Page 1

egde Nr. 1 - 2016 - 40. 책rgang

Merk v책r nye heimeside www.historielagene.no/Agder og nye e-postadresse agder@historielagene.no


egde

Innhald Leiaren har ordet .........................................................

3

Skrivaren har ordet......................................................

4

Krigsminnemedaljen ...................................................

5

Besøksadresse etter avtale: Bentsens hus, Kronprinsensgt. 59, Kristiansand

Innkalling til årsmøte og føredrag ................................

11

Vedtekter for Agder Historielag ....................................

13

Gjenopning av husmannsplassen på Herstøl ..................

15

Postadresse: Postboks 136, 4662 Kr.sand

Gateslaget mellom hirden og «jøssinger» utenfor Aladdin Kino i mai 1941 ...................................

16

Telefon: 38 02 61 05

Bok om laks og laksefiske i Otra ..................................

18

E-post: agder@historielagene.no

O. T. Fennefoss – ein haugianar på Stortinget ...............

20

Heimeside: www.historielagene.no/agder

Sykkel(vern)byen Grimstad .........................................

24

Åmli – Ætt og heim, bind 5 Vestbygda ..........................

27

Nasjonal Samlings fylkesstevne på Evje.........................

30

Dataglad? Etterlysning.................................................

34

Kristiansanderen Ludvig Adolf Lømsland – først og fremst smaafolkets venn ..............................

35

Noke frå indre Agder ..................................................

36

Årbok 2014 Spind Historielag ......................................

38

Årsskrift 2014 Hægebostad Sogelag .............................

40

Årsskrift 2014 Øvrebø Historielag ................................

42

Agder Historielags tur i 2015........................................

44

Sirdal Historie- og kulturvernlag årsskrift.......................

48

Historisk spel i Birkenes...............................................

50

Vennesla historielag – årsskrift 2014 .............................

52

Rusleturer i Kvadraturen 11 – Posebyen del 2 (2015) ......

54

Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgnes skjærgård .....................................................

56

Anders Beer Wilse – på jakt etter øyeblikket .................

58

Bøker .......................................................................

66

Landeskogen i Bygland rundar 100 år ..........................

70

Opplag: 1350

Ansvarleg redaktør: Borghild Løver Tlf. 97 06 44 85 Fagansvarleg: Johnny Haugen jhaugen@agder.no Stoffet til Egde er levert av: Anna Helle Nilsen Magne Haugland Beint Foss Borghild Løver Anne Løver Finn Isaksen Johnny Haugen Olaf Moen Leonhard Jansen Solveig Stallemo Lima John Seldal

Grafisk tilretteleggjing og produksjon:

GrAFIsk PArTnEr Henrik Wergelands gt. 50B Pb. 384, 4664 Kristiansand Tlf. 38 02 19 12 E-brev: post@gpartner.no Framsidebilete: Håndkolorert foto frå Trydal i Bykle i 1934. Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum.

Skoleskipet Sørlandet – Reisen til Chicago i 1933 ...........

74

Stadnamnspalta ........................................................

79

Norsk Tidend – Norsk avis i London 1940-45..................

80

Folkeminner frå dei indre bygder i ny drakt....................

87

Eventyrslottet i skogen ...............................................

89

Fjærefolk – Årsskrift Fjære historielag 2014 ...................

88

Hægebostad – Gards- og ættesoge bind 1 ....................

90

Starheim (2015) ........................................................

92

Agder Historielags tur 2016: 11.–14. august ..................

94


Lederen har ordet og for øvrig også ellers i landet – har navn fra kommuner som blei nedlagt allerede i den forige kommunereformen. *** Tradisjonen tro vil det også i år bli et temamøte på høstparten. Detaljene er ikke bestemt enda, men møtestedet, som denne gangen blir litt mer originalt enn vanlig, blir veteranskipet «Hestmanden», som ligger til kai i Kristiansand. Og temaet blir «Krigsseilere». «Hestmanden» er ikke bare unik i Norge, men i hele verden, så dette er et besøk vi virkelig gleder oss til. Men før dette skal vi ha årsmøtet vårt, som blir på samme sted som i fjor, altså Landeskogen i Bygland. Datoen er lørdag 30. april, så det er bare å sette av datoen med en gang. Håper å se så mange som mulig av lagene. Ha en riktig fin historielagsvår! ***

Historien gjentar seg i disse kommunesammenslåingstider. Og sjøl om ting har forandra seg, er det visse ting som går igjen; Vil reformplanene bli virkelighet? Og vil resultatet bli positivt for den enkelte kommune?

Til slutt vil jeg opplyse om at jeg nå gir meg som styreleder i Agder Historielag, etter elleve år i vervet. I denne perioden har jeg også representert Agder (+ Telemark og Vestfold) som styremedlem i Landslaget for Lokalhistorie, hvorav tre år som styreleder. Jeg er sikker på at valgkomitéen vil være åpen for konstruktive forslag om ny leder. Beint Foss styreleder Agder Historielag

Nå skal ikke et historielag drive politisk agitasjon, spesielt ikke et fylkeslag. Men det er ikke til å komme forbi at det er svært få som er likegyldige til kommunereformen, enten er man for eller imot – eller nøytral. I historielagsbevegelsen påtar vi oss imidlertid vår del av oppgaven. Og det er altså ikke først og fremst å mene noe, men å dokumentere det som skjer. Så får det heller våge seg at svært mange av historielagene her på Agder – 3


skrivaren har ordet

Har du lyst til å bli den nye skrivaren/daglege leiaren vår? Ta kontakt med leiaren, Beint Foss, tlf. 90850274, e-post beint@gpartner.no, for å vise di interesse. Eller stikk innom kontoret der han jobbar hjå Grafisk Partner i Henrik Wergelandsgt. 50 B. Det ligg ingen dramatikk bak skiftet av skrivar. Eg har som de sikkert veit ikkje så mykje tid å rutte med, og det har ikkje vorte betre med åra. Eg ser at eg rett og slett ikkje har den tida som trengst for å få gjort ein god nok jobb. Difor er det på tide med eit skifte i skrivarstillinga. No viser det seg at eg faktisk har jobba for Agder Historielag i 10 år, så av fleire grunnar kan det vere lurt med eit skifte. Det skal dessutan vere god tid for styret til å finne ein ny skrivar som eg kan setje inn i jobben. Eg kjem difor til å ta meg av årsmøtet 30. april og redigere årsskriftet saman med Johnny Haugen. Dette blir difor det siste EGDET eg jobbar med. Eg takkar for ei hektisk, men absolutt interessant og lærerik tid, og er sikker på at de får inn ein som fyller skoa, for å seie det slik. Eg kan ikkje love verken det eine eller andre på vegner av den nye skrivaren/daglege leiaren, og det ligg ein del årsskrift tilsendt frå histori4

elaga som det bør skrivast bokmelding av. For ikkje å gjere dei for stor urett, så skannar me inn framsida og innhaldslista på kvar og ein. Då vil dei fleste kunne finne ein eller fleire artiklar om temaet dei tykkjer er gildt – og få tak i heftet. Desse innskanna årsskrifta legg me ut på heimsida vår. Takk for meg, og takk for alt det gode samarbeidet til alle som har levert stoff til EGDE. Ein særskilt takk til Gunnar Skarpodde på Grafisk Partner, fagansvarleg i Agder Historielag Johnny Haugen, styret og andre tillitsvalde i Agder Historielag, Agdersogekomitéen, Torbjørn Justnes, Helge Stahl, Statsarkivet, AAKS, fylkeskommunane, brukargruppa i Bentsens hus, Annelise Hornang/Stein Thore Sorthe i Kristiansand kommune og alle andre som har gjort jobben min artig og grei. Varme historiehelsingar! Borghild Løver, skrivar

Takk for meg Etter nærmere 13 år i Agder Historielag, er tiden kommet for å takke for meg. Det har vært en interessant og lærerik tid, og ikke minst mye moro! I den anledning vil jeg takke Borghild Løver, Beint Foss, Gunnar Skarpodde og Anna Helle Nilsen for et godt samarbeid gjennom alle år. Takk også til alle dere som har sendt inn historisk stoff til Egde og årsskriftet. Uten dere hadde dette aldri gått. For å gi den nye redaksjonen et ekstra pusterom, skal vi fortsatt redigere årsskriftet for 2016. Så dersom du har noe historisk stoff liggende, så er det bare å ta kontakt. Mvh Johnny Haugen, jhaugen@agder.no


krigsminnemedaljen I løpet av 2015 har 20 personer på Agder blitt tildelt Regjeringens krigsminnemedalje. Om bakgrunnen for denne medaljen, skriver forsvarsminister Ine Eriksen Søreide følgende: «Mange av dem som gjorde en viktig innsats under krigen har ikke fått den oppmerksomheten og anerkjennelsen de fortjener. […] Derfor har regjeringen i anledning markeringen av frigjøringsjubileet laget en minnemedalje». Medaljen har innskriften «Takk for din innsats 1939–45», og kan tildeles militære og sivile personer som ennå er i live. EGDE presenterer her to som fikk Regjeringens krigsminnemedalje – en krigsseiler og en motstandsmann.

Fraktet flybensin til England og våpen til normandie På selveste nyttårsaften 2015 overrakte ordfører i Søgne, Astrid Margrethe Hilde, Regjeringens minnemedalje til den 97 år gamle krigsseileren Anker Edvard Borøy. Medaljen ble overrakt i hans omsorgsbolig, med nærmeste familie og lokalpressen tilstede. Det var planlagt at Borøy skulle få medaljen overrakt under Nyttårskonserten i Søgnes kulturhus, men siden helsa er redusert, ønsket han at overrekkelsen foregikk i hans hjem. Ordføreren uttrykte stor respekt for krigsseilernes og Borøys innsats under krigen. Anker Edvard Borøy ble født i Søgne 3. mars 1918. Han begynte å jobbe til sjøs i 1936 da han mønstret på kristiansandsbåten «Benwood». Da de kom til San Sebastian i Spania kunne de ikke komme i land fordi det var skyting og borgerkrig. I november 1939 mønstret Borøy på stimtankeren «Madrono». Krigen i Europa hadde da brutt ut. I april 1940 kom Borøy fra Texas med olje på vei til Antwerpen i Belgia. I den engelske kanal fikk han greie på at NaziTyskland hadde angrepet Norge. Antwerpen ble bombet og Borøy var på kaia da en bombe eksploderte ikke langt unna ham. Han fikk slengt seg i dekning, men smellet var så kraftig

– Det står stor respekt av din innsats i konvoiene under hele krigen, sa Søgneordfører Astrid M. Hilde, da hun overrakte Regjeringens krigsminnemedalje til krigsseiler Anker E. Borøy. Foto: Magne Haugland

at hørselen på det høyre øret ble ødelagt. «Madrono» var den siste båten som klarte å unnslippe fra Antwerpen, med et 50-talls flyktende jøder ombord. Borøy forteller at «tyske fly gikk til angrep på oss med maskingeværer og forfulgte oss utover. Kulene smalt inn overalt. Skarpe splinter hvinte glødende gjennom lufta.» FORTSETTELSE NESTE SIDE

5


Sist høst besøkte forfatter John Michelet krigsseiler Anker E. Borøy i Søgne. – Dette var helt magisk, utbrøt Michelet etter at Borøy hadde fortalt om sine opplevelser med å frakte våpen til amerikanerne på Omaha Beach i Normandie. Foto: Jostein Andreassen

«Madrono» gikk til Dover, og Borøy gikk så i engelsk konvoifart i halvannet år mellom England og USA. Han var da matros og seilte siden som tømmermann. Våren 1942 mønstret Borøy av «Madrono» i New Orleans. Han var heldig, for den 4. juli samme år ble «Madrono» kapret av tyskerne og mannskapet ble sendt i japansk fangenskap. Våren 1942 mønstret Borøy på oslotankeren «Trondheim», og gikk i konvoifart over Atlanteren med bensin. På disse turene opplevde han dramatiske ting, med stadig angrep fra tyske ubåter. Borøy var med på den ene overfarten i mars 1943 som en del av konvoi «HX 228», bestående av 60 skip. Ei natt ble konvoien angrepet av 19 tyske ubåter. Seks skip i konvoien ble senket, blant annet den norske båten «Brant County». Det ble et inferno av flammer og hele havet stod formelig i brann, forteller han. Med i konvoien, om bord på skipet «Montevideo», var den norske foto6

grafen O. F. Backer. Han har skildret denne redselsnatten i tidsskriftet «Krigsinvaliden» nr. 4 i 1997. Borøy forteller videre at hans båt i konvoien, «Trondheim», så vidt unngikk å bli truffet. Borøy så en torpedo fra en ubåt som hadde klart å komme seg inn midt mellom skipene. Torpedoen passerte kloss aktenfor «Trondheim» og fortsatte så rett i baugen på en britisk tanker. «Selv om jeg var ung, tærte den voldsomme spenningen på meg etter hvert», forteller Anker, og han utviklet magesår. Etter behandlingen for magesåret i England, gikk Borøy om bord i den norske båten «Skarv», deretter i bergensbåten «Gaston Micard», som skulle delta i invasjonen av Normandie i Frankrike 6. juni 1944. Fem dager etter at amerikanske styrker med store tap hadde gått i land på Omaha-stranden, ble «Gastron Micard» med Borøy om bord kjørt


inn på sandstranda der, og losset panserkjøretøyer og jeeper. «Fra sjøen og på land var det en voldsom skyting, du kan nesten ikke tenke deg. Kanoner, maskingevær, fly. Skipet måtte vente på tur, losse og bakke oss ut igjen fortest mulig» forteller Borøy. Borøy gjorde mange turer mellom England og Normandie, alltid med 4 og 5-toms granater og TNT. Ofte eksploderte granater like ved, og maskingeværkuler og splinter suste gjennom lufta. Ei natt ble skipet til Borøy angrepet av tyske fly, men de forsvarte seg med 20 mm maskinkanoner. Etter hvert gikk skipet inn til Caen, Cherbourg og Brest. Noen steder lå det døde soldater og fløt i sjøen, og Borøy var med på å pakke dem inn i presenninger. «Dette gjorde et sterkt inntrykk på meg», fortsetter han. I Brest så han at tyske krigsfanger ble satt til å losse båten hans. Ved nyttårstider var transporten til Normandie for Borøys del over, og han mønstret på «Thalatta», som gikk til New York, og deretter med krigsutstyr via Gibraltar og Suezkanalen til India. Den 8. mai 1945 var de på vei til Calcutta da fredsbudskapet kom. Først i august 1945 fikk hans foreldre hjemme i Søgne melding om at han var i live. Etter noen turer på India-kysten, kom Anker Borøy til Oslo. Da hadde han vært borte fra Norge i 6 år. Her fikk han beskjed om å melde seg til lensmannen i Søgne, for å bli registrert til å avtjene førstegangstjenesten. Men da Borøy kom til lensmann Finn R. Helle i Søgne og fortalte om sin krigsinnsats, ble han fritatt for militærtjenesten. Etter krigen var Borøy hjemme i Søgne noen år, og var blant annet med på å rive tyskerbrakker på fortet i Ny-Hellesund, og jobbet på Høllen skipsverft. Men innimellom dro han til sjøs igjen. Under Cuba-krisen i 1962 gikk Borøy med båten «Helena» midt gjennom konfliktsonen. De hadde sovjetiske handelsskip og krigsskip på den ene siden og amerikanske krigsskip på den andre. I luften vrimlet det av fly. Morsetrafikken var intens. Det var en ny, skremmende opplevelse, og krigsfrykten hos Anker kom tilbake. Etter Cuba-opplevelsen mønstret Borøy av for godt. Selv om helsa nå har begynt å svikte, forteller Borøy klart og detaljert om sine krigsopplevelser, som av og til gir ham problemer

med å få sove. Sist høst hadde Borøy besøk av forfatter Jon Michelet. «Dette var helt magisk» utbrøt Michelet da Borøy livaktig hadde fortalt ham om infernoet på Omaha Beach. Den norske handelsflåten, som Anker Borøy var påmønstret i seks krigsår, spilte en helt avgjørende rolle for de allierte. Det var sjømenn av Ankers kaliber som holdt denne fronten, og som gjorde at vi igjen kunne feire freden den 8. mai 1945.

Ung sjåfør og sabotør med gode nerver Søndag 3. januar i år fikk den 95 år gamle flekkefjæringen Rolf Smith Sunde stående applaus i Flekkefjord rådhus, da ordfører Jan Sigbjørnsen overrakte Sunde og Signe Louise Jackobsen hver sin krigsminnemedalje (se foto neste side). Rolf Smith Sunde ble født 23. mai 1920. I ungdomstiden var han aktiv i idretten som fotballspiller, turner og skiløper. Sunde var på sesjon i 1939, men hadde ikke fått innkallingen da krigen kom den 9. april 1940. Allerede i august 1940, 20 år gammel, ble Sunde med i motstandsarbeid. Han ble spurt av motstandslederen i Flekkefjord, Tor Njaa, om å bli med. Sunde var på denne tiden ansatt som sjåfør i Lilands transportforretning, som disponerte sykebil, laste- og drosjebiler. Det første oppdraget Sunde fikk, var å hente et fat med 300 liter bensin i Gyland. Sunde fikk dekknavnet «Rollen». Et par uker måtte han kjøre lastebil i forbindelse med byggingen av den tyske kystfestningen på Hågåsen på Hidra. Han rapporterte til Tor Njaa om hva han så på festningen. I januar 1942 kjørte Sunde lastebil med radiosendere og utstyr, som SOE-agentene Odd Starheim og Andreas Fasting hadde med seg da de landet i fallskjerm på Auskundheia i Bakke (omtalt i EGDE nr 1 – 2011, s. 4–7). I august 1942 kom de to Linge-karene Andreas Fasting og Gunnar Bråstad med ubåt til Tele, og Sunde, sammen med Thoralf Johansen og Sverre Sand, kjørte dem inn til Flekkefjord med radiosender og utstyr. Et par FORTSETTELSE NESTE SIDE

7


Rolf Smith Sunde og Signe Louise Jackobsen mottok en forsinket krigsminnemedalje fra ordfører Jan Sigbjørnsen 3. januar 2016. Foto: Privat

dager senere kjørte Sunde de to agentene til Kristiansand med sykebil. På Kvinesheia ble de stoppet av tysk feltpoliti, men Rolf var rådsnar og sa til tyskerne at han hadde en difteripasient i bilen. Da motstandsmannen Ola Eide fra Flekkefjord kom i søkelyset, kjørte Sunde ham til Kristiansand som første etappe på flukten til Sverige. Særlig dramatisk ble det i januar 1943 da farsunderen Odd Starheim gikk i land i Tele med 40 norske soldater for å kapre tyske båter i operasjon «Carhampton». Halvparten av angrepsstyrken ble 10. januar 1943 kjørt med lastebil av Sunde fra Håskog til Kvelland. Angrepet ble imidlertid avlyst, og noen av soldatene som hadde gått i dekning i hytter på Sveiga, ble dagen etter kjørt tilbake til Håskog av Sunde. Et nytt mislykket forsøk på kapring og angrep på ei tysk vakthytte ble foretatt fire dager senere. Fem tyske soldater ble såret, og Sunde fikk ordre fra tyskerne om å kjøre to av dem til sykehuset i Kristiansand. Starheim og soldatene flyktet opp til Eiken, 8

hvor de lå i dekning i en måned. Sunde kjørte leder av motstandsbevegelsen i Flekkefjord til Eiken, for at han skulle konferere med Starheim. Da Starheims styrke skulle angripe Titania gruver i Sokndal, stilte Sunde opp med drosjebil og kjørte Starheim og noen av soldatene bevæpnet med maskinpistoler og håndgranater, fra Kvås til Austad ved Flekkefjord. En risikofylt og dristig kjøretur som krevde en stødig hånd på rattet – omkring seks mil på den Sørlandske hovedvei (i dag E39), trafikkert av tyskere og med fare for kontroll. Kjøreturen gikk ikke uten problemer, men uten at tyskerne oppdaget hva transporten besto av. Neste dag kjørte Sunde noen av soldatene fra Austad til Sirnes stasjon. På bakgrunn av dette er Sunde titulert som «privatsjåfør for operasjon Carhampton» i krigslitteraturen. Motstandsbevegelsen i Flekkefjord ble gradvis rullet opp av Gestapo, og i påsken 1944 fant Sunde det tryggest å reise til fjells. Her fikk han beskjed om at tyskerne hadde vært på døren og spurt etter ham. (Sunde er etterlyst i Fahndungsnachweis nr. 3 av 20.9.1944).


Rolf Smith Sunde viser hvor han stod natt til 11. januar 1943 og ventet med lastebilen i veikrysset ned til Berefjord. Rett før midnatt kom 18 Carhampton-soldater ut av mørket og la seg under ei presenning på lasteplanet. Så begynte «Rollen» å kjøre soldatene mot kapringsmålet ved Abelnes. Foto: Magne Haugland

En tid lå Sunde i dekning på en gård i Sirdal. Brått kom en tysk patrulje til gården, og Sunde fikk hoppet ned i gjødselkjelleren og skjult seg. Utpå sommeren 1944 fikk han kontakt med Alf Aakres sabotørgruppe, «Vestige 4», og holdt i perioder til i den sagnomsuste Mysinghålå på Helleland. Nå var Sunde alltid bevæpnet med en Colt 32, lett å ha i lomma, men ikke noe stort kaliber. Derfor velment instruks: to skudd – for å være sikker. Sunde sa seg villig, sammen med tungtvannsabotøren Kasper Idland til å feste limpets (magnetiske miner) på tyske ubåter som lå ved havna i Flekkefjord. Sabotasjeaksjonen ble planlagt natt til 25. august 1944. De lå en hel uke i ei bu på kaia og observerte, men da natta kom med måneskinn og vannflaten som et speil, ble aksjonen avblåst. Sunde la seg deretter i dekning i forskjellige hytter i skogen, bl.a. ved Lundevannet og i Gjersdals-området, og det ble mange lange og kalde dager fremover. Endelig, den 7. mai

kunne Sunde forlate sin fredløse tilværelse i skogen og komme hjem til Flekkefjord. Sommeren 1945 var Sunde med på å arrestere norske NS-medlemmer, og ble lagfører for et lag i hjemmestyrkene som ankom Flekkefjord. I de senere årene har Rolf Smith Sunde holdt en rekke foredrag i foreninger og for skoleklasser, der han nøkternt og sannferdig forteller om sine krigsopplevelser. Han var også en viktig kilde da boken «I natt gjelder det! Dokumentarhistorien om «Carhampton» – Lingekompaniets mest katastrofale aksjon» ble skrevet i 2001. Sist sommer fikk Sunde Kongens fortjenestemedalje, bl.a. for sitt samfunnsengasjement etter krigen. «Det var storartet å få hilse på Kong Harald», forteller Rolf Smith Sunde. Av Magne Haugland

FORTSETTELSE NESTE SIDE

9


Følgende personer fikk Regjeringens krigsminnemedalje på Agder i 2015 Farsund: Ole Jensen (krigsseiler)

Flekkefjord: Rolf Smith Sunde (Motstandsbevegelsen) Signe Louise Jakobsen (Motstandsbevegelsen)

Grimstad: Kaare Dyvik, (motstandsarbeid, KZ-fange)

kristiansand: Søren Brandsnes (krigsseiler) Kåre Heistein (motstandsbevegelsen) Jens Ulrik Ravn-Nielsen (rikspolitiet) Kurt Kløgetvedt (motstandsbevegelsen) Bjarte Svendsen (arrestert av Gestapo/Milorg) Lasse Laudal (motstandsbevegelsen) Mary Elinor Johansen (arrestert av Gestapo) Reidar Slotsvik (flyvåpenet)

Lillesand: Alf Knudsen (marinen, Milorg, KZ-fange) Dagfinn Stoveland (Milorg)

Mandal: Odvar Saanum (krigsseiler) Klaus Winther Grøsfjeld (krigsseiler) Håkon Karlsen (krigsseiler) Åge Skjærstad (krigsseiler) Hans Rummelhoff Møller (XU)

søgne: Anker Edvard Borøy (krigsseiler).

10


Innkalling til føredrag, god mat og årsmøte i Agder Historielag laurdag 30. april 2016 Agder Historielag byr på eit interessant føredrag om stadnamnlova, god mat og årsmøte på Landeskogen Peace senter i Bygland laurdag 30. april 2016. Frist for innkomne framlegg og påmelding er sett til 20. april. Framlegg og påmelding kan sendast til e-postadressa: agder@historielagene.no eller postadressa: Agder Historielag, Pb. 136, 4662 kristiansand. Spesialtilbod under årsmøtet: Sturla Ertzeid-DVD kr. 130,- og Agdersoga kr. 300,I tillegg er det mogleg for dei laga som ikkje har fått tak i Agder Historielags jubileumsbok, å få kjøpt ho for ein rimeleg penge på Landeskogen.

Programmet for dagen: 1. Det heile byrjar kl. 11.00 med ei kort velkomenhelsing av leiar Beint Foss, føredraget «Lov om stadnamn fyller 25 år – er det grunn for å heise flagget?» av Finn E. Isaksen og underhaldning. 2. Frå om lag kl. 12.00 vert det ein liten time med koldtbord inkl. dessert og kaffi. Kvar av dei frammøtte lokallaga kan få høve til å vise fram sine siste produksjonar på eigen «stand». Deltakaravgifta er i år som i fjor 100 kr for kvar deltakar (Agder Historielag sponsar mesteparten av serveringa) 3. Seinast kl. 13.00 byrjar me på den fastlagde saklista – årsmøtet er truleg slutt kl. 15.00.

Sakliste: 1. Val av møteleiar 2. Godkjenning av innkalling og sakliste 3. Val av 2 personar til å skrive under protokollen 4. Årsmelding 5. Rekneskapen 2015 6. Vedtektsendring 7. Innkomne saker 8. Budsjett 9. Val – send gjerne innspel til Kjell Ove Sætren (Mandal) el. Ellen Ledaal-Gjertsen (Arendal) Når årsmøtet er heva, vil det vere høve for dei frammøtte til å kome med ymse innspel og informasjon om tilskipingar i eigne lag m.m. Det er dessutan vanleg at dei ulike historielaga har med seg materiell/årsskrift som dei legg fram for sal/presentasjon før årsmøtet byrjar. FRAMHALD NESTE SIDE

11


Eitt eksemplar av kvar utgjevnad i lokallaget ditt – til samling på Bentsens hus Agder Historielag vil gjerne samle alt av utgjevnader frå kvart einskild lokallag, slik at det vert ei komplett samling på Bentsens hus. Eit fint høve å levere dette til AH, er på årsmøtet. Me har allereie fått frå nokre lag, men langt frå alle!

Abonnent: observatør eller utsending Som observatør har du ikkje røysterett, men du har altså like fullt høve til å delta på årsmøtet. Dersom du tykkjer det er gildare med røysterett, så kan du vende deg til lokallaget ditt og høyre om dei har fylt kvota si med utsendingar. Ingenting er hyggelegare enn eit årsmøte fullt av folk! Landeskogen er staden den 30. april – ikkje minst på grunn av det interessante føredraget. Kvart medlemslag har rett på å møte med to delegatar for dei fyrste 100 medlemene, deretter ein delegat for kvar påbyrja 100. Ingen lag kan ha fleire enn fire delegatar. Kvar delegat har ei røyst, fullmakt vert ikkje å akseptere. Eit lag som såleis har rett på fire delegatar, men berre møter med ein, har berre ei røyst. I tillegg kan som sagt alle abonnentar møte, OG alle andre interesserte. Me oppmodar flest mogleg til å ta turen til Landeskogen i Bygland denne laurdagen. Velkomen! Men hugs påmelding innan 20. april!!!

Viktig:

Medlemslaga får tilsendt rekneskap og årsmelding på epostadressa via webmedlemsregisteret på internett. Abonnentar som vil delta som observatørar/utsendingar, kan få tilsendt årsmelding og rekneskap ved å kontakte oss på agder@historielagene.no eller på tlf. 38026105. For resten av abonnentane vil årsmelding/rekneskap kunne sjåast i neste EGDE.

Møt den unike forteljaren

Sturla Ertzeid på den flotte dvd-en produsert av Agder Historielag Pris: Kr. 150.Kontakt

Agder Historielag på tlf.97 06 44 85 eller send e-post til agder@agderhistorielagene.no eller post til Agder Historielag, Postboks 136, 4662 Kristiansand 12


Vedtekter for Agder Historielag FØREMÅL § 1. Agder Historielag har som føremål å fremje interessa for og auke kjennskapen til historie og kulturvern i landsdelen.

VERKSEMD § 2. For å nå målet skal Agder Historielag: - Styrkje samarbeidet mellom historielaga og representere desse i saker av felles interesser overfor fylkeskommunale styresmakter. - Arbeide aktivt for at folk flest, media og myndigheiter får auka forståing for verdien av kulturarv og historie. - Ta på seg oppgåver som best kan verte løyste på regionalt plan, så som kurs, seminar og kulturreiser. - Gje ut publikasjonar som til dømes årsskrift og medlemsblad og drive andre former for opplysingsarbeid.

ORGANISASJON OG MEDLEMSKAP § 3. Agder Historielag er tilslutta Landslaget for lokalhistorie og utgjer fylkesleddet for Agderfylka (strykast). Agder Historielag skal vere ein paraplyorganisasjon for historielaga på Agder, og kan sjølv vere tilslutta Landslaget. § 4. Lokale historielag og foreiningar med føremål i tråd med § 1 kan vere medlemer i Agder Historielag. Laga betaler kontingent som årsmøtet fastset. Inkludert i kontingenten får kvart medlemslag eit årsskrift og medlemsblad.

ÅRSMØTET § 5. Årsmøtet er øvste organ i laget. Tidspunkt for dette er seinast i april månad. I dei åra det vert halde landsmøte, bør årsmøtet i Agder Historielag vere minst seks (-6-) veker føre landsmøtet. I særskilde fall kan styret kalle inn til omframt årsmøte. Kvart medlemslag har rett på å møte med to delegatar for dei fyrste 100 medlemene, deretter ein delegat for kvar påbyrja 100. Ingen lag kan ha fleire enn fire delegatar. Kvar delegat har ei røyst, fullmakt vert ikkje å akseptere. Eit lag som såleis har rett på fire delegatar, men berre møter med ein, har berre ei røyst. Styret har ikkje røysterett i saker som gjeld årsmelding og rekneskap, men sjølvsagt talerett. I alle andre årsmøtesaker har styret røyste- og talerett. Skrivaren har berre talerett. Valnemnda gjev årsmøtet innstilling på fylgjande verv: Styret: Åtte styremedlemer med varamedlemer – blant medlemslaga/foreiningane i organisasjonen. Valnemnda gjev årsmøtet innstilling på leiar og nestleiar blant styremedlemene. Valnemnda: Fire medlemer frå medlemslaga/foreiningane i organisasjonen. Eksterne verv: Der Agder Historielag har oppnemnings/innstillingsrett, kan valnemnda kome med ei innstilling. Dei tillitsvalde i styret og valnemnda har ei funksjonstid på to år, men vert valde slik at halvparten står på val kvart år. Leiar og nestleiar derimot, vert valde for eitt år av 13


gongen, og veljast såleis kvart år. Valnemnda konstituerer seg sjølv. I styret og valnemnda skal det vere lik representasjon frå kvart av fylka, og så langt råd er lik representasjon for båe kjønn. Årsmøtet tek stilling til val, årsmelding, rekneskap, budsjett, kontingentendring og eventuelle innkomne framlegg og andre saker styret legg fram. Agder Historielag skal ha offentleg godkjend revisor. Val og vanlege vedtak vert avgjort med vanleg fleirtal. Framlegg om vedtektsendring må vere styret i hende minst to månader føre årsmøtet. Styret sender slike framlegg, sakliste, årsmelding og rekneskap ut til medlemslaga seinast ein (-1-) månad føre årsmøtet. Dato og stad for årsmøtet, saman med sakliste, årsmelding og rekneskap skal vere prenta i EGDE minst 14 dagar føre årsmøtet. Kunngjering om at vedtektsendring er årsmøtesak skal skje saman med årsmøteinnkallinga i EGDE eller per brev til laga ein månad føre årsmøtet. Vedtektsendring krev 2/3 fleirtal. Dei same tidsfristane gjeld ved ekstraordinært årsmøte.

TILHØVET TIL LANDSLAGET § 6. Årsmøtet handsamar eventuelle saker som kjem frå styret i Landslaget. Vedtektene til landslaget vert fylgt ved representasjon på landsmøtet. Agder Historielag betaler utgiftene til landsmøtet for ein utsending, som helst bør vere styreleiaren.

STYRET § 7. Styret, som har åtte (-8-) medlemer, tilset skrivar/kasserar og fastset løn og instruks. Ved lik røysting, har leiaren dobbelrøyst. Funksjonstida for styremedlemene er to år, slik at halvparten er på val på kvart årsmøte. Funksjonstida for leiaren er eitt år. Styret kan gjere vedtak når minst fem medlemer er til stades. Styret har ansvar for å leggje fram årsmelding, revidert rekneskap og eventuelle andre saker til årsmøtet for godkjenning. 14

§ 8. Styret i Agder Historielag handsamar alle typar saker frå båe fylka. Styret er samla ansvarleg for dei einskilde vedtak som vert gjort. Styret kan nedsetje nemnder/komitear som spesielt kan sjå på saker i kvart fylke. Innstillinga/arbeidet til komiteen vert lagt fram for styret, og endeleg vedtak vert gjort av styret, som er ansvarleg overfor årsmøtet.

VALNEMNDA § 9. Valnemnda, som har fire medlemer, konstituerer seg sjølv og vel leiar. Ved lik røysting har leiaren dobbelrøyst. Valnemnda legg fram for årsmøtet framlegg til styremedlemer med varafolk, leiar og nestleiar og tillitsvalde i valnemnda og eventuelle utsendingar til landsmøtet og kandidatar til landsstyret.

OPPLØYSING § 10. Laget reknast som oppløyst når to ordinære årsmøte på rad har gjort 2/3 dels fleirtalsvedtak blant dei røysteføre deltakarane. Framlegg om oppløysing av laget må vere styret i hende minst to månader føre årsmøtet. I fall Agder Historielag vert oppløyst, skal Statsarkivet i Kristiansand få tilbod om arkivet og samlingane til Agder Historielag. Eventuelle midlar går til Landslaget for lokalhistorie, til bruk for lokalhistorisk arbeid på Agder. Vedtekter for Agder Historielag vedteke på årsmøtet 2. april 2011. Framlegg til årsmøtet 2016 om å endre setninga i §3 frå den i kursiv til den i feit skrift.


Gjenopning av husmannsplassen på Herstøl Laurdag 28.05.2016. Herstøldag for heile folket TrADIsjOn- OG HAnDVErksDAG MED HIsTOrIE Entré vaksne kr- 100,- ● Barn og skuleungdom gratis PrOGrAMMET ByrjAr På LInDEsnEs kULTUrTOrG: 10.00–14.00: Felespelarseminar i regi av kulturskulane. 12.00: Opning av «Herstølutstilling» i Lindesnes Kulturtorv Avduking av bilethoggjar Arne N. Vigelands Elias Louen byste. Føredrag om knivtradisjonen på Herstøl v/knivmakar Tore Noddeland. 13.30 I høve forlenginga av Friluftslivets år går me tur til Herstøl med forteljar på vegen opp og på Herstølodden. 14.30: Omvisning på husmannsplassen Herstølodden: Tarald og Lisabeth Louen budde fyrst her, 200 meter frå Herstøl. 15.00–18.00: Arrangement på husmannsplassen Herstøl: Her levde knivmakarane Gjenopning av det nyrestaurerte og felespelarane Tarald og Elias Louen våningshuset på Herstøl. med familie Kulturskuleorkesteret med 20 barn og ungdomar speler Herstølmusikk. Catrine Røksland underheld med folkemusikk frå Skottland Friluftsrådet for Lindesnesregionen v/Randi Byremo har ordet. Agderspelemennene speler opp. Hægebostad spelemannslag underheld. Lindesnes Ungdomslag deltek med folkedans. Demonstrasjonar, verkstad og aktivitetar med lærpreging, dans, musikk, song og annan husflid. Smiing og knivmaking v/Mandal knivklubb. KFUK / KFUM-speidarane har stand med informasjon om l øypenettet i området. Matsal Sal av bok og film om Herstøl, CD’ar med folkemusikk. 19.00:

Fest på Herstøl – med bålkos og tradisjonell musikk og -dans. Påmelding/info til fest på Herstøl tlf. 97 06 44 85

Arr.: Lindesnes kulturtorv, Galleri Gustav Vigeland, Bygdemuseet, Lindesnes historielag, Mandal knivklubb, Lindesnes ungdomslag, Lindesnes KFUM/KFUK, kulturskulen, FLIR, Herstøls venner, Frivillighetssentralen Lindesnes 15


Gateslaget mellom hir utenfor Aladdin kino i Av de mer kuriøse hendelsene på Agder under andre verdenskrig, var det såkalte «gateslaget» mellom hirden og «jøssinger» utenfor Aladdin kino i kristiansand i mai 1941.

Det store medlemsmøtet på Aladdin i mai 1941 ble annonsert flere ganger i kristiansandsavisene dagene i forveien. Her er en avisfaksimile fra Fædrelandsvennen dagen før møtet.

Det var Ellinor Hamsun, datter av Knut og Marie Hamsun på Nørholm, som var et av trekkplastrene på medlemsmøtet i Kristiansand. Foto: A. B. Wilse, 1939

Utgangspunktet var at det lokale NS-laget skulle holde et medlemsmøte på Aladdin kino, der A. B. Wilses film «Norge – et dikt i bilder» skulle vises. Under medlemsmøtet skulle en partirepresentant fra Oslo holde en tale, mens Ellinor Hamsun fra Eide fikk oppgaven med å kommentere filmfremvisningen. For å sikre et godt oppmøte, ble arrangementet behørig annonsert i byens aviser dagene i forveien. På møtekvelden den 13. mai 1941 samlet det seg store folkemasser og skuelystne i sentrum av byen. Mange NS-medlemmer og hirdmedlemmer måtte gå spissrotgang mellom tilskuerne på vei inn til kinobygget, og dette skapte stor irritasjon blant de fremmøtte NSmedlemmene. Spenningen var nærmest på bristepunktet allerede før møtet var i gang – med mellom 200 og 300 partimedlemmer. Etter at medlemsmøtet på kinoen var over, stilte hirden opp utenfor Aladdin for å avgi hilsen (med oppstrakt arm). Planen var å marsjere av gårde til «Teknikken». Under denne seansen begynte noen av tilskuerne å le. Dermed var bråket i gang. Noen av hirdmedlemmene gikk løs på tilskuerne Mange skuelystne samlet seg i Kristiansand sentrum og utenfor Aladdin på den store møtekvelden 13. mai 1941. Alle fotografiene fra gateslaget er utlånt av Bjørn Furuborg, Kristiansand.

16


rden og «jøssinger» mai 1941

med bandolær og det oppstod regelrett håndgemeng ute i gatene. Først da tyske soldater ble satt inn fra Gimlemoen for «å rydde gatene», løste folkemassene seg opp og opptøyene ble brakt til en ende. Sett i ettertid viser denne hendelsen hvor tilspisset situasjonen var mellom de ulike frontene i 1941. På den ene siden stod NSmedlemmer som kjempet for «den nye tid», med innføring av førerprinsippet i både lokalog nasjonalforvaltningen. På den andre siden stod såkalte «jøssinger» og motstandsfolk. Mange av dem ønsket en restaurasjon av det før-demokratiske norske samfunnet og å få

yskerne ut av landet så raskt som mulig. Hirden var dessuten spesielt uglesett, fordi mange jøssinger mente at de tok seg til rette i det norske samfunnet uten legitimitet i befolkningen – kun ved hjelp av tyske bajonetter. At dette bråket fant sted utenfor Aladdin kino, er symptomatisk for situasjonen. For både NS og tyskerne så på kinoen som et viktig propagandaredskap for «den nye tid». For mange motstandsfolk gjaldt det derfor å boikotte kinofremvisninger der tyske og norskproduserte propagandafilmer ble vist. Kampen om kinoene ble en del av motstandskampen. Det hører med til historien at ingen av kristiansandsavisene omtalte dette «gateslaget» i avisene de påfølgende dagene. Dette vitner om at pressesensuren for lengst hadde gjort sitt inntog på Agder, en sensur som varte krigen ut. Av Johnny Haugen

Hele arrangementet endte med slåsskamp i kvadraturen og tyske soldater ble satt inn fra Gimlemoen for «å rydde gatene».

kilder: Fædrelandsvennen, Christianssands Tidende og Agder Tidend i mai 1941 og intervju med Georg Stray (1999), Arve Wang Sandaas (1999) og Kjell Torjesen (2000). 17


Bok om laks og laksefi I disse dager gir Erling sandø fra Torridal ut ei bok om Otralaksen. Boka handler først og fremst om laks og laksefiske, men gir også noen historiske glimt fra Otra og livet langs den sørlige delen av vassdraget. – Gratulerer med ny bok. Kan du gi oss noen stikkord om hva boka handler om? – Ved siden av laks og laksefiske, så gir den noen glimt fra livet langs Otravassdraget på slutten av 1800-tallet og fram til første halvdel av 1900-tallet. Jeg har avgrenset meg til den lakseførende delen av elva som er på ca 15 km, fra elvemunningen av Kristiansand til Vigelandsfossen i Vennesla. Laksen kan ikke forsere fossen. – Kan du si noe om kildetilfanget under arbeidet med boka?

Erling Sandø fra Torridal har skrevet ei bok om laksefisket i den sørlige delen av Otra.

– Kildene har vært historiske publikasjoner som Peder Claussøn Friis’ omtale av laksefiske på begynnelsen av 1600-tallet og Nicolai Wergelands manuskript «Christiansands Beskrivelse» fra årene 1811–13. Av nyere kilder har jeg benyttet meg av lokale bygdebøker, aviser, intervjuer og den håndskrevne gårdshistorien til Gunstein O. Lian. Den kanskje viktigste kilden har vært nedtegnelsene til bankmannen Per Georg Jensen. Han nedtegnet

Boka «Otra – elva med de store laksene» er på 112 sider (liggende A4-format) og inneholder mange bilder som ikke tidligere har vært på trykk. 18


iske i Otra

Karen og Sven Stangenes poserer foran nattens fangst i 1936. Ikke rart de smiler! Foto fra boka

en fiskedagbok som tar for seg laksefisket i Otra i årene frå 1927 og fram til begynnelsen av 1950-tallet. Da bukket laksen under for forurensing. Dessuten har vi fått tak i et unikt bildemateriale som jeg tror mange lakseelver, i hvert fall her på Sørlandet, vil misunne oss. – Hvordan har du klart å finansiere dette arbeidet? – Jeg har søkt om sponsormidler fra diverse offentlige og private institusjoner, samt jeger og fiskeforeningene. Sistnevnte er vel den største målgruppen. Responsen har vært såpass god at jeg nå, etter flere års arbeid, kan sende manuset til trykking. Dette er jo et prosjekt på eget ansvar og risiko og med et såpass høyt budsjett at jeg ikke har våget å sette i gang før jeg hadde en rimelig sikkerhet for ikke å havne i minus. – Er det noe som har overrasket deg under arbeidet med boka? – Vel, jeg tror neppe det er særlig kjent at ledertroikaen for laksefiskerne, Tharald Hagen, Oscar Ravnaas, og Thomas Frøysaa kjempet en «drabelig» kamp for laksefiskerne og grunneierne på slutten av 1930-tallet. Laksestatistik-

ken viste at den årlige fangsten kunne komme opp i over fem tonn og var en god inntekstkilde. Det hele endte med at de brakte grunneiernes sak inn for Nygaardsvold-regjeringen og Stortinget, men med krigsutbruddet i 1940, rant det hele ut i sanden. – Hvorfor trenger vi akkurat denne boka? – Et godt spørsmål. Denne boka kan gjerne betraktes som en «redningsaksjon» for å sikre og dokumentere historien før det er for seint. Spesielt gjelder det Otras «gullalder» som lakseelv. Og så har vi selvfølgelig lærdommen da – etter utryddingen av en unik laksestamme på 1950-tallet, så viser boka hvor sårbar elva er for forurensing. Fremover må vi klare å ta bedre vare på vassdraget, spesielt nå som vi har klart å få laksen tilbake. Dette er også helt i tråd med «det grønne skiftet», avslutter Erling Sandø fra Torridal. Boka selges i bokhandelen i Vennesla og Kristiansand og blir lansert på Vigeland hovedgård under Otra Laxefiskelags årsmøte i 2016. Av Johnny Haugen 19


O.T. Fennefoss – ein ha Utanfor Fennefossmuseet i Evje og Hornnes finn du ein fleire meter høg bautastein. Mange har nok sett denne bautaen når dei har har passert museet, men kanskje ikkje tenkt noko vidare over kva eller kven han er til minne om. Men ser du nærmare på steinen, så finn du innmeisla følgjande tekst: «Til minnum – Olav Torgrimson Fennefoss – Stortingsmann 1824 – Reist i 1916 av Olav T. Fennefoss». Så kven var eigentleg denne stortingsmannen, som har fått namnet sitt på bautasteinen?

Bondeson frå Bygland I følgje stortingsbiografen Tallak Lindstøl, blei Olav Torgrimson Fennefoss fødd på Horverak i Bygland i 1777. Som bondeson synte han seg tidleg å vere evnerik, og med tida fekk han seg en lærarpost i Årdal sokn. Etter eit vekkingsmøte med Hans Nielsen Hauge (1771–1824) seinhaustes 1803, vende han om og sa opp lærarposten. Frå denne dagen fylgde han Hauge i både liv og gjerning.

Flyttar til Hornnes I 1804 flytta Olav Torgrimson til Fennefoss i Hornnes sokn. Her kom han saman med Hans Nielsen Hauge og venene hans til å bygge opp ei industriverksemd. Med utgangspunkt i Fennefossen blei det sett opp ei papirmølle, ei kornmølle og eit sagbruk. På det meste arbeidde det om lag tjue personar i verksemda, noko som vitnar om at ein tidleg såg kor viktig fossekrafta var.

Heimen til Olav T. Fennefoss blei i mange år eit Otra) er sidan ombygd fleire gonger og utgjer i d

Torgrimson opphavleg var fødd Horverak, tok han nå namnet Olav Torgrimson Fennefoss. Heimen på Fennefoss blei i mange år frametter eit midtpunkt for haugerørsla i dalen.

Tek namnet Fennefoss I 1813 gifta han seg seg med ei enke etter den lokale lensmannen i Evje og Hornnes. Slik kom den omreisande haugianaren og gardbrukaren frå Bygland til å bli knytt til det raude huset oppunder fennefossfjellet, som i dag er ein del av Fennefossmuseet. Sjølv om Olav 20

Då Fennefoss kom på Stortinget, skreiv han sjølv Ole Torgrimsen Fennefoss, ikkje Olav Torgrimson Fennefoss som namnet hans er blitt i dag. Namnetrekket er henta frå ein stortingsprotokoll (Stortingsarkivet i Oslo).


augianar på stortinget

midtpunkt for haugerørsla i distriktet. Dette raude huset oppunder fennefossfjellet (vest for dag ein del av Fennefossmuseet. Minnebautaen til venstre blei reist i 1916. Foto: Geir Daasvatn, Hornnes.

Dugande politikar

kvifor er dette viktig?

På Eidsvoll i 1814 og i dei påfylgjande åra kom fleire haugianarar inn på Stortinget. Gardbrukar O. T. Fennefoss blei sjølv inspirert av dette og kom inn på Stortinget i åra 1824–26. Der sat han i komiteen for «Jordbruk og fædrift». Han blei seinare med i fleire valmannsval på Agder, men nådde ikkje heilt opp. Til det åttande Stortinget (1836–38), kom han tilbake, denne gongen som tredje suppleant (vararepresentant). Men etter denne stortingsøkta byrja helsa hans å skrante og han reiste ikkje lenger rundt som predikant. Han døydde på Fennefoss i åra 1840–42¹.

Historia om O. T. Fennefoss er viktig fordi ho viser kor sentral haugerørsla var i enkelte samfunn tidleg på 1800-talet. I Evje og Hornnes blei rørsla ikkje berre ei drivkraft for gryande industriverksemd, men også som ein opplæringsarena for politisk og religiøst leiarskap. Det er neppe tilfeldig at også den neste stortingsrepresentanten frå evjedistriktet var haugianar; Notto Jørgensen Tvedt (1794– 1839). FRAMHALD NESTE SIDE

21


O. T. Fennefoss kom til å fylgje Hans Nielsen Hauge (1771-1824) trufast etter eit møte i Bygland hausten 1803. Då Hauge gjekk bort i 1824, var Fennefoss komen til Kristiania som stortingsrepresentant og følgde gravferda hans. Måleri av Adolph Tidemand i 1848/52.

I dag Når ein i dag kastar eit hastig blikk på bautasteinen utanfor Fennefossmuseet, så er dette til minne om ein for lengst gløymd industrigründar, haugianar og stortingsmann. Ein kan vel neppe hevde at haugerørsla framleis spelar noko særleg rolle i lokalsamfunnet i Evje og Hornnes, men spora etter både haugerørsla og O. T. Fennefoss finn ein i alle fall på Fennefossmuseet – vel verdt eit besøk nå i 2016. Av Johnny Haugen

¹ Dødsåret til O. T. Fennefoss er usikkert. I følgje Tallak Lindstøl (1914:242) og bygdesogeforfattar Olav O. Uleberg (1969:144) døydde Fennefoss «omkring 1842», mens Hallvard G. Heggtveit (1912-20:537) skriv at «Ole Torgrimsen Fennefos» levde i åra 1777-1840. Statsarkivet i Kristiansand har stadfesta at kyrkjebøkene for dette tidsrommet ikkje let seg finne og det har såleis ikkje har vore mogeleg å stadfeste dødsåret nøyaktig.

22

Etter tida på Stortinget vende O. T. Fennefoss tilbake til Fennefoss. Han sat i byggekomitéen då Hornnes kyrkje blei bygd i 1827. Her er eit av dei eldste bileta av kyrkja – frå 1880-talet. Foto utlånt av Alf Georg Kjetså, Hornnes


Fennefossen blei tidleg sett på som ei viktig energikjelde. Tidleg på 1800-talet bygde Hans Nielsen Hauge og venene hans ei industriverksemd langs fossestryka, med ei papirmølle, ei kornmølle og eit sagbruk. Foto utlånt av Alf Georg Kjetså, Hornnes.

kjelder Bolling, Reidar (1937): Kyrkjeliv i Bygland. Festskrift til 100 års dagen for Bygland kyrkje 18. november 1938. Kristiansand, s.118–120. Bø, Torleiv, Mikkjel Skjervrak og Aasulv Lande (red. 1939): Bygland Soge. Kristiansand: Christianssands Tidendes Trykkeri, s.398–399. Danielsen, Daniel og Olaf Kallhovd (1928): Festskrift til Hornnes kyrkje sitt hundradaars-jubileum 22. juni 1928. Arendal, s.10 og 82–85. Fiskaa, H.M. og H. Falck Myckland (1956): Norges bebyggelse. Sørlige seksjon. Herredsbindet for AustAgder. Vestre del. Oslo: Norsk faglitteratur, s.201, 430– 431 og 443. Heggtveit, Hallvard G. (1912-20): Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Et Bidrag til dens Historie. Christiania: Cammermeyer, s.462, 557, 621, 819, 823 og 941. Kittelsen, Tryggve (1985): Fennefoss papirmølle 1804– 1813, i Hunsfosposten nr. 1-1985. Vennesla: Sørtrykk, s.20–22. Kjebekk, Erik (2004): Haugerørsla i Evje og Hornnes, utgjeve av Evje og Hornnes Sogelag, s. 42–47. Kjebekk, Erik (2014): Kva har haugerørsla hatt å seie for Evje og Hornnes?, artikkel i Arnstein, årsskrift for Evje og Hornnes Sogelag 2014, s. 47–54. Lindstøl, Tallak (1914): Stortinget og statsraadet 1814– 1914. De enkelte storting og statsraader. Første del 1814– 1885. Kristiania: Steenske Bogtrykkeri, s.115, 120, 160 og 174. Lindstøl, Tallak (1914): Stortinget og statsraadet 18141914. Første del A-K. Kristiania: Steenske Bogtrykkeri, s.242. Ljosland, Arne: Haugianarane i Nedre Setesdal. Jol i Setesdal 1988, s. 33–36.

Moseid, Jørgen (1965): Papirmølla ved Fennefoss. Agder Historielags årsskrift 1965, s.56–60. Nilsen, Sigrid (1985): Åttekantkirkene på Agder 18251850. Årsskrift for Agder Historielag, årgang 61, s.55–63. Ravnåsen, Sigbjørn: Spelet om Hans Nielsen Hauge. Spelet fann stad utanfor Fennefossmuseet i 2008. Rygnestad, Knut (1949): Slik var Setesdal. Oslo: I hovedkommisjon Lutherstiftelsen, s.99, 139 og 148–156. Sjursen, Finn W (1997): Den Haugianske periode. 1796– ca 1850. Bind 3. Artikler om Hans Nielsen Hauge, haugianismen og bevegelsens betydning for kultur- og opplysningsarbeid. Bergen: Norsk lærerakademi (NLA-forlag), s.73 og 133-135. Skaar, Johannes (1997): Gamalt or Sætersdal. Samla utgåve. Band 3. Espa: Lokalhistorisk forlag, s331. Skaar, Johannes (1961): Gamalt or Sætersdal. Band 2. Oslo: Samlaget, s.22–23. Slettan, Bjørn (1992): O, at jeg kunde min Jesum prise. Folkelig religiøsitet og vekkelsesliv på Agder på 1800tallet. Oslo: Rådet for humanistisk forskning, NAVF: Universitetsforlaget. s. 24–26. Støylen, Kaare (1984): Vår kirke i sør. Christianssand Stift. Agder bispedømme 1684–1984. Kristiansand: Agder bispedømmeråd. s.62–68. Uleberg, Olav O. og Olav Arne Kleveland (2003): Kultursoge for Evje og Hornnes. Band II. Bygland: Evje og Hornnes bygdesogenemnd, s.225–226 og 261. Uleberg, Olav O. (1990): Kultursoge for Evje og Hornnes. Band I. Evje og Hornnes kommune, Kulturkontoret, 1990, s. 21–22 Uleberg, Olav O. (1969): Hornnes. Gards- og ættesoge. Utgjeve av Hornnes bygdesogenemd. Band I. Kristiansand, s. 144–146 og 162–166.

23


ve✓rn

sykkelbyen Grimstad I Grimstad finner du en ivrig sykkelentusiast som restaurerer og tar vare på eldre og spesielle norske sykler. Målet hans er å lage en utstilling og løfte fram denne viktige delen av norsk kultur- og industrihistorie. – Ja, du vet, norske sykler er virkelig kulturhistorie, forteller Torfinn Grøsle (67) fra Grimstad. – Bare her i landet er det registrert over 1300 forskjellige norske sykkelmerker, men sannsynligvis ligger tallet nærmere 2000. De fleste byene og større tettsteder hadde i eldre tider sine egne sykkelmerker. – Ble det produsert mange sykler her i Agder-fylkene? – Ja, absolutt. Bare tenk på sykkelmerket STJERNEN som ble laget av Sverre Stålesen på Byglandsfjord og Karl Tveits FLINT i Åmli. I Åmli hadde de dessuten STERKODDER, produsert av Bernt G. Sandnæs. Selv eier jeg en Arendalssykkel som heter RECORD og er laget av Paulus A. Møller. Den har original sadelveske, kjolenett og er en skjønnhet.

I Arendal laget Paulus A. Møller en sykkel som het RECORD. Den er bare en av mange sykkelmerker som er blitt produsert i Agderfylkene. Her ser vi også MARNAR og ODDERSJAA – alle med sykkelrammer fra Øglænd AS i Rogaland. 24

Torfinn Grøsle (67) fra Grimstad holder mange innlegg om sykler. Her er han på klubbkveld hos Grimstad Motorveteraner.

– Hva med Vest-Agder? – I Vest-Agder dominerer Kristiansand med over 40 forskjellige sykkelmerker. Der finner vi navn som ODDERSJAA, OTEREN, SØRLANDET, VIKING og ØRNEN, bare for å nevne noen. I Vennesla stod Arthur Syvertsen bak merkene FAVORIT og RULE, mens O. J Skogsfjord i Mandal solgte sykkelmerket MARNAR. Selve ramma til alle disse lokale syklene kom stort sett fra Øglænd i Sandnes og ble så gitt et lokalt særpreg. Det kunne være et eget navneemblem, samt modifiseringer av styre, sete, kjedekasse eller pedaler. På den måten oppstod det flere hundre små «sykkelfabrikker» i Norge. – Hvordan er situasjonen i dag? – Den er trist. I dag produseres ingen sykler i Norge. Vi har riktignok noen sykkelmerker som designes i Norge (Everest, Nakamura, Nor og Hard Rocx m.fl. red. anm.), men alle disse sykkelmerkene settes stort sett sammen i


Østen. Mange av de billigste syklene i dag er også av så dårlig kvalitet at de ender på søppeldynga etter få år. Dette er lite miljøvennlig – bruk og kast. I gamle dager ble syklene produsert for å vare. – Men da kostet syklene også mye mer? – Det er sant. I 1896 kostet en sykkel en hel årslønn, i 1955 en månedslønn og i 1993 en ukeslønn. I dag koster en sykkel under en dagslønn. Det gjenspeiles i kvaliteten. – Hvorfor er det så viktig å ta vare på disse gamle syklene? – Formålet mitt er å vise fremtidige generasjoner hvordan de norske syklene så ut for 50 og 100 år siden. Mange har fullstendig glemt at da sykkelen ble introdusert på slutten av 1800tallet, så endret den radikalt måten folk beveget seg på. I tidligere tider kunne det ta dager å forsere lengre strekninger, nå kunne det samme gjøres unna på én dag. Det var altså snakk om en menneskelig frigjøring, kanskje spesielt for

Arthur Syvertsen Cykleforretning i Vennesla (Tjovemoen). Det er Arthur Syvertsen som står med sykkelen foran butikkvinduet

kvinner, som nå kunne forflytte seg lenger unna hus og hjem på egen hånd, uten å være avhengig av mannens hest og kjerre. FORTSETTELSE NESTE SIDE

Det er ikke bare norske sykler som blir restaurert i Grimstad. Her er en tysk 1941 Wanderer fra krigens dager, muligens den eneste i Norge med akkurat denne utrustningen. Familien på midten av bildet gav bort sykkelen, en annen dreiet granatene og dama i gult fikset læret, forteller Grøsle. For anledningen ble også tyske uniformer hentet fram.


På årsmøtet til Landvik Historielag i fjor, avduket Grøsle en eldre sykkel av merket 1938 KAMERAT. Det som er spesielt med denne sykkelen, er at den ble malt på nytt på slutten av 1940-tallet, av en danske som drev en sportsforretning i Grimstad. Mange sykler på den tiden var nedslitte etter krigen og et malingsstrøk, utført av profesjonelle, kunne gi sykkelen et «nytt liv».

sykkelsalg (Øglænd As, sandnes) 1935-1995 År 1935.................. 1940.................. 1945.................. 1950 ................ 1955 ................. 1960 ................ 1965 ................ 1970 ................ 1975 ................. 1980 ................. 1985 ................. 1990 ................. 1995..................

Årssalg Totalsalg 22.136 92.525 62.450 319.551 44.868 597.216 81.503 903.033 95.000 1.366.801 111.028 1.787.401 196.800 2.503.300 354.600 3.450.400 356.200 5.155.100 401.070 6.718.950 155.015 8.448.586 182.800 9.167.501 156.033 10.010.371

Totalt er det solgt nærmere 20 millioner sykler i Norge siden slutten av 1800-tallet. Omkring halvparten av dem har kommet fra Jonas Øglænd AS i Rogaland. I 1932 lanserte rogalandsbedriften «Den beste sykkel» (DBS), og den ble en formidabel suksess. Fram til 1990-tallet ble det solgt 10 millioner sykler/sykkelrammer fra denne bedriften. Toppåret var 1981 med hele 436 000 solgte sykler/rammer. I år 2000 ble den siste fabrikken i Sandnes lagt ned. 26

– På hvilken måte har sykkelenes samfunnsposisjon endret seg de siste årene? – På 1960-70-tallet ble sykkelens sterke stilling i Norge utfordret av bilen. Fram til da hadde det knapt eksistert privatbilisme som følge av rasjoneringslovene. Men med starten på oljealderen et lite tiår senere, ble det også mulig for flere å realisere bildrømmen eller å kjøp en moped. Dette ble i realiteten starten på slutten for Jonas Øglænd As sitt sykkeleventyr i Norge, som for alvor startet med introduksjonen av Den beste sykkel (DBS) i 1932. Etter år 2000 har det ikke vært produsert sykler i Norge. – Men det selges fremdeles mange sykler her i landet? – Ja, hvert år selges det mellom 300-350 000 sykler i Norge. Og sykkelen er en fantastisk oppfinnelse som neppe noen gang vil gå av moten. Sykkelen er vel fremdeles det mest brukte transportmiddelet i verden, til jobb, fritid og trening. Det er dessuten det eneste hundre prosent utslippsfrie transportmiddelet, som kan avhjelpe miljø- og energikrisen. – Så hva med restaureringsprosjektet: Tar du imot alle typer sykler? – I utgangspunktet ja. Det er selvfølgelig en fordel om sykkelen er i brukbar stand, men jeg er interessert i det meste av eldre sykler. Jeg forsøker også å skrive ned så mye informasjon som mulig om den enkelte sykkel. Det kan være hvor den ble kjøpt, hva den kostet, hvem som har brukt den og hva den er blitt brukt til. Da får syklene mer sjel og kan fortelle en historie. Har du en eldre norsk sykkel, så ta gjerne kontakt, avslutter en smilende Grøsle, mens han sykler av gårde, selvsagt på en sykkel av god, gammel årgang. Dermed er stafettpinnen overbrakt til EGDEs lesere. De som måtte ha interesse av en liten sykkelprat eller ønsker å hjelpe sykkelentusiasten i Grimstad med en eldre sykkel, kan ta kontakt med Torfinn Grøsle på telefon 984 33 822 eller e-post: tgroesle@online.no Av Johnny Haugen


åmli – Ætt og heim Bind 5 Vestbygda

Dette er ei vedunderleg flott bygdebok, ført i pennen av Egil Fiane, men med god hjelp frå bygdeboknemnda. Der har Arild Håkedal, sveinung seljås, Anne Lise Vehus, sigmund sandhaug, Aslak Homdal og jens Magne Føreland site. sistnemnde har hatt hovudansvaret for bileta i bygdeboka på heile 935 sider. Boka handlar om det bygdefolk kallar Vestbygda, det vil seie frå Tviland langs riksveg 41 til grensa mot Mykland, og til Bås og grensa mot Tovdal. Mot vest byter Vestbygda mot Froland. kort sagt er det området vest og sørvest for kyrkjebygda. Boka har teke mål av seg til å omtale alle bustader i bygda og dei menneska som har budd der frå dei tidlegaste skriftlege kjeldene og fram til i dag. Det fyrste samla oversynet over gardane er frå 1593 og 1610. Då har ein berre førenamn og gardsnamn, slik at ein ikkje alltid kan vere sikker på ætta frå far til son. Det er merkeleg å lese at kvinnene mest aldri er nemnt i kjeldene frå eldre tider; berre dersom dei er enker med gard eller ugifte med del av gardseigedom. Teljingane frå 1600-talet er reine manntal – verken koner eller døtre er nemnde! På 1700-talet gjer heldigvis kyrkjebøker og skifteprotokollar det mogleg å få alle innbyggjarane med. Interessant er det å merke seg at i nyare tid set personvernet grenser for kva slags kjelder som er tilgjengelege. Bygdebokforfattaren vert då avhengig av munnlege kjelder for å få vite kor folk har budd og om familietilhøva deira dei siste generasjonane. Då er det absolutt ein

risiko for at folk kan hugse feil og at ein ikkje greier å spore opp dei ein helst burde ha tala med. For ikkje å få negativ presseomtale, har bygdeboknemnda valt å ikkje omtale personar som er uføre, har uføretrygd eller liknande, sjølv om dette vart gjort i dei tidlegare bygdebøkene Vimsbygda og Øvrebygda (men berre den siste hefta pressa seg ved). Det var nok ei klok avgjerd, for elles vert det vel ein slags verbal/skriftleg «gapestokk» for innbyggjarane. Ordforklaringar, forkortingar, mynt, mål og vekt, kjelder mm er nemnt framme i boka slik at lesaren har stort utbyte av å gå inn i stoffet FRAMHALD NESTE SIDE

27


Den gamle Ålmannvegen mot Berås er godt synleg på Lundevoll.

på kvar gard, sjølv om han ikkje skulle ha anna enn «folkeskulen». Det er ei nærast umenneskeleg mengd med faktaopplysningar som for-

Martin Kleiva og Ole Hægestøyl på Vestre Kile. 28

fattaren og bygdeboknemnda har halde greie på, og ei utruleg mengd med ulike bilete som har kome med i boka. Det er ufatteleg at det berre etter 2½ års arbeid er ei fiks, ferdig bygdebok. Det var ei anna tid før; koss kunne dei greie seg med så lite på alle måtar, endå dei var så mange? Me går inn ein vilkårleg stad i bygdeboka på Landsås gnr. 69 og les om Aslak Kittelsen Homdal, fødd 1894 og død 1987. Han vart faktisk 93 år! Og fekk ni ungar med Torborg Gunnarsdotter! Dei fyrste åra budde dei som husmannsfolk i Prestholet. «Aslak var ein trugen arbeidsmann i skogen. Heilt frå ung alder og langt opp i 80-åra var han i skogen med arbeid av ulikt slag. Men det er nok som tømmerhoggar han la ned den største innsatsen. Aslak var ingen stor og kraftig mann, men når det gjaldt tømmerhogst hadde han ein utruleg teknikk. Han sa sjølv at det kosta han ingenting å ligge på kne og felle trea med øks. Det er truleg ingen i Vestbygda som gjennom livet har hogge slike tømmermengder som Aslak. Heile sitt yrkesaktive liv bruka han


stort sett øks til felling, kvisting og barking. Han hadde ei vanleg boløks til felling, og ei breidblada øks (bindøks) til barking. Aslak kom ofte våte heim frå skogen om kvelden, han skifta alltid på beina, men sat ved omnen og tørka kleda på elles på kroppen. Husveden bar han stort sett heim på skuldra i lange strangler. I mange år etter at han døydde, kunne ein framleis sjå gangvegane etter han der han bar ved heim frå Rostveitlia. Aslak fekk Skogselskapets diplom for lang og trufast teneste i skogen.» Det er så mykje historie om kvardagslivet å få med seg i ei slik gild bygdebok. På side 466 får me sanneleg eit bilete av det som skal ha vore den fyrste traktoren i Aust-Agder, ein Fordson 1923-modell. Den kan umogleg ha vore av det komfortable slaget, for å seie det slik. Og me finn plutseleg kjende på bileta, til dømes mangeårig medlem (orsak; abonnent) av Agder Historielag, Oluf Kristian KnudsenBaas. Det er mange gode grunnar for å få denne boka inn i heimen. Har du familie på ein av Bryllaupet til Ingrid og Olav Eppeland i 1931.

desse gardane, så treng du ikkje tvile på å skaffe deg boka: Tviland gnr. 64, Eppeland gnr. 65, Bås gnr. 66, Innjorda gnr. 87, Rostveit gnr. 68, Landsås gnr. 69, Vehus gnr. 70, Solberg gnr. 71, Berås gnr. 72, Flateland gnr. 73 og Sparhaugtveit gnr. 74. Sidan 1968 har Flateland høyrt til Froland – altså med førre kommunesamanslåing som årsak. Historia gjentek seg, som det heiter, men den kommunereformen (som høyrest mykje betre ut enn kommunesamanslåing) skal eg ikkje byrje drøftinga på i denne bokmeldinga... Ring forfattaren på tlf. 37185246 for tinging. Fort deg, det er berre prenta 800 eksemplarar! Av Borghild Løver


nasjonal samlings fylk Høsten 1943 arrangerte nasjonal samling (ns) et fylkestevne i Evje. Fylkesstevnet var et av de største på Agder under krigen, med over 500 fremmøtte nsmedlemmer. Formålet med stevnet var å feire 3-årsdagen for Nasjonal Samlings «maktovertakelse» i det tyskokkuperte Norge den 25. september 1940. For partiledelsen på Agder lå det imidlertid en annen og mer alvorlig undertone bak arrangementet: Nasjonal Samling var i ferd med å miste fotfeste selv blant egne tilhengere, og trengte ny vind i seilene. For virkelig å slå på stortromma, ble den nazifiserte norske filmavisen sendt til Evje for å forevige stevnet på film. Nå skulle man vise at den nasjonale bevegelse fremdeles hadde mange støttespillere i Norge. FORTSETTELSE SIDE 28

Fylkesstevnet ble behørig forhåndsomtalt i de to NS-kontrollerte avisene Fædrelandsvennen og Agderposten dagene i forveien. Her er en faksimile fra Fædrelandsvennen.

I Folkets Hus på Evje samlet NS-medlemmene seg til en matbit før hovedarrangementet. Foto utlånt av Alf Georg Kjetså, Hornnes

30


kesstevne p책 Evje

Kvinnehirden og jentehirden marsjerer p책 vei til Folkets hus p책 Evje under storstevnet. Foto via K-A. Elieson Axelsen

Nasjonal Samlings ungdomsorganisasjon med ungdommer i aldersgruppen 10-18 책r underholdt med sang, dans og tale. Foto via K-A. Elieson Axelsen 31


Forberedelsene For å sikre at flest mulig partimedlemmer møtte fram, ble stormøtet lagt til en fridag, søndag 26. september 1943. Arrangementet skulle finne sted på idrettsplassen på Evje, som kommunikasjonsmessig lå sentralt til med tog og bussforbindelser fra begge Agder-fylkene. Fylkesstevnet ble også behørig forhåndsomtalt i de to NS- (og tysk)-kontrollerte avisene Fædrelandsvennen og Agderposten. Det ble ellers lagt opp til et variert heldagsprogram med både taler, sang og musikk. Med løfte om både god mat og drikke, kunne NS-ledelsen kanskje håpe på et stort oppmøte i en tid der matvarer ellers var strengt rasjonert.

Møtedagen Værgudene spilte på lag med NS denne søndagen i september 1943. Sol og gulnende løv ventet de vel 500 fremmøtte som kom til Evje fra alle himmelretninger. Fra Kristiansand og Vest-Agder kom deltagere med Setesdalsbanen, og fra Lillesand, Grimstad, Arendal,

Tvedestrand og Risør (med innland) kom det over 100 personer bare i buss. I tillegg var Setesdal godt representert med partimedlemmer fra Bygland, Hylestad og Valle. I 12.30-tiden samlet de fremmøtte seg på Evje idrettsplass til mønstring. Derfra ble det marsjering til Folkets hus for en matbit. Først kl. 14.30 var deltagerne tilbake på idrettsplassen og stevnet kunne formelt åpnes. Fylkespropagandaleder F. Hellestoe fra Hisøy ønsket alle de fremmøtte velkommen, og gav ordet videre til NS` egen «huspoet», hirdpropagandaleder K. Normann fra Kristiansand. Han leste en prolog, med oppfordring om fortsatt kamp for NS. Deretter fulgte ungdomsorganisasjonen NSUF opp med sang, dans og tale. Spesielt «setesdalsgangaren» med bunadskledde setesdøler var ifølge Fædrelandsvennen og Agderposten et populært innslag. Klokka 16 var det duket for stevnets hovedtale. Talen ble lest opp av fylkespropagandaleder Hellestoe i fravær av NS-fylkesfører E. Andersen. I talen tegnet Hellestoe opp en historisk fremstiling av både Polen,

Fylkespersonalleder H. G. Hammer fra Kristiansand taler under Evje-stevnet 26. september 1943. Til høyre J. P. G. Svendsen og G. Stray. Foto via J.P.G. Svendsen. 32


Fylkesstevnet ble avsluttet med den norske «hilsen» (oppstrakt arm).

Storbritannia og Frankrike som de store krigshisserne, de som hadde hovedansvaret for krigen! Her hjemme i Norge, fortsatte propagandalederen, hadde derimot den brukne geværs politikk lagt landet åpent for en fremmed makt. Men heldigvis, la han så til, hadde Vidkun Quisling reddet landet og sikret at det tyskokkuperte Norge fra 25. september 1940 ble styrt av nordmenn (sic!). Fylkespropagandalederen avsluttet talen med å oppfordre den norske ungdommen til fortsatt kamp mot kommunismen og Sovjetunionen. Resten av stevnet ble i følge Fædrelandsvennen og Agderposten viet til opptak av NSUF-ungdommer til Nasjonal Samlings hovedorganisasjon (ved fylte 18 år). Denne seremonien innebar troskapsløfte til partiets fører, Vidkun Quisling, og ble ansett som en avslutning av en lengre skolering av partiets ungdommer i «den nye tidsånd». Hele seansen ble avsluttet med den norske «hilsen» (oppstrakt arm) og kinofilmen Ungen av Oscar Brathen i Evje Kino. Klokka 20 gikk busser og tog tilbake til sine destinasjoner. Dermed var et

Foto via J.P.G. Svendsen

av de største NS-stevnene på Agder under krigen over.

Epilog Sett i ettertid kan man se dette fylkesstevnet som ett av flere forsøk fra NS mot slutten av krigen til å samle troppene og blåse nytt liv i troen på «den nye tid». For NS var på dette tidspunktet preget av indre konflikter og ulikt syn på den tyske okkupanten. En pro-tysk fløy ønsket å legge seg ideologisk nærmere okkupanten, en norsk-nasjonalistisk fløy ønsket å markere større avstand. Det siste var lettere mot slutten av krigen da Tyskland tapte terreng, men da var det i realiteten for sent. I 1942 hadde Nasjonal Samling kommet på kant med store deler av det norske samfunnet gjennom sine nyordningsforsøk av den norske kirke og den norske skolen. Disse hendelsene markerte begynnelsen på slutten for NS både som parti og bevegelse. Av vel 55 000 NS-medlemmene i Norge under andre verdenskrig, forsvant over 8000 eller vel 15 % av medlemmene ut av partiet i 33


løpet av okkupasjonstiden. På Agder var tallene enda mer dramatiske. Her forsvant 500 av partiets vel 2300 medlemmer (21 %) ut av partiet under okkupasjonen – en av de høyeste frafallsprosentene i Norge. Dette vitner om et parti i motgang. Årsakene var blant annet misnøye med NS` løftebrudd i forhold til partiprogrammet og lovnader fra 1940. Dessuten var det en økende misnøye med den tyske okkupantens stadige innstramminger – en

umyndiggjøring av befolkningen som også skapte splid innad i NS. På toppen av dette var det flere som forlot partiet da den tyske krigslykken snudde mot slutten av krigen. Nasjonal Samlings drøm om et nyordnet Norge – et samfunn styrt etter førerprinsippet – brøt dermed sammen. Det som skulle bli en nasjonal samling om en ny tid, ble i stedet en nasjonal samling mot NS. Av Johnny Haugen

Den nazifiserte norske filmavisen (Norsk Filmrevy) var til stede under NS-stevnet på Evje i 1943. En 30 sekunders filmsnutt fra stevnet er i dag tilgjengelig på internettstedet youtube.com (søkeord: «Filmavisen nr. 66»). Damen på bildet til venstre er NS-førstedame på Agder; Marie Hamsun. Til venstre for henne G. P Bakke, til høyre kretsleder H. Sunde og fylkesorganisasjonsleder M. Østhassel. På bildet til høyre budnadskledde setesdøler.

Dataglad? Gilde dataglade, historieinteresserte menneske!

Brukargruppa i Bentsens hus slit med å finne nokon som kan ha hovudansvaret for heimesida www.bentsenshus.no. Difor skulle me så gjerne få kontakt med nokon som kunne ta på seg denne dugnadsoppgåva. Det krevst ikkje all verda av tid og heller ikkje all verda av kunnskap, men det er berre ingen i brukargruppa med dei evnene nett no. Kunne du tenkje deg å gjere ein ørliten nettinnsats?

Ta kontakt med leiaren av brukargruppa, Mai Hilmer-Syvertsen, på tlf. 91 86 28 14 eller e-post maihilmer@gmail.com 34


Kristiansanderen Ludvig Adolf Lømsland –

Først og fremst smaafolkets venn Utgitt av stiftelsen Ludvig Lømsland (2015) Opp mot Baneheia i kristiansand, bak fylkeshuset, finnes en liten veistubb ved navn «Lømslands vei». Denne uanselige veistumpen er oppkalt etter en av kristiansands største velgjørere gjennom tidene, Ludvig Adolf Lømsland (1824–1916). I høst kom det ut ei bok om denne ukjente kristiansanderen, skrevet av journalist Reidar Mosland. I boka møter vi en ganske spesiell personlighet, en samfunnsbygger og en filantrop som var «smaafolkets venn». Ludvig Lømsland bodde hele sitt liv i Kristiansand. Han ble født i byen i 1824 og døde samme sted i 1916, vel 91 år gammel. Han var ungkar livet gjennom, med hus og forretning i kvadraturen og landsted på Lund. Vi blir fortalt at Lømsland ble en av Kristiansands rikeste redere og kjøpmenn, samtidig som han, helst i det stille, gav bort store deler av formuen sin for å bedre fattigfolks kår. Blant annet startet han opp tre suppekjøkken, åpnet husholdningsskole, stiftet aldershjem for enslige, opprettet Ryen sommerhjem og skaffet fattige rimelige boliger. Han medvirket også til dannelsen av «Samlaget», den tidlige monopoliseringen av alkoholomsetning i kommunen, for å komme den ukontrollerte alkoholbruken til livs. I 33 år satt han som politiker i Kristiansand bystyre, først uavhengig og deretter for Venstre. Senere ble han sosialdemokrat og er regnet som hovedmannen bak Arbeiderforeningen i Kristiansand. Mot slutten av livet testamenterte han bort hele formuen sin og dette utgjør i dag stiftelsen Ludvig Lømsland, som fremdeles kommer byens svakest stilte til gode. Som person var Ludvig Lømsland i følge

I høst kom boka om en av kristiansands viktigste velgjørere gjennom tidene, Ludvig Adolf Lømsland (1824-1916). Bokverket er ført i pennen av journalist Reidar Mosland og utgitt av stiftelsen Ludvig Lømsland.

Mosland ytterst beskjeden; han unngikk konsekvent oppmerksomhet, takket nei til både St. Olavs orden og Borgerdådsmedaljen i gull og lot seg knapt nok avfotografere. Men han var godt likt i alle leire og Mosland har ikke klart å finne kritikk av ham noe sted. Reidar Mosland har med denne biografien skrevet et interessant kapittel av Kristiansands historie. Den 175 siders lange boka er rik på bilder, og gir leseren et godt tidsbilde av byen fra midten av 1800-tallet og fram til Lømslands død i 1916. Boka har i grunnen bare en feil: Trykken er så svak at den kan være vanskelig å lese for den eldre garde. Av Anna Helle Nilsen

35


noke frå indre Agder Salve Øina

salve Øina er eit særs kjent soge- og kulturinteressert menneske i Iveland. Det finst ikkje noko sogelag der, så han har like godt skrive ned alt han hugsar av historie i ei bok – eller som undertittelen seier: «Ei samling av ting som eg meiner bør bli hugsa». Og det er ikkje småtteri, her er det kapittel om sylvsmeden Johan Monsen, beste rosemålar på Agder Gunnar Salveson Haugland, fotografen Terkel Tveit, Anders kyrkjebyggar, Anders Osen med Voltakorset og ikkje minst skrivarfullmektigen og moromannen Salve Salveson Moy. Tømmerfløyting i Kilefjorden og Gåsefjorden, gruvedrift, samferdsle og særleg livsnerva

elva Otra, som mange gardar var avhengige av, er òg tema i boka. Særskilte hendingar slik som rasulukka i Iveland i 1901, ein auksjonsdag i Øyna i 1931, ein preikesundag i 1913 i Iveland kyrkje, drama på Tingvollsletta i Iveland og då Olav Tryggvason kom til Otrastrand, er inngåande skildra. Livet til hjuringane og koss ein av dei drukna viser kor kort vegen var frå liv til død før i tida. Om ikkje det var så store samlingar av ungar som kom forbi slik barnevandringane i indre Vest-Agder avdekkjer, så var det døme på ein og annan unge vestanifrå som livnærte seg som hjuring i Iveland om sommaren. Særskilt for Iveland elles var gruvedrifta, som trekte til seg ein god del tilreisande, særleg svenskar. At gruvedrifta med feltspat vart så viktig, er mykje takka Setesdalsbanen, som gjekk frå 1896 til 1962 mellom Kristiansand og Byglandsfjord. Setesdalsbanen hadde fleire tonar i fløyta si, fortel Tora Gunstveit Øina: «Det var det vanlege, kvardagslege, travle, kvasse varslet når det var arbeidsdag og annsamt. Men dei gamle lokomotivførarane kjende bygdene og folket. Var det høgtid i bygda, bryllaup eller gravferd, då blei festfløyta teken i bruk. Når den djupe, mørke, sterke tonen song ut over gardane, stansa alle og lydde: ‘Han bles til høgtid i dag’. Det var som det skulle vere. I dag var det ingen vanleg dag, og fløyta var med og helsa oss – oss og dagen til helg og høgtid, alvor og fest. – Jul og retteleg julestemning vart det når gutungane tende logen (eit bål, red. mrk.) julekvelden når toget kom. Den skulle vere på sitt finaste, brenne høgt og gneistre i den svarte vinterkvelden når me såg lysa frå toget på hi sida av fjorden. Det var vår julehelsing. Og lokomotivet svara med sin djupe, mørke festtone. Då var det julekveld for alvor.» Ikkje alt som står i boka er dokumentarstoff, noko høyrer til kategorien soger og segner. Det gjer ikkje boka mindre interessant – snarare tvert imot. Til og med eit spel om Olav Tryggvason og eit dikt av Jørgen Moe frå 1880 er komen med. Nokre av forteljingane har


Dåsneset under ein flaum ein vårdag i 1892.

forfattaren tenkt seg til – og med den lokalhistoriske kunnskapen han sit inne med, verkar desse både truverdige og artige. Denne boka på vel 190 sider med stive permar er ei gild gåve Salve har etterlate til familie og vener. Altfor dårleg kvalitet på nokre

Foto frå boka

av bileta og ein del trykkfeil/skrivefeil er det einaste som dreg ned. Boka er prenta på STAS forlag og er eit flott tilskot til lokalhistoria i Iveland. Du får garantert tak i ho ved å ringje tlf. 482 61 385. Av Anne Løver

Travkjøring på Røyknesfjorden.

Ill. frå boka. Foto. Innl. privat

37


årbok 2014 spind Hist spind Historielag har gjeve ut eit informativt hefte på 68 sider, spekka med historie. Og redaksjonen har gjort eit spanande grep når dei har teke med livets gang i spind i heile 2014, månad for månad, med skildring av vêret og avlyst nyårsfest. Heftet har elles fått med seg mykje, frå gardsmuséet på Espeland, gravplassen på skarvøy, minne frå Ullerøy 1940, jordbrukets lønsemd i spind til 60-årskonfirmantar og skulen på Langøy. I jubileumsåret 2014 var det naturleg å ta med koss valet til grunnlovssamlinga arta seg i

Spind. Valet vart avgjort etter ein slik eid: «Sværge I, at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland?» Og svaret skulle vere «Det sværge vi, ss sandt hjælpe os Gud og hans hellige Ord!» Brukseigarar, embetsmenn og borgarar over 25 år var det nok ingen av i Spind, men bøndene kunne møte fram og gjere valet. Ikkje berre var grunnlovssamlinga for 200 år sidan tema, det var òg stor interesse for kva for mat dei åt. Tradisjonspylsa frå Spind får me oppskrift på, og denne kan det vere vel verd å ta med (henta frå den snart hundre år gamle kokeboka til Nelly Theisen, fortel årboka): 125 gram nyretalg 1 ¼ kg reinskore kjøt ½ ts salt 1 stroken ss potetmjøl 1 ts kveitemjøl noko muskat 7 dl kokt, kald, nysilt mjølk i tarmane

Skolebarn på Langøy. Frå venstre: Anna Salvigsen, Anna Hansen (delvis gjøymt), framfor ho Thelma Hansen, guten lengst til venstre er ukjent, så følgjer Thorleif Theodorsen, Georg Gabnelsen, Martin Salvigsen, Leif Larsen, Arne Larsen, Karl Reisvaag, Loui Larsen, Emma Theodorsen (Pedersen Rygh) og Anna Hansen (Bjørnestad). Bilete frå årboka 38


torielag Kjøtet skal skjerast reint for hinner, vert så skore i terningar og får saltet rørt i. Dette skal malast ein gong på kjøtkverna. Så skal finhakka nyretalg rørast i, og det skal malast to gonger. Ta så det heile i eit fat og arbeid godt med mjølet. Mjølka skal du spe i deigen litt om gongen, og det heile skal arbeidast godt og passe laust saman. Til slutt tilset du riven muskat. Deigen må vere lausare til pylser enn til boller. Når han er passe, stappar du deigen i tarmen, ikkje heilt full. Bind for pylsa og kok (trekk) pylsene i tynn kjøtkraft i 15 minutt, helst utan lok. Det vert om lag 20 pylser av denne deigen, men i våre dagar vil det ikkje vere så enkelt å få tak i nyretalg, og spekk frå gris er dermed god erstatning. God smak blir det dessutan av å ha buljongterning i kokevatnet. I tillegg får me oppskrift på koss dei laga potetsalaten: Kok potetene med skalet på. Skrel dei og skjer dei i skiver. I eit fat blandar du noko eddik, eit par skeier olje, noko sukker, ein knivsodd pepar, ei spiseskei hakka persille, noko graslauk og ein finhakka lauk. Ha i dei skorne potetene og ei spiseskei buljong og bland godt. Legg dette på fat, og strø over hakka persille. Det er med ein artikkel med ord og uttrykk frå Spind, og det er alltid moro å sjå om det er mykje likt, og det var det absolutt. Nokså ukjent var hotl for ei hassel og hotleronna for hasseltre, i tillegg til darle/darlan for rakle. For ein som er glad i gamle viser og stev, så er det dessutan flott med eit oversyn over eldre norske mål og vekter. Eg har alltid lurt på kor tung han var, han som var «18 bismerpund» i songen om skraddarsveinen. Når kvart bismerpund viser seg å vere mest seks kg, så blir det godt og vel 100 kg. Spind har fostra mange sjøfolk, så ein artikkel om overtru på sjøen er alltid interessant, og me får vite at sakførarar, prestar og kvinner vart sett på med mistanke om bord på ei siglskute, overtydd om at dei førte til ulukke. «Sakførar» var eit særs grovt skjelsord som uttrykte det same som landhai. 100-årsjubileum for Amerikalina, julaftan

om bord på dampsskipet Spind, ei soge om kjærleik, ein artikkel om kva slags arbeid ein utførte med høygaffelen, den ytste nakne øya, to artiklar om Theodor Pedersen og Isak Lyngsvåg, på leiting etter morfaren si grav, maiblomen til Sanitetskvinnene, basar for 100 år sidan og elefantar stranda i Spind kan du òg lese om i heftet – og saman med oppskriftene ovanfor seier eg berre god appetitt! (Ta kontakt med leiaren Olaug Simonsen på tlf. 90552064 for å få tak i heftet) Av Olaf Moen

39


årsskrift 2014 Hægebo årsskriftet til Hægebostad sogelag er på 68 sider fulle av bilete i svart-kvitt og i fargar. Her finn du dessuten to teikningar av Odd r. jørgensen og avisutklypp og mange interessante artiklar. som fleire andre årsskrift i 2014, så er det sjølvsagt ein artikkel om koss valet til grunnlovssamlinga gjekk føre seg. For Hægebostad skjedde dette i Hægebostad kyrkje i Øvre kvinesdal prestegjeld, dvs. sokna Hægebostad, Eiken og Fjotland.

40

Heftet fylgjer opp med artiklar om stortingsmann Hans Jacob Rolfsen og feiringa av 200-årsjubileet, der elevane på båe grunnskulane deltok med utstillinga «Drømmer for Norge». Men aller fyrst var det eit føreord om litt av kvart – og særleg om Hægebostadreiå, som er i siste halvdel av august og syner fram alt som har tilknyting til Hægebostad. Ekstra populært var det å få ein tur med veteranbussen til Mydland og barnevandrarstig og til kyrkja om sundagen. Reiå er på Tingvatn fornminneog besøkssenter (populært kalla Tingparken), og gjev difor godt høve til å kombinere gjesting av reiå saman med å stikke innom utstillingane der. Gull-Solberg, eller Anders Olsen Solberg, er vigd ein lengre artikkel. Ikkje så rart, sidan han åtte og leigde store område i Hægebostad kommune og hadde stor innverknad på den fyrste arealplanen i kommunen. Fotoglimt frå dei viktigaste hendingane i lokalmiljøet gjev god grunn til å kjøpe heftet for bygdefolk – tippar det ikkje er kvar gong miljø- og klimaministeren er med på opninga av ei kulturtilskiping, slik Tine Sundtoft gjorde 4. august 2014, då laksetrappa i Kvåsfossen vart opna. Ei kladdebok frå Ingeborg Lea er attgjeve i heftet, og det gjev eit flott innblikk i «siste klasse på Livets skule», som det heiter i tittelen. Ho levde frå 1868 til 1950 og var prestefrue i soknet. Dei var 12 år i Hægebostad og hadde 4 tenarar, der to av dei var døvstumme. Me får ikkje berre eit godt gløtt inn i kvardagslivets gjeremål, men òg i tankane og kjenslene til hovudpersonen, som ikkje ein augneblink er i tvil om at den siste tida (mellom 1939 og 1950) er den beste å leve i, med alle teknikkens løysingar på dagleglivets strev. 1. mai 2014 var Sørlandsbanen 70 år, og det gjekk ikkje upåakta hen i heftet. Som elles på Sørlandet var jernbanen viktigaste framkomstmiddel i si tid – og mang ein døl frå heile Lyngdalen har teke ut i verda frå Snartemo stasjon – og ofte kome heim att. Me får òg ein stadnamnartikkel på koss ein


ostad sogelag skal tolke namnet Skotherad, Skutherad eller Skut. Ei artig historie om bilsakkyndige småkongar og ei like moro historie frå krigens dagar gjer at ein får opp latterdøra, og sistnemnde må me mest sitere: Blant dei mange jernbanefolka som kom til Snartemo, var ekteparet Karen Marie og John Knatterud. John Knatterud døydde i ei ulykke i 1941, og Karen måtte greia seg aleine med fleire mindre born. Ho fekk seg arbeid med å vaska på jernbanestasjonen. Ein dag mens ho vaska golvet der, kom det ein kar og skulle hengja opp eit bilde av Quisling. Han prøvde å spørja ho ut om kvar bildet ville passa. «Nei, eg skal bare vaska lorten på golvet. Lorten på veggane er det andre som skal ta seg av», var det kontante svaret frå Karen.

Til slutt i årsskriftet er det fleire sider med avisutklypp frå Farsunds avis, bladet VestAgder og Sørlandet. Her får me vite at minst 200 var mogne for fyllearresten på Tingvatntinget i 1952 og at det vart hysteriske kvinnfolk i Hægebostad då eit parti amerikanske sko skulle seljast i 1945. Allereie frå kl. 21 kvelden før var det kø, og fleire kom til utover natta. Då butikken opna, sleit dei sund kleda, sloss og klorte, og dei som allereie hadde 3–4 par sko heime, var verst. Ikkje mykje som har endra seg til i dag, med andre ord. I redaksjonskomitéen sit Torger Kvåle, Tor Arild Bakke og Rune Eikeland, og alle artiklane så nær som Ingeborg Lea sin er vorten skriven av desse tre. Ta kontakt med Torger Kvåle på tlf. 909 14 976 for kjøp av heftet eller innspel til neste. Av Olaf Moen

Jernbanearbeidarar framfor Hægebostadtunellen i 1936. Framme f.v.: Simon Gysland, Kristian Mydland, Knut Brekke, Lars Mobekk, Bilstad, Sverre Ødegård, Birkeland, Thorvald Iversen, Lars Nord og Karl Magnus Teigen. Bak f.v.: Ola Bakkan, Olaf Kollen, Karl Andersen, Lars Moen, Jan Haitad, Richard Kjellingland, Røen, ukjent, Sigvart Handeland, Soltveit, Bilete frå årboka - Foto: Privat Reinert Ollestad og Rudi. 41


årsskrift 2014 Øvrebø Øvrebø Historielag har eit variert innhald i sitt årsskrift, der framsida viser biletet av Amerikabåten, nykelen til «det lova landet». Inne i bladet finn du difor ein artikkel om utvandringa til Amerika, skriven av Andreas Iveland. Han er elev ved den vidaregåande skulen og har hatt dette som prosjektoppgåve fordi han søkte i historia til besteforeldra sine. Historielaget ynskte forteljing om amerikafarne folk, og dermed var det midt i blinken å få nytte eit slikt elevarbeid i bladet. Det burde fleire historielag gjere! Den lengste artikkelen handlar om Bruleheia, skriven av Torfinn Hageland. Her er det mykje interessant å lese, visste du til dømes at

Mosby vart kalla Mosbø fram til 1890-åra? Og at prisen for å ha husmannsplass på Bruleheia var 2 riksdaler i året til grunneigarane på 1700talet. Ola Bruleheia var den siste som budde i Bruleheia, og han spelte både trekkspel og fele. Husmannsplassen vart dermed ein naturleg stad for spelemannstreff og -festing. Kona hans fekk kreft, og døydde på sjukehuset etter fyrst å ha fått behandling der. Sidan det ikkje var gratis sjukehusopphald, tok Oddernes fattigstyre i 1929 pant i Bruleheia for utgiftene med henne. Ola budde i eit lite rom i bakgarden i Kristian 4. gt. 64 i Kristiansand. Ola hadde ikkje arbeid, så fattigkassa betalte husleiga og han gjekk med handkjerre og samla alt av skrot og tomflasker og selde til skrapmannen. Han blanda sigarettsneipar som folk hadde kasta i pipa, og fekk overta overmogen frukt når torghandlarane pakka saman. Ola var såpass skiten og ustelt at då han var på besøk til ein av sine få vener, så hadde han stol ved omnen som var øyremerkt han. Dei ville ikkje at han skulle setje seg på nokon av dei andre stolane, for det sette seg vond lukt i møbelstoffet etter han. Men han var ein kløppar til å fortelje reglar og eventyr, og spelte fele i Wergelandsparken mot at folk gav pengar i hatten. Otto Furholt lærte fleire slåttar av han, og tre vart spelt inn: «Sorridalssullen» (gangar), «Gunnu Mæ Tjønnas springar» (springar) og «Vals etter Ola Bruleheia», der fyrste line er slik «Var det du eller var det jeg som gjorde valsen så grei?». Her ei talregla etter Ola Bruleheia, merk dialekttrekka: Ein, to – gje ein sko Tri, fire – ei lire Fem, seks – ein tekst Sju, åte – ei slåte Ni, ti – ein kniv Ellev, toll – ein skoll Trettan, fjortan – ein vortan Femtan, sekstan – ein kneistan Syttan, attan – ein knattan Nittan, tjue – ein gammel tobakksskrue

42


Historielag Eit verkeleg morosamt innslag i årsskriftet er ei lokal spørjetevling, dvs. «Øvrebø-quiz». Me gjev eit døme på eitt av dei 12 spørsmåla: Brua over Otra i Vennesla blei støypt med sand frå Øvrebø. Kven leverte sanden? Så er det i det framleis dårleg likestilte Agder på sin plass med eit utklypp frå Christiansands Tidende 10. april 1964, med tittelen «Kristiansand har fått kvinnelig drosjesjåfør». Ingressen hadde nok ikkje vore godkjent i dag: «På ekte kvinnelig vis satt hun og kikket inn i sladrespeilet og rettet på luen. Det var ingen vanlig damehatt. Det sto DROSJE tydelig fremhevet over bremmen. Hun hadde på seg en kledelig blå drakt. La oss presentere det nyeste og mest charmerende innslag i trafikken i Kristiansand: Den første kvinnelige drosjesjåfør, Agnes Osestad. I går var hun ute for andre gang. Hun kjører drosjen til sin mann, drosjeeier Einar Osestad.

Kjell Skarpengland har skrive ein artikkel om zeppelinar over Øvrebø, og Helge Hageland har skrive om sine fyrste minne og år, mellom anna då dei i 1952–53 fekk radio og i 1960 fekk innlagt vatn og straum på garden «Der nord» på Fjellestad i Øvrebø. Som det sømer seg i jubileumsåret 2014, er det med ein artikkel om koss vala til grunnlovssamlinga på Eidsvoll vart gjort i Øvrebøområdet, skriven av Ådne Fardal Klev. Utklypp frå avisa Agder Tidend for 80 år sidan som handlar om ny skibakke, ei skildring av fløytinga ned Kravlefossen og ord og uttrykk frå Øvrebø gjer at det er mykje å gle seg over i årsskriftet. 19. årgang og ikkje så tjukt (48 sider), men veldig flott lesnad for bygdefolk. Øvrebø Historielag har ei eiga heimeside, men viss du vil ha tak i heftet, kan du sende e-post til ovrebohistorielag@online.no. Av Anne Løver

Frå mine fyrste minner. Helge kjører høyet i hus. Høyvogna har hjul med jarnskonning. Bilete frå årboka

43


Agder Historielags tur Eg fekk spørsmål om eg ville vere med på turen som Agder Historielag hadde lagt opp til. Eg sa ja til dette, og det var eg glad for. Turen skulle gå til sokndal, stavanger og Haugalandet i fire dagar.

Det var 35 reiseglade og historisk interesserte som hadde møtt fram då turen starta med Risdal Touring frå Evje. For oss som ikkje har vore i dei indre bygder i Vest-Agder var det fint å køyre gjennom desse områda – over Haddelandsheia og ned til Kvinesdal. Ferda gjekk sidan til Jøssingfjord. Her fekk vi med oss ein veldig flink guide. Han fortalde om kva som hende då krigsskipet Altmark blei borda

Turdeltakarane samla på Ullstein kloster 28. august.


27.–30. august 2015

Helleren Jøssingfjord 27. august.

og 300 engelske krigsfangar blei sett fri av den engelske kryssaren Cossack. Eg kan ikkje gå i detaljar om dette, det ville blitt ei heil historie. Vidare drog vi til husmannsplassen Helleren, der det framleis ligg to små hus under ei fjellhylle. Før har vi berre køyrt forbi og sett plassen, men no fekk vi guida tur, og då var det straks meir interessant. Neste stogg var Titania AS som har eit kjempestort dagbrot og reinseanlegg for titanmalm. Av di guiden hadde jobba der, fekk bussen lov til å køyre rundt i dagbrotet. Vi fekk sjå kjempestore hjullastarar og boreriggar som er verdas største. Krateret der dei tok ut gråberg var over 100 meter djupt. Gråberget vart knust og så vart titandioksyd skilt ut saman med andre mineral. Det er eit amerikansk firma som eig og driv uttaket. Etter ei imponerande mengd opplysningar om området og fabrikasjonen, gjekk turen vidare til Sogndalsstrand Kulturhotell kor vi fekk lunsj. Etterpå gjekk turen til Sokndal kyrkje, som hadde ei flott krosskyrkje frå 1803.

Det var helst talarstolen og altertavla som var finast å sjå på. Men guiden hadde mykje å fortelje om kyrkja. Så var det å kome seg til Stavanger – etter ein dag med mykje kultur og historie. Vi tok inn på Clarion Hotell der vi fekk middag. Den andre reisedagen var vi og såg på monumentet Sverd i Fjell, som er ein historisk stad. Frå Sverd køyrde vi til Stavanger Vi vitja Sokndal Domkyrkje, der vi og- kyrkje 27. august. så fekk ein flink guide. Dette er rekna som ei av dei middelalderkyrkjene som er best teken vare på i heile landet. FRAMHALD NESTE SIDE

45


Turen gjekk sidan til Jernaldergarden, og då er vi 1500 år tilbake i tid. Vi samlast inne i den gamle buplassen. Her var vi ikkje så heldig med guiden – ho tala for fort og for lågt – så vi fekk ikkje det utbytet vi kunne ha fengje. Så bar det vidare til Ulstein Kloster, og der var det mykje interessant historie. Dagen blei avslutta med ein spasertur gjennom Gamle Stavanger, med Nord-Europas best bevarte trehusbygg. Vi fekk godt innblikk i korleis folk levde på den tida då desse husa kom opp. Siste post på programmet den dagen var ei vitjing i Misjonsmuseet, som er det eldste museet i Stavanger, starta i 1864. Det var samla mykje stoff om misjonens historie og masse gjenstandar. Så var det tilbake til hotellet for god middag og hyggeleg samvær. Den tredje dagen reiste vi frå Stavanger til Mortavika med ferje til Arsvågen og vidare til Avaldsnes. Vi var på Vigsnes Gruvemuseum, der vi fekk ein flink guide. Det hadde vore tilsett 600 mann der då dei tok ut kopar. Her er koparet til fridomsgudinna i New York gravd ut. Det var mykje interessant å høyre om livet i gruvesamfunnet. Etterpå var vi i Nordvegen Historiesenter, eit Haraldshaugen den 29. august.

Frihetsgudinna på Visnes gruveområde 27. august.


ganske nytt senter som det er lagt ned mykje pengar i. Her var det film og utstilling som synte koss vikingane levde. Vidare var det vitjing i Olavskyrkja. Det er her den kjende Jomfru Marias synål stend, nesten inntil kyrkjeveggen. Vi fekk omvisning i kyrkja før vi reiste vidare. Turen gjekk då til Haraldstøtta, som er kjend for mange. Det er eit imponerande steinarbeid som er omkransa av 29 støtter – ein for kvart fylke og med stein frå dei ulike fylka. Vi reiste så til middag og overnatting. Den siste og fjerde dagen tok vi ut frå hotellet og køyrde forbi Aksdal og Ølen. Vi kom til Skånevik, der vi har Norsk Motormuseum – mest norskproduserte båtmotorer – og motorsager i fleng. Der hadde dei lagt ned mange dugnadstimar for å få dei gamle motorane til å svive, og for å halde dei i orden. Interessant for alle mannfolka. Ein liten modell av sardinfabrikken til Chr. Bjelland var der også. Reisa vidare gjekk til Røldal og ein god middag før vi vende nesa heimover – over Haukeligrend og ned Setesdal til Evje – kor vi var i kveldinga. Ein opplevingsrik tur hadde det vore. Passe lange dagsturar. Ein god sjåfør på alle dei smale vegane – han hadde nok køyrt på Vestlandet før. Flinke guidar som kunne leksa si, så

Vigsnes gruvemuseum. 29. august.

alt blei veldig levande. Eg vil sende ein stor takk til Ivar Haugen og Risdal Touring som hadde lagt opp program og tur. Denne turen gav lyst til å vere med på neste tur – som vi vonar blir i 2016. Tekst og foto: John Seldal

Den trivelege turleiaren Ivar Haugen (t.v.) og den dyktige sjåføren Hans Gunnar Sveindal i Risdal Touring.

47


sirdal Historie- og kultu 18. utgåve årsskrift 2015: store endringar har det vore i samfunnet frå 1814 og det same gjeld haldningar og tanke. Er kravmentaliteten vorten for stor i våre dagar? Har me noko å lære av forfedrene våre om ei meir audmjuk haldning til livet? Dette spørsmålet stiller leiaren av sirdal historie- og kulturvernlag. Dette er ei fin innleiing til vidare lesing i heftet.

48

Årsskriftet startar med ei grei innhaldsliste over artiklane. Her finn ein m.a. historier frå naud- og krigsåra 1807–1814, om utsendingar til Eidsvoll i 1814, mange artiklar om sauedrift, livshistorier til både kjende og meir ukjende folk frå Sirdalen, om stølslivet, postomberinga i dalen og kulturhistoriske glimt frå Fidjeland. Dessutan har fleire dikt fått plass. Heftet opnar med eit dikt frå 1925 skrive av trettenårige Olav Fintland: «Natt som stillast» og sluttar med Jørgen Øvergårds dikt om kor «sentralt» Sirdal låg plassert mellom Setesdal og Rogaland. Elles har årsskriftet mange fotografi som syner arbeidsliv og kledesdrakt frå gamle dagar. To av bileta er frå samlinga til T. Dahl der informasjon om kven som er med på biletet vert etterlyst! Historielaget har vore aktivt med både vårfest og haustfest, ulike turar, skilting og rydding av turstiar. Årsskriftet er på 80 sider og kostar 120 kr. I den fyrste artikkelen vert me tekne med til øydegardane Kuli og Furestøl, avfolka i byrjinga av 1900-talet, og me får eit svært godt bilete av livet der. Teksta er tilrettelagd av Steinar Tjomlid, men levande fortalt av Ola Furestøl som levde dei fyrste barneåra på Furestøl. Me finn elles ein artikkel om legpredikanten Torkel Neset (1825–1897), om korleis det strengt pietistiske livssynet som rådde i store delar av dalen gjorde Torkel til den kjende personen han vart. Livshistoria til Albert Øksendal (1915– 1984) gjev eit godt bilete av skulegong og arbeidsliv då han var ung. Oversiktleg og greitt har han delt arbeidet i 30-åra inn etter årstidene og kva som var aktuelt arbeid til ulike tider. Sjølv om mange meinte han burde gått på skule og vorten lærar, var det tungt gardsarbeid han hadde mest hug til. Livet var annleis for jentene, og av dei yngste var det forventa at dei tok seg av gamle foreldre. I artikkelen om Tante Johanne får me eit levande inntrykk av oppofring og slit i


urvernlag årsskrift ungdomen til Johanne Ousdal (1905–1986). Til slutt fekk ho ein grei huspost i Flekkefjord ei stund etter foreldra var døde. Jorid Tjørhom Stene, som har skrive om henne og kjende henne godt, får også med kor slagferdig ho kunne vere. Samkvemmet med nabofylket Rogaland kjem godt fram gjennom artiklane om heiedrifta. Vanskane med å få sauene frå Jæren over elva i Sirdal gjorde at Jæren Smalalag vart stifta i november 1914. Steinbrua ved Kvinen kom på plass i 1923/24, og Hunnedalsvegen vart fullført, men vegen over til Langjeid i Setesdalen var det ikkje pengar til! Utdrag frå dagboka til Ommund Undheim fortel om eit dramatisk uvêr då sauene skulle

hentast i september 1948. Det var tjukk skodde dei to fyrste dagane før det kom storm og ausregn. Bekkane gjekk store som elvar, og søkkvåte måtte dei forlate smalen og berge seg inn på Øyestølhytta. Eit umenneskeleg slit med lite mat og blaute klede, men alle mann kom seg velberga til Hegelstad. Morgonen etter var marka dekka av snø! For ein utanbygds lesar har dette vore eit fint hefte å lese. Det gav meg kunnskap om dalen og meir liv og innhald til namn på kart og vegskilt. Det står ikkje kvar ein kan få kjøpt årsskriftet, men ved å kontakte Sirdal kommune, får ein nok dei opplysningane som trengst. Av Solveig Lima

Heimevernsøvelse på Øksendal. Biletet er teke utanfor Øksendal skule. Bilete frå årboka. Foro: T. Dahl/KBS 0033

49


Historisk spel i Birkenes Her viser me nokre glimt frå det historiske stykket «Høvdingen –et spel om bondeopprøreren kristian Lofthus» som vart framført i februar i Valstrand kulturarena på Birkeland. Dette var eit samarbeid mellom Birkenes Ungdomslag, Vestre Moland og Lillesand historielag, Birkenes historielag, Birkenes kommune og Lillesand kommune. Anne Svendsen var regissør og det var skodespelarar fra både Birkeland og Lillesand. «HØVDINGEN» er eit drama om heltemot og svik. Fridomskjemparen Kristian Lofthus gjekk til åtak på maktmisbrukarar og utsugarar i samfunnet. Det sende sjokkbylgjer som rysta heile embetsverket og sjølvaste einevoldskongen i København. I ein kamp på liv og død forsvarte Lofthus dei fattige og undertrykte.

Leiar i historielaget Kjell Erik Stoveland som futen Schytte. 50

Urframføringen av skodespelet «Høvdingen» var eit mektig dugnadsløft med mange ivrige aktørar som gjekk inn for å gjere Lofthusopprøret så historisk og dramatisk som mogleg. Truleg er det fyrste gong eit så stort drama om Lofthus er framført på Sørlandet. Kulissene var henta frå den rette tidsepoken, det same var kostyma. Og for nokre kostyme! Det seiast at klede gjer folk, og det gjorde det til gagns her. Dei spelte ikkje historia, dei VAR historia. Gratulerer med fantastisk historieinitiativ! Av Borghild Løver

Paul Flaa som sorenskrivar Finne


Tor Flaa spelar kjøpmann Stenersen.

Arild Windsland som general Didrichsen. 51


Vennesla historielag - år Dei festkledde menneska ved Vigelandsfossen som er på omslaget av Vennesla historielags årsskrift, gjev eit godt bilete av både menneske og natur for over hundre år sidan. Artiklane i heftet tek opp historiske emne slik som jernmalmgruver i heia frå Vigeland og opp mot Erkleiv, nøytralitetsvakter i 1914, nødingfossen, harde snøvintre og det fyrste dyrskuet i Torridal. Alle desse artiklane er redigerte av Emilie Marie Andresen som har gjort ein framifrå jobb. Interessant er det også å lese om Hunsfoss fabrikkar for 50 år sidan, garden Heisel, Nabben (plassen som forsvant), gardsbruket Vollen på Kvarstein, flyet ved Otra, temakveld i Historielaget september 2014 og frikyrkjelivet før og no. I alle artiklane er det med bilete eller innskrifter som gjer lesinga enklare. I artikkelen om jernmalmgruvene er det dessutan med kart. Heftet opnar med innhaldsliste og namn på styremedlemer. Så kjem ein presentasjon av

redaksjonsmedlemene og kort omtale av forfattarar/skribentar. Vedtekter og medlemsliste er heilt bak, saman med innmeldingsskjema: gerdwiik@hotmail.no. Medlemskap i laget er 200 kr, og då er årsskriftet inkludert. Årsskriftet er på 94 sider. I fleire av artiklane, er det teke med brev eller utdrag frå gamle papir eller aviser slik det opprinneleg stod på trykk. T.d. selde Jens Ågesen i 1620 sin del av Nødingfossen til sokneprest Jørgen Clausen i Oddernes. Sjølv om det er lett å «dette av lasset» under lesinga av dette gamle brevet, seier det mykje om språket og tilhøva på den tida. Den «moderniserte» utgåva er vanskeleg nok! Jens Ågesen var son til lensmannen på Evje og gift med dottera til den fyrste gardbrukaren i Vennesla. Ho er også nemnd i brevet. Nødingfossen vart frå slutten av 1800-talet kalla Vigelandsfossen. Elles er det mest utruleg å lese om kor ille vêrforholda enkelte vintrar kunne vere. I Venneslaposten 18. januar 1952 skriv N. Rakkestad om den store snøvinteren 1876-77. Snøen gjekk heilt opp til «opsa» på dei låge husa. Fire hestar med plog måtte til for å halde hovudvegen open, og dessutan 10-12 mann til å skuffe føre hestane og bak plogen, noko heilt anna enn traktor- og

Sørgåande godstog på Vikeland stasjon snøvinteren 1937. Legg merke til at det er tre skinner i spor 2. Her kan både smalspora og normalspora materiell kome fram. Til høgre ser vi lagerbygninga til Hunsfos Fabrikker. Bygninga blei reven i 2014. Bilete frå årboka. Fotografiet tilhøyer Norsk jernbanemuseums samling

52


rsskrift 2014 lastebilbrøyting i våre dagar. Skogsdrift var det vanskeleg å drive med, så sjølv om dei hadde skuffa mykje før hogging, stod det meterhøge stubbar igjen om våren. Frå Agder Tidend 15. mai 1923 er det teke med eit intervju med banevaktar Kristen Ravnås, f. 1851. Det gjer eit sterkt inntrykk å lese om snøvintrar og det rasfarlege arbeidet i vårløysinga. Det verste stykket på heile Setesdalbanen var ved Vrengen, eit stykke nord for Grovane. Om vinteren hopa snøen seg opp, og haust og vår kom bekken stri og stor ned frå heia og øydela jernbanelinja. Verst var rasfaren, og Kristen Ravnås fortalde om det 40 m lange raset to-tre år tidlegare som kom midt i flaumtida og drog med seg jernbanelinja. Hadde han kome der litt før, ville han ha gått med. At heller ikkje toget kom då og vart teken av raset, var ei «Guds lukka»! Heimesida til Vennesla Historielag er svært bra: www.venneslahistorielag.org. Særleg er biletarkivet med «før og no»-bilete interessant. Ein ser tydeleg endringar som har føregått, noko som får ein til å studere bileta ekstra nøye for å sjå utviklinga. Det er alltid gildt å sjå årsskrift frå ulike historielag, og stor takk til dei som legg ned så mykje

arbeid med å finne fram gammalt stoff og halde liv i laget, slik det er i Vennesla. For meg vart heftet inspirasjon til ein fin sykkeltur i bygda på vestsida av Otra, stader der eg aldri tidlegare hadde vore, men berre kjend namnet på! Av Solveig Lima

Her ser vi brua til Setesdalsbanen over Otra ved Kvarstein. Namna til nøytralitetsvaktene er hogd inn i fjellet til høgre for tunnelen. Bilete frå årboka. Foto: Ferdinand Køhn 1895/96. Tilhøyrer Norsk Jernbanemuseums samling

53


Knut Mæsel, Inger Johanne Mæsel og Jan Henrik Munks

rusleturer i kvadraturen Mange lokalhistoriske bøker omhandler landsbygda i form av gards- og ættesoger. Andre bøker fokuserer mer på byene og da helst de store linjene, økonomiske så vel som politiske. rusleturbøkene i kristiansand kommer i egen kategori. De omhandler hus og forretningsbygg der vanlige folk har bodd og strevet i et bysamfunn. Hurra for den innsatsen de tre rusleturforfatterne har gjort for kristiansand! I sin siste bok (2015) har Knut og Inger Johanne Mæsel og Jan Henrik Munksgaard igjen tatt oss med til Kristiansands indre kjerne. I år som i fjor beretter de om liv og skjebner i Østerbyen, eller Posebyen, som nå er et mer kjent og brukt navn. Her har de vandret og gransket eiendommer, hus og folk,

«Rusleturer i Kvadraturen 11. Posebyen – del 2» (2015) er den andre boka om Posebyen i Kristiansand. Boka er blitt omfangsrik med over 300 sider og flere hundre bilder. Det er ventet et tredje bind om Posebyen i 2016. 54

langs og i kvartalene, avgrenset av Gyldenløves, Skippergaten, Festningsgaten, Holbergs, Kronprinsens og Elvegaten, og en del av elvebredden. Det som slår en etter denne byvandringen – ja, noen steder fortelles det helt fra byens grunnleggelse i 1641 – er hvor trangt folk bodde. Selv med bare ett rom og delt kjøkken, tok beboerne inn losjerende. Og det var i denne delen av byen at soldater og underoffiserselever fikk tak over hodet. Hvordan sykdommer ellers kunne herje, fortelles det lite om, og det burde kanskje vært med. Men mange yrker er representert og beskrevet, i de små, og som regel, dårlig bygde hus. Forfatterne har fortjenestefullt også viet et eget kapittel om kvinnenes rolle, som slett ikke var liten i de dager. Særlig fikk de et stort ansvar for hus og hjem om mannen ble borte. En del nålevende personer, enten med


sgaard

n 11 - Posebyen – del 2 (2015) Lærerekteparet Inger Johanne og Knut Mæsel og tidligere museumsdirektør Jan Henrik Munksgaard ga ut sin første bok i rusleturserien i 2002. Til nå (2015) har de gitt ut 14 bøker i serien og nye bøker er ventet i årene som kommer. I 2014 fikk de tre forfatterne Kristiansand kommunes kulturpris – vel fortjent!

Omkring halvparten av befolkningen er kvinner, men mange av dem har aldrikommet fram i historiebøkene. I den siste rusleturboken har forfatterne fortjenestefullt viet et eget kapittel om kvinnene i Foto fra boka Posebyen.

barndom i disse gatene eller bosatt der nå, er kommet til orde i boka med egne beretninger. Som leser kan man av og til få inntrykk av at livet den gang ikke var fullt så rosenrødt som enkelte har beskrevet. Men det er ikke veldig lenge siden barna kunne slå ball i disse gatene. Dagens byliv er annerledes. Bildene i boka, samlet fra mange kanter, gamle og nye, er et stort pluss. Innholdsmessige er rusleturbøkene kanskje blitt i overkant omfangsrike og detaljerte de siste årene, men mange lesere vil ha det nettopp slik. Innbyggerne i Kristiansand er heldige som får en slik arv om byen. Av Anna Helle Nilsen

55


Jan G. Langfeldt

skipsforlis og -havarier gjenno Frå 1400-talet til 1970 har det totalt vore 60 forlis og 34 havari i søgne-skjergarden. I samband med desse hendingane omkom 198 menneske og 373 vart redda. Forfattar jan G. Langfeldt har verkeleg hatt hendene fulle med å skrive om det farefulle livet til losane i dette området. Boka er med i den nye bokserien til Vest-Agder-museet «kulturhistoriske refleksjoner – ny viten».

Los-systemet er eit gamalt system som me treffer på fyrste gong i Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Fram til 1720 kunne alle som ville, vere los. Mellom 1721 og 1965 var det losoldermannskap i Ny-Hellesund med totalt 177 losar. På Monsøya, Kapelløya og Helgøya budde det i 1801 heile 12 losfamiliar med til saman 86 menneske, medan det samla innbyggjartalet var 113. Det var ingen tvil om at losyrket var viktig. Og det førte nok til ein del motstand at losoldermannskapet vart flytta til Kristiansand i 1965. 56

Mange losar drukna i arbeidet, der dei rodde ut til skipa i open båt. Enkene måtte gifte seg om att ofte fleire gonger for å kunne fø seg og familien. Forfattaren er sjølv av losslekt og har mista mykje av familien i bylgjene. Den høge risikoen betra seg noko då losane gjekk frå open båt til dei såkalla «Sølling»-båtane med dekk og vasspumpe. Men fordi to forlis skjedde tidleg med Søllingbåtane, var det mange som ikkje tok dei i bruk med ein gong. Utanfor Søgne-skjergarden ligg det eldste vrakfunnet i open sjø, nærare bestemt ved Langøya. Skipet vart funnen i 1984 og kom frå Estland med korn, kopar, myntar og kalkstein i lasta. Eit anna skip, «Savonmaa» frå Finland, hadde små snurrebassar av tre – og gravsteinar i lasta. Tett snødrev, orkankast og ei død telefonline gjorde at skipet fekk ei våt grav i 1937. Den gong som no har drukkenskap gjort båtlivet særs farleg. Mang ein los har fått erfare at skipet var på kollisjonskurs på grunn av ein full kaptein/styrmann. Så òg med los Johan Olsen, som fann ein full kaptein ved roret av barken «Adolph Werner». Los Olsen meinte det var naudsynt å forlate skuta, men det ville ikkje kapteinen ha noko av, og tok fram ein revolvar. Etter noko om og men, kom dei seg likevel om bord i storbåten, så nær som styrmannen, kapteinen og ein båtsmann. Skipet støytte mot Ballerskjærene. Så mange forlis som det etter kvart vart, kom det fram eit krav om fyr som kunne vise leia. Til slutt vedtok Stortinget å byggje Songvår fyr i 1887. Med fyret, mange sjømerke langs leia, sonar, ekkolodd og radar er det noko heilt anna å vere sjømann i dag. Men då er det desto meir interessant å lese Langfeldts bok «Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgnes skjærgård»; det er like mykje ei bok om koss havaria påverka livet til folk i kvardagen. Og det er historier om utruleg heltemot og at alt endar godt somme tider; slik som julaftanforliset av «Aurora» av Haugesund på eitt av Ulveskjærene: Kapteinen og fem mann klamra


om 500 år i søgnes skjærgård seg fast til vraket i 15 timar. Alle som har bada i sjøen om vinteren veit kor utruleg lenge det er. Så var alle så nær som kapteinen ganske forfrosne. Kapteinen hadde klart seg bra på grunn av ei særskilt «oljetrøye» frå Sunds Fabrik i Egersund som hadde forhindra vatnet frå å trengje inn. Boka har mange flotte illustrasjonar av skip og båtar i opprørt hav og mange artige, utrulege, merkelege og dramatiske historier frå sjømannsog loslivet før i tida. Det verkar så lenge sidan. Men desto meir eksotisk. Det er vårt lands historie som ligg mellom desse bokpermane, og ein aner koss det må ha vore for vikingane som drog på tokt nokre hundreår tidlegare. Men det er ei anna historie. Av Borghild Løver

Redningsbåten på veg til havaristen. Bilete frå boka

Den høge risikoen som losane utsette seg for, betra seg noko då dei gjekk frå open båt til dei såkalla «Sølling»-båtane med dekk og vasspumpe. Bilete frå boka

57


Norges fremste fotograf var fra Flekke a t l a Anders Beer Wilse p s o Anders Beer Wilse t Fo (1865-1949) fra Flekkefjord er i dag regnet som en av norges fremste fotografer gjennom tidene. I løpet av første halvdel av 1900-tallet bygde han opp en omfattende bildesamling som viser norge i en brytningstid – en brytningstid mellom det gamle og det moderne.

I dag utgjør Wilses bildesamling utrolige 200 000 fotografier med smått og stort. I en tid der kamerateknologien slett ikke var tilgjengelig for alle, dokumenterte han Norge på kryss og tvers med 10 kg tungt fotoutstyr, både til fots, på sykkel og med bil – om han var heldig.

Avgrensing I denne artikkelen skal vi se nærmere på A. B. Wilses besøk i Agderfylkene. I løpet av 40 år (1902-1943) tok han fleire tusen fotografier i begge Agder-fylkene. Takket være et omfattende digitaliseringsarbeid ved Norsk folkemuseum og Nasjonalbiblioteket, er nærmere to tusen av disse fotografiene nå tilgjengelige for offentligheten.¹ Lokalt i Agderfylkene finnes også Wilse-materiale tilgjengelig ved Statsarkivet i Kristiansand, Kuben/Aaks i Arendal, Setesdalsmuseet på Rysstad og VestAgder Museene. Forhåpentligvis vil videre arbeid med A.B. Wilse kunne gi oss bedre innblikk i hans virksomhet på Sørlandet.

Bakgrunn Anders B. Wilse ble født i Flekkefjord i 1865, men vokste opp i Kragerø, der faren var byingeniør. Som 13 åring dro han til sjøs, og noen år senere tok han en teknisk utdannelse i Horten. Som 19-åring kastet han seg på den store utvandringsbølgen og dro til Amerika i 1884. Der ble han med på jernbanebyggingen i 58

Anders Beer Wilse (1865–1949) var Norges fremste fotograf i første halvdelen av 1900tallet. Bildene hans ble spredd i bøker, på postkort og i reiselivsbrosjyrer, de ble brukt i reklame og i lysbildeforedrag, og de hang på vegger over hele landet. Knapt noen andre fotografer har fått en slik fremstående posisjon i sin samtid som Wilse.

Midtvesten, mest som landmåler. I dette arbeidet lærte han å fotografere og dokumentere landskapet. Dette har trolig medvirket til hans interesse for fotografering. I 1897 startet han en egen fotoforetning på den amerikanske vestkysten (Seattle), og tre år senere vendte han tilbake i Norge. Der etablerte han en fotoforretning i Christiania. Dette ble starten på flere tiår som omreisende fotograf i Norge.²

Wilse som fotograf Som fotograf kom A. B. Wilse til å levere fotografier til tidsskrifter, bøker, postkort, ja selv norske frimerker ble prydet med motiver fra Wilse. Han ble dessuten mye brukt av en


fjord

– på jakt etter øyeblikket gryende turistnæring som skulle selge inn fristende reisemål for velsituerte. Selv holdt han over 800 lysbildeforedrag om norsk naturog kultur i inn- og utlandet, og noen av disse håndkolorerte lysbildene er gjengitt i denne artikkelen. Wilse ble vel anerkjent i sin samtid. Han mottok både Kongens fortjenstemedalje i gull og Kjenn Ditt Lands gullmedalje i 1925, Turistforeningens gullknapp i 1933, samt æresmedlemskap i Norges Fotografforbund i 1937. Han gav dessuten ut flere bøker, blant dem de selvbiografiske «En emigrants ungdomserindringer» (1936) og «Norsk landskap og norske menn» (1943).³

Motivene De som har studert bildesamlingen til Wilse, har spesielt trukket fram hans gode evne til å fange «øyeblikkene»: Alt fra spektakulære natur- og landskapsbilder til eventyrlige stemningsbilder, bilder av bygninger, skip, industrianlegg og portretter – av både kjente og ukjente personer. På mange vis ble han en nasjonsbygger i Norge, etter bruddet med svenskene i 1905. Mens det tidligere norske selvbildet hadde vært nært knyttet til norske vikinger og bønder, ble Wilses «nordmann» et friluftsmenneske, gjerne med på ski på beina På den måten bidro han til å skape en ny norsk identitet: Norge som en friluftsnasjon. I tillegg erstattet fotografiene hans tegninger og malerier i norske lærebøker og aviser. Dette gav fotografiet en høyere status og er dag regnet som en viktig kilde til vår nære fortid.4

Anders Beer Wilse måtte stadig ta i bruk sykkelen på sine Norges-reiser. Her har han tatt et selvportrett med selvutløser på vei nedover fra Filefjell til Lærdal i 1902. Da var han på vei til Vestlandet som postkortfotograf, etter å ha vært innom Agder tidligere på året.

besøke de kystbyene han ikke rakk innom på sin første reise. På den måten fikk han festet sentrale bymotiver til kameralinsen, som gater FORTSETTELSE NESTE SIDE

Anders Beer Wilse

Wilse besøker Agder I nesten et halvt århundre reiste Wilse rundt omkring i Norge for å fotografere. Sommeren 1902 kom han til Agder for første gang som fotograf. Da tok han kystruten langs agderkysten og var innom Flekkefjord (hjembyen), deretter Mandal, Kristiansand, Grimstad, Arendal, Risør, Kragerø og videre østover til hovedstaden. Året etter vendte han tilbake for å 59

-Født 1865 i Flekkefjord -Død 1949 i Oslo -En av Norges fremste fotografer på 1900-tallet -Etterlot seg en bildesamling på nærmere 200 000 fotografier -Bildesamlingen ble vernet av Unesco i 2014


Åtte kvinner i Setesdalsdrakter på vei til kirken (derav fire på sykkel). De fire sykelistene er (f.v.): Tone Rygnestad, Gunhild Dale, Gyro O. Haugen og Gyro Rygnestad. Bildet er tatt like nord for Valle kirke sommeren 1934. Fotografiet er et av kun fire Wilse-fotografier som ble utgitt på frimerke i 2015 – for å markere 150 årsdagen for fotografens fødsel. A.B. Wilse 1934.

Mikkjel Kåvenes poserer i setesdalsdrakt på en stein. Kåvenes var munnharpesmed og musiker (1872–1939). A.B. Wilse 1934.

60

To kvinner i hvit setesdalsdrakt lener seg mot en Citröen SIX 1929-modell. I bilen sitter Wilse (bakerst, med briller) og en ukjent mann. Selvutløser. A.B. Wilse 1934


Utsyn over Nordsundsbroen i Farsund.

A.B. Wilse 1934.

Knut og Marie Hamsun hjemme pü Nørholm ved Grimstad. Wilse var innom Hamsun minst seks ganger utover pü 1920 og 1930tallet og har gitt oss en viktig bildearv av den nobelprisvinnende forfatteren. A.B. Wilse 1933. 61


En Citröen SIX 1929modell kjører mellom knauser i landskapet ved Lindesnes fyr. I bakgrunnen skimtes fyrvokterboligen. A.B. Wilse 1934.

og torg, kirker, fremtredende bygninger, museer, oversiktsbilder, parker og naturstemninger. I årene omkring unionsoppløsningen (1905–06) kom han tilbake til Agder, og fikk festet nye bildemotiver til kameralinsen. Det var imidlertid først i 1912 at han gjennomførte sin første store rundreise i landsdelen. Da gjestet han igjen sørlandsbyene og flere av kystkommunene. Under første verdenskrig var han mindre aktiv som følge av mangel på fototeknisk materiell, men ved inngangen til 1920-årene fant han på ny veien sørover. Denne gangen var han innom innlandskommuner som Gjerstad, Vegårshei, Vegusdal, Iveland, Konsmo og Hægebostad (m.fl.). Med et par unntak, kom han nå til å besøke Agder årlig, helt fram til 1943. De mest omfattende fotoreisene i landsdelen, var foruten 1912, 1929, 1934, 1937, 1938 og 1939. Han tok dessuten flere hundre bilder i Setesdal, spesielt under krigsårene 1942-43. Fra perioden etter andre verdenskrig har det 62

ikke vært mulig å finne ett eneste foto fra Agder, signert A. B. Wilse. Kanskje begynte alderen å tynge, han rundet tross alt 80 år i 1945.

Bildemotiver fra Agder Som noen av de kolorerte lysbildene i denne artikkelen vil vise, så var han opptatt av å dokumentere både bygninger, folk, skip og natur- og landskapsbilder, både fra kysten og fra innlandet. I den store fotosamlingen til Wilse finnes det bilder av de fleste kirkene i landsdelen, oversiktsbilder over byene, sentrale industrianlegg, kraftstasjoner, jernbanestrekninger, hoteller, veier og broer. Og her finnes bilder av alle fyrstasjonene langs kysten, samt bilder av skip, som for eksempel skoleskipet Sørlandet (se side 74). Fotografen Wilse må også ha likt «smeigedagene» på Sørlandet, for sommerstid var han stadig innom Blindleia i Grimstad-Lillesandstraktene og i Ny-Hellesund i Søgne. På sistnevnte sted møtte han forfatteren Vilhelm


Storesand ved Grimstad.

A.B. Wilse 1934.

Krag flere ganger, og tok bilder av ham, til sørlandsforfatterens misnøye.5 Dessuten var Wilse en god venn av Knut Hamsun, som han hadde møtt i Amerika i 1886. Dette gamle vennskapet resulterte i flere besøk på Nørholmen på 1920- og 30-tallet, og mange viktige Hamsun fotografier. Noe overraskende er det at Hamsuns yngste datter, Ellinor Hamsun, fikk låne Wilses kjente lysbildeforedrag, som hun presenterte på et NS-møte i Aladdin Kino i Kristiansand i mai 1941 (se side 16). Men hva slags tanker Wilse kan ha hatt omkring dette, vet vi ikke.

Reddalskanalen ved Grimstad.

A.B. Wilse 1929

fest, den lokale byggeskikken (i form av stabbur og årestuer) og setesdalskulturen i møte med moderne teknologi (eks. en bil). Som takk for hjelpen ble Wilse hovedfotografen da hotelldirektør Evenbye åpnet Hovden Høyfjellshotell i 1937 og hadde behov for å «selge inn» hotellet blant landets kondisjonerte.

FORTSETTELSE NESTE SIDE

Wilse og setesdal De fleste gangene A. B. Wilse besøkte Sørlandet, overnattet han på Ernst Hotell i Kristiansand. Der ble han en god venn av hotelldirektør Anton Evenbye. Hvilken rolle Evenbye har hatt gjennom å «åpne opp» Setesdalen for Wilse, skal være usagt. Men det er god kildedekning for å si at Evenbye hjalp Wilse med biltransport oppover Setesdalen flere ganger utover på 1930-tallet. Fra 1934 til 1943 var Wilse årlig i Setesdal (med ett unntak), og disse reisene resulterte minst i et halvt tusen bilder. For virkelig å vise hvor flotte mange av disse fotografiene er, så bruker vi en ekstra side i EGDE bare for å vise Wilses skarpe iakttakelse og evne til å fange øyeblikkene fra ’dalen’. Her har han fotografert alt fra idyllisk bygdeliv, folk i arbeid og til

Et gateparti i Tvedestrand.

A.B. Wilse 1912

63


Skipper Nicolay Langfeldt (t.v.) og dikteren Vilhelm Krag i en prat utenfor dikterhuset i «havbugta» i Ny-Hellesund.

Utsyn over Kvinesdal. I forgrunnen truleg Wilses eigen bilskyss. A.B. Wilse 1929

A.B. Wilse 1929

I dag Da A. B. Wilse døde i 1949, etter nesten 50 år i fotografiens tjeneste, etterlot han seg en saming på nærmere 200 000 bilder. Denne bildesamlingen ble siden delt opp, og på et tidspunkt var det en reell fare for at det samlede arkivet skulle gå tapt for norsk offentlighet. Heldigvis ble mesteparten kjøpt opp av Norsk Folkemuseum og Nasjonalbiblioteket. Dermed er bildearven etter Wilse sikret for ettertiden.

I 2014 ble bildesamlingen anerkjent av UNESCO aom en del av Norges dokumentarv. Dette viser at Wilses bilder, som har vært brukt til historisk bildeinformasjon om bygder, byer og landskap siden mellomkrigstiden, har fått status som den kanskje viktigste visuelle hukommelsen til denne perioden. Det sier ikke lite, i en tid der vi så alt for lett tar halvgode bilder med mobiltelefoner, uten tanke på at nettopp disse bildene kan bli viktige en gang i framtiden. Av Johnny Haugen

Hovedbygningen på Næs jernverk. A.B. Wilse 1929

64


Vanse kirke i Lister prosti.

A.B. Wilse 1912

Fotnoter: 1. Det samlede Wilsearkivet inneholder et variert fotografisk materiale fordelt på flere store nasjonale institusjoner: Norsk Folkemuseum, Nasjonalbiblioteket, Oslo Museum, Norsk Teknisk Museum, Preus Museum og Norsk Maritimt Museum. Det foregår et kontinuerlig digitaliseringsarbeid ved disse institusjonene og muligheten til å bla gjennom Wilses reiser og bildemotiver på PC-skjermen har vært helt avgjørende for denne artikkelen. 2. Anders Beer Wilse (1936): «En emigrants ungdomserindringer». Illustrert. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo. 3. Roger Erlandsen (2005): «Anders Beer Wilse» i John Gunnar Arntzen Norsk biografisk leksikon. Bind 10. Oslo: Kunnskapsforlaget, s. 29–30 og Roger Erlandsen (2000): «Paas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge. 1839–1940». Forlaget Inter-View i samarbeid med Norges Fotografforbund, Oslo s.228–246. 4. Trond Erik Bjorli (2014): «Et fotografisk gjennombrudd. Fotografisk og nasjonal modernisering i fotografen Anders Beer Wilses bildeproduksjon ca. 1900-1910». Dr.avhandling ved Universitetet i Bergen. 5. Anders Beer Wilse (1943): «Norsk landskap og norske menn». Illustrert. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo, s. 119–120.

Utsyn over Kristiansand by.

A.B. Wilse (ukjent år)

kilder: Bjorli, Trond Erik (2014): «Et fotografisk gjennombrudd. Fotografisk og nasjonal modernisering i fotografen Anders Beer Wilses bildeproduksjon ca. 1900-1910». Dr.avhandling ved Det humanistiske fakultet, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Erlandsen, Roger (2005): «Anders Beer Wilse» i John Gunnar Arntzen Norsk biografisk leksikon”. Bind 10. Oslo: Kunnskapsforlaget. Erlandsen, Roger (2000): «Paas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet! Om fotografiens første hundre år i Norge. 1839-1940». Forlaget Inter-View i samarbeid med Norges Fotografforbund, Oslo. Larsen, Peter og Lien, Sigrid (2007): «Norsk fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering». Det norske samlaget, Oslo. Wilse, Anders Beer (1936): «En emigrants ungdomserindringer». Illustrert. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo. Wilse, Anders Beer (1943): «Norsk landskap og norske menn». Illustrert. Johan Grundt Tanum Forlag, Oslo. Digitale ressurser: Norsk Folkemuseum, Nasjonalbiblioteket, Oslo Museum, Norsk Teknisk Museum, Preus Museum, Norsk Maritimt Museum, digitaltmuseum og Aftenposten digitalarkiv 1900–1950.

65


Bøker

Her får du framsida og innhaldet frå nokre av dei bøkene me ikkje fekk plass til å skrive bokmelding om denne gongen. Resten finn du på heimesida vår: www.historielagene.no/agder

Vennesla Historielag Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Styret, Redaksjonen, Forfattere/skribenter Forord - Glimt fra Bruleheia - En emigranthistorie - Krigsminnemerker på Kvarstein Kvivollen – mer enn en fotballplass Lindekleivslekta - Melkekjøring i eldre tid Årringsdateringer, kirkeplankene - Årringsdateringer, Kvarstein - Hunsfos fabrikker 1965 Støleheia - Min familie i abeidsliv og fritid Børry Bårdsen - Vedtekter - Medlemsliste.

Hægebostad Sogelag Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Føreord om litt av kvart - Handelsmenn i Snartemokretsen - Krigsminne Krigsseileren Ragnvald Hommen, Bildesider - Intervju med folk som opplevde krigen; Toralv K. Birkeland, Sofie Qvarsten, Astrid Eikeland Jørgen Mydland, Olga Maria Haddeland fortel, Asbjørn Eikeland, Dagfinn Eikeland, Sigurd Hopland, Ola Espeland, Trygve Naglestad og Karl Verdal - To russiske krigsfanger på Erikstøl - Radioen Avisartiklar frå 1945 - Rune-stier - Lokalhistorisk litteratur - Hægebostad sogelag.

66


Sirdal Historieog kulturvernlag Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Helsing frå leiaren - Årsrapport 2015 - Medlemsliste - Jernbane gjennom Sirdal - Kva skjedde i 1915? - Hvad jeg så og hørte i Sirdal - Historielaget på tur - Sigurd Feed - sauegjeter i Montana - Mjelke-rampå 1968 - For 75 år sidan, fullføring av vegen Valevatn–Sinnes. Farleg å leve – også i gamle dagar - Gamle avisutklipp - Liland - Skriv ditt liv - Finn deg ei jenta - Haughom saga - Marta Tonstad (Steinsvik) 1877–1950 - Den gang Sirdalspresten gikk i eksil - Krigshistorie – Jøren Ådneram - Eldre fotografi - Ei nestenulykke i Haughomfjella Digitalisering av T. Dahl bilete - Bilete frå Tjørhom, 8. mai 1945 - 70 år med fred.

Tveit Historielag Årsskrift nr. 25 2015 Frå innhaldet: Tveit Historielags styre 2015 - Forord - To gamle bilhjul og en kjempeoverraskelse Samtale med Wilhelm Mohr - Et postran i 1822 - Samtale med Ingrid Marie (Tutta) Lømsland Jonasen - 50 år siden Tveit ble en del av Kristiansand - De siste beboerne i Knarestad - En uforglemmelig St.Hans Vellykket fest for russerne - Samtale med Mikal Tvedt - Fra fiende til venn - Tveit prestegård - Barndomsminner fra Moen på Dønnestad 1875–1885 - Litt av bygdas saga 1700-talls uthus fikk nytt fundament Familiedagen i Knarestad - Kulturprisen i Tveit 2015 - Høstturen til Hamrevann-vår nye bydel? - Kampen om stavemåten av Tofdal i flere funksjoner - Høstfesten Årsmelding 2014 for Tveit Historielag Årsmelding 2014 for Tveit Bygdemuseum Regnskap 2014 for Tveit Historielag Regnskap 2014 for Tveit Bygdemuseum Losje Topdølens 17. mai-fest 1946. 67


Arendal Historielag Sånn var det Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Forord - Når de gamle hus må vike – Friergangen på Tyholmen - Skilsøfergen og litt mer - «Dufter fra en fjern fortid» - Ingeniørkaptein Carl B. Roosen – en Bonaparte fra Arendal - Fotografer i Arendal - Blødekjær/Håveheia krigsanlegg - Da kirkegården kom innenfor bygrensen igjen - Regina Maris og John Aage - Landsskirennet i Arendal 1897 Dagliglivet på Langsæodden i 1940-årene Kapellanens skjemtevise - Klassebilder Byens skole Arendal 1951–2 - Sånn var det – innholdsfortegnelse for tidligere utkomne årbøker Forfatterne - Lagets formål - Årsberetning 2014.

Marnardal Historielag Marnar-minner Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Forord - Frå hest til hestekrefter - Diligencen frå Konsmo til Kristiansand, rutetransport med hest - I rutebilens barndom - Eit bilsentrum på Øyslebø - Ola S. Foss og Ragnar Skuland minnest sine år i rutebilnæringa - Edvard Ouenson Klev, «Bònen» frå Gangså som blei forretningsmann i Mandal Med KH frå fjord til fjell - Ei tragisk ferd Barndom og oppvekst på Bjerland i 1930åra, samtale med Edith (Bjerland) Leland Rydlende skolehus — En ny tid - Ei særskild vasstro - Hardangerturen - Ein busstur i 1945 - Minner fra Breland - Streiftog etter lokale kulturminne (Del 4) - Lagnadsåret 1814 Korreksjon i artikkel i 2014-utgåva Marnardal historielag - Fra lagets aktivitet siste året - Årsmelding 2014 - Sommertur og medlemsmøte - Om bildene på omslaget. 68


Austre Moland Historielag Dei gav oss ein arv Årsskrift 2015 Frå innhaldet: Kjære leser - Kirkehaugen 8. mai 2015 - Skog – alltid en viktig råvare? - Høyspentlinja som plutselig forandret retning - Brødbaking i gamle dager - Byggingen av misjonshuset i Dalen 1934 - Gamle ord og uttrykk fra Molandsmålet etter mine foreldre, spesielt min far Ole Andreas Brekkenes 1901–1991 - Det gamle Ungdomslaget i Myra - Kristenlivet i Austre Moland på 1800-tallet - Gunhildsbo - bynær og folkerik middelaldergård - Noen tall fra folketellinga i 1801 - Hva er et skinn - Ferdsel, haugbrott og dyrking - Arkeologer finner tilbake over 10 000 år på Sagene - Kirsten Noddeland, bygdemenneske med internasjonal erfaring - Lillian Marie Tvermyr, med hjerte i frivillighetsarbeid - Sjøkaptein Christen Christensen, en legende på de syv hav Et langt liv i tro og tjeneste - Det er sant hvert evigt ord! - Liv og arbeid i gamle Moland.

Aust-Agder museum og arkiv IKS Årbok 2015 Frå innhaldet: Fotograf Anders Beer Wilse, vår største fotograf - Om «bakt jord» og teglverkene i Aust-Agder - Arendals Turnforening på UNESCOs dokumentarvliste - Kampen om Tyholmen, sett fra mitt ståsted - Poetiske Forsøg af en Nordmand (Amtmann Aalls «ungdomssynd») - Kartene fra 1814, Cart over Arendal og een Deel af Byens Omegn Da krigen stod for døren - Losene på Merdø - Aust-Agder Museums- og Arkivlag Forfattere.

69


Noregs første offentlege sanatorium:

Landeskogen i Bygland ru I år rundar Landeskogen hundre år. Om ein ser tilbake på den brokute historia til dette landemerket i Bygland, så finn ein både dramatikk, vekslande eigarforhold og planar om nedriving.

Landeskogen blir til¹ I følgje bygdebokforfattar Reidar Bolling blei Landeskogen Sanatorium planlagd allereie i 1911. På denne tida var kampen mot tæring eller tuberkulose i gang for fullt. Sjølv om ein også fann andre behandlingsheimar i Noreg (Luster Sanatorium i Sogn og Egra Helseheim i Fjære), så hasta det å få på plass ein ny og større helseheim på Agder. Ideelt sett skulle heimen ligge i skjerma omgjevnader, høgt og fritt med god luft, og med gode moglegheiter for mosjon. Slik fann dei fram til Grendi i Bygland, 5 km nord for Byglandsfjord. Etter fleire års bygging (forseinka av krigen) stod det statlege bygget ferdig i 1916. Allereie 1. mai var dei fyrste pasientane på plass, medan den høgtidsame opninga fann stad 1.

oktober same året. Prisen på det storstilte bygget var 600 000 kroner utan inventar. I starten var det rom til 132 pasientar, fordelt på tre etasjar. Seinare gjekk talet ned til 116. Landeskogen var då rekna som Noregs første offentlege sanatorium.

Landeskogen som sanatorium (1916–1961) Til Landeskogen Sanatorium kom det tuberkuloseramma pasientar frå Telemark, Rogaland og Agder. Fram til 1940 var om lag 8000 pasientar innom helseheimen i Bygland. Dei fleste oppheldt seg på Landeskogen i tre til seks månader. I denne tida veksla pasientane mellom kvile og rørsle. Etter lengre «liggekurar», gjaldt det å gå turar i terrenget. Det var difor mange turstiar i skogen rundt Landeskogen. Overlevinga var stort sett god på Landeskogen, kanskje fordi det var sett eit krav om at nykomne pasientar måtte vere i stand til å gå sjølv (dei kunne altså ikkje vere sengeliggjande). Men ein finn likevel nokre dødsannonsar i avisene etter opphald på heimen. I alle tilfelle vanka det mykje skryt til personalet, beståande av fire legar, åtte sjukesystrer, nokre tenestejenter og funksjonærar – sistnemnde mest for å halde byggmassen i orden. Styraren ved Landeskogen var overlege Einar Theodor Holter (1874–1952) frå Nøtterøy. Han leia drifta frå 1915 til 1944. Med vel 50 tilsette var helseheimen ein viktig arbeidsplass for kommunen.

Landeskogen brenn! Landeskogen tuberkulosesanatorium på Grendi – 5 km nord for Byglandsfjord – blei opna for pasientar i mai 1916. Den ruvande bygningen såg nesten ut som eit slott i skogen på Lande. Foto utlånt av Alf Georg Kjetså, Hornnes

Etter krigsutbrotet i april 1940, blei Landeskogen teken ut som feltsjukehus. Planen var då å ta imot såra frå kampen mot tyskarane. I samband med dette blei tuberkulosepasientane frå Landeskogen flytta til Hovden Høyfjellshotell. Nokre var også utskrivne eller flytta inn i vedlikehaldsbygga ikring Lande-

Namnet på sanatoriet kom av at sjølve bygget blei plassert i eit skogsstykke, kjøpt frå garden Lande, altså Landeskogen! 1

70


undar hundre år

Den 19. juli 1942 blei det svært dramatisk på Landeskogen. Hovudbygget kom i brann og både pasientar og tilsette måtte evakuere. Foto utlånt av Alf Georg Kjetså, Hornnes

skogen. På det meste stod ti legar, fjorten sjukepleiarar og fem lotter til disposisjon. Men felttoget i Setesdal enda utan den store dramatikken, og etter ei stund kunne helsepersonellet vende heim, og pasientane kom tilbake. Det blei langt meir dramatisk då denne meldinga tikka inn på fjernskrivaren til avisene den 19. juli 1942: Landeskogen stod i brann! I første omgang blei det slegen full alarm på heimen, og 50 pasientar blei køyrt til Bygland Landbruksskule, som raskt blei innreidd som sanatorium. Resten av pasientane blei utskrivne eller flytta til andre helseheimar. Ein fann aldri brannårsaka, men hovudbygget blei alle tilfelle fullstendig øydelagd. Først halvanna år seinare, 17. desember 1943, kunne dei første pasientane flytte inn att, og sjølv utetter i 1944 fortsette reparasjonsarbeidet.

kampen mot tuberkulose Fram til andre verdskrig var tuberkulose sjølve folkesjukdommen i Noreg. Men i 1943 oppdaga Albert Schatz og Selman Waxman eit

effektivt antibiotikum mot TUB: streptomycin. Dette blei eit vendepunkt i kampen mot Tub. Saman med obligatorisk skjermbildefotografering og innføring av BCG-vaksina i det norske barnevaksinasjonsprogrammet, byrja resultata snart å kome: Tuberkulosetilfella gjekk ned. Etter kvart var det ikkje lenger det same behovet for Landeskogen som sanatorium. Allereie etter krigen blei det drøfta om kva ein skulle gjere med det ruvande bygget i Bygland. Det var likevel først i 1960 at Diakonforbundet kom i dialog med Helsedirektoratet om å overta helseheimen til psykisk utviklingshemma pasientar. Den 11. januar 1961 blei Landeskogen lagt ned som statleg tuberkuloseheim og Diakonforbundet overtok som ny eigar. Dei attverande pasientane blei flytta til lungeavdelinga ved sentralsjukehuset i Kristiansand. Diakon Torrey L. Ullerø blei utnemnd til dagleg leiar og sjølve drifta var underlagt styret til Nærlandheimen (i Rogaland), som nå fekk ansvaret for to heimar, ein i kvar fylke. 71


Landeskogen åndssvakeheim (1962–1991)

Landeskogen som fleirbrukssenter (1992–2016)

Den 7. november 1962 blei Landeskogen Åndssvakeheim formelt opna. Då hadde dei første pasientane vore på plass sidan februar, og belegget auka månadleg. Året etter var det nesten fullt hus og i 1968 var talet komen opp i heile 180 bebuarar. Då var det mellom 70 og 80 tilsette og eit driftsbudsjettet på 25 millionar. Landeskogen var nå den største og viktigaste arbeidsplassen i kommunen. Til dagleg fekk bebuarane bryne seg på ulike arbeidsoppgåver. Det kunne vere hagearbeid, arbeid på vaskeriet, matlaging og hand- og verkstadarbeid. Sistnemnde var svært vellukka, og i 1966 selde dei varer for 10 000 kr på ei jolemesse i Kristiansand. Mange av dei psykisk utviklingshemma pasientane var elles fysisk aktive og fann vegen ned til sentrum av Grendi. Slikt kom dei på ulikt vis til å setje sitt preg på det vesle bygdesamfunnet i Bygland. I 1974 blei Landeskogen fristilt frå Nærlandheimen, men var framleis under styring av Diakonforbundet. I 1983 blei Aust-Agder fylkeskommune ny eigar, og med HVPU-reforma i 1991, blei Landeskogen avvikla som fylkeskommunal heim. Då fekk Bygland kommune sjølv ansvaret for pasientane, som anten blei tilbakeført til eigne heimkommunar eller fekk plass i nye, spesialtilpassa bustader i kommunen.

I dei påfølgjande åra blei den store bygningsmassen på Landeskogen utleigd til ulike formål. I 1992–2005 blei mellom anna Landeskogen nytta som flyktningmottak i regi av Norsk Folkehjelp. Tanken var at asylmottaket skulle gje Bygland kommune eit økonomisk pusterom, etter at kommunen hadde teke over Landeskogen frå Statsbygg i 1998. Men hausten 2004 var det økonomiske grunnlaget for vidare drift borte. Då mottaket blei lagt ned året etter, blei det teken til orde for å rive heile bygget. Samstundes kom pinsemeinigheita Filadelfia i Kristiansand på banen. Dei sette i gong eit rehabiliteringssenter for rusmisbrukarar på staden. Sidan har fleire andre aktørar vore på banen, mellom anna Setesdal bunadsenter. Det var likevel først i 2010, då Helga Arntzen og Aktive Fredsreiser tok over bygget, at det verkeleg har kome ny aktivitet på staden. Under namnet Landeskogen Peace Center har dei teke imot utanlandske utvekslingsstudentar, arrangert forfattarkveldar, halde møter og elles teke imot ulike foreiningar og lag. Agder historielag har sjølv halde årsmøte på staden dei siste åra og det kjem dei til å gjere denne våren og. Nyaste tilskot på fleirbrukssenteret er Elgtun – elgsafari mynta på utanlandske turistar. Så spennvidda på Landeskogen er blitt stor. Kva framtida så vil bringe for dette storstilte bygget, som altså rundar hundre år denne Av Johnny Haugen våren, gjenstår å sjå. Landeskogen slik det ser ut i dag etter at Landeskogen Peace Center overtok i 2010. Eigedommen har heile 17 bygningar og er på 375 mål.

72


Eventyrslottet i skogen Longerak kraftstasjon kom i drift i 1916 – for hundre år sidan. kraftstasjonen blei bygd for å gje elektrisk kraft til Landeskogen tuberkulosesanatorium. Bygget som er å finne vel 100 meter opp i skogen frå hovudvegen på Longerak, minnar på mange vis om eit eventyrslott i skogen, ja nærmast som ei fransk Eventyrslottet i skogen på Longerak. Kraftstasjonen blei bygd middelalderborg. Sjølve i åra 1914–15 og blei sett i drift i 1916. I år rundar kraftstakraftstasjonen blei i si tid sjonen hundre år, og er framleis i bruk. utstyrt med tre straumgeneratorar og det var nok til å gje straum til kraftstasjon på Longerak for å betre utnytte den ytre delen av Bygland, samt sanatoriumet vatnfallet ned mot fjorden. I så fall vil nok og endå til gruvedrifta i nabokommunen Evje. «eventyrslottet i skogen» gå over til å bli ein I dag har kraftstasjonen tatt i bruk meir rein attraksjon for historieinteresserte og moderne generatorar, men dei tre gamle reisande gjennom dalen – vel verdt eit besøk. generatorane er framleis på plass. Bygget har vore eigd av Agder Energi sidan Det er Longeraksvatnet (596 m.o.h.) som Av Johnny Haugen gjev grunnlaget for straumproduksjonen. Dei 2001. siste åra har ein arbeidd med planar om ein ny kjelder: Andresen, Ruth (1986): Fra norsk sanitets historie. Sjefsøster forteller om kvinners innsats i militær sykepleie. Oslo: KS-forlaget. Bolling, Reidar (1952): «Gard og Ætt». Bygland bygdesogenemnd. Berli, Ragnvald (1971): «Minne frå Landeskogen Sanatorium» i Jol i Setesdal 1971. Bø, Torleiv, Mikkjel Skjervrak og Aasulv Lande (red.1939): «Bygland Soge». Kristiansand: Christianssands Tidendes Trykkeri. Faye, Wilhelm (1953): «Krigen i Norge 1940. Operasjonene i Kristiansand-Setesdalsavsnittet». Oslo: Gyldendal. Fiskaa, H.M. og H. Falck Myckland (1956): «Norges bebyggelse. Sørlige seksjon. Herredsbindet for AustAgder. Vestre del». Oslo: Norsk faglitteratur. Holter, Einar Theodor (1916): «Landeskogen tuberkulosesanatorium» i Tidsskrift for den Norske Legeforening 1916. Holter, Einar Theodor (1933): «Veiledning for patienter som skal inn på Landeskogen sanatorium». Landeskogen sanatorium, 1933.

Kobro, I (1927): «Norges læger 1909-1925». Oslo: Aschehoug. Kobro, I (1938): «Norges læger 1926-1936». Oslo: Aschehoug. Kobro, I (1951): «Norges læger 1937-1946». Oslo: Aschehoug. Langemyr, Ingvald (1964): «Jol på Landeskogen» i Jol i Setesdal 1964. Løyland, Jon: «Landeskogen Sanatorium 25 år 1. oktober 1941» i Agderposten 3.10.1941. Statistisk sentralbyrå (1948): «Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene. Hovedresultatene 1942-1944. Noregs offisielle statistikk (nos X 160). Oslo: I kommisjon hos Aschehoug & co. Straume, Johan B. (red. 1960): «Norske sykepleiere». Bind I-II. Oslo: Athene. Ugland, Agnes Varen (1974): «Nærlandsheimen gjennom 25 år. 1948-1973». Nærbø Vevstad, Andreas (1995): «Aust-Agder sentralsjukehus 75 år». Arendal: Sjukehuset. Digitalarkiv: Agderposten 1940-2015 og Aftenposten 1913-2016

73


Skoleskipet «Sørlandet»

reisen til Chicago i 1933 I 1933 gjennomførte skoleskipet «sørlandet» en sagnomsust sjøreise til Chicago. reisen gikk fra kristiansand til Chicago og tilbake igjen i løpet av noen få sommermåneder.

kroner i ekstra bevilgninger, og dette ble ordnet gjennom et spleiselag av enkeltinstitusjoner, privatpersoner og den norske regjeringen.

Det helt spesielle var at denne reisen ble viet stor oppmerksomhet i norsk offentlighet. Dels fordi skoleskipet skulle representere Norge på verdensutstillingen i Chicago denne sommeren, dels fordi dette var den første sjøreisen over Atlanteren med et skoleskip – kun drevet av vindkraft. I dag er denne reisen for lengst blitt historie. Men det kan være verdt å minnes denne Atlanterhavsreisen som et glimt av et fordums Norge, der skoleskipet Sørlandet ble det første møtet med sjømannslivet for mange norske ungdommer, og der sjømannsyrket fremdeles var en viktig levevei i det norske samfunnet.

Mannskapet ombord

Forberedelsene Da skoleskipet «Sørlandet» kastet loss fra Kristiansand den 28. april 1933 med retning Chicago, så var det bare slutten på en lang prosess av forberedelser. Skoleskipet som ble bygget i 1927, hadde riktignok også tidligere vært på lengre sjøreiser, men aldri så langt som denne gangen. Dessuten var en slik reise som dette meget kostbar. Det ble søkt om 50 000

Skoleskipet «Sørlandet» ble bygd i 1927 av sørlandsrederen Oluf Andreas T. Skjelbred (1854– 1939). Sommeren 1933 gjennomførte skoleskipet en sagnomsust sjøreise fra Sørlandet til Chicago. Foto: Anders Beer Wilse.

74

Om bord på skoleskipet Grunde J. Skomevar et mannskap på 107 dal fra Bygland i personer. Helge Bruns- Setesdal var med vik fra Kristiansand var på toktet knapt 17 kaptein, og med seg år gammel. hadde han nitti førstereisgutter. I tillegg ble erfarent maritimt personale tatt med på langturen, som styrmenn, matroser, båtsmenn, kokker, samt en lærer, en lege og en telegrafist. En av førstereisguttene som var med på denne reisen, var Grunde Skomedal fra Setesdal. Så sent som i 2015 fortalte han om bakgrunnen for sin reise: – På nyåret i 1933 las eg i avisa at skuleskipet «Sørlandet» skulle på sommartokt til Chicago. Denne reisa ville eg gjerne vere med på. Eg sende av garde ein søknad saman med 500 andre ungdommar, og etter ei tid fekk eg svar: Eg var teken opp som elev på skuleskipet – knapt 17 år gamal.


Sørlandets besetning på Chicago-toktet i 1933. Mannskapslisten viser stort innslag av lokale tenåringsgutter fra Agder. Om bord var 90 førstereisgutter av et mannskap på 107 personer. Foto fra boka «Våre yngste vikinger» (1933).

Avreise

Over fastlandet

Etter en ukes opplæring i april 1933, var skip og mannskap klar til avreise. Nå ventet en sjøferd på halvannen måned før skoleskipet skulle ankomme verdensutstillingen «A Century of Progress International Exposition» i Chicago. I følgje skoleskipets lærer, Aksel Akselson, så ble det til dels en dramatisk og kjølig fornøyelse å krysse Atlanterhavet denne forsommeren. For temperaturen sank ned mot null grader og uværet medførte at bramråen (som bærer bramseilet) brakk to ganger. Da var det ikke fritt for at enkelte fikk den sedvanlige grønne ansiktsfargen, forteller han med glimt i øyet i boka «Våre yngste vikinger (1933). Men etter vel 2000 nautiske mil over Atlanteren, kom skoleskipet i god behold til New Foundland ved Canada den 25. mai.

Da gjenstod det fremdeles over to tusen engelske mil inne på fastlandet, over hav, innsjøer og kanaler – St. Lawrence, Quebec, Montreal, St. Lewis, Detroit og til slutt Chicago. På veien dit stoppet skoleskipet flere ganger og mannskapet ble mottatt som helter som trosset havet på gamlemåten. Men helt uten motorhjelp gikk ferden ikke – for drahjelp måtte til når vinden stilnet over fastlandet og seilskipet skulle gjennom kanalene. Det må uansett ha vært litt av et skue, der det over 30 meter høye skoleskipet fra Norge sneglet seg framover i et ensformig og flatt kanallandskap under fulle seil. FORTSETTELSE NESTE SIDE

75


Populære ungdommer De norske førstereisguttene ble et populært innslag for det motsatte kjønn «over there». Men noen ganger ble det vel i overkant mye. Da en av førstereisguttene under en stopp i Montreal spurte hvor alle byens jenter var blitt av, så svarte reiseguiden - «Å de – det står i morgenavisen at vikingene er i byen, så de gjemmer seg nok bak låste dører!». Langs reiseruten stod ellers utvandrede nordmenn og vinket med det norske flagget, ja enda til den gamle sildesalaten fant veien til flaggstangen for å hilse de norske «vikingene» velkommen.

Møtte Henry Ford Da skipet ankom Detroit i Michigan, fikk mannskapet hilse på oppfinneren Henry Ford. Og selv om mange av førstereisguttene strevde med å forstå engelsk, så var besøket på Fords moderne fabrikk et høydepunkt. Om dette forteller Grunde Skomedal: – Då me kom fram til Detroit, fekk me ei Ankomsten i Chicago 20. juni 1933. omvising på Henry Fords bilfabrikk. Der blei Skoleskipet og mannskapet ble møtt av flere ein ny bil ferdig på samlebandet kvart 58. tusen tilskuere med flagg, sang og musikk. sekund. Det var eit imponerande syn for oss ungdommar på denne tida. Me blei godt mottekne og mange nordmenn jobba i Selve utstillingsområdet var 5 km i utfabrikken. Henry Ford kom sjølv ut og strekning og alt var selvsagt «Bigger, Better and Faster» målt mot datidens Norge. handhelsa på oss. Det sette me stor pris på.

Henry Fords Museumspark i Greenfield Village ved Detroit. Her hilser Ford på hele mannskapet til skoleskipet «Sørlandet». Foto utlånt av Grunde Skomedal

Verdensutstillingen Den 20. juni 1933 kom skoleskipet fram til Chicago. Der ble skip og mannskap møtt av flere tusen jublende tilskuere på kaia. En av de største opplevelsene den første dagen var da 76


Her har skoleskipet stoppet ved Niagara Falls.

mannskapet ble innbudt til en festmiddag på Stevens Hotel. Der var nærmere 1000 personer samlet i hotellets ”Grand Ball Room”, og alle klappet da ”the Norwegian boys” kom marsjerende inn i storsalen, ikledd hvite uniformer. Det var et stort øyeblikk for oss, forteller skoleskipets lærer Aksel Akselson. I en måned lå skipet i Chicago. Daglig var over 100 000 besøkende innom verdensutstillingen, og noen tusen tok også turen innom skoleskipet – som lå åpent for besøk. For ungdommene om bord ble det også tid til å besøke utstillingen. Der fikk de se siste nytt i TV-apparater, lydfilmer, kjøleskap, rulletrapper, moderne biler, samt hotellkorridorer så brede som norske gater – alt fjernt fra den norske hverdagen på 1930-tallet.

når fiskestengene ble kastet over rekka og de dro inn den ene fisken etter den andre.

Tilbake i norge Så – den 21. august 1933 - fire måneder etter avreisen - kunne skoleskipet igjen legge til kai ved Kristiansand. Der ble skip og mannskap hilst velkommen av småbåter og hurrarop fra flere tusen tilskuere. Dessuten ventet en kommunal markering med festtaler, sang og musikk den påfølgende dagen. Men reisen var ikke over enda. For i Oslo ventet Kong Haakon og den norske regjeringen. Igjen gir vi ordet til Grunde Skomedal:

Hjemover Den 20. juli – en måned senere – var det vellykkede oppholdet i Chicago over. Tilbaketuren over Atlanteren og det amerikanske og kanadiske landskapet gikk greit, i følge skoleskipslærer Akselson. For det var nok å gjøre om bord – dette var tross alt et skoleskip. Her fikk ungguttene opplæring i vakttjeneste, tauverksarbeid, lapping av seil, signaltrening, matlaging, skipsorden, samt generell skoleundervisning med lesing og skriving. Og ble det vindstille, kunne de få en kjærkommen avveksling fra maten om bord,

«Sørlandet» fikk hjelp av en slepebåt gjennom Wellandkanalen i Ontario, Canada. Foto utlånt av Grunde Skomedal

FORTSETTELSE NESTE SIDE

77


Den lange reisen til Chicago ble filmet med håndholdt kamera. En 49 minutters stumfilm fra reisen er i dag tilgjengelig på youtube.com

– Vel framme med «Sørlandet» i hovudstaden kom dei kongelege om bord og kongen heldt ein fin tale for oss. Under ein seinare festmiddag skulle me førstereisguttar servere den norske regjeringa kjøt og ertesuppe – ekte skipskost. Me fekk utlevert eit kvitt forkle og skulle hjelpe til med serveringa. Det var ikkje fritt for at eg var ein smule nervøs for å søle eller å gjere noko gale, men det gjekk heldigvis godt. Då me nokre dagar seinare vende tilbake til Kristiansand, kom skipsreiar O. A. Skjelbred om bord. Han gav oss ein Bibel og takka alle for innsatsen. Han avslutta med orda: «Gå på med krum hals og utfør eit godt arbeid, så skal det gå dykk godt! Med det var tida mi på skuleskipet «Sørlandet» over».

Epilog Det hører med til historien at førstereisgutten Grunde Skomedal senere ble både styrmann og skipper på flere norske skip og til slutt emigrerte til Australia, der han har bodd siden. For mange andre ungdommer ga skoleskipet en tilsvarende god start på yrkeslivet. Til sammen har 7500 ungdommer fått opplæring på skoleskipet siden starten i 1927 og skipet er fremdeles i drift. Akkurat nå er SS «Sørlandet» på jordomseiling med elever frå både inn- og 78

utland og mannskapet er ventet å sette sjøbein på Sørlandet til sommeren. Hva fremtiden vil bringe for skoleskipet «Sørlandet» som maritim utdanningsarena, gjenstår midlertid å se. I alle fall kan generasjoner av sørlandsungdommer se tilbake på skoleskipet som et første møte med sjømannslivet, i en tid sjømannsyrket fremdeles hadde en sentral plass i det norske samfunnet, og der en praktisk-orientert skoleundervisning var et godt alternativ til teoretisk basert skolegang. Av Johnny Haugen

Hovedkilder - Akselson, Aksel (1933): «Våre yngste vikinger. Skoleskipet «Sørlandet»s tokt til Chicago i tekst og bilder». Oslo: Johan Grundt Tanum. - Andersen, Magnus (1933): «Skoleskipet Sørlandets utstillingstokt 1933 til verdensutstillingen verdensutstillingen «A Century of Progress», Chicago. Oslo: Særtrykk fra Norges Handels og sjøfartstidende. - Filmen «Fullriggeren Sørlandet Chicago 1933». Filmen varer i 49 minutt (stumfilm) og omhandler turen frem og tilbake til Chicago i 1933. Filmen er lagt ut på youtube.com av Stiftelsen fullriggeren Sørlandet - Intervju med Grunde J. Skomedal (2015).


Fast spalte i Egde: STEDSNAVN VED FINN ISAKSEN:

Oppfordring til historielagene Det kan være grunn til – nok en gang – å minne Egdes lesere om formålsparagrafen i lov om stadnamn (som for øvrig fyller 25 år den 1. juli, men det skal jeg komme tilbake til). Der heter det nemlig at «Formålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som språklege kulturminne ...». Da har jeg tidligere i denne spalten vært opptatt av at dette utvilsomt må falle godt sammen med det som vel må være et vesentlig formål og aktivitet for alle historielag? For det er en kjensgjerning at mange eldre stedsnavn står i fare for å forsvinne, i hovedsak fordi de ikke er i bruk, og fordi de som kjenner til dem etter hvert faller fra. Og viktige og interessante stedsnavn bare forsvinner. Så fremt ikke noen tidligere har gjort jobben med en massiv innsamling av slike stedsnavn. Heldigvis er det gjort en stor jobb i flere kommuner eller deler av kommuner hvor slik masseinnsamling er gjennomført. Antakelig i betydelig grad initiert og gjennomført av historielag. Og flere steder utmerket videreført med utgivelse av bøker med stedsnavnene. Eller tilgjengelig og søkbare på forskjellige nettløsninger. Men et vesentlig spørsmål gjenstår: Er dette gjort i alle kommuner? Svaret er antakelig; neppe. Må det da være tillatt å uttrykke håp om at de lokale historielagene kjenner sitt ansvar – og virkelig setter i gang dersom det viser seg at slikt arbeid ikke er gjennomført i «deres» område? I så fall haster det. Det er neppe andre som setter i gang. Det er imidlertid et annet forhold som kan skape problemer når disse historiske navnene skal komme i «aktiv bruk» som det heter i samme formålsparagrafen. Det gjelder for

eksempel ved navn på veier, grender, boligfelt, offentlige bygninger o.l. Da må de nemlig vurderes ut fra regelverket når de skal gis en rettmessig skrivemåte. Det skal «takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen», heter det i de føringer som er gitt for å fastsette skrivemåten. Innenfor den språkfaglige ekspertisen er kanskje ikke det så vanskelig å fastslå. Med en ikke uvanlig henvisning til O. Ryghs Norske Gaardnavne. Skjønt noe verre kan det bli når det i kommentarer til selve lovteksten stilles krav om at denne uttalen «framleis er i levande bruk». Et par eksempler kan belyse dette: Etter klage er det gjort vedtak om endringer på gårdsnavnet Hodne i Evje og Hornnes, selv om de fleste føringer skulle tilsi Horne. Det var imidlertid sterk tvil om Horne fortsatt kunne sies å være i levende bruk. Her på bakgrunn av en lengre skrifttradisjon for Hodne som altså hadde gjort at Horne ikke «overlevde». Et annet eksempel er gårdsnavnet Gislefoss/Geislafoss i Audnedal. Dokumentert nedarvet uttale skulle tilsi Geislafoss. Det er likevel reist spørsmål om denne uttalen fortsatt er i levende bruk. Mange historiske stedsnavn kan således tape sin verdi dersom de ikke kommer i aktiv bruk gjennom en formelt fastsatt skrivemåte. Og dermed en skrivemåte som tar hensyn til den nedarvede lokale uttalen som faktisk ennå, kanskje så vidt, kan sies å være i aktiv bruk. Skulle en likevel ikke lykkes med å få slike stedsnavn i aktiv bruk, er det muligens en viss trøst at denne «opprinnelige» lokale uttalen i det minste fremgår av den historiske dokumentasjonen. Selv om noe er gått tapt. Finn E. Isaksen

79


nOrsk TIDEnD – norsk Under andre verdenskrig ble den norske avisen Norsk Tidend utgitt i London. Avisen var den norske regjeringens offisielle meldingsblad og inneholdt i hovedsak informasjon til nordmenn i eksil. Ved siden av å være en formidlingskanal for Nygaardsvold-regjeringen, inneholdt avisen en del lokalstoff fra det tyskokkuperte Norge. Denne informasjonen kom fra nordmenn på flukt, der de i avhør i Sverige eller i Storbritannia kunne fortelle om «siste nytt» fra deres eget hjemsted. I tillegg ble noe av nyhetsstoffet formidlet av norske agenter, som opererte bak fiendens linjer i Norge, og som sendte meldinger til Storbritannia ved hjelp av radiosender. På den måten kunne nordmenn i Storbritannia og i andre allierte land holde seg orientert om forholdene hjemme i Norge.

Avgrensing I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva slags opplysninger denne avisen formidlet om Agder-regionen under andre verdenskrig. Her er vi spesielt interessert i å se på hva slags hendelser og begivenheter i landsdelen som er blitt omtalt, og hva avisredaksjonen eventuelt ikke har kjent til eller utelatt. Som et overordnet mål handler det om å vise informasjonsflyten mellom det tyskokkuperte SørNorge og de frie norske myndigheter i London. Av praktiske årsaker har vi måttet starte med avisårgangen 1943 – velvillig utlånt av kristiansanderen Bertie John Valvik. Vi håper at dette er tilstrekkelig til å synliggjøre hva slags kildeskrift dette meldingsbladet er og at interesserte lesere på egen hånd kan oppsøke øvrige årganger ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, som for tiden arbeider med å digitalisere eldre norske aviser.

året 1943 Året 1943 var et dramatisk år under andre verdenskrig, både i og utenfor Norge. Internasjonalt var krigslykken for Tyskland og 80

Den norske avisen Norsk Tidend ble utgitt i London under krigen 1940–45.

aksemaktene begynt å snu, men i Norge strammet okkupanten ytterligere grepet. I meldingsbladet Norsk Tidend våren 1943 er avisredaksjonen spesielt opptatt av forsyningssituasjonen hjemme i Norge. Blant annet har den tyske okkupanten innført strengere kontroll av matproduksjonen, deriblant for korn og poteter. Dessuten er det norske NS-regimets lov om nasjonal arbeidsinnsats 22.februar 1943 en stor utfordring. Denne loven tvang nemlig mange nordmenn inn i arbeid de ikke ønsket. Et annet tilbakevendende tema, er handelsflåten og tyskernes frykt for en alliert frigjøringsinvasjon av Norge. Mot slutten av 1943 har Norsk Tidend også flere omtaler av okkupantens arrestasjoner av norske offiserer og politifolk (august 1943) og norske studenter (november 1943). Siden avisen inngår i den store propagandakrigen mot aksemaktene (og mot


k avis i London 1940-45

Den militære motstandsorganisasjonen til Arne Laudal ble avslørt i desember 1942, og i de påfølgende månedene ble nærmere 400 personer arrestert.

NS-sympatisører hjemme i Norge), så legger ikke avisen skjul på sin skadefryd når det går dårlig for NS og den tyske okkupanten hjemme i Norge.

Agder i «norsk Tidend» Som oversikten nedenfor vil vise, så finnes det en del kildestoff i Norsk Tidend som omhandler Agder i 1943. I Agderfylkene ble dette året innledet med massearrestasjoner i den illegale militære motstandsorganisasjonen, Laudalorganisasjonen (1941–42). Dette finnes det flere spor av i Norsk Tidend. Men avisen nevner aldri navnene på de som fremdeles var aktive i motstandsarbeidet hjemme i Norge, av frykt for represalier mot familiemedlemmer – om navnene deres ble kjent (fordi tyskerne selvsagt også leste denne avisen). Derimot er personer som døde i tysk fangenskap omtalt i avisen, fordi dette ikke utgjorde noen sikkerhetsrisiko for deres gjenværende familiemedlemmer. Vi finner dessuten omtale av de allierte sabotasjeaksjonene i landsdelen, derunder bombingen av Knaben (to ganger) og sprengingen av Arendal Smelteverk i Eydehavn (operasjon Company), samt kapringen av arendalske Tromøsund (operasjon Carhampton), selvfølgelig uten at de involverte personers navn blir nevnt. Avisen omtaler også ulike forhold som gjelder Nasjonal Samling i landsdelen, der både vinkling og ordbruk viser at her er det en ideologisk krig som pågår. I avisen er det særlig funnet plass til omtaler av «udugelige» 81

I Setesdal var det mange NS-medlemmer målt mot folketallet. Men Bykle skilte seg ut fra det øvrige Setesdal og hadde høsten 1943 kun 7 medlemmer, i følge Norsk Tidend 7.8.43

NS-prester som talte for tomme kirkebenker på Agder og hvordan partiet slet med å vinne oppslutning og ellers var preget av «fyll og spetakkel». Norsk Tidend er i så måte ingen nøytral kilde. - Norsk Tidend – norskspråklig avis utgitt i London under andre verdenskrig. - Fra høsten 1940 den norske regjeringens offisielle meldingsblad. - To ukentlige utgivelser i tidsrommet 30. august 1940 – 23. mai 1945. - Inneholdt meldinger om krigens gang, både i og utenfor Norge. - Avisens redaktører var Jakob Vidnes, så Sigvard Andreas Friid og etter hans død (1942) Jonas Schanche Jonasen. - Formålet var å informere nordmenn i eksil om regjeringens offisielle vedtak og om hendelser i det tyskokkuperte Norge.


Hva er ikke med?

Oppsummering

Å si noe om hva avisen ikke har omtalt fra landsdelen i 1943, er selvsagt vanskelig – for her er det mye å ta av. Men redaksjonen i London har ikke kjent til alt, eller i det minste vært ganske selektive i hva de har ønsket å formidle. Mest sannsynlig har de ikke kjent til at det tyske sikkerhetspolitiet i Agderfylkene startet med eksekusjoner av sovjetiske krigsfanger i januar 1943, krigsforbrytelser som varte helt fram til freden i 1945. Avisen nevner heller ikke det tyske sikkerhetspolitiets aksjoner mot Siv.org på Sørlandet høsten 1943, som førte til flere arrestasjoner. Det vellykkede NS-møtet på Evje høsten 1943 (med nærmere 500 fremmøtte partimedlemmer og et eget filmteam fra norsk filmrevy) er heller ikke nevnt, for det kommer neppe under kategorien «fiasko» (se side 30). Av sikkerhetsmessige årsaker har heller ikke avisen kunnet skrive om de mange fluktrutene fra landsdelen til Sverige, der i underkant av 200 personer fra Agder krysset svenskegrensen i løpet av 1943. Det samme gjelder den kjente motstandsmannen Oluf Reed Olsens aktivitet i landsdelen i 1943, som endte med arrestasjoner av sørlendinger, etter et dumdristig flyslipp nær Kjevik flyplass, som var full av tyskere.

En kan ikke annet enn å bli imponert over den kunnskapen avisredaksjonen og dermed også norske myndigheter i London har hatt om Sørlandet under krigsårene. Spesielt når en tar i betraktning den begrensede spalteplassen i avisen, avisens lave utgivelsesfrekvens (to ganger pr. uke) og med et mål om å dekke nyhetsstoff fra store deler av Norge. Likevel finner vi altså mange små artikler (eller notiser) som omtaler store deler av landet på en god måte. Dessuten gjengis statsrådstaler in extenso og regjeringens beslutninger ble bekjentgjort for et større publikum. For å bryte opp i krigens elendighet, har avisredaksjonen også funnet plass til litt kulturstoff, med for eksempel artikler om Edvard Munch og Vilhelm Krag (se nedenfor). Mange av artiklene og meldingene har riktignok et visst propagandapreg og en politisk slagside, men de gir likevel et rimelig godt tidsbilde av den spente stemningen som rådet, ja, et slags tidsvitne-bilde på en alvorsfylt tid. Det er det greit å ha med seg når en leser denne avisen med nåtidens øyne. Vi håper at de som arbeider med andre verdenskrig som tema, kan nyttegjøre seg den påfølgende oversikten. Vi håper også at denne artikkelen har synliggjort et kildeskrift som neppe har vært særlig godt kjent fram til nå. Av Anna Helle Nilsen og Johnny Haugen

I den påfølgende oversikten presenterer vi meldinger som omhandler Agderregionen i Norsk Tidend i året 1943. Her er det kun viet plass til noen få stikkord fra selve meldingene, men det bør være tilstrekkelig til å vise hva meldingene dreide seg om. Det meste i avisen er skrevet på norsk, men avisen hadde også en liten engelskspråklig spalte. 6.1.43 (s.5): Hilsen fra James Maroni. Maroni var biskop i Agder, og ble avsatt av NSmyndighetene i 1942 fordi han var en av hovedmennene i kirkekampen. 6.1.43 (s.8): Tysk rettssak mot 11 unge kristiansandere («Norges Frihetsbevegelse»). Gruppen ble anklaget for undergrunnsvirksomhet og for å ha hjulpet tyske soldater å rømme (Wintergruppen). 9.1.43 (s.8): Rassier i sørlandsbyer. Over 50 personer arrestert i forbindelse med Laudalopprullingen ved årsskriftet 1942-43. 13.1.43 (s.3): Arrestasjonene i sørlandsbyene mer omfattende enn først antatt. 150 arrestert, deriblant major Arne Laudal, politifullmektig Julius Hougen og stadsfysikus Haaversen (Laudalorganisasjonen). 82


20.1.43 (s.3): Motstandsmannen Viggo Krag-Rønne (Laudalorganisasjonen) ble fratatt statsborgerretten av NS. Han var i følge Norsk Tidend en av 350 nordmenn som har mistet denne retten – etter flukt fra Norge. 30.1.43 (s.7), 3.2.43 (s.8): Omtale av NS-presten Lars Rabben i Øyestad. Den tidligere vaktmesteren, nå soknepresten i Øyestad, ble nektet adgang til det lokale bedehuset på grunn av sin dårlige vandel. 30.1.43 (s.1), 6.2.43 (s.4), 13.2.43 (s.4) og 17.4.43 (s.12): Mange tyskere ble henrettet i Kristiansand våren 1943. Dette gjaldt tyskere som ble dømt i desember 1942 for «fluktforsøk og samarbeid med fienden» («Wintergruppen»/»Norges Frihetsbevegelse»). 6.2.43 (s.6): Potetkaos på Sørlandet. Årsaken var tysk rekvisisjon og mangel på poteter. 13.2.43 og 20.2.43 (s.1): Sogneprest Chr. S Hansteen i Herefoss bryter med NS og Quisling. 13.2.43 (s.5): Fylkeslege i Aust-Agder, Leif Bergh Smith (NS) i Grimstad, ber Stadtkommandanten om en revolver. Han er redd for engelsk invasjon. 13.2.43 (s.7): Gestapo feiret jul i Kr.sand med arrestasjoner (Laudalorganisasjonen). 13.2.43 (s.7): «En nydelig blomst» – NS-lensmann Olav Ottar Abusdal i Bygland. Han tok på seg en rekke NS-verv under krigen og ble utnevnt til ordfører i nabokommunen Evje. 17.2.43 (s.1): Ti unge nordmenn dømt til døden (Eichingergruppen). Benådningssøknader ble sendt fra «innflytelsesrike kretser» for å få Terboven til å omgjøre dommen. 17.2.43 (s.7): Politistyrken i Agder og Rogaland er jøssinger. NS-fylkesfører Oscar Hæreid ønsker å bytte ut hele politistyrken. 20.2.43 (s.5): Fyll i Nasjonal Samling i Arendal. I følge Norsk Tidend ble 12 NSmedlemmer i byen ekskludert fra partiet på grunn av fest og fyll. 27.2.43 (s.1): Dødsdømte benådet i Kristiansand (Eichingergruppen). 6.3.43 (s.7-8): Mystikk omkring Tromøsunds skjebne. Kystruteskipet Tromøsund ble kapret av «tolv britiske agenter» langs norskekysten og ble senket av tyske bombefly på vei over Nordsjøen, melder avisen.

83


6.3.43 (s.8), 10.3.43 (s.5), 17.3.43 (s.1) & 20.3.43 (s.5): Knaben gruver bombet. Denne gruven øverst i Kvinesdal (Fjotland) produserte molybden, og var viktig for tysk krigsindustri. Under bombingen den 3. mars 1943 ble 16 norske gruvearbeidere drept, samt en tysk ingeniør. Noen dager senere ble fem sovjetborgere drept da en bombe gikk av under opprydningsarbeide. 27.3.43 (s.1): Utmerkelse til fire av mannskapene som bombet Knaben (Mosquitofly med engelsk mannskap). 3.4.43 (s.5): Statsarkivene bringes i sikkerhet til Kongsberg sølvgruver, deriblant materiale fra Statsarkivet i Kristiansand. 17.4.43 (s.8): Da Sørlandets dikter døde. Artikkel om Vilhelm Krags siste dager i NyHellesund i anledning 10-årsdagen for dikterens død i 1933. 21.4.43 (s.8): Motstandsmann og kaptein i infanteriet, Olaf Eriksen (Kr.sand) er død. Han var medlem av Laudalorganisasjonen og døde i fangenskap 23.2.1943. 5.5.43 (s.1 ): Motstandsmann og direktør (Fiskaa verk) Einar Lund fra Kristiansand er død. Han var medlem av Laudalorganisasjonen og døde i fangenskap 31.3.1943. 8.5.43 (s.2): Avisdøden. Av 260 aviser ved krigsutbruddet var det bare 110 igjen våren 1943. Norsk Tidend nevner hvilke aviser som har gått inn på Sørlandet på dette tidspunktet: Agder (Flekkefjord), Aust-Agder Blad (Risør), Christianssands Tidende (Kr.sand), Grømstadposten (Grimstad). Lillesandsposten (Lillesand), Sørlandet (Kr.sand), Tiden (Arendal). Tvedestrand & Omegns avis (Tvedestrand) og Vest-Agder (Farsund). 6.3.43 (s.3) og 12.5.43 (s.5): Bernt Balchens nye dåd. Bernt Balchen fra Tveit fikk en stor stjerne blant de allierte da han under en risikabel operasjon i 1943 hentet ut havarerte amerikanske flygere fra Grønland med en flybåt. Tildelt krigsmedaljen med ekeløvskrans for redningsoperasjonen. 22.5.43 (s.3): Flere omkomne fra Tromøysund er drevet i land i Sverige. 26.5.43 (s.3): Tre lensmenn i Aust-Agder er avsatt: Kringlebotn i Flosta, Fløystad i Austre Moland og Kittelsen på Hisøy. Erstattet av NS-lensmenn. 5.6.43 (s.1): Dødsliste fra tyske fengsler. Avisen melder at Olav O. Tveit fra Evje er død 27. mars 1943 og Alfred R. Moseid fra Hornnes er død 18. mars 1943 i Oranienburg. 9.6.43 (s.8): Den kvinnelige arbeidstjenesten på Agder oppretter arbeidsleire i Åmli (Elvarheim), i Holt (landbruksskolen) og i Landvik (Solvang ungdomslokale) med til sammen 110 jenter. 17.6.43 (s.8): Nazigudstjeneste i Arendal. I Arendal holdt NS-prosten Charles Ring gudstjeneste i Trefoldighetskirken for meget få personer, mens gatene og plassen utenfor var fylt av demonstrerende innbyggere.

84


17.6.43 (s.5) og 19.6.43 (s.4): Kontordame Bergliot Augensen fra Kristiansand er død 5. juni 1943 etter en bilpåkjørsel i London. Hun er omtalt i flerbindsverket våre falne. 19.6.43 (s.8): Kapteinen på Tromøysund gravlagt i Sverige. 23.6.43 (s.3): Fra Grini til Tyskland. 147 fanger fra Grini ble sendt til Tyskland i mai 1943. De fleste fangene var ifølge avisen fra Sørlandet (Laudalorganisasjonen). 26.6.43 (s.1) og 7.7.43 (s.4): Knaben gruver i gang igjen. Gruva har fått nytt maskineri fra Sverige og driften er i gang igjen etter bombingen. 26.6.43 (s.3) og 14.7.43 (s.8): Karl Lindstrand i Lyngdal ble drept av tyskere. Avisen melder at kafevert Karl Lindstrand ble skutt og drept av en tysk vakt den 19. mai da han snakket med noen russiske krigsfanger. Gravlagt 26. mai i den største gravferden man (til da) hadde sett i Lyngdal. 7.7.43 (s.4): Historien om en vinkasse. NS-medlem og gartnerieier Fuhr i Grimstad sendte av gårde en kasse fruktvin til sin «fører» - Vidkun Quisling i Oslo. Da kassen kom fram til hovedstaden, var den merket med «Leve kongen» og «Ned med Quisling». 14.7.43: (s.1) Presteutvisninger. Domprost Reidar Kobro i Kristiansand har fått sin eiendom beslaglagt, hjelpeprest Erling Ruud i Arendal er blitt forvist fra Aust-Agder og pastor Rolf Knudsen er blitt forvist fra Vest-Agder – av NS. 24.7.43: (s.4): Fornøyelsesturer forbudt. Tyskerne utstedte et forbud mot fornøyelsesturer med båt utenfor Farsund og Flekkefjord (og vestover), for å forhindre flukt over Nordsjøen. 24.7.43: (s.4): Kanadiske Fern Sunde var en av få kvinnelige skipsradiotelegrafister under andre verdenskrig. Sammen med sin norske mann Gerner Sunde fra Farsund, krysset de Atlanterhavet med M/S Mosdale flere titalls ganger under krigen. For denne innsatsen fikk de en påskjønnelse av Haakon VII sommeren 1943: I den anledning ble de intervjuet av BBC radio, og her er ekteparet i BBC sitt studio. 7.8.43 (s.8): Liten omslutning om NS i Bykle. Kun 7 medlemmer. 14.8.43 (s.8): Tyskerne rekvirerte Strømsbo gård i Arendal. 8.9.43 (s.8): Lensmannen i Gjerstad ble avsatt og erstattet av NS-lensmann. 2.10.43 (s.5): Bjarne Hævaker fra Søgne er død i tysk konsentrasjonsleir 20. august 1943. 85


16.10.43 (s.2): Tysk transportskip senket utenfor Vest-Agder den 6. september 1943. Lik og hestekadavre drev inn til Lindesnes. 20.10.43 (s.3): Pastor Kristen Løken i Arendal ble avskjediget og forvist fra Agder og Rogaland – på NS-ministermøte. 23.10.43 (s.5): Hundre kjente borgere i Kristiansand ble beordret til borgervakt. Årsaken var i følge avisen provokasjon mot NS-medlemmer etter Italias kapitulasjon. 23.10.43 (s.5): Gunnar Hoff Larsen fra Kristiansand er død i tysk fengsel 21. september 1943. 6.11.43 (s.8): Surrogatpresten Jacob Haug i Søndeled og Arendal ble utestengt fra egen kirke. Menigheten nektet å utlevere nøklene til kirken. 6.11.43 (s.8): Nord-Europas største flyplass bygges på Lista. De norske arbeiderne straffes med harde arbeidsoppgaver og tap av matrasjoner som følge av «uforskammet» oppførsel mot tyske arbeidsledere og arbeidstrenering. 17.11.43 (s.8): Prester beordret til borgervakt på Sørlandet. 20.11.43 (s.1) og 27.11.43 (s.2): Knaben bombet av flygende festninger. Dette andre angrepet mot Knaben gruver i Fjotland fant sted 16. november 1943 med 131 allierte fly. Anlegget ble satt ut av drift i flere måneder og flere tyskere mistet livet. 20.11.43 (s.6): Mindre bensin til sørlandsfiskere. Mange fiskere må innstille sin virksomhet fordi bensinrasjonene er blitt for små. 24.11.43 (s.8): Lovens håndhevere i Arendal. Avisen melder at NS-politimesteren i Arendal kjørte av veien etter en fest i Froland og bilen ble totalvrak. 4.12.43 (s.6): Det amerikanske skipet M/S Alf Lindeberg ble oppkalt etter motstandsmannen Alf Konrad Lindeberg fra Farsund. (Bilde over.) 11.12.43 (s.1) og 15.12.43 (s.1): Sabotasjehandling mot Arendal Smelteverket i Eydehavn (operasjon Company). Mange nordmenn arrestert i kjølvannet av sabotasjen, melder avisen. (Bilde til høyre.) 27.12.43 (s.1 og s.7): Macody Lund fra Farsund er død – 80 år gammel (nekrolog).

86


Nyutgjeving av Kynnehuset:

Folkeminne frå dei indre bygder i ny drakt Eit kynnehus er eit hus der ein tidt er gjest, eit hus der ein kan samlast utan å vera beden, eit hus der dei tek vel imot alle. (Ordtyding i boka.) Når Kvinesdal historielag gjer noko, så gjer dei det skikkeleg. Årleg får vi eit gildt årshefte, og med noko lengre mellomrom kjem bøker som vert viktige kjelder for ettertida. Til jol kom ei ny utgåve av Peter Lunde sitt store arbeid med innsamla folkeminne frå dei indre bygder. Mest frå Fjotland og Eiken, men også frå bygdene ikring. Peter Lunde er ein av dei mange lokale samlarane på Agder tidleg på 1900-talet. Han intervjua, skreiv ned folkeminne, forma til artiklar og sendte til avisene. Lunde var ei av eldsjelene då Agder Historielag vart skipa i 1914, og sat som formann då han døydde hausten 1923. I 1920 var han på samlarferd innover i bygdene, og resultatet vart prenta og utgjeve som to band av Norsk Folkeminnelag sine skrifter i 1923 og 1924. For å seie det litt forsiktig, så har kanskje denne typen historisk materiale vore ein tanke uaktuelt i ganske mange år. Litt av skulda for det har faghistorikarane, som lenge avviste dette som kjeldestoff som ikkje kunne brukast til anna enn underhaldning. Dertil kjem at det ofte vart formidla på dialekt, og med skrivemåtar som folk i dag har vanskeleg for å skjøne. Vi har dei seinare åra sett at dette stoffet på ny er henta fram i dagen. Også på Agder har vi gode døme på dette. I Søgne gav dei for tre år sidan ut boka «Ikkje te å tru». Den inneheld folkeminne frå Søgne, samla av Peter Lunde dei òg. Forskjellen er at det stoffet ikkje tidlegare hadde vore samla mellom to permar. Med «Kynnehuset» er innfallsvinkelen litt annleis. Den nye boka har same teksta som originalen. Men skriftbiletet har vorte arbeidd grundig med av Torfinn N. Hageland. Det ville vere å overdrive å seie at det har vorte til nynorsk, til det er for mykje av gamle dialektar og seiemåtar teke vare på. Poenget er at ein no har fått ei tekst som er leseleg for dei fleste av oss. Dessutan er kvar forteljing fylgt av ei ordforklaring på vanskelege ord. Og om ikkje det skulle vere nok, får vi også mange stader ei utvida forklåring på kva som er meint.

Dette gjer det mykje enklare å tileigne seg innhaldet, som dessutan er spennande illustrert med gamle og nye foto, og artige teikningar av Arnstein Mygland, Odd R. Jørgensen og Kåre Sandvand. Når mange av sogene dertil er ganske så fornøyelege, gjer det heile boka til ei god oppleving. Som historikar vil eg og skyte inn at mi erfaring med folkeminne er at desse på ingen måtar treng vere utan faktisk innhald. Detaljar og personar kan vere blanda saman, og alt som heiter dialog er sjølvsagt konstruert av den som fortalde, og kanskje endåtil pynta på av den som skreiv opp. Men likevel er det mange gonger ein kjerne av sanning som kan vere godt å bruke når ein er på leit etter krydder til historia. Og når ein i Kynnehuset får fantastisk flotte beskrivingar av t.d. bryllaupsskikkar og gravferdsskikkar, kan ein vere temmeleg sikker på at ein er ganske nær slik det var ein gong for ikkje så alt for lenge sidan. Men som vi i dag er i ferd med å gløyme! Ei lita soge om Beren Gravar som ein smakebit til slutt: Ein fjotlending som heitte Beren, blei gift til Gjerstad sokn. Han var god målar og særs hendig. Han blei ein gamal mann. Han var gravar. Men då han blei gamal, då ville dei helst bli kvitt han. Presten var au gamal. Han sa til Beren ein dag: «Du Beren, du burde slutte med gravingen nå. Folk sier at du er blitt for gammel.» – «Me ska alle bry okke om kò folk seie,» svarte Beren. – «Di seie det sama om presten au.» Av Leonhard Jansen

87


Årsskrift fra Fjære historielag 2014

Fjærefolk

nydeleg glansa fram- og bakside på dette årsskriftet som har 82 sider fullspekka av artiklar om ulike emne. Fyrst ut er ragnar Aalvik som i 1927 skreiv teksten «Litt om hagebruket rundt Grimstad», utgjeve av Grimstad og omegns hagebrukslag. Det fyrste avsnittet hans fortel lesaren at stor endring på eitt område kan føre til stor endring på eit anna: «I gamle dage var det ikke rart hverken med jordbruket eller hagebruket her nede. Det var sjøen som da skaffet det vesentlige. Men med seilskibenes tilbakegang vokste interessen og forståelsen for jordbruket og dets binæringer.» Neste artikkel handlar om elektrifiseringa av Fjære og Grimstad og tek høgde av seg til å finne ut kven som var pådrivarar, kven som leverte kapitalen og kven som var aktive på

88

grunnplanet. I innleiinga får me vite at det våren 1886 var blitt utført vellukka eksperiment med overføring av elektrisk kraft via tråder heile åtte km. I 1867 vart den fyrste dynamo-elektriske maskinen konstruert, og i 1877 vart det elektriske ljoset tent i Noreg for fyrste gong. To sider som truleg er fast spalte i Fjærefolk kan vere ein ide til andre årsskrift: Den eine er postkortsida – der det er bilete av eit gamalt postkort, og så vert biletet forklart og teksten på baksida gjengjeve. – Eit artig innslag! Den andre sida har overskrifta Fjære-notater og tek fram konkrete notat frå gamle dagar, i dette fallet jordbrukstabellar og -fakta frå 1949. Til dømes er alle dei 22 veksthusa på om lag 25 da lista opp. Av maskiner var det 7 traktorar og 5 jordfresarar. Med tanke på alle småbrukarane som fanst i den tida, så vert det tydeleg at dei aller fleste arbeidde jorda med handmakt – og ved bruk av hest. For det var ein del hestar på den tida, heile 267 stykke. Alle husdyra er talde opp, og høner er den aller mest tallrike dyreslagen med 26.339 høner i Fjære. Me kan ikkje gå inn på alle artiklane, for her er mange: Portrett av Bjarne Moy, barndomserindringer om ting frå gamle dagar, Haslaskipparen som vart kjend våpensmuglar, minne frå ei triveleg tid i Fjære musikkorps, leseselskapet i Fjære, tuberkuloseheimen «Rafa» på Hesnes, ei gøymd og gløymd grav i Fjære, Tryggve Gran på Capri, februarutgåva av Fjærpennen (kundeavisa til Fjære sogn sparebank), samferdsle før og etter Fevikruta og sjølvsagt 1814 i Fjære om koss valet av Eidsvoldsmennene vart gjort. Tre stadnamn har fått ein eigen artikkel: Moy Moner, Verpet og Lona, som alle vert nøye forklart – både kvar dei ligg og tydinga av namnet. Og som så mykje anna her i livet, er det gjerne fleire alternative forklaringar som er moglege. Ein eigen artikkel har òg alle forfattarane frå Fjære fått, likeeins OL-vinnarane frå same stad. Fjære har fostra 5 skjønnlitterære forfattarar: Tryggve Gran, Harald Thaulow, Pus Thaulow, Eivind Reinertsen og Hjalmar


Samferdsel før Fevikrutas tid. Arthur Traalum og Dodgen.

Christensen. OL-vinnarane frå Fjære, var Jacob Gundersen med sylvmedalje i 1908, Dag Otto Lauritzen med bronse i landevegsrittet i 1984 og Monica Knudsen med gull på det norske fotballandslaget i 2000. Fjære har hatt sin del av emigrantar som alle andre kommunar her i landet, og i tida 18701930 var det 2.300 fjæresokningar som reiste ut blant alle dei 85.000 emigrerte. Artikkelen rettar søkjeljoset på kvifor dei reiste, kva for hamn dei reiste ifrå, kva for skip dei reiste med, kva for ein stad dei skulle til, kor gamle dei var, kva for sivilstand dei hadde og kva for yrke dei utøvde. Den største gåva til etterslekta er likevel historier frå barndomen, og artiklane om barndomserindringar om ting frå gamle dagar og om oppvekst på Hesnes like etter andre verdskrigen er morosame å lese. Me som ikkje er heilt unge, men heller ikkje er heilt gamle, kjenner oss att: De fleste hadde sommerjobb eller vokste opp på gård. Det var ikkje aktuelt å drive dank. Lediggang er rota til alt ondt, heiter det, og det ligg det nok mykje sanning i. Det er slett ikkje bra å ikkje ha noko å gjere på. Så er det dessutan nokre ganske eksotiske

Bilete frå boka

historier – til dømes når forfattaren dykkar ned til 10 meter og spiddar flyndrer med harpun saman med kameraten. Eller den vinteren i 1954 då det kom slike veldige snømengder at Drottningborg (vidaregåande skule) vart isolert i 14 dagar med snøfenner på 5 meter og elevane kunne stå på ski ned frå taket på eitt av forsamlingshusa der. Og at det var tunnel inn til inngangsdøra til kameraten. Dei siste setningane i artikkelen vil me nytte til å rope eit varsko: Den andre viktige kilden til allsidig aktivitet lå i leken og friheten til å utforske verden rundt seg, å løpe på seigisen på sjøen, klatre i trær, lage flåter, hoppe i snøen og i høyet, bruke spark og kjelke, en masse spontane aktiviteter som hørte til oppveksten og som ga en masse motoriske programmer som man har glede av hele livet. Dagens barn og unge har ikke lenger disse mulighetene. De vokser opp i en organisert, voksenstyrt verden fra de ett år gamle puttes i barnehager. Det er viktig å minnes den friheten som er gått tapt. Og den gleden ved å utforske verden gjennom kropp, bevegelse og et åpent sinn. Av Borghild Løver

89


Hægebostad

Gards- og ættesoge bind 1 Hægebostad sogelag har gjeve ut ei tjukk bygdebok på 728 sider som eigentleg er ei revidert utgåve av bygdeboka som ånen Lauen gav ut i 1975. komiteen ved Torger kvåle (leiar), Anna rossevatn, Linn Fuglestveit, Audhild kvåle og karl Verdal har fylgt tre hovudliner: -å fylgje opp og vidareføre det som stod i Ånen Lauen si bygdebok -å få namn på dei som har vore eigarar av fast eigedom i Hægebostad -å få opplysningar om dei som har budd i bygda, namn, fødeår og dødsår, giftarmål, born og kor dei flytta til Folk og familiar som har hatt tilknyting til bygda og budd der er òg tekne med i boka, sjølv om dei

9090

ikkje har hatt fast eigedom. På grunn av jarnbaneutbygginga, var det mange som flytta til og leigde seg inn på gardane rundt Snartemo og dermed sette sitt merke på bygda. I boka har ein forsøkt å få med kvar dei kom frå og kvar dei drog, sjølv om dei berre var bufaste nokre få år. Totalt er det tenkt utgjeve tre bygdebøker, der band 2 tek føre seg Birkeland – Helle – Laukroken med Ros-Eikeland og Kollemo og band 3 har områda Tingvatn – Bjærum – Steinslandskroken og Austheia. Dette fyrste bandet handlar om gardane nedre og øvre Gysland, Jåddan, nedre og øvre Snartemo, Hægebostad prestegard, Gybergsmoen og Gyberg, og alle gardane på vestsida av Lygna, Skjeggestad, Høyland og Eilefstad, og gardane på vestheia, Espeland, Erikstøl, Bergstøl, Skaret/Agnestøl og Skothei/Støldal. Bygdeboka viser oss glimt av tida som var før – det kjende Snartemosverdet er eitt av dei mykje omtalte oldfunna i Noreg. Men oldtida er ikkje det einaste spennande ved Snartemo. Det er vel så interessant å lese om anleggstida like før/under krigen, då bygginga av Sørlandsbanen pågjekk for fullt, her utdrag frå boka: «Arbeidsstyrken talde ca. 800 mann då det største og verste arbeidet heldt på i Hægebostadtunellen. Det blir fortalt at Haaversen-Westhassel betalte ut på det meste 1027 lønningar. Dagløna låg då på ca. tre og ei halv kroner timen. Det var god betaling på den tida. Arbeidet var tungt og farleg. Med tida sitt utstyr var det hardt arbeid. I begge tunellane var det vanskar med at fjellmassane rasa ut. Derfor måtte store delar av tunellane utmurast og forsterkast med betong. Så å seia kvart einaste hus mellom Gysland og Birkeland hadde leigebuarar i dei åra. Ei arbeidsrute køyrde tur-retur seks dagar i veka. Ein av sjåførane var Tormod Skjølberg. Under krigen blei det bygt mange brakker på Snartemo. I Øvregarden blei det bygd tre slike til bustader for arbeidarane og familiane deira. I Nedregarden var utanom dei fire arbeidsbrakkene, tre tyskarbrakker og tre russarbrakker.» Som alle andre bygdebøker med respekt for seg sjølv, har òg denne forklaringar på ord og forkortingar, opplysningar om dei ulike skatte-


Jernbanearbeidarar framfor Hægebostadtunellen i 1936. Framme f.v: Simon Gysland, Kristian Mydland, Knut Brekke, Lars Mobekk, Bilstad, Sverre Ødegård, Birkeland, Thorvald Iversen, Lars Nord og Karl Magnus Teigen. Bak f.v: Ola Bakkan, Olaf Kollen, Karl Andersen, Lars Moen, Jan Haitad, Richard Kjellingland, Røen, ukjent, Sigvart Handeland, Soltveit, Reinert Moestad og Rudi. Bilete frå boka. Privat foto

typane, lov og rett på 1600-talet, soldatlivet, namnebruk og kjelder. Me får vite at det i kyrkjebøkene ofte vart skrive Simon der det burde ha stått Sigmund. For å gje lesaren innsyn i tida det handlar om, vert det òg sitert frå private brev slik som dei skrivne av Andreas Bakar på Sagatun i Gyberg. Men aller mest innsyn får me av tabellane der talet på husdyr, utsæd og folketal er notert med årstal slik at me ser utviklinga. På Skjeggestad var det til dømes 30 sauer og geiter i 1723 – og sanneleg var det om lag like mange (33) i 2010! Men i 1875 hadde dei det dobbelte (59 sauer og geiter). Det er ikkje oppgjeve noko folketal i 1723, men i 1875 budde det 23 menneske der, og i 2010 berre 7 stykke. Historia ein får med seg i bygdeboka er svært interessant, slik som dette utdraget frå Skjeggestad-garden: «Det var naud over heile landet i krigen 1807–1814. I dei harde åra måtte folk blanda mose i borkemjølet for å halda den verste svolten frå seg. Det var ein lærdom som sat i lenge. Ingeborg Gysland f. Skjeggestad 1845–1937 fortalde barnebarnet Samuel Gysland om den gode matmosen ein kunne finna i

Skjeggestadfjella. Ho kunne minnast at folk klatra i tau og samla saman den brukbare mosen. Skjeggestadbruka var gode korngardar. Kvar gard blei tildelt plass i kyrkja etter storleik og bruksverdi. Fleire av bøndene på Skjeggestad hadde kyrkjestolane sine langt inne.» Hægebostad sogelag og komiteen for boka treng ikkje gøyme byrgskapen for dette flotte produktet, så det er berre å springe på næraste bokhandel og tinge ho. Rett nok har komiteen hatt hjelp av Olav Bjærum og Rune Eikeland, men elles er det komiteen sjølv og då særleg Anna Rossevatn som har stått for arbeidet med bygdeboka. Det slår oss at to av komitemedlemene er uvanleg unge, noko som lover godt for sogelaget og historieinteressa i bygda og gjer orda i siste verset av Hægebostadsogen til sanning: Ho er kjær denne bygda, meir liten enn stor. Der er soger og segner i tonar og ord. Der er jord som er odla og hus som er bygt. Lat dei komande slekter få eiga det trygt. Av Anne Løver

91


starheim (2015) Filmskaper Harald stensland har de siste årene arbeidet med en filmtriologi om livet langs sørlandskysten. I 2011 kom den første filmen Fornemmelse, i 2014 Motstand og i 2015 Starheim. Det er den siste filmen Starheim denne omtalen skal dreie seg om. Filmen bygger nemlig på farsunderen Odd K. Starheims (1916-1943) meritter under andre verdenskrig. Som motstandsmann kom Odd Starheim tidlig til å sette sitt preg på den sørlandske motstandshistorien. I ettertid har han også fått plass blant de store krigsheltene – lokalt på Agder – dog ikke helt uten kontroverser. Så hva er det filmskaperen ønsker å formidle med sitt filmprosjekt? Filmens handling I filmens innledning blir vi kjent med to oppdiktede ungdommer, Hans og Sverre. I aprildagene i 1940 drar de av gårde for å kjempe mot tyskerne. Under felttoget i Setesdal treffer de på Odd Starheim, som er frustrert over den manglende innsatsen til de norske styrkene. Det hele ender med at Starheim flykter over Nordsjøen i en liten motorbåt, og kommer seg inn i alliert tjeneste i Storbritannia. Der blir han innrullet i Kompani-Linge, og etter endt opplæring, klargjort for spesialoppdrag i Norge. Der blir han sendt tre ganger.

Odd K. Starheim (1916–1943) var sentral i den sørlandsk motstandskampen under andre verdenskrig og har nå fått en film oppkalt etter seg. 92

Allerede i januar 1941 blir Starheim landsatt med ubåt utenfor sørlandskysten. Målet er å opprette en radiostasjon og rapportere til UK. Hele operasjonen blir en suksess, og etter et I høst kom Harald halvår kan han vende Stenslands filmtilbake til Storbritannia. triologi ut på DVD. I januar 1942 er Starheim tilbake igjen i Norge. Denne gangen blir han droppet i fallskjerm over Vest-Agder sammen med Andreas Fasting fra Øyslebø. Oppdraget gjelder å reaktivere radiosenderen fra tidligere, samt å bygge opp lokale motstandsgrupper. Etter knappe to måneder forlater de Norge, men på spektakulært vis: Sammen med mange medhjelpere (deriblant de to oppdiktede ungdommene Hans og Sverre), kaprer Starheim arendalsskipet Galtesund utenfor sørlandskysten, og tar skipet med til alliert havn. I Storbritannia blir de tatt imot som helter og Starheim får stjernestatus hos SOE-ledelsen. Starheim blir nå bedt om å overta ledelsen av den norske avdelingen av SOE («Nordisen»), etter Martin Linge som falt under Måløyraidet. Men Starheim mener at dette må vente. For først vil han gjennomføre et nytt vågestykke: Han vil kapre inntil fem tyskkontrollerte skip fra norsk havn og føre dem over til Storbritannia. Om oppdraget lykkes, vil det bli en stor propagandaseier for de allierte. Oppdraget med kodenavn Carhampton skal imidlertid ikke gå som planlagt. I januar 1943 blir Starheim landsatt ved Flekkefjord sammen med 40 kommandosoldater for å gjennomføre kapringen. Men forsøket mislykkes og partiet må søke dekning i de indre bygder i Vest-Agder. Etter to måneder på flukt, gjør Starheim og noe av mannskapene hans et nytt forsøk på å komme seg ut av landet: De kaprer rutebåten «D/S Tromøsund» ved Regefjorden i Rogaland og setter kursen mot Storbritannia. Hendelsen blir imidlertid oppdaget av tyskerne og den påfølgende dagen, 1. mars 1943, blir skipet innhentet av tyske fly og bombet i Nordsjøen. Alle ombord omkommer. Der slutter filmen.


Lokal betydning Denne historien er viktig lokalt fordi den slett ikke bare handler om noen få enkeltpersoners heltemot og overmot. Vel så mye handler den om offervilje og ekstraordinær innsats fra den vanlige mann og kvinne i Vest-Agder. Da Starheim og hans 40 menn må flykte til ei isolert hytte inne på Hekkfjell i Eiken, så krevde det en stor dugnadsinnsats fra lokalbefolkningen. Uten særlige reservasjoner satte de i gang et stort hjelpapparat for å bistå soldatene med mat, klær og transport. Den tyske reaksjonen kunne ha blitt nedbrenning og deportasjon av lokalbefolkningen, slik man hadde erfart i Telavåg året før. Men likevel er gjennomgangstonen blant lokalbefolkningen: «Ja, klart vi må hjelpe». «Tenk, norske soldater i Kvås», sier en av dem, «jeg har sett mye vakkert, men noe som dette har jeg aldri drømt om!». Konsekvensene for de involverte blir likevel dramatiske nok: Året etter rakner det illegale nettverket i Vest-Agder og over hundre blir arrestert, blant dem den lokale motstandslederen Pål Eiken. Han blir senere slått i hjel av det tyske sikkerhetspolitiet på «Arkivet» og mange andre møter en ublid skjebne under fangenskapet. Krigens lover er brutale. nasjonal betydning Det spesielle med denne historien, er at den også har en nasjonal og internasjonal betydning. For avsløringen av Carhampton våren 1943 ble en påminnelse for Hitler-Tyskland om at det var mulig for en uniformert spesialstyrke å oppholde seg i det tyskokkuperte Norge uten å bli oppdaget. Dette ble under de gitte omstendigheter tolket som et forvarsel om en kommende alliert frigjøringsinvasjon av Norge. Resultatet ble at den tyske krigsmakten valgte å opprettholde sin styrke på flere hundre tyske soldater i Norge, soldater som i en kritisk fase ellers kunne ha blitt overført til andre frontavsnitt. Operasjon Carhampton var således med på å binde opp tyske soldater i Norge og svekket Hitler-Tysklands militære slagkraft på andre frontavsnitt. Til syvende og sist kan dette ha forkortet krigen – om enn bare med noen måneder. stor dugnadsinnsats Så hva kan man si om selve filmproduksjonen? Det som er åpenbart, er at den er blitt til gjennom et stort dugnadsprosjekt, anført av filmprodusent Harald Stensland og Bjørn Furuborg, sistnevnte som militærfaglig konsulent og rekvisitør. Her

Fra filmen. Starheim & co kapret Galtesund i 1942 og tok skipet over til alliert havn.

har det også vært betydelige bidrag fra studenter ved Universitetet i Agder og skuespillere fra Det Dramatiske Selskab i Kristiansand. Totalt anslår filmprodusent Stensland at nærmere hundre personer har vært involvert i arbeidet med filmen. Dessuten er de fleste scenene filmet i Vest-Agder, og utgiftene er stort sett blitt dekket av sponsorer og privatpersoner. Det er også et artig poeng i filmen at flekkefjæringen Rolf Smith Sunde, i en alder av 93 år, er med i en av bilscenene. Sunde var selv sjåfør for Carhampton-soldatene 70 år tidligere og var aktivt med i motstandskampen i Vest-Agder (se side 7–9). Hollywood neste? Hva så med kvaliteten på den 50 minutters lange filmen? Vel, dette er ingen Hollywoodproduksjon. Her er verken budsjett, skuespillere eller eksostiske locations til å fange et stort publikum. Men filmen har sin sjarm, i sin enkle fortellerstil og lokale tidskoloritt. Det går riktignok litt fort i svingene når første halvdel av krigen er unnagjort på filmens første kvartér. Men slik må man kanskje forvente når fokuset skal ligge på operasjon Carhampton i 1943. Det viktigste med denne filmen er at den synliggjør potensialet i historien om Starheim, som fortjener et større budsjett og et større publikum. Den forholdsvis kjente Heroes of Telemark (1965) med Kirk Douglas i hovedrollen, berørte riktignok Starheims historie i sin tid, det samme gjorde filmatiseringen av Det største spillet (1967). Men ingen av dem har maktet å løfte fram det eventyrlige i historien om Starheim. En kan således bare håpe at norske regissører som Morten Tyldum og Harald Zwart kan få øynene opp for denne historien, slik at den på sikt kan finne veien til det store lerretet, og kanskje hele veien til Hollywood – om man er riktig heldig. Av Johnny Haugen

93


Bli med på en innholdsrik tur til vakre, varierte Valdres som strekker seg fra de frodige vann- og skogrike dalene i sør, til Jotunheimens mektige 2000 meters topper i nord. Vi skal bo hele 3 netter på samme hotell, Thon Hotel Fagernes (se bildet) og herfra legger vi opp til et interessant og variert program med vekt på nær og fjern historie. Bli med da vel!

TUREN DAG FOR DAG:

Dag 1, torsdag 11. august 2016: Vi starter turen fra Evjemoen, ved kontoret til Risdal Touring kl. 08.00. Her er det greit å parkere bilene. Turen går over heia til Arendal og videre langs E18 østover til Drammen. Vi stopper i Drammens området og spiser lunsj. Når maten er vel fortært går turen videre forbi Hønefoss og neste stopp er HedaHedalen Stavkirke

len stavkirke. Her vil vi få en omvisning. Den opprinnelige stavkirken var en enskipet langkirke bygd i siste halvdel av 1100-tallet. Ombyggingen til en korskirke ble antakelig gjort i 1699. Full restaurering ble utført i 1902. Fra Hedal går turen til Fagernes og vårt hotell under hele turen, Thon Hotel Fagernes. Her får vi middag og hyggelig samvær. Dag 2, fredag 12. august 2016: Vi koser oss med frokost på hotellet og i dag skal vi få med oss lunsjpakker som vi henter etter frokost. Deretter setter vi oss i vår gode turbuss og kjører i vakkert landskap til Eidsbugarden hvor vi 12.04 går om bord i M/B Bitihorn som tar oss med på en flott tur. MB «Bitihorn» er en motorbåt som går i rute på innsjøen Bygdin. Ruta går fra Eidsbugarden via Torfinnsbu til Bygdin turisthytte, 1058 moh. Det har vært motorisert ferdsel på Bygdin siden 1905 og «Bitihorn» har tjenestegjort siden 1912. Båten betjener NordEuropas høyest beliggende båtrute.

Fra Skiferplassen, Fagernes Med oss på turen har vi en lokalguide som forteller oss om båten og områdene rundt oss. Fra Bygdin kjører vi buss til Beitostølen, hvor det blir mulig å ta en tur innom Ysteriet og Lyskapellet som ble bygget for midler etter Erling og Anna Stordahl. Erling og Anna fikk til enormt mye gjennom sitt aktive liv. Men ett prosjekt greide de ikke å realisere. I testamentet og i samtaler like før sin død framkom det både fra Anna og Erling at midlene etter dem skulle gå til bygging av et kapell på Beitostølen. Begge to hadde arbeidet med

Påmelding og nærmere informasjon, ta kontakt med:

94

Transportvegen 17, 4735 EVJE

( 37 93 15 15 www.touring.no


Eidsbugarden

MS Bitihorn dette prosjektet en stund før de døde, men de fikk altså aldri tid til å sette planen ut i livet. Vi kjører så tilbake til hotellet og også i dag venter det oss her middag på kvelden. Dag 3, lørdag 13. august 2016: I dag vil vi ha en litt roligere dag, og avsetter noen timer etter frokost til å se oss rundt på Fagernes. Skiferplassen med skulpturer til minne om folk og dyr ved Valdres skiferbrudd er en plass som bør sees. Kl 12.00 har vi en avtale om omvising på museet. Valdres Folkemuseum er eit av dei største friluftsmusea i Noreg og fyrtårnet for reiselivet i Valdres. Det er til saman 100 hus og anlegg inne på museumsområdet. Mellomalderloftet frå Uppigard Høve er det eldste ikkje-kyrkjelege trehuset i Valdres i dag og vart oppsett på museet i 1946-1947. Museet har eige stølsområde. Her står fleire stølshus frå 1700talet og Tvengestølen, bygd i 19471948. Samlingane på Valdres Folkemuseum teller 20 000 gjenstandar frå heile Valdres. Valdres Folkemuseum har landets eldste lokale folkemusikkarkiv

Brekke parken

med over 11 000 enkeltspor med musikk og song. Museet sitt fotoarkiv teller om lag 70 000 bilete. Opplandsarkivet har ei avdeling her med om lag 500 ulike papirarkiv. Valdres Folkemuseum har hus og anlegg frå heile Valdres. Desse representerer eit stort spenn i byggjeskikkhistoria vår. Før-industrielle tømmerhus frå 17og 1800-talet utgjer størstedelen av samlinga. Form og detaljar fortel om sterke lokale handverkstradisjonar, men syner også slektskap til internasjonale stilimpulsar. Vel ferdige kjører vi til Noraker gård hvor vi får omvising og smaksprøver. På Noraker gård er det oppdrettsanlegg, fiskeslakteri, videreforedlingsanlegg til rakfisk, samt gardsmatbutikk. I Valdres har de klart å ta vare på og videreutvikle den gamle matkulturen med rakfisk, og på Noraker har de lange tradisjoner å bygge på. Utmarka til gården har mange fiskerike fjellvann. Sommerstid ble det gjerne et rikt fiske i forbindelse med livet på stølen. Raking gjorde det da mulig å konservere overskuddet av fin fisk, og kunnskapen om å legge ned rakfisk gikk i arv mellom generasjonene. På Noraker, som på andre gårder i Valdres, hadde de sine egne tradisjoner for hvordan fisken ble saltet, lagt i trebutt og modnet i jordkjeller. De som vil kan og kjøpe med seg rakfisk hjem, men den bør pakkes godt. Etter besøket på Noraker går turen tilbake til hotellet for middag og nok en hyggelig kveld sammen. Dag 2, søndag 14. august 2016: Med frokosten vel fortært og kofferten pakket og lastet om bord i bussen kjører vi sørover. Turen går over Golsfjellet til Gol og vi kjører Hallingdal ned til Hokksund hvor vi spiser lunsj. Herfra går turen videre til Skien hvor vi skal besøke Brekkeparken som

hører til Telemark museum. Vi får en guidet omvisning. Gården har huset flere fine, tradisjonsrike familier fra Skien, mest kjent for ettertiden er Aallfamilien, med Niels Aall som overhode. Hovedhuset ble bygd i 1780, det har et praktfullt interiør. Etter omvisningen setter vi oss i bussen og kjører indre vei til Treungen og Åmli, og derfra videre til Evje. Da gjenstår det bare å ønske

Alt hva du får med Risdal Touring for

kr 4.990,pr person

ved bestilling før 1.mai 2016

Deretter kr 5.550,þ reise i moderne helturistbuss, þ dyktig og serviceinnstilt sjåfør þ 2 lunsjer þ lunsjpakke fra hotellet þ 3 middager på hotellet þ totalt 3 hotellovernattinger i dobbeltrom m/ dusj/WC þ 3 frokoster på hotellet þ omvisning i Hedal stavkirke þ båttur med MS Bitihorn med lokalguide þ omvisning på museet på Fagernes þ omvisning og smaksprøver på Noraker gård þ omvisning på museet i Brekke parken þ veiavgifter og bompenger Tillegg for enkeltrom kun kr 990,- totalt for alle 3 nettene på hotell. Ivar Haugen er med som turleder Forbehold om eventuelle endringer som en følge av forhold utenfor vår kontroll. Enkelte programposter kan bli endret i rekkefølge m.v.

Påmelding og nærmere informasjon, ta kontakt med:

Transportvegen 17, 4735 EVJE

( 37 93 15 15 www.touring.no

95


RETURADRESSE: Agder Historielag Postboks 136, 4662 Kristiansand

♠ – Klypp ut – ♠

Verv ein ny abonnent årskontingent kr. 250,ny abonnent: Namn:

...................................................................................................

Adresse:

................................................................................................

Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stad: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den nye abonnenten får tilsendt årsskriftet til Agder Historielag, medlemsbladet Egde og prisliste, i tillegg til informasjon om laget og innbetalingsblankett. Den som vervar ein ny abonnent kan velje eitt av skrifta under som vervepremie (kryss av): ■ Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ■ Eit årsskrift etter eige val (nokre er utselde, sjå prisliste) ■ Odelsmanntalet 1624 (kjeldeskrift) ■ Kristiansand bytingsprotokoll nr. 1, 1670 ■ Mandal tingbok nr. 1-2, 1677 og 1684 (i ei bok) ■ Stortingsmann Ole Fuglestvedt. ■ Verv 3 nye abonnentar og få eitt eks. av Agdersoga (Agders Historie)

Verva av: Namn:

...................................................................................................

Adresse: Postnr.:

................................................................................................

....................

Stad:

.......................................................................

sEnD kUPOnGEn TIL: AGDEr HIsTOrIELAG POsTBOks 136 4662 krIsTIAnsAnD ISSN

0333-4082

Profile for Grafisk Partner

Egde Agder historielag 01 2016  

Egde nr 1 2016

Egde Agder historielag 01 2016  

Egde nr 1 2016

Advertisement