Foto: Tom Aguirre
når det gjelder å skape interesse for fottøy fra vikingtiden og andre historiske perioder. De to er tydeligvis «multitaskere», og de fortalte at de er på sitt mest produk tive når de sitter og syr sko mens de ser på tv-serier. Kutschera har laget sko i 15 år og Pedersen har 20 års erfaring. Hva de lager har ofte svært ulik utforming og består av et vidt utvalg råmaterialer i tråd med de mange sam menhengene skoene skal tilpasses til.
«Uten skikkelige sko, er man ikke skikkelig påkledd» Noen sko er laget kun til å demonstrere en moteperiode mens andre skal tåle røff behandling fra naturens luner. Pedersen besøker mange vikingmarkeder over hele Norge for å finne både inspirasjon og nye kunder han kan selge sko til. Ifølge Pedersen er det mange som «har oppdaget at det å gå i autentisk og historiske korrekte sko og tøy er gøy». Kutschera legger stor vekt på å gjøre seg flid med å skape historisk korrekte sko på basis av funn i faglitteratur og annet kildemateriale. Han støtter seg til mottoet: «Uten skikkelige sko, er man ikke skikkelig påkledd». Pedersen la til at hvis en vil gli inn i miljøet på vikingmarkeder er det ikke smart å bruke moderne sko. Men det er likevel en nedre grense
for hvor autentiske skoene kan bli. Pedersen understreket at i dag blir skinnet som blir brukt ikke laget av dyr vi fanger selv, som var mer utbredt noen hundre år tilbake. Det finnes ellers en grense for hvor korrekt man kan rekonstruere plagg fra vikingtiden, da få er bevart fra denne perioden, men til gjengjeld finnes det mange bevarte sko. Pedersen påpekte at i vikingtiden hadde de helt andre krav til komfort, og tok i bruk ofte helt andre løsninger for å tilpasse seg naturforhold. Blant annet ble lisser surret rundt sko for å forhindre at en mistet bakkekontakten på is, og sko ble brukt utenpå sko. De hadde heller ikke tykke såler som nå, og derfor måtte de gå på en helt annen måte, og de måtte bruke tærne på måter vi ikke er vant til. Både Kutschera og Pedersen har gått gjennom flere hundre par sko i Riksarkivet for å avdekke fortidens håndverksteknikker. De jobber jevnt og kontinuerlig med å utprøve hva som er mulig og ikke mulig. Selv om tekstiler fra vikingtiden kan være vanskelig å rekonstruere finnes det likevel dem som forsøker, ved å gå tilbake hovedbestanddelene for tekstiler fra en fjern fortid; ull og planter. På seminaret kunne Margit Yndestad fra Danmark gi publikum innblikk i ulike fremgangsmåter for å produsere ulltekstiler fra vikingtiden. Hun fortalte at hun først ble engasjert da hun var med på et tokt med vikingskip i Danmark for 24 år siden og observerte at alle som var om bord hadde på seg anorakker laget av ikke-organiske tekstiler av merket Helly Hansen. Ifølge
Yndestad var oppstarten i arbeidet med å lage vikingtekstiler vanskelig, ikke minst fordi det var ofte vanskelig å få tak i lin i Danmark. En annen utfordring er at å skape farger gjennom å bruke planter er svært komplisert. Det er en hel del grunnleggende prosesser som ligger til grunn for hvordan en behandler råvarer og syr og vever vikingklær. Hun oppga at hun ofte må merke av hvilket garn som er kjøpegarn, da det er vanskelig å se forskjellen, men en kan lukte det, ifølge Yndestad.
«vi må ha et mål om å være historiske korrekte, men det trenger ikke å være en tro kopi». I vikingtiden krevde det mye arbeidskraft å produsere tekstiler og Yndestad mener det er viktig å få frem i formidling om vikingtidens tekstilproduksjon hvor mye arbeidskraft og tid det krevdes. At det var nødvendig med store ressurser å produsere tekstiler fikk også merkbare konsekvenser i større sammenhenger, som at det var begrenset hvor mange seil som var tilgjengelig for en flåte med vikingskip. Dette kunne i ytterste konsekvens føre til at en kunne ha flere skip, men i realiteten kun ha et skip på deling, på grunn mangel av seil, hevdet Yndestad. Avhengigheten av ullprodukter var noe som for henne indikerte at sauen var det viktigste dyret for vikingene. For Yndestad er det ikke det perfekt
Eksperimentell arkeologi En gren av arkeologi hvor det testes ut ulike metoder for å bygge og restaurere hus og fartøyer eller gjenskape gjenstander eller tekstiler fra historiske epoker hvor det ofte er lite som er bevart fra oldtiden. Slike metoder kan gi ny kunnskap om historiske epoker hvor det finnes lite dokumentasjon om hverdagslivet til fortidsmennesker. Eksperimentell arkeologi begynte som en bevegelse på 1960-tallet. Dette er nå et populært innslag i tv-programmer og tas i bruk nå i blant annet konseptet «levende museum» hvor publikum kan delta.
Reenactment Er en form for rollespill som er utbredt i miljø særlig i USA og Europa, som forsøker å gjenskape historiske epoker, hendelser og slag. Det skjer gjerne i sammenheng med stevner og festivaler. De som er engasjert i slike rollespillmiljøer deltar av ulike grunner, det kan dreie seg om nostalgi, lek og historieinteresse. Deltakere bruker ofte mye tid og setter av betydelig med ressurser på å skape tidsriktige drakter og utstyr som de vil ta i bruk under en «reenactment». Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 11