Page 1

Nr. 1 - 2018 - 42. årgang

egde

– magasin for historie og kulturarv i Agder

Løssalg kr. 100.-

www.historielagene.no/agder


egde

Kjære leser Knut Engelskjøn

– magasin for historie og kulturarv i Agder

AVTROPPET STYRELEDER

Opplag: 1300

Dette magasinet er ett resultat av omleggingsprosessen Agder Historielag har vært gjennom de siste to åra. Prosessen fortsetter. Styret som blei valgt på årsmøtet i 2016, hadde flere mål. Først og fremst var det enighet om organisatoriske endringer, større synlighet, utvida kontakt og økt innsyn. Vedtektene trengte forenkling og forandring, og arbeidet blei fullført i og med vedtak på årsmøtet i 28. april 2018. Styret gjenopptok praksisen med at lederen møter i redaksjonen av Agders Historie. Senere kom også sekretæren med. Akkurat nå arbeider tre historikere med hvert sitt manus til de tre siste bindene av bokserien. Stein Tveite er forfatter av et bind som omhandler perioden 1350-1640. Et annet bind på vei omfatter perioden 1723-1840 og er under utarbeidelse av Gustav Sætra. Dag Hundstad skriver også på et bind som er rettet mot samtidshistorie, hvor tidsrommet er fra 1945 fram til i dag. En viktig oppgave blir å skaffe midler til trykking og finne regningssvarende måter for omsetning av de kommende bokverkene.

Besøksadresse: Vesterveien 6, Kristiansand Kontortid fredag kl. 12.00-16.00 Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand Daglig leder og organisasjonssekretær /ansvarlig redaktør: Kim Bredesen E-post, Agder Historielag: agder@historielagene.no Mobil: 458 65 237 www.historielagene.no/agder Bidragsytere til Egde: Kjell Tørlin Andreassen Jan-Henrik Christiansen Knut Engelskjøn Jarl V. Erichsen Brynjul Gjerdåker Oddbjørn Johannessen Kari Margrete Okstad Olaf Moen Gro Reinertsen Astri Rysstad Eilert Skjævestad Gunnar Stubseid Helge Ove Tveiten Jan Hallvard Vesterhus Johnny Østreim Illustrasjoner: Terje Moen Tegneserie: Mathias Dønnestad Forsidebilde: Elida Åsland

Agder Historielag er støttet av Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune

Grafisk tilretteleggjing og produksjon: GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: post@gpartner.no ISSN 0333-4082

2 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

En del av synliggjøringa har vært å gjenopprette kontakten med flere parter det var naturlig å samarbeide med, og å skaffe mer tidsmessige lokaler. Nå har Agder Historielag nye lokaler på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter og god tilgang på vel utstyrte møterom for mange formål. Styret utvida kontakten med historielaga sin paraplyorganisasjon Landslaget for Lokalhistorie og har holdt ved like kontakten med Vest-Agdermuseet, aama KUBEN, og med begge fylkenes administrasjoner. Internt vedtok vi å sende signerte referat fra styremøtene til lokallaga. Vi satset på lokallag som medarrangører der Agder Historielag har vært med, som under Arendalsuka. Styremedlemmene har også møtt fram til årsmøter i lokallaga. Store lager av Agders Historie og andre

trykksaker blei tilbydd medlemmer og lag til redusert pris. Det var viktig å utvikle en stabil modell for den utadretta virksom heten. Det nyvalgte styrets første beslutning var å tilsette organisasjonssekretær/daglig leder i 40% stilling. Sekretæren skulle i tillegg til vanlige sekretæroppgaver arbeide med den utadretta virksomheten. Det var viktig å få større regularitet i publikasjonene. Løsningen ble å legge om fra årsskrift og medlemsblad til et magasin. Magasinet er ment å fylle begge funksjoner. Det framtidige målet er fire utgaver årlig med lokalhistoriske artikler og bokmeldinger og med forfattere fra lokallag og akademia. Dette første nummeret har en kronikk om immateriell kulturarv. Det er Setesdal spelemannslag sitt arbeid med å få folkemusikken i Setesdal på UNESCOs verdensarvliste ved Kari Margrethe Okstad, Astri Rysstad og Gunnar Stubseid. Her er en reportasje fra et prosjekt om norrøn historie i Hæge bostad, der fortidas hverdagsliv søkes gjenskapt. Det er en artikkel av Jan Henrik Christiansen om Voilehytta gjennom 100 år. Kim Bredesen omtaler en dokumentar film om major Laudals liv sett gjennom sønnen Lasse Laudals øyne. Her er også omtaler av utgivelser fra lokallag. To lokallagsledere presenterer laget sitt og viser et stort engasjement med historielagsarbeid. Det blir nå en viktig oppgave å utvide tallet på abonnenter slik at magasinet får mange lesere. Det har vært ei stor glede å være leder for styret gjennom de to siste åra, herunder kontakten med flere av de lokale historielaga og de mange enkeltmennesker som er engasjert i lokalhistorisk arbeid. Mest av alt vil jeg takke hver og en i styret for den innsatsen de har ytt. Vi har vært et samkjørt kollegium og det har vært inspirerende diskusjo ner og et godt samarbeid. Ei gild tid. Jeg vil også takke organisasjonssekretæren/daglig leder som samvittighetsfullt har bidratt til å gjennomføre styrets mange vedtak. ■■■


DOKUMENTAR

Det umulige valget Major Arne Laudal spilte en sentral rolle i Agder under andre verdenskrig. Han ledet arbeidet med å bygge opp en motstandsorganisasjon i Agder-fylkene og Rogaland. Denne var blant de største i landet med 3500 mann, ifølge Laudal. Han ble imidlertid i 1942 arrestert og ført til Arkivet i Kristiansand der han ble avhørt og torturert. Han ble ført til Grini, og ble i 1944 henrettet. I en ny dokumentarfilm får vi innblikk i hvordan hans nærmeste familie opplevde å miste en far og ektemann.

major Laudal. Før den tyske invasjonen av Norge i 1940 var han en erfaren offiser i den norske hæren. Han fikk kapteinsrang i 1930 og samme året ble han sjef ved 3. divisjons skole i Kristiansand, en stilling han hadde i ni år. Historien til major Laudal blir i dokumentaren i stor grad formidlet gjennom perspektivet til Lasse Laudal. Familien til Laudal flyttet hele tiden med faren. Sønnen forteller at det militære miljøet preget også ham sterkt, og han var med på både leirer, skyting, øvelser og utmarsjer. I 1939 rykket Laudal opp og ble stabssjef hos Otto

ANMELDT AV

Kim Bredesen Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand ble åpnet i februar i år. Der har publikum mulighet til å få utvidet sin forståelse av motstandskamp i Agder under 2.verdenskrig. På senteret er det satt opp en utstilling hvor to skikkelser står i sentrum: motstandshelten major Arne Bentson Laudal (18921944), og hans motpart, Gestapo-sjef og kriminalkommisar Rudolf Kerner (1910-1998). Førstnevnte var en norsk offiser på 50 år og norsk patriot. Sistnevnte var mye yngre, 32 år, tidligere skofabrikant fra Saarbrücken og tilhenger av den nasjonalsosialistiske ideologi. De dramatiske hendelsene hvor de to var hovedaktører er også belyst i ny dokumentar kalt «Majorens sønn», produsert av Dokufilm AS og Stiftelsen Arkivet ved Kai Erland. Arne Bentson Laudal blir som oftest omtalt som

Innhold Leder ................................................................................................... Dokumentar om major Laudal .......................................................... Reportasje om eksperimentell arkeologi............................................ Intervju med Katja Regevik................................................................. Formidling om vikingtiden ................................................................. Lokallagleder i aust ............................................................................. Lokallagleder i vest ............................................................................. Kronikk om kulturarv i Setesdalen..................................................... Voilehytten gjennom 100 år ...............................................................

2 3 8 16 21 24 27 30 34

Bokmeldinger Tamreindrifta i Setesdalen................................................................... Meir gamalt or Sætesdal II .................................................................. Meir gamalt or Sætesdal III................................................................. Lillesands historie 1800–1850.............................................................. Skagerrak - en natur- og kulturhistorisk reise.. ................................. Arnstein - årsskrift 2017 ...................................................................... Lokalhistorie fra Søndeled og Risør, årbok 2017 ........................................................................................... Småskrift nr.14 Høvåg Museums- og Historielag ........................................................ Froland Historielag, årsskrift 2017...................................................... Lyngdalsboka 2017.............................................................................. Årsskrift 2017, Hægebostad Sogelag. .................................................

48 49 51 20 .58 61 63 65 67 69 71

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 3


På Arkivet freds- og menneskerettighetssenter er det satt opp en utstilling hvor en kan få vite mer om hva slags rolle både Rudolf Kerner og Arne Bentson Laudal inntok som henholdsvis representant for den tyske okkupasjonsmakten og den norske motstandsbevegelsen. Foto: Arkivet freds- og menneskerettighetssenter.

Ruge, generalinspektøren for infanteriet, og januar 1940 ble han forfremmet til major og fikk en ledende rolle i forsvaret av Norge. 9. april var han stasjonert på Terningmoen ved Elverum, og fikk som oppgave å forsyne de norske styrkene ved Midtskogen med utstyr. Han ble deretter stabssjef og

gruppesjef over avdelinger som var i kamp mot tyskerne i Østerdalen, Hadeland, Valdres og i Nord-Norge. Da den tyske okkupasjonsmakten hadde fått kontroll over hele Norge i juni 1940 valgte Laudal å kjempe videre på andre måter. Under et besøk hos general Otto Ruge, som var fange

Rekonstruert hendelse der Lasse Laudal har dratt til Oslo i påvente av at faren og medfanger skal igangsette flukt til Sverige fra Grini.

4 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

på Grini, gav Ruge til kjenne at han burde «ta føringen på Sørlandet». På oppdrag fra Paal Frisvold i Milorg dro han da tilbake til Sørlandet for å opprette den første kamporganisasjonen for Milorg der. Ved årsskiftet 1940/41 fikk han en stilling som ingeniør ved Fiskå Verk, deretter ble han ansatt i Arbeidstjenesten, som kontorsjef i avdelingen for «Skoler og kurser» og til sist i Sivilforvaltningen for Hær og Marine. Mens han arbeidet i ulike dekkstillinger bygget han forsiktig opp en Milorg-avdeling som omfattet både Agder og Rogaland, hvor han ble distriktssjef. I 1942 hadde han bygget opp en organisasjon som omfattet 3500 mann, ifølge ham selv. Den var da blant de mest utbygde i landet. Laudals organisasjon samarbeidet aktivt med agenter fra Kompani Linge og organiserte slipp og mottak av våpen og utstyr. De kartla på svært detaljert nivå den tyske okkupasjonsmaktens bevegelser. En viktig årsak til den hurtige oppbyggingen var forventninger om at britene ville iverksette en større militær aksjon i Rogaland/Agder for å befri Norge.


Arrestasjon og forhør Men i desember 1942 fikk det effektive arbeidet til Laudal en brå stopp. På grunn av informanter i Stavanger var Sipo i Kristiansand (det tyske sikkerhetspolitiet) i ferd med å rulle opp Laudals organisasjon. Aksjonen mot Laudals milorg-organisasjon varte i tre måneder, fram til februar 1943, og 400–500 personer ble arrestert. Dokumentarfilmen om major Laudal begynner med den dramatiske arrestasjonen. I rekonstruerte scener, og ved opptak fra åstedet kan vi få glimt i hvordan det opplevdes på nært hold av Laudals sønn å være vitne til at hans egen far ble arrestert. Da var Lasse Laudal 16 år. Det skjedde natten til 7. desember 1942, da familien bodde på morens gård på Øvre Strai i Kristian sand. Huset ble da omringet i totiden av en styrke på 20 mann ledet av SSHauptsturmführer Rudolf Kerner. Han hadde med seg nesten hele styrken ved det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) i Kristiansand, forsterket med folk fra det norske statspolitiet (Stapo) og tyske SSpolitisoldater. Major Laudal hadde vært svært forsiktig i sitt arbeid. Ingen ulovlige dokumenter eller våpen ble funnet under husransakelsen.

«For sønnen var henrettelsen i stor grad noe uvirkelig, noe som ikke minst kom til uttrykk ved at han en stund tenkte at faren egentlig ikke hadde dødd, at han ville dukke opp igjen.» Både Laudal og sønnen ble tatt med til Arkivet mens Helga Laudal og datteren ble igjen på gården, hvor de hadde mistet telefonlinjen og var under overvåkning. På Arkivet ble Laudal utsatt for harde forhør og gjentakende tortur, hvor han ble slått med blant annet gummi batong. Over tid merket fangekame ratene at Laudal gradvis ble fysisk svakere, og hadde vansker for å gå. Men lenge nektet han å gi Kerner og hans forhørsledere noen opplysninger. Han erklærte han ikke hadde noe tilstå og nektet kjennskap til hva han ble beskyldt for. Lasse Laudal ble imidlertid etter

Sønnen til Arne Bentson Laudal, Lasse Laudal, legger i filmen frem flere brev faren sendte hjem til familien. Brevene kan gi innblikk i hva faren ble utsatt for og opplevde etter han ble arrestert.

hvert vurdert av Kerner som en person som ikke kunne bidra med viktige opplysninger og fikk slippe ut etter tre uker, på lille julaften i 1942. Det skjedde under betingelse av at han ikke måtte snakke om hva han hadde opplevd. Etter en tid endret Laudal sin innstilling overfor sine fangevoktere og sa seg villig til å bli konfrontert med informanten fra Stavanger. Etter Laudal hadde møtt informanten innså han at det ikke lenger gagnet noen å holde tilbake opplysninger, og at Kampgruppe 3 hadde raknet i sømmene. For å unngå hva han oppfattet som unødige lidelser ga han beskjed til sine fengslede samarbeidspartnere om at de kunne avgi forklaring.

Opphold på Grini Etter oppholdet på Arkivet i Kristiansand ble Laudal sendt til Grini i Bærum. Der ble han stilt for tysk krigsrett, noe som skulle bli skjebnesvangert for Laudal, noe som også kommer tydelig frem i dokumentaren. De viktigste informasjonskildene i dokumentaren er vitnesbyrd fra sønnen

Lasse Laudal og brev faren sendte til familien, hvor han omtalte seg selv under dekknavnet «Småen». Men brev fra moren, Helga Laudal, til faren er også henvist til i filmen. Brevene er sterke, faren fortalte åpent og direkte om hvordan han opplevde sin situasjon. Vi får også se originalopptak fra okkupasjon, bombing, flivet på Grini, men også rekonstruerte scener fra sykkelturer, familieliv og gårdsliv. I filmen blir det sitert fra sterke brev faren sendte hjem hvor han fortalte om at han var dømt til døden. Han var en av ni utpekte hovedmenn som ble stilt for SS- und Polizeigericht Nord i Oslo den 14. april 1944 i hva som er kjent som «Sørlandssaken». Laudal ble henrettet ved skyting i Trandumskogen den 9. mai 1944. Foruten Laudal var det fem andre ofre fra Agder: bilsakkynding Arne Thurin Bjørge fra Aren dal, redaktør Olav Dyvik og bokholder Torleif Tellefsen fra Grimstad, lærer Aanund Tveit fra Lillesand og disponent Knut A. Bø fra Bygland. De seks hadde tatt del i i oppbyggingen av Milorg og etterretningsorganisasjonen XU i Agder og Rogaland fra 1941. I Norge ble 400 norske patrioter henrettet fra septemNr. 1 2018 - 42. årgang ● 5


ber 1941, 300 ble henrettet på grunnlag av en dom. Det går fram i dokumentaren at sønnen besøkte faren på Grini og moren jobbet aktivt for å redde sin ektemann. Faren planla sammen andre fanger også en flukt til Sverige, hvor sønnen skulle følge med, og dette gikk så langt at sønnen oppholdt seg i en dekkleilighet i Oslo før flukten skulle skje. Men flukten ble avlyst, og faren og gruppa hans gjorde dette fordi han mente konsekvensene ville bli for store for andre, da det ville blitt represalier mot andre innsatte på Grini. Lasse Laudal omtaler dette i dokumentaren som en «grotesk og umulig» situasjon. I brevet faren skrev hjem til familien oppga han at han følte fred når han hadde tatt beslutningen. Han forklarte han at han mente det var synd at det var andre som måtte dø, folk han regnet som bedre enn ham selv, og han syntes det var ille at familien måtte lide. Brevet var et sjokk for Helga Laudal, hun ble ifølge sønnen hardt rammet og ble aldri den samme igjen etter krigen. For sønnen var henrettelsen i stor grad noe uvirkelig, noe som ikke minst kom til uttrykk ved at han en stund tenkte at faren egentlig ikke hadde dødd, at han ville dukke opp igjen. Faren skrev i sitt siste brev at han ikke følte hat, og insisterte på å ikke føle noe ondt mot noe menneske. Sønnen understreker på sin side at han forstår hva som skjedde, selv om han ikke aksepterer det, og at han ikke

tenker på sine egen far som krigshelt, men først og fremst som sin far. For det øvrige Norge var Laudal en av landets fremste krigshelter, og da han ble bisatt

«Det er en dokumentar om tunge valg, og om valg vi i Norge ikke trenger å gjøre i dagens samfunn.» i Kristiansand domkirke la generalløytnant Otto Ruge ned krans på vegne av Forsvarets overkommando. Laudal ble tildelt Deltakermedaljen post mortem, og fra den britiske regjeringen mottok han King's Commendation for Brave Conduct. Det ble også avduket en byste av Arne Laudal 17. mai 1969, laget av kunstneren Ingemund Berulfson. Den sto først på Kristiansand kirkegård, deretter ble den flyttet til Arkivet i 2002, hvor Lasse Laudal er et aktivt medlem av senterets venneforening. Det finnes også en minnestøtte der Laudal ble født, ved Laudal kirke.

Minner og fakta Dokumentaren om major Laudal er en stemningsfull film som får tydelig fram familiens opplevelse av tragedien som rammet dem. Det er deres minner som er i fokus for dokumentaren. På et mer allment plan tar dermed dokumentaren opp hvordan minner kan forme vår forståelse av krigsårene. Dette kan i

mange tilfeller stå i kontrast til mer offisiell historieskriving, noe som trer i bakgrunnen i dokumentaren. Vi blir i dokumentaren ikke gitt muligheten til å få noe overblikk over Laudals militære karriere og det konkrete omfanget av motstandsorganisasjonen som ble bygget opp av Laudal. Noen vil kanskje etterlyse okku pantenes versjon. Det ville i så fall innebære argumentasjon som legitimerte innføringen av SS-staten i Norge. Det var en totalitær ideologi som lå til grunn for at det norske folket og enkeltmennesker ble utsatt for terror, tortur og undertrykking. Hva som motiverte enkeltindivider til å å støtte en slik ideologi og velge å bli et instrument for undertrykking kan en imidlertid få innsikt i ved se å utstillingen om Laudal og Kerner som nå er på Arkivet. Dokumentaren er først og fremst et viktig verk som gir oss en konkret opplevelse av hvordan mennesker rammes av krig på uopprettelige måter. Det er en dokumentar om tunge valg, og om valg vi i Norge ikke trenger å gjøre i dagens samfunn. Derimot kan den være en viktig påminnelse om at slike valg gjør mennesker hver dag i krigsrammede land som Syria og Jemen. Det er også en film om idealer og hvilke ringvirkninger handlingene til en enkeltperson kan bære med seg. ■■■

Fakta om major Laudal

Kilder

● Var stabssjef og gruppesjef over norske avdelinger som var i kamp mot tyskerne da de rykket fram i Østerdalen, Hadeland, Valdres og i Nord-Norge. ● Ledet oppbygging av en motstandsgruppe i Agder-fylkene og Rogaland som talte 3500 mann. ● Laudal ble arrestert i 1942 og utsatt for tortur på Statsarkivet i Kristiansand. ● 400–500 personer i motstandsorganisasjonen han hadde bygget opp ble arrestert. ● Laudal ble sammen med andre motstandsfolk fra Agder fengslet på Grini. ● Laudal sammen med fem andre fra Sørlandet, ble henrettet på Trandumskogen den 9. mai 1944.

Nettside til dokumentaren «Majorens sønn» http://www.stiftelsen-arkivet.no/majorens-sonn

6 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Utstilling om Laudal/Kerner på Arkivet freds- og menneskerettighetssenter http://www.stiftelsen-arkivet.no/laudalkerner

Anbefalt lesning Kristen Taraldsen: Arkivet - Torturens høyborg. Kristiansand, 2003. Kristen Taraldsen: Frihetens flamme. Major Laudal og hans menn. Kristiansand, 1994.


Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 7


REPORTASJE

Skaper arena for læring gjen Tingvatn fornminnepark og besøkssenter i Hægebostad i Vest-Agder ble etablert for sju år siden. I løpet av denne tiden har dette blitt et viktig formidlingssenter for kulturminner og kulturarv fra jernalder og vikingtid i Agder. Det er også et forum og møtested for levende historieformidling og bevaring av håndverkstradisjoner. Agder Historielag var på besøk på Tingvatn under et seminar for hvor nye varianter av arkeologiformidling og eksperimentell arkeologi stod i sentrum. AV

Kim Bredesen For mange innebærer begrepet arkeologi først og fremst utgravinger hvor arkeologer står på sin post uansett vær og vind for å kartlegge materielle levninger fra fortidssamfunn. Men arkeologifaget kan også omfatte rekonstruksjon og eksperimentering, hvor en bruker forestillingsevnen for å skape et bilde av levevanene og hverdagsutfordringene til fortidsmennesker. Hvordan en kan gjøre fortiden levende var et spørsmål som stod i sentrum under et seminar den 22. og 23. februar om arkeologiformidling ved Tingvatn fornminnepark og besøkssenter i Hægebostad. Både forskere og formidlere i ulike kapasiteter

Hans Gunnar Pedersen selger sko på vikingmarked i Ale i Sverige.

kom fra hele Norge for å fortelle om sine erfaringer med historie- og kulturarvformidling. Også Egdes utsendte tok toget fra Kristiansand noen få stasjoner vestover til Hægebostad. Jeg dro av ren nysgjerrighet, for finne ut hva som er drivkraften til de som aktivt ønsker å rekonstruere fortiden, utenom å skrive historiebøker og historiefaglige artikler.

«Vikingtiden og norrøn historie er noe som i stadig større grad opptar historieinteresserte.»

Tom Bjørn Regevik, rådgiver ved Fylkeskonservatoren i Vest-Agder, ga publikum innblikk i hvordan det ble lagt opp til formidling av funn under utgraving av det underjordiske parkerings anlegget i Kristiansand sentrum. Der ble det funnet viktige levninger som kan fortelle om hvordan det øverste samfunnslaget i Kristiansand levde i tidlig nytid. Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag.

8 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Vikingtiden (800-1050) og norrøn historie er noe som i stadig større grad opptar historieinteresserte. I dag er dette en periode som er blitt viet mye oppmerksomhet av den yngre generasjonen historieinteresserte, noe som gjenspeiles i produksjonen av påkostede tv-serier som «The Vikings» og den mer humoristiske norske varianten «Vikingane». Disse seriene har også bidratt til å løfte interessen for denne historiske perioden på et internasjonalt plan. Men engasjementet for denne tidsperioden skyldes ikke minst at mange nye formidlingssentre viet til norsk oldtidshistorie over flere år har blitt bygget opp mange steder i landet. I begge Agder-fylkene finner vi slike sentre, som ved Bronseplassen i Høvåg, i Lillesand kommune og på Tingvatn i Hægebostad. I Norge kan vi finne slike sentre i flere landsdeler, blant dem Vikingskiphuset i Oslo, Midgard historisk senter ved Åsgårdstrand i Vestfold, Lofotr Vikingmuseum i Lofoten og Jernaldergården i Stavanger.


nnom eksperimentering

Foto: Elna Runfridr Österhof

«Den hellige bygda» På Tingvatn fornminnepark og besøkssenter blir en like etter en kommer inn møtt av bøker om vikingtiden. Det skyldes først og fremst at det arrangeres vikingmarkeder og vikingrollespill på senteret. Bokutvalget er kanskje også tilrettelagt for at publikum kan ta utgangspunkt i kjente historiske skikkelser. Men det tar ikke lang tid før

en innser at senteret i første rekke er etablert for å formidle funn og en kulturarv og historie som er langt eldre. Både Hægebostad og Hægeland er stedsnavn som inneholder det gammelnorske ordet heilagr, som i hedensk tid betydde «innviet», eller det som er «hellig». Dette gir en indikasjon på at dette en gang var et område ladet med mange symbolske lag. De eldste gårdene i området ble etablert i en periode preget av norrøn religion. Hægebostad var et område som var et viktig samlingssted og maktsenter fra jernalderen (år 550 fvt. -1050 evt.). Dette er også en bygd som aldri har befunnet seg langt fra en viktig transportrute mot Ryfylke i Rogaland i vest, og på de vestre Setesdalsheiene hvor det har vært drevet jakt i flere tusen år. Hægebostad er nok arkeologisk sett mest kjent som funnstedet for Snartemo-sverdet fra folkevandringstiden (400– 600 år e.v.t.). Det ble funnet under en steinhelle i 1933 av bøndene Richard og Olav Kjellingland på Snartemo, noen kilometer sør for Tingvatn. Dette er et rikt dekorert sverd, som ble funnet med et vevd bandolær dekorert med hakekors. Ved sverdet ble det også oppdaget et komplett våpensett, et sølvbeslått glassbeger, bronsekjele, en gullring, en skålvekt av bronse, tre vektlodd av bly, sjeldne mønstrede tekstiler og en

Under arkeologiseminaret på Tingvatnet syslet publikum kontinuerlig med sying og strikking mens de lyttet på foredragsholderne. Foto: Kim Bredesen/Agder Historielag

I middelalderen var Tingvatn i Hægebostad midtpunktet i Vats tinghå.

bjørneklo. En kopi av Snartemosverdet er nå utstilt ved besøkssenteret til Tingvatn Fornminnepark og besøkssenter. Under krigen måtte det holdes skjult på grunn av nazistenes besettelse av gjenstander med norrøn symbolikk. Et viktig prosjekt som nå er under utvikling på Tingvatn er å forske på tekstiler som er funnet ved Snartemo-gravene, hvor det blant annet gjøres fargeanalyser. Ikke langt unna Tingvatn forminnepark og besøkssenter er det flere kulturminner som er påminnelser om hvorfor senteret har en viktig funksjon når det gjelder formidling av kulturarv. Innenfor synsvidde av senteret er det høydedrag hvor det var bygdeborger i folkevandringstiden. I nærheten finner en også andre godt synlige spor av Hægebostads mytiske fortid som maktsenter, som Tingvatnfeltet, hvor det er gjort flere gravfunn. I middelalderen var dette midtpunktet i Vats tinghå (Vats eller Vatne var det gamle navnet på Tingvatn). Dette utgjorde et rettslig sentrum for et område som omfattet Hægebostad, Eiken, Bjelland og Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 9


Grindheim. Den gamle tingstaden, som er delvis ødelagt, ligger ved gården Tingvatn, som i dag er synlig fra riksveien som går gjennom bygda. I landskapet rundt senteret finnes også et gammelt rettersted, kalt «Galgebakken», som er plassert mellom gravfeltet i Tingvatn, og gården. De mange kulturminnene i området utgjør en rik arv. Senteret på Tingvatn formidler ikke kun lokalhistorie fra Hægebostad, men også en kulturarv som berører store deler av indre Agder.

Rekonstruksjon av fortidens hverdagsliv Hva er den beste måten å formidle til nåtidas publikum hvordan mennesker levde i både folkevandringstiden og vikingtiden? Deltakerne som var på seminaret jobber på ulike felt med å gjenskape en svunnen fortid, og de har ingen lett oppgave foran seg. Bortsett fra fragmenter av tekster, noen gjenstander, rester av bygningsmateriale og steinoppsettinger, finnes det ikke mye å gå på for å kunne gjenskape hvordan hverdagen så ut for våre fjerne forfedre. På Tingvatn og på andre formidlingssentre i Norge kan tekstiler være en viktig dør til fortiden – men det er også et materiale som er svært utsatt for naturens nedbrytingsprosesser. Men likevel gjøres det iherdige og oppfinnsomme forsøk på å bygge på det lille som er oppdaget i graver og gjennom

håndverksteknikker som er nedarvet gjennom tradisjoner. Da jeg ankom Tingvatn oppdaget jeg at det finnes flere blant den yngre generasjonen som legger ned mye flid og tålmodighet i å gjenoppdage hvordan fortidens tekstiler og sko blir laget. I foredragssalen var seminardeltakerne i høyeste grad mentalt innstilt på å gjøre et dypdykk tusen år tilbake i tid. Flere av dem hadde også kledd seg i historiske korrekte antrekk. De kom både fra Vestlandet og Østlandet og hadde reist langt for å møte andre med samme engasjement og interessefelt som dem selv. Både før og under foredragene satt flere av dem og arbeidet med tekstiler som skulle brukes til antrekk fra vikingtiden, det foregikk kontinuerlig spinning av ull, strikking og sying. Ullantrekkene kunne komme godt med i et arrangement som ble avholdt to dager etter seminaret, Vinterviking II. Dette er et årlig seminar hvor vikingentusiaster over faggrenser kan utveksle erfaringer. Det har som formål å øke forståelsen av hvordan vikingene overlevde under krevende vinterforhold. I en slik sammenheng sover da en del av seminardeltakerne utendørs og deler erfaringene med resten. Slike arrangementer skjer på jevnlig basis på Tingvatn. Nylig gikk Vikingtinget av stabelen 25.–27.mai. I Aust-Agder er det også et årlig vikingmarked, ved Bronseplassen i Høvåg. Det skjer i år fra 13.–15. juli.

Eksperimenter med håndverk Hvordan en kan til verks for å oppdage nye måter å rekonstruere hva våre fjerne forfedre tok i bruk for å holde seg godt skodd ble under seminaret demonstrert av Espen Kutschera, museumspedagog ved Bymuseet i Bergen og håndverkeren Hans Gunnar Pedersen. Det var med stor glød og iver de presenterte sitt arbeid. Det var tydelig at de er svært oppfinnsomme

Foto: Lasse Norlemann Mathiesen

10 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Foto: Tom Aguirre

når det gjelder å skape interesse for fottøy fra vikingtiden og andre historiske perioder. De to er tydeligvis «multitaskere», og de fortalte at de er på sitt mest produk tive når de sitter og syr sko mens de ser på tv-serier. Kutschera har laget sko i 15 år og Pedersen har 20 års erfaring. Hva de lager har ofte svært ulik utforming og består av et vidt utvalg råmaterialer i tråd med de mange sam menhengene skoene skal tilpasses til.

«Uten skikkelige sko, er man ikke skikkelig påkledd» Noen sko er laget kun til å demonstrere en moteperiode mens andre skal tåle røff behandling fra naturens luner. Pedersen besøker mange vikingmarkeder over hele Norge for å finne både inspirasjon og nye kunder han kan selge sko til. Ifølge Pedersen er det mange som «har oppdaget at det å gå i autentisk og historiske korrekte sko og tøy er gøy». Kutschera legger stor vekt på å gjøre seg flid med å skape historisk korrekte sko på basis av funn i faglitteratur og annet kildemateriale. Han støtter seg til mottoet: «Uten skikkelige sko, er man ikke skikkelig påkledd». Pedersen la til at hvis en vil gli inn i miljøet på vikingmarkeder er det ikke smart å bruke moderne sko. Men det er likevel en nedre grense

for hvor autentiske skoene kan bli. Pedersen understreket at i dag blir skinnet som blir brukt ikke laget av dyr vi fanger selv, som var mer utbredt noen hundre år tilbake. Det finnes ellers en grense for hvor korrekt man kan rekonstruere plagg fra vikingtiden, da få er bevart fra denne perioden, men til gjengjeld finnes det mange bevarte sko. Pedersen påpekte at i vikingtiden hadde de helt andre krav til komfort, og tok i bruk ofte helt andre løsninger for å tilpasse seg naturforhold. Blant annet ble lisser surret rundt sko for å forhindre at en mistet bakkekontakten på is, og sko ble brukt utenpå sko. De hadde heller ikke tykke såler som nå, og derfor måtte de gå på en helt annen måte, og de måtte bruke tærne på måter vi ikke er vant til. Både Kutschera og Pedersen har gått gjennom flere hundre par sko i Riksarkivet for å avdekke fortidens håndverksteknikker. De jobber jevnt og kontinuerlig med å utprøve hva som er mulig og ikke mulig. Selv om tekstiler fra vikingtiden kan være vanskelig å rekonstruere finnes det likevel dem som forsøker, ved å gå tilbake hovedbestanddelene for tekstiler fra en fjern fortid; ull og planter. På seminaret kunne Margit Yndestad fra Danmark gi publikum innblikk i ulike fremgangsmåter for å produsere ulltekstiler fra vikingtiden. Hun fortalte at hun først ble engasjert da hun var med på et tokt med vikingskip i Danmark for 24 år siden og observerte at alle som var om bord hadde på seg anorakker laget av ikke-organiske tekstiler av merket Helly Hansen. Ifølge

Yndestad var oppstarten i arbeidet med å lage vikingtekstiler vanskelig, ikke minst fordi det var ofte vanskelig å få tak i lin i Danmark. En annen utfordring er at å skape farger gjennom å bruke planter er svært komplisert. Det er en hel del grunnleggende prosesser som ligger til grunn for hvordan en behandler råvarer og syr og vever vikingklær. Hun oppga at hun ofte må merke av hvilket garn som er kjøpegarn, da det er vanskelig å se forskjellen, men en kan lukte det, ifølge Yndestad.

«vi må ha et mål om å være historiske korrekte, men det trenger ikke å være en tro kopi». I vikingtiden krevde det mye arbeidskraft å produsere tekstiler og Yndestad mener det er viktig å få frem i formidling om vikingtidens tekstilproduksjon hvor mye arbeidskraft og tid det krevdes. At det var nødvendig med store ressurser å produsere tekstiler fikk også merkbare konsekvenser i større sammenhenger, som at det var begrenset hvor mange seil som var tilgjengelig for en flåte med vikingskip. Dette kunne i ytterste konsekvens føre til at en kunne ha flere skip, men i realiteten kun ha et skip på deling, på grunn mangel av seil, hevdet Yndestad. Avhengigheten av ullprodukter var noe som for henne indikerte at sauen var det viktigste dyret for vikingene. For Yndestad er det ikke det perfekt

Eksperimentell arkeologi En gren av arkeologi hvor det testes ut ulike metoder for å bygge og restaurere hus og fartøyer eller gjenskape gjenstander eller tekstiler fra historiske epoker hvor det ofte er lite som er bevart fra oldtiden. Slike metoder kan gi ny kunnskap om historiske epoker hvor det finnes lite dokumentasjon om hverdagslivet til fortidsmennesker. Eksperimentell arkeologi begynte som en bevegelse på 1960-tallet. Dette er nå et populært innslag i tv-programmer og tas i bruk nå i blant annet konseptet «levende museum» hvor publikum kan delta.

Reenactment Er en form for rollespill som er utbredt i miljø særlig i USA og Europa, som forsøker å gjenskape historiske epoker, hendelser og slag. Det skjer gjerne i sammenheng med stevner og festivaler. De som er engasjert i slike rollespillmiljøer deltar av ulike grunner, det kan dreie seg om nostalgi, lek og historieinteresse. Deltakere bruker ofte mye tid og setter av betydelig med ressurser på å skape tidsriktige drakter og utstyr som de vil ta i bruk under en «reenactment». Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 11


Foto: Elida Åsland

autentiske som må være målet når en rekonstruerer tøy fra vikingtiden: «vi må ha et mål om å være historiske korrekte, men det trenger ikke å være en tro kopi», sa hun. Til nå har Yndestad hatt suksess i sitt arbeid, og hun har blant annet solgt 10 vikingdrakter til Sunnmøre Museum og hun har også sydd klær til et middelaldermuseum.

Formidlingsprosjekter På seminaret på Tingvatn ble det også presentert formidlingsstrategier knyttet til digitale plattformer som kan skape en større bevissthet om Agders kultur arv og historie. Anette Rattfelt fra Sverige ga publikum eksempler på hvordan dette kan gjøres gjennom hennes nettnettsider laguide.se og lanternavox.com.

tak, som gir innsikt i utgravinger som er gjort i Åseral. Rattfelt har også laget en lokalhistorisk guide for bygda Grindheim i Audnedal kommune, og hun har laget digitale formidlingsprosjekter om Tingvatn, Lindesnes fyr, og naturreservater i Sverige. Rattfelt kunne vise til svært oppfinnsomme virkemidler som kan gjenskape et steds egenart. Hun har laget blant annet en natur-quiz med fuglelyder for et naturreservat i Sverige, og i Lindesnes har hun satt opp utendørs installasjoner

«I Spangereid har hun satt opp en egen «poesistol» som spiller av opptak av Vilhelm Krags dikt gjennom høyttalere.» Et av Rattfelts første prosjekter var å skape en interaktiv formidlingsplattform for gården Sostelid i Åseral, en av Norges best bevarte jernaldergårder. Hun har laget en nettside viet til Sostelid hvor det ble det blant annet lagt ut fortellinger om gården som lydopp-

12 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Foto: Tom Aguirre

med audioguider som er tilgjengelig på mobil for besøkende. I Spangereid har hun satt opp en egen «poesistol» som spiller av opptak av Vilhelm Krags dikt gjennom høyttalere. De har til nå vært i funksjon i fire år i et terreng utsatt for vær og vind. På parkbenker i Sverige har hun satt opp en liknende installasjon som gir informasjon om lokalhistorie på 15 språk. Et av språkene er arabisk, noe som gir innvandrere mulighet til å lære mer om lokal kultur og historie. Rattfelt fortalte at etter hennes erfaring kan det by på store utfordringer å gjennomføre digitale historieformidlingsprosjekter uten støtteapparatet som de har tilgjengelig på større museer. Men hun mener at digital formidling blir et stadig mer utbredt fenomen. Tom Bjørn Regevik, rådgiver ved Fylkeskonservatoren i Vest-Agder, kunne gi publikum et overblikk over hvilke utfordringer som er knyttet formidling av utgravinger i et opphetet medieklima. Han gjenga da viktige mediehendelser knyttet til utgravingene av den gamle kirkegården ved Kristiansand domkirke som Fylkeskonservatoren i Vest-Agder gjorde i 2015. Ifølge Regevik var dette en utgraving som har opptatt langt flere enn andre utgravingsprosjekter som tidligere er gjennomført i Vest-Agder. Prosjektet er blitt møtt med stor interesse og Fylkeskonservatoren i Vest-Agder har holdt foredrag for flere organisasjoner og et


stort antall medier og aviser var til stede når utgravingssjaktene ble åpnet opp. Fylkeskonservatoren gravde ut et felt på Torvet i Kristiansand som inneholdt graver til byens høyere samfunnslag på 1600- og 1700-tallet, hvor det skulle bygges en parkeringskjeller. Dette var et byggeprosjekt som fikk stor motstand blant deler av Kristiansands befolkning, noe som førte til at utgravingslaget ble omgitt av Securitas-vakter.

«Fylkeskonservatoren i Vest-Agder måtte til enhver tid ha parat en egen «utrykkingsarkeolog» som kunne trå til hvis det plutselig dukket opplevninger.» For å skape tillit hos publikum ønsket Fylkeskonservatoren i VestAgder å være åpne om sine funn fra gravfeltet. Publikum kunne da følge utgravingsprosjektet kontinuerlig ved at blant annet keramikk og glass ble stilt ut i Byhallen, byens rådhuskvartal, under rubrikken «ukens funn». På grunn av utbyggingshastigheten måtte Fylkeskonservatoren i Vest-Agder til enhver tid ha parat en egen «utrykkingsarkeolog» som kunne trå til hvis det plutselig dukket opp levninger. Funnene fra torvet i Kristiansand er viktige fordi de kan gi ny kunnskap om en bestemt del av fortidens befolkning i Kristiansand. Det ble funnet levninger etter 289 individer. Siden Kristiansand ble bygd på sand, er bevaringsforholdene gode, og hår og tenner blir bevart. Et av de mer fargerike funnene var levningene etter generalmajor Friderich Dietrichson (1723-1791), hvor de fant både hans uniform, hans gullring og et par hestetenner, som han ønsket å bli begravet med. Dietrichson er kjent for å ha ledet militære styrker mot Lofthus-opprøret i 1787. Ifølge Rege vik reagerte familien til den avdøde positivt på utgravingen og sendte mye nyttig bakgrunnsinformasjon til Fylkeskonservatoren i Vest-Agder. Det ble også funnet en hel del ten ner som viste gliper etter avtrykk fra krittpiper, som ble hyppig brukt i tidlig nytid. Fylkeskonservatoren venter

Foto: Tom Aguirre

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 13


fremdeles på analyseresultatene fra prøver av tannemaljen fra levningene. På dette området kan det være mange viktige opplysninger i vente, blant annet om helsetilstand og etnisk bakgrunn til de som ble begravet. Hvordan kan en skape et best mulig grunnlag for formidling om jernalderens historie og kulturarv på et museum med mange tusen besøkende hvert år? Jernaldergården i Stavanger, som er del av Arkeologisk Museum, del av Universitetet i Stavanger, har bygget opp et apparat for å håndtere en slik situasjon. De står årlig overfor utfordringene det er ved å ha rundt 20.000-23.000 besøkende hvert år, fra mars til september, hvor mange er cruiseturister. Dette er en institusjon som nå har lange tradisjoner for formidling da Jernaldergarden består av rekonstruerte langhus fra jernalderen ferdigstilt i 1972. Det er nå 50 år siden utgravingene på området ble sluttført. På seminaret kunne Inger Horve, driftsansvarlig på Jernaldergården fortelle at de lenge ikke hadde tilstrekkelige fasiliteter til å ta imot alle besøkende. Trykket fra besøkende hadde nådd et kritisk nivå der de hadde blitt tvunget til å legge ned driften hvis de ikke fant nye løsninger. I desember 2017 ble det derfor reist et nytt publikums- og formidlingssenter hvor det kan holdes kurs på egne verksteder for blant annet skoproduksjon, de har et eget kostymelager, utstillingsområde og butikk. Horve understreket at Jernaldergården alltid vært et senter for eksperimentell arkeologi og det gjenspeiles også i aktivitetsnivået hvor den levende formidlingen står i sentrum. Snart vil de igjen praktisere eksperimentell arkeologi i stor skala da de skal bygge opp på nytt et av de gamle langhusene. Også skoleklasser har muligheten til å gjenskape fortiden gjennom et alternativt undervisningsopplegg der de lærer hvordan en bygger leirkar fra jernalderen og hvordan en kan bygge jernalderhus i miniatyr. I funnmagasinet på Jernaldergården blir gjenstander stadig gjennomgått og valgt ut i nye kombinasjoner til utstillingsformål. Et annet viktig satsingsområde for Jernalder gården er dessuten produksjon av animasjonsfilmer som rekonstruerer hvordan jernalderhus en gang så ut og hvordan naturforholdene har endret seg over flere århundrer i Stavangerområdet.

14 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Praktisk rettet undervisning Det var også satt av tid på programmet til formidlere som kunne vise i praksis hvordan det kan gis kursing og under visning i praktiske ferdigheter fra vikingtiden. Selv om historiens gang kan endre både kulturelle, økonomiske, teknologiske og politiske forhold er det visse grunnvilkår som forblir de samme. Under seminaret ble dette

Foto Lasse Norlemann Mathiesen

ettertrykkelig demonstrert av naturmannen Edvard Røkkum fra foreningen Møre Frie Vikingar som rett og slett ville vise hvordan en lager ild. Han har ingen eksamener i historiefaget, men mener han likevel kan tilføre viktig kunnskap til nye generasjoner. Røkkum har solid erfaring med tradisjonelle håndverksteknikker og har ifølge ham selv bygget et langhus på 16 meter i sin egen hage og lært byggeteknikk av samer. Røkkum


demonstrerte foran publikum at ild er et hovedverktøy for å klare seg i naturen. Dette er noe han også har som et viktig innslag i undervisningssammenheng, da han lærer skoleelever å overleve i naturen. «Hvis en elev skulle havne i en kritisk situasjon, og han eller henne vet hvordan de skal mestre situasjonen, har jeg gjort jobben min», sa Røkkum til publikum.

«Hvis en elev skulle havne i en kritisk situasjon, og han eller henne vet hvordan de skal mestre situasjonen, har jeg gjort jobben min.» En annen på seminaret som var opptatt av å gjenskape praktiske ferdighe ter fra en fjern fortid var Arve Yndestad

fra Sunnmøre museum, som for øvrig er høvding i Møre Frie Vikingar. Han tar i bruk et konsept kalt Jernalderkof ferten i et undervisningsopplegg for elever i Møre og Romsdal. Kofferten til Yndestad inneholder utstyr til bueskyting, viking-leker, miniatyrsverd laget av miniatyrspiker og to ringbrynjer til «brynje-stafett». De kan da springe 20-60 meter med brynje for å merke tyngden på utstyr vikinger bar. For å vise hva slags materialer vikingene brukte å lage verktøy og våpen har Yndestad tatt med et glass med myr malm, slagg og en klump med jern. Konseptet innebærer at elevene bruker en hel dag fra ni til fire på å få innføring i både materialbruk og praktiske ferdigheter fra vikingtiden. For at elever skal kunne bruke materiellet må en formidler være til stede, sammen med to til tre lærere, på grunn av risikoen det medfører ved bruk av pil og bue. Yndestad underviser elever i 6. klasse, og hans konsept er en del av

Lenker Tingvatn fornminnepark og besøkssenter http://www.tingvatn.no/ Vest-Agder-museet https://www.vestagdermuseet.no/ Bronseplassen i Høvåg http://www.bronseplassen.no/

programmet til den kulturelle skolesekken i Møre- og Romsdal. Egdes utsending dro hjem fra seminaret med mange nye inntrykk en kald februarkveld. Snøen stod tett mot vinduene på toget da det forlot stasjonen på Snartemo. Tankene gikk da til en glad gjeng som da nøt godt måltid på Heddan gård i Hægebostad før de forberedte seg til en natt ute i det fri. De var godt forberedt for naturens luner, da de har lært mye av sine fjerne forfedre. I årene som kommer vil de bringe flere historieinteresserte tett på fortiden gjennom lek og praktisk rettet kunnskap. ■■■

Bøker og artikler som omhandler arkeologiske funn i Hægebostad Hougen, Bjørn: Snartemofunnene: studier i folkevandringstidens ornamentikk og tekstilhistorie. Universitetet i Oslo, 1935 Rahmqvist, Per: Folkvandringstida kammargravar. Några omtolkningsförslag av Evebø- och Snartemogravarna. Viking, 2011 Rolfsen, Perry og Frans-Arne Stylegar, red.: Snartemofunnene i nytt lys, Universitetet i Oslo, 2003.

Fakta om Tingvatn Forminnepark ● Er knyttet opp til Vest-Agder-museet gjennom felles formidlingstjeneste ● Området hvor besøkssenteret er i dag ble tidligere benyttet av Forsvaret frem til 2003 ● Senteret eies av Hægebostad kommune og VestAgder fylkeskommune. ● Senteret består av kunst- og kulturhistoriske utstillinger, musikksal, kafé, museumsbutikk og skranke for turistinformasjon. Utstillingene veksler fra sesong til sesong. ● Tingvatn fornminnepark og besøkssenter er et kulturelt møtested for både lag og foreninger i Hægebostad, de har aktiviteter og arrangement ved senteret hele året. ● Det største enkeltarrangementet ved senteret er Vikingtinget, som skjer årlig i mai måned. ● Kulturskolen har fast undervisning i piano og gitar ved senteret, og det drives med utleie av lokaler til næringsvirksomhet, møtevirksomhet og selskaper.

Artikler om arkeologiske funn fra årsskriftet til Hægebostad Sogelag Kvåle, Torger: «Bødmod frå Skut – den fyrste kjende Hægebostaddøl?», Årsskrift 1997 Gysland, Samuel: «Ved avdukinga av Snartemosverdet 30. august 1997», Årsskrift 1997 Kvåle, Torger: «Frå universitetets oldsaksamling» Årsskrift 1997 Kvåle, Torger: «Mæ presten å fruå», Årsskrift 1998 Stylegar, Frans-Arne: «En 1500 år gammel kongsgård», Årsskrift 1998 Lauen, Gudbjørg: «Langs Lauåna»,Årsskrift 2000 Dahlin Hauken, Åsa: «Litt om røykjelseskar», Årsskrift 2007 Stylegar, Frans-Arne: «Bjærumfunnet – nye oppdagelser om et gammelt funn», Årsskrift 2007 Normann Hageland, Torfinn: «Sogelagsturen frå Røyseland skulehus til Berkjeland 2003», Årsskrift 2010 Kvåle, Torger: «Skotherad, Skutherred eller Skut?», Årsskrift 2014 Kvåle, Torger: «Arkeologiske registreringar på Kollemo 2015», Årsskrift 2015 Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 15


EGDE INTERVJUER

Kodeknekkeren fra Tingvatn Katja Regevik er steds- og formidlingsansvarlig ved Tingvatn fornminnesenter og besøkssenter. Egde har intervjuet henne om hennes arbeid med forskning på og formidling om tekstiler og håndverksteknikker fra jernalderen frem til i dag. Hun ønsker å skape en ny arena for læring ved hjelp av tekstiler, rollespill og håndverk. AV

Kim Bredesen Under seminaret i februar nevnte du at tekstiler kan fortelle mye om hverdagslivet til fortidsmennesker. Du understreket at mange funn av tekstiler fra graver til eliten er en fortelling om status, klasse, hvem som handlet med hvem, men også om fattige som ikke ønsker å se ut som fattige. Hvordan kan vi i dag lese ut fra tekstiler hvordan mennesker i Norges tidlige historie ønsket å uttrykke sosial tilhørighet? Tekstiler forteller om hvilke teknologier vi tok i bruk, med hvem vi samhandlet med. Tekstilene er også en fortelling om klima, hva måtte vi beskytte oss mot og hva slags dyr som vi hadde i husholdningene på den tiden.

«De fleste ønsker å se attraktiv ut og i hvert fall ikke framtre som fattig. For dem som ender å se ut som de er fattige er det gjerne forbundet med skam.» Men de forteller også om status, hvordan mennes ker gjennom tider har hatt behov for å markere sin makt, ha ytre symboler som formidler dette til de andre - «her kommer jeg»- tanken. Med det ytre kommuniserer vi med andre. Her bruker vi symboler, farger og ulike materialkvaliteter til å si noe om at vi har en posisjon og midler for å vise det. Noe som de som er lavere på den økonomiske rangstigen ikke har. Akkurat slik er det i dag også. I et samfunn har vi også de som ikke har midlene for å uttrykke seg gjennom dyre tekstiler. Det som likevel er interessant er at om et menneske er fattig, er det gjerne det siste du gjør er å se ut som du er fattig. Når du ikke har midler til å kjøpe det vakreste og fineste, gjør du det beste av det du har, ved å for eksempel å holde håret på stell. Dette varierer fra samfunn til samfunn, men det er gjennomgående at mennesker har lyst og behov til å se skikkelig ut, gjerne pynte seg litt, om det så skulle være en blomst i håret fra veikanten. De fleste ønsker å se attraktiv ut,

16 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

og i hvert fall ikke framtre som fattig. For dem som ender å se ut som de er fattige, er det gjerne forbundet med skam. Det kan være utfordrende å rekonstruere hverdagslivet til fattigere samfunnslag fra de eldste tidsperiodene av norsk historie. Folk som stod utenfor den høyere samfunnsklassen har ofte etterlatt seg færre verdigjenstander og holdbare tekstiler. På hvilken måte kan eksperimentell arkeologi og studier av håndverkstradisjoner kompensere for kunnskapshull? Det er meget krevende å rekonstruere noe vi ikke har kilder om. Som oftest er gravene vi finner tilhørende en høyere samfunnsklasse. For at tekstilene skal bevares er det gjerne metallgjenstander som har vært i nærheten som har bidratt til at tekstilfragmenter finnes. Dette hadde ikke de fattigste råd til. De fikk heller ikke nødvendigvis samme type gravkonstruksjon som kunne bidra til bedre bevaringsforhold. I forseggjorte graver finner vi eksempel lag med kull dekket med bjørkenever, noe som igjen forsinker forråtnelsesprosesser. Når vi så prøver å gjenskape fortidens metoder, lærer det oss en del om hva som var enklere å fremstille og hva som var mer arbeidskrevende. Det som var enklere å fremstille var mindre ressurskrevende og dermed mer tilgjengelig. Med eksperimenter på dette området kan vi gjøre oss mange erfaringer som er verdifulle i tillegg til rene teoretiske modeller. I praktiske forsøk ser vi også forskjellen mellom ulike håndverkere, mellom dem som kan gjøre arbeidet dobbelt så raskt og kvalitetsmessig bedre enn en annen. Når en rekonstruerer tekstiler fra en fjern fortid, er det visse grenser for hvor langt en kan gå når det gjelder å fylle kunnskapstomrom? Ja. Vi kan eksempel ikke si nøyaktig hva fargedybden har vært i det opprinnelige tekstilet. Vi snakker gjerne om «blått», men er det lyseblått eller nesten det vi ser i dag som blåsvart er ikke lett å bestemme. Her må vi bruke mange ulike kilder som kommer fra resultater av undersøkelser innen eksperimentell ar-

Katja Regevik ● Er 44 år, født i Uusikaupunki i Finland ● Har master i sosiologi fra Universitetet i Agder ● Er steds- og formidlingsansvarlig ved Tingvatn fornminnesenter og besøkssenter i Hægebostad, Vest-Agder ● Jobber aktivt med nordisk samarbeid fra Tingvatn ● Er ivrig håndverker ● Gift og bestemor til Veera på 5 år


Katja Regevik, steds- og formidlingsansvarlig ved Tingvatn fornminnesenter og besøkssenter. Hun tar seg av og tid en pause fra samtiden. Her går hun inn i rollen som vikingkvinne. Foto: Lasse Norlemann Mathiesen

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 17


områder. Hvorfor er ikke dette viet mer oppmerksomhet utenfor faghistoriske kretser kan en jo bare spekulere i, kan det være fordi vi har ikke vært flinke nok til å fortelle om det? Det gjøres nå nye fargeanalyser av tekstiler fra folkevandringstiden som er funnet i Snartemo i Hægebostad, hva slags ny kunnskap kan slike analyser gi oss? Nye analysemetoder kan gi oss mer konkret informasjon, for eksempel om fargetonen i tekstiler. Der vi kan stille oss spørsmål som: var dette er rødfarge som var bleket med et bestemt råstoff? Var den en farge som har kommet fram av å kombinere flere fargestoffer?

«Vi kommer et lite steg nærmere svarene på spørsmålene vi stiller. Samtidig vet vi at ny kunnskap bringer med seg enda flere spørsmål, og da har vi det gående!»

Rekonstruert garn fra Snartemo.

keologi, som fargeforsøk, materialforskning via mikroskoper og sosiologiske og etnografiske studier. Hvordan mennesker så farger i fortiden er nesten umulig å forestille seg. I dag er vårt syn påvirket av et helt annet fargemiljø enn fortidens mennesker. Du kan si at vi er «forurenset» av en kunstig fargeverden. Tidligere var inspirasjonen hentet fra naturen, kanskje den vakre himmelen som de forsøkte å gjenskape i form av en bekledning? Du nevnte under seminaret at «folke vandringstiden er en periode som har blitt forsømt». Kan du utdype hva du legger i dette utsagnet? Vikinger har fått mye oppmerksom het på både godt og vondt, men vi glemmer at også vikinger hadde for-

18 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Foto Elisabeth Vetland.

fedre. Det er faktisk slik at særlig i Agder er folkevandringstiden den store gulltiden, dette er Agders storhetstid.

«Du kan si at vi er «forurenset» av en kunstig fargeverden. Tidligere var inspirasjonen hentet fra naturen, kanskje den vakre himmelen som du forsøkte å gjenskape i form av en bekledning?» Det går fram av mektige gullsmykker, særlig flotte tekstiler, bygdeborger og selvfølgelig gjenstander som glassbegre og andre importgjenstander fra fjerne

Hvilke planter ble brukt? Var det kanskje noe annet enn det vanlige kilden som nevnes, krapprot? Ved å stille slike spørsmål får vi kanskje vite mer om hvor fargene ble fremstilt og når vi prøver oss frem på å gjenskape tekstiler, får vi vite noe om hvor arbeidskrevende en slik prosess var. Vi kommer et lite steg nærmere svarene på spørsmålene vi stiller. Samtidig vet vi at ny kunnskap bringer med seg enda flere spørsmål, og da har vi det gående! Dere samarbeider med, Sjølingstad Uldvarefabrik, som er en del av VestAgder-museet, for å rekonstruere tekstiler, hva går dette samarbeidet ut på? For å formidle historien er det viktig med visuelle verktøy. Vi er så heldige at vi har denne flotte ullvarefabrikken som har mulighet å gjenskape tekstiler, og kanskje vi med dette får visualisert bedre hva slags bekledning fortidens mennesker brukte. I fabrikken har vi vevere med høy faglig kompetanse som kan vise oss hvordan samme type vevnad har vært brukt også på 1800tallet, og faktisk også i dag. Vi bruker samme type vevetekniske løsninger i dag, som i 1800-tallet og som i folke vandringstiden. På 1800-tallet ble frem-


stillingen industrialisert med veve maskiner. Dette er et utrolig spennende samarbeid, og gir viktige perspektiver på hvordan ull har vært brukt i Agder, men dette samarbeidet må vi komme tilbake til når vi har resultater å vise frem. På Tingvatn arrangeres flere ganger i året såkalte «reenactments» hvor dere kler dere i klær fra vikingtiden og andre perioder – på hvilken måte har slike arrangementer fortrinn når det gjelder å skape engasjement for historie, sammenliknet med formidling som kun involverer publisering og undervisning? Å gjenskape utstyr fra fortiden, både tekstiler og annet, er svært viktig. Med denne typer arrangement skaper vi enarena for læring. Det gir oss mulighet for testing, prøving og feiling. Det gir også en helt annet visuelt grunnlag for den som kommer og ser. Selvfølgelig, publisering og undervisning kan i dag være så mangt, men det er noe med å komme i setting hvor det er mange som driver med det samme. Lukten av bål, latter og lyd, ikke minst duften av nystekt bacon på bålet, det skaper et helt annet rom for læring og kunnskapsdeling. Dette er sjeldent noe som er regissert, og når mennesker kommer sammen skaper vi en helt annen dynamikk enn hvis vi hver for oss hadde lest en artikkel alene. Dette vil mange være med på.

«Lukten av bål, latter og lyd, ikke minst duften av nystekt bacon på bålet, det skaper et helt annet rom for læring og kunnskapsdeling.» Et annet sted i Agder som er kjent for «reenactments» er Bronseplassen i Høvåg i Aust-Agder. Har dere et samarbeid med dem? Skjer det en utveksling av kunnskap og erfaringer mellom miljøer knyttet til både Tingvatn og Bronseplassen i Høvåg? Bronseplassen er en utrolig fin plass, særlig om sommeren. På Bronseplassen er det gjort viktig arbeid for levendegjøring av historie de siste 25 årene. Særlig rekonstruksjon av langhuset fra bronsealderen er verd å ta turen til. Der holder også Agder Vikinglag til når de arrangerer markedet i

juli. Dette er to aktører som har vært med å fremme historie i Agder med gode resultater, og vi har mye glede av både idé- og erfaringsveksling. Alle har litt ulik profil, og med det kan vi berike hverandre. Både Snartemo og Tingvatn i Hægebostad byr på rike arkeologiske funn, på hvilke måter arbeider dere med å formidle disse funnene til nye generasjoner i Agder? Hvilket samarbeid har dere med lokallag på dette området? Hele Hægebostad er rik på funn, og sogelagene, både i Hægebostad og Eiken har gjort et viktig arbeid innen både dokumentering og formidling om funnene. Lokallagene sitter på mye kunnskap som andre kanskje ikke gjør. De lokale fortellingene er viktige, og om ikke noen noterer dette ned, vil kunnskapen forsvinne. Et godt ek-

sempel er Husflidslaget i Hægebostad som vi arrangerer en aktivitetsdag sammen med 6.mai. Da kommer sogelagene for å vise frem sitt arbeid, samt at bygdemuseet holdes åpent. Dette er meget gledelig samarbeid som er grunnlaget for å bevare både immateriell og materiell kulturarv. For å få nyere generasjoner interessert i historie må vi få frem alle de spennende tingene på lett og tilgjengelig måte. Kanskje slike dager kan være med å bidra at flere blir interessert? Sammen kan vi løfte frem fortellingene via ulike metoder, med for eksempel samlingsdager som inneholder litt spikking av fuglekasser for de minste, og kanskje smiing av kniv for de mer voksne? Hovedsaken er at de som har interesse av å dele kunnskap kommer sammen. I utstillingen til Fylkeskonservatoren i Vest-Agder, som kalles Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 19


«Vikingteltet», lager vi hovedrammen for oldtiden, for så å utvikle dette videre via gode samtaler og forsøk hvor både personalet og besøkende bidrar. Til våren løfter vi frem Kong Bjærings grav1og vi får en ny miniutstilling hvor vi også tar for oss hvordan vi har behandlet kulturminner gjennom tidene. I tillegg har vi foredragskvelder, bare å for å nevne noe. På Jernaldergården i Stavanger får de drakraft fra masseturisme. De er veletablerte og har tilgang til store anlegg. Antallet besøkende er derfor ganske annerledes enn hva en finner på både Tingvatn og Bronseplassen i Høvåg. Er det mulig å se for seg at Tingvatn gradvis også kan bli et populært reisemål blant utenlandske turister? Jernaldergården anbefales hjertelig. Besøkstallene kommer ikke uten grunn. Nå har de også fått et nytt formidlingsbygg som vi må innrømme at vi blir litt småmisunnelig av! Det er riktig flott! Vi skulle gjerne også hatt mange besøk fra denne gruppen, men hvem vet hva fremtiden bringer med? Som du sier er Jernaldergården veletablert gjennom 40 år, mens fornminneparken er enda i sin barndom. Vest-Agder-museet har nettopp kommet inn i bildet, vi har vært der i drøyt to år. Vi blir inspirert av steder som Jernaldergården som er tilknyttet Universitet i Stavanger. Vi er del av samme nettverk for formidling, og vi er fast bestemt på at også vi kan øke besøkstallene, og med det spre det glade budskap om hvorfor historie er så gøy og lærerikt. Vi må kjenne vår historie, og vi er privilegerte når de aller fleste i dag kan ta seg en tur på museet. Dette skal vi bidra til på det området vi kan best. Sett bort fra utenlandske turister som besøker Jernaldergården i Stavanger, det må jo også være en sterk interesse for jernalderen hvis en skal dømme etter antall skoleelever fra Rogaland som besøker senteret. Finnes det en tilsvarende sterk interesse for denne perioden i Agder? Hva kan gjøres for å legge til rette for en økt grad av formidling om denne perioden? Under Vikingtinget har vi skoledag. Skoledagen er fulltegnet med flere hundre skole elever, så vi kan absolutt si at interessen er økende. Vi har også for første gang fått vårt opplegg «den vandrende tråd» godkjent som del av Den kulturelle skolesekk, hvor klasser kommer til Tingvatn i løpet av skoleåret for å lære om historien. Samarbeidet med skoler er en viktig og vesentlig del av vår pedagogiske virksomhet. Her arbeider vi med utgangspunkt i et helt annet antall besøkende enn Jernaldergården. Hva som uansett er viktig er når vi har fått et barn til å knekke noen koder og lære noe av historien, har vi vært med å bidra til det vi ønsker - å ha det gøy på museum og fortelle din historie. –––

Det er et krevende arbeid som ligger bak å rekonstruere tekstiler fra fortiden. På Tingvatn fornminnepark og besøkssenter tas det i en slik sammenheng i bruk både håndverksstudier og mikroskopanalyse.

1

Red.anm. Kongen Bjæring var ifølge legender fra Hægebostad leder av Tinget på Tingvatn. Han er knyttet til en gravhaug i Hægebostad, datert til 200–550 e.kr.

■■■

20 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Besøkende på Tingvatn forminnepark og besøkssenter har gode muligheter til å øve opp sine ferdigheter innen tekstilhåndverk.


– Har mye å lære av hvordan vikingtiden formidles Norrøn historie er et felt opptar både lokalhistorikere i Hægebostad, studenter på Universitet i Agder og entusiaster som gjenskaper fortidens hverdagsliv Research og formidling om historien bak våre fjerne forfedre er imidlertid krevende, ikke minst fordi fremstillinger av fortidssamfunn kan bli overforenklet. For å få frem et nyansert bilde kreves et ustrakt samarbeid mellom mange institusjoner og grupperinger.

Becker, forteller til Egde at de har en svært aktiv medlemsmasse, med et stort engasjement.

«Agder Vikinglag har bygd seg opp til å bli landets største og trolig mest aktive vikinglag.»

Leder for Hægebostad Sogelag, Torger Kvåle.

AV

Kim Bredesen En aktør som samarbeider nært med Tingvatn fornminnepark er Hægebostad Sogelag. De har i flere tiår arbeidet med både publisering og formidlingsprosjekter knyttet til jernalder og folkevandringstid i Hægebostad.

«Det er selvsagt stolthet over de store funnene, Snartemosverda, Bjærumsverdene, de store eksisterende gravhaugene.» Foruten artikler om funnsteder og gjenstander publisert i sitt årsskrift har de også arbeidet med formidling. Laget har da satt opp utstillinger av klesdrak ter basert på arkeologiske funn i Snartemo og Tingvatn, som er en del av Oldsaksamlingen ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Torger Kvåle, leder for Hægebostad Sogelag merker at det er stor interesse for funnene som er gjort hans hjembygd. – Dersom jeg skulle komme med en liten personlig sammenlikning: Jeg er

født i Hægebostad i 1945. Jeg hørte for første gang om Snartemosverdet da jeg gikk på Hornnes landsgymnas. Nå vet alle om Snartemosverdet. Det er selvsagt stolthet over de store funnene, Snartemosverda, Bjærumsverdene, de store eksisterende gravhaugene, sier Kvåle til Egde. Ifølge Kvåle har etableringen av Tingvatn forminnepark bidratt til å bringe i lyset Hægebostads lokalhistorie til nye generasjoner. – Det at stedet er der, og det er aktivitet her, slik som bruk av lokalet til kulturskole, fører til kunnskap om funnene. Skolene har også lagt opp årsprogram der besøk på Tingvatn inngår. Vikingdagene har også ført til både større interesse og mer kunnskap, slår han fast.

– Agder Vikinglag har bygd seg opp til å bli landets største og trolig mest aktive vikinglag. Vi opplever mye interesse fra publikum på egne arrange menter og når vi deltar på andre aktiviteter. Hun oppgir at laget har mange kurs og samlinger med fokus på ulike håndverkstradisjoner som er veldig populære blant medlemmene. – Flere av medlemmene holder også kurs i håndverk for ulike husflidslag, så vi merker absolutt at engasjementet for vikingtidens og tradisjonshåndverk er økende utover reenactmentmiljøet, sier Becker til Egde. For å kvalitetssikre arrangementer og for å bringe faglig tyngde inn i formidlingen samarbeider Agder Vikinglag på flere plan med Vest-Agder-museet, og også Aust-Agder fylkeskommune, Fylkeskonservatoren i Vest- Agder og Kuben i Arendal. Agder Vikinglag samarbeider des-

Vikinglag med jern i ilden I Aust-Agder er Bronseplassen det andre større samlingsstedet i Agder for de som er opptatt av historierollespill, tradisjoner og håndverk fra Norges tidligste historie. Agder Historielag er en forening som har ansvar for å organisere rollespill, kurs og markeder på Bronseplassen er Agder Vikinglag. De samarbeider nært med miljøer knyttet til Tingvatn fornminnepark. Leder av Agder Vikinglag, Marianne

Leder av Agder Vikinglag, Marianne Becker. Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 21


suten med de fleste andre vikinglag og grupper i Norge, og liknende foreninger i Nord-Europa. Da utveksles erfar inger og kunnskaper om både arkeologiske funn og forskning. Medlemmer av Agder Vikinglag har holdt foredrag på universitetet i Chernihiv, Ukraina, Moesgaard museum i Aarhus, Danmark og Folkeuniversitetet i Teyligen i Nederland. Becker har merket at en økende interesse for TV-serier som «Vikings» og «Game of Thrones» har hatt innvirkning på i hvilken grad det er flere som viser interesse for vikingers levevis og norrøn historie. Men hun legger til at Agder Vikinglag har hatt en jevn økning i medlemsmassen over flere år og at tv-serier derfor ikke skal ha hatt direkte innvirkning på innmeldinger. – Det vi ser er at noen blir interessert på grunn av serier som «Vikings», men de forblir medlemmer i laget fordi de finner arkeologien og forskningen like, eller mer, spennende. I bunn og grunn vil jeg tro at det engasjerende og inkluderende miljøet, med høy takhøyde og de gode samtalene, er med på å bidra til den gode utviklingen, understreker Becker.

Formidling om vikingenes forfedre Becker er enig med Regevik om at vikingenes forfedre ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet når det gjelder historieformidling. Hun mener dette må ses i lys av at vikingtiden er et internasjonalt begrep, som er ganske unikt for Skandinavia og Norden. Derfor gir det ifølge henne et grunnlag for å ha en bærekraftig formidling mot utenlandske turister. Men hun påpeker samtidig at en eventuell underkommunisering kan skyldes andre forhold. – Dette har nok i sammenheng fagkretsenes evne til å formidle en mindre kjent æra i norsk historie, samt det pensum som ligger i læreplanen i norske skoler. Det er mye spennende fra Tingvatn og området rundt, med funn fra vikingenes forfedre, og nå med Regevik som faglig ansvarlig har jeg stor tro på at hun vil klare å formidle kulturarven fra folkevandringstiden på en bredere måte enn det som har vært vanlig i Agder og Norge fra før, sier Becker til Egde. Formidlingstilbudet som i dag er rettet mot barn og unge når det gjelder

22 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

bronsealder og folkevandringstiden, oppfatter Becker som begrenset. – Jeg har inntrykk av at det er lite formidlingstilbud utenom vanlig skoleundervisning som har fokus på bronsealder og tidligere jernalder, som folkevandrings- og merovingertiden. Bronseplassen har jo sitt tilbud til Den kulturelle skolesekken. Utover det kjenner jeg faktisk ikke til praktisk formidling i Norge, men jeg tror det skjer en endring i dette, som vil blir mer gjeldende i fremtiden. Becker påpeker at det finnes få museer utenom Veien Kulturminnepark i Porsgrunn og Tingvatn fornminne og besøkssenter som har formidlingstilbud som knytter opp vikingtiden til tidligere perioder. På et slikt område mener hun vi kan lære mye av vårt naboland i sør. – Men retter man blikket til Danmark er det mye bredere formidling også innenfor eldre tidsaldere. Her er det nok flere ting mange i Norge kunne lære av. Men det er selvfølgelig viktig å se de forskjellige tidsalderne i forhold til hverandre, da dette gir et større grunnlag for forståelse for utviklingen av tradisjoner og håndverk. Men jeg tror også formidlere av tidligere tidsaldre har mye å lære av hvordan vikingtiden formidles, konkluderer Becker. Slik Becker ser det, mangler det på Sørlandet et ordentlig vikingtidssenter på Sørlandet, med samme kapasitet som sentre og museer i Oslo, Vestfold, Lofoten som har formidlet vikingtidens historie over mange år. Selv om laget ifølge henne på mange måter er godt organisert må de samarbeide tett med større museumsinstitusjoner over hele landet, og Agder, for å holde fotfestet. – Vi er selvfølgelig avhengig av den formidlingen som gjøres både på de lokale museene og ikke minst på museer som Vikingskipsmuseet, Old sakssamlingen, Midgard og Lofotr. Også det kommersielle Viking Valley i Gudvangen i Sogn og Fjordane har et formidlingstilbud med god bredde og gode fasiliteter. Disse store formidlingsaktørene er viktige, da de har mulighet til å lære vekk og være tilgjengelige året rundt, når det passer publikum, legger Becker til.

Skeptisk til masseturisme Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder mener også at det er mulig å merke en økende interesse for vikingtiden.

Professor i historie ved Universitetet i Agder, Knut Dørum.

– Mitt inntrykk er at jo at det er en voksende interesse for vikingtiden blant studentene. Det kommer til uttrykk i at studenter ønsker å skrive oppgaver om vikingtid og norsk mid delalder. Mye av bakgrunnen for dette er rollespillarrangementer og eksperi mentell arkeologi og historie.

«den turismeskapte historien kan bli utnyttet kommersielt på en gal måte. Man lager happenings rundt konstruerte hendelser og fortellinger for å trekke til seg folk og tjene penger.» Men samtidig understreker Dørum at en rekonstruksjon av både bygg og dagligliv i vikingtiden bør gjøres på en varsom måte. – Det er det en fare ved rollespill at det kan bidra til å dyrke en uheldig maskulinitet, hvor krigskultur står i sentrum, sier Dørum til Egde. Han mener det er viktig å innta en kritisk holdning til masseturisme knyttet til besøkssentre som er rettet mot norrøn historie. – Det kan føre til overdrevne romantiske holdninger, og den turismeskapte historien kan bli utnyttet kommersielt på en gal måte. Man lager happenings rundt konstruerte hendelser og fortellinger for å trekke til seg folk og tjene penger. Den feilaktige konstruksjonen om at Olav den hellige er fra Gvarv i Telemark er et eksempel på slikt, sier Dørum. ■■■


Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 23


Høvåg Museums- og Historielag Høvåg Museums- og Historielag ble stiftet i 1957, og har nettopp lagt bak seg sitt 60. driftsår. Vi står bak utgivelser, historieturer og formidlingsarrangementer, og laget er også engasjert i en rekke prosjekter for å verne om materielle og immaterielle kulturminner. AV

Jan Halvard Vesterhus, formann

LOKALLAGLEDER I AUST

Et viktig utgangspunkt i starten var et tilbud om å overta våningshuset fra 1700-tallet på gården Vesterhus. Det gamle to etasjes Mandalshuset krevde det meste av lagets innsats de første årene, med mye dugnadsarbeid under ledelse av lagets initiativtaker Abraham Bjørnholmen. Etter Bjørnholmens død i 1964 ble det stillstand i laget, men fra 1976 ble det igjen full drift, da med fokus både på historielags- og museumsvirksomhet. Interessen for bygdas bygningsarv har hele tida vært til stede, og laget overtok etter hvert drift av Isefjær mølle (fra 1862), Kornbrekke sag (fra 1896-97), Gamle Hellesund skole (fra 1875) og til sist en gammel potetkjeller på Hæstad. Laget har de siste årene restaurert stabbesteinsrekkene på en gammel vei fra 1916 på Naudodden, et flott friluftsområde av lokalhistorisk betydning ved Isefjærfjorden. Arbeidet er utført i samarbeid med Høvåg vel og et lokalt byggfirma. Laget har i lang tid samlet inn stedsnavn i bygda under ledelse av Håkon Lilleholt. Stedsnavnene er registrert på ØK-kart og notert med lydskrift, men håpet er å få disse digitalisert. Museumsarbeidet i Høvåg har hele tida vært drevet av amatører som dugnadsinnsats, men i godt samarbeid med Lillesand kommune. Museene ligger spredt i bygda og utgjør dermed ikke et sammenhengende museumstun med fasiliteter. Vi er derfor med i Stiftelsen Høvåg herredshus og har våre møter, samt lager- og arkivplass, i bygdas tidligere bank- og kommunehus.

Norsk kulturminnefond og Aust-Agder fylkeskommune. Mølla er vurdert til å ha en viktig kulturarvverdi, regionalt sett. Kornbrekke sagmuseum med vannrenne er godt vedlikeholdt, og det planlegges nå en årlig sagdag.

Mitt engasjement Jeg har vokst opp på gård i Høvåg med aktiv bruk av innmark, utmark og skjærgård, og fikk gjennom foreldre og miljø interesse for lokalhistorie samt gårds- og slektshistorie. Et yrkesliv knyttet til eiendom, kart- og oppmåling bidro også til litt forståelse for eiendomshistorikk, stedsnavn og eldre kart. Som pensjonist har man også tid til frivillighetsarbeid.

Bydemuseum Bygdemuseet på Vesterhus har helgeåpent i skole ferien med ungdommer fra bygda som guider. Som meren 2018 planlegges både utstilling og Museets dag. Ei arbeidsgruppe har ansvar for organisering og vedlikehold av gjenstander og inventar, samt utstillinger. På Gamle Hellesund skolemuseum har vi årlig sommerfest med basar, og det arrangeres konserter og mye annet. Huset vedlikeholdes i samarbeid med kommunen. Isefjær møllemuseum skal istandsettes i 2018-2019, og utgjør et omfattende arbeid med tilskudd fra

24 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Forfatteren av boka Stedsnavn i Høvåg (2014), Håkon Lilleholt.

Utgivelser Historielagsvirksomheten har dreid seg om utgivelse av til sammen 14 hefter i serien «Fra Høvågs historie» pluss bøker om stedsnavn, krigshistorie og Høvåg kirke. Boka Stedsnavn i Høvåg, forfattet av Håkon Lilleholt, utgitt i 2014, er blitt veldig etterspurt og bru kes som pensum i et masteremne om namnegransking på Universitetet i Agder.


Høvåg museums- og historielag arrangerer ofte turer og arrangementer i nærområdet for medlemmer og andre historieinteresserte. Foto: Høvåg Museums- og Historielag.

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 25


Lillesand kommune og Lillesands Sparebank har satt i gang et stort bygdebokprosjekt med gårds- og slektshistorie ved førstelektor Terje Sødal, UiA, og en allmenn Lillesandshistorie fra 1800 til i dag ved professor Berit Eide Johnsen, UiA. Dette arbeidet vil gi Høvåg en omfattende lokalhistorisk kunnskapsbase av svært stor verdi.

Turer, møter og formidling Det som samler mest folk er nok lagets turer med opptil 100 deltakere. Årsmøtene og høstmøtene i Høvåg herredshus med gode kåsører og bevertning samler mye folk i koselige lokaler. De siste årene har vi også arrangert lokalhistorisk kafé noen lørdager i vinterhalvåret. Etter en time med kaffe og vafler kommer innslag som historiske bilder og filmer, lokalhistoriske kåserier, minikurs i slektsgransking og liknende. Vi har nå planene klare for lagets første utenlandstur, denne går i år til Orknøyene i august. Vi har hatt flere turer med skolens 9. klasse med tema krigsforliset til troppetransportskipet «Rio de Janeiro» den 8. april 1940. Vi har også kontakt med skolen om andre elevopplegg tilpasset skolens læreplan.

Samarbeid og nettverk Vi legger vekt på god kontakt og samarbeid med våre nabohistorielag, som Vestre Moland- og Lillesand Historielag, Randesund Historielag og Tveit Historielag. Vi samarbeider i bygda med

Høvågheimen (bo- og omsorgssenter) om møter. Disse møtene samler mye folk og er et verdifullt innslag i et forøvrig variert kulturprogram der. Vi samarbeider også med Gabriel Scott Selskabet, Høvåg bygdekvinne lag, speiderne, Idrettslaget Høvdingen, med flere. Et lite lag i ei kystbygd mellom Kristiansand og Lillesand har ikke alltid egen historiefaglig kompetanse å støtte seg til i alle tilfeller, og vi tar derfor gjerne kontakt med de profesjonelle museene og fylkeskommunens kulturminneavdelinger. Nettverket med folk i andre historielag og treff i Agder historielag er også viktig. Og til slutt, vi har mange hyggelige og positive medlemmer, og vi tilrette-

legger for høy trivselsfaktor når vi møtes. Et godt sosialt felleskap der vi også har det morsomt sammen gir pågangsmot og arbeidslyst.

Oppslutning om laget Vi har nå ca. 300 medlemmer, men dette er fordelt på ca. 225 hovedmedlemmer og ca. 75 familiemedlemmer. Gjeldende kontingent er på henholdsvis kr. 200 og kr. 100. Vi legger vekt på god dekning i lokalavisen Lillesandsposten. Både synlighet i media og lokalt i bygda samt god kommunikasjon med medlemmene er viktig. Vår e-postliste brukes til effektiv utsending av informasjon og innbydelser. Vi har følgende sider/grupper på Facebook: Høvåg Museums- og Historielag, Gamle Høvågbilder og Stedsnavn i Høvåg. Og hjemmesiden vår: www.hovaghistorielag.no. ■■■

Fakta om Høvåg Museumsog Historielag

Høvåg museums- og historielag har ansvar for driften av Bygdemuseet på Vesterhus i Høvåg. Foto: Høvåg Museums- og Historielag

26 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

● Stiftet 1957 i Lillesand kommune i Aust-Agder ● Har 290 medlemmer ● Aktiviter: Publisering, bygningsvern, museum, formidling til skoleelever og historieturer. ● Nettside: www.hovaghistorielag.no


Søgne Historielag Hvordan kunne jeg ende opp som lokal lagsleder? Det var egentlig ingen naturlig vei til vervet, så jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg ble det. Jeg ble født i 1946 og har aner bakover i bygda Søgne så langt jeg kan se. Allerede i 1966 reiste jeg ut fra Søgne og kom først tilbake mot pensjonsalderen i 2008. Jeg var nok vært litt utover vanlig historisk interessert i alle år, men jeg hadde ingen erfaring fra historielag utover som vanlig støttemedlem. AV

Kjell Tørlin Andreassen, leder

LOKALLAGLEDER I VEST

Så en dag etter at jeg hadde bodd hjemme i Søgne noen år, står en gammel skolekamerat fra folkeskolen på døra og spør om jeg kunne tenke med å overta som leder av Søgne Historielag. Det kom som lyn fra klar himmel på meg. Nå har jeg vel aldri vært helt fremmed for utfordringer som jeg ikke helt overskuer, men dette fortonet seg nok som vel dypt vann. Likevel, fødebygdas historie var noe som virkelig pirret nysgjerrigheten min, og jeg klarte ikke å avslå tilbudet. Slik var bakgrunnen for mitt valg om å bli

leder i Søgne Historielag fra min side. Bakgrunnen for at laget valgte meg vet jeg ingenting om, men av en eller annen grunn var de i beit for ny leder akkurat dette året.

Søgne Historielag Som så mange lokallag har Søgne Historielag en mangslungen fortid, fra helt tilbake til stiftelsesåret 1907. Søgne Historielag er således et av landets eldste. Søgne kommune eier i dag et eldre våningshus fra 1700-tallet som i dag er Søgne Bygdemuseum. Det ble i sin tid gitt som gave til Søgne fornminneforening, og ble i 1911 flyttet til Lunde ved Søgne hovedkirke. Det var nok den gang en god plassering av museet, men i dag er det nok ikke like tilpasset det moderne Søgne. Området ved Søgne landbruksskole ved Søgne gamle kirke har også i de senere årene blitt utviklet til kommunens kultursentrum. Historielaget, som har hatt ansvar for å holde muséet åpent for publikum, har da fått større og større vanskeligheter med å trekke folk til den nåværende plasseringen. Bygningen trenger også regelmessig vedlikehold. På initiativ fra Søgne Historielag har derfor kommunen vedtatt å flytte museet til Søgne gamle prestegård, det nye kultursenteret i Søgne som ligger ved landbruksskolen. En tidligere meget populær leder for Søgne His-

Bygdemuseet i Søgne er et viktig senter for formidlingsarbeidet til Søgne Historielag. Foto: Enny-Karin Vindheim/Søgne Historielag

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 27


I samarbeid med Søgne Kystlag og kulturetaten på Søgne gamle prestegård har Søgne Historielag bygd opp en utstilling på Prestegården – «Kystbygda Søgne». Utstillingen startet den 11. februar i år, og sluttet den 22. april. I forbindelse med denne utstillingen har det også være mange arrangementer, som historiske foredrag, hyggekvelder, arrangementer med aktiviteter for voksne og barn. Vi er meget stolt av «Kystbygda Søgne», og den har fått overveldende publikumsoppslutning. I samarbeid med Søgne kommune, og andre frivillige foreninger, samt med støtte fra Søgne næringsliv, arbeides det nå men å få skrevet «Søgne Kulturhistorie»

Utfordring for en hjemvendt bygdegutt Søgne Historielag er aktive når det gjelder kulturminnevern og har vært ansvarlig for restaurering av et stabbur på Søgne gamle Prestegård. Foto: Enny-Karin Vindheim/Søgne Historielag

torielag, Jan-Erik Hallandvik, startet i 2014 arbeidet med å utgi årbok for Søgne Historielag. Dessverre nådde ikke Jan-Erik å oppleve den første utgivelsen av hans hjertebarn «Jubileumsårboka» for 2014. Den ble en gedigen hyllest til hans initiativ – en innbundet bok på 200 sider med varierte artikler fra Søgnes historie. Med respekt og begeistring har Søgne Historielag valgt å fortsette utgivelsen av årbøker i samme format i årene siden. Nå i høst kom Årbok 2017. Søgne Historielag arrangerer årlig flere «bli kjent»-vandreturer til steder av

historisk interesse. Det er alltid trivelige turer og Søgnefolk, og noen gang utflyttede Søgnefolk, deltar. Dessuten arrangeres en årlig busstur til steder av historisk interesse. Søgne Historielag har også flere andre prosjekter gående som restaurering av en eldre sag på Repstad, arrangering av bygdekveld med lansering av årboka, restaurering av stabbur på Søgne gamle prestegård og andre prosjekter. Vi ønsker også å komme i gang med arbeidet med gamle Søgnebilder i samarbeid med agderbilder.no.

Det er alltid godt ikke å kjenne til alle utfordringene når man starter på et prosjekt. Og utfordringer var det. Den gang jeg flyttet hjemmefra hadde Søgne 3000-4000 innbyggere, når jeg kom tilbake bikket vi 11 000. Innflytterne som jeg møtte, og som naturligvis nå oppfattet seg som gamle Søgnefolk, måtte jeg bli kjent med. Gamle barndomsvenner måtte jeg bli kjent med på nytt – hverken de eller jeg var som vi engang var. 40 år endrer mangt og meget. Men det har gått overraskende greit – egentlig over all forventning. Jeg tror ikke jeg har opplevd noe negativt men svært meget positivt. Kanskje er det den felles interessen for gamle tider, eller så har Søgnefolk blitt hyggeligere som årene har gått.

Søgne Historielag har i de siste årene trappet opp sitt publiseringsarbeid og resultatet er ny design og godt gjennomarbeidede artikler i lagets årbok.

28 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Det har imidlertid vært en stor utfordring å holde trådene fra hverandre i min nye rolle. Et historielag er en samling mennesker med en felles interesse, men også med svært ulik interesse innen det store historiske feltet. Noen er interessert i det skrevne ord, noen er interessert i gamle redskaper og arbeidsmetoder, noen i fiske og sjøfart og atter andre i gårdsdrift og gamle tufter i skogen. I Søgne har vi en historie som er minst 8000 år gammel, så det er mangt å velge mellom. Så er det jo også slik at frivillig arbeid i et lokallag skal være lystbetont. Hver enkelt må få holde på med det han eller hun har lyst til. Og bare da blir det aktivitet. Men da overgår også engasjementet alle forventninger. Som leder av Søgne Historielag har jeg oppfattet min rolle mer som fordeler av oppgaver etter fattig evne. Hvis man er heldig med det – så fungerer lokallaget av seg selv. Så får man skryt av historielaget for aktiviteter som en selv ikke synes at man har bidratt så meget til, men som er igangsatt og gjennomført av andre ildsjeler i laget. Det er denne dynamikken i historielaget som gjør at jeg har fått det mye enklere i min rolle som lokallagsleder enn jeg fryktet når jeg sa «ja, takk!» til min gamle skolekamerat den gangen han kom på døra.

Motivasjon og framtid

Søgne Historielag arrangerer flere turer for medlemmer og historieinteresserte hvor de har muligheten til å bli kjent med historien til sitt eget nærområde. Her er bilder fra turer til Lastad og Tverråna i Søgne og vestkysten av Søgne. Foto: Enny-Karin Vindheim/Søgne Historielag

Vi klager mange ganger over at gjennomsnittsalderen i vårt medlemskartotek er for høy. Men det er kanskje noe allmennmenneskelig i det. Jeg trekke selv på årene, og ambisjonene endres. Man roer ned og sier til seg selv at herifra og framover skal jeg i større grad gjøre det som jeg har lyst og interesse for i stedet for å delta i rotteracet. Så bruker man mer tid på å studere historien selv om det sjeldent fører til de store inntektene. Og jo mer man studerer historien, jo større blir interessen. Det er faktisk moro med historie, både lokalt og i større sammenheng. Hensikten er oppnådd og motivasjonen øker. Er det så nyttig for noen å studere og dokumentere fra gamle dager? Å, jada – det er nytte i moroa. Om det er gammel praksis eller gamle idéer, så er de alltid viktig å kjenne til, for å kunne forstå det som skjer rundt oss i dag. Uten historien vil vi gjøre de samme, gamle tabbene om igjen og om igjen – noe som vi ser skjer i dagens samfunnsutvikling. Ingenting å si på min egen personlige motivasjon. Og etter innsatsen å dømme er motivasjonen minst like sterk hos ildsjelene rundt meg i Søgne Historielag. Søgne kommune går snart opp i en større enhet. Men Søgne vil alltid finnes. Og Søgne Historielag må fortsatt være der. Stedets historie er lang og omfattende og vår befolkning øker i stor takt. Det vil bli større og større behov for Søgne Historielag, og jeg tror at vår aktivitet vil bare øke som årene år. ■■■

Fakta om Søgne Historielag ● Stiftet i 1907, i Søgne kommune, er det eldste lokallaget i Agder ● Har 214 medlemmer ● Aktiviteter: publisering, bygningsvern, foredrag, utstillinger og digitalisering Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 29


Kronikk

Immateriell kulturarv – Arbeidet med innføring av folkemusikk og dans frå Setesdal til UNESCOs liste Sidan 2012 har medlemer i Setesdal spelemannslag arbeidd med å få gangardans, kveding og spel på hardingfele og munnharpe inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Dette har vore eit svært omfattande arbeid, som no etter fem år ser ut til å lukkast. Språk, utøvande kunst, sosiale skikkar, tradisjonelle håndverksferdigheiter, ritualer, kunnskap og ferdigheiter knytta til naturen er døme på immateriell kulturarv. For mange folkegrupper er den immaterielle arven ei kjelde til identitet med forankring i historia.

Kari Margrete Okstad Har hovudfag i folkedans, og har arbeidd med dette både i Rådet for folkemusikk og folkedans (RFF), ved Ole Bull Akademiet og på Setesdalsmuseet.

Astri Rysstad Har kulturutdanning frå Høgskulen i Telemark, og har vore kulturarbeidar i 35 år i Bykle, Suldal og på Lista.

Gunnar Stubseid Har magistergrad i etnologi, og har vore rektor på Ole Bull Akademiet på Voss.

Filosofi, verdiar og tenkjemåtar blir overført gjennom munnlege tradisjonar, gjennom språk og andre former for ikkje-materiell kommunikasjon, og utgjer samfunnslivet sitt fundament. Arvens immaterielle karakter gjer den særleg sårbar. Song og dans, tradisjonar, språk og kunnskap er mange stader i ferd med å bli borte på grunn av globalisering, konfliktar og vår raskt skiftande livsstil. UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven blei vedtatt i Norge i 2003 for å verne betre om denne rikdommen. Konvensjonen skal leggje grunnlaget for ein meir målretta og systematisk innsats for å dokumentere, bevare og fremje

30 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

immaterielle kulturuttrykk, som til dømes munnlege forteljargenre, ritual og skikkar, dans, musikk eller kunnskap om tradisjonelt handverk. UNESCO har tre ulike lister som er knytte til den immaterielle kulturarven: - Representativ liste («Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity») - Liste over beste vernepraksiser («Register of Good Safeguarding Practices») - Liste over sterkt truga kulturuttrykk («List of Intangible Cultural Heritage in Need of Urgent Safeguarding») UNESCO-administrasjonen har hovudsete i Paris, og det er «grasrota» som kan sende inn nominasjonar til den immaterielle verdsarvlista. Det er i dag 470 element frå 117 land på denne lista, blant anna er kunnskapen om bygging av Oselvarbåten, ein klinkbygd trebåt frå Hordaland, med på den immaterielle verdsarvlista av gode vernepraksisar, «Good Safeguarding Practices». Nominasjonen til Setesdal Sogelag er adressert til UNESCOs Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity, og har tittelen «Practice of traditional music and dance in Setesdal. Playing, dancing and singing (stev/ stevjing)».

«Arvens immaterielle karakter gjer den særleg sårbar. Song og dans, tradisjonar, språk og kunnskap er mange stader i ferd med å bli borte på grunn av globalisering, konfliktar og vår raskt skiftande livsstil.» Tradering gjennom ulike tider Det har i seinare tid vore eit skifte frå ei naturleg overføring til nye generasjonar til ei meir organisert opplæring basert på organisasjonanes målsetting om at det er viktig å ta vare på og vidareføre den lokale tradisjonen. Eit anna skifte over tid har vore i haldninga til folkekulturen. Det var ein religiøs ideologisk periode på 1800-tallet, der mykje av folkekulturen blei sett på som synd. Kulturuttrykka var sterke og overlevde gjennom at enkelte sterke personar vidareførte tradisjonen på trass av motstand frå samfunnet.


«Det har i seinare tid vore eit skifte frå ei naturleg overføring til nye generasjonar til ei meir organisert opplæring basert på organisasjonanes målsetting om at det er viktig å ta vare på og vidareføre den lokale tradisjonen.» Tradisjonen stod svakast i 50- og 60åra då den ytre påverknaden av globale kulturuttrykk var sterk. Det var få utøvarar og ein var redd at tradisjonen ville døy ut. Mot slutten av 60-tallet med 68-arane og den grøne bølgja blei det på nytt fokus på lokaltradisjon. Innafor folkemusikken blei grasrotperspektivet viktig i 70- og 80- åra, med fokus på dei små og spesielle slåttane. Den første kulturmeldinga kom på

midten av 70-tallet, samstundes blei organisasjonskulturen sterkare med fokus på å ivaretake, vidareføre og utvikle tradisjonen.

Nominasjon frå Setesdal Nominasjonen vår inneheld musikk og dans frå Setesdal, det vil seie speling av slåttar på hardingfele, fele og munnharpe, gangardans og kveding. Musikken og dansen høyrer saman. Dei fleste slåttane er danseslåttar. Kvedinga er integrert i musikken der stevtonane blir spela på instrumenta. Steva handlar ofte om dans, musikk, natur, folk, reklame eller vers med litt syrleg innhald til folk og hendingar. Gangar blir spela i todelt rytme (2/4 eller 6/8 takt), og er bygd opp av ei rekkje totaktsmotiv som blir variert og får ofte eit individuelt uttrykk. Gangaren kan dansast som pardans («danse eisemadde») eller i ring med partnarbyte. Det kan dansast på «greileiken» (med fin framtoning) eller på «sprekleiken» (med stor kraft og uttrykk). Steva kan kvedast individuelt eller to

eller fleire som syng i dialog med kvarandre (stevjing). Stevet er eit vers med fire linjer som kan stå for seg sjølv.

«Steva handlar ofte om dans, musikk, natur, folk, reklame eller vers med litt syrleg innhald til folk og hendingar.» Vi har i dag både nystev med enderim i første og andre linje, og i tredje og fjerde linje. Gamlesteva har enderim i andre og fjerde linje. Nystev: I danseringjen eg glåpte etti, om jenta mi hu på aire gletti. Eg glåpte etti på adde vis, å då såg eg ormen i paradis. Gamlestev: Dæ så vent å Vesteheio, So om midtsommårstii. Myran æ kvite av fivelblome, Å lauvi lyser i lii.

Dans på Håmåren, Rysstad. Foto: Setesdalsmuseet Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 31


Arbeidet med nominasjonen Setesdal spelemannslag starta nominasjonsarbeidet med å få dans, spel og kveding frå Setesdal på den immaterielle verdsarvlista til UNESCO i 2012. Fagkonsulent ved Setesdalsmuseet Kari Margrete Okstad blei i første omgang engasjert i saka. Ho følgde opp med registrering av slåttar, stev og viser i høve til ein database som Rådet for folkemusikk og folkedans (RFF) hadde oppretta. Dette rådet er ei stifting, og har som overordna mål «å fremje, verne og føre vidare norske folkemusikk og folkedanstradisjonar som eit uttrykk for kulturell identitet og som berar av særeigne kvalitetar». Norsk senter for folkemusikk og folkedans (SFF) er sekretariat for Rådet og ligg i Trondheim. Vi hadde i løpet av hausten 2012 fleire møte der vi arbeidde med å registrere den immaterielle kulturarven vår i denne databasen. Hallvard T. Bjørgum og Kari Margrete Okstad reiste rundt i kommunane Bykle, Valle og Bygland der enkeltpersonar kunne møte og få registrert slåttar og stev frå Setesdal inn i databasen til SFF. Gunnar Stubseid blei vidare engasjert

Foto: www.immateriellkulturarv.no

32 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

til å skrive vår første nominasjon i 2013. Gunnar fekk her god hjelp av professor Egil Bakka ved SFF. Utvalet som vurderte nominasjonane for Kulturrådet sende ingen nominasjonar vidare til Kulturdepartementet dette året. I 2014 fylgde Gunnar Stubseid, Kari Margrete Okstad og Astri Rysstad opp arbeidet med ein ny nominasjon. Heller ikkje denne gongen kom vi vidare. Hausten 2015 fekk vi på ny hjelp frå Norsk senter for folkemusikk og folkedans (SFF) ved ny direktør Marit Stranden. Marit er frå Songdalen i Vest-Agder. Marit har sett seg godt inn i UNESCO-konvensjonen gjennom sitt arbeid som direktør ved SFF, som også er ein ikkje-statleg organisasjonen (NGO). Denne gongen kom nominasjonen vår vidare til Kulturdepartementet. Vi fekk gode tilbakemeldingar på nominasjonen vår frå departementet, men diverre blei ikkje nominasjonen sendt vidare til Paris. Grunnen var at Staten ikkje hadde oppretta ein database for registrering av den immaterielle kulturarven slik konvensjonen krev. Kulturrådet fekk difor samstundes pålegg om å lage denne databasen. I nært samarbeid med Okstad, Rysstad og Stubseid finpussa Marit Stranden nominasjonen i 2016. Vi hadde

mange gode arbeidsmøte gjennom året, og Spelemannslaget laga endå ein ny og betre informasjonsvideo. Denne gongen lukkast vi, og Kulturdepartementet sende nominasjonen til UNESCO i Paris. Diverre nådde ikkje eposten frå Departementet med vår nominasjon UNESCO-sekretariatet innan tidsfristen i 2017, og den kjem difor ikkje opp til vurdering hausten 2018. Vi har fått lovnad frå UNESCO om at nominasjonen blir med neste år, og at vi hausten 2019 vil få svar på om dans, spel og kveding frå Setesdal kan bli med på lista for immateriell kulturarv i UNESCO. Vi må altså vente eit godt år før vi får melding om Setesdal kjem med på verdsarvlista. Førebels veit vi ikkje så mykje om kva dette eventuelt vil føre med seg, men vi vil tru at det vil få svært positiv innverknad på kulturarven vår. Aust-Agder fylke har nyleg løyvd midlar til ein studietur til Latvia, som tidlegare har kome inn på listene med ulike element. Vi vonar at vi på denne turen kan lære meir om kva verknader vi kan vente om vi kjem med på den immaterielle verdsarvlista. ■■■


Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 33


Voilehytten gjennom 100 år – historikk, eiendomsforhold og hyttelivet for to familier Høyt oppe i heiene over Jordalsbø i Bygland kommune ligger det en over 100 år gammel hytte kalt Voilehytten. Den ligger ved Vøylevatnet eller Voilevannet, som er rundt 700 meter over havet. Jeg er blitt bedt av sønn av nåværende eier av Voilehytten om jeg kunne komme til Voile og fortelle om livet på Voilehytten i gamle dager. Da jeg er dårlig til bens har det ikke vært mulig hittil til å komme meg opp til Voile og berette, så jeg har tatt i bruk PC-en og prøvd å fortelle hyttens historie skriftlig. AV

Jan-Henrik Christiansen SIVILINGENIØR Hytten er over 100 år gammel, og har i denne perioden vært eid av to familier, først familien Christiansen fra Kristiansand og så familien Sandnes fra Jordalsbø, Bygland. Kildene jeg tar i bruk i denne historien er delvis min bror Carl Christiansens artikkel «Om jakt og fjellturer i Setesdalsheiene» utgitt i Agder Historielag årsskrift i 1996 (nr. 72) og hans egen beretning «Glimt fra mitt selsomme liv årene 1917 -1945». Jeg har også tatt utgangspunkt i muntlige overleveringer fra min far, Otto Christiansen, egne opplevelser på

Voilehytten ligger ved Vøylevatnet mellom Åraksbø og Årdalen i Bygland kommune.

Voilehytten og samtaler med Olav Sandnes’ etterkommere ved Torkjel Sandnes. Jeg har dessuten støttet meg til boken Aktieselskapet Christiansands Bryggeri 125 år 1859-1984, skrevet av Carl Christiansen og utgitt i Kristiansand i 1984. I tillegg har Digitalarkivet og Kartverket vært til stor hjelp når det gjelder å fastlegge eiendomsforholdene. Bildematerialet er delvis fra artikkelen i Agder Historielags årsskrift, og fra min families bildearkiv.

Eiendomsforhold

Avreise om høsten med bagasje på hestevogn. Fra venstre: Pål Sandnes, Olav O. Sandnes, en hushjelp/kokkepike og Otto Christiansen. Foto: Jan-Henrik Christiansen

34 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Opprinnelig ble Voilehytten bygget av Sætersdalens Sommerhjem, et hotell som lå i Bygland kommune. Hytten har sannsynligvis opprinnelig ligget på eiendommen som tilhører gården Nøstebø i Jordalsbø, og vært en leietomt i mange år. Hytten ble oppført i 1880-årene som det først spede forsøket på å drive turistindustri i Setesdalen. Hytten skulle benyttes som et utfartssted fra hotellet, hvor gjestene fra sommerhjemmet kunne overnatte når de dro for å fiske ørret i heiene ovenfor grenda Jordalsbø. Hytten ligger ved Voilevannet og har fått sitt navn fra vannet. Navnet kommer fra ordet «voil», som er en innsnevring på et vann eller en bekk hvor det er lagt ut noen steiner som utgjør et vadested. Selve vannet har fått sitt navn fra de områdene i vassdraget som ligger vest for vannet, mot Austmanntjønn. Her renner vannløpet i slynger, og enkelte steder er det så smalt og grunt at man kan vasse over. Kartverket har dessverre bestemt at navnet på vannet skal være Vøylevatnet, noe som strider mot det gamle navnet.


Navnet Voile har vært brukt siden 1880, men det nye navnevalget kan ha sammenheng med hvordan det uttales lokalt.

«Navnet kommer fra ordet «voil», som er en innsnevring på et vann eller en bekk hvor det er lagt ut noen steiner som utgjør et vadested.» Jeg skal i det følgende fortelle litt om bakgrunnen til eierne av hytten opp gjennom tidene, hyttens utvikling, livet på hytten og livet på støylene som lå tett opp til hytteområdet.

Eierfamiliene Familien Christiansen kom opprinnelig fra Flensburg, og var en skipperfamilie som eide egen jakt. Christian Christiansen var skipper på egen skute, og i perioden 1780 til 1814 var han mange ganger i Larvik. Han har antagelig falt overbord fra jakten og ble funnet i Larviksfjorden. Det var trolig hans sønn Jürgen som var styrmann på siste tur, som førte fartøyet tilbake til Flensburg. I perioden som fulgte var Jürgen Christiansen ofte i Larvik. Han giftet seg der i 1820. Etter å ha slått seg til ro i Larvik kalte han seg bare for Jørgen Christiansen. Hans svigermor hadde en ganske omfattende forretning som Jørgen Christiansen tok over. Han tok borgerskap i Larvik i 1827. Forretningen ble viderutviklet og han kastet seg over industrien som en dyktig og fremsynt forretningsmann, og utviklet et variert og mangfoldig industri- og forretningsselskap. I 1859 kjøpte han et bryggeri i Kristiansand som ikke var ferdig bygget, som senere ble Christianssands Bryggeri. Han startet Christianssands Dampbageri i 1862, og kjøpte Christianssands Mækaniske Verksted. Han ble eneeier i 1870. Etter hans død i 1881 tok hans sønn Christian Christiansen over bryggeriet, bakeriet og det mekaniske verkstedet i Kristiansand. Møllene som hans far hadde kjøpt gikk over i et interessentselskap under navnet Christianssands Møller. Christian Christiansen hadde ni barn, hvorav Carl ble født i 1856, og ble i 1881 gift med Johanne Mathilde Ravn. I 1878 kom han til Kristiansand og overtok betyrelsen av firmaet Christiansen

& Co’s mange forretninger. I 1887 kjøpte han Christianssands Bryggeri sammen med ingeniør Rohde og ble i 1889 eneeier av dette selskapet. Carl Christiansen var sterkt engasjert i Krisriansands utvikling, medlem av bystyret og ordfører. Han var dessuten tysk konsul i mange år. I 1880-90 var prosjektet med overnatting av gjester fra sommerhjemmet i Bygland ikke særlig vellykket, og hytten kom opp for salg. Konsul Carl Christiansen d.e. likte å gå på jakt, og for å ha et egnet terreng til hobbyen sin, kjøpte han Voilehytten. Konsul Carl Christiansen d.e. gikk bort i 1927. Da arvet hans barn bryggeriet og også Voilehytten. Carl Christiansen hadde seks barn: Christian, Othilie, Dorthea, Otto Carl Reinhardt, Rolf, og Hans Brucnhorst Ravn. Otto Christiansen (1889–1971) var utdannet bryggerimester ved Weihenstephan-bryggeriet i Tyskland. Han praktiserte yrket sitt ved bryggerier i USA og fikk videre utdannelse i fer mentologi der. Like før første verdenskrig begynte kom han hjem. Da han var på en seiltur med sin nye båt traff han en kvinne på Kaldvell i Lillesand. De ble gift og han fikk tre barn Carl (f. 1917), Otto Carl Reinhardt (f. 1918), og Ninni (f. 1920). Hans kone døde i 1931. Otto Christiansen var enkemann frem til han møtte Randi (Bitte) Boye, sekretær hos Amund Ringnes på Ringnes Bryggeri i Oslo, og giftet seg med henne i 1935. I det ekteskapet er det ett barn, Jan-Henrik (f. 1938) Alle tre fra første ekteskap er gått bort. Otto Christiansen ble islandsk konsul i Kristiansand, var medlem av bystyret og

J. H. Christiansen og Olav Sandnes utenfor gården Jordalsbø i 1940. Foto: Bitte Christiansen

Inngangen til Voilehytten med torv som dekker steingrunnen rundt. Foto: Bitte Christiansen

hadde flere kommunale verv. Han var formann i Kristiansand og Opland Turistforening i mange år og en beskytter av Baneheia som formann i Christianssands Byselskab. Carl Christiansen (1917–1996) var utdannet økonom og var kontorsjef på Kristiansand Jernstøperi. Han var disponent ved CB fra 1953 og administrerende direktør fra 1959. Han var gift med Karin Tellefsen, de hadde ingen barn. Både Carl og Otto hadde en dårlig tid under krigen da begge var i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Datteren Ninni måtte rømme til Sverige. Jan-Henrik Christiansen ble utdannet sivilingeniør i kjemiteknikk ved Universitetet i Birmingham i Storbritannia. Han giftet seg i 1964 i Birmingham med Susan Margaret Anderson. Han har arbeidet ved Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand og Sudbury Operations i Ontario, Canada 1964–1977, som var en del av Falconbridge-konsernet. Ved retur til Norge i 1977 ble han ansatt ved Saga Petrokjemi i Bamble, Telemark, og var der frem til pensjonering i 2001 da han var konsernsikkerhetsjef for petrokjemiselskapet Borealis. Han har i mange år arbeidet med miljø og sikkerhetsspørsmål, innen prosessindustrien og interNr. 1 2018 - 42. årgang ● 35


Olav og Otto, min far, ble meget gode venner, og jeg vet at det var en meget tung tur som min far hadde til Bygland da Olav ble gravlagt etter han døde på sykehuset i Kristiansand, i 1953. Olav O. Sandnes var fire år eldre enn meg, og jeg traff ham første gang i 1940 da jeg sammen med min mor ble evakuert til Jordalsbø da tyskerne invaderte Kristiansand i aprildagene. Dette var begynnelsen på et langt vennskap, selv om det ikke ble så meget omgang etter at jeg i 1959 flyttet til England for å studere, giftet meg der og senere arbeidet seks år i Can ada. Etter vi kom hjem fra Canada i 1977 ble vi bosatt i Konsul Carl Telemark og mistet den gode Christiansen D.E. Foto: Carl Christiansen kontakten. Kløvtransport, med forfatteren på hesten.

nasjonalt gjennom International Process Safety Group og European Process Safety Centre der han har sittet i styret i begge selskaper. Etter Carl Christiansen d.e. ’s død, overtok hans sønn Otto Christiansen, min far, som administrerende direktør på Christianssands Bryggeri AS, et aksjeselskap med han selv og hans fem søsken som aksjonærer. Voilehytten ble arvet av de samme personene, men det var Otto Christiansen som administrerte hytten, og ble sammen med hans bror Rolf, i Mandal, hovedbrukerne av hytten. Deres bror Christian, formann i styret i CB, var bosatt i Oslo, og brukte hytten nå og da. Ingen av deres søstre brukte hytten og deres bror, Hans, døde i 1949. Da Christianssands Bryggeri ble solgt til Tou på 60-tallet, oppstod det et pro blem med hytten. Hytten ble da overtatt av min bror Carl Christiansen d.y. sammen med Olav O. Sandnes i 1979. Carl Christiansen d.y. og hans kone Karin satt som eier sammen med Olav O. Sandnes og senere hans enke, Tordis, fram til år 2002 da deres andel ble solgt til Olav O. Sandnes. Etter hans død er hytten eid av Olavs enke, Tordis.

36 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Foto: Jan-Henrik Christiansen

Familien Olav Sandnes Olav Olavson Sandnes (1866–1921) kjøpte gården Nøstebø i Jordalsbø i 1896. Hovedhuset var sannsynligvis bygd allerede på begynnelsen av 1800tallet, og her ble det i flere år drevet landhandel. Landhandelen gikk kon kurs, og gården ble overtatt av grossist Joh. P. Johnsen i Kristiansand, som like etter solgte til Olav Sandnes. Etter Olav Olavson Sandnes kom sønnen Olav (1896-1953). Han drev gården sammen med sin kone Anne fra Lauvdal. De fikk fire barn. Det var denne Olav som min far, Otto Christiansen, hadde mest med å gjøre frem til hans død i 1953. Etter han kom sønnen Olav O. Sandnes (1934 -2011) som sammen med sin kone, Tordis, overtok gården. Det var disse to som min nærmeste familie hadde kontakt med fram til hytten ikke lenger var i eie av familien Christian sen. Fremdeles er gården i slekten Sandnes’ eie, ved at enken Tordis, etter tredje generasjon av Olav-er bor der. Således var det at tre generasjoner Sandnes ble knyttet til to generasjo nene av familien Christiansen gjennom Voilehytten. I dag brukes Voilehytten hovedsaklig av Olav O.’s sønn, Torkjel, med familie.

Eiendommen Bestefar Carl Christiansen, leide i mange år et jaktterreng på rundt 50.000 mål av rundt 15 grunneiere mellom Åraksbø og Tovdal. Den gang, før den store utskiftningen i Jordalsbø, Bygland, Skreland og Åraksbø-områdene, var heiene felleseie, og alle hadde fiske- og jaktrett. Hvert bruk hadde sine støylsrettigheter. Etter utskiftningen fikk hvert bruk sine oppmålte teiger og faste grenser. Hytteeiendom-

Konsul Carl Christiansen på Byglandsfjord Stasjon, med venner, på vei til Voilehytten. Foto: Jan-Henrik Christiansen


men ble under jordskifte fradelt som egen eiendom med hjemmel til Jon G. Nomeland, i 1953. Eiendommen hytten står på ble fradelt med skjøte fra Jon Nomeland til A/S Voilehytten ved Otto Christiansen i 1954 og skjøtet gikk over til Christianssands Bryggeri i 1966. I 1979 gikk skjøtet over til Carl Christiansen og Olav O. Sandnes. Carl Christiansens enke, Karin, solgte sin andel til Tordis Sandnes.

«Den gang, før den store utskiftningen i Jordalsbø, Bygland, Skreland og Åraksbø-områdene, var heiene felleseie, og alle hadde fiske- og jaktrett.» Da Christianssands Bryggeri ble solgt til Tou i Stavanger var det en periode hvor Voilehytten ble liggende i dødvannet. Bryggeriet kunne ikke ha en hytte for aksjonærene og spørsmålet ble diskutert i styret i Tou. Da jeg ikke bodde i Kristiansand på det tidspunktet, er det blitt gjenfortalt til meg av Olav O. Sandnes sønn, Torkjel Sandnes, hva som skjedde: «Velforening i A/S Tou var interessert i å bruke hytten som bedriftshytte, noe som Carl Christiansen, som da var administrerende direktør på CB, ikke var så interessert i. Han kunne ikke gjøre så meget med det da han var direktør i CB som var eiet av Tou. Hans begrunnelse var at han ville ikke ha «gud og hvermansen» inn i

Jaktterrenget rundt Voilehytten, tegnet som en kroki av Oberst H. Borchgrevink i 1918. Det ble oppmålt av soldater i juli og august samme året. Barna i familien Christiansen kalte krokien for «Flyndrekartet», på grunn av dets form.

sin kjære Voilehytte og rundt i heiene sine. Tilfeldighetene ville det slik at den dagen en delegasjon fra velforeningen i Stavanger skulle befare hytta var det så mye skodde at de kom helt på villspor. De fant ikke fram og måtte snu. De fattet da beslutningen om at en slik bedriftshytte kunne de ikke satse på. Det var like etter denne hendelsen Carl Christiansen fikk fortgang i å kjøpe ut hytta sammen med Olav O. Sandnes.»

Voilehytten med Vøylevatnet i bakgrunnen.

Foto: Jan-Henrik Christiansen

Voilehytten Voilevannet ligger ved et vassdrag som renner fra vest mot øst. Vannet er så langt at jordkrummingen kan obser veres. Er man ved oset mot øst ved Stivlevatn og ser langs vannoverflaten kan man ikke se stranden på vestsiden under Vøylenuten/Voilenuten. Voilehytten var bygget som en enkel, laftet hytte. Den opprinnelige hytten var bygget på stylter, av stein, og med torv som «grunnmur», for å hindre trekk under hytten. Torven ble senere byttet ut med en grunnmur av stein. Denne torven ble plassert foran hytten og har siden ligget som en «plen» der. Voilehytten var ingen stor hytte. Den hadde stue, kjøkken, ett stort soverom med fire køyer og et spiskammer ved kjøkkenet. I 1913 ble den påbygget med to rom mot vest og et lite loftsværelse mot øst, samt et stort vedskjul til vest. Det var nå blitt utvidet til to soverom med to køyer og en feltseng, og et stort rom med fire køyer, kalt «Fjøset». I det rommet var det en stor sinkkledd kasse for sengeklær for å holde mus borte fra tøyet. På kasselokket var det lagt noen store steiner for at mus ikke skulle komme inn. Når man tok med loftsrommet var det sengeplass til 11 personer.

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 37


Otto Christiansen med fluestang.

Rotur på Vøylevatnet, Otto Christiansen og forfatteren.

Foto:Jan-Henrik Christiansen

Foto: Jan-Henrik Christiansen.

Reise til Voile i eldre dager Min bror Carl forteller om hvordan de reiste til Voile i hans ungdom: «Inntil Setedalsbanen ble satt i drift i 1896, var det litt av en reise for å komme opp til Voile. Bestefar, konsul Christiansen, fortalte at de kjørte med hest og vogn til Kile i Hægeland, derfra med dampbåt over Kilefjorden. Så til Evje og videre med hestevogn til Byglandsfjord. Så var det dampbåt til Bygland hvor de overnattet på Sommerhjemmet På min tid gikk Setesdalsbanen fra Kristiansand helt til Byglandsfjord. Sørlandsbanen kom først i 1938 med bredsporet bane til Grovane der man byttet til den gamle smalsporte banen. Man reiste fra Kristiansand kl. 0900 og ankom Byglandsfjord fire timer senere. Ved 14-tiden gikk man ombord i Bjoren eller Dølen og dampet oppover Byglandsfjord til bryggen ved Bygland. Båtturen tok et par timer, og ved ankomsten var det blitt sen ettermiddag. En jordalsbø-bonde, Olav Sandnes, sto klar med langkjerre for å hente oss og vårt habengut, og kjørte oss til Sommerhjemmet for overnatting. Han kom neste morgen og kjørte oss opp til gården, som fortsatt er i

38 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

familiens eie. Her ble all bagasjen lesset på tre eller fire kløvhester. Hver hest bar rundt 80 kilo, så bega følget seg på vei. Om vinteren bruktes sleder og hestene gikk på truger. Trugene var laget av tykke vidjer bøyd i ring, ca 25 cm i diameter. Så ble det lagt inn et flettverk av tykk ståltråd eller kjetting som ble festet på hestehoven med remmer. Det var å gå helt fra gården og opp til hytten. De pleide å bruke to timer på turen. Den første sommeren jeg var der, var det min mor og tre barn sammen med en barnepike. Søster Ninni var bare et år. Far kom også opp og var der en del av tiden. Siden var de på Voile i ukesvis uten forbindelse med omverdenen. Det var sjelden de så fremmede. Jeg var på Voile til stadighet til tross for mine sykdomsskavanker. Man reiste med båtene Bjoren og Dølen frem til da halvtunnelen utenom det loddrette Fånefjell ble bygget i 1923. Fra da av gikk det med bil. Men selv det var dramatisk reise i de dager.»

Forfatterens minner fra tidlig alder Da dampbåten Bjoren ble restaurert og satt i drift igjen på Byglandsfjorden, var min bror Carl med på turen og fortalte

om hvordan det var i gamle dager. Selv har jeg aldri opplevd det. Mine første minner fra Jordalsbø er fra 1940. Da tyskerne angrep Kristiansand ble min mor, Bitte, og jeg, evakuert til Jordalsbø og ble boende på gården til Olav og Anne Sandnes. Vi hadde et rom i 2.etasje mot nord og med utsikt mot veien. Jeg bare to år gammel og burde egentlig ikke være i stand til å huske noe fra den tiden, men det som står innprentet i minnet er at brev fra min far ble levert gjennom et firkantet hull i gulvet og at vi flere ganger om kvelden stod i vinduet for å se om pappa kom på besøk med bil fra Kristiansand. Han var opptatt i Kristiansand med driften av bryggeriet og all viraken i forKonsul Carl bindelse med Christiansen D.Y. okkupasjonen. Foto: Carl Christiansen Han var med og hjalp folk i byen. Bilen vår var blitt rekvirert av Hæren og ble brukt av divisjonslegen i forbindelse med kampene i Setesdalen. Det ville ha vært kjedelig for meg om ikke sønn på gården, Olav, eller


kløvkurvene for videre transport til hytten. Det var kløv med hester og i tillegg til Olav O. Sandnes, stilte Olavs bror Pål Sandnes, Jon Nomeland og Gunnstein Haugaa opp med hester. Det var hektisk aktivitet på gården til Olav når vi kom. Bagasjen, kløvkassene med mat og kasser med øl og brus ble losset fra lastebilen og plassert i kløvkurver. Vel fremme etter en totimers tur, ble kassene huket av hestene, og den kassen som hadde hele pilsflasker ble åpnet, og alle fikk sin velfortjente forfriskning. Det var en forutsetning at ølkassen ikke skulle åpnes før alt var i hus.

Otto Christiansen på heitur.

«Bilen vår var blitt rekvirert av Hæren og ble brukt av divisjonslegen i forbindelse med kampene i Setesdalen.» «Lissle-Olav» som han ble kalt, ikke hadde vært der. Han var fire år eldre enn meg, men vi lekte mye sammen og ble gode venner. Et vennskap som varte livet ut, selv om det dessverre var lange tider vi ikke så hverandre.

Foto:Jan-Henrik Christiansen.

mot førerhuset. I begynnelsen var også min barnepike med. Etter krigen, og når det ble mulig å få bensin igjen, brukte pappa vår egen bil til å komme opp til Jordalsbø. All bagasje og matvarer ble kjørt opp med en lastebil. Turen opp til Voilehytten, for oss fra Kristiansand, skjedde alltid like etter St. Hans og vi var der i tre uker. Alt av matvarer og drikke var pakket i spesialkasser som passet inn i

«Alt av matvarer og drikke var pakket i spesialkasser som passet inn i kløvkurvene for videre transport til hytten.» Jeg syntes turen opp var veldig lang og bena ble fort trette. Derfor ble det til at jeg ofte satt på hesteryggen en del av veien om ikke pappa bar meg på skuldrene. Men etter som jeg ble eldre gikk jeg helt opp alene. Det første vi måtte gjøre var å hente vann. Det var heldigvis et par åk på hytten og det hjalp godt når vannet skulle bæres opp. Hyttereglementet, som hang på veggen, var slik at det alltid skulle være ferdig opptenningsved i

Reise til Voile under og like etter krigen Under krigen var det nærmest umulig å få tak i bensin, og bilkjøring ble et pro blem. Men det gikk an å utnytte energiforskjellen mellom CO, kullmonoksid og CO2, kulloksid. Da kom vedgassgeneratoren til stor nytte. Orreved ble kuttet i små, rundt fire cm. lange biter kalt knott. Denne ble tørket, og når den brant i en generator med lav lufttilgang ble gass ført til forgasseren og motoren der den forbrant til CO2. Dette var energien som ble tatt ut, selv om den ikke særlig god, men vi kom oss til Jordalsbø med lastebil og med et sete på lasteplanet slik at mor og jeg fikk sitte inne i førerhuset, mens far og en stuert satt på lasteplanet på et sete

På innsiden av Voilehytten: øverst på døren er tegning av arkitekt Frølich og under Holmbos maleri av en jeger. Foto: Jan-Henrik Christiansen Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 39


Voile der det var folk. Pappa skjente for alt de la igjen etter seg på trappen. Barna på støylen skiftet på å være «hjuring», den som passet kuene, og fikk dem hjem til støylen for melking. Mye av melken ble kjernet og smøret ble lagret kaldt i myren. Når Olav var hjuring var jeg med han og fikk god opplæring.

«Mye av melken ble kjernet og smøret ble lagret kaldt i myren.»

Utsikt fra Voilehytten. Malt av Th. Holmbo i 1915. Bestilt forfatterens bestefar, Carl Christiansen. Foto:Jan-Henrik Christiansen

vedkassene, og at ovnene skulle være klare til å fyres opp. Så skulle båtene ut. Det var to prammer, en stor og relativt tung og en noe mindre, og det var også en lett seilduksbåt og en rød kano. I båthuset hang også ørretgarnene, og der var det også en oter til å fiske med. Under et bord i stuen var det en stor medisinkasse, med bandasjer, plaster, bomull og jodbensin, samt en del smertestillende. Og oppe på hyllene i stuen stod det mange par med tresko. Fordeling av rommene var slik at mine foreldre hadde rommet i vest, til høyre inn fra stuen, og jeg og den vennen som jeg hadde med, lå på rommet til venstre. I stuen var det også en plass for hunden vår, på en brisk opp fra gulvet ved siden av ovnen. Hvis onkel Christian kom fra Oslo mens vi var der, så brukte han «Fjøset». Det var i dette rommet kassen med sengetøy stod. «Fjøset» var det eneste soverommet som hadde ovn. Det var ikke så meget vi så til krigen mens vi var der oppe. Det hendte det var fly som kom høyt oppe, men ellers var det liten aktivitet. Tyskerne hadde vært i området, men hadde ikke kom met opp til hytten. Pappa, som da var formann i Kristiansand og Opland Turistforening, pleide å ta en tur med en venn for å se til de av turistforeningens hytter som lå avsidesliggende til. Det var en inspeksjonstur for å se at tyskerne ikke hadde ødelagt noe. Hva de så på disse turene vet jeg ikke. Disse hyttene lå på vestheiene mot Åseral.

40 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Støylslivet Carl Christiansen beretter: «Hvert år i juli drog jordølingene, som alle andre setesdøler, med hele huslyden og alle husdyr til støyls. I en støyl med fem meter langs den ene veggen og åpen ljore midt i rommet, levde hele familen to til fire uker hver sommer. Det ble slått høy på uteslåtter langt inne i heiene. Deretter ble høyet stakket. Det foregikk ved at en trestokk ble satt i et hull i bakken og så ble høyet stakket rundt denne i kjegleform. Senere på vinteren ble høyet hentet hjem på slede, helst på skareføre. Melken fra kuene ble først separert, så kjernet, men noe av den gikk selvsagt også til grøt.» Olavs støyl het «Lyngstøyl». Den lå 10 minutters gange nedenfor Voile. Når slåtten var ferdig på gården, i slutten av juli eller begynnelsen av august, drog hele familien opp til støylen: Olav, hans kone Anne og fire barn. Med seg hadde de seks kuer og hest. Normalt var de fire uker på støylen, men under krigen drøyde de det til syv uker. Var det folk på støylen gikk vi hver dag fra Voile for å hente nysilt melk. Støylen var på rundt 20 kvadratme ter. Laftebygget med tak av bjørkenever og torv. I midten var det en grue med ljore i mønet for røyken. Rundt veg gene var brikser med benker foran. Oppe under taket var det hyller for brød og verdens beste melkeringer. Kuene streifet hele dagen rundt i heia, og de likte seg særlig godt rundt

Etter noen år flyttet støylslivet for familien Sandnes seg fra Lyngstøyl til Austlii, der myrene var blitt drenert, og det var mulig å kjøre med slåmaskin. Familien hadde en gammel støyl der også, men etterhvert ble det bygget en hytte med bedre tilstander. Som gutt var jeg meget på støylene, og som bygutt fikk jeg en unik oppdragelse og lærdom ved å kjøre slåmaskin med hest, hesje høy, melke kuer, bruke slipestein og slipe og bruke ljå, både langorv og stutt orv. Og så var det gjeting av kyr. Dette gjorde at mitt forhold til Olav («Lisle-Olav») ble veldig fint. Den lærdommen jeg fikk der har jeg tatt med meg senere i livet, og alt jeg lærte og opplevde i tilknytning til Voile kom godt med da jeg senere bygde hytte i Tinn kommune i Telemark.

Voilehytten slik den var Hytten hadde opprinnelig kun et stort soverom mot øst ved siden av kjøkkenet. Det ble, som tidligere nevnt, kalt «Fjøset», uvisst av hvilken grunn. Det rommet hadde en vedovn og ble spe sielt brukt som soverom om vinteren. På dørpanelene til rommene innenfor stuen var det to malerier av Th.Holmboe; ett som avbilder en jeger og ett av to som ror og setter garn. Holmboe brukte min far og onkel Rolf som modeller. I hytten var det også hengt opp to tegninger av arkitekt Johan Keyser Frølich, det ene kalt «Nattlig idyll ved Stiveltjønn». Disse ble tatt ut av dørene og erstattet med blanke dørspeil. Frølichs tegning har jeg fått, mens Carl og fetter Hans i Mandal har hvert sitt av Holmboe. Fetter Hans eier begge disse i dag. En del ørreter av stor størrelse ble skisset opp på veggen mot kjøkkenet med dimensjoner og vekt. På vestveggen i stuen var det plassert verktøy.


Lyngstøyl i 1947 med høystakk til venstre. På bildet: Olav Sandnes og forfatterens venn Per Tollef Knudsen. Foto:Jan-Henrik Christiansen

Omrisset av disse var tegnet på veggen slik at alt hadde sin plass. På det ene hjørnet av spisebordet var det montert en korketrekker for å åpne vinflasker, og over bordet hang det en stor parafinlampe Inn fra kjøkkenet var det et spiskam mers for oppbevaring av mat, der ble det senere gjennomgang til en dusj og badstue som ble påbygget i øst. På kjøkkenet var det på veggen mot øst en lang hylle med plass til mange bøtter med vann. Disse bøttene hadde påmalt ordet «Drikkevann», slik at de ikke ble brukt til annet. Det var disse bøttene som ble brukt til å bære vann opp fra Voilevannet

brukt som trinn for den som skulle opp. Hvilke år dette ble gjort vet jeg ikke. Det rommet ble brukt av den som var med for å stelle på kjøkkenet. Min far brukte å få med en elev fra stuertskolen i Kristiansand. Vedkommende laget mat for oss, han var med og satte garn, bar opp vann og gikk turer med oss. Vedkommende var med som del av familien. Han spiste sammen med oss og fikk samtidig noe ferie på fjellet. Området rundt Voilehytten ble skilt ut som egen eiendom i 1953, og ble gjerdet inn trolig like før krigen. Dette var for å holde ute kyr som beitet rundt hytten. Det var porter på tre steder, rett foran hytten der veien kommer

opp, og så både til øst og vest for lettere å komme ut på tur. Porten foran hytten var dobbel slik at hest og slede kunne komme gjennom. På kjøkkenet var det en vedkomfyr med stekeovn. Varmt vann skaffet vi oss ved å ha en kjele stående på ovnen i stuen, og ellers ved å varme vannet på komfyren. Ved ble kjøpt fra grunneierne og transportert frem til hytten når vedskjulet begynte å bli tomt. Hvilket år vi begynte å bruke Voile hytten for sommerferier kan jeg ikke erindre, men min far hadde brukt den i feriene i mange år. Vi tilbrakte vanligvis tre uker der fra St. Hans, og når Olav Sandens med familie flyttet på Lyngstøyl og senere til Austlia fikk vi fersk melk derfra. Frem til de kom opp på støylen ble melk og post levert fra bygda og melken stod i spannet under hytten inn fra vedskjulet, Det hendte ofte at den var på kanten til å bli sur. Pappa gikk enkelte ganger til bygds for blant annet for å hente post og melk og å holde kontakt med kontoret via telefon.

Dagligliv i ferien Etter at vi var kommet i orden, ble det en del rutiner som ble fulgt. Om kvelden ble det rodd og satt garn på flere steder langs stranden. Og det første vi gjorde om morgenen etter morgenkaffen var å dra ut og trekke garnene. Det var ofte nok fisk til at vi

«På Voilehytten henger det et kroki, eller utkast til et kart, over jakt terrenget. Formen på krokiet ligner på en flyndre og det har i alle år vært kalt for «flyndrekartet».» Opprinnelig leiet, som jeg har nevnt før, min bestefar og far rundt 50.000 mål med jaktterreng som strakk seg fra heiene ovenfor Åraksbø og til fjellet like over gården Dale i Tovdal. På Voilehytten henger det et kroki, eller utkast til et kart, over jaktterrenget. Formen på krokiet ligner på en flyndre og det har i alle år vært kalt for «flyndrekartet». Det ble også bygget et soverom på loftet opp fra kjøkkenet. I veggen på kjøkkenet var det slått inn jern som ble

Otto Christiansen passer på mens det røkes fisk.

Foto: Jan-Henrik Christiansen Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 41


kunne få sprøstekt ørret til frokost og ørret til middag. Fisken ble sløyet og renset ved båthuset og alt avfallet gravd ned. All matlaging forgikk på vedfyrt komfyr med stekeovn. Der ble det bakt brød og til og med steker ble stekt i ovnen. Min far ble veldig flink til å bake brød, selv om det ikke var temperaturregulering på stekovnen. Temperaturreguleringen skjedde ved hjelp av sand som ble lagt over stekovnen og et spjeld som gjorde at varmen gikk rundt stekovnsdelen.

«Temperaturreguleringen skjedde ved hjelp av sand som ble lagt over stekovnen og et spjeld som gjorde at varmen gikk rundt stekovnsdelen.» Den først moderne innretningen i kjøkkenet var en propanbrenner med to brennere slik at vi kunne koke med to gryter. Den kom på tidlig 50-tallet. Her ble også vannet varmet, samt på vedovnen i stuen. Oppvasken var grei fordi vi kunne ha baljen stående på propanbrenneren og holde vannet varmt mens vi vasket opp. Matlagingen ble meget lettere, bortsett fra baking og steking i ovn. Den neste moderne innretningen vi fikk var et kjøleskap som ble drevet

Olav Sandnes, far til Olav O., med hest på Austliistøylen i bakgrunnen. Foto lånt fra familien Sandnes, tatt av Jan-Henrik Christiansen

med propan, også den kom på 50tallet. Da var det meget lettere å holde matvarene friske over lenger tidsrom. Før den tid gikk det mye på hermetikk og nedlagt mat på glass. På bryggeriet hadde det vært en konserveringsfabrikk hvor de la ned frukt på boks, og utstyret var fortsatt der. Derfor hadde vi mat som var laget hjemme og lagt ned på boks.

Lys og vann Da jeg kom til hytten første gang og i mange år fremover, var stearinlys og

parafinlamper den eneste lyskilden i hytten. Min onkel Christian kjøpte så et anlegg med en vindmølledynamo for 12V likestrøm. Denne var montert i et tårn like øst for hytten. Det medfulgte to store NiFe (nikkel-jern) akkumulatorer. Disse var ikke fylt med svovelsyre som i bilbatterier, men med lut slik som NSB hadde på personvognene sine. Dette for at de skulle tåle vinterkulden bedre. Så ble det installert 12V ledninger og lamper i hytten. Bruken av strøm måtte planlegges, spesielt hvis det var lite vind, og lite strøm på batteriene. Vi brukte stort sett lys for å kunne lese. En elektriker installerte anlegget og ledninger i hytten. Det var en jobb å få propellen på plass, spesielt om vinteren når det var kaldt.

«Det var en jobb å få propellen på plass, spesielt om vinteren når det var kaldt. Vi måtte klatre opp i tårnet og sette den på plass med to muttere.»

Tur med kano på Vøylevatnet. Otto Christiansen og forfatteren. Foto: Jan-Henrik Christiansen

42 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Vi måtte klatre opp i tårnet og sette den på plass med to muttere. Propellen ble tatt ned når vi reiste. Ved mye vind reiste propell og dynamo seg slik at propellen ble stående horisontalt. Dette reduserte hastigheten og vibrasjonene i tårnet. Jeg vet at familien Sandnes har investert i solcelleanlegg, slik at den propelldrevne dynamoen og tårnet er fjernet.


Lenge var det en tung bør å frakte vann til hytten. Det måtte bæres opp fra Voilevannet i bøtte, enten i hånden eller med åk. Etter hvert som jeg ble eldre klarte jeg to bøtter med åket og to i hendene. Så fikk vi en pumpe som stod et stykke opp i bakken fra båthuset. Den var hånddrevet og suget vann, med en tilbakeslagsventil ved båthuset, og så måtte vi trykke det opp til en tank på loftet i hytten.

«Etter hvert som jeg ble eldre klarte jeg to bøtter med åket og to i hendene.» Det var et overløp på kjøkkenet som gikk til en ny vask hvor avløp gikk utenfor hytten. Slike pumper kan ikke suge mer enn 10 meter og den ble derfor plassert slik at den var under 10 meters sugehøyde. Etter noen år med tung sveiving, ble det kjøpt en bensindrevet pumpe som stod i båthuset og pumpet vann opp i tanken. Igjen var det onkel Christian som ordnet det. Denne tanken måtte tømmes før vinteren så den ikke frøs. Det var en del diskusjon om taket tålte vekten av alt vannet. I dag er pumpen ute av drift, men jeg forstår at man ønsker å få den i gang igjen.

Etter en del år, fant man ut at det ble for tungt å bære vannet ned og ha oppvarmingen oppe i hytten. En gang før 1957 ble det bygget et påbygg på østsiden av hytten med gjennomgang fra kjøkkenet og spiskammerset. Der ble det installert en bryggepanne for vedfyring og dusjbøtten ble flyttet opp fra båthuset. Fra vanntanken på loftet, ble det lagt et rør til dusjrommet. Ellers var det var en talje i taket og tau for å heise bøtten opp. Der var det varmt og mer behagelig å dusje, spesielt om høsten i jaktsesongen, og i påsken.

Transport med hest og kløv, og båter På grunn av tyngden på prammene ble det installert ett hånddrevet spill inn i båthuset. Det hjalp godt når båtene skulle opp om høsten. Prammen, spesielt den store, var tung å ro i motvind. Men når vi hadde vært til Austmanntjønn og kom ned lonene og ut til selve Voilevannet og hadde vestavind inn fra akter, pleide min far å hogge en liten bjørk med god løvvekst. Den ble holdt fremme i prammen og med en åre som ror, seilte vi hjem til båthuset. Var vinden den andre veien hendte det at vi måtte legge til land og gå hjem og så hente båten neste dag.

Min onkel Christian hadde kjøpt en liten påhengsmotor med en hestekraft tror jeg. Den var amerikansk og ble solgt i Sverige. Den het «Little Sea Gull», som betyr liten måke, men svenskene hadde oversatt det til «Lilla Sjøgullet». Herlig å ha når vinden blåste den gale veien langs Voilevannet. For å komme opp med all bagasje og det som trengtes av matvarer, ble det som tidligere nevnt, benyttet hest. For oss var det kløv opp og ned med hest på bare tremeier. Tremeiene gjorde at sleden gled lettere over myrene. Hestene måtte enkelte steder ha truger så de ikke sank ned i myrene. Min onkel Rolf, som overtok hytten i sommerferien etter oss, brukte sledetransport opp. Når vi var på vei ned på slutten av sommeren kom onkel Rolf, hans kone Maren-Otte, og de tre barna, Vally, Hans og MarenOtte opp. De kom fra Mandal. Vi møttes ofte på veien da vi skulle reise hjem etter ferien. Vi hadde to veier å gå. En rett opp ovenfor gården til Olav Sandnes, forbi Kjeddinga og den andre fra Skrelandsbroen og opp til Tangjen. Fra Tangjen gikk hestene ofte opp langs åna og så mot Austlii. Om vinteren, de få gan gene vi var der i påsken, var det enda hardere for hestene, og da unngikk de hyttebråtet og gikk vest om hytten.

Dusj, bad og varmt vann Oppvarming av vann forgikk på komfyren i mange år. Bad var ikke så enkelt, hvis ikke Voilevannet var varmt nok. Det var somre hvor vannet var varmt nok til å svømme i og da var vi der og badet og vasket oss. I tidligere tider var det et badekar som kunne legges sammen som ble brukt enten på soverommet eller i stuen. Da satt man og vasket seg og tømte vann over seg. Karet måtte ikke bli for fullt da det var vanskelig å tømme det, noe som skjedde ved at vannet ble tømt ut vin duet med bøtter. Den neste steget i utviklingen mot flere bekvemmeligheter på hytten var å bruke båthuset til å dusje i. Gulvet var så åpent at vannet rant rett igjennom. En bøtte fikk et rør med påsatt dusjhode, i bunnen var en propp og en wire slik at man kunne trekke i wiren og åpne proppen. Under røret var det et dusjhode. Varmt vann måtte bæres ned fra hytten og blandes med kaldt vann der nede. Bøtten måtte heises opp ved hjelp av tau og talje.

Lastebil med vedgassgenerator i Jordalsbø, ca. 1946. Avlasting av bagasje før kløvtur. Foto: Jan-Henrik Christiansen Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 43


Det var ulendt å komme opp hyttebråtet, og min far fikk Olav Stausland til å arbeide med en brukbar vei med diverse dreneringer for regnvann. Denne veien tålte å ha hestene trampende opp til hytten. Olav Stausland bodde på støylen til Gunstein Haugaa. Olav Stausland hadde vært aktiv i motstandsbevegelsen og hadde noen nerveproblemer etter krigen, så vidt jeg kan huske. Han gjetet også sauene i Voileheiene. Det arbeidet han nedla på veien opp hyttebråtet var meget verdifullt.

«Jeg var på 50-tallet en ivrig kortbølgelytter og vi fikk faktisk inn radiosendinger fra Australia med god klarhet.» Vi hadde en batteridrevet radio for nyheter og værmelding. Mottaksforholdene var ikke spesielt gode for de norske sendingene, men jeg var på 50tallet en ivrig kortbølgelytter og vi fikk faktisk inn radiosendinger fra Australia med god klarhet. Som barn var det ofte lite å gjøre når det bare var voksne med på hytten.

Men jeg hadde alltid med en venn, og vi bedrev mange aktiviteter. Var det varmt nok ble det bading og ellers var vi meget i båt og fisket. Vi fikk god erfaring med å ro og å rede og sette Konsul Otto garn. Med Christiansen. kanoen ble det Foto: J-H Christiansen til at vi lekte indianere og utforsket deler av vannet, øyer og sund. Vi lekte ofte med bekker og ble gode vanningeniører, og ledet vannet mange veier og bygget dammer. Spesielt var det en bekk som rant ut av et lite tjern øst for hytten som ble brukt. Der ble det laget en liten vannmølle og av en fiskebolleboks laget pappa en turbin.

Jakt og fiske I min bestefars og fars tid var det gode jakttider på Voile. Jaktterrenget var stort og variert, og rypebestanden stor.

Voilehytten, her med vindmøllemast utenfor.

44 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Under krigen oppstod det imidlertid et problem da det ikke var muligheter for å skyte fugl. Haglene var levert inn. Men far har fortalt at de brukte vedtre til å ta fuglen med mens den trykket. Otto Christiansen var en innbitt jeger og hver høst reiste han på hytten med jaktvenner. Blant dem var det Arthur Eriksen, Christianssands Møller, fabrikkeier Asbjørn Asbjørnsen, og agent Jac Olsen som var hans faste jaktfølge. Leser man jaktjournalen, så fikk de i eldre tider godt utbytte. Men rype jakten har stort sett alltid gått opp og ned avhengig av flere faktorer. Etter krigen var den bra på grunn av lite jakt i de fem årene krigen varte. Etter krigen ble rypejakten gradvis magrere og var ikke lenger på høyden med min bestefars tid. Hver høst frem til slutten av 50-tallet reiste min far med sine jaktvenner til Voile. De hadde med seg tre eller fire hunder og som regel en kokk som stod for matlagning. Fangsten var stor etter jaktjournalen å dømme, men som sagt ble det færre fugler etter hvert. Ørretfiske hadde i alle år vært meget bra, men på 50-tallet falt også den av og til slutt var det ikke mulig å få fisk. Først trodde min far at det var lom som fisket vannet tomt, men da vi fikk tatt

Foto: Jan-Henrik Christiansen


vannprøver og fant ut hvor surt vannet var, så ble det klart at ørreten døde ut. Før det rodde vi med sluk og oter etter ørreten og satt garn om kvelden. Opptil 10 garn ble satt ut. Det var bra og det var ikke så mange tomme garn, frem til fisket dabbet av på 50-tallet.

«Otto Christiansen var en pasjonert fluefisker, og han drev i mange år med fiskekultivering. Han fikk ryddet i gytebekkene og satt ut yngel i flere bekker.» Otto Christiansen var en pasjonert fluefisker, og han drev i mange år med fiskekultivering. Han fikk ryddet i gytebekkene og satt ut yngel i flere bekker. På bryggeriet i Kristiansand hadde han sammen med noen andre fiskeinteresserte satt opp et oppdrettsanlegg for yngel. Rogn hentet de fra et par vann i Hægeland. Når yngelen skulle settes ut ble den sendt med bil til Jordalsbø og videre opp med kløv. Da måtte det ofte skiftes vann på beholderen av hensyn til surstoffinnholdet i vannet. De siste gangene ble det brukt sjøfly fra Kristiansand, samtidig som det ble kalket for å få ned surheten i vannet. Det var spesielt svovelsurheten fra ØstTyskland og Storbritannia som var den store synderen. Otto Christiansen bygget sitt eget røkeri og røkte ørret, først i peisen og senere i røkeriet utendørs. Han laget også gravørret av fangsten fra garnene. Ørret var det ofte til middag og kanskje til frokost også om fangsten hadde vært fin.

Voilevannets videre skjebne Jeg lar Torkjel Sandnes berette. (f.1959) «Det var som du sier fisketomt i vannet så lenge jeg kan huske tilbake. De eneste vannene i nærheten som hadde fisk hele tiden var Asbjørnstøylsvannet og Tjørnstøylstjørn. Vet ikke om det kan være noe naturlig kalktilgang i disse to vannene. Rundt 1980 besluttet staten å sette i gang forsøk med kanadisk bekkerøye. Voilevannet ble et av vannene som ble med forsøket. Jeg var selv med opp når yngel ble satt

Voilehytten sett fra Vøylevatnet. Til høyre er båthuset, før kraftledning ble lagt i terrenget. Foto:Jan-Henrik Christiansen

ut. Vi hadde yngelen i en stor tank bakpå en traktor. Forsøket ble sånn sett vellykket. Fisken vokste seg stor og fin og så ut til å tåle det sure vannet greit. Problemet var at røya hadde en tendens til å slippe seg ut på utfallsosen. Vi borra ned armeringsjern og satte opp et ca. 50 cm. høyt strekkmetallgjerde for å forhindre fisken i å forsvinne nedover i vassdraget. Når høsten kom ble dette gjerdet fullt av løv og rask, slik at det virket mer som en demning. Etter noen år ble det fjernet. I mange år etterpå så det ut som om vannet hadde vært regulert, da ca. 50 cm av vegetasjonen var vasket vekk på grunn av den høye vannstanden. Nå er det ingen merker etter dette. Vi fisket røye i kulpene nedover hele elva mot Bygland i mange år etter at den hadde forsvunnet fra Voilevatnet. Det var nok slutt på røya på Voile rundt 1985.» Ifølge fiskebiologen Arne Vethe i Bygland er Voilevannet nå så bra og fisken så stor at man har stoppet kalkingen. Fisket er godt og ørreten har en fin størrelse. I slutten av 1950-årene ble den store kraftlinjen fra Brokke til Fjære påbegynt. Traséen ble strukket slik at den passerte like over hyttens tak. Det ble tatt tak for å rette på dette og den ble tilslutt lagt 80 meter nordenfor, midt mellom vannet og hytten. Min far, Otto Christiansen, var oppe og så den ferdige kraftlinjen men det han så

påvirket ham slik at det var siste gang han var der. Vårt paradis, den fullkomne ødemark var borte for alltid. Jeg er evig takknemlig for at Voile hytten nå er familien Sandnes’s eie med så gode røtter i Jordalsbø og Bygland. Jeg er også glad for at Torkjel Sandnes har en pietistisk sans for stedet og ønsker å bevare Voilehytte i størst mulig grad slik den var.

«Vårt paradis, den fullkomne ødemark var borte for alltid.» Stedet har vært en del av min barndom, oppvekst og oppdragelse, og vil alltid være i sterkt i mitt minne. Som barn tenkte jeg mange ganger på at en radioforbindelse fra Voile til bygda hadde vært flott. Nå har jeg opplevd å snakke med Olav O. Sandnes på mobiltelefon derfra. Jeg håper med dette å ha gitt et bidrag til skriving av lokalhistorie i Setesdalen. Dette kan også være en beretning om livet før den teknolo giske utviklingen som preger vår hverdag i dag. Det mest fantastiske er at denne hytten som ble kjøpt av min bestefar før 1900, og som senere er videreutviklet og utbedret av min far og familien, nå er blitt tilbakeført til Jordalsbø så godt som vederlagsfritt. ■■■ Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 45


FLEKKEFJORD MUSEUM LISTA MUSEUM TINGVATN FORNMINNEPARK SJØLINGSTAD ULDVAREFABRIK

DEN STORE MUSEUMSDAGEN PÅ MANDAL MUSEUM FAMILIEDAG PÅ 17. JUNI KRISTIANSAND MUSEUM KANONDAG PÅ 19. AUGUST KANONMUSEET 10. JUNI

MANDAL MUSEUM

KRISTIANSAND KANONMUSEUM D/S HESTMANDEN ODDERØYA MUSEUMSHAVN GIMLE GÅRD KRISTIANSAND MUSEUM SETESDALSBANEN

ETT KORT - MANGE MUSEER

KJØP ÅRSKORT FRA AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV! Hvis du besøker et eller flere av våre museer i løpet av et år, bør du vurdere å kjøpe årskort. Dette gir deg gratis inngang på alle museene* som er tilknyttet Aust-Agder museum og arkiv.

kr.,-

ÅRSKORT

AUSTAGDER

MUSEUM OG

* Bjoren inngår ikke i årskortet. Kortet er gyldig i 1 år fra kjøpsdato.

ARKIV

ALSMUSEENE MUSEER - SETESD GRIMSTAD BYS

KUBEN

AUSTAGDER MUSEUM OG ARKIV GRIMSTAD BYS MUSEER - SETESDALSMUSEET - KUBEN

46 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Bokmeldinger Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 47


Tamreindrifta i Setesdalsheiane Kjell Bitustøyl - Bokbyen forlag, 2017 Kjell Bitustøyl har under denne tittelen gjeve ei framstilling som fører denne lesaren inn i eit hittil mest ukjent terreng. Reindrift er ei eldgamal næring, som lenge har måtta venta på faghistorisk merksemd. Med denne boka viser forfatteren ambisjon til å samla, sortera og presentera kunnskap om reindrift i Setesdalsfjella gjennom eit par hundreår. MELDT AV

Brynjulv Gjerdåker, historiker Utstyrs- og formatsmessig høyrer boka til coffee table-sjangeren: Kvadratformatet og den rike biletutrustninga peikar i den lei, frå dei mange, gode portrettfotoa til landskapsbileta, ein del over to sider, dei eldre i svart-kvitt, dei nyare gjerne i vakre fargar. Men gjennom dei 283 sidene spelar teksten ei like sentral rolle som bileta og bilettekstane. Innhaldslista fortel også om ein historiefagleg ambisjon: Det går ei kronologisk line gjennom verket – frå pionertida i reindrifta på denne kanten av Sør-Noreg, via organiseringa av tamreindrift her i den siste delen av 1800talet, til «Siste akt» i 1970-åra. Denne kombinasjonen av stor biletbok og historie gjev verket eit hybrid preg sjangermessig. I føreordet presiserer forfattaren at det samiske innslaget skal ha eit stort rom i boka. I framstillinga syner han at dette gjeld heile reindriftstida, såvel pionertida som den organiserte reindriftsperioden. Han syner dessutan at samars migrasjonsområde strekte seg over fleire fjellstrok i Sør-Noreg sør for Trøndelag, der mange av dei drog ut frå, i tillegg til Setesdalsfjella, som merksemda er sentrert om. Utan samar hadde det ikkje vorte noka tamreindrift i Setesdal, fortel han. At det samiske er underkommunisert i tidlegare framstillingar, har forfatteren eit ønskje om å retta opp. Bitustøyl har lagt ned ein stor innsats med munnlege og skriftlege kjeldegranskingar - av munnlege ei rad med samiske og norsk-etniske informantar,

48 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

av skriftlege kjelder arkivmateriale av ulikt slag og sekundærlitteratur i eit stort omfang. Til avslutning i boka er trykt eit oversyn over styre medlemer i Byklehei reinsamlag 1930–1979, over reingjetarar gjennom vel tretti etterkrigsår, over gjetarløner 1930–1977, i søylediagram dessutan talet på slakta dyr 1911–1924 og 1951–1978. Alle desse namna og driftsopplysningane vil ha serleg interesse for folk som har hatt tilknyting til denne næringa og elles for mange fleire i lokalområdet. Tala over løner og slaktemengd med mere har redusert informasjonsverdi for eit breidare publikum ettersom det vantar samanlikningar, dvs. mengdeopplysningar å vurdera tala for Setesdalsfjella i høve til. Sameleis har kartet (s. 10–11), med sine ørsmå skrifttypar, lite å gje andre lesarar enn dei lokalt velorienterte - utover det dekorative. (Det tilsvarande kartet s. 280–281 er derimot informativt, ved at gjetarhytter er plotta inn). Korleis handterer så Bitustøyl den historiske framstillinga av temaet sitt? I føreordet fortel Bitustøyl at han har lagt mindre vekt på dei siste tiåra av reindrifta enn på tidlegare periodar, og at han her i stor mon har nytta intervju i forteljinga. Dette kan lesaren stadfesta. Siste fase av den organiserte tamreindrifta, med avviklinga av Byklehei tamreinlag ved utgangen av 1970-talet, er for det meste formidla gjennom samtalar med aktørar. Spedd inn i dette siste avsnittet er også nokre sider om vinterutstyret (sko, ski, stavar) – rele vant informasjon, som rett nok synest vera vel så gyldig for tidlegare tider som for «Siste akt». Den lange kronologien strekkjer seg frå s. 12, med kapitlet «Rein kom frå nord» til «Siste akt», som endar på side 259. Lesaren får innblikk i opptakten til reindrift i Setesdalsfjella, i organiseringa

av tamreindrifta, om dei «ulukkelege» 1920-åra - med jobbe- og spekulasjonstider og påfølgjande nedgangstider som ei ytre ramme også for tamreindrifta, i krigsår med tvangslevering og gjetarmangel og endeleg i økonomisk svin gande etterkrigsår fram til kroken på døra omkring 1970. Fortattaren formidlar mykje kunnskap også om utviklinga i primærperioden fram til organisert drift frå utgangen av 1800talet, men først og fremst gjennom dei om lag 80 fylgjande driftsåra, som rimeleg er. Emnekapitla «Glimt frå eit liv på vandring med reinen», «Kvinnene og tamreindrifta» og «Samtale med ein reingjetar» bryt kronologien. I det fyrste handlar det om ein vidfarande samefamilie, kalla «brotteliane», med Sigrid Anna, fødd i Brønnøy i 1867, som den sentrale figuren. Det er ei fascinerande forteljing om vandring frå Nordland, via Inntrøndelag og Trollheimen til Setesdalsfjell, derifrå til Hardangervidda både vest (Eidfjord) og nord (Hol), attende til Setesdal, etter nokre år nordover Hardangervidda til Valdres, så attende til Hallingdal. Sigrid Anna og huslyden hadde god økonomi. Ho hadde også god helse – ho døydde i 1960, 92 år gamal. Kvinnelagnader blir det også fleire av i «Kvin-


nene og reindrifta», fyrst og fremst Lisle-Margrethe Andersen, som fødde fyrste barnet sitt attom ein stein i fjellet i midten av november 1896, og etterslekta hennar. Ho og dottera var to blant mange sterke samekvinner i reindrifta i Setesdalsfjella. Samtalen med reingjetar Rasmus Utsi, som vart fødd i 1925 i Karasjok og kom til Bykle som gjetar for reinsamlaget, gjev innblikk i evakueringa av Finnmark i 1944 med Rasmus i ei aktiv rolle, i fellesskap med andre samiske gjetarar i Bykle, i vanskelege driftsvilkår i tidleg etterkrigsår og i karakteristisk gjetarmigrasjon mellom distrikt i sør.

Samebiografiane, spreidde omkring i boka, er mange og interessante. Forfattaren legg ved fleire høve vekt på den serskilte kompetansen dei mange samane hadde på reindriftsfeltet, utan vidare spesifisering. For alle med god innsikt i reindrift gjev det kanskje seg sjølv kva denne tamen og kunnskapen handlar om. Men denne lesaren og sikkert mange fleire ville ha sett pris på ei kort utgreiing om innhaldet i gjetarkompetansen. Til sjuande og sist blir konklusjonen at styrken i dette verket ligg i dei mange passasjane der det einskilde, det individuelle og sermerkte blir fram-

stilt. Dette som med ein fagterm er kalla det idiografiske og partikulære har stått og står sentralt i historievitskapen. Slik er forfatteren på god, tradisjonell grunn. Men som historisk analyse skortar det ein god del på det strukturelle. Framstillinga sprikjer i mange leier og skifter tyngdepunkt noko planlaust. Som «kaffibords»-bok har Tamreindrifta i Setesdalsheiane derimot mange kvalitetar, til glede også for mange som ikkje har stått reindriftsnæringa nær, liksom denne lesaren. ■■■

Meir gamalt or Sætesdal II – Dei gamle Olav M. Holen (red.) Bokbyen forlag, 2017 Det er no om lag 100 år sidan Johannes Skar gav ut sitt namngjetne verk Gamalt or Sætesdal. I fjor kom oppfylgjaren Meir gamalt or Sætesdal, også den i tre band. Eg kjem her til å omtale band 2, som hentar stoffet frå dei eldste tider og fram til slutten av 1800-talet. MELDT AV

Helge Ove Tveiten, pensjonert lektor Boka byggjer på tekstar skrivne av Torleiv B. Aakre i tidsrommet frå 1905 til eit stykke ut på 1960-talet. Bjug Aakre har fremst i boka gjeve oss ein stutt biografi over livet til farbroren. Torleiv B. Aakre levde frå 1880 til 1972, og redaktøren, Olav M. Holen, gjev han eit særs godt skussmål som sogemann og ættegranskar. Han skal vere fullt på høgde med hovudinformanten til Johannes Skar, som var granne, og som Torleiv sat og høyrde på som stor gutunge. Holen har samla og tilrettelagt stoffet. Han har og skrive eit fyldig føreord, kjem med ein god del tilleggsopplysningar, og set føredraga og tekstane til Aakre inn i ein samanheng. Tekstane til Torleiv B. Aakre er skrivne på dialektfarga nynorsk, eller Vallemål. Mykje av stoffet ligg nok

nær normalmålet på den tida tekstane blei skrivne. Området han omtalar er gamle Valle herad med Hylestad. Stoffet er delt inn i kapittel etter emne. Prestane har fått ein breiplass i boka. Me kan lese om korleis skeida om lag 1820 blei forbodne etter tilskuv frå ein prest. Prestane greidde og å overtyde valldølane om kor uklokt det var å bruke 100 tønner korn kvar jol til ølbrygging. Ølkruset blei etter kvart avløyst av kaffikoppen. Dei gamle reiserutene mellom Valle og Arendal, Kristiansand og Stavanger er omtalde. Før landhandlarane si tid, hadde dei berre to reiser i året til byen. Vidare kan me lese eldgammal busettingshistorie, og om det vidgjetne skeidet på Rysevollen. Livet til fattigfolk er levande skildra, og me får vete korleis einstøingar og originalar levde. Her er og eit kapittel om ovtru, gamle skikkar og jolefeiring. Kyrkje- og kristenliv har fått ein brei plass i framstillinga. 1. desember 1844, blei den nye kyrkja i Valle innvigd. På ein benk, truleg langt bak i kyrkja, sat ingen

ringare enn Ivar Aasen. Han vitja Valle tre gonger. I 1844 budde han på garden Homme, seinare overnatta han på Åkre og Rike. Valldølane var tydelegvis ikkje like glade i alle prestane sine, men Christian Aamodt (1803–1815), var blant dei populære. Me får og høyre om haugianarrørsla og striden mellom dei lekNr. 1 2018 - 42. årgang ● 49


mannskristne og dei høgkyrkjelege. Striden om Wexels skrift kom opp i heradstyret, og Valle kommune søkte Kongen om å få sleppe å innføre den nye teologien. I Johannes Skar si utgåve av bøkene, var noko av det som gjorde sterkast inntrykk sogene om kjempekarane. Det er heilt utruleg for ein prestisje som låg i det å vere sterkast, altså frikar. Olav Holen har og gjeve rom for nye kjemper. Her finn me eit storfelt dikt om kjempa som vart kalla «Vike-Svorten» og om «Vonde-Orm Viki». Torleiv B. Aakre må ha vore ein uvanleg kulturperson. Holen kallar han ein sjølvlærd vitskapsmann og dokumentarist. Aakre har auge for detaljane : Til døme når poteta (jordeplet) kom til Valle, det fyrste fesjået, den fyrste fyrstikka og utvandringa til Amerika. Små og store hendingar i eit bygdesamfunn. Aakre uttrykte seg svært dialektnært og folkeleg, og stilen hans ligg nærme daglegtalen i Valle. I dei tilfella der uforståelege ord og uttrykk førekjem, har Holen brukt Birgit K. Rike si ordsamling på om lag 50.000 ord frå Valledialekten til å forklare orda eller seiemåtane. Tydinga står oftast i parentes. Torjus Uppstad har gjort ordsamlinga tilgjengeleg digitalt.

I Meir gamalt or Sætesdal II er det også tatt med fotos som dokumenterer gammel byggeskikk i Setesdalen. Her er Skrivarstoga på Ose. Foto: August

Oppfylgjaren til Johannes Skar er blitt eit imponerande verk. Bokbyen forlag står bak utgjevinga som er ei storhending for alle med interesse for historie og språk. Då Ivar Aasen vitja Setesdalen fyrste gongen i 1844, undra han seg på kvifor ikkje fleire frå dalen var med på vegarbeidet som pågjekk nett då. Når det

galdt språket derimot, kunne han ikkje få fullrost valldølane for det rike og vakre talemålet. Når det gjeld språket i Meir gamalt or Sætesdal II, seier eg meg heilt samd med Aasen. ■■■

Spesialist på lokallitteratur

Illustrasjon i boka av kleskikker fra eldre tider: Bryllupsdrakt fra Setesdal.

Tegnet av J.F.Eckersberg etter Adolph Tidemand. Kilde: Setesdalsmuseet

50 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Meir gamalt or Sætesdal III – Valle min Heimstad Olav M. Holen (red.) – Bokbyen forlag, 2017 Johannes Skar (1837–1914) var folkeminnesamler. Fra 1874 oppholdt han seg mest i Setesdal, hvor han drev innsamling av folketradisjoner, fra 1897 med statsstipend. Ved hjelp av informanter fant han fram mye rikt og variert tradisjonsmateriale. Målet med innsamlinga var å vise de nasjonale og lokale verdiene i den folkelige tradisjonen. I 1903 – 1916 kom det ut åtte samlinger av Gamalt or Sætesdal, de to siste binda ble utgitt av Knut Liestøl, etter Skars død. Hundre år etter at verket til Skar kom ANMELDT AV

Eilert Skjævestad, pensjonert lektor

ut, kom det et nytt verk, med klar referanse til Skar, Meir gamalt or Sætesdal, med Olav M. Holen som redaktør. Bind tre har tittelen Valle min heimstad. Boka inneholder tekster av Torleiv B. Aakre (1880–1972) fra Valle. Disse skriver seg fra en periode på mer enn 40 år, og har vært publisert i Agder Tiend (nynorskavis, utgitt i Kristiansand 1919–1985, var dagsavis til 1963, deretter to ukentlige utgivelser). Torleiv Aakre var bonde, men han var uvanlig sterkt interessert i historie og den gamle setesdalskulturen. Dessuten likte han å skrive, og han var svært skrivefør. Olav Holen har lest de fleste av de artiklene Aakre har skrevet gjennom et halvt århundre, og valgt ut de beste og mest relevante.

Boka gir innblikk i tradisjonell byggeskikk: Margitsloftet fra Jåro på Huldreheimen på Bykle. Foto: Karin Bøe

Treetasjes loft på Nomeland i Valle tegnet av August Schneider i 1863. Kilde: Setesdalsmuseet

Støylsliv på Hedda i Stavedalen. På bildet er Tora Aslaksdatter Rike (1891-1980), som melker en ku. Foto: Setesdalsmuseet

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 51


I Meir gamalt or Sætesdal III finner vi først en oversikt over setesdalskommunene fra 1947. Så kommer en bolk med portretter av kjente setesdøler. Her er det nok mange som vil finne en omtale av forfedrene sine. Her finner vi «bygdekjemper»/sterke menn og kulturpersonligheter i skjønn forening, ofte i én og samme person. Alle er født etter 1800, og alle gikk bort før 1950. De fleste hadde sine velmaktsdager siste halvdelen av 1800-tallet. I tillegg til personportretter innholdet artiklene ganske mye slektshistorie, noe som vil glede mange med røtter i Valle. Den neste hovedbolken er 23 «småsoger», tekster med tradisjonsstoff og anekdoter, sagn og «tussesoger». Vi kan lese om «Sterk-Anne», «Drapet på Moseidmoen», «Drukningsulukke i Finndalen», «Prestekjelda i Valle» og mye annet. Alt fortalt med innsikt og entusiasme. Støylsliv i Finndalen og Stavedalen blir skildra med kjærlighet, begeistring og sårhet. Dette er opplevelser som aldri kommer tilbake. Noe verdifullt som er blitt borte for alltid, noe som Torleiv Aakre lengta tilbake til så lenge han levde. Språket i Torleiv Aakres tekster er levende. Det passer til stoffet, kanskje fordi det inneholder en god del ord og uttrykk fra Valle-dialekten. Mange av disse ville nok vært vanskelige å forstå for lesere uten førsthåndskjennskap til dialekten, men redaktøren har i fot-

Gårds- og slektshistorie utgjør et viktig perspektiv i Meir gamalt or Sætesdal III. Her ser vi Håvard Olsson Viki (1860–1954), og kona Gunhild Sveinsdatter (1862–1939) med hele husstanden samlet ved stueveggen i Viki rundt 1910. Foto: Setesdalsmuseet

noter brukt Birgit K. Rikes ordsamling fra Setesdal til å forklare ukjente ord. Dette hever boka og gjør den enda mer interessant for en større lesergruppe. Olav M. Holen skal ha takk for at han har grepet tak i dette unike

materialet og gjort det tilgjengelig for moderne lesere. Gamalt or Sætesdal har fått en verdig oppfølger. Etter hundre år! ■■■

Det er også rom for historier fra nyere tid i boka. Her er foto av Viggo Widerøe ved et Widerøefly som landet i Finndalen i 1935. Foto: Setesdalsmuseet


Lillesands historie 1800–1850 Berit Eide Johnsen – Cappelen Damm Akademisk, 2017 Dette er ikke en tradisjonell bokanmeldelse – men en begeistret leserrespons på professor Berit Eide Johnsens framstilling av Lillesands historie (inklusive Høvåg og Vestre Moland sogn) de første 50 årene av 1800-tallet. Boka er en del av en storsatsning som Lillesand kommune og Lillesands Sparebank står bak. ANMELDT AV

Oddbjørn Johannessen, amanuensis, UiA Så langt er tre bind om gårder og slekter i Høvåg utgitt, alle skrevet av førstelektor Terje Sødal (han holder på med et fjerde). Samme mann skal senere ta fatt på gårds- og slektshistorien for Vestre Moland – og Berit

Eide Johnsen skal etter hvert fortsette sin presentasjon av Lillesand kommunes historie i ytterligere to (kanskje tre) bind. Allerede parateksten (omslag, forsats, baksats m.m.) varsler et estetisk tiltalende og gjennomtenkt produkt. Omslagsbildet er et prospekt av Vestre Moland prestegård fra 1820-årene, og på forsats og baksats gjengis to dekorative kart, henholdsvis «Wej Kart over det 3die Nedeneske Compagnie» (1800) og «Kort over Tellegraf Linien langs Kysten i det Sydenfjeldske Norge fra Hitterøen til Hvaløerne». Boka er rikt og smakfullt illustrert. Dessuten er en del opplysende stoff (tabeller, begrepsforklaringer, spesielle hendelser, en del personalhistorie m.m.) presentert i form av tekstbokser med samme bakgrunnsfarge som omslaget. Dette bidrar til å gjøre boka svært oversiktlig og leservennlig. Lillesands historie 1800–1850 består av åtte kapitler i tillegg til innledning, avslutning, kil-

Kart fra Lillesand fra tidlig nytid: husmannsplass i Kverndalen i Vestre Moland, med grenser mot Vestre Moland prestegård og Møglestu, opptatt 15.-17. oktober 1766. Tegneren var major Nicolai Gustav Sandberg. Kartet ble lagt frem for lagtinget ved åstedsrett på Vestre Moland prestegård i sak mot Møglestu i 1767 og 1768. På kartet vises både skog og oppdyrket mark, gården Møglestu og Vestre Moland kirke sør for Moelva, og flere bygninger nord for elva. Kilde SAK, SK0006

deoversikt og et fyldig noteapparat. Alle kapitlene åpner med en hendelse som setter fortellingen i gang, et grep som gir en nesten poetisk rytme i framstillingen. «Året var 1801». Slik starter det første kapitlet – og vi skjønner at hendelsen det refereres til, er den første nominelle folketellingen her i landet. Forfatteren tar oss med på en reise gjennom den nåværende storkommunen, der hun lar oss få møte mennesker i ulike yrker og livsforhold tidlig på 1800-tallet. Dette bidrar til å skape nærhet mellom leser og stoff. Vi blir på et vis «personlig» kjent med mange av de menneskene som levde, strevde og virket i Lillesand, Høvåg og Vestre Moland for godt og vel 200 år siden. Første del av kapitlet gir et levende bilde av kommunikasjonsforholdene. Landeveiskommunikasjonen var vanskelig på grunn av topografien, så sjøveien ble dermed den viktigste forbindelsen med omverdenen. I særlig grad gjaldt det strandstedet Lillesand. Sjøfart og fiskeri kom derfor til å dominere næringslivet – ikke bare i selve Lillesand, men også i Høvåg og Vestre Moland, der uthavnene lå på rekke og rad. Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 53


lingene. Folkeopplysningsmannen og presten Grøgaard blir presentert både via andres blikk, hans egne ord – og forfatterens analyse av hans innsats. Han var en slagferdig mann og en glimrende taler, med en til tider skarp tunge. Han tilhørte Unionspartiet, i likhet med andre framstående representanter fra Agder som Jacob Aall og Nicolai Wergeland. «Hvordan skal vi totalt sett vurdere Hans Jacob Grøgaard»? spør forfatteren – og hun oppsummerer bl.a. slik:

Johannes Grøgaard.

Foto: Hans Koren

Jacobine Petra Grøgaard. Foto: Parnemann

«Året var 1807». Det neste kapitlet handler om krigen mellom Napoleons Frankrike og Storbritannia 1807–1814, der Danmark-Norge havnet på Napoleons side. Perspektivet er både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Historien om nødsår, kaperfart og prisonfangenskap får, naturlig nok, stor plass – og også i dette kapitlet blir leseren introdusert for handlinger og hendelser via noen utvalgte enkeltpersoners opplevelser. Vi møter bl.a. både kaperredere, sjøfolk (skippere og matroser), prisonfanger og saltkokende haugianere. Det var en vanskelig tid både for dem som var ute og dem som var hjemme – men Berit Eide Johnsen påKrigsfangeskipet Bahama i Gillingham's Bay, ved Chatham i Sørøst-England, i 1810. Tegningen er laget av kaptein Hans Falck Juell fra Arendal, som satt i fangenskap på skipet. Skipet er skåret over over og vi får se et tversnitt av de mange aktivitetene som var om bord. Noen fanger danser og spiller, andre leser. Det foregikk også undervisning i navigasjon og håndverksproduksjon mens fangevokterne patruljerte. Kilde: AAK.B.553, AAma Kuben

54 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

peker også i et oppsummerende avsnitt at når det gjelder prisonfangene, var det flere «som kom tilbake til sine lokalsamfunn med kunnskaper og ferdigheter som skulle komme til nytte da sjøfarten igjen kom seg på fote under fredelige forhold». Krigen var slutt, og det var tid for «mirakelåret» i norsk historie. «Året var 1814» – og sogneprest Hans Jacob Grøgaard i Vestre Moland var en av de 112 mennene som reiste til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Kapitlet om 1814 gir en god oversikt over grunnlovsarbeidet og de ulike politiske posisjonene under forhand-

«Både hans etterlatte papirer og andre karakteristikker, både fra samtid og ettertid, gir inntrykk av en belest og beleven personlighet – en mann med et vinnende vesen med humor, musikalitet, vidd, idérikdom og en utadvendt væremåte, og samtidig en selvbevisst og handlingsdyktig sogneprest med visse karismatiske egenskaper.» «Året var 1819». Den viktige hendelsen som danner utgangspunktet for dette kapitlet, er en søknad til regjeringen, datert 26. oktober, fra en gruppe kjøpmenn i Lillesand om formalisering av ladestedets handelsrettigheter. Det skal dreie seg om næringslivsutvikling i Lillesand og omegn «fra krise til vekst». Alle sider ved det lokale næringslivet blir behandlet, men det er – naturlig nok – utviklingen i skipsfarten som får mest plass. Grepet med å bruke toneangivende personer i lokalmiljøet som prisme for utviklingen, er et heldig valg – både faglig og pedagogisk. I dette


kapitlet ser vi også tydelig hvordan forfatterens omfattende kunnskaper om sørlandsk næringsliv – i særlig grad alt som har med sjøfart å gjøre – kommer boka til gode. Et hovedmoment i den utviklingen som beskrives, er hvordan ladestedet Lillesand vokser fram mot midten av århundret - mens de gamle uthavnene, som i begynnelsen av århundret kunne konkurrere med «Sanden» i størrelse, får redusert betydning (og redusert folke tall). Et økende antall sjøfolk og verftsarbeidere strømmer til ladestedet, noe som i sin tur skaper et utvidet næringsgrunnlag for kjøpmenn og håndver kere. «Året var 1837» – og 14. januar ble formannskapslovene vedtatt av Stortinget. Basis for et kommunalt selvstyre var dermed lagt. Forfatteren klargjør kapitlets hovedproblemstilling innled ningsvis: «Vi skal ha et særlig blikk for om det var kontinuitet eller brudd mellom tiden før og etter 1837. I hvilken grad kan vi finne kontinuitet når det gjelder personene som ble valgt? Videre: Tok de seg av de samme oppgavene som tidligere, eller kom det nye oppgaver til?» Også forhold som

bl.a. eventuelle forskjeller mellom ladestedet Lillesand og bygdene Høvåg og Vestre Moland fokuseres.

Konklusjonen på hovedproblemstillingen blir – raskt oppsummert – at i det korte perspektivet er det konti-

Tidlige spor etter kystkultur i Høvåg; Kompassrose hogd inn i fjellet på Ullerøya ved Brekkestø, like ved en losvarde. Bilde til høyre: En av to kompassroser som er hogd inn i fjellet på Ytre Ulveøya. Den befinner seg på øyas høyeste topp, like ved sjømerket Trevarden. Den har korset mot østen og den franske liljen mot nord. Den er sannsynligvis hogd inn i fjellet i 1610. Foto: Johan Anton Wikander

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 55


Maleri av Vestre Molands prestegård.

nuiteten som er mest framtredende, mens det i et lengre perspektiv er lettere å se brudd-faktorene, først og fremst ved at det utvikles en «bred politisk kompetanse hos allmenheten». Når det gjelder forholdet mellom ladestedet og de landlige hovedsognene, finner Eide Johnsen mindre forskjeller enn tilfellet var mellom byer og landdistrikter ellers i landet. «Året var 1815». Framstillingen i boka er i utgangspunktet jevnt over kronologisk, men i dette kapitlet rykker forfatteren tilbake i tid, noe som nok skyldes tematiske hensyn (kapitlet passer best inn der det er plassert). Vi møter sogneprest Hans Jacob Grøgaard nok en gang – nå primært som folkeopplyser for den oppvoksende slekt. 1815 var året da det første opplaget av hans ABC kom ut. Den ble året etter fulgt av Læsebog for Børn, især i Omgangsskoledistrikterne. Presentasjonen av skolehistorien i Lillesand starter med en beskrivelse av situasjonen i hele Kristiansands stift rundt 1800 – for så å stanse ved Hans Jacob Grøgaards særlige betydning som pedagogisk tenker, lærebokforfatter og skoleutvikler. Deretter får vi en gjennomgang av undervisningens innhold og utvikling i ulike skoleslag både i Lillesand, Høvåg og Vestre Moland. «Året var 1843». Den kontroversielle redaktøren av Christianssandsposten, Johan Reinert Reiersen, dro sommeren det året på en rekognoseringsreise til

56 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Kilde: Lillesands Historie (2017), av Berit Eide Johnsen

Amerika. I sin egen avis drev han deretter en ganske intens agitasjon for å få folk til å emigrere, og han utviklet en visjon om å etablere en stor, norsk utpost i Texas. Han ble omtalt som begavet, men «noget upaalidelig, noget løs». En av hans støttespillere var prestedatteren Elise Tvede Wærenskjold.

En annen var lensmann Christian Grøgaard i Lillesand, Hans Jacob Grø gaards sønn. Berit Eide Johnsen legger her vekt på at disse tre tilhørte et so sialt nettverk, som de delvis hadde arvet etter foreldregenerasjonen. Reiersen var født i Vestre Moland, men oppvokst i Holt, der faren hadde tiltrådt som lærer og degn. Elise Tvede Wærenskjold var prestedatter født i Dypvåg, men med barne- og ungdomsår i Vestre Moland, der hennes far etterfulgte Hans Jacob Grøgaard som sogneprest. I årene 1845–1854 utvandret i alt rundt 70 mennesker fra Lillesand, Høvåg og Vestre Moland til Amerika. Hvorfor dro de? Berit Eide Johnsen forteller at mange av disse tidlige utvandrerne var rekruttert fra miljøet rundt Vestre Moland kirke og prestegården. De tilhørte med andre ord «de kondisjonerte». Noen av dem, deriblant Johan Reinert Reiersen, hadde kommet i opposisjon til samfunnet rundt, noe som kan ha økt motivasjonen for å emigrere. Hun påpeker videre at det var noen tydelige forskjeller mellom denne tidlige utvandringen og den som kom senere på 1800-tallet, der økonomiske forhold (flukt fra fattigdom) var et vesentlig motiv for mange.

Prospekt av Lillesand Havn og Tingsakerfjorden i 1822 med Møglestu i bakgrunnen. På bildet er flere skip, en husklyngde skimtes innerst i havna. Til venstre er Niels Møllers hus (Skrivergården) og til høyre er Niels Jusnæss'hus (Rådhuset) Det umalte eller brunmalte bygget mellom dem er hovedhuset på gården Lillesand med tingstua til høyre. Jegerne i forgrunnen til venstre skal være sogneprest Hans Jacob Grøgaards sønner Christian og Fredrik. Prospektet er tegnet av Mogens Moe


Maleriet «Skipsbygging ved Lillesand» ble malt av Hans Gude 26. juni 1858. Faren, Ove Christian Gude var da sorenskriver i Lillesand. Motivet er fra Bergstø. En ser et skip under bygging mens et annet er på vei inn Tingsakerfjorden. Maleriet eies av Lillesand kommune

«Året var 1848». I Paris startet feb ruarrevolusjonen – med påfølgende uro i mange europeiske land. Den revolusjonære impulsen nådde også Norge, og i desember samme år reiste Marcus Thrane rundt i den sørlige delen av landet og startet arbeiderforeninger. Også til Lillesand kom han og i løpet av kort tid hadde over 100 personer som sluttet seg til – og Berit Eide Johnsen stiller seg følgende spørsmål i innledningen til dette kapitlet: «Hvem var de, og hvorfor meldte de seg inn i Lillesands Forening fra begynnelsen av september 1849?» I kapitlet gis det en oversikt over alle medlemmene med navn, yrke, fødselsår og fødested – og det er interessant å observere at det var et mindretall som kom fra selve Lillesand. De fleste var født i bygdene rundt ladestedet, eller var tilflyttere fra andre bygder på Agder. Som årsaker til oppslutningen om Lillesands Forening anfører Berit Eide Johnsen bl.a. befolkningsøkning, økonomisk krise og arbeidsledighet – samt radikale politiske strømninger i tiden. Oppslutningen var desidert størst blant håndverkere (mange av dem knyttet til skipsbyggingsvirksomheten), men også en del matroser meldte seg inn. Mange av dem var i slekt med hverandre. Da Thranebevegelsen ble slått ned og kriminalisert i 1851, ble også Lillesands forening oppløst. Med kun et skarve grunnfag i historie kan jeg ikke kalle meg faghistori ker. Jeg skriver derfor dette som en begeistret, historieinteressert leser. Den

faghistoriske analysen overlater jeg til andre, men jeg er ikke i tvil om at Berit Eide Johnsen er særdeles godt kvalifisert for å skrive Lillesands historie. Hennes doktoravhandling fra 1998 dreide seg om sørlandsk skipsfart i overgangen fra seil til damp, og hun har ellers forsket på og skrevet om en rekke emner knyttet til sørlandsk skipsfart, sjøfolk i engelsk fangenskap under

krigen 1807-1814, utviklingen av sørlandsk turisme, sørlandsk utvandring til Amerika m.m. Dessuten er hun oppvokst i Lillesand, noe hun selv reflek terer over i innledningen («Min egen historie»): «Det er mange fordeler, men sikkert også noen ulemper, med å skrive historien til det samfunnet en er vokst opp i. Fordelen er lokalkunnskapen, nærheten til det samfunnet en skal skrive historien til. Utfordringene er å få tilstrekkelig avstand og perspektiv slik at de viktigste trekkene framstår. Her må det historiske håndverket med teori og empiri, analyse og syntese inn.» Jeg er ikke i tvil om at lokalkunnskapen utelukkende har vært til fordel for prosjektet. Framstillingen blir aldri navlebeskuende og nærsynt. Berit Eide Johnsen har gitt oss en bred gjennom gang av historien om «Lillesand i ver den» (jf. en av undertitlene i innledningen) i første halvdel av 1800tallet. Hele veien trekkes det linjer til nasjonale og internasjonale forhold, samtidig som presentasjonen av den lokale og regionale historien bærer preg av en nærhet til stoffet som en «utenforstående» ikke vil kunne ha i samme grad. Det er bare å glede seg til fortsettelsen i bind 2 og 3 (og kanskje 4?)! ■■■

Sluppen «Elisabeth av Løkken» et typisk eksempel på de små skutene som seilte i lokalfart mellom Aust-Agder og Nord-Jylland på 1800-tallet. I denne farten deltok også mange skippere fra Lillesand. Kilde: Løkken museum, Danmark Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 57


Skagerrak – En natur- og kultur Jan Atle Knutsen, Jo van der Eynden, Øivind Berg, Øystein Paulsen – I boka Skagerrak – En natur- og kulturhistorisk reise tas vi med på en reise over vårt nærmeste hav, og vi blir kjent med dets marine flora og fauna. Boka gir også et overblikk over samfunnene som har vokst frem mye på grunn av hyppig kontakt og de ressursene som er tilgjengelig like i nærheten. ANMELDT AV

Knut Engelskjøn, biolog Reiseledere i boka er Jo van der Eynden – tidligere styrer for Lindesnes Fyrmuseum og kjent for sitt arbeid med formidling av kystkulturen. Andre som har bidratt til boka er Jan Atle Knudsen – mangeårig forsker ved Havforskningsinstituttets forskningsstasjon i Flødevigen i Arendal, Øivind Berg – forfatter av en rekke naturbøker og Øystein Paulsen – naturfotograf i videste forstand. Disse fire har sammen med Bokbyen Forlag gitt oss et praktverk av ei bok; mangfoldig og på samme tid helhetlig,

detaljert og oversiktlig, hele tida med overraskelser. Bildene binder det hele sammen. Som naturfotograf er Øystein Paulsen intet mindre enn eminent – han fanger Skagerraks skiftende natur og magiske lys, og han viser oss en virkelighet som for mange er kjent, men som likevel blir som en ny verden. Teksten er faglig grundig – dypt pløyende presentasjoner av natur og samfunn der linjer trekkes og nye vinklinger vises. Forfatterne viser oss sam menhengen mellom havets ressurser som forutsetning for menneskelig aktivitet; virksomheter som sprang og springer ut fra rikdommene i havet. Dette mangfoldet i naturen er opphav til et mangfold av menneskelig virksomhet, av næringer og av århundrers utvikling. Boka viser på en forbilledlig måte, og gjennom skiftende tidsepoker, Skagerraks betydning som ressursbase og transportvei; et havområde som både skiller og samler tre folk. Bruken av kart er sjenerøs – en nødvendig forutsetning for at den mer enn vanlig interesserte leser kan ha fullt utbytte av boka. Skagerraks betydning som trans-

Den maritime historien til Skagerrak går helt tilbake til bronsealderen (1700 –500 f.Kr.). Helleristninger fra denne perioden ved Lysekil i Bohuslän i Sverige viser både mennesker, dyr og skip. Foto: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

58 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

portvei var ett utgangspunkt for utviklinga av landet rundt. Både hanseatere og hollendere handlet med varer fra land rundt Skagerrak og Østersjøen. Det var viktig med kontroll over området, over både natur og folk. Vi kan lese at danskekongen Fredrik II, og før han, Erik av Pommern, fant at de kunne kreve inn en spesiell Øre sundstoll på handelsfartøyene som passerte. En grei måte å berike seg på for kongene, som da kunne bygge festninger og ellers styrke makta. Men

Navnet på havområdet Skagerrak er av hollandsk opprinnelse. Hollendere var tidlig ute med å kartlegge havområdet. Her ser vi kartet til kartografen av Ioannis van Keulen fra rundt 1700. Kilde: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)


historisk reise Bokbyen Forlag, 2017 også sterke fienders blokader og inter vensjoner er beskrevet, foruten hjemlig legalisert kaperfartgerilja. Området Skagerrak ble definert av fire fyr; Lindesnes, Hanstholm, Skagens odde og fyret Pater Noster utenfor Marstrand i Bohuslän. Et kart over forlisene på Jyllandskysten viser behovet for fyr og etter hvert en lostjeneste som vokste fram. Det var mange forlis langs norskekysten, og lostjenesten her ga opphav til uthavnene langs Sørlandskysten. Forfatterne gir en inngående beskrivelse av livet i havet med vekt på artsmangfoldet og samspillet mellom artene. Viktige fiskearter som sild og makrell, torsk og flyndre, senere også hummer, kreps og reke, er selve ressursgrunnlaget for ei viktig primær næring – fiskeriene. Her beskrives vekslende driftsmåter fram til det moderne kommersielle fisket. Også her rikt illustrert, blant annet med tegninger fra Dansk Fiskerimuseum. Hele tiden ligger tanken om bærekraftig ressursbruk under. Innvevd i næringslivet er framveks ten av en mangfoldig kystkultur med Sildefiske med not ved Marstrand i Bohuslän i Sverge. Tresnitt av Carl Hedelin, basert på eldre foto fra 1890-årene

Aust-Agder ble det i tidlig nytid bygget opp flere jernverk som solgte jernprodukter over hele Skagerrak. Her er illustrasjon av en masovn fra Næs Jernverk, nåværende Næs Jernverksmuseum. Kilde: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

Båtbygging på Lista.

Foto: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 59


Nordsømuseet i Hirtshals viser frem artsmangfoldet i Skagerrak. Foto: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

råvareforedling, tømmerhandel, jernutvinning, skipsbygging og handel. Den nordiske trebåten får et eget kapittel. Boka avsluttes med å beskrive et hav i endring – både fysisk og biologisk. Klimaendringene har allerede ført til en endring i artssammensetninga og kan forårsake øking i havnivået. Havforskinga sin rolle beskrives for seg; forskere som følger med og beskriver endringene og som anbefaler forsvarlig ressursutnytting. Boka tar opp nye forretningstanker og innovasjon som åpner nye muligheter. Men også de forsøplingsproblemer økt forbruksvekst har skapt og den risiko som ligger i å bruke havet som søppelbøtte. Spesielt setter den knapt synlige forurensinga av mikroplast og miljøgifter dette viktige havområdet i fare. Forfatterne understreker vernetan ken; opprettinga av marine nasjonal parker der viktige biotoper bevares som typeområder og vernes mot ødeleggende inngrep Det handler om å gjøre rette valg slik at vi kan overlevere egne verdifulle erfaringer og opplevelser av Skagerrak og landet rundt til våre etterkommere. I ei slik bok, samme hvor omfat tende den er, vil en leser alltid savne noe. Jeg savnet lite, og fotografiet fra idylliske, men gjengrodde Mærdø, fikk meg til å tenke på forfedrenes kamp

60 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Klinkbygde trebåter finnes det lange tradisjoner for i Skandinavia. Her bygges en trebåt i Torupstrand i Danmark. Foto: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

Fisket i Skagerrak foregår med ulike metoder. Her ser vi plansjer som viser en åleruse. Kilde: SKAGERRAK – En natur- og kulturhistorisk reise (2017)

for å leve i uthavna, en kamp for utkomme og en kamp mot krappe bølger. Men også forfedrene så Skagerraks

magisk skiftende lys. ■■■


Arnstein Evje og Hornnes sogelag – Årsskrift 2017 Evje og Hornnes sogelags årsskrift bærer navnet Arnstein. Det er oppkalt etter den første mannen i bygden som lokalbefolkningen kjenner navnet til. Arnstein reiste en bauta til minne om sin sønn, Bjor, som falt i Knut den Mektiges hær i England. ANMELDT AV

Johnny Østreim, Froland Historielag Siden Bjors tid har mange evjefolk reist ut i verden, og utvandring går igjen i flere av årsskriftets artikler. Den første av disse artiklene, skrevet av Olav Robstad, tar riktignok for seg ulike sider av en familiær utvandringshistorie fra nabokommunen Bygland. Historien begynner med Tellef Olavsson Ose som utvandret til Amerika så tidlig som i 1868. Etter å ha oppdaget et område med god jord og mye tømmer, skrev han hjem til broren Knut. Knut fikk

To amerikafarere på Sudbury Station i Ontario. Tarjei Uppstad og Siri Haugen på 75 år besøkte sine barn som hadde bosatt seg i Canada.

med seg naboen og svogeren Daniel Eivindsson Ose over til Minnesota. Daniel hadde i tillegg med seg konen og seks av barna. På denne tiden levde

I det lokalhistoriske årsskriftet Arnstein er det rom for hverdagshumor, uttrykt gjennom tegneserier.

de fleste nordmenn av jordbruk, og det var kamp om jorden og ressursene. Daniel skal ha sagt at han heller ville prøve lykken for seg og familien i det «nye» landet enn å se at sønnene og døtrene ble husmenn langs Byglandsfjorden. En av Daniels sønner, Olav, flyttet imidlertid tilbake til Norge i 1896. Olavs andre kone, Durdei, skal nemlig ha lengtet hjem til fjell, fjord og daler fra det flate og endeløse prærielandskapet i Red River-dalen. Olav og Durdei slo seg ned på Senum. Selv om de trivdes godt der, mente Olav at det var lettere på alle vis «å slå seg gjennom der burte» (i Amerika). Flere av Olavs og Durdeis etterkommere bor i dag i Evje og Hornnes kommune. Olav Robstads artikkel beskriver et område av Amerika med mange indianere. Det samme gjør Eva Haugen Sørgaards artikkel om pioneren og nybrottsmannen Notto Jensen Bjorå. Han var odelsgutt og emigrerte til Amerika så tidlig som i 1854. Mot slutten av livet skrev han en håndskrevet, liten bok om de første dramatiske årene i det nye landet. I en annen artikkel presen terer Eva Haugen Sørgaard et brev fra 1916 som 14 år gamle Bjørgulv Hansson Haugen skrev til sine besteforeldre i Canada. I en alder av 75 år dro besNr. 1 2018 - 42. årgang ● 61


1974. Reidun Karlsen bidrar med et nært og gripende portrett av sin far – krigsseileren Kåre Karlsen. Rett etter konfirmasjonen begynte han på skoleskipet «Sørlandet». Han mønstret på andre båter som lettmatros før krigen, og som 20-åring opplevde han at skipet han var på ble torpedert av tyskerne.

I årsskriftets første artikkel oppsummerer Ragnhild Robstad «Sogelaget i året som gjekk». Det vitner om et sogelag som har god oppslutning om sine arrangementer – enten det er kul turkvelder eller turer. Turen til de gamle heigårdene Tveitli, Øvre Skjeggedal og Høgeli i slutten av august 2017 samlet over 80 personer. Det er all grunn til å tro at det også blir god oppslutning om sogelagets nyeste årsskrift. ■■■

teforeldrene Tarjei og Siri over Atlanterhavet i 1914 for å besøke flere av barna sine der. Men den første verdenskrigen gjorde det vanskelig å vende tilbake til Evje, og etterhvert sviktet helsen. De døde i Canada tidlig på 1920-tallet. Årsskriftet inneholder mange gode portretter og interessante tilbakeblikk. Her vil jeg spesielt trekke frem Alf Georg Kjetsås artikkel om barnevandringene gjennom Hornnes. Denne er i stor grad basert på et lydbåndopptak med Olav J. Steinsland (1889–1975) fra

Krigsseileren Kåre Karlsen (f.1922) er viet en artikkel i årsskriftet.

Kåre Karlsen ble tildelt Krigsmedaljen, Deltakermedaljen og Kong Haakon den VII 70 års medalje. I tillegg ble han tildelt medaljen til Camp Norway i Canada.

Setesdøler i Amerika: Eivind Aakhus, felespiller og kona Gro i båt med deres eldste barn i en båt på Red River i Minnesota. Det norsk-svenske unionsflagget henger på stangen i båten. I bakgrunnen står Olav Danielsson ved elvebredden.

62 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Lokalhistorie fra Søndeled og Risør Søndeled og Risør historielag – Årbok 2017 Dette er den 42. årboka til Søndeled og Risør historielag, og verdt ein hyllest i seg sjølv. Og som alltid er det ei rikhaldig og variert samling artiklar frå fjern og nærare fortid. Heile 184 sider er fullpakka med bilete og historier, og det er både innbydande og lettlese. Det er særskilt gildt å melde denne boka, sidan dette er «mitt» historielag, og har sjølv hatt med fleire artiklar i føregåande år. MELDT AV

Olaf Moen, folkemusiker og utflytta søndøling Det er som nemnd ei variert årbok. Vi kan lese om dramatiske padleturar utan GPS, Tormod Urfjell tek oss med attende til si eiga ungdom på sekstitalet,

og han fortel levande om friluftsliv i vêr og vind med hardføre netter i telt og Spagetti à la Capri som reserveproviant. Artikkelen er rikt illustrert med blyantteikningane til Asbjørn Rødberg, som har tatt fortellingane heilt på kornet. Ingen årbok utan barndomsskildringar, og i år kan vi lese Liv M. Sandnes sine memoarar. Liv vaks opp på Krabbesund, eit barndomsparadis fullt av bær, salviete og kunstmalarar, det var finnemisjon, fantar og utedo. Det er nok mange som vil kjenne seg att i denne artikkelen! Risør og Søndeled har lange tradisjonar med båtbygging, vi veit med sikkerheit at det har blitt bygd båtar i kommunen heilt sidan vikingtida. Historielaget har hatt mykje fokus på denne bedriftshistoria, og denne gongen er det Rød båtbyggeri vi får høyre om. Det hadde ei nokså kort levetid, frå 1917 til 59, og det blei bygd 138 båtar her, framleis mange i bruk den dag i dag. Odd Fr. Johnsen har gjort eit

Tegning som illustrerer fluefiske på Dalsvann i Risør. Hans bruker fluestanga mens Tormod tar seg av manøvrering. I årboka finnes det en egen artikkel om padleturer av Tormod Urfjell. llustrasjon fra årboka

grundig arbeid med å grave fram soga til båtbyggeriet, som det i dag er få spor etter på Rød. Den vesle bygda Akland hadde i mange år – heile 105! – sin eigen skobutikk, eller ein kulturinstitusjon, som Olga Røed Johnsen kallar det i artikkelen sin om bygda sin eigen skomakar Andersen, Lars Akeland. Lars som alltid hadde god tid til ein prat, som kunne både lage og reparere sko til ein rimeleg penge, og som var ein viktig person i det frikyrkjelege arbeidet i området. Ein annan viktig person i ein annan del av kommunen var Christian Bil, han som i 1913 kjøpte Risørs første bil og tente pengar på å frakte folk frå torvet til Frydendal kyrkje. Sidan bygde han opp livbeltefabrikken, som framleis lever i beste velgåande fordelt på tre selskap. Forfattaren Øyvind Christiansen var sjølv dagleg leiar i ei årrekke, og har god og nær kjennskap til både Christian Bil og bedriftene hans. Risør som båtkommune får vi nærare kjennskap til i artikkelen til Kjell Hødnebø og Ole Jacob Broch, denne gongen med eit blikk på overgangen til plastbåtar, med dei nye båttypane PanNr. 1 2018 - 42. årgang ● 63


ter de Luxe og Panter folkebåt. Desse blei produsert i livbeltefabrikken som vi kunne lese om i artikkelen før, og blei seld i mange eksemplar, særskilt i Sverige. Når vi først er inne på sjøliv, så må vi innom Risør si verkelege storheitstid. Sven R. Gundersen fortel den dramatiske historia om då farfaren forliste i Nordsjøen med motorskonnerten «Pusey Jones 3» i 1919. Farfaren, som var skipsførar, overlevde, og vi får eit godt innblikk i sjøforklaringa etter tragedia som kravde ni liv. På Søndeled finst det ein stor, gamal bibel, heilt frå 1782. Arne Lauvhjell loser oss gjennom slektshistoria til dei som åtte denne, og om denne bibelen spesielt, med sine 1682 sider og vel to kilos tyngde. Vidare les vi om ein gong det var auksjon på Sundsdalsmyra, ei tragedie vendt til folkefest. Den eine sin død, den andre sitt brød… Eirik Sanness Johnsen var sjølv til stade under auksjonen, og såg eignelutar bli spreidd for alle vindar. Georg Linddal fortel om sine barndomsminne frå Linddal på grensa mot Songe og Holt, og Bjarne Lindbekk minnast sesongen han ikkje fekk hoppski likevel. Berit Aanonsen skriv le-

Eier av verftet som bygde «Pusey Jones»-skipene, rederen Christoffer Hannevig Jr. Han ble kalt «Excellensen», og for mange var han et symbol for hva som er kjent som «jobbetiden» under 1. verdenskrig. Foto: boka Christoffer Hannevig. Gull, krig og krakk (2009), av Geir Imset

64 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Nyrestaurert Panter de Luxe, i båten er eieren Kjell Hødnebø. Båten deltok i båtracet til Vest-Agder-museet i august 2017. Foto: Kjell Hødnebø

vande frå si tid på telegrafen, og vi får eit godt blikk i ein arbeidsplass som ikkje er meir. Dag Halvorsen skriv levande om brørne Halvorsen, eller Havva-guttene. Havva Transport dreiv med bil til langt utpå sekstitalet, og bygget det heldt til i, populært kalla Havvabygget, står flott og renovert den dag i dag. Årboka si lengste artikkel kjem etter alt dette. Alf E. Arndt skriv om tida han sat på Arkivet, på Grini og i Sachsen-

hausen under andre verdskrigen, for å vere motstandsmann. Arndt gjekk bort i 1973, og han har sjølv skrive desse memoarane. Han vitnar om tortur og tunge tak, dårleg mat og kulde, lus og skitt. Mykje er skrive om dette temaet, men det sluttar aldri å røre oss. Det er mange som vil nikke attkjennande til mange av forteljingane i boka, og det er mangt nytt å lære frå eit spennande distrikt! God lesnad! ■■■

Produkter fra Christansens Livbeltefabrikk på utstilling i Oslo Flaggfabrikk tidlig på 50-tallet. Foto: Christansens Livbeltefabrikk


Småskrift nr. 14 Høvåg Museums- og Historielag, 2017 Småskriftet er det første Høvåg Museums- og Historielag har utgitt på åtte år. I mellomtiden har laget utgitt boken Stedsnavn i Høvåg av Håkon Lilleholt i 2014. ANMELDT AV

Johnny Østreim, Froland Historielag I Høvåg er i det hele tatt et svært aktivt historielag med mange entusiastiske ildsjeler. De driver både bygdemuseum og skolemuseum, og tar vare på gamle byggverk fra eldre næringsvirksomhet. I skriftet finner vi mange fine bilder fra deres aktiviteter. Småskriftet inneholder denne gangen fire artikler. Bjørg Ording har skrevet om Naudesund som trafikalt knute-

punkt, og vi får i tillegg godt innblikk i utviklingen av veinettet i Høvåg. Områ det har en lang kystlinje med mange fjorder, og frem til 1900-tallet var sjøveien den viktigste kommunikasjonsåren. Veibyggingen kom imidlertid sent i gang. En av årsakene var at de første viktige veiene gikk langt utenom Høvåg. «Postveien» fra Kristiania til Kristiansand gikk fra Lillesand gjennom Birkenes og Tveit. Da den kom frem til Kristiansand i 1647 het det at ridestien skulle ryddes så bred at en rytter kunne ri spydet sitt tvers over sadelen uten at det hang igjen i trær og grener. Ridestiene i Høvåg hadde så dårlig rykte på begynnelsen av 1800-tallet at fogden i Nedenes len til slutt grep inn. Den første kjøreveien i Høvåg kom i 1837. Vi følger utviklingen frem til dagens Naudesundsbro ble åpnet i 1952. I tillegg til at artikkelen er vel-

Bildet viser både den gamle og nye broa i Høvåg, i september 1952. Forskalingen til den nye broa slepes bort. Broer i Høvåg er et viktig tema i Småskrift nr. 14. Foto: Helge Ording Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 65


skrevet, inneholder den rikelig med kart, tegninger, illustrasjoner og bilder. Artikkelen blir dermed svært oversiktlig og lesevennlig. Grundig er også artikkelen som Håkon Lilleholt har skrevet i forbindelse med Høvåg skoles 50-årsjubileum. Allerede i 1938 innså politikerne i Høvåg at det gamle skolebygget måtte skiftes ut. Prosessen fra det første politiske vedtaket ble gjort og frem til ny skole stod ferdig, tok imidlertid mange år. Vinteren 1966 ble fortsatt det gamle huset brukt som skole. Ett av rommene var uten isolering, og elevene kranglet om å få sitte nærmest ovnen. I tillegg var det masse stokkmaur i veggene. Først i 1967 – 29 år etter det første vedtaket – stod den nye sentralskolen ferdig på Høvåg. Artikkelen avslutter med de siste års utvikling. Etter to artikler om samferdsel og skole, beveger vi oss inn i lokal næringslivshistorie. Ingjerd Modals to artikler om fiske og steinhugging ble første gang publisert i Høvågavisa i forbindelse med 100-årsjubileet for navnet «Sørlandet». Den første artikkelen forteller om familien Hæstad som har hatt fiske som næringsvei i fire generasjoner.

Håndkolorert foto som viser ei makrellskøyte i Lindevika på Bjørnholmen i Høvåg. Eieren av skøyta, Thomas Hansen står midt i bildet. I bakgrunnen er det satt opp stokker kalt trandler, hvor garn ble tørket. Foto: Karin Hæstad

Fra 1864 til 1962 var Høvåg egen kommune. Det faktum at museums- og historielaget teller nærmere 300 medlemmer, vitner om et lokalsamfunn

med en sterk identitet. Etter å ha lest Høvåg Museums- og Historielags skrift for 2017, ønsker man å bli bedre kjent

med Høvåg og lokalsamfunnets historie. ■■■

Racerbåten til Salve Bech og hans kone Sigrid Bech er beskrevet i en artikkel i Småskrift nr. 14. På fotoet er det Salve styrer båten mens Sigrid sitter akter. Foto: Salve Reinhardt

66 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang


Froland historielag Årsskrift 2017 Froland Historielag, stiftet i 1980, utgav i 2017 sitt tjuende årsskrift. På nettsiden leser vi at dette kommer ut annethvert år. I november 2017 presenterte laget årsskriftet på årsmøtet og på julemesse i Mykland, «rykende ferskt …, spekket med gammel historie fra kommunen.» ANMELDT AV

Jarl V. Erichsen, Fjære Historielag La det være sagt med en gang: Dette er god lesning, også for oss som ikke bor i bygda. Her er varierte artikler, lette i

formen, rikt illustrert. Selvsagt er dette biter i historien om folket og Froland. Men her er også artikler som trekker opp større sammenhenger. Og vi som er aktive i historielag i nabolaget kan bli inspirert av tema, presentasjonsgrep og kilder. Temavalget speiler Frolands særpreg. Her er Olav Hovatns foredrag om tømmerfløting og eiendommer i Hisåsvassdraget, Svend Lauvrak forteller om ekorn og ekornjakt, og om garving. Her er lune erindringer fra livet i Froland for noen generasjoner siden ved Osmund Lauvrak og Steinar Lyngroth. Froland Historielag og redaksjonskomiteen har et særlig fokus på samferdsel og butikker. Dette ser vi tydelig i årsskriftet. Gunnar Ravnåsen

Stemningsbilde fra arbeidshverdagen til butikkmedarbeider Gunvor, som veier opp varer i løs vekt. Foto: Jan Kvernmo

Hardt arbeid på elva.Fløteren Olav Hovatn med kollega Knut Nordvoll like bak. Åsmund Sæden. Foto: Årsskrift 2017, Froland Historielag.

Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 67


Brokarene etter den første Blakstadbroa på Froland (1873–1951) er i dag fortsatt synlige. Foto: Tormod Christiansen

Utgraving på Froland. På bildet er Julian Martinsen og Zanette T. Glørstad fra Kulturhistorisk museum og Nils Ole Sunde fra Aust-Agder fylkeskommune. Foto: Ingvild Paulsen

skriver om Mjåvatn landhandel og Sigmund Messel om Messel varehandel. Tormod Christiansen og Johnny Østrem forteller om broer i Froland. Svein E. Kristiansen bruker eldre kart og dokumenterer fire veier over Hurveheia i fire århundrer. Kanskje kom den første personbilen til Froland i 1916? Dette skriver Thor Olav Landsverk om. De fleste artiklene ligger innenfor rammen av manns minne. Men enkelte artikler henter fram eldre materiale. Eldst blir Ingvild Paulsens artikkel om arkeologiske utgravinger ved Froland kirke. Siste krig er fortsatt et tema som engasjerer. Vi leser om lensmannens dristige embetsførsel og om et våpenslipp over Mjåvatn i 1942. Froland hadde kanskje ikke typisk industri som gav grunnlag for skille mellom arbeiderklasse og borgerskap. Men noen hadde gård og skog, og noen fikk arbeid der. For å kompensere for denne ulikheten ble «Tovdal vassdrags faglege sammenslutning» etablert i 1939. Vigleik Frigstad løfter en verdifull historie ut av eldre protokoller. Og gamle hedersmenn dukker opp i tekst og bilde. Årsskriftet innledes med Jan

68 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Funksjonærer og flere kvinner på Bøylefoss bro på Froland. Foto: Norsk Jernbanemuseum

Kvernmos «Sangen til Froland». De første linjene passer godt som programerklæring for et slikt skrift, selv om livet og historisk gransking også favner og jakter på noe mer…

«Du er bygda mi, her vil jeg leve, her vil jeg gå og kjenne hver grend.» ■■■


Lyngdalsboka 2017 Årsskrift for Lyngdal Historielag – Årgang 29 «Kos deg med årets Lyngdalsboka», skriver styreleder Rebekke Foss Hartveit i omtalen av årsmeldingen, som ble lagt frem på årsmøtet i Lyngdal Historielag. Og la det være sagt med en gang, 2017-utgaven vil by på mange «kosestunder». En god miks av historisk stoff og dagsaktuelle saker gjør også sitt til at dette blir interessant og opplysende lesning.

ANMELDT AV

Gro Reinertsen, Spind Historielag Mange har tatt seg ad notam redaksjonens oppfordring om å sende inn bilder, og flere vakre naturbilder i farger er gjengitt. Forsidebildet er hentet fra Lastad, og er fulgt opp med en artikkel om «-navn, havn og ballast innerst i Lyngdalsfjorden» ved FransArne H. Stylegar. Gunlaug Nøkland har besøkt Nils Kittelsnes, som forteller om veibyggingen fra Spangereid til Lyngdal. Her får vi også et interessant innblikk i veistriden, som pågikk i en årrekke. I Kvås var det kirkestrid, om enn mye lenger tilbake i tid. Svein Kjørvik har tatt for seg dokumentene fra en

rettssak om kirkebygget, som ble holdt i 1749. På den tiden var det bøndene i bygda som eide kirken. Kong Fredrik IV av Danmark og Norge trengte penger etter den store nordiske krig, og la derfor kirkebyggene i Norge ut for salg. Kirken i Kvås ble kjøpt av «allmugen» på auksjon i Mandal 13. november 1723. Da var Nils Coldberg sokneprest i Lyngdal og prest i Kvås. Striden gjaldt sakristiet, som sognepresten ikke var fornøyd med. Han sørget for å få det revet, mens bøndene gikk til rettslig skritt for å få bygget tilbakeført slik det var. Historisk sus er det også over Kolbjørn Stuestøls fortelling om «ei kvern og sag i Kvås», som er opprinnelsen til det som i dag er Birkeland bruk. Mange vil nok også sette pris på å høre mer om dagligliv før i tiden. Her er mange fortellinger i så måte. Tor Engvoll har sørget for et utdrag av Toralv Tjomslands fortelling om sin oppvekst på Tjomsland «med noen tilbakeblikk», som det heter. Siste del er lovet å komme i neste årsskrift, så det er bare å glede seg. John Høyland har tatt for seg Vintland (vestre), og litt fra nærområdet, mens Trygve Omland skriver om «Det gode liv på gården om sommeren». Interessant er det også å lese Torbjørn

Jårplehus, også kalt potethus var konstruert for å lagre mat over lengre tid. Lyngdal Historielag har igangsatt et prosjekt for å restaurere et slikt potetlager. Foto: Lyngdalsboka 2017.

Greipslands fortelling «Fra småbruk og død på Eitland i Kvås til storgård i Wisconsin og høye utmerkelser». Historie fra nyere tid er også tatt vare på. Her kan nevnes Asbjørn Rolseths artikkel om Fargo-lastebilene til Trygve Rudjord og Edvard Stensland. Et viktig bidrag er også historien om Margit Nilsen og hennes liv og virke, som blant annet omfatter fødehjemmet i Lyngdal. Den er fortalt av hennes

Lars Christian Torsøe, elev ved KVS Lyngdal forsøker seg på å legge never rundt en potetkjeller. Han får rettledning fra Øyvind Salamonsen fra Agder Restaurering, med flere elever rundt. Foto: Lyngdalsboka 2017. Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 69


Lastebil av typen K-7448 Fargo, kjøpt av Trygve Rudjord i Kvås, Lyngdal i 1937. Lastebilen var svært fleksibelt innrettet med avtakbart busspåbygg. På bildet brukes den som en 15-seters buss. Foto: Lyngdalsboka 2017.

datter, Norlys Grimsby, og ført i pennen av Målfrid Hagen Skleros. I 1958 mente Margit Nilsen det var på tide å legge ned fødehjemmet, men fortsatte i yrket som privatpraktiserende jordmor, samtidig som hun tok vakter på Farsund sykehus. Hun ble ansatt som administrerende oversøster ved sykehuset i 1969, og ble der til hun gikk av i 1976. Viktige milepæler i året som er gått, er behørig markert. Det gjelder Vestre Eikeland bedehus, som ble innviet og tatt i bruk i 1917, og Lyngdal bibelcamp, som kunne feire 50-års jubileum. Årets minnemarkering i konsentrasjonsleiren Natzweiler er beskrevet av Magne Haugland i en gripende artikkel, der han også forteller om Notto Moseid og de øvrige fangene fra Lyngdal som satt i konsentrasjonsleiren. Her er historie til å bli klok av. I år holdt Notto Moseids barnebarn, Anne Margrethe Moseid den norske appellen ved kransenedleggelsen til minne om 122 nordmenn som omkom i denne leiren. Fra vår egen tid har Lyngdal Historielag sørget for å ta vare på andre begivenheter som en dag vil gå inn i historien. Tor Engvoll gir sin versjon av store og små hendelser i bygda i året som gikk. Videre er naturlosturen til Hommen vestre beskrevet i ord og bilder. Det gjelder også kulturvandringen i Lyngdal sentrum, som ble arrangert for første gang. Kanskje starten på en ny tradisjon?

70 ● Nr. 1 2018 - 42. årgang

Blant andre dagsaktuelle saker er restaureringen av et jårplehus (potethus) på Kvavik. Et stort og omfattende arbeid, som historielaget skal ha ros for. Rebekke Foss Hartveit forteller om prosjektet. Nå håper historielaget at bygdefolk og turister vil besøke dette flotte «potethuset». Skoleelever og barnehager er også hjertelig velkommen, skriver hun. Også denne gang er det bilde av «50års konfirmantene» i Lyngdal kirke. Torbjørg Kinn har tidligere gitt historielaget en håndskrevet bok med dialektord, og nå følges «Ord og utrykk fra Lyngdal» opp i en ny artikkel. Mål-

frid Hagen Skleros forteller at ingen vet hvem som har nedtegnet ordene og deres betydning, og for henne (født 1951) er praktisk talt alle uttrykkene kjent stoff. Men språket i Lyngdal har forandret seg mye siden hennes oppvekst. Den gang mente man nesten å kunne høre forskjell på talemålet mellom Rom og Bringsjord. «Som tiden går, vil kanskje ingen kunne forklare hva dette var for noe rart», skriver hun, og påpeker at det er fint å ta vare på disse ordene. Det samme gjelder også de mange fortellingene som krydrer årets utgave av Lyngdalsboka, fra Trygve Omlands «Moro med moreller» til Finn Bringsjords minner om Bjuty, selv om den var «bare en hest». Selv har Målfrid Hagen Skleros delt sine minner om «Barndommens grøftekanter», og vi får også høre et «Hjertesukk fra landsbygda» og «Dvergbjørkens tale», skrevet av Alberta Akersmyr Torkildsen ca. 1937. Disse er utlånt av hennes barnebarn, Astrid Madland. Og Arne Åmland deler flere minner i sin bok om Kristian Åmland, som er omtalt i en egen sak. I det store og det hele kan Lyngdalsboka by på et vidt spekter av historier om sin egen bygds historie. Den tar oss fra det nære og personlige samtidig som den gir oss innsikt i hvordan bygda er knyttet opp til en større verden på godt og vondt. ■■■

Karrieren til jordmor og sykesøster Margit Nilsen er beskrevet i en egen artikkel i Lyngdalsboka 2017. Her er hun foran familiebilen med barna Norlys og Olav. Bak bilen er Olga Fleseland og oppe på trappa Petra Fleseland. Foto: (ukjent fornavn) Knutsen


Årsskrift 2017 Hægebostad Sogelag Årets store begivenhet i Hægebostad fant sted i august med besøk av NRKs rullende programkonsept Sommertoget. Det er behørig omtalt i årsskriftet, som omfatter så vel dagens hendelser som historier fra eldre tider. Sogelaget skal ha ros for å dokumentere det som skjer i dagens samfunn. Det blir også historie etter hvert, og går i glemmeboken hvis ingen tar vare på det. ANMELDT AV

Gro Reinertsen, Spind Historielag Det starter allerede med omslagsbildet, som viser Sommertoget og yrende folkeliv på perrongen på Snartemo stasjon. I selve årsskriftet finnes flere bilder fra det «historiske togstoppet», som Tor Arild Bakke forteller om. Torger Kvåle sørger for oppdatering av ting som har skjedd i bygda i løpet av året. I hans «Føreord om litt av kvart, er det verdt å merke seg at fylkeskommunen har sørget for at Naglestadvegen endelig er ferdig med både asfalt og fender. Og nå er det håp for utbedring av Åsvegen. I året som gikk fikk Hægebostad sitt første rekkehus; på Gumpejordet på Birkeland! Og flere er planlagt. Spesiell omtale er viet familien Rossevatn på Kollemo, som er en «særs skyteglad familie». Eldste datter, Siv Tone, er skyteinstruktør og aktiv skytter, og klarte i høst 347 poeng innendørs. Det er beste resultat i landet blant skytterne i klasse 3. Minstejenta Marianne 14 år, har imponert med to resultat på 350 poeng utendørs og en gang 350 innendørs i sin klasse. I NM i skogsløp under landsskytterstevnet kom hun på 3. plass. Flere begivenheter er dokumentert i en åtte siders fotokavalkade i farger ved Rune Eikeland. Aktuell historie er også Thorbjørn Gyslands «Minne frå Tysklandsbrigaden 521 i 1952». For unge lesere kan opplyses at dette var en avdeling i Hæren som fra januar 1947 til april 1953

deltok i de alliertes okkupasjon av Tyskland. Soldatene gjennomgikk tre måneders rekruttskole i Norge, før de avtjente resten av førstegangstjenesten i Tyskland. Gysland forteller både om tiden som rekrutt på Mysen og dagliglivet som norsk soldat i Flensburg. 2. verdenskrig er alltid godt stoff, og Tor Arild Bakke deler med oss Alfa Kjellingslands minner fra den gang. Torfinn Normann Hageland følger opp med andre del av artikkelen om «Håland i Hægebostad». Denne gang kommer han inn på personlige opplevelser, i og med at hans bestefar kjøpte bruket «Dår aust`e» i 1924. Fotografier og Hagelands egne tegninger gjør beskrivelsene enda mer levende. Kan spesielt anbefales for den yngre generasjon. De eldre vil ha glede av å nikke gjenkjennende! Også artikkelen om jordmor Gudrun Rivenes er et godt eksempel i så måte. Hennes yngste datter, Lillian Borgen, forteller en dramatisk historie om moren som ble ansatt som jordmor i Hægebostad i 1932.

hans dikt om «Tri ting» og det vakre julediktet «Kom Jesu Krist til oss i jol!» er like aktuelle i dag som den gang de ble skrevet. Den erfarne researcheren Karl Verdal har også denne gangen samlet interessante utklipp fra spaltene i avisen Lister (Farsunds Avis) som gjelder Hægebostad for 50 og 25 år siden. Også avisen Fædrelandsvennen er sitert med «Stor seier til Lygna Skilag, som klarte å gjøre sommer til vinter og langrenn til godt show!». Interessant er det også med alle annonsene som er sakset fra 1936årgangen til avisa Vest-Agder. Bare synd at trykken er så dårlig. Det burde kunne gå an å få frem annonsene uten grå bakgrunn som gjør de fleste nær mest uleselige. Bortsatt fra dette, er årsskriftet absolutt leseverdig, med viktig historie fra før og nå i bygda. ■■■

Det er også på sin plass å minnes «Sigurd Haugsgjerd (1910–1986)», som var fylkessekretær i Vest-Agder Venstre og bosatte seg på Snartemo i 1949. Hans sønn, Sigurd Haugsgjerd jr., forteller om faren, og sørger også for at Nr. 1 2018 - 42. årgang ● 71


Opplev verden med globalhistoriker ved Universitetet i Agder Andreas Aase

Klassiske India

Delhi, Jaipur, Agra og Varanasi Sammen med Sarita Sehjpal 20. 11–29.11 2018

ET

EGN T L L

FU

Sør-Afrika i Mandelas fotspor Sammen med Dag Nordbø - 6.–16. februar 2019

Japan – kultur og historie 16.–26. mai 2019 Pris og program kommer snart

www.portaltravel.no

Påmelding og spørsmål: post@portaltravel.no

Egde 01 2018  
Egde 01 2018  
Advertisement