Page 1

egde www.historielagene.no/agder


egde

Innhold Leder.................................................................................................

3

Medlemsblad­for­ Agder­Historelag

Dokumentar om Lord Salvesen.....................................................

4

Opplag:­1300

Nytt museumsbygg i Kristiansand .................................................

11

Lokallagleder i aust.........................................................................

16

Lokallagleder i vest .........................................................................

18

Brev til en fallen krigflygers foreldre ..............................................

20

Daglig leder og organisasjonssekretær: Kim Bredesen E-post, Egde: kim.bredesen@historielagene.no E-post, Agder Historielag: agder@historielagene.no Mobil: 458 65 237 www.historielagene.no/agder

Hobbyarkeologisk storfunn i Lillesand...........................................

34

Metalldetektorseminar som brobygger .......................................

40

Stedsnavn, av Finn E. Isaksen .........................................................

45

Bokanalyse: To døtre på jakt etter fars historie ...........................

47

Anmeldelse: Aust-Agder Arv 2017 ................................................

54

Bidragsytere til Egde: Birgit Attestog Tormod Christiansen Terje Ellefsen Knut Engelskjøn Jarl V. Erichsen Rebekke Foss Hartveit Finn E. Isaksen Oddbjørn Johannessen Solveig Lima Olaf Moen John Olsen Steinar Skjeggedal Kenneth Trælandshei Johnny Østreim

Anmeldelse: Biografi om Erik Munk...............................................

57

Anmeldelse: Biografi om Japanfarer fra Aust-Agder .................

60

Anmeldelse: Gunvald Opstads farsbiografi.................................

62

Anmeldelse: Bok om militære monumenter fra 1. verdenskrig .

64

Anmeldelse: Kvinesdal Historielag, årsskrift 2017.........................

66

Anmeldelse: Arendal Historielag, årbøker for 2016 og 2017......

68

Anmeldelse: Birkenes og Landvik Historielag, årsskrifter 2017....

74

Anmeldelse: Finsland Historielag, årsskrift 2017...........................

77

Besøksadresse: Vesterveien 6, Kristiansand Kontortid fredag kl. 12.00-16.00 Postadresse: Postboks 136, 4662 Kristiansand S

Forsidebilde: Marit Figenschou.

Grafisk tilretteleggjing og produksjon:

GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: post@gpartner.no ISSN 0333-4082

­

Anmeldelse: Tveit Historielag, årsskrift 2016 ........................................ 80 Anmeldelse: Audnedal Historielag, årbok 2016 ..........................

82

Gratis nettspill om trelasthandel....................................................

84

Historielagstur til Bergen .................................................................

86

Agder Historielags årsmøte og høstemøte..................................

88

Årsmelding og årsregnskap - 2016 og årsmøteprotokoll 2017..

92


Leder Kim Bredesen Daglig leder og organisasjonssekretær i Agder Historielag I 2017 har historiske biografier fra Agder fått mye oppmerksomhet. Biografiene utgjør viktige bidrag til skriving av lokal- og regionalhistorie. Perspektivet og fremgangsmåten til forfatterne varierer mye. Men felles for disse utgivelsene er at vi møter sterke personligheter som setter dype spor etter seg både sosialt, samfunnsøkonomisk og kulturelt. To forfattere fra Agder-fylkene står sentralt i denne utgaven: Berit Rickhard og Annabelle Despard. De har skrevet biografier om sine fedre. De stod langt fremme i linjen under to verdenskriger, og gjorde lange reiser gjennom sitt yrkesliv, over flere kontinenter og verdenshav. Disse utenlandsoppholdene har i ettertid skapt viktige rammer rundt deres familiers liv, med de komplikasjoner og velsignelser det har medført. I denne utgaven kan du også lese en anmeldelse av en biografi hvor en sønn har gått tilbake i tid for å oppdage hvem hans egen far var. Gunvald Opstad gjør dette på et svært ulik måte sammenlignet med Rickhard og Despard. Opstad dyrker det fragmenterte og det ubundne, og lar det ta over historien han forteller, og farens liv vokser frem hovedsakelig på ett sted, i Søndeled i Aust-Agder. En annen biografi som er anmeldt i denne utgaven av Egde omhandler entreprenøren og pioneren William Copeland. Tilfeldigheter og nysgjerrighet førte han fra Aust-Agder til Japan, hvor han var banebrytende på sitt felt: ølproduksjon. Han var også trolig den første nordmannen som bosatte seg i Japan. I denne utgaven er det også en anmeldelse av ny dokumentar som omhandler en annen entreprenør. Der er en dommer og lord fra Skottland hovedperson. Han påvirket og formet omgivelser over lange distanser. Periodevis dro han fra Skottland til to kommuner i Agder, hvor han skapte et eget univers for seg selv og sin familie, men også mange andre, gjennom

oppbygging av næringsvirksomhet og sysselsetting. Hvordan en enkeltperson kunne samle mye makt på egne hender i tidlig nytid blir dessuten belyst i en anmeldelse av en biografi om Erik Munk. At enkeltpersoner fra Agder plutselig kunne stå i en fremskutt posisjon på historiens scene blir også beskrevet gjennom et brev vi har på trykk i denne utgaven. Det er skrevet til foreldrene til en pilot som ble skutt ned under 2. verdenskrig. Brevet gir innsikt i hvordan piloter, med base på Sørlandet, opplevde å havne i ilden under den tyske invasjonen av Norge i 1940. Biografien er en spennende sjanger da den åpner for bruk av skjønnlitterære fortellergrep mens den også skrives i tråd med historiefaglige idealer om etterrettelighet. Hva vi ønsker å fremheve i denne utgaven er at biografi og slektshistorie på underfundige måter kan flettes sammen med lokalhistorie og en rekke andre historiefelt. Dette gjenspeiler at vi kan tre inn i større vev ved å gjøre bestemte valg, og koble oss på forhold som er større enn oss selv. Ikke minst kan en spørre seg om hvordan en skaper seg et liv. Det kan dannes i en vev mellom flere kretser: familie, slekt, lokal- og storsamfunn. Fra et slikt perspektiv er det kanskje ikke noen sterk grensegang mellom lokalhistorikere, slektsgranskere, faghistorikere eller andre som forsøker å gjenoppdage og kartlegge hva som har formet vårt samfunn og den vi er i dag. Ellers vil jeg nevne at vi også har mange andre saker som kan være av interesse for dere som lesere. I denne utgaven tar vi blant annet opp hvordan hobbyarkeologi, gjort med metalldetektorer, er blitt et felt som vekker engasjement blant de som jobber med lokalhistorie. Vi har også satt av plass til to nye spalter hvor vi lar to lokallagsledere fra begge Agder-fylkene dele hva som motiverer dem til å jobbe på lag med andre. Vi håper denne utgaven kan gi noen nye tanker om hva lokal- og regionalhistorie er, og hvorfor det angår oss, hver og én. God lesning! 3


Stolte filmskapere: Fra venstre filmskaperen Tor Reidar Austrud og samarbeidspartner Arna Berg. Foto: Minne Åseral Kultursenter

DOKUMENTAR

Felleskapsbyggeren Lord Salv I høst var det premiere på en dokumentar om Edward Theodore Salvesen. Han var en skotsk dommer med norske røtter som skapte sterke forbindelser mellom to land. I tillegg var han en brobygger mellom bygd og by. Det gjorde han gjennom sitt eget vågemot og virkelyst. Av Kim Bredesen 10. september var det premiere på dokumentarfilmen «I Lordens fotefar». Den skildrer hvordan Edward Theodore Salvesen, også kjent som «Lord Salvesen» (1857-1942), har lagt igjen mange spor etter seg i fjellbygda Åseral, i byen Mandal og i Skottland. Premieren skjedde på Minne Åseral kultursenter i 4

Kyrkjebygd i Åseral, hvor det også var utstilling om Lord Salvesen. Nysgjerrigheten blant publikum var stor, da 200 møtte opp til premiere. Dagen før var det førpremiere med 60 gjester. Én uke senere kom det til og med to busser med 90 lokalhistorieentusiaster fra Kvinesdal som også ville se utstillingen og filmen. Mange åsdøler har engasjert seg på mange nivåer for at filmen skulle bli virkeliggjort, det gjelder både produksjonsfasen og lanseringen av filmen. Åseral kommune har finansiert filmen og Vest-Agder Fylkeskommune gav støtte til en studietur til Skottland i forbindelse med produksjonen. Regissør er Tor Reidar Austrud, som er daglig leder på Minne Åseral kultursenter. Filmen binder lokalhistorie i både Mandal og Åseral sammen gjennom én person,


Godt oppmøte: Alle seter var tatt da det var premiere på dokumentarfilm om Lord Salvesen på Minne Åseral kultursenter. Foto: Minne Åseral Kultursenter

vesen selv om hovedfokus er på Åseral. Salvesen var en dommer fra Edinburgh, med slekt fra Mandal. I Mandal er hans sommerhus Risøbank et kjent mål for sommerturister. Hans andre viktige tilfluktssted var ei jakthytte i Åseral. Filmen tar oss tilbake til lordens røtter, med originale filmopptak og fotos. I dokumentaren får vi først og fremst innsikt i hvordan åsdølene opplevde å ha en lord som hytteturist og arbeidsgiver. Men vi får også vite mye om hans oppvekst, karriere som dommer og familiemann i Edinburgh, Skottlands hovedstad.

Mandalitter i Skottland Hvem var Edward Theodore Salvesen? Han var en av fire sønner til den norsk-britiske skipsrederen Christian Fredrik Salvesen, som var født i Mandal. Han etablerte seg i 1872, i den

skotske havnebyen Leith, firmaet Chr. Salvesen & Co., som drev med gruvedrift, skogbruk og treforedling i Norge og Finland. Firmaet var også involvert i hvalfangst etter 1900, i både Arktis og Antarktis, med fangststasjoner på Falklandsøyene og Sør-Georgia. Salvesen var det største privateide firmaet i Skottland med rundt 8000 ansatte, med hovedkontoret i Leith. Brødrene Johan Thomas Salvesen, Frederick Gulow Salvesen og Theodore Emile Salvesen var de som fortsatte i farens fotspor, og firmaet frakter fremdeles i dag varer til det europeiske markedet under firmanavnet Christian Salvesen PLC. I filmen får vi et innblikk i hva som særpreget firmaet både i Lords Salvesens tid og etterpå. I filmen møter vi blant annet en slektning av Salvesen som jobbet i firmaet på 50tallet. Hun slo fast at firmaet ikke drev med 5


På Minne Åseral kultursenter ble det holdt en utstilling om Salvesens virksomhet i Åseral, parallelt med dokumentarvisning. På utstillingen stod en modell av lordens jakthytte i Åseral. Til venstre på bildet står den nåværende eier av hytta, Baard Kjelsaas, sammen med Torhild

favorisering. De hadde som fast policy at slektninger av Salvesen-familien måtte begynne på bunnen og vise seg verdig for opprykk gjennom sine egne ferdigheter. Edward Theodore Salvesen valgte en annen vei enn forretningslivet, da han ble en av Skottlands fremste dommere. Salvesen ble født i Leith, senere utdannet jurist ved Universitetet i Edinburgh og ble medlem av den skotske advokatforeningen i 1880. Han steg i gradene kontinuerlig. Først var han sheriff, eller dommer i Roxburghshire, Berwickshire og Selkirkshire fra 1901 til 1905. Deretter ble han i 1905 Skottlands juridiske rådgiver for den britiske kronen og den skotske regjeringen når det gjaldt skotsk rett. Fra 1905 til 1922 var han dommer i den skotske høyesterett. Det var i denne perioden han ble innvilget tittelen Lord. Han ble også rådgiver for Privy Council fra 1922 (Det rådgivende organet for regenten i Storbritannia), hvor var medlem av Judicial Committee of the Privy Council. For sitt arbeid ble han gitt en rekke titler og utnevnelser i Skottland, Finland og Norge. 6

Lorden i Norge Salvesen fikk tre gutter og fire jenter med Isobel Georgina Maxwell, som han giftet seg med i 1886. Han bygde et feriehus på Risøbank i Mandal, på tomta etter Mandal Parafinfabrikk som han fikk av sin far i 1895. Hovedbygningen, som er tegnet av den skotske arkitekten Robert Lorimer, ble fullført i 1901. I 19691971–1971 ble eiendommen kjøpt av Staten til friluftsformål og samtidig ble bygningene på Risøbank overtatt av Mandal kommune. I dag brukes lordens bygninger til kunstgalleri, selskapslokaler og sommerkafé. Et annet bygg som har satt varige spor etter Lord Salvesen er hans jakthytte i Åseral, også kjent som «Lordehytta», som ble bygd 19101922. Lordehytta er i dag et viktig landemerke i Åseral og en demonstrasjon på hvilke ressurser Lord Salvesen disponerte. Byggingen av hytta krevde i sin tid store ressurser. Byggematerialene bestod av halvfabrikater fra Skottland. Hytta ble først satt sammen i Mandal i 1910, deretter demontert og fraktet del for del


Lordens jakthytte ved Vivatn i Åseral i et vinterlandskap.

til Åseral. Delene måtte fraktes fra Mandal til Røysland i Åseral med hest og kjerre. Fra Røysland måtte det fraktes videre med hest til Vivatn der den stod klar i 1912. Lordehytta er på 330 kvadratmeter fordelt på to etasjer, og har ni møner med utskårne dyrefigurer. Rundt jakthytta var det en tjenerbolig, stall, båthus og et eget hus til tørking og lagring av rypefangst. I dokumentaren beskrives det hvordan hytta var designet og hvordan den var utrustet. Vi får også se flere fotos hvor Lorden deltok i rypejakt. Lorden brukte hytta frem til 2. verdenskrig. I 1937 overtok dattersønnen Leonard Maxwell Harper Gow hytta. Han solgte eiendommen tilbake til tidligere grunneiere etter deres ønske, og de solgte Lordehytta videre i 1979. Den er nå i privat eie. Foruten skildring av hvordan hytta ble bygget, gjøres flere gode grep i dokumentaren som bidrar til å understreke den lokalhistoriske forbindelsen mellom Åseral og Mandal. I filmen rekonstrueres blant annet sykkelturene Lorden gjorde sammen med fetteren fra Mandal til Åseral. Dette suppleres med fotos

Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar»

og filmopptak. Før Åseral Turisthotell ble bygget i 1891 fantes det ingen steder for overnatting, så lorden og fetteren overnattet hos bøndene i området og spiste vanlig bondekost. Lord Salvesen var friluftsmann og hadde god helse. Det er blitt fortalt at den siste sykkelturen fra Mandal til Åseral gjorde han da han var 80 år gammel.

Sideperspektiv på turisme Åseral, i likhet med resten av Norge, ble sterkt preget av en voksende turistindustri som fulgte i kjølvannet av nasjonalromantiske idealer i overgangen til 1900-tallet. I filmen gjøres en rekke grep for å vise oppfinnsomheten som lå bak turistindustrien i Åseral. I filmen går det tydelig fram at både Åseral og Sørlandet ble et viktig mål for turisme fra Storbritannia. Kristiansand var direkte koblet til britiske havner som førte til hyppige anløp med skip. Slik sett tar dokumentaren et steg over i en større historisk kontekst: historien om Lord Salvesen er også historien om han som representant for den britiske overklassen som søkte etter noe auten-

7


Jakthytta til Salvesen krevde store ressurser å bygge, da materialene måtte fraktes fra Mandal til Åseral på hesterygg. Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar»

tisk og ekte i den norske naturen. Økt turisme fra den britiske overklassen til Norge førte til at det ble satt opp turisthotell og sanatorium ved Lognavatn i Åseral, som er nord i kommunen. I filmen får vi se gode bilder av hotellet, med annonser, kart og turistbrosjyrer. Filmen bringer frem mange interessante fakta, som at det ble satt opp et oppdrettsanlegg for fiskeyngel som kunne settes ut i elva så de engelske turistene kunne få gode fangster. Lokalhistorien til nabobygda Evje blir også en del av bildet, da etableringen av Setesdals-

banen bidro til å øke turisttrafikken. I lordens samtid tok det hele fem timer med hestevogn å reise fra Evje til Lognavatn, noe som vitner om at ferier for overklassen var av en helt annen karakter enn dagens charterreiser.

Bevisst regissør Regissøren har vært svært bevisst med å finne gode arkivfotos som binder Edinburgh, Åseral og Mandal sammen i en felles minnestrøm. De gir oss mulighet til å se med egne øyne miljøet rundt Lorden og hans familie, hvilke bygg de

I dokumentaren har Lord Salvesens sykkelturer fra Mandal til Åseral blitt rekonstruert. Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar» .


Risøbank, lordens feriested i Mandal.

oppholdt seg mye i, deres utflukter og viktige hendelser for familien. Dokumentaren gir oss også vitnesbyrdene til nålevende slektninger, slektninger av de som jobbet for lorden og tidsvitner. Deres stemmer bekrefter at Lorden og hans familie verdsatte nærhet med natur og åpenhet for mennesker fra alle samfunnslag. Filmen gir mange opplysninger om den historiske konteksten rundt hvorfor Salvesen etablerte seg i Mandal og Åseral, og vi får vite mye hvordan dette gagnet åsdølene både økonomisk og kulturelt. Mange åsdøler tjente

Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar»

gode penger i de månedene hotellet ved Lognavatn var i drift gjennom å tilby mange tjenester. At han var en aktør som potensielt kunne endre livet til åsdøler var dessuten tydelig ved at mange arbeidssøkere som oppsøkte Lorden mens han var i Åseral, som ville arbeide i hvalfangstbransjen. Det er kanskje ikke underlig at det i dag finnes en harpunkanon stilt opp utenfor inngangen til Minne Åseral Kultursenter. Rundt 60 åsdøler reiste på hvalfangst på grunn av Lorden, i en bygd med noen få hundre innbyggere. De som er intervjuet har bare

Dokumentaren kan by på originale filmopptak og bilder av Lord Salvesen og familien. Her Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar» er lorden på rypejakt.


Oversiktsbilde fra Edinburgh i Skottland, byen som i stor grad formet den juridiske yrkeskarrieren til Salvesen. Bilde fra dokumentaren «I Lordens fotefar»

Fakta om dokumentar 10. september var det premiere på dokumentarfilmen «I Lordens fotefar» ● Filmen omhandler Edward Theodore Salvesen, også kjent som «Lord Salvesen» (1857– 1942) ● Han var dommer fra Edinburgh, med slekt fra Mandal ● Salvesen er kjent for oppføringen av byggene Risøbank og «Lordehytta» i Åseral i de første tiårene på 1900tallet. ● Særlig i Åseral satte Salvesen mange spor etter seg når det gjelder sysselsetting og oppbygging av turistindustri. ●

lovord å komme med om Lord Salvesen. Hvis dette stemmer, var han overhodet ikke en person som utnyttet klassegrenser, men heller brøt med dem. Hvordan Salvesen påvirket et helt samfunn gir dokumentaren god oversikt over. Men det kunne også vært interessant om dokumentaren også i større grad utforsket Salvesen som privatperson. Etter å ha sett dokumentaren tenker jeg at jeg gjerne skulle visst mer om hva som motiverte ham, hvorfor han handlet slik han gjorde. Det blir ikke lagt frem f.eks. sitater fra brev han sendte eller mottok. Men kanskje det hadde blitt en helt annen film, og mer introspektiv film enn hva som er tiltenkt i denne omgang. Først og fremst er dette en dokumentar om hva Lord Salvesen betød for åsdølene, for et større felleskap, og hvordan Lord Salvesen var en mann av sin tid. Denne oppgaven har regissøren tatt på seg med stort alvor.

Egde vil ha din mening! Egde vil fra 2018 opprette en egen seksjon for debatt. Vi ønsker å skape rom for tilbakemeldinger på tidligere saker i Egde. I tillegg vil vi gjerne ha lesernes syn på spørsmål knyttet til lokal- og regionalhistorie i Agder. Leserinnlegg kan sendes til kim.bredesen@historielagene.no 10


NYTT MUSEUMSBYGG I KRISTIANSAND

Et historisk møtepunkt Av John Olsen Direktør, Vest-Agder-museet (VAM)

Det er få steder i landet hvor interessen for historie og tettheten av historie- og kulturlag er større enn på Agder. Det er derfor et paradoks at ikke Kristiansand, som den største byen, har et ordentlig kulturhistorisk museum – men det kan den nå få. Museumsbygg i dag inneholder ofte både magasin, kontorer og formidlingsarealer. VestAgder-museet skal nå få et eget museumsbygg på Odderøya i Kristiansand. For at det nye bygget skal bli bygd etter en rimelig pris, og for ikke å trenge å bygge mer på Odderøya enn nødvendig, ønsker vi i stedet å bygge magasin for gjenstander på Mjåvatn, mens kontorene fremdeles skal ligge på Lasaretthøyden. Ny-

bygget blir et rent formidlingsbygg som gjennom en sentrums- og sjønær beliggenhet, kommer til å bli en ny og stor attraksjon for VestAgder og Kristiansand. Ambisjonen er at bygget skal bli et møtepunkt for historieinteresserte personer i alle aldre som ønsker å lære mer om byen og regionen. Derfor ønsker vi også innspill på hva dere ønsker bygget skal inneholde.

Bakgrunn og politisk forankring Nytt museumsbygg i Kristiansand har vært på agendaen flere ganger. I Kristiansand kommunes kulturstrategi frem mot 2012 var nytt museumsbygg ført opp sammen med etableringen av Kilden og Aquarama. Siste gang nytt museumsbygg var oppe til

Vinnerutkastet til Vest-Agder-museets nye museumsbygg på Odderøya i Kristiansand. Museets nåværende formidlingsbygg er til venstre i bildet. Illustrasjon: Helen & Hard AS


Utkastet til nytt Vest-Agdermuseets nye museumsbygg kalles «Navet», og var det foretrukne alterna utkast fra 51 arkitektkontorer og arkitektfelleskap.

politiske behandling på et overordnet nivå var i 2014. Da fremmet Vest-Agder fylkeskommune og Kristiansand kommune en felles sak om museumsutviklingen i Kristiansand. Flere viktige prinsipper ble der fastlagt, blant annet at friluftsmuseet på Kongsgård, det som i dag heter Kristiansand museum, ikke skulle flyttes, men skal fortsatt ligge på Vige. Det ble også vedtatt at det skulle bygges et nytt og moderne museumsbygg, og at dette skulle ligge på Odderøya.

Internasjonalt prosjekt på en øy med lang historie I januar 2017 ble det lyst ut en arkitektkonkurranse for det nye bygget. Ved fristens utløp hadde 51 arkitektkontorer og arkitektfelleskap fra 11 land meldt sin interesse. Dette var et antall som langt høyere enn en hadde våget å håpe på. En jury på åtte personer kåret vinneren – «Navet» av Helen og Hard. Odderøya, hvor bygget skal føres opp, har en lang og spennende historie. Få steder finner 12

en så mange foreninger og organisasjoner som arbeider med militærhistorie som her. Sammen med Odderøyas venner, Kristiansand kommune, Vest-Agder fylkeskommune og flere, har museet startet arbeidet med å bygge opp under formidling om Odderøyas militærhistorie. Etter at forsvaret flyttet ut, har det vokst frem et spennende kunst- og kulturmiljø på øya. I senere tid er Kilden og Odderøya museumshavn etablert. Nå arbeides det med etablering av Kunstsiloen, Kulturskolen og nytt kulturhistorisk museum. Når alt dette er etablert, vil Odderøya representere en svært spennende attraksjon med tilbud til alle aldersgrupper og besøkende med et bredt spekter av interesser.

Vi forteller din historie I det nye museumsbygget står formidlingen i fokus. I dag holder museets administrasjon og fagseksjon til i den vestre Lasarettbygningen.


ativet blant Illustrasjon: Helen & Hard AS

Vest-Agder-museets nye museumsbygg er nøye innpasset terrenget på Odderøya.


Utstillingsområdet i det nye museumsbygget til Vest-Agder-museet.

Der vil disse avdelingene også holde hus etter at det nye bygget er kommet på plass. Utstillingsarealene kan grovt deles i tre. Sentralt i bygget ligger en høyreist båthall hvor regionens og byens maritime historie skal formidles. Her er plass både til utstillinger, men også båter av ulik størrelse og alder. I andre etasje ligger et stort fleksibelt utstillingsareal. Her er det rom for både en fast utstilling om Kristiansands historie og for skiftende utstillinger eller vandreutstillinger. Den byhistoriske utstillingen skal både fortelle om byens egen historie, men også om byens betydning for regionen og regionens betydning 14

Illustrasjon: Helen & Hard AS

for byen. Av museets rundt 60–70 000 gjenstander er ca. 40 000 knyttet til museumsavdelingene i Kristiansand. Mange av disse har folk flest aldri sett – noe vi gjennom dette bygget vil få en mulighet til å gjøre noe med. Noen eksempler på slike gjenstander kan være Else Marie Jakobsens komplette atelier, frontkjemperuniform fra Lund (via Ukraina), eller fotografier tatt bare 25 år etter at fotografiet ble oppfunnet. I tillegg dukker det stadig opp nye gjenstander og nye fortellinger, f.eks. som en følge av utgravningene på Torget. I dag har Vest-Agder-museet kun ca. 180 m2 utstillingsareal i Kristiansand, og i tillegg er


dette et areal som ikke tilfredsstiller krav til universell utforming for publikum eller klimatiske forhold for gjenstandene. Dette har ført til at vi har måttet si nei til utstillinger som vi er tilbudt. Eksemplar på slike utstillinger er «Den lengste reisen» (regjeringens gave til kongeparets 75-års dager) eller «Makt og magi» (utstilling om Snorre og Ringenes herre). Disse har ikke vært mulige å vise i Kristiansand. Slik kan vi ikke ha det.

Et bygg for hele fylket Også i dag tilbyr museet hjelp til de «ikke-konsoliderte», lokale museene i Vest-Agder. Dette samarbeidet ønsker vi å videreutvikle. I det nye bygget vil det bli bedre verkstedsforhold, hvor vi kan bistå både alle avdelingene i VestAgder-museet og de ikke-konsoliderte museene med storformat utskriftstjenester, bygge utstillingselementer eller lage tekniske løsninger. I konserveringsverkstedet vil vi kunne sikre og restaurere gjenstander som skal stilles ut, enten i museumsbygget eller andre steder i fylket. Bygget vil også fungere som et knutepunkt og en «turistinformasjon» med tanke på å markedsføre og informere om museer og kulturminner i hele Vest-Agder.

det blant annet: «Et moderne formidlingssenter må også være møteplass og servicetorg for det historieinteresserte publikummet, og fungere som arena for tettere samarbeid mellom profesjonelle fagmiljøer og frivillige organisasjoner.» I første etasje har bygget et fleksibelt areal som kan deles opp i mindre rom. Her er kafé, bibliotek og kombinert møte-, undervisnings-, og utstillingsrom. Her kan museet selv ta imot skoleklasser eller grupper til organiserte tilbud. Det kan arrangeres seminarer og konferanser og ikke minst er dette arealer som vi håper historielag og andre historieinteresserte foreninger vil bruke til sine møter, arrangementer eller utstillinger. Enten sammen med museet, eller på egen kjøl.

Gi oss din mening! Vi ønsker at dette skal være et bygg som alle kulturhistorisk interesserte personer i VestAgder har et eieforhold til. Vi kommer derfor med en oppfordring om å ta kontakt og fortelle oss hva du og dere ønsker museumsbygget skal være. Send til post@vestagdermuseet.no!

Møteplass og servicetorg Det nye kulturhistoriske museet på Odderøya skal være en ressurs for alle historieinteresserte i Vest-Agder og Kristiansand. I Kristiansand kommunes Kulturstrategi for 2013-2023 står

Etasjemessig planløsning for det nye museumsbygget.

Illustrasjon: Helen & Hard AS

15


LOKALLAGLEDER I AUST

Froland Historielag Av Johnny Østreim, Leder Froland Historielag ble stiftet i en tid hvor interessen for lokalhistorie stadig vokste. Arbeidet med bygdebøkene for Froland var kommet godt i gang. I 1979 ble det første bindet, Froland – Bygd og samfunn, utgitt. Boken ble skrevet av Birger Dannevig, og fikk god mottagelse blant frolendingene. Samme året – den 6. november – ble det arrangert et møte i ungdomshuset på Mykland med arkeolog Elisabeth Skjelsvik og kartsjef Steffen Mjaaland som foredragsholdere. De fortalte at det i Froland og Mykland var mange kulturminner og en kulturarv så stor at det var noe som måtte tas vare på. De fremmøtte var enige, og det ble valgt et interimsstyre til nytt historielag med Torleiv Messel som formann. 29. januar 1980 var Froland og Mykland Historielag (Froland Historielag fra 2005) et faktum. Stiftelsen bekreftet at det var stor nok interesse i kommunen for et slikt lag. Historielaget fikk straks 40 medlemmer. Til å begynne med hadde historielaget tenkt å bidra med stoff til bygdebøkene som Egil Fiane skulle fullføre. Det var imidlertid lite man kunne hjelpe med i den sammenhengen. Mye av stoffet måtte bygge på kildemateriale fra gamle dokumenter, protokoller og ved søk i arkivene. Det kunne derimot bli en oppgave å gi ut årsskrift med artikler og stoff fra nær og fjern fortid. Arbeidet med årsskriftet er fremdeles en av historielagets mest sentrale arbeidsoppgaver. Det utgis annethvert år, og i november 2017 ga vi ut det siste. Det var det 20. årsskriftet fra Froland Historielag, og inneholder som i utgavene fra tidligere år et allsidig og variert stoff fra Froland og Mykland. Av våre tidligere utgivelser kan vi særlig trekke frem årsskriftet 16

for 2004, som er et spesialhefte om okkupasjonsårene og motstandskampen i Mykland. Selv har jeg alltid interessert meg for historie. Som 10-åring leste jeg Snorres kongesaga. På denne tiden tilbakela jeg også mange mil på sykkelen, og det er vel knapt en vei eller en gård jeg ikke har syklet til innenfor Frolands gamle kommunegrense. Jeg så for meg livet som engang måtte ha vært på disse øde og forlatte stedene. Likevel tenkte jeg lite på lokalhistorie da jeg søkte meg inn på Høgskolen i Agder 2003. Jeg tok en bachelorgrad i statsvitenskap med spesialisering i politisk idéhistorie. I 2007 bestemte jeg meg for å bygge videre på en bachelorgrad i historie. Det endte til slutt med at jeg skrev en bacheloroppgave om etableringen av jernverket i Froland. Dette bidro for alvor til å vekke min interesse for lokalhistorie. I ett år var jeg tilknyttet lokalarkivet i Froland kommune, og i forbindelse med katalogisering og digitalisering av et tusentalls bilder, holdt jeg et foredrag på Froland Historielags vårfest i 2011. To år senere kom jeg inn i lagets styre, og siden 2014 har jeg vært leder. I løpet av denne perioden har jeg sett at det særlig er ekskursjoner til gamle gårder som er populært hos medlemmene. På våre årlige fellesturer med Åmli Historielag har det vært opptil 150 fremmøtte. Hva kan årsaken til dette være? I en tid hvor samfunnet endres raskere enn noensinne, tror jeg folk har behov for å stoppe opp og reflektere over hvem vi er og hva som har formet samfunnet slik vi kjenner det i dag. I de siste årene har jeg sett at også Froland har en rik historie. For tiden skriver jeg en masteroppgave som jeg håper at historielaget


Froland Historielag og Froland bibliotek arrangerer flere foredragskvelder i året. Her fra høsten 2017. Foto: Froland Historielag

og kommunen vil ha glede og nytte av i ettertid. Her forsøker jeg å finne ut hvordan en rekke frolendinger ble skipsredere på slutten av 1800-tallet. I denne kartleggingen er det viktig

å kjenne Frolands geografi og topografi. Det får meg til å tenke tilbake på alle sykkelturene jeg hadde for 15-20 år siden. De kommer til sin nytte nå.

Froland og Åmli Historielag samarbeider om en fellestur i året. I august 2017 gikk turen til Åmli. De sprekeste gikk opp til Trogefjell (430 moh). Foto: Froland Historielag


LOKALLAGLEDER I VEST

Kvinesdal Historielag Kenneth Trælandshei Leder Kvinesdal Historielag ble startet i 1984, da var det 32 på medlemslista. Hvert år har tallet økt. Vi er nå et av de største historielag i landet. 1 januar 2017 var medlemstallet 1471. Godt over tredjedelen av de som er med, bor utenfor Kvinesdal og flere i USA. Det yngste medlemmet er ni år og det eldste er nesten 103. Mange av medlemmene er utflyttede kvindøler som setter stor pris på årsskriftet, da føler de kontakt med hjembygda. Litt om meg selv: Jeg ble tidlig med i styret, og har vært leder i tretti år, som er en mannsalder. Mye av det skyldes at styret arbeider godt sammen, og oppgavene blir fordelt på de forskjellige styremedlemmene. Det er viktig å få inn nye styremedlemmer til enhver tid, men her trives de så godt og dermed blir de i styret i mange år. For meg som mange andre begynte interessen med gransking av egen slekt. Jeg har drevet begravelsesbyrå i over tretti år, og dermed kommer jeg i kontakt med utrolig mange mennesker. Dette har jeg dratt mye nytte av. Mange tar også kontakt med meg

fordi de vet jeg har interesse av historie. Jeg er også lidenskapelig opptatt av bygningsvern og gamle bygninger. Det kommer av at jeg samler på hus, og jeg eier atten bygninger på garden som ligger på Raustad. Hvis du skal være lokallagsleder er det også viktig å ha god kontakt med de nærliggende historielagene. Her er noe av våre aktiviteter:

Årsskriftet Fra 1986 har vi utgitt årsskrift som kommer i slutten av februar. Her er korte og lange artikler med stoff fra både eldre og nyere tid, illustrert med bilder. Vi har mange dyktige skribenter, og en god redaksjon som jobber med stoffet hele året. Skriftet har årsmelding med regnskap og referat for året før, i tillegg til opplysninger om aktiviteter som vi har hatt hele året.

Turer: Hvert år om våren har vi en busstur i Agder/Rogaland med besøk på aktuelle steder, med gode middager, lokale guider eller kjentmenn som orienterer. Kristi Himmelfartsdag har vi samarbeid med kirken, går tur og har sportsandakt. I løpet av sommeren arrangerer vi 5–6 fotturer rundt i kommunen, av varierende lengde og vanskelighetsgrad, på den ene er ordføreren med. I mange år har vi hatt utenlandsturer, her vil jeg nevne Gotland, Island, Færøyene, Shetland, Skottland og flere. De to siste åra har vi hatt turer til Lofoten og Finnmark.

Møter Frivillige i historielaget i gang med å pakke Foto: Kvinesdal Historielag 1500 årsskrift.

18

Årsmøtet i mars samler mange, vanligvis rundt 100. Da inviterer vi en interessant person til å


Historielaget på tur på Fogreheia i Kvinesdal.

Foto: Kvinesdal Historielag

kåsere, og så har vi god mat i tillegg til årsmøtesakene. I år hadde vi islendingen Bergsvein Birgisson som fortalte om boka Den svarte vikingen (2013). Høstmøte er ofte i et skolehus eller grendehus i kommunen, der Andreas Hompland var foredragsholder i år på Helle skole og grendehus. Førjulsmøtet samler også mange med foredrag/musikk og julegrøt. Årets gjest var Edvard Hoem, der rundt 120 personer fikk en flott kveld.

Det kan også være andre arrangement historielaget er med på, ofte i samarbeid med kommunen eller andre. På kulturkvelden har historielaget ansvar for å dele ut årets bygningsvernpris.

Barnevandringsløypa Historielaget har vært med på arbeidet med å merke og tilrettelegge første etappe av barnevandringsløypa, blant annet med bygging av lyngløe. Vi var med på å arrangere åpning av løypa i Årli 2010.

Bøker Vi har utgitt flere bøker, som inkluderer både opptrykk av eldre bøker og nye. Vi nevner: Krigsboka: Til frigjøringsjubiléet (1995), «Mange bekker små» kulturminne langs Kvinavassdraget (2004), Orkan og Stilla. Feda dampskipsflåte på alle hav (2007) og Kynnehuset (2016). Akkurat nå holder vi på med et stort prosjekt i samarbeid med kommunen, hvor vi skal utgi nye bygdebøker. Dugnad med bygging av lyngløe langs Foto: Kvinesdal Historielag Barnevandrerstien.

19


Brev til en fallen krigsflygers foreldre Sommeren 2017 fikk jeg tillatelse av Inger Nordal til å trykke et brev som Inger og Eli Nordals far i 1941 skrev til en nedskutt norsk flygers foreldre.

Fakta om Knut W. Nordal Knut W. Nordal ble født i Råde, Østfold, 29. april 1906. Han var sønn av lærer Knut Nordal og Johanne Wakløv, hun kven fra Finnmark. Hans far tok lærerskole på Seminaret i Tromsø som var gratis hvis man bandt seg til lærergjerning i Finnmark for noen år («fornorskingsprogrammet»). Knut W. var yngst i en søskenflokk på ni, de åtte eldre var jenter. Knut tok artium på Eidsvoll Landsgymnas i 1926. Han hadde en drøm om å bli journalist, men en «Nogen» i norsk sperret den muligheten. På 1930-tallet tok han bifag i norsk og engelsk på Universitetet i Oslo. Han kom inn på militær utdanning i Marinenes flyvåpen i Horten og oppnådde løytnants grad. Da krigen kom, var han utplassert i Kristiansand og ble da involvert i forsvaret av Sør-Norge, hvor den norsk flyflåten var vanvittig underlegen i forhold til den tyske. Brevene hans til foreldrene til de to ungdommene som ble skutt ned – etter all sannsynlighet ved en fatal feil begått av britiske styrker – forteller om dette. Etter krigen var Knut W. Nordal først ansatt på Gullskogen, hvor han var spesielt engasjert i at unge arresterte nazister måtte få tilbud om utdannelse, og deretter ble han sosialarbeider og kontorsjef for Oslo og Omegn Vernelag (Kriminalomsorg i Frihet) fram til pensjonsalder i 1973. I hele etterkrigstiden var han kulturanmelder – film, teater og bøker – i Arbeiderbladet. Med sin bakgrunn, åtte søstre og to døtre, var han en klar feminist, som hans to døtre, Eli og Inger, opplagt har profitert på!

Tilrettelagt av Knut Engelskjøn Ved Kongens verft i Kristiansand lå den 9. april 1940 fire norske sjøfly som var bygget ved Marinens Flyvebaatfabrik (MF) i Horten. I åra 1915-39 bygget MF vel ett hundre av sine egne MF-modeller til rekognosering og opplæring, foruten 45 andre fly på lisens. Flyene i Kristiansand var rekognoseringsfly av modellen MF –11. Disse hadde reg.nr. F326, F328 og F332. I tillegg lå der ett MF –10 treningsfly samme sted med reg.nr. F204. Av brevet går det fram at flygerne var kaptein Erling W. Eliassen, løytnant Knut W. Nordal, løytnant Hansen, fenrik Knut Oscar, fenrik Harald Døsen og kvartermester Rolf Almton (falt som kampflyger i mars 1945). Flygernes skjebne er også beskrevet i Knut Mæsels bok Luftkrigen over Sørlandet, Kristiansand (1982: s 24-25). Der bekreftes det at F328 ble skutt ned av luftvernskyts og styrtet like øst for Peterhead, som ligger i Skottland.

Knut W. Nordal på toppen av rekognoseringsflyet F


F328.

17/1-41 jære herr Oscar og frue!Jeg har flere ganger tenkt å skrive et in memoriam om de av kameratene mine som ikke kom hjem igjen fra krigen i fjor vår, men jeg har kvidd meg for å gå løs på oppgaven fordi inntrykkene ennu er så sterke og levende i bevisstheten at smerten ligger naken i overflaten. Men som foreldre har dere krav på en så fyldig fremstilling av begivenhetene at dere selv kan dømme om hva der skjedde. Nå er det jo så at erindringen er mere barmhjertig enn pålitelig, og derfor tør jeg ikke vente lenger. Det er alt over 8 mnd. siden. I løpet av denne tiden blir selv de skarpeste erindringsfotografier lett retoucherte. Knut førte dagbok. Hver eneste kveld når der ellers var anledning til det, satt han på sengekanten i rødstripet pyjamas og skrev – side opp og side ned i en «7de sans». Hvis den noen gang kommer til rette, kan den sikkert fortelle meget. Han hadde den alltid i vestelommen. Jeg husker han sa en gang i Ulvik at nå begynte boka å bli morsom. Vi bodde på et stort turisthotell der den natten. Hotellet ble skutt ned et par dager senere. Det er særlig tiden fra 8/4 til 16/4 jeg ikke har noe større kjennskap til. Vi arbeidet på hver vår

K

kant da og var ikke sammen. Likeledes arbeidet vi med forskjellige oppgaver fra 28. til 30. april. For å gi et noenlunde samlet billede av de begivenhetene han var med på, blir jeg nødt til å utfylle med mine egne opplevelser og inntrykk her og der. Når vi kom sammen etter å ha vært på hver vår kant en tid, var vi ofte så trette at det eneste vi tenkte på var hvile, og når vi var uthvilt var de kommende timer alltid så uendelig meget mere spennende enn de vi hadde bak oss at ingen spurte om noe og ingen fortale noe i utrengsmål. Man er ikke historisk interessert når man lever i intens spenning og ikke vet om dette dirrende sekund man lever i er det siste eller om man skal oppleve et nytt.

K

nut, Døsen, Almton og jeg satt nede på hybelen til Knut den 8. april om kvelden. Vi diskuterte mulighetene og ingen av oss var i tvil om hva morgendagen ville bringe. Selv hadde jeg pakket og sendt en del av sakene mine ved middagstider. Senere hadde jeg tatt telefon til min kone i Oslo og bedt henne evakuere straks eller senest neste dag. Vi hadde litt gin på en flaske. Vi skålte på good luck for morgendagen. Det var bare et likørglass på hver, og Knut sa at dram skulle de i hvert fall ikke finne i hans hule. Klokken var ca. 23. Vi ble enige om at det var best å få seg en lur hvis det ble tid til det. Vi hadde frivakt og skulle egentlig ikke tørne ut før kl. 7. «Vi blir nok lurt for frivakta vår denne gangen og,» sa Knut. «Vi har dem vel her før det lysner av dag.» En og en halv time senere gikk alarmen og krigen var et faktum. Hvis man ved andre avdelinger av nøytralitetsvernet hadde vært like forberedt på det som ville komme, hadde vel mangt sett annerledes ut her i landet i dag. Det var ellers ikke noen tilfeldighet at vi var godt orienterte. Vi hadde det farligste og mest utsatte distrikt langs kysten å passe på. Vi så med stigende engstelse hvordan den tyske skipsfarten innenfor våre territorialgrenser ble større og større for hver dag. Vi innså det ulogiske i at engelskmennene skulle opprettholde en veldig verdensomspennende blokade og tillate tyskerne å ha et slikt musehull så å si like utenfor deres stuedør. Selvsagt var tyskerne i sin gode rett når de trafikkerte våre farvann 21


på foreskrevet måte, men folkerettsbestemmelsene om nøytrale farvann var preget mere av jus enn av lovens ånd. Det visste vi, for vi hadde diskutert folkerettsbestemmelsene hundredevis av ganger i messa. Vi hadde dessverre så altfor god anledning til å diskutere folkerett. Det var lange tider en daglig begivenhet at tyske fly krenket vår nøytralitet ved å fly inn over landets grenser. Da nettene ble lange, begynte ubåtene å bli nesevise. De lurte seg innunder land om natten for å hvile ut. Vi fikk flere meldinger om det. Det ble lagt ut en lysbøye på Siragrunnen for å markere tremilsgrensen. Den ble lagt der fordi der var kommet flere meldinger om at ubåter hadde nattehi der. Knut var med et fly som havarerte ute ved Flekkerøy en beksvart natt i november mnd. Det flyet skulle vestover å hilse på ubåten med bomber hvis den enda var der da solen rant. Hva slags nasjonalitet ubåtene hadde, fikk vi aldri rede på. Den eneste ubåten vi fikk kloa i var en som var kommet for langt inn. Den sto på et skjær litt øst for Lindesnes en morgen i slutten av mars. Det var en tysker.

E

tter «Altmark»-historien fikk vi også en del grense-krenkelser av engelske fly. Vi skjerpet vaktholdet. Det var særlig så lenge «Altmark» lå i Jøssingfjord at engelskmennene var nærgående. Da båten omsider var reparert og ført østover, klarnet luften igjen for noen dager. Vi hadde imidlertid nok å gjøre med andre ting. Hele kysten var sperret av drivis. Vi slapp mat ned i fallskjermer til avskårne avdelinger av kystvakten. Det forekom mange farlige episoder under den daglige tjenesten. Jeg har mange ganger forundret meg over at vi overlevde den vinteren. En av de vemmeligste historier hadde Knut og jeg i begynnelsen av oktober mnd. Vi skulle jage ut et nesevist fly som gang på gang krysset territorialgrensen. Plutselig begynte speideren å fyre på oss med mitraljøsen. Han skjøt med sporlys og vi kunne se kulespruten rett under skroget på vårt fly. Han sluttet heldigvis med skytningen før vi kom i sving med våre egne mitraljøser. Ikke hadde jeg noen lyst til å skyte heller, for føreren vår hadde akkurat gjort en litt dum manøver som 22

kunne misforståes. Vi kunne ikke se noe nasjonalitetsmerke på flyet, men Knut og jeg var enige om at det var et tysk fly av type Do.18. Vi var glade da det endelig tok til å lysne mot vår. Det var virkelig en urimelig hard vinter på mange måter, og vi hadde alle lidt meget av kulden under tjenesten i de åpne flyene i temperatur som stundom gikk under 20 gr. på bakken. På den annen side visste vi at invasjonsfaren steg. Da isen var drevet til havs sa vi: nå skjer der snart noe. Da vi den 8. april ved 12 tiden fikk melding om å sende et fly ut og jage en ubåt som kretset om et tysk skip utenfor Justøya ca. 2.5 kvartmil av land kvakk vi. Vi hadde akkurat fått meldingene om den engelske mineutlegging på Vestlandet og om den tyske flåte som kom opp gjennom Øresund. Før flyet kom frem var båten torpedert. Men alt gikk stille og rolig for seg. Mannskapet holdt på å gå i båtene. Noen var alt gått om bord på noen redningsflåter. De vinket og røkte sigaretter. Flyet hadde ikke radio. Det fløy inn til kystvaktstasjonen med meldingen. Da det kom tilbake 4 minutter senere var hele scenen forandret. Båten, «Rio de Janeiro» var forsvunnet. Sjøen var full av folk som svømte om mellom vrakrestene. Det var hundredevis av dem – alle i uniformer. Noen var alt døde. Andre sank mens de fløy over dem i 5 m høyde. Det var ikke mulig å lande i dønningen. Tåken seg på. Noen minutter etter var det helt tett der ute. Båter begynte å komme utover fra land. Fra Kristiansand kom «Odin» for full fart. Flyet anviste stedet gang på gang for bergingsbåtene. Det kretset over der til alle var reddet. Flyverne bad om Whisky da de kom ned.

U

tover ettermiddagen kom de første døde og sårede til Kristiansand. Det hadde vært hester om bord også. Ingen av oss tvilte lenger på hvilket ærende de var ute i og hvor de skulle hen. Flystasjonen og alle militære avdelinger ble satt i alarmtilstand. Ingen permisjoner. Vi hadde årsak til å skåle på good luck for den kommende dag. Vi ble purret kl. ½ 2. Krigen var der. Uten forutgående krigserklæring hadde tyske krigsfartøy beskutt «Pol 3» ute ved Færder da


flåteavdelinger av den tyske flåten prøvde å lure seg inn Oslofjorden. Det kostet sjefen på «Pol 3» livet da han, som rett og riktig var, skjøt varselskudd for nesen av jageren «Albatross». Det haglet ned over dem av granater. «Jeg er ferdig, gutter,» sa han da han sank om på broen dødelig såret. Det var mange norske sjøgutter som hvisket frem disse tre, fire stillferdige ordene denne natten. Ikke en eneste av dem skal bli glemt når det store regnskapet en gang skal gjøres opp.

D

et var en mørk natt, en av de svarteste tåkenettene jeg har sett. Men flystasjonen var opplyst, gassverket, Befalsskolen, hele byen sov sødelig og under fullt bluss, mens bombene kunne ventes hvert minutt. Det første vi måtte gjøre var å få slukket de nærmeste lysene, men lenge etter at de tyske granatene hadde begynt å hagle innover byen lyste to vinduer på Befalsskolen utover havnen som forundrede barneøyer. Vi fikk ordre om å gjøre alt klart. Det var et slit. Det dampet snart av oss der vi kavet omkring i mørket og slet som besatte for å få flyene ut av de tungvinte, gammeldagse hangarer. Bomber skulle henges opp, motorene måtte kjøres varme, fort. Et tapt minutt kunne bety død for mange. Nye meldinger kom. Egersund besatt. Fiendtlige flåtestridskrefter foran Korsfjorden ved Bergen. Flyverne på Flatøy har fått ordre om å gå til bombeangrep. Det hvitnet om kinnknokene på noen hver av oss. Vi visste nøyaktig hvor meget flyene våre var verdt. I Tyskland måtte man ha gått til museene for å finne deres like. Men tåken holdt stand. Den var så tett at vi ikke engang på vannet kunne få manøvrert flyene våre bort fra stasjonen. Vi måtte vente. Det er hardt å vente under slike forhold, men det var ikke meget ekstraordinært å merke på ansiktene da vi samlet oss i messen til kaffe kl. ½ 4. Det var kanskje litt stillere enn vanlig. Jeg var messeforstander og satte meg til å ordne med et par utbetalinger. Jeg så et brev for en tid siden som var skrevet kl. 4. Det var så rart å se det igjen. Der sto det at vi ventet å få ordre om å gå opp hvert minutt, og at det skulle bli spennende å se hvor mange mann møtte opp ved middagsbordet den dagen. Avslutningen var meget

omstendelig med en lang oppregning av mennesker som skulle hilses. Vi måtte for enhver pris få flyene bort fra stasjonen. En eneste bombe ville ha ødelagt hele stasjonen, men enda kl. 4 kunne vi ikke se ti meter frem for oss. Endelig tok det til å rive i tåkedekket. Vi kunne se stjernene. Alt var klart. Fire motorer brølte på beddingen med glødende ekshaustrør. Vi kunne skimte omritset av mitraljøsene som pekte truende mot himlen. Sjefen var rolig som alltid. Han røkte på sin sure krumpipe og snakket med så almindelig stemme at jeg hadde inntrykk av at ordene ble stående i luften som himmelskrift. Slik virket det. «Første fly går opp», sa han. «Det rekognoserer østover til Arendal og sender inn meldinger om hva der er å se. Det kan vel ikke nytte å prøve å komme tilbake hit. Dere får stikke bort flyet i en uthavn og sette dere i forbindelse med stasjonen, så skal dere få nærmere ordre. Døsen, Oscar og Hansen går i første flyet. Det er 328». Klokken 4,30 skar flyet ut fra beddingen. Det var enda så mørkt at vi hadde tapt det av syne før det lettet fra sjøen. Vi så et glimt av en svart ving mot himlen et øyeblikk. Motorduren døde langsomt bort.

D

e gikk vel en ti minutter så tok det til å knitre oppe i radiostasjonen. Det var Knut som sendte. De reglementære anrop var fulgt til punkt og prikke. Jeg så over skulderen til telegrafisten da han skrev det ned: «En krysser og fire jagere utenfor Oksø. Vi blir beskutt.» Telegrammet var omsatt til kode på foreskreven måte. Ti minutter senere kom det en telefonmelding fra Odderøya festning at man mente å ha sett et fly som styrtet brennende i havet øst for Randøsund. Vi trodde alle at 328 hadde gjort sin siste reis. Samtidig kom ordren: «To fly rekognoserer vestover til Lindesnes. Undgå om mulig luftkamp.» Klokken 5,05 lå jeg under Festningen og ventet på ledsagerflyet. De hadde trouble inne på beddingen. En tralle hadde sporet av. Så smeller det to skudd oppe fra toppen, og samtidig fløy krigsflagget til topps på flaggstangen. Fem sekunder etter er luften et hylende helvede av eksploderende granater. En miltraljøse henger seg opp for guttene inne på beddingen. Jeg ser flammene slikke om 23


Er norske rekognoseringsfly av typen MF-11 ved marinens flystasjon høsten 1939 i Kristiansand. Bak hangaren ligger Østre strandgate 66, i Kvadraturen. Hentet fra boka Det første krigsåret. Krig og hverdagsliv i Kristiansand. 1940 (2017), av Knut Mæsel

munningen mens kulespruten går som en haglbyge over hodene på 40 mann som hiver seg på sjøen eller nesegrus ned hvor de stod. Granatene hviner over hodene våre. Her er ingen tid å spille. Full gas! Opp! Vi sliter oss løs fra sjøen. Tyve meter. Førti meter. Brått reiser det seg en vannsøyle rett under flyet. Der eksploderer en granat 100 m. for kort. En annen rett akterut, en tredje rett over. Den var litt for høy. Vi kjenner lufttrykket av eksplosjonen. Jeg ser kjølvannet av ledsagerflyet vårt begynner å skumme. Greier de seg? Granatene er uhyggelig nær dem. Å! Jo, det flyter enda. Nu er de i kanten av ildfeltet. Der går! Au! Den var nær! Ti sekunder til så. De var lange. Merkelig hvor det alltid er verre å være tilskuer enn selv å delta. Follevaag er pilot på mitt fly. Jeg smiler da jeg merker hvordan han bruker høyderoret så flyet duver, den foreskrevne måte å fly på når man er under ild. Ai den Jens! Der hadde han sittet og husket det der fra læreboken i taktikk. Så har det falt han inn at han likegodt kunne gjøre det. Det eneste som var trist var at de bevegelsene vi kunne foreta med flyet vårt skulle ikke gi oss stor beskyttelse. Det visste Jens like godt som jeg, men notorisk er det at 24

flyveren Jens Follevaag laget vitser i luften ved Odderøya under frisk beskytning den 9. april 1940. Jens er en prima kar. Jeg snur meg og ser innover byen. En veldig rød fakkel slår opp fra et hus i nærheten av Lundsbroen. Fra Festningen glimter det farlig fra de største kanonene. De tyske krigsskipene er innhyllet i røk og ild. Vi flyr vestover i dagrenningen et stykke inne i landet. Lowflying. På hodet ned i alle dalsøkk, og opp over åskammene for å snuse. Der ligger en jageravdeling. Der forberedes en landsetning. Vi må opp i 400 m. for å få ut antennen hver gang vi skal sende et telegram. Det er en vidunderlig vakker morgen. Vi flyr delvis over skyene for skydekket er lavt. Solen skjærer gjennom. Det er som å seile på et gullhav. Plutselig skjærer en sveit på 14-15 bombefly ut av en tåkebanke. Her er ikke meget å utrette. Vi stuper ned i tåkehavet så det hviner i stagene. Men det er blitt livlig der nede også nu. En ny sverm svarte åtselgribber flyr østover 4-5000 m. unna. Opp igjen. Nye sveit. Over, under, på begge sider. Merkelig at vi ikke blir oppdaget. Telegrafisten arbeider hårdt. Jeg rabler ned telegrammer til videre forsendelse og skjønner nesten ikke selv hva


jeg skriver. Men telegrafisten greier det. Han må være et vidunder av skriftklokskap. Et nytt telegram skal avgårde. Det stopper opp. Ingen forbindelse. Nye anrop. Vi venter et kvarter og prøver igjen. Stille. Vi er kommet til Lindesnes og snur. Et sted skimter jeg en svart ving under oss. Vi roper og roper, men Flystasjonens sender er taus. Så er den vel satt ut av spillet for godt. Hva så? Vi skulle motta nærmere ordre i luften. Forbindelse må vi få for enhver pris. Vi nærmer oss Kristiansand igjen. De tyske fartøyene er ikke å se, men festningens kanoner raser så de er vel ikke langt unna. Aj! En diger firkantet ildsøyle slår plutselig flere hundre meter til værs fra toppen av Festningen. Ammunisjonskassemattet. Stupbombere. En diger transportdamper siger ut gjennom Vestergapet. Ved Songvår fyr ligger en jageravdeling. Landsetningsforsøk rimeligvis. Det må meldes. Vi må ned og å prøve om vi kan rekke sjefen med en telefon. Ned hvor som helst der er muligheter. Vi flyr oppover. Der er det en isråk. Nei den er for liten. Litt lenger oppe er det en litt større, men der gjør elven en sving. Hus rundt om. Sikkert telefon. Da hviner det om ørene på oss. Vi er kommet inn over norske mitraljøsestillinger, og de tror vi er tyskere. Forbannede fotabasker. Ned for svingende. Jens rister på hodet. Det er lysnett to steder over elven. Vi får presse oss under ledningene. Ned tross alt. Første lysnett. En halv fots klaring. En kastevind hiver flyet opp. Jeg ser det hvitner i kinnknokene på piloten. Nå går det galt. Jeg lukker øynene og setter skulderen mot cockpitkanten. En evighet. Endelig den livsalige lyd av vann som risler mot flottørene. Ledsagerflyet lander i kjølvannet vårt. Det er flere kulehuller i skrog og vinger på begge flyene, men ingen av besetningen er rammet. Flyene er ikke skadde. Telefon. Sentralen svarer ikke. Ledningen til byen var brudt. Vi henger antennen opp i en tretopp og prøver på nytt. «De svarer!» Telegrafisten danser. «Landet. Venter på ordre.» De svarer «Vent.» Vi tar opp forbindelsen igjen etter avtalt tid. Vi får ordre om å angripe landsetningsstyrkene med bomber. Isråken er imidlertid så liten at vi ikke kan komme oss på vingene med bombelast, og dermed er vi foreløpig avskåret fra å delta.

J

eg har fortalt Dem om alt dette for å gi et inntrykk av hvordan det begynte. Hele sambandstjenesten vår brøt sammen etter noen få timer, og vi måtte venne oss til å ta beslutninger på egen hånd og handle etter beste skjønn. Det forklarer meget av det som senere hendte. Når vi ikke lenger hadde noen sambandstjeneste på bakken, ble radioapparatet dødvekt, og vi hadde heller ikke bruk for noen telegrafist. Når vi senere skulle ut på rekognosering eller bombing var vi bare to mann i flyet. Vi tok ut radioapparatet og akkumulatorene. Det lettet flyet for ca. 80 kg. eller en manns normalvekt i flygerhyre. Flyene våre var beregnet på å bære 3 mann pluss radio på fulle tanker. Uten radio var det altså normal belastning med 4 mann om bord. Etter at 328 hadde sendt de første telegrammene om de tyske krigsskipene, fløy de videre østover til Arendal. De landet på havnen. Da de skulle se seg om, oppdaget de at de lå ved siden av en tysk jager som holdt på å sette i land soldater på kaien. Det var jo halvmørkt enda. Tyskerne ble så forfjamset at de kom seg ikke til å fyre. 328 ble stille og rolig manøvrert i le av en holme. Der ga de full gas og kom seg på vingene igjen. Da åpnet tyskerne ild, men det var for sent. De ble også beskutt av en jager som lå i Tromøysund, men de undgikk også ilden fra den. De fløy nu tilbake mot Kristiansand, men de kunne ikke nærme seg flystasjonen for slaget raste på det verste der. De landet innst inne i Toppdalsfjorden og løytnant Hansen kapret en lastebil og kjørte til byen for å få tak i bomber. De ville prøve å senke jageren i Arendal. I mellomtiden bar Knut og Døsen mitraljøsene i land. De fant en reiktig solid tømmerhytte fortalte de. Den lå fint til som fort. Med pistolene skjøt de låsen inn. I hytten fant de en sag. Med den saget de over en av verandastolpene, og på den monterte de mitraljøsen. Bunngeværet hengte de opp på en skigard, og fra disse stillingene sine fyrte de den ene runden etter den andre mot de tyske flyene som nå begynte å komme innover i lav høyde. De skjøt ti magasiner a 100 skudd mot flyene, til dels på kort hold, men de tyske flyene hadde panser i dørken og oppover sidene i førercockpiten. De hadde ikke sett noen styrte, men de kunne se at de traff, for 25


det var sporlys i patronbåndene for hvert 5. skudd. Tyskerne hadde ikke oppdaget dem i deres improviserte stillinger, og de hadde ikke blitt beskutt. Før løytnant Hansen kom til flystasjonen var byen inntatt, og han måtte vende tilbake med uforrettet sak. Da de hadde prøvet alle utveier for å komme i forbindelse med egen avdeling stod det ikke noe annet igjen enn å stikke flyet bort og se tiden an. Ved 10 tiden fløy de vest over heiene for å finne seg et ensomt vann. De landet på sneen på et vann som ligger noen mil ovenfor Mandal.

Det var Almton. Han startet som sistemann fra stasjonen i Kristiansand i et rent skybrudd av eksploderende granater. Det rent haglet innover beddingen fortalte guttene siden. Flyet ble skadet i den ene vingen av granatsplinter. Han landet ved Åkerøya utenfor Lillesand. Der undersøkte han flyet og fant at det var ubrukbart til videre krigstjeneste. Det var forresten et lite skolefly uten bevæpning. Han fyrte et signallys i bensintanken og gav seg på vei ut i det store ukjente for å finne sin avdeling. Det var stor glede i Hegeland den natten. Vi hadde kommet i gjennom det første krigsdøgnet uten å miste en mann. Mange av guttene hadde gjort seg meget fordelaktig bemerket for mot og selvbeherskelse. Sjefen hadde fortsatt å dampe på sin stygge pipe midt i kuleregnet fortalte guttene. Han fortalte at vi var rapportert nedskutt etter tur. Den avdelingen jeg hørte til, dro med biler fra Hegeland til Bygland. Vi slet temmelig hardt. Mange steder var veien sperret med forhugninger som vi måtte lempe til side først. Et sted husker jeg der satt en gammel kaptein på en stubbe. Han hadde en blodig bandasje om hodet. Han var dypt mismodig. Guttene hans var bra nok, sa han, men de var akkurat kommet inn i tjenesten. De hadde visstnok vært inne en uke da krigen brøt ut, og de kunne ikke stelle med mitraljøsene. Ak nei. Det var ikke muntert å være ansvarshavende ved militære avdelinger i de dager.

D

V

Skjærgården utenfor Kristiansand sett fra lufta den 9. april. Skipet Seattle ble senket etter det ble truffet av granater fra Odderøya. Samtidig var tyske styrker på vei inn Kristiansandsfjorden. Her er et bilde av hendelsen tatt fra et tysk fly. Foto: VAF.

et gikk to døgn før vi hørte noe mere fra dem, og vi trodde at de enten var falt eller hadde fløyet til England eller Sverige. Det gikk nemlig rykter om at Sverige var gått med i krigen på vår side, og som forholdene var, kunne det ene være like sannsynlig som det annet. Vi andre samlet oss etter hvert Hegeland. De to flyene vi fremdeles hadde i behold hadde vi på isen på Hegelandsvannet. Andre natten kom sjefen gledestrålende og fortalte at nå hadde han snakket med løytnant Hansen i telefonen. De fikk ordre om fly til Bygland og vente på den øvrige del av stasjonen der. Samme natt dro vi fra Hegeland til Bygland. Alle de militære avdelinger dro seg oppover dalen. Generalstaben flyttet samtidig med oss. I Hegeland støtte føreren på fly nr. 4 til oss. 26

i kom frem til Bygland ved 4 tiden om morgenen. Jeg stupte overende på en divan på prestegården og sov i to timer. Tvers gjennom søvnen syntes jeg der svevet en eller annen kjærlig skapning rundt om i rummet. Det var prestefruen. Det velsignede menneske var stått opp for å se etter at vi ikke frøs. Og der svevet hun rundt og bredte klær over oss, vi som den foregående natt hadde tørnet inn med våte klær i en sagflishaug nede i Hegeland. Vi syntes det var rart og uvirkelig. Det var ikke mere enn den tredje krigsnatten, men så fort tilpasser en seg de nye forholdene, selv under krig. Ut på formiddagen kom det alarmerende rykter. Tyskerne rykket frem med panservogner og tanks. Evjemoen ble bombet. Vi hørte drønnene. Der ble holdt krigsråd. Det


var en vemmelig situasjon for marinefolk. Der satt vi langt oppe i heia midt mellom avdelinger av hæren og uten noen forbindelse med noen marinekommando. Sjefen mente det beste vi kunne gjøre var å komme over til Vestlandet og undersøke om der var noen marinekommando i behold der. Etter radiomeldingene kunne man ha berettiget håp om at de fremdeles var i aksjon der på regulær måte. Det viste seg senere at dette var en helt riktig tanke. Vi hadde altså nå tre fly. Samme morgen støtte noen andre marineflygere til oss. De hadde kommet seg bort fra Sola etter at flyplassen var inntatt. Vi hadde nu en besetning på 12 flygere, 6 mekanikere og 42 soldater. Flyene kunne ikke komme opp med mere enn 2 mann i hvert på den bløte sneen, og følgelig måtte de fleste av oss bli igjen. De vernepliktige flygerne som måtte bli igjen ble detasjert, og det ble overlatt til hver især å avgjøre hvor han ville gjøre sin innsats. Hvis det var mulig skulle vi gjøre et forsøk på å komme over til Vestlandet. Det var en mistrøstig formiddag. Måtte jeg aldri oppleve en lignende! Vi hadde ikke noen lyst til å slutte oss til de landmilitære avdelingene som de holdt på å sette opp der. Følgelig var det ikke annet å gjøre enn å prøve å komme vestover fjellet. Det var et blodslit. Ingen av oss som var med på den turen vil vel noen gang glemme den. Vi kom oss da frem. Den natten sov avdelingen vår i et ungdomshus i Åmot i Vinje. Den neste dag fikk vi forbindelse med en militær avdeling som trengte assistanse til å utføre et spesialoppdrag. Samtidig sendte vi ut en speider for å undersøke om det var noen mulighet for å komme i forbindelse med egen styrke. Om natten fikk vi kontakt. Avdelingen hadde etablert seg på Tinnsjøen. De trengte flere folk, bl.a. 3 flygere, og 3 av oss fikk ordre om å melde oss ved Rjukan snarest mulig.

V

i kom til Rjukan den 14. april om kvelden. Knut og Døsen hadde fløyet med 326 fra Bygland. De landet på Tinnsjøen i en råk, men da de skulle kjøre flyet opp på isen bråtnet den, propelleren tok ned i et isflak og ble knust, men dermed ruste

motoren og stemplene brente seg fast. Flyet var så medtatt at det måtte demonteres. Vi fikk et meget kjærkomment utvalg av reservedeler. De andre flyene var blitt fløyet opp til Møsvatn for å vente på anledning til å komme over til Vestlandet. Det raste en vedholdende snestorm i høyfjellet, så det nyttet ikke forløbig. Et fly som var unnkommet fra Horten støtte til vår avdeling. Så hadde vi atter nådd opp i det hellige 3 tall med fly. Ny flyfordeling ble satt opp. Knut, Døsen og jeg ble tatt ut til å tjenestegjøre på 328. Vi hadde fremdeles radioapparat om bord i 328, men noen landforbindelse var det altså ikke. Vi skulle snarest mulig fly over fjellet og melde oss ved den flygruppen som hadde basis i Eidsfjord i Hardanger. Det ble en slitsom uke, for en hel uke gikk før vi kom på vingene igjen. Det blåste og snedde hver dag. Vi ville likevel prøve å slite oss frem gjennem snestormen. Men det var ikke mulig å få flyene opp. Den tunge, våte nysneen klebet seg som klister til flottørene. Vi trampet startbane. Vi måket startbane. Vi sprøytet med vann. Vi vasset omkring i den forferdelige sneen til oppunder armene, men alt var forgjeves. Møsvatn ligger på ca. 1000 m, og luften bærer dårlig i den høyden. Mens en gjeng måket sne, stod en annen vakt ved mitraljøsene, som var plassert rundt om på de nærmeste toppene. Vi kunne vente angrep av fallskjermtropper og fly.

N

atten mellom den 20 og 21 april ble det endelig klarvær og frost. Vi tørnet ut kl. 3 i knistrende kulde. Flyene var for tunge. De måtte lettes for alt som vi ikke hadde spesielt bruk for til turen. Vi tappet halve bensinbeholdningen av tankene og hivde ut alt som hadde vekt, bl. a. fallskjermer og presenninger. Kl. 4,10 gikk det første flyet på vingene. Det var den tifold pokkers Jens som satt ved rorene. Fem minutter etter lettet også vårt fly. Da var vi alle glade. Knut og jeg danset krigsdans bak i cockpiten. Jeg husker han trakk frem en termosflaske med deilig varm kaffe fra lommen av flygerpesken. Vi hadde et festmåltid på kaffe og sjokolade mens vi suste vestover heiene i stjernelyset. Det var en vidunderlig vakker natt. Kl. 4,30 var 332 klar. Sjefen skulle være 27


med det. De hadde motoren i gang alt. Da dukket plutselig et tysk fly opp. Det begynte å kaste bomber fra lav høyde, men ingen av dem sprang i den løse sneen. Det var et sjeldent lykketreff. Mange hadde blitt drept der hvis de første bombene hadde sprunget. Etter 6 mislykkede bombekast åpnet flyet ild med mitraljøsene. 332 tok fyr og brente opp. Ingen ble drept eller såret. I mellomtiden fløy vi vestover fjellene, over Røldal og Odda og ut til Eidsfjord. Vi brukte ca. 1 time på turen. I Eidsfjord fyllte vi tankene og gikk i gang med å vaske av den hvitmalingen vi hadde klint på flyet mens vi lå oppe i sneen. Vi skrubbet skinnet av nevene den søndagen for å få det til å ligne et fly igjen. Guttene hadde dekorert flyet med hvite dødninghoder både her og der, for kamuflasjen skyld, sa de. I Eidsfjord lå der to fly fra Bergens Flystasjon. Løytnant Offerdal var sjef for gruppen, som igjen stod under kaptein Manshaus. Kaptein Manshaus tok igjen sine ordre direkte fra admiral Tank Nilsen og Generalstaben. Vi var endelig etter 14 dagers leting igjen under regulær marinekommando. Det var velgjørende. Fra Eidsfjord fløy vi samme dag videre til Ulvik, hvor vi fortsatte arbeidet med å vaske bort hvitmalingen. Deretter gikk vi i gang med å kamuflere flyet med grå og svart maling. Det var forholdsvis stille der da og liten flyvirksomhet av tyskerne. Men de hadde hatt travle dager. Løytnant Offerdal og hans gruppe hadde vært i aksjon dag og natt siden krigen begynte. De hadde opplevet mye, men de var dødstrette som rimelig kan være og meget tilfreds over å få assistanse. Vi på vår side var henrykte over endelig å få anledning til å foreta oss noe skikkelig.

M

andag aften fikk vi vår første oppgave. Vi skulle gjøre bombeangrep på to tyske lette jagere som var i kamp med et norsk bevoktningsfartøy ved Vaksdal. Det var Døsen og jeg som skulle gjøre den jobben. Som eldstemann på flyet hadde jeg anledning til å bestemme slikt, og når vi ikke hadde noen landforbindelse, var det ingen årsak til å sette hans liv på spill. Knut ble mektig fortørnet. Han var jo på 28

mange måter bedre kvalifisert som speider enn meg fordi han var øvet navigatør, og det fremholdt han med styrke. Jeg hevdet imidlertid på min side å ha fordeler som bombekaster og mitraljøseskytter fordi jeg hadde drevet meget med det. Vi ble enige om å ordne det slik for fremtiden at vi bare skulle være tre mann i flyet under transporter. For øvrig skulle vi ta hver vår jobb som speider. Løytnant Offerdal var enig i ordningen. Så dro vi da avgårde. Jeg husker Knut stod igjen på kaia i Ulvik da vi lettet. Det så ikke ut som om han var tilfreds med ordningen. Et av flyene i Eidsfjord sluttet seg til oss, og sammen fløy vi så ut Hardangerfjorden. Det var nesten en times flyvning dit ut. Da vi endelig kom frem, var kampen over. Vi fikk senere høre hvordan det var gått til. Den norske bevoktningsbåten hadde senket den ene og drevet den andre av de angripende fartøyer på flukt. Vi var stolte av Hans Majestets Marine den natten. Tirsdag den 23 fikk vi ordre om å fly til Sogndal, hvor vi skulle opprette ny basis. Vi var inne i Eidsfjord og fylte tankene først. Det var ikke annet enn bilbensin å få. Vi fikk med en mekaniker og hadde altså en last på 4 mann samt radioutstyr på fulle tanker. Det ble en meget spennende tur over fjellet. Flyet var overlastet og motoren trakk dårlig. Den likte ikke bilbensin. Jeg skal sent glemme hvordan det føltes da vi vest for Flom fløy inn i et trangt pass hvor det ikke var anledning til å snu. Forut hadde vi en skarp fjellrygg. Svimlende langt nede en ur så vill og stygg at det grøss i en. Jeg trodde ikke vi skulle greie det. Hadde vi hatt fallskjermer burde to av oss ha hoppet for å lette flyet. Det var neppe mere enn 5 m. klaring fra flottørbunnene da vi smatt igjennom. Hvis ikke passet hadde utvidet seg så meget at Døsen hadde fått tatt en ekstra sving, som skaffet oss 8-10 m. ekstra høyde, hadde vi sett solen for siste gang den morgenen. Ved Fimreite i Sogn ble vi til en forandring beskutt av våre egne. Samme natten fløy vårt ledsagerfly fra Vaksdalturen til England. De startet på eget initiativ. Abildsø og Johansen var om bord. Flyet var i dårlig forfatning. De hadde nylig reparert på det i 8 dager etter en trefning med en tysk torpedojager i Bergen den 9. En av beset-


ningen var blitt lett såret. 78 treff i skrog og vinger sa en mekaniker. Flyet kom heldigvis godt frem. Vi hørte det i radioen om aftenen. Tidligere var et annet fly av samme type fløyet over fra Bergenskysten.

I

Sogndal ble vi atter liggende uvirksomhet. Det tok hårdt på humøret. Samtidig fikk vi stadig høre om ting som tydet på at forsvaret vestpå holdt på å rakne i sømmene. Straks flyene våre flyttet fra Hardangerfjorden, satte tyskerne seg fast der. Så falt Voss, og tyskerne kom frem til Sognefjorden ved Gudvangen. Vi ventet daglig på ordre om å gå til angrep, men ordren kom ikke. Vi begynte nu for alvor å diskutere mulighetene for å fly til England. Knut og Døsen ville gjerne avgårde, men jeg satte meg bestemt imot det. Guttene mente at bare vi kom til England ville vi få moderne fly, og jeg medgav at det var en fristende plan når vi så på vår egen bedrøvelige kasse. Men jeg var likevel pessimist og mente at en fremmed flyver som kom til England aldri i evighet ville få utlevert noe fly, gammelt eller moderne, hvis man kom dit uten noen fullmakt fra de engelske militære myndigheter i Norge. Det var all right å fly til England, sa jeg, men det måtte i så fall skje i forståelse med de militære myndigheter. Guttene slo seg til ro med det. Natten mellom 27. og 28. april syntes nok guttene det ble for kjedelig likevel. Vi hadde tidligere på dagen gjennom gruppesjefen vår, Offerdal, gjort henvendelse til Generalstaben og bedt om tillatelse til å fly til den besatte Bø-Tvildemoen og bombe. Samtidig ville vi gjerne ta oss av tyskerne på Voss. Vi mente de hadde gjort seg fortjent til en liten aftenhilsen. Generalstaben ga et meget eiendommelig svar: For det første skulle Voss stå som et evig monument over tyskernes misgjerninger i Norge. For det annet skulle Royal Airforce ta seg av tyskerne på Voss (!) Vi måtte i det hele ikke foreta oss noe uten nærmere ordre. Svaret gjorde oss rasende. Om natten tok guttene 328 uten tillatelse, tok om bord 200 kg. 10 kg bomber og dro avgårde. Det var Døsen, Knut og Jimmy som var om bord. Jimmy var en engelsk Finnlandsfrivillig som sammen med en annen Royal Airforce flyger hadde sluttet

Den tyske okkupasjonen av Sør-Norge gikk i stadier, der kyststrøk på Øst-, Sør- og Vestlandet var viktige brohoder for tyske Kart hentet fra www.norgeshistorie.no tropper.

seg til Offerdals gruppe i Eidsfjord. Da de kom tilbake fortalte de at de hadde ventet med å angripe til tyskerne åpnet ild med mitraljøsene, og så hadde de skutt etter lysningen fra mitraljøsepipene. De hadde gjort stupangrep og kastet til sammen 14 bomber. De mente de 29


Sogndal til Olden i Nordfjord. Etter utført arbeide skulle flyene vende tilbake dit. Jeg fikk ordre om å føre mannskap og ammunisjon over til den nye basis.

G

Det tyske troppetransportskipet Rio de Janerio ble senket av en polsk ubåt utenfor Lillesand 8. april. Dette ble observert fra flyet F332, av typen MF-11. Illustrasjon: Finn Åserud.

hadde oppnådd fulltreffere på mange mitraljøsestillinger. Vi gned oss i hendene i smug, men offisielt fikk knektene en herlig dragelse for insubordinasjon. Det kom sågar ordre fra Generalstaben om at de skulle settes i arrest. Det ble det nå ikke noe av. Jeg ga dem en privat overhaling fordi de hadde stukket av fra meg, men tatt med seg en engelskmann. De var såre brødebetynget og lovet at så ikke skulle skje mere. De undskyldte seg med at jeg var så gammel i traden at en privat eskapade av meg ikke kunne bortforklares som utslag av ungdommelig lettsinn og at det ville ha fått kjedeligere følger for meg om jeg hadde deltatt. Det var det saktens noe i. Gode kamerater var de, skøyerguttene. Denne lille episoden ga visstnok Generalstaben forståelsen av at det ikke nyttet å holde oss gående uten beskjeftigelse, og endelig om kvelden den 28. kom den store aksjonsordren. 52, et moderne Heinkelfly, skulle bombardere Rosenberg dokk ved Stavanger. Det gikk rykter om at tyskerne hadde fått dokksatt krysseren «Königsberg» der. 328 skulle oppsøke og bombe tyske fartøyer i Hardangerfjorden. Samtidig fikk vi ordre om å flytte basis fra 30

uttene var bare sol og smil den ettermiddagen. Jeg husker jeg var forbannet fordi jeg mente det nå var min tur til å bombe fordi Knut hadde tjustartet sist. Å nei så langt ifra! Hvis de ikke hadde tjustartet så hadde det ikke blitt noen bombing i dag, og så hadde han stått for tur! Jeg hevdet med styrke at det var noe i veien og siterte Engström – «Um jag inte hadde druckit så hadde jag inte blitt full och så hadde jag inte fallit i vatnet. Men um jag inte hadde druckit så hadde flaskan varit full och så hadde jag inte reddat mig i land på tomflaskan.» Jeg måtte gi meg. Den forrige ammunisjonstransporten hadde ikke kommet fram, og Knut hadde måttet få tak i en skøyte og dra ut på undersøkelsesekspedisjon. Da de nærmet seg Gudvangen ble de angrepet av tyske fly med bomber og mitraljøser. Mannskapet hoppet på sjøen og Knut ble alene om bord. Han fisket dem opp igjen og fortsatte. Skøyten var temmelig fillet av kulehull. Da de kom inn til Gudvangen ble stedet angrepet av tyske bombefly. Et helvede av et bombardement. De reddet livet oppe i en ur. To av Knuts mannskaper fikk shellshock. Han fant transporten og fikk den ført velberget til Sogndal. Ikke lite av en prestasjon, tror jeg, men jeg fikk aldri tak i detaljene i den historien. Jeg husker det var litt bry med to av Knuts gutter fra den turen. De var blitt noe hysteriske av shellshocket. Jeg dro fra Sogndal med skøyten «Sogndølen» tidlig på natten for å komme ut fjorden til Vadheim før det lysnet av dag. På veien ut fjorden hadde vi på håret kommet i kamp med en norsk bevoktningsbåt. Det var noen spennende sekunder da jeg lå bak mitraljøsen på skøytedekket mens et svart og truende skrog av et ukjent fartøy åt seg inn på oss. Vi skjelte hverandre herlig ut da vi oppdaget at de var landsmenn. «Jeg hadde nær tatt deg med kanon», sa bevoktningsskipperen. «Takk gud fordi du ikke gjorde det,» svarte vi. «For det første har vi 3 mitraljøser på dekket, og for det andre har vi 7 tonn høyeksplosive bomber


i lasterommet, Hadde De skutt på det holdet og truffet oss, hadde De blåst så høyt at De ikke hadde sluppet levende fra det uten surstoffapparat.» Vi ønsket hverandre en god og fredelig natt. Jeg lå på ryggen og stirret opp i stjernemyldret. Det var virkelig en merkverdig «fødselsnatt». Jeg fylte nemlig akkurat 34 den natten.

D

et lysnet av dag før vi kom til Vadheim, og før vi hadde fått lasten ombord på biler var det høylys dag. Mens vi holdt på med å losse telefonerte jeg til lensmannen i Innvik i Nordfjord. Han fortalte at det var kommet et fly dit om natten. «Ikke to», sa jeg. «Nei, ikke to,» var svaret. Da begge flyene skulle ut på farlige ekspedisjoner, trodde jeg sikkert at det ene var gått tapt. Til Vadheim var utstyret fra et tysk fly akkurat innbragt. Det lå i ekspedisjonsskuret på kaien. Det var en engelsk jager som hadde skutt det ned utenfor Sognefjorden dagen før. Det var nydelig utstyr. Gjennom en av de langskaftete støvlene var et kulehull. Støvelen var halv av blod. Der var deilige skinnhyrer, redningvester og fallskjermer. Jeg la beslag på alt flygerutstyret og tok det med. Både Knut og Døsen ble rigget opp med dette utstyret siden. Det kom vel med, særlig for Døsen, som ikke hadde hatt annet å greie seg med enn en langarmet skinnvest som jeg hadde fått tak i et sted i Telemark. De så ut som gentlemen og spansket seg ved siden av våre filler. Nå, det var dem vel unt. Klokken var 5 om ettermiddagen da jeg kom frem til Olden i Nordfjord. Det var altså den 29. april. Alle mann satt til bords i spisesalen på Yris hotell. Jeg var henrykt for jeg trodde der manglet en flybesetning. Lensmannen i Innvik hadde vært feil underrettet. Vi var så ofte blitt narret på den måten, at jeg tror vi tilslutt hadde vanskelig for å tro at det kunne hende oss noe større galt. Gang på gang var vi sett styrtende ned i flammer. Gang på gang var vi sporløst forsvunnet. Så gikk det noen dager, og dermed inntar den savnede sin plass i rekkene som den mest selvsagte ting i verden. Likevel hadde vi for lengst gjort oss fortrolig med den tanke, at muligheten for å møtes igjen når vi dro ut på hver vår kant var små. Slik er krig, og slik måtte det være

for oss også, men gleden var alltid stor og dyp når vi alle kunne samles etter en farlig jobb. Om nattens opplevelser fortalte guttene at 52 hadde besøkt Rosenberg, men dokka var tom. De hadde kastet bomber mot dokka, men de hadde ikke hatt noen fulltreffer. 328 hadde vært heldigere. Knut hadde fått inn en fulltreffer på et, muligens to fartøyer i Granvin. 52 hadde fløyet inn over Sola Flyveplass i strålende måneskinn. Ingen hadde skutt på dem så vidt de kunne se. 328 hadde blitt beskutt flere ganger, men der fantes ikke et eneste kulehull hverken i vinger eller skrog. Det ble en rolig natt. Den følgende dag gikk vi i gang med å overhale flyene. Særlig nr .52 var i dårlig forfatning. Det var et to motors fly av tysk type. Det var stillbare propellere på det, og disse var begynt å slarke. Vi hadde ikke en eneste reservedel. 328 hadde gått riktig pent hele tiden. En magnet var løsnet. Den ble satt fast. Om ettermiddagen den 30. var Ravn og Offerdal oppe med 328 for å lete etter besetningen til et tysk fly som var skutt ned av engelske jagere over Strynsfjellene. De fant ingen. Motoren gikk da godt.

D

en første mai om morgenen hørte vi de første rykter om at forsvaret av SydNorge skulle oppgis. Der skulle dannes en ny front ved Namsos het det. Ved middagstider fikk vi ryktene bekreftet. Samtidig fikk vi ordren for dagen. Flyene våre skulle ta Generalstaben om bord og fly til Tromsø med dem. Jeg skulle rekvirere en skøyte og ta flyvere og mannskap om bord og seile nordover til Tromsø. Det ble stor misnøye. Det var en alminnelig mening blant oss at Staben ikke hadde gjort seg fordelaktig bemerket med alle sine disposisjoner. Om dette var en berettiget kritikk eller ikke skal jeg sannelig ikke kunne si enda i dag. Vi visste at gamle hederlige admiral Tank Nilsen hadde fått nervøst sammenbrudd. Han gjorde visst sin plikt til det ytterste, stakkar, og vi visste at de øvrige offiserer i staben var eldre herrer av hærens folk. Vi var ikke lenger overbeviste om at der var offiserer tilstede i Staben, som kunne tale Marinens sak kontra hæren. Nå ja, det er den eldgamle rivalisering mellom hær og marine som man har alle steder. Nu dukket 31


den opp igjen, kanskje var det berettiget, kanskje ikke. Men der var andre ting som betød mere. Flyene, særlig 52, var modne for større ettersyn, noe som ikke vi kunne utføre, for vi manglet både verktøy og reservedeler. Vi regnet med at om vi nå kom til Tromsø alle sammen, så ville det bare bli mere lediggang, fordi det vi hadde å fly med ville snart bli nedkjørt. Hvis vi derimot fløy til England med den nødvendige tillatelse og i samlet avdeling, så var det en mulighet for å få emploi.

D

er ble utover dagen forhandlet med Staben flere ganger. De fikk beskjed om at flyene våre var i forholdsvis dårlig forfatning, men at de dog var såpass at de kunne greie en tur til England, men heller ikke mere. Så ble tillatelsen gitt. Der var sent på ettermiddagen. Som alternativ stod ordren om å fly til Tromsø så mange som mulig. Det var ikke tvil om hva guttene ville. Alle ville til England. Der ble foretatt fordeling til flyene. De letteste ble fordelt til 328. Vi hadde i Olden fått to flygere i tilvekst til vår gruppe. Det var Hektoen og Brænne. Vi var nå 9 flygere og 2 mekanikere. Alle var det ikke plass til i flyene. Det ble så bestemt at vi som ble igjen skulle prøve å komme nordover på en eller annen måte. Nordpå måtte der by seg en mulighet til å komme over. I kveldingen fikk vi melding om at Åndalsnes var falt. Mulighetene for å komme nordover i samlet tropp ble nu små, men enda var der en sjanse. Vi var alle tilstede ved aftensbordet kl. 9. Hotelfolkene hadde gjort seg stort besvær, og det var et festlig bord med tente lys, husker jeg. Stemningen var meget optimistisk. Guttene fablet om at de ville gå på kino i England neste kveld. Særlig tror jeg besetningen til 328 så lyst på tingene. De regnet med at de hadde rett gode muligheter for å komme frem. Det var en kjensgjerning at de engelske fly var farligst. Senere fikk vi dette bekreftet, men det var jo lett å regne seg til at et ukjent fly av ukjent type som nærmet seg kysten uten å kjenne til innflyvningspunkter, innflyvningskanaler og signaler, måtte bli oppfattet som et fiendtlig fly. Nå var riktignok alt flere fly av samme type som 328 kommet over, og man måtte anta engelskmennene 32

kjente typen ganske godt. Verre var det med 52 som var av samme type som tyske rekognoseringsfly. Den eneste som ikke så riktig lyst på tingene var Ravn, tror jeg. Jeg husker jeg spurte Offerdal om det ikke var plass til han i 52, for jeg syntes det var vel mange mann i 328 til denne langturen, men Offerdal svarte som riktig var, at han ikke hadde plass til flere i 52, og at de 4 som var fordelt til 328 hadde bedre sjanser til å komme frem enn de 5 som skulle være med i 52. Radioapparatet var jo nå tatt ut av 328 så lasten var nøyaktig det normale.

K

lokken 11 om kvelden gikk Knut, Døsen, Brænne og Ravn om bord i flyet. Knut og Døsen hadde altså de tyske flyverhyrene på og hadde utmerkede tyske flytevester. Ravn hadde vanlig norsk flytevest og Brænne hadde korkbelte. Jeg avtalte med dem at vi skulle treffes i Montrose i Skotland. Vi trykket hverandres hender. Knut slo meg på skulderen og sa: «Velkommen etter. Får du noen anledning til det, får du hilse hjemme.» Klokken 11,15 lettet de. Flyet hadde en meget pen start med kort startbane. Motoren arbeidet utmerket. Det var en usedvanlig vakker natt. Et mylder av stjerner. Det luktet muld. Vårfornemmelser lå i luften. Jeg så etter flyet til det forsvant over fjellene i sydvestlig retning. De hadde bensin på tankene til ca. 8 t. flyvning. Turen skulle ta normalt ca. 5 ½ time. Det var så stille i luften at en ikke kunne merke et eneste vindpust. Vi hadde regnet ut at om 328 fikk 2 t. forsprang for 52, ville flyene komme til Shetlandsøene samtidig. 52 hadde radiosender ombord, men ikke mottager. Det var avtalen at 52 skulle sende telegram til Wick radio i Skottland så snart de var klar norskekysten om at to norske fly var på vei over, med nøyaktig beskrivelse av flyenes utseende og med oppfordring om å sende engelske fly til eskorte for å avslå eventuelle angrep. Jeg vet ikke om telegrammet kom frem. 52 startet til avtalt tid, kl. 1 om natten. Men resten? Vi får vel aldri nøyaktig rede på hvordan det har foregått. Det er vel sannsynlig at det er sant hva som stod i telegrammet fra England om at «de stupade i strid över Nordsjön». De kan ha


kommet ut for både engelske og tyske fly. Et fly av samme type som 328 ble heftig beskutt av engelske jagere noe senere. Besetningen kom fra det med livet, men der var 49 prosjektilhull i flyet. Man kan ikke laste den engelske kystvakten for det heller. Våre egne gutter behandlet oss jo på samme måte flere ganger. Man er virkelig meget utsatt når man skal drive flyvning under krig. Jeg husker løytnant Offerdal ga guttene ordre om å lande når de nærmet seg kysten og nærme seg forsiktig på vannet. Det samme skulle de gjøre hvis de oppdaget engelske bevoktningsfartøy. Hvis de ble tatt opp av fartøyet skulle de senke flyet, som måtte ansees uskikket til videre krigsbruk. Den annen mai om morgenen kom det ordre til meg at jeg skulle detasjere mannskapet. Våpnene skulle nedlegges i hele det sydlige Norge. Mannskapet reiste om ettermiddagen. Selv ble jeg igjen der til dagen etter for å ordne med forskjellige forretningsmessige affærer for flygruppen. Da det var gjort ga jeg meg på vei. Jeg ville prøve å komme meg nordover alene. Det nyttet ikke. Etter fem døgn med mange forsøk både mot nord og øst dumpet jeg opp i en tysk mitraljøsestilling ved Erdal i Sogn. Jeg var fanget.

J

eg har fortalt det så omstendelig som mulig for at De selv kan dømme om tingene. Det har De krav på. Men det er noe som jeg ikke kan forklare, og det er kanskje til syvende og sist noe av det viktigste. Det som kanskje forundret oss mest ved det vi opplevde i de hektiske ukene krigen varte, var at en vendte seg så fort til stadig livsfare. Vi måtte jo regne hver sol vi så som den siste, men dette opphørte å plage oss etter få dager. Vi kunne ikke noe for hva som var skjedd, og ikke kunne vi bidra stort til å forandre på skjebnens løp. Vi følte oss som unger og i denne halvt ansvarsløse tilstand strøk alle sorger av de vanlige hverdagsgrå av oss. Vi følte oss ofte lykkeligere enn noen gang tidligere. Vi lo og tøyset og lekte, og aldri hadde jeg fornemmelsen av at det var hva man kaller galgenhumor. I en novelle av Jack London forteller han om noen studenter som er på sledeferd på Yukonfloden da de blir innhentet av islø-

singen. De kommer seg opp på en liten holme, men vannet stiger og stiger. Da de skjønner at der ikke er noe håp om berging tar de hverandre i hendene og danser rundt på holmen mens de synger sine gamle college-sanger. En etter en blir revet bort av elven. Hvor det er riktig tegnet! Så enkelt kan det virkelig være både å leve og dø når man står ovenfor det uunngåelige. Det var de yngste av guttene som først kom seg over uhyggefornemmelsene, og det virket suggererende på oss eldre. De velsignede guttungene hvor de kunne le og spøke naturlig og uhemmet med døden for øynene! De har sikkert møtt døden på en roligere og verdigere måte enn det er mennesker flest forunt, da den omsider innhentet dem den vidunderlige vårnatten. De har møtt den med det samme uimotståelige guttesmilet som alt hadde bøtt av for tusen farer. Jeg er stolt over å ha kjent dem og hatt dem til venner. De gjorde sin plikt ikke med lunkent hjerte og halve foranstaltninger, men til den ytterste mulighet. Til tross for at deres innsats i øyeblikket kan synes oss gagnløs, må vi aldri glemme at de ved sitt vakre eksempel på mot og uselviskhet har satt seg et minne som sent vil utslettes av norske hjerter. Vi tror og håper at det nettopp er slike eksempler som vil gi nordmenn kraft til nasjonal selvhevdelse på ny. Titusener av nordmenn føler det slik. Det borger for at guttene våre ikke ga livet sitt til en tapt sak.

J

eg var dypt mismodig da jeg kom tilbake til Sogndal igjen, alene. Jeg hadde bronkitt. Reaksjonen etter nerveslitet holdt på å sige på meg. Danielsens hotell hadde vært vårt hovedkvarter. Der tok jeg inn. I gangen var der en telefonboks. Jeg skulle ha en telefon. Da så jeg at der på veggen i telefonboksen var skrevet med freidig sleng: Knut Oscar krigsflyver den 28/4 1940. Det virket så merkverdig på meg. Jeg følte meg oppigget, spente livremmen inn enda en gang og la til fjells på nytt. Undres om det til syvende og sist ikke er så at «evig eies kun det tapte». Med hjertelig hilsen! [Knut W. Nordal]

33


HOBBYARKEOLOGI

Nye brikker til puslespillet En måte å oppdage nye spor fra fortiden er bruke metalldetektor i næromgivelsene. Ved å bruke lokalhistorisk litteratur kan funn deretter knyttes opp til historiske hendelser. I Lillesand kan en knapp funnet i jorden fortelle oss at det fantes forbindelser fra den sørlandske skjærgården til Portsmouth i England under Napoleonskrigen. Av Terje Ellefsen Når man arbeider med historie, er det naturlig og fornuftig å gå til skriftlige kilder, samt lokale museer og visuelle kilder der de eksisterer. I de siste årene har det vokst fram et stort engasjement for en annen type kilde som kan gi oss mer innsikt i fortiden. Interessen for å bruke metalldetektor for å finne historiske levninger har bidratt sterkt til at flere gjenstander som ble brukt i dagliglivet til våre forfedre dukker opp fra jorder og boplasser over hele landet. Et voksende (og for det aller meste seriøst)

miljø gjør sitt for å hjelpe nybegynnere med å få datert funnene. Disse gjenstandene kan supplere kjente kilder – eller i visse tilfeller gi oss helt ny kunnskap. Vi skal ta en titt på et eksempel fra Lillesand kommune.

Internasjonal krise Vi setter oss i tidsmaskinen og suser tilbake til Napoleonskrigene. Fra 1807–1814 var Danmark-Norge som kjent alliert med Napoleon og i krig med britene. Det lille tvillingriket var truet av begge parter i den enorme konflikten mellom europeiske stormakter. Siden britene allerede hadde sikret seg det lille fortrinnet Danmark-Norge hadde – flåten – så kong Frederik seg nødt til å sikre seg Napoleons godvilje. At dette fikk store konsekvenser for Norge er det ingen tvil om. Norges trelasteksport til Storbritannia var en viktig del av førkrigsøkonomien, og den mektige britiske sjøblokaden av Skagerrak gjorde det vanskelig å få jysk korn til landet.

Knapp som var del av en britisk kapteinsuniform. Funnet ble gjort av Tor Gunnar Heldal på et Foto: Terje Ellefsen jorde i Lillesand. Til venstre er knappens forside, til høyre er dens bakside.

34


Skipet HMS Victory til havn i Portsmouth, Storbritannia.

Et uventet funn

den eldre enn 1812.

La oss spole to hundre år frem, til vår tid. Et jorde på Møglestu i Lillesand kommune. En svartkledd kar går frem og tilbake og sveiper over bakken med en metalldetektor. Et lite pip, han finner frem graveredskapen, og snart har han en gjenstand i neven. Tor Gunnar Heldal holder et stykke historie i hånden. Men hva er det han har funnet? Knappen Heldal fant var en litt slitt forgylt metallknapp med et anker som hovedmotiv. Dandert rundt ankeret er et tau. Dette motivet viser at knappen har tilhørt en uniformskjole til en kaptein, kommandør eller løytnant i den britiske marinen en gang i perioden 17951812. Dette vet vi fordi det eksisterer uniformsreglementer fra denne tiden. I 1812 begynte imidlertid den britiske handelsflåten også å bruke ankre på sine knapper, så de militære knappene fikk en kongekrone øverst; passende for den britiske marinen. Dermed er

Offisersgrader

Foto: Wikipedia.

De nevnte offiserene var medlemmer av de høyeste offisersklassene om bord i de britiske orlogsskip. Vi bruker gjerne begrepene kaptein eller skipper som tittel på enhver skipssjef i dagligtalen, men i den britiske marinen var tittelen «captain» eller «post captain» forbeholdt sjefen om bord i skip på fregattstørrelse eller større. Britene rangerte skipene sine etter størrelse og antall kanoner. For eksempel var de største linjeskipene med tre kanondekk førsterangs orlogsskip; fregatter var sjetterangs. Mindre skip enn fregatt ble ikke rangert; til denne gruppen hørte slupper, brigger, kanonbåter og lignende. Kapteinen var den ubestridte leder om bord og hadde mer makt over sitt mannskap enn statsmakten på land hadde. Han kunne forfremme eller degradere som han ville, straffe mannskapet – noen ganger med døden til følge. 35


Under Napoleonskrigene var det årlig mellom 600 og 800 kapteiner i den britiske flåten. En kommandør (commander) var sjefen om bord i mindre skip (altså under fregattstørrelse); slupper, brigger, kuttere, bombeskip og brannskip. Under Napoleonskrigene var det årlig mellom 400 og 600 kommandører i flåten. En løytnant kunne være sjefen om bord i mindre skuter, men dette var først og fremst en offisersrang underordnet kapteinen på et større skip. Førsteløytnanten var nestkommanderende om bord og tok seg av den «daglige driften». Større skip hadde et større antall løytnanter, som alle hadde sine ansvarsområder. Under Napoleonskrigene var det årlig mellom 2400 og 3200 løytnanter i flåten.

Den britiske marinen Den britiske flåten var verdens største og beste i denne perioden. Mellom 1793 og 1815 hadde flåten mellom 300 og 700 skip i aktiv tjeneste. Flåten var meget høyt prioritert på grunn av Storbritannias plassering og britenes mange kolonier i andre verdensdeler. Mellom 1/3 og 1/5 av statsbudsjettet gikk til flåten, og det var konstant behov for mannskaper. Derfor var det til enhver tid sjømenn av mange nasjonaliteter – også norske – om bord. Selv små krigsskip som slupper og brigger kunne ha et mannskap på over 100 mann. Grunnen til at man stuet så mange mennesker om bord i så relativt små skip, var at man hadde mange oppgaver å utføre. Hver kanon ble fortrinnsvis bemannet av 5–10 personer, å bemanne kanondekket alene krevde mange menn. I motsetning til hæren, så var det mulighet for å jobbe seg oppover i marinen. På land kjøpte ressurssterke menn seg offiserstillinger; til sjøs ble forfremmelser gjort på basis av at en person hadde tilgang til et bestemt nettverk (på engelsk kalt interest), men hardt arbeid var også en faktor som spilte inn. Store mannskapstap på grunn av krig, og ikke minst ulykker og sykdom, gjorde at man måtte være mer pragmatiske enn sine våpenbrødre til lands.

Uniformen til en kaptein i den britiske marinen tidlig på 1800-tallet. En knapp funnet på jordet i Lillesand har en gang vært del av en slik uniform.

Marineuniformer

brukt fargerike uniformer for å gjenkjenne sine egne og fienden på den kruttrøykfylte slagmarken. Til sjøs slapp man som regel å tenke på slikt, siden partene befant seg på hvert sitt skip. Det var først offiserene som begynte med blå uniformer, mens krigsskip pleide å ha en avdeling med rødkledde marinesoldater til snikskyting, nærkamp og bording. Vanlige sjøfolk hadde lite uniformering, og da helst til formell bruk.

Uniformer var uvanlig til sjøs før 1700-tallet, og det var typisk nok britene som innførte denne skikken. Til lands hadde man lenge

Masseprodusert vare På knappens bakside kan man lese ordene

36


Hammond og Portsmouth. Tidlig på 1800-tallet var Portsmouth den mest befestede havnebyen i verden, og den britiske marinens største marinehavn. Den var også hjem for verdens eldste tørrdokk, og det var i denne byen den kjente ingeniøren Marc Isambard Brunel først begynte masseproduksjon av blokker i 1803. Bosetning i området har romersk opphav, men byen har sitt navn fra det gammelengelske ordet Portesmuða (direkte oversatt: «havnemunn»). Byen har vært hovedhavn for marinen siden Rikard Løvehjertes tid. I 1717 ble Hammonds knappefabrikk stiftet i den nord-engelske industribyen Birmingham. Det var mange aktører i bransjen i byen, og det er veldig nyttig for oss å vite at knappefabrikantene i andre halvdel av 1700-tallet begynte å trykke firmanavn på baksiden av knappene. På 1790-tallet het firmaet Hammond, Turner & Dickinson, og i 1800 begynte de å produsere knapper for den britiske marinen. Fra den tiden og frem til 1812 var de også kjent under navnet H T & D. I 1823 byttet deretter firmaet navn til Hammond Turner & Sons. For å oppsummere: knappen som ble funnet i Lillesand må være fra tidsrommet 1800-1812, fordi knappeprodusenten Hammond ikke produserte marineknapper før 1800 og fordi den britiske marinen endret designet i 1812. Den har tilhørt en kaptein, kommandør eller løytnant om bord i et britisk marineskip. I de syv første årene i perioden var Danmark-Norge en nøytral stat, og i de fem siste var DanmarkNorge i krig med britene. Men kontakt har det vært; hvordan kan knappen ha kommet til Lillesand?

Handel med England Før 1807 var det mye handel mellom Norge og Storbritannia. Fra Norge ble det eksportert trelast i bytte mot korn, klær og andre varer. Etter at Danmark-Norge og Storbritannia erklærte hverandre krig i 1807, blokkerte britene sjøtrafikken til og fra Norge. Det var også perioder med lisensfart i løpet av krigen; i august 1809 ble kaperfarten ulovlig og norske skuter kunne igjen seile på britiske havner med leidebrev. Men sommeren 1811 begynte trelastmarkedet å mettes i England. Dette var delvis på grunn av import av tømmer

fra Canada og land rundt Østersjøen. I 1812 ble det slutt på lisensfarten, og blokaden ble verre enn noensinne.

Prisonfanger i britisk tjeneste Vi vet at norske prisonfanger i England noen ganger gikk i britisk tjeneste, men det var upopulært hjemme i Norge. Blant de 7000 dansk-norske prisonfangene i årene 18071814, var det 5000 nordmenn, av dem 2000 egder, hovedsakelig fra nåværende Vest-Agder. Ca. 10 prosent av den voksne mannlige befolkningen langs sørlandskysten ble tatt til fange. Professor i historie ved Universitetet i Agder, Berit Eide Johnsen, har skrevet om prisonfangene i boka Han sad i prisonen... Sjøfolk i engelsk fangenskap 1807–1814 (1993). Hun har konkludert med at det var atskillig mer vanlig å gå i koffarditjeneste (seile på handelsskip) enn på orlogsskip. De som seilte under britisk flagg holdt som regel tyst om det, det ble sett ned på her hjemme – etter loven var det å regne for forræderi. Og om en norsk sjømann skulle gjøre tjeneste på et britisk marineskip, er sannsynligheten heller liten for at han skulle ende opp blant skipets høyeste offiserer. Knappen fra Møglestu har neppe kommet fra en norsk høyere offiser på et britisk orlogsskip.

Landhugg? Det er beskrevet noen få dramatiske hendelser til sjøs utenfor nåværende Lillesand kommune, men ingen av dem nevner vellykkede landhugg av britene. Ifølge Berit Eide Johnsen gikk båter fra britiske krigsskip inn til Brekkestø og Ågerøya, uten å komme i land. Lærer og lokalhistoriker Gjerulf Noddeland fra Høvåg skriver i artikkelen «Fra krigsaarene 1807–1814» (1977) om en jolle som rodde inn Furøysund ved Ågerøya. De lokale la seg i skjul på Furøya og skjøt på britene slik at de rømte. Senere kom orlogsskipet utenfor Meholmen ved Ulvøysund. Britene satte tre joller på vann for å ta en postkutter, men bevæpnede høvågfolk drepte én soldat og såret en annen med børseild, og jollene forsvant igjen. Senere prøvde de engelske å ta et par andre småfartøyer, og hadde tatt et norsk gissel i en jolle. De norske skjøt et par engelske sjøfolk, men den andre jollen fikk med seg et lokalt fartøy. 37


De lokale satte etter i en fiskebåt med geværer og et par svingbasser. De engelske slapp byttet og unnslapp. Senere kom en engelsk kutterbrigg som prøvde å ta en norsk skonnert, men kanonbåtene jagde den bort. En annen gang ankret en engelsk kutter opp inne på Kvalholmsund utenfor Gamle Hellesund. Men mannskapet var norsk; de hadde blitt tatt til fange, men fikk tatt over den engelske kutteren. Den ble seilt til Kristiansand og de 14 norske dro hjem til en småby på Østlandet. I et slikt tilfelle kan man forestille seg at man kan ha forsynt seg av britenes tøy.

Andre muligheter? Knappen viser tegn til å være slitt. Forgyllingen er borte fra de delene av knappen som stikker ut, men om dette er fra bruk eller fra oppholdet i jorden er vanskelig å si for sikkert. Skulle man likevel spekulere, kunne man tenke seg at knappen har blitt gjenbrukt etter at det nye uniformsreglementet kom i bruk i 1812. Kun tre år senere var Napoleonskrigene over for godt, og flåten skrumpet inn til en atskillig

mindre størrelse. Med tanke på antall offiserer som fikk knapper til overs i 1812, og de som eventuelt har fortsatt å bære sine gamle knapper helt til 1815, er det sannsynlig at det må ha vært store mengder gamle marineknapper tilgjengelig for gjenbruk – kanskje i handelsflåten? Selv et lite funn som en knapp kan gi et nyttig bidrag til lokalhistorien. Dessverre vet vi ikke vet hvem som eide den (og plagget den opprinnelig satt på), eller hvordan den endte opp på Møglestu i Lillesand. Men vi vet hvor den opprinnelig kommer fra, og i hvilket tidsrom den ble produsert og brukt. Slike funn beriker vår lokalhistorie og gjør den håndfast. Og det er nok dette aspektet – å kunne se og ta på en gjenstand som har vært en del av tidligere tiders liv – som knytter oss nærmere fortidens mennesker og deres hverdag. Hvert lille funn er en brikke i et stort puslespill. Her bør de som søker etter gjenstander og de som gransker kilder ta kontakt med hverandre og utfylle hverandres kunnskap. Man har alt å vinne på samarbeid.

Fornøyd med funnet Funn av en britisk offisersknapp på et jorde i Lillesand ble kåret til månedens funn på nettsiden til metalldetektorprodusenten Garett. Finneren er Tor Gunnar Heldal. Av Terje Ellefsen Tor Gunnar Heldal var svært fornøyd med funnet han gjorde av en britisk offisersknapp i Lillesand. Gjenstander som kan tid- og stedfestes så nøyaktig som denne, hører nok til sjeldenhetene for metalldetektorentusiastene. Han kan opplyse at funnet ble gjort på et jordet ved Prestholt barnehage. - Med en gang jeg så den i hullet så jeg ikke hva det var. Det måtte være en mynt eller en knapp. Jeg børstet og sprayet gjenstanden og så det skinte i gull, sier Heldal til Egde. For ham var oppdagelsen av offisersknappen nesten den samme som å finne 38

en verdifull mynt. Arbeidet etterpå, med å dokumentere opprinnelsen til knappen, var for Heldal minst like viktig som feltarbeid med detektor. – Detektivarbeidet i etterkant er spennende! Legger Heldal til. På metalldetektorprodusent Garretts hjemmeside ble knappen kåret til månedens funn (International Favorite Find of the Month), i september 2017. Heldal er glad for at miljøet han er en del av tar oppgavene sine alvorlig og deler funn med fagmiljøer. Han har kontakt med blant andre Vestre Moland og Lillesand Historielag, og arkeologer fra Aust-Agder fylkeskommune. – Samarbeid er kjempegøy, det er interessant å gjøre noe sammen som alle lærer noe av. Vi er åpne for for eksempel utstillinger, foredrag, ekskursjoner; alle vil det. Det gøyeste hadde nok vært å få bidra ved en skikkelig arkeologisk utgravning, sier Heldal.


Folk som misbruker metalldetektorer ved å plyndre arkeologiske utgravninger eller kjente kulturminner synes Heldal lite om: - Det er trist. De få useriøse ødelegger for alle de andre. Jeg kjenner heldigvis ikke til noen useriøse metalldetektorister her i området. Det er et stort miljø i landet, og på nettforumer er folk flinke til å gi tilbakemelding om hva man har funnet. De forteller fort hva som skal leveres inn til fylkesarkeologen, understreker Heldal. Det verste som kunne skje nå, slik han ser det, ville vært hvis man hadde endt opp med store begrensninger på hobbyen og en lang prosess med sertifisering. - Vi i vår gjeng er for øvrig alle medlemmer av NMF (Norsk metallsøkerforening), og der må man bevise at man kjenner regelverket. Og siden det vi driver med er populært og har vært litt i pressen i det siste, er det mange som er nysgjerrige. Da føler jeg at vi har en plikt å svare og å opplyse om hva vi gjør og hva som er lov eller ikke lov, oppgir Heldal til Egde. Hobbyarkeolog Tor Gunnar Heldal i felten. Foto: Terje Ellefsen

Kilder: Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk: Aschehougs norgeshistorie bind 7: Mellom brødre 1780–1830. Aschehoug. 1996. Fremont-Barnes, Gregory: The Royal Navy 1793–1815. Osprey 2007 Fremont-Barnes, Gregory: Nelson's officers and midshipmen. Osprey 2009 Johansen, John Gustav: «Fra napoleonskrigens dager». I årsskriftet «Det var en gang» nr. 6. Vestre Moland og Lillesand historielag, 1999. Johnsen, Berit Eide: Han sad i prisonen. Sjøfolk i engelsk fangenskap 1807–1814. Universitetsforlaget 1993 Noddeland, Gjerulf: «Fra krigsaarene 1807–1814.» I småskrift nr. 1. Høvåg Museums- og Historielag 1977 Rasch-Engh, Rolf: «Krigsårene 1801-1814 langs kysten av Agder». I årsskrift nr. 87. Agder historielag 2011 www.hammond-turner.com (besøkt 23.10.2017) www.ukdfd.co.uk/pages/buttonsgtom.html (besøkt 22.10.2017) www.angelfire.com/wa/dianaspage/DianasButtonsWelcome.thm (besøkt 24.10.2017) Agderposten Lillesands-Posten 39


METALLDETEKTORKURS

– Vi må veilede de som har falt ut av sporet Lokalhistorie kan tilføres nye og viktige kilder gjennom bruk av metallsøker. I Agder får profesjonelle arkeologer utvidet tilgang til nye funn gjennom å samarbeide med hobbyarkeologer som bruker metallsøker. Hvis en amatør skal avdekke gjenstander fra fortiden er det imidlertid viktig å ta visse forhåndsregler. Vest-Agder-museet arrangerte i oktober et kurs for å bistå hobbyarkeologer. Av Kim Bredesen Frivillige som tar i bruk metallsøkere kan være viktige støttespillere til profesjonelle arkeologer når det gjelder å utvide muligheten for å

avdekke gjenstander av både historisk og kulturarvmessig betydning. Det kommer stadig oppslag i media på Agder som forteller om funn gjort av hobbyarkeologer som leter med metallsøkere. Noen ganger kan funnene bidra til å bedre sikkerheten for lokalmiljøet, som da det ble oppdaget en granat fra andre verdenskrig i Lillesand under søk med metallsøker (Fædrelandsvennen 4. september 2017). Andre ganger kan funnene være av stor betydning for vår kulturarv. I mars fant Jan André Skov-Skov

Egsjordet på Eg i Kristiansand, med utsyn mot Otra. Her gjorde Kulturhistorisk museum en utgraving høsten 2017. Utgravingsfeltet ligger ved skogholtet midt i bildet. Dronefoto: Steinar Kristensen/Kulturhistorisk museum)


Fredriksen en gullring, et gullstykke og en perle fra romertiden på Tveit i Kristiansand (Fædrelandsvennen 25. mars 2017). Ada (7) og Pappa Glenn Lunde fant skålspenner og perler fra en vikinggrav da de var ute med metalldetektoren i Vennesla (Vennesla Tidende 2. mai 2017). En annen som fant en sjelden gjenstand i jorden var Jan Olav Pettersen. På ti centimeters dybde, i Grimstad, oppdaget han en gullmedaljong, som trolig er fra vikingtiden (NRK Sørlandet 25. august 2016). Et annet eksempel var da 15-åringen Nikolai Davidsen, i 2016 fant et smykke av bronse fra vikingtiden på Møglestu i Lillesand kommune 15–20 centimeter under bakken (NRK Sørlandet 16. februar 2016). Davidsen leverte funnet til Aust-Agder Fylkeskommune, i likhet med Pettersen, samt Lunde og Skov-Skov Fredriksen som leverte sitt funn til Fylkeskonservatoren i Vest-Agder.

Retningslinjer for finnere Loven er tydelig på at eierløse gjenstander med opprinnelse fra før 1537 og mynter fra før 1650, er statens eiendom, og skal overleveres

kulturmyndigheter. Riksantikvaren ferdigstilte i 2017 arbeidet med felles nasjonale retningslinjer for privat metallsøking. De ble utformet etter innspill fra fylkeskommunene, universitetsmuseene og metallsøkermiljøene. I en slik sammenheng finnes en del forhåndsregler som kan være viktig å være oppmerksom på hvis en vil bruke metallsøker. Før en bruker metallsøker må en få tillatelse fra grunneier. En kan også bruke nettsiden Kulturminnesøk (www.kulturminnesok.no) til å undersøke om området som en ønsker å søke i ikke er registrert som kulturminne. Det skal være minst fem meters avstand mellom søkeområde og sikkerhetssonen rundt et registrert kulturminne. Det skal ikke graves dypere enn pløyelaget på jorder som har vært dyrket, for å ikke skade mulige kulturminner i bakken. Hvis du finner gjenstander eller objekter må du først skrive ned den eksakte GPS-posisjonen til gjenstanden, og gjerne ta bilder eller lage en beskrivelse av hvor de er funnet. Deretter må gjenstanden eller objektet leveres inn som det er, uten å renses eller rengjøres. Hvis Riksantikvaren beslutter at funnet ikke er statens eiendom, blir de sendt tilbake til finneren.

Oversikt over utgravningsfeltet til Kulturhistorisk Museum på Eg. Dronefoto: Steinar Kristensen/Kulturhistorisk museum).


Ulovlige inngrep De fleste i metallsøkermiljøet er ryddige og bevisste og følger rutiner og retningslinjer som er pålagt dem. Men det er ikke alltid dette skjer. Det ble tydelig i oktober i år da det ble oppdaget at noen hadde gravd uten tillatelse i et utgravingsfelt på Eg i Kristiansand, som var i ferd med å bli kartlagt av Kulturhistorisk Museum. Utgravingen brakte heldigvis med seg gode resultater, da det ble oppdaget et langhus på rundt 30 meter, samt en mindre bygning og kokegroper fra jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr). Det ble også funnet mange graver, blant annet en båtgrav. Men utgravningsleder Anja Mansrud ved Kulturhistorisk museum, uttalte til NRK Sørlandet at hun ville karakterisere inngrepet i feltet på Eg i Kristiansand som svært alvorlig kriminalitet. Episoden på Eg var et varsko. På grunn av risiko for mulig tyveri og uautorisert inngrep holdt derfor Kulturhistorisk Museum hemmelig en utgraving de gjorde i november ved fylkesvei 42 i Birkenes kommune. Utgravingsleder Birgitte Bjørkli beskrev hvordan hun opplevde det at en nøye planlagt utgraving kunne potensielt bli rasert og plyndret: «Det tar

nattesøvnen fra en, og jeg kjenner tilfeller hvor det har endt med sykemelding» (Agderposten 1. november 2017). Personer som ikke melder fra om funn, og lagrer dem privat, kan risikere en streng straff om de blir oppdaget. Det skjedde da en mann i Vestfold i juli i år ble dømt av Høyesterett til 14 dagers fengsel for å ha unnlatt å rapportere om funn av totalt 22 gjenstander og én mynt. Gjenstandene omfattet flere vektlodd av bly og avslag av flint, og ble gjort fra januar 2009 til september 2015 (NRK 1. juli 2017).

Ønsker dialog Fylkeskonservatoren i Vest-Agder arbeider aktivt for å komme i møte og være i dialog med metallsøkermiljøene. I en slik sammenheng ble det arrangert et seminar om metallsøking på Tingvatn Fornminnepark (del av Vest-Agdermuseet) i Hægebostad 26. oktober. Flere av foredragsholderne var arkeologer, og det kom innlegg fra Katja Kålheim fra Vest-Agdermuseet, Jostein Gundersen fra Riksantikvaren og Ghattas Sayej fra Vest-Agder Fylkeskommune. Rygene detektorklubb på Hundvåg i Stavanger holdt også et innlegg der John

Utgravingsfelt mot sør, med fotgrøfter i forgrunnen.

Dronefoto: Steinar Kristensen/Kulturhistorisk museum.

42


Kvanli tok opp hvordan hobbyarkeologer og arkeologer kan samarbeide. Flere av foredragene de holdt er nå lagt ut på youtube.com Ghattas Sayej, som er rådgiver og arkeolog for regionalavdelingen ved Vest- Agder Fylkeskommune, kan oppgi til Egde at Vest-Agder Fylkeskommune mottar et titalls funn hvert år fra frivillige med metallsøkere. Disse funnene utgjør imidlertid ikke en stor andel av hva fylkets arkeologer selv avdekker. Når det gjelder det ulovlige inngrepet som ble gjort på Eg i Kristiansand, var det ganske uvanlig. Da han blir stilt spørsmål om hvor ofte dette skjer, sier han til Egde: - Heldigvis ikke så ofte. Jeg har vært i Vest-Agder i over 11 år og kan ikke huske en lignende situasjon. Under seminaret på Tingvatn Forminnepark holdt Sayej et foredrag kalt «Metallsøkere og kulturarv». Et viktig utgangspunkt for Sayej var at åpen dialog og godt samarbeid lønner seg. «Vi trenger å bruke hverandres kunnskap stadig oftere og oftere», slo han fast i foredraget. «Dere sitter med utrolig mye kunnskap som vi trenger. La oss bruke den på en positiv måte, og samarbeide med hverandre på en korrekt måte og forsøke å forhindre at de som driver med uting, handler på egenhånd», var

oppfordringen Sayej kom med til tilhørerne under seminaret. Sayej nevnte at den største utfordringen når det gjelder samarbeid med hobbyarkeologer er det i noen tilfeller at det kan oppstå stor usikkerhet om opplysninger om funnsted er sikre. På dette punktet understreket han at det var viktig at hobbyarkeologer har gode rutiner. Men stort sett hadde Sayej lite å utsette på hobbyarkeologmiljøet i Agder. «Dere diskuterer og drøfter med hverandre. Dere kjenner lover og regler. Men det er dessverre noen som ikke er som dere», påpekte han. Ifølge Sayej er det ulike årsaker til hvorfor noen ikke følger reglene. Han mener noen har et system for plyndring, noen ønsker å bli skattejegere, noen ønsker å selge gjenstander for å få penger og andre vil ha funn på hylla hjemme. «Det er forskjellige årsaker til hvorfor noen gjør dette. Vi opplever dette av og til, det er minimalt, men noen gjør det. Vi må veilede de som har falt ut av sporet», konkluderte Sayej med under seminaret.

Spor etter langhus på Eg sett mot nordøst. De hvite rundingene markerer stolpehullene. Foto: Anja Mansrud/Kulturhistorisk museum


Retningslinjer fra nettsidene til Norsk metallsøkerforening: 1. Bruk ikke metallsøker på fredet grunn. Sett deg inn i bestemmelsene i Lov om kulturminner. 2. Meld fra om funn av mulig arkeologisk interesse til fylkesarkeolog. Husk innleveringsplikten på før-reformatoriske gjenstander (dvs. eldre enn 1537), samt på mynter eldre enn 1650. 3. Bruk ikke metallsøker uten grunneiers tillatelse. 4. Vær ytterst forsiktig dersom du kommer over militære eksplosiver som granater og liknende. Rør dem ikke! Sprengkraften er normalt i behold, selv etter mange år i jorda – og følsomheten kan være meget stor! Merk deg stedet, og meld straks fra om funnet til nærmeste politimyndighet. 5. Vis forsiktighet ved graving i områder med mye skrap. Knust glass og skarpe/spisse metallgjenstander kan påføre deg skader. Vurder søksområdet, og bruk hansker når du finner det nødvendig 6. Vær nøye med fylling av hull etter graving. Det bør ikke vises i et område når du har vært der. 7. Spre ikke søppel i naturen. Kast oppgravd skrap i nærmeste avfallsdunk…. for neste gang graver du det kanskje opp på ny. 8. Benytt anledningen til å forklare metallsøkerens funksjon for interesserte. Kanskje får du også interessante lokalhistoriske tips tilbake. 9. Vis solidaritet med foreningens medlemmer. Sørg for å videreformidle eventuelle oppdrag som du selv ikke kan ta. 10. Når du er ute med metallsøkeren er du en ambassadør for alle oss andre med samme hobby. Vær behjelpelig dersom noen trenger din assistanse, vis omtanke og gå varsomt fram. Kilde: www.nmf.nu/rettningslinjer/

Nyttige linker for hobbyarkeologer: Kulturhistorisk Museum – utgravingsprosjekt på Eg i Kristiansand http://www.norark.no/prosjekter/eg-sodal-kristiansand/gard-graverog-jernproduksjon-pa-eg-i-kristiansand/ Norges metallsøkerforening http://nmf.nu/ Agder metalldetektorklubb http://www.amdk.no/ Riksantikvarens retningslinjer for privat bruk av metallsøker https://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Nyheter/Nye-retningslinjer-forprivat-metallsoeking Kulturminnesøk (nettsted der en lokalisere registrerte kulturminner) www.kulturminnesok.no

44


STEDSNAVN - av Finn E. Isaksen Stedsnavnansvarlig i Kartverket for Vestfold, Telemark og Agderfylkene

Om det navnløse – med utgangspunkt i Sygna Det forholdsvis beskjedne vassdraget som har sitt utløp ved Åros i Søgne bærer navnet oppover dalføret Søgneelva, Songdalselva, Songa og Sogna. Ei elv som antakelig kan sies å komme fra Sognevann eller Songevatnet, på grensa mellom Vennesla og Songdalen. Ifølge opplysninger Kartverket har og som finnes i Sentralt stedsnavnregister (SSR). Antakelig fins det flere varianter. Men hva heter «egentlig» denne elva? For Søgneelva er utvilsomt navnet på den delen som er i Søgne, og tilsvarende for Songdalselva i Songdalen. Skjønt i den øvre delen dukker Songa eller Sogna opp som navn. Men altså kun for deler av elveløpet. Det fins utvilsomt eksempler på navnløse naturobjekter i mange kommuner. Kanskje ikke alle av vesentlig betydning. En liten hump eller ei lita myr som det hevdes fra lokalt hold ikke har noe navn, og det kan tidvis bli fremlagt for Kartverket noen kreative nye forslag. Skjønt dette har ikke Kartverket noen mening om. Kartverket bestemmer aldri hva som er (riktig) navn på et natur- eller kulturobjekt. Kartverket vedtar bare skrivemåten. Eller kommuner som vokser, og har behov for navn på nye boligfelt som etter hvert kan bli bydeler. Om jeg kan tillate meg å holde meg i mitt eget nærområde, bosatt i det som mange kaller ganske enkelt Søm. Hvor altså fire såkalte grunnkretser er omtalt som henholdsvis Søm nord, sør, øst og vest, som en del av det Kristiansand kommune omtaler som bydelen Indre Randesund. En viss debatt ble det da det skulle bygges ny kirke i dette «Sømsområdet». 45

Som altså fikk navnet Søm kirke. Selv om den ligger i den kretsen som er omtalt som Strømme. Og kirka ligger vitterlig på gården Liane. Søm derimot er gårdsnavnet til gården ved sjøen helt vest. Et par kilometer unna langs veien. For ikke å snakke om meglere og utbyggere som kommer opp med kreative navn på sine prosjekter, for tiden kanskje mest populært med tillegget Panomara (med stor P, selvsagt). Er det da ingen som bestemmer hvilket navn «barnet» skal ha? Til dette kan det gis to svar. Det første er: Når mange nok lenge nok, ja, så blir det navnet. Vel og merke for naturobjekter. (Hva kan ikke bruk av Facebook her føre til?!) Og skjer ikke noe av dette, har departementet gitt klarsignal for at kommunene kan fastsette navn også på naturobjekter. Det andre svaret er klart: kommunene, for kulturobjekter. På samme måte som kommunene bestemmer valg av navn på veier, skoler, kulturbygg mv., bør kanskje Søgne og Songdalen kommuner ta seg en prat om navnet på elva nevnt innledningsvis. For her har altså navnet Sygna dukket opp som et forslag. Selve navnet er tydeligvis gammelt. Og noen kommer åpenbart til å bruke det fremover. Siden da dette er mitt siste innlegg i denne spalten (pensjonistlivet kaller), tillater jeg meg derfor – nok en gang – å oppfordre de lokale historielagene til engasjement også i disse navnevalgene. Jeg forutsetter nemlig at historielagene har et bevisst forhold til hele formålet med lov om stadnamn og kan være en god og konstruktiv bidragsyter i det kommunale navnevalgsarbeidet. 45


Bokanmeldelser

46


BOKANALYSE

Døtre på jakt etter fars historie Av Oddbjørn Johannessen

Annabelle Despard:

Berit Rickhard:

Max My Father

Fra sjømann til soldat

(Portal forlag, Kristiansand 2014).

Krigen som aldri tok slutt (Bokbyen forlag, Tvedestrand 2017).

Marineoffiseren

sonlig kunnskapshull, formulert gjennom et enkelt og grunnleggende spørsmål i starten av neste avsnitt i beretningen: «Who was he?» Forfatteren Annabelle Despard ble født i Cardiff i 1943. Hun vokste opp dels i England og dels i Norge – og er av den grunn fullstendig tospråklig. Moren Anna (Lilanna), som døde da Annabelle var seks år, var norsk. Siden 1976 har hun vært bosatt i Kristiansand, der hun fram til hun ble pensjonist for få år siden har vært en kjær foreleser i engelskspråklig litteratur for et stort antall studenter ved Universitetet i Agder (og forløperne ADH og HIA). Oppveksten gjorde henne fullstendig tospråk-

«There are many ways of not having a father.» Slik innleder Annabelle Despard sin bok Max My Father. I utgangspunktet er dette en biografisk rekonstruksjon av farens, marineoffiser Maximilian Carden Despards, liv fra vugge til grav – med hovedfokus på hans virke i to verdenskriger. Bokens originale åpningsord sier noe sentralt om forfatterens motivasjon for å skrive denne biografien, nemlig ønsket om å fylle et per-

47


Max og hans bror Tommy, år 1900.

Faren til Annabelle Despard da han var seks år gammel, i 1898.

lig, og hun har et betydelig lyrisk forfatterskap bak seg på norsk. Max My Father har hun imidlertid valgt å skrive på engelsk, og den kan oppfattes som en fortsettelse av den selvbiografiske boken Pikeskolen (2011), der det for øvrig også er et kapittel om faren. Farens historie er i utgangspunktet full av hull. Han har selv vært ganske taus om sitt liv, og datteren har ikke spurt. Kildene er mangelfulle, og rekonstruksjonen blir et puslespill der

Max og hans første kone Nora, med deres sønn Terence. Foto trolig tatt i Gloucestershire, England, 1934.

48

Maximillian Despard som ung mann, her som kadett på offisersskolen, bildet er antagelig tatt i 1905.

forfatterens eldre søsken (alle født i 1920årene) bidrar med sine biter. Det viser seg etter hvert at det også finnes noen biter i andres skriftlige beretninger – og gradvis vokser historien i løpet av skriveprosessen. Annabelle Despard tar leseren med på oppdagelsesferd i et dramatisk liv, som samtidig blir til en bredere fortelling om Europa i første halvdel av 1900-tallet. I bokens første kapitler blir leseren også tatt

Max (andre fra høyre) mens han snakker med kong Håkon VII. Til venstre er ordføreren av Cardiff, i Wales (1942–1944).


Annabella Despard som barn sammen med sin mor Lilianna. Foto fra 1947.

Max og hans kone Lilianna, i Finland, med sine to barn, Anita og Herbert på fanget. Foto fra 1934.

med lenger bakover i historien, blant annet til slektas franske hugenott-bakgrunn. Flere spennende forfedre og formødre stiger fram fra historiens tusmørke, og vi skjønner at det er mange i Despard-slekta som har gjort seg bemerket gjennom flere generasjoner. At også Maximilian C. Despard skal komme til å bli en person som setter spor etter seg, er således ikke overraskende. Som marineoffiser i 1. verdenskrig mottar han flere utmerkelser. Høyest

Et bilde av Max mens han er i Orsova i Romania i 1922.

Lilianna i Helsinki, Finland, tidlig i 30-årene.

rangerer medaljen han får etter en svært dramatisk kamp mot flere tyske krigsskip utenfor Dover i 1917. Han tjenestegjør da som offiser på destroyeren The Broke. Hans karriere videre, kort oppsummert: Etter krigens slutt tjenestegjør han i Oostende i Belgia, før han i 1920 blir spesialutsending til Balkan, som medlem av Donaukommisjonen. En alvorlig ulykke i 1925 setter en stopper for marineoffisers-karrieren. Han tjenestegjør da på fiskeopp-

Lilianna Hurum var Max’ andre kone, her et bilde av henne fra 1923.

Den første kona til Max, Leonora Brabazon Moore fra rundt 1921.


Krigsskipet The Broke, hvor Max tjenestegjorde som offiser under første verdenskrig.

synsfartøyet The Harebell. En kanon om bord eksploderer, og Maximilian blir hardt skadet. Etter et langvarig sykehusopphold venter imidlertid andre viktige oppgaver – og i 1929 blir han sendt til Finland som diplomat/forsvarsattaché. Der er han fram til 1934. Etter et lengre oppdrag i Egypt, havner han i 1938 nok en gang på Balkan – denne gangen som marineattaché i Bucuresti og Beograd. Han driver også med etterretning i denne perioden, og det har vært spekulert i om han kan ha vært modell for James Bonds sjef «M». I 1941 bomber tyskerne Beograd, og Despard samler alle briter (samt noen anti-tyske jugoslaviske politikere) i et forsøk på å komme seg unna. Han blir arrestert i havnebyen Kotor av italienske soldater – og for en kortere periode internert i Italia. Etter en fangeutveksling er han senere samme år tilbake i England, og får da sitt siste store oppdrag. Han blir stasjonert i Cardiff, der han blir engasjert i forberedelsen av invasjonen i Normandie. Maximilian Despards liv etter krigen blir beskrevet som en personlig nedtur for ham. Han sliter med sterke fysiske plager etter ulykken i 1925, og han sliter med økonomien. Ellers lever han et relativt stille liv sammen med sin tredje kone (etter å ha blitt enkemann to ganger) og en stedatter. I 1964 dør han, 62 år gammel. Når man leser Max My Father blir man slått av Annabelle Despards særegne fortellerbegavelse. Hun trekker hele tiden leserne med på sin oppdagelsesreise i farens livsberetning ved 50

å invitere til undring over «mysterier» hun selv ikke er kommet til bunns i. Man merker dessuten at hun er poet. Språket hennes er krydret med pregnante bilder og humoristiske overraskelser.

Max og sønnen Terence på tur med spark i Sveits, i 1922.


Berit Rickhards far, Leonard Otto Sundby. Her på tokt i Stillehavet på skipet Velox, hvor han var maskinist i 1939.

Dekksdagboka til skipet Velox, den 23. september 1940.

Krigsseileren I Berit Rickhards bok, Fra sjømann til soldat, blir vi også invitert med på en reise i fars historie. I et fyldig forord gjør forfatteren rede for prosjektet sitt – og for kildene. I likhet med Annabelle Despard, har hun kun hatt brokker av kunnskap om farens liv før hun selv kom til verden (i 1947). Han har vært taus, og hun har ikke spurt – men at han hadde vært krigsseiler, visste hun («krigen var et ord jeg tidlig ble fortrolig med»). Faren, maskinist Leonard Otto Sundby (1902–1963), kom ut av krigen med nedbrutt psykisk helse, som så mange andre krigsseilere. Datteren nevner flere

Leonard har frivakt på skipet Velox, sammen med førstestyrmann Christen Andersen, i Stillehavet 1939.

ganger at mye av hans energi i hennes oppvekst gikk med til å bekjempe sine indre demoner. «Hva slags bok var det jeg ville skrive?» spør hun i forordet. Hun hadde i utgangspunktet planlagt å skrive en personlig biografi, og siden faren ikke hadde fortalt særlig mye – og heller ikke etterlatt seg noen skriftlig beret-

Her er faren til Berit sammen med ekteparet Maria Catherine og Olof Valentin Sundin og deres tre døtre, Elsa, Astrid og Jean. De er på øya Tong i Stillehavet i 1939. Sundin var ansvarlig for import og eksport i havna til byen Nukualofa, som er hovedstaden i Tonga. Gjennom sitt arbeid kom Sundin stadig i kontakt med norske sjøfolk. Førstestyrmann på Velox, Christen Andersen, tok bildet. Senere ble han gift med Astrid Sundin.

51


Foreldrene til Berit Rickhard, Emmely Victoria og Leonard Otto Sundby. De giftet seg i Hisøy kirke 24. nov. 1945.

Mannskapet på «Velox» mottok julehilsen i 1943 fra kong Haakon VII.

ning, ble jakten på kilder sentral. Moren kunne fortelle noe, men hadde ikke så mye konkret informasjon som gikk direkte på farens krigsopplevelser. Riksarkivet ble dermed den viktigste ressursen, og etter å ha arbeidet en del med skriftlig primærkildemateriale der, ble prosjektet revidert: «Ut fra det kildematerialet

Illustrasjon av hvilke strender i Nordmandie som ble brukt av allierte styrker under D-dagen. Tegning: Leonard Rickhard.

jeg hadde til rådighet, ble det snart klart for meg at store deler av den historien jeg skulle fortelle, var en kollektiv historie. Et skip er et samfunn i miniatyr, og i krig vil skipets historie langt på vei være identisk med den enkelte sjømanns historie». Etter et kort kapittel om farens barndom og

Viktige konvoiruter over Atlanterhavet under 2. verdenskrig. Til venstre er ruter fra 1940, og til Tegning: Leonard Rickhard. høyre er rutene fra 1942.

52


oppvekst i Øyestad og på Hisøya, og hans tidlige sjømannsliv fra 1920 til han mønstrer på Arendals-skipet MS Velox i 1937, følger et langt kapittel der livet om bord på dette skipet inn i det første krigsåret (da skipet blir en del av Nortraships-flåten) og fram til Leonard mønstrer av i desember 1943. Berit Rickards fortellerstrategi er litt annerledes enn Annabelle Despards. Framstillingen forholder seg hele tiden til konkret kildemateriale, og alle seilingene beskrives nøkternt og detaljert – samtidig som enkelthendelsene blir satt inn i en større krigskontekst. Dermed blir beretningen om MS Velox som seiler i konvoifart både på Stillehavet, Sør- og Nord-Atlanteren, Middelhavet og Det indiske hav, også en beretning om krigens gang. Innimellom stanser forfatteren opp litt ved enkeltpersoner, gjerne ved tragiske episoder som viser hvordan nervepåkjenningene knyttet til den kontinuerlige faren for torpedering og flyangrep kunne bryte ned livsviljen hos den sterkeste. Leonard Sundby har ingen hovedrolle i framstillingen her, men som maskinist er han «en av dem som hadde ansvar for å holde skipets hjerte i gang». Leonard Sundby mønstrer altså av ved juletider 1943 – og oppholder seg det neste halvåret i London. Den første delen av Londonkapitlet blir en slags pause i den dramatiske krigsfortellingen, med noen miljø- og tidsbilder fra det norske sjømannshjemmet og St. Olaf Church (sjømannskirken) – inntil tyskerne vinteren og våren bombet London («The Little Blitz»). I mai 1944 mønstrer Leonard Sundby på Haugesunds-skipet DS Thore Hafte, som var plukket ut som forsyningsskip i forbindelse med invasjonen i Normandie. Også i dette kapitlet går forfatteren detaljert til verks – og hver seiling blir dokumentert. For Leonard Sundby blir datoen 29. november 1944 dramatisk. Skipet befinner seg da i Gravesend ved Themsen, og en tysk V2-rakett treffer bakken like i nærheten. Leonard blir skadet i beinet og havner på sykehus. Dette blir en sjokkopplevelse, som sammen med de traumatiske opplevelsene i konvoifart kommer til å følge ham resten av livet. I bokens siste kapittel skriver Berit Rickard både om den kritikkverdige og ydmykende

behandlingen krigsseilerne fikk av det norske samfunnet etter krigen – og om hvordan farens krigsseilersyndrom kom til å prege både ham selv og familielivet. Som barn var hun ofte flau over at hun hadde en far som var «annerledes», men en personlig gevinst av arbeidet med farens historie, har vært at stoltheten over farens offer har fortrengt flauheten.

Historien «personlig» presentert Det er et godt og velprøvd pedagogisk prinsipp å ta utgangspunkt i det nære når kompliserte historiske hendelser skal formidles. Det gjør både Annabelle Despard og Berit Rickhard i sine farspresentasjoner, om enn på litt ulikt vis. Despards beretning er språklig frodig og svært personlig fortalt, mens Richard legger sterk vekt på den saklige, kildebaserte framstillingen. Det betyr imidlertid ikke at Fra sjømann til soldat blir tørr og kjedelig. Også Berit Richard har en skjønnlitterær erfaring (hun utgav to romaner i 1989 og 1991), og leserne merker at hun er en god forteller. Dessuten har hun lang formidlingserfaring som lektor i den videregående skolen. Det faller naturlig å nevne at det de siste årene er kommet ut flere bøker på Agder-forlag, der både lokalhistorie og allmenn historie blir presentert med utgangspunkt i det biografiske. Et par av de mest relevante er Gunvald Opstads Min far Emanuel (Bokbyen forlag 2016) og Kjell-Olav Masdalens Erik Munk. Kriger, lensherre og bondeplager (Portal forlag 2016).

53


Aust-Agder Arv 2017 Aust-Agder Museums- og Arkivlag Nok et år er lagt bak oss, og tradisjonen tro har Aust-Agder museum og arkiv gitt ut sin årlige årbok. Og som vanen tro er også årets årbok satt sammen med spennende artikler om Aust-Agders historie. Årets artikler gjenspeiler den mangeartede historiske utviklingen i fylket. Her er sjøfartshistorier, praktfulle jernalderfunn, jernverkshistorier, erindringslitteratur og skildringer av enkeltpersoner, bare for å nevne noe. Anmeldt av Steinar Skjeggedal De tre første artiklene tar alle utgangspunkt i bokverket Endringer af mit liv 1790-1830 av konsul Conrad N. Schwach. Schwach var født inn i embetsmannsstanden, og arbeidet både som sakfører og sorenskriver. I perioden mellom 1820 og 1830 oppholdt han seg i Arendal. Likevel er det ikke som jurist han er kjent, men at han i sin samtid var en av Norges mest be-

54

rømte diktere. Men, slik artikkelforfatter Liv Bliksrud beskriver denne for oss heller ukjente personen: «det eneste diktet som står igjen etter ham, og knapt nok det, er det patriotiske poemet «Mens Nordhavet bruser mod fjeldbygd Strand». For ettertiden er det imidlertid hans endringsverk som har gitt en plass i historiens glans. Boken er både et memoarverk, men likevel en dagbok i den tradisjonelle forstand. For den lokalhistorisk interesserte, kan man vise til fyldige beskrivelser fra hans opphold i Arendal. Byen var jo på begynnelsen av 1800-tallet en av de viktigste i landet. Årsaken til at Schwachs erindringsbok påspanderes slik oppmerksomhet i årsskriftet, er den viktige begivenhet at primærutgaven av boken er innlemmet i Norges dokumentarv. For den som er ukjent med dette prosjektet, kan jeg opplyse at Norges dokumentarv er et register over de viktigste kildene fra norsk historie. Registeret er igjen er en del av et Unescoprogram for bevaring av særlig viktige historiske kilder. For Kuben er dette andre gang en av deres kilder er tatt med i programmet. For øvrig er Schwach i godt selskap, med blant annet dronning Margrets kroningsbrev fra 1388, Pave Clemens III berømte brev fra 1189, originaldokumentene av landets grunnlov og Røros kobberverks arkiv, for bare å nevne noen få dokumenter. Nå er det jo et betimelig spørsmål å stille seg: hvorfor et så ukjent dokument fra en ukjent mann som Schwach skal innlemmes i et så eksklusivt selskap? Eller stilt annerledes: hvilken verdi har dette dokumentet som berettiger innlemmelse i «Norges dokumentarv». På dette spørsmålet svarer Kristoffer Vadum og Kyrre Thorsnes at «verket på en ganske forbløffende måte tar oss med bak fasaden i de toneangivende miljøene i Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet». Schwachs usminkede skildring av enkeltpersoner og miljøer gir i så måte et viktig korrektiv til samtidens tradisjonelle og mer kokette fremstilling av seg selv og det rundt seg. Samtidig knytter Vadum og Thorsnes innlemmelsen opp mot Schwach og 54


Arendal sett fra Tromøya som ligger øst for byen. Fargeakvating på papir, av den britiske maleren John William Edy. Hans arbeid blir beskrevet i en artikkel i Aust-Agder Arv 2017. Maleriet er del av Nasjonalmuseets samling

hans livsløp, og viser til hans stilling som nasjonalpoet ved siden av kjente skikkelser som Welhaven og Wergeland. For å gå videre til noe mer håndgripelig: i en artikkel av Johanne Cecilie Fiane Hortemo gis

en oversikt over det nå velkjente Langeidsverdet. Artikkelen gir en innføring i forskningen rundt sverdet og hvilke historiske fortellinger sverdet kan være med å belyse, både om kristningsprosessen i indre Agder, og hvilket nettverk setesdølene hadde i den yngre jernalder. I årboken kan vi finne et annet spennende kapittel av Agders historie, nemlig skipsfartshistorien. I en svært velskrevet og spennende artikkel bretter Yngve Schulstad Kristensen ut historien om Lillesandskipet D/S Ocean Libertys eksplosive endelikt ved reden i den franske kystbyen Brest i 1947. Etter andre verdenskrig kjøpte rederen Tønnes Severin Bendixen et Familie på Hove-stranda, på Tromøy utenfor Arendal i 1925. Fra venstre: Ragna Christensen, Elisabeth Ugland Jacobsen, såkalt Liberty-skip fra den marinen. mørkekkledd og med fletter (gift med Møller Pettersen). Helt til amerikanske høyre er hennes søster Inez Ugland Jacobsen (gift Thorsen). Liberty-skipene var bygget Foto: Turid Taraldsen.

55


Testamentet til eidsvollsmann og distriktslege Alexander Christian Møller og hans kone Else Marie fra 1799. Dokumentets betydning blir tatt opp i en artikkel av Kjell Knudsen i AustAgder Arv 2017. Kilde: AAma, Kuben, DA-1350

under krigen i et enormt antall av USA, og som var en del av krigsinnsatsen. Men etter freden var det et stort overskuddslager som de altså solgte ut. Mange av dem kom i hende norske redere som ville bygge opp flåten etter krigsårene. I Baltimore ble skipet lastet med 3000 tonn ammoniumnitrat til bruk i kunstgjødselproduksjon. Grunnet den høye eksplosjonsfaren, ble det ekstra varsomt lastet om bord. Vel fremme i Brest startet den omhyggelige lossingen, også nå under ekstra aktsomhet. Likevel tok det fyr i lasterommet. Havn og omegn ble evakuert og skipet ble forsøkt tøyd lenger ut på reden, men til ingen nytte. Som følge av brannen antentes en enorm eksplosjon som la det allerede hardt bombede havneområdet i Brest i ruiner. 20 personer mistet livet og eksplosjonen ble førsteoppslag i franske aviser. Artikkelen til Schulstad er godt skrevet, infor56

merende og skildrer ikke bare den enkelte historie, men forteller også mye om den store veksten i den norske handelsflåten etter andre verdenskrig. Til slutt i årboken tar artikkelforfatter Olga Maria Breivik med leseren til de indre bygder, nærmere bestemt gården Ytre Ramse i Tovdal. Her blir vi kjent med kulturbæreren Sigrid Ramse (1882 til 1982), som fra hjemplassen sin gjorde et pionerarbeid innen tekstilhåndverk. Gjennom et langt og innholdsrikt liv samlet Sigrid Ramse tøystykker og fragmenter fra gamle stasklær som var med på å forme bunadstradisjonen i Tovdal og Åmli. Som ung fikk Sigrid en mer enn vanlig utdannelse for unge kvinner. Etter amtskolen på Mykland reiste hun på folkehøyskolen i Seljord. Her ble hun, ifølge artikkelforfatter Breivik, nok grepet av norskdomsbevegelsen som stod så sterkt blant bygdefolket i landet, og som blant annet kom til uttrykk nettopp gjennom folkehøyskolesystemet. Et av mantraene fra nettopp denne bevegelsen var å bevare det gamle gjennom fornying. I tekstilfaget kom dette til uttrykk ved å benytte gamle mønstre og teknikker i en ny, ofte modernisert form. Fra barnsben av var hun også med i produksjon av tekstil og alt slag, og da fra råull og lin til ferdige tepper og klær. På begynnelsen av 1920-tallet vokste det frem et ønske om å sy frem en egen lokal bunad. I 1925 hadde Ramse sammen med flere lokale kvinner sydd opp flere typer bunader, alle basert på lokale tradisjoner, til et mållagsstevne i Tovdal. Senere, etter krigen, var Ramse aktivt med i utformingen av bunaden som er kjent som Åmli-bunad. Artikkelen til Breivik er et dokumentasjonsarbeid over arbeidet til Sigrid Ramse, og den viser det initiativ og den interesse som fantes for både å fremme, men like mye fornye den lokale kulturarven i det forrige århundre. Alt i alt er det mye spennende historisk lesestoff i årets utgave av årboka. Det er å håpe at artiklene i den når ut til et så bredt publikum som mulig, og i så måte bidrar til å styrke den lokalhistoriske interessen.

56


Erik Munk. Kriger, lensherre og bondeplager. En entreprenør for sin tid Kjell-Olav Masdalen - Portal forlag, 2016 Endelig foreligger det en fullgod biografi om en av Agders mest virkningsfulle personligheter: Erik Munk. Anmeldt av Steinar Skjeggedal Som lensherre i Nedenes på 1570- og 1580tallet brukte han sin stilling både til å være kongens trofaste tjener, men like mye til å berike seg selv. Særlig det sistnevnte har hengt ved Munk, som en bondeplager som misbrukte sin maktstilling ovenfor de svakere bøndene. Likevel rommer historien om Munk så mye mer. Historien om Erik Munk (d.1594) er også historien om Norge og Norges stilling på 1500tallet. Men den handler også om lensvesenet, forholdet mellom styresmakter og undersåtter, og om handel og næring en adelsmann kunne forgripe seg i, slik som undertittelen «entreprenør for sin tid» viser til. Likevel er Munk langt fra det tidstypiske, men heller en ambisiøs og virketrang eventyrer som ville klatre oppover i samfunnet. Masdalens fyldige biografi rammer hele denne fortellingen. Erik Munk stammet fra en adelsfamilie fra Skåne, et område som frem til 1600-tallet var en del av Danmark. Her hadde familien jordegods. Med gods og tittel fulgte administrative og militære oppgaver for kongen for Munks familie. Masdalens bok skildrer både de strider og de oppgaver Erik Munks far og farfar hadde på vegne av kongen. Erik selv var sannsynligvis født på 1530-tallet, og vokste opp i Halland i dagens Sverige. Faren drev blant annet som båtbygger, og den maritime interessen til Erik fikk han inn med morsmelken. Biografiforfatter Masdalen tolker kildene dit hen at Erik Munk var deltagende i den franskspanske krigen mellom 1547-1559 som sjøkaptein eller lignende. Første gang vi støter på Erik Munk i norske

kilder er han utnevnt til en viktig stilling for den danske kongen. I 1562 var han Erik Rosenkrantz’ slottsfogd på Vardøhus festning. Rosenkrantz var på denne tiden Norges mektigste, hvor han fra stillingen som lensherre over Bergenhus hadde ansvaret for Danmark-Norges militære og administrative statsapparat fra Rogaland til Vardø. Nordområdene hadde på denne tiden høy prioritet hos den danske kongen. Nederlandske og engelske handelsfartøyer seilte rundt Nordkapp for å handle med russerne i Kvitsjøen. Men toll skulle betales for russerhandelen, og dette var alle oppgaver som tilfalt lensherren Erik Munk på Vardøhus. I tillegg var 1500-tallet preget av utstrakt piratvirksomhet, og verdens nordlige 57


ende hadde heller ikke sluppet fri fra denne plagen. Til alle disse oppgavene viste Munk seg resolutt og dyktig. I 1563 startet den nordiske syvårskrig. Den førte blant annet til at svenskene okkuperte Trøndelag. Erik Munk hadde tydeligvis fått fornyet tillit hos lensherren Rosenkrantz, for nå ledet han en eskadre på 4000 menn av leiesoldater og bønder som skulle frigjøre Trøndelag og innta festningen Steinviksholmen. Nok en gang viste Munk gode lederegenskaper og militære evner. Felttoget ble kronet med hell ved at svenskene ble jaget på flukt. Frem til innsettelsen som lensherre i Nedenes fortsatte Munk å løse ulike oppgaver for kongen og hans lensherrer. Det gjorde han blant annet under stridighetene om Akershus i 1567, og som leder av en ekspedisjon til nordområdene i 1571. I 1570 ble Munk utnevnt til lensherre i Nedenes. På 1500-tallet ble statens administrative, juridiske og militære oppgaver delegert fra sentrum rundt omkring til de ulike lenene. Lensherrens viktigste oppgave var å kreve inn skatt, men i tillegg lå både militære oppgaver samt påtalemyndighet og politi. Ofte fulgte en adelstittel med som lensherre, slik det gjorde for Erik Munk, og et slikt len var utvilsomt en god geskjeft. Selv om lenet Nedenes grovt sett gjaldt kysten av dagens Aust-Agder, gjaldt også lensmyndigheten for Erik Munk Råbyggelaget, det vil si de indre bygdene av AustAgder samt Åseral. Munk tok sete i Barbu utenfor Arendal. Herfra bygget han raskt opp en økonomisk virksomhet med grunnlag i gårder, rettigheter, båter og tømmer. Ganske raskt kom hans personlige økonomiske framferd i konflikt med bøndene i lenet. Det er liten tvil om at det var en stor kulturkonflikt mellom de egenrådige bøndene på Agder og den danske adelsmannen, som nok var vant til et annet forhold mellom stendene. Likevel er det vel liten tvil om, slik Masdalen skildrer det, at Munk utnyttet makten som lå hos ham som lensherre, til å utnytte og/eller tvinge bøndene til å godta urettmessige avtaler. Fra han tiltrådte til han ble avsatt og fengslet i 1585, var han i en nesten endeløs rekke av tvistemål og rettsaker. Motparten var først og fremst bønder fra lenet han var satt til å administrere, men også noen 58

handelsmenn og andre høyere opp i det sosiale hierarkiet var i konflikt med Munk. Tiden Erik Munk virket i var en brytningstid. 1500-tallet var også en vekstperiode. Folketallet økte, og økonomien var i bedring. Først i Danmark, så i Norge ble reformasjonen innført med kongens sverd. På sikt styrket dette kongen, som fikk et stadig sterkere grep om riket han hadde under seg. Men kongens krav mot sine undersåtter møtte motstand. 1500tallet bar preg av konflikter mellom bøndene og kongens fogder. Konfliktene gjaldt både formalia, som skatter og plikter allmuen ble avkrevd, men like mye overgrep og maktmisbruk fra kongens lokale representanter. Og her var Erik Munk intet unntak. Mer konkret gjaldt anklagene at Munk skal ha underlagt seg jordegods på en ulovlig måte og på et ikke-rettslig grunnlag, at han urettmessig hadde pålagt dem byrder, samt brutal og fremfusen fremferd mot kongens undersåtter. Masdalens biografi bekrefter ryktet om Munk som en bondeplager, en lensherre av den hensynsløse, nesten klisjéaktige typen. Det store antallet rettssaker han var involvert i gir jo tydelig beskjed, hvor grensen mellom embetsmannen og eiendomsspekultanten ble strøket ut i sand. En interessant parallell er hvordan Munk forsvarte seg mot anklager om å drive bøndene hardt, nemlig med at de var vant til dansk praksis. Dette forsvarsargumentet ble også tatt i bruk av andre, danske adelsmenn med lensstyre i Norge, som bondeplageren Julius Munk. Spørsmålet er jo om Munk var et produkt av sin tid, eller om han var den hardhause tyrannen alle samfunn i alle tider avler frem. Som allerede nevnt ble Munk avsatt i 1585 og fratatt sitt len, senere også sitt gods. Kongen opprettet en kommisjon som skulle undersøke bøndenes klager. Beklageligvis er kommisjonens rapport forsvunnet og vi kjenner derfor ikke konklusjonene i den – og om kongen fant det noe klanderverdig i Munks syssel om lensherre. Munks endelikt kjenner vi imidlertid. Allerede i 1586 satt han fengslet i statsfengslet Dragsholm på Sjælland. Etter et mislykket fluktforsøk skriver han opp sine fortegnelser, formulert som et forsvarsskrift, som også er en viktig kilde til Masdalens arbeid. Munk hengte seg i sin celle på Dragsholm i 1584.


sitatene også er skrevet på hva som formodentlig er gammeltysk og nederlandsk, uten at det gis en oversettelse, sier det seg selv at en vanlig leser ikke vil kunne følge bokens gang på en god måte. Boken gjentar seg selv også ved flere anledninger, og noen av delene av fortellingen hører vi flere ganger. Et eksempel er historien om heksebrenningen i Skien, som fortelles tre ulike steder i boken. Som en kontrast til de underholdende og velstrukturerte delene om Erik Munk, står også innledningskapittelet om Munkfamiliens historie i Halland og Skåne. Her er fortellingen tyngre å følge, samtidig som man kanskje spør seg To biografer under en boksignering på Lindstøl Libris hvilken relevans denne delen har for den i Risør. Til venstre er Gunvald Opstad og til høyre er videre fortellingen om Erik Munk. Og Kjell-Olav Masdalen. Foto: www.irisor.no når man er inne på slekt: i Masdalens bok møter vi også flere andre personer Bokens hovedbolk fokuserer på det som med etternavnet Munk, for eksempel Julius allerede mest kjent om Erik Munk, nemlig Munk. Med tanke på det samme etternavnet hans tid som lensherre i Nedenes og Råbygge- som bokens hovedperson, hadde det vært interlaget. Her er også boken på sitt beste, hvor den essant å få belyst om disse hadde en familiær bretter ut Munks omfattende liv som både relasjon til ham. Erik Munks sønn Jens, som alt embetsmann og entreprenør på Agder. For i alt er bedre kjent, særlig etter Thorkild eksempel er det svært underholdende å lese om Hansens glitrende biografi om ham, gis heller de konflikter Munk måtte megle i mellom ingen stor plass i Masdalens bok. Åmli-presten Droby og hans sognebarn i Tross disse bemerkningene, gir boken et Tovdal, Åmli og Gjøvdal. Droby klaget over interessant og leservennlig innblikk i både livet alle de ukvemsord som ble han tildelt, de til Erik Munk, men også like mye den tid han fysiske slag han måtte utholde og hvorledes de levde i. Spesielt er nok delen om Agder interstridende og selvbevisste bøndene ikke ville essant. Fra denne tiden er kildene ellers få, men betale den pålagte tiende. Bøndene på sin side denne boken gir et godt innblikk i samfunnslot seg ikke pirke på nesen, og de anklaget ham forholdene i Aust-Agder på denne tiden. Det for å kalt dem «horkarl», «asen» og «hore», viser et folk som var bevisste sin stand og sine samt at de kom med knivtrussel. rettigheter, og som ikke lot seg pelle på nesen Delen om Munks virke og leven i Agder er av en dansk adelsmann. Samtidig skildrer også vel også den som er best bevart i kilder. Dette Masdalen det næringsmessige grunnlaget som forklarer vel igjen hvorfor også det er denne lå i landsdelen. 1500-tallet var jo nettopp den delen av Munks liv som er bredest omtalt. tiden tømmereksporten fikk sin første storhetsEnhver historiker er avhengig av sine kilder. Å periode, og dette var en viktig ressurs for både være nær kildene synes å være et av Masdalens kongen, men ikke minst allmuen på Agder viktigste grep i sin fortelling. Men av og til kan også. Men til syvende og sist er det mennesket sitatene bli vel lange, og en kan vel stille spørs- Erik Munk leseren blir kjent med, en stri, men målstegn ved om det ikke hadde vært bedre å samtidig selvbevisst og ambisiøs mann, en korte ned disse avsnittene. Særlig med tanke på mann som i aller høyeste grad lever opp til leservennligheten, og da spesielt for legfolk, bokens undertittel «kriger, lensherre og bondesom nok ville oppleve at disse lange sitatene på plager. En entreprenør for sin tid». 1500-talls embetsspråk er tungt å lese. Når 59


Copeland – ølbryggeren ved verdens ende Hans Morten Sundnes Bokbyen forlag, 2016 Visste du at Noreg var med på å innføre øl i Japan? Ikkje det. Då visste du vel heller ikkje at denne bryggaren var fødd i Arendal og vaksen opp i Lillesand? Tenkte meg det. Det er ei fascinerande forteljing som Sundnes byd på, om øl og rundt øl, ølhistorie og ølkultur. Dette er både verdshistorie og lokalhistorie, sjøfartshistorie og kulturhistorie. Anmeldt av Olaf Moen

En tidlig versjon av etikett til Kirin-øl, med sin karakteristiske fabeldyr-logo. Øl fra bryggeriet som Coupland etablerte i Yokohama i 1869, var en forløper til dagens japanske Kirin-øl.

Hovudpersonen i forteljinga heiter William Copeland, eller Johan Martinius Thoresen, som han blei døypt ein vinterdag i 1834. Vi følger hans ferd frå Varmekrogen til Lofthus, via det store Amerika til det fjerne riket Japan. Og jammen var han heime ein tur i full fart og gifta seg med den pur unge Kvinesdalsjenta Anne Kristine før han (dei) drog attende til soloppgangens land. Han bytte namn medan han var i Sambandsstatane, eit namn som skulle vere greitt å uttale og ikkje minne om den norske bakgrunnen hans. Det var nok ein sjau å skulle få vatn og korn til å bli godt øl i Japan. Det var for varmt der, og japanarane var tru mot sin sake, som i prinsippet er ein slags ris-øl. Vi kallar det sterkvin, men det er brygga omtrent som øl. Smått om senn fekk han etablert seg i Yokohama, og utvikla fleire ølsortar for den japanske marknaden, etter kvart i kompaniskap med tyskaren Emile Wiegand. Kina sto no for døra: I 1877 reiste Copeland til Shanghai, og kven treff han der? Jau då, svogeren Olaves Årli! Og kva gjer Olaves i Kina? Han brygger øl! Saman startar dei opp eit bryggeri i Shanghai, og eit firma som im60


Foto av bryggeritomta på «The Bluff» i Yokohama, hvor Copeland etablerte seg.

porterer og eksporterer øl mellom desse landa. Øl og flasker. For glasflasker til øl var det stor manko på. I 1879 dør Anne Kristine av sjukdom, berre 22 år gamal. Han sender kona sine eignelutar heim til Noreg, og ikkje lenge etter går Wiegand konkurs og døyr ikkje lenge etter. Copeland er ved eit vegskilje. Kva no? Jau, han blir medeigar i ein skonnert, handlar inn mengder med våpen, ammunisjon, verktøy og mat – og blir pelsjeger! Korleis dette går kan du lese om i boka, men eg skal røpe såpass at det både blir ekteskapsinngåing på nytt og jobb i Guatemala! Boka er på 224 sider pluss noter, og er proppa med informasjon. Forfattaren har gjort ein grundig jobb, og innimellom teke seg nokre kunstnariske fridomar som høver godt for å få gli i forteljinga. Dette kjem tydeleg fram, slik at boka står fram som ein dokumentarbok. Det er og mykje anekdotar og sideforteljingar undervegs, samt hopping att og fram i tid, så ein må innimellom halde tunga rett i munnen for å halde på hovudhistoria. Det er og mykje bilete i boka; det er fint å sjå stadene og folka

vi les om. På den måten kjem Copeland og Yokohama nærare oss, 150 år etter.

William Copelands grav i Yokohama, Japan. Graven vedlikeholdes av ølkonsernet Kirin. Konsernet produserer de to mest populære ølmerkene i Japan.

61


Min far Emanuel Gunvald Opstad Bokbyen forlag, 2016 Dette er ei bok eg gledde meg til å lese! Ikkje berre er forfattaren trimenning til mi mor, men temaet for boka er dagleglivet i indre Søndeled, meir presist mellom Søndlitona og Homme. Det handlar om mi slekt også, og om andre folk i lokalmiljøet; folk eg har kjent, eller iallfall kjent etterkomarane til. Meldt av Olaf Moen Det kan ikkje vere berre lett å skrive ei slik bok. Ho er personleg og utleverande (utan å vere i nærleiken av Karl Ove Knausgård sine

Bilde fra mellomkrigstiden der Gunvald Opstads mor og far står ved familiens bil, av merket Chevrolet.

skildringar!), det er mange som kan etterprøve alle fakta, og ho er uhyre detaljert. Her er rekneskap på kvart eit øre, kvar ein dag og nær sagt på kvar ein time. Emanuel var ein nitid og nøysam mann, noko vi skjønar raskt. Hovudtyngda av boka handlar om tida før olja. Ei tid utan pengar, med arbeidsløyse og varsemd. Vegar blei bygd på denne tida, og dei første telefonlinene blei strekte. Emanuel var ein av dei mange vi kan takke for at vi kan snakke saman gjennom lufta og køyre på besøk til kvarandre. Det var hardt arbeid å skulle mette kone og born, halde dei med klede og underhaldning. På ei lønning, sjølvsagt, kvinnene jobba i heimen utan løn i form av pengar. Emanuel var på mange måtar ein lærd mann. Ikkje på bokleg lærdom, den kom seinare i livet, men på klokskap, røynsle, handlag og interesse. Han visste meir om det 62


Emanuel, til høyre, tar en pause i arbeidet med kolleger under anleggsarbeid. Forfatteren tror mannen ved siden av kan være Sigurd Haugmoen og lengst til venstre er Sigurd Liane.

meste enn dei aller fleste i bygda. Han hadde tolv vekers omgangsskule, og denne utdanninga gjorde han mellom annatil både tømmerfløytar, spelemann, telegrafmann, radiobyggar, murer, snekker, naudarbeider, vegvaktar, skytebas, birøkter, fruktdyrkar og bibliotekar. Han greidde seg gjennom to verdskrigar, naudsår og gode år, og var ikkje minst med på den store gjenreisinga av landet. Boka er også fylt av vemod og sakn, om kjærleik, humor og glede. Om ekteskapet med Klara, om dansespel og drykk, og ikkje minst om frukt. Emanuel dyrka heilt enorme mengde frukt, og alt er dokumentert i dagbøkene hans, med fruktslag, namn, pollinering, avling, kven som kjøpte frukt og kven han kjøpte av, og kvar han tinga frø. Og så bygde han hus til familien sin. Ikkje på den tomta han kjøpte først – der blei det berre frukttre, men nede ved Brøbbervannet på Påls. Det er der eg minnast at tante Klara budde (vi kalla ho det, sjølv om ho ikkje var tante til nokon av oss heime) i eit grønt hus. Boka er på 342 sider, med flust av bilete og illustrasjonar. Boka skiftar mellom oppramsing av dagboknotat og meir tidsbileteskildringar, og det kryr av artige små anekdotar og paren-

tesar undervegs. Om dette er ei bok for det store publikummet er eg noko usikker på, men for oss søndølingær er ho gull verd. Om ei tid, ikkje langt unna denne, men akk så fjern likevel.

Bildet fra mellomkrigstiden. Gunvald Opstads mor og far tar en pause i hagen.

63


Nøytralitetsvakt – En registrering av minnesteiner og inskripsjoner Normann Liene Vest-Agder-museet, 2017 Norge klarte å holde seg utenfor stormaktenes spill under den første verdenskrig, men med nøytralitetslinjen fulgte det en voldsom økning av forsvarsbudsjettet. Langs hele kysten ble det opprettet et nettverk av nøytralitetsposter hvor små lag med soldater var utstasjonert. Normann Liene, med hjelp av lokalhistoriker Floke Bredland, har tatt for seg de mest markante sporene etter nøytralitetsvernet på strekningen HøvågSøgne 1914-1917. De tar også et sideblikk på forsvarsverk som var operative under unionsoppløsningen i 1905.

Vaktstyrke på Eftevåg i i Kristiansand, 1914.

64

Anmeldt av Tormod Christiansen Kristiansandsavsnittet ble ansett for å være et av de mest strategisk viktige kystområdene under 1. verdenskrig. Over 1800 mann var utstasjonert rundt Kristiansand høsten 1917. Vakttjenesten ble for mange av soldatene sett på monoton og lite variert. For å finne en måte å gjøre tjenesten noe mer givende begynte derfor soldatene å lage inskripsjoner i fjell, og senere utviklet det seg til enkeltstående monumenter. I noen av avdelingene var det steinhuggere som brukte sin kunnskap til å lage kunstverk i fjellsiden som «hvalen» på Skarkeheia i Vågsbygd. Forfatteren har gått systematisk

Foto: Hangaard, utlånt av Vesla og Asbjørn Eftevaag


igjennom alle kjente minnesteiner og inskripsjoner. Hver lokalitet som blir belyst har et fast oppsett med historie, tilstand, plassering og eventuelle trusler mot kulturminnet. I boka har Liene flere historiske bilder som illustrerer utrustningen og uniformene til de norske soldatene. Videre har forfatteren knyttet flere anekdoter til stedene, som da Kong Haakon endte opp med generalmajor Alf Lund på fanget

Normann Lienes bok inneholder flere kart som viser hvor en kan finne minnesteiner og inskripsjoner ført opp av soldater under nøytralitetstjeneste under 1. verdenskrig. Her er en oversikt over steder en kan besøke på Odderøya i Kristiansand.

under en biltur. Registreringsbildene som er brukt i boken er generelt gode, og flere av inskripsjonene har blitt krittet opp. Undertegnede har selv studert forsvarsanlegg på Sørlandet og det var interessant å lese kapitlet om stillinger og skanser på «Vestfronten» (Søgne og Greipstad). I boka får vi også innsyn i historikken på den gradvise utbyggingen av festningsverkene og ansvarlige militæravdelinger. Ved Rossevannet i Greipstad finner man en større skanse satt opp i armert betong med skyttergalleri. Installasjonen er unik for Sørlandet, og er et eksempel på en overgangsperiode i militærteknologien hvor prinsippene fra Napoleonskrigene ble videreført med nye bygningsmaterialer. Boken klarer å kombinere uttalelser fra tidsvitner, registreringer i felten og enkelte arkiver til en leseverdig opplevelse. Det eneste innsigelsen må være mangelen på referanser til kilder i noen av avsnittene. På mange av lokalitetene, hvor det ble oppført skanser under første verdenskrig, fortsatte den tyske okkupasjonsmakten utbyggingen under den neste verdenskrigen. Boken til Normann Liene er derfor et viktig verktøy for å forstå hvordan forsvaret av Kristiansandsavsnittet ble utredet (og endret) igjennom en tidsperiode på nesten 50 år.

Inskripsjon kalt «Hvalen» i Skarkeheia i Vågsbygd i Kristiansand. Den er meislet inn på en bratt fjellside, med teksten: «Nøitralitetsvakt 15. august-15. september 1915. 18. kompani I.R.2.» Hvalen symboliserer Vestfold fylke.

65


Årsskrift 2017 32. årgang Kvinesdal historielag Årsskriftet har mykje interessant lesestoff med mange flinke skribentar. Det er difor lærerikt sjølv for ein som ikkje har røter i bygda. Her vert ein kjend med fleire personar som har sett spor etter seg. Meldt av Solveig Lima I årsskriftet kan ein til dømes lese om bonden og læraren frå Fjotland som vart odeltingspresident, om den eldste i ein syskenflokk på sju som vart doktor eller om jenta som fekk seg allsidig utdanning og vart misjonær i Etiopia. Skule og høgare utdanning stod høgt hos mange, men det skulle både mot og vilje til å reise ut. Historielaget har over 1400 medlemer og står for mange aktivitetar heile året. I

årsskriftet finn ein oversikt over alle medlemene og aktivitetane i 2016 og dessutan planlagde aktivitetar for 2017. Bilete og forteljing om Shetlandsturen i august 2016 gir inntrykk av ein fin tur i eit aktivt lag. Gjennom artikkelen «Gunnuf Eiesland (1870-1936) - bonden og læraren som blei odelstingspresident» av Ingvar Olimstad får ein god kjennskap til rikspolitikk i fyrste del av førre århundre. Gunnuf Eiesland var med i fleire komitéar, og frå 1928 var han formann i Veg- og jernbanekomitéen på Stortinget. Då traséen for jernbanen Kristiansand - Flekkefjord skulle avgjerast, vann hans syn fram. Han argumenterte for å skjere seg gjennom Kvinesheia og dermed lage Nord-Europas lengste tunnel! Han vart odeltingspresident i 1928 og var den som styrde debatten om namnebytte frå Trondhjem til Nidaros. Han var ein god møteleiar, og sjølv i dette hissige ordskiftet unngjekk han kaos. Stykket om Gunnuf Eiesland er svært godt skriven med mykje interessant lesestoff, og forfattaren har gjort eit grundig arbeid med bruk av mange kjelder som han viser til. Arnstein Dyrli Lohndal har skrive ein svært ryddig og lærerik artikkel: «Kvinesdal i krigsåra. Litt lokalsoge i rikspolitisk perspektiv Del II. Okkupasjonsåret 1940». Artikkelen startar med ei detaljert forteljing om korleis 9. april arta seg, korleis vêret var og kor viktig NRK var. Kva innverkand krigen etterkvart fekk på livet i Kvinesdal og i Noreg, er gjort svært godt greie for. Til dømes skriv han om rasjonering av daglegvarer utpå hausten 1940, og sal av mjølk, smør og egg til forretningar vart ulovleg. Stans i eksporten gjorde at arbeidarane på Knaben Gruvor og Trælandsfos Træsliberi vart arbeidslause og dermed utan inntekt. Det er berre å gle seg til del III som kjem i neste nummer av årsskriftet. Elles er ei anna forteljing frå krigen også interessant. Hans A. Omland skriv om Dr.

66


Jordtveit på læraryrket som svært viktig. At han verkeleg lukkast med å verte ein lærar som skapte tryggleik og tillit i klassen, kjem godt fram. Elles kan eg nemne fleire andre interessante artiklar: «Eit liv med fela. Historia om Nils Ro», og «Historia om Fjotlandsruta. Del 2», båe skrivne av Jan En av bussene til Fjotlandsruta i Kvinesdal. Cecilie Åmot er til høyre i Helge Fladmark, bildet. Foto: Kari Edvardsen. «Motland skulekrets – Åse skuleGeorg Omland (1906-1981) som i 1937 var hus» av Anne-Berit Erfjord, «Barndomsminne ferdig utdanna lege. For å betale studiegjelda, fra Feda» av Leif Tore Briseid, «Jorunn Hamre tok han hyre på kvalkokeri som drog til – langtidsmisjonær med troskap mot Guds kall Sydpolen. Men då krigen vart utvida i 1940, og oppgaver i Etiopia» av Tobias Salmelid. mønstra han av i England og melde seg til Artiklane om Thorvald Lervik med Øysanden teneste for dei norske styresmaktene i London. Camping og Elvestrøm Camping som sonen Der opplevde han blitzkrigen. Han hadde ein Sigurd dreiv, gir inntrykk av kreative og tøff jobb som lege under krigen, og dette kjem dyktige folk. godt fram. Det var også artig å lese «Tri brev til deparKorleis det var å vere dyrlege på 50-60 talet tementet», om spøkeri i forpaktarhusa på presgir artikkelen til Jan Helge Fladmark godt tegarden i Fjotland. Breva vart funne på åttiinnblikk i: «Øystein Hortemo – den fyrste talet under klokkarstolen i Flekkefjord kyrkje dyrlegen i Kvinesdal». Hortemo var frå Søgne og var skrivne i 1936. og ferdig utdanna dyrlege i 1951, og han byrja Dei tre dikta til Leiv Knibestøl er konkrete som assistent i Ringsaker. Men då han ikkje og seier mykje om menneske og arbeidsliv fann husrom for seg og kona i Oslo-området, tidlegare. Konkret og poetisk er også «Fotefar i vart det Kvinesdal. Svært detaljert og bra sand» av Svanhild Londal Lervik. Til dikta er fortalt om ulike hendingar i fjøset og folk han det gode illustrasjonar. møtte. 24 timar i døgnet måtte han vere klar til Mykje godt biletstoff er med, og med så å køyre ut, og særleg var dette ille på dårleg varierte og godt fortalte tekster er det eit fint brøyta vegar. årsskrift på 192 sider som mange vil ha glede Arild Husefjeld har skrevet artikkelen av. Det kan kjøpast hos Kvinafoto eller Histo«Svein Jortveit – venndølen som blei kvines- rielaget for 100 kr. Opplysingar elles finn ein døl». Han gir eit fint bilete av Jortveit som i 19 både i årsskriftet og på nettet der laget har ei år var redaktør for årsskriftet i historielaget. bra heimeside. Vennesla er som Kvinesdal ei industribygd, og Jortveit peiker på fleire likskapar. Utdanning var ikkje alltid så viktig, for når skulen var unnagjort, var det jobb å få på fabrikken eller butikken. Etter ulike erfaringar som elev, såg 67


Sånn var det Arendal Historielag – Årbok 22 - 2016 Arendal Historielags årbok for 2016 er den 22. i rekken siden 1995. De levende bildene man får ved å lese boken skyldes selvsagt det rikelige utvalget av fotografier. Men fortiden gjøres også levende på grunn av forfatternes gode formidlingsevne. Anmeldt av Johnny Østreim Boken har en innbydende forside som bidrar til et godt førsteinntrykk. Det er maleriet «Barn på isen, Langsæ», som ble laget av Christian Rummelhoff i 1875. Motivet antas å være fra Kjørestranda og mot Kloppene. På bokens bakside ser vi samme området fotografert i mars 2016. «Før- og nå»-bilder finner vi Foto av Rutebilstasjonen i Arendal, fra et postkort, 1963.


også flere eksempler på inni boken, blant annet i Jan Fredrik Gundersens artikkel. Med et stort utvalg av bilder fra Kirkebakken til Malmbryggen som spenner over en periode på mer enn 150 år, lykkes Arendal Historielag godt i å presentere de store forandringene som har skjedd i området. Bildene fra Langsæ er i tillegg et godt historisk og kunstnerisk grep fra redaksjonens side. Området har vært innfartsvei til byen i århundrer. Her gikk den Vestlandske hovedvei, som ble anlagt i 1805. Veien kom fra nord over Longum og Stølen og gikk via Torsbudalen til Kjørestranda. Der hvor lyskrysset på Langsæ ligger i dag gikk det en bro, og hovedveien gikk videre Dydens vei, Torbjørnsbu, Solborg, Bjorbekk og videre vestover. Mye av veien ble ødelagt under jernbaneutbyggingen tidlig på 1900-tallet, men det er fortsatt bevart en rest av veien like under Furukollen. Bilder av dette

Strømsbu skole, motiv fra et postkort utgitt av P.M. Danielsen i 1920.

Første side av gravtalen over Arendals første sogneprest, Peder Jacobsen Brinch. Til høyre er Brinch selv.

69


finner vi i Hilde L. Austarheims artikkel «Kloppene – gamle hus og veier». Artikkelen gir en god beskrivelse av folk og samfunn i et lite område av gamle Arendal. Historielaget og årboken konsentrerer seg om det området som utgjorde Arendal kommune før sammenslåingen i 1992. Sporene av de gamle kommunegrensene er fortsatt meget synlige i naturen. Jan Gundersen har på bakgrunn av dette gått opp Arendals gamle bygrense fra Hansnes til Kystveien. På denne lange turen fant han hele 114 grensesteiner (les «Vandring langs Arendals Bygrense»). Årboken kan også by på flere gode personportretter. Et av dem finner vi i Nils Voje Johansens artikkel om Arendals første sogneprest, Peder Jacobsen Brinch. I 2015 dukket det opp et 18 sider manuskript på et antikvariat i Oslo. Dette inneholder en gravtale over sognepresten i forbindelse med hans død i 1720. Gravtalen beskriver Brinchs liv, og gir dessuten et verdifullt innblikk i hvordan ansettelsesprosesser foregikk på 1600- og 1700tallet. Jeg vil ellers spesielt trekke frem Roar Skolmens store artikkel om Agderpostens

mangeårige redaktør, Einar Gauslaa (1915– 95). Som 21-åring startet han avisen Lillesanderen i sin hjemby, og året etter begynte han som fastlønnet journalist i Agderposten. Dette ble hans faste arbeidsplass i mer enn 40 år. I over 30 av dem som redaktør. I disse årene var det ingen som drev en større og bredere kulturformidling enn nettopp Gauslaa, og i 1980 ble han belønnet med Aust-Agder Fylkes Kulturpris. Einar Gauslaas sønn, Stein, fulgte i sin fars fotspor og ble en anerkjent journalist. Året etter Einars død ble Stein Gauslaa redaktør i Agderposten – en stilling han hadde frem til 2009. Like før han døde bidro han med en artikkel til Arendal Historielags årbok. Denne omhandler oppveksten på Steinsås og utviklingen av velstandssamfunnet på 1950- og 60tallet. Dette er bare noen smakebiter av hva man finner i årbokens nærmere 200 sider. Jeg anbefaler alle å sette av noen timer til å gå opp de mangfoldige stiene som du finner i denne årboken.

Illustrasjon av Borchs kollegium, fra tiden han var inspektør der.

70


Sånn var det Arendal Historielag – Årbok 23 - 2017 I årboken for 2017 byr Arendal Historielag nok en gang på et stort antall bilder og interessante artikler. Anmeldt av Johnny Østreim Bokens forside er illustrert med et vakkert oljemaleri av kunstneren Fred Terkelsen (18871946). Motivet er hentet fra Kittelsbukt, Peder Thomassens gate og Malmbrygga, slik det så ut rundt århundreskiftet. På baksiden av boken ser vi et bilde fra samme område i 2017. Disse to bildene viser tydelig hvordan store deler av bybildet har endret seg. Etter 2. verdenskrig ble Kittelsbukt fylt igjen, og stedet ble byggegrunn – først for Rutebilstasjonen, og deretter for Arendal kultur- og rådhus. Malmbryggen er også tema for bokens første artikkel. Den er ført i pennen av Hilde L. Austarheim og Nils Voje Johansen. Artikkelen Gamle Arendal, da det var vindebro over til Friholmen og sentrum av byen bestod av mindre øyer. Tegning av Christian Poppe, 1972. AAma, Kuben

71


Under en promenade i Arendal by. Sophie Eyde (1883-1967) på hjørnet mellom Kirkegaten og Tollbodgaten med Thommesengården i bakgrunnen og Pollen til høyre. Mannen til høyre holder et fotografiapparat.

PA-1932/AAma 16041.127. AAma, Kuben

tar oss tilbake til slutten av 1500-tallet, da jernmalm ble fraktet til bryggene for videre utskiping til jernverkene. Deretter følger vi utviklingen frem mot nyere tid, og den illustreres godt med bilder og kart. Sentralt i artikkelen står også historien om Arendals dampbakeri, som var i drift fra 1863 til 1871–72. Ved siden av å skildre byutviklingen klart og tydelig for leseren, er det svært positivt at årboken også bidrar til å få frem mer ukjente sider ved lokalhistorien. En av forfatterne, Elisabeth Tallaksen Rafste, presenterer «den verdslige søndagsskolen». Slike søndagsskoler fantes over store deler av landet på 1800-tallet, og var et gratistilbud for unge, konfirmerte menn – hovedsakelig for håndverkslærlinger, handelsbetjenter og tjenestefolk. Grunnene til at disse skolene ble opprettet, var flere. I Håndverksloven av 1839 het det at mesterne skulle oppmuntre lærlingene til å gå på skole, også etter at de var konfirmert. For å bli borgere av byen, måtte håndverkerne ha grunnleggende 72

På Kuben i Arendal er det satt opp en permanent utstillingen med tittelen «Krakket» Den dokumenterer perioden rundt Arendalskrakket i 1886. Her er en av tegningene som er stilt ut under ustillingen, av tegneseriekunstneren Tore Knutsen. Hans tegninger brukes også som illustrasjoner i Sånn var det 2017.


Svinodden Værft i Arendal. Bedriften måtte stenge etter Arendalskrakket i 1886. Da var 25 mann i arbeid på to nye selfangsskuter som var nesten klar til levering. Fotografiet er trolig tatt i 1890-åra. Fotoarkiv: AM.B. 1975, AAma, Kuben

kunnskaper i lesing, skriving og regning. I Arendal var den verdslige skolen i drift fra 1835 til 1884. I skolens første år var gjennomsnittsalderen blant elevene på 19 år, mens den i 1880 var nede i 11. Grunnen til at snittalderen etter hvert ble så lav, var at Arendal først i 1881 innførte kravet om at elevene måtte være konfirmerte. Et annet interessant trekk er at mange av skolens elever kom utenbys fra. Harald Flodda har skrevet en interessant artikkel om «Samholdsbevegelsen» i Arendalsområdet. Dette var lokale arbeiderforeninger, og det var på initiativ fra disse at Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal for 130 år siden. Samholdsforeningene vokste frem som en direkte konsekvens av nøden og arbeidsløsheten som oppstod etter det økonomiske krakket i 1886. Krakket er også omtalt i en egen artikkel av Sveinung K. Boye. Krigshistorie hører naturlig med i lokale årbøker. Knut Flovik Thoresen skriver denne gangen om perioden fra det tyske angrepet på Polen i september 1939 og frem til okkupasjonen av Norge 9. april 1940. Artikkelen har en lokal vinkling, og belyser Arendals handelsflåtes innsats og tap i denne perioden.

Arendal Historielags årsskrift inneholder også flere fine person- og oppvekstskildringer. Bjørn Dale skriver om sin kones grandonkel, Tobias Hansen (1869-1926) fra Bjørnebo. Allerede som 19-åring emigrerte han til Amerika, og gjorde det godt som gullgraver i Alaska. Rundt århundreskiftet var det blitt hardere tider i Alaska, og i 1903 emigrerte Tobias til Sør-Afrika i 1903. Han savnet imidlertid noen å dele livet med, og i et brev bad han faren om å finne en potensiell kone til seg. Den første som fikk tilbudet, var tjenestepiken på Bjørnebo, Kristi Brubak. Hun kom opprinnelig fra Jordalsbø i Bygland kommune. 3. juni 1907 meldte hun flytting til Sør-Afrika, og i årene som fulgte opplevde hun både lykke og tragedie. Vidar Aas’ artikkel om Gerda Øyas kiosk på Sanden vil også vekke gode minner hos mange av årbokens lesere. Arendal Historielag har nok en utgitt en årbok som favner bredt i valg av tema og tidsepoker, og vil derfor interessere mange lesere i Arendal og omegn. 73


Årsskrift 36 - 2017 Birkenes Historielag Birkenes Historielag har utgitt et allsidig årsskrift bestående av 22 artikler. Disse spenner over en lang tidsperiode. Anmeldt av Johnny Østreim

Jens Vellene refererer fra en artikkel i Morgenbladet 5. juni 1895. Artikkelen omtaler et oldfunn på Hovland. Der ble det blant annet funnet et sverd, en bile og et spyd, som trolig stammet fra vikingtiden. Av begivenheter i nyere tid, omtales gjenåpningen av landhandelen på Herefoss i 2017. Aud Holm Seland gir her en historisk oversikt tilbake til 1851, da hennes oldefar Andreas Holm åpnet den første landhandelen i bygda. I fjorårets utgave av Birkenes Historielags årsskrift var temaet «Å sette spor». Noe slikt overordnet tema finner vi ikke i årsskriftet for 2017. Slektshistorie og idrettshistorie har imidlertid en sentral plass. Kåre Arnfinn Vågsdalen har skrevet artikkelen om Oddmund Flateland (1927-94), som i 1950-årene var en av Sørlandets beste langrennsløpere. Et sportslig tilbake74

blikk får vi også når vi leser Ole Aasens artikkel «På sykkeltur». Hans far og tre kamerater la sommeren 1925 ut på en sykkeltur opp Setesdal og ned Telemark. Artikkelen inneholder en rekke artige bilder og dagboknotater, som gjør historien ekstra levende og spennende. I en tid hvor hoppsporten sliter med rekrutteringen og skibakkene forfaller, er Tor Andreas Hauges og Trygve Lølands artikkel om Åbålbakken meget aktuell. Med kritisk punkt på 57,5 meter var Åbålbakken Sørlandets største hoppbakke i slutten av 1930-årene. Etter krigen ble den aldri tatt i bruk igjen. Siden hopperne ikke hadde fått trening de siste fem årene, ble bakken ansett for å være for stor. Men heller ikke i 30-årene var det bare enkelt. Dette skyldtes ikke minst de ustabile sørlandsvintrene. I 1937 ble det holdt to hopprenn med stor suksess og oppmerksomhet fra regional og nasjonal presse. I 1938 var det derimot snømangel i hele Agder. Selv i Åseral måtte man avlyse annonserte hopprenn. Det var likevel en helt annen dugnadsånd og aktivitet på denne tiden. En uke før landsrennet skulle avholdes i Åbålbakken i februar 1939, forsvant det meste av snøen etter kraftig regnvær. Da satte et stort mannskap i gang med snøkjøring, og klarte å få bakken klar i løpet av en uke. Artikkelen om Åbålbakken inneholder flere resultater fra de forskjellige hopprennene, og vil trolig interessere lesere fra store deler av Aust- og Vest-Agder. Av andre artikler som vil vekke interesse utenfor Birkenes’ grenser, finner vi Vigleik Frigstads artikkel om Vågsdalsbrua. Broen ble bygget i 1884 i forbindelse med den nye hovedveien fra Arendal til Setesdal, og knyttet bygdene Mykland og Vegusdal bedre sammen. Artikkelen om livet på gården Ørteland er skrevet av Salve Haugaas, og ble første gang trykket i avisen Frolendingen 21. desember 2016. Ørteland ligger i Dalen krets på Øynaheia, og ble overført fra Birkenes til Froland kommune i 1991. Birkenes Historielag har utgitt et årsskrift som både er tidsaktuelt og historisk interessant. Leserne har mye å glede seg til


Turisme er et av flere tema som tas opp i 2017 årsskriftet til Birkenes. Her er et foto av sykkelturistene, fra venstre, Kolbjørn, Kristian og Nils på vei opp Byglandsfjorden.

Liv i Landvik 2017 Bind VII, hefte 4 - Landvik Historielag «Tre netter og dage til toften bandt den sterke og modige mann, den fjerde morgen, da solen rant, hans skimtet en tåket rand. Det var ikke flyktende skyer han så. Det var fjelle med tinder og skar. Men høit over alle åsene lå Imenes-salen bred og blå. Da kjente han hvor han var.» (Fra «Terje Vigen», Henrik Ibsen) Anmeldt av Jarl V. Erichsen Det er Landvik historielag som utgir «Liv i Landvik». Årsskriftet har et variert innhold med et spenn i fokus fra sagatid til nåtid. «Liv i Landvik» favner ulike sjangre, med naturvi-

tenskapelige rapporter, klassiske lokalhistoriske artikler, intervjuer, reportasjer og friere refleksjoner om mer eller mindre aktuelle tema. Hovedfokus ligger allikevel på lokalhistoriske artikler innen «manns minne». «Liv i Landvik» utgis etter en plan der heftene etter hvert kan bindes inn til bøker. Årets utgave tenkes som en del av bind syv (!) av dette lokalhistoriske verket. «Liv i Landvik» kom første gang ut i 1984. Samlet utfyller denne lange rekken av årsskrift Johan Tveites to Landvikbøker – Gard og ætt (1961). Historielaget har også gjort denne kunnskapen ekstra tilgjengelig ved at det er og blir utarbeidet både emne-, person-, stedsnavns- og stikkordsregister for heftene. Landvik har fostret mange gilde fortellere og 75


granskere. I årets skrift kjenner vi igjen mange fra tidligere årganger. For noen få år siden anslo redaksjonen at mer enn hundre ulike bidragsytere hadde vært med å berette om livet i Landvik, og dette er én av flere gode egenskaper ved slike skrift. Flere stemmer deltar i arbeidet med å fortelle sin egen og felles historie. Årsskriftet møtes med forventning i landvikbygda hvert år. Personlig interesserer det meg fordi jeg har røtter i Landvik. Men det er like interessant å se på nabobygdas årsskrift som et bidrag til regionens felles historie. Det er sterke forbindelser mellom Landvik, Fjære og Grimstad. Og flere av årets artikler sprenger Landviks grenser. Og bra er det! Redaksjonen har funnet fram en eldre tekst, skrevet av journalist og tegner Birger Morholt i 1937. Her beskriver han Landvik og Landvikfolk, sett fra Grimstad. Her kommer respekten for landbruk og hagebruk i Landvik, for naturen, her dukker Ibsens Terje Vigen opp, og her hører vi om en skipper fra Landvik. Og han deler historien om et «fotografi» av en tidligere sogneprest, brent inn i ei vindusrute på prestegården. Morholt har en god penn, og det er 76

alltid verdifullt å skaffe seg «utenfraperspektiv» på bygda si. Sett fra en nabobygd kunne man nok misunne Landvik for mange ildsjeler, et rikt organisasjonsliv – og et konstruktivt samarbeid mellom ulike organisasjoner. Vi ser ofte landbruksorganisasjoner i samarbeid med kirkeliv og målrørsle, avholdslag og skytterlag. Og selvsagt historielag. Dette får også uttrykk i årsskriftet. Eksempelvis skriver Aasmund Haugebo en raust illustrert artikkel om Imenes skytterlag. Landvikbygda har, som nevnt, mange gode fortellere. Når Ådne Woie forteller om melkeruta mellom Eide og Grimstad knytter han dette opp mot noen personlige opplevelser og en hendelse fra 1948. Dette er dramatisk og medrivende, men vi får også høre om dagligliv etter krigen og om Erling Svennevigs passasjer- og melketransport – Eideruta - som var så viktig for mange. Bygdene på Raet er velsignet med god dyrkingsjord. Vårt område har vært langt fremme ved utvikling av hagebruk og gartnerinæring. Roald Hanssen forteller i en flott artikkel om gartner Sophus Petersen på Frivold i Fjære. Familien Petersen har tatt godt vare på sin egen historie, og Roald Hanssen er en grundig forteller. Redaksjonen i Fjærefolk (Fjære historielag) har drøftet hvordan vi kan få til en artikkel om Sophus Petersen. Men nå må vi heller oppfordre Fjæsingene om å kjøpe årets Landvikhefte! Årsskriftet har også en interessant artikkel av Terje Sandkjær om Forsøksgården på Landvik, en artikkel som tematisk vokser ut av det samme dyrkingsrommet. I en artikkel om veinavn i det nye byggefeltet Myråsen, redegjør Astrid Stuestøl Sandkjær for prosesser rundt valg av navn på byggefelt og veier. Hun forklarer også bakgrunnen for de nye veinavnene med historiske røtter; Toraldåsen – Karenveien – Helvigåsen. Her har historielaget spilt en rolle ved valg av navn, og bidrar aktivt til folkeopplysning. Meierist og forfatter Karl Imenes (18661946) utgav i 1922 boka Sørlandsskreppe, ålvor og gaman. I heftet for 2017 har redaksjonen hentet fram teksten «Hjuringspranget», en legende fra tiden etter Svartedauden. Denne


historien har i seg romantikk og drama. Den forteller om hjuringen som hoppet de 500– 600 favner over Rorevannet mellom Storenes i Landvik og Taule i Fjære. Redaksjonen i «Liv i Landvik» har flere grep for å skape undring og dialog med sine lesere. Et gammelt skolebilde gjengis. Der finner man blant andre folkehøyskolestyrer Viggo Ullmann. Han var bestyrer av grundtvigsk folkehøyskole i Landvik - Vigmarken. Man kan kjenne igjen flere personer, men leserne blir utfordret: «Kan hende Liv i Landvik-lesarar kjenner att flere?» Bildet ble funnet på Vegårshei, så her kan folk i flere bygder finne kjente. I 2016 ble «Lefse-Guri» nevnt i en artikkel i årsskriftet. Og i 2017 har

man fått fram utfyllende informasjon om henne. I 2016 hadde de også et foto fra en tur til tunet i Helleren med spørsmål om hjelp til identifisering. Utfordringen gav gode resultater, og i 2017 får vi utfyllende informasjon. Selv om «Liv i Landvik» beveger seg utenfor Landvikbygda, er du aldri i tvil om hvor tyngdepunktet er. Etter å ha lest årets «Liv i Landvik» sitter jeg igjen med dypere kunnskap om folk og forhold før oss. Jeg er blitt underholdt og har fått en opplevelse av et levende og variert bygdesamfunn. Slik Birger Morholt siterer Ibsen, kunne vi også bruke en av linjene som en oppsummering om årets utgave; «Da kjente han hvor han var».

Årsskrift 2017 Finsland Historielag I år gir Finsland historielag ut sitt sjette årsskrift. Et årsskrift som har hovedtemaet «Finsland på 1950, - 60, og 70tallet». Dette er et flott årsskrift i et litt mindre format hvor en får en hel del å lese på blant 18 artikler med et titalls skribenter. Artiklene er i noe forskjellig størrelse, noen korte og noen lengre, omslaget er fargerikt med tidsriktig motiv. Anmeldt av Rebekke Foss Hartveit Bildene som pryder sidene mellom artiklene er stort sett av husholdningsprodukter og leker som passer til årsskriftets tema. Det er nok mye som er moro å se igjen for flere av leserne og tankene flyr da fort tilbake til disse årene. Så stemning får vi så absolutt. I den første artikkelen er det Inger Juvastøl som med barneøyne minnes sin mor, jordmor Gudrun Grindland i artikkelen «Distriktsjordmor på 40- og 50-tallet». Forfatter lar oss ta del i svangerskapskontroll, innholdet i jordmorveska, vaksiner, sår og flenger, samt dagligdagse gjøremål.

Karsten Utsogn har skrevet artikkelen «Da asfalten kom til bygda». Her får leserne rikelig med informasjon. Her er mange årstall og 77


Brusdrikkende barn i Kilen på Finsland på 70-tallet. Fra venstre ser vi Torstein Dahle, Helga Dahle, Åsa Karin Dahle, Knut Røysland, Anders Grindland, Tobias Dhale og Halvor Dahle. De feirer bursdagen til Torstein eller Tobias. Foto: Olga Dahle

veinavn for den som er interessert i å følge utviklingen i når forskjellige veiene i bygda fikk asfalt. I artikkelen «Kilen skule» er det Anna Øvland Follerås som skildrer skoletiden ved Kilen skule i 50–60-årene. Hun har mange gode minner som ligger hennes hjerte nær. Skoleveien var lang, og ved hjelp av ski, sykkel og beina kom de seg frem. Hun forteller om friminutt og lek, pugging og trivsel. Vi får kjennskap til personer og stedsnavn i hennes nærmiljø, og illustrasjonene passer veldig godt. «Glimt frå skuletida på Hønemyr i 1950 åra» er skrevet av Lisa Follerås. Forfatteren forteller at de skulle slå følge med Anders på Hauen til skolen, i snøvær og utrivelig føre, da han skulle samme vei som småjentene. Plutselig var han borte for dem. Jentene pratet da om liv og død. Vi får også innblikk i personer og stedsnavn. Jan Kåre Haugland skriver artikkelen «Sju år på Hønemyr skule». Dette er et av de lengre artiklene i årsskriftet og det er et svært hyggelig lesestoff. Det fortelles om skolestart i 1950 i 1. klasse med fem elever som skulle ut i en ny og ukjent verden. I denne artikkelen er leserne «til stede» i opplevelsene i 1950-årene. 78

Sykkelturer, skiturer, overnattinger og gleden ved å kjøpe en is sammen med lærer Lande. «Oppvekst i Kilen på begynnelsen av 1970 tallet» er en av de lengre artiklene i årsskriftet. Her er det Karsten Utsogn og Torstein Dahle som sammen skildrer oppveksten i Kilen. Her får vi lese om all verdens fritidsaktiviteter og leker som «kappe land» og «kaste på stikka», samt lek på rattkjelke, hyttebygging, fisking og motoriserte kjøretøy. Vi får også tips om hvordan brusen kan vare lenge. Artikkelen om «Skogens konge» av Nils Asbjørn Sunde blir innledet av redaktør Geir Nateland. Sunde forteller om tiden han var skogbruksleder i kommunene Songdalen, Søgne og Oddernes. Vi får høre om planting og skogbruksdriften i området. I artikkelen «Småbonde, vegvokter og brøytebilsjåfør på 50-tallet» av Kjell Riseng, kan en lese om et lite småbruk som heter Fjelldal, som ble oppført i 1938 og historien rundt livet til Borghild og Kåre som var boende der. Slike historier har mye godt i seg. «Dåstøl pensjonat - vakkert sted, rimelig pris» er forfattet av Magne Dåstøl. Vi får lese om eierne til Dåstøl pensjonat opp i gjennom


tidene. Vi blir også vist flere annonser fra Fædrelandsvennen som gir innsikt i pensjonatets forhistorie. Neste artikkel er «Kollektivtrafikken i Finsland på 1960-tallet» skrevet av Karsten Utsogn. Denne artikkelen starter med et flott bilde av bussen Eikenruta som er på vei over Kleveland bru. Videre så får vi lese om de forskjellige rutene og sjåførene på 60-tallet. I artikkelen om «Skisenteret på Apesland» skrevet av Geir Nateland får vi lese om planlegging, oppstart og hvordan mange folk koste seg med gode skiløyper og sosialt samvær. Det er lagt til mange gode bilder etter artikkelen. Anne Lise Riseng skriver litt om Finsland bedehus, og hun har også satt navn på de fremmøtte på et bilde fra Brandsvoll bedehus fra 1958. Her er det sikkert mange som kjenner seg selv igjen. I artikkelen «Klesminner» av Anne Lise Riseng får vi lese om klesmoten og minnene rundt det. Buksedrakt med sleng, platåsko, miniskjørt, tupert hår og nymotens musikk. «Dette åd me» av Anne Lise Riseng. I denne artikkelen minnes Riseng de gode middagsrettene, dessertene og basarmaten. Gode og ikke fullt så gode smaker. Illustrasjonene passer også godt. «Det 11. bud: du skal ikke ha radioapparat» er skrevet av Magne Dåstøl. Vi får lese om en del eiendommelige bestemmelser om hva som kunne være synd og ikke synd. Radioapparatet på godt og ondt. «Om tannlegeskrekk», som også er skrevet av Magne Dåstøl. Der kan vi lese om Dåstøl sin erfaring med tannlegebesøket og et minne han har fra den gang. En munter historie. I dette årsskriftet fra Finsland historielag 2017 er det mange gode historier som virkelig er verdt å lese. Det kan nevnes at det ble litt vanskelig henge med noen steder inne i årsskriftet. For eksempel på side 33 vises det et bilde «Slik så det ut…». Jeg tror leserne gjerne ville visst mer om hvor eksakt dette er og hvem som har tilknytning til stedet og gjerne hvilket år. Lokalkjente vil nok ikke ha problemer med å forstå. Det er en god ide å vise stedet slik det tidligere så ut, men kunne kanskje hatt litt mer utfyllende bildetekst, for eksempel også om lastebilen. I noen av artiklene er det uheldigvis flere

skrivefeil, spesielt på navn og stedsnavn. Jeg savnet også å lese mer om Finsland historielag og hva de har gjort det siste året, og gjerne om utfordringer videre. Det gir kanskje leserne lyst til å engasjere seg i historielaget. En innholdsfortegnelse hadde også gjort seg. Det hadde heller ikke gjort noe om det hadde vært mer lesestoff og litt mindre størrelse på bildene. For min del så ville jeg sett et mer variert stoff. Et tema gjør et årsskrift litt for låst. En blanding av veldig gammelt, ikke fullt så gammelt og nyere tid gir noe for enhver smak. Det sies i forordet at det er slikt et stort tema, og det ville blitt en stor bokserie om alt skulle vært med. Det hadde ikke gjort noe om det hadde vært mer å lese. Kanskje det var litt for mange og for store bilder? Selvfølgelig vil jeg anbefale Finsland Historielags årsskrift 2017. Den som er lokalkjent og født i de tider som årsskriftet omhandler, vil nok kjenne igjen mange av de nevnte personer, og til og med opplevelser. Hvis jeg ønsker å kjøpe tidligere utgitte årsskrift fra Finsland historielag så vil jeg gjerne vite hvor disse kan kjøpes. Uansett, lykke til videre og gratulerer med et godt årsskrift for 2017!

79

Lastebiler står i sentrum i en artikkel av Kjell Riseng, som har fortalt historien om et par som bodde på et småbruk og klarte seg eget vis i Fjelldal. Lastebilen på bildet hadde kjælenavnet «Magiriussen».


Årsskrift nr. 27 2016 Tveit Historielag Noko som slår meg med ein gong, er kor fargerikt og innbydande dette årsskriftet verkar; ein får lyst til å lese det. Og det skuffar ikkje. Det 150 sider lange heftet er proppfullt av historie, og historier, frå både nær og fjernare fortid. Meldt av Olaf Moen Eg har mange gode minne frå Tveit. I barndommen var vi på overnatting hjå tante Margit og tante Margrethe på Småslettene, vi var i dyreparken, og vi bøygde oss kvar gong det kom eit fly over oss. Nok om meg, men det gjer det ekstra hyggeleg å lese lokalhistorie nettopp frå Illustrasjon av møte med bever under tømmerfløting i på Tveit. Tegning: Arvid Bergstøl Tveit. Vi kan lese om alt frå vekkingar til tømmerstøyding, skulekvardag og steingjerder. Og det nytta på denne visa? Nokon der ute som kan er eit par «Samtale med…» som historielaget den? Då må de ta kontakt! Historia om vekkinga på Zoar i 1896 er den har kalla det, eller portrettintervju som det ville andre artikkelen eg vil trekkje fram. Han er heitt i Fævennen. Det er hyggeleg lesnad. Eg vil trekkje fram eit par artiklar, ikkje for skriven av Petter Johan Moen i 1956. Han skriv at dei er betre eller fortener meir å bli skriven godt, og ein kan kjenne lukta av Sangboken og om, men det er eigen interesse som gjer at bedehuskaffe medan ein les, godt krydra med desse kjem ekstra mykje med no. Det første er desse gamaltestamentlege emissæromgrepa, Birger Tvedt sin artikkel om Tofdalsvisa. Det som «paulun», «ordets uforkrenklige sed» og er veldig artig å følgje denne visa vers for vers, «blant ørkeners hyl». Dei som blei vekte hadde person for person. Visa er skriven på 1860- ei sterk oppleving, medan resten av Tveit kalla talet, og gjev eit morosamt bilete av ei anna det svermeri. Vekkinga breidde om seg, og samtid. Tvedt har granska folketeljingar, meinigheita vaks, det var i periodar møte kvar bygdebøker, kyrkjebøker og historielagsskrift einaste dag. Korleis det står til på Zoar i dag, for å identifisere personane i visa. Det einaste veit eg ikkje, men historia er interessant. På eg verkeleg saknar her er: Kva for melodi blei godt og vondt. 80


Tømmerstøyding var ein jobb for hardhausar. Birger Tvedt skriv om den siste, som fann stad i 1931, frå Tømmeråsen til nedre enden av Vesvannet. Tømmeret blei hogd og barka om vinteren, og med hjelp av hest blei det dratt ut på Eiesdalstjønna. Dei måtte stemme opp elva før Eiesdalstjønna, slik at vatnet fekk god fart på våren. Då isen var gått, låg tømmeret og flaut i tjønna. Dei reiv stemmen – og då fekk tømmeret god fart på seg! Mot slutten, måtte stokkane bli dratt ut, og tømmerhoggarane måtte uti vatnet og dra med rå makt. Tømmeret kom seg til slutt ned til Øygardstjønna, og frå der var det ikkje lange stykket ned til Vesvannet. Den kvelden smakte det med kaffi og røyg. Dagen etter var det å samle alle stokkane i ein stor bom, og med hjelp av ein pram og lange tau blei tømmeret dratt til den andre stranda. Der blei det henta med lastebil. Det var harde karar før i tida og! Hygg dykk med dette årsskriftet, her er mangt du vil finne interessant. Du treng ikkje vere frå Tveit eingong! Mathilde Nygård, tøff dame på motorsykkel. Hennes liv og karriere blir skildret i årsskriftet.

81


Årbok 2016 Audnedal historielag Årsskriftet har mange interessante artiklar, og alle dei fyrste har tilknytning til gruvedrift. Dei gir eit godt oversyn over drifta på Øvre Flottorp og viser også at det var molybden fleire andre stader i Grindheim. Anna verksemd som gav fleire arbeidsplassar, er stavsagene i Audnedal, og artikkelen om desse gir eit godt oversyn frå 1860-åra og fram til i dag. Meldt av Solveig Lima I årsskriftet er det elles med mange småforteljingar som viser noko av livet i bygda gjennom dei siste 100-150 åra. Vi finn til dømes historia om sylvsmeden, «verdens beste mann» frå Bergen som streifa rundt og kom heilt til Øina på den andre sida av Kilefjorden i Hægeland, om folkedrakter i Audnedal kommune, om husstellkurs, sundagsskulane, Trylandsvass-

82

draget, personlege inntrykk frå barnevandringane, om slektsforsking og bruk av nyare og moderne kjelder til dette arbeidet. Kapittel to er skrive av Hans Martin Sveindal: «Undalens Molybdengruber AS – et gruveeventyr på Øvre Flottorp i Grindheim». Innhaldet er bygd på ein artikkel i Lindesnes i 1978 og ei særoppgåve til Gro Fuglestveit Bløchlinger frå 1991, og er svært lærerik. Det er rart å tenkje på at i løpet av dei tre åra gruvene vart drivne, frå 1916 til 1919, var det utruleg stor aktivitet med om lag 150 menneske som kom hit. Mykje slit måtte det vere å få drifta i gang, til dømes skulle ein svært tung knusemaskin fraktast frå jernbanen på Kile i Hægeland, over elva ved Sveindal og opp dei bratte bakkane til Øvre Flottorp. Dette var ein dramatisk tur på 45 kilometer der 17 hestar vart brukt. Heldigvis slutta 1. verdkrig i november 1918, men då var det også slutt på at tyskarane skulle ha molybden, i hvert fall inntil neste verdkrig, og drifta stansa. Kapittel tre om «Opplevingar frå gruvetida i Grindheim» er sett saman av tekster som tidlegare er gitt ut i bokserien Liv og levemåte i Grindheim (1900-1960). Her er det personlege historier om folk som arbeidde i gruva og kor ille spanskesjuka var for dei utanlandske arbeidarane som budde i brakker. Det var stort sett svenskar som hadde kome, for mange av dei hadde erfaring med gruvearbeid frå Falun. På brakkene spreidde smitten seg lett, og det vart ei fæl tid. Olav Flottorp har skrive ein interessant artikkel: «Gruvene på Ytre Flottorp», bygd på dokument etter oldefaren, der Falconbridge Nikkelverk A/S hadde kontrakt i 1936, men gjekk frå kontrakten då prøveboringane synte at det ikkje kunne løne seg. At det også var prøvedrift etter molybden på Vårdal får me vite av samtalen Kjell Byremo hadde med Arthur Stulien i 1994. Også denne er tidlegare utgitt i serien Liv og levemåte. Ole Tom Høyland har i artikkelen om «Stav og stavskjæring i Audnedalen» har gjort ein


Bygging av Færåsdammen i 1922.

grundig jobb for å synleggjere alt arbeidet med tønnestaven. Han forklarer om oppgangssaga og sirkelsaga. Då det vart slutt på sagbruksprivilegiet i 1860, kunne kven som helst sette opp ei sag. Ein ungdom frå Konsmo prøvde seg fram for å finne ein måte å skjere tønnestav på, og sirkelsaga høvde godt til dette. Der kom det fart i stavskjeringa, for det var stor etterspørsel etter sildetønner sidan silda i store mengder kom inn til sør-vestkysten på slutten av 1800-talet og fyrste halvdel av 1900-talet. Artikkelen om folkedraktene gjorde meg merksam på at også i Vest-Agder har det vore eige brureutstyr som del av drakta. Sølvkroner som elles er kjende frå Hardanger, var i bruk til byrjinga av 1800-talet, og ei er faktisk i eige av Vest-Agder husflidslag. For å få vite meir om Audnedal Historielag og kor årsskriftet kan kjøpast, søkte eg på nettet. Eg fann inga heimeside, men laget legg ut mykje på Fjesboka (Facebook). For 200 kr. vert du medlem i laget, og boka er då gratis. Men ho kan også kjøpast på fleire utsalsplassar

Foto: Lindesnes bygdemuseum

i distriktet eller bestillast direkte. Ei fin bok for alle historieinteresserte!

Brudeparet Thorn og Ragnhild Andersen til hest. Foto fra Konsmoboka.

83


HISTORIESPILL

Gratis brettspill om trelasthandel på Lurer du på hvordan det var å være bonde, trelasthandler eller kjøpmann på 1700-tallet i Agder? Nå er det utviklet et gratis nedlastbart brettspill som simulerer hvordan det var å klare seg i fortidens næringsliv. Å forstå livsbetingelsene til vår forfedre gjennom kun lesning av historiebøker kan være lærerikt og engasjerende. Men samtidig kan det oppstå en viss distanse til historiske hendelser hvis de ikke bærer mange fellestrekk med dagens samfunn. Men den finnes likevel måter en kan bygge en bro til fortiden ved å forsøke ta del i de prosessene som formet fortidens samfunn. Det kan blant annet gjøres gjennom ulike former for rekonstruksjon og spill. Hvis du er nysgjerrig på hvordan trelasthan-

84

delen har formet Agderfylkene, har du nå mulighet til å gjenoppdage denne delen av fortiden med spillet «Privilegert – Sørlandet». Spillet er er tilpasset historieundervisning på videregående trinn, men kan spilles av alle med interesse for norsk historie. Det er bygget opp på basis av data fra forskningsprosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister og Norsk historisk prisdatabase. Spillet Privilegert har tre deler, som omfatter fire landsdeler: to omhandler trelasteksport separat på Østlandet og Sørlandet, mens fiskeeksport fra Bergen er i fokus for spillene som gjelder både Vestlandet og Nord-Norge som landsdeler. En del som dekker kobbereksporten fra Trøndelag er under planlegging. Spillet simulerer økonomiske prosesser i eksportnæringer i Norge fra slutten av 1700tallet inn i de første tiårene av 1800-tallet. Du


å Sørlandet kan innta rollen som bonde, kjøpmann, reder eller funksjonær som var aktører innen trelastnæring eller fiskeeksport. Målet for hver aktør er at deres gårder, handelshus eller rederier skal klare seg best mulig over tid. Et hovedmål i spillet er å få best mulig pris for varene du vil omsette, eller for prisen for transport til utlandet. Andre viktige faktorer for å oppnå medgang kan være å være bevisst på mengden kapital og arbeidskraft du har tilgjengelig, og andeler i skip. Da må det vurderes hvilke prioriteringer og investeringer som gir sikkerhet og stabilitet, eller om du ønsker å ta en risiko. Da spillet er en simulering, og ikke en direkte gjengivelse av hva som foregikk i fortidens handelsmiljøer, er de økonomiske prosessene forenklet. Spillutviklerne så på dette som nødvendig grep for at spillet kunne gjennomføres i løpet av en dobbelt skoletime. Det er

derfor de overordnede trekkene ved økonomiske prosesser som er fremhevet. Men spillet trekker også inn sjanseelement og historiske hendelser. Simuleringen blir brutt opp av blant annet uforutsigbare historiske hendelser, noe som gir rom for sjanse og tilfeldigheter. Disse gjør at man ikke kan kalkulere seg frem til å vinne. I stedet er det, som i historien og i handel: kløkt, gode forhandlingstaktikker, og en dose hell, som gjør at man skaper framgang.

Fakta om spillet «Privilegert» Her kan du laste ned spillet: «Privilegert» http://www.privilegert-spill.no/last-ned-spillet/ For å spille Privilegert trenger du: ● Minst 8 deltagere, samt en spilleder ● Tilgang på en printer som kan skrive ut spillet, brikkene og brettene. ● Gjerne en prosjektor for å vise periodebeskrivelser og hendelser på nett (men disse kan også skrives ut på papir) ● Stoppeklokke (for spilleder) Tips til å kjøre spillet: ● Kombiner gjerne med spillet med en middag basert på 1700-tallsmat og drikke (for tips se bl.a. https://forskning.no/profil/ragnhild-hutchison) ● Første runde kan oppleves ganske kaotisk. Slapp av. Det går seg til! Spillerne har skjønt systemet i andre runde. ● Ha med noen som er komfortable med hoderegning, som egner seg i rollen kjøpmenn. 85


AGDER HISTORIELAGS TUR TIL BERGEN 31. AUGUST TIL 3. SEPTE

Å Vestland, Vestland når eg ser d Siste dagen i august la ein flokk historieinteresserte menneske ut på tur i vesteveg. Sola skein mellom bakkar og berg då vi vitja Vestlandets hovedstad, kor vi fekk oppleve kulturarvskatter i stort tempo. Av Birgit Attestog I litt vekslande ver gjekk turen fyrst oppover Setesdal, og vi hadde første stopp på Hovden. Det blei beinstrekk og innkjøp av proviant for turen vidare over fjellet. Etter lunsj og omvising på Tyssedal kraftverk, Tysso 1, gjekk turen vidare i godvêret til Bergen. Etter hektisk telefonkontakt og midt i ein sving måtte brått ein av turdeltakarane av bussen. Han forsvann inn i ein privatbil. Vi trudde han var «tapt», men nei då! Den evig unge og alltid opptekne mannen dukka opp at på ferjekaia i Jondal med sin «dobbeltgjenger» og byttevis med plommer. Noko alle nytte godt av resten av turen. Frå Tørvikbygd gjekk turen raskt mot vestlandets hovudstad for innsjekking og middag på hotellet. Ein fornøgd flokk samla seg rundt middagen, og etter ei stund ein litt mindre flokk til sosialt samvær. Ihuga sosiale deltakarar tok ansvar for quiz, noko som utvikla intellektet til deltakarane kvar kveld før sengetid. Første dag i september, fredagen, starta med vandring gjennom byen. Ei entusiastisk tysk dame, som hadde budd i Bergen i over 30 år, guida oss gjennom smale smug og tronge gater frå tida då hanseatane rådde grunnen i delar av byen. Ho gav oss eit fantastisk innblikk i bylivet på Bryggen i Bergen både før og no. Mariakyrkja og Håkonshallen fekk også dei fleste av oss besøke. Turen var svært innhaldsrik, men for nokre av deltakarane litt vel hektisk. For eiga rekning må eg innrømme at eg tok ein liten sving innom ein kiosk for å få ei lita forfrisking medan vi hasta langs bryggekanten. Alle var glade då det var tid for å kvile beina og få oss ein velfortent lunsj. 86

Etterpå gjekk turen til Troldhaugen, sommarresidensen til Nina og Edvard Grieg gjennom 22 år. Lett overskya, men likevel dag to i Bergen utan regn. Vi blei vist rundt både inne og ute, og ein liten svipptur rundt i hagen med utsikt over sjøen fekk vi også tid til. Veret var overskya, men sola kom fram etter kvart og underteikna fann seg ein kaffibar i gågata med avis og bok. Men det gjekk ikkje lenge før det var samla mange rundt det bordet. Det blei strikking, kaffidrøs, avislesing og endåtil ein nyklipt og nyfrisert deltakar dukka opp. Laurdagen kom med strålande septembersol og etter frukost samla alle seg på kaia til båttur. Vi køyrde utover fjorden, under Nordhordlandsbrua og gjennom Mostraumen til Modalen. Smale sund, blå himmel, grøne bakkar, strålande sol, vaflar og kaffi og gildt


EMBER

eg slik …… selskap. Kunne ein ha det betre?? Dersom eg skal svare på eit slikt retorisk spørsmål, så er svaret nei! Etter båtturen tok dei fleste ein byrunde på eigenhand. Nokre tok Fløybanen eller andre tok ein ettermiddagslur på hotellet? Turdeltakarane gjorde som dei hadde lyst til. Sola skein mellom bakkar og berg, så det var ingen grunn til å sture på dag nummer tre med godvêr i Bergen. Sundagen starta med utsjekking og ein kort buss- og ferjetur, og deretter var vi «så vidt rundt svingen» så var vi på Rosendal Baroni. Septembersola vermde og ytterjakke var heilt unødvendig. Rosehage, urtehage, herskapelege rom og ikkje minst omnar frå Nes verk gjorde

inntrykk, og lunsjen servert i «Drivhuset» gjorde sitt til at starten på dagen ikkje kunne vore betre. Då matøkta var over, var det på nytt å ta plass i bussen og dei 400 kilometerane heim att. Første avstiging var på Bygland, deretter takka eg for meg på Lauvdal og resten blei med til Evje. Der hadde nokre parkert bilane sine ved avreisa og tok fatt siste etappe heilt heim, medan andre blei henta. Og før vi reiste frå kvarandre kom det sjølvsagt opp spørsmål om det blir tur til neste år? For dei som framleis måtte lure på det, så er svaret at Ivar og eg jobbar med saka, så får folk vente i spenning på kva som blir annonsert på nyåret.

Foto: Birgit Attestog/Agder Historielag


Agder Historielags årsmøte 2017 Styreleder i Landslaget for Lokalhistorie, Elin Myhre, holdt en velkomsthilsen, og ga en presentasjon om landslagets arbeid i Agderfylkene. Hvordan det arbeides med kulturvern i lokallag stod i sentrum for presentasjoner av to historielag. Fra Aust- Agder stilte formann Jan Halvard Vesterhus og nestformann Lars Petter Østeby fra Høvåg Museums- og historielag. Den andre presentasjon ble holdt av Kvinesdal Historielag i Vest-Agder. Der stilte styreleder Kenneth Trælandshei og kasserer Anne-Berit Erfjord. De to lagene ga eksempler på hvordan de skaper engasjement ved hjelp av frivillig arbeid med kulturminnevern og formidling når det gjelder verneverdige bygg, landskap og dialekt, og gjennom historieturer. På årsmøtet fikk også delegatene nyte et konsertforedrag av musikeren Gunnar Stubseid. Han spilte folketoner fra Setesdalen og forklarte om arbeidet som nå gjøres for å nominere folkemusikk fra dalen til Unescovern. Stubseids konsertforedrag var godt likt blant årsmøtedelegatene som ga ham rungende applaus. Årsmøteforhandlingene forløp ellers på en ryddig og god måte der det ble vedtatt valg av Gunnar Stubseid ga delegatene en demon- styre for 2017–2018, det ble lagt frem årsmelstrasjon av hvordan folketoner fremdeles ding for 2016, strategiplan for 2017–2018, lever videre som overlevert kulturarv. regnskap for 2016 og budsjett for 2017-2018. Årsmøtet i Agder Historielag i 2017 ble arrangert 22. april i Byglandsfjord på Revsnes hotell. Der deltok 52 delegater fra lokallag i Aust- og VestAgder.

88


Det ble noe debatt i salen da Tveit Historielag la frem et resolusjonsforslag. Det var støttet av blant andre fire historielag i Kristiansand kommune og la til grunn at den nåværende Topdalsfjorden i Kristiansand burde skifte navn til Tofdalsfjorden. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt av delegatene i Agder Historielag. En viktig hendelse under årsmøtet var at Bjug Åkre fra Setesdal Sogelag, gikk av som styremedlem i Agder Historielag, etter å ha vært fullt medlem i styret siden 2014. Han er etterfulgt av Helge Røed styreleder i Gjerstad Historielag. Bjug Aakre har flere tiår engasjert seg for både målsak og lokalhistorie. Han var i studietida aktiv i Setesdalslaget i Oslo, og var formann der fra 1965 til 1967. Han var også leder av Mållaget i Kristiansand fra 2007 til 2010. Bjug Åkre har også vært en aktiv skribent med en rekke bidrag i publikasjonen Jol i Setesdal og lesarinnlegg i aviser som Fædrelandsvennen og Setesdølen. Agder Historielag ønsker Aakre en god tid videre, og at han fortsetter med sitt sterke engasjement.

Agder Historielag i aksjon ved registreringsbordet under årsmøtet, der 52 delegater stilte.

Bjug Åkre blir overrakt gave for lang og tro tjeneste som styremedlem i Agder Historielag.

Kvinesdal Historielag holdt en presentasjon for årsmøtedelegatene om hvordan de arbeider aktivt for å skape engasjement blant sine medlemmer.

Knut Engelskjøn mottok takkegave fra styret for sin innsats under omleggingen av Agder Historielag 2016-2017.

Landslaget for lokalhistorie ga delegatene overblikk over det mangfoldet av publikasjoner og aktiviteter som finnes blant lokallag i Agder. For dem var også viktig å påpeke hvilket mulighetsrom som eksisterer for å drive med formidling og skape engasjement og oppslutning for lokalhistorie.

Høvåg Museums- og Historielag holdt presentasjon om stedsnavn.

89


Bente Engelsen under høstmøtet i Agder Historielag. Hun valgte å gå opp i høyden for å skape et overblikk over reformasjonens historie. Foto: Agder Historielag

Agder Historielags høstmøte 2017 Tema for høstmøtet i 2017 i Agder Historelag var 500-årsjubiléet for reformasjonen.

Robin André Rolfhamre fremførte luttmusikk fra flere århundrer under høstmøtet, og varierte mellom mindre og større luttinstrumenter. På en slik måte fikk publikum mulighet til å reise tilbake i tid.

90

Reformasjonen førte til omfattende endringer i det norske samfunnet da den lutherske-evangeliske tro ble statsreligion fra 1536-1537. Under høstmøtet i Agder Historielag ga fire foredragsholdere ulike innfallsvinkler til reformasjonen som epokeskifte fra 1500- til 1800tallet. Høstmøtet ble avholdt søndag 15. oktober i foredragssalen på Stiftelsen Arkivet, hvor Agder Historielag har fått nytt kontor. Til stede var 60 besøkende og det var ikke en ledig stol i foredragssalen. De kom fra lokallag i begge fylkene, sammen med mange andre historieinteresserte. Innledning ble holdt av nestleder i Agder Historielag, Arna Berg. Hun ble fulgt av Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder som holdt foredraget «Reformasjon i tro og praksis – kontinuitet og brudd». Han tok opp hvordan Norge som stat ble påvirket av reformasjon. Bente Engelsen, idéhistoriker og journalist holdt deretter foredraget «Reformasjonen - en gavepakke til styresmaktene», som var preget


Professor i Historie, Knut Dørum, mens han gir en innføring i hvilken rolle erkebiskopen Olav Engebrektson spilte i forkant av reformasjonen i Norge. Foto: Agder Historielag

av spenstig historiefortelling og improvisasjon. Publikum fikk en pause mellom de store sveipene over historiens gang med luttmusikk av Robin André Rolfhamre, førsteamanuensis i klassisk musikk. Han fortalte om hvordan musikkstiler utviklet seg fra middelalder til renessanse, eksemplifisert med fire musikkstykker. Etter matservering var det foredrag av Bjørg Seland, professor i historie ved Universitetet i Agder. Tittel på foredraget var «Den anden Luther» – Lekfolkets reformasjon». Der ga hun publikum et overblikk over hvordan reformasjon også påvirket Agder på 1700- og 1800— tallet. Den siste foredragsholderen forfatteren Atle Næss, tok opp temaet «Martin Luther – teolog og menneske». Da var det duket for gjennomgang om fakta og myter om Luther. Med utgangspunkt i en biografi han har skrevet om Martin Lurther, som er utgitt i 2017, ga han eksempler på blant annet hvordan Luther som privatperson ofte har kommet i bakgrunnen for

Forfatteren og Luther-biografen Atle Næss tok opp hvem Luther var som menneske, i tillegg til å være en historisk skikkelse.

teologen og den ideologiske skikkelsen som Luther også var. Da foredragene var over, fikk alle foredragsholderne en kopi hver av jubileumsboken om Agders Historielag mens de mottok stor applaus fra publikum. 91


Årsmelding 2016 for Agder Histo Tillitsvalgte 2016-2017: STYREMEDLEMMER OG PERSONLIGE VARAMEDLEMMER: Knut Engelskjøn, Austre Moland historielag, leder –Ett år igjen som medlem av styret Vara: Sveinung Lien, Tvedestrand historielag – Ett år igjen. ikke på valg 2017 Arna Berg, Åseral Sogelag, nestleder Vara: Helge Wiig, Holum historielag Morten Aslaksen, Vennesla historielag – Ett år igjen. ikke på valg 2017 Vara: Oddmund Valand Eikeland, Mandal historielag –Ett år igjen. ikke på valg 2017 Birgit Attestog, Setesdal Sogelag Vara: John Seldal, Øyestad historielag Johannes Risnes, Kristiansand –Ett år igjen. ikke på valg 2017 Vara: Ragnhild Høydal, Kvinesdal historielag –Ett år igjen. ikke på valg 2017 Kurt Sandman, Selskapet for Grimstad bys vel – Ett år igjen. ikke på valg 2017 Vara: Lars Petter Østeby, Høvåg museumsog historielag –Ett år igjen. ikke på valg 2017 Eilert Skjævestad, Tromøy historielag Vara: Gunnar Thorstensen, Tromøy historielag Bjug Åkre, Setesdal Sogelag Vara: Anne Marie Ågedal, Audnedal historielag Valgkomitéen: Ellen Ledaal-Gjertsen, Arendal historielag Terje Sandkjær, Landvik historielag –ikke på valg Torger Kvåle, Hægebostad historielag – ikke på valg Kjell-Ove Sætren, Mandal historielag Regnskapsfører: Frank Olsen, Regnskap Sør Revisor: Fylkesrevisjonen i Vest-Agder Organisasjonssekretær/Daglig leder: Kim Bredesen 92

Saker og aktiviteter i Agder historielag Organisering I årsmøteperioden har det nyvalgte styret har hatt fire styremøter, 26. mai, 17. august og 22. november i 2016. Det tidligere styret hadde et møte 10. mars 2016. I alt har 40 saker vært på saklista. Det nye styret nedsatte et arbeidsutvalg der leder, nestleder og et styremedlem, Eilert Skjævestad, forbereder saker for styret. Skrivaren Borghild Løver sa opp sin stilling fra 1. juli, og Kim Bredesen blei tilsatt av styret som organisasjonssekretær i 40% stilling fra 1. juni 2016 etter innstilling fra arbeidsutvalget. Innstillingen fulgte en prosess der Borghild Løver deltok aktivt. Den tidligere sekretæren skulle lære opp den den nye sekretæren i en overgangsperiode (juni måned), dessuten overføre alle fullmakter slik at lagets rutiner ikke blei hindra. Hun lovet også å ta på seg en del andre oppgaver. Årsmøtet 2016 Årsmøtet lørdag 30. april 2016 blei forberedt av det tidligere styret og avvikla på Landeskogen i Bygland. Finn E. Isaksen holdt et foredrag om «Lov om stadnamn 25 år» som vakte stor interesse. Austad barneleikarring hadde ei flott oppvisning der de bunadkledde barna og ungdommene viste årsmøtedeltakerne Setesdalsgangar og andre leiker til munnharpespell. Årsmøtesakene gikk greit unna. Revisor hadde fått regnskapet for seint til at han rakk revisjon innen årsmøtet. Revisorrapporten blei ettersendt til det nye styret. Et forslag som innebar endring av §3 i vedtektene blei vedtatt mot seks stemmer. Budsjettet blei godtatt med underskudd på mer enn 200 000 kr. Det var valg med skifte av leder, og Beint Foss fikk takk for sitt langvarige lederskap. Alle valg var enstemmige. Borghild Løver meldte at hun slutta som skrivar etter ti år. Hun fikk takk og blomster. Medlemstallet og forholdet til LLH Agder historielag har 46 lag med rundt 10 000 medlemmer, og av dem er 20 lokallag med til sammen 5766 medlemmer innmeldt i LLH. I


orielag tillegg er det 730 abonnenter. Styret er usikker på grunnen til at såpass mange lokallag ikke ser seg tjent med å være innmeldt i LLH, og vil arbeide med å klarlegge årsakene til dette. Økonomi I årsmeldinga for 2015 går det fram at det kom 225 000 kr i støtte fra fylkeskommunene, herav 100 000 kr til Agders Historie. Aust-Agder fylkeskommune hadde bevilga driftsmidler til Agder historielag som ikke blei anmodet utbetalt. Dette styret fikk en påminnelse for 2016, og sendte en anmodning om utbetaling 29.12.2016. Vi ba om å få utbetalt også midlene som var bevilga for 2015. Bevilga midler fra Aust-Agder i 2014 blei ikke utbetalt. Regnskapet for 2016 viser at giroer for medlemskontingent til abonnentene ikke blei sendt ut som lovet, og forventa 150 000 kr kom ikke inn i 2016. Hjemmesida og Facebook-sida. Agder historielag har hjemmeside med adresse Den er utforma av Helge Stahl, og der er det lenker til alle lokallaga som ønsker det. Styret har ikke satsa på å utvikle denne sida. Facebook-sida lever også sitt liv, og mange besøker sida. Organisasjonssekretæren har tatt over administrasjonen av sida etter Beint Foss. Alle som er på Facebook kan søke på Agder historielag, og legge inn ting av interesse der. E-post, logo og arkivering av epostene Agder historielag har bestemt seg for at alle e-poster som blir sendt fra styret til lokallaga og enkeltpersoner skal ha avsender Agder historielag. E-posten skal inneholde logo og relevant informasjon. Arbeidsutvalget har sett på modeller for arkivering. Agders Historie Årsmeldingene for 2009-2015 slår fast hvor mange eksemplarer fra de fire første binda av Agders Historie som blei trykt, i alt 8 500 bøker. Det nye styret oppdaga et restopplag på 3 500 bøker i Aust-Agder museum og arkiv (AAma) KUBEN i Arendal. Bøkene er trykt fra

1991 til 2007. Styret har gått ut til lokallaga og bokhandlere med tilbud om å kjøpe bøkene billig. Professor em. Stein Tveite skriver nå på et bind om epoken 1350–1640. Ingen er foreløpig engasjert til å skrive om epoken 17231840, og Dag Hunstad skriver på det siste bindet 1945–2000. Redaksjonskomitéen består i 2016 av Berit Eide Johnsen (leder), Gustav Grunde Sætra, Andreas Hompland, Harald Rinde, Olav Arild Abrahamsen, Knut Engelskjøn, Stein Tveite (redaksjonsmedlem og forfatter) og Dag Hundstad (forfatter). Redaksjonen har hatt to møter i 2016 med presentasjon og diskusjon av manuskripter. Dag Hunstad fikk bevilga 2 månedslønner på styremøte10. mars. Målform. Styret vedtok 22.11.2016: Målforma i Agder Historielag skifter mellom normert bokmål og normert nynorsk i 3-årsbolker. Bokmål fra 1. januar 2017. Alle brev/eposter besvares i adressatens målform Jubileumsboka På årsmøtet blei det solgt 312 bøker til lokallaga. Et restopplag på 600 bøker blir utdelt gratis til lokallaga. EGDE/Årsskriftet EGDE kom med to nummer i 2016. Redaktøren for det første nummeret var Borghild Løver, og for nr. 2, Kim Bredesen. Styret og sekretæren arbeider for å gjøre EGDE og Årsskriftet mer tidsmessig. Det vil for eksempel bli rom for faghistoriske artikler. Digitaliserte utgaver tar over. Vedtekter/Instrukser Styret har arbeidd med forslag til endring av vedtektene og vil sette ned et utvalg til å forberede et forslag om endra vedtekter. Styret har utarbeidd instrukser for organisasjonssekretæren, styret og styrelederen.

93


Aktiviteter gjennom året ●

Den tradisjonelle turen gikk i år til Valdres. Ivar Haugen var turleder. Kim Bredesen blei utpekt av styret til å være med. Eilert Skjævestad deltok på Kontaktnett Skagerraks årlige møte i Bohuslän. Sekretæren deltok 7. juni i møte om privatarkiv arrangert av Åseral sogelag og Audnedal historielag. Sekretæren deltok også på et møte om Hericoast i Ny-Hellesund i regi av begge fylkeskommunene. Søndag 16.10. arrangerte Agder historielag sammen med Randesund historielag og Finsland historielag det årvisse høstmøtet. Tema var krigsseilerhistorie. Et hundretall var møtt fram til et variert program. Sekretæren sto for mye av organiseringa, og lederen takket arrangørene, samarbeidspartnerne og foredragsholderne for det vellykka arrangementet. Lederen deltok 27.10. på et møte arrangert av LLH, Riksantikvaren, Aust-Agder fylkeskommune og Agder historielag om praktiske sider ved vern av kulturminne i Aust-Agder. Sigrid Bjørgum og Folke Nesland fra Setesdal sogelag var blant innlederne. Leder, nestleder, styremedlem Morten Akselsen og sekretær Kim Bredesen deltok 29.11. på et møte i Kristiansand arrangert av

94

LLH, Riksantikvaren, Vest.Agder fylkeskommune og Agder historielag om praktiske sider ved vern av kulturminne i Vest-Agder. Fra Kvinesdal historielag innledet lederen, Kenneth Trælandshei og styremedlem AnneBerit Erfjord om praktiske erfaringer med kulturminnearbeid i deres kommune. Leder i AH innledet møtet og avsluttet møtet med å takke arrangørene, innlederne og deltakerne. Leder og nestleder deltok på Kvinesdals historielags julemøte torsdag 1. desember. Kirsten Bråten Berg fortalte om juletradisjoner i Setesdal og framførte stev, tradisjonelle julesanger og –salmer. Alf Christian Oddane kåserte levende om livet til stortyven Elias Tønnesen, som hadde en viss tilknytning til Kvinesdal.

Oppsummerende betraktninger Vi har utvidet kontakten med samarbeidspartnere, både fylkeskommuner og kommuner, og institusjoner som Stiftelsen Arkivet, Statsarkivet, Riksantikvaren, Kristiansand Orlogsforening, Norsk senter for krigsseilerhistorie, Vest-Agder-museet, AustAgder museum og arkiv KUBEN. Vi er i gang med omorganiseringa av Agder historielag til en tidsmessig, tydelig organisasjon med en bærekraftig økonomi.


Bøker fra Agder Historielag Årsskrift Årsskrift 2017 .................................................190,Årsskrift 2000-2011 ..................................kr. 100,Utgaver fra tidligere årganger er utsolgt. Agder-bibliografien I og III .........................kr. 50,Bytingsprotokoll for Kr.sand 1670 ..............kr. 50,Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ..........kr. 50,Tingbok nr. 1 for Lista (1657–1660) ...........kr. 50,Odelsmanntalet 1624 for Agder...................kr. 50,Tingbok nr. 1 og 2 for Mandal Sorenskriveri (1677, 1684).................................................kr. 50,-

Jon Løyland Soger og segner. viser og vers ...................kr. 175,-

Agders Historie 800–1350 Agders Historie 1840-1920 Agders Historie 1641–1723 Kr. 100,- pr. bok eller alle tre for kr. 300,- . Porto kommer i tillegg.

Anetavleskjemaer Medlemmer får 20 stk. gratis. Ordinær pris pr. stk. .................................... kr. 20,Medlemmer får 25% rabatt ved kjøp for kr. 400,- eller mer. Rabatten gjelder ikke ved kjøp av Agders Historie. Porto kommer i tillegg. Bestilling sendes Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand eller tlf. 45 86 52 37 eller e-post: agder@historielagene.no

95


Regnskap 2016 Note

Salg Agder Historie .................................. Salg årsskrift/ annen litteratur/ cd ............ Salgsinntekt ............................................. Abonnement medlemmer ......................... Kontingent lokallag .................................. Inntekt årsmøte & andre arr. .................... Medlemsinntekt ...................................... Tilskudd V-A fylke drift ........................... Tilskudd A-A fylke drift .......................... Andre tilskudd/ gaver ............................... Periodisering tilskudd .............................. Tilskudd .................................................. Leieinntekt Bentsens Hus ........................ Annen inntekt ........................................... Mva-refusjon ............................................ Annen inntekt ......................................... SUM DRIFTSINNTEKT ....................... Produksjon Edge ...................................... Produksjon Årsskrift ................................ Produksjon Agder Historie ....................... Produksjon Annet ..................................... Honorar sekretær ...................................... Produksjonskostnad ............................... Lønn og feriepenger ................................. Arbeidsgiveravgift .................................... Sum lønnskostnad .................................. Bentsens Hus - diverse utgifter ................ Leie transportmidler ................................. Strøm ........................................................ Revisjonshonorar ...................................... Regnskapshonorar .................................... Kontorrekvisita, kontorutstyr ................... Trykksaker ................................................ Aviser, tidsskrifter, bøker, filmer .............. Data/internett/ telefoni ............................. Porto ......................................................... Postboksleie ............................................. Bilgodtgjørelse ......................................... Reisekostnad ............................................ Styremøter, andre møter/ arr. ................... Møter Agder Historie ............................... Div utgifter Agder Historie ...................... Årsmøte/ Landsmøte ................................ Andre møter/ arrangementer .................... Annonsering ............................................. Kontingenter ............................................. Gaver ........................................................ Diverse utgifter ......................................... Bank og kortgebyr .................................... Annen driftskostnad .............................. Renteinntekt ............................................. Renter ....................................................... ÅRSRESULTAT .....................................

2 1

Totalt 2016

3 700 10 380 14 080 150 750 24 562 6 600 181 912 1 80 000 132 000 63 000 549 000 924 000 2 000 500 63 150 65 650 1 185 642 76 500 0 499 663 3 250 59 465 638 878 114 905 13 453 128 358 17 990 0 996 11 875 9 539 6 668 0 10 328 21 723 19 609 1 050 0 3 370 18 459 32 920 5 461 30 025 14 889 1 688 3 000 0 3 858 1 804 215 252 5 974 5 974 209 128

Agders Historie Bentsens Hus 2016 2016

0

0

0

0

AH regnskap 2016

AH Regnskap 2015

3 700 10 380 14 080 150 750 24 562 6 600 181 912 180 000 132 000

3 550 6 443 9 993 154 700 28 668 9 200 192 568 125 000 0

0 312 000

0 125 000 0 0 27 581 27 581 355 142 45 625

63 000 549 000 549 000

63 000 2 000

500

549 000

0 2 500 65 500

63 150 63 150 571 142 76 500

499 663 499 663

0

0 8 728 0 8 728 17 990

3 250 59 465 139 215 106 177 13 453 119 630

219 000 89 795 354 420

0 5 869

10 252

403

996 11 875 9 539 6 668

11 250 8 679 14 109

76 21 723 19 609 1 050

25 920 90 341 1 020

2 967 18 459 32 920

9 187

5 461 30 025 14 889 1 688 3 000

29 273 49 759 4 900 3 904 1 418 255 630 389 389 -254 519

49 036

17 990

3 857 1 804 148 225

4 691 4 691 4 992

1 044 1 044 39 826

239 239 164 311


Balanse pr. 31.12.2016 Note

EIENDELER Til gode inntekt, betalt neste år................. Forskuddsbetalt kostnad............................ Fordringer................................................ AH Drift .................................................... AH Kredittkort .......................................... Agders Historie - Drift .............................. Agders Historie - Plassering ..................... Bentsens Hus Drift .................................... Skattetrekkskonto ...................................... Bankinnskudd ....................................... SUM EIENDELER ............................... GJELD OG EGENKAPITAL Egenkapital 1.1. ....................................... Periodens resultat ...................................... Egenkapital ............................................ Skattetrekk og arbeidsgiveravgift ............. Forskudd tilskudd/gaver Agders Historie . Forskudd tilskudd Bentsens Hus............... Feriepenger................................................ Interne mellomværende............................. Påløpt kostnad og annen gjeld .................. Kortsiktig gjeld........................................ SUM GJELD OG EGENKAPITAL......

1 2

31.12 2016

AH drift

Agders Historie

Bentsens Hus

Kontrollsum

283 000 5 100 288 100 225 507 20 039 18 006 271 274 88 254 1 309 624 389 912 489

283 000 . 225 507 20 039 1 309 246 855 529 855

. 18 006 271 274 289 280 289 280

5 100 5 100 5 100 88 254 88 254 93 354

-

358 502 164 311 522 813 4 614 8 902 –7 406 932 7 042 529 855

31 247 4 992 36 239 240 000 13 041 253 041 289 280

8 355 39 826 48 181 50 000 808 –5 635 45 173 93 354

-

398 104 209 129 607 233 4 614 240 000 50 000 9 710 932 305 256 912 489

-

Vigeland, 23. februar 2017 Frank Olsen/s Aut. regnskapsfører

Noter til årsregnskap Note 1 - Tilskudd og gaver Agders Historie Det er i 2016 anvendt kr 549 000 av tidligere mottatte tilskudd. Ved utgangen av året utgjør mottatt, ikke anvendt tilskudd & gaver kr 240 000. Note 2 - Bentsens Hus Det er mottatt kr 63 000 (fra Kristiansand kommune) i tilskudd vedr. Bentsens Hus. Ved utgangen av året utgjør mottatt, ikke anvendt tilskudd & gaver kr 50 000.

97


Årsmøteprotokoll for Agder Hist Sted: Revnes Hotell i Bygland kl. 10.00 Tilstede: 52 delegater fra lokallag i Vest- og Aust-Agder deltok. Innledning: Velkomsthilsen ved styreleder i AH Knut Engelskjøn og styreleder i LHL Elin Myhre. Gunnar Stubseid holdt konsertforedrag om nominasjonen til UNESCOs liste for immateriell kulturarv. «Folkemusikk frå Setesdal som verdensarv». Kl. 12:20: Middag og kaffe. Kl. 13:20: Kvinesdal historielag fortalte om arbeidet i laget. Høvåg museums og historielag fortalte om arbeidet i laget og om boka «Stedsnavn i Høvåg». Etterpå begynte årsmøtet. Saker som ble behandlet på årsmøtet: 1. Valg av møteleder Sigurd Ledaal valgt som møteleder. 2. Godkjenning av innkalling og sakliste Innkalling og sakliste ble godkjent. 3. Valg av to personer til å skrive under protokoll Bjørg Manflå og Ivar Haugen ble valgt. 4. Årsmelding og strategiplan for Agder Historielag i 2017 Årsmelding og strategiplan ble godkjent med en endring i årsmeldingen. Siste setning under økonomi endres til: «Regnskap for 2016 viser at det mangler ca kr 150 000 i kontingent fra abonnentene. Dette skyldes at innbetalingsgiro for 2016 ved en feil ikke ble sendt ut. Derfor kommer det to innbetalinger fra abonnentene i 2017.» 5. Regnskapet for Agder Historielag i 2016 Regnskapet for 2016 ble godkjent under forutsetning av at det foreligger en revisjonsrapport før styremøtet i Agder Historielag 24. mai 2017. 98

6. Budsjett for Agder Historielag i 2017 Budsjett for 2017 ble godkjent uten merknader. 7. Vedtektsendring Endring av paragraf 3 i vedtektene for Agder Historielag Endring av paragraf 3 ble godkjent. Den lyder nå: «Agder Historielag er ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og er tilslutta Landslaget for lokalhistorie.» 8. Innkomne saker Resolusjonsforslag fra Tveit Historielag Agder Historielag stemte for å støtte resolusjonen, under forutsetning at den kun gjaldt endring av navnet på Topdalsfjorden, og ikke Topdalselva/Tovdalselva. 9. Valg Valgnemnda var Ellen Ledaal Gjertsen (Arendal Historielag), Kjell-Ove Sætren (Mandal Historielag), Terje Sandkjær (Landvik Historielag) og Torger Kvåle (Hægebostad Historielag). Valgnemndas forslag ble enstemmig vedtatt. Styret 2017–2018 Styremedlem Knut Engelskjøn (Austre Moland Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Varamedlem Sveinung Lien (Tvedestrand Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Styremedlem Johannes Risnes (Kvinesdal Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Varamedlem Ragnhild Høydal (Kvinesdal Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Styremedlem Morten Aslaksen (Vennesla Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Varamedlem Osmund Valand Eikeland (Mandal Historielag), ikke på valg, 1 år igjen.


torielag 22. april 2017 Styremedlem Kurt Sandman (Selskapet for Grimstad Bys Vel), ikke på valg, 1 år igjen. Varamedl. Lars Petter Østby (Høvåg Museum og Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Styremedlem Arna Berg (Åseral Sogelag), valgt på nytt for 2 år. Varamedlem Helge Wiig (Holum Historielag), valgt på nytt for 2 år. Styremedlem Eilert Skjævestad (Tromøy Historielag), valgt på nytt for 2 år. Varamedlem Gunnar Torstensen (Tromøy Historielag), valgt på nytt for 2 år. Styremedlem Birgit Attestog (Setesdal Sogelag), valgt på nytt for 2 år. Varamedlem John Seldal (Øyestad Historielag), valgt på nytt for 2 år. Styremedlem Helge Røed (Gjerstad Historielag), valgt som ny medlem for 2 år. Varamedlem Anne Marie Ågedal Bjørg Manflå

(Audnedal Historielag), valgt på nytt for 2 år. Leder: Knut Engelskjøn ble valgt på nytt for 1 år. Nestleder Arna Berg ble valgt på nytt for 1 år. Valnemnd 2017–2018 Terje Sandkjær (Landvik Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Torger Kvåle (Hægebostad Historielag), ikke på valg, 1 år igjen. Ellen Ledaal Gjertsen (Arendal Historielag), valgt på nytt for 2 år. Signe Rysstad (Vennesla Historielag), valgt som ny medlem for 2 år. Avtroppende styremedlem Bjug Åkre fikk overrakt blomster og takk for sin innsats i Agder Historielag. Knut Engelskjøn fikk overrakt blomster og takk for sitt arbeid som styreleder.

Ivar Haugen

99


RETURADRESSE: Agder Historielag Postboks 136, 4662 Kristiansand

♠ – Klypp­ut – ♠

Verv en ny abonnent Årskontingent kr. 250,Ny abonnent: Navn:

...................................................................................................................................

Adresse:

..............................................................................................................................

Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sted: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den­nye­abonnenten­får­tilsendt­årsskriftet­til­Agder­Historielag, medlemsbladet­Egde­og­prisliste,­i­tillegg­til­informasjon­om­laget­og innbetalings­blankett. Den­som­verver­en­ny­abonnent­kan­velge­en­av­ publikasjonene­under­som­verve­premie­(kryss­av): ■ Tingbok­for­Vestre­Råbyggelag­1686 ■ Et­årsskrift­etter­eget­valg­(noen­er­utsolgt,­se­prisliste)­­ ■ Odelsmanntallet­1624 ■ Kristiansand­bytingsprotokoll­nr.­1,­1670 ■ Mandal­tingbok­nr.­1-2,­1677­og­1684 ■ Stortingsmann­Ole­Fuglestvedt ■ Verv­3­nye­abonnenter­og­få­ett­eks.­av­Agders­Historie

Verva av: Navn:

...................................................................................................................................

Adresse: Postnr.:

..............................................................................................................................

....................

Sted: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . SEND KUPONGEN TIL: AGDER HISTORIELAG POSTBOKS 136 4662 KRISTIANSAND

ISSN­ 0333-4082

Profile for Grafisk Partner

Egde agder historielag 02 2017  

Egde agder historielag 02 2017  

Advertisement