så mye igjen. Jeg mener mennesker må være snille mot hverandre. Men det er ikke alltid lett. 204


Ann-Kristin Olsen blir kompromissløs når hun snakker om barn; engasjementet fører til behov for en slurk av vannglasset hun har foran seg. – Barna er alltid uskyldige, sier hun konsentrert. – Bare de voksne har ansvar for å legge forholdene bedre til rette for barn. Sånn er det, sier hun og slår det fast med en håndbevegelse. – I alle andre forhold er det nyanser. Voksne menn og kvinner som krenker hverandre, kan også ha gode sider. Offeret behøver ikke alltid å være snilt. Vi må ikke gjøre verken overgriper eller offer til noe umenneskelig, sier hun engasjert.

«Du er god nok» Kvinnerettighets- og barnerettighetsforkjemperen, og nå også ungemennrettighetsforkjemperen har fått holdningen «du er god nok» inn med morsmelka. Hun opplever at hun har et godt og realistisk selvbilde. – Å være selvsikker er noe annet enn å være dominerende. Jeg har en formening om at en del blander sammen disse to. Den selvsikre har råd til å la andre stråle. Hun kan til og med få andre til å stråle uten å kjenne seg liten selv. Det er viktig å gi både gutter og jenter en sunn selvbevissthet. Vi må formidle til våre barn at de er gode nok, selv om de feiler, sier hun. Likestillingskvinnen er opptatt av å tørre å vise noen av ripene i lakken, innrømme feil og mangler, uten å bli privat. Hun forsøker å finne veier til gode relasjoner med ulike mennesker – også dem hun ikke har så mye til felles med. – Men jeg lurer på om jeg ikke var et litt utålelig barn. Jeg likte å ta ansvar, å stå fram, enten det var hjemme, på skolen eller i fritiden. Det ble en heller tankevekkende opplevelse da vi som gikk sammen på folkeskolen møttes etter 30 år. Jeg syns selvfølgelig at jeg måtte takke for maten, og da vi etterpå hørte et lydopptak fra en klassevenninnes 10 års bursdag, hørte jeg litt beskjemmet min stemme: «Når vi nå er samlet i bursdag, vil jeg gjerne….» Hun har for lengst erkjent at det å stå i front var hennes plass. – Å realisere seg for andre er bra, men å bare stå der for å nyte seg selv, blirt noe annet. Her må enhver justere seg selv og ta ansvar.

Andre om Ann-Kristin Olsen Samarbeidspartnere og kolleger forsikrer at Ann-Kristin er alt annet enn utålelig. Vi hører setninger som: «Hun er varm og tør å vise følelser. Du vet hvor du har AnnKristin.» «Ann-Kristin kan snu hele møter i måten hun bidrar på. Hun har ofte et sitat eller en leken historie. Ikke sjelden er dette det eneste jeg husker fra et møte – hva Ann-Kristin sa.» «Ann-Kristin er utrolig oppmerksom og tilstede. Hun møter mennesker som de er, og gir mennesker en følelse av å være viktige. Men hun er tydelig også, og sier hva hun mener.» – Hva tenker du om disse omtalene? – Å, dette var hyggelig. Særlig den med at de husker sitater fra møter. Det gleder meg. At jeg kan bidra med noe som folk husker, sier hun oppriktig ydmykt og blunker bort litt ekstra væske i øynene. 205


Hun har samtidig innsett at man ikke kan rendyrke kvinners empati i arbeidslivet. – Man må være modig og ansvarlig på samme tid. Av og til må jeg si til folk det de ikke liker å høre. Jeg forsøker å gjøre det på en så anstendig måte som mulig. Vi trenger ikke å være bulldosere eller frekke. Men man må gjøre det man mener er rett og ikke være snill dersom noen oppfører seg på en måte som ikke er til fellesskapets beste.

Ikke for snill med seg selv Olsen tror hun stort sett er den samme enten hun er i offentlighetens lys, eller om hun er med venner. Men med familien blir det annerledes. – Vi er vel aldri så nakne og sårbare noe sted som i forhold til vår egen familie. Når vi ikke skjønner barnas valg, når vi får motstand. Det er sterke følelser i alle familier. Men vi må holde på kjærligheten. Kjærligheten er sterk. Jeg tror den tåler mange tøffe brytninger, konkluderer hun. Gjennom et langt arbeidsliv har hun erfart at hverdagene krever utholdenhet. Hun har erfart at det går an å la plikter bli noe du har lyst til å gjøre. – Man skal ikke være for snill med seg selv. Man skal anstrenge seg for å få det beste ut av livet. Man skal støtte andre selv om det koster. Jeg tror mennesker som gir mye, som går litt på akkord med eget velbehag, øver seg til å tåle mer, produsere mer, stille opp mer og blir robuste og utholdende.

Alle vil ha det hyggelig Hun har hørt mange fortellinger om krenkelser fra folk som har stått midt oppe i det – som politimester og leder. – Er det noe du har lært som det blir ekstra viktig å bringe videre? – Ja, svarer hun resolutt: Alle vil ha det hyggelig. Alle, selv de mest krenkede mennesker jeg har møtt, har ønsket noe godt i livet. Det er kanskje det største vi kan gjøre for et annet menneske. Være med og gi dem en god dag. En god opplevelse midt i det som er krevende og vondt. Mennesker vil ha det hyggelig, gjentar hun ettertenksomt og legger til: – Hold fast på kjærligheten. Selv når den prøves. Enten det er kjærlighet til ektefelle, barn eller venner. Hun ønsker også å bringe videre at vi må gi oss selv og mennesker rundt oss lov til å feile. – Jeg har gått i feil retning noen ganger, og gått på trynet. Det opplever alle. Når vi tryner må vi ofte forholde oss til livet på et dypere plan. Det kan være mange sannheter som kommer fram gjennom motstand. Om en kommer videre og klarer å leve med det vanskelige – gir det som regel mennesker viktig erkjennelse, sier hun og lener seg tilbake i stolen, før hun ivrig lener seg fram igjen og sier: – Man kan være på rett vei fordi om man ikke blir bifalt. Kanskje det nettopp er da man er på en ny vei til noe bedre? De som bifalles er som regel på den veien flertallet bekrefter. Derfor finnes det en del i meg som alltid er på vakt for å la ros og medgang og de høyeste bifallene styre valgene og veien jeg skal ta. Det krever mot å tråkke nye veier. 206


Ann-Kristin Olsen under et skolebesøk i Vest-Agder.

Styrke i stormen Som sysselmann på Svalbard, måtte hun ri av flere stormer, blant annet måtte hun håndtere arbeidet etter en flystyrt der 141 russere og ukrainere omkom i fjellene på Svalbard. – Ulykken formet meg både som menneske og som leder, men jeg klarte å stå oppreist da det stormet som verst, sier hun ettertenksomt. Mediene fikk tatt et bilde av henne med et sjampanjeglass i handa og fremstilte henne som jålete og uten medfølelse med de pårørende. – Det er svært ubehagelig å bli fremstilt på måter du ikke kjenner deg igjen i, men i stedet for å bruke tiden til å forsvare meg, fortsatte jeg å jobbe iherdig videre, forklarer hun. Det gjaldt å lede arbeidet med å få 141 lik ned fra en fjelltopp i krevende vær. Gjennom dette mottok hun dyp respekt. – Når kan en stor kvinne kjenne seg liten? – Jeg er vár for andre menneskers uttrykk og reaksjoner. Også de som ikke er uttalt. Jeg kan føle meg utrygg når jeg ikke vet hvor jeg har folk. Da ser jeg det som en plikt å forsøke å finne ut hva dette kan bunne i, i stedet for å bare kutte dem ut. Som regel er det misforståelser. Men om det er motvilje og ondsinnethet som rettes mot meg, blir det noe annet. Det er ikke mange ganger i livet jeg har møtt noe aktivt ondt, men jeg har møtt det. Da er det eneste riktige å slå tilbake, uten å gripe til uakseptable virkemidler, og å ta avstand. En skal leve videre med seg selv, men i møte med ondskapen føler mennesket seg ofte maktesløs. 207


– Hva trenger du når du er sårbar? – Noen som lytter og våger å ta inn smerten min uten at de har løsningene. Jeg gir ikke mitt innerste til alle eller til mediene. Når mennesker ikke kjenner alle brikkene, trekker man ofte feil slutninger om andre. Men jeg innrømmer at jeg til tider har villet fremstå som bedre enn jeg er, at jeg har vært redd for å ødelegge det bildet av en sterk kvinne som en del har av meg. Det kan være smertefullt å ta sitt eget liv opp til revisjon, men de fleste kommer styrket ut av det. Derfor bør vi ikke flykte fra mennesker som rører ved noe i oss og som utfordrer den vi er. Kanskje disse menneskene kan være med på å forløse noe nytt i oss? undrer hun.

Menneskerettighetsforkjemper Kvinnesak, barnesak, mannesak. Ann Kristin Olsen kjemper for dem alle. – Hva krever det å være en menneskerettighetsforkjemper? Uten å bli skremt av store ord, svarer hun enkelt: – De som vil kjempe for menneskets ukrenkelighet og verdighet må kjenne seg selv, lytte godt nok og være villig til å gi av seg selv og sine erfaringer. De viktigste kampene starter med hvordan vi klarer å møte enkeltmennesker i hverdagen. Mennesket er komplekst. De fleste av oss rommer både godt og vondt. Den veien kvinner har gått til større valgfrihet og livsutfoldelse må vi bruke klokelig. Ikke til å gjøre andre små, men til å løfte dem som trenger det mest. Dessuten, sier hun og lar de røde leppene åpne seg i et smil: – Vi må også sørge for å ha det litt moro de neste hundre år!


Første kvinne ut! Foregangskvinner i politikken Av Anna Helle Nilsen og Johnny Haugen

«Første kvinne ut» er en kort presentasjon av noen sentrale kvinner i politikken på Agder. Artikkelen tar ikke mål av seg å gi noen komplett oversikt, men er kun ment som utgangspunkt for videre arbeid i historielag og foreninger på lokalplan. Stortingskvinner fra Agder Alminnelig stemmerett og valgbarhet for kvinner kom i 1913. Men ennå tok det mange år før Agder fikk sin første kvinnelige stortingsrepresentant. Det ble Magnhild Hagelia fra Gjerstad. Hun representerte Aust-Agder Arbeiderparti på Stortinget fra 1950 og fram til 1965. Fra Vest-Agder kom den første kvinnen på Stortinget i 1985. Det var Aud Blattmann fra Kristiansand. Hun satt på Stortinget fram til 2001. Vest-Agder var med dette det siste fylket i landet som sendte en kvinne til nasjonalforsamlingen. Siden har ytterligere 13 kvinner fra Agder blitt valgt inn på Stortinget, til sammen 15 kvinner. Det er verdt å merke seg at over 300 personer har representert Agder på Stortinget siden 1814, men bare 5% av dem har vært kvinner.1 Det er en beskjeden andel. Samtlige kvinner har også kommet på Stortinget først etter andre verdenskrig. Kvinnelige stortingsrepresentanter som «fenomen» er således forholdsvis nytt i norsk politisk historie, og kanskje spesielt på Sørlandet. Partifordelingen for de kvinnelige representantene til Stortinget har vært slik: Arbeiderpartiet (Ap) har vært representert med seks kvinner, Kristelig Folkeparti (Krf) med fire, Fremskrittspartiet (Frp) med to, Høyre (H) med to og Venstre (V) med én. Senterpartiet (Sp) har ikke hatt noen kvinnelige stortingsrepresentant. Til gjengjeld har partiet hatt en kvinnelig miljøvernminister i Helga Gitmark fra Lillesand (1973). Sju av stortingsrepresentantene er kommet fra Vest-Agder og åtte fra Aust-Agder. Samtlige har vært i 40–50-årsalderen, med unntak av Dagrun Eriksen. Representantene har ellers hatt en variert utdannings- og yrkesbakgrunn og med forskjellige offentlige verv både før, under og etter den politiske karrieren på Stortinget. Oversikten på de neste sidene inneholder ikke kvinnelige vararepresentanter til Stortinget. 1

En egen artikkel om Agders stortingsrepresentanter vil bli publisert i forkant av 200-årsjubiléet for grunnloven i 2014.

209


Agderkvinner på Stortinget – en kortbiografi Andersen, Anne Berit (H) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Høyre 1997–2005 (to perioder). Den første perioden møtte hun for Ansgar Gabrielsen, som satt i regjering. Anne Berit Andersen er født i 1951 og bosatt i Søgne. Hun har hatt flere kontorstillinger og offentlige verv, blant annet som ordfører i Søgne og som andre nestleder i Høyre. Anne Berit Andersen (H). Aud Blattmann (Ap) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Arbeiderparti 1985–2001 (fire perioder). Hun var den første kvinnen som ble valgt til Stortinget fra Vest-Agder fylke. Aud Blattmann er født i Kristiansand i 1937 og bosatt der. Hun har bakgrunn fra kontor- og fagforeningsarbeid og har hatt ulike offentlige tillitsverv opp gjennom årene. Aud Blattmann (Ap).

Åse Gunhild Woie Duesund (Krf) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Kristelig Folkeparti 1997– 2009 (tre perioder). Woie Duesund er født i Grimstad i 1944 og er utdannet fysioterapeut. Hun har hatt flere offentlige verv, blant annet som medlem av Aust-Agder fylkesting 1987–1997 og KrFs sentralstyre 1999–2003. Åse Gunhild Woie Duesund (Krf).

Dagrunn Eriksen (Krf) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Kristelig Folkeparti 1997– 2013 (fire perioder). Dagrunn Eriksen er født i Kristiansand i 1971. Hun har bl.a. arbeidet som barnehageassistent, lærervikar og skoleassistent. I to av stortingsperiodene var hun vararepresentant for Jon Lilletun, først mens han deltok i regjering, og siden etter hans bortgang. Eriksen har vært 1. nestleder i Krf siden 2004. Dagrunn Eriksen (Krf).

Astrid Gjertsen (H) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Høyre 1977–1989 (tre perioder). Astrid Gjertsen er født i Danmark i 1928, men bosatt i Tvedestrand. Astrid Gjertsen er husmor og har tidligere vært forbruker- og administrasjonsminister i Willoch (I&II)-regjeringene 1981–1986. Hun har i tillegg vært andre viseformann i Høyre. Etter avsluttet politisk løpebane har Gjertsen vært en flittig foredragsholder innenfor emnet hagestell. Astrid Gjertsen (H). 210


Ingebjørg Godskesen (Frp) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Fremskrittsparti 2009–2013 (en periode). Godskesen er født i Kristiansand i 1957 og bosatt i Arendal. Hun har økonomisk utdannelse og kontorerfaring. Heltidsansatt som distriktssekretær i Fremskrittspartiet fra 2003 og regionsekretær fra 2007.

Ingebjørg Godskesen (Frp).

Magnhild Hagelia (Ap).

Magnhild Hagelia (Ap) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Arbeiderparti 1949–1965 (fire perioder). Hun var født i Gjerstad i 1904, bosatt i Fjære ved Grimstad, død i 1996. Hennes hovedyrke var revisor. Magnhild Hagelia var den første kvinnelige stortingsrepresentant fra Agder og den første kvinne som presiderte Stortinget. Hun har hatt en rekke offentlige verv og ble slått til ridder av St. Olav i 1976.

Helga Haugen (Krf) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Kristelig Folkeparti 1985– 1993 (to perioder). Hun er født i 1932 i Bamble i Telemark og bosatt i Grimstad. Hun er utdannet lærer og har hatt flere kommunale og nasjonale verv, samt deltatt i misjonsarbeid. Helga Haugen (Sp).

Henriksen, Kari (Ap) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Arbeiderparti 2009–2013 (en periode). Hun er født i Vennesla 1955 og bosatt i Kristiansand. Henriksen er blant annet utdannet sykepleier og har hatt flere ledende stillinger innenfor psykiatri og rusomsorg. Hun har også vært statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet 2007–2009. Kari Henriksen (Ap).

Brit Karen Jørgensen (Ap) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Arbeiderparti 1981–1997 (fire perioder). Hun er født i 1942 og bosatt i Arendal. Hun har arbeidet innen kontor, og har hatt flere offentlige verv. Leder av Sosialkomiteen på Stortinget 1989–1993. Brit Karen Jørgensen (Ap).

211


Anne Margrethe Larsen (V) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Venstre 2005–2009 (en periode). Hun er født i Haugesund 1950 og bosatt i Flekkefjord. Hun er utdannet sykepleier, har arbeidet ved sykehus og som lærer i videregående skole. Hun har i tillegg hatt flere offentlige verv.

Anne Margrethe Larsen (V).

Inger Haldis Løite (Ap) Stortingsrepresentant for Aust-Agder Arbeiderparti 2005–2009 (en periode). Hun er født i Gjerstad i 1958 og bosatt der. Løite har jobbet størsteparten av sitt yrkesaktive liv i Telenor. Hun er nå varaordfører i Gjerstad og har hatt flere offentlige og faglige verv. Inger Haldis Løite (Ap).

Åse Michaelsen (Frp) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Fremskrittsparti 2005–2013 (to perioder). Åse Michaelsen er født i Mandal i 1960 og bosatt der. Hun har variert utdanning innen økonomi og språk, og med yrkeserfaring som vekt- og balansekalkulatør i SAS og som eier av en bensinstasjon. Hun har hatt flere tillitsverv innen eget parti. Åse Michaelsen (Frp).

Liv Marit Moland (Ap Stortingsrepresentant for Aust-Agder Arbeiderparti 1997–2001 (en periode). Hun var født i Hisøy 1948, bosatt i Arendal, død i 2008. Moland jobbet størsteparten av sitt yrkesaktive liv i renholdsbransjen. Hun har hatt flere offentlige verv, blant annet som ordfører i Hisøy (1990–91) og vært aktiv i fagforeninger. Liv Marit Moland (Ap).

Anne Brit Stråtveit (Krf) Stortingsrepresentant for Vest-Agder Kristelig Folkeparti 1997– 2001 (en periode). Hun er født i Farsund i 1947 og bosatt i Lyngdal. Hun er utdannet lærer og har arbeidet som lærer og rådgiver i skolen. Stråtveit har hatt flere politiske og kirkelige tillitsverv.

Anne Brit Stråtveit (Krf).

Noen av representantene på denne lista kan bli innvalgt til en ny stortingsperiode høsten 2013. For dem vil tallet på stortingsperioder bli endret. ALLE FOTOGRAFIER ER UTLÅNT AV STORTINGSARKIVET, OSLO

212


Første kvinnelige statsråd fra Agder Helga Gitmark Norges første kvinnelige miljøvernminister. Gitmark var født i Holt i 1929, bosatt i Lillesand, død i 2008. Hun var statsråd i Korvalds regjering i 1973, der hun representerte Senterpartiet. Gitmark var nestleder i Senterpartiet i årene 1973–79, og vararepresentant til Stortinget 1977–81. Hun har hatt flere offentlige verv, blant annet som leder av bispedømmerådet på Agder, medlem av Kirkerådet og Kringkastingsrådet. Tildelt Kongens fortjenesteme- Helga Gitmark (Sp), dalje i gull i 1991. Norges første kvinnelige miljøvernminister.

De første kvinnelige fylkesmenn I 1974 fikk Norge sin første kvinnelige fylkesmann. Da ble sosialsjef Ebba Lodden i Arendal utnevnt til fylkesmann for Aust-Agder fylke. I denne stillingen satt hun fram til årsskriftet 1983–84. Da overtok høyesterettsadvokat Signe Marie Stray Ryssdal fra Tromøy. Hun satt i embetet i ti år, fram til 1994. I 1998 ble Ann-Kristin Olsen utnevnt som første kvinnelige fylkesmannen i VestAgder, en stilling hun fremdeles innehar. Fylkesmannsembetet har tradisjonelt vært tildelt tidligere politikere eller jurister. Slik har det også vært i Agderfylkene. Samtlige kvinnelige fylkesmenn har i tillegg vært godt voksne ved utnevnelsen og både Lodden og Stray Ryssdal har stått i sine embeter til oppnådd aldersgrense (70 år). Ebba Lodden Norges første kvinnelige fylkesmann. Lodden var født i 1913 i Tønsberg og døde samme sted i 1997. I nærmere 30 år bodde hun i Arendal og representerte Arbeiderpartiet i både kommunale og fylkeskommunale verv. I 1974 ble hun utnevnt til fylkesmann i Aust-Agder, et embete hun innehadde til årsskiftet 1983–84. Ebba Lodden er Kommandør av St. Olavs Orden (1977). Ebba Lodden.

Signe Marie Stray Ryssdal Fylkesmann i Aust-Agder 1984–94. Hun er født i 1924 på Tromøy og ble den tredje kvinnen i Norge som ble høyesterettsadvokat (hennes mor, Sigrid Stray, var den andre). Stray Ryssdal har vært sosialrådmann 1972–84 i Oslo, venstrepolitiker i bystyret og vararepresentant til Stortinget. Stray Ryssdal har ledet flere statlige komiteer, utvalg og råd, samt hatt en rekke verv i private organisasjoner. De siste årene har hun vært engasjert i eldresaken og folkehelsespørsmål. Signe Marie Stray Ryssdal er kommandør av Signe Marie Stray St. Olavs Orden (1987). Rysstad. 213


Ann-Kristin Olsen Fylkesmann i Vest-Agder siden 1998. Olsen er født i Sverige i 1945 og er utdannet jurist. I 1983 ble hun Norges første kvinnelige politimester i Halden. I tiden 1995 til 1998 var hun sysselmann på Svalbard og fra 1998 fylkesmann i Vest-Agder. Olsen har hatt og har fremdeles en rekke nasjonale og internasjonale verv, blant annet har hun ledet Europarådets ekspertkomité mot barneprostitusjon. Ann-Kristin Olsen er kommandør av St. Olavs Orden (2006). Ann-Kristin Olsen.

Første kvinnelige fylkesordfører Laila Øygarden Aust-Agders første kvinnelige fylkesordfører. Hun er født i 1947 og bosatt i Arendal (Hisøy). Hun er utdannet hjelpepleier og har i mange år arbeidet i helsesektoren. I perioden 1995–2007 var hun fylkesvaraordfører for Aust-Agder, fra 2007 til 2011 fylkesordfører. Øygarden har hatt flere verv i Arbeiderpartiet både lokalt, fylkeskommunalt og nasjonalt. Øygarden har vært leder av Agderrådet i tiden 2003–2007. Laila Øygarden.

Første kvinnelige fylkesrådmann Tine Sundtoft Første kvinnelige fylkesrådmann i Vest-Agder fylkeskommune. Sundtoft er født i 1967 og er fra Lillesand. Utdannet sivilagronom og tidligere generalsekretær i Unge Høyre. Sundtoft har vært regiondirektør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) (1995– 2005) og Høyres gruppeleder i Aust-Agder fylkesting. Fylkesrådmann i Vest-Agder fra 2005. Tine Sundtoft.

214


De første kvinnelige ordførerne på Agder Jordmor Aasa Helgesen (1877–1968) fra Bjelland ble Norges første kvinnelige ordfører. Hun var ordfører i rogalandskommunen Utsira i årene 1926-28. Det skulle imidlertid gå over femti år før Agder fikk sin første kvinnelige ordfører. I desember 1981 ble Magnhild Rygg valgt til ordfører i Bygland og hun ble med dét Agders første kvinnelige ordfører. Senere har det kommet til ytterligere 21 kvinnelige ordførere på Agder i løpet av 30 år. Til nå har Søgne i Vest-Agder «rekorden» med fire kvinnelige ordførere siden 1992. Partifordelingen for de kvinnelige ordførerne har vært slik: Høyre (H) har hatt ni kvinnelige ordførere, Arbeiderpartiet (Ap) ni, Senterpartiet (Sp) tre og Kristelig Folkeparti (Krf) én. Tretten av ordførerne har virket i Vest-Agder og ni i Aust-Agder. Majoriteten av ordførerne har vært i 40–50-årsalderen da de ble valgt, mens de yngste (Berli, Mykjåland og Lunde) var 35 år gamle i valgåret. Alle ordførerne har hatt kommunalpolitisk erfaring fra tidligere, og en del har hatt yrkeserfaring fra skoleverket. Den lengstsittende kvinnelige ordføreren (til nå) er Torhild Bransdal i Vennesla. Hun har vært ordfører siden 1999 og er fremdeles ordfører i bygda. Fjorten Agder-kommuner har ikke hatt noen kvinnelig ordfører i det hele tatt. Legg merke til at funksjonstiden til ordførerne ble endret i 1992–93 etter ny kommunelov (gjeldende fra og med kommunevalget i 1995). Fra da av ble ordførerne valgt for hele perioden (fire år) mot tidlige to år. I tillegg ble ordførerne valgt innen utgangen av oktober måned i valgåret, mot tidligere 1. januar. Denne endringen har fått innvirkning på hvilket årstall som er benyttet i omtalen av ordførernes funksjonstid på de neste sidene.

Det første formannskapet i Bygland med ei kvinne i førersetet (1982–1984). Fra venstre: Olav Lauvdal, Ragnar Kaasa, nyvalgt ordfører Magnhild Rygg, Knut P. Sandnes og Sigmund Ose. FOTO: SETESDØLEN

215


Kvinnelige ordførere på Agder 1982–2013








Oversikt over kvinnelige ordførere på Agder 1982–2013 AUST-AGDER Risør: Laila A. Skarheim (Ap), f.1945, innkjøpssjef, ordfører i Risør 1988–1995. Gjerstad: Ingen kvinnelig ordfører til nå Vegårshei: Maya Twedt Berli (Ap), f.1968, funksjonær, ordfører i Vegårshei 2003–2011. Tvedestrand: May Britt Lunde (Ap), f. 1956, funksjonær, ordfører i Tvedestrand 1992–1995. Arendal: Tove Elise Stiansen (Ap), f. 1950, funksjonær, ordfører i Tromøy 1988–1991. Liv Marit Moland (Ap), f. 1948, død i 2008, renholder, ordfører i Hisøy 1990–1991. Torill Rolstad Larsen (Ap), f. 1953, rektor, ordfører i Arendal 2003–2011. Grimstad: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Froland: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Åmli: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Lillesand: Ragnhild Omdal Mollatt (H), f. 1942, død 2006, rektor, ordfører i Lillesand 1992–1995. Birkenes: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Iveland: Gro Anita Mykjåland (Sp), f. 1976, flyvertinne, ordfører i Iveland siden 2011. Evje og Hornnes: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Bygland: Magnhild Rygg (Sp), f. 1936, skoleinspektør og gårdbruker, ordfører i Bygland 1982–1987. Valle: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Bykle: Ingen kvinnelig ordfører til nå. 217


VEST-AGDER Kristiansand: Bjørg Wallevik (H), f. 1941, lærer, ordfører i Kristiansand 1992–2003. Vennesla: Torhild Bransdal (Krf), f. 1956, kontorsekretær og hjemmearb., ordfører i Vennesla siden 1999. Songdalen Ingen kvinnelig ordfører til nå. Søgne: Anne Berit Andersen (H), f. 1951 i Søgne, kontorist, ordfører i Søgne 1992–2001. Eli Løite (H), f. 1956, førskolelærer, ordfører i Søgne 2001–2007. Solveig Kjelland Larsen (Ap), f. 1955, tannhelsesekretær, ordfører i Søgne 2007–2011. Åse Ragnhild Røsstad Severinsen (H), f. 1950, lærer og rektor, ordfører i Søgne siden 2011. Mandal: Kirsten Huser Leschbrandt (H), f. 1945, kontorsjef, ordfører i Mandal 1992–2003. Åse Lill Kimestad (Ap), f.1955, rektor, ordfører i Mandal 2003–2007. Marnardal: Aase Marie Bue (Sp), f. 1948, lærer, ordfører i Marnardal 1992–1999. Audnedal: Sigrid Lovise Bendixen (Ap) f. 1956, baker, ordfører i Audnedal 1994–1999. Åseral: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Lindesnes: Janne Fardal Kristoffersen (H), f. 1970, hjemmesykepleier, ordfører i Lindesnes siden 2011. Hægebostad: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Lyngdal: Foss, Ingunn (H), f. 1960, konsulent, ordfører i Lyngdal siden 2007. Kvinesdal: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Farsund: Margit Brøvig (H), f. 1950, juridisk rådgiver, ordfører i Farsund 2003–2007. Flekkefjord: Ingen kvinnelig ordfører til nå. Sirdal: Ingen kvinnelig ordfører til nå. 218


Agders første kvinnelige kommunestyrerepresentanter De første kvinnelige kommunestyrerepresentantene på Agder ble valgt inn i kommunestyrene i Kristiansand og Vestre Moland i 1901. Dette året fikk norske kvinner for første gang inntektsavgrenset stemmerett ved kommunevalg. I de påfølgende kommunevalgene fram mot mellomkrigstiden fikk de fleste agderbyene inn en eller flere kvinner i sine kommunestyrer. Totalt sett oversteg likevel ikke tallet på kvinnelige kommunestyrerepresentanter mer enn femti kvinner i løpet av mellomkrigstiden, og de fleste av dem kom inn i kommunestyrene i byene og i kystnære strøk. Først etter andre verdenskrig har samtlige Agder-kommuner fått inn en eller flere kvinner i sine kommunestyrer. Tidligst ute av innlandskommunene var Evje i 1916 med Maren Blomqvist fra Arbeiderpartiet. Blant de siste innlandskommunene var Bykle og Valle i 1967–68. Det har ikke latt seg gjøre å lage en komplett oversikt over de første kvinnelige kommunestyrerepresentantene på Agder innenfor tidsrammen av dette prosjektet. Kartet på neste side gir oss imidlertid en pekepinn på hvilke områder på Agder som var tidlig ute med kvinnelige kommunestyrerepresentanter og hvilke som kom sent.

Evje Herredsstyre 1932–34. Et tidstypisk bilde med én kvinne i kommunestyret. Foran (f.v.): Tellef G. Stien, Jon Vikstøl, Torvald Omdal, Marie Simonsen, Birger Torkildsen, Ola J. Omland, Jon Syrtveit, Ingvald Kaldhusdal og Olav Åneland. Bakerst på trappa: (f.v) Severin Robstad, Steffen Håkedal, Bernhard Pedersen, Andreas Katterås, Ånen Åvitsland, Th. Bue og John Åvitsland. FOTO UTLÅNT AV ALF GEORG KJETSÅ, HORNNES.

219


De første kvinnelige kommunestyrerepresentantene på Agder Det røde tallet viser året den enkelte kommune fikk inn en kvinne i kommunestyret for første gang (valgåret).

1967

1967

1945

1963 1931

1907

1955

1916 1951 1959

1907

1954 1959

1925

1951

1910 1904

1955

1945 1907 1945

1959

1955

1951

1910 1951

1945

1947

1901 1947 1945 1901

1904

220


Et utvalg av kvinnelige kommunestyrerepresentanter på Agder 1901–13 (kronologisk rekkefølge) Kristiansand (valgt høsten 1901 for perioden 1902–04) Marie Beer (H), husmor, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Ebba Kirsebom (H), husmor, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Helga Refsnes (H), lærerinne, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Andrea Hoch (V), lærerinne, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Anna Brunvand (V), melkehandler, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Anna Christin Jensen (Avh.), lærerinne/misjonær, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Elisabeth Rasmussen (Avh.), husmor, Kr.sand kommunestyre 1902–04 Vestre Moland (valgt høsten 1901 for perioden 1902–04) Gusta Heldal (Upol.), gårdbruker, Vestre Moland kommunestyre 1902–04 Fredrikke J. Henschien (Upol.), gårdbruker, Vestre Moland kommunestyre 1902–04 Grimstad (valgt høsten 1904 for perioden 1905–07) Marie Knudson (Avh.), Grimstad kommunestyre 1905–07 Ågot Berg, (Avh.), Grimstad kommunestyre 1908–10 Laura Reiersen, (Lib.), Grimstad kommunestyre 1908–10 Mandal (valgt høsten 1904 for perioden 1905–07) Theodora Syrdal (H), handelskvinne, Mandal kommunestyre 1905–07 Anna Sveindal, (Saml.), Mandal kommunestyre 1908–10 Arendal (valgt høsten 1907 for perioden 1908–10) Thora Herlofson (H), Arendal kommunestyre 1908–1910 Anna Lundegaard, (Lib.), Arendal kommunestyre 1911–1913 Fjære (valgt høsten 1910 for perioden 1911–13) Margrethe Fuglestvedt (V), Fjære kommunestyre 1911–13 Lillesand (valgt høsten 1910 for perioden 1911–13) Mathilde Gunnufsen, (Avh.), Lillesand kommunestyre 1911–1913 Risør (valgt høsten 1910 for perioden 1911–13) Ida Dahl, Risør (H/FV), Risør kommunestyre 1911–13 Jenny Johnsen (H/FV), Risør kommunestyre 1911–13 Marie Sivertsen (H/FV), Risør kommunestyre 1911–13 Louise Sæverud (Avh.), Risør kommunestyre 1911–13 Upol. = Upolitisk liste Avh. = Avholdspartiet/Edruelighetspartiet Lib.= Det liberalkonservative parti H = Høire Saml. = Samlingspartiet V = Venstre FV = Frisinnede Venstre KILDE: ROGER TRONSTAD VED STATSARKIVET I KRISTIANSAND

221


Om forfatterne

Line Baugstø, født i Kristiansand 1961. Forfatter og journalist, bl.a. i Fædrelandsvennen, Aftenposten og bladet KK. Har fagkombinasjonen norsk, idéhistorie og sosialantropologi ved Agder Distriktshøgskole og Universitetet i Oslo. Debuterte som forfatter i 1986 med romanen «Reise i gult lys». Har til sammen publiser åtte romaner, i tillegg til novellesamlinger, skuespill, barnebøker og essay. I januar 2013 kom biografien «Camilla Collett, født Wergeland». Eva Dønnestad, født i Skien 1965. Forfatter, journalist og historieforteller i «Øye for ord» ved RVTS Sør (psykologiske traumer). Har skrevet flere bøker om mennesker i sårbare situasjoner på oppdrag for humanitære organisasjoner, fylkeskommuner og departement. Morgenkåsør i NRK P2 og spaltist i Vårt Land og Fædrelandsvennen gjennom mange år. Johnny Haugen, født i Evje 1974. Lærer og historiker. Har vært fylkessekretær, fagansvarlig og forsker i Agder Historielag gjennom ti år. Dr.avhandling «Okkupasjon, kollaborasjon og motstand. En studie av agderbefolkningens valg- og handlingsmønstre under den tyske okkupasjonen 1940–45» (klausulert). Hovedredaktør av Agder historielags årsskrift og forfatter/medforfatter av flere artikler og bøker. Tilknyttet UiS. Agnete Kjellin, født 1950. Avdelingsleder for Kristiansand museum, Gimle Gård og Kristiansand Kanonmuseum. Markeds- og ledelsesutdannelse. Har ledet flere kulturarrangement i Mandal, bl.a. 150-års markeringen av forliset til det russiske linjeskipet Ingermanland. Startet opp med byvandringer i Mandal kommune i 1988. Ådne Fardal Klev, født i Mandal 1964. Psykiatrisk sykepleier og historiker. Bonde og forfatter på heltid gjennom flere år. Han har vært leder av Lyngdal Historielag og styremedlem av Agder Historielag. Klev har skrevet flere artikler og lokalhistoriske bøker, bl. a. bygdeboka «Spangereid – vest for Lenesfjorden (1999) og «Haaverstads sinnssjukekoloni på Nordhagen» (2011). Borghild Løver, født i Mandal 1967. Daglig leder av Høgtun Kultursenter og fylkessekretær i Agder Historielag og mållaga på Agder. Agronom og Cand. mag. fra Agder distriktshøgskole med norsk mellomfag, fransk og tysk grunnfag, pedagogikk og folkemusikk. Redaktør av bladet EGDE siden 2007. Opptatt av alt som har med kultur og tradisjon å gjøre – spesielt dans, sang og musikk. Anna Helle Nilsen, født i Fjære 1929. Pensjonert lærer med over 40 års erfaring fra pedagogisk arbeid. Lærerskolen i 1951. Har vært medforfattar i boka «Stemmer fra Arkivet» og har i tillegg skrevet flere lokalhistoriske artikler for Agder Historielag og Fjære historielag. Arbeider nå med en bok om krigsseilerne fra Agder 1939–45.


May-Brith Ohman Nielsen, født i København 1962. Professor i historie ved Universitetet i Agder og professor i historiedidaktikk ved Karlstad Universitet. Redaktør av Scandinavian Journal of History siden 2001. Har skrevet en rekke artikler, bøker og lærerverk, blant annet «Mennesker, makt og mikrober. Epidemibekjempelse og hygiene på Sørlandet 1830–1880» (2008) og to bind av «Norvegr. Norges historie» (2011). Bård Raustøl, født i Bergen 1969. Rådgiver ved Interkommunalt Arkiv i Vest-Agder (Ikava) og tidligere arkivar ved Aust-Agder kulturhistoriske senter. Historiker med hovedoppgave om Sjølingstad Uldvare-fabrik. Leder for flere arkivutstillinger, samt forfatter av artikler med arkivfaglig innhold. Arbeider nå med en bok om Agders politiske og administrative grenser. Arne Rosenvold, født i Kristiansand 1944. Pensjonert rektor ved Kristiansand katedralskole. Cand.philol frå Universitetet i Oslo 1972 med norsk hovedfag, historie mellomfag og engelsk grunnfag. Har tidligere arbeidet ved ungdomsskolen i Dyrøy kommune (Troms), Fagerborg videregående skole og ved Bjørknes privatskole i Oslo. Har vært medlem av redaksjonskomiteen til årsskriftet for Randesund historielag i mange år. Reidunn Gøthesen Scherpf, født i Kristiansand 1958. Daglig leder og produsent i Amaldus Film. Master of art fra University of Hertfordshire. Har vært bedriftsrådgiver siden 1987 og drevet eget firma siden 1994. Har medvirket til flere HMS-prosjekter gjennom Næringslivets Hovedorganisasjon og forfattet en rekke kurskonsepter. Bjørg Seland, født i Trondheim 1947. Professor i historie ved Universitetet i Agder. Forskningsfeltet omfatter bl.a. kvinnehistorie, sosialhistorie og kulturhistorie. Koordinator for Forskernettverk Agder. Har skrevet en rekke artikler og bøker , bl.a. «ikke saadan som en Kone bør være ...”Kvinneliv og kvinneroller i 1800-tallets samfunn» (1997), «Religion på det frie marked. Folkelig pietisme og bedehuskultur» (dr.avhandling 2002) og «Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendommen» (2008) sammen med Olaf Aagedal. Frans-Arne Stylegar, født i Moss 1969. Fylkeskonservator i Vest-Agder fylkeskommune. Cand. philol. ved Universitetet i Oslo, med hovedfag i nordisk arkeologi. Han har skrevet bl.a. «Snartemofunnene i nytt lys» (2003) og «Norges terskel, Europas port: Kristiansand fra istid til sagatid» (2006). Har egen arkeologiske blogg og fast spalte i avisene Klassekampen og Fædrelandsvennen. Roger Tronstad, født i Trondheim 1955. Førstearkivar ved Statsarkivet i Kristiansand og cand.philol. med historie hovedfag fra Universitetet i Oslo. Har tidligere arbeidet ved Riksarkivet i Oslo, Statsarkivet i Trondheim og Statsarkivet i Tromsø. Tronstad har vært nettredaktør for Levende Historie og skrevet flere artikler i bøker og tidsskrifter. Arbeider nå med en bok om jøder og antisemittisme på Agder inntil 1945. Andreas Vevstad, født i Gjerstad 1930, død 2007 på Nedenes. Forstkandidat fra Ås, redaktør og forfatter. Redaktør av fagbladet Norsk Skogbruk i nærmere ti år. I tillegg skrev han flere titalls bøker og artikler i løpet av 40 år. Bøkene og artiklene omhandlet for det meste skogbruk, foreningshistorie, sjøfartshistorie, bankhistorie og kulturhistorie, samt gårds- og slektshistorien til hjembygda Gjerstad. Anne Tone Aanby, født i Øyestad 1948. Forskingsleder ved Aust-Agder kulturhistoriske senter. Cand. philol. med fagene nordisk, etnologi, folkeminne og historie hovedfag. Har skrevet flere bøker, bl.a. bygdebøkene til Fjære («Krogen og Håbbestad krets» (1998), «Åmli kyrkje. Frå mellomalder til vår tid» (2009) og «Skipsbyggmesterens tid. Skipsbygging i Vikkilen 1750–1920» (2012).


Profile for Grafisk Partner

Kvinner på barrikadene  

Stemmerettsjubileet på Agder - 100 år med kvinnelig stemmerett. Utgiver: Agder Historielag. Kristiansand, juni 2013.

Kvinner på barrikadene  

Stemmerettsjubileet på Agder - 100 år med kvinnelig stemmerett. Utgiver: Agder Historielag. Kristiansand, juni 2013.

Advertisement