Syke Satan (pocket) / Hans-Erik Dyvik Husby og Harald Gautneb

Syke Satan En HANK VON HELL-KRIM Av Harald Gautneb og Hans-Erik Dyvik Husby Copyright Š 2020 Forlaget Prego Mobile AS v/ansvarlig forlegger Geir Felling-Andersen www.pregomobile.no Omslag: Monika Petrovski, MOP Design Grafisk produksjon: Ideverkstedet v/Kristin Levy Sats: Gyllene Snittet bokformgivning AB Trykt hos Scandbook AB i Sverige 2020 1. opplag 2020 Utgitt som hardcover i 2018 ISBN 978-82-93369-24-0

KAPITTEL 1

Samuel Galgebakk hadde aldri tidligere angret på et kleskjøp.

Nå hutret han langt inn i akrylfôret på billigfrakken med Dressmann-merket sydd fast over venstre innerlomme. Defa-ovnen som sto og vippet ustøtt i passasjersetet, var eneste varmekilden etter at klimaanlegget hadde klappet sammen og ikke maktet å blåse annet enn kald luft inn i kupeen. Akkurat det lengtet han minst etter, da han svingte av E18 i Fiansvingen etter Tvedestrand og parkerte stasjonsvognen rett foran inngangsdøra til Statoil for å gjøre et nødvendig ærend. Dessuten var literstermosen tom for svart kaffe.

Han bannet høyt da han tråkket i en haug med snøsørpe blandet med veisalt som skvatt over mokasinen og traff ham like over ankelen. Inne på bensinstasjonen fant han støtte mot avisstativet og pirket snøen ut av skoen. Der fikk han øye på tirsdagsutgaven av Se og Hør, med sin egen sak på coveret. Ikke særlig overraskende, da skjebnereporteren i Allerforlaget hadde en egen evne til å lage gull av gråstein. Det fikk ham til å tenke på at det var flere uker siden sist han hadde avlagt redaksjonen i Oslo et besøk.

«Ingen god sak blir til med tøfler og telefon som arbeidsantrekk. Det skal lukte sigarettrøyk og sprit av mine journalister», husker han redaksjonssjefen sa til ham første dag på jobben.

Samuel Galgebakk kunne ikke være mer enig, men nå var det først og fremst varm kaffe kroppen lengtet etter.

5

«To desiliter i hver kopp ganget med fem. Her har du betaling for kaffen.»

Ekspeditøren slapp uinteressert myntene ned i skuffen til kassaapparatet.

«Forresten, ta 300 kroner til. Glemte å fylle bensin.»

«Kvittering?» hostet guttungen bak disken.

«Nei takk, Statens kjøreregning får holde.»

Kaffeavtale – fast pris hele året. Leste Samuel Galgebakk da han løftet blikket.

«Hva pokker betyr det?»

Guttungen stirret tomt etter kunden som forsvant ut i aprilkulda i en altfor tynn vårfrakk, barhodet, med XL-termos i klypa og indianerinspirerte mokasiner på føttene. Ansiktet klarte han ikke å memorere.

Selv ikke Samuel Galgebakk, med sine spesielle evner, kunne spå at denne vinteren kom til å ta rotta på både folk og fe. For tredje gang på 14 dager hadde strømmen vært borte i dalstrøka innafor. Denne gang i 44 timer. Greiner med tung, våt snø kortsluttet ledningsnettet og mørkla bygd etter bygd. Aviser og nyhetssendinger var fulle av historier om isolerte gårdsbruk, frosne brønner og strømløse sikringsskap.

Det var dit han var på vei nå, men ikke for å skrive om været.

Samuel var det enhver sjef ville beskrive som en god og lojal medarbeider. En mann ledelsen kunne stole på, og som alltid leverte til avtalt tid. Der andre gav opp, fullførte Galgebakk med stil. Ingen feilsitater, ingen klager, ingen uvenner. Tvert imot, intervjuobjektene elsket ham, uansett hvor tragiske historiene var. De positive tilbakemeldingene var de beste bevisene for at han hadde lykkes. Det mest hyggelige var likevel å bli 6

kåret til ukas beste sak. Gang på gang stod det flasker med sjampanje på kontorpulten. Hans populære bidrag førte til opplagsvekst for bladet, som igjen gav bonuspenger inn på journalistens konto og stadig større frihet. Ganske snart kom tipsene direkte inn på hans mobiltelefon. Kontaktnettet økte i takt med bladsalget.

Samuel Galgebakks beste egenskap var at han ikke hadde sosiale sperrer. Likevel var han en empatisk fyr som var lett å like.

Uten unntak klarte han å kile seg inn i dramatiske og følelsesladde situasjoner. Bare han kom tettest på ofrene når de var som svakest og handlingslammet av sjokk. Hvis oppslagssaken krevde følelser, kledde Samuel seg i svart og satte seg aller fremst i kirken. Som en prest. Begravelsesritualet kunne han på rams, og visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på for å være deltakende i sorgen. På menighetshuset, over et par karbonadesmørbrød og kaffe, ble Samuel Galgebakk raskt inkludert. Han snakket et trøstende språk som alle forsto. Dagen etter stod han på trammen med mer kringle, tulipaner og fotograf ventende i bilen.

Fortsatt snakket kollegene om da han sørget for at bryllupet til to kortvokste tvillinger, som giftet seg med hver sin mann på over to meter på strømpelesten, ble betalt av forlagshuset. Samuel ordnet også med gratis hotellovernatting til Tromsø-familien som fikk to eiendommer brent ned til grunnen påsatt av familiens tilbakestående pyroman på åtte år – i bytte mot seks siders reportasje, forsidesak og en spesiell takk til Best Western. Ingen vil noensinne glemme oppslagsbildet over to sider, der familien på syv satt på et knøttlite hotellrom med et brannskadet fotoalbum mellom seg, og bladde gjennom minnene. Det var også det eneste de klarte å redde ut av personlige eiendeler i siste brann.

7

«Det er om å gjøre å være godt forberedt», var det eneste Samuel fortalte om seg selv på den første og siste sommeravslutningen han hadde vært med på. Resten av festen hadde han drukket tett, og snakket ikke med noen.

Om det ikke akkurat brummet fra eksosrøret da Samuel vred om nøkkelen etter en bensinfylling til nøyaktig 300 kroner, hadde han alltid likt motorlyden til svensken. Han syntes det var synd at Volvo bare hadde tatt ut beskjedne 116 hestekrefter i forhold til sylindervolumet på 2,3 liter. De kunne bedre enn det, mente han bestemt. Bakhjulsdrift med stiv bakaksel var ikke det beste for å takle dårlig vei og glatt føre. Det visste alle som hadde litt greie på bil. Han tilhørte den kategorien, men brydde seg langt mindre om å holde Volvoen i stand. Men for all del: Stoppen i setet var fast og fin og stofftrekket like helt som da bilen var ny – om enn noe blassere i fargen. Den blå plasten på dører og dashbord derimot, sa tydelig ifra om at 740-modellen fra 1986 ikke lenger befant seg i kategorien nyere bruktbil.

Hadde instrumenter og dashbordlys virket, ville han ha sett at bilen hadde rundet 500.000 kjørte kilometer.

På mangellappen som Samuel hadde fått stukket i hånden etter en teknisk kontroll, var det krysset av for kraftig oppskrapet frontrute og lykteglass, oljelekkasje i tannstaget, slitte bremseskiver, slitte kuler og fôringer i forstilling og defekte fôringer i bakstillingen. Dessuten stod det skrevet for hånd at krysset i mellomakselen måtte sjekkes nærmere. I tillegg var vinterdekkene fra Nokia for lengst gått ut på dato.

Samuel hadde et nært avhengighetsforhold til bilen sin. Den var ganske lik ham selv, ustelt, dårlig skodd, skranglete og med noen riper i lakken, men også driftssikker takket være god, 8

gjennomprøvet kvalitet og ingen krav til service grunnet alder.

Så lenge det var drivstoff nok, ofret han ingen tanker på seg selv og bilen. Først og fremst var kjærlighetsforholdet til bilen basert på trofasthet, blottet for svik og «ekteskapelige» havarier.

«Bygget på tillit», var ordene Samuel ville brukt om 740modellen, om noen hadde spurt.

Når det gjaldt andre kjærlighetsforhold, var han mer usikker.

Det var lenge siden han hadde delt seng med en kvinne. En av grunnene var at 40-årsfeiringen allerede lå seks år tilbake i tid, og han kjente seg gammel. Han rett og slett gruet seg til den dagen han rundet halvveis til hundre.

Stasjonsvognen hadde vært med ham Norge rundt flere ganger. Til enhver bortgjemt bygd, til avsidesliggende holmer og skjær, forblåste småbruk innerst bak fjellene og til de mørkeste daler der sola aldri slapp til. Felles for alle disse stedene var at det fremdeles bodde mennesker der. Mennesker som hadde unike historier å fortelle. Tragiske historier som bare han kunne videreformidle med samme innlevelse, dramaturgi og smerte.

Ingen kunne måle seg med Galgebakk når det gjaldt kvalitet og kvantitet. Han var i ferd med å bli en levende legende.

Det hadde begynt å snø igjen. Riksveien som delte granskogen i to, hadde fått et tynt lag med snø over hard is og nedbør fra tidligere snøfall. Defa-ovnen malte som en katt, men klarte så vidt å blåse fuktigheten bort fra vindusrutene samtidig som den strevde med å holde innetemperaturen i kupeen noenlunde konstant. Midt foran vifteovnen hadde Samuel plassert termosen. Det gjorde ikke jobben til vifteovnen noe lettere.

Med ytterligere 150 kilometer foran seg, trengte kroppen all den koffeindrikke den kunne få. Sjonglerende med ratt, termos 9

og kopp brukte han kneet til å styre med mens han helte opp nye runder med kaffe. Kroppen kjentes støl og stiv etter alle timene på veien. Det var flere mil siden frakken hadde gitt noe som helst isolasjon.

Fordi det trakk kaldere fra døra etter som utetemperaturen sank, så han seg om etter tyngre skyts. På gulvet mellom for- og baksetet hørte han klirringen av halvtomme gammeldansk- og brandyflasker rulle i hverandre. Det var også den eneste lyden, foruten dekkene som skrek da de en sjelden gang møtte tørr asfalt under grantrærne.

Forsiktig skjøv han høyre arm inn mellom setene og forholdt seg rolig til neste sving da flaskene ville rulle tilbake mot hånden. Av erfaring ville en av dem legge seg akkurat der. Etter å ha passert fire svinger hadde det fortsatt ikke skjedd. Samuel snudde hodet bakover i en hastig bevegelse. Med en hånd på rattet og den andre plassert mellom stolsetene fikk han øye på en flaske på gummimatta.

Da neste sving kom raskt og uventet mot ham i snødrevet, forstod Samuel ikke hva han skulle gjøre. I et forsøk på å unngå brøytekanten skjøv han rattet hardt mot høyre. Hadde dekkene vært i godkjent stand, ville manøveren fungert bra og bilen ville ha trillet pent gjennom svingen. Men forhjulene fant ikke feste, og forskjermen traff brøytepinnen med et smell. Stivheten i bakakselen tvang også bilen fremover. Likevel klarte den på uforklarlig vis å unngå kollisjon og hoppet tilbake i kjørebanen.

Da tyngdekraften ville det annerledes, begynte stasjonsvognen straks å rotere. Først én gang, så en gang til og enda en gang. Det eneste Samuel så, var granleggene i lyset fra frontlyktene som flimret forbi som på en karusell. Rett før neste sving var bilen fortsatt i rotasjon i veibanen, som vedvarte gjennom 10

hele svingen. I utkant av kurven, en meter fra en steil fjellskrent, stoppet bilen opp.

«Ingen grunn til å bytte dekk i vinter heller», tenkte han seg om, med blikket inn i fjellveggen. Skrått til høyre konstaterte han at termosen stod rett opp og ned på samme sted. Selv ikke varmeovnen hadde flyttet seg en millimeter. Han grep om brandyflasken og tømte resten av innholdet over i termosen. Etter tre grådige munnfuller fikk han bilen på rett kjøl, og fortsatte turen som om ingenting hadde hendt.

I det samme lettet noe som lignet en skogsfugl på kolossale vinger. Mot himmelen i snødrevet så den mer ut som en engel.

11

KAPITTEL 2

Det var opphold da Volvo-stasjonsvognen nærmet seg Byglandsfjorden på riksvei 9. Resten av svingene mellom Nelaug og Dølemo var unnagjort uten nevneverdige problemer. Nå som Setesdalen åpenbarte seg, visste han at det var «raka sporet» videre innover i Bibelbeltet. Han både gruet og gledet seg. Gledet seg til å møte gammelpresten, hans gode venn og studiekamerat fra Menighetsfakultetet i Oslo. Gruet seg til alle barndomsminnene han visste ville komme. Om kort tid var han tilbake på galgebakken, der flere generasjoner med Galgebakkprester hadde utført sine gjerninger som prester, dommere og bødler.

På galgebakken hadde et titalls tyver og mordere måttet bøte med livet. Så sent som 29. januar 1851 ble felespilleren Peder Rasmussen dømt til «å miste sin hals og sitt hode som skulle settes på en påle.»

Fembarnsfaren Peder Rasmussen var gift med Marit, men forelsket seg hodestups i tjenestepiken Berit Næs og hennes ungpikekropp. Da Berit Næs gjengjeldte Peder Rasmussens følelser, kom musikeren og fembarnsfaren i en umulig og desperat situasjon. En dødelig plan tok form i hans hode. Det som skulle løse hans kjærlighetsproblem, var et par biter med spiss giftslørsopp. Det Peder Rasmussen umulig kunne hatt kunnskap om, 12

var at giftslørsopp inneholder nyretoksin og er kategorisert som verdens giftigste sopp. Det han og alle andre visste på den tiden, var at denne soppen serverte du ikke til middag. Men det var akkurat det han gjorde.

Et stort forklaringsproblem i retten om hvorfor det bare var Maria som døde seks dager senere av alvorlig forgiftning med nyresvikt og null urinproduksjon, sendte kjælighetsblinde Peder Rasmussen rett til galgebakken. Dit ble drapsmannen kjørt i åpen hestevogn, liggende på en haug med halm. Da Peder Rasmussen så folkemengden som var møtt fram for underholdningens skyld, og de som ville sikre seg blodet fra den dødsdømte for helbredelse av slagrammede, ropte han: «Ta det rolig. Ingenting skjer før jeg kommer.»

Det var også skarpretter og senere biskop Elias Galgebakk mer enn klar over. I god tid i forveien hadde han stilt øksen klar til hugg på retterstedet.

Om Elias Galgebakk var sliten, uoppmerksom eller ute av trening den dagen, vites ikke. Saken var at bygdas prest skulle torturere den dødsdømte fem ganger med glødende tenger før hodet ble bøyd over hoggestabben. Selve avrettingen, som også inkluderte et bonusinnslag, gikk ikke etter planen.

Det var viktig og helt nødvendig at Peder Rasmussen fikk kjenne på den ugjerningen han hadde begått. Først skulle morderens høyre hånd skilles fra armen. Deretter hodet fra halsen.

Enden på visa var at hånd og hode skulle træs på hver sin stolpe over det som var igjen av kroppen.

Samuel kjente at han ble uvel. Ikke av historien og dens detaljrikdom, men minnet om at den var pensum på Menighetsfakultetet. Han husket alt sammen som om det var i går. I en 13

fullsatt Chateau Neuf fortsatte fakultetets omstridte foreleser, Johannes Jørvel, å kverne rundt samme tema.

«Halshogging var utvilsomt den metoden som førte til sterkest påkjenning for skarpretteren. Selv når han lyktes med å skille hodet fra kroppen med ett hogg, noe som er vanskelig og krever stor presisjon, førte kuttingen av hovedpulsåren til meget kraftige blødninger. Hvis det ikke lyktes å utføre henrettelsen med ett hogg, ville påkjenningen øke drastisk, ettersom den dømte ble påført store lidelser.»

Johannes Jørvel visste nøyaktig hvor han skulle med sitt resonnement. Dette var innenfor hans fagområde. De siste fem årene hadde Johannes Jørvel fordypet seg i liturgien for eksorsisme som oppsto på 1600-tallet, og Den lutherske kirkes stadig større tro på Satan og onde ånder Adskillige ganger hadde han vært til stede i barnedåper der presten i bønn bad menigheten om å forsake Satan og alle hans gjerninger. Senere, på Menighetsfakultetet, hadde han kommet i kontakt med konservative prester som så på Satan og demoner som en realitet – og at demonutdrivelse var nødvendig. De samme prestene påstod at de hadde evnen til å fjerne negativ energi gjennom forbønn og utdrivelse av spøkelser og djevler.

Dette var kunnskap Johannes Jørvel sugde til seg.

«På grunn av massivt blodtrykksfall og fullstendig mangel på tilførsel av oksygen til hjernen, inntraff bevisstløshet momentant, og den halshogde var hjernedød etter få sekunder. Likevel trekker jeg i tvil om døden inntraff med en gang, da vi kan spore følelsesmessige reaksjoner etter at hodet skiltes fra kroppen.» Johannes Jørvel stoppet opp, før han uventet endret stemmeleie.

«Hva skulle Samuel Galgebakk mene om det?» sa han og 14

pekte mot studenten på fjerde rad. «Ingen andre kjenner bedre dette svarte kapittelet i norsk historie.»

Studenten svarte ikke. Samme formiddag tømte Samuel studentskapet, lot nøkkelen stå i og vendte aldri tilbake.

Samuel Galgebakk hadde aldri lagt skjul på hvilken familie han kom fra. Det førte ham fra tid til annen opp i lange og lite fruktbare diskusjoner. Den som lyttet best, var hans studiekamerat og eneste venn, Einar Vogt, som også kom fra en presteslekt med lange tradisjoner. Altfor ofte var det Samuel som pratet, og Einar som lyttet. Det viktigste var at studentene hadde noe felles, noe de kunne bygge vennskapet på. Den dagen Samuels plass i auditoriet stod tom, forstod Einar hvorfor.

Det var gjentatte og uforsonlige sammenstøt med Johannes Jørvel som til slutt ble avgjørende for Samuels valg. Han hadde lenge forstått at han aldri kom til å bli prest. Slik det hadde vært i fem generasjoner, og attpåtil med en biskop i familien. Samuel skulle bli den eneste av fem førstefødte sønner til å bryte prestekallet, eller «Forbannelsen», som han senere kalte det.

Ikke lenge etter at Samuel hadde forlatt Menighetsfakultetet, slengt studieboka i søppeldunken til Narvesen på Majorstua og hoppet på T-banetoget til Oslo S, begynte uforklarlige ting å skje rundt prestesønnen.

Syv måneder senere befant Samuel Galgebakk seg på bakerste benk i klasserommet på Journalistskolen. Hvordan det var mulig, var fremdeles en gåte for ham. Ikke hadde han relevant praksis å vise til, ikke hadde han skriveerfaring, og ikke var han særlig frempå som type. Den eneste fordel Samuel kunne tenke seg, var de gode karakterene han hadde fra videregående skole. Dessuten 15

hadde han noe udefinerbart over seg som fikk alle han var i kontakt med, til å åpne seg. Likevel fikk han ikke nye venner.

Venneløs forble han også da han to år senere hadde sikret seg fast jobb i Se og Hør etter anbefaling fra redaksjonssjefen sjøl.

Han hadde vært på besøk på skolen for å snoke etter nye talenter. Han fikk der og da en muntlig avtale med Samuel Galgebakk, som hadde utmerket seg flere ganger som klassens beste historieforteller.

«Velkommen til skjebneavdelingen. Hos oss heter det lykke på krykke», smilte sjefen fornøyd da Samuel endelig var på plass i redaksjonslokalene.

På kort tid ble han bladets mest effektive journalist med nese for de beste skjebnesakene. Når andre kolleger tvilte på om de hadde en story, nappet han tipslappen til seg og drog av sted.

Uten unntak kom han tilbake med notater i gull på blokka. Med over 250 reisedager i året, pluss en god del avspasering som en følge av maks overtid, kom han aldri inn i arbeidsmiljøet i Se og Hør. Han brydde seg heller ikke om å lære seg navnene på dem som jobbet der. Han hadde nok annet å tenke på. Å bli forsonet med faren hadde Samuel Galgebakk for lengst slått fra seg. Skammen over at sønnen avbrøt teologistudiene ble for tung å bære, og et massivt hjerteinfarkt sendte gamle Galgebakk halvveis til graven. Da opphørte også all kontakt med hans tre år yngre søster, Rakel. Selv ikke julehøytiden det året var familien samlet. Rakel hadde brått funnet kjærligheten med en vikarprest, homohater og misjonær fra Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, og giftet seg like brått uten brorens deltakelse. Dagen etter satt de nygifte på flyet med énveisbillett til Madagaskar.

16

Samuel holdt seg flytende med jobben, som tok stadig mer av hans tid. Å sende moren etter til misjonsmarken var utenkelig.

Samuel og moren fortsatte derfor samboerskapet i familiens romslige Oslo-leilighet – slik det hadde vært etter at familien på fire flyttet fra Kristiansand. Forskjellen nå var at også faren var borte.

Farens mellomstasjon het «Herrens Tempel», som ikke skilte seg nevneverdig fra et middels godt syke- og aldershjem med unntak av daglige samlinger til bønn og høytlesning fra teksten. Ingen visste om gamle Galgebakk var i stand til å følge skriften han en gang kunne på rams. Men en og annen gang hugget det til i høyrearmen – da det ble lest fra Moseboka om dødsstraff for religiøse og sosiale lovbrudd. For hvor mange ganger tidligere hadde ikke faren terpet på denne teksten fra lovsamlingene?

«Hør, min sønn», sa faren strengt da unge Samuel forsøkte å vri seg unna. «Det er dødsstraff for ikke å være omskåret, for å arbeide på helligdagen, for å gjøre narr av Herren, for å ha samleie under menstruasjon og for homofili», repeterte han fra Skriften før han konkluderte: «Du må forstå at dine forfedre måtte utføre sin plikt som bødler. Når folk mistet livet for å arbeide på helligdagen, hva da med mordere, tyver og kjeltringer? Dem drepte vi i Herrens navn», prøvde han å overbevise seg selv og sønnen.

Guttungen forstod like lite av dette som berettelsen fra 2.

Kongebok 23:24, som faren brukte som sengelektyre når Samuel hadde vært spesielt stri, men som ikke førte til annet enn mer gråt og søvnløse netter.

17

Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutter ut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din fleinskalle! Kom deg vekk, din fleinskalle!» Da snudde han seg, så på dem og forbannet dem i Herrens navn. Brått kom det to bjørner ut av skogen, og de rev i hjel førtito av barna.

Om natten, når Samuel lå søvnløs, hørte han foreldrenes krangling. Gjerne om bagateller som dagligdagse gjøremål. Det var først når barnas navn ble nevnt, at temperaturen steg og stemmene ble høyere og sintere. Da la Samuel puten over hodet og lot seg sveve inn i en fantasiverden der sola skinte og stemmene var milde og glade. Hadde han hørt nærmere etter, ville han forstått at det var han og Rachel det dreide seg om. Og morens anklagelser og sinne mot ektemannen.

Hun verken ville eller kunne forstå hvordan ektemannen kunne svike sin familie, og hele menigheten i Kristiansand, ved å rømme til hovedstaden uten en ny jobb å støtte seg til. Uansett hvor mye hun prøvde, klarte ikke moren å få mannen til å åpne seg, å fortelle om sine mørke sider og om familiearven som hadde gått fra generasjon til generasjon. Sannheten var at Samuels far sakte, men sikkert begynte å bli gal av de vonde tankene som virret rundt i hans hode, og som aldri ga ham fred.

18

KAPITTEL 3

Jobben var nok en gang årsaken til at han befant seg på mørke og islagte riksveier langt utenfor normal arbeidstid. Denne gang på vei tilbake til barndommens dal Bygland, nærmere bestemt til Galgebakk et lite stykke utenfor kommunesenteret, som hadde en kvist med tre grønne blader i kommunevåpenet over døra.

«Sikkert fordi det er så jævla mye skau her», tenkte Samuel mens han manøvrerte bilen over issvullene.

Det var med blandede følelser han hadde sagt ja til jobboppdraget. Ikke fordi saken var vanskelig eller manglet substans.

Hovedgrunnen var at han ikke ville tilbake. Han hadde brukt for mange år av sitt liv til å fortrenge sin barndom, oppvekst og eksistens. Likevel visste han at dagen måtte komme. Den dagen da hans venn ville ringe ham på ny, og ikke gi ham mulighet til å vri seg unna ubehaget.

Samuel var derfor ikke overrasket da det ringte, men avbrøt stemmen i andre enden før han fikk åpnet munnen. Han hadde aldri lært seg kunsten å tørrprate.

«Hva får deg til å ta kontakt?»

Samuel hørte en svak latter i telefonen. «Gamle venn. Aller først vil jeg vite hvordan du har det etter alle disse årene?»

«Takk, det går bra. Hvorfor vil du at jeg skal komme tilbake?»

19

Samuel hørte at Einar Vogt trakk pusten dypt, før han svarte.

«For det første hadde det vært hyggelig å endelig møtes. Vi har noe uoppgjort fra tiden etter Menighetsfakultetet. For det andre lokker jeg med en historie som kan være noe for deg.»

«Fortell.» Samuel Galgebakk hørtes like entusiastisk ut som en troende muslim i en luthersk gudstjeneste. Sist han snakket med studievennen, var før han søkte prestestillingen i Bygland.

Da ringte de hverandre nå og da, men etter innsettelsen opphørte all kontakt. Samuel kunne aldri forstå hvorfor det måtte være nettopp Einar Vogt som overtok stafettpinnen etter prestefamilien Galgebakk, få år etter at familiens sorte får holdt på å ta livet av faren ved å forlate Menighetsfakultetet og takke nei til et liv som Guds tjener.

«Du vet ikke hvem Den glade enke eller Liss Moland er, men hun er en angrende trebarnsmor med et utsvevende liv bak seg.

Selv da hun var gift, møtte hun bygdas menn i smug. Den eneste som var trofast i denne fortellingen, var hennes mann, ansatt i oljebransjen med turnusen fire uker på og fire uker av. Av en eller annen grunn tilbød hun andre menn kjødelig omgang i bytte for penger.» Einar Vogt tok en liten pause, vel vitende om at taushetsløftet var brutt.

«På et lite sted som Bygland startet bygdepraten, som ikke gikk i hennes favør. Da ektemannen kom hjem til etterlengtet juleferie, med bilen full av gaver, overraskelser til sønnene og kjærlighet i blikket, merket han med en gang at noe var galt.

Først av et par ubehagelige kommentarer på butikken, senere en kort konfrontasjon med bygdas ordfører, Rune Sørgaarden, på kirkebakken etter adventsmessen», fortsatte han uten å bli avbrutt. Det kunne tolkes på to måter. Enten lyttet Samuel Galge20

bakk til det som ble sagt, eller så var telefonen lagt ned. For å sjekke la Einar inn en kunstpause som ble lengre enn planlagt.

«Hva var det Rune Sørgaarden sa?» hørte han endelig journalisten kremte.

«Han sa det som det var, og la ingenting imellom. Om mennene som i perioder valfartet til soverommet, om konas svik, og skammen det førte over ham, henne og guttene. Lille julaftens morgen så Liss og sønnene faren henge død med en stram løkke rundt halsen. At han hadde planlagt selvmordet nøye, kan ingen betvile. Før noen andre hadde stått opp, gikk husbonden ut av huset og klatret opp i bjørketreet som dekket endel av utsikten fra kjøkkenvinduet. Da julefrokosten var satt fram på bordet, og familien ventet på at far skulle komme ned, tok sola tak og smeltet nattefrosten som dekket vinduene. Synet som møtte dem på andre siden av glassruta, var en livløs skikkelse som dinglet fram og tilbake i enden av et tau.»

«Nå skriver ikke Se og Hør om selvmord», avbrøt Samuel Galgebakk, men likevel nysgjerrig etter å få vite mer.

«Bakgrunnen er nødvendig for å komme til poenget», sa Einar og gjorde en ny pause før han fortsatte.

«Tiden etter selvmordet har vært svært vond for Den glade enke og sønnene. Av en eller annen grunn gikk ikke familien i oppløsning, og de klarte å holde det gående sammen. Vanskeligst var det nok for brødrene, som mente at den beste måten å avreagere på, var å slå inn på en småkriminell løpebane, teste ut forskjellige former for dop og skremme vettet av jevnaldrende ungdom og gamle damer.»

«Ja», sa Samuel oppgitt. «Hva er som er så spesielt med det?

En typisk oppførsel i problemfamilier.»

«Jeg vil at du skal fortelle om en annen side av Den glade 21

enke, om hvordan Guds frelse har gitt henne et nytt liv. Hvordan hun øser av sin godhet, kjærlighet og nåde.»

Da samtalen var over, kjente Samuel Galgebakk at noe viktig var utelatt. En snau time senere tikket det inn en kort SMS fra et skjult mobilnummer. Det Samuel Galgebakk stusset over, var stavefeilen i «Jhoannes 8:44».

Ante han en lysning på nordhimmelen, eller var det lysene fra drivhusene i Bygland som farget horisonten og gjorde sikten gjennom ripene i frontruta enda dårligere? Samuel drakk opp resten av innholdet i en støvete gammeldanskflaske for å kjenne alkoholens kortvarige glede i en iskald kropp. Han gruet seg til å bli gjenforent med bygdas mange mørke hemmeligheter.

Og det nært forestående møtet med Einar Vogt.

Han så igjen alt sammen. Som i sine mareritt kjente han igjen hver eneste bygning mens han kjørte igjennom den folketomme sentrumsgaten. Lysene var slukket, selv reklameskiltene over flere nye butikker var slått av. Akkurat som den gang, var det ikke tegn på velstand og oppgangstider. Tvert i mot var mange av husfasadene malingsslitte, preget av likegyldighet og skral økonomi. Den største forskjellen var nytt kommunehus i rød teglstein bygget sammen med et slags kjøpesenter. Samuel skvatt til da han skimtet «Politi» på veggen. Men bare for et kort øyeblikk. For også det skiltet var mørklagt. Han lot bilen rulle på andregiret, som om han var usikker på veien videre. Men det var han ikke. Om noen få minutter ville han passere galgebakken på sin høyre side. Stedet hvor tjuver, voldtektsmenn og mordere hadde måtte bøte med livet under bøddelens tunge øks. Dette blodige retterstedet som hadde gitt ham familienavnet. Nærmest mot sin vilje bremset han ned og stoppet bilen 22

helt. Samuel trakk opp håndbrekket, åpnet døra og strakk ut sin lange, støle kropp. Han grøsset på ny i møte med kald vind og en ny snøbyge som tok tak, og forsøkte å riste det av seg.

Galgebakken lå på en liten høyde rett utenfor det som i dag kunne kalles et sentrum. Fra gammelt av var galgebakken et sted folk gikk forbi. Ingen likte seg der, heller ikke de kriminelle som ble slept av gårde til sin sikre død. En tradisjon godt og effektivt ivaretatt av Galgebakk-prestene. Først ved henging, derav navnet, senere ved halshugging. At flere av Galgebakkprestene ble beskrevet som sveklinger, tok de igjen når de la løkken om halsen på den ulykkelige, eller løftet øksen for å ta enda et liv. Det var det Samuel tenkte på der han stod i snødrevet. Det hadde tetnet til igjen. Likevel så han bygda for seg slik han hadde lagret den i sitt minne. Den gang det var sommer og varmt, med bølgende åkrer, arbeidsomme og nøysomme mennesker som alltid hadde tid til en prat med guttungen og feriegjesten fra Kristiansand. De gangene han ble med faren inn til butikkene som lå femten minutters gange fra prestegården. Fra gammelt av lå prestegården rett i nærheten av kirken, som stedets naturlige midtpunkt, men da kirken brant ned til grunnen ble eiendommene i nærheten ekspropriert til fordel for dyrket mark. Med ny hovedvei ble infrastrukturen endret, og det de kalte et sentrum ble flyttet. Av økonomiske årsaker ble kirken aldri bygget opp igjen slik den var, men ble erstattet av en bedehuslignende bygning, nøysom og enkel. Også denne bygningen fikk møte den nye tiden. Langt borte fra kirkens grunn, på et nytt sted. Det eneste huset ingen torde å røre, var prestegården.

Det var dit Samuel Galgebakk var på vei.

I samme sekund som Samuel hadde fått Volvoen i tredje gir,

UTDRAG SLUTT

23