Page 1

egde Nr. 2 - 2016 - 40. ĂĽrgang

www.historielagene.no/agder


egde

Innhold Ny sekretær i Agder Historielag ....................................................

3

Opplag: 1350

Krigsseilere i nytt lys .........................................................................

5

Besøksadresse: Bentsens hus, Kronprinsensgt. 59, Kristiansand Kontortid torsdag kl. 12.00-16.00

Temadag om krigsseilerne .............................................................

9

Den omreisende statsarkivar .........................................................

10

Dokumentarfilmer om motstandskamp i Åseral..........................

16

Dokumentarfilmer om kapertid og Svartedauden.....................

21

Gjensyn med drapssak fra Valle i Setesdalen .............................

25

Agderseminaret 2016 .....................................................................

35

Den britiske forfatteren Michael Pye om uthavner på Agder...

40

Frans Arne Hedlund Stylegar om Agders tidlige historie............

47

Konstruksjon av identitet på Agder ..............................................

49

Lokallag som støttespillere i UNESCO-vern av uthavner ............

53

Veivalg i vernearbeid - motpolene Kleven og Loshavn ............

56

De første egdene i Amerika ..........................................................

66

Anmeldelse: Folkesang i Vest-Agder ............................................

72

Anmeldelse: Årsskrift 2016, Kvinesdal Historielag.........................

74

Anmeldelse: Årsskrift 2016, Setesdal Sogelag..............................

76

Anmeldelse: Årsskrift 2015, Tveit Historielag..................................

78

Anmeldelse: Lyngdalsboka 2015, Lyngdal Historielag................

79

Anmeldelse: Årsskrift 2015, Øyestad Historielag ..........................

80

Stedsnavnspalte - Finn Isaksen ......................................................

81

Hedring av opprørslederen Kristian Jensen Lofthus....................

82

Agder Historielags tur til Valdres 2016 ...........................................

85

Årsmøteprotokoll for Agder Historielag ........................................

90

Regnskap 2015 for Agder Historielag ...........................................

92

Styret i Agder Historielag 2016-2017..............................................

95

Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand

Ansvarlig redaktør: kim.bredesen@historielagene.no Mobil: 98 46 08 56 www.historielagene.no/agder

Bidragsytere til Egde: Anders A. Engelskjønn Finn Isaksen Solveig Lima Olaf Moen Johannes Risnes Bjug Åkre

Grafisk tilretteleggjing og produksjon:

GRAFISK PARTNER Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: post@gpartner.no Framsidebilde:

Kart over sørkysten av Norge, av kartografen Joh. Van Keulen, Amsterdam, ca. 1700.

­


Nytt styre og ny sekretær i Agder Historielag Sommeren 2016 har ført med seg mange endringer for Agder Historielag. Under årsmøtet i Bygland 30. april ble det valgt et nytt styre i historielaget, og én måned senere ansatte styret en ny daglig leder og organisasjonssekretær. Dette har også ført til at Egde, medlemsbladet til historielaget har fått en ny redaktør. Like etter jeg ble ansatt tok jeg fatt på mine nye oppgaver. De består blant annet av å skape nye arenaer for kontakt mellom historielagene, og å skrive og rapportere om hva som opptar lokallag og om hendelser som berører dem. Medlemsbladet Egde er i en slik sammenheng en viktig døråpner for å dokumentere lokallagenes aktiviteter og deres publikasjoner. Samtidig kan Egde åpne for å skape debatt om og rette oppmerksomhet mot tema som angår flere enn ett lokallag alene. Utgave nr. 2 2016 av Egde tar opp spørsmål som berører både dokumentasjons- og formidlingsarbeid som gjøres på felles måte blant lokallagene, og som omhandler en felles kulturarv for lokallag både i kyst og innland. I vår nye Perspektiv-seksjon tar vi et tilbakeblikk på da forskere som inngår i forskningsprosjektet HERIOCAST møttes under et fagseminar i Ny-Hellesund 22. juni. Der var den britiske forfatteren Michael Pye en viktig gjest. Han mener bestemt at Agder er tett sammenvevd i en Nordsjøkultur. Gjennom tømmereksport og handelsnettverk har små kystsamfunn, med forgreininger langs elvene opp i indre Agder, hatt tett samkvem med utenlandske samarbeidspartnere på andre siden av havet. En slik kontakt mellom samfunn mener han strekker seg helt tilbake til vikingtiden. Under møtet i Ny-Hellesund ble Pyes synspunkter supplert med andre perspektiver om hva det egentlig vil si å bygge en regional identitet. Uthavnsforskeren Dag Hundstad stilte seg under seminaret kritisk til hvordan sørlandsk identitet er formet, og mener den i stor grad kan ha blitt konstruert. Han mener også den sørlandske kystkulturidentiteten har over-

KIM BREDESEN, skretær i Agder Historielag og redaktør av Egder

skygget innlandskulturen i Agder. Den nederlandske forskeren Linde Egberts la under seminaret vekt på at forskere på kystkultur bør ta seg i vare for å legitimere politisk konstruerte identiteter. I hvilken grad sørlandsk identitet er konstruert eller i noen grad er blitt manipulert er en debatt som er viktig å ta om en forholdsvis ny landsdel som Sørlandet. Men hva som er konstruert og hvilke forestillinger som er naturalisert er ikke enkelt å skille fra hverandre. Både historieskriving og historiebevissthet, slik det kommer til uttrykk i det levde liv, utgjør sjelden vanntette skott. 3


Innspillene til Egberts og Hundstad om regional identitetsbygging angår også et kulturvernarbeid som er under utvikling akkurat nå: UNESCO-vern av uthavnene langs Agderkysten. Både Vest- og Agder fylkeskommune kan komme til å bruke Nordsjøkultur eller transnasjonal kontakt mellom uthavnene og andre kystsamfunn som et grunnlag i en søknad for å legitimere vernestatus. Et interessant spørsmål er da i hvilken grad et eventuelt UNESCO-vern på sikt kan tilføre noe nytt i bildet av Sørlandet, som er bygget opp etter nær et århundre med markedsføring. Hvis vi er villig til å se videre enn forestillingen om «sol, sommer og Sørlandet» kan vi bygge videre på kulturarv som har oppstått i stor grad av kontakt med mange kulturer. Gjennom eksport, hardt arbeid og læringstid i andre samfunn har det i tidlig nytid blitt skapt nye innsikter om hvordan en kunne utvikle og kombinere næringer på Agder. Et viktig grunntrekk ved våre sørlandske forfedre er at de har hatt blikket rettet mot kyster langs hele det europeiske kontinentet for å opprettholde sitt levevis og inntekter. Et annet viktig spørsmål som et eventuelt UNESCO-vern berører, er hvorfor det er bør være et ideal å holde inntakt alle bygg og fortidens kulturminner akkurat slik de var i en storhetstid. Bør uthavner heller videreutvikle i takt med nye tidsaldere? Både lokallag og frivillige organisasjoner kan bidra med viktige innspill i en debatt om slike spørsmål. Og de kan bidra i fremtidig vern av kulturarv ved å gå inn i en dialog med fylkeskommunene om å øke kunnskapen om uthavnenes historie gjennom dokumentasjon og formidling. Jeg vil ellers nevne at vi i denne utgaven av Egde også vil framheve hvilke muligheter lokallag har for å granske historiske kilder fra dokumentasjonssentra i Agder-fylkene. I en slik sammenheng gir vårt kommende arrangement på Bredalsholmen i Kristiansand 16. oktober en mulighet til ny refleksjon om hva vi egentlig vet om krigsseilernes historie. Vår samarbeidspartner under arrangement, Norsk senter for krigsseilerhistorie, arbeider kontinuerlig med å dokumentere krigsseilernes historie. De som gjerne vil vite mer om enten egne slektninger, eller som gransker krigshisto4

rien på Agder, kan finne viktige data på senterets nettside. Viktige data som kan bidra til å øke kunnskap om bygde-, gårds- og slektshistorie kan vi finne også på Statsarkivet i Kristiansand og på Kuben i Arendal. Der er det tilgjengelig et vidt omfang dokumentasjon fra private kilder. Vi har i i en slik sammenheng intervjuet Kristin Linqvist, konsulent ved Statsarkivet. Hun vektlegger at Statsarkivet ønsker hjelp fra lokallag til å få mer dokumentasjon fra privataktører tilgjengelig for fremtidige generasjoner. Et annet viktig tema i denne utgaven av Edge er dessuten hva som kan gjøre historie levende. Lokalhistorie har tradisjonelt nesten eksklusivt blitt dokumentert og formidlet gjennom skrift, i form av bøker og årsskrifter. Egde kan by på et bredt utvalg anmeldelser av bøker og publikasjoner. Men finnes det andre viktige kanaler for å utvide vår bevissthet om lokal- og regionalhistorie på Agder? I denne utgaven kan vi by på mange interessante innfallsvinkler på historiebruk og formidling. I de kommende sidene kan dere få innsyn i hvordan historiebevissthet kan spres gjennom dramatisering gjennom film, dokumentarer og skuespill, gjenskapelse av samfunn fra fortiden og historiske opplevelsesturer. God lesning! Kim Bredesen, Ansvarlig redaktør, Egde


Krigsseilere i nytt lys Innsatsen til hjemmefrontstyrker og norske styrker i Storbritannia under 2. verdenskrig har en fremtredende plass i historiebøkene. Men krigsseilernes bidrag til motstandskampen kommer ofte i skyggen av hendelser på fastlands-Norge. Hvordan fortellingen om krigsseilernes innsats kom på kollisjonskurs med andre fortellinger tas opp under et temamøte på om krigsseilere i Kristiansand 16. oktober. Annen verdenskrig er en historisk hendelse som har satt mange dype spor i norsk kultur og i forestillingen om Norge som nasjon. Enkelte fortellinger om motstandskampen under 2. verdenskrig har fått en mer dominant plass enn andre, slik som innsatsen til hjemmefronten. Men ikke alle aktører som bidro til motstandskampen under 2. verdenskrig mottok den hederen de fortjente i etterkrigstiden. En slik gruppe var krigsseilerne, som under 2.

verdenskrig bemannet handelsskip både i norske og nordiske farvann og på flere verdenshav. Krigsseilere som befant seg på hva som er kjent som uteflåten bemannet nesten tusen norske handelsskip under Nortraships kontroll (The Norwegian Shipping and Trade Mission), et statsrederi opprettet av den norske eksilregjeringen. Samarbeidet førte til at en livsviktig forsyningslinje ble opprettholdt på Atlanterhavet, fra USA, Karibien, Middelhavet, Russland til Storbritannia og tilbake. På den måten kunne Storbritannia og andre allierte ha tilgang til drivstoff, krigsmateriell og andre importvarer landet var avhengig av. Men forsyningslinjen kunne kun opprettholdes gjennom betydelige tap. Frem til 1945 mistet rundt 3 700 krigsseilere livet og 473 skip gikk tapt. Under krigsårene ble krigsseilerne utsatt for store psykiske og fysiske skader og belastninger, da de var eksponert for fly- og utbåtangrep i konvoiene de deltok i, samt at de store deler av tiden hadde mistet kontakt med sin

Dåpen av DS Hestmanden ved Kilden teater- og konserthus i Kristiansand (2011). Foto: Thomas Olsen, Bredalsholmen Dokk & Fartøyvernsenter

5


På skipet Hestmanden kan en lære om krigsseilernes historie gjennom utstillinger og omvisninger. Foto: Hestmanden.no

familie i Norge. Det må også nevnes at sjømenn var utsatt for liknende risiko i norsk og nordiske farvann. Denne gruppen kalles hjemmeflåten, i motsetning uteflåten, som var del av allierte konvoier Krigsseilerne i hjemmeflåten ble også utsatt for angrep, da fra allierte fly og skip, noe som førte til tap av 199 skip, samt at 1 133 personer mistet livet, av disse 441 passasjerer. I 1948 ble Nortraships sjømannsfond opprettet av Stortinget 1948. Fondet skulle komme krigsseilerne og deres etterlatte til gode. Fondet bestod av ekstratillegg Nortraship hadde mottatt fra britiske myndigheter under krigen. Dette var ment som kompensasjon for at norske sjøfolk hadde inngått en avtale med britiske myndigheter om å bli betalt etter en lavere tariff under krigen, mer på linje med britiske sjøfolk som fikk lavere lønninger Men det oppstod i etterkrigstiden uenighet om fondet skulle fordeles blant alle krigsseilerne, fremfor at de kunne søke om tildelinger etter behov. Høyesterett frifant 1954 staten for krav om at beløpet skulle fordeles blant krigsseilerne. Etter nesten to ti år med debatt vedtok Stortinget i 1972 at 6

krigsseilerne og deres etterlatte skulle motta direkte utbetalinger, fordelt over tre statsbudsjett. Samtidig ble det opprinnelige sjømannsfondet opprettholdt og disponert av Næringsog handelsdepartementet, som fortsatte å dele ut pengestøtte til krigsseilere og deres pårørende.

Fortellinger om krigsinnsats 16. oktober skal Agder Historielag, i samarbeid med Vest-Agder Museet og Norsk senter for krigsseilerhistorie, som er del av Stiftelsen Arkivet Stiftelsen Arkivet, og flere lokallag, arrangere en temadag hvor krigsseilernes historie skal belyses. Arrangementet vil foregå på skipet DS «Hestmanden», på Bredalsholmen i Kristiansand. Hvilken behandling krigsseilerne har fått av både myndigheter og norske politikere har blitt skildret i flere historiske verk og blitt gjenstand for omfattende avisdebatter. Under arrangementet i Kristiansand skal legges særlig vekt ett aspekt ved måten krigsseilerne opplevde etterkrigstiden. Og det er hvordan både det norske samfunnet og krigsseilerne møtte hver-


andre etter krigen. I en slik sammenheng kan det være interessant å se nærmere på hvilke forestillinger krigsseilere, eksilstyrker og hjemmestyrkene hadde av hvordan krigen ble utkjempet. Da krigsseilerne kom hjem til Norge etter andre verdenskrig, møtte de derfor en virkelighet som de i mange tilfeller ikke hadde blitt informert om. Det kan ha skjedd på grunn av at krigsseilerne baserte sine forestillinger om motstandskampen på helt andre informasjonskilder enn motstandsbevegelsen i Norge. Det er også viktig å ha i mente at det nesten ikke var noen kommunikasjon mellom hjemlandet og sjøfolkene, heller ikke med andre nordmenn i utlandet. Dette var jo lenge før telefon var i utstrakt bruk, og de hadde heller ingen mobiler og sosiale medier slik vi har i dag. Rollen krigsseilerne inntok, og deres selvoppfatning, var i stor grad basert på informasjonskampanjer fra britisk og amerikansk hold. «Look to Norway», ytret den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt i en tale 16. september 1942. I talen ble krigsseilerne gitt heder for deres innsats for å opprettholde forsyningslinjer over Atlanterhavet Også britiske myndigheter ga gjentatte ganger ros til krigsseilerne i offentlige sammenhenger. En annen viktig informasjonskilde var Nortraship og egne fagforeninger. Da de kom hjem til Norge, forventet mange krigsseilere at deres innsats skulle anerkjennes, og de skulle kompenseres økonomisk for innsatsen. Men isteden kom hjemmestyrkene i forgrunnen i det bildet som ble dyrket frem om motstandskampen under 2. verdenskrig. I tillegg gikk mange av krigsseilerne inn i en bitter strid om å motta større økonomisk kompensasjon for sin krigsinnsats. Arrangementet på Hestmanden i Kristiansand vil belyse hva som var årsakene til antiklimakset som møtte krigsseilerne da de vendte hjem. Da er det også nærliggende å se nærmere på hvilke konsekvenser det førte til ved at det ble skapt to så vidt ulike fortellinger

om motstandskampen under 2. verdenskrig.

Krigsseilerhistorie på Agder På Agder finnes det flere lokalhistoriske lag som er engasjert i å dokumentere og synliggjøre skjebnene til krigsseilere fra både Vestog Aust-Agder. I forrige utgave av Egde (nr.1 2016) kan en lese om en krigsseiler fra Søgne, Anker E. Borøy, som i likhet med fem andre krigsseilere i 2015 mottok krigsminnemedaljen. Borøy opplevde mange dramatiske hendelser under 2. verdenskrig. Han var på en av de siste båtene som unnslapp fra Antwerpen, med rundt 50 flyktende jøder om bord, da de tyske styrkene invaderte Belgia. Han deltok senere i konvoifart i skip som fraktet flydrivstoff til Storbritannia, og forsynte også allierte styrker med våpen under invasjonen i Normandie i juni 1944. Norsk senter for krigsseilerhistorie, som er del av Stiftelsen Arkivet, er en samarbeidspartner til Agder Historielag under arrangement 16. oktober. De arbeider med formidling om krigsseilernes historie, og legger til rette for innsamling av informasjon om krigsseilere fra både Norge og Agder til Krigsseilerregisteret. Sistnevnte ledes av Norsk senter for krigsseilerhistorie i samarbeid med Lillesand Sjømannsforening. De har kontor på Arkivet i Kristiansand og mottar støtte fra både offentlige institusjoner og private givere. Nylig mottok krigsseilerreigsteret en stor gave fra en privat støttespiller. Forfatteren Jon Michelet, som har skrevet flere romaner og dokumentarbøker om krigsseilernes historie, donerte i juli 100 000 kr. til Krigsseilerregisteret. Krigsseilerregisteret er under kontinuerlig 7


Fakta om krigsseilere: ● Under 2. verdenskrig mistet 3 700 krigsseilere livet og 473 skip gikk tapt i uteflåten som opprettholdt forsyningslinjene til Storbritannia under 2. verdenskrig. ● Det fantes også krigsseilere som bemannet den såkalte hjemmeflåten som bemannet skip i områder under tysk kontroll, i nordiske farvann. Der gikk 199 skip tapt, samt at 1 133 personer mistet livet, av disse 441 passasjerer. Norsk senter for krigsseilerhistorie og Krigsseilerregisteret: ● Norsk senter for krigsseilerhistorie arbeider med forskning, dokumentasjon og formidling om krigseilernes historie. ● Senteret er ansvarlig for Krigseilerregisteret som hittil er registrert rundt 10 000 sjøfolk fra 3089 skip, fra både 1. og 2. verdenskrig ● I registeret, som er tilgjengelig på nettsiden krigsseilerregisteret.no kan en finne opplysninger om rundt 3500 personer fra både Aust og Vest-Agder. ● De registrerte var påmønstret og seilte i uteflåten, hjemmeflåten, eller var i alliert tjeneste i kortere eller lengre tid fra 1939 til 1945. Fakta om DS Hestmanden: ● Stortinget vedtok i 1995 at D/S Hestmanden skulle bli et nasjonalt krigsminnesmerke for krigsseilerne. ● Skipet er eid av Stiftelsen Hestmanden som har stått for restaureringen frem til 2015. ● Fra 2016 har Vest-Agder-museet overtatt ansvaret for oppfølging av videre istandsetting, etablering av formidling ombord, drift og vedlikehold. Arbeidet skjer i nært samarbeid med Hestmandens venner som på frivillig basis gjør en innsats for å holde skipet vedlike og i den videre istandsettingen. Stiftelsen Hestmanden er fremdeles eier av skipet. 8

utvikling. Der et det er hittil er registrert rundt 10 000 sjøfolk fra 3089 skip som var i tjeneste under 2. verdenskrig. I registeret kan en finne opplysninger om rundt 3 500 personer fra Aust- og Vest-Agder som var påmønstret og seilte i uteflåten, hjemmeflåten, eller var i alliert tjeneste i kortere eller lengre tid fra 1939 til 1945. Det er kun tatt med de som mottok lønn for sitt arbeid om bord på båter over 100 bruttotonn, og ikke vanlige passasjerer eller slektninger av ansatte ombord. De fleste fra Agder er registrert, og plassert i registeret med utgangspunkt i den kommunen hvor de bodde eller hadde hjemstavn under okkupasjonsårene. Vest-Agder-Museet er en annen institusjon som arbeider for å dokumentere og formidle krigsseilernes historie på Agder. De vil bistå Agder Historielag med koordinering under arrangementet 16. oktober, og de vil legge til rette for DS Hestmanden er åpen for omvisninger denne dagen. Hestmanden er det eneste bevarte lasteskip som har gått i konvoifart under to verdenskriger. I tillegg er skipet det siste gjenværende skipet som var i Nortraships flåte. Skipet ble bygget i 1911, for Vesteraalens Dampskibsselskap. Både i mellomkrigstiden og etter 2. verdenskrig ble skipet brukt i kystgodstrafikk. I 1979, da skipet ikke lenger var i aktiv bruk, ble skipet overtatt av Norsk Veteranskipsklubb. Fra 1995 til 2011 ble skipet restaurert ved Bredalsholmen Veteranskipsverft i Kristiansand. I 1995 ble skipet gitt status som nasjonalt krigsminnemerke av Stortinget, og samme år døpt av Kong Harald, med 240 krigsseilere til stede. Det er i flere år blitt brukt som museumsskip ved Kilden teater- og konserthus i Kristiansand. I løpet av høsten 2016 vil skipet også bli sjødyktig med fungerende motor som gir fremdrift, noe som vil gi det mer fleksibilitet som museumsskip for krigsseilere. De som ønsker å besøke skipet og lære om både krigsseilernes og skipets historie, har mulighet til det under arrangementet 16. oktober. Kim Bredesen


Temadag om krigsseilerne Sted: Bredalsholmen i Kristiansand. Dato: 16. oktober 2016. Program 13.00 Åpning av Kim Bredesen, daglig leder i Agder Historielag. 13.10 Foredrag: «Krig, fred og oppgjør», av Guri Hjeltnes, direktør, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. 13.50 Foredrag: «Historien om min far - en krigsseilerskjebne», av Berit Rickhard, lektor og forfatter. 14.30 Pause m/matservering 15.00 Presentasjon av Krigsseileregisteret av prosjektkoordinator Simen Zernichow. 15.30 Visning av filmen «Passage to Freedom. A Tribute to the Norwegian Merchant Navy». 16.00 DEBATT. Tema: Ulike oppfatninger av motstandskamp. Hvorfor har krigshistorikere og opinionsledere fremhevet hjemmestyrkenes innsats over krigsseilerne? Ordstyrer: Kim Bredesen, daglig leder i Agder Historielag. Paneldeltakere: Guri Hjeltnes, Berit Rickard og Bjørn Tore Rosendahl, leder for Norsk senter for krigsseilerhistorie ved Stiftelsen Arkivet. 17.00 Presentasjon - restaurering av DS Hestmanden Bård Rasmussen, fartøyansvarlig og Bjarne Sverkeli, prosjektleder formidling, Vest-Agder-museet. 17.30 Omvisning på DS Hestmanden. NB: Vi tar forbehold om at det kan kommer endringer i programmet.

Bidragsytere, lokallag: Finsland Historielag, Randesund Historielag og Kristiansand Orlogsforening.

Samarbeidspartnere:


Den omreisende statsarkivar Statsarkivet i Kristiansand ønsker å utvide sitt utvalg av private arkiver for å kunne tilrettelegge for forskning på lokalhistorie. For å kunne bevare dokumentasjon knyttet til aktiviteten til privatpersoner, bedrifter og organisasjoner vil Statsarkivet gjerne ha hjelp fra lokalhistoriske lag i Agder. Statsarkivet driver jevnlig på med oppsøkende virksomhet i kommuner i VestAgder for å rekke ut til de som vil bevare privatarkiver for fremtidige generasjoner. I både Vest- og Aust-Agder sitter private aktører på mye dokumentasjon om egen virksomhet i arkiver som ofte ikke tilgjengelig for allmennheten. Både statsarkivet i Kristiansand og Kuben i Arendal er offentlig instanser som kan ta imot denne typen dokumentasjon, katalogisere den og gjøre den mer tilgjengelig, ikke minst for forskere på lokalhistorie. Åseral Sogelag og Audnedal Historielag arrangerte 7. juni et temamøte om privatarkiver

på Minne Kultursenter Åseral. Der hadde rundt 10 personer møtt opp for å høre på Kristin Lindqvist, førstekonsulent ved Statsarkivet i Kristiansand. Hun fortalte om hvordan hun arbeider med å koordinere innsamling og registrering av privatarkiver i Vest-Agder. I tre år har hun hatt ansvar for Privatarkivprosjektet, hvor det arbeides med å sikre innsamling, bevaring og formidling av privatarkiver og fra de 11 vestligste kommunene i Vest-Agder. Målet med prosjektet er å sørge for en variert og representativ samling av privatarkiver fra hele Vest-Agder, med unntak av de fire østligste kommunene, Vennesla, Sogndalen, Søgne og Kristiansand, som allerede er godt representert i samlingene. Møtet i Åseral skjedde i et rom preget av de mer dramatiske kapitlene i bygdas historie. Veggene var prydet med hjul og store deler av skroget fra et britisk firemotors Lancasterbombefly som styrtet i heiene rundt Åseral på slutten av andre verdenskrig. En etasje nedenfor møterommet kunne en fordype seg i hvorfor britiske krigsfly har fått en viktig rolle

Rundt 10 personer stilte fra Åseral Sogelag og Audnedal Historelag til arrangement om hvordan historielag kan sende inn privatarkiver til Statsarkivet i Kristiansand. Foredragsholderen Kristin Lindqvist (t.v.) fra Statsarkivet i Kristiansand og møtearrangør Arna Berg, leder for Åseral Sogelag.


i Åserals historie. I første etasje av Minne Kultursenter, kan en se originale konteinere som britiske fly slapp over både heiene i Åseral og Setesdalsheiene. Men også andre gjenstander har fått en godt synlig plassering i samlingen. Der kan Leder for Minne Kulen finne miniatyrmo- tursenter, Tor Reidar dell som viser hvor- Austrud. dan et kraftanlegg produserer strøm og en rekonstruert modell av jernaldergården Sostelid, gjenstander fra folkevandringstiden, samt en fotoutstilling som demonstrerer det uvanlige faktum at mange fra bygda livnærte seg av hvalfangst i begynnelsen av forrige århundre. Derfor er det passende nok plassert ut en harpunkanon utenfor inngangsdøren til Minne kultursenter, selv om den står nesten så langt unna kysten det er mulig å komme i VestAgder. Mange av gjenstandene som er utstilt på Minne Kultursenter hadde antagelig ikke funnet veien dit, hadde det ikke vært for giverviljen til privatpersoner. Under møtet ga Lindqvist tydelig uttrykk for at det er behov for mer dokumentasjon som kan løfte Åserals mangesidige historie frem i lyset. Hun inviterte derfor de fremmøte om å sende inn dokumentasjon om virksomheten til bedrifter, partier lag, foreninger, organisasjoner, privatpersoner og gårder. Noen konkrete tilbakemeldinger fikk hun også under møtet. Leder for Åseral Sogelag, Arna Berg, inviterte Lindquist til å inspisere et kartotek fra et privatarkiv de nylig hadde funnet, som de gjerne ville hun skulle undersøke for å avdekke dets tidligere funksjon. Leder for Minne Kultursenter, Tor Reidar Austrud, fortalte dessuten til publikum at han gjerne ville lagre materiale fra egen produksjon av dokumentaren «Noen kaller det kunst». Krigstida i Åseral 1940–1945 i Statsarkivet i Kristiansand. Dokumentaren skildrer operasjonene til motstandsbevegelsen i Åseral under andre verdenskrig og hvilke vilkår de opererte under. Den beskriver også hvilken strategisk betydning

bygda hadde for de alliertes krigsoperasjoner (se egen sak). Austrud fortalte til Egdes utsendte reporter at de gjerne vil at materiale fra dokumentaren skal komme fremtidige generasjoner til gode. – Vi har ca. 12–15 timer med opptak av hjemmestyrkene, og der de opererte, som vi kan bruke igjen. Vi vil gjerne bruke dokumentaren i skolesammenheng. Vi vil gjerne få den ut til den yngre garde, sa Austrud. Lindqvist forteller til Egde at hun håper på at flere gjenstander og dokumenter vil dukke opp etter åsdølingene har fått mulighet til å reflektere over sommerferien. For Lindqvist var møtet i Åseral et viktig ledd i oppsøkende virksomhet hun gjennomfører i flere kommuner i Agderfylkene. – Jeg har fått noe respons, men skulle gjerne ønske jeg har fått mer, uttaler Lindqvist til Egde. Men selv om det ikke alltid strømmer inn med privatarkiver, mener hun likevel at hun gjennomgående møter en veldig åpen holdning til at privatarkiver kan leveres over til Statsarkivet i Kristiansand. Der ser hun en tydelig holdningsendring fra tidligere generasjoner av lokalhistorikere.

«Statsarkivet har opplevd en stor pågang i de siste årene når det gjelder oppsøking av privatarkiver til slektsforskningsformål.» Kristin Lindqvist

– Fra 70-tallet og fremover en stund vokste interessen for lokalhistorie. Man samlet inn kulturhistorisk materiale og mente det var viktig å oppbevare det lokalt. Akkurat dette tror jeg har endret seg. Lindquist tror holdningsendringene kan skyldes at kommunene har innsett at de ofte står igjen med det økonomiske ansvaret hvis privatarkiver skal bevares. – Det er jo dyrt å lønne og ha lokale, så i dag tror jeg egentlig de er litt glade for å overlate dette til faginstitusjoner. Blant de vestlige kommunene i fylket er det i grunnen bare Lien-gården i Flekkefjord og Lokalhistorisk samling på Vanse som fortsatt ønsker å bevare materialet sitt lokalt, forteller Lindqvist til Egde. Hun har fått en del henvendelser fra både 11


Utstilling av våpen, konteiner og fallskjerm sluppet fra fly over heiene i Åseral. Foto:

Minne Kultur-

senter.

Mange private givere har bidratt til at gjen- I Åseral har de satt opp minnetavler for å stander fra flyslipp under 2. verdenskrig nå er hedre britiske piloter mistet livet under flystyrt utstilt på Minne Kultursenter i Åseral. Foto: Minne under 2. verdenskrig. Her er en fra Tindefjellet. Foto: Minne Kultursenter. Foto: Minne Kultursenter. Kultursenter.

12


Modell som viser de mange innsjøene og vassdragene i Åseral, fra utstilingen «Kraft i dal og døl». Foto: Minne Kultursenter.

Lyngdal, Spind, Flekkefjord og Farsund, samt flere andre kommuner som kan være interessert i å sende materiale til Statsarkivet i Kristiansand. Sistnevnte legger opp til et langsiktig arbeid for å nå publikum. De legger ut informasjon på kommunenes hjemmesider og på facebook, og prøver å få dekning i aviser, samt at de samarbeider med kontaktpersoner i kommunene.

Valgfri adgangsrett En viktig årsak til at Lindqvist driver med oppsøkende arbeid for å bringe flere privatarkiver tilgjengelig for allmennheten, er at private aktører ikke er lovpålagt å ta vare på egne arkiver, eller avlevere dem til en arkivinstitusjon. Hvis privatarkiver skal bevares, er det avhengig av at det inngås en frivillig avtale mellom arkiveier og en arkivinstitusjon. Under temamøtet i Åseral ble det belyst hvilke muligheter som finnes for å sende inn privatarkiver til Statsarkivet, og hvordan denne formen for dokumentasjon kan tjene som grunnlag for forskning og historieskriving. Det ble også diskutert hva slags privatarkiv som en potensielt kan forvente å finne i Åseral og Audnedal. Publikum ble informert om at Statsarkivet i Kristiansand

kan gi råd, veiledning og opplæring til institusjoner som oppbevarer privatarkiver. Et viktig punkt i en slik sammenheng er at en innsender av privatarkiver til Statsarkivet i Kristiansand, har rett å avgjøre hvem som skal få adgang til arkivet. Giver kan bestemme hvilke klausuler som skal gjelde for publikums adgang til arkivet. Enkelte av privatarkivene på Statsarkivet er delvis klausulert, og kan ha en varighet på opptil 100 år. I de siste tiårene har ellers private aktører begynt å oppbevare stadig mer dokumentasjon digitalt. Større bedrifter har ofte selv anskaffet seg gode digitale arkivsystemer, men det er ofte ikke tilfellet når det gjelder andre aktører, ifølge Lindqvist. Det har stilt Statsarkivet i Kristiansand overfor nye utfordringer når de gjelder oppbevaring og innhenting av informasjon. – Foreløpig har vi ikke tatt imot så mange digitalt skapte privatarkiv. Det er arkivverket sentralt som utarbeider det verktøyet som skal til for å få dette ordentlig på plass, påpeker Lindqvist. Foreløpig tar Statsarkivet i Kristiansand imot og lagrer digitalt skapte privatarkiver på egen server. Ellers må vi nok bli litt mer effektive på opplæring av de arkivskaperne, i 13


hvordan de på best mulig måte skal få sikret sin dokumentfangst og lagret arkivene hos seg selv, inntil vi kan overta dem, legger hun til. I Åseral er det i hvert fall én som ønsker å benytte seg av de digitale veiledningstjenestene til Statsarkivet i Kristiansand. For Austrud handler det om at muntlige intervjuer kan komme fremtidige generasjoner til gode.

«Planen er å få arkivert så mye som mulig. Jeg er bekymret for at mye av det kan forsvinne.» Tor Reidar Austrud

– Planen er å få arkivert så mye som mulig. Jeg er bekymret for at mye av det kan forsvinne. Vi vil bevare så mye som mulig. Vi har flere intervjuer med medlemmer av hjemmestyrkene som i dag ikke lever lenger, det vil vi gjerne skal være tilgjengelig for publikum.

Privatarkivenes mangfold Kun en femtedel av dokumentene på Statsarkivet i Kristiansand består av privatarkiver. Den forholdsvis lave andelen privatarkiver er ikke et unikt fenomen for Vest-Agder. I 2013 fantes det 213 000 hyllemeter med privatarkiv i Norge, hvor bare 21 prosent er lagret på offentlige institusjoner. Men på en annen side finnes det også et ganske vidt utvalg av privatarkiver å velge mellom hvis en først besøker Statsarkivet i Kristiansand. Der oppbevares det arkivsaker fra 1700 private aktører. Ved Kuben i Arendal var det i 2015 til sammenligning registrert 1 540 privatarkiver. 1 373 aktører er oppført som arkivskapere på Kuben. Statsarkivet samarbeider også med Kuben i Arendal om koordinering av arbeid med privatarkiver, selv det ikke er på fast basis. Det har skjedd gjennom hva som er kjent som Samdokprosjektet, hvor Kuben har gjennomført en bestandsanalyse av sin privatarkiv-samling. Samdok har som mål å sikre en helhetlig samfunnsdokumentasjon, der lokalt privatarkivarbeid skal inngå i en nasjonal strategi. Kubens bestandsanalyse danner utgangspunkt for deres videre innsamlingsstrategi. På Statsarkivet i Kristiansand en kan en 14

finne arkivene til store bedrifter som Hunsfos fabrikker, Sjølingstad ullvarefabrikk, Høie fabrikker, Christiansands møller, Båtservice Verft, Arkitektkontoret Sannes og Steen og Aarenes lærvarefabrikk. Der finnes det også 250 hyllemeter tilhørende 16 rederiarkiver, og mange skipsfartsrelalterte arkiver som gir informasjon om skipsmeglere, skipsbyggere, assuranse, skip og maritim handelsvirksomhet. Statsarkivet i Kristiansand har også 450 gårdsarkiver, som kan gi innblikk i eierskap og drift over generasjoner på gårder. Slike arkiver inneholder ofte eiendomsdokumenter som skjøter, oppmålings- og rettighetsdokumenter, men også personlige dokumenter, som privat korrespondanse og fotos. I tillegg har Statsarkivet i Kristiansand mange dokumentar fra 500 lag og foreninger. Arbeiderbevegelsens arkiv inneholder 137 arkiver, og det er også arkiver etter en del politiske partier i Vest-Agder. Foruten landbruksrelaterte lag og foreninger finnes det også dokumenter fra 20 avholdslag og religiøse lag og foreninger. Selv om det finnes et rikt utvalg med privatarkiver, utgjør den kun en femtedel av dokumentsamlingen ved Statsarkivet, og de vil gjerne øke denne andelen. – Vi trenger imidlertid mye mer fra bedrifter, og gjerne fra store bedrifter. Da må vi være litt mer på hogget når vi vet de skal legge ned. Arkivverket ønsker å få på plass et samarbeid med NHO som vi håper kan får ringvirkninger også i resten av landet, uttaler Lindqvist til Egde.

Stor pågang fra slektsforskere Oversikt over privatarkiver som oppbevares på statsarkiver i hele Norge er for øvrig tilgjengelig i den nasjonale databasen Samkatalogen. Der kan en finne ut om hvilke privatarkiver som er bevart, hvor de er bevart, hva de inneholder, arkivenes omfang om de er ordnet og katalogisert, og om de er tilgjengelige for bruk. Privatarkivene i både Vest- og Aust-Agder brukes i dag til ulike typer forskning enten det gjelder sosial-, religiøs-, politisk-, økonomisk, og kulturhistorie. Her har det utviklet seg et forskningssamarbeid på tvers av Agder-fylkene gjennom «Regionalhistoriske forskningsoppgaver», et prosjekt som er etablert av Forskernettverk i Agder i 2006, som er et samarbeid


mellom forskere ved Universitetet i Agder, Statsarkivet i Kristiansand, Vest-Agder-Museet, AustAgder kulturhistoriske senter. Målet er å skape en idébank for masterstudenter ved Universitetet i Agder, og å stimulere til at de ønsker å granske historiske forhold i Agderfylkene. Foruten historikere er det også stor interesse for privatarkiver blant enkeltpersoner som benytter personarkiver til finne opplysninger om egen slekt. – Statsarkivet har opplevd en stor pågang i de siste årene når det gjelder oppsøking av privatarkiver til slektsforskningsformål, parallelt med at programmer om slektsforskning i USA og Norge har blitt svært populære. Når det har vært programmer på NRK om slektsforskning, merker vi klart økt tilstrømming. Men nå har mange av slektsforskerne egne foreninger som DIS og MyHeritage. Så det er klart at mange av dem går dit, avslutter Lindqvist. Tekst og foto: Kim Bredesen

Modell av kraftanlegg i Åseral.

Om privatarkiver ● Dokumenterer virksomheten til privatpersoner, bedrifter, organisasjoner, politiske partier eller gårder. ● Private aktører ikke er lovpålagt å ta vare på egne arkiver, eller avlevere dem til en arkivinstitusjon. Hvis privatarkiver skal bevares, er det avhengig av at det inngås en frivillig avtale mellom arkiveier og en arkivinstitusjon. ● En giver av privatarkiver kan bestemme hvilke klausuler som skal gjelde for publikums adgang til arkivet. Enkelte av privatarkivene på Statsarkivet er delvis klausulert, og kan ha en varighet på opptil 100 år. ● En femtedel av dokumentene på Statsarkivet i Kristiansand består av privatarkiver. ● I 2013 fantes det 213 000 hyllemeter med privatarkiv i Norge, hvor bare 21 prosent er lagret på offentlige institusjoner. ● På Statsarkivet i Kristiansand er det lagret privatarkiver fra 1700 private aktører. ● Ved Kuben i Arendal var det i 2015 registrert 1540 privatarkiver. 1373 aktører har bidratt, og er oppført som arkivskapere på Kuben. ● På Statsarkivet i Kristiansand finne det også det også 250 hyllemeter tilhørende 16 rederiarkiver, og mange skipsfartsrelaterte arkiver til skipsmeglere, skipsbyggere, assuranse, skip og skipshandel. ● Statsarkivet har også 450 gårdsarkiver, som kan gi innblikk i eierskap og drift over generasjoner på gårder. ● I arkivene finnes det dokumenter fra 500 lag og foreninger. Arbeiderbevegelsens arkiv inneholder 137 arkiver, i tillegg til at det er lagret arkiver etter en del politiske partier i Vest-Agder.

Foto: Minne Kultursenter.

15


Dokumentarfilmer om motstand I 2015 har operasjonene til motstandsbevegelsen i Åseral og de nordlige delene av Agder under 2. verdenskrig fått mye oppmerksomhet i form av lokalhistoriske dokumentarer. En minidokumentar skildrer en leteaksjon etter konteinere fra en dramatisk flyslippaksjon i 1945. En annen dokumentar skildrer operasjonene til motstandsbevegelsen i Åseral, og tar opp hvordan befolkningen i bygda opplevde krigen. Motstandsbevegelsen i Agder under 2. verdenskrig var etablert i mange bygder og byer. Men enkelte steder hadde den sterkere støttepunkter og baser enn andre. Et sted der den stod sterkt var i fjellbygda Åseral, nordøst i Vest-Agder. Der lå hovedkvarteret til Milorg i

Agder-fylkene og utgjorde også et viktig kommunikasjonssenter for å sende beskjeder til London. Motstandsbevegelsen i Åseral hadde mulighet til å kontrollere strategisk viktig infrastruktur som fantes bygda. Der fantes kraftverket og dammen ved Skjerkestad, som leverte kraft til produksjonen Knaben-gruva i Kvinesdal, som produserte molybden, et ettertraktet mineral for den tyske våpenindustrien. I Åseral fikk motstandsbevegelsen forholdsvis ofte forsyninger, våpen, og også agenter gjennom flyslipp fra britiske fly. Slike flyslipp kunne best gjøres over høytliggende terreng, på myrer og over islagte innsjøer, som det finnes mye av i fjellbygda. Historikeren Johnny Haugen har i årsskriftet for Agder Historielag i 2006 beskrevet inngående hvordan flyslippoperasjoner foregikk på Agder under 2. verdenskrig.

Jørgen Forgard ved hovedinngangen til Statsarkivet i Kristiansand. Motstandsbevegelsen tok Kilde: Stiftelsen Arkivet. over bygningen etter Gestapo på slutten av krigen.

16


dskamp i Åseral I 2015 ble det laget en minidokumentar om en leteaksjon etter konteinere som ble sluppet under «operasjon Varg». Den omfattet flyslipp av store mengder forsyninger fra britiske fly natten til 12. april 1945 over Store Hallvorsvatnet mellom Bygland og Åseral. Dessverre gikk mye av forsyningene tapt. 70 år etter ble det igangsatt en leteaksjonen av historikeren og samfunnsfagslæreren Ole Asbjørn Bergstøl for å avdekke hva som gikk galt under flyslippet. Opptak fra leteaksjonen er å finne i en minidokumentar som bærer samme tittel som flyslippoperasjonen. Den er nå tilgjengelig på youtube, og opptak fra leteaksjonen har blitt vist av NRK Rogaland og NRK Sørlandet, og er nå å finne på nettstedene deres. Filmproduksjonsselskapet planlegger også å lage en lengre dokumentarfilm. Bergstøl og to andre forfattere skriver ellers en bok om Milorgs Vargbase. De forventer at boken vil bli lansert i 2017, der vi kanskje kan få en endelig avklaring på hva som skjedde under flyslippet natten til 12. mai 1945.

Frigjøringsdagen i Åseral, 1945.

Dokumentar fra Åseral I fjor ble det også produsert en annen dokumentar om hvordan motstandsbevegelsen opererte i Åseral. Tittelen på dokumentaren er «Noen kaller det kunst». Krigstida i Åseral 1940-1945. Filmen hadde premiere 22. november 2015 ved Minne Kultursenter, og rundt en fjerdedel av bygdas innbyggere kom for å se den. Produsenten av filmen er Tor Reidar Austrud, som også er daglig leder på Minne Kultursenter. Dokumentaren er for øvrig finansiert av Åseral kommune og Vest-Agder Museet. Han har dessuten fått låne materiell fra Stiftelsen Arkivet i Kristiansand og Lindesnes kommune. Austrud har intervjuet og samlet opptak fra intervjuer av et stort antall tidsvitner. Enkelte av dem deltok i motstandsbevegelsen, mens andre er både barn av de som deltok i motstandsbevegelsen eller hadde foreldre som opplevde krigen. I dokumentaren finner vi en rekke opptak av bygg og naturområder som var åsteder for dramatiske hendelser hvor tids-

Arkivfotos: Tor Reiar Austrud

17


Hytta i Kålvedalen slik den så ut før den ble angrepet 9. november 1944. Hytta ble brukt som radiostasjon til Sanderling-gruppen, del av Kompani Linge. Foto: Jørgen Åsland, Åseral.

vitner har stilt opp for å gi sin versjon av hva som skjedde der.

Organisert motstand Dokumentaren følger et kronologisk forløp, og viser hvordan motstandsbevegelsen i Åseral utviklet seg stegvis. I begynnelsen var Åseral, som mange andre bygder, forholdsvis uberørt av storpolitiske hendelser. Men langsomt ble fjellbygda trukket med i krigen. Tidsvitner forteller i dokumentaren om hvordan krigen i første rekke påvirket bønder, som ble pålagt å produsere mer mat, til både tyskere og egen befolkning. Dette fant mange av dem urimelig og begynte å gjemme og lagre unna mat utenfor rekkevidden til den tyske okkupasjonsmakten. Motstanden mot okkupasjonsmakten kom også til uttrykk i at flere meldte seg inn i major Laudals motstandsorganisasjon som ble etablert i 1941, hvor Åseral fikk sin egen avdeling. Men da Laudals og flere i hans nærmeste krets ble avslørt og tatt til fange av Gestapo i 1943, måtte åsdølingene be om hjelp fra forsvarsledelsen i London. De ble hørt og på høsten samme år landet fire mann fra kompani Linge i fallskjerm i Åseral. Gruppa fikk kodenavnet «Sandpiper» og gjorde seg bemerket med å igangsette mye aktivitet våren 1944, både i Åseral og mange steder i Agder-fylkene. De 18

ble senere fulgt av en ny gruppe, som ble kalt «Sanderling». Både sommeren og høsten 1944 ble det gjort mange flyslipp, som førte til ytterligere aktivitet i motstandsbevegelsen.

Massive flyangrep I dokumentaren går det tydelig frem at den nordlige delen av Agder-fylkene var et åsted for mange dramatiske hendelser, noe som berørte motstandsbevegelsen i Åseral. En voldsom hendelse var flyangrep på Knaben-gruva i Kvinesdal. Det første angrepet på gruva kom 3. mars 1943 fra 10 britiske Mosquito-fly. Gruva ble senere gjenoppbygd, og produksjonen ble satt i gang i full skala. Men 16. november samme år skulle gruva igjen bli utsatt for bomberegn, denne gang fra 131 amerikanske fly. I samme angrepsbølge var 132 fly som bombet tungvannsanlegget Vemork på Rjukan i Telemark. Under angrepet mot Knaben-gruva ble ett av de amerikanske flyene skutt ned, og navigatøren Charles Besbris hoppet ut i Sirdal. Flyet krasjlandet i Konsmo. Han ble senere holdt skjult i rundt tre måneder i Bortelid. Også britiske fly led en ublid skjebne i heiene rundt Åseral. Et britiske bombefly av typen Lancaster styrtet ved Tindefjellet i Eiken 21. desember 1944, mens et annet styrtet på


Motstandsbevegelsen i Åseral.

Snøhei, vest for gården Reiersdal 22. desember 1944. Flyene var del av en flåte på 207 fly som deltok på et bombetokt mot et oljeanlegg i Stettin, Polen. Bombeflyet som styrtet i Eiken ble ikke funnet før 11. mars 1945. Flyet som styrtet ved Reiersdal ble ikke funnet før nyttår i 1945. Det omkomne mannskapet i flyet ble gravd ned i en myr helt frem til freden kom, da de ble tatt ned i bygda og gravlagt i vigslet jord.

sand, for deretter å få difteri, ble innlagt på sykehus, og allikevel klarte å rømme. Austrud har valgt å også gi plass til hvordan konene til mennene som var del av motstandsbevegelsen, opplevde krigsårene. De er ofte en part som ofte har en lite fremtredende rolle i fremstillinger om 2. verdenskrig. De ble gjentatte ganger truet med våpen under husraid av

Forfølgelse og tortur I dokumentaren går det også tydelig frem at det skjedde flere dramatiske hendelser i selve bygdesamfunnet. En særlig sterk historie vi får lære om i dokumentaren er da en gruppe motstandsmenn ble angrepet i en hytte i Kålvedalen i 1944. Der mistet motstandsmannen Leif Tofte livet. Her får vi sterke vitnesbyrd fra åsdølingen Salve Bortelid, mandalitten Erik Bentsen og Alf Andersen, som alle var til stede under hendelsen. Sønnen til Arthur Fosse, en annen som var i hytta, gir detaljerte beskrivelser av hvordan faren ble torturert av tyskerne for at han skulle røpe hvor kommunikasjonsutstyr befant seg. Historien om åsdølingen og motstandsmannen Alf Mardon Fiveland er også røff kost, da han ble utsatt for tortur i 11 dager på Statsarkivet i Arkivet i Kristian-

Frigjøringsdagen i Åseral, 1945.

19


tyske soldater, om å røpe hvor mennene deres befant seg. I dokumentaren forteller tidsvitner også om da tyskerne fanget og forhørte motstandsmenn, for å adgang til informasjon som ble brukt mot motstandsbevegelsen. Dokumentaren gir oss oversikt over hvilke åsdølinger som fikk nøkkelroller i motstandsbevegelsen. Vi får vite hvem som måtte betale en høy pris i form av å bli utsatt for tortur og måtte sitte lange perioder i fangeleirer og på Statsarkivet i Kristiansand. Dokumentaristen Austrud har gjort mange gode grep. Han har satt opp en klar og tydelig struktur for å skildre utviklingen av motstandsbevegelsen, hvordan den var forgrenet både i bygda, i sidebygdene og knyttet helt opp til Forsvarsledelsen i London. Austrud har sørget for at vi får et vidt utvalg med tidsvitner som kan gi innsyn i hvordan motstandsbevegelsen opererte og hvordan åsdølinger flest opplevde krigen. Intervjuene er supplert av tekniske gode opptak av natur, åstedsopptak og arkivfotos. Men det som virkelig kunne løftet filmen

opp til nye høyder ville vært om vi også kunne hørt versjonen til dem som ble krigens tapere, som NS-folk, angivere eller andre okkupantens tjeneste. Men det hadde også, om mulig, også vært interessant kunne fått innsyn i hva okkupasjonsmakten mente om åsdølinger og betydningen av motstandsbevegelsen i bygda. Men det krever antagelig store ressurser og researchmidler som kanskje ikke var innen rekkevidde for dokumentarfilmskaperen i denne omgang. I det store og det hele er dokumentaren et ryddig og etterrettelig verk om hvordan motstandsevne kan bli mangedoblet gjennom geografisk plassering og engasjementet til en hel bygd, og hvordan dette gjorde Åseral til et brennpunkt under 2. verdenskrig.

Motstandsbevegelsens hytte på husefjellet i Åknes i Åseral.

20

Kim Bredesen


‒ Opptatt av å nå hjertet først Filmskaperne Kristian Landmark og Ole Tellefsen har med den dramatiserte dokumentarfilmen «Med rett til å kapre» (2013) formidlet lokal- og regionalhistorie på Agder til et stort publikum i Norge. I etterkant har filmskaperne også presentert filmen i undervisningssammenheng på mange skoler på Agder. I 2016 vil de lansere en ny dokumentarfilm om da svartedauden nådde Sørlandet. Mange har antagelig sett dokumentarfilmen Med rett til å kapre som er vist på NRKs tvkanaler flere ganger, fra 2013 til 2015. Dokumentarfilmen, som er laget av filmskaperne Ole Tellefesen og Kristian Landmark, gjenskaper gjennom dramatisering hvordan mange menn i kystsamfunn i Agder under napoleons-

krigen (1807-1814) ble tvunget til å drive med kapervirksomhet. På grunn av at den britiske blokaden av Norge under krigen berøvet dem deres livsgrunnlag, væpnet mange egder seg og dro ut i småOle Tellefsen. båter. Kapervirksomhet medførte at sjømenn fikk en lisens fra den danske-norske staten til å kapre britiske fartøyer. Totalt ble det gjennomført kapringer på hele 450 skip. Da de ble erobret, ble både last og skip ført til nærmeste kjøpstad hvor de ble solgt på auksjon. Historien om hvordan kystbefolkningen ble tvunget å ty til denne måten å overleve, var

Innspilling av filmen «Svartedauen – da Norge gikk under», på Christiansholm festning. Foto: Scenekompaniet/Ole Tellefsen.

21


før filmen ble produsert velkjent i det historiefaglige miljøet i Agder. Slik filmskaper Ole Bernt Tellefsen ser det, var imidlertid ikke historien særlig kjent utenfor faglige kretser. Han oppgir til Egde at hans planer om å skape en dokumentarfilm ble møtt med skepsis fra enkelte historikere. – Det var en spennende start. Jeg husker vi hadde et møte med en forsker på universitetet. Og hun mente det var rart vi skulle ta opp dette med kapertida, for det visste alle alt om. Og da spurte vi – ja du mener innen fagmiljøet? Men da svarte jeg: jeg har ikke hørt om dette for før fjorten dager siden, da vi kom tilfeldigvis over det i en historiebok, som en fotnote, sier Tellefsen. Dette var utgangspunktet for å skape kaperfilmen for ham og medprodusent Kristian Landmark. Men underveis i prosjektet, og da filmen ble lansert, fikk de en helt annen respons fra faghistorikeren de først hadde oppsøkt. – Da var jo hun en av de som var mest rørt. Hun hadde tårer i øynene og var en av de som ble med å skrive artikler i boka som kom etterpå. For Tellefsen er det viktig at hans filmer engasjerer publikum i nåtida. Men om når det gjel-

der å å ta lærdom av fortiden, mener han det er det viktig å ha i mente vår egne begrensninger. – Det er jeg litt usikker på. Det jeg føler vi kan lære noe av, av de historiske prosjektene jeg har begynt å jobbe med, er å ha mer ydmykhet overfor egen selvgodhet. Vi har også vært et fattig land, vi har også deltatt i slavehandel. De som bodde i «bibelbeltet» var blant de mest aktive i Norge innenfor piratvirksomhet. Det er kanskje mer slike aspekter som jeg synes er interessant, for å nyansere det norske selvbildet, det konstruerte norske selvbildet.

Film og undervisning

Dokumentasjonen kaperfilmen er basert på har senere blitt samlet i en antologi kalt Med rett til å kapre. Sjørøveri og kaperfart langs sørlandskysten, hvor Tellefsen er redaktør. Boken er tilgjengelig på mange skolebibliotek og filmen blir i dag brukt til undervisningsformål. Dokumentaren er blant annet registrert på nettsiden til Nasjonal digital læringsarena (NDLA), som er et interfylkeskommunalt samarbeid som tilbyr fritt tilgjengelige åpne digitale læringsressurser for videregående opplæring. På nettsiden til NDLA er filmen knyttet opp til læreplan i historie - fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram. I en slik forbindelse kan elever bli gitt to oppgaver som kan brukes i analyse av filmen. Den ene oppgaven er å «gjøre rede for demokratiutvikling i Norge fra 1800-tallet og fram til 1945 og analysere drivkreftene bak denne utviklingen». Den andre oppgaven er å: «gjøre rede for næringsutvikling i Norge fra ca. 1500 til ca. 1800 og analysere virkningene for sosiale forhold i denne perioden.» Tellefsen og Kristian Landmark har i årene etter filmen ble produsert reist rundt på ungdomsskoler og videregående skoler i Agder og presentert kaperfilmen før visning. Etter visning har de også hatt spørsmål-svar-runder om filmproduksjonen og diskusjon om hva det unge publikummet mener om måten kapere på Sørlandet handlet på under Napoleonskrigene. I en slik kontekst mener Tellefsen det er passende at filmen deres er knyttet til undervisning om demokratiutvikling. – Hvis en går til ren pirathistorie er dette helt Kapere på vei for å overta et skip. Bilde fra innenfor. Piratskutene var jo et av de første filmen «Med rett til å kapre (2013). demokratiene som fantes. Det er jo mange som Foto: Scenekompaniet/Ole Tellefsen. 22


tror at dette var diktaturer, men kapteinen var jo en valgt diktator. Så da de ikke var fornøyd med kapteinen var det bare å avsette han og velge en ny, sier Tellefsen til Egde. Tellefsen ser det som særlig relevant at kaperfilmen har blitt knyttet opp til 200-års jubileet for grunnloven på Eidsvold. – I forbindelse med 1814-jubileet, så har også priserettsvirksomheten blitt gransket, i forhold til utviklingen av det norske rettsvesenet. Så har vi dette med at vanlige folk langs kysten valgte å gi blaffen i hva ledende forretningsfolk og politikere sa om hva en hadde lov til å gjøre og ikke gjøre. Det ligger jo en demokratispire i det også, at en vil bestemme selv, uttaler Tellefsen til Egde. Selvbestemmelsesretten mener han er en viktig impuls i befolkningen, som er innebygd i den norske statsdannelsen, og det norske demokratiet. På et slikt område mener han Agder har utviklet seg i en egen retning på grunn av blokaden under napoleonskrigen. – Jeg vil jo si at 1807 var Sørlandets 1814. Allerede da var vi ferdig med Danmark som hadde klart å rote oss bort i en krig med England, konkluderer Tellefsen. At kaper-filmen også knyttes opp til elevoppgaver om næringsutvikling mener Tellefsen kan gi elever mulighet til å trekke historiske linjer frem til dagens samfunn, og han mener å se mange paralleller med måten sjørøvere i dag opererer i Aden-bukta i Somalia, og kapere på Sørlandet i 1807. Men Tellefsen mener kapertiden har vært vanskelig å forene med dagens bilde av den sørlandske regionale identiteten, og forklaringen har ifølge ham mange lag.

«I Kristiansand var det en fortrengelsemekanisme som tilsa at kapertida var noe man måtte gjemme unna.» – Da man satte i gang med nasjonalromantikk og skulle definere nasjonen, så var det jo Gudbrandsdalen og indre Setesdal som gjaldt. Og dermed forsvant kanskje kystkulturen samtidig, for det var jo har jo aldri vært definert som en del av det norske selvbildet. I Kristiansand var det en fortrengelsemekanisme som tilsa at kapertida var noe man måtte gjemme

unna, det måtte vi få inn i arkivskuffene og ikke si det til noen, for vi måtte handle med England igjen, hevder Tellefsen.

Ny film på vei Landmark og Tellefsen har i løpet av 2015 produsert en ny dokumentarfilm som dramatiserer en annen kriseperiode i Agders historie. I den dramatiserte dokumentaren Svartedauen – da Norge gikk under har dokumentarskaperne valgt ut bygda Harkmark som scene. Årsaken er at bygda var et av åtte kirkesogn i Agder som nærmest ble folketomt som en følge av Svartedauden i 1349. Det er gjennom karakteren Åsa og hennes familie, samt handelsmannen Alv, at historien om hvordan epidemien som rammer bygda, blir fortalt. Åsa opplever at mannen blir smittet, og dør i løpet av et døgn. Hun blir da nødt til å holde seg selv og sin familie i live som best hun kan, selv om mesteparten av både familien og omgangskretsen dør. Karakteren Alv er en handelsmann som reiser rundt i Norge via handelsruter og pilgrimsleder, og selger varer som skinnfeller og korn. Uforvarende bli Alv en av smittesprederne når pesten sprer seg, da han har tatt med seg korn fra utenlandske skip. I likhet med filmen Med rett til å kapre, handler den siste filmen til Landmark og Tellefsen om at hendelser som påvirker et helt kontinent, også påvirker et lokalsamfunn, da rundt 60 prosent av befolkningen i Europa, eller rundt 75 millioner mennesker kan ha dødd som følge av epidemien. Epidemien fikk også store følge for Norge, da rundt 60 prosent av befolkningen døde. For Tellefsen er det viktig å ha i mente at verden var «glokal», også i middelalderen. – Ting har aldri har vært statisk, vi har aldri levd i en gullfiskbolle selv om mange prøver å tro det. Det er en utrolig naiv tilnærming til historiske fakta. Og det er klart interessant å tenke på at ei bondekone på Sørlandet på 1300tallet blir utsatt for smitte som kommer fra Krimhalvøya i Svartehavet. Det er jo egentlig dypt fascinerende.

Gjør historie levende Når Tellefsen og Landmark lager dokumentarer om historie må de gå gjennom lange prosesser med å skrive lange prosjektbeskri23


velser for å søke penger, organisere storstilt logistikk for innspilling og gjøre grundig research. Dokumentaren om Svartedauden har kostet 1,8 millioner kroner, noe som er et vesentlig større budsjett enn kaper-filmen, som kostet 1,3 millioner kroner. Innspillingen har involvert 300 frivillige som har stilt opp i både på Henrikstunet i Bykle og på Christiansholm Festning i Kristiansand. Filmproduksjonen har derfor også ifølge Tellefsen vært krevende når det gjelder logistiske spørsmål. I og med at de 2 dramatiserte dokumentarfilmer av produsent/regissør Kristian Landmark og Ole Tellefsen ●

Med rett til å kapre Produksjonsår: 2013 Produsentselskaper: Sanden Media og XM Ekstra Medium Budsjett: 1,3 millioner kr. Skildrer og dokumenterer kapertida på Agder, under Napeoleonskrigene (1807-1814). Vist på NRK 2013, 2014 og 2015. Dokumentaren brukes nå i undervisning på videregående skoler på Agder. I 2014 ble det utgitt en antologi med tittelen Med rett til å kapre, sjørøveri og kaperfart langs sørlandskysten, hvor Tellefsen Ole Bernt Tellefsen er redaktør. Antologien følger opp dokumentarfilmen med utdypende dokumentasjon. Boken er tilgjengelig på mange skolebibliotek Svartedauen – da Norge gikk under Produksjonsår: 2015 Produsentselskaper: Mediaservice og Storymakers Budsjett: 1,8 millioner kr.. Skildrer og dokumenter hvordan pesten rammet bygda Harkmark, da Svartedauden kom til Norge i 1349. Skal etter planen vises på NRK før jul.

24

forsøker å rekonstruere en hendelse fra Hansatiden og seinmiddelalderen, har researchen også bydd på utfordringer, da dette er en historisk periode det finnes begrenset dokumentasjon om. Under utarbeidelsen av manus har de arbeidet nært med middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow, professor i historie ved Universitetet i Oslo. Benedictow er av flere regnet som en av de fremste ekspertene på svartedauden i Middelalderen. Filmskaperne har hele tiden holdt øye med mange nivåer på likt i skaperprosessen. Hva som motiverer Tellefsen og Landmark til arbeide med puslespillet filmproduksjon medfører, og måten de tilnærmer seg fortiden, hviler ikke på at de har perspektivet til historikere eller journalister. Det er først og fremst som dramatikere de kommer historien i møte.

«Vi er ute etter å gjøre historie levende, og noe du identifiserer deg med.» – Vi er opptatt av å nå hjertet først. Det er en klisjé, men det er vi virkelig. Når jeg leser tørre historiske fakta, sitter jeg og blir rørt, for jeg ser for meg menneskene, jeg ser for meg skjebnene, jeg ser hva folk har opplevd utfra de tørre dokumentene, som for eksempel et notat om et dødsfall. Men Tellefsen legger til at han er bevisst på at ikke alle får den samme opplevelsen som han, automatisk. – Hvordan får vi folk til å identifisere seg med skjebner, i det ene tilfellet med kaperne for 200 år siden, og med filmen om Svartedauden som var for 600 år siden. Vi er ute etter å gjøre historie levende, og noe du identifiserer deg med, avslutter Tellefsen. Forhåpentligvis trenger vi ikke vente lenge før vi ser deres siste historiske filmprosjekt på skjermer landet rundt. Deres nye film er ferdigklippet, og Tellefsen håper på at den vil bli vist på NRK før jul. Kim Bredesen


Drapet i Valle i 1897 På garden Rotun Valle i skjedde det eit drap i 1897 som ramma bygda hardt. Året etter vart drapsmannenHalvor Olson Harstad dømd til ti år straffarbeid i Akershus landsfengsel for drapet. Då Harstad gjorde brotet, var han sterkt påverka av alkohol. Han fekk halvert soningstida grunna god åtferd. Etter han slepte ut av fengselet, skapte han seg eit framgangsrikt liv i USA. Harstad var fredeleg, omsynsfull og arbeidsam når han ikkje var påverka av alkohol. Kva fortel lagnaden til Halvor Harstad oss om rettssystemet og dei kulturelle normene i samtida? 7. juni 1897, på 2. pinsedag skjedde det eit tragisk drap i Valle. Det var 116 år etter det førre drapet som skjedde i Rike på garden Rotun (dativform av Rota), ein av dei største gardane i kommunen. Rota var grannegard til Nordigard Åkre der far min, Torjus, vart fødd 3. juni 1897. Denne pinsedagen skulle det vere skjaling eller gjestebod hjå odelsmannen Olav

Drengson Rike, 23 år gamal, som snart skulle gifte seg med Gunhild Knutsdotter Dale. Skikken i bygda var at brudgomen fyrst skjala seg i heimen til brura på ein heilagdag og brura deretter hjå brudgomen på ein seinare heilagdag. Alle ungdomar i bygda kunne kome til gildet – og mange kom. Til vanleg var det inga matservering, men derimot kunne det vanke sterke drikkevarer. Til skjalinga kom ein kar som heitte Halvor Olson Harstad som var fødd i Jore i Valle 7. august 1873. I gards- og ættesoga for Valle er huslyden hans førd opp på husmannsplassen Vodden under garden Nordigard Tveiti. Men det var berre nokre stuttare periodar dei budde der. Foreldra var bruksfolk på fleire gardar: Brottveit Der nord, Bjørnarå Der heime i Bykle, Sygard Åkre og Sygard Tveiti. Faren, Olav Gunnarson Harstad kom frå Bakken på Harstad. Han var ikkje odelsgut , så han vart husmann. I yngre år hadde han vore drikkfeldig. Mora, Birgit Hallvardsdotter Brokke, kom frå husmannsplassen Bergvad under garden Nordi-Berg i Hylestad. Foreldra var Hallvard Eivindson Brokke og Hæge

Bilete av Rota med uthus og stogehus og gardane i Rike, Viki, Kyrvestad, kyrkja og noko av Frå Valle gards- og ættesoge bind IV. Nordibøgardane i bakgrunnen.

25


Knutsdotter Tveiten. Faren til Hæge var Knut Olson Tveiten, son til eidsvollsmannen Olav Knutson Tveiten, og mora var Turid Knutsdotter Tveiten frå Evretveit.

Tjuveri og brennevinshandel. Olav og Birgit fekk fem born som alle levde opp, noko som var uvanleg på den tida då barnedødelegheita i Setesdal var stor. Halvor var den nest eldste. Han merkte seg tidleg ut med brotsverk som han vart straffa for. 14 år gamal hadde han saman med den 10 år eldre Ånund Gunleikson Bø stole pengar frå krambuene til syskenbarnet sitt, Olav Mikkjålson Harstad, og frå Torjus Pålson Kjelleberg. Ånund var linjesoldat i 2. Nedenes kompani. Etter referatet frå rettssaka å døme var Halvor minst like aktiv i tjuveriet som Ånund, og han tyktest å vere lur til å finne på korleis dei skulle unngå å verte oppdaga. Halvor vart dømd til 25

dagars fengsel på vanleg kost og 10 kroner i bot. Men det meste av pengane vart attfunne, så dei fråstolne kravde ikkje å få bota. Retten hadde ingen motførestellingar mot å døme eit barn til fengsel. Soknepresten skreiv i ein uttale «at han har vist sørgelige Anlæg i retning af Usandferdighed og Uredelighed og har havt en mangelfuld Opdragelse i sit hjem». Han vart au glad i alkohol. 15. august 1895 vart han sikta for ulovleg brennevinshandel, noko som var heller vanleg i den tida. Mange landhandlarar vart tiltala for å ha selt brennevin frå kaggen i krambua, noko som var ulovleg. Dersom kaggen vart dela i ein privat hus, var det lovleg. Halvor køyrde ofte til Kristiansand etter lass og kjøpte då varierande mengder, 2–5 liter, med brennevin for folk som av og til sende med pengar eller betala når dei fekk vara. Når han hadde passasjerar eller trefte kjensfolk, kunne han vere spandabel og

Interiør, nyestoga i Rotun, truleg der drapet skjedde. Kanskje det var ein av desse padane (benkene) Olav Bjørnarå studde ryggen mot etter slaget? Frå Norske bygder. Setesdal. 1919. Foto: Gisle Midttun.

26


skjenkte brennevin til dei så dei vart fulle, av og til svært fulle, når dei kom heim. Ein gong hadde han kjøpt ei tunne på 105 liter, men kor denne hamna, er usikkert. Han tok seg heller ikkje betalt for jobben. Men det var ikkje alltid så mykje brennevin i kaggen at kjøparen fekk det han hadde tinga. Då vart det lura på om han hadde drukke av kaggen på heimturen. Halvor sjølv møtte ikkje i retten. Han var då oppteken med skurden, og det var mykje legde etter langvarig regn, så kornet måtte skjerast for å unngå at det tok skade eller rotna . Eg har ikkje funne at han vart dømd i domsprotokollane for Setesdal sorenskriveri. I fangeprotokollen frå Akershus landsfengsel er det heller ikkje nemnt at han var dømd for dette.

Overfall og slagsmål. I 1896 vart Halvor meld av Kolbein Hoslemo f. 1852 og sonen Hadle f. 1875 som budde i Nordigard Hoslemo, for «legemsfornærmelse». Det vart halde avhøyr 26. mars 1896. Halvor møtte ikkje, han sa det hadde ingen ting å seie om han møtte eller ikkje. Kolbein fortalde at Halvor hadde kome til Hoslemo for å få seg arbeid på vegen til Breive. Han budde då på grannegarden, og kom etter nokre få dagar på vitjing til Nordigard. Dei var på skjeldtilet (loftet) der Halvor utan grunn gjorde overfall på Hadle som vart gripen i halsen og fekk eit skar av kniven i øyra. Hadle rømde saman med vitnet Tellef Drengson Mosdøl ned i stoga og Halvor for etter og «optrådte voldsomt». Deretter sette Halvor seg på fanget til Kolbein og fekta med kniven rundt hovudet hans. I forhøyrsprotokollen er det ikkje nemnt noko om at Halvor var drukken. Halvor vart oppsagd frå vegarbeidet og fekk fem dagars fengsel på vatn og brød. Som nemnt tidlegare var foreldra bruksfolk på garden Der heime på Bjørnarå. Halvor budde då saman med foreldra og var den som vesentleg dreiv jorda. Han var såleis til stades på Bjørnarå då eigaren, Bjørgulv Tarjeison, hausten 1895 heldt skjaling før bryllaupet til sitt andre ekteskap. Halvor hadde fått heim brennevin som han hadde ståande på husmannsplassen Bakken som ligg sør for Bjørnarå. Han var drukken, og hadde som vanleg vore vill og ustyrleg. Så det vart sendt bod etter lensmannen, Ole Lund, som då var i

Bykle saman med sonen Juel som vart send nedover. Han greidde å roe ned situasjonen. Men då Juel hadde reist, tok spetakkelet til att. Då lensmannen same kvelden kom nedover, var Bjørgulv Drengson Bjørnarå (f. 1878) og Kjetil Olson Lien (f. 1866) i ferd med «å prygle op» Halvor, noko Bjørgulv og Kjetil sa dei hadde vore heilt nøydde til. Halvor hadde vore heilt balstyren i eitt døger. Etter at han hadde vore bunden, men kome seg laus att, kom han seg opp på skjeldtilet og heldt då ei øks bak på ryggen. Halvor hadde fått eit skar i øyra av Bjørgulv. Etter dette bar han eit agg til bjørnarågutane, det skulle dei få att for. Mange i bygda var redde han og han vart rekna som ei ukjure (brutal, uvyrden person). Olav Drengson Bjørnarå (f. 1875) ville au sjale seg i Rotun. Han var fødd på Bjørnarå på garden Der heime. Foreldra var Dreng Tarjeison Bjørnarå og Tore Pålsdotter fødd Haugen. Han var nest yngst av seks sysken. Eldste broren, Torgeir, vart ein kjend skulemann, journalist og forfattar. Den tredje i syskenflokken, Pål, reiste til Amerika i 1886, 20 år gamal. Han vart ihelslegen i eit slagsmål i 1912. Den yngste broren, Bjørgulv, f. 1878, tok lærarskuleeksamen før han reiste til Amerika. Her utfalda han seg som organisasjonsmann og tok initiativ til skiping av Setesdalslaget i Amerika og fleire ungdomslag, idrottslag og skyttarlag. Han var skribent og mykje bruka talar. Dessutan spela han hardingfele. Olav flutte saman med foreldra til Systog Viki, som dei kjøpte i 1878, der dei bygde opp turistheimen Vallarheim. Olav vart rekna som ein interessert og opplyst gut, grei og skipeleg på alle måtar.

Halvor får sterke drykker og vert kranglevoren Halvor kom til Rotun ved middagstid. Han vart traktert både med øl og brennevin både av husfolka og gjester. I fylgje verten, Olav D. Rike, hadde Halvor fått om lag ein liter øl i to skjenkingar, men ikkje brennevin. Halvor og Olav Bjørnarå møttest ute på tunet og tala om å gå nordover for å få tak i meir brennevin. Det såg ut som dei godsnakka og var gode bussar. Men det hadde tidlegare vore rivalisering mellom dei, om kven var den beste karen. Halvor vart etter kvart rusa og aggressiv og 27


egla seg inn på folk og ville slåast. Kjetil O. Homme, 17 år, var ein sprek kar, men ville ikkje slåast, han var redd Halvor som sa til Kjetil at «I kveld vil eg take Olav Vikjin». Halvor Honnevje prøvde han å kverkje, og syskenbarnet Olav Mikkjålson Harstad fekk både slag og spenn. Olav såg au at Halvor hadde kniv framme. Guttorm Bø vart slegen i hovudet. Verten, Olav D. Rike, la seg i mellom og sa at han skulle late vere dei som ikkje ville slåast. Han hadde au sett at Halvor hadde kniven framme, men han såg ikkje at han truga nokon. Vitnet Kaia Larsen sa han var stygg å sjå til den dagen. Mesteparten av skjalefolket var drukne, også jentene, og Halvor var dugeleg drukken. Han gjekk inn i huset, på vegen tok han opp ein heller stor stein, som ikkje let seg løyne inne i handa. Han stappa den i lomma. Kjetil O. Homme såg dette, men torde ikkje bede han om å kaste han frå seg, men sa at steinen var for stor. Ham såg òg at Halvor hadde ei flaske. Kjetil sa at han ikkje måtte slå med den, så Halvor stakk ho i lomma att.

Overfall og drap i danseringen Det var dans i den eine stoga, det var verten sjølv som spela på fele. Der gjekk Olav Bjørnarå inn saman med Birgit Viki, truleg systera (f. 1871). Han kytte noko, men dette vart ikkje fatta som oppmoding til slagsmål, men heller som uttrykk for kjæte. Såleis kom han med eit kyte: «Laus og grei, fær inkje nei». Han tala au om å danse «eisemadde», åleine, truleg for å vise seg fram, at han dansa betre enn andre. Då Halvor kom inn i stoga, tok han steinen opp av lomma og spurde Olav om han ville vere «frie kare», dvs den beste, sterkaste karen. Olav svara då: «Vil du?» Halvor såg ikkje sinna ut, heller nokså blid, nærast smilande, så vitnet Bjug H. Harstad trudde ikkje han ville slå. Det vart ikkje sagt meir før Halvor slo til Olav med steinen som trefte på den eine sida av hovudet. Olav seig i hop og datt bakover. Ingebjørg Jonsdotter Hoslemo, tenestejente frå Bykle, 28 år gamal, tok imot hovudet med armen så han ikkje skulle slå seg mot paden (benken) eller veggen. Ho trudde han berre var drukken, ikkje uvita eller død. Ho, saman med nokre andre jenter, drog han til sides slik at han låg med knea på golvet og ryggen mot paden og hovudet framleis på 28

armen til Ingebjørg. Halvor kom inntil han og spurde om han var frie kare. Men Olav tala ikkje eller let i seg. Søren Lund, son til lensmannen, og Olav Bjørnson Kjelleberg tok og heldt Halvor, men verten Olav D. Rike la seg i mellom. Då tok Halvor seg renne og spente Olav i magen. Dette spennet tok svært, då Olav låg slik til at ingen ting tok i mot. Han vart boren ut til bekken. Medan han vart boren ut, ville Halvor spenne han ein gong til. Men han kom ikkje til, folk omkring Olav vanna (verna) han. Ved bekken slo dei vatn på han. Han var gråbleik i andletet, augo var opne og opna seg kanskje noko meir etter at han hadde fått vatn på seg. Både Gunnar B. Uppstad og Olav M. Harstad kjende at pulsen slo som «alminnelig». Det vart òg prøvt med årelating på ein arm, men det var ikkje stort blod som kom ut. Han vart boren inn i huset på grannegarden Skarpækre og lagd i ei kvile (seng). Men då var pulsen borte og han pusta ikkje. Så vart han lagd på ein benk der dei prøva å få pusten i gong, men til fånyttes. Soknepresten Martin Luther Svanholm kom au og var med på opplivingsforsøket.

Drapsmannen rømde til kjærasten på Langeid Etter at Olav var boren ut, gjekk Halvor rundt på golvet og kytte. Medan folk arbeidde med å få liv i Olav, tok Halvor ut frå Rotun og sprang sørover mot Sygard Åkre der han budde saman med foreldre og sysken. Han belja og kytte som eit gale menneske. Ei heil skrei med folk fylgde ropande og skrikande etter han. Olav Knutson Oppistog Kyrvestad (f. 1875) var ein stor og sprek kar som ville setje etter han. Men Olav vart halden att då folk var redde at Halvor skulle skamslå han. Godfar min, Bjug Torleivson Åkre (f. 1849), som heldt seg heime på grannegarden, høyrde skrålet. Gome, Birgit, låg då i barselseng etter at papa vart fødd 3. juni. Så godfar trudde fyrst at det var gome som ropa på hjelp! Olav Hallvardson Åkre f. 1868 i Nordibakken sprang etter Halvor og ropa at han hadde slege Olav Bjørnarå i hel. «Ja, no tek eg hesten og reiser til helvete!» svara Halvor. Lensmann Ole Lund var då til stades og prøvde å få med seg folk så Halvor kunne arresterast. Men det tok tid før han fekk nokon med seg, dei fleste var redde Halvor som


var kjend for å vere ein valdeleg person som ikkje skydde noko når han var drukken. Men til slutt fekk han med seg Dreng Olson Viki f. 1855 med hest og kjerre. Såleis fekk Halvor tid til å sele hesten og spenne han føre kjerra og køyrde utover medan han huva og kytte. Han stoppa i Sandnes der han hadde skyldfolk og trefte nestsyskenbarnet (skyldskap mellom syskenbarn og tremenning), Aslak Såveson Sandnes (f. 1849). Han ville byte kjerre. Halvor sa då så vidt Aslak høyrde det at han hadde drepe Olav Viki. Då han hadde bytt kjerre, sa han at han hadde slege Olav med eit einaste slag så han stupa og fekk sperrun (kramper) og måtte berast ut, og la til: «Eg veit faen inkje om han liver eller ligge daue.» Aslak totte ikkje at Halvor verka rusa, i alle fall ikkje noko å tale om. Halvor køyrde vidare huvande og skrikande i så stor fart at hesten vart sprengd. Hallvor hadde ein kjærast på Langeid, ca. 30 km lenger ute i dalen, så det vart rekna med at han esla seg dit. Lensmannen og Dreng Viki køyrde utover. På Rysstad fekk dei med seg Gunnar Bjørgulvson Rysstad (f. 1872) som

same kvelden hadde køyrt ned frå Uppstad. Han hadde vorte teken att av Halvor som huva og skreik. Gunnar stoppa på Nomeland der han hadde eit ærend. Gunnar fylgdest med syskenbarnet sitt, Niklos Tarjeison Straume (f. 1875). Medan Gunnar var vekk, yppa Halvor til klammeri med Niklos. Men han tok Halvor i armane og sette han opp i kjerra, så Halvor skjøna at Niklos var sterkare. For Halvor var ingen kjempekar. Då han kom til Akershus landsfengsel i september 1897, var han 169 cm høg og vog 73,3 kg. Gjennomsnittshøgda for menn i Setesdal til Evje for åra 1878 – 1896 var i fylgje divisjonslæge H. Bryn 171,8 cm. Dei fleste var mellom 168 – 174 cm høge. På biletet frå fangealbumet på Akershus ser han kraftig ut. Då han vart sett fri, vog han 81,9 kg. Dei kom til Langeid kl. 1 om natta og fann Halvor hjå kjærasten Anne Olsdotter Langeid (f. 1876) som budde hjå foreldra sine, Olav Bjørnson Heistad og Anne Ommundsdotter, på garden Øvre Heimigard. Halvor hadde lagt seg med kleda på. I fylgje lensmannen var han ikkje drukken, men han kunne skjøne at han hadde vore det. Og så var han vond (sint).

Husa i Sygard Åkre i 1913. Her var foreldra til Halvor bruksfolk i 1897, og dit rymde Halvor etter Frå Valle gards- og ættesoge bind nr IV. Foto: Gisle Midttun. drapet.

29


Lensmannen såg òg at kjærasten var med barn «i fremskreden tilstand». Lensmannen fortalde ikkje at Olav Bjørnarå var død, men sa at Bjørnarå ville ha han arrestert. Dette sa han fordi han var redd for reaksjonen frå Halvor og for å skåne kjærasten. «Liver han, er han ikkje dau?» spurde Halvor som såg ut til å kjenne seg letta.

Fengsling og rettsak Halvor vart pågripen og sett på kjerra og ransaka. I bukselomma vart det funne ein stein og ein kniv. Frå Langeid vart han køyrd til fengselet på Dåsnes i Hornnes. Drapet fekk stor merksemd i Fædrelandsvennen. Det kom stuttare notisar i avisa dei tre fyrste dagane etter drapet. 15. juni kom det eit anonymt, velskrive lesarinnlegg på nynorsk. Her stod det at Halvor vart halden for å vere ei ukjure. 11. og 12. juni 1897 vart forhøyrsrett sett på tingstaden Viki i Valle der det au var sumarting. Det vart ikkje tid til avhøyr av meir enn 10 vitne. Den komande brudgomen, Olav D. Rike, var tredje vitne 11. juni. For i fylgje kyrkjeboka for Valle gifte han seg med Gunhild K. Dale 12. juni, fem dagar etter drapsdagen. Olav fortalde at det var berre nokre få av gjestene som hadde fått brennevin eller andre «berusende drikke». Sjølv hadde han drukke noko og var noko rusa. Han kjende Halvor godt og visste at Halvor var noko full, og at han var ein «voldsom og balstyrig» person. Han fann ingen grunn til å nekte han å kome på festen, og han hadde bede Halvor om ikkje å krenkje nokon som ikkje krenkte han. Han høyrde spørsmålet frå Halvor om Olav heldt seg for frie kare og meinte at Olav svara «Ja, held du deg?» Olav Rike såg at slaget fall, men ikkje at Olav fall, han trudde at han hadde gått ut eller sett seg, at kranglinga var over. Då Olav Bjørnson Kjelleberg og Søren Lund ville halde Halvor, hadde Olav Rike spurt om kva dei hadde med han å gjere. Han hadde oppfatta Olav Bjørnarås svar som ei mottaking av Halvors utfordring. Og etter det han sjølv hadde sagt til Halvor, hadde han ikkje noko imot at dei prøvde krefter. Det var difor han frigjorde Halvor frå dei som heldt han. Men han la til at det måtte ei ny utfordring til om dei atter skulle i hop. Etter førespurnad 30

Olav D. og Gunhild K. Rike viser fram gifteringane sine. Truleg like etter bryllaupet 12. juni 1897. Foto: Setesdalsmuseet.

om han ikkje hadde hatt venlege kjensler mot Olav Bjørnarå, svara Olav at han tykte at han spela den overlegne og den som var den sterkast. Han la au til at det var skikk og bruk i dalen at folk ikkje la seg imellom for å hindre slagsmål. Men det skulle ikkje brukast kniv eller stein, og han måtte tilstå at han hadde høyrt at Halvor kunne gå med stein eller anna i lomma når han hadde drukke. Han hadde au sett at Halvor hadde kniven framme på skjaledagen. Elles kan det nok hevdast at Olav D. Rike, var for passiv, han skulle ha gripe inn. Han hadde sett at Halvor hadde kniv framme. Kjetil O. Homme (17 år) torde ikkje take steinen frå Halvor. Han burde heller ha fortalt det til Olav D. Rike. Men han spela til dans og


det var fullt og kaotisk i stoga, så det var nok ikkje så enkelt å kome til. Olav Rotun var berre 23 år gamal og var vel ikkje vaksen og røynd nok til å take ansvar og stoppe Halvor. Som odelsgut hadde han ansvaret då far hans, Dreng (f. 1851), hadde reist til Amerika i 1892, der han var til 1922. 20. juli 1897 vart det halde rettsleg føreundersøking av Halvor Harstad i lensmannsbustaden på Haugebirke i Valle. Statsadvokaten i Lister, Mandal og Stavanger lagsokn var til stades. Det vart avhøyrt 33 vitne. Statsadvokaten utvida siktinga til overlagt drap.

Reglane for eit realt slagsmål i Valle 15. september 1897 starta saka mot Halvor Harstad i Lagmannstinget for Lister og Mandals Lagsokn i Kristiansand. Det vart avhøyrt 43 vitne og 3 sakkunnige. Dei fleste vitna hadde vorte avhøyrde i den rettslege føreundersøkinga. Statsadvokaten bad Olav Mikkjålson Harstad om å gjere greie for reglane som galdt i bygda for eit realt slagsmål. Olav fortalde at når to slæst, er det ikkje vanleg at folk legg seg i mellom utan at dei som slæst er nære skyldfolk eller at den eine er svært drukken eller brukar handyvle som kniv, stein eller stokk. Elles er det ein regel at dei får halde på til ein av dei bed for seg, seier «Eg bee». Han meinte det var gale å ikkje gripe inn når ein kar som Halvor Harstad gjekk med stein i handa. Det var eit fantestykke å bere seg som Halvor gjorde. Han skulle fyrst ha spurt om Olav heldt seg for å vere frikar. Dersom han svara ja, skulle han ha spurt ein gong til. Dersom han svara ja ein gong til, kunne han slå, men berre med turre nevar, ikkje med handyvle. Det kom fyldige referat frå rettssaka i tre utgåver av Fædrelandsvennen. Referenten var noko kritisk til at det var innkalla så mange vitne: «Det afhørtes dernæst en Række Vidner som lidet eller intet havde at forklare af Betydning for Sagen». Forsvararen hadde nokre vitne som uttala seg om Halvors framferd elles. Eivind Ose hadde hatt Halvor buande hjå seg ein månads tid i 1896. Han hadde oppført seg greitt, og Eivind totte han var ein grei kar. Vegoppsynsmann Ole Skuland hadde hatt Halvor i arbeid i fleire stuttare periodar. Han

hadde ingen ting å utsetje på han som arbeidar. Men eit par gonger hadde han vore full og brutal, så han vart oppsagd. Olav T. Sagneskar hadde i 1896 hatt Halvor i arbeid i sju veker og hadde for sin del ikkje anna enn godt å seie om han. Tre medisinske sakkunnige gav retten si forklåring. Distriktslege Johan Stand f. 1850 hadde 8. juni obdusert Olav. Han hadde fyrst trudd at slaget mot hovudet hadde ført til ei lettare heileskaking som førde til oppkast og kjøving. Men det kunne ikkje vere tilfelle då det gjekk så lang tid mellom slaget og døden. Ved obduksjonen fann han magesekken og mellomgolvet sprengde med store rifter som var absolutt dødelege. Stadsfysikus Rasmus Brodtkorp (f. 1837) var samd i dette. Professor ved Rikshospitalet, Julius Nicolaysen (f. 1831), som hadde vore den fremste kirurgen i Noreg og hadde tilnamnet Keiseren, sa at slaget ikkje kunne ha drepe Olav, men ført til uvit som kjem lettare hjå drukne folk. Derimot var såra som han fekk etter spennet absolutt dødelege så livsfunksjonane så å seie hadde stansa straks. Dersom dette ikkje hadde vore tilfelle, ville det ha utvikla seg sjukdom som bukhinnebetennelse som ville ha ført til døden. Forsvararen spurde dei sakkunnige om fyll kunne få slik ein verknad på organismen at ein ikkje hadde makt over viljen. Brodtkorp sa ja til det. Men då han sjølv ikkje hadde sett den tiltala, kunne han ikkje seie noko sikkert om den tiltala var tilrekneleg. Nicolaysen var på det næraste samd med Brodtkorp, men i dette tilfellet fann han at alle opplysningar godtgjorde at han ikkje hadde vore i den tilstanden. Etter at lagmannen hadde greitt ut om kva som ligg i omgrepet utilrekneleg i juridisk forstand, sa også Brodtkorp seg samd i Bilete av Halvor Olson at Halvor Olson HarHarstad frå fangealstad ikkje var i den bumet til Akershus til standen. straffeanstalt, laga av Tom Larsen. Lagretten trekte seg 31


så tilbake, og etter ei stutt drøfting vart Halvor Olson Harstad dømd etter tiltalen å ha vore skuldig i å ha påført Olav Bjørnarå stor skade på kroppen med døden til fylgje. Retten dømde han deretter til 10 års straffearbeid. Halvor godtok domen.

Soning på Akershus. Han vart send til Akershus festning arbeidsanstalt og landsfengsel i Kristiania, som skal ha vore den hardaste straffeanstalten i landet. Han vart innsett 26. september 1897 og sett fri 26. mai 1903, altså etter fem år og åtte månader. I fangeprotokollen er det alt 8. desember 1897 notert at han var ein snill og flittig fange. Han arbeidde som snikkar, målar, reinhaldar og kokk. 29. mai 1899 vart det sendt søknad til departementet om nåde. Ved kongeleg resolusjon 1. juli 1899 vart straffa sett ned til ni år. I mai 1900 og oktober 1901 vart det sendt nye søknader som vart avslegne. Etter enno ein søknad i august 1902 kom det ein kongeleg resolusjon datert 8.oktober 1902 om at han skulle sleppast fri etter samla straffetid fem år og åtte månader, det vil si 26. mai 1903. Denne dagen er det skrive i protokollen: Oppførsel og flid: Meget godt som er retta til Udmerket godt.

Giftarmål og utvandring til Amerika Han reiste heim til Setesdal. 3. juli 1903 gifte han seg i Valle kyrkje med gamlekjærasten Anne Olsdotter Langeid. Då eg tok til å arbeide med denne saka, tykte eg det var rart at Anne ville eller torde gifte seg med ei ukjure som vart drapsmann. Men ho hadde truleg ikkje så mange val, det var ikkje enkelt å vere einsleg mor i den tida. Og Halvor hadde kanskje mange gode sider når han berre heldt seg edru. Anne hadde 9. juli 1897 fått ei dotter som fekk namnet Birgit, då ho 15. august same året vart døypt i Austad kyrkje. 25. september 1903 reiste Halvor frå Kristiansand med båten «Beaver» med reisemål Minnesota, USA. Anne og Birgit kom etter i 1905. Folketeljingane i USA frå 1920, 1930 og 1940 syner at familien heldt seg stabilt i Effie kommune i Itasca fylke i Minnesota. Dei hadde sitt eige hus i alle fall frå 1920. I 1920 arbeidde Halvor på farm, seinare var han farmar på eigen farm. Han arbeidde nok hardt, 50 veker i 1939. Dei tok Olson som etternamn. Dei fekk i alt seks 32

born: Berigate, seinare Bergit (Birgit) (f. 1897), Julia f. 1906, Emma (f. 1908), Ale (Ole) (f. 1912), Oscar (f. 1915) og Knute (Knut) (f. 1917). Dei gav grunn til både kyrkje og kyrkjegard, the Lutheran Church and cemetry i Effie. Anne døydde i 1952, Halvor i 1956. Båe er gravlagde på kyrkjegarden som dei gav grunn til.

Kva gjorde Halvor til drapsmann? Så kan ein spekulere over kvifor Halvor vart den han vart. Som tidlegare nemnt skreiv Vallepresten i 1887 at «han har havt en mangelfuld Opdragelse i sit hjem». Det ser ut til at han hadde vore eit einsleg utskot i ætta. Eg minnest dei tre syskena hans som vart verande heile livet i Valle og døydde ugifte og barnlause mellom 1945 og 1964. Brørne Gunnar og Knut var stillferdige og anonyme, nærast usynlege i bygdelivet, heldt seg helst heime. Dei skjemdest kanskje for å ha ein bror som vart drapsmann. Systera Tore var meir synleg, var med i kvinneforeiningar, verka geskjeftig og var truleg den som styrde i heimen. Faren, Olav, kom frå ei ressurssterk ætt på Harstad. Brorsonen hans, Olav Mikkjålson Harstad var i tillegg til å vere bonde ordførar i Valle frå 1908 -16 og kassastyrar i Valle Sparebank frå 1904 til han døydde i 1932. På morssida var Halvor ætta frå Evretveit og Nordigard Tveiti og frå Brokke i Hylestad. I fylgje fangeprotokollen frå Akershus vart eit syskenbarn av faren, Birgit, våren 1897 innlagd på Eg sinnssjukeasyl i Kristiansand. Eg kan ikkje finne noko syskenbarn med det namnet på fars eller mors side i Vallesoga. Eg har ikkje funne nokon andre i ætta som har vorte dømde for alvorlege brotsverk. Foreldra og syskena til Halvor var bruksfolk på ymse gardar, sist på Sygard Tveiten. I 1938 fekk broren Knut kjøpe garden Øyne som tidlegare hadde vore husmannsplass under Prestegarden. Her budde dei resten av livet – på eigen grunn. Knut fekk så syrgjeleg ei avferd i 1945. Han skulle då i høyskog opp i Tveitedalen, men kom ikkje heim om kvelden. Han vart funnen død innmed sleden, hesten hadde halde seg i ro. Denne hendinga tykte me var tragisk og dramatisk. Men det var au rørande å høyre om den trufaste hesten som ikkje ville gå frå eigaren og herren sin.


Eit oversyn over livet til Halvor viser at når han har vore innblanda i krangel og slagsmål, har han, som på Bjørnarå hausten 1895 og på drapsdagen, vore drukken. Min teori er at han har hatt ein patologisk reaksjon eller rus etter inntak av store mengder alkohol, kanskje gjennom fleire dagar. Ingen hjernar er heilt like, så folk reagerer ulikt på alkohol, sume kan få ein svært kraftig reaksjon og misse sjølvkontroll og vurderingsevne og verte valdelege. Etter mitt skjøn må det ha vore tilfelle med Halvor. Då han kom inn på Akershus landsfengsel, står det i fangeprotokollen at «han har været henfalden til Drik, hvad der også var Aarsag til hans Fald.» På Akershus var det nok ikkje tilgang til alkohol og dermed vart han ein «snil og flittig fange». Han lærde nok då at han måtte halde seg unna alkohol i framtida. Det

«Halvor kunne ikkje for at han hadde den hjernen han hadde, men etter opphaldet på Akershus har han truleg teke konsekvensen av det.» livet han fekk i Amerika, tyder på at han gjorde det. Han vart nok ein kristeleg mann som gav grunn til kyrkje og kyrkjegard. Halvor kunne ikkje for at han hadde den hjernen han hadde, men etter opphaldet på Akershus har han truleg teke konsekvensen av det. Difor meiner eg at han fortener han eit betre ettermæle enn det han har hatt i Valle.

I 1897 sat mykje av gamletida att i Valle Denne soga fortel mykje om mentaliteten i Valle og Setesdal på slutten av det nittande hundreåret. Mykje frå gamletida sat enno att. Det gjævaste for ein ung mann var å vere «gode kare», det vil si sterk og god til å slåast, og «vere frie kare», at den som ville, kunne prøve kreftene sine på han. Dette heldt seg til etter andre verdskrigen. Me høyrde då gjetord om jonsokfeiring på Bykle-støylane der dei sprekaste karane i heile dalen og frå øvre VestTelemark møttest for å prøve kreftene mot kvarandre. Og eg minnest enno fulle hombyggjar som gjekk side om side huvande etter

vegen sørover mot Valhall der det skulle vere fest. Så der måtte dei ha uniformert lensmannsbetjent til å gripe inn dersom det gjekk for

«Det gjævaste for ein ung mann var å vere «gode kare», det vil si sterk og god til å slåast, og «vere frie kare», at den som ville, kunne prøve kreftene sine på han.» hardt føre seg. Men no er Valhall for lengst nedbrent og det er slutt på huvinga. Opplysningane frå USA har gjort det mogeleg å laga eit tolleg godt bilete av korleis Halvor og familien hadde det der. Det er ingen ting som tyder på at Halvor var farleg eller kriminell i sitt nye heimland. Me hadde vona å få bilete av familien til Halvor og Anne, av hus og farm, via etterkomarar, men det mislykkast. Bjug Åkre og Johannes Risnes

Kjelder: Forhøyrsprotokollar for Setesdal sorenskriveri 1877 – 1897, Statsarkivet i Kristiansand. Fædrelandsvennen juni og september 1897, Statsarkivet i Kristiansand. Valle gards- og ættesoge bind I – VI av Alfred Ryningen, 1985 og 1987. Bygland gard og ætt bind I av Reidar Vollen, 2002. Heimar og folk i Bykle bind V av Aanund Olsnes, 2006. Norske bygder, Setesdalen, utgjeve av Norsk Folkemuseum, Kristiania, 1919. Kyrkjebøker for Valle og Bygland. Fangeprotokoll frå Akershus landsfengsel, Statsarkivet i Oslo. Norges leger, redaktør Øivind Larsen, utgjeven av Den norske lægeforening, 1996. Professor og alkoholforskar Jørg Mørland, Verdens Gang 08.08.2008 Folketeljingar i USA 1920, 1930 og 1940. 33


250,-

34

Mobil 98 46 08 56 - kim.bredesen@historielagene.no


PÅ VANDRING OG PÅ FLUKT MIGRASJON I HISTORISK PERSPEKTIV

Agderseminaret 2016


PÅ VANDRING OG PÅ FLUKT MIGRASJON I HISTORISK PERSPEKTIV Ikke siden andre verdenskrig har flere mennesker vært på vandring og på flukt – over landegrenser og innenfor sitt eget land. Mennesker flykter fra opprør og krig. Men mange bryter også opp fra sitt hjemsted og flytter fordi de søker arbeid og drømmer om et bedre liv. I dag opplever vi at flere enn noen gang står ved våre grenser og vil inn. Norge er blitt et flerkulturelt samfunn. I tidligere århundrer var det ikke innvandring, men tvert imot utvandring som var det tydeligste trekket. Nordmenn reiste til Holland for å søke arbeid på 16- og 1700-tallet, og til Amerika på 18- og 1900-tallet. Mange vendte tilbake, men de fleste bosatte seg permanent i det nye landet. Korttidsutvandring til Spania er et fenomen som har preget vår nyere historie. På Agderseminaret 2016 vil vi trekke noen lange linjer gjennom de siste århundrenes migrasjons-historie. Seminarets første dag er viet utvandringen, mens siste dag fokuserer sterkere på dagens situasjon med stor innvandring og et flerkulturelt Norge. Den internasjonale situasjonen, før og nå, danner rammen rundt de ti foredragene. Agderseminaret viderefører en lang tradisjon med årlige samlinger om historiske emner. Årlige sommerseminarer ble arrangert fra 1976 og fram til begynnelsen av 2000-tallet. Fra 2007 har rådet for Forskernettverk Agder videreført denne tradisjonen med et seminar lagt til høsten. Siktemålet er nå som før å nå ut til det allmenne publikum med interesse for historie, samtidig som høy faglig standard vektlegges. Forskernettverk Agder ble etablert i 2006 som et tiltak for å fremme forskning om og formidling av Agders historie, og sette den inn i et videre perspektiv. Nettverket omfatter samtlige av landsdelens institusjoner med faghistorikere i staben, samt Historisk forening Agder (HIFO-Agder). Rådet består av representanter for Universitetet i Agder, Vest-Agder-museet, Statsarkivet i Kristiansand og Aust-Agder museum og arkiv. De arrangementsansvarlige institusjonene for Agderseminaret 2016 er: Vest-Agder-museet, Universitetet i Agder, Statsarkivet i Kristiansand og Aust-Agder museum og arkiv.


PROGRAM AGDERSEMINARET 2016 Torsdag 13. oktober 10.00 Frammøte, registrering og forfriskninger. 10.30 Åpning av Agderseminaret 2016 ved instituttleder Hans Hodne, Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder. 10.45 Knut Kjeldstadli, Universitetet i Oslo: Innvandring og utvandring, i går, i dag, i morgen. 11.30 Henrik Olav Mathiesen, Universitetet i Oslo: Å flytte fra og høre til: norskamerikanere og oppfattelser om tilhørighet på 1800-tallet. 12.15 Lunsj. 13.15 Berit Eide johnsen, Universitetet i Agder: En stat, «hvortil Udvandring fra Norge kunde ansees fordelagtig». Utvandring fra Agder til Texas på 1840-tallet. 14.00 Roger Kvarsvik, Hordaland fylkeskommune: Ørkenen Sur – en mikrohistorie. 14.45 Pause. 15.00 David Mauk, Universitetet i Oslo: Nordmenn i Minneapolis-St. Paul. Faser i norsk-amerikansk samfunnsutvikling 1849–2000. 15.45 Diskusjon. 16.30 Avslutning. 17.00 Middag. Fredag 14. oktober 10.00 Ann Elisabeth Laksfoss Hansen, Universitetet i Stavanger: Norske sesong- og arbeidsmigranter i Alicante 1965–2015. 10.45 Øyvind Tønnesson, Universitetet i Agder: Flyktninger, fred og samfunnssikkerhet – et historisk perspektiv. 11.30 Lunsj. 12.30 Hanne Sortevik Haaland og Hege Wallevik, Universitetet i Agder: Arbeid og frivillig sektor som inngangsporter til det norske. 13.30 Maryann Jortveit, Universitetet i Agder: Skolen i det flerkulturelle Norge. 14.15 Pause. 14.30 Ann-Magrit Austenå, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS): Norge i flyktningenes Europa. 15.15 Oppsummering og diskusjon. 16.00 Avslutning. Forbehold om programendringer.

37


INFORMASJON OG PÅMELDING Sted

Universitetet i Agder, Gimlemoen, Kristiansand.

Tid

Torsdag 13. og fredag 14. oktober 2016.

Pris

Deltakelse to dager kr. 800,- inkl. lunsj m.m. Deltakelse én dag kr. 400,- inkl. lunsj m.m. Tillegg for middag (inkl. drikke). Torsdag ettermiddag: kr. 500,-.

Overnatting Hotell Norge, Kristiansand, tilbyr enkeltrom for kr 946,og dobbeltrom for kr. 1.146,- pr. natt inkludert frokost. Hotellreservasjon ordnes av den enkelte på www.hotel-norge.no eller tlf. 38 17 40 00. Vis til Universitetet i Agder ved reservasjon. Påmelding

Bindende påmelding innen 23. september og betaling via denne lenken: https://eras.uia.no/reg.php?id=208

Kontaktperson, faglig program: Berit eide johnsen - berit.e.johnsen@uia.no Kontaktperson, praktisk arrangement: Line Frøysaa eriksen - line.f.eriksen@uia.no Vi oppfordrer til bruk av kollektivtransport! Bussholdeplass: Spicheren/UiA. Privatbil: Vær tidlig ute, det er begrensede parkeringsplasser på UiA Gimlemoen.

38


PERSPEKTIV: Uthavner på Agder

39


«Vi har tapt historien om en forb Under et fagseminar i Ny-Hellesund 22. juni møttes forskere fra flere europeiske land for å diskutere hvordan en best kan forvalte og bevare kulturarv og kulturminner i kystsamfunn. Et spørsmål som ble tatt opp er hvordan uthavnenes historie, og europeisk sjøfartshistorie har bidratt til å danne en sørlandsk regional identitet. Hva vet vi egentlig om internasjonale forbindelser som har formet for Agders tidlige historie? Fra Kirkehamn i Vest-Agder til Lyngør i AustAgder befinner det seg ytterst langs hele kysten en kjede med kystsamfunn kalt uthavner. I flere århundrer livnærte innbyggerne i uthavnene seg nærmest utelukkende på maritim virksomhet. Under seilskutetida var dette yrende lokalsamfunn hvor befolkningen var svært oppfinnsomme når det gjelder finne næringsveier utenom de tradisjonelle næringene landbruk og fiske. Befolkningen i uthavnene fikk hovedinntektene sine fra sjøfart, losvirk-

somhet og tjenesteyting til skip som trengte nye forsyninger eller vedlikehold. Uthavnene lå gunstig til å for å livnære seg av anløp fra både norske og utenlandske skip. Det skyldtes at uthavnene ble bygget opp i et område som befant mellom Østersjøen og Nordsjøen, noe som gjorde dette til en av de viktigste handelsrutene i Europa før den industrielle revolusjonen. Skip gikk som i fart mellom de to havområdene valgte stort sett å følge norskekysten da den danske kysten bød på mange farer når det gjaldt strømmer og langgrunner. Da seilskipene ble gradvis erstattet av motoriserte skip ble det ikke lenger nødvendig å oppsøke uthavner som etappestasjoner på dagsreiser, og en trengte heller ikke å ta hensyn til værforhold på samme måte. Da sjøfartsvirksomhet ble basert i de største norske byene forsvant derfor mye av eksistensgrunnlaget for uthavnene. I midten av kjeden av uthavner i Agderfylkene, finner vi Ny-Hellesund, som består av fem øyer i Søgne kommune. 22. juni var øygruppen et viktig møtested for forskere fra

Olavssundet i Ny-Hellesund 1800-1811, malt av John-William Edy.

40

Kilde: Digitalmuseet.


bundet verden» hele Europa, under et fagseminar arrangert av Vest-Agder Fylkeskommune. Forskerne var invitert for å belyse hvilke fellestrekk og felles utfordringer uthavner som Ny-Hellesund deler med kystsoner i andre deler av Europa. Kystsamfunn er i løpet av århundrenes løp blitt forunt med mye medgang, men også motgangsperioder på grunn av endringer i økonomiske rammevilkår. Hvordan Ny-Hellesund har utviklet seg, illustrerer på mange måter hva flere sårbare kystsamfunn i både Norge og Europa blir konfrontert med. VestAgder Fylkeskommune inndeler Ny-Hellesunds historie i fire epoker: Den tidligste historien kan avgrenses til 1400-1600, perioden 1600-1900 blir kalt «uthavnssamfunnet» , 1880-1950 blir kalt «fiskersamfunnet», etterfulgt av «fritidssamfunnet» fra 1930.1 Ifølge skattemanntall har det vært fast bosetning i Ny-Hellesund siden 1600-tallet. Befolkningen i uthavnen nådde et høydepunkt i 1865 med 225 innbyggere i 40 våningshus. Funn av 60 fortøyningsfester, de eldste fra 1700-tallet, viser at Ny-Hellesund var preget av høy trafikk på 1700- og 1800-tallet. I den mest virksomme perioden var det 20 loser i Ny-Hellesund som fant i levebrød i uthavnen, og enda flere tjente til livets opphold som sjømenn på langfart over flere verdenshav. Uthavnen var også kjent for sin hummereksport til først Holland på 1600og 1700- tallet, og deretter til England på 1800tallet. Hyppig kontakt med havner i både Europa og på andre kontinenter førte til at befolkningen i Ny-Hellesund fort tok til seg nye kulturelle trender og religiøse retninger, ofte lenge før de kom til fastlandet. Men mot slutten av 1870-tallet, da det skjedde en kraftig nedgang i bruk av seilskip, samtidig med at fyr og lykter ble stadig mer utbygd langs kysten, ble det gradvis verken behov for kompetansen til uthavnens sjømenn og loser, eller servicestasjoner i uthavnene. Da vendte befolkningen seg mot fiske som levebrød. I 1950 var befolkningen derfor redusert til rundt 100. I 1960 forsvant både skole, butikk, losstasjon og tollstasjon, noe som førte til ytterligere befolkningsreduksjon. I dag bor det rundt 10 mennesker på de tre

hovedøyene Monsøya, Helgøya og Kapelløya. Men selv om Ny-Hellesund har opplevd en betydelig nedgang som lokalsamfunn, blir tradisjoner likevel i stor grad bevart, ikke minst fordi flesteparten av husene i Ny-Hellesund fremdeles i stor grad forblir i eie til familier som har vært bosatt i uthavnen over flere generasjoner. Men også Vest-Agder fylkeskommune har bidratt til uthavnen i stor grad er forblitt intakt. Det skyldes ikke minst fordi at fylkeskommunen i 2009 fattet et vedtak om midlertidig fredning av Ny-Hellesund, med hjemmel i kulturminneloven. I ly av fredningsvedtaket er det gjennomført en rekke tiltak for å ruste opp øyas kulturminner, som omfatter tyske forsvarsanlegg fra 2. verdenskrig, oppretting av naturstier som turister kan følge, og eldre bygg blir rustet opp, som gjestehuset i Ny-Hellesund. Men det er også gitt også rom for nybygg som skal kunne opprettholde inntekter fra turisme. Et slikt bygg er Verftet, som består av både en restaurant og utleieboliger oppført på et tidligere verftsanlegg. En annen oppgave som vil bli prioritert i løpet av de nærmeste årene er at loshytter skal rekonstrueres, som er ment å bli et informasjonssenter. De utfordringene som Ny-Hellesund står overfor når det gjelder kulturminneforvaltning er i mange tilfeller de samme som opptar forskere som deltok på seminar i Ny-Hellesund. De deltar i forskningsprosjekt som kalles HERICOAST. Prosjektet har som mål å finne løsninger for helhetlig vern, forvaltning og arealplanlegging i de seks europeiske regionene Tulcea (Romania), Castilla y León (Spania), Leartibai (Spania), Molise (Italia), Donegal (Irland) og Vadehavet på sørvestkysten av Jylland i Danmark. I tillegg deltar Vrije Universiteit Amsterdam og den ikkestatlige organisasjonen Civilscape, begge fra Nederland, i prosjektet. I Ny-Hellesund tok de europeiske forskerne opp spørsmål knyttet til kystlandsskap, kulturminnearv og formidling om internasjonale forbindelser i fortiden. Et sentralt spørsmål som ble diskutert, var hvordan en kan opprettholde og bygge opp regional og lokal identitet i møte med massetu41


risme. Flere av foredragsholderne stilte dessuten spørsmålet: kan nysatsing på verne- og formidlingsarbeid også gi oss en sjanse til å granske lokal og regional identitet i et nytt lys? I sammenheng med at både Vest-Agder og Aust-Agder fylke nå arbeider for å søke om Unesco-verning, kan forskning på hva som betraktes som transnasjonale relasjoner mellom uthavner og andre land i Europa utgjøre en viktig plattform for å legitimere verning. Fylkene kan søke om verning på basis av hva som betegnes som transnasjonale serienominasjoner i strategiplanen for vern av uthavner som er vedtatt av Vest- og Aust-Agder fylkeskommune. Dette innebærer at i en søknad om Unesco-vern av uthavner, begrunnes verningen av at flere lokaliteter kystsamfunn i flere europeiske land sammen fremhever kulturminner i bestemte historisk perioder, sett i et globalt perspektiv. For uthavnene i Agder, som har vokst frem som en integrert del av den nordeuropeiske handelstrafikken mellom Østersjøen og Nordsjøen, kan deres transnasjonale tilknytting bli en viktig faktor hvis et UNESCO-vern blir vedtatt. Transnasjonale forbindelser vil da innebære hvordan uthavnene har vært sammenknyttet med kystsamfunn i andre europeiske land i fortiden.

landske handelsimperiet ble dominerende i Nordsjøen på 1600-tallet. «Verden har en annen form når vi reiser på sjøen. Tidsspenn kan bli radikalt forskjellig enn på land. Små samfunn langs kysten er kontinuerlig i kontakt med utlandet», understreket Pye overfor deltakerne under seminaret i NyHellesund. Fra sitt eget hjemland illustrerte han dette med at det for noen hundre år siden tok mindre tid å dra til Bergen fra Ipswich enn fra Ipswich til London, og dette er noe han mener burde ha formet folks sinn. Pye mener dessuten at mange kystsamfunn skiller seg fra større byer ved at de er blitt opprettet på grunn av befolkningens og ikke staters eller kongelige herskeres behov. Dette gjelder i stor grad også for uthavnene, som ble opprettet uten ladested- og kjøpstadsprivilegier, men ut fra et praktisk behov som oppstod i sjøfartsnæringen. For Pye er dette en grunnleggende sett moderne måte å tenke på, som

Nordsjøsamfunn Den britiske forfatteren Michael Pye, som var foredragsholder under seminaret i Ny-Hellesund, mener vi kan finne mange svar til hvordan uthavnene var knyttet til omverdenen i fortiden, ved å granske kulturelle og økonomiske bånd mellom samfunn som befinner seg rundt Nordsjøen. Han har skrevet bestselgerboken The Edge of the World: How the North Sea Made Us What We Are (2014). I boken skildrer han hvordan det i land, byer og kystsamfunn rundt Nordsjøen utviklet seg et kulturelt og økonomisk felleskap på tvers av landegrenser og til dels utenfor kontrollen til stater. Pye beskriver hvordan slike nettverk utviklet seg først med vikinger, som han mener oppfant tidlige varianter av bysamfunn. De som videreutviklet handelsnettverkene i Nordsjøen var ifølge ham friserne. De var de første som tok i bruk kontanter i handelsnettverk i stor skala. De neste innovatørene var deretter byer i Hansa-forbundet, fulgt av det neder42

Forside av boken The Egde of The World. How the North Sea Made Us Who We Are, Penguin, 2014.


han mener ble etablert på et tidlig stadium. Han trekker linjer helt tilbake til handelsstedet Kaupang utenfor Larvik. At det under utgravinger i Kaupang er blitt funnet flere flatmarksgraver tilhørende handelsmenn, sammenlignet med antallet hauggraver tilhørende småkonger, mener han er en indikasjon på at handelsnettverk i vikingtiden var en sterkere kraft enn statsmakter. Men kunnskapen om slike nettverk er fremdeles i det store og det hele et uutforsket felt, ifølge Pye. «Vi har tapt historien om en forbundet verden», hevdet Pye. Med et slikt utsagn henviste han også til at det må opparbeides mer kunnskap om Nordsjøen for å balansere overvekten av forskningen som gjøres på Middelhavet. Ifølge Pye finnes det få bøker om Nordsjøen som helhet, men mange om Middelhavet.

«Det finnes trolig mer å oppdage om forbindelsene både før og mens uthavnene var aktive. Det finnes egentlig alt å oppdage fremdeles.» – Det finnes trolig mer å oppdage om forbindelsene både før og mens uthavnene var aktive. Det finnes egentlig alt å oppdage fremdeles, sier han til Egde. For gjøre nye oppdagelser om uthavnene, mener Pye det er avgjørende å ikke kun å basere historisk forskning på arkivsøk og dokumentanalyser. Det vil ifølge ham ikke vil føre oss langt nok. Arkeologi kan i en slik sammenheng spille en viktig rolle i å avdekke forbindelsene over Nordsjøen.

«Vi trenger et «tingenes arkiv» til å fortelle en mer fullstendig historie om fortiden.» – Vi trenger et «tingenes arkiv» til å fortelle en mer fullstendig historie om fortiden. Arkeologiske funn gir klar dokumentasjon på handelsforbindelser når engelsk tøy dukker opp på Grønland og arabiske mynter blir funnet på Hebridene, understreker Pye. I og med at samhandling mellom små kyst-

Den britiske forfatteren Michael Pye holdt foredrag i Kristiansand 21. juni på Arkeologikafeen. Her nyter han en god pils og studerer globusen etter arrangement. 22. juni holdt han også foredrag i Ny-Hellesund under prosjektseminar for europeiske forskere på kystsamfunn og kystsoner. Foto: Kim Bredesen

samfunn ikke blir registrert i like stor grad som banebrytende historiske hendelser, er det ifølge Pye ofte svært vanskelig å finne dokumentasjon på nettverk over havområder. – Utsiktene til å finne tydelige, skriftlige bevis på handelsruter og den kulturelle påvirkningen som følger med vil alltid være komplisert frem til vi oppsøker arkivene til de største handelshusene på 1500-talet. Men objektene under bakken, formen på bebyggelser, valgene mennesker gjorde da de begravde sin døde utgjør i dokumentasjon i sin egen rett, slår Pye fast. I Ny-Hellesund har sporene av en fjern fortid langsomt blitt avdekket. På et av de hyppigst besøkte turistmålene i Ny-Hellesund, Olavssundet, som er mellom Kapelløya og Helgøya, finner vi spor etter en kulturarv som kan stamme helt tilbake til norrøn tid. Ifølge Ribe-legenden fra rundt 1460 skal sundet ha blitt dannet da Olav den hellige slo med sverdet sitt mot et fjell, og delte det i to, mens han var 43


Kart over sørkysten av Norge, av kartografen Joh. Van Keulen, Amsterdam, ca. 1700.

på flukt fra forfølgere. Mer håndfast dokumentasjon på sjøfartsvirksomhet på tidlig stadium er sjømerkene Hellevardene som er oppført på Helgøya, som også kalles St. Olavs varder, som ifølge presten Peder Claussøn Friis (1545– 1614) skal ha blitt oppført da den berømte kongen som kristnet Norge regjerte. Beveger vi oss nærmere Hansa-perioden kan undervannsarkeologi bidra med noe mer konkrete ledetråder til uthavnens tidligste historie, da det er også funnet to skipsvrak i Ny-Hellesund som er datert til 1400-tallet. Fra tidlig nytid er det 44

funnet levninger etter et kapell viet til St. Olav på kapelløya, med en egen kirkegård. Kapellet ble oppført i 1585, og stod i 200 år. Ny-Hellesund ble ellers merket av som «Heyligen sondt» eller «Helghen sondt» allerede i 1581 på et kart av hollenderen Lucas Janszoon Waghenaer (1533-1606). Tollregnskapene fra Søgne bondelensmannsdistrikt fra 1610 kan fortelle noe om hvorfor Ny-Hellesund ble regnet som en viktig havn. I regnskapene er det registrert et stort antall hollandske skip som tok inn tømmer i Ny-Hellesund. Det må også leg-


ges til at det fra 1730 var tett kontakt mellom Ny-Hellesund og Holland gjennom hummereksport. Denne eksporten ble videreført da engelskmennene etablerte et eget hummerkompani fra 1820 som ble opprettholdt de neste 40 årene. Tett kontakt gjennom handelsnettverk over Nordsjøen er noe Ny-Hellesund har felles med mange andre uthavner, og spor etter tidlig kontakt finner en langs hele Agder-kysten. Det er blant annet gjort et betydelig funn av mynter tilhørende frisisk handelsmann i Todeviga øst for Spangereid.2 Norsk Maritimt Museum utga også en rapport i 2012 hvor de kunne dokumentere funn av både vrak og gjenstander fra Hansa-perioden i både Sigersvoll utenfor Farsund, Tjelden ved Stjernøya utenfor Mandal og i Lillesand.3 I et slikt bilde blir både arkeologiske funn og dokumentasjon på hvordan handelsnettverkene har virket over Nordsjøen rikere når en nærmer seg tidlig nytid. Hollendere kartla Agder-kysten i utstrakt grad fra 1600-tallet, og på hollandske kart finner en mange uthavner merket av. Kjente eksempler er Skjernøysund (Schar sondt), Ulvøysund (Wolf Sont), Merdø (Mardou) og Lyngør (Gat van Longen). Wagheners kart viser forøvrig at 60 år før Kristiansand ble grunnlagt, var uthavnene viktige seilingsmerker, og tjente som natthavn og nødhavn for de sjøfarende. På 1500- og 1600-tallet var dessuten mange uthavner viktige baser for handel med tømmer og trelast, som foregikk direkte mellom bøndene og utenlandske oppkjøpere. Tømmereksporten fra Agder-fylkene til Holland var omfattende på 1600-tallet. Senere ble kjøpmenn på Østlandet ledende trelasteksportører i Norge, da England overtok rollen til Hollands dominante handelsimperium på 1700-tallet.

Overraskelser i vente Ny-Hellesund og andre uthavner blir på en måte et prisme på hvor sterk grad av kontakt det var mellom handelsnettverk i Nordsjøen og hvordan slike nettverksforbindelser endret seg med nye dominante sentra som vokste frem og erstattet hverandre. Pye vektla under foredraget sitt at kystsamfunn på Agder burde betraktes først og fremst som en del av en større helhet, og at de i stor grad ble formet kontakter med andre kystsamfunn i Nordsjøen. Pye påpeker

Hellevardene i Ny-Hellesund.

Foto: Wikipedia

Agder-fylkene lenge har hatt en nær tilknytting til Øst-England, og særlig Essex. I tillegg har egder deltatt aktivt i fiskehandel med London, samt at jernmalm og tømmer fra Agder-fylkene har gjort det mulig å bygge opp marineflåter rundt hele Nordsjøen, understreker Pye. Ved å forske på slike forbindelser, mener Pye Agderkysten kan romme mange nye oppdagelser. – Da Agder har vært en form for krysningspunkt må det finnes muligheter for uforventede forbindelser, på et tidlig stadium eller mellom ulike kulturer. Det er tydelig at fra begynnelsen av uthavnenes vekstperiode, ble Agder besøkt av et vidt omfang av handelsmenn som brakte med seg et stort utvalg produkter. Jo mer vi graver og forsker, jo flere overraskelser får vi, uttaler Pye til Egde. I en analyse av Nordsjø-forbindelser mener Pye det er viktig også å inkludere lokalsamfunn og handelssteder som lå ved større elver som munnet ut i Nordsjøen, da også de kan ha blitt formet av internasjonale handelsnettverk. Dette er også en treffende beskrivelse for Agder, da tømmer som ble ført ned til kysten 45


fra innlandet på 1500- og 1600-tallet ofte ble direkte eksportert Holland. Tømmeret som ble eksportert utgjorde fundamentene til mange av bygningene som ble oppført i Amsterdam. Foruten tømmer, sørget titusenvis av arbeidsmigranter fra de vestlige delene Agder-fylkene, som var bosatt i Amsterdam, eller i hyre på skip på langfart, for at avgjørende oppgaver ble utført. Agder-fylkene ble gjennom kontakten med hollendere også påvirket på lang sikt i egen landsdel gjennom innføring av nye byggeskikker, hagebruk, klesmoter, navnebruk, samt at kontakten førte til økologiske endringer i form av nedhogging av eikeskog. Ikke minst gjenspeiles den tette kontakten i det faktum at havområdet mellom Agder og Danmark, Skagerrak, er av hollandsk opprinnelse, som betyr «den rette veien mot Skagen». Kontakten mellom Agder og Holland var på mange måter bunnet i gjensidig avhengighet. Ifølge Pye kunne ikke det nederlandske handels- og sjøfartsimperiet ha eksistert uten utvandring fra Norge og Agder.

«Den gylne epoken i hollandsk historie hadde ikke vært mulig å forestille seg uten norske sjømenn, og norske kvinner.» – Disse immigrantene utgjorde deres fundament. Den gylne epoken i hollandsk historie hadde ikke vært mulig å forestille seg uten norske sjømenn, og norske kvinner som arbeidet som tjenestejenter der de rengjorde husene til all de nyrike handelsmennene. Foruten kulturell påvirkning fra de vestlige delene av Nordsjøen, har Agder også blitt påvirket kulturelt og handelsmessig av at bønder og fiskere gjennom flere århundrer har knyttet tette bånd over Skagerak og Kattegat mellom Agder, Nord-Jylland i Danmark og Bohuslän i Sverge. Slike forhold ble dokumentert gjennom Skagerrak-Kattegat-prosjektet hvor historikere på Agder deltok på 80-tallet. For Pye er

det imidlertid avgjørende at det gjøres en innsats for å avdekke det fulle omfanget av handelsnettverk og kulturelle forbindelser over hele Nordsjøen. På et slikt område gjenstår det ifølge ham omfattende forsknings- og dokumentasjonsarbeid hvor noen historiske perioder fortjener å prioriteres over andre. Fremdeles mangler mye dokumentasjon om både vikingenes handelsnettverk og Hansaforbundet, mener han, til tross for at mye dokumentasjon har kommet frem gjennom omfattende utgravinger i Kaupang og ved Bryggen i Bergen. På lang sikt trenger vi å få flere utgravinger av denne typen som ble gjort ved Kaupang, som viser forbindelsene og hvordan livet artet seg året rundt i hva som i utgangspunktet bare skulle være et handelssted om sommeren, sier Pye. Men også frisiske handelsnettverk har blitt underprioritert, mener han. – Jeg vil argumentere for at vi trenger å vite mer om frisiske handelsnettverk, det kunne vært en god start. Det finnes viktige spor fra Kaupang til Dunkirk, og fra Walcheren til Dorestad, men det finnes ikke så mye materiale at det er mulig å generalisere. Han understreker at de generaliseringene historikere gjør, kan være problematiske, når de er avhengige av hvor mange mynter som blir funnet, i bestemte perioder på forskjellige steder. – På meg virker det som de forteller en tydelig historie om hvordan friserne gjenoppfant bruk av mynter og kontanter, men den må etterprøves, legger Pye til. Foreløpig er funn av mynter, gjenstander og skip fra den frisiske perioden ganske begrenset. Da gjenstår det å se om det arkeologi-miljøet i Agder vil gjøre dette til satsningsområde. UNESCO-vern av uthavner kan potensielt gi et nytt rammeverk for nye framgangsmåter og samordning med historiefaglige miljøer for å kartlegge handelsnettverk i tidlig nytid på Agder. Kim Bredesen

Sørensen, Bjarne. «Ny-Hellesund Kulturmiljø». Forslag til forvaltningsplan. Høringsdokument. Vest-Agder fylkeskommune v/Fylkeskonservatoren, 2014. 2 von Arbin, Staffan, Gutehall, Anders, Nymoen, Pål, Skanse, Peter Hedlund Stylegar, Frans-Arne, Sylvester, Morten (red.). «Agdesiden – en røverhistorie». Tjop tjop! Vänbok till Christer Westerdahl. Oslo, 2015. 3 Nymoen, Pål. «Hansaspor». Årbok 2012 Norsk Maritimt Museum 2013. 1

46


Ikke en landsdel man seilte forbi Frans-Arne Stylegar, tidligere fylkekonservator i Vest-Agder fylkeskommune mener en større satsing på arkeologi kunne gitt ny innsikt om tidlige handelsforbindelser mellom Agder og kystsamfunn i Nordsjøen. For å kunne gjøre en sterkere innsats må det ifølge ham knyttes sterkere kontakter mellom historikere og arkeologer. I tillegg mener han forskere på Agder i langt større grad burde ta i bruk utenlandske kilder. Arkeologiske utgravinger i Agder har i de tiårene bidratt til ny kunnskap om handelsforbindelser tidlige historie, som den britiske forfatteren Michael Pye etterlyser en større forskningssatsing på. En av de som har arbeidet mye med å kartlegge den eldste maritime kulturen i Agder, er tidligere fylkeskonservator i Vest-Agder, Frans-Arne Hedlund Stylegar, nå direktør for Varanger Museum. Han mener Pye stiller viktige spørsmål. – Vi må etablere uthavnsarkeologi som begrep og tema, og det må omfatte så vel undersøkelser på land som i sjøen, uttaler FransArne Stylegar til Egde. Han mener det har vært og er en utfordring for Agder at de miljøene som bedriver historisk forskning rundt de feltene Pye etterlyser mer forskning om, er for fragmenterte. Stylegar har i flere år forsket på både bosetninger og maritim virksomhet i Agder, hvor han har gjort nye oppdagelser fra vikingtiden (790 e.kr til ca.1050 e.kr.), og jernalderen (ca. 500 f.Kr.–1050 e.Kr.). Det kan en blant annet lese om i hans bok Norges terskel, Europas port: Kristiansand fra istid til sagatid (2006), som tar utgangspunkt i Kristiansand og omegn. Da han var fylkeskonservator i VestAgder Fylkeskommune avdekket han nye spor etter handelsvirksomhet i både jernalder og vikingtid på Agder da han blant annet ledet en utgraving av Spangereidkanalen i Lindesnes. Da ble det avdekket at allerede i år 700 eksisterte det en rundt 200 meter lang kanal over

eidet. Et slikt byggeprosjekt er et av de største som er kjent fra denne historiske perioden. Stylegar har også brakt fram i lyset ny kunnskap om vikingers maritime kontakt over regioner i Norge, som han har redegjort for i boken Kaupangen i Skirings- Tidligere fylkekonsersal, vikingenes by vator i Vest-Agder (2004), skrevet i sam- f y l k e s k o m m u n e arbeid med arkeolo- Frans-Arne Stylegar. gen Dagfinn Skre. Stylegar har funnet nye forbindelser mellom Øst- og Vest-Norge i vikingtiden gjennom analyser av treverket i Osebergskipet. Funnene underbygget en hypotese om at Osebergskipet er bygget i samme vekstsone som Storhaugskipet og Grønhaugskipet på Karmøy. Når det gjelder Pyes henvisning til et «tingenes arkiv», mener Stylegar situasjonen er verken verre eller bedre i Agder enn andre steder i Norge. – Om noe, så er den bedre. Ikke minst det rike gjenstandsmaterialet fra vikingtiden, først og fremst fra Setesdal og Nedeneskysten, viser jo de mangslungne kontaktene, selvsagt også i form av handel, som fantes. Det er også gjort en betydelig forskningsinnsats på dette feltet, i all hovedsak av arkeologer, sier Stylegar. Men funn fra Middelalderen finnes det langt mindre av, mener han. Det er først og fremst gravfunn som har gitt omfattende gjenstandsmaterialer fra vikingtid. – Etter kristningen tørker jo det kildetilfanget inn. Hvis vi da bokstavelig talt skal kunne grave frem nye kilder, må vi ty til boplasser og liknende. I så måte er det gjort heller lite, men det gjelder i like stor grad det meste av landet for øvrig. Det mangler jo for eksempel arkeologiske undersøkelser på land i uthavnene, konkluderer Stylegar. 47


Mangler bindeledd Arkeologisk undersøkelsesvirksomhet, eller utgravninger på Agder, er i dag forbeholdt de to institusjonene Norsk maritimt museum, som utfører utgravinger i sjøen og Kulturhistorisk museum, som har ansvar for utgravinger på land. – Selv om begge disse institusjonene er aktive gjennom forvaltningsinitierte utgravninger, er det ofte vanskelig å kjenne igjen regionale problemstillinger i disse undersøkelsene. Unntak finnes, selvsagt. Norsk maritimt museums marinarkeologiske undersøkelser i Skjernøysund er jo et prima eksempel, påpeker Stylegar. Når det gjelder faghistorikere i Agder, mener han miljøet på og rundt UiA gjør en god jobb med å forske på Agders tidlige maritime historie. Men likevel innvender Stylegar at han mener det mangler et ledd som kan koordinere og utveksle kunnskap og erfaringer mellom arkeologiske miljøer sentralt og historikermiljøet på Agder. – I perioder har det jo vært Fylkeskonservatoren som har vært nærmest til å fylle denne rollen. Likeledes har det vært fagpersoner knyttet til Fylkeskonservatoren som tydeligst har representert det overregionale Nordsjø-perspektivet som Pye også forfekter, sier Stylegar. Men han påpeker også at Pyes syn på at små kystsamfunn i mange tilfeller har en sterkere internasjonale forankring enn andre deler av landet, også er noe som er utbredt utenfor forskermiljøer. – Det er nokså innlysende for en som er vokst opp i Kleven, på Borhaug, i Brekkestø eller i NyHellesund at man har inngått i nettverk som er grenseoverskridende, legger han til.

«Våre uthavner må ha spilt en viktigere rolle, også rent handelsmessig, enn havner i andre landsdeler.» Utenlandske kilder Utsagn som «havet binder sammen» og omtalen av leia utenfor Sørlandskysten som «riksvei nr. 1», er for Stylegar overhodet ikke floskler. Likevel har slike forestillinger møtt motstand i blant faghistorikere. Det kom til syne da Sverre Steen hevdet i boken Kristian48

sands historie 1–2 (1941–48) at Agder i middelalderen var «en landsdel man seilte forbi», Senere har dette utsagnet ifølge Stylegar irritert mange av Steens kolleger. – Men han hadde i stor grad rett! Steen forstod bare ikke å trekke konklusjonene av dette – nemlig at våre uthavner må ha spilt en viktigere rolle, også rent handelsmessig, enn havner i andre landsdeler. Det viser også de skriftlige kildene fra senmiddelalderen, når man bare tar seg bryet med å studere dem. Her er det nasjonale perspektivet som tidligere preget mye av både historisk og arkeologisk forskning, en hemsko, understreker Stylegar. Nye kilder fra utlandet kan endre helhetsbilde vi har dannet av Agders tidlige historie, mener Stylegar. Akkurat nå gjennomfører Stylegar et studium av pirater som var virksomme langs Agder-kysten i Hansa-tiden, i samarbeid med Gunnar Eikli, tidligere kystkulturrådgiver i Vest-Agder Fylkeskommune og Pål Nymoen, forsker ved Norsk maritimt museum. For å avdekke aktivitetene til piratene kan Stylegar opplyse at de baserer seg på nye opplysninger om emnet i trykte og godt kjente kildeserier fra tysk områder. Likevel har slike utenlandske kilder, slik han ser det, bare unntaksvis blitt benyttet av historikerne. Han peker på at en av årsakene er at kildene ikke oppleves som relevante for hva som betraktes som «norsk» historie. Stylegar mener et slikt kildesyn har påvirket diskusjonen om opprinnelsen til uthavnskapellet i Selør. Der omtalte en student i nordisk arkeologi kapellets eksistens som et faktum, men fikk stor motstand. Det skjedde selv om tuften hvor kapellet stod er godt synlig fortsatt, og kjent av mange i lokalmiljøet. – Han fikk høre fra en godt voksen nestor i faget at det ikke var bevist at det noen gang hadde stått kirke på stedet. Det hjalp ikke at studenten kunne vise til nederlandske farvannsbeskrivelser som eksplisitt nevner kirken – for dette var ikke en relevant kilde! Kim Bredesen


Konstruerte identiteter Er forskere på kystkultur bevisste på at kan bidra til å konstruere en regional identitet? Historikeren Dag Hundstad mener bildet av Sørlandet i høy grad er konstruert, og at historikere heller bør ha som mål å dekonstruere identiteter. Dr. Linde Egberts fra Nederland støtter Hundstads syn og hevder at konstruerte identiteter ikke har noe med historieskriving å gjøre. Uthavnene i Agder-fylkene har blitt formet av en lang forhistorie med identifiserbare faser. Samtidig har både Agder og Norge endret seg i takt med fremveksten av både nasjonalstaten og en regional identitet. En som er opptatt av hvordan uthavner og kystkultur har formet bildet av hva som oppfattes som landsdelen Sørlandet i dag, er Dag Hundstad, postdoktor ved Universitetet i Agder. Han har skrevet en doktoravhandling om både uthavner og sørlandsk kystkultur, og han har skrevet boken Klevefolk (1996), som omhandler uthavnen Kleven utenfor Mandal. Til daglig arbeider han med forskning på Agders nyere historie. Da Hundstad holdt foredrag under HERICOAST-seminaret i Ny-Hellesund 22. juni fremhevet han at en viktig oppgave for forskere på regional identitetsbygging er å dekonstruere, fremfor å konstruere. Under foredraget viste han eksempler på hvordan dette kan gjøres med den sørlandske regionale identiteten. For Hundstad er det viktig å ta utgangspunkt i at den sørlandske identiteten har blitt målbevisst konstruert. Dette er en konstruksjonsprosess han mener har pågått siden dikteren Vilhelm Krag fremmet forslag i en artikkel i Morgenbladet i 1902 om at det burde innføres et nytt navn for den sørlige delen av Norge, for å markere at det utgjorde noe annet enn Vestlandet. Både klubber for sørlendinger i Oslo, turistbyråer, lokalpatriotiske lag og foreninger arbeidet i begynnelsen av det 20. århundret bevisst med at Sørlandet skulle betraktes som en egen region i nasjonal sammenheng, og at sørlandsk regional identitet skulle bli allment kjent. De hentet kunstneriske impulser fra blant andre kunstneren Amaldus

Dag Hundstad, postdoktor ved UiA, forsker på uthavner og kystkultur. Han mener historikere bør ha som oppgave å dekonstruere sørlandsk regional identitet, fremfor å konstruere den.

Nielsen, samt forfatterne Vilhelm Krag og Gabriel Scott. Lobbyarbeidet ga etter hvert konkrete resultater. Det skjedde i 1913, da den planlagte toglinjen fra Oslo til Stavanger, ble offisielt omdøpt fra Vestlandsbanen til Sørlandsbanen. Et annet synlig resultat på effektiv lobbyvirksomhet var stor vekst i turisme til Agder i mellomkrigstiden på grunn reklamekampanjer. Etter hvert begynte også store deler av befolkningen i Agder å identifisere seg med budskapet i reklamekampanjer for «Sol, sommer og Sørland», som opprinnelig var myntet på turister. Men helt uproblematisk er imidlertid en slik regional identitet ikke, ifølge Hundstad. Under seminaret stilte han seg kritisk flere stereotypier knyttet til den regionale identiteten, som 49


ikonet «fiskeren Markus», innført av forfatteren Gabriel Scott. En slik figur mener Hundstad gir et feilaktig bilde av Sørlandet, da de fleste i uthavnene livnærte seg på sjøfart og losvirksomhet, og kun i få tilfeller drev profesjonelt med fiske. Fortellingen om Sørlandet som en kystregion ble for øvrig støttet av Vilhelm Krag, som var bosatt i Ny-Hellesund, og en ivrig forkjemper for å knytte Sørlandet og Agders identitet opp til bykulturen langs kysten, som i stor grad var påvirket av europeiske trender. Men selv om bevegelsen som bygget opp om under kystkultur som kjernen i en sørlandsk regional identitet vant stort gjennomslag, gikk den ofte UNESCO-vern av uthavner ● Fylkestingene i både Vest- og AustAgder har vedtatt de i felleskap skal arbeide for Unesco-vern av uthavnene i perioden 2016-2020. ● Det skal skje i tråd med strategiplanen «Agders uthavner i verdensklasse felles strategi for Aust- og Vest-Agder fylkeskommune 2016-2020». ● Strategien har som formål å styrke bevaring, formidling og verdiskaping knyttet til uthavnene i Agder. Fylkeskommunene vil undersøke og dokumentere verdier i både et lokalt og internasjonalt perspektiv. ● Den skal også tilrettelegges for å sikre vern og styrke engasjement som grunnlag for en mulig verdensarvsøknad. ● Strategien er ment å være et overordnet styringsverktøy og rammeverk for samarbeid i det videre arbeidet med uthavner i Agder. ● Verne-, utviklings og formidlingsarbeid vil bli konkretisert i årlige handlingsplaner som blir utformet i et samarbeid mellom fylkeskommunale vernemyndigheter og de kommunene som blir berørt av strategien. ● Lokalhistoriske lag kan søke støtte til ulike tiltak for debatt, meningsutveksling og historieformidling om uthavnenes historie. 50

på bekostning av innlandskulturen i Agder, mener Hundstad. Det skulle imidlertid gå flere tiår før kystkulturen vant en viktig plass i skrivingen av Norges nasjonalhistorie. Det var ifølge Hundstad først på 1970-tallet at kystkulturhistorie ble relansert i et nytt historiefaglig perspektiv, som del av ny historiefaglig trend kalt «historie nedenfra». Hundstad stiller seg på sin side svært skeptisk til historikere som identitetsbyggere.

«Jeg mener at det ikke er forskerens oppgave å konstruere eller bygge identiteter. Vår rolle er heller snarere å dekonstruere dem, det vil si å vise hvordan de blir dannet.» – Jeg mener at det ikke er forskerens oppgave å konstruere eller bygge identiteter. Vår rolle er heller snarere å dekonstruere dem, det vil si å vise hvordan de blir dannet. Slik får man frem at identiteter knyttet til lokalsamfunn, regioner og nasjoner har blitt til i historiske prosesser og med ulike impulser både innenfra og utenfra, samt at de varierer etter kontekst, altså at identiteten ikke er en naturgitt, ahistorisk sjelelignende størrelse.

Vil holde distanse Under seminaret i Ny-Hellesund presenterte også en annen forsker, Dr. Linde R. Egberts, ved instituttet CLUE+ ved Det frie universitetet i Amsterdam i Nederland, nye perspektiver på hvordan forskning på regional identitet foregår. Hun fremhevet at hun i sitt arbeid var opptatt av å avgrense hva som kategoriseres som en region, og hvordan kulturarven former en regional identitet. Egberts argumenterte under seminaret for at regionen har mistet sin betydning, til tross for globaliseringsprosesser hvor nasjonale hensyn kommer i andre rekke. Ifølge Egberts har det ført til en motreaksjon i form av kulturell regionalisme, som EU har støttet opp under. Egbert presenterte en liknende faseutvikling på utviklingen av en kulturell region, som Vest-Agder Fylkeskommune anvendte på Ny-Hellesund.


ser. Når det gjelder målet om å opprette Unesco-vern for uthavner i Agder understreket hun at det kan både medføre både farer og fordeler. Hun oppgir imidlertid til Egde at det blant kolleger på seminaret i Ny-Hellesund var en stor åpenhet og forståelse for hvordan det lokale og internasjonale dimensjoner er tett forbundet. – Jeg var så heldig at jeg møtte noen norske forskere som jobber med dette. De er forskere som har en høy bevissthet om internasjonale forbindelser, sier hun til Egde.

«Gode forskere bryr seg ofte om hva de forsker på, så det er en liten aktivist i de fleste av oss. Jeg forsøker imidlertid alltid å holde en viss distanse fra emnene jeg forsker på.» Dr. Linde R. Egberts, forsker ved instituttet CLUE+ ved Det frie universitetet i Amsterdam i Nederland.

Hun mener det er særlig tre ulike ideer som former kulturell regionalisme: opprinnelseshistorier, «gulltid» og nylige traumatiske hendel-

Ved å konstruere fremstillinger av utviklingen av regional kultur, kan en forsker bli en del av del av en politisk arena, mener Egbert, ved at de kan bidra som premissleverandør til en politisk konstruert regional identitet. Jo mer konstruert en slik identitet blir, jo mindre har

Åse Bitustøl fra Riksantikvaren presenterte under HERICOAST-seminar i Ny-Hellesund 22. juni hvordan frivillige organisasjoner arbeider med kystvernprosjekter over hele Norge. Foto: Kim Bredesen

51


ifølge Egberts med historie å gjøre. Til Egde påpeker hun at det nok ikke kan unngås at forskere blir engasjert i feltet de gransker. For å redusere farene for bias har hun valgt en annen tilnærmingsmåte enn mandalitten Hundstad, ved å velge bort som studieobjekt regionen hun selv kommer fra.

HERICOAST Forskere fra Agder og seks europeiske regioner skal samarbeide om å forske på vern av kulturminner og økologi i et utvalg kystsamfunn og kystsoner i Europa. ● De seks europeiske regionene er Tulcea (Romania), Castilla y León (Spania), Leartibai (Spania), Molise (Italia), Donegal (Irland) og Vadehavet på sørvestkysten av Jylland i Danmark. ● Det deltar også nederlandske forskere fra Vrije Universiteit Amsterdam og den ikke-statlige organisasjonen Civilscape i HERICOAST-prosjektet. ● Prosjektet kan bidra til at vernemyndigheter kan få mer kunnskap om hva som blir konsekvensene av bestemte regionalpolitiske vedtak som er nødvendig å legge til grunn for å ta vare på kulturmiljøer og sikre en bærekraftig utvikling både på lokalt og regionalt nivå. ● Gjennom HERICOAST-samarbeidet kan det utveksles erfaringer på bestemte områder, og ulike deler regioner i Europa kan arbeide sammen i tre til fem år. ● Vest-Agder inntar en ledende partnerrolle ledelsen av forskningsprosjekt mens Aust-Agder fylkeskommune er en regional samarbeidspartner. ● Fylkeskommunene bevilger 1,2 millioner kroner i perioden 2016-2018 til prosjektet. ● Til å gjennomføre prosjektet ansettes en prosjektleder i en 2,5årig stilling med delt arbeidssted i Vest- og Aust-Agder. ●

52

– Gode forskere bryr seg ofte om hva de forsker på, så det er en liten aktivist i de fleste av oss. Jeg forsøker imidlertid alltid å holde en viss distanse fra emnene jeg forsker på, konstaterer Egberts. For henne er det ingen måter å unnslippe følgende paradoks: – Hvis du snakker og skriver om en bestemt region i sammenheng med historiske kjennetegn og identitet, vil du alltid bidra til konstruksjonen av en identitet, hevder Egberts. Seminaret i Ny-Hellesund kan lede til en utvidelse av rammene for forståelse av hva god forvaltning av kulturminner og kulturminner er, på tvers av landegrenser. I de nærmeste årene vil Vest- og Aust-Agder Fylkeskommune samtidig utforme en Unesco-søknad for vern av uthavner i Agder-fylkene. I en slik sammenheng vil det også være rom for innspill fra og samarbeid med historielag og fortidsvernforeninger fra hele Agder-kysten. I debattene som venter kan det være fiskeren Markus må gi litt

Møt den unike forteljaren

STURLA ERTZEID på ein flott dvd-en produsert av Agder Historielag

Pris: Kr. 150.Kontakt

Agder Historielag på mobil 98 46 08 56 eller send e-post til kim.bredesen@historielagene.no eller post til Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand


Ønsker lokallag som støttespillere Både Vest- og Aust-Agder fylkeskommune skal frem til 2020 arbeide mot Unesco-vern av uthavner i Agder. For å kunne nå dette målet vil vernemyndigheter i begge Agder-fylkene jobbe nært med både frivillige organisasjoner og lokalhistoriske lag. Befolkningen i uthavner utgjør i dag kun er en brøkdel av hva den var for noen hundre år siden, men likevel har ikke uthavnene forsvunnet. Vernemyndigheter på fylkesplan har innført mange vernetiltak for å beskytte den unike kystkulturen som uthavnene representerer. Nå intensiveres dette arbeidet etter fylkestingene i både Vest- og Aust-Agder i april vedtok at de i felleskap skal arbeide for Unesco-vern av uthavnene i perioden 20162020. Vernearbeidet skal gjøres i tråd med en felles strategiplan. Den medfører styrking av bevaring, formidling og verdiskaping knyttet til uthavnene i Agder. Fylkeskommunene vil da kartlegge og dokumentere uthavnskultur i både et lokalt og internasjonalt perspektiv. Fylkeskommunene har også som mål å styrke vern av kulturminner og støtte opp under engasjement for uthavner som kulturarv. Strategien er ment å være et overordnet styringsverktøy og rammeverk for samarbeid i det videre arbeidet med uthavner i Agder. Verne-, utviklings og formidlingsarbeid om uthavner vil bli konkretisert i årlige handlingsplaner som blir utformet i et samarbeid mellom fylkeskommunale vernemyndigheter og de kommunene som blir berørt av strategien. Uthavnene er på mange måter et unikt fenomen i den norske kulturarven. Verken fiskevær i Lofoten eller andre småbyer på Sørlandskysten utviklet liknende måter å livnære seg på som uthavnene. Befolkningen i uthavner ble dessuten i høy grad preget av at familiemedlemmer tok aktivt del i internasjonal sjøfart, enten som partseiere eller kapteiner på skip, eller som sjømannskap som gikk i langfart på verdenshavene. Hvis en skal

lete etter liknende kystsamfunn for å innhente kunnskap om hva uthavnene representerer, kan det være viktig å sammenlikne og trekke erfaringer fra kystsamfunn i andre land i Europa. Av en slik grunn skal både Aust-Agder og VestAgder fylkeskommune nå skal delta i det europeiske forskningssamarbeidet HERICOAST, som er del av INTERREG-Europe. Det har som mål å styrke forvaltningen av kulturlandskaper i kystsonen ved hjelp av forskningssamarbeid over landegrenser. I prosjektet skal VestAgder innta en ledende partnerrolle mens AustAgder fylkeskommune er en regional samarbeidspartner. Fylkeskommunene bevilger til sammen 1,2 millioner kroner i perioden 20162018 til prosjektet. Til å gjennomføre prosjektet ansettes en prosjektleder i en 2,5årig stilling med delt arbeidssted i Vest- og Aust-Agder. HERICOAST-samarbeidet kan i en slik sammenheng bidra til at vernemyndigheter kan få mer kunnskap om hva som blir konsekvensene av bestemte regionalpolitiske vedtak. Det kan også danne et grunnlag for å påvise hva som er nødvendig å legge til grunn for å ta vare på kulturmiljøer og sikre en bærekraftig utvikling både på lokalt og regionalt nivå. Gjennom HERICOAST-samarbeid kan det utveksles erfaringer på bestemte områder, og ulike deler regioner i Europa kan arbeide sammen i tre til fem år. Hver region som deltar i HERICOAST skal utarbeide en handlingsplan for å omsette erfaringer fra forskningsprosjektet i praktisk politikkutforming.

Formidling blir prioritert Forskning på uthavner foregår på mange nivå. På Agder er det en rekke historielag og velforeninger som hver eneste dag jobber for både å bevare kulturarven uthavnene representerer. Lokalhistorikere utgir både artikler og bøker som dokumenterer aktivitetene som var i uthavnene over flere hundre år. Innsatsen fra både lokallag og forskere har gitt resultater i form av utgivelse av flere lokalhistoriske verk 53


Dag Hundstad, postdoktor ved Universitetet i Agder.

om uthavner i de siste tiårene. Dag Hunstad har skrevet boken Klevenfolket (1996), Ådne Fardal Klev og Ågot Guldbrandsen er forfattere av en bok om Svinør i Lindesnes (1997), konservator ved Aust-Agder museum og arkiv, Hilde Larsen Austarheim har skrevet boken Merdø – den gamle uthavna (2014). Det er også utgitt mindre arbeider om Sælør i Austad og Lillehavn i Spangereid. I uthavnsstrategien til fylkeskommunene er for øvrig formidling om uthavnenes historie en prioritert oppgave. Strand påpeker at på dette området kan lokalhistoriske lag søke støtte til ulike tiltak som inkluderer debatt, meningsutveksling og historieformidling. Kunnskaper og kompetanse fra lokalhistoriske lag kan også inkluderes i spørsmål som angår bevaring, forskning- og dokumentasjon. Hundstad ser på sin side på lokallagene som støttespillere i den forskningen han selv gjør: – Jeg har inntrykk av at det har vært stor interesse for uthavner og kystkultur på Agder både i lokale historielag, kystlag og andre 54

frivillige organisasjoner. Jeg har holdt en del foredrag både på medlemsmøter og andre arrangementer. Det er til oppmuntring å vite at også folk utenfor akademiske miljøer er interessert i hva man driver på med. Den britiske forfatteren Michael Pye, mener kan lokalhistorikere være avgjørende betydning i enhver form for historieskriving – Alle som er som meg, som vil skrive om det store bildet, trenger absolutt de presise detaljene som vi kunne kan få fra lokalhistorisk forskning. Uten alle de utgravingsrapportene jeg leser, uten lokalhistoriske verk, kunne jeg ikke sagt noe som helst intelligent om forbindelsene som utgjør Nordsjøen som et system. Pye mener det ikke er hensiktsmessig å trekke en skarp skillelinje mellom lokalhistorie og historieskriving som tar opp forhold som berører land eller stater. – Jeg liker ikke å sammenligne de to formene for historieskriving fordi de inngår egentlig bare i én type historieskriving. Det finnes så mange flotte verk, som for eksempel Keith Thomas har forfattet. Han baserer seg på en utrolig vid og detaljert lesning og granskning av skrevne arkiver. Utgjør dette mikrohistorie på grunn av detaljene en finner på hver side, eller er det makrohistorie på grunn av dens gjennomgående utsyn på teori og forklaringer? spør Pye.

«Jeg skriver for et bredt publikum, men det er lokalhistorikeren som skriver for sitt eget lokalsamfunn og alle utenfor.» Jeg skriver for et bredt publikum, men det er lokalhistorikeren som skriver for sitt eget lokalsamfunn og alle utenfor. Og makrohistorikeren kan endre bildet vi har av historien fordi de endrer på hva som er tilgjengelige fakta og tilpasser våre teorier. Dette er veldig mektige bidrag, legger Pye til.

Lokallag kan bidra Fylkeskommunenes strategiplan har også et mål om å videreutvikle uthavnene, noe som forutsetter at det skal etableres et regionalt nettverk for samarbeid. På et slikt felt vil lokal-


engasjement, og for ham står bidrag fra frivillige organisasjoner sentralt fylkenes vernestrategi. Han understreker at vern av uthavner er en veldig krevende oppgave som krever en entusiasme og innsats fra både frivillige og private

«Hvis det er snakk om en mulig plass på UNESCOs verdensarvliste, så krever det et veldig omfattende arbeid som ikke det offentlige ikke kan gjøre bare i egen regi.»

Jon-Olav Strand, fylkesvaraordfører i AustAgder.

historiske lag og interesseorganisasjoner få en viktig rolle. – Hvis vi skal lykkes med det lokale engasjementet, må vi ha en god forankring i både i fylkeskommunen, kommuner, det private og blant interessegrupper. Uthavnsprosjektet er på en slik måte et motivasjonsarbeid som det kan være vesentlig for fylkeskommunen å tilrettelegge for, sier Jon-Olav Strand, fylkesvaraordfører i Aust-Agder til Egde. Engasjementet og historiebevistheten, både hos fastboende i uthavnene, og hos organisasjoner som kjemper for bevaring av uthavnene kan bli en ressurs i det kommende arbeidet for å opprette UNESCO-vern av uthavnene i Agder. Strand hilser velkommen denne typen

organisasjoner. – Hvis det er snakk om en mulig plass på UNESCOs verdensarvliste, så krever det et veldig omfattende arbeid som ikke det offentlige ikke kan gjøre bare i egen regi. Hvis du skulle finansiert alt gjennom offentlige bevilgninger, ville det kreve veldig mye. Vi må få et godt samspill mellom myndigheter, interesseorganisasjoner og private, i tillegg til at en har en lokalpolitisk forankring. Hvis ikke det samspillet fungerer, er det vanskelig for regionale myndigheter å både finansiere og følge opp strategien for vern av uthavner, sier Strand til Egde. I fremtiden vil samarbeid om vern av uthavnene også kunne bli påvirket dersom både Vest-Agder og Aust-Agder blir slått sammen til ett fylke. Ifølge Strand vil dette føre til at samarbeid blir mye lettere å gjennomføre. – Da vil vi i tilfelle slå sammen kulturminneavdelingene og de prosjektene vi jobber sammen om. Og det er det som er litt av tankegangen bak en regional reform også, at det skal bli lettere å samarbeide. Men vi har jo jobbet sammen på en god måte frem til nå. Det er vel ingen andre fylker, så vidt meg bekjent, som jobber så tett sammen som det vi gjør, konkluderer Strand. Kim Bredesen

55


‒ Det handler om å ta de lure v Et fremtidig UNESCO-vern av uthavner på Agder er avhengig av god dialog mellom vernemyndigheter og lokale interesseorganisasjoner. Ifølge uthavnsforskere finnes det flere hensyn som bør vurderes nøye for å kunne skape eller opprettholde bærekraftighet i uthavnssamfunn. Den nederlandske forskeren Linde Egberts mener Loshavn ved Farsund og Kleven i Mandal utgjør to motpoler når det gjelder hvordan en forvalter kulturarven i uthavner. Ifølge henne kan det være gunstig for Loshavn å ikke endre seg, mens tilpasning vil fremheve Klevens egenart.

Et spørsmål som står sentralt i forskningsprosjektet HERICOAST er at kystsoner er under et stadig stigende press på grunn av et behov for effektiv utnyttelse av kystarealer. Dette kan skje i form av urbanisering, turisme, industrialiseringen i fiskerisektoren, samt endringer i transportsektoren. Noen uthavnssamfunn har funnet en god balansegang mellom høy pågang av turister og bevaring av kulturarv. En slik uthavn er Lyngør, som ble kåret til «best kept village» i 1991. Men det går også an å finne eksempler på forvaltning av kulturarven i kystsamfunn utenfor Norges grenser som kan tjene som inspirasjon. Postdoktor ved Universitetet i Agder, Dag Hundstad, deltar ikke selv i HERICOAST-prosjektet. Men han er i dialog med

Den eldste gjengivelsen vi kjenner av uthavnen Kleven, Samuel Andersens steintrykk fra 1824. I forgrunnen er Gismerøya Hovedverft. Samuel Andersen var tegnelæreren til Adolph Tidemand.

56


valgene prosjektdeltakerne, og mener internasjonalt samarbeid kan bidra til på en god måte til å analysere utfordringene knyttet til vern av uthavnene. Hundstad anser det som verdifullt å se nye løsninger i lys av hva som er oppnådd i andre land. – Det virker lovende at man nå får mulighet til å studere uthavnene og forvaltningen av disse nærmere og se dem i et internasjonalt perspektiv, noe det er gode muligheter for gjennom HERICOAST. Det er opplagt et problem at det blir et sterkt press på uthavnsmiljøene særlig i sommersesongen, og at fastboende, turister og forvaltning ikke nødvendigvis har samme interesser, sier Hundstad til Egde. Hundstad ser det som god utvikling at det

opprettes internasjonalt forskningssamarbeid om kystsoner. Da vil en ifølge Hundstad få synliggjort konkrete eksempler på hvordan andre land har løst utfordringer som gjelder forvaltning, formidling og bosetning i sårbare historiske kystsamfunn. For Hundstad er det viktig at historiske bygningsmiljøene med tilhørende maritim infrastruktur bør bevares og forvaltes på en bærekraftig måte, mens det også må tilrettelegges for at det er steder hvor folk kan bo fast hele året. I en slik sammenheng mener han det blir det en utfordring å avpasse sommersesongens båt- og hytteturisme og turisters eierskap til fritidseiendommer til fastboendes behov. – En utfordring er også å formidle den fortidige dynamikken og kulturutvekslingen som

Uthavnen Kleven rundt 1950. Foto: Digitalt museum.

57


Uthavnen slik den er i dag, med høyteknologisk minesveiper ved dyphavnsbrygga i ytre Kleven.

preget lokalsamfunnet i seilskutetiden, men som nå i stor grad er blitt et fritidssamfunn. De som reiser forbi i båt eller besøker disse stedene i dag, forstår ikke nødvendigvis at uthavnssamfunnene har vært små, men viktige knuter i et globalt nett av maritim handel og samferdsel, uttaler Hundstad.

Farer og forhåndsregler I strategiplanen til Vest- og Aust-Agder Fylkeskommune nevnes det eksplisitt at UNESCOvern paradoksalt nok kan føre til mer press på uthavnene, gjennom økt turisme. Jon-Olav Strand, fylkesvaraordfører i Aust-Agder tar høyde for at vern av uthavner på en slik måte kan by på nye utfordringer. – Hvis Unesco-verning medfører at det blir vesentlig flere besøkende til uthavnssamfunnene, kan det utgjøre en transport-utfordring da flere uthavner ligger på øyer. Strand påpeker at 58

turisme kan medføre mye ytre press i form av mange reisende. Det vil ifølge ham stille større krav til logistikk når det gjelder overnatting, visning, transport til og fra. – Det kan innebære slitasje på disse uthavnene, men samtidig gir det også muligheter for aktivitet. En må sørge for at en lager gode planer som ikke forringer, men som kan være et bidrag til å utvikle disse uthavnene. Her tenker jeg at det handler om å ta de lure valgene, så vi kan vi få gjort dette på en bærekraftig måte, slår Strand fast. Den nederlandske forskeren Linde Egberts mener det er en risiko for at en økning i turisme kan gjøre lokalsamfunn om til en vare. Da vil betydningen og meningen som knyttes til lokalsamfunn endres. Det kan da ifølge henne oppstå tvil om autentisitet som kan medføre en trussel mot både materiell og immateriell kulturarv. Hun nevner Venezia som et ekstremt eksempel på hvordan press fra turistindustrien,


Uthavnen slik den kan bli, med rekonstruksjoner av eldre hus ved dyphavnsbrygga. Illustrasjoner hentet fra «Nye, gamle Kleven. Konseptskisser til gjenreising av bebyggelse og reetablering av havnemiljøet i Kleven.» Mandal kommune, 10. juni 2013.

og en klimatrussel i form av stigende havnivå kan true videreutvikling og konserveringen av en kulturarv. Samtidig påpeker Egberts at utviklingsmuligheter i kystsamfunn og kystkulturer kan både begrenses eller forbedres gjennom verneplaner. I Ny-Hellesund har Verftet, som er en kombinasjon av utleieboliger og restaurant blitt bygd på tomten til et tidligere verft. Egberts mener Verftet i Ny-Hellesund er et godt eksempel på hvordan entreprenørvirksomhet innen småskala-turisme kan fungere innenfor en sårbar kulturarv-kontekst. – Jeg er ikke redd for at kulturarven i kystområder vil forsvinne, siden en ny kulturarv skapes hver dag. Men det kan likevel være viktig å ta noen forholdsregler. En må basere markedsføringsstrategier på verdiene til lokalbefolkningen, siden de er hovedmålgruppen, og de trenger å føle et eierskap til sin egen kulturarv, sier Egberts til Egde. Hun legger til

at det er viktig å utvikle kunnskap om historiske, romlige og sosiale kjennetegn ved steder, og å finne måter å utvikle nye initiativer fra slike kjennetegn. – Verftet passer inn i NyHellesund, men vil definitivt ikke fungere i

«Jeg er ikke redd for at kulturarven i kystområder vil forsvinne, siden en ny kulturarv skapes hver dag. Men det kan likevel være viktig å ta noen forholdsregler.» enkelte andre uthavner. Hva som slo meg da jeg besøkte disse uthavnene var ikke den romlige dynamikken. Gjennom øynene til en nederlandsk akademiker har disse stedene 59


Det yrende folkelivet i «Gada» i den gamle uthavnen Kleven slik Thorbjørn Egner gjenga den i bind 5 av sin lesebokserie, kalt «Hav og hei».

vidunderlige likheter med hva som fantes for 100 år siden. Hva som er mest under press, er hvordan disse stedene skal kunne sikres en sosial kontinuitet.

Klevens fremtid Uthavnenes mening endrer seg når husene der er tomme mesteparten av året, på grunn av feriebruk, hevder Egberts. Da hun var i Kleven så hun et stort utviklingspotensial i og med at eldre bygg i uthavnen står side om side med industriområder og næringslokaler. Kleven befinner seg noen få kilometer øst for Mandal, i det som var tidligere Halse og Harkmark Herred. Uthavnen hadde sin vekstperiode fra 1770 til 1880. Den var regnet som en av de viktigste havnene i Sør-Norge og rundt 1000 sjøfolk kunne oppholde seg samtidig i uthavnen. De hyppige besøkene fra seilskip fra både utlandet og fra andre deler av landet ble gjenspeilet i at det en gang fantes ni vertshus i 60

Kleven. Det blir sagt på folkemunne at en kunne gå over hele bukta over alle skipene som var fortøyd der. Den livlige aktiviteten i uthavna har også blitt skildret av Thorbjørn Egner, i det femte bindet i en leserbokserie kalt Hav og hei (1963). Der gjenga han etter hukommelsen og sin frie fantasi, byggene som var uthavnen. En årsak til den store aktiviteten i uthavnen, og at den tok imot mye av skipstrafikken som skulle gå til Mandal, var at byen ikke hadde bryggeanlegg som var dimensjonert for større skip. Senere, i 1847, ble Kleven formelt en del av Mandal. I dag har den gamle uthavnen blitt bevart i stor grad i den indre delen av uthavnens havneområde, mens den ytre delen, og Gismerøya, nå i høy grad preges av industri og nybygg. – Dette stedet har mange lag og en dynamisk fortid knyttet til urbant liv, i tillegg til sin beliggenhet rett ved sjøen. Denne noe rotete stilen appellerer til meg veldig, sier Egbert til Egde. Hun mener uthavnen kunne potensielt bli mer åpen for nye typer forretninger og boløsninger enn for eksempel Loshavn, en annen uthavn som også ligger på fastlandet, på Listahalvøya sør for Farsund ved innløpet til Lyngdalsfjorden. – Når det Aage A. Wilhelmsen. gjelder Loshavn, lokalhistoriker og forfatkan musealisering ter fra Kleven, Mandal. være en mer passende løsning. Våg å ta valg og eksperimenter. Vi kan ikke fryse alt i tid, men noen steder kan faktisk bære fremtidens dynamikk ganske bra, konkluderer Egberts. En som ikke deler Egberts syn på videreutvikling av Kleven som uthavn er Aage Adolf Wilhelmsen. Han er lokalhistoriker bosatt i Mandal, og er forfatter av flere bøker som omhandler krigsseilere og lokalhistorie. I 25 år har han arbeidet for at Kleven skal tilbakeføres slik uthavnen var før store deler av den eldre bygningsmassen måtte vike plass for industri på Gismerøya og havneanlegg i den ytre delen


av Kleven. Han ønsker først og fremst å rekonstruere hus som tidligere fantes i uthavnen.

«Vi gjør så godt vi kan for å bevare det gamle. Det er en hard jobb bare det. Skal det bygges opp, skal det bygges opp slik det var. Så nærme som vi kan. Vi kan gå tilbake til 1950.» – Industriutvikling kommer aldri på tale i Kleven. Vi har Gismerøya som er ødelagt. Vi trenger ikke noe mer. Det er vi helt imot alle sammen. Vi gjør så godt vi kan for å bevare det gamle. Det er en hard jobb bare det. Skal det bygges opp, skal det bygges opp slik det var. Så nærme som vi kan. Vi kan gå tilbake til 1950, sier Wilhelmsen som frykter at det i fremtiden skal bygges opp moderne bygg, kanskje i flere etasjer. – Men det har ingenting med Kleven å gjøre. Det kommer jeg til å stille meg helt imot, uttaler Wilhelmsen til Egde. Styreleder i Kleven Vel, Arild Wilhelmsen, stiller seg på sin side skeptisk til å la Kleven inngå i UNESCOs verdensarvliste, noe han mener vil sette store begrensninger på videre aktivitet i Kleven. – Dette er jo noe som ikke eventuelt vil skje før om mange år, da kan Kleven være full av ny bebyggelse, noe som gjør at hensikten med å stå på denne listen er enda mindre hensiktsmessig, påpeker Wilhelmsen. Han mener det blant beboerne i Kleven er oppslutning om å bygge opp noen av tidligere revne husene på nytt, men at han etter dialog med Mandal kommune har fått signaler om at det kan være aktuelt å bygge nye hus i uthavnen. – Dette vil bare ødelegge det lille som er igjen av den gamle bebyggelsen. Er ikke så mange hus i Kleven som ligger i bevaringsområdet. Med all den nybyggingen som er gjort i nærområdet, ligger disse nå snart mellom barken og veden, som et gammelt sår mellom alt det nye. Uansett hva som skjer i fremtiden vil aldri Kleven bli som det var før.

Gjenreising vs. tilpasning Både Aage Adolf Wilhelmsen og Kleven Vel ønsker at Kleven skal bygges opp igjen slik

uthavnen var i sin storhetstid. I en slik forbindelse har det blitt utarbeidet både en mulighetsanalyse og konseptskisse for mulige løsninger for rekonstruksjon av tidligere bebyggelse. Arkitekt Aase Bessesen har på oppdrag for Mandal kommune, i samarbeid med Tor Linge Tønnessen fra Strek Arkitekter og Fredrik Linge Nygaard fra Sigfred’s Tegnestue utformet en visuell presentasjon av hvordan en gjenskapt uthavn kan se ut. Konseptskissene dannet for øvrig et viktig utgangspunkt da Mandal kommune arrangerte 20. juni en workshop for beboere i Kleven. Aase Bessesen er i dag rådgiver i bygningsvern hos Fylkeskonservatoren i Vest-Agder. Hun forteller til Egde at hun ikke er imot gjenreisning av bygg som tidligere befant seg i Kleven, men at også andre forhold utover antikvariske hensyn må tas i betraktning. Sett i en helhet, stiller hun seg tvilende til om det er mulig gjennomføre en fullstendig rekonstruksjon av den tidligere uthavnen, og er derfor imøtekommende overfor Egberts’ syn. – Jeg er enig med Egberts. Det er rett og slett gått tapt for mye. Om det var snakk om å fylle inn et hus eller to som var forsvunnet, så er det noe annet, men Ytre Kleven er i stor grad borte. Da tenker jeg at det ikke kan gjøres en rekonstruksjon, en bygger på det som har vært, legger bygningene der de var, i samme form, men gjerne med et annet uttrykk, og med et annet innhold, sier Bessesen til Egde. Hun ser for seg flere ulike alternativer, hvor blant annet nybygg kan komplementere eldre bygg. Terrenget og miljøet i den innerste delen av Kleven, mener hun har størst potensial når det gjelder å tilbakeføre uthavnen til sin opprinnelige form. – Der har en mulighet til å legge bygningene, slik som de lå, med samme fotavtrykk og samme takform, og samme størrelse, uttaler Bessesen. Men om byggene skal være en fullstendig kopi, eller om de skal være av hva hun betegner som en «oppsluttende karakter», som bygger på den gamle byggeskikken, mener Bessesen må diskuteres nærmere. – Det kan være litt kontroversielt. Men byggene får sannsynligvis en annen bruk en det den hadde før, da det var mer enmannsog tomannsboliger. Kanskje det nå blir leiligheter, kombinert med næring, og da er det ikke sikkert at en fullstendig kopi blir helt realistisk, 61


i forhold til moderne byggteknikk og byggtekniske krav som stilles. I den ytre delen av Kleven forespeiler Bessesen at den nåværende dyphavskaia og havnelageret kan være gode fasiliteter som kan tilpasses til økende turisttrafikk, som cruiseskipanløp. Hun mener området kan anvendes som havn for seilskip og bli et fartøyvernssenter for båter produsert i Mandal. Nybyggene er i en slik sammenheng ikke nødvendigvis en hindring for nyutvikling av Kleven, slik hun ser det, men kan heller brukes til å fremheve uthavnens historie i ny kontekst. – Noen ønsker en tro kopi og gjenreising, eller en kan tenke mer i retning av en forsiktig tilpasning. Det må skapes mest mulig aktivitet, så det blir et levende miljø. Jeg tenker faktisk og det er kontroversielt - at til med havnelageret kunne for min del bli stående. Der kunne en hatt en restaurant, som kunne vært dekorert

med bilder av Egner eller uthavnshistorien. Det finnes mange muligheter, understreker Bessesen. Mandal kommune igangsatte oppstart av planarbeid og høring av planprogram for detaljregulering for Kleven for Kleven 18. juni 2015. Da Egde kontakter Jonny Grundeland, leder for planavdelingen, Teknisk Forvaltning, i Mandal kommune, oppgir han at han stiller han seg avventende den kommende reguleringsplanen for Kleven er ferdig behandlet. – Administrativt så arbeider vi per i dag ganske åpent knyttet til bebyggelsens karakter og utnyttelse, og har på ingen måter konkludert, sier Grundeland. Han opplyser til Egde at momenter som parkering, lekeareal, uteoppholdsareal og landskapstilpasning vil være viktige i en vurdering av helheten. – Samtidig har vi fått noen ganske klare signaler fra fylkeskonservator i tidligere prosesser knyttet

Modell av hvordan Ytre Kleven kan se ut fra sjøsiden hvis eldre hus blir rekonstruert. Ytre Kleven til venstre, Indre Kleven til venstre.

62


til Kleven, om at ny bebyggelse i Trappegada og Indre Kleven må være rekonstruksjon. Disse ligger til grunn for våre videre vurderinger. Når det gjelder innspill til planarbeidet, blir alle i utgangspunktet vurdert like viktige, og er en del av totalvurderingen, konkluderer Grundeland.

Fordeler ved isolasjon Uthavnen som ifølge Egberts utgjør motpolen til Kleven er Loshavn, utenfor Farsund. Loshavn er ofte omtalt som en av de best bevarte trehusbebyggelsene i Agder. Uthavnens oppblomstringstid var under Napoleonskrigene 1807-1814, da Danmark-Norge var i krig med Storbritannia. I løpet av krigsårene livnærte uthavnsbeboerne seg av både losvirksomhet og statsautorisert kapring av engelske skip langs kysten. I motsetning til Loshavn, utviklet Kleven seg i industriell retning da

dampskip overtok mye av internasjonal skipsfart rundt århundreskiftet. Loshavn klarte i denne tidsepoken ikke å tilby tjenester som det var behov for, og hadde derfor ikke et stort næringsgrunnlag å bygge videre på. I er det knapt noen beboere igjen i Loshavn, men uthavnen har en hel del sommergjester. Men selv om mye av den permanente bosetningen har forsvunnet, arbeides det fremdeles for å bevare uthavnens kulturarv. Foreningen Loshavn Fortidsvern har i nesten 50 år arbeidet med innsamling av kunnskap og formidling av Loshavns historie. En slik kompetanse anser de at de kan bli en nyttig medspiller for fylkeskommunene i arbeidet med å oppnå UNESCOvern. Styreleder i Loshavn Fortidsvern, AlfArian Loshamn, oppgir til Egde at de ser på det som positivt at fylkeskommunene i Agder er i gang med å søke om UNESCO-vern, noe de mener vil styrke uthavnenes vernestatus, samt

Modell av rekonstruerte, eldre bygg. Indre Kleven i forgrunnen, Ytre Kleven lenger bak. Illustrasjoner hentet fra «Nye, gamle Kleven. Konseptskisser til gjenreising av bebyggelse og reetablering av havnemiljøet i Kleven». Mandal kommune, 10. juni 2013.

63


Loshavn på begynnelsen av 1900-tallet.

at vernearbeid på sikt tilføres mer midler og kompetanse. Loshamn mener på sin side at «musealisering» kan bringe med seg visse fordeler.

«Ut ifra et kulturhistorisk perspektiv kan man i nåtid være takknemlig for at uthavnene således i mangel på ressurser forble intakt som 'isolerte' uthavner.» – Ut ifra et kulturhistorisk perspektiv kan man i nåtid være takknemlig for at uthavnene således i mangel på ressurser forble intakt som ‘isolerte’ uthavner, og ikke ble påvirket av industrialisering og fornying, eller utskifting av gammel bygningsmasse som igjen kunne hviske ut stedenes opprinnelige karakter, sier Loshamn til Egde. At Egberts mener Klevens noe ‘rotede stil’ er appellerende, og at dette kan gi rom for mulig videreutvikling med ny bebyggelse i form av boliger og forretninger viser ifølge Alf-Arian Loshamn at Kleven har mistet mye av sin karakter som en homogen uthavn. Av en slik grunn mener Alf-Arian Loshamn at Kleven ikke bør sees i sammenheng med andre bevarte uthavnene og de utfordringene slike uthavner står overfor. – Uthavnene ligger, ofte isolert, ytterst ute hvor land møter hav. Mange av dem, som Eikvåg, Sælør og Svinør, er lineære i sin 64

Kilde: Digitalt Museum/Norsk Folkemuseum.

struktur, bebyggelsen er plassert primært langs strandkanten. Loshavn har en annen karakter som klyngebebyggelse. Det er disse karakteristiske trekkene sammen med den homogene bygningsmassens originale arkitektur som gjør uthavnene bevaringsverdige, slår Loshamn fast.

Utfordringer for Loshavn En utfordring Loshavn står overfor, som bør komme i første rekke, er ifølge Loshamn at en bør sikre at uthavnens karakteristiske klyngebebyggelse ikke blir ‘utvasket’ med ny bebyggelse som reduserer eller fjerner denne. Han mener vernemyndigheter ofte har forsøkt å sikre uthavnenes karakter ved at eventuell ny bebyggelse skal ha kontrasterende form, noe han mener ikke har vært heldig. En annen utfordring, slik Loshamn ser det, er å sikre at alle bygningsmessige detaljer og materialbruk blir ivaretatt når det er nødvendig å gjennomføre vedlikehold og rehabilitering på bygg. Loshamn påpeker også at det finnes et par sekundære utfordringer som er viktig å holde øye med. Den ene er at uthavnen, som et boligområde, har i all vesentlig grad blitt tatt i bruk til fritidsformål. Dette sikrer, slik han ser det, bevaring av bebyggelsen, men introduserer et annet sosialt miljø. Uthavnens bygningsmasse, med brygger og smug, er ifølge ham en rent privat sone. Slik Loshamn ser det, utgjør smug og brygger uthavnens livsnerve, men også i vesentlig grad boligenes begrensede uteareal. – Her er det viktig med aktiv og kontinuerlig


Loshavn slik uthavnen ser ut fra sjøsiden.

dialog mellom lokal- og regionale myndigheter og eiere av husene. Når Farsund kommune bruker Loshavn som severdighet i sin markedsføring, er det til tider noe belastende når kommunen ikke er villig til å finne løsninger som kan avhjelpe denne situasjonen. Her mangler det mye, sier Loshamn til Egde. Uthavnene Loshavn, og uthavnen Eikvåg, som ikke ligger langt unna har ifølge Loshamn mistet sin relevans som boligområde. – Det er ikke kollektiv transport til uthavnene, og mye av infrastrukturen er privat. Bygningsmassen er stort sett meget godt ivaretatt, men detaljene

Kilde:Loshavnsidene.net

forsvinner på grunn av manglende kunnskap og hjelp og markedsføring av de begrensede midler som er til rådighet. Det er positivt at uthavnenes situasjon blir belyst, men erfaringsmessig så hjelper det lite når status er beskrevet og antatt ivaretatt – for så å registrere at lyset er slått av, konkluderer Loshamn. Da Egde spurte Farsund kommune om de ønsket tilsvar til Loshamns kritikk av kommunens fremgangsmåter for å bevare kulturarven i Loshavn, mottok vi ingen svar. Kim Bredesen

Agder Historielag er støtta av Aust-Agder fylkeskommune og Vest-Agder fylkeskommune 65


De første egdene i Amerika Egder dro til Amerika allerede før USA eller de 13 britiske koloniene på den amerikanske østkysten eksisterte. Der bosatte mange seg i den nederlandske kolonien Ny-Nederland på 1600-tallet. Nå har det blitt utgitt en bok som følger i deres fotspor. I boka møter vi blant andre Anneke Jans fra Flekkerøy som senere fikk etterslekt som utgjør en av de mer innflytelsesrike familiene i New York. Utvandring til Amerika er noe som i stor grad har preget Agder-fylkene på 1800- og 1900tallet, og særlig de vestlige delene. Dette kan en i dag se klare spor etter på Lista, hvor hjemvendte utvandrere har brakt med seg tilbake amerikansk kultur og levevis. Den første opptakten til utvandring til Amerika har ofte blitt knyttet til en enkelthendelse, som er 9. oktober 1825 da skipet «Restaurationen» seilte fra Stavanger til New York med 53 norske utvandrere om bord.

66

Men hva som ofte er mindre kjent er at det foregikk utvandring fra Norge, og også Agder, til Amerika selv før USA eller de tretten britiske koloniene eksisterte. Nå er det utgitt en bok som følger i sporene til utvandrerne som dro til et Amerika på 1600-tallet da kontinentet i stor grad var urørt av europeiske immigranter. I boka Nieuw Amsterdam - nordmenn i det hollandske Amerika 1624-1674 (2016) kan vi lære om hvordan norske pioneerer skapte seg et nytt liv i den nederlandske kolonien Nieuw Nederland (Ny-Nederland). Den er skrevet av Frans-Arne Hedlund Stylegar, tidligere fylkeskonservator i Vest-Agder, som nå er direktør for Varanger Museum. Stylegar tar oss med på en reise gjennom den nederlandske kolonien, som på sett og vis ble til etter en tilfeldig oppdagelse. Manhattan og Hudson-elven ble oppdaget da Henry Hudson kartla kysten av Nord-Amerika i 1609. Men hans utforskningsferd var egentlig et biresultat av at han forsøkte å finne Nordvestpassasjen, og en kortere rute fra Europa til Asia. Noe under tjue år senere ble det oppført mange nederlandske fort og bosetninger i Hudsondalen, på Manhattan i byen Nieuw Amsterdam (Ny-Amsterdam, eller dagens New York), Delaware og Long Island. De ytterste grensene til den nederlandske kolonien strakk seg fra Delaware-elven (Zuyt Rivier) til Connecticuteleven (Versche Rivier). Dette var en koloni som vekselsvis konkurrerte, kriget og samarbeidet med engelskmenn i nordøst og sør, og med indianerstammer i nord og vest. Stylegar har funnet dokumentasjon som tyder på at det var 69 nordmenn som bodde i Ny-Nederland, i tillegg til rundt et dusin koloniboere som kan ha vært norske. Dette er ikke nødvendigvis et høyt antall, men de ville gjort seg merkbare da det totale innbyggertallet ikke var særlig høyt. I koloniens hovedsenter, Nieuw Amsterdam ble det talt rundt 1500 innbyggere i 1664. Rundt halvparten av de som hadde kommet til kolonien før 1664 hadde ikke nederlandske røtter. Nordmenn kan ha utgjort én til prosent av koloniens innbyggere, og kan ha vært en godt synlig minoritet i en kulturell


Kart over Amsterdam fra ca. 1725.Det viser at de fleste nordmenn var bosatt i havnestrøkene i øst, i bydelene Lastage, Rapenburg, Uilenberg, som er merket med bokstaven A. En del nordmenn bodde også på de vestlige delene øyene i byen, merket med B. Kartet er tegnet sør-nord. Kilde: Sogner, Sølvi (2012) «Og skuta lå i Amsterdam…»

smeltegryte hvor også skandinaver, tyskere, engelskmenn og jøder var representert. Utvandrerne som skulle bosette seg i Ny-Nederland ble i mange tilfeller hyret av Det nederlandske Vest-India kompaniet til å arbeide som soldater, gårdbrukere eller som tjenere. De fleste hadde blitt sendt dit fra Amsterdam, som var en verdensby som lokket til seg titusenvis av nordmenn på 1600-tallet. I Amsterdam kunne nordmenn få høye lønninger ved å ta hyre på skip som gikk i langfart på verdenshavene, samt at det var et åpent arbeidsmarked som også ga muligheter for norske kvinner. Utvandringen til Amsterdam var faktisk så stor at midt på 1600-tallet kunne antallet nordmenn bosatt i Amsterdam måle seg med innbyggertallet i Bergen. Rundt halvparten av nordmennene i Amsterdam var fra hva som var kjent som Lister og Mandals amt, som tilsvarer dagens Vest-Agder

i det som tidligere var Christianssand stiftamt (Rogaland, Agder-fylkene og deler av Buskerud). Rundt en tredjedel av utvandrerne var også kvinner fra Vest-Agder. Et stort antall kom fra de vestligste delene av Agder-fylkene, hvor det var et stort befolkningsoverskudd på 1600- tallet. Denne utvandringsepoken fra Norge og Agder til Holland har blitt grundig kartlagt av historikere som Oddleif Hodne og Sølvi Sogner. De har gjort et omfattende registreringsarbeid av kommunikantprotokoller, eller medlemsregistre til lutheranske menigheter og lysningsregistre i byer som Amsterdam, Hoorn, Rotterdam og Middelburg. Både Hodne og Sogner har utledet viktige nøkkeltall gjennom nederlandske registre som gir et grunnriss av utvandringsbølgen fra Agder til Holland. I kommunikantprotokollene er for eksempel 6000 nordmenn registrert i perioden 1663–1800, mens det var rundt 12 000 nord67


Kart over Ny-Nederland publisert av kartografen Nicolaes Visscher II. Nederst til høyre i kartet er en tegning av Ny-Amsterdam,senere kjent som New York (1649-1702)

menn som tok ut lysning før ekteskap i Amsterdam fra 1600–1800.1

Utfordrende research Det er en slik forskningstradisjon Frans-Arne Hedlund Stylegar bygger videre på da han forteller historien om nordmenn som våget å dra enda lenger enn til Amsterdam, til NordAmerika og østkysten av nåtidens USA. Stylegar har forsøkt å spore opp utvandrere som dro til Ny-Nederland. I dette arbeidet har han imidlertid hatt en betydelig utfordring da kommunikantprotokoller eller lysningsregistre ofte kun omfatter dem som ble bofaste i Amsterdam, og ikke de sjømennene som verken giftet seg eller ble kommunikanter. Det finnes også mange tomrom i arkivene, da registeret over døpte i Ny-Amsterdam ikke ble ført før 1639. Stylegar 68

har blant annet analysert data fra John Oluf Evjens bok, Scandinavian Immigrants in New York 1630-1674. Ved å gjennomgå Evjens tallgrunnlag for immigranter på nytt, har FransArne Stylegar kvalitetssikret tallgrunnlaget for antallet utvandrere. De som er tatt med i Stylegars oversikt er personer født i Norge eller av norske foreldre i Amsterdam før avreisen til Amerika. Stylegar har dessuten korrigert Evjen på flere punkter med hensyn til dennes tilskriving av utvandreres norske opprinnelse. Stylegar har gjort et møysommelig arkivarbeid for å følge i sporene til enkeltpersoner som tjente det nederlandske handelsimperiet på ulike måter. I en del tilfeller er det er angitt hvilken havn utvandrerne forlot i Norge. Hvor de egentlig ble født og vokste opp i Norge finnes ofte få muligheter for å få en endelig


avklaring på. De kan vært født i nærheten av havnene som er oppgitt, men da må det tas i mente at havnene som er angitt også var transittsteder hvor personer forlot et skip og

«Stylegar har gjort et møysommelig arkivarbeid for å følge i sporene til enkeltpersoner som tjente det nederlandske handelsimperiet på ulike måter.» mønstret på et annet. Etter norske utvandrere forlot Norge, tok i de som oftest nye, nederlandske navn. Fornavnene er i en del tilfeller omskrevet på en måte som fonetisk likner på det opprinnelige norske navnet. Noen utvandrere tok et hollandske etternavn som er slags oversettelse av et opprinnelig norsk gårds- eller stedsnavn. Stylegar har gjennom arkivarbeid sporet opp livsløpet til mange enkeltpersoner. Flertallet av dem kom fra havner som Flekkerøy eller Marstrand i Bohuslän. Stylegar har funnet sju fra Flekkerøy og tre fra «Vesterrisør», eller Mandal. Totalt har Stylegar identifisert 13 sørlendinger blant 69 nordmenn. Norske utvandrere kan være beskrevet i mange ulike kilder. Noen av de norske utvandrerne er ofte nevnt i brev sendt innen administrasjonen i den nederlandske kolonien, eller fra generaldirektøren i Niew-Amsterdam til ledelsen Det vestindiske kompaniet.

Egde med berømt etterslekt Blant de egdene som utvandret til Ny-Nederland på 1600-tallet var det særlig én som skulle skape ringvirkninger for generasjoner som kom etter henne. Denne personen er Anneke Jans, og utgjør et viktig nav i Stylegars framstilling av norske utvandrere i Ny-Nederland. Hun ble født i havnen «Vlecker» (Flekkerøy) og giftet seg i 1623 med sjømannen Roelof Jansen, fra Marstrand i Bohuslän, da hun var 18 år gammel. De bodde i flere år sammen i Nederland, i nærheten av St. Thonispoort (heter nå De Waag). Annekes mor, Trijntje Jonas, bestemte seg etter hvert for å ta sine to døtre til den nye verden. Moren, som for øvrig var den første jordmoren i Nieuw-Amsterdam, skulle i

Amerika bygge en mektig fremtidig etterslekt da hun giftet sine døtre bort til innflytelsesrike handelsfamilier. Men før det skjedde med Anneke Jans, dro hun i 1630 med sin ektemann og to døtre til Rensselaerwijck, som befinner seg i den nå- Portrett av Anneke værende Hudson- Jans. Fra den private dalen, for å forpakte samlingen til William B. gården de Laets- Bogardus. burg. Etter tre-fire år flyttet familien til Ny-Amsterdam hvor de fikk tre nye barn. Roelof kjøpte en gård på sørvest-siden av Manhattan. Han ble etter en tid forfremmet til «schepen», noe som tilsvarer en norsk fogd. Da Roelof døde i 1637, giftet Anneke seg med Evar- Evarhardus Bogardus. Kilde: wikipedia. hardus Bogardus, en prest og dominie (kirkeleder) for den nederlandske reformerte kirken i Ny-Nederland. Som prestefrue fikk hun en ny og høyere status i kolonibyen. De to kjøpte seg et hus i 23

«Etterkommerne til Anneke Jans skulle senere bli en innflytelsesrik slekt på Manhattan.» Whitehall Street og fikk fire sønner. Bogardus druknet noen år senere under et forlis da han og den avsatte guvernøren Willem Kieft var på vei tilbake til Amsterdam. Anneke fikk i 1654 skjøtet til eiendommen som hun arvet etter Roelof Jansen på Manhattan. Hun tilbrakte selv resten av livet sitt i Beverwijck, i Hudsondalen. 69


Hun er etter sin død hyppig nevnt i forbindelse med en rettstvist mellom hennes etterkommere og det mektige eiendomsselskapet Trinity Church. Førstnevnte førte saker på grunnlag av at Trinity Church skulle på ulovlig vis ha anskaffet seg gårdsbruket Anneke Jans arvet fra sin første ektemann Roelof Jans. Etterkommerne til Anneke Jans skulle senere bli en innflytelsesrik slekt på Manhattan. En av hennes mest kjente etterkommere er for øvrig skuespilleren Humphrey Bogart.

Egder i Hudson-dalen Foruten Anneke Jans finner vi også beskrivelser av andre egder som utvandret til NyNederland. Disse utvandrerne fikk ikke de samme mulighetene til å klatre på den sosiale rangstigen i kolonien på samme måte som Anneke Jans. Men hver for seg representerer de dører til innsikt i hvordan utvandrere levde i en epoke hvor det finnes svært begrenset dokumentasjon. En som står frem blant de egder som utvandret er matrosen Roelof Carstenz fra «Vlecker». Han var 23 år da han i november 1632 avla vitnemål i Amsterdam om han hadde vendt tilbake fra Ny-Nederland på skipet «Nieu Nederlant», og at han hadde oppholdt seg i kolonien i fem år. Dette tilsier at han hadde ankommet den nederlandske kolonien allerede i 1627, og at han var blant de første nordmenn som reiste dit. Noen få egder er nevnt i forbindelse med at de kjente noen som var i kontakt med Anneke Jans, eller var i direkte kontakt med henne. En som havner i en slik kategori heter Claes Claesen. Han kom fra Flekkerøy havn og ankom Ny-Nederland i 1630. Han var gårdsarbeider på de Laetsburg sammen med Jacob Goyversen, som ble drevet av Roelof Jansen. Goyversen kom også fra Flekkerøy havn. Han døde i 1639 og er kjent for å ha forært et kjoletøy til Anneke Jans som han ikke hadde betalt for. Selgeren av tøyet saksøkte Bogardus, Annekes ektemann, for å få pengene. Retten bestemte at pengene skulle betales gjennom Goyversens dødsbo. For både Anneke Jans og mange andre egder var det første bostedet i Ny-Nederland Rensselaerwijck, som var en bosetning under kontroll av patronen Kiliaen van Rensselaer. Dit dro 70

blant andre Barent Thonissen fra «Heijligesont» (Ny-Hellesund). Han var 22 år da han inngikk en kontrakt med van Rensselaer om at han fra 1631 skulle bygge og drive et sagbruk i Rensselaerwijck i samarbeid med Laurens Laurensen og Andries Christensen, som også kom fra områder nærliggende Flekkerøy-havn. Laurensen var imidlertid ikke med da skipet som skulle ta dem til Ny-Nederland forlot havnen Texel i Nederland. Siste gang Thonissen nevnes i arkivkilder er i 1634. Også Carsten Carstensen, fra Flekkerøy, av og til nevnt i dokumenter som Christen Christensen, bosatte seg i Rensselaerwijck. Fra 1637 arbeidet han der som sager, taktekker og gårdsarbeider. I Ny-Nederland ble han som oftest omtalt som Carsten de Noorman. Han flyttet senere til Beverwijck der han jobbet med å forsterke palisaden rundt byen under en krig med indianstamme. Carsten og hans kone, som han fikk to barn med, var ganske fattige, og mottok almisser fra den nederlandske reformerte kirken. Han ble senere enkemann og alene med barna i 1665, og døde i Albany i 1679. Jan Roelofsen er en annen fra Flekkerøy havn, kom til Ny-Nederland i 1663. Han giftet seg med Tytie Lippes, enken etter sørlendingen Laurens Laurensen. De to fikk en sønn sammen i 1670. Laurens Laurensen, den første ektemannen til Lippes, var også Fra Flekkerøy havn, kom til Ny-Nederland i 1638, i tjeneste hos Det vestindiske kompani. På grunn av likheter mellom navn, kan det være han er den samme Laurens Laurensen som inngikk en kontrakt med patronen Rensselaer i 1631 om å bygge sagbruk i Rensselaerswijck. Av og til nevnes det i dokumenter at han kom fra København. Har trolig reist tilbake til Holland etter kontraktsperioden er utløpt. Etter 1639 bodde han i Rensselaerwijck hvor han drev sagbruk og eide flere båter som han fraktet trelast over Hudson-elven med. Han hadde også eiendom i Nieuw-Amsterdam og førte brev fra Manhattan til Nya Sverige i 1646 (Svensk koloni ved Delaware-elven 1638-1655). 17 år senere må han stille for retten for å ikke ha levert en bestilt forsyning med trelast. Han døde trolig i 1665. I boka finnes opplysninger om mange andre egder som fikk førstehånds erfaring med hvordan de etter beste evne kunne overleve på


et nytt og ikke kartlagt kontinent. Her kan en nysgjerrig slektsforsker antagelig finne mange gode ledetråder.

Tidlig globalisering I boka finnes det også mange interessante historier om norske utvandrere fra Christiania, Bergen, Bohuslän, Drammen, Fredrikstad, Langesund, Stavanger, Tønsberg, Trondheim og mange andre steder i Norge. Blant norske utvandrere som ikke er bosatt i Agder kan en finne flere underholdende historier. Et eksempel Magdalena Dirckz (også kalt «Den flyvende engel») og Geertje Jacobsz, som ble deportert tilbake til Holland fordi deres mangel på vilje til å innordne seg i kolonien, da de viste mangel på respekt for autoriteter og drev med sladder. En sjelden historie finner vi også hos sersjant Andries Laurensen som i en periode hadde kommandoen over landsbyen Esopus. Laurensens rolle er unik da en gjennom han kan en få innblikk i opptrappingen til en krig mellom hollenderne og en indianerstamme uke for uke, gjennom brevskriving mellom han generaldirektøren for Ny-Nederland, Pieter Stuyvesant. Da Esopus blir beleiret, forsøkte Laurensen å unnslippe med en gruppe soldater til Ny-Amsterdam. Dette utvikler seg til en dramatisk historie der Lauresen blir tatt til fange, og hvor han blir torturert. Stylegar beskriver hvordan utvandrere på ulike nivåer taklet å etablere seg som kolonister i områder som var styrt av nederlandske føydalherrer i Hudsondalen og på Manhattan, som var direkte styrt av Vest-Indiakompaniet, i tillegg til en overgangsperiode der først engelskmennene tok kontroll (1667-1673). Både nordmenn, egder og utvandrere fra andre nasjoner ble stilt overfor de samme prøvelsene, enten det gjaldt fattigdom, kriger, handel og kontakt

med indianerstammer, tvister i rettsvesenet og religionsfrihet. På alle disse områdene stod egdene likt stilt med andre innbyggere i kolonien, med det fellestrekk at de ofte fikk tøyd sin utholdenhet og måtte omstille seg til forhold de ikke hadde møtt i Europa. Den blant både nordmenn og egder som i vesentlig grad klarte å krysse både vesentlige begrensninger når det gjaldt egen stand og økonomiske status var Anneke Jans. Hun var en sjelden suksesshistorie å finne i hva som ble regnet som en utpost i det hollandske koloni- og handelsimperiet. Men vi vet lite om hvordan Anneke Jans begynte sin livsreise før hun kom til Amsterdam og møtte Roelof Jans. Det samme gjelder også andre skikkelsene som er beskrevet i Stylegars bok. Kanskje kan lokalhistorikere i Agder eller andre forskningsmiljøer bidra til å kaste nytt lys over hvordan både hun og de andre utvandrerne begynte sine liv i Norge? Vi vet heller ikke mye om hva som skjedde med dem som vendte hjem til Norge etter å ha forsøkt å finne lykken i Ny-Nederland. Et første steg ville i så fall være å finne ut hvem som skjuler seg bak de mange nederlandske navnene de bærer i offentlige dokumenter. Stylegar har gjort et viktig bidrag til grunnforskning om en av de tidlige fasene i Agders utvandrerhistorie. Det gjenstår fremdeles mange kapitler å skrive når det gjelder hvordan Agder i tidlig nytid ble påvirket av global handel og sjøfart. Kim Bredesen 1 Se Oddleif Hodnes upubliserte hovedoppgave Fra Agder til Amsterdam: en studie av norsk emigrasjon til Nederland i tiden ca. 1625-1800, UiO, 1976 og Sølvi Sogners bok Og skuta lå i Amsterdam. Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Aschehoug & Co, 2012.

Gården til Bogardus og Anneke Jans lå på den sørvestlige delen av Manhattan. Kilde: Ancestry.com.

71


Ragnhild Furholt:

Folkesong i Vest-Agder Dette er ei av årets viktigaste bøker når det gjeld folkeminne i Vest-Agder. Som utgjevar skriv i føreordet: Før i tida song nok folk meir i mange samanhengar og samværsformer, både til kvardags, til høgtid og til fest. Mange av songane var allemannseige, og den munnlege overleveringa var den berande forma for overlevering Slik er det ikkje lenger. Me har gjort oss avhengige av songbøker og innspelt musikk, og me har i større grad overlate songen til profesjonelle songarar. For mange er ikkje songen ein del av dagleglivet lenger. Det er i mange år blitt samla inn folkemusikk i Agder, men det er først no at ein så stor del av det har blitt tilgjengeleg for alle. Ikkje for det, Agder Folkemusikkarkiv er ope for alle interesserte, men det krev kanskje ei særskilt interesse for å kontakte dei. Med denne boka får vi

songtradisjonen servert på gullfat, og det er opp til oss å lese og lye og synge, og lære oss nokre av desse visene slik at dei kan leve vidare. Også fysisk er det er praktbok: 101 songar over 215 sider i A4-storleik, fleire bilete, og tydelege og enkle notar. Vi får informasjon om songtradisjonen her, og vi blir losa gjennom mange sjangrar; som mellomalderballadar, stev, salmetonar, bånsullar og mange korte og lange viser som ikkje er så lette å kategorisere. Vi får kunnskap om desse sjangrane, og vi kan lese om nokre av kjeldene bak nedteikningane. Det er og skrive utfyllande om innsamlingsrundane som er blitt gjort i fylket gjennom tidene. Og som om ikkje dette var nok, så følgjer det med to CD-ar, der ein kan høyre alle melodiane! Og veldig mange av kutta på desse platene er med originalopptak med kjeldene. Det gjer til at vi kjem ekstra nært på stoffet. Og der det ikkje finst opptak, så har forfattaren og andre profesjonelle songarar sunge inn melodiane for oss. Det er med andre ord ikkje naudsynt med notekunnskap i nokon grad for å kunne gje seg i kast med denne boka! Og så er det ein ting til; mange av oss kan fleire viser og stubbar vi har høyrd frå foreldre og besteforeldre, og denne boka vil kunne bidra til at vi grev i vårt eige minne og hentar fram det vi ein gong kunne og nesten hadde gløymt. Det kan vere at noko dukkar opp av seg sjølv, eller at ein kjem på ein variant av ein eller annan stubb som står i boka. Og då er mi oppmoding: Syng inn, skriv ned og lær det bort til komande generasjonar! Meldt av Olaf Moen.

72


Det ble gjort opptak av denne sangen i 1982, fremført av Anna Rudlende Lauen.Hun fortalte at visen hadde mange vers, men at hun kunne ikke huske alle da opptaket ble gjort. Det finnes en annen variant av teksten med flere vers som er nedskre vet i uthavnen Solør. Der kalles visen «Gullsmedvisa» og «Ved det svulmende hav».

Kontakt oss når det gjeld trykking av bøker, tidsskrift, brosjyrar m.m. ●

Tekstredaksjon ● Layout ● Biletebehandling

Tlf. 38 02 19 12 - 90 17 66 81 - post@gpartner.no Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand

73


Kvinesdal Historielag

Årsskrift 2016, 31. årgang Kvinesdal Historielags årsskrift frå 2016 er mangfaldig og interessant, sjølv for ein som ikkje har noka tilknyting til dalen. Mangt er kanskje mest for lokalt interesserte, men det er og mykje som er meir allment interessant. Artikkelforfattarane skriv godt, det har blitt gjort god jobb med korrekturlesing, og det er stor skrift. Det einaste er at to kolonnar med skrift på kvar side gjer det noko uoversiktleg å lese. Til gjengjeld er årsskriftet så fullt av bilete at det går heilt fint likevel! Dette 180 sider store årsskriftet inneheld ei rekkje artiklar frå Kvinesdal si eldre og nyare historie. Det er fleire biografiar i år; det er artig å lese om dei ulike menneska, og ikkje minst få eit tidsbilete gjennom deira liv og virke. Eg kan ikkje skrive om alle artiklane i årsskriftet, men vil likevel trekkje fram nokre som eg fann interessante. Stein Versland skriv om då dei første sluskane, eller jernbanebyggjarane, kom til Kvinesdal. Dei blei møtte med stor skepsis, det var ikkje berre å kome framand til små bygdesamfunn! Det blei liv og røre då dei sprengde ut Kvinesheitunnelen, og dynamittsalvene runga heile dagane. Bygdefolket var i sving med å bygge brakker og kvilebuer for sluskane, og dei som hadde hest var med og køyrde steinmassar. Skepsisen la seg nok ganske snart, for det blei eit veldig oppsving for Kvinesdal i denne arbeidsperioden, med kafear, transport, servicefunksjonar, kost og losji som kom alle til gode. Dei første to åra sprengde og grov dei tunnellen for hand; eit valdsamt slit, og dei greidde sju til åtte meter i veka. I 1936 fekk dei maskinell hjelp, og dei kunne greie opptil 30 meter i veka. I 1940, rett etter krigen kom, var det gjennomslag, og i 1943 kunne det første toget køyre gjennom tunnellen. Artikkelen er krydra med forteljingar om fellesskap, drykk og kortspel, og det vanta ikkje på farskapssaker! Ei anna yrkesgruppe som blir omtala i års74

skriftet er hestehandlarane. Alv Egeland fortel så levande om handling med hest i perioden 1900-1950 at det er ein fryd. Konkurransen var stor mellom hestehandlarane, og ein kar hadde rekorden med 3000 selde hestar på 40 år frå Arendal til Flekkefjord. Det var ingen skule for hestehandlarar, dei unge lærde av dei eldre, og ein måtte kanskje ha ekstra utstråling og gode talegåver for å lukkast i dette arbeidet, i tillegg til god økonomisk sans; alt skjedde kontant, både når dei kjøpte og selde hestane. Hestehandlarane gjekk langs vegen det meste av tida, gjerne i dagevis, frå gard til gard. Det blei ikkje nytta kvitteringar eller salsmeldingar, og angrefristar eksisterte ikkje, dei handla på sitt gode namn og rykte. Den siste artikkelen eg vil trekkje fram er den vesle forteljinga om loffaren «Våren». Petter Svindland skriv varmt og rørande om den siste mannen som gjekk på loffen i Kvinesdal. Han var fødd Halvor Halvorsen


En skiftavløsning en arbeidsdag utenfor Kvinesheitunnellen i Kvineshei, ved verkstedbygget. Foto: Digitalarkivet, gjengitt i Årsskrift 2016 Kvinesdal Historielag.

Sleveland, men gjekk under ulike kallenamn, avhengig av kvar han kom. Han fekk ein skeiv start på livet, og etter å ha prøvd seg i ulike jobbar, ga han seg landevegen i kast. Han var ein snill og stillfaren mann, både høfleg og raus, og han kunne plutseleg berre dukke opp, bli nokre dagar i uthuset, før han forsvann att like plutseleg som han kom. Denne artikkelen

vekkjer mange tankar hos meg, og ikkje minst refleksjonar rundt kva ein i dag gjer med alle som ikkje «passar inn». I tillegg til alt dette kan ein til dømes lese om georginer, bussruter, krigsår, julekrubbe, kverner, skulebygg og mykje anna rart! God Meldt av Olaf Moen lesnad!

Oversikt over anleggsområdet da Kvinesheitunnellen og den stor tippen overfor Moi ble bygget. Bokstaven A markerer ventilatorene, B lokomotivstall, C er transformatorkiosk, D kompressorhuset og E er verksted og Smie. Foto: Digitalarkivet, gjengitt i Årsskrift 2016 Kvinesdal Historielag.

75


Setesdal og Setesdølar

Årsskrift 2016, 2. årgang Artiklane i årsskriftet for 2016 til Setesdal Sogelag er godt skrivne og femnar vidt. Heftet med dei 120 sidene er mest som ei bok å bla i. Fargetrykka til Hans Georg Kohler er spennande ved at han har brukt ulike fargar på same motiv, og årsskriftet har i det heile mange bra bilete å gle seg over. Nyare fargefoto og eldre foto levandegjer teksten, og her er mykje å lære om liv og folk i Setesdal i tidlegare tider, og om setesdølar som reiste ut. Det er dessutan fint å lese eit årsskrift der alle artiklane er skrivne på nynorsk. Setesdal og Setesdølar, Årsskrift 2016 er å finne på mange utsalsstader frå Kristiansand til Hovden. Leiaren i sogelaget, Bjarne Tveiten, har skrive den fyrste artikkelen «Jernvinna i Setesdal». Det er interessant at han dreg fram skilnaden mellom eldre og nyare forsking. Tveiten stiller fleire spørsmål til den vitskaplege utgreiinga som kom i 1987: Kullgropen i jernvinna øverst i Setesdal av Tom Block-Nakkerud, både når det gjeld tida dette føregjekk, organisering og mengda av jern som vart utvunne. Han peikar på mykje nytt som kjem fram i ein artikkel av Axel Mjærum og Jan Henrik Larsen. Denne stod på trykk i boka Spor i Setesdalsjord som vart utgjeve i 2014. Dei tidfestar jernvinna til 550 e. Kr. og seier at det etterkvart utvikla seg til ein storindustri. Tveiten dreg liner til ein artikkel i tidsskriftet Viking frå 1947 av professorane Anders Hagen og Knut Liestøl, der dei skriv om ein høgt utdanna mann, truleg frå Orknøyane, som kring 1100 var nokre dagar ved Storheddar. Tveiten viser til ei runeinnskrift på hellaren. Kva gjorde så denne framande karen 1100 m.o.h. på den tida? Kongane trong jern, og i Bykle låg tilhøva til rette for dette. Ein svært interessant artikkel for alle historisk interesserte! I artikkelen «Ljosådalen» av Olav M. Holen 76

får ein eit godt inntrykk av tilhøva for den siste slekta som budde i denne dalen på 1800-talet. Ljosådalen var ein god plass å bu, sjølv om det var husmannsplass. Kontrakten med bøndene på Løyland og Dale var livsvarig med ei leige på åtte dalar i året, og dei fødde både kyr, sauer og geiter, og det var dessutan rikeleg tilgang på vilt. Men etter den uvanleg harde vinteren 1850 då storfamilien vart heilt isolert, flytte etterkvart fleire frå. Dei fyrste drog til Stavangerkanten, og fleire kom etter. Ein av familiane drog også til Amerika. Tor Moseid fortel i «Kopargruve ved Kveasåne i Valle» om korleis han heilt tilfeldig oppdaga restar etter ei kopargruve frå båt! Medan båten låg og dreiv, oppdaga han ein skugge i fjellsida som såg ut som ei hole. Han måtte finne ut kva dette eigentleg var. Då han kom opp, såg han tydeleg spor etter gruvedrift, men kven kunne drive ei gruve i den bratte fjellsida? Slump gjorde at forfattaren kom over ei årbok


på biblioteket i Valle: Aust-Agder arv 2004. og meiner det må vere konsul Seippel på Frøysnes som dreiv gruva for eiga rekning. Men han hadde i alle åra her dårleg økonomi og selde eigedommen i 1883. Eit spesielt innslag er eit eldre manuskript som redaksjonen til årsskriftet 2016 har fått i hende. Ånund Eppeland, gardbrukar og lærar frå Åmli, for«Drifta frå Setesdal»tel i om opplevingar han hadde som 19-åring då han fekk vere med nokre eldre karar for å hente ei stor drift over frå Setesdal til Tovdal. Redaktør Andres Helle omtaler mellom anna artikkelen som «ei spontan, folkeleg og begeistra forteljing frå den store drifta med krøter ned gjennom Setesdalen seinsommaren år 1900. Det er også ei frodig og humoristisk folkelivsskildring av beste merke». 19-åringen skreiv ned opplevingane seinare og måten det er gjort på, nærast som ei dagbok, gjer det til ei levande og interessant forteljing. Moro er det også at ein ungdom, Johans Frøysnes (f. 2002), er blant artikkelskrivarane. I «Støylsliv på Frøysnesheia» fortel han godt om dei ulike støylane og livet der. Dei kunne halde kontakt med kvarandre ved å «huve», det vil si å halde hendene kring munnen som ein lur og «huve». Det hende at gamle folk døydde i løpet av sommaren, og den døde vart boren til gards. Ei likkvile langs heievegen til Frøysnes vitnar om at det også har skjedd her. Siste høylasset vart slått i 1957, men ikkje henta, så restar av det ligg framleis i høybua på Hægustøyl! Sigrid Bjørgum har i «Glimt frå sauealsgarden på Uppstad» skrive ned det Knut J. Uppstad og Tone Bjørgum kunne fortelje om korleis spelsauen vart redda. Ho har også henta stoff frå gamle sauekatalogar og forteljingar om Jon Sæland, statskonsulent i småfeavl og spesialist på fjellbeite. Sæland formana setesdølene til å drive skikkeleg avl på spelsauen, og i artikkelen er det utdrag av ættebok XIII for Statens sau- og geitsjå i Valle 1948 som Jon Sæland hadde ansvar for. Magnar Undheim gjev i artikkelen «Heiberg og Heibergheiene» eit godt bilete av privatiseringa av Setesdalsheiene som tok til i 1904. Stortinget vedtok i 1899 ei ny jaktlov som var meint å vere til nytte for bøndene av di

lova slo fast at grunneigarane hadde rett til all jakt på eigedommen sin. Men dette førte til at rikfolk fekk sjanse til å sikre seg privat jaktterreng, og Thorvald Meyer Heiberg kjøpte på kort tid ein million mål i Setesdalsheiene. Slikt vart det det konfliktar av, endå om Heiberg sjølv var ein grei mann å ha med å gjere. Under krigen dominerte norske nazistar og tyskarar heiene, og eigedommen vart overført til «Stiftelsen Njardarheim Veidemark» i 1943. I 1957 vedtok Stortinget at «viktige samfunnsinteresser taler for staten blir sitjande som eigar av dette fjellområdet udelt»; ei god løysing har det synt seg. Herdis Lien fortel om Bjåen-karane som rett etter krigen drog til Halvmåneøya rett sør for Egdeøya for å jakte på isbjørn. Kven kunne tru at folk frå ei innlandsbygd i Sør-Noreg hadde noko å stille opp med på ei ishavsskute? Det hadde dei, og utgangspunktet for det ho skriv, er dagbøkene deira, fangstmannhistorier i bokform og dessutan litteratur og kjeldemateriale generelt. Det er spennande å lese den godt fortalde artikkelen hennar! Johnny Haugen fekk godkjent intervjuet: «Grunde J. Skomedal (99) – nokre erindringsminne frå tida til sjøs» like før Skomedal døydde hausten 2015. 17 år gammal søkte Skomedal om å bli elev på skuleskipet «Sørlandet». Det var ei god opplæring med mange minnerike hendingar. Sjølv om det var godt å kome heim, freista sjømannslivet, og det er interessant å lese alt han var med på. Biletartikkelen «Da & no» til Andres Helle syner bilete frå stader i Setesdal slik det var tidlegare og slik det er i 2016. Svært bra at det er med tekst under bileta som fortel om naturen, bygningar og også eit par namn frå kyrkjegardane i Valle og Hylestad. Årsskriftet er utgjeve av Setesdal Sogelag som vart stifta 10. april 2013 på Setesdalsmuseet på Hylestad i Valle. Like sidan sogelaget vart starta, har det vore ynskje om å gje ut årsskrift, og etter salstalet for 2015 å døme, har dei lukkast godt. Så då er det berre å gle seg til 2017-utgåva! Meldt av Solveig Lima

77


Tveit Historielag

Årsskrift nr. 26 - 2015 Årsskrift nr. 26 er eit innhaldsrikt hefte på 160 sider. Både framsida og baksida viser gode flyfoto av landskapet rundt Tofdalselva, og dei fleste artiklane er herifrå. Sidan det i 2015 var 70 år sidan avslutninga av 2. verdskrig, er det naturleg at ein god del av stoffet handlar om krigen. Kommunesamanslåing er aktuelt i Noreg i desse dagar også. Det er difor svært interessant at utdrag frå stortingsproposisjon nr. 25 (196364) og avisartiklar frå 1964 i Fædrelandsvennen om Stor-Kristiansand er tekne med. Det same kan seiast om innlegga i Klassekampen og usemja om skrivemåten av Tofdalselva hausten 2015. Flott at alt er samla i årsskriftet! Her er mange interessante artiklar, og ein av dei fyrste er om postvesenet i Noreg for 3 - 400 år sidan. Egil H. Thomassen fortel om «Et postran i 1822», men det er ikkje berre ranet sør for Gill han tek med. Han har fyrst ei kort utgreiing om korleis tilhøva var då dei fyrste postrutene vart oppretta i 1647 og korleis bøndene langs postrutene vart utpeikte til å

syte for at posten kom fram. Dårlege vegar og ein einsleg ryttar til hest var eit lett bytte for landevegsrøvarar. Samtalane Birger Tvedt har hatt med Wilhelm Mohr, Ingrid Marie (Tutta) Lømsland Jonasen og Mikal Tvedt, alle i slutten av nittiåra, er svært bra. Personane er fødde på om lag same tid, men liva er heilt forskjellige, og det er fint at dette vert teke vare på. I intervjuet «Fra fiende til venn», har Birger Tvedt møtt Gunder Ryen på Hamre. Han var seks år då dei heimanfrå såg tyske fly landa på Kjevik. Det er levande fortalt om då familien drog til slektningar på Dønnestad og dagen etter oppdaga at tyskarane hadde okkupert heile huset deira. I denne artikkelen er det mange foto med mykje lærerik tekst. Dessutan er det ei skisse over Hamre 1940-45 med teikningar og tekst laga slik Gunder Ryen hugsar det. Familien fekk ikkje kome heim. Likevel måtte gardsdrifta gå som vanleg, og det var tyskarane som bestemte. Far hans likte ikkje dette, men familien fekk likevel god kontakt med soldatane, og «De fleste tyskere var vanlige menneske»! Den store St. Hans–feiringa på Kjevik i 1945 vert omtala i fleire artiklar og fekk stor omtale i Fædrelandsvennen dagen etter: «Et uforglemmelig St. Hans». Mykje tysk krigsmateriell vart kasta då engelskmennene kom til Kjevik, og Mikal Tvedt nemner «flyrøysa», dit mang ein bonde i Tveit tok seg ein tur for å finne til dømes brukbare hjul til hestekjerrene. Elles kan ein lese om turar Historielaget har arrangert i 2015, og spesielt var det moro å lese om «Høstturen til Hamrevann – vår nye bydel» av Tom Egerhei. Kunstnaren Arvid Bergstøl har laga utruleg bra illustrasjonar. Innhaldet vert tydeleggjort, og saman med mange gode foto gjer dei årsskriftet til eit fint hefte, vel verd 125 kr. Dessutan kan ein gå inn på heimesida til historielaget om ein vil vite meir: http://historielagene.no/Tveit. Meldt av Solveig Lima.

78


Lyngdal Historielag - Årsskrift - 27. årgang

Lyngdalsboka 2015 Lyngdalsboka i A-4 format er eit oversiktleg og svært bra årsskrift. Omslagsbileta er instruktive. Framsida syner Lyngdal sett frå Bringsjord, medan det bakerst er fleire foto frå jorplehuset på Kvaavik. Innhaldsoversynet er på fyrste omslagsside, og deretter kjem orientering frå redaksjonen og frå Historielaget om aktivitetane deira. Bakerst i heftet er kartet til stor hjelp for finne stader ein les om. Ingen annonsar forstyrrar lesinga av artiklane, men namna på alle dei som har støtta årsskriftet økonomisk står i alfabetisk rekkefylgje på nest siste sida. Fleire artiklar handlar om krigsåra og om freden. Det gjorde sterkt inntrykk å lese om «Grini- fangene fra fredsvåren 1945» skrive av Magne Haugland. Han tek utgangspunkt i eit bilete teke då fangane kom heim. Han har vald ut nokre av desse og fortel om grunnen til dei vart arrestert. Verst er det å lese korleis fange nr. 11 123, Esther Synnøve Øysteinland, vart torturert på Arkivet og aldri greidde å snakke om det før heilt på slutten av livet. Artikkelen «Fred i Austadtuna» av Gulla Lind er heilt annleis, og gir på ein humoristisk måte eit godt inntrykk av tida i mai 1945 sett frå eit barns synspunkt. Naboen kjem springande med ein pinne med ei tøyfille på, mange vaksne er tykke i stemmen, men alle er glade. Men kva er ei tyskertøs? Forfattaren er livredd for å bli snauklypt, for ho har då også vore ven med tyskarar! Anne Maria Vegge fortel i «Minner fra krigen 1940-1945» om skrekken ho kjende då ho vart teken til Arkivet og forhøyrt. I to døgn var ho der og fekk ingenting vite, men slapp heldigvis tortur. Torstein Oftebro har skrive ein svært interessant artikkel om «Misjonslege Christian T. Oftebro. Anerkjent først 126 år etter sin død». Oftebro fullfører fem års misjonærutdanning i Stavanger, men er i Misjonsselskapets auge ikkje kristeleg audmjuk nok. Misjonsselskapet

sender han difor på legestudie i Edinburgh. Han drar så tilbake til Zululand, der han tidlegare har vore hos onkelen. Han ser kor viktig det er å lære opp dei innfødde i praktisk arbeid og kor mykje lettare dei tek imot den kristne bodskapen når dei møter sivilisert, kristen oppførsel. Misjonsskulen såg på dette som «en uluthersk misjonsvirksomhet», og etter det kjem klage på han, vert han oppsagt i 1888. Dette er eit hardt slag etter alt han har fått til, og han døyr same året etter fire vekers sjukeleie. Etter Torstein Oftebro gav ut ein biografi om han i 2013, tok NMS saka opp på nytt og beklaga oppseiinga av Christian T. Oftebro i Misjonstidende nr 7, 2014, noko familien sette pris på. Det er elles mange andre interessante artiklar, t.d. om «Treskedagar på Bringsjord», «Bompengar på Vegge», «Et jordplehus på Kvåvik», «Laksefiske i Lygna» og «Berge ungdomsskole «fra vogge til grav». Redaktøren har dessutan skrive om «Sånn gikk året», der han med ein humoristisk snert tek opp fleire aktuelle saker frå Lyngdal i 2014. Historielaget har dessutan ei fin nettside: www.lyngdalhistorielag.no med mange gode artiklar og nyttige lenker. Årsskriftet er på 68 sider. Meldt av Solveig Lima.

79


Øyestad Historielag - Årsskrift 2015 - 47. årgang

Hilsen fra Øyestad Årsskriftet har mange artige artiklar om folk og næringsliv. På ein fin måte blir ein utanbygds lesar meir kjend med stadene mellom Grimstad og Arendal på båe sider av E-18. Fotografi til dei ulike artiklane er med, og det er svært bra. Her får me høyre om «Nesheim Gartneri», «Øyestadhøvdingen», «Eneste kvinnelig skomaker på Sørlandet på 1960tallet», «Øyestads eneste hjulmaker», «Oppvekst i Vrengen på 1950-talet» og «Strømmen Bro» for å nemne nokre. Reklameinnslaga kunne kanskje ha vore plassert bakerst, for etter mi meining vert dei litt forvirrande under lesinga. Forteljingar om menneske som er fødde i små kår, men greier seg godt, gjer alltid inntrykk. Det er rart å tenke på at garden Stoa, der Bjarne Bringsverd fekk seg sommarjobb som gjetar,

no er eit stort industriområde. Bjarne Bringsverd var fødd i 1925 på Klodeborg. Under krigen var han læregut hjå ein røyrleggar, og i 1952 gjekk han i gang med eige røyrleggarfirma. Seinare fullførte han mange store prosjekt, og han omtalte sjølv bustadbygginga på Nedenes på 60-talet som «min største bragd». I 1948 vart gartneriet på Nesheim starta i det små av Valborg og Trygve Nesheim, og det var Valborg som stod på i alle åra etter Trygve døde. Ho sat då att med ein son på berre åtte år, og sonen og kona driv i dag gartneriet. Ei anna kvinne frå Øyestad er også nemnd: Ida Henriette Gåthje (f. 1920). Ho ville bli skomakar, men mor hennar meinte at ho heller måtte bli sydame. Ida heldt seg heime og hjelpte mora til ho var 20 år, men då reiste ho til Stavanger og fekk arbeid hos ein skomakar! Gjeruld Stormoen (f. 1899), var hjulmakar, eit handverk som sette store krav til godt handlag. Ask var beste treslaget for å lage hjula, og ytst måtte det vere ein jernring slik at dei vart slitesterke. Gjeruld hadde eit eige knep for å feste jernringen utan å bruke skruar, og denne løyndomen var han aleine om. Brubygging er naudsynt om ein skal sleppe ferger, og det er mange omsyn å ta. Større båtar bør kunne passere, og dette fekk utbyggarane av Strømmen Bro i byrjinga av 1870-åra til å tenke stort. Løysinga vart ei svingbru der dei henta ekspertise i Tyskland, og brua stod ferdig i 1878. I «Små historier om store hendelser» fortel Wenche Terjesen Berge om dramatiske hendingar i slekta hennar frå byrjinga av 1900- talet og om dei mystiske krukkene som var funne i havet ved Torungen rett etter krigen. Svært underhaldande er teksten «Grautprat» frå foreningsavisa til Natvig og Nedenes Kristelege Ungdomsforening på tjue-talet. Årsskrift frå ulike historielag gjev ein ofte hug til å dra dit og bli betre kjend på staden, og det kan ein seie om Hilsen frå Øyestad også. Årsskriftet er på 84 sider og kostar 60 kr. Meldt av Solveig Lima.

80


Fast spalte i Egde: STEDSNAVN VED FINN ISAKSEN:

Panta rei Språkrådet skal utvikle en egen navnedatabase. Men det betyr ikke at vi får et felles register for alle stedsnavn i Norge. Fremdeles vil det eksistere et mylder av stedsnavnregistre over hele Norge. Uttrykket den greske filosofen Heraklit er kanskje mest kjent for er «panta rei». «Alt flyter», sa han. Jeg må innrømme at dette uttrykket har kommet sterkt for meg når jeg ser hva som skjer innenfor det navnefaglige miljøet. I det 25. jubileumsåret for iverksetting av Lov om stadnamn. For hva skjer innenfor universitetsmiljøet? Vi ønsker å prioritere annerledes innenfor de økonomiske rammene vi rår over, sier instituttleder Kristian Emil Kristoffersen til forskning.no, og mener altså at språksamlinger ikke er å regne som sentrale oppgaver for fremtiden. Det hjalp åpenbart ikke at Språkrådet i et notat til Kulturdepartementet allerede i 2014 skrev at Universitetene i Bergen, Trondheim og Tromsø har alle hatt språksamlinger knyttet til målføredokumentasjon og stedsnavn. Ved alle tre institusjoner er virksomheten nedprioritert og delvis omorganisert i dag. (...) I 1992 mistet språksamlingene den skjermede statusen som eget institutt med uttrykt formål gav. Siden har tallet på vitenskapelige og administrative stillinger knyttet til språksamlingene ved UiO stadig blitt redusert som følge av naturlig avgang og manglende tilsetting. Til nettavisen forskning.no heter det videre at Språkrådet støtter seg til samlingene når det skal gi råd om språk, og Kartverket bruker ekspertene bak navnesamlingene for å fastsette stedsnavn. – Har vi ikke forskning på stedsnavn på universitetsnivå, får jeg ikke gjort jobben min,

sier Marit Halvorsen i Klagenemnda for stedsnavn til Dag og Tid.

«Vil det på sikt i det hele tatt finnes navnefaglig kompetanse til å kunne yte bistand i stedsnavnfaglige spørsmål?» Nå skal det rett nok sies at enden på visa har blitt at språksamlingene fra Universitetet i Oslo er flyttet over fjellet til Universitetet i Bergen. Skjønt det er verdt å merke seg Språkrådets uttalelse angående status og stillinger. Som så visst ikke bare gjelder Oslo. Det er således neppe noen tvil om at det språkfaglige miljøet, som er vesentlig i arbeidet med stedsnavn, er svekket. Det helt vesentlige spørsmålet blir da: Vil det på sikt i det hele tatt finnes navnefaglig kompetanse til å kunne yte bistand i stedsnavnfaglige spørsmål? Vil det i det hele tatt finnes noen å oppnevne til statens navnekonsulenter som skal bistå Språkrådet i å komme med faglige tilrådinger i formelle navnesaker? Et annet «flytende» forhold kan angis med stikkordet stedsnavnregister. Muligens det er typisk norsk. Det er i alle fall en kjensgjerning at det fins en mengde lokale og regionale stedsnavnregistre eller databaser – oppbygd på like mange varianter, uten noen direkte mulighet for kobling eller utveksling av data. Når så Lov om stadnamn ga hjemmel for etablering av et offentlig Sentralt stedsnavnregister (SSR), utviklet og driftet av Statens kartverk på vegne av Kulturdepartementet, skulle en kanskje tro at vi var på rett vei i å kunne samle Norge til ett stedsnavnregisterrike? Et SSR som skal inneholde alle stedsnavn med formelt vedtatt skrivemåte, foruten å kunne motta alle andre stedsnavn. Blant annet fra alle Kartverkets kart, men 81


også fra såkalte massivinnsamlinger på lokalt og kommunalt nivå. Det er aldeles ikke utenkelig fremover å kunne få innlastet her navn fra den store mengden av lokale registre (og bøker!) som allerede finnes. Men akk! Det er bestemt at Språkrådet skal utvikle en egen navnedatabase. I tillegg til SSR og de ørten varianter som finnes fra før. Særlig tilrettelagt for såkalte massivinnsamlinger lokalt. Altså vil stedsnavn for de kommuner i Agder hvor dette ennå ikke er gjennomført, havne i dette registeret. Noen kommuner i Agder, blant annet Kristiansand, har allerede en lokal løsning knyttet til deres nettside og bare der. Mens

Valle og Bykle, samt deler av Vennesla, Audnedal, Marnardal og Grimstad har fått lagt inn sine massivinnsamlede navn i SSR. Det er da grekerens ord kommer i mine ører: Alt flyter. Kunne det ikke vært mulig med en smule samordning? I det minste med Kartverkets SSR som allerede fins. Som selvsagt bør kunne utvikles videre. Fremfor å etablere nok et stedsnavnregister. Det er ikke sikkert Heraklit ville vært helt enig i bruken her av hans Panta rei. Så kanskje sørlendingen heller ville si: Vi syns ikke dette er no’ greit.

Opprørsleder hedret I samarbeid med Lillesand Bondelag markerte Vestre Moland og Lillesand historielag den 28. juni at det er 230 år siden Kristian Jensen Lofthus’ bondeopprør. Mer enn 210 personer fra store deler av Agder var møtt fram på tunet på Møglestu (Møglestu gamle husmorskole) i Lillesand da leder av Vestre Moland og Lillesand historielag, Terje Ellefsen, ønsket velkommen til markeringen av at det i år er 230 år siden bondehøvdingen Kristian Jensen Lofthus gjorde opprør. Dette opprøret var primært retta mot privilegiene til Arendal og Kristiansands kjøpmannsborgerskap. Hans minne blei markert ved mange innslag av informativ og kunstnerisk art søndag 28. juni. Tor Weatherstone orienterte først de frammøtte om det omfattende arbeidet som var gjort for å sette det store og vakre minnesmerket i stand. Historielaget hadde også utarbeidd ei informasjonstavle til minne om Kristian Jensen Lofthus på eiendommen Lofthus nedenfor Møglestu. I samarbeid med Lillesand Bondelag, som altså stod som medarrangør av minnemarkeringa, var det nedlagt en stor dugnadsinnsats for å få det hele på plass. En rekke bidragsytere hadde støttet prosjektet. Forfatteren Tor Obrestad kåserte levende og inspirerende om opprøreren Lofthus, denne bondehøvdingen som til slutt blei sveket av 82

sine nærmeste. Obrestad ga et fargerikt bilde Tor Obrestad kåsaerte om opprørslederen Kristian Jensen Lofthus under Møglestudagene.

av rebellenden Lofthus, den skarpe og kompromissløse lederskikkelsen som ga alt og satte sin egen gård over styr for å betale bøtene han fikk for å ha krenket privilegiene til Arendal by. Kristian Jensen Lofthus blei født 1750 og


«Arendal Borgerlige Militaire» på vei til Lofthus-bauta.

døde som fange på Akershus festning i 1797, bare 47 år gammel. Han overtok gården etter sin pleiefar og drev den på en eksemplarisk måte. For sin flid fikk han diplom fra kronprins Fredrik for «udmerket vigilance og videre opmuntring til landhusholdningens beste». Men Lofthus var ikke bare bonde. Han var også skipsbygger og sjømann, men det er som bondeopprører vi kjenner han best.

Misnøyen med borgerskap og embetsmenn blant bønder på siste halvdel av 1700-tallet var stor. Misnøyen med borgerskap og embetsmenn blant bønder på siste halvdel av 1700-tallet var stor. Prisene bøndene fikk for sine produkter var lave, borgerskapet i Arendal og Kristiansand forsynte seg rikelig og skattene var tyngende. Etter at bøndene hadde valgt Lofthus som sendemann til kongen i København, rei Lofthus rundt i bygdene i Aust- og Vest-Agder for å få underskrifter som støttet klagen til kongen. Nissedal og Fyresdal besøkte han også. Første gang Lofthus prøvde å besøke kongen var 8. juni 1786. Dette var to år etter statskuppet mot den sinnssyke kong Kristian 7.

Hans etterfølger kronprins Fredrik hadde gitt audiens til Lofthus, der han fikk framføre skriftlig bøndenes klage over embetsmenn som hadde tiltvunget seg ytelser av bøndene de ikke hadde krav på, og over arendalsborgerne fordi de utnyttet sine privilegier til å drive bøndene fra deres gårder. Lofthus blei av kronprinsen bedt om å føre ytterligere bevis for sine anklager. Senere sendte Lofthus 470 underskrifter til kongen, uten at det ga resultater denne gangen heller. Tor Obrestad fortalte at Lofthus var en rebell, noe som ofte førte han opp i problemer og rettsaker, og i konflikt med sorenskrivere,

Kristen Flaa framfører en scene fra Lofthusspelet «Høvdingen».

83


fogder og embetsutøvere. Lofthus’ økende status bekymret øvrigheten som ga beskjed om å arrestere han. Bøndene stilte opp med forsvar og Lofthus slapp unna flere ganger. Obrestad så meget kritisk på dei i nabolaget som opplyste om hvor Lofthus oppholdt seg og hva han foretok seg. Til slutt blei Lofthus arrestert i et bakholdsangrep 15. mars 1787. Deretter blei han raskt brakt til et fangehull i Akershus festning der blei han resten av livet uten en gyldig dom. Obrestad høstet stor applaus for sitt maget engasjerende kåseri. Liv Stoveland framførte en vakker napolitansk sang fra Lofthus’ tid og gjorde stor lykke med en soloarie fra syngespillet «Fjeldeventyret» til musikk av Waldemar Thrane og tekst av Henrik Anker Bjerregaard. Tor Flå framførte til stor applaus et titalls av de 51 vers fra visa om Lofthus fra 1787 og skrevet av degn Hans J. Hagen fra Vennesla. Det første verset går slik: O, fredelige Norge, o Jammer og Skam I disse besværlige Dage At dette skal høres saa vide om Land Man haver saa meget at klage I Freden saa burde man leve De kunstneriske innslag avsluttet med at Kristian Flaa gjorde en imponerende figur som Kransenedleggelse ved minnebauta over Kristian Lofthus.

Tor Flaa synger noen vers av Hans Jensen Hagens «Lofthusvise».

Kristian Lofthus i lofthusspelet «Høvdingen» der han ledet et folkemøte med forsamlingen som forbløffete deltakere slik Kristian Lofthus må ha gjort i sin tid på bygdene. Forsamlinga fikk et innblikk i mulighetene som ligger i begrepet levende historie. Kåseriet til Tor Obrestad var levende nok, og med framføringa av sanger og tablåer opplevde tilhørerne mulighetene som åpnes. Manuskriptet til dette spelet er for øvrig gitt ut som egen bok av Vestre Moland og Lillesand historielag. Lederen av Aust-Agder Bondelag Erik Fløystad hilste og minnet om at den kampen Lofthus startet for over 200 år siden ikke er slutt. Mye har forandret seg, men kampen for bønders vilkår for å produsere mat er like aktuell som noen gang. Med Arendal Borgerlige Militaire med trommer og norske flagg i spissen gikk så den tallrike forsamlingen i tog ned til Lofthuseiendommen der minnesmerket over Kristian Lofthus er plassert. Leder av Aust-Agder bondelag Erik Fløystad og Johan Gustav Johansen fra historielaget avduka informasjonstavla og Marit Gunn Tveit, leder av Lillesand bondelag og Terje Ellefsen, leder av Vestre Moland og Lillesand historielag la ned krans på bautaen. Den fine markeringen av «Lofthusreisningen» blei avsluttet med tre saluttskudd ved Arendal Borgerlige Militaire. Tekst og foto: Anders A. Engelskjønn, Arendal Bondelag

84


Jotunheimen, stavkirker og rakfisk - reise i Valdres’ historie Agder Historielag arrangerer hvert år en tur til et sted i landet med rike historiske tradisjoner. I 2016 gikk turen til Valdres, der medlemmer av lokalhistoriske lag og andre historieinteresserte deltok på en reise 11.-14. august som førte dem over fire fylker. På turen fikk reisefølget oppleve Hedal stavkirke, Jotunheimen, Valdres Folkemuseum og rakfiskanlegg i Fagernes og Brekkeparken i Skien. Turselskapet Risdal Touring begynte turen i Evje der de fleste av de 45 deltakerne steg på bussen fredag 11. august, på, en solrik sensommerdag. Etter en del timer på en forholdsvis flate strekninger tok vi en lunsj i Drammen. Deretter begynte bussen ferden mot de mer høytliggende delene av Oppland. Etter hvert ble bakketerreng en utfordring for bussen, særlig da vi måtte krysse fra en dal til en annen. Hva som møtte oss den neste dalen var Hedalen stavkirke i Sør-Aurdalen kommune i Valdres. Når en står foran kirken kan tydelig se at den har en blandet bygningsstil, Den ble blant annet bygd om til korskirke i laftet tømmer i 1699. Kirken mangler blant annet en apsis, eller avsluttende del, som nå er fjernet. Men fremdeles er det opprinnelige skipet fra rundt 1163 bevart, blant annet gjennom en rekonstruksjon fra 1902. Mange i reisefølget brukte god til å studere inngangsdøren mot vest, som har smijern fra 1100-tallet, og treskurd med drager og ormer fra samme periode, som skulle beskytte mot onde ånder. I svalgangen kan en dessuten finne runeinnskrifter. Da vi kom inn i kirken fikk vi en grundig omvisning av guide. Hun påpekte at kjønnsskillene var langt mer markante i middelalderen da kirken var delt inn i en kvinneside, som lå mot nord, som var himmelretning med en negativ betydning, mens mannssiden var rett mot sør. Ellers ble vi også fortalt om et sagn knyttet til kirken, noe som en blir minnet om gjennom bjørneskinnet som henger i sakri-

Avgang med MB «Bitihorn» fra Eidsbugarden. Aasmund Olavsson Vinje vokter den vestre bredd av innsjøen Bygdin. Skulpturen er hogget ut av kunstneren Ståle Kyllingstad.

stiet. Et sagn forteller om at en jeger gjenoppdaget stavkirken i Hedalen da bygda var avfolket av svartedauden. Jegeren trodde han hadde funnet en huldrekirke og kastet flintstål over kirken for å heve forbannelsen. Da han gikk inn kirken, fant han en bjørn som hadde laget seg et hi ved alteret, og jegeren drepte bjørnen. Det er dette skinnet som ifølge sagnet skal henge på veggen. Egdes utsendte fikk definitivt en følelse av å tatt steget inn i den norske middelalderen da jeg utforsket resten av kirkerommet. Der kan en få et sjeldent glimt av hvordan det katolske Norge en gang så ut. I kirkerommet er det en døpefontene i kleberstein fra 1250. I kirken finnes en katolsk messeklokke, også kalt huldreklokke, og et relikvieskrin fra 1250. En annen viktig gjenstand i kirken er en Madonnaskulptur, kalt Hedalsmadonnaen, datert til 1250. I dag står originalen der, men før måtte kirken nøye seg med en kopi. Den var borte i var utlånt til Riksantikvaren i Oslo, i 20 år, og vendte først tilbake til Hedalen i 2005. Imponerende nok er kirken, rundt 850 år etter den ble bygget, fremdeles i bruk. Fremdeles døpes barn i fontenen fra høymiddelalderen. 85


se samme dag. Eidsbugarden er kanskje mest kjent for at den norske dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) tilbrakte to somre der. På Eidsbugarden fikk vi mulighet til å se oss rundt og samle inntrykk. På Fondsbu Turisthytte var det dessuten fyrt opp i peisen, med en restaurant som serverte et rikt utvalg med mat og drikke.

Da besøket i Hedalen stavkirke var over, tok vi Reisefølget samler seg på dekk på MB «Bitihorn» mens det regner og er noe kaldt i lufta.

fatt på siste etappe til Fagernes i Nord-Aurdal. Der kunne alle trekke seg tilbake på Thon Hotel Fagernes for å få en bedre middag og hvile etter en dag på veien.

Fergetur på Bygdin Neste dag, fredag 12. september, var temperaturforholdene skiftet, og det var kaldt i lufta, og duskregn. Reisefølget kjørte først til den gamle fjellbygda Vang, og deretter bar det lenger opp i fjellet, til Eidsbugarden, som befinner seg 1060 meter over havet. Der befant vi oss i vestenden av innsjøen Bygdin, som vi skulle krys-

Hedalen stavkirke.

86

Kilde: wikipedia.

Da fergen MB «Bitihorn» ankom Eidsbugarden, var vi klare til neste etappe. Før vi gikk om bord på fergen passerte vi en enorm skulptur som forestilte Ivar Vinjes hode. En del samlet seg under dekk på fergen siden det var kaldt og fuktig i luften, men noen var barske, og var hele tiden på dekk, og trakk inspirasjon av fjellandskapet rundt. Det ble en minneverdig tur med Nord-Europas høyestliggende båtrute. Innsjøen Bygdin befinner seg sørøst i Jotunheimen. Det er en langstrakt innsjø på 25 kilometer, med utløp mot øst gjennom elva Vinsteråne, og videre gjennom innsjøene Vinstre og Vinstervatna og elva Vinstra til Gudbrandsdalslågen. Begge sider av innsjøen er dekket av heiterreng, med myrer, med fjell imellom som kan rage høyt opp med snødekte topper. Fergen er et nyttig transportmiddel for turgåere som slipper å ta bilen for komme seg opp i fjellet og kan hoppe av på stoppesteder underveis. På turen ble ellers den kulturelle kapitalen kraftig forøket ved at fergeguiden leste Vinjes dikt ut på høyttalere. Etter to og en halv time ankom fergen Jotunheimen nasjonalpark hvor Bygdin Fjellhotell var første stopp. Like ved ferjeleiet stod en plakat som minnet oss på om at vi kunne vente oss rømmegrøt på fjellhotellet som har stått sin grunn siden 1912. Etter rømmegrøt og kaffe på hotellet tok bussen oss deretter ned til Beitostølen, som ligger mellom Jotunheimen og Fagernes, hvor vi besøkte Det økumeniske Lyskapellet ved Beitostølen Helsesportsenter. Der kan en finne glassmalerier tegnet av kunstneren Ferdinand Finne. Det ble oppført etter ønsket til Anna og Erling Stordahl, som i sitt testamente sikret et grunnfond til arbeidet. Kirken var definitivt av langt nyere dato enn Hedalen stavkirke, da den ble åpnet på slutten av 90-tallet. Etter besøket i kapellet dro reisefølget tilbake til Fagernes hvor det ventet en god middag.


Fellesbilde utenfor Valdres Folkemuseum. Her ser en alle som var med på tur til Valdres 11.14. august 2016.

Valdres Folkemuseum Lørdag 13. september var det igjen fint vær, med noe overskyet himmel. Vi besøkte Valdres Folkemuseum, som lå bare en kilometer fra hotellet. Der fikk vi omvisning av en guide som ga oss de lange linjer i dalens utvikling. Guiden vektla at da jernbanen først kom til Valdres i 1906, måtte bygdebefolkningen revurdere hvordan den forvaltet sin kulturarv. Jernbanen førte med seg store endringer, og brakte med seg turistkultur. Det skjedde samtidig med at en nasjonalromantisk bølge skapte større behov for antikviteter fra Valdres, noe som ble ettertraktet i Oslo og utlandet. For å bevare tradisjonell byggeskikk før industrialisering og urbanisering for alvor meldte sitt inntog, ble museet stiftet i 1901. Vi fikk omvisning i laftede bondegårder og ble orientert om hva som var tradisjonelt levevis blant bønder i Valdres. Livsvilkårene for bønder i Valdres kunne være ytterst beskjedne, og særlig for husmannsstanden frem i SørAurdal som var i vekst fra 1800-tallet, da de utgjorde rundt en tredjedel av befolkningen. Sør-Aurdal var i samme periode mer preget av skogsbruk, noe som førte til at var mindre landsbruksjord å fordele, og det ga utslag i

ulikhet og klasseskiller. Befolkningen var langt høyere i Valdres i 1868 enn den er i dag, og befolkningspresset førte til at 20.000 valdresere flyttet til USA. Men det var ikke fattigdom som preget hele Valdres, og spesielt ikke Nord-Aurdal. Vi fikk også omvisning i et av storgårdsbygning fra 1700-tallet, som hadde tilhørt de bedrestilte

Daglig leder og butikksjef ved Noraker gård, Nils Noraker henter opp ørret ved rakfiskanlegg.

87


blant befolkningen i dalen. De hadde tatt seg råd til å bygge i en stil som var en blanding av norsk og utenlandsk byggeskikk. Vi ble også vist et hus som var bygd av utvandrede valdrisere i Dakota, Iowa i USA, som i 2005 ble gjenreist Fagernes.

Rakfisk for enhver smak Etter besøk på Valdres Folkemuseum tok vi bussen noen kilometer lenger sør for Fagernes, til Nordaker gård. Der fikk vi omvisning på en gård med lange tradisjoner, som har gått fra far til sønn siden 1500-tallet. Daglig leder og butikksjef ved gården, Nils Noraker, kunne fortelle oss at i Valdres var det tradisjonelt ganske ensidig kost, og det oppstod et behov for å finne måter å variere kosten. Bønder hentet derfor mye fisk fra fjellet, og eneste måten å konservere den var å legge den i rak. Fisken lå på deretter på stølen og modnet. Rakfisk har på denne måten i prinsippet samme modningsprosess som ost. Etter lagring ble rakfisken flyttet ned til gården, og ble spist helt frem til juletider. Det ble etter hvert en juletradisjon å gå fra gård til gård for å smake og teste ut hvem som hadde den beste rakfisken. I dag gjøres det samme gjennom en rakfiskfestival som arrangeres hvert år, der de seks rakfiskprodusentene i bygda markedsfører sine produkter. I dag er det ellers lite salg fra september til jul.

Utsikt over Valdres-dalen, ved Nordaker gård. Dalen har rundt 18 000 innbyggere og består av kommunene Sør-Aurdal, NordAurdal, Etnedal, Øystre Slidre, Vestre Slidre og Vang.

88

Utenfor gårdsbyggene på Nordaker fikk vi se de store dammene hvor ørreten er samlet. Noraker gård har i de siste tiårene produsert 30 tonn rakfisk hvert år. Ifølge Noraker er den viktigste forutsetningen for å produsere god rakfisk å ha tilgang til godt råmateriale. Det gjøres ved å holde fisken sunn ved å tilføre den friskt vann med høyt trykk. Det gir fisken mosjon ved at den kan svømme mot strømmen hele tida, og forhindrer bakteriefremvekst i anlegget. På Noraker gård brukes heller ikke antibiotika, og fiskeavfallet blir resirkulert ved å brukes som gjødsel, samt at sedimentene blir lagret i myrer i nærheten. Fisken blir avlivet uten at den stresser, mens den svømmer rolig, da setter stresset seg ifølge Noraker heller ikke i muskulaturen. Etter omvisningen ved dammene fikk alle mulighet til å kjøpe med seg både rakfisk i alle tenkelige smaksvarianter, eller andre produkter som te og honning, produsert på mange gårder i Valdres. Flere turdeltakere syntes det var en spennende utfordring å prøvesmake rakfisk, og smaksopplevelsen etterpå ble tema for livlige diskusjoner.

Blues, dikt og Krøderbanen Tidlig om morgenen søndag 14. september begynte vi turen tilbake mens det var solskinn og flott vær. Bussen førte oss fra Fagernes til Gol. Der kjørte vi forbi en stavkirke som brakte frem nye tanker om hvilke behov vi har for autentisitet når det gjelder kulturarv. Stavkirken ble ført opp i 1994, og er en tro kopi av Gol stavkirke fra 1200-tallet som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Ville jeg fått den samme følelsen av det katolske Norge om vi hadde trådd over dørterskelen til kopien, sammenlignet med det jeg så i Hedalen stavkirke? Det fikk jeg aldri vite, bussen suste videre mot Hokksund, hvor vi spiste lunsj. På veien kunne vi se vogner fra Kröderbanen suse forbi. Vidar Toreid fra Setesdalen bemerket på lakonisk vis at Krøderbanen med 26 kilometer, slo Setesdalen med åtte kilometer. Det gjenstod ifølge Vidar helt klart en jobb å gjøre på det feltet da Setesdalsbanen i sin storhetstid en gang var på 78 kilometer. Da vi var på vei gjennom Vestfold, slo venndølen Fritz Fredriksen til med å synge en blues-sang han lærte seg da han i tenårene vanket på Vennesla Bedehus. Deretter leste han


flinke guiden tok oss også med i husets mer hverdagslige rom, hvor vi kunne se hvor tjenerne vasket tøy og laget mat. Det ble en for så vidt en påminnelse om at vårt samfunn har kommet mange sted videre når det gjelder sosial og økonomisk utjevning. Men det skal tilføyes at Aall-familien var forholdsvis nøkterne når det gjaldt størrelsen på sitt hushold, og hadde færre tjenere enn mange andre trelastmagnater.

Lærerik tur

med stor innlevelse opp dikt av Jan Erik Vold, Brekke-parken i Skien.

med dikterens egen stemme. Dette skapte stor begeistring i bussen, og Fritz ble klappet hele veien tilbake til setet. Da bussen var tilbake i Telemark gjenstod det siste stoppet på turen: Brekke-parken i Skien. Her fikk vi omvisning hovedgården i parken, som en gang var residensen til trelastmagnaten Niels Aall (1769-1854) da han og hans familie bodde i Søndre Brekke i første halvdel av 1800-tallet. Sammen med slektene Cappelen og Løvenskiold var Aall-familien blant de mest innflytelsesrike i Skien. Niels Aall er dessuten en kjent skikkelse i Norgeshistorien da han var handelsminister under forhandlingene om grunnloven på Eidsvoll i 1814. Hovedgården, som er bygget i empirestil, har blitt tilbakeført til den standen det var i Aalls periode 1810-1830. Fasade og stil er faktorer som en legger tydelig merke til allerede før en trer inne i huset. Utvendig skal fargen på trebordene illudere sandstein, og det er malt på blindvinduer. Like innenfor finner en falske trappeganger og dører, hvis funksjon var ment å skape symmetri, ingenting annet. Vår guide førte oss videre inn i sal etter sal, hvor sjeldne møbler og portretter av en prominent slekt var å finne i fest- og bankettsaler og i rikt utstyrte soverom og kontor. Aall-familien er på mange måter en dør til et kapittel i Norgeshistoren da trelasthandel var like avgjørende for landets økonomi som dagens oljeeksport. Men den

Etter noen timer i Brekkeparken i Skien dro vi igjen videre. Denne gangen på siste etappe på reisen. Da vi nærmet oss Aust-Agder, ville Vidar Toreid avrunde reisen med å synge egenskrevne stev om bussturen han hadde vært med på, der han også takket turleder Ivar Haugen som hadde forberedt turen. For Agder Historielags utsendte ble turen både en gøy og lærrerik opplevelse. Det var flott å dra på reise med folk som både i aller høyeste grad har mye historiekunnskap, som verdsetter den norske naturens mange omskiftninger, og som tar ting på sparket. Når det gjelder historiefaglige opplevelser, fikk jeg et overblikk i hva som har preget et dalsamfunn når det gjelder endringer i næringsveier og levemåter i fortiden, og hva som preger nåtidens Valdres. Dalen har ikke, som det øvrige Norge alltid har vært et land preget av rikdom og utjevning. Både nordmenn og valdrisere har blitt stilt for utfordringer som de har løst, ikke nødvendigvis ved å lukke seg inne, men ved å søke til utlandet, som ved å utvandre til USA. Eller en eventuelt kan åpne seg for verden der en er ved å opprette moderne museumsinstitusjoner som kan både bevare kulturarv, men også stille den tilgjengelig for besøkende langveisfra. Vi fikk også innsikt i hva slags naturforhold som preger Valdres, som veksler fra fjell og vidde, til en lavereliggende, grønn og fruktbar elvedal. Rakfisken binder kontrastene sammen ved at kosthold og tradisjoner fra fjellet er blitt ført videre på nye og oppfinnsomme måter lenger ned i dalen. Den er på mange måter et vindu til hvordan fortidens tradisjoner, pågangsmot og omtanke for naturen, preger Valdres i høy grad. Tekst og fotos: Kim Bredesen

89


Årsmøteprotokoll for Agder Histo Laurdag 30. april 2016

63 frammøtte, inkludert skrivar, føredragshaldar, styre og abonnentar.

sor fekk rekneskapen såpass seint overlevert at han diverre ikkje hadde høve til å få revideli dette innan årsmøtet. Årsmøtet godkjenner rekneskapen under føresetnad av at styret tek ansvar for å hente inn revisjonsmeldinga.

Innleiing

Sak 6 - VEDTEKTSENDRING

Stad Landeskogen i Bygland kl. l1.00-15.10.

Til stades

Styreleiar Beint Foss ynskte velkomen. Finn E. Isaksen heldt føredraget «Stadnamnlova fyller 25 år verdt å feire?». Han fekk velfortent applaus etter føredraget. Klokka 12.00 var det tapaskoldtbord med karamellpudding og kaker til dessert, og etter framsyning av Austad leikarring kl. 13.00 tok årsmøtet til.

Sak 1 - VAL AV M0TELEIAR

Vedtektsendringa gjeld §3, der styret ynskjer å erstatte eksisterande setning Agder Historielag er tilslutta Landslaget for lokalhistorie og utgjer fylkesleddet for Agderfylka med Agder Historielag skal vere ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og kan sjølv vere tilslutta Landslaget. Endringa vart vedteke mot 7 røyster.

Terje Sandkjær vart vald til møteleiar.

Sak 7 - INNKOMNE FRAMLEGG

Sak 2 GODKJENNING AV INNKALLING OG SAKLISTE

Sak 8 - BUDSJETT

Innkallinga og saklista vart godkjend, og av dei totalt 63 frammøtte, var 53 røysteføre og 10 (skrivar, 7 abonnentar/observatørar, turnemndgeneralen, føredragshaldaren) var utan røysterett.

Sak 9 - VAL

Sak 3 - VAL AV TO REPRESENTANTAR TIL Å SKRIVE UNDER PROTOKOLLEN Arve Rauk (Setesdal Sogelag) og Ann-Margret Haaland (Audnedal Historielag) vart valde til å skrive under protokollen.

Sak 4 - GODKJENNING AV ÅRSMELDING Årsmeldinga vart lesen opp av Birgit Attestog og samrøystes godkjend.

Sak 5 - GODKJENNING AV REKNESKAPEN Rekneskapen for Agder Historielag vart gått gjennom post for post, og viste 254.518 kroner i underskot på den vanlege drifta i 2015. Revi9090

Det var ingen innkomne saker.

Budsjettet vart lagt fram av skrivaren, men vart oppjustert til 200.000 kr i underskot for 2016 for å ta høgde for 2 stykk EGDE.

I valnemnda sat Ellen Ledaal Gjertsen (Arendal), Kjell Ove Sætren (Mandal), Torgeir Retterstøl (Eide) og Anne-Berit Erfjord (Kvinesdal). Noko alternativt framlegg kom ikkje fram, og valnemnda sitt framlegg vart samrøystes vedteke. *** Blomar og 2 flasker Gamal Dansk vart overrekt Beint Foss, og blomar overrekt føredragshaldaren, turnemndgeneralen Ivar Haugen, avtroppande nestleiar Eilert Skjævestad, skrivar Borghild Løver og valnemndmedlem Anne-Berit og styremedlem Gunnar Thorstensen.


orielag Styret 2016-2017: Styremedlem Bjug Åkre Setesdal Sogelag ikkje på val - l år att Varamedlem Anne Marie Ågedal Audnedal Historielag ikkje på val -1 år att Styremedlem Birgit Attestog, Setesdal Sogelag ikkje på val -1 år att Varamedlem: John Seldal Øyestad Historielag ikkje på val - 1 år att Styremedlem Eilert Skjævestad Tromøy Historielag ikkje på val - l år att Varamedlem Gunnar Thorstensen ny for 1 år

Styremedlem Morten Aslaksen Vennesla Historielag attval 2 år Varamedlem Osmund Valand Eikeland Mandal Historielag ny for 2 år Styremedlem Kurt Sandman Selskapet for Grimstad Bys Vel ny for 2 år Varamedlem lars Petter Østeby Høvåg Museums- og Historielag attval 2 år Leiar Knut Engelskjøn Austre Moland Historielag nyvald for 1 år Nestleiar Arna Berg Åseral Sogelag nyvald for 1 år Revisjon/ettersyn av rekneskap: Styret får fullmakt til å velje ein evt. rimelegare revisor for 2016

Styremedlem Arna Berg Åseral Sogelag ny for 1 år Varamedlem Helge Wiig Holum Historielag ikkje på val - l år att

Utsendingar til landsmøtet i LLH: Det er ikkje aktuelt i år, sidan det ikkje er landsmøte

Styremedlem Knut Engelskjøn Austre Moland Historielag ny for 2 år Varamedlem Sveinung Lien Tvedestrand Historielag Styremedlem Johannes Risnes Kristiansand attval 2 år Varamedlem Ragnhild Høydal Kvinesdal Historielag attval 2 år

Valnemnda 2016-17: Ellen Ledaal-Gjertsen Arendal Historielag ikkje på val, 1 år att Terje Sandkjær Landvik Historielag ny for 2 år Torger Kvåle Hægebostad Historielag ny for 2 år Kjell-Ove Sætre Mandal Historielag ikkje på val, 1 år att

Anne-Margret Haaland Arve Rauk Borghild Løver (referent) 91


Regnskap 2015 Resultatregnskap

Note

Totalt 2015

Agdersoga 2015

Salg Agdersoga ...................... 4 000 Salg Agdersoga ..................... 3 550 Salg årsskrift/annen litteratur/cd 6 443 Salgsinntekt ......................... 9 993 Abonnement medlemmer ..... 154 700 Kontingent lokallag .............. 28 668 Inntekt årsmøte & andre arr. . 9 200 Medlemsinntekt ................... 192 568 Tilskudd V-A fylke drift ....... Tilskudd A-A fylke drift ....... Andre tilskudd/gaver ............ Periodisering tilskudd ........... Tilskudd ...............................

175 000 50 000 43 000 421 000 689 000

Leieinntekt Bentsens Hus ..... Annen inntekt ....................... Mva-refusjon ......................... Annen inntekt ....................... SUM DRIFTSINNTEKT ....

0 1 500 29 581 31 081 922 642

Bentsens Hus 2014

0

0

0

0

50 000 50 000 43 000 401 000 501 000

20 000 63 000

0 501 000

1 500 2 000 3 500 66 500

AH regnskap 2015

AH regnskap 2014

4 000 3 550 6 443 9 993 154 700 28 668 9 200 192 568

5 327 4 000 1 717 5 717 159 617 22 140 33 800 215 557

125 000

120 000 0

125 000

0 120 000

27 581 27 581 355 142

0 0 59 136 59 136 400 410

Note 1 - Tilskudd og gaver Agdersoga Det er i 2015 mottatt kr 50 000 i tilskudd til Agdersoga fra begge Agder-fylkene, til sammen 100 000. I tillegg er kr 401 000 av tidligere mottatt tilskudd & gaver anvendt i 2015. Ved utgangen av året utgjør mottatt, ikke anvendt tilskudd & gaver kr 789 000.

Note 2 - Bentsens Hus Det er mottatt kr 43 000 (fra Kristiansand kommune) i tilskudd vedr. Bentsens Hus. I tillegg er kr 20 000 av tidligere mottatt tilskudd anvendt i 2015. Ved utgangen av året utgjør mottatt, ikke anvendt tilskudd & gaver kr 50 000.

Note 3 - Påløpt kostnad & annen gjeld Beløpet gjelder kostnader for dette regnskapsår som er betalt i påfølgende år.

92


Resultatregnskap

Note

Produksjon Edge.................... Produksjon Årsskrift ............. Produksjon Agdersoga .......... Produksjon Annet ................. Honorar sekretær .................. Produksjonskostnad ........... Lønn og feriepenger ............. Arbeidsgiveravgift ................ Sum lønnskostnad ............... Bentsens Hus - div. utgifter .. Leie transportmidler ............. Revisjonshonorar .................. Regnskapshonorar ................. Kontorrekvisita, kontorutstyr Trykksaker ............................ Aviser, tidsskr., bøker, filmer… Data/internett/ telefoni .......... Porto ...................................... Postboksleie .......................... Bilgodtgjørelse ...................... Reisekostnad ......................... Styremøter, andre møter/ arr. Møter Agdersoga .................. Div utgifter Agdersoga ......... Årsmøte/ Landsmøte ............. Andre møter/ arrangementer . Annonsering .......................... Kontingenter ......................... Gaver ..................................... Diverse utgifter ..................... Bank og kortgebyr ................ Annen driftskostnad ........... Renteinntekt .......................... Renter ...................................

Totalt 2015

Agdersoga 2015

45 625 0 484 313 484 313 0 219 000 89 795 838 733 484 313 10 080 0 10 080 0 54 947 5 869 11 250 8 679 14 109 0 10 749 10 749 25 920 90 341 1 020 0 0 9 187 18 693 18 693 4 760 4 760 29 273 49 759 4 900 0 0 3 905 1 477 344 838 34 202

Bentsens Hus 2014

0 10 080 0 10 080 54 947

AH regnskap 2015

AH regnskap 2014

45 625 3

3 000

219 000 89 795 354 420

10 351 60 082 103 433 0 0 0 0

0 5 869 11 250 8 679 14 109

25 920 90 341 1 020

9 187

29 273 49 759 4 900

9 375 7 041 7 717 0 3 590 14 691 26 208 1 020 6 817 1 830 61 873

23 000

59 55 006

3 904 1 418 255 629

16 359 11 750 2 379 2 660 2 391 198 702

18 676 18 676

18 236 18 236

51 51

389 389

427 427

ÅRSRESULTAT .................. -252 333

721

1 465

-254 518

98 702

Vigeland, 27. april 2016 Frank Olsen Regnskapsfører 93


Balanse pr. 31.12.15 31.12 2015

Agder Historielag

90 572 4 700 95 272

40 572 40 572

50 000 50 000

4 700 4 700

AH Drift .................................................. 459 755 AH Kulturreiser ...................................... 4 267 Agdersoga Drift ...................................... 11 919 Agdersoga Plassering ............................. 739 298 Bentsens Hus Drift ................................. 71 552 Skattetrekkskonto ................................... 2 385 Bankinnskudd ....................................... 1 289 176

459 755 4 267 464 022

11 919 739 298 2 385 751 217

71 552 73 937

SUM EIENDELER................................ 1 384 448

504 594

801 217

78 637

Agder Historielag

Agdersoga

Balanse

Note

EIENDELER Til gode inntekt, betalt neste år .............. Forskuddsbetalt kostnad ......................... Fordringer .............................................

Balanse

Note

31.12 2015

Agdersoga

Bentsens Hus

Bentsens Hus

GJELD OG EGENKAPITAL Egenkapital 1.1. ...................................... Periodens resultat .................................... Egenkapital ...........................................

650 437 -252 333 398 104

613 021 -254 519 358 502

30 526 721 31 247

6 890 1 465 8 355-

Skattetrekk og arbeidsgiveravgift ........... Forskudd tilskudd/ gaver Agdersoga ...... Forskudd tilskudd Bentsens Hus ............ Feriepenger ............................................. Interne mellomværende .......................... Påløpt kostnad & annen gjeld ................ Kortsiktig gjeld .....................................

1 661 789 000 50 000 11 372 45 107 134 312 986 345

100 985 146 092

1 451 789 000 9 536 44 367 14 350 769 970

210 50 000 1 836 -741 18 977 70 282

SUM GJELD OG EGENKAPITAL .... 1 384 449

504 594

801 217

78 637

Vigeland, 25. april 2016 Frank Olsen Regnskapsfører

94


Styret i Agder Historielag 2016 Navn og kontaktinformasjon til medlemmer i styret 2016-2017 er som følger: Leder: Knut Engelskjøn K K Lien veg 52i, 4812 KONGSHAVN Tlf. 92 45 44 08 e-post: knutengel@mac.com Vara: Sveinung Lien Kollåsv. 44 4900 TVEDESTRAND Tlf. 37 16 12 63/47 23 65 59 e-post: sveinung@kabeltv.as Nestleder: Arna Berg Gardsv. 26 4540 ÅSERAL Tlf: 90 50 04 67 e-post: arnaberg@gmail.com Vara: Helge Wiig Skidalsheia 18 4514 MANDAL Tlf: 38 26 27 60, 97 02 70 75, helwi@online.no Øvrige styremedlemmer: Johannes Risnes Løvika 57G 4623 KRISTIANSAND S, Tlf: 90 95 58 16 e-post: johsrisnes@yahoo.no Vara: Ragnhild Høydal Høydal 4480 KVINESDAL Tlf: 90 26 03 73, e-post: ragnhildgaldal@hotmail.no Bjug Åkre Halvdan Svartesv. 6 D 4633 KRISTIANSAND Tlf: 38 10 08 48/48 89 59 62 e-post: bjuaakre@online.no

Morten Aslaksen Rådyrv. 4 4700 VENNESLA Tlf: 95 72 59 27 e-post: mortenaslaksen@msn.com Vara: Osmund Valand Eikeland Johnstonsgt. 21 4514 MANDAL Tlf. 47 63 88 38 e-post: ovala@icloud.com Kurt Sandman Ankerv. 28 4876 GRIMSTAD Tlf. 91 12 53 13 e-post: ksandman@private.as Vara: Lars Petter Østeby 4770 HØVÅG Tlf: 47 39 62 37 e-post: lars.petter.østeby@online.no Birgit Attestog 4745 BYGLAND Tlf. 37 93 56 22/90 63 95 64 e-post: birgit.attestog@setesdal.vgs.no Vara: John Seldal Bjorbekk 4824 BJORBEKK Tlf. 37 09 57 04/97 66 61 93 Eilert Skjævestad Sølvfaksv. 5 4818 FÆRVIK Tlf: 37 08 50 80/92 81 94 86 e-post: eilertogruth@gmail.com Vara: Gunnar Thorstensen Nedre Skilsø 38 4818 FÆRVIK Tlf: 37 08 57 82/91 34 27 76 e-post: gunnarthorstensen5@gmail.com

Vara: Anne Marie Ågedal Ytre Ågedal 4525 KONSMO Tlf: 38 28 09 61 e-post: jenaa@online.no 95


RETURADRESSE: Agder Historielag Postboks 136, 4662 Kristiansand

♠ – Klypp­ut – ♠

Verv ein ny abonnent Årskontingent kr. 250,Ny abonnent: Namn:

.................................................................................................................................

Adresse:

..............................................................................................................................

Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stad: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den­nye­abonnenten­får­tilsendt­årsskriftet­til­Agder­Historielag, medlemsbladet­Egde­og­prisliste,­i­tillegg­til­informasjon­om­laget­og innbetalings­blankett. Den­som­vervar­ein­ny­abonnent­kan­velje­eitt­av­ skrifta­under­som­verve­premie­(kryss­av): ■ Tingbok­for­Vestre­Råbyggelag­1686 ■ Eit­årsskrift­etter­eige­val­(nokre­er­utselde,­sjå­prisliste)­­ ■ Odelsmanntalet­1624­(kjeldeskrift) ■ Kristiansand­bytingsprotokoll­nr.­1,­1670 ■ Mandal­tingbok­nr.­1-2,­1677­og­1684­(i­ei­bok) ■ Stortingsmann­Ole­Fuglestvedt. ■ Verv­3­nye­abonnentar­og­få­eitt­eks.­av­Agdersoga­(Agders­Historie)

Verva av: Namn:

.................................................................................................................................

Adresse: Postnr.:

..............................................................................................................................

....................

Stad:

....................................................................................................

SEND KUPONGEN TIL: AGDER HISTORIELAG POSTBOKS 136 4662 KRISTIANSAND ISSN­ 0333-4082

Profile for Grafisk Partner

Egde agder historielag 02 2016 nett  

Egde - Agder Historielag nr 2 2016

Egde agder historielag 02 2016 nett  

Egde - Agder Historielag nr 2 2016

Advertisement